6 Arbeids- og sosialdepartementets budsjettforslag for 2015

Resultatområde 1 Administrasjon og utvikling

Innledning

Arbeids- og sosialdepartementet har det overordnede ansvaret for politikken på følgende områder:

• Arbeidsmarkedspolitikk

• Arbeidsmiljø og sikkerhet

• Inntektspolitikk

• Pensjoner

• Velferdspolitikk

Administrasjonen har som oppgave å betjene departementets politiske ledelse slik at den kan utvikle sin politikk og gjennomføre den innenfor rammene Stortinget setter.

Det overordnede målet for politikken på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde er å bidra til arbeid, velferd og et inkluderende samfunn gjennom å ta i bruk og å utvikle de virkemidler en samlet sosialpolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og arbeidsmiljø- og sikkerhetspolitikk gir.

Sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk innebærer at departementet har et overordnet ansvar for forskning på og for sin sektor og ansvarsområder. Departementet har både et ansvar for langsiktig forskning for sektoren – det brede sektoransvaret – og et ansvar for forskning for å dekke departementets eget behov for kunnskapsgrunnlag for politikkutvikling og forvaltning. Sektoransvaret innebærer et ansvar for å ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov, et finansieringsansvar og et ansvar for internasjonalt forskningssamarbeid.

Arbeids- og sosialdepartementets mål for administrasjon og kunnskapsutvikling

Arbeids- og sosialdepartementet har fastsatt følgende mål for administrasjon og utvikling:

1. Arbeids- og sosialdepartementet skal være et kompetent og effektivt redskap for regjeringens politikkutvikling og gjennomføring av vedtatt politikk.

2. Forskning og kunnskapsutvikling skal gi god kunnskap som er relevant for sektoren og gjennomføringen og utviklingen av politikken på departementets ansvarsområder.

Hovedmål 1 Arbeids- og sosialdepartementet skal være et kompetent og effektivt redskap for regjeringens politikkutvikling og gjennomføring av vedtatt politikk

Tilstandsvurdering og utfordringer

Administrasjonens hovedoppgave er å tilrettelegge for en kunnskapsbasert, samordnet og helhetlig politikk på departementets ansvarsområde.

Arbeids- og sosialdepartementet er etatsstyrer for følgende virksomheter:

• Arbeids- og velferdsetaten

• Arbeidsretten

• Arbeidstilsynet

• Pensjonstrygden for sjømenn

• Petroleumstilsynet

• Riksmekleren

• Statens arbeidsmiljøinstitutt

• Statens pensjonskasse

• Trygderetten

Departementets ansvarsområde stiller høye krav til etatsstyringskompetanse, og departementet arbeider kontinuerlig med å videreutvikle styringssystemene for å sikre god måloppnåelse og rolleforståelse. Sentralt i dette arbeidet er oppfølgingen av initiativene fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet om bedre styring i staten, herunder bedre mål- og resultatstyring.

Departementet skal holde et høyt faglig og analytisk nivå innenfor alle departementets ansvarsområder En sentral utfordring er å kontinuerlig videreutvikle kunnskapsgrunnlaget på Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde og anvende dette i departementets arbeid. Det vises til nærmere omtale under hovedmål 2.

Strategier og tiltak

Departementets administrasjon skal være et utviklingsorientert og effektivt faglig sekretariat for politisk ledelse. Det skal være en tydelig og forutsigbar etatsstyrer og forvalter av gjeldende lover, regler og tilskuddsordninger.

Arbeids- og sosialdepartementets oppgaver og prioriteringer følger av politikken som utformes og de mål som er fastsatt på de ulike delene av departementets ansvarsområde. Det vises til nærmere omtale under resultatområdene 2 Arbeid og velferd, 3 Pensjon og 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

Departementet har også fastsatt interne mål og strategier for videreutvikling av departementet. Det er viktig for kvalitet og effektivitet at departementet er i stand til å rekruttere, utvikle og beholde kompetente medarbeidere.

Oversikt over proposisjoner og meldinger fra Arbeids- og sosialdepartementet (2013–2014)

• Prop. 102 L (2013–2014) Endringer i arbeidsmiljøloven og folketrygdloven (forenkling av regelverket om oppfølging av sykmeldte arbeidstakere)

• Prop. 88 S (2013–2014) Endringer i statsbudsjettet 2014 under Arbeids- og sosialdepartementet om oppfølging av tidligere nordsjødykkere

• Prop. 74 S (2013–2014) Pensjonar frå statskassa

• Prop. 73 L (2013–2014) Endringer i ferieloven mv.

• Prop. 66 L (2013–2014) Endringer i folketrygdloven, lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (tilpasninger til ny uføretrygd i folketrygden og ny uførepensjonsordning for offentlig tjenestepensjon)

• Prop. 48 L (2013–2014) Endringer i folketrygdloven og i skattelovgivningen mv. (tilpasning til a-ordningen)

• Prop. 39 L (2013–2014) Lov om stans i utbetalinga av offentlege ytingar og barnebidrag når ein av foreldra har bortført ein barn til utlandet

• Prop. 23 L (2013–2014) Endringer i lønnsgarantiloven, permitteringslønnsloven, forskotteringsloven og folketrygdloven (samleproposisjon)

• Meld. St. 24 (2013–2014) Årsmelding 2013 for pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer

• Meld. St. 9 (2013–2014) Tilbaketrekning av Meld. St. 46 (2012–2013) Flere i arbeid

• Meld. St. 8 (2013–2014) Tilbaketrekning av Prop. 200 L (2012–2013) Lov om stans i utbetalinga av offentlege ytingar og barnebidrag når ein av foreldra har bortført eit barn til utlandet

• Meld. St. 7 (2013–2014) Tilbaketrekning av Prop. 198 L (2012–2013) Endringar i forskotteringsloven, folketrygdloven og arbeidsmiljøloven (samleproposisjon hausten 2013)

• Meld. St. 6 (2013–2014) Tilbaketrekning av Prop. 193 L (2012–2013) Lov om arbeidsskadeforsikring

De faste budsjettproposisjonene kommer i tillegg til dette.

Hovedmål 2 Forskning og kunnskapsutvikling skal gi god kunnskap som er relevant for sektoren og gjennomføringen og utviklingen av politikken på departementets ansvarsområder

For Arbeids- og sosialdepartementet er forskning og annen kunnskapsutvikling et virkemiddel for å nå sektorpolitiske mål. Hovedmålet med forskning og annen kunnskapsutvikling som departementet finansierer, er å få god kunnskap som er relevant for sektoren og for gjennomføring og utvikling av politikken på departementets ansvarsområder.

Langsiktig satsing på kunnskap og kompetanse er avgjørende for å kunne utvikle og fornye arbeids- og velferdspolitikken, for å kunne yte gode og effektive arbeids- og velferdstjenester til befolkningen samt for å kunne utforme gode og effektive ordninger og tiltak.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Behovet for kunnskapsinvesteringer må ses i sammenheng med målene og utfordringene på politikkområdene som departementet har ansvar for. Det krever et variert kunnskapsgrunnlag som følger utviklingen og avdekker utfordringer. Eksempler på sentrale utfordringer er konsekvenser av den demografiske utviklingen med aldrende arbeidsstyrke og økende levealder i befolkningen, høy innvandring, grupper med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, høyt antall mottakere av helserelaterte trygdeytelser, mange arbeidssøkere som ikke har fullført videregående skole, høyt sykefravær og utstøting i deler av arbeidslivet, stort innslag av useriøse virksomheter og sosial dumping i enkelte bransjer, samt behovet for å sikre et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem.

Evalueringer og forsøk er en nødvendig og viktig del av departementets forskningsinnsats. Det er et stort behov for forskningsbaserte forsøk og evalueringer som avdekker effekter og resultater av innsatsen på departementets politikkområder. Samtidig er evalueringer av gjennomføringen viktig for å kunne justere kursen og sikre at gode ideer og hensikter blir omsatt til handling på tilsiktet måte. NAV-reformen og pensjonsreformen er eksempler på store reformer som departementet har fulgt opp med forskningsbaserte følgeevalueringer.

En utfordring er at det kan være krevende å fremskaffe sikker kunnskap om måloppnåelse og effekter av iverksatte tiltak på arbeids- og velferdsområdet. Et eksempel er de arbeidsrettede tiltakene. For å få frem evalueringer av høy kvalitet, forutsettes ikke bare høy forskningskompetanse, men også god innsikt i rammebetingelser og arbeidsmetoder i arbeids- og velferdsforvaltningen. Ofte vil det være en styrke dersom effekter kan belyses ved hjelp av ulike metoder og data, eksempelvis gjennom bruk av registerdata og randomiserte kontrollerte forsøk. Evalueringer må også gjentas med henblikk på å følge endringer over tid.

Arbeids- og velferdstjenestene utføres i samhandling med andre tjenesteområder. Eksempler på dette er problemstillinger relatert til arbeidsinnvandring og kunnskapsområder som ligger i grenseflaten mellom arbeid, utdanning og helse. Departementet har derfor i mange tilfeller søkt tverrsektorielle og samfinansierende løsninger i kunnskapsutviklingen, for eksempel gjennom forskningsprogrammet Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM).

I arbeidet med å utvikle gode og effektive arbeids- og velferdstjenester er det også behov for praksisnær forskning som ser utdanning, forskning og praksis i sammenheng. Departementets hovedstrategi for å løfte dette feltet, er satsingen Praksisrettet FoU for helse- og velferdstjenestene (PraksisVel) i Norges forskningsråd. Det vises her til Langtidsplan for forskning og høyere utdanning (2015–2024) og Prop. 1 S (2014–2015) for Kunnskapsdepartementet.

Norsk petroleumsvirksomhet runder snart 50 år, og i løpet av de siste årene har industrien endret seg dramatisk. HMS-regler innføres og endres. Gjennom forskningsprogrammet PETROMAKS 2 søker departementet å bidra til ny kunnskap og nye løsninger som kan redusere risiko ved å adressere sektorutfordringer i petroleumsnæringen.

Departementet er avhengig av at det finnes kompetente forskningsmiljøer med spisskompetanse på de områder som departementet har ansvar for. Departementets inntrykk er at det generelt er god kapasitet og høy kompetanse på mange av departementets ansvarsområder. På enkelte områder er det imidlertid nødvendig med målrettet innsats for å sikre tilstrekkelig kompetanse i forskningsmiljøene. Utviklingstrekk i samfunnet gir nye kompetanse- og kunnskapsbehov.

Det finansieres også forskning som er relevant for sektoren i regi av andre departementer, i KS og i ulike organisasjoner, herunder NHO og LO. NIFU gjennomførte i 2013 for første gang en kartlegging av ressurser og resultater innenfor velferdsforskningen (Velferdsforskning i Norge 2011, NIFU-rapport 15/2013). Etter avtale med Norges forskningsråd er NIFU i gang med en ny kartlegging av velferdsforskningen i 2013. Gjentakende kartlegginger vil kunne gi grunnlag for nærmere analyser av utviklingstrekk innenfor ressursbruken til forskning på dette feltet.

Strategier og tiltak

Departementet har fastsatt følgende mål i sin FoU-strategi:

1. Å bidra til langsiktig og målrettet kunnskapsoppbygging innenfor departementets sektorområder.

2. Å sørge for at det eksisterer nødvendig kunnskap for politikkutforming og forvaltning, herunder kunnskap om måloppnåelse og effekter av iverksatte tiltak.

3. Det skal være kompetente forskningsmiljøer på de områder som departementet har ansvaret for.

Departementets forskningsstrategi utgjør sammen med relevante meldinger og proposisjoner til Stortinget det strategiske grunnlaget for eget arbeid med forsknings- og utviklingsarbeid innenfor departementets ansvarsområde og sektoransvar.

De siste årene har hovedstrategien vært å få mer koordinert forskning for å understøtte arbeidslinja i velferds- og inkluderingspolitikken. Den konkrete oppfølgingen av dette har bl.a. vært å etablere forskningsrådsprogrammene Sykefravær, arbeid og helse samt Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM).

Regjeringen legger samtidig med statsbudsjettet 2015 frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Med langtidsplanen varsler Regjeringen en ambisiøs og forutsigbar politikk for forskning og høyere utdanning. En av planens langsiktige prioriteringer er Fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester. For nærmere omtale, se langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024 og Prop. 1 S (2014–2015) for Kunnskapsdepartementet.

Departementets viktigste virkemidler i arbeidet med FoU og kunnskapsinnhenting er:

• Støtte til langsiktig forskning i regi av Norges forskningsråd

• Oppdragsforskning og annen nasjonal og internasjonal kunnskapsutvikling bestilt av departementet

• Kunnskapsutvikling i regi av underliggende virksomheter

Disse virkemidlene skal i størst mulig grad supplere hverandre.

Forskning i regi av Norges forskningsråd

Bevilgningen til Norges forskningsråd skal i hovedsak ivareta det brede sektoransvaret med særlig vekt på anvendt forskning samt langsiktig kompetanse- og kunnskapsoppbygging. I tillegg har Arbeids- og sosialdepartementet lagt evalueringen av pensjonsreformen til Norges forskningsråd, jf. omtale under kap. 601, post 50 nedenfor. Departementet deltar også i Joint Programming Initiatives (JPI) gjennom bevilgning til Forskningsrådet

Evalueringen av NAV-reformen er sluttført. For nærmere omtale vises til kap. 604.

Direktefinansiert forskning og utredningsvirksomhet

Innhenting av kunnskap gjennom enkeltoppdrag og rammeavtaler er viktig for utvikling og oppfølging av politikken på departementets ansvars- og fagområder, jf. omtale under kap. 601, post 21 nedenfor. Denne posten finansierer kjøp av konkrete og mer kortsiktige forskningsoppdrag, evalueringer samt analyser av utviklingen på departementets ansvarsområder.

Deltakelse i internasjonale organisasjoner er også en kilde til kunnskap for departementet. Departementet finansierer deltakelse i for eksempel OECD-prosjekter over kap. 601, post 21 samt bevilger tilskudd til internasjonale organisasjoner under kap. 601, post 70.

Forskning og kunnskapsutvikling i regi av underliggende etater

STAMI er det nasjonale forskningsinstituttet for arbeidsmiljø og arbeidshelse. Det overordnede målet for STAMI er å skape og å formidle kunnskap om sammenhengen mellom arbeid og helse. For nærmere omtale vises det til kap. 643 Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Arbeids- og velferdsetatens midler til forsøks- og utviklingsvirksomhet omtales under kap. 634.

Det foregår også kunnskapsutvikling innenfor kapitlene 605 Arbeids- og velferdsetaten, 621 Tilskudd til sosiale tjenester og inkludering samt 634 Arbeidsmarkedstiltak.

Forskning i regi av kompetansesentre

Arbeids- og sosialdepartementet yter tilskudd til Senter for seniorpolitikk, hvorav en andel går til forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til seniorer og yrkesdeltakelse og inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Se nærmere omtale under kap. 601, post 72.

Resultatområde 2 Arbeid og velferd

Innledning

Nedenfor gis en omtale av arbeids- og velferdspolitikken. Politikkområdet arbeid og velferd omhandler også pensjonspolitikken som omtales under resultatområde 3 Pensjon.

Resultatområdet Arbeid og velferd omfatter politikken knyttet til arbeidsmarked og velferd. Sentrale lover som departementet forvalter på dette området, er arbeidsmarkedsloven, arbeids- og velferdsforvaltningsloven, folketrygdloven og lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Departementet har videre koordineringsansvar for innsatsen mot fattigdom som omfatter tiltak på flere sektordepartementers ansvarsområder. Departementet har på arbeids- og velferdsområdet etatsstyringsansvaret for Arbeids- og velferdsetaten og Trygderetten.

De samfunnsmessige utviklingstrekkene i arbeids- og velferdspolitikken framstilles i Del I, avsnitt 3 Sentrale utviklingstrekk.

Etter omtalen av resultatområdet, følger omtale av de enkelte budsjettkapitlene under følgende programkategorier:

• Programkategori 09.10 Administrasjon av arbeids- og velferdspolitikken

• Programkategori 09.20 Tiltak for bedrede levekår

• Programkategori 09.30 Arbeidsmarked

• Programkategori 29.20 Enslige forsørgere

• Programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet

• Programkategori 29.60 Kompensasjon for merutgifter ved nedsatt funksjonsevne mv.

• Programkategori 29.90 Diverse utgifter

• Programkategori 33.30 Arbeidsliv

Hovedmålene i arbeids- og velferdspolitikken

Hovedmålene i arbeids- og velferdspolitikken er som følger:

1. Et velfungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting, lav ledighet og et inkluderende arbeidsliv

2. Sikre økonomisk trygghet

3. Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem

4. Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

5. En brukerorientert, effektiv og helhetlig arbeids- og velferdsforvaltning

Et velfungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting, lav ledighet og et inkluderende arbeidsliv er et sentralt mål for Regjeringen. Høy sysselsetting og god utnyttelse av arbeidskraften er en forutsetning for høy verdiskaping, og for å kunne opprettholde og videreutvikle velferdssamfunnet. Samtidig er et velfungerende arbeidsmarked viktig for å forebygge langvarig ledighet og varig utenforskap for den enkelte. Målet om et inkluderende arbeidsliv med bl.a. redusert sykefravær vil bidra til at flere står i arbeid, og at tilgangen av nye mottakere av helserelaterte ytelser reduseres.

Arbeids- og velferdspolitikken skal sikre økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter i forbindelse med bl.a. sykdom, arbeidsledighet, midlertidig svikt i arbeids- og inntektsevnen, uførhet, alderdom og ved aleneomsorg for barn. Inntektssikringsordningene skal også bidra til utjevning av inntekt og levekår gjennom livsløpet for den enkelte, mellom grupper, og de skal stimulere til selvforsørgelse. Det legges derfor vekt på at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under og gir insentiver til deltakelse i arbeidslivet – det skal lønne seg å arbeide.

Pensjonsreformen har som mål å trygge framtidens pensjoner og bidra til å sikre bærekraften i den norske velferdsstaten. Innsatsen for å sikre et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem omtales under resultatområde 3 Pensjon.

Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom gjennom et sterkere sosialt sikkerhetsnett. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Regjeringen vil sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

En brukerorientert, effektiv og helhetlig arbeids- og velferdsforvaltning skal bidra til å nå målene i arbeids- og velferdspolitikken. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal fremme overgang til arbeid og aktivitet og bidra til sosial og økonomisk trygghet. Forvaltningen skal sikre god brukermedvirkning og gi gode brukeropplevelser. Det er et mål at arbeids- og velferdsforvaltningen organiseres og drives på en måte som sikrer at mest mulig av de samlede ressursene i forvaltningen går til brukeroppfølging og tjenesteproduksjon.

Hovedmål 1 Et velfungerende arbeidsmarked med høy sysselsetting, lav ledighet og et inkluderende arbeidsliv

Et velfungerende arbeidsmarked med lav ledighet og høy sysselsetting er et sentralt mål for Regjeringen. Gode insentiver til å tilby arbeidskraft og en aktiv arbeids- og velferdspolitikk som gjør det lønnsomt å jobbe, vil bidra til å nå disse målene. Et velfungerende arbeidsmarked skal legge til rette for effektiv utnyttelse av arbeidskraften.

For å nå Regjeringens mål for sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken legges det til rette for et inkluderende arbeidsliv som er tilgjengelig for alle som kan arbeide. Å forebygge og redusere sykefraværet vil bidra til at flere står i arbeid, og at antall nye mottakere av helserelaterte ytelser reduseres. God oppfølging av sykmeldte, bruk av gradert sykmelding og gjennomføring av arbeidsrettede tiltak er viktige virkemidler for å nå disse målene.

Regjeringen vil legge til rette for at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet. Aktiv oppfølging av personer med behov for bistand fra arbeids- og velferdsforvaltningen er et sentralt virkemiddel. Dette gjelder både for personer som har behov for bistand til å komme i arbeid og for personer med behov for bistand for å beholde arbeid.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Innvandringsdrevet befolknings- og sysselsettingsvekst

Arbeidsmarkedssituasjonen i Norge er god og sysselsettingen er høy. Samtidig står en betydelig andel av befolkningen utenfor arbeidsstyrken og mottar helserelaterte ytelser.

Norge er for tiden blant de land i Europa som opplever høyest innvandring. Ved årsskiftet 2013–2014 var 12,4 pst. av befolkningen, og 13,7 pst. av de sysselsatte1, født i et annet land enn Norge. Innvandrere har stått for om lag 2/3 av veksten i antallet sysselsatte siden 2004. Arbeidsinnvandringen har vært positiv for den samlede sysselsettingen og verdiskapingen i Norge. Samtidig kan høy innvandring gi utfordringer i arbeidslivet. Høy arbeidsinnvandring kan gi økt konkurranse om ledige stillinger og føre til fortrenging av enkelte grupper av innenlands arbeidskraft. Høy arbeidsinnvandring kan også gi mer arbeidslivskriminalitet i enkelte bransjer og press på sosiale ordninger. Regjeringen følger med på utviklingen i arbeidsinnvandringen, og på hvordan den påvirker det norske arbeidsmarkedet og bruken av velferdsytelser.

Arbeidsledigheten i Norge er lav, og de fleste arbeidsledige kommer raskt i arbeid. Enkelte grupper har imidlertid særlige utfordringer med å opprettholde en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Blant ungdom og innvandrere er arbeidsledigheten langt høyere enn blant befolkningen ellers. Disse gruppene gis prioritet i gjennomføringen av arbeids- og velfredspolitikken.

Potensial for redusert sykefravær

Det samlede sykefraværet har vært relativt stabilt siden 2005 med unntak av en midlertidig økning i 2009. Årstall for sykefravær viser en moderat nedgang i det totale sykefraværet i perioden 2009–2013.

IA-avtalen har som mål å redusere sykefraværet med 20 pst. fra nivået i 2. kvartal 2001. Ved utgangen av 2. kvartal 2014 var det totale sesongjusterte sykefraværet 6,5 pst. Sykefraværet er redusert med 10,2 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2014. Det betyr at IA-avtalens målsetting om 20 pst. reduksjon i det totale sykefraværet så langt ikke er nådd.

Det er store forskjeller i sykefraværet mellom næringer, fylker og mellom kjønnene. Flere næringer og fylker har redusert sykefraværet med mer enn 20 pst. siden 2001. Blant næringene har den sterkeste nedgangen funnet sted i industrien og for overnattings- og serveringsvirksomhet, mens det har vært lavest reduksjon i sykefraværet innen næringene undervisning, offentlig administrasjon og helse- og sosialtjenester. Kvinner har høyere sykefravær enn menn, og den relative forskjellen mellom menn og kvinner har økt siden den nåværende sykefraværsstatistikken ble etablert i 2000. Utviklingen i sykefraværet er ikke bare betinget av selve sykdommen som ligger til grunn for fraværet, men påvirkes også av hvordan arbeidstaker og arbeidsgiver tilrettelegger på arbeidsplassen, og om arbeidsoppgavene kan løses til tross for helseproblemer hos den enkelte.

Store forskjeller i sykefraværet mellom næringer og fylker og økte kjønnsforskjeller er en utfordring, men viser samtidig at det er potensial for å redusere sykefraværet i Norge. Norge har også et høyere sykefravær enn land det er naturlig å sammenligne seg med.

Siden høsten 2009 har bruken av graderte sykmeldinger økt. Det er noen fluktuasjoner i de sesongjusterte tallene, men den underliggende trenden viser økt bruk av gradering fra 2009. Ved utgangen av 2. kvartal 2014 var gjennomsnittlig sykmeldingsgrad per tapte arbeidsdag2 82,2 pst.

Det er stor variasjon i bruken av graderte sykmeldinger. For enkelte sykdommer er det dokumentert at det kan være helsebringende å være i arbeid. Enkelte undersøkelser viser også at bruk av gradert sykmelding fører til lavere fravær samlet sett, og at flere kommer tilbake i fulltidsarbeid/er sysselsatt i de etterfølgende årene sammenlignet med dem som blir 100 pst. sykmeldt.

Utfordringene framover er å bidra til reduksjon i sykefraværet gjennom å legge til rette for god oppfølging av sykmeldte, gjennomføre hensiktsmessige og arbeidsrettede tiltak for å opprettholde arbeidstilknytningen og å ha en god og åpen kommunikasjon mellom aktørene (sykmeldt arbeidstaker, arbeidsgiver, sykmelder og Arbeids- og velferdsetaten). Den nye IA-avtalen skal legge forholdene til rette for dette.

Situasjonen for utsatte grupper på arbeidsmarkedet

Om lag 206 000 personer var ved utgangen av juni 2014 registrert med nedsatt arbeidsevne i Arbeids- og velferdsetaten.3 Av gruppen personer med nedsatt arbeidsevne mottar tre av fire arbeidsavklaringspenger. I tillegg er det en del som mottar uførepensjon (11 pst.) og om lag 15 pst. mottar andre ytelser som bl.a. sykepenger, kvalifiseringsstønad, sosialstønad og tiltakspenger. Majoriteten av gruppen med nedsatt arbeidsevne har behov for medisinsk oppfølging og rehabilitering før de kan være aktuelle for jobb eller arbeidsrettede tiltak. Arbeids- og velferdsetaten vurderer at 57 pst. av gruppen har behov for arbeidsrettede tiltak. Av disse er nesten halvparten tiltaksdeltakere.

Om lag 580 000 personer mottok en helserelatert ytelse ved utgangen av 2013, tilsvarende 528 000 årsverk når en bl.a. tar hensyn til gradering, jf. omtale i Del I, punkt 3, Sentrale utviklingstrekk. Flertallet av disse har liten eller ingen tilknytning til arbeidslivet. En viktig utfordring er å styrke tilknytningen til arbeidsmarkedet for disse gruppene. Kun 18 pst. av uførepensjonistene mottar gradert uførepensjon, og om lag 24 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger er registrert med et aktivt arbeidsforhold. Videre har i overkant av 22 pst. av de med 100 pst. uførepensjon inntekt ved siden av pensjonen. Det var om lag 309 000 personer som mottok uførepensjon ved utgangen av juni 2014.

Personer med funksjonshemminger har en langt lavere sysselsettingsandel enn den øvrige befolkningen, og forskjellen har vært relativt stabil de siste ti årene. Tall fra SSB for 2. kvartal 2014 viser en sysselsettingsandel på om lag 43 pst. blant personer med funksjonshemminger. Forskjellen i sysselsettingsandel mellom personer med funksjonshemminger og befolkningen totalt er minst blant de yngste, om lag 13 prosentpoeng, og størst i aldersgruppen 40-59 år, om lag 38 prosentpoeng. Andelen som arbeider heltid i denne gruppen har økt de to siste årene.

Ledighetsraten (AKU) blant ungdom er nær tre ganger høyere enn den samlede gjennomsnittlige ledigheten. Sysselsettingsandelen blant unge falt mye etter finanskrisen i 2008, men nedgangen stoppet opp i 2012. En viktig årsak til fallet i sysselsettingen blant unge er at mange går over i utdanning når situasjonen på arbeidsmarkedet blir vanskelig. Unges arbeidstilbud er fleksibelt, da mange jobber deltid samtidig som de er under utdanning. Samtidig har unge ofte korte ledighetsperioder og flere skifter mellom utdanning og arbeid i starten av sin arbeidskarriere. Høyere ledighet blant unge må ses i sammenheng med at unge oftere bytter jobb og i større grad enn eldre veksler mellom, og kombinerer, arbeid og utdanning.

Fullført videregående opplæring har stor betydning for den enkeltes muligheter i arbeidsmarkedet. Likevel er frafallet fra videregående opplæring høyt. En viktig utfordring er å sikre tidlig innsats for utsatte unge, slik at de får den bistanden de trenger for å kunne fullføre utdanning og delta i arbeidslivet.

Det er en utfordring at mange unge er avhengige av offentlige ytelser. I løpet av de siste ti årene har det vært en moderat vekst i andelen unge som mottar helserelaterte ytelser. I dag mottar i underkant av fem pst. av personer under 30 år uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger. Antall unge mottakere av uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger har økt med nær 1 500 fra 2010 til 2013, men det har vært en liten nedgang i andelen. Unge er overrepresentert blant sosialhjelpsmottakere, jf. omtale i Del I, punkt 3, Sentrale utviklingstrekk.

OECD har gjennom prosjektet «Skills Strategy» identifisert Norges kompetansepolitiske utfordringer. OECD har også foreslått strategier og tiltak til hvordan vi bedre kan møte framtidens kompetanseutfordringer. Hovedbudskapet fra OECD er at Norge, til tross for gode forutsetninger, ikke greier å utnytte befolkningens kompetanse godt nok. Frafallet fra videregående opplæring og høyere utdanning er stabilt høyt. Dette er forbundet med arbeidsledighet og frafall fra arbeidsstyrken. Det blir stadig færre jobber for personer med kun grunnskole, mens det er ventet økt framtidig etterspørsel etter faglært arbeidskraft og kompetanse innen helse, tekniske fag og realfag. Norge har lav tilbakeføring av uføretrygdede til arbeidsmarkedet sammenlignet med flere andre land. Undersøkelsen indikerer også at Norge kan bli flinkere til å ta i bruk innvandreres kompetanse. Ett av de viktigste forslagene fra OECD er at Norge bør utvikle en nasjonal kompetansepolitisk strategi. Regjeringen vil sette i gang et arbeid med å utvikle dette. Regjeringen skal også utvikle en ny politikk for voksne som har svake grunnleggende ferdigheter, gjennom en melding til Stortinget om livslang læring og utenforskap. Meldingen vil fremmes i løpet av 2015, og vil omhandle problemstillinger relatert til OECDs arbeid. Se nærmere omtale av OECD «Skills Strategy» og meldingen til Stortinget om livslang læring og utenforskap i Kunnskapsdepartementets budsjettproposisjon.

Strategier og tiltak

Effektiv rekruttering og formidling av arbeidskraft vil bidra til god utnyttelse av arbeidskraften. Sammen med en aktiv og målrettet arbeids- og velferdspolitikk vil dette bidra til at flere kommer i arbeid.

Arbeids- og velferdspolitikken er innrettet mot å tilby arbeidsrettet bistand til personer som har problemer med å få eller beholde arbeid. Bistanden skal være individuelt tilpasset og kunne bidra til raskere overgang til arbeid.

Regjeringen ønsker å forebygge helseskader og utstøting, og legge forholdene til rette for personer som midlertidig eller varig har fått nedsatt funksjonsevne eller arbeidsevne. Regjeringen vil bidra til å forebygge sykefravær og fokusere på at alle som kan, skal ha mulighet til å bruke sine ressurser i arbeidslivet.

Bidra til et velfungerende arbeidsmarked med god utnyttelse av arbeidskraften

Regjeringens hovedstrategi for å møte etterspørselen etter arbeidskraft er å mobilisere innenlandske arbeidskraftsressurser. Ved etterspørsel som ikke kan dekkes innenlands, ønsker Regjeringen å legge til rette for enkel og rask rekruttering av kompetanse fra utlandet.

Arbeids- og velferdsetaten arbeider for å styrke sin kunnskap om og innsikt i arbeidsmarkedet nasjonalt, regionalt og lokalt, og for å legge til rette for rask kobling mellom arbeidsgivere som har et rekrutteringsbehov og aktuelle arbeidssøkere. Dette bidrar til god utnyttelse av arbeidsstyrken, og til å opprettholde produktiviteten i virksomhetene. Arbeids- og velferdsetaten har god beredskap til å bistå bedrifter som melder om permitteringer eller nedbemanning.

Utenlandsk kompetanse er et viktig supplement til innenlandske arbeidskraftressurser. EØS-borgere har fri adgang til det norske arbeidsmarkedet. Dersom EØS-borgere ønsker å oppholde seg eller arbeide i Norge i mer enn tre måneder, må de registrere seg hos politiet. Etter fem år med lovlig opphold vil EØS-borgere få varig oppholdsrett. I 1. halvår 2014 har nær 3 000 personer per måned registrert seg og oppgitt arbeid som formål. Det er 22 pst. lavere enn i 1. halvår 2013. Rekruttering av arbeidskraft fra land utenfor EØS omfatter for det meste faglært arbeidskraft og sesongarbeidere. Den årlige kvoten på 5 000 tillatelser til faglærte arbeidstakere har så langt ikke vært noen reell begrensning.

Høy arbeidsinnvandring til Norge de senere årene har også gitt utfordringer knyttet til sosial dumping og useriøsitet. Enkelte bransjer med mange sysselsatte innvandrere er særlig utsatt. Dette er uakseptabelt, både for arbeidstakerne som rammes, og for konkurrerende bedrifter som følger loven. Regjeringen vil fortsette arbeidet mot sosial dumping og useriøsitet. Innsatsen for et åpent, trygt og fleksibelt arbeidsliv er nærmere omtalt under Resultatområde 4 Arbeidsmiljø og sikkerhet.

Dersom borgere fra land utenfor EØS-området ønsker å arbeide i Norge, må de ha oppholdstillatelse. Søknad om oppholdstillatelse behandles av utlendingsdirektoratet (UDI). Det stilles krav om maksimalt fire ukers saksbehandlingstid for minst 80 pst. av sakene i utlendingsforvaltningen. I 1. tertial 2014 var 55 pst. av sakene behandlet innen fire uker, mot 65 pst. i samme periode året før. I løpet av 1. halvår 2014 utstedte UDI i gjennomsnitt 860 nye arbeidsrelaterte tillatelser per måned, en reduksjon på 1 pst. fra samme periode året før.

Arbeids- og velferdsetaten fortsetter å delta i samarbeidet med arbeidsformidlingstjenestene i EØS/EFTA-området og EU-kommisjonen gjennom EURES (European Employment Services), jf. Prop. 89 S (2013–2014) og Innst. 29l S (2013–2014). Etaten tilbyr EURES-tjenester i alle fylker. Tjenestene omfatter bistand til norske arbeidsgivere som ønsker arbeidskraft fra EØS/EFTA-området, og bistand til både norske og andre EØS/EFTA-borgere som søker arbeid i et annet EØS/EFTA-land enn hjemlandet.

Regjeringen foreslår å etablere et nytt servicekontor for utenlandske arbeidstakere (SUA) i Bergen i 2015. SUA er et samarbeid mellom Skatteetaten, politietaten, UDI og Arbeidstilsynet. SUA-kontorene skal gi utenlandske arbeidstakere og deres arbeidsgivere ett felles kontaktpunkt for viktige deler av kontakten med norske myndigheter. Et tett samarbeid mellom etatene kan også bidra til å avdekke sosial dumping og falske papirer. Det er allerede etablert slike kontor i Oslo, Stavanger og Kirkenes. Regjeringen foreslår å bevilge 10 mill. kroner, hvorav 1,8 mill. kroner er engangskostnader i 2015, til å opprette et nytt servicekontor for utenlandske arbeidstakere(SUA) i Bergen i 2015. Bevilgningen fordeles mellom etatene Arbeidstilsynet, politiet, og Skatteetaten. Bevilgningen til Arbeidstilsynet økes med 2,8 mill. kroner i 2015.

I 2013 ble det etablert forsøksprosjekt med en nettbasert veiviser med råd og informasjon for personer som ønsker å arbeide i Norge, og for norske arbeidsgivere som ønsker å rekruttere utenlandsk arbeidskraft til Norge; www.workinnorway.no. Fra etableringen i juni 2013 til utgangen av året, hadde portalen over 100 000 besøk. Prosjektet videreføres i 2015. Det vil vurderes en ytterligere videreføring. Arbeids- og velferdsdirektoratet viderefører også et pilotprosjekt knyttet til arbeidsinnvandring fra tredjeland ved utenriksstasjonene i Murmansk og New Dehli. Prosjektet bidrar bl.a. med informasjon til personer som ønsker å arbeide i Norge.

Bidra til et inkluderende arbeidsliv

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått første gang i 2001, og er nå i sin fjerde avtaleperiode. Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars en ny IA-avtale for perioden 4. mars 2014–31. desember 2018. IA-avtalen er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i arbeids- og velferdspolitikken. Gode resultater fra IA-arbeidet bidrar til at flere kommer i arbeid, og motvirker at de som er i arbeid faller ut.

Avtalen innebærer betydelige forenklinger i reglene for oppfølging av sykmeldte. Formålet har vært å gjøre sykefraværsarbeidet enklere for virksomhetene og å målrette innsatsen mot de sykmeldte som har et særlig behov for tett oppfølging. Grunnprinsippene i regelverket om tidlig innsats fra arbeidsgiver og fortløpende dialog mellom relevante aktører for å redusere sykefravær og forhindre langvarige sykefraværsløp er opprettholdt.

Arbeidsgivers rapporteringsplikt til Arbeids- og velferdsetaten etter ni ukers sykefravær og det omfattende sanksjonsregimet i regi av Arbeids- og velferdsetaten etablert i 2011 er avskaffet. Videre skal virksomhetenes dialogmøte ved syv uker i hovedsak være forbeholdt situasjoner hvor arbeidstaker er helt sykmeldt. Bare dersom det vurderes et konkret behov for det, skal dialogmøte avholdes når sykmeldingen er gradert. Det er også tydeliggjort at møtet i utgangspunktet skal være en arena for arbeidsgiver og arbeidstaker.

For Regjeringen har det vært viktig å flytte fokus bort fra skjemaer og sanksjoner og over på oppfølging for de som trenger det. Forslagene om forenkling og mindre byråkrati i oppfølgingen av sykmeldte arbeidstakere innebærer at det vil bli frigjort ressurser både på arbeidsplassene og i Arbeids- og velferdsetaten. Disse ressursene skal i stedet settes inn i en tidlig og konstruktiv dialog om relevante sykefraværstiltak mellom arbeidsgiverne og de sykmeldte. Arbeids- og velferdsetaten og sykmelderne skal i større grad bidra med støtte og veiledning der det er nødvendig.

Arbeids- og velferdsetatens oppdrag i innsatsen for et mer inkluderende arbeidsliv innenfor IA-avtalens tre delmål vil bli videreført i 2015.

Arbeids- og velferdsetatens ansvar for å gjennomføre dialogmøte 2 og 3 er videreført. Det er et mål at flest mulig av dialogmøte 2 skal gjennomføres før uke 26. I første tertial ble 87 pst. av møtene avholdt innen 26 uker. Andelen er noe lavere enn tidligere år. Det er også pekt på at det i oppfølgingen av sykmeldte kan være behov for tidligere oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Departementet vil gjennom informasjonstiltak bidra til å gjøre det mer synlig for aktørene at det er mulig å framskynde dialogmøte 2. God gjennomføring av dialogmøtene skal bidra til avklaring av behov for arbeidsrettede tiltak. I forbindelse med gjennomføring av dialogmøtene og oppfølging av sykmeldte vil etaten ha god og tett dialog både med arbeidsgiver og sykmelder.

Gradert sykmelding er et sentralt aktiviseringstiltak overfor sykmeldte. Det er et mål at andelen graderte sykmeldte skal øke. Siden høsten 2009 har bruken av graderte sykmeldinger økt. Arbeids- og velferdsetaten vil bistå arbeidsgivere i deres tilretteleggingsaktiviteter for å bidra til økt bruk av graderte sykmeldinger. Det er utviklet en rekke verktøy for å støtte opp under sykmelders rolle for å øke bruken av graderte sykmeldinger. Arbeids- og velferdsetaten vil i sin dialog med sykmeldergrupper støtte opp under tiltak som kan bidra til økt bruk av gradert sykmelding. Det er dokumentert at det er variasjon i bruken av gradert sykmelding, og at fastlegene kan påvirke sin pasientgruppes sykefraværsadferd. Regjeringen vil legge til rette for større forutsigbarhet og mer likebehandling i sykmeldingsprosessen, og vil derfor innføre et beslutningsstøttesystem med veiledende, normerte sykmeldingsperioder. Det er iverksatt et utviklingsarbeid under ledelse av Helsedirektoratet og med bistand fra Arbeids- og velferdsdirektoratet med sikte på implementering så snart det er faglig forsvarlig.

Overgang til arbeid reduseres med lengden på sykefravær. Tidlig innsats er derfor viktig. Regjeringen vil iverksette et forsøk med ny medisinsk vurdering av en annen lege enn pasientens fastlege innen utgangen av seks måneders sykmelding. Før forsøket settes i gang vil det bli innhentet forskningskompetanse, som både skal bistå i utformingen av forsøket og gjennomføre en effektevaluering.

Det er behov for fortsatt innsats for å forsterke arbeidet med oppfølging av sykmeldte tidlig og underveis i sykmeldingsløpet. Regjeringen og partene i IA-avtalen er enige om at det bør igangsettes et forsøk med en forenklet og avgrenset ordning med «sykmeldt i jobb». En slik ordning vil kunne bygge opp under ambisjonen om økt bruk av graderte sykmeldinger og således bidra til aktivitet framfor passivitet. Før forsøket settes i gang vil det bli innhentet forskningskompetanse, som både skal bistå i utformingen av forsøket og gjennomføre en effektevaluering. Det legges til grunn at forsøket starter opp tidlig i 2015.

Arbeids- og velferdsetaten har ansvar for forvaltning av tiltak og virkemidler som kan understøtte og bidra til fortsatt arbeidstilknytning ved sykdom (tilskudd til helse- og rehabiliteringstjenester for sykmeldte og tilskudd til tilretteleggingstiltak). Tiltakene vil bli videreført i 2015. Fra 1. september 2014 ble forebyggings- og tilretteleggingstilskudd innført. Den nye tilskuddsordningen vil gjøre det enklere for arbeidsgivere både å forebygge sykefravær, men også å legge til rette arbeidet slik at ansatte kan være i arbeid til tross for helseproblemer.

Regelverket for arbeidsavklaringspenger åpner for en ordning med arbeidsutprøving hos egen arbeidsgiver i kombinasjon med arbeidsavklaringspenger. Målet med ordningen er å opprettholde kontakt med egen arbeidsgiver etter utløpet av sykepengeperioden. I forbindelse med inngåelsen av ny IA-avtale har partene bedt om at eksisterende mulighet for arbeidsutprøving hos egen arbeidsgiver blir utredet nærmere.

NAV Arbeidslivssentrene skal bistå IA-virksomhetene i deres arbeid med å arbeide målrettet og resultatorientert med utvikling av mer inkluderende arbeidsplasser, herunder virksomhetenes arbeid for å forebygge sykefravær og overgang til trygdeytelser. NAV Arbeidslivssenter skal også bistå med å utløse relevante økonomiske virkemidler og ta initiativ til gode felles tiltak og aktiviteter overfor aktuelle etater og samarbeidspartnere som kan bistå virksomhetene i dette arbeidet.

Regjeringen har som mål å få flere eldre til å stå lenger i arbeid og legger vekt på et bærekraftig pensjonssystem som et sentralt grunnlag for seniorpolitikken. Seniorarbeidet på arbeidsplassene, livslang læring og innsats for å motvirke diskriminering og utstøting fra arbeidslivet er tiltak for å få gode resultater i seniorpolitikken. Det vises til omtale under resultatområde 3 Pensjon og kap. 601, post 72 Tilskudd til Senter for seniorpolitikk mv.

Den nye IA-avtalen innebærer enighet om en forsterket innsats for å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet knyttet til Delmål 2 Hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne. For å øke sysselsettingen og inkluderingen skal innsatsen i avtaleperioden primært rettes mot unge som har behov for arbeidsrettet bistand, og som med hensiktsmessig oppfølging og tilrettelegging kan formidles til jobb. Dette er en gruppe det er særlig viktig å inkludere i arbeidslivet for å motvirke at de går fra utdanning til varige trygdeytelser.

Både myndighetene og partene har påtatt seg forpliktelser i den nye avtalen om å legge til rette for aktivitet som støtter opp under delmål 2.

Arbeid for å inkludere utsatte grupper i arbeidslivet

Personer som har problemer med å få eller beholde arbeid skal gis tilbud om arbeidsrettet bistand som er tilpasset deres behov.

Alle som henvender seg til et NAV-kontor, og som ønsker eller trenger det, skal få vurdert sitt behov for bistand for å få eller beholde arbeid. Behovsvurderingen skal kartlegge den enkeltes ressurser og barrierer for å komme inn i arbeidslivet og avklare bistandsbehov og rett til livsoppholdsytelse. Behovsvurderingen ender i et oppfølgingsvedtak fra NAV-kontoret om hvilket bistandsbehov den enkelte vurderes å ha for å kunne komme i arbeid. Personer som har behov for en mer omfattende vurdering, har rett til en arbeidsevnevurdering. Personer med bistandsbehov skal delta i utformingen av en konkret aktivitetsplan med arbeid som mål.

Behovs- og arbeidsevnevurderinger er viktige redskap for å gi god arbeidsrettet bistand. Vurderingene blir stadig bedre innarbeidet som metodikk ved NAV-kontorene. Arbeids- og velferdsdirektoratet har utviklet Standard for arbeidsrettet brukeroppfølging. Standarden skal bidra til å øke kvaliteten på den arbeidsrettede oppfølgingen, bl.a. når det gjelder behovs- og arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner, og vil kunne gi en mer helhetlig bistand til brukere.

De arbeidsrettede tiltakene utgjør en viktig del av innsatsen for å få flere i arbeid. Tiltakene kan benyttes for å avklare arbeidsevne, øke mulighetene for overgang til inntektsgivende arbeid, eller gi et meningsfullt arbeid til personer som har vanskeligheter med å få arbeid på ordinære lønns- og arbeidsbetingelser. Tiltakene skal tildeles ut fra den enkeltes individuelle behov for arbeidsrettet bistand uavhengig av hvilken målgruppe personen tilhører eller hvilke ytelser personen mottar. Arbeids- og velferdsetaten har en stor portefølje av arbeidsrettede tiltak som kan tildeles personer med behov for bistand for å komme i arbeid.

Det skal legges til rette for en best mulig tilpasning av de arbeidsrettede tiltakene til behovene for den enkelte og etterspørselen i arbeidsmarkedet. Mange av de som henvender seg til NAV-kontoret har sammensatte behov. For å lykkes i oppfølgingen av personer som har behov for bistand fra flere hold, legges det vekt på at arbeids- og velferdsforvaltningen har et godt samarbeid med andre sektorer og etater lokalt, for eksempel innen helse og utdanning.

Arbeidssøkere

Regjeringen er opptatt av at personer som blir arbeidsledige, raskt skal finne arbeid slik at færrest mulig opplever lange ledighetsperioder.

Statistikk fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at andelen arbeidssøkere som hadde fått oppfølging i løpet av de siste tre månedene var 82 pst. i 2013. Dette er ett prosentpoeng høyere enn samme periode i 2012. Andelen var høyere for ungdom.

Arbeids- og velferdsdirektoratet publiserer månedlig statistikk som beskriver hvordan arbeidssøkere som slutter å melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten, tilpasser seg på arbeidsmarkedet. Tallene inkluderer både personer som har deltatt på tiltak, og personer som ikke har det. I løpet av 2013 var gjennomsnittlig 56 pst. av de tidligere arbeidssøkerne i Arbeids- og velferdsetaten i arbeid seks måneder etter at de ikke lenger var registrert som arbeidssøkere. Dette er uendret fra samme periode i 2012.

Arbeids- og velferdsdirektoratets stillingsdatabase, www.nav.no, samler og gjør tilgjengelig informasjon om utlyste stillinger. Arbeids- og velferdsetaten tilviste arbeidssøkere til 87 pst. av de ledige stillingene som ble meldt til NAV-kontor i 2013. Dette er om lag uendret sammenlignet med 2012. Arbeids- og velferdsetatens andel av offentlig utlyste stillinger (markedsandel) er lavere nå enn tidligere og var 31 pst. i 2013. En årsak til reduksjonen er at det blir mer vanlig, særlig for store virksomheter, å informere om ledige stillinger på virksomhetenes hjemmesider. Videre får andre stillingsdatabaser stadig større utbredelse. Mange ledige stillinger besettes også via uformelle nettverk og bekjentskaper. Departementet har gitt Arbeidsforskningsinstituttet i oppdrag å evaluere formidlingsbistand til arbeidssøkere og rekrutteringsbistand til arbeidsgivere ved de lokale NAV-kontorene. Evalueringen avsluttes ved utgangen av 2014, og det vil bli vurdert eventuelle forbedringstiltak på bakgrunn av denne.

Arbeidsrettede tiltak er et viktig virkemiddel i innsatsen for å få flere i arbeid. Det legges opp til et samlet tiltaksnivå på om lag 68 700 plasser i 2015, hvorav 12 000 plasser for helt ledige. Ungdom, innvandrere fra land utenfor EU/EØS, langtidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne er grupper som er særlig utsatte på arbeidsmarkedet. Flere av disse vil ha behov for bistand for å komme i arbeid. Disse gruppene skal prioriteres ved tildeling av arbeidsrettede tiltak. Tiltaksnivået for helt ledige i 2015 innebærer en videreføring av tiltaksnivået fra 2014.

Langtidsledighetsgarantien innebærer garanti om tilbud om arbeidsrettede tiltak for personer som har minst toårig arbeidssøkerperiode og seks måneders sammenhengende ledighet. Det er satt i gang et forskningsprosjekt om bruk av tiltak for langtidsledige. Departementet vil på bakgrunn av prosjektet vurdere innsatsen for denne gruppen.

Garantiordningene for ungdom skal sikre at unge som henvender seg til Arbeids- og velferdsetaten raskt får bistand for å komme i arbeid. Garantien for ungdom under 20 år skal sikre at ungdom som ikke har skoleplass eller arbeid, får tilbud om arbeidsrettede tiltak. Denne gruppen har ofte ikke fullført videregående opplæring, og de følges opp i samarbeid med utdanningsmyndighetene. Garantiordningene for ungdom i alderen 20-24 år skal sikre at unge som har behov for bistand for å komme i arbeid skal få utarbeidet en aktivitetsplan med mål om arbeid innen en måned etter at de har fått et oppfølgingsvedtak fra NAV-kontoret.

Regjeringen er opptatt av å øke sysselsettingen blant innvandrergrupper som i dag har lav sysselsetting. I møte med brukere med bakgrunn fra ulike land, og med ulike forutsetninger for det norske arbeidsmarkedet, er det nødvendig at veiledere har god og riktig kompetanse. Arbeids- og velferdsetatens kompetansestrategi (2013–2020) skal bidra til å utvikle veiledernes ferdigheter i å identifisere og møte brukernes individuelle behov. Kompetansestrategien er nærmere omtalt under hovedmål 5.

Fullført videregående opplæring er viktig for å sikre en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Samtidig har mange unge som henvender seg til NAV-kontoret ikke fullført videregående opplæring. Mange unge har også andre utfordringer, for eksempel knyttet til helse. God kunnskap om, og nært samarbeid med tilgrensende tjenester som også har et ansvar for unge, er avgjørende for å kunne tilby tilpasset innsats til unge med sammensatte utfordringer. NAV-kontoret samarbeider ofte nært med skole og oppfølgingstjeneste, helsetjenester og barnevern i oppfølgingen av unge.

For å styrke kommunenes og fylkeskommunenes arbeid med utsatte barn og unge under 24 år har Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet innledet et samarbeid. Departementene skal avdekke felles utfordringer og fremme felles tiltak og strategier for bedre oppfølging av utsatte barn og unge. Økt gjennomføring i videregående opplæring er et viktig overordnet mål for samarbeidet.

Arbeids- og velferdsetaten har lansert en egen facebookside, NAV Jobblyst. Her kan unge som har falt ut, eller står i fare for å falle utenfor skole eller arbeidsliv, få råd, veiledning og svar på spørsmål om for eksempel jobbsøking og skole, og rettigheter og plikter i arbeids- og velferdsforvaltningen. Tilbakemeldinger fra unge brukere tyder på at tiltaket har senket terskelen for å kontakte arbeids- og velferdsforvaltningen.

Innsats for ungdom utenfor utdanning og arbeidsliv er også omtalt under Programkategori 09.30 Arbeidsmarked.

Personer med nedsatt arbeidsevne

Regjeringen vil legge til rette for at flere personer med nedsatt arbeidsevne skal komme i arbeid, og opprettholde sin tilknytning til arbeidslivet. Personer med nedsatt arbeidsevne kan ha høyere risiko for utstøting og overgang til varig uføreytelse, og de kan derfor ha et særskilt behov for bistand. Ressursene vil bli rettet mot dem som har størst behov for arbeidsrettet bistand, med vekt på rett tiltak til rett tid og uten unødig ventetid. Personer under 30 år vil bli prioritert, jf. garantiordningen for unge med nedsatt arbeidsevne, Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne og IA-avtalens delmål 2. Arbeids- og velferdsdirektoratets statistikk over personer med nedsatt arbeidsevne som slutter å melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten, viste for 2013 at om lag 44 pst. var i arbeid seks måneder etter at de ikke lenger var registrert hos Arbeids- og velferdsetaten. Dette er ett prosentpoeng høyere enn i 2012. Disse tallene inkluderer også personer som kombinerer arbeid med en gradert ytelse fra Arbeids- og velferdsetaten.

Mange med nedsatt arbeidsevne har behov for arbeidsrettede tiltak. Denne gruppen skal få tilbud om hensiktsmessige tiltak så raskt som mulig, uten at det oppstår unødig ventetid. I 2015 vil om lag 56 700 av det samlede nivået på om lag 68 700 tiltaksplasser rettes inn mot personer med nedsatt arbeidsevne. Dette er en reduksjon i tiltaksnivået for personer med nedsatt arbeidsevne med 1 000 plasser sammenlignet med 2014. Dette er tilpasset anslått tiltaksgjennomføring for 2. halvår 2014, jf. omtale under Programkategori 09.30 Arbeidsmarked.

Andelen personer med nedsatt arbeidsevne som har fått oppfølging, har økt. I 1. tertial 2014 har 82 pst. av personene med nedsatt arbeidsevne fått oppfølging de siste seks månedene. Dette er fem prosentpoeng mer enn i tilsvarende periode i 2013. De fleste får individuell oppfølging gjennom en arbeidsevnevurdering og utarbeiding av en aktivitetsplan. Arbeidsevnevurderingen skal ligge til grunn for vurderinger knyttet til arbeidsavklaringspenger, uførepensjon/-trygd og kvalifiseringsprogrammet.

Det store antallet brukere med nedsatt arbeidsevne og den store variasjonen i brukerbehov stiller krav til arbeids- og velferdsforvaltningens oppfølging. Godt samarbeid med behandlingsapparatet og felles forståelse av behovet for å starte tidlig med arbeidsrettede tiltak er avgjørende for å bidra til at flere kan bruke sine ressurser i arbeidslivet.

Regjeringen vil gjøre det enklere for NAV-kontoret å velge riktig tiltak, og tiltakene som benyttes skal gi god effekt. De tiltakene som ligner mest på en ordinær arbeidssituasjon har vist seg å ha best effekt. Derfor vil Regjeringen øke bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena, blant annet gjennom å trappe opp bruken av lønnstilskudd. Det arbeides også med å utvikle virkemidler som kan bedre resultatene av den arbeidsrettede innsatsen. Bl.a. videreføres forsøk med resultatbasert finansiering for oppfølging av personer med nedsatt arbeidsevne. Hensikten er å prøve ut om økonomiske insentiver stimulerer tiltaksarrangører til å få flere over i arbeid.

For å bidra til et enklere tiltakssystem, økt mangfold av leverandører og et mer variert tjenestetilbud til brukerne, vil Regjeringen slå sammen overlappende tiltak innenfor avklarings- og oppfølgingsområdet. Dette innebærer at tiltakene avklaring og avklaring i skjermet virksomhet slås sammen til ett avklaringstiltak, og at tiltakene oppfølging og arbeid med bistand slås sammen til ett oppfølgingstiltak. Formål, målgrupper, innhold og varighet i tiltakene endres ikke som følge av forenklingen. Dette er nærmere omtalt under programkategori 09.30 Arbeidsmarked.

Forsøk med tilskudd til arbeidsgivere som ansetter personer som har rett til arbeidsavklaringspenger ble i 2013 iverksatt i fire fylker. Unge mottakere av arbeidsavklaringspenger prioriteres, og både arbeidstaker og arbeidsgiver får tett oppfølging av Arbeids- og velferdsetaten. Regjeringen forventer at dette forsøket, sammen med annen innsats, bidrar til at flere unge får en varig forankring i arbeidslivet. Forsøket blir evaluert. En sentral problemstilling er i hvilken grad lønnstilskudd kombinert med utvidet adgang til midlertidig ansettelse og utvidet oppfølging av arbeidstaker og arbeidsgiver, fører til økt sannsynlighet for å få og bli i jobb for personer med nedsatt arbeidsevne. Første delrapport fra evalueringen viste at flertallet av deltakerne var eldre enn den prioriterte målgruppen, og at det i stor grad ble tatt inn deltakere som allerede hadde en relasjon til en arbeidsgiver gjennom deltakelse på arbeidsmarkedstiltak. Forsøket skal gå over fem år. Det vises til nærmere omtale under kap. 2651, post 70 Arbeidsavklaringspenger, kap. 634, post 76 Tiltak for arbeidssøkere og kap. 605, post 01 Driftsutgifter.

Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende kvalifiseringsstønad er innført som et ledd i arbeidet med å få flere i arbeid og bedre oppfølgingen av personer som er avhengige av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Kvalifiseringsprogrammet gjennomføres fra 2010 i alle kommuner, og er en rettighet for de som er i målgruppen. Arbeidet med å gjøre programmet tilgjengelig for alle i målgruppen og tilrettelegge for individuelle tilpassede program følges opp i 2015. For nærmere omtale vises det til hovedmål 4.

Unge personer med nedsatt funksjonsevne kan være særlig utsatt på arbeidsmarkedet. Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne ble lansert i 2012 og videreføres også i 2015. Målgruppen er unge under 30 år som skal ut i ordinært arbeidsliv. Fra 1. januar 2015 utvides målgruppen for jobbstrategien fra personer under 30 år som hadde mottatt arbeidsavklaringspenger i ett år eller mer til alle mottakere av arbeidsavklaringspenger under 30 år. Det er iverksatt mange tiltak for å støtte opp under arbeidet med jobbstrategien. Dette omfatter blant annet øremerkede stillingsressurser, informasjons- og kompetansemidler, prioritering av tiltaksplasser til jobbstrategiens målgruppe, bruk av tilretteleggingsgaranti, styrking av funksjonsassistentordningen og arbeids- og utdanningsreiser, innføring av mentorordning og tilretteleggingstilskudd for arbeidssøker. Disse tiltakene videreføres i 2015.

Ungdom med nedsatt arbeidsevne i alderen 20-29 år er gitt en garanti knyttet til utarbeidelse av en individuell aktivitetsplan med mål om arbeid. Det er et mål at 90 pst. av målgruppen skal ha en godkjent aktivitetsplan til enhver tid.

Ordningen med tilretteleggingsgarantier skal bidra til å koordinere hjelp og oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten og gi større trygghet og forutsigbarhet for arbeidssøker og arbeidsgiver slik at brukerne får eller beholder arbeid. Det er avdekket flere svakheter i praktiseringen og utformingen av tilretteleggingsgarantiene. Disse svakhetene blir dokumentert i SINTEFs evaluering av jobbstrategien og i en undersøkelse Riksrevisjonen4 har gjennomført. Regjeringen har i sin politiske plattform og i den nye IA-avtalen forpliktet seg til å forbedre og tydeliggjøre tilretteleggingsgarantiordningen. Dette arbeidet er nå startet opp.

Tiltaket funksjonsassistanse i arbeidslivet bidrar til at personer med sterk funksjonsnedsettelse kan være i arbeid. Ordningen er et viktig virkemiddel for å sikre nødvendig tilrettelegging og oppfølging på arbeidsplassen. Det vises til omtale under kap. 634, post 79.

Psykiske helseutfordringer er en viktig årsak til sykefravær og frafall fra arbeidslivet. Regjeringen vil derfor satse videre på arbeid og psykisk helse. Regjeringen vil videreføre innsatsen i Oppfølgingsplan for arbeid og psykisk helse (2013–2016). Tiltakene i planen innebærer en forsterket innsats for at sykmeldere, arbeidsgivere og arbeids- og velferdsforvaltningen skal legge økt vekt på at personer med psykiske lidelser opprettholder tilknytningen til arbeid. Samarbeidet mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og helsetjenestene skal videreføres og styrkes. Det legges til rette for samarbeidsavtaler knyttet til arbeidsrettede tiltak, helsemessig behandling og forebyggende tiltak. I forbindelse med innsatsen knyttet til arbeid og psykisk helse er det bl.a. satt i gang forsøk basert på metoden «Individual Placement and Support» (IPS). Metoden er basert på at personer med psykiske helseproblemer kommer seg raskt ut i jobb, og at de får behandling fra helsetjenesten parallelt med arbeidsrettet bistand fra Arbeids- og velferdsetaten. Oppfølgingsplanen innebærer også tiltak for å forebygge psykiske helseproblemer og rusproblemer i skolen, og tilrettelegge for at elever med psykiske helseproblemer og rusproblemer skal kunne gjennomføre videregående opplæring. Innsatsen videreføres i 2015.

Regjeringen har som mål at det skal legges bedre til rette for personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet, slik at flere kan komme i arbeid. For å få dette til, er det lagt til rette for et godt samarbeid mellom hjelpemiddelsentralene og andre enheter i Arbeids- og velferdsetaten (NAV-kontor, NAV Arbeidsrådgiving og arbeidslivssentrene). Hjelpemiddelsentralenes arbeid vil være særlig sentralt i det tverrfaglige samarbeidet. Det vil bli lagt vekt på å utnytte den spesialiserte tilretteleggingskompetansen på hjelpemiddelområdet, og å videreutvikle etatens samlede kompetanse for tilpassede tjenester til de brukerne som har særlige behov for tilrettelegging i arbeidslivet.

Ny melding om arbeid

Arbeids- og sosialdepartementet arbeider med en ny melding til Stortinget som skal inneholde strategier og forslag for å inkludere flere i ordinært arbeidsliv. Forslagene skal både bidra til at flere kan delta i arbeidslivet og hindre at arbeidstakere faller ut av arbeidslivet. Meldingen vil gi en bred gjennomgang av hvilke virkemidler som kan bidra til at flere med nedsatt arbeidsevne eller nedsatt funksjonsevne kan komme i arbeid. Meldingen vil drøfte tiltak rettet både mot arbeidsgivere og arbeidstakere og hvordan ordinært arbeidsliv i større grad kan tas i bruk som tiltaksarena. Meldingen vil også drøfte hvordan en kan bedre insentivene for overgang til arbeid i velferdsordningene, og økt brukt av gradering og aktivisering i de helserelaterte ytelsene. Det tas sikte på framleggelse i desember 2014.

Hovedmål 2 Sikre økonomisk trygghet

Under dette hovedmålet gis en nærmere omtale av viktige utviklingstrekk og utfordringer, samt strategier og tiltak i utformingen av sentrale inntektssikringsordninger i folketrygden. Det er gitt en nærmere omtale av regelverket for stønadsordningene under de enkelte budsjettkapitlene.

Inntektssikringsordningene i folketrygden gir økonomisk trygghet ved å sikre den enkelte inntekt. Samtidig skal inntektssikringsordningene bidra til at den enkelte skal kunne forsørge seg selv ved inntektsgivende arbeid – det skal lønne seg å arbeide. Innføring av de nye reglene for avkorting av inntekt mot uføretrygd understøtter dette. Videre gir forslagene om endring av barnetillegget i uføreordningen, avvikling av ferietillegget i dagpengeordningen og redusert varighet i overgangsstønadsordningen økte insentiver til arbeid.

I det videre arbeidet vil Regjeringen også gjennomgå velferdsordningene blant annet for å sikre at det skal lønne seg å jobbe. Aktivitetskrav og insentiver til arbeid vil være sentrale i denne gjennomgangen.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Noe flere mottakere av dagpenger

Utviklingen i antall mottakere av dagpenger er nært knyttet til utviklingen i antall arbeidsledige og permitterte. I gjennomsnitt mottok om lag 53 700 personer dagpenger i 2013. Mens antallet dagpengemottakere avtok gradvis fra om lag 69 000 i 2010 til om lag 53 100 i 2012, var nivået tilnærmet uendret i 2013. I 1. halvår 2014 økte antallet dagpengemottakere til om lag 59 700 personer. Økningen har sammenheng med et økt antall registrerte ledige og en økt andel ledige med rett til dagpenger.

Mange står utenfor arbeidslivet og mottar helserelaterte ytelser

Andelen av befolkningen som mottar helserelaterte ytelser (uførepensjon, arbeidsavklaringspenger eller sykepenger) har endret seg lite de siste ti årene. Andelen som mottar helserelaterte ytelser er imidlertid høy i Norge. Antallet mottakere av helserelaterte trygdeytelser har økt markant de siste 15-20 årene, og nesten hver femte person i alderen 18-66 år mottar i dag en helserelatert ytelse. Antall mottakere av helserelaterte ytelser har økt fra i underkant av 500 000 personer ved utgangen av 2001 til om lag 580 000 personer ved utgangen av 2013.5 Antallet økte i perioden fra 2001 til 2010 med unntak av en nedgang fra 2003 til 2004. Etter 2010 har antallet avtatt hvert år, og det var særlig en reduksjon i antall mottakere av uførepensjon og arbeidsavklaringspenger fra 2012 til 2013. Målt som andel av befolkningen har det også vært en nedadgående tendens de siste tre årene. Ved utgangen av 2013 mottok 17,8 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år helserelaterte ytelser, mot 18,8 pst. i 2010.

Antall uførepensjonister som andel av befolkningen i alderen 18-67 år har falt fra 10 pst. ved utgangen av 2001 til 9,4 pst. ved utgangen av 2. kvartal 2014. Denne reduksjonen må bl.a. ses i sammenheng med innføringen av tidsbegrenset uførestønad og senere arbeidsavklaringspenger. Andelen i befolkningen 18-67 år som mottar enten uførepensjon eller arbeidsavklaringspenger, har i perioden 2003–2013 vært stabil på mellom 14 og 15 pst. Høy innvandring påvirker både alderssammensetning i befolkningen og sysselsettingsandelen innen hver aldersgruppe. Det har vært spesielt høy innvandring siden 2004, og særlig i aldersgruppene under 50 år. Aldersfordelingen og lavere trygdetilbøyelighet på kort sikt blant innvandrere gjør at andelen mottakere av helserelaterte ytelser i befolkningen er lavere sammenlignet med om en ikke hadde hatt høy arbeidsinnvandring de siste årene.

Den høye andelen stønadsmottakere innebærer at unødvendig mange står utenfor arbeidslivet. Noe av fraværet fra arbeidslivet er imidlertid av kortere varighet. Av de helserelaterte ytelsene er gjennomstrømmingen størst for sykepenger. Bak hvert tapte årsverk på grunn av sykefravær står det rundt åtte personer. De fleste som mottar sykepenger, kommer tilbake i arbeid, men av de som bruker opp sykepengeretten, mottar godt over halvparten arbeidsavklaringspenger seks måneder senere. Utviklingen i antall uførepensjonister henger også tett sammen med utviklingen i antall mottakere av andre helserelaterte ytelser. Eksempelvis mottar nær 40 pst. uførepensjon tre måneder etter avgang fra arbeidsavklaringspenger. Det er derfor viktig å se trygdeytelsene i sammenheng.

Det er sammenheng mellom lengden på fraværet og varig utstøting fra arbeidslivet. Dette kan skyldes langvarige og alvorlige skade- og sykdomstilstander, men det er også grunn til å anta at lange perioder utenfor arbeidslivet fører til redusert motivasjon og mestringsevne, og som følge av dette også redusert arbeidsevne. Personer som får innvilget uførepensjon har en varig nedsatt inntektsevne, og det er svært få som kommer tilbake i arbeid etter å ha fått innvilget uførepensjon.

Strategier og tiltak

Regjeringen fører en omfattende og aktiv arbeids- og velferdspolitikk for å møte utfordringene knyttet til at mange står utenfor arbeidslivet.

Den aktive arbeidsmarkedspolitikken og innsatsen for å fremme et inkluderende arbeidsliv er nærmere omtalt under hovedmål 1.

Økonomisk trygghet

Noen mennesker er ikke i stand til å ta inntektsgivende arbeid av helsemessige eller andre årsaker. Andre vil i perioder ikke finne arbeid. Inntektssikringsordningene skal gi inntekt dersom arbeidsinntekten faller bort. Dette gjelder både ved midlertidig inntektsbortfall som for eksempel ved arbeidsledighet eller sykdom, og når man trer ut av arbeidslivet på grunn av varig svikt i arbeidsevnen eller alder.

En høy andel stønadsmottakere er dels et uttrykk for et romslig velferdssamfunn med mål om sosial og økonomisk utjevning. Videre fører en høy andel sysselsatte også til at flere har rett til stønad. Den høye andelen som mottar stønad, kan være et uttrykk for at personer med helseproblemer har utfordringer med å få innpass i arbeidslivet.

Folketrygdens system for å sikre inntekt ved sykdom og ledighet er utformet slik at man i hovedsak opparbeider rettigheter gjennom arbeid. Det gjelder særlig hvor høy utbetalingen blir, da ytelsene beregnes som en prosentsats av den inntekten som helt eller delvis har falt bort. For flere ytelser (herunder dagpenger og sykepenger) er tidligere arbeidsinntekt også en forutsetning for å komme inn under ordningen. Deltakelse i arbeidslivet gir dermed god inntektssikring ved ledighet, sykdom og eventuell uførhet siden retten til og størrelsen på stønadsinntekter ofte avhenger av tidligere arbeidsinntekt.

Kompensasjonsgraden, dvs. hvor stor andel av den bortfalte inntekten som blir erstattet, er noe ulik i de forskjellige ordningene. I sykepengeperioden gis det full inntektskompensasjon opptil seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Den gode dekningen i sykepengeperioden er begrunnet med at man ikke skal måtte forholde seg til en ny og vanskeligere økonomisk situasjon allerede i starten av et sykdomsforløp. De andre ordningene har en noe lavere kompensasjonsgrad. De fleste vil dermed få høyere inntekt dersom de går fra trygd til arbeid. Dette stimulerer til deltakelse i arbeidslivet. Når en tar hensyn til samspillet mellom livsoppholdsytelser, minstenivåer i disse, tilleggsytelser og skattesystem, kan det likevel være tilfeller hvor den økonomiske gevinsten av å arbeide framfor å motta trygd på kort sikt kan være liten eller fraværende. Dette vil særlig gjelde for personer med lave inntekter.

Det skal lønne seg å arbeide

Det er en nær sammenheng mellom arbeid og velferd, både for den enkelte og for samfunnet. Regjeringen legger derfor vekt på å utforme virkemidlene og velferdsordningene slik at det skal lønne seg å arbeide.

Livsoppholdsytelser som skal gi midlertidig inntektssikring, legger vanligvis til grunn en sammenheng mellom den enkeltes plikter og rettigheter. Kravene til aktivitet og arbeid er klart formulert i regelverket for dagpenger, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Hensikten er bl.a. å sikre god oppfølging gjennom arbeidsrettede tiltak for å opprettholde arbeidstilknytningen.

Det stilles krav om at dagpengemottakere skal være reelle arbeidssøkere og kunne, med visse forbehold, ta ethvert arbeid hvor som helst i landet. Dette er bl.a. begrunnet med at oppfølging og krav til å være aktiv arbeidssøker synes å være viktig for overgangen til arbeid. For å bidra til at den sykmeldte kommer tilbake i arbeid, er det satt klare aktivitetskrav til den sykmeldte, arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten. Det skal bl.a. utarbeides en oppfølgingsplan for tilbakeføring til arbeid, og det skal avholdes dialogmøter. Videre skal mottakere av arbeidsavklaringspenger gjennomføre arbeidsrettede tiltak eller være under aktiv behandling.

Overgangsstønaden inneholder også et klart krav om arbeidsrettet aktivitet. Dette er begrunnet i selve formålet med ordningen, som er å gi stønad i en overgangsperiode, for at den enslige forsørgeren skal kunne bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid når stønadsperioden er over.

For å understøtte overgangsstønadens formål om selvforsørgelse ved arbeid, foreslår Regjeringen å redusere hovedregelen for varighet på stønadsperioden fra tre til ett år, eller til barnet får rett til barnehageplass etter barnehageloven. Endringen innføres for nye tilfeller fra 1. januar 2015. Videre har Arbeids- og sosialdepartementet gjennomgått regelverket for stønader til enslig mor eller far, jf. folketrygdloven kapittel 15, og vil om kort tid sende forslag til endringer på høring. Forslagene innebærer forenklinger, som gjør det enklere å forstå og praktisere regelverket. Forslagene innebærer også en ytterligere innretning mot arbeid av stønadene under kapitlet.

Dagpengemottakere som har mottatt dagpenger i mer enn åtte uker i løpet av et kalenderår, har rett til ferietillegg. Ferietillegget innebærer at kompensasjonsgraden til personer med et ledighetsforløp ut over åtte uker er høyere enn for personer med kort ledighetsforløp. De som tar ferie uten å oppgi dette, og dermed heller ikke får dagpengene redusert, kommer bedre ut enn de som oppgir ferie. Det er dessuten få dagpengemottakere som oppgir å ha tatt ferie. For de fleste utbetales også ferietillegget først etter at dagpengemottakeren er kommet tilbake i arbeid. Ordningen representerer dermed en lite målrettet overføring til personer som er i arbeid. Regjeringen foreslår å fjerne ferietillegget i dagpengeordningen fra 1. januar 2015.

I tillegg ønsker Regjeringen å innrette sykepengeordningen mer mot yrkesaktive med en arbeidsinntekt som vesentlig bidrar til selvforsørgelse. Det foreslås derfor at minste inntektsgrunnlag for rett til sykepenger fra folketrygden heves fra 50 til 100 pst. av grunnbeløpet.

Det er også en målsetting at uføretrygdede i størst mulig grad skal beholde tilknytningen til arbeidslivet og utnytte restarbeidsevnen. Ny uføretrygd gir bedre muligheter for å kombinere arbeid og trygd ved at avkortingsreglene er utformet slik at det stort sett alltid vil lønne seg å jobbe mer.

Arbeidsinsentivene i dagens uføreordning med behovsprøvde barnetillegg er dårlige for lavinntektsgrupper med barn fordi kompensasjonsgraden i noen tilfeller kan bli svært høy. I enkelte tilfeller kan den overstige 100 pst. Også på høyere inntektsnivåer vil kompensasjonsgraden kunne bli høy når mottakeren forsørger flere barn. Det å ha et betydelig høyere barnetillegg i uføreordningen enn for arbeidsavklaringspenger vil dessuten kunne føre til at enkelte ønsker å komme raskt over på uføretrygd og vil kunne redusere den enkeltes innsats for å bli værende i eller komme tilbake i arbeid. Regjeringen vil derfor erstatte dagens behovsprøvde barnetillegg med et standardisert barnetillegg til uføretrygd på nivå med barnetillegget som gis til mottakere av arbeidsavklaringspenger. Det foreslås at endringen trer i kraft fra 1. januar 2016.

Forslaget innebærer at det årlige barnetillegget blir 7 020 kroner per barn for alle uføretrygdede som har forsørgingsansvar for barn under 18 år. Til sammenligning utgjør dagens behovsprøvde barnetillegg i overkant av 35 000 kroner per barn per år for de som mottar dette uavkortet. To av tre av de som mottok barnetillegg ved utgangen av juni 2014 mottok uavkortet barnetillegg. Nytt standardisert tillegg gis også til barn av eksisterende uføretrygdede som ikke har krav på behovsprøvd barnetillegg per 31. desember 2015 og til nye barn av eksisterende uføretrygdede som mottar behovsprøvd barnetillegg. I tillegg innføres det en overgangsordning for de som mottar det behovsprøvde barnetillegget per 31.12.2015 der det nominelle beløpet for tillegget trappes ned til hhv. ¾ i 2016, ½ i 2017 og ¼ i 2018.

I det videre arbeidet vil Regjeringen også gjennomgå velferdsordningene blant annet for å sikre at det skal lønne seg å jobbe. Aktivitetskrav og insentiver til arbeid vil være sentrale i denne gjennomgangen.

Krav til arbeidsrettet aktivitet

Bruk av aktivitetskrav kan bidra til å motvirke passivitet, bedre insentivene for overgang til arbeid og gi legitimitet til velferdsordningene. Det legges derfor vekt på at for å motta en ytelse skal det stilles krav til ulike former for medvirkning og aktivitet, og eventuelt sanksjoner dersom pliktene ikke overholdes. I de helserelaterte ytelsene skal det likevel utvises skjønn ved fastsettelsen av aktivitetskrav til den enkelte mottakeren, og disse må i det enkelte tilfellet avveies mot det som er hensiktmessig av helsemessige grunner.

Samtidig viser erfaring at jo senere en kommer i arbeidsrettet aktivitet, jo lavere er sannsynligheten for at en lykkes med å komme i arbeid. Vi vet at arbeid og aktivitet i mange tilfeller er helsebringende. Dette er en av årsakene til at opplegget for oppfølging av sykmeldte har vært endret og tilpasset flere ganger det siste tiåret. Evalueringene av oppfølgingsregimet for sykmeldte har imidlertid vist at regelverket bør forenkles. Den nye IA-avtalen innebærer betydelige forenklinger i reglene for oppfølging av sykmeldte. Videre er det innarbeidet en rekke vilkår i ordningen med arbeidsavklaringspenger slik at insentivene i ordningen skal bidra til å sikre en aktiv prosess mot arbeid.

Som et nedre sikkerhetsnett kan det gis økonomisk sosialhjelp, også som et supplement til ytelser fra folketrygden. Ved tildeling av økonomisk sosialhjelp kan det stilles vilkår. Vilkårene stilles etter en særskilt vurdering, og de skal bidra til at stønadsmottakeren blir selvhjulpen. Det varierer i dag i hvilken grad kommunene benytter muligheten til å stille vilkår. Regjeringen vil at det som hovedregel skal stilles krav til aktivitet ved tildeling av økonomisk stønad, med særlig fokus på lavterskeltiltak og arbeidstrening for unge stønadsmottakere. Dette er nærmere omtalt under hovedmål 4 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett.

Regjeringen legger vekt på at flere enn i dag får tatt i bruk sin gjenværende arbeidsevne. Krav til aktivitet sammen med økt bruk av graderte ytelser kan også bidra til å øke arbeidstilbudet. Alle helserelaterte ytelser skal derfor graderes hvis mottakeren har noe gjenværende arbeidsevne, jf. også omtalen under hovedmål 1. Samtidig mottar mange av de som mottar arbeidsavklaringspenger og uførepensjon, fulle ytelser. Eksempelvis har fire av fem uføre full uførepensjon. Om lag en av fire av disse har likevel en arbeidsinntekt i tillegg til full uførepensjon. Dette indikerer at det er et potensial for at flere med varig nedsatt arbeidsevne kan arbeide noe.

Ny uføretrygd fra 2015

Ny uføretrygd innføres fra 1. januar 2015 og skal på samme måte som uførepensjon gi en varig inntektssikring. Uføretrygden skal være en kompensasjon for tap av inntekt målt ved inntekten de siste årene før uførheten oppstår, i motsetning til uførepensjonen som bygger på inntekt gjennom hele yrkeskarrieren. Uføretrygden skal skattlegges som lønn. Det bidrar til et gjennomgående og likeartet system for inntektssikring for alle i yrkesaktiv alder. Regjeringen har som målsetning at gradert uføretrygd skal tas i bruk i større grad enn i dag. Den nye uføreordningen legger derfor bedre til rette for at uføre skal kunne ta i bruk restinntektsevnen sin. Dagens system med automatisk revurdering av uføregraden og ett års venteperiode før man kan ta arbeid faller bort. Personer med varierende arbeidskapasitet kan da tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke til terskler i regelverket. De nye reglene for reduksjon av uføretrygd ved inntekt er utformet slik at det stort sett alltid vil lønne seg å jobbe mer.

Ny felles ordning for arbeidsgivers innrapportering av ansettelsesforhold og inntektsopplysninger til det offentlige (A-ordningen) blir innført fra 2015. Denne innrapporteringsordningen vil gi Arbeids- og velferdsetaten mulighet for bedre kontroll og oppfølging av trygdemottakere som har arbeidsinntekt, og bedre service til brukerne ved at det kan tas i bruk mer automatisert saksbehandling. Reduksjon av uføretrygd vil i stor grad kunne skje automatisk gjennom bruk av A-ordningen.

Personer som mottar uførepensjon når den nye uføreordningen trer i kraft, får uførepensjonen automatisk regnet om til uføretrygd med virkning fra 1. januar 2015. De skal omfattes av de nye reglene for å kombinere uføreytelsen med arbeidsinntekt og av de nye skattereglene. For å tilpasse utbetalingen til den økte skatten, økes størrelsen på uføretrygden før skatt. Alle som mottar full uførepensjon, og som ikke har andre inntekter eller fradrag utover standardfradrag, får en ytelse etter skatt på samme nivå som dagens uførepensjon. I andre tilfeller blir nettoinntekten endret. Endringene skyldes først og fremst at avviklingen av dagens skattebegrensningsregel endrer skatten på inntekt ved siden av folketrygdens ytelser og også den skattemessige verdien av fradrag i alminnelig inntekt. Den samlede effekten for den enkelte avhenger av individuelle forhold, som størrelsen på uførepensjonen og forholdet mellom andre inntekter og fradrag.

Uførepensjonister med store renteutgifter kan få en merkbar nedgang i nettoinntekten etter konverteringen. Skattebegrensningsregelen innebærer at rentefradrag har en skatteverdi på opptil 55 pst. Ved overgang til ordinære skatteregler vil verdien av rentefradraget reduseres til 27 pst. Regjeringen foreslår å innføre en overgangsordning for å lette overgangen til ny uføretrygd og lønnsbeskatning for uførepensjonister som får en betydelig nedgang i netto inntekt etter skatt på grunn av lavere skatteverdi av inntektsfradrag.

Overgangsordningen utformes som et individuelt beregnet skattefradrag for skattytere som både mottok uførepensjon fra folketrygden i 2014 og ny uføretrygd i 2015. Skattefradraget beregnes ved å sammenligne inntekt etter skatt med dagens uførepensjon og inntekt etter skatt med ny uføretrygd og tilhørende skatteregler. Ordningen avgrenses til uførepensjonister som er omfattet av skattebegrensningsregelen for inntektsåret 2014, som uten overgang til lønnsbeskatning ville vært omfattet av skattebegrensingsregelen for 2015, og som har negativ kapitalinntekt i 2014 og 2015. Skattefradraget for 2015 settes lik beregnet nedgang i nettoinntekt fratrukket 6 000 kroner. Maksimalt skattefradrag settes til 20 000 kroner. Skattefradraget trappes ned jevnt for 2016 og 2017. Det vises til Prop. 1 LS (2014–2015) for nærmere omtale av overgangsordningen.

Hovedmål 3 Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem

Status og strategier knyttet til målet om et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem er omtalt under resultatområde 3 Pensjon.

Hovedmål 4 Et sterkere sosialt sikkerhetsnett

Regjeringen vil arbeide på bred front for å hindre at mennesker faller utenfor viktige sosiale arenaer. Regjeringens mål er et samfunn der alle kan delta, og at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til å nå disse målene. Likevel vil det finnes mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Regjeringen vil videre sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

Det må legges til rette for funksjonshemmede i arbeidsliv og dagligliv, både fordi samfunnet trenger arbeidskraften og for at den funksjonshemmede skal kunne delta i fellesskapet på arbeidsplassen. Folketrygden dekker en rekke hjelpemidler til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet. Under dette hovedmålet gis en nærmere omtale av utfordringer knyttet til hjelpemiddelforvaltningen, samt strategier og tiltak for å oppnå en mer helhetlig og brukerorientert hjelpemiddelpolitikk.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett er et av de åtte satsingsområdene til Regjeringen, jf. Sundvolden-erklæringen.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Relativt stabil andel med lavinntekt

Det store flertallet i den norske befolkningen har høy levestandard og gode levekår. Den generelle inntektsutviklingen har vært god de siste årene, og kommet de aller fleste til gode. Til tross for dette er det en utfordring at noen har så lav inntekt og levestandard at dette forringer levekårene og begrenser deres muligheter for fullverdig deltakelse i samfunnet.

Til tross for økonomisk vekst og økt sysselsetting har andelen personer med vedvarende lavinntekt holdt seg noenlunde stabil de senere årene. En av forklaringene på dette er at selve lavinntektsmålet er relativt til inntektsfordelingen, slik at en betydelig økning i medianinntekten6 har veid opp for det positive bidraget av at flere har kommet i arbeid. Andelen med vedvarende lavinntekt målt ut fra 50 pst. av medianinntekten har imidlertid økt noe de siste årene.

Mange i lavinntektsgruppen står utenfor eller har svak tilknytning til arbeidsmarkedet og mottar offentlige stønader. Selv om realinntektsveksten i gjennomsnitt har vært betydelig også for disse, har den vært svakere enn veksten i medianinntekten. Et økt innslag av personer med innvandrerbakgrunn er med på å forklare utviklingen.

Lavinntekt fanger opp noen vesentlige dimensjoner knyttet til fattigdom, mens andre levekårsforhold ikke fanges opp. Disse levekårsforholdene kan igjen være medvirkende årsaker til at enkelte har lave inntekter. Enkelte har sammensatte og langvarige levekårsproblemer. Dette gjelder bostedsløse, tungt belastede rusavhengige, innsatte i fengsler, langtidsmottakere av sosialhjelp og enkelte andre.

Lavinntektshusholdninger har ofte svak tilknytning til arbeidslivet

Den viktigste utfordringen for lavinntektsgruppen er manglende eller svak tilknytning til arbeidsmarkedet. For personer i yrkesaktiv alder er det en nær sammenheng mellom svak tilknytning til arbeidsmarkedet og lavinntekt. Om lag sju av ti i lavinntektsgruppen 25-65 år tilhører en husholdning med svak yrkestilknytning over en treårsperiode. Mange lavinntektshushold har en vesentlig del av inntekten i form av offentlige overføringer. En god del av lavinntektshusholdninger har en viss tilknytning til arbeidslivet, men omfanget av arbeidsdeltakelsen er ikke tilstrekkelig til å løfte dem over lavinntektsgrensene. Dette er tilfellet bl.a. for en del barnerike innvandrerfamilier der kun én av foreldrene er i lønnet arbeid, og for en del enslige forsørgere som arbeider deltid.

Det er en sterk sammenheng mellom formell utdanning og tilknytning til arbeidsmarkedet. Lav utdanning, manglende gjennomføring av videregående opplæring og ledighet i ung alder medfører økt risiko for å stå langvarig utenfor arbeidslivet. Personer uten fullført videregående opplæring er særlig utsatt. En del har helseproblemer, rusproblemer eller psykiske problemer og nedsatt arbeidsevne. Det er en utfordring å få personer som står langt fra arbeidsmarkedet inn i arbeid. Noen mennesker er ikke i stand til å ta inntektsgivende arbeid av helsemessige eller andre årsaker, og for disse skal inntektssikringsordningene gi økonomisk trygghet.

Flere barn i familier med lavinntekt

Andelen barn i lavinntektshusholdninger økte fra perioden 2009–2011 til 2010–2012. Selv om andelen holdt seg nokså stabil f.o.m. midten av 2000–tallet og fram til da, økte antallet fordi befolkningen økte. Barn av enslige forsørgere, barn i store husholdninger og barn i husholdninger med svak yrkestilknytning er særlig utsatt for lavinntekt.

Økningen av barn i lavinntektsfamilier har vært spesielt stor blant familier med ikke-vestlig landbakgrunn. Dette gjelder spesielt nyankomne familier, der det har vært en økning i lavinntektsandelen de siste årene. Det er en viss mobilitet ut av lavinntektsgruppen over tid, etter hvert som flere får en mer etablert tilknytning til arbeidslivet. Det er likevel en del familier med innvandrerbakgrunn med lang botid i landet som fortsatt befinner seg i lavinntektsgruppen. Dette er ofte barnerike familier og der kun én eller ingen av foreldrene er i arbeid. Det er spesielt høy forekomst av lavinntekt blant familier med landbakgrunn fra Somalia, Afghanistan, Irak og Pakistan. Halvparten av barn i lavinntektsgruppen har innvandrerbakgrunn. Den sterke overrepresentasjonen av barn med innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen kan medføre utfordringer for barnas integrering.

Fortsatt høy andel innvandrere med lavinntekt

Forekomsten av lavinntekt blant innvandrerbefolkningen har gått ned i de senere årene, men økte igjen i 2012, og ligger fortsatt på et høyt nivå. Innvandrere er betydelig overrepresentert i lavinntektsgruppen. I hovedsak skyldes dette lav yrkesaktivitet og relativt store husholdninger. Mange nyankomne innvandrere har behov for kvalifiseringstiltak og annen bistand for å få innpass i arbeidsmarkedet. For mange innvandrere tar det tid å få fotfeste i arbeidslivet. Forekomsten av lavinntekt blant innvandrere varierer ut fra landbakgrunn, migrasjonsårsak og botid. Det er et mål at andelen av innvandrere med vedvarende lavinntekt skal minke ned mot nivået for befolkningen generelt.

Endret sammensetning av lavinntektsgruppen

Sammensetningen av lavinntektsgruppen har endret seg over tid. Endrede familiemønstre med flere enslige forsørgere og aleneboende har isolert sett bidratt til økt forekomst av lavinntekt. Andelen barn og barnefamilier med lavinntekt har økt, og dette må ses i sammenheng både med økningen i innvandrerbefolkningen og inntektsutviklingen blant barnefamilier med små barn og enslige forsørgere. Forekomsten av lavinntekt blant unge har økt noe. Unge aleneboende har relativt sett hatt en svak inntektsutvikling de siste årene.

Samtidig har forekomsten av lavinntekt i andre grupper, bl.a. blant pensjonister, falt. Pensjonister har hatt relativt god inntektsvekst de senere årene. Dette skyldes bl.a. opptrapping av minstepensjonen, økt yrkesaktivitet blant eldre og høyere pensjonsgrunnlag blant nye pensjonistkull. Videre har omleggingen av pensjonistbeskatningen bidratt til lavere skatt for pensjonister med lave inntekter. Aleneboende minstepensjonister er fremdeles betydelig overrepresenterte i lavinntektsgruppen.

Det er stor mobilitet ut av og inn i lavinntektsgruppen. Det er likevel en utfordring at noen grupper er mer utsatt for fattigdom og lavinntekt enn andre, og at noen blir værende i lavinntektsgruppen over lang tid.

Hjelpemidler for å kunne delta i arbeidslivet og for å fungere i dagliglivet

Personer som mottar hjelpemidler har forskjellige behov, avhengig av type og grad av funksjonsnedsettelse, alder, levekår og oppfølgingsbehov. Hjelpemidler omfatter alt fra relativt enkle produkter til avanserte teknologiske produkter. I tillegg kommer tjenester som tolking, tolke- og ledsagerhjelp og lese- og sekretærhjelp. Hva som defineres som hjelpemidler etter folketrygdloven, endrer seg over tid. Det gjøres løpende vurderinger av hvilke produkter som er vanlige også for personer som ikke har nedsatt funksjonsevne, og som det derfor ikke gis stønad til.

Staten har i dag ansvar for hjelpemidler til brukere med varige funksjonelle behov (mer enn to år). Kommunene har et økonomisk ansvar for hjelpemidler som skal dekke midlertidige behov, samt hjelpemidler til brukere som er innlagt i kommunale institusjoner (med unntak av forflytningshjelpemidler og syns- og hørselshjelpemidler). Videre har kommunene ansvaret for å avdekke og utrede behovet for hjelpemidler både ved varige og midlertidige funksjonsnedsettelser, samt drive opplæring i bruk.

Mellom 120 000 og 150 000 brukere mottar årlig hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralene. I 2013 ble knappe 121 000 søknader om hjelpemidler i dagliglivet og knappe 1 600 søknader om hjelpemidler for tilrettelegging av arbeidsplassen behandlet ved hjelpemiddelsentralene. Det ble behandlet i overkant av 3 200 søknader om bil gruppe 1 og i underkant av 2 900 søknader om bil gruppe 2 i 2013.

Det er generelt korte saksbehandlingstider på hjelpemiddelområdet sett under ett, selv om det fortsatt er utfordringer knyttet til saksbehandlingstider, blant annet på bilområdet. I 2013 ble 91 pst. av sakene som gjaldt hjelpemidler i dagliglivet behandlet i løpet av 3 uker, mens 72 pst. av søknadene om hjelpemidler for tilrettelegging av arbeidsplassen ble behandlet i løpet av 5 uker. For bil gruppe 1 ble 47,3 pst. av sakene i 2013 behandlet i løpet av 3 måneder. Dette er en bedring fra 42 pst. i 2012. 73,4 pst. av sakene i 2013 som gjelder bil gruppe 2, ble behandlet i løpet av 7 måneder, mot 65,4 pst. i 2012.

Det har de senere årene vært fokus på tolkeområdet. Den viktigste utfordringen er å sikre full dekning av tolkebrukernes behov for tolking og tolke- og ledsagerhjelp. Tolketjenesten yter tolking for om lag 3 500 tolkebrukere, hvorav om lag 85 pst. er døve og 15 pst. er døvblinde. Dekningsgraden på tolkeoppdrag var om lag 90 pst. i 2011. Etter innføring av ny IKT-løsning på tolkeområdet i 2012, har det ikke vært mulig å hente ut statistikk over bestilte oppdrag og dekningsgrad. Slik statistikk vil være tilgjengelig igjen fra 2015.

Strategier og tiltak

Tiltak mot fattigdom

Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og et godt utbygd utdanningssystem har bidratt til færre fattige og jevnere inntektsfordeling i Norge sammenlignet med andre land. Til tross for dette er det mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Regjeringen vil arbeide på bred front for å hindre at mennesker faller utenfor arbeidsliv og samfunnsliv. De viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom er utdanning som utjevner sosiale forskjeller, og et åpent arbeidsliv med plass til alle.

Kunnskap gir muligheter for den enkelte og bidrar til sosial mobilitet i samfunnet. Regjeringen har kunnskap som satsingsområde, og vil legge fram en melding til Stortinget om livslang læring og utenforskap.

Regjeringen vil målrette innsatsen rettet mot utsatte unge, og styrker forsøket med NAV-veiledere i videregående skole gjennom å etablere nye piloter. Formålet er å motvirke frafall og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Dette er nærmere omtalt under kap. 621, post 63 i denne proposisjonen.

Deltakelse i arbeidslivet bidrar til økonomisk selvforsørgelse og sosial inkludering. Regjeringen fører en aktiv arbeids- og velferdspolitikk for å møte utfordringene ved å stå utenfor arbeidslivet. Gjennom melding til Stortinget, jf. omtale under hovedmål 1, vil Regjeringen redegjøre for strategier og tiltak for at flere skal kunne ta del i ordinært arbeidsliv. Den aktive arbeidsmarkedspolitikken og innsatsen for å fremme et inkluderende arbeidsliv er nærmere omtalt under hovedmål 1.

Inntektssikringsordningene i folketrygden gir økonomisk trygghet ved å sikre den enkelte inntekt og kompensere for særlige utgifter ved bl.a. arbeidsløshet, sykdom, uførhet og aleneomsorg for barn. Samtidig skal inntektssikringsordningene bidra til hjelp til selvhjelp slik at den enkelte skal kunne forsørge seg selv ved inntektsgivende arbeid. Regjeringen legger vekt på å utforme virkemidlene og velferdsordningene slik at det skal lønne seg å arbeide, jf. omtale under hovedmål 2 Sikre økonomisk trygghet, og resultatområde 3 Pensjon.

En samlet arbeids- og velferdsforvaltning skal gi mulighet for helhetlig bistand og oppfølging av den enkelte, jf. hovedmål 5 En brukerorientert, effektiv og helhetlig arbeids- og velferdsforvaltning. Uavhengig av årsaken til at mennesker faller utenfor, legger Regjeringen vekt på å ha ordninger som bidrar til å hjelpe dem tilbake i arbeidslivet.

Det er også viktig å hjelpe familier som rammes av rusproblematikk og psykiske helseutfordringer. Regjeringen vil legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet. Det er en prioritert oppgave å styrke tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Regjeringen har økt bevilgningene til arbeidet med rusavhengige og personer med psykiske lidelser.

Regjeringen vil styrke det forebyggende helsearbeidet, og vil legge fram en folkehelsemelding for Stortinget. Bevilgningene til helsestasjons- og skolehelsetjenesten er økt.

En egnet bolig i et godt bomiljø er viktig for barns oppvekst og for foreldrenes mulighet til arbeidsdeltakelse. Regjeringen har lagt fram en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid, Bolig for velferd (2014–2020). Strategien skal samle og målrette innsatsen overfor vanskeligstilte på boligmarkedet.

Arbeids- og velferdspolitikken står sentralt i arbeidet for å utjevne sosiale forskjeller og bekjempe fattigdom. Tiltak på andre sektorområder inngår også i den samlede innsatsen på feltet: familie- og oppvekstpolitikken, kunnskapspolitikken, helsepolitikken, boligpolitikken, integreringspolitikken mv.

Det er iverksatt en rekke tiltak mot fattigdom. Innsatsen omfatter flere departementer: Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kulturdepartementet.

Frivillige organisasjoner, egenorganiserte grupper og andre frivillige aktører er viktige i innsatsen mot fattigdom og sosial eksklusjon. Regjeringen vil videreføre arbeidet for å bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor.

Mer likeverdige vilkår for barn som vokser opp i fattige familier

Regjeringen vil styrke og samordne innsatsen mot barnefattigdom. Regjeringen vil videreutvikle samarbeidet på tvers av departementene for å motvirke barnefattigdom og vil utvikle en samlet strategi mot barnefattigdom. I arbeidet med strategien vil en bygge på samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om tiltak mot barnefattigdom, jf. forslag i Dokument 8: 125 S (2012–2013). Arbeidet vil også følge opp anbefalingene i Riksrevisjonens undersøkelse av barnefattigdom (Dokument 3:11 (2013–2014). En rekke tiltak er igangsatt og vil inngå i arbeidet med å utvikle en samlet strategi.

Regjeringen vil at flere barn og ungdom skal få delta på viktige sosiale arenaer, uavhengig av foreldrenes inntekt. Et viktig tiltak mot barnefattigdom er den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom som ble etablert i 2014. Regjeringen har også startet et arbeid med å bedre koordineringen mellom barnevernet og arbeids- og velferdsforvaltningen for å hindre at barnevernsbarn faller utenfor arbeidslivet i overgangen til voksenlivet. Regjeringen foreslår å styrke tilbudet til barn og unge i kommuner med storbyproblematikk i 2015. Se nærmere omtale i Prop. 1 S (2014–2015) for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil prøve ut et oppfølgingsprogram for lavinntektsfamilier. Se omtale under kap. 621, post 63 i denne proposisjonen.

Aktivitetskrav

De sosiale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen skal bidra til sosial og økonomisk trygghet for vanskeligstilte og fremme overgang til arbeid og selvforsørgelse. Regjeringen mener at det for stønadsmottakere som kan delta i arbeidsrettede aktiviteter, skal stilles vilkår om aktivitet i vedtaket om stønad. Det er særlig viktig at NAV-kontorene kan tilby unge stønadsmottakere tilbud om aktivitet for å fremme overgang til arbeid. Det skal tilbys både lavterskeltiltak og arbeidsrettede tiltak.

Kommunene har etter gjeldende regelverk en mulighet for å stille vilkår om aktivitet, men det varierer i hvilken grad denne muligheten benyttes.

Regjeringen har sendt på høring forslag om en lovendring der kommunene skal stille krav til aktivitet for mottakere av økonomisk stønad med mindre tungtveiende grunner taler mot det. Høringen er avsluttet, og Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag i løpet av høsten.

Konsekvensen av vilkårsbrudd vil som hovedregel være reduksjon i stønaden.

Kvalifiseringsprogram

Ved innføring av aktivitetskrav for stønad vil de sosiale tjenestene i NAV-kontorene kunne bygge på erfaringer fra kvalifiseringsprogrammet. Kvalifiseringsprogrammet er et landsdekkende tilbud siden 2010, og er innrettet mot personer som er, eller står i fare for å bli, langtidsmottakere av økonomisk stønad. Dette er personer som står lengst fra arbeidsmarkedet, og som trenger langvarig og tett oppfølging av de sosiale tjenestene for å komme i arbeid eller bli utredet med tanke på trygd. Kvalifiseringsprogrammet har gode resultater, og programmet vil fortsatt være et satsingsområde som følges opp med kompetansehevende tiltak fra regional og sentral stat. Arbeidet med å gjøre programmet tilgjengelig for alle i målgruppen og tilrettelegge for individuelt tilpassede program følges opp i 2015.

Skjerming av barn og unges inntekter

Aktivitet og egeninnsats for å få en tryggere økonomi og bedre velferd er bra også for barn og unge. Mange barn og unge arbeider noe i sin fritid og tjener penger til eget forbruk, for eksempel til fritidsaktiviteter og utstyr. Regjeringen vil likestille barn og unge i familier som er avhengige av stønad til livsopphold, med barn og unge i familier med bedre økonomi. Det tas sikte på å skjerme barns og unges inntekter ved at slike inntekter ikke skal tas hensyn til når familienes stønadsbehov vurderes og beregnes. Familiene bør ikke få redusert stønad på grunn av barn og unges inntekter fra ferie- og fritidsjobber. Hittil har det vært opp til den enkelte kommune om barn og unges inntekter skal føre til reduserte utbetalinger. Regjeringen ønsker at barn og unge skal få beholde inntekter inntil et visst nivå fra arbeid i fritid og ferier ved å lovfeste at inntektene ikke skal ha innvirkning på familiens stønad. Regjeringen har sendt på høring forslag om en lovendring med frist 2. desember 2014, og tar sikte på å fremme et lovforslag tidlig i 2015.

Tilsyn

Siden 2010 har fylkesmennene ført tilsyn med de sosiale tjenestene. Tilsyn har vist seg å være et godt virkemiddel for å avdekke systemsvikt og brudd på regelverk i forvaltningen av de sosiale tjenestene i NAV-kontorene. Tilsynsrapporter fra fylkesmenn og Statens helsetilsyn gir grunnlag for stat og kommuner til å sette inn korrigerende og kompetansehevende tiltak for å bedre kvaliteten på tjenestene. De årlige landsomfattende tilsynene under ledelse av Statens helsetilsyn er særlig viktige for utvikling og styrking av de sosiale tjenestene. I 2015 vil det bli ført landsomfattende tilsyn med NAV-kontorenes samordning og koordinering av tiltak for ungdom 17–23 år.

Bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor

Frivillige organisasjoner og sosiale entreprenører yter viktige bidrag til arbeidet for å hindre at mennesker faller utenfor sosiale arenaer. Frivillige organisasjoner kan engasjere, involvere og ansvarliggjøre på en annen måte enn staten alene kan gjøre. Sosiale entreprenører kan se mangler ved det offentlige velferdssystemet, ta tak i disse og skape nye løsninger.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å bedre betingelsene for bruk av sosiale entreprenører og frivillig sektor i velferdssystemet.

Den økonomiske rammen for tilskudd til aktivisering og arbeidstrening i regi av frivillige organisasjoner og tilskudd til sosialt entreprenørskap som retter sin innsats mot bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon, er styrket i statsbudsjettet for 2014. Tilskuddsordningene videreføres i 2015. Det er i 2014 fastsatt et nytt regelverk for tilskuddet til sosialt entreprenørskap. Regelverket for tilskudd til organisasjoner og prosjekter for sosialt og økonomisk vanskeligstilte vil gjennomgås i 2015 med sikte på forbedring av struktur, enklere språk og tydeligere krav.

Det ble høsten 2013 på initiativ fra Norge nedsatt en nordisk arbeidsgruppe under Nordisk Ministerråd. Oppgaven har vært å kartlegge innsatser for å legge til rette for sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon i arbeidet med å inkludere utsatte grupper i arbeid og samfunnsliv. Arbeidsgruppen skal levere sin rapport i løpet av høsten 2014. Arbeids- og sosialdepartementet vil sammen med berørte departementer gjennomgå forslagene fra arbeidsgruppen når rapporten foreligger.

En helhetlig og brukerorientert hjelpemiddelpolitikk

En viktig del av arbeidet for å styrke sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller gjennom, er tiltak som legger til rette for funksjonshemmede i arbeidsliv, utdanning og dagligliv. Samarbeidet mellom hjelpemiddelsentralene, NAV-kontor, NAV Arbeidsrådgivning og arbeidslivssentrene er sentralt. Det legges til rette for å benytte den spesialiserte tilretteleggingskompetansen på hjelpemiddelområdet og å videreutvikle etatens samlede kompetanse på tilpassede tjenester til brukere som har særlig behov for tilrettelegging i arbeidslivet. Hjelpemiddelpolitikken vil bli videreutviklet for å møte morgendagens utfordringer på dette området.

Den demografiske utviklingen tilsier at det vil bli langt flere eldre i Norge i årene som kommer. Ny teknologi vil gi flere mulighet til å bli boende lenger hjemme og vil trolig også avhjelpe pleie- og bistandsbehovet i noen grad. Såkalt velferdsteknologi vil i tiden framover kunne erstatte flere av dagens hjelpemiddelløsninger ved at disse vil ligge tilgjengelig blant annet som applikasjoner (apper) på smarttelefoner og nettbrett. Denne nye teknologien utfordrer dagens tradisjonelle hjelpemiddelsystem. Per i dag kan det ikke gis stønad til såkalte ordinære produkter (som smarttelefoner og nettbrett), mens man i stedet kan gi stønad til dyrere utstyr som løser de samme praktiske behovene. Dette tilsier at det er behov for å vurdere hvilke implikasjoner dette har for hjelpemiddelpolitikken.

Det fremgår av Regjeringens politiske plattform at det skal foretas en helhetlig gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken i løpet av regjeringsperioden. Dette er nødvendig for å sikre et bærekraftig system for formidling av hjelpemidler i framtiden. Det vil være sentralt å se nærmere på hvordan man kan skape helhetlige løsninger på ulike livsarenaer (hjem, skole, utdanning, arbeid, osv.).

Videre pågår det allerede en rekke arbeider for å forbedre dagens hjelpemiddelsystem. Dette er nærmere omtalt nedenfor.

Departementet har våren 2014 fått gjennomført en utredning som drøfter mulige løsninger på utfordringer ved dagens hjelpemiddelordning i omsorgsboliger. Utredningen vil følges opp av departementet i samråd med Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Det er i dag en utfordring å sikre full dekning av tolkebrukernes behov for tolking og tolke- og ledsagerhjelp. Behovet for tolketjenester innenfor undervisning, arbeid og annen samfunnsdeltakelse er økende, blant annet fordi stadig flere unge tar lenger utdanning. Dette medfører også at det vil være behov for mer spesialisert tolketjeneste og økt kompetanse for å møte brukernes behov. Samtidig er det ventet at flere personer vil kunne få varig hørselstap pga. økt levealder, men også flere unge vil kunne få varig hørselstap grunnet støyskader. For å møte disse utfordringene er det planlagt en gjennomgang av tolkeområdet. Formålet med en slik gjennomgang vil være å vurdere hvordan tolketjenesten kan møte både dagens og framtidige utfordringer slik at brukerne får tolking når de trenger det ut fra deres behov i dagliglivet, jobb og utdanning. Det gjøres også fortløpende forbedringer på området. Et forsøk med arbeidsplasstolking i regi av hjelpemiddelsentralene ble igangsatt i 2007. Regjeringen foreslår nå at denne ordningen gjøres permanent. Formålet med forslaget er å hindre at døve/hørselshemmede arbeidstakere faller ut av arbeidslivet på grunn av manglende tilgang til tolking.

Folketrygden gir rett til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde i situasjoner der dette er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet eller dagliglivet. Kommunene har ansvar for å tilby personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt. I Prop. 86 L (2013–2014) foreslo Regjeringen å rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse for å bedre hverdagen for mennesker med stort behov for assistanse og deres pårørende. Med en slik rett kan brukeren selv kreve å få styre tildelte tjenesteressurser til personlig assistanse og til avlastning for foreldre til barn med store funksjonsnedsettelser. Forslaget er en del av Regjeringens arbeid med å følge opp intensjonen i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen skal gjennomgå ordningen med tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde, og praktiseringen av denne, for å sikre reell mulighet til deltakelse i trening og fritidsaktiviteter og vurdere hva som er hensiktsmessig ansvarsdeling mellom stat og kommune. I påvente av resultatene av denne gjennomgangen foreslår Regjeringen å styrke driftsbevilgningen til Arbeids- og velferdsetaten for at tolketjenesten skal kunne drive mer systematisk opplæring av kommunale ledsagere (personlige assistenter, støttekontakter, mv.) for døvblinde.

Talegjenkjenning er teknologi som i dag finnes tilgjengelig på engelsk, men ikke på norsk. Teknologien gjør det mulig å styre datamaskiner og diktere tekst ved hjelp av tale. Produktet vil kunne bidra til at flere med synsproblemer og muskel- og skjelettlidelser kan være i arbeid og fungere i dagliglivet. I tillegg til å kunne fungere som et hjelpemiddel for personer med nedsatt funksjonsevne, vil programmet blant annet kunne være til nytte for skoleelever med lese- og skrivevansker og i den generelle lese- og skriveopplæringen. Programmet vil også kunne benyttes til teksting av direktesendte TV-programmer. Dette vil kunne være til stor nytte for døve og hørselshemmede. Norsk regnes som et lite språkområde, og kommersielle leverandører har så langt ikke villet ta de fulle utviklingskostnadene. Regjeringen foreslår derfor at det bevilges midler til utvikling av talegjenkjenning på norsk. Midlene vil i henhold til lov om offentlige anskaffelser lyses ut i åpen anbudskonkurranse innenfor EØS-området.

Regjeringen foreslår å gjøre endringer i dagens bilordning for å målrette denne bedre. Det kan i dag gis stønad til ordinære personbiler (gruppe 1) eller spesielt tilpassede kassebiler (gruppe 2). Kriteriene for stønad til bil i gruppe 2 er i dag strenge, og det er en del brukere med store behov som ikke fyller vilkårene for en slik stønad. Det foreslås derfor å utvide dagens gruppe 2-ordning til også å omfatte personer som har en sterkt begrenset gangfunksjon, og som således har behov for en dyrere bil enn andre. Utvidelsen tilsvarer den som ble gjort fra 2012 for barn og unge, jf. Prop. 1 S (2011–2012) og Innst. 15 S (2011–2012), og fra 2013 for personer i arbeid eller utdanning, jf. Prop. 1 S (2012–2013) og Innst. 15 S (2012–2013).

Samtidig foreslås det at tilskuddet til bil i gruppe 1 begrenses til kun å omfatte personer som har behov for bil for å kunne komme seg til og fra arbeid eller utdanning. Hjelpemidler fra folketrygden, herunder stønad til bil, skal kompensere for bestemte merutgifter som følge av sykdom, skade eller lyte. Bil er i dag vanlig i befolkningen og kan ikke anses å være et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Det er således rimelig at man dekker utgiften til bil selv, mens man fortsatt vil kunne få dekket eventuelle ombygginger og tilpasninger som følge av en funksjonsnedsettelse. Personer med nedsatt funksjonsevne kan ha særlige utfordringer med å komme seg i arbeid eller med å holde seg i arbeid over tid. For å hindre at personer med nedsatt funksjonsevne faller ut av arbeidslivet, vil Regjeringen at denne brukergruppen fortsatt skal få stønad til gruppe 1-bil for å komme seg til og fra arbeid eller utdanning. Forslaget innebærer samlet sett en bedre målretting av ordningen ved at brukere med størst behov og de største ekstrautgiftene, blir tilgodesett stønad.

Hovedmål 5 En brukerorientert, effektiv og helhetlig arbeids- og velferdsforvaltning

Arbeids- og velferdsforvaltningen er et sentralt verktøy for Regjeringen i gjennomføringen av arbeids- og velferdspolitikken. Arbeids- og velferdsforvaltningen består av Arbeids- og velferdsetaten og de tjenestene som kommunene har lagt til NAV-kontorene. Det er 456 NAV-kontor som drives i partnerskap mellom kommunen og Arbeids- og velferdsetaten. Arbeids- og velferdsetaten har egne enheter som utfører mer spesialiserte oppgaver, for eksempel knyttet til ytelsesforvaltningen og hjelpemiddelforvaltningen. Arbeids- og velferdsdirektoratet leder Arbeids- og velferdsetaten og har også et faglig veilederansvar for de kommunale tjenestene i arbeids- og velferdsforvaltningen.

En samlet arbeids- og velferdsforvaltning skal gi mulighet for helhetlig bistand og oppfølging uavhengig av om behovet er arbeid, trygd, sosialfaglig oppfølging eller pensjon. Regjeringen vil arbeide for at arbeids- og velferdsforvaltningen gir god service til brukerne, får flere i arbeid og gir gode tilbud til dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal kjennetegnes av brukerfokus og effektiv ressursbruk. Det er behov for en videreutvikling og modernisering av arbeids- og velferdsforvaltningen for å sikre god brukermedvirkning, god service med gode brukeropplevelser og for å kunne bidra til at flere kommer over fra trygd til arbeid. Modernisering av Arbeids- og velferdsetatens IKT-systemer prioriteres høyt i arbeidet med å videreutvikle Arbeids- og velferdsetaten. Et hovedmål med programmet for å modernisere etatens IKT-systemer er gradvis å sikre bedre tjenester for brukerne og å oppnå økt effektivitet i saksbehandlingen gjennom selvbetjening og automatiserte løsninger.

Utviklings- og moderniseringsarbeidet som finner sted for gradvis å bedre tjenestene og øke effektiviteten, er ressurskrevende. Dette arbeidet må balanseres mot behovet for ressurser til nødvendig omfang og kvalitet på Arbeids- og velferdsetatens løpende tjenester.

Regjeringen har nedsatt en ekspertgruppe for å gjennomgå arbeids- og velferdsforvaltningen og vurdere mulige endringer som kan gjøre organisasjonen bedre i stand til å nå hovedmålene i arbeids- og velferdspolitikken. Både tiltak som kan implementeres på kort sikt og på litt lengre sikt skal vurderes.

Regjeringen vil også vurdere forenklinger i dagens regelverk for å legge til rette for mer effektiv saksbehandling og gode dialogløsninger for brukerne.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Stabil brukertilfredshet, men det er rom for forbedringer

Brukerne skal møte en arbeids- og velferdsforvaltning som viser dem respekt, som framstår som enhetlig og som gir brukerne den informasjon og de tjenester de trenger. Gode brukermøter er avhengig av at arbeids- og velferdsforvaltningen er tilgjengelig for brukerne gjennom gode og brukervennlige nettjenester, gode telefontjenester og et imøtekommende og kompetent NAV-kontor.

Gjennom årlige brukerundersøkelser får Arbeids- og velferdsdirektoratet informasjon om brukernes erfaringer og vurderinger med etatens tjenesteyting. Resultatene fra undersøkelsen i 2014 er i hovedsak uendret sammenlignet med fjorårets undersøkelse. Undersøkelsen viser at tre av fire brukere er fornøyd med arbeids- og velferdsforvaltningens service, og at en stor andel av brukerne opplever å bli møtt med respekt når de henvender seg til arbeids- og velferdsforvaltningen. Samtidig er det fortsatt en del som har dårlige brukeropplevelser.

Årets brukerundersøkelse blant arbeidsgivere viser at Arbeids- og velferdsetaten er blitt lettere tilgjengelig på telefon og e-post, men ellers opprettholdes resultatene fra 2013 der de gir karakteren 4 på en skala fra 1 til 6.

Etaten arbeider stadig med å videreutvikle og forbedre etatens nettjenester slik at brukerne, når det er hensiktsmessig, kan benytte internett i sin kontakt med Arbeids- og velferdsforvaltningen. I 2013 hadde nav.no over 80 millioner besøk og over 450 millioner sidevisninger. Det er også utviklet tjenester på sosiale medier som Facebook og Twitter.

Arbeids- og velferdsdirektoratet arbeider målrettet med å gi bedre veiledning og redusere svartid på telefon. Arbeids- og velferdsetaten besvarte 6,5 mill. telefonhenvendelser i 2013. Den siste brukerundersøkelsen blant personbrukere viser at flere får svar på det de spør om når de ringer til Arbeids- og velferdsetaten. Svartidene på telefon er også forbedret. Arbeids- og velferdsdirektoratet har i 2013 også utviklet en egen telefontjeneste for å håndtere henvendelser i forbindelse med ny uføretrygd og gi god veiledning om kombinasjon av arbeid og trygd. Det er også innført et eget telefonnummer for arbeidsgivere og leger.

I 2012 ble ordningen med felles mottak av serviceklager opprettet. Alle innkomne serviceklager går nå gjennom NAV klageinstans. Formålet med ordningen er bedre klagebehandling og bedre publikumskontakt. I 2013 mottok NAV klageinstans 5 258 serviceklager. Dette er 144 flere serviceklager enn i 2012.

For å bedre rettssikkerhet og service overfor brukere av de lovpålagte kommunale oppgavene i arbeids- og velferdsforvaltningen ble det i 2013 etablert et toårig forsøk ved fylkesmannsembetene i Oslo og Akershus, Rogaland og Østfold.

Tiltak for å bedre oppfølging av personer med nedsatt arbeidsevne er på plass

Det er fortsatt behov for å bedre kvaliteten og arbeidsrettingen i oppfølgingsarbeidet, jf. omtale under hovedmål 1. Riksrevisjonen påpeker i en forvaltningsrevisjon7 at personer med nedsatt arbeidsevne i for liten grad kommer tilbake i arbeid. Blant annet mener Riksrevisjonen at det legges for lite vekt på den enkeltes muligheter på arbeidsmarkedet.

Etatens langsiktige plan for styrking av oppfølgingsarbeidet danner grunnlag for årlige prioriteringer av tiltak som skal bidra til en gradvis forbedring av brukeroppfølgingen. I 2014 er arbeidet med å etablere god praksis, styrking av arbeidsmarkedskompetansen og veiledningskompetansen i NAV-kontorene prioriterte tiltak. I tillegg er det gjennomført satsinger og systematiske utprøvinger av tiltak overfor grupper som trenger særlig innsats for å kunne gjennomføre utdanning eller delta i arbeidslivet, herunder personer med nedsatt funksjonsevne, ungdom og personer med psykiske helseproblemer, jf. omtale under hovedmål 1.

Raskere saksbehandling med bedre kvalitet

Arbeids- og velferdsdirektoratet har over flere år satt inn tiltak for å redusere saksbehandlingstider og forbedre kvaliteten i ytelsesforvaltningen.

Samlet sett blir 75 pst av sakene behandlet innen normert tid. Antall saker over ytre grense har gått betydelig ned i løpet av de siste par årene. Det er imidlertid fortsatt utfordringer knyttet til barnebidrag, uførestønad og utenlandssaker på alderspensjon. Arbeids- og velferdsdirektoratet har arbeidet med forbedringer i forvaltningen av utenlandssaker der bl. a. Riksrevisjonen over flere år har påpekt svakheter. Saksbehandlingstidene er nå blitt kortere og kvaliteten er forbedret.

Kvalitetssystemet standardiserer prosessene i Arbeids- og velferdsetaten for å sikre god, effektiv og trygg gjennomføring av forvaltningens samfunnsoppdrag. Standardene blir jevnlig revidert og forbedret. Det gjennomføres også kvalitetsmålinger for å sikre læring og kontinuerlig forbedring av saksbehandlingen. I 2013 ble det gjennomført kvalitetsmålinger på områdene arbeidsavklaringspenger, barnebidrag, enslige forsørgere og alderspensjon.

Arbeids- og velferdsdirektoratet startet i 2013 en spesialisering av ytelsesforvaltningen som innebærer at behandlingen av hvert enkelt ytelsesområde samles på utvalgte forvaltningsenheter. Spesialiseringen har som formål å legge til rette for robuste kompetansemiljøer og for kvalitet, likhet og effektivitet i saksbehandlingen. Den legger også til rette for implementering av uførereformen. Spesialiseringen krever kompetanseoppbygging, og Arbeids- og velferdsdirektoratet har i 2013 utarbeidet et opplæringsopplegg for de spesialiserte ytelsene i ytelseslinja.

Arbeids- og velferdsdirektoratet og NAV fylke samarbeider med Fylkesmannen om kompetansetiltak for de kommunale tjenestene i NAV-kontorene. Fylkesmannen gjennomførte i 2014 opplæring i lovverk og saksbehandling lokalt, og ga tilbud om faglig veiledning etter behov.

Fylkesmannens tilsyn med de kommunale tjenestene i NAV-kontorene er ett av virkemidlene for kvalitetsutvikling. Systemsvikt og regelbrudd som avdekkes under tilsyn, følges opp av fylkesmannsembetene i samarbeid med det enkelte NAV-kontor til forholdene er rettet opp. Tjenestene skal oppfylle myndighetskravene, være tilgjengelige for brukerne og gis til rett tid. Erfaringer og resultater fra tilsyn og klagesaksbehandling brukes systematisk i opplæring for ansatte i NAV-kontorene. I 2014 har det på bakgrunn av tilsynsfunn blitt prioritert å følge opp NAV-kontorenes ivaretakelse av barn og unges behov ved saksbehandling av søknader om sosiale tjenester.

Arbeidet med å bekjempe trygdesvindel er blitt styrket de siste årene, og i 2013 ble det utarbeidet en handlingsplan mot trygdesvindel. Anmeldt beløp økte med ca. 30 mill. kroner fra 210 mill. kroner i 2012 til 240 mill. kroner i 2013. Dette er en økning på vel 13 pst. Trygdesvindel kan i visse tilfeller inngå som en del av organisert kriminalitet.

I 2013 ble det etablert et nasjonalt kontaktpunkt for samarbeid om bekjempelse av svindel med trygd og helserefusjoner mellom medlemslandene i EU/EØS.

IKT-moderniseringen er reorganisert

IKT-moderniseringen er planlagt gjennomført i tre prosjekter. Stortinget ble i Prop. 1 S (2013–2014) for Arbeidsdepartementet orientert om at det ble nødvendig å replanlegge IKT-moderniseringsprosjektet Prosjekt 1 for å kunne realisere uførereformen som planlagt til 1. januar 2015.

Stortinget ble i Revidert nasjonalbudsjett 2014 orientert om at Arbeids- og velferdsdirektoratet våren 2014 har ferdigstilt Sentralt styringsdokument (SSD) med oppdatert kostnadskalkyle og usikkerhetsanalyse for et revidert prosjekt 1. Prosjektet skal leveres innenfor den opprinnelige tidsrammen for prosjektet våren 2015, og vil levere systemstøtte, inkludert selvbetjeningsløsning, for ny uføretrygd fra 1. januar 2015. I tillegg skal det blant annet utvikles selvbetjeningsløsninger for innsyn i egen sak og dagpenger. Det planlegges nå et Prosjekt 2 og 3 som skal gi moderniserte løsninger for resten av ytelsesområdene, jf. omtale under kap. 604.

Utviklingen i partnerskapet mellom stat og kommune går i riktig retning

Partnerskapet mellom stat og kommune i NAV-kontorene utøves lokalt. Tjenesteinnholdet i NAV-kontorene vil variere, avhengig av samarbeidsavtalen som er inngått mellom etaten og den enkelte kommune. For å understøtte samarbeidet ble det i 2012 inngått en utviklingsavtale mellom KS og Arbeidsdepartementet.

Tilbakemeldinger fra NAV-kontorene og partene i 2013 tyder på at partnerskapet i all hovedsak fungerer godt, men at det også er utfordringer knyttet til ulike styringslinjer og styringskulturer og opplevelsen av manglende likeverdighet. Direktoratet og KS startet i 2013 et arbeid med å utarbeide en policy for partnerskapet i NAV-kontorene. Det arrangeres jevnlige partnerskapskonferanser i regi av departementet, KS og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Formålet med konferansene er å understøtte utviklingen av partnerskapet og hvordan dette praktiseres lokalt og styrke kunnskapen om partnerskapet generelt.

Flere tilfeller av vold og trusler

NAV-kontoret skal oppleves som et trygt sted både for de som har arbeidsplassen sin der og for brukerne som oppsøker NAV-kontoret. Det er en registrert økning i vold og trusler mot NAV-ansatte. Det er registrert totalt 1 912 hendelser i 2013. Fra 2012 til 2013 har det vært en økning på 651 registrerte hendelser eller 51,6 pst. Antallet registrerte hendelser med vold og trusler er nesten firedoblet fra 2010 til 2013. De fleste hendelsene gjelder truende atferd og trusler. Det er registrert 69 hendelser med fysiske angrep i 2013, 28 flere enn året før. En arbeidsgruppe med medlemmer fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, KS og Oslo kommune har kartlagt sikkerhetssituasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen. Rapporten fra arbeidsgruppen ble lagt fram i januar 2014, og arbeidet med oppfølgingen av rapporten startet opp umiddelbart etter dette.

Strategier og tiltak

Det legges vekt på å utvikle en mer brukervennlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning. Det innebærer en styrking av den arbeidsrettede oppfølgingen av brukere med sikte på økt overgang til arbeid, rask og riktig saksbehandling, heving av kvaliteten på tjenestene, forenkling og profesjonalisering av kontakten med brukerne i alle kanaler og økt kunnskap om effekten av virkemidlene i arbeids- og velferdspolitikken.

Arbeids- og velferdsetatens virksomhetsstrategi for perioden 2011–2020 identifiserer fem viktige innsatsområder. Disse er: Arbeid først, pålitelig forvaltning, aktive brukere, kunnskapsrik samfunnsaktør og løsningsdyktig organisasjon. Det er utarbeidet strategier og langsiktige planer knyttet til innsatsområdene. De vil stå sentralt i utviklingsarbeidet framover.

Fokus på bedre brukerorientering

På tross av at brukertilfredsheten har økt de siste årene, er det fortsatt en del brukere som erfarer for dårlige brukeropplevelser i møtet med arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsetaten jobber målrettet med å utvikle sine tjenester for ytterligere å bedre tjenestetilbudet til brukerne, bl.a. gjennom utvikling av nye IKT- systemer. Dette vil også frigi ressurser til mer og bedre oppfølging av brukere.

Den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen har blant annet fått i oppgave å komme med forslag til tiltak slik at NAV-kontoret kan sikre bedre brukermedvirkning og gi bedre brukeropplevelser. Gruppen leverte sin delrapport 15. september 2014 med forslag til tiltak for å bedre brukeropplevelsene i ytelsesforvaltningen i Arbeids- og velferdsetaten. Dette innebærer både forslag hvor forbedringsarbeid kan iverksettes relativt raskt, og forslag som er mer langsiktige og blant annet vil kreve eventuelle lovendringer. Ekspertgruppen skal komme tilbake til hvordan brukermøtene knyttet til de arbeidsrettede tjenestene kan forbedres for å øke overgangen til arbeid i sluttrapporten som skal leveres i mars 2015. Departementet vil vurdere hvordan forslagene kan følges opp på en hensiktsmessig måte.

Arbeids- og velferdsetatens kanalstrategi skal legge til rette for at store brukergrupper med enklere behov kan bli mer selvbetjente ved bruk av digitale løsninger. Brukere som mottar økonomiske ytelser kan ha begrenset behov for kontakt med Arbeids- og velferdsetaten så fremt informasjonen om rettigheter og plikter er lett å forstå og stønader blir utbetalt i tide. Strategien vil gjøre det mulig for veilederne på NAV-kontoret å bruke mer ressurser på oppfølging til arbeid og aktivitet for brukere med et mer sammensatt oppfølgingsbehov. Et viktig virkemiddel på dette området er IKT-moderniseringen som vil gi muligheter til økt brukerdialog gjennom selvbetjeningsløsninger og mulighet for innsyn i egen sak.

Nye selvbetjeningsløsninger som nylig er utviklet eller vil bli lansert i 2015, er blant annet elektronisk dagpengesøknad, selvbetjeningsløsninger for innsyn i egen sak, selvbetjeningsløsninger på uføreområdet, sikker elektronisk kommunikasjon med bruker gjennom ny «spørsmål og svar» løsning og modernisert og forbedret nav.no. Det utvikles også en ny og forbedret intern arbeidsflate for ansatte.

Etaten vil også jobbe med spesialisering av kontaktsentrene for å øke kvaliteten på svar på telefonhenvendelser til brukeren. Dette innebærer bl.a. at telefonhenvendelser sorteres etter tjeneste- og ytelsesområder og i størst mulig grad blir besvart og avsluttet ved første kontakt. Dette vil også kunne bidra til at NAV-kontoret kan bruke mer ressurser på oppfølging til arbeid og aktivitet.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har en aktiv og systematisk dialog med brukerorganisasjonene for å drøfte utviklingsområdene i forvaltningen. Dette skjer gjennom møter i sentralt brukerutvalg og i bilaterale møter med brukerorganisasjonene.

Videreutvikle kompetansen i NAV-kontoret

Arbeids- og velferdsforvaltningens brukere skal bli møtt av veiledere og saksbehandlere med riktig og god kompetanse. Kompetanse er en nøkkelforutsetning for at forvaltningen skal kunne løse sine oppgaver og gi brukeren riktig hjelp ut fra brukerens behov og forutsetninger. Det er stor bredde i kompetansebehovet i arbeids- og velferdsforvaltningen. På den ene siden skal forvaltningen bistå enkeltmennesker og arbeidslivet med å skape endring hvor målet ofte er å øke den enkeltes muligheter til å komme tilbake i arbeid. Til dette kreves kompetanse i å veilede og samhandle med mennesker og bidra til å finne løsninger i arbeidslivet og i dagliglivet for den enkelte. På den andre siden skal arbeids- og velferdsforvaltningen sikre økonomisk og sosial trygghet gjennom ytelsene og virkemidlene som forvaltes. Til dette kreves forvaltningskompetanse, systemforståelse og kunnskap om regler og virkemidler.

Arbeids- og velferdsetatens kompetansestrategi for 2013–2020 beskriver hvilke grep som vil tas i årene som kommer for å sikre riktig og tilstrekkelig kompetanse i etaten. I 2015 vil det bli lagt særlig vekt på å styrke de ansattes arbeidsmarkedskompetanse og ferdigheter i veiledning og samhandling med bruker.

God kompetanse i arbeids- og velferdsforvaltningen forutsetter også at eksisterende kompetanse utnyttes gjennom en hensiktsmessig og effektiv organisering. Samarbeid med utdanningssektoren er viktig med tanke på å sikre fremtidig kompetansebehov i arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsdirektoratet har utarbeidet en egen policy for samarbeidet med universitets- og høgskolesektoren som danner et grunnlag for dette arbeidet.

Som ledd i oppfølgingen av Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd, jf. Innst. 320 S(2011–2012) er det satt i gang et tverrdepartementalt utviklingsarbeid for å vurdere nærmere på hvilken måte kompetansekrav og læringsutbytte knyttet til den enkelte utdanning skal utformes, fastsettes og formidles i framtiden. I meldingen er det gitt flere føringer når det gjelder hvilke hensyn som skal ivaretas ved utformingen av dette. Det overordnede målet med arbeidet er å sikre at det utdannes helse- og sosialpersonell med god kompetanse til å møte befolkningens behov for helse- og sosialfaglige tjenester i dag og i framtiden. En forutsetning for å få til dette er at tjenestene, herunder arbeids- og velferdsforvaltningen, får større innflytelse på innholdet i utdanningene enn det som er tilfellet i dag. Arbeids- og sosialdepartementet deltar i gruppen sammen med Helse- og omsorgsdepartementet, Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet som leder arbeidet.

I oppfølgingen av Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd gjennomføres også flere nasjonale utviklingsprosjekter i regi av Universitets- og høyskolerådet (UHR) som vil ha betydning for den framtidige kompetansen blant ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen. Det gjelder prosjektene «SAK i sosialfagene» som ser på hva som er felles kunnskapsgrunnlag i helse- og sosialfagene, «Kvalitet i praksisstudier» som vurderer og skal komme med forslag om hvor mye av forskjellige typer praksis det skal være i utdanningene og «Felles innhold», som skal foreslå hva som skal være felles innhold i utdanningene.

Systematisk forbedringsarbeid for å styrke brukeroppfølgingen

Arbeids- og velferdsetaten skal videreføre arbeidet med å gjennomføre tiltak for å bedre brukeroppfølgingen i tråd med innsatsområdene i langsiktig plan for styrking av oppfølgingsarbeidet i Arbeids- og velferdsetaten. I 2014 har det særlig vært fokus på å få på plass grunnmuren av tverrfaglige tiltak for å sikre kompetanse og kvalitet i brukeroppfølgingen. I 2015 vil dette arbeidet fortsette, og det satses bl.a. på å videreføre tiltak for å bedre veilednings- og arbeidsmarkedskompetansen, samt å få bedre innsikt i oppfølgingsarbeidet gjennom kvalitetsmålinger av arbeidsevnevurderinger, behovsvurderinger og aktivitetsplaner. Forslagene til ekspertgruppa for gjennomgang av arbeids- og velferdsforvaltningen vil også danne grunnlag for videre forbedringsarbeid for å styrke brukeroppfølgingen.

Kunnskapsbasert utvikling av virkemidler og tjenester

Tjenesteutvikling og praksis i arbeids- og velferdsforvaltningen skal så langt det er mulig være fundert i pålitelig kunnskap. En god forståelse av hva som påvirker forvaltningens resultater er nødvendig for å utvikle virkemidler og tjenester overfor brukerne. For å nå målene om flere i arbeid, er det nødvendig å bygge opp kunnskap gjennom etablerte forskningsprogrammer og gjennomføre evalueringer av effektene av de tiltak og tjenester forvaltningen administrerer. Det vil bli arbeidet videre med å utvikle kunnskapsfunksjonen for å sikre en god koordinering av kunnskapsutviklingen, og hvordan de samlede ressursene som brukes på forskning og kunnskapsutvikling best kan benyttes i årene fremover. Departementet, i samråd med direktoratet, er i ferd med å vurdere å etablere en kunnskapssenterfunksjon på dette fagområdet.

IKT-modernisering

IKT-moderniseringsprogrammet som ble startet med prosjekt 1 i 2012 er omtalt nærmere under kap. 604 Utviklingstiltak i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Hovedstrategien i moderniseringsprogrammet er å endre saksbehandlingsløsningene på ytelsesområdene slik at brukerne får tilgang til døgnåpne selvbetjeningsløsninger som skal ivareta den dialogen med bruker som ikke krever fysisk oppmøte. Brukerne skal finne god informasjon om Arbeids- og velferdsetatens tjenester og innsyn i egne saker på nettet. Brukerne skal gjennom smarte dialogløsninger få hjelp til å ta informerte valg basert på sin status, sine behov og rettigheter, og få støtte i søknadsprosessene.

Kommunikasjonen mellom Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgivere skal så langt det er formålstjenlig baseres på elektroniske dialogløsninger mellom Arbeids- og velferdsetatens systemer og systemer hos arbeidsgivere, primært lønns- og personalsystemer. A-meldingen vil fra 1. januar 2015 være den viktigste informasjonskanalen for inntektsopplysninger, men det vil kreves saksorientert elektronisk dialog i tillegg. Også for andre aktører skal det legges til rette for elektronisk dialog for eksempel mot legenes pasientjournalsystemer. Disse elektroniske løsningene vil kunne redusere arbeidsgiveres og andre aktørers ressursbruk i forhold til Arbeids- og velferdsetaten betydelig.

For Arbeids- og velferdsetaten vil nye saksbehandlingsløsninger legge til rette for en betydelig økning i saker som kan behandles automatisk. Dette vil gi raskere saksbehandling, økt likebehandling og økt kvalitet. Totalt sett vil planlagte nye saksbehandlingsløsninger både kunne håndtere forventede volumøkninger og legge til rette for å frigjøre ressurser i Arbeids- og velferdsetaten.

Det vil kreve justeringer av dagens regelverk å legge til rette for slike elektroniske dialogløsninger. Arbeids- og sosialdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har igangsatt et arbeid for å identifisere behov for endringer i regelverket slik at dette kan bli bedre tilpasset elektroniske dialogløsninger og legge til rette for automatisert behandling der dette er forsvarlig. Et viktig premiss i arbeidet er at eventuelle endringer i regelverket skal kunne utformes slik at effekten både for hver brukers ytelse og for samfunnet totalt skal bli små, jf. hovedmål 2.

Utvikling av partnerskapet

NAV-kontorene tilbyr både statlige og kommunale tjenester. Samarbeidet mellom stat og kommune må fungere godt for at arbeids- og velferdsforvaltningen skal gi helhetlige og gode tjenestetilbud. Loven gir de lokale partene betydelig frihet i utøvelsen av partnerskapet, blant annet når det gjelder valg av organisering, ledelsesmodell og kommunale tjenester i NAV-kontoret. Målsettingen er å gi handlingsrom til å finne gode lokale løsninger som sikrer at NAV-kontorets samlede kompetanse, ressurser og tjenester benyttes på en effektiv måte, og at den enkelte tjenestebruker tilbys individuelt tilpasset og helhetlig oppfølging.

Partene har et viktig ansvar i å bidra til at lokale erfaringer systematiseres, deles og formidles slik at dette gir grunnlag for kunnskapsbasert utvikling av partnerskapet i det enkelte NAV-kontor.

Forbedre sikkerheten til de ansatte i arbeids- og velferdsforvaltningen

En arbeidsgruppe bestående av representanter fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, KS og Oslo kommune leverte i januar 2014 en rapport hvor sikkerheten i arbeids- og velferdsforvaltningen ble kartlagt. Rapporten inneholdt også forslag til tiltak. Opplæring og trening i forebygging og håndtering av sikkerhetshendelser, bedre sikring av kontorene og informasjonsdeling med samarbeidspartnere var blant de viktigste forslagene til tiltak. Partene har vurdert tiltakene som arbeidsgruppen har anbefalt de respektive organisasjoner, og Arbeids- og velferdsetaten har startet iverksettingen av tiltak.

Tiltak som iverksettes fra sentralt hold i etaten, har til hensikt å understøtte enhetenes lokale arbeid med sikkerhet. Høsten 2014 vil det bl.a. bli utarbeidet en ny minimumsstandard med krav til fysisk sikkerhet i NAV-kontorene. Videre vil direktoratet utrede muligheter for felles IKT-system for rapportering og oppfølging av vold og trusler i arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsdirektoratet har startet arbeidet med å gå gjennom eget regelverk for en mer effektiv informasjonsdeling på tvers av etater om felles brukere som utgjør en sikkerhetsrisiko.

Styrket forvaltningssamarbeid for innsatte og domfelte

For å sikre fortsatt god tilgang til sosiale tjenester, helsetjenester, utdanning mv. for de innsatte og domfelte, vil Justis- og beredskapsdepartementet videreføre samarbeidet med berørte departementer i 2015. Arbeids- og sosialdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet ble våren 2014 enig om en rekke tiltak som skal bedre tilgjengeligheten av arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester. Et av tiltakene er at arbeids- og velferdsforvaltningen skal styrke sin tilstedeværelse i fengslene. Departementene tar sike på å implementere tiltakene i løpet av 2015.

Arbeids- og velferdsforvaltningen s arbeid med veteraner fra internasjonale operasjoner

Arbeids- og sosialdepartementet vil innenfor sitt forvaltningsområde følge opp Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge». Som ledd i oppfølgingen vil det bli etablert et prøveprosjekt med en desentralisert ordning med «veterankontakt». Kompetansemiljøet for veteraner ved NAV Elverum vil bli videreført og videreutviklet. I tillegg vil det bli vurdert om saksbehandlingen av krav om yrkesskadeerstatning og menerstatning, hvor kravene er relatert til internasjonale operasjoner, kan forbedres ved å sentralisere behandlingen av disse sakene til færre enheter i Arbeids- og velferdsetaten.

Programkategori 29.50 Inntektssikring ved sykdom og uførhet

Utgifter under programkategori 29.50 fordelt på kapitler

					(i 1 000 kr)
Kap.	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015	Pst. endr. 14/15
2650	Sykepenger	36 617 102	38 245 720	39 644 720	3,7
2651	Arbeidsavklaringpenger	36 477 014	34 600 000	34 110 300	-1,4
2655	Uførhet	61 738 164	63 510 000	78 194 000	23,1
	Sum kategori 29.50	134 832 280	136 355 720	151 949 020	11,4

Utgifter under programkategori 29.50 fordelt på postgrupper

					(i 1 000 kr)
Post-gr.	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015	Pst. endr. 14/15
70-89	Andre overføringer	134 832 280	136 355 720	151 949 020	11,4
	Sum kategori 29.50	134 832 280	136 355 720	151 949 020	11,4

Kategorien omfatter utgifter til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og ytelser til uføre. Under sykepenger inngår sykepenger, omsorgs- og pleiepenger, tilskudd til tilretteleggingstiltak, samt utgifter til feriepenger av sykepenger etter reglene i folketrygdloven kapittel 8 og 9. Under arbeidsavklaringspenger inngår arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader etter folketrygdloven kapittel 11 og legeerklæringer. Under ytelser til uføre inngår uføretrygd og menerstatning ved yrkesskade etter folketrygdloven kapittel 12 og 13.

Kap. 2650 Sykepenger

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
70	Sykepenger for arbeidstakere mv., overslagsbevilgning	32 423 453	33 770 000	35 173 000
71	Sykepenger for selvstendige, overslagsbevilgning	1 620 621	1 690 000	1 636 000
72	Omsorgs- og pleiepenger ved barns sykdom m.m., overslagsbevilgning	527 657	565 000	545 000
73	Tilskudd til tilretteleggingstiltak mv., kan overføres	263 591	310 720	310 720
75	Feriepenger av sykepenger, overslagsbevilgning	1 781 780	1 910 000	1 980 000
	Sum kap. 2650	36 617 102	38 245 720	39 644 720

• Overført fra 2013 til 2014:

• Post 73: 111 465 000 kroner

Innledning

Sykepenger skal gi kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade. Sykepengeperioden er inntil ett år. Arbeidsgiver skal betale sykepenger i opptil 16 kalenderdager (arbeidsgiverperioden). Selvstendig næringsdrivende og frilansere må selv dekke tapt arbeidsinntekt i de første 16 kalenderdagene av en sykepengeperiode. Sykepenger beregnes på grunnlag av tidligere inntekt opp til seks ganger grunnbeløpet i folketrygden. Sykepenger til arbeidstakere og frilansere gis med 100 pst. av grunnlaget, mens selvstendig næringsdrivende får sykepenger med 65 pst. av grunnlaget. Sykepenger kan graderes ned til 20 pst. ved delvis arbeidsuførhet. Selvstendig næringsdrivende og frilansere kan mot særskilt premie tegne forsikring som omfatter sykepenger for de første 16 sykedagene og/eller sykepenger med 100 pst. av grunnlaget.

Folketrygdloven og arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver, Arbeids- og velferdsetaten og den sykmeldte selv en rekke oppfølgings- og aktivitetskrav. Hensikten med disse kravene er å stimulere og hjelpe den sykmeldte så raskt som mulig helt eller delvis tilbake i arbeidslivet.

Pleiepenger og omsorgspenger skal kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive i forbindelse med barns sykdom. Pleiepenger kompenserer også for bortfall av arbeidsinntekt ved pleie av nærstående i livets sluttfase. Ytelsene beregnes som sykepenger.

Pleiepenger kan gis til foreldre som har omsorg for barn under institusjonsopphold og hvis barnet lider av en livstruende eller annen svært alvorlig sykdom eller skade. Pleiepenger kan også tilstås til den som pleier en nærstående i hjemmet i livets sluttfase i opptil 60 dager.

Omsorgspenger tilstås til en arbeidstaker som må være borte fra arbeidet på grunn av omsorg for sykt barn under 12 år. Ytelsen gis i opptil 10 stønadsdager for hvert kalenderår. Hvis vedkommende har ansvar for mer enn to barn, gis omsorgspenger i opptil 15 dager. Til arbeidstaker med kronisk sykt eller funksjonshemmede barn kan det gis 10 stønadsdager ekstra. Når arbeidstaker er alene om omsorgen, dobles antall stønadsdager. Arbeidsgiver dekker de første 10 stønadsdagene, mens trygden dekker omsorgspenger utover 10 stønadsdager.

Rapport

Utgiftsutviklingen

Folketrygdens totale utgifter til sykepenger var 36 354 mill. kroner i 2013. Det tilsvarer en økning på 0,4 pst. sammenlignet med 2012.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Folketrygden utbetaler som hovedregel sykepenger for fravær ut over 16 dager. Arbeidsgiver utbetaler sykepenger for de første 16 dagene (arbeidsgiverperioden). I 2013 ble det utbetalt sykepenger for 11,2 dager per sysselsatt lønnstaker totalt, se figur 6.1. Dersom en justerer for gradert sykefravær, ble det utbetalt sykepenger for 8,9 dager i 2013. Dette er identisk med antallet dager utbetalt året før.

Det totale sykefraværet, i henhold til sykefraværsstatistikken, lå også stabilt fra 2012 til 2013. Likevel økte utgiftene til sykepenger til arbeidstakere med om lag 5,7 pst. Dette skyldes økning i sykepengegrunnlaget og i sysselsettingen. Fra 2012 til 2013 har både antallet sykepengetilfeller, gjennomsnittlig varighet og gjennomsnittlig sykepengegrad vært så godt som uendret. 95 pst. av sykepengeutgiftene til arbeidstakere (30 834 mill. kroner) gjelder sykepenger ved egen sykdom etter arbeidsgiverperioden på 16 dager.

Fra 2012 til 2013 er utgiftene til sykepenger til arbeidsledige økt med 1,3 pst. til 577 mill. kroner. Refusjon til ordningen for kronisk syke har økt med 8,4 pst. siden 2012 og var på 604 mill. kroner i 2013. Utgiftene for personer som mottok pleiepenger ved pleie av nær pårørende i terminalfasen økte fra 17,6 mill. kroner i 2012 til 21,1 mill. kroner i 2013. Refusjonen til ordningen for gravide lå konstant på 130 mill. kroner også i 2013.

Sykepengeutgifter på post 70 Arbeidstakere mv. etter formål (mill. kroner)

	2012	2013	Endring i pst.
Sykepenger ved egen sykdom etter arbeidsgiverperioden	29 145,5	30 834,3	5,8
Forsikringsordning for frilansere	0,5	0,6	22,6
Sykepenger til yrkesaktive midlertidig ute av inntektsgivende arbeid	158,1	176,6	11,7
Sykepenger til arbeidsledige	569,6	577,0	1,3
Refusjon til ordningene for
– Små bedrifter	16,5	15,4	-6,4
– Kronisk syke	556,8	603,9	8,4
– Tilskudd ved arbeidsreiser	9,9	10,6	7,2
– Gravide	130,1	130,3	0,1
– Opplæringspenger ved omsorg for funksjonshemmet barn	57,1	53,7	-5,9
– Pleiepenger ved pleie av nær pårørende i livets sluttfase	17,6	21,1	20,0
Sum	30 661,6	32 423,5	5,7

Utgiftene til sykepenger til selvstendig næringsdrivende var 1 621 mill. kroner i 2013. Dette tilsvarer en økning på 2,4 pst. fra 2012 til 2013.

Utgiftene til omsorgs- og pleiepenger økte med 3,7 pst. til 528 mill. kroner i 2013. Av dette utgjorde utgiftene til omsorgspenger nær 28 mill. kroner. Dette tilsvarer en økning på 7,8 pst. fra 2012. Utgiftene til pleiepenger var 500 mill. kroner i 2013, som innebærer en vekst på 3,5 pst. fra året før. Utgiftsveksten har sammenheng med en økning i antall pleiepengedager fra 2012 til 2013.

For å bidra til å nå målene i Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), ble Tilretteleggingstilskuddet og Refusjon av bedriftshelsetjenester igangsatt i 2002. De totale utgiftene til tilretteleggingstiltakene var 312 mill. kroner i 2012 og 264 mill. kroner i 2013.

I løpet av 1. halvår 2014 er det regnskapsført 16 053 mill. kroner i sykepenger til arbeidstakere. Dette tilsvarer en nominell vekst i utgiftene på 3,3 pst. sammenlignet med utgangen av 1. halvår 2013. Utgiftsveksten har sammenheng med økning i sykepengegrunnlaget og sysselsettingen. Sykefraværet hittil i 2014 er på om lag samme nivå som i 2013.

I 1. halvår 2014 er det regnskapsført 810 mill. kroner i sykepenger til selvstendig næringsdrivende. Dette er en reduksjon på 1,1 pst. sammenlignet med utgiftene etter 1. halvår 2013.

Utgiftene til omsorgs- og pleiepenger var på 240 mill. kroner etter 1. halvår 2014, hvilket tilsvarer en reduksjon på 3,5 pst. i forhold til samme periode i 2013.

Utviklingen i sykefraværet

Sykefraværet måles her som antall tapte dagsverk pga. egen sykdom i pst. av avtalte dagsverk for arbeidstakere (sykefraværsprosenten). Sykefraværsstatistikken publiseres kvartalsvis av SSB og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Statistikken oppgir totalt sykefravær, som består av legemeldt og egenmeldt sykefravær.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Figur 6.2 viser utviklingen i sykefraværsprosenten fra 2001 til 2013. Fra 2001 til 2003 økte det totale sykefraværet, målt med årstall fra 7,4 pst. til 8,2 pst. Fra 2003 til 2005 fant det sted en brå og markant nedgang, og i 2005 var det totale fraværet nesten 20 pst. lavere enn i 2003. Det er flere forhold som kan ha påvirket utviklingen i sykefraværet i denne perioden. Endret regelverk knyttet til bedre oppfølging av de sykmeldte og strengere krav for å bli langtidssykmeldt i mer enn åtte uker, samt økt bruk av gradert sykemelding, kan være blant de viktigste årsakene til nedgangen i sykefraværet i perioden. Siden 2005 har sykefraværsprosenten vært noenlunde stabil med unntak av 2009 som var et spesielt år med kraftig økning i sykefraværet.

Fra 2011 til 2012 ble det totale sykefraværet (årsgjennomsnittet) redusert fra 6,7 til 6,5 pst. Også i 2013 lå det totale sykefraværet på 6,5 pst. Dette er det laveste nivået siden den første IA-avtalen ble signert i 2001.

Sykefraværet i 2013 var på 8,3 pst. for kvinner og 5,0 pst. for menn. Mens samlet sykefravær fra 2012 til 2013 var uendret for menn, var det en nedgang på 0,1 prosentenheter for kvinner. Kvinnenes fravær ble dermed redusert med 1,2 pst. fra 2012 til 2013. Den relative forskjellen i sykefraværet mellom kjønnene er dermed også noe redusert sammenlignet med året før, og var ved utgangen av 2013 på 66 pst.

Sammenlignet med 2001 har det vært en økning i det egenmeldte fraværet. I 2001 var det egenmeldte sykefraværet 0,8 pst., mens det fra 2007 til 2013 har ligget stabilt på 1,0 pst. Det er særlig i næringer dominert av offentlig sektor at veksten har vært tydelig. Dette kan være en indikasjon på at økt egenmeldingsperiode som følge av IA-avtalen har hatt betydning.

Sykefraværsutviklingen hittil i 2014

I 2. kvartal 2014 var det sesongkorrigerte sykefraværet på 6,5 pst. Dette er på samme nivå som i 1. kvartal 2014 og 0,8 pst. lavere enn på samme tid i 2013. Det siste året er sykefraværet blant menn redusert med 0,9 pst, mens sykefraværet blant kvinner er redusert med 0,8 pst. Siden høsten 2009 har bruken av graderte sykmeldinger økt. Det er noen fluktuasjoner i de sesongjusterte tallene, men den underliggende trenden viser økt bruk av gradering fra 2009. Ved utgangen av 2. kvartal 2014 var gjennomsnittlig sykmeldingsgrad per tapte arbeidsdag8 82,2 pst. Sammenlignet med året før har omfanget av gradering økt noe.

Målet i avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er en reduksjon i sykefraværet med 20 pst. fra 2001–nivået. Det sesongjusterte sykefraværet er redusert med 10,2 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2014.

Budsjettforslag 2015

Post 70 Sykepenger for arbeidstakere mv., overslagsbevilgning

På bakgrunn av utviklingen i sykefraværet hittil i år, legges det til grunn nullvekst i det trygdefinansierte sykefraværet i 2014, sammenlignet med 20139. For 2015 legges det også til grunn nullvekst i sykefraværet i forhold til det gjennomsnittlige nivået i 2014. I tillegg til sykefraværet, påvirkes sykepengeutgiftene av sysselsettingsutviklingen og lønnsveksten. I budsjettforslaget for 2015 er det lagt til grunn en økning i sysselsettingen på 0,9 pst. i 2014 og 0,8 pst. i 2015. Videre er det lagt til grunn en økning i sykepengegrunnlaget (lønnsvekst blant sykmeldte) på 3,3 pst. både i 2014 og i 2015.

Det foreslås at inntektsgrunnlaget for å opparbeide rett til sykepenger økes fra 0,5 G til 1 G fra 1. juli 2015. Dette er nærmere omtalt under avsnitt 2.2 Satsinger og hovedprioriteringer i Del I. Tilsvarende foreslås for opplæringspenger og pleiepenger ved pleie av nære pårørende i livets sluttfase. Endringen innebærer at utbetalingsbehovet reduseres med 17 mill. kroner i 2015.

For 2015 foreslås en bevilgning på 35 173 mill. kroner.

Post 71 Sykepenger for selvstendige, overslagsbevilgning

På bakgrunn av utviklingen i sykefraværet hittil i år, legges det til grunn en reduksjon i det trygdefinansierte sykefraværet for selvstendige på 5 pst. på årsbasis i 2014, sammenlignet med 2013. For 2015 legges det til grunn en reduksjon i sykefraværet på 3 pst. sammenlignet med det gjennomsnittlige nivået i 2014. I tillegg er det lagt til grunn en økning i sysselsettingen på 0,9 pst. i 2014 og på 0,8 pst. i 2015 og en økning i sykepengegrunnlaget (lønnsvekst blant selvstendige) på 4,3 pst. i 2014 og på 3,3 pst. 2015.

Det foreslås at inntektsgrunnlaget for å opparbeide rett til sykepenger økes fra 0,5 G til 1 G fra 1. juli 2015. Endringen innebærer at utbetalingsbehovet reduseres med 4 mill. kroner i 2015.

For 2015 foreslås en bevilgning på 1 636 mill. kroner.

Post 72 Omsorgs- og pleiepenger ved barns sykdom m.m., overslagsbevilgning

For 2015 er det lagt til grunn nullvekst i antall mottakere av omsorgs- og pleiepenger og en økning i omsorgs- og pleiepengegrunnlaget på 3,3 pst.

Det forslås at inntektsgrunnlaget for å opparbeide rett til omsorgs- og pleiepenger økes fra 0,5 G til 1 G fra 1. juli 2015. Endringen innebærer at utbetalingsbehovet reduseres med 230 000 kroner i 2015.

For 2015 foreslås en bevilgning på 545 mill. kroner.

Post 73 Tilskudd til tilretteleggingstiltak mv., kan overføres

Det foreslås at satsene til tilskudd til tilretteleggingstiltak videreføres på samme nominelle nivå som i 2014.

For 2015 foreslås en bevilgning på 310,7 mill. kroner.

Post 75 Feriepenger av sykepenger, overslagsbevilgning

For 2015 er det lagt til grunn en feriepengeandel på 5,85 pst. av anslått utbetaling til sykepenger til arbeidstakere i 2014.

For 2015 foreslås en bevilgning på 1 980 mill. kroner.

Kap. 2651 Arbeidsavklaringpenger

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
70	Arbeidsavklaringspenger, overslagsbevilgning	35 730 075	33 860 000	33 387 300
71	Tilleggsstønad, overslagsbevilgning	392 993	390 000	322 500
72	Legeerklæringer	353 946	350 000	400 500
	Sum kap. 2651	36 477 014	34 600 000	34 110 300

Innledning

Arbeidsavklaringspenger skal sikre inntekt for personer som får aktiv behandling, deltar på arbeidsrettede tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. For å komme inn på ordningen skal arbeidsevnen være nedsatt med minst 50 pst. på grunn av sykdom eller skade. Arbeidsavklaringspenger beregnes på grunnlag av tidligere pensjonsgivende inntekt opp til seks ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Ytelsen gis med 66 pst. av pensjonsgivende inntekt, eller gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten de tre siste kalenderårene, regnet fra året før arbeidssevnen ble satt ned. Alle er sikret en minste årlig ytelse på 2 G. Den som får sin arbeidsevne nedsatt før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom som er klart dokumentert (ung ufør), er sikret en minste årlig ytelse på 2,44 G. Ytelsen innvilges for inntil ett år av gangen og kan som hovedregel tilstås i inntil fire år.

Posten tilleggsstønader gjelder tilleggsstønader som skal kompensere for utgifter til bøker og undervisningsmateriell, reiser, flytting, barnetilsyn og bosted som stønadsmottaker har i forbindelse med deltakelse på arbeidsrettede tiltak.

Posten legeerklæringer gjelder dekning av honorar til erklæringer som Arbeids- og velferdsetaten innhenter fra leger og andre behandlere i tilknytning til behandling av krav om ytelser fra folketrygden. Posten omfatter også honorar til leger i forbindelse med deltakelse på dialogmøter for sykmeldte.

Rapport

Utgiftsutviklingen

I 2013 ble det utbetalt 35 730 mill. kroner til mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette innebærer en økning på 0,7 pst. sammenlignet med 2012.

I 2013 ble det utbetalt 393 mill. kroner i tilleggsstønader. Dette innebærer en reduksjon på 54 mill. kroner eller 12,1 pst. sammenlignet med 2012.

Utgifter til legeerklæringer var 353,9 mill. kroner i 2013. Dette innebærer en økning på 10,0 pst. fra 2012. Økningen i utgifter til legeerklæringer har i hovedsak sammenheng med økte takster for legeerklæringer samt at det ble behandlet mange spesialisterklæringer utskrevet av allmennleger og spesialister i 4. kvartal 2013. Dette har sammenheng med avklaring av personer på arbeidsavklaringspenger som har søkt uførepensjon og iverksetting av unntaksbestemmelse fra 1. mars 2014.

Mottakere av arbeidsavklaringspenger

Gjennomsnittlig antall mottakere av arbeidsavklaringspenger var 169 000 i 2012 og 166 000 i 2013, som tilsvarer en reduksjon på 1,6 pst. Etter at arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010 økte antallet mottakere fram til sommeren 2011. Deretter har antall mottakere avtatt, og var i juli 2014 156 000. Dette er 5 000 færre enn ved innføringspunktet for arbeidsavklaringspenger.

Selv om antall nye mottakere ble redusert i 2013 i forhold til 2012, var nedgangen i antall mottakere gjennom 2013 mindre enn i 2012 fordi færre gikk ut av ordningen i 2013 enn i 2012. Dette må ses i sammenheng med lavere overgang til uførepensjon i 2013 enn i 2012.

Lavere overgang til uførepensjon har sammenheng med at overgangen fra arbeidsavklaringspenger til uførepensjon var spesielt høy i begynnelsen av 2012. Dette skyldes blant annet at Arbeids-og velferdsetaten satte inn ekstra ressurser i behandling av uføresaker mot slutten av 2011 og første del av 2012. I denne perioden fikk mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad innvilget uførepensjon.

Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger i gjennomsnitt for 2013. Etter alder og kjønn

	Under 30 år	30–49 år	50 år og over	Totalt
Kvinner	15 527	52 768	29 995	98 290
Menn	12 440	32 654	22 775	67 869
Sum	27 967	85 422	52 770	166 159

51 pst. av mottakerne av arbeidsavklaringspenger er i aldersgruppen 30-49 år. 32 pst. er 50 år og eldre, mens andelen i aldersgruppen under 30 år er om lag 17 pst. Andelen kvinner er 59 pst.

Personer med rett på arbeidsavklaringspenger på tiltak¹. Totalt antall og prosentvis andel på ulike tiltak. Årsgjennomsnitt 2010²– 2013.

	2010	2011	2012	2013
Arbeidspraksis	27,1	29,3	32,2	34,4
Arbeidsrettet rehabilitering	0,4	0,7	0,8	0,9
Avklaringstiltak	4,4	4,9	5,5	6,2
Helsemessig utredning/ behandling	0,2	0,1	0,1	0,1
Jobbskaping og egenetablering	0,4	0,3	0,3	0,3
Lønnstilskudd	2,4	2,1	2,1	2,2
Oppfølging	16,6	17,5	18,9	20,9
Opplæring	47,5	44,4	39,5	34,4
Tilrettelagt arbeid	0,8	0,6	0,5	0,4
Tilrettelegging	0,1	0,0	0,1	0,3
Totalt antall på tiltak	37 766	37 631	36 176	34 101

¹ Mottakere av arbeidsavklaringspenger på tiltak er her definert etter rettighet til ytelsen ved utgangen av måneden.

² Siden arbeidsavklaringspenger ble innført 1. mars 2010, omfatter årsgjennomsnittet i 2010 mottakere av arbeidsavklaringspenger på tiltak i mars-desember 2010.

Om lag 21 pst. av alle mottakerne av arbeidsavklaringspenger var på tiltak i 2013. De fleste av disse var under opplæring (34,4 pst.) og i arbeidspraksis (34,4 pst.). Det var 20,9 pst. på tiltaket oppfølging. Dette er et tiltak som i stor utstrekning foregår i det ordinære arbeidslivet. Mange mottakere av arbeidsavklaringspenger er under aktiv medisinsk behandling, og inngår derfor ikke i tabellen ovenfor.

Nær hver fjerde mottaker av arbeidsavklaringspenger hadde i desember 2013 en ytelse som var lik minsteytelsen på to ganger folketrygdens grunnbeløp (G) eller lavere10. Nær 40 pst. av mottakerne mottok en ytelse mellom to og tre G, og om lag like mange mottok en ytelse som var høyere enn tre G.

Mottakere av arbeidsavklaringspenger i desember 2013 fordelt etter nivået på årlig ytelse¹. G = 85 245 kroner i desember 2013

Ytelse i G	Desember 2013	Desember 2013
	Antall	Andel i pst.
Mindre eller lik 2 G	39 866	24,4
2 G–3 G	60 949	37,4
Over 3 G	62 238	38,2
Sum	163 053	100,0

¹ Den årlige ytelsen er fremkommet ved å ta utgangspunkt i dagsatser i desember 2013, gange med antall stønadsdager i et år (260) og dele på den gjeldende G i desember 2013. Ytelsene i tabellen er før gradering pga. meldekortopplysninger. Enkelte typer av etterbetalinger er ikke medregnet i tabellen.

Status etter avgang fra arbeidsavklaringspenger viser at 38,8 pst. av de som avsluttet et stønadsløp på arbeidsavklaringspenger i 2013, mottok uførepensjon tre måneder etter at stønadsmottaket ble avsluttet. Dette er 2,9 prosentenheter lavere enn i 2012.

Reduksjonen i andelen med overgang til uførepensjon må ses i sammenheng med at det var spesielt mange nye mottakere av uførepensjon som kom fra arbeidsavklaringspenger i de første månedene av 2012. Dette skyldes at Arbeids- og velferdsetaten satte inn ekstra ressurser både i behandling av uføresaker generelt og i forbindelse med oppfølging, avklaring og eventuell behandling av uføresaker for den store gruppen av tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad på arbeidsavklaringspenger som hadde overgangsvedtak med utløp i desember 2011. Det var forventet at mange tidligere mottakere av tidsbegrenset uførestønad skulle ha overgang til uførepensjon.

21,2 pst. av de som har avsluttet mottak av arbeidsavklaringspenger i 2013, var i arbeid tre måneder etter at stønadsperioden var avsluttet samtidig som de ikke kombinerte arbeid med noen trygdeytelse fra Arbeids- og velferdsetaten. Dette er 1,6 prosentenheter høyere enn i 2012.

3,7 pst. av de som avsluttet en stønadsperiode med arbeidsavklaringspenger i 2013, mottok arbeidsavklaringspenger igjen tre måneder etter at stønadsperioden var avsluttet. Dette er om lag som i 2012.

36,3 pst. av de som avsluttet en stønadsperiode med arbeidsavklaringspenger i 2013, er verken gjenfunnet på uførepensjon eller i arbeid uten noen trygdeytelse fra Arbeids- og velferdsetaten eller som mottaker av arbeidsavklaringspenger igjen. Dette kan eksempelvis være personer som mottok sosialhjelp, var privat forsørget eller ordinære arbeidssøkere. Tilsvarende andel i 2012 var 34,6 pst.

Utviklingen hittil i 2014

1. mars 2014 var det fire år siden arbeidsavklaringspenger ble innført. Rundt 160 000 mottakere av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble 1. mars 2010 overført til arbeidsavklaringspenger. Ytelsen kan som hovedregel mottas i inntil fire år, og nesten en tredjedel av disse mottok fremdeles arbeidsavklaringspenger ved utløpet av februar 2014. Det er ulike årsaker til at en så stor andel fremdeles mottok arbeidsavklaringspenger fire år etter at de ble overført til ordningen. Noen har hatt midlertidige avbrudd i stønadsperioden og dermed fått en maksimaltid som utløper senere enn 1. mars 2014. Andre har fått innvilget arbeidsavklaringspenger som arbeidssøker, er i påvente av behandling av uføresøknad eller de har fått forlenget selve arbeidsavklaringsperioden etter unntak av fireårsregelen. Felles for mange av disse er at dette er personer med lange stønadsløp. En del av disse vil trolig komme til å oppfylle kravene til uførepensjon/uføretrygd i løpet av 2014 eller 2015.

Ved utgangen av juli 2014 var det nær 156 000 mottakere av arbeidsavklaringspenger. Dette er nesten 10 000 færre enn på samme tid i 2013. Gjennomsnittlig antall mottakere for 2014 er anslått til 157 400 personer. Dette tilsvarer en nedgang på 5,3 pst. i forhold til gjennomsnittlig antall mottakere i 2013.

I 1. halvår 2014 er det regnskapsført om lag 17 500 mill. kroner i arbeidsavklaringspenger. Dette innebærer en nominell økning i utgiftene på 0,7 pst. i forhold til utgiftene ved utgangen av 1. halvår 2013. Utgifter til arbeidsavklaringspenger reduseres som følge av reduksjon i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger og økes på grunn av økning i gjennomsnittlig utbetaling.

I 1. halvår 2014 er det regnskapsført 182 mill. kroner i tilleggsstønader, som innebærer en nedgang i utgiftene på 13,0 pst. i forhold til utgangen av 1. halvår 2013.

I 1. halvår 2014 er det regnskapsført 189 mill. kroner til legeerklæringer, hvilket innebærer en nedgang i utgiftene på 8,6 pst. i forhold til utgangen av 1. halvår 2013.

Budsjettforslag 2015

For arbeidsavklaringspenger bidrar reguleringen av folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2014 til å øke inneværende års utgifter med 833 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett 2014. Utgiftene for 2015 er beregnet med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2014, og det er ikke tatt hensyn til reguleringen av arbeidsavklaringspenger i 2015 i anslaget for 2015.

Post 70 Arbeidsavklaringspenger, overslagsbevilgning

For 2015 er det lagt til grunn et gjennomsnittlig antall mottakere av arbeidsavklaringspenger på 148 900 og en gjennomsnittlig utbetaling per mottaker på 224 295 kroner.

Regjeringen satte i 2013 i gang et forsøk i Hordaland, Oslo, Vest-Agder og Østfold med lønnstilskudd for arbeidsgivere som ansetter personer med rett til arbeidsavklaringspenger jf. omtale under kap. 634, post 76 og kap. 605, post 01. Forsøket ble i 2014 utvidet med et nytt fylke (Troms). Regjeringen foreslår å trappe opp antall deltakere i forsøket fra et gjennomsnitt på 400 plasser i 2014 til 500 plasser i 2015. Det innebærer en økning i omdisponeringen fra kap. 2651, post 70 på 12,7 mill. kroner fordelt med 2,6 mill. kroner til kap. 605, post 01 og 10,1 mill. kroner til kap. 634, post 76.

For 2015 foreslås en bevilgning på 33 387,3 mill. kroner.

Post 71 Tilleggsstønad, overslagsbevilgning

For 2015 er det lagt til grunn en reduksjon i antall mottakere av tilleggsstønader på 5,8 pst.

Satsene for tilleggsstønader videreføres på samme nominelle nivå som i 2014.

For 2015 foreslås en bevilgning på 322,5 mill. kroner.

Post 72 Legeerklæringer

Posten gjelder dekning av honorar til erklæringer som Arbeids- og velferdsetaten innhenter fra leger og andre behandlere i tilknytning til behandling av krav om ytelser fra folketrygden. Posten omfatter også honorar til leger i forbindelse med deltakelse på dialogmøter for sykmeldte.

Prinsipielt sett bør utgifter som berører Arbeids- og velferdsetatens brukere føres på stønadsbudsjettet. I dag blir reise-/oppholdsutgifter i forbindelse med innhenting av spesialistlegeerklæring vedrørende f.eks. yrkesskadesaker, at bruker blir innkalt av NAV-kontoret til samtale i forbindelse med en trygdesak eller innkalling til diverse dialog- og basismøter belastet driftsbudsjettet. Det er uheldig at utgifter til brukerne føres på driftsbudsjettet, og det foreslås å overføre 0,5 mill. kroner fra kap. 605, post 01 til kap. 2651, post 72 for 2015.

For 2015 foreslås en bevilgning på 400,5 mill. kroner.

Kap. 2655 Uførhet

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
70	Uføretrygd, overslagsbevilgning	23 426 731	24 035 000	78 020 000
71	Tilleggspensjon, overslagsbevilgning	35 929 958	37 010 000
72	Særtillegg, overslagsbevilgning	2 238 181	2 285 000
73	Foreløpig uførepensjon, overslagsbevilgning	-27 651
75	Menerstatning ved yrkesskade, overslagsbevilgning	108 131	117 000	115 000
76	Yrkesskadetrygd gml. lovgivning, overslagsbevilgning	62 814	63 000	59 000
	Sum kap. 2655	61 738 164	63 510 000	78 194 000

Innledning

1. januar 2015 innføres det nye regler for uføreytelser fra folketrygden. Uføretrygden skal fortsatt gi en varig inntektssikring. Uføretrygden skal være en kompensasjon for tap av inntekt målt ved inntekten de siste årene før uførheten oppstår, i motsetning til uførepensjonen som bygger på inntekt i hele yrkeskarrieren. Uføretrygden skal skattlegges som lønn. Det bidrar til et gjennomgående og likeartet system for inntektssikring for alle i yrkesaktiv alder. Det vil bli enklere å kombinere uføretrygd og arbeid. Dagens system med automatisk revurdering av uføregraden og ett års venteperiode før man kan ta arbeid faller bort. Personer med varierende arbeidskapasitet kan da tilpasse seg sin egen arbeidsevne og ikke til terskler i regelverket.

Nærmere om ny uføretrygd

Uføretrygd skal sikre inntekt til personer som har fått inntektsevnen varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram, er det tilstrekkelig at inntektsevnen er nedsatt med 40 pst. Det er et vilkår for rett til uføretrygd at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen. Arbeidsrettede tiltak skal være gjennomført hvis ikke åpenbare grunner tilsier at dette ikke er hensiktsmessig. Uføretrygden tilsvarer 66 pst. av tidligere inntekt, nærmere bestemt på grunnlag av gjennomsnittlig inntekt i de tre beste av de fem siste kalenderårene forut for uføretidspunktet. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet regnes ikke med i grunnlaget for uføretrygden. Dersom trygdetiden (bosatt og/eller i arbeid i Norge) er mindre enn 40 år, avkortes uføretrygden tilsvarende. Som trygdetid regnes trygdetid fram til uføretidspunktet og framtidig trygdetid fra uføretidspunktet og etter hovedregelen fram til og med det året vedkommende fyller 66 år. Minste årlige ytelse er 2,28 ganger grunnbeløpet for personer som lever sammen med ektefelle/samboer og 2,48 ganger grunnbeløpet for enslige. Den som blir ufør før fylte 26 år på grunn av alvorlig og varig sykdom som er klart dokumentert, er sikret en minste årlig ytelse på henholdsvis 2,66 og 2,91 ganger grunnbeløpet. Det gis behovsprøvd barnetillegg for hvert barn den uføretrygdede forsørger. Tillegget før reduksjon på grunn av inntekt tilsvarer 40 pst. av grunnbeløpet. Regjeringen vil fra 1. januar 2016 erstatte dagens behovsprøvde barnetillegg med et standardisert barnetillegg på 7 020 kroner årlig. Dette er nærmere omtalt under avsnitt 2.2 Satsinger og hovedutfordringer i Del I.

Personer som ikke har mistet hele inntektsevnen, får en gradert uføretrygd tilsvarende den delen av inntekstevnen som er tapt. Det fastsettes en inntektsgrense for den uføretrygdede, som tilsvarer inntekt etter uførhet tillagt 40 pst. av grunnbeløpet. For personer som har fått uførepensjonen omregnet til uføretrygd fra 1. januar 2015, tillegges 60 000 kroner i stedet for 40 pst. av grunnbeløpet i årene 2015–2018. Når inntekten overstiger inntektsgrensen, skal den overstigende inntekten føre til en forholdsmessig reduksjon i uføretrygden. Reduksjonen skjer etter hvor stor andel uføretrygd ved 100 pst. uføretrygd utgjør av inntekten på uføretidspunktet, dvs. etter den enkeltes kompensasjonsgrad. For en person med jevn inntekt de siste årene over det som gir minsteytelse og under seks ganger grunnbeløpet, vil kompensasjonsgraden med full trygdetid være 66 pst. Uføretrygden vil da bli redusert med 66 pst. av den inntekten som overstiger inntektsgrensen. Dersom inntekt før uførhet er forskjellig fra beregningsgrunnlaget, vil den faktiske kompensasjonsgraden avvike fra 66 pst. Er inntekt før uførhet høyere enn beregningsgrunnlaget, er den faktiske kompensasjonsgraden lavere og den forholdsmessige inntektsreduksjonen blir tilsvarende lavere. I motsatt fall blir den forholdsmessige inntektsreduksjonen høyere. Inntekt før uførhet skal minst settes til 3,3 ganger grunnbeløpet for gifte og samboende og 3,5 ganger grunnbeløpet for enslige. Personer med minsteytelser (hhv. 2,28 og 2,48 ganger grunnbeløpet) har dermed en maksimal reduksjonssats på ca. 70 pst. Uføregraden ligger fast selv om uføretrygden blir redusert pga. inntekt.

Personer som mottar uførepensjon når den nye ordningen trer i kraft, får uførepensjonen automatisk regnet om til uføretrygd med virkning fra 1. januar 2015. De skal omfattes av de nye reglene for å kombinere uføreytelsen med arbeidsinntekt og av de nye skattereglene. For å tilpasse utbetalingen til den økte skatten, økes størrelsen på uføretrygden før skatt. Alle som mottar full uførepensjon, og som ikke har andre inntekter eller fradrag utover standardfradrag, får en ytelse etter skatt på samme nivå som dagens uførepensjon. I andre tilfeller blir nettoinntekten endret. Endringene skyldes først og fremst at avviklingen av dagens skattebegrensningsregel endrer skatten på inntekt ved siden av folketrygdens ytelser og også den skattemessige verdien av fradrag i alminnelig inntekt. Den samlede effekten for den enkelte avhenger av individuelle forhold, som størrelsen på uførepensjonen og forholdet mellom andre inntekter og fradrag.

Uførepensjonister med store renteutgifter kan få en merkbar nedgang i nettoinntekten etter konverteringen. Skattebegrensningsregelen innebærer at rentefradrag har en skatteverdi på opptil 55 pst. Ved overgang til ordinære skatteregler vil verdien av rentefradraget reduseres til 27 pst. Regjeringen foreslår å innføre en overgangsordning for å lette overgangen til ny uføretrygd og lønnsbeskatning for uførepensjonister som får en betydelig nedgang i netto inntekt etter skatt på grunn av lavere skatteverdi av inntektsfradrag.

Overgangsordningen utformes som et individuelt beregnet skattefradrag for skattytere som både mottok uførepensjon fra folketrygden i 2014 og ny uføretrygd i 2015. Skattefradraget beregnes ved å sammenligne inntekt etter skatt med dagens uførepensjon og inntekt etter skatt med ny uføretrygd og tilhørende skatteregler. Ordningen avgrenses til uførepensjonister som er omfattet av skattebegrensningsregelen for inntektsåret 2014, som uten overgang til lønnsbeskatning ville vært omfattet av skattebegrensingsregelen for 2015, og som har negativ kapitalinntekt i 2014 og 2015. Skattefradraget for 2015 settes lik beregnet nedgang i nettoinntekt fratrukket 6 000 kroner. Maksimalt skattefradrag settes til 20 000 kroner. Skattefradraget trappes ned jevnt for 2016 og 2017. Det vises til Prop. 1 LS (2014–2015) for nærmere omtale av overgangsordningen.

Rapport

Utgiftsutviklingen

Utgiftene til uførepensjon økte med 2,7 pst. eller 1 606 mill. kroner fra 2012 til 2013. Totalt var utgiftene til uførepensjon i 2013 på 61 738 mill. kroner mot 60 132 mill. kroner i 2012. Utgiftsveksten har i hovedsak sammenheng med økningen i grunnbeløpet i folketrygden i forbindelse med trygdeoppgjøret for 2013. At økningen i utgiftene til uførepensjon var lavere enn økningen i grunnbeløpet kan forklares med en nedgang i antall uførepensjonister. Gjennom hele 2013 var det en nedgang i antall mottakere. Nedgangen skyldes en høy avgang i 2013 samt en lav tilstrømning av nye mottakere, spesielt i de tre første kvartalene i 2013. Det var særlig mange som sluttet å motta uførepensjon i 2013 siden det store fødselskullet fra 1946 ble 67 år.

Mottakere av uførepensjon

Ved utgangen av 2013 mottok 305 886 personer uførepensjon. Dette er en nedgang på 1,3 pst., eller 3 000 personer, i forhold til utgangen av 2012. Ved utgangen av 2013 var 9,3 pst. av befolkningen mellom 18 og 66 år mottakere av uførepensjon mot 9,5 pst. i 2012.

Figur 6.3 viser utviklingen i antall personer som mottok uførepensjon fra 2000 til 2013. I perioden fra 2000 til 2003 var det både en økning i antall uførepensjonister og uførepensjonister som andel av befolkningen i alderen 18-66 år. Da tidsbegrenset uførestønad ble innført i 2004, fikk mange som tidligere ville fått innvilget uførepensjon i stedet tidsbegrenset uførestønad. Det førte til at antall uførepensjonister avtok i årene etter at tidsbegrenset uførestønad ble innført. I årene fra 2008 til 2012 økte antallet uførepensjonister igjen.

Antall uførepensjonister som andel av befolkningen mellom 18 og 66 år avtok også etter innføringen av tidsbegrenset uførestønad. Andelen har avtatt eller vært uendret i alle årene etter 2003. I 2003 var andelen 10,4 pst. av befolkningen, mens andelen var redusert til 9,3 pst. ved utgangen av 2013.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Utviklingen innenfor sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon henger nøye sammen. Hvert år bruker et betydelig antall personer opp sine rettigheter innen en ordning, og har overgang til en annen trygdeytelse. Regelverksendringer kan for eksempel føre til at det blir færre mottakere av uføreytelser, men at disse i stedet får andre helserelaterte ytelser. Under omtalen av Sentrale ytelser i Del I ses utviklingen av de helserelaterte ytelsene gjennom flere år i sammeneheng.

Antall nye mottakere av uførepensjon i løpet av året og prosentvis endring fra året før. 2008–2013

År	Antall nye mottakere av uførepensjon			Prosentvis endring fra året før
	I alt	Menn	Kvinner	I alt	Menn	Kvinner
2008	22 082	10 372	11 710	10,5	8,8	12,1
2009	25 502	11 658	13 844	15,5	12,4	18,2
2010	28 252	12 846	15 406	10,8	10,2	11,3
2011	30 934	13 233	17 701	9,5	3,0	14,9
2012	29 306	12 171	17 135	-5,3	-8,0	-3,2
2013	23 904	9 973	13 931	-18,4	-18,1	-18,7

I 2013 ble det 23 904 nye uførepensjonister. Dette er en nedgang på 5 402 personer sammenlignet med 2012, tilsvarende en nedgang på 18,4 pst. Det var en nedgang i antall nye mottakere både for menn og for kvinner.

Nedgangen i antall nye uførepensjonister fra 2012 til 2013 må ses i sammenheng med at det har vært en nedgang i antall personer som avsluttet en stønadsperiode med arbeidsavklaringspenger. Om lag 80 pst. av de nye uførepensjonistene kommer fra arbeidsavklaringspenger.

Fram til 2012 var det en økende tilgang. Dette gjaldt i stor grad personer som tidligere hadde mottatt tidsbegrenset uførestønad, attføringspenger eller rehabiliteringspenger og som fikk innvilget uførepensjon. Dette er av stor betydning for at tilgangen i perioden 2010–2012 har vært høyere enn i perioden 2008–2009, særlig for kvinner.

Det er flere kvinner enn menn som mottar uførepensjon. Ved utgangen av 2013 var 58 pst. av uførepensjonistene kvinner. Som andel av befolkningen i alderen 18-66 år, mottok 11,0 pst. av kvinnene uførepensjon, mens tilsvarende andel for menn var 7,7 pst. Med unntak av aldersgruppene under 34 år, er uføreandelen blant kvinner høyere enn blant menn i alle aldersgrupper. Det er særlig i aldersgruppene fra 50 år og over at kvinners uføreandel er høy sammenlignet med menn.

Om lag 250 000 av 306 000 uførepensjonister mottok 100 pst. uførepensjon ved utgangen av 2013. Dette tilsvarer om lag 82 pst. av alle uførepensjonistene. 18 pst. av uførepensjonistene mottok en gradert ytelse. Andelen med gradert ytelse er uendret fra 2012 til 2013.

Rundt 22 pst. av uførepensjonistene med 100 pst. uførepensjon hadde arbeidsinntekt ved siden av pensjonen i 2012. Andelen har vært om lag uendret de siste årene. Det er relativt sett flere menn enn kvinner som har arbeidsinntekt, og menn har i tillegg en høyere inntekt enn kvinner.

Sett i forhold til det totale antallet uførepensjonister er det en svært liten andel av uførepensjonistene som får redusert sin uføregrad i løpet av et år. I 2013 gjaldt dette 1 288 personer. Mange av de som prøver seg i arbeid har inntekt innenfor friinntekten på et grunnbeløp i folketrygden, og får dermed ikke endret uføregrad ved økt arbeidsinnsats.

Mottakere av uførepensjon under 30 år

Ved utgangen av 2013 mottok nær 10 500 personer under 30 år uførepensjon. Siden 2002 har antall uførepensjonister under 30 år økt med i overkant av 2 500 personer. Økningen har vært størst i aldersgruppen 18–24 år, men det har også vært en mindre økning i aldersgruppen 25-29 år. Uføre under 30 år som andel av befolkningen i samme aldersgruppe har økt fra 1,15 til 1,29 pst. fra 2002 til 2013.

Utviklingen i 2014

Ved utgangen av juni 2014 mottok om lag 309 000 personer uførepensjon, mot 307 000 personer ved utgangen av juni 2013. Det har vært en økning i antall uførepensjonister begge de to første kvartalene i 2014. Samlet har antallet mottakere økt med 2 600 hittil i 2014. Veksten i antall mottakere i 2014 henger sammen med en økt avklaring av personer som har mottatt arbeidsavklaringspenger, og lavere avgang ved at færre uføre nå når pensjonsalder sammenlignet med hva tilfellet var i 2013.

I løpet av 1. halvår 2014 fikk 16 500 nye personer uførepensjon. Det ble 4 700 flere nye uførepensjonister i løpet av 1. halvår 2014 sammenlignet med 1. halvår 2013. Ved utgangen av 1. halvår 2014 var 9,4 pst. av befolkningen mellom 18 og 66 år mottakere av uførepensjon.

Yrkesskadetrygd, gammel lovgivning

Yrkesskadetrygden har avtakende betydning, fordi den bare omfatter skader inntruffet før 1971. Utgiftene viser en nedadgående trend over tid. I 2013 utgjorde utgiftene 62,8 mill. kroner, mot 61,8 mill. kroner i 2012. En økning på 1,7 pst. i forhold til året før.

Reform av yrkesskadeområdet

Det er to ordninger som til sammen sikrer arbeidstakere rett til full erstatning ved yrkesskader og yrkessykdommer: Folketrygdlovens særregler ved yrkesskader og yrkessykdommer administrert av Arbeids- og velferdsetaten og en lovpålagt yrkesskadeforsikring administrert av arbeidsgivers forsikringsselskap. Arbeidstakere og arbeidsgivere må dermed forholde seg til to ulike regelsett og administrative systemer.

Som en oppfølging av NOU 2004: 3 Arbeidsskadeforsikring, har departementet arbeidet med et forslag om å slå sammen disse ordningene lovmessig og organisatorisk. I Prop. 193 L (2012–2013) ble det lagt fram forslag til ny lov om arbeidsskadeforsikring med materielle regler for rett til erstatning ved arbeidsskade, og gitt en omtale av hvordan området er tenkt organisert. Proposisjonen skulle etter planen følges opp med ytterligere lovforslag om de gjenstående elementene i en yrkesskadereform, bl.a. om organiseringen. Proposisjonen ble fremmet i statsråd 20. september 2013 og formelt overbrakt det nye Stortinget. I Meld. St. 6 (2013–2014) ble den trukket fra behandling i Stortinget.

Regjeringen viser til at det har vært arbeidet med en yrkesskadereform i nærmere femten år. Et offentlig utvalg har lagt fram forslag til en grunnleggende omlegging av gjeldende system. Videre har departementet gjennom årene utredet mulige alternativer, og saken har vært på bred høring i tre omganger. Videre konstateres det at til tross for et svært omfattende og grundig arbeid som er nedlagt, har partene ikke lyktes i å komme til enighet om en løsning som kan avløse gjeldende system på en god og hensiktsmessig måte. Departementet vil i lys av dette vurdere nærmere oppfølging av saken.

Budsjettforslag 2015

For uføretrygd bidrar reguleringen av pensjonene per 1. mai 2014 til å øke utgiftene i 2014 med 1 530 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett 2014. Utgiftene for 2015 er beregnet med utgangspunkt i folketrygdens grunnbeløp per 1. mai 2014, og det er ikke tatt hensyn til reguleringen av pensjonene i 2015 i anslaget for 2015.

Post 70 Uføretrygd, overslagsbevilgning

Kap. 2655, post 70 Grunnpensjon, post 71 Tilleggspensjon og post 72 Særtillegg opphører fra 1. januar 2015 og erstattes fra denne dato med kap. 2655 post 70 Uføretrygd.

For 2015 er det lagt til grunn et gjennomsnittlig antall mottakere av uføretrygd på 314 450 og en gjennomsnittlig årlig utbetaling per mottaker på 248 120 kroner.

For 2015 foreslås en bevilgning på 78 020 mill. kroner.

Post 71 Tilleggspensjon, overslagsbevilgning

Kap. 2655, post 71 Tilleggspensjon opphører fra 1. januar 2015, jf. omtale under kap. 2655 post 70 Uføretrygd.

Post 72 Særtillegg, overslagsbevilgning

Kap. 2655, post 72 Særtillegg opphører fra 1. januar 2015, jf. omtale under kap. 2655 post 70 Uføretrygd.

Post 75 Menerstatning ved yrkesskade, overslagsbevilgning

Utgiftene på posten har de senere år vært relativt stabile. I 2013 var utgiftene på 108,1 mill. kroner, som er en økning på 5,6 mill. kroner eller 4,9 pst. fra året før, mens vedtatt budsjett for 2014 er 110 mill. kroner.

For 2015 foreslås en bevilgning på 115 mill. kroner.

Post 76 Yrkesskadetrygd gml. lovgivning, overslagsbevilgning

Posten dekker utgifter til uførepensjon for yrkesskader inntruffet før 1971 og utgiftene for denne posten faller marginalt fra år til år.

For 2015 foreslås en bevilgning på 59 mill. kroner.

Programkategori 33.30 Arbeidsliv

Utgifter under programkategori 33.30 fordelt på kapitler

					(i 1 000 kr)
Kap.	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015	Pst. endr. 14/15
2541	Dagpenger	10 300 581	10 891 500	12 400 000	13,9
2542	Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv.	836 160	707 000	710 000	0,4
	Sum kategori 33.30	11 136 741	11 598 500	13 110 000	13,0

Utgifter under programkategori 33.30 fordelt på postgrupper

					(i 1 000 kr)
Post-gr.	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015	Pst. endr. 14/15
70-89	Andre overføringer	11 136 741	11 598 500	13 110 000	13,0
	Sum kategori 33.30	11 136 741	11 598 500	13 110 000	13,0

Kap. 2541 Dagpenger

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
70	Dagpenger, overslagsbevilgning	10 300 581	10 891 500	12 400 000
	Sum kap. 2541	10 300 581	10 891 500	12 400 000

Allmenn omtale

Dagpenger under arbeidsledighet skal gi økonomisk trygghet ved inntektsbortfall på grunn av arbeidsledighet og samtidig stimulere til å komme tilbake i arbeid. Personer som har tapt arbeidsinntekt og fått arbeidstiden redusert, kan ha rett til dagpenger under arbeidsledighet dersom de oppfyller kravet om tidligere arbeidsinntekt av en viss størrelse. Utformingen og praktiseringen av dagpengeregelverket er en del av den aktive arbeidsmarkedspolitikken ved at det stilles krav om å være reell arbeidssøker. Dette forutsetter aktivitet og mobilitet hos den arbeidsledige. Oppfylles ikke lovens krav, kan dagpengene falle bort for en periode. Arbeidstakere som permitteres, kan på bestemte vilkår og i en avgrenset periode motta dagpenger. Det legges vekt på rask behandling av dagpengesøknader og rask utbetaling av dagpenger.

Rapport

Flere mottakere av dagpenger

I gjennomsnitt mottok om lag 53 700 personer dagpenger i 2013. Mens antallet dagpengemottakere avtok gradvis fra om lag 69 000 i 2010 til om lag 53 100 i 2012, var nivået tilnærmet uendret i 2013. I 1. halvår 2014 økte antallet dagpengemottakere til om lag 59 700 personer. Økningen har sammenheng med et økt antall registrerte ledige og en økt andel ledige med rett til dagpenger.

I 2013 var utgiftene til dagpenger på om lag 10,3 mrd. kroner. I 1. halvår 2014 summerte utgiftene over dagpengekapittelet seg til om lag 6,2 mrd. kroner. Dette er en økning på 13,5 pst. sammenlignet med 1. halvår 2013.

Tabellen under viser omfang og sammensetning av dagpengemottakere for 2012, 2013 og 1. halvår 2014.

Gjennomsnittlig antall dagpengemottakere, 2012 – 1. halvår 2014

	2012	2013	1. halvår 2013	1. halvår 2014
Helt ledige ikke permitterte	31 152	33 255	32 674	37 633
Helt ledige permitterte	2 858	2 135	2 693	2 091
Delvis ledige ikke permitterte	10 755	11 099	11 452	12 651
Delvis ledige permitterte	2 403	1 721	2 149	1 763
Andre (inkl. tiltaksdeltakere)	5 952	5 475	5 867	5 580
Sum	53 120	53 685	54 836	59 718

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Gjennomsnittlig mottok dagpengemottakere dagpenger i 21 uker i 2013. Dette er uendret fra 2012. Flertallet av dagpengemottakerne er helt ledige arbeidssøkere. I 2013 var det gjennomsnittlig om lag 35 400 personer i denne gruppen (inkl. helt permitterte). I 1. halvår 2014 var det i gjennomsnitt om lag 39 700 helt ledige dagpengemottakere. Dette innebærer en økning på om lag 12 pst. fra 1. halvår 2013. Helt ledige dagpengemottakere utgjør om lag halvparten av alle registrerte helt ledige. Antallet delvis ledige dagpengemottakere (inkl. delvis permitterte) har også økt fra 1. halvår 2013 til 1. halvår 2014, jf. tabell ovenfor. Økningen er på om lag 6 pst.

Nedgang i antallet permitterte

Permitteringer finner først og fremst sted i industrien og i bygg og anlegg. Omfanget av permitteringer varierer mye over konjunkturene og gjennom året. Antall permitterte avtok kraftig i perioden 2010–2013. Nedgangen har fortsatt i 2014, og i 1. halvår 2014 er nedgangen på 25 pst. sammenlignet med samme periode i 2013.

Gjennomgang av tidligere avslagsvedtak om dagpenger under permittering – Dom i Høyesterett, ny instruks og forskrift

I revidert rundskriv om dagpenger og permittering som gjaldt fra 1. februar 2013, ble det uttrykkelig slått fast at når arbeidsgiver og arbeidstaker kan dokumentere enighet om vilkårene for permittering og at arbeidsgiver har gjort det som med rimelighet kan forventes for å unngå permitteringer, skal Arbeids- og velferdsetaten som hovedregel legge til grunn at vilkårene for rett til dagpenger jf. folketrygdloven § 4-7, er til stede. Dette ble forskriftsfestet ved endringsforskrift 30. januar 2014 (i kraft 3. februar). Bakgrunnen for forskriftsendringen var at det i vinter ble klart at etaten likevel ikke hadde lagt denne hovedregelen til grunn i mange saker. Disse sakene gjennomgås nå i Arbeids- og velferdsetaten.

Høyesterett avsa dom 31. mars 2014, i sak om dagpenger under permittering. Dommen slår fast at vilkårene for rett til dagpenger under permittering, jf. folketrygdloven § 4-7, har vært praktisert for restriktivt. Det innebærer at ikke bare de to vedtakene som rettssaken direkte gjaldt, oppheves og blir behandlet på nytt, men at også andre saker der krav om dagpenger er avslått med tilsvarende begrunnelse, vurderes på nytt.

Samtidig med ovennevnte forskrift, ga departementet instruks om tolkningen av vilkåret for rett til dagpenger under permitteringer iht. folketrygdloven § 4-7 første ledd. Instruksen er i tråd med den senere Høyesterettsdommen, slik at dommen ikke nødvendiggjør ytterligere oppfølging fra departementets side.

Arbeids- og velferdsetaten samarbeider med hovedsammenslutningene i arbeidslivet om informasjon til brukere som kan ha fått avslagsvedtak på uriktig grunnlag.

Forlenget ventetid/tidsbegrenset bortfall av retten til dagpenger

I 2013 innvilget Arbeids- og velferdsetaten totalt om lag 82 400 nye søknader om dagpenger. I tillegg ble det fattet om lag 10 800 vedtak om forlenget ventetid. Forlenget ventetid fastsettes dersom stønadssaker innenfor de siste seks månedene før vedtakspunktet har sagt opp eller sluttet i arbeidsforhold uten rimelig grunn, er avskjediget på grunn av forhold som vedkommende selv har vært årsaken til eller uten rimelig grunn har nektet å motta tilbud om arbeid. Antall vedtak med forlenget ventetid gikk opp med om lag 900 fra 2012 til 2013.

Det ble fattet om lag 6 200 vedtak om tidsbegrenset bortfall av retten til dagpenger i 2013, mot om lag 6 500 i 2012. I 2013 mistet om lag 3 600 personer midlertidig retten til dagpenger fordi de nektet å møte til konferanse hos Arbeids- og velferdsetaten, og 1 500 personer mistet dagpengene fordi de nektet å delta på tilbudt tiltak. Av de 1 100 øvrige vedtakene gjaldt om lag 80 bortfall som følge av å takke nei til tilbud om arbeid.

Budsjettforslag 2015

Post 70 Dagpenger, overslagsbevilgning

I Revidert nasjonalbudsjett for 2014 ble bevilgningen økt til 11,4 mrd. kroner. For 2015 foreslås en bevilgning på 12,4 mrd. kroner.

Den anslåtte utgiftsøkningen på 1 mrd. kroner fra 2014 til 2015 skyldes i hovedsak økt ledighetsanslag og økt gjennomsnittlig utbetaling som følge av lønnsvekst i 2014.

Avvikling av ferietillegget i dagpengeordningen

Dagpengemottakere som har mottatt dagpenger i mer enn åtte uker i løpet av et kalenderår, har rett til ferietillegg. Ferietillegget tilsvarer 9,5 pst. av brutto utbetalte dagpenger i løpet av foregående kalenderår, og innebærer at kompensasjonsgraden ved mottak av dagpenger ut over åtte uker øker fra 62,4 pst. til om lag 68 pst. Dagpengemottakere kan ikke ta ferie og samtidig motta dagpenger, da man ikke regnes som fullt ut reell arbeidssøker når man har ferie. Ferietillegget er ment å gjøre det mulig for dagpengemottakere å ta ferie uten å tape økonomisk på det.

Ferietillegget innebærer at kompensasjonsgraden til personer med et ledighetsforløp ut over åtte uker er høyere enn for personer med korte ledighetsforløp. De som tar ferie uten å oppgi dette, og dermed heller ikke får dagpengene redusert, kommer bedre ut enn de som oppgir ferie. Det er dessuten få dagpengemottakere som oppgir å ha tatt ferie.

Ferietillegget utbetales året etter opptjening, og de fleste som mottar feriepenger er da tilbake i jobb. Ordningen representerer dermed en lite målrettet overføring til personer i arbeid. Ferietillegget kan også gi uheldige insentiveffekter når det gjelder overgang til arbeid.

På denne bakgrunn foreslås ferietillegget avviklet med virkning fra 1. januar 2015. Siden ferietillegget utbetales året etter ledighetsperioden, vil dette gi en innsparing på anslagsvis 1 mrd. kroner i 2016. Forslaget gir ingen innsparing i 2015.

Kap. 5705 Refusjon av dagpenger

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
01	Refusjon av dagpenger, statsgaranti ved konkurs	52 802	60 000
03	Refusjon for dagpenger fra EØS-land	509
04	Refusjon av dagpenger for grensearbeidere mv. bosatt i Norge		6 000
70	Refusjon av dagpenger, statsgaranti ved konkurs			60 000
71	Refusjon av dagpenger for grensearbeidere mv. bosatt i Norge			6 000
	Sum kap. 5705	53 311	66 000	66 000

Budsjettforslag 2015

Post 03 Refusjon av dagpenger fra EØS-land

Arbeids- og velferdsetaten utbetalte tidligere dagpenger til EØS-borgere med dagpengerettigheter fra andre EØS-land mens de søkte arbeid i Norge. Arbeids- og velferdsetaten søkte i etterkant refundert sitt utlegg fra den enkeltes hjemland. Denne ordningen opphørte 1. juni 2012. Fortsatt er det noe etterslep av disse sakene. En ny refusjonsordning ble innført fra 1. juni 2012. Etter dette regelverket kan det kreves refusjon for utbetalte dagpenger til personer som er bosatt i Norge, og som har blitt helt arbeidsledige fra arbeid i et annet EØS-land, jf. omtale under post 04.

Post 70 Refusjon av dagpenger, statsgaranti ved konkurs

For å oppnå ensartet føring av inntekter foreslås det at inntekter som tidligere er ført under kap. 5705, post 01, f.o.m 2015 føres under kap. 5705, post 70.

Arbeids- og velferdsetaten kan forskuttere lønnsgarantimidler i form av dagpenger dersom vilkårene for dekning gjennom lønnsgarantiordningen er tilstede. Arbeids- og velferdsetaten fremmer krav i konkursboet for utbetalte dagpenger når det blir klart at det vil bli utbetalt lønnsgarantimidler til arbeidstaker. Refusjon av dagpenger i forbindelse med lønnsgarantikrav ved konkurs inntektsføres under kapittelet.

For 2015 foreslås en bevilgning på 60 mill. kroner.

Post 71 Refusjon av dagpenger for grensearbeidere mv. bosatt i Norge

For å oppnå ensartet føring av inntekter foreslås det at inntekter som tidligere er ført under kap. 5705, post 04, f.o.m 2015 føres under kap. 5705, post 71.

Fra 1. juni 2012 ble det innført en ny refusjonsordning for utbetalte dagpenger til personer som er bosatt i Norge og har blitt helt arbeidsledige fra arbeid i et annet EØS-land, jf. omtale under post 03. Arbeids- og velferdsetaten kan søke refusjon for utbetalte dagpenger til personer som er bosatt i Norge og har blitt helt arbeidsledige fra arbeid i et annet EØS-land. I forbindelse med endringer i statsbudsjettet for 2012 (jf. Prop. 26 S (2011–2012)), ble det opprettet en ny post 04 Refusjon av dagpenger for grensearbeidere mv. bosatt i Norge til dette formålet.

For 2015 foreslås en bevilgning på 6 mill. kroner.

Kap. 2542 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv.

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
70	Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv., overslagsbevilgning	836 160	707 000	710 000
	Sum kap. 2542	836 160	707 000	710 000

Post 70 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv., overslagsbevilgning

Posten dekker utgifter for staten i henhold til lov av 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs mv. Målet er å sikre utbetaling av krav på lønn og annet vederlag for arbeid i tjenesteforhold som ikke kan dekkes pga. arbeidsgivers konkurs. Ordningen dekker i utgangspunktet alle arbeidsforhold hvor det betales arbeidsgiveravgift til folketrygden. Selvstendige næringsdrivende og oppdragsmottakere er ikke dekket av ordningen. I tillegg til skriftlig søknadsbehandling innebærer også lønnsgarantiarbeidet muntlig informasjon og veiledning om garantiordningen til bl.a. arbeidstakere, bobestyrere og tingretter.

Utbetalingene gjennom lønnsgarantiordningen er sterkt konjunkturavhengige. Antall konkurser på landsbasis, antall ansatte, ansiennitet og lønnsnivå i de bedrifter som rammes av konkurs påvirker utbetalingenes samlede størrelse. Økonomien i det enkelte bo har også stor betydning for utbetalingene og mulighetene for innbetaling av dividende. Utover dette vil svingninger i restansesituasjonen i NAV Lønnsgaranti påvirke utgiftene i de enkelte år.

Utbetalingene ett år refererer seg i hovedsak til innkomne saker i utbetalingsåret, samt innkomne saker foregående år. Bobestyrere vil ofte måtte bruke noe tid på å få oversikt over konkursboet. Det vil derfor kunne ta litt tid før kravene sendes inn.

Antall konkurser på landsbasis og antall nye saker inn til lønnsgarantiordningen

År	2010	2011	2012	2013
Antall konkurser	4 435	4 355	3 814	4 564
Antall nye saker inn til lønnsgarantiordningen	2 061	2 044	1 850	2 124

Utviklingen i antall konkurser og nye saker inn til lønnsgarantiordningen fra 2010 til 2011 var om lag stabil. Fra 2011 til 2012 var antallet konkurser og nye saker avtagnede. Fra 2012 til 2013 viser utviklingen igjen at tallet på konkurser og dermed også antall nye saker inn til lønnsgarantiordningen øker. Antall konkurser og nye saker har i denne perioden økt med hhv. 19,7 pst. og 14,8 pst. I 2014 ventes det noe nedbygging av restanser, men omfanget av dette er usikkert. Det har første halvår i 2014 vært en nedgang i antall ansatte som berøres av konkursene. Stortinget vedtok i Endringer av Prop. 1 S (2013–2014) Statsbudsjettet 2014 Regjeringens forslag til innsparing med anslagsvis halvårseffekt for 2014 på 93 mill. kroner.

Budsjettforslag 2015

Stortinget vedtok i 2014 Regjeringens forslag til regelverksendringer i Endringer av Prop. 1 S (2013–2014) Statsbudsjettet 2014, som gav en anslagsvis innsparing på 93 mill. kroner for 2014 og en innsparing for 2015 på ytterligere 93 mill. kroner. Utviklingen i antall konkurser og nye saker under lønnsgarantiordningen er igjen økende.

Samlet sett forventes på bakgrunn av disse endringene en økning på 3 mill. kroner sett i forhold til saldert budsjett for 2014.

For 2015 foreslås en bevilgning på 710 mill. kroner.

Kap. 5704 Statsgaranti for lønnskrav ved konkurs

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2013	Saldert budsjett 2014	Forslag 2015
02	Dividende	165 235	180 000	187 000
	Sum kap. 5704	165 235	180 000	187 000

Post 02 Dividende

Dividenden kan til en viss grad ses i sammenheng med endringene i utbetalingene, samt den generelle økonomiske situasjon i boene. Innbetalingene relaterer seg både til inneværende og tidligere års utbetalinger. Økonomien i det enkelte bo har også stor betydning for utbetalingene og mulighetene for innkreving av dividende. Dette kan igjen ha sammenheng med sammensetningen av hvilke bransjer/næringer som har økonomiske problemer. En annen årsak kan være bobestyrers muligheter og ressurser i forbindelse med inndriving av midler til boet. Det er slik et betydelig etterslep i dividenden i forhold til utbetalingene.

I 2010, 2011 og 2012 ble det innbetalt dividende tilsvarende 155 mill. kroner, 175 mill. kroner og 205 mill. kroner. I 2013 var innbetalingene på 165 mill. kroner. Dette var en nedgang på 19,2 pst. i forhold til 2012. Dekningsgraden var høy i 2012, men ble sterkt redusert i 2013. Det forventes en mulig økning i dekningsgraden i 2014 og 2015, men utviklingen er usikker.

For 2015 foreslås en bevilgning på 187 mill. kroner.

Resultatområde 3 Pensjon

Innledning

Arbeids- og sosialdepartementet har ansvar for folketrygdens pensjoner, og for store deler av den øvrige lovgivningen på pensjonsområdet, herunder offentlig tjenestepensjon og privat og offentlig AFP.

Pensjonspolitikken har to hovedmål

• Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem

• God forvaltning av pensjoner og korrekte vedtak om pensjon

Pensjonsreformen trådte i kraft fra 2011 med bl.a. fleksibel alderspensjon i folketrygden fra 62 til 75 år. Hovedtrekk i reformen er nærmere omtalt i avsnitt 2.2.2.

Departementet har tre underliggende virksomheter som administrerer pensjonsordninger, Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn.

Arbeids- og velferdsetaten administrer folketrygdens alderspensjon. Etatens arbeid med pensjoner er i hovedsak omtalt under Resultatomtråde 2 Arbeid og velferd, sammen med etatens arbeid på de øvrige stønadsområdene. Statens pensjonskasse administrerer tjenestepensjonsordningen for statsansatte og for store deler av undervisnings- og forskningssektoren med flere. Pensjonstrygden for sjømenn yter alderspensjon til sjømenn, i hovedsak i alderen 60–67 år. Ordningen finansieres ved avgifter fra sjømenn og rederier, samt ved tilskudd fra staten.

Etter resultatområdeomtalen følger omtale av relevante budsjettkapitler under programkategoriene 09.50 Statens pensjonskasse, 09.60 Kontantytelser 29.70 Alderdom og 29.80 Forsørgertap og eneomsorg for barn mv.

Mål for pensjonspolitikken

Hovedmål 1 Et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem

Hovedmålet for pensjonspolitikken er å sikre et økonomisk og sosialt bærekraftig pensjonssystem. Pensjonssystemet skal sikre både dagens og kommende generasjoner forutsigbare og gode pensjoner. Det må ha en god likestillings- og fordelingsprofil, oppleves som rettferdig av den enkelte og ha god oppslutning i befolkningen. Videre må pensjonssystemet være fleksibelt slik at den enkelte selv kan tilpasse seg sine behov og ønsker, og være mest mulig oversiktlig og forutsigbart for den enkelte.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Levealderen i befolkningen øker stadig. I 1980 var forventet levealder for menn 72 år, og for kvinner 79 år. I 2013 hadde menns og kvinners forventede levealder økt til henholdsvis 80 år og 84 år. Forventet levealder anslås å øke videre til 85 år for menn og 88 år for kvinner i 2050. Som følge av at flere tar høyere utdanning, kommer mange senere ut i yrkeslivet enn tidligere. Antall yrkesaktive per pensjonist har sunket fra nær 4 da folketrygden ble etablert i 1967, til 2,4 i 2013, og forventes å reduseres ytterligere til 1,7 i 2050.

Aldringen av befolkningen vil føre til en sterk økning i pensjonsutgiftene i folketrygden, og det er bl.a. på denne bakgrunn at pensjonssystemet er lagt om.

Sysselsetting blant eldre

Ettersom det blir en større andel eldre i befolkningen, blir yrkesaktiviteten blant eldre stadig viktigere i årene som kommer. Et sentralt mål med pensjonsreformen har vært å stimulere eldre til å stå lenger i arbeid. En høy arbeidsstyrke bidrar til å møte utfordringene med en aldrende befolkning, og til at våre velferdsordninger kan videreføres og videreutvikles. Gjennom pensjonsreformen er det etablert et regelverk som gir den enkelte mulighet for fleksibelt uttak av alderspensjon mellom 62 og 75 år, samt å kombinere arbeid og alderspensjon uten avkorting. Samtidig er regelverket utformet slik at det stimulerer til å stå lenge i arbeid. AFP i privat sektor er lagt om slik at den støtter opp under prinsippene i folketrygdens alderspensjon, mens AFP i offentlig sektor er beholdt som en tidligpensjonsordning for aldersgruppen 62 – 66 år.

Andelen sysselsatte har økt for alle aldersgrupper i alderen 60–74 år fra 2009 til 2013. Pensjonsreformen ble innført fra 2011 og hadde særlig betydning for de som da var 62 år. Av tabellen nedenfor ser en at sysselsettingsveksten var særlig sterk for 62-åringene i 2011, og at dette årskullet har økt sysselsettingen også når de ble 63 år i 2012 og 64 år i 2013. Også for andre aldersgrupper har sysselsettingen økt, men endringene har gjennomgående vært mindre.

Sysselsatte (lønnstakere og selvstendige) som andel av befolkningen i 4. kvartal 2008–2013.

Sysselsettingsutviklingen fordelt etter sektortilhørighet, viser at det er i virksomheter med privat AFP at andelen som fortsetter i arbeid har økt mest for aldersgruppen 61-65 år. Av aldersgruppen 61-65 år som var i arbeid i 2010 var om lag 84 pst. i arbeid ett år senere. Dette er 10 prosentpoeng høyere enn andelen som fortsatte i jobb i samme aldersgruppe fra 2009 til 2010. Fra 2011 til 2013 har andelen som står i arbeid vært mer stabil. Også i privat sektor uten AFP og i offentlig sektor er det nå flere som står lenger i arbeid enn tidligere. Økningen i andelen som fortsetter i arbeid er imidlertid klart høyest i privat sektor med AFP. Dette tyder på at omleggingen av privat AFP har ført til økt sysselsetting.

Utviklingen i eldres sysselsetting har vært positiv i de senere årene, og særlig i de aldersgruppene og sektorene som har vært mest berørt av pensjonsreformen. Resultatene så langt tyder derfor på at pensjonsreformen har hatt en positiv effekt på eldres sysselsetting.

En stor andel som tar ut alderspensjon fortsetter i arbeid. Knapt 70 pst. av de som startet uttak av alderspensjon i aldersgruppen 62 – 66 år i første halvår av 2013 var registrert i et arbeidsforhold et halvt år etter at uttaket begynte.

Forventet yrkesaktivitet

Forventet yrkesaktivitet ved 50 år måler hvor mange årsverk en 50-åring kan bidra med i arbeidslivet, dersom sysselsettingsmønsteret og dødeligheten holder seg konstant i årene framover. I IA-avtalen for 2010 – 2013 var et delmål å øke forventet yrkesaktivitet ved 50 år med seks måneder fra 2009 til 2013. Forventet yrkesaktivitet ved fylte 50 år var 10,9 år i 2009 og 2010, og har deretter økt til 11,0 år i 2011, 11,2 år i 2012 og 11,3 år i 2013. Målet i IA-avtalen ble dermed ikke fullt ut nådd. Mange faktorer kan ha bidratt til økt forventet yrkesaktivitet blant eldre. Pensjonsreformen har trolig hatt en positiv effekt, og i tillegg kan økt yrkesaktivitet blant kvinner, økt utdanningsnivå i befolkningen, et noe bedre arbeidsmarked og bedre helsetilstand og lengre levealder ha bidratt positivt. I den nye IA-avtalen for 2014 – 2018 er dette målet videreført slik at forventet yrkesaktivitet ved 50 år skal øke med tolv måneder i perioden 2009 – 2018.

Forventet yrkesaktivitet ved 50 år

Utviklingen i pensjonsutgiftene

Tabellen nedenfor viser at folketrygdens utgifter til alderspensjon har økt over tid, og veksten har vært sterkere i årene 2011–2013 enn i årene 2008–2010 målt i fast G. Veksten skyldes både at det har blitt flere alderspensjonister, og at gjennomsnittlig alderspensjon har økt i fast G. Opptrappingen av minstepensjonen i årene 2008–2010 bidro til en økning i gjennomsnittlig pensjon. I årene 2011–2013 var veksten i utgiftene til alderspensjon særlig sterk som følge av den sterke økningen i antall alderspensjonister.

I 2013 var gjennomsnittlig antall alderspensjonister i alderen 62-66 år nær 65 000 personer. Samlet antall alderspensjonister økte med om lag 83 000 personer fra 2011 til 2013, fordelt på 40 000 personer under 67 år og 43 000 personer over 67 år.

Antall alderspensjonister, utgiftsutvikling, og utviklingen i gjennomsnittlig alderspensjon. Tall i fast G er regnet med gjennomsnittlig G i 2013 (84 204 kroner)

Pensjonsreformen har som forventet bidratt til økte utgifter til alderspensjon på kort sikt, som følge av at 5 nye årskull fikk tilgang til pensjon. Utgiftene til alderspensjon fra folketrygden for pensjonister i alderen 62–66 år er i 2013 anslått til vel 13 mrd. kroner. Som følge av mindreutgifter knyttet til ny regulering av alderspensjon under utbetaling er økningen likevel noe lavere enn 13 mrd. kroner. Pensjoner under utbetaling reguleres fra 2011 med lønnsveksten, og fratrekkes deretter 0,75 pst. Det er også mindreutgifter knyttet til levealdersjusteringen som er innført fra 2011, og til at enkelte anslås å utsette uttak av alderspensjon til etter 67 år som følge av pensjonsreformen. Arbeids- og velferdsdirektoratet anslår at pensjonsreformen samlet sett har bidratt til å øke utgiftene til alderspensjon i folketrygden med i underkant av 10 mrd. kroner i 2013. Videre har pensjonsreformen trolig hatt en positiv effekt på yrkesaktiviteten blant eldre, og dette bidrar til å øke skatteinntektene.

Over tid vil pensjonsreformen bidra til lavere utgifter til alderspensjon enn om det gamle systemet hadde blitt videreført. Dette er en følge av at levealdersjusteringen og reglene for endret regulering får økt effekt. Videre forventes antall alderspensjonister under 67 år etter hvert å stabilisere seg. På lang sikt påvirkes folketrygdens utgifter i mindre grad av når pensjonen tas ut, fordi reglene for uttak av alderspensjon er nøytralt utformet slik at tidlig uttak gir lavere årlig pensjon. Pensjonsreformen er ventet å bidra til å øke sysselsettingen blant eldre over tid, og økt sysselsetting vil ha en positiv effekt på offentlige finanser ved at skatteinntektene og dermed finansieringsgrunnlaget for velferdsordningene øker.

Sammensetning av inntekt blant alderspensjonister

Pensjonistenes inntekter har økt sterkt i realverdi i perioden 2008–2012, som er det siste året det foreligger inntektsopplysninger for. For alderspensjonister over 67 år kom 64 pst. av deres samlede inntekter i 2012 fra alderspensjon fra folketrygden, mens tjenestepensjon utgjorde i gjennomsnitt 17 pst. Innføringen av obligatorisk tjenestepensjon i 2006, bidrar isolert sett til at den andelen av inntekten som kommer fra tjenestepensjon kan øke i årene framover.

Sammensetning av gjennomsnittlig inntekt blant alderspensjonister over 67 år. 2007–2012. Samlet inntekt i faste 2012–kroner¹ og andeler i pst. av samlet inntekt.

Strategier og tiltak

Det er gjennomført en omfattende reform av pensjonssystemet som trygger framtidens pensjoner og bidrar til å sikre bærekraften i det norske velferdssamfunnet. Reformen stimulerer til høy yrkesdeltakelse og en fleksibel overgang fra arbeid til pensjon, samt å sikre at systemet kan finansieres på lang sikt. Reformen bidrar til å styrke offentlige finanser, og til at flere ressurser blir tilgjengelig til andre oppgaver som helse, omsorg og utdanning. Regjeringen vil fortsette gjennomføringen av pensjonsreformen i både privat og offentlig sektor.

En aldrende befolkning stiller offentlige finanser overfor store utfordringer på flere områder. Et viktig svar på utfordringene er å stimulere til høy yrkesdeltakelse både gjennom utformingen av pensjonssystemet, men også gjennom den generelle velferdspolitikken og en aktiv seniorpolitikk.

Folketrygdens alderspensjon er bærebjelken i pensjonssystemet, og de øvrige pensjonsordningene er tilpasset denne. Innføringen av fleksibelt uttak av alderspensjon i folketrygden og levealdersjustering fra 2011 har derfor gjort det nødvendig å justere en rekke tilstøtende ordninger, både i og utenfor folketrygden. Mye av dette arbeidet er gjennomført, men det pågår fortsatt arbeid på ulike områder som omtalt nedenfor.

Ny uføretrygd i folketrygden

Ved lov 16. desember 2011 nr. 59 er det vedtatt at dagens uførepensjon skal erstattes med ny uføretrygd. De nye reglene trer i kraft fra 2015. Den nye uføretrygden skal tilsvare 66 pst. av den inntekten som har falt bort på grunn av uførhet og skal skattlegges som lønn. Den nye uføretrygden blir enklere å kombinere med arbeid. Uføre får fortsatt godskrevet opptjening til alderspensjon som om de var i arbeid, og slik opptjening gis til fylte 62 år for pensjon opptjent etter nye regler. Uføre skal fortsatt overføres til alderspensjon ved 67 år.

Uføre født i 1944–1951 skjermes for 0,25 prosentpoeng av den årlige virkningen av levealdersjusteringen ved overgangen til alderspensjon. Regjeringen foreslo i Prop. 66L (2013–2014) å likebehandle uføre og andre som går over på alderspensjon ved 67 år, men forslaget fikk ikke flertall i Stortinget. I 2018 skal det vurderes på nytt om og eventuelt hvordan uføres alderspensjon videre skal skjermes for virkningen av levealdersjusteringen, ut fra en helhetlig vurdering der utviklingen av arbeidsføres tilpasning og utviklingen i antall uføre vektlegges, jf omtale i Prop. 130 L (2010–2011) og Innst. 80L (2011–2012).

Nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene

Ved lov 7. mars 2014 nr. 5 er det vedtatt nye regler for uføreytelsen i de offentlige tjenestepensjonsordningene, tilpasset den nye uføretrygden i folketrygden. De nye reglene trer i kraft fra 2015 og innebærer at uføreytelsen fra tjenestepensjonsordningen utformes som et direkte tillegg til uføretrygden fra folketrygden.

Tilpasning av reglene for alderspensjon i offentlig tjenestepensjon

Offentlig tjenestepensjon og AFP i offentlig sektor er videreført med nødvendige tilpasninger til innføring av fleksibel alderspensjon i folketrygden fra 2011, og de tilpasninger som følger av Stortingets vedtak fra mai 2005. Tilpasningene i samordningsreglene gjelder de gamle opptjeningsreglene i folketrygdens alderspensjon, som gjelder fullt ut for årskull født til og med 1953. Nye opptjeningsregler i folketrygden alderspensjon innføres gradvis fra årskullet født i 1954, og gjelder fullt ut for alle født i 1963 eller senere.

Regjeringen ønsker å finne løsninger som reduserer problemene som ligger i forskjellene i pensjonssystemene i privat og offentlig sektor. Dette arbeidet må gjøres sammen med partene i arbeidslivet.

Minstegrense for rett til offentlig tjenestepensjon

Arbeids- og sosialdepartementet sendte i juli 2014 på høring forslag om å redusere minstegrensene for rett til medlemskap i Statens pensjonskasse, pensjonsordningen for sykepleiere og pensjonsordningen for apotekvirksomhet til 20 pst. av full stilling. Minstegrensen for rett til medlemskap i Statens pensjonskasse og pensjonsordningen for sykepleiere er i dag 14 arbeidstimer per uke. I pensjonsordningen for apotekvirksomhet er grensen 15 arbeidstimer per uke. En minstegrense på 20 pst. av full stilling er tilsvarende som i private tjenestepensjonsordninger. Den videre behandling av forslaget vil skje så snart høringsrunden er avsluttet og i lys av de innspillene som framkommer fra høringsinstansene.

Aldersgrenser i arbeidsmiljøloven

Regjeringen vil legge til rette for at eldre skal stå lenger i arbeidslivet, blant annet ved å gå igjennom alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene i arbeidslivet. Et viktig overordnet mål er å skape et arbeidsliv for alle, der seniorer ikke diskrimineres. Arbeidsmiljølovens regler gir adgang til å si opp arbeidstakere på grunn av alder ved 70 år. Loven gir også adgang til å ha bedriftsinterne ordninger med lavere aldersgrense.

Mange faktorer taler for at de som ønsker det, kan jobbe lenger, også etter fylte 70 år. Pensjonslovgivningen er endret, og grensene for opptjening av pensjon er økt fra 70 til 75 år, slik at insentivene til å fortsette i arbeid til 70 vil øke. Dette, samt at levealderen forventes å øke ytterligere framover, har medført et behov for å vurdere om arbeidsmiljølovens aldersgrenser bør videreføres, endres eller fjernes.

Departementet sendte i juni 2014 på høring alternative forslag til endringer i arbeidsmiljølovens 70-årsregel og i adgangen til å ha lavere bedriftsinterne aldersgrenser med høringsfrist 9. oktober. Forslagene berører ikke aldersgrensene i statlig og kommunal sektor, herunder særaldersgrensene som vil gå i et eget løp.

Det bes om høringsinstansenes syn på følgende alternativer:

• Alternativ 1: Arbeidsmiljølovens aldersgrense økes til 72 år og adgangen til bedriftsinterne aldersgrenser oppheves

• Alternativ 2: Arbeidsmiljølovens aldersgrense heves til 72 år og en begrenset adgang til bedriftsinterne aldersgrenser opprettholdes

• Alternativ 3: Arbeidsmiljølovens aldersgrenser heves til 75 år og en begrenset adgang til bedriftsinterne aldersgrenser opprettholdes

• Alternativ 4: Opprettholde dagens regler om aldersgrenser i arbeidsmiljøloven

Endringer i lovverket for privat tjenestepensjon

Ved lov 17. desember 2010 nr. 83 er lovverket for de private tjenestepensjonsordningene tilpasset nye regler om fleksibelt uttak av alderspensjon i folketrygden. Stortinget vedtok videre i desember 2013 lov om et nytt skattefavorisert kollektivt tjenestepensjonsprodukt som er tilpasset pensjonsreformen.

Utvalg skal utrede tilpasninger av Pensjonstrygden for sjømenn

Med virkning fra 1. januar 2011 ble det innført samme regulering av sjømannspensjon og fiskerpensjon som alderspensjon i folketrygden, jf. lov 17. desember 2010 nr. 77 og Prop. 18 L (2010–2011). Endringen skulle bidra til at nødvendige tilpasninger i pensjonsordningen for sjømenn og pensjonsordningen for fiskere var på plass når endringene i reglene for alderspensjon i folketrygden trådte i kraft fra 1. januar 2011.

Ved kgl. res. 19. april 2013 ble det oppnevnt et utvalg som skal utrede varig løsning for tilpasninger av pensjonstrygden for sjømenn til prinsippene i pensjonsreformen, herunder alleårsopptjening, levealdersjustering og nøytralt fleksibelt uttak. Utvalget består av representanter for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, berørte departementer og uavhengige eksperter. Utvalget skal etter planen levere sin innstilling til departementet innen 1. januar 2015.

Departementet tar sikte på å sende utvalgets rapport på ordinær høring.

Evaluering av pensjonsreformen

Forskningsrådet gjennomfører på initiativ fra Arbeids- og sosialdepartementet en evaluering av virkningene av pensjonsreformen som går over perioden 2011 – 2018. I tillegg til å vurdere om reformen virker etter hensikten, skal evalueringen bidra til å bygge opp forskningsbasert kompetanse på temaer knyttet til pensjon og pensjonsreform. Evalueringen er organisert under Forskningsrådet, slik at faglig kvalitet og uavhengighet sikres på en best mulig måte. En viktig del av evalueringen er en fortløpende formidling av resultatene, bl.a. gjennom brukerseminarer. I 2014 er det arrangert et brukerseminar samt en nordisk konferanse om pensjonsforskning. Det er gjennomført tre utlysninger i henholdsvis 2011, 2012 og 2014 som del av evalueringen, og totalt åtte prosjekterer igangsatt.

Sentrale temaer i evalueringen er:

• Pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft

• Virkninger av pensjonsreformen på eldres yrkesaktivitet og uttak av pensjon

• Pensjonssystemets fordelings- og likestillingsprofil

• Pensjonssystemets kompleksitet og befolkningens kunnskap om pensjon

• Utviklingen i det samlede pensjonssystemet når det også tas hensyn til bl.a. AFP og tjenestepensjonsordninger

• Gjennomføringen av pensjonsreformen

• Internasjonale erfaringer

Prosjekter knyttet til pensjonssystemets kompleksitet og befolkningens kunnskap om pensjon, samt prosjekt om gjennomføringen av pensjonsreformen, er i ferd med å avsluttes.

Hovedmål 2 God forvaltning av pensjoner og korrekte vedtak om pensjon

Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn skal opprettholde høy kvalitet på pensjonsutbetalinger. Innkomne saker skal behandles effektivt og til rett tid. Virksomhetene skal også gi god service og lettfattelig informasjon til brukerne om pensjon. Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn skal også opprettholde høy kvalitet på premieinnbetalinger, herunder innkreve korrekt premie til rett tid.

I tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsetaten for 2014 ble det satt som en målsetting at minimum 98 pst. av nye pensjoner skal være korrekte ved første gangs utbetaling. Både Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn har som målsetting at minimum 96 pst. av nye pensjoner skal være korrekte ved første gangs utbetaling. Departementet vil vurdere om det er grunnlag for å harmonisere nivået på kvalitetskravene.

Tilstandsvurdering og utfordringer

Arbeids- og velferdsetaten forvalter folketrygdens alderspensjon. Statens pensjonskasse forvalter offentlig tjenestepensjon for bl.a. statsansatte, lærere, store deler av forskningssektoren og for enkelte ideelle organisasjoner. Pensjonstrygden for sjømenn forvalter alderspensjon til sjømenn, i hovedsak i alderen 60-67 år. Virksomhetene samarbeider på pensjonsområdet. Arbeids- og velferdsetaten utbetaler pensjoner for Statens pensjonskasse. For mer informasjon om Arbeids- og velferdsetaten, se resultatområde 2.

Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn har oppnådd målene på kvalitet i 2013.

Som følge av uførereformen som trer i kraft 1. januar 2015 gjennomfører Arbeids- og velferdsetaten og Statens pensjonskasse omfattende IKT-prosjekter og andre nødvendige forberedelser. Prosjektene er så langt i all hovedsak gjennomført i tråd med vedtatte planer.

For Pensjonstrygden for sjømenn er en særlig viktig utfordring å opprettholde god daglig drift samtidig som nytt IKT-system skal ferdigstilles.

Strategier og tiltak

Brukerne skal ha trygghet for at opptjening av pensjonsrettigheter og utbetaling av pensjoner er korrekte, og at pensjonene utbetales til rett tid. Virksomhetene skal benytte effektive løsninger for behandling av pensjonssaker, og skal kommunisere godt med brukerne. Virksomhetene skal legge til rette for at brukerne på en enkel måte kan få tilgang til informasjon om opparbeidelse av rettigheter og beregning av løpende pensjoner. Virksomhetene skal også legge til rette for at brukerne kan foreta begrunnede valg av pensjoneringsalternativer, bl.a. ved hjelp av egne pensjonsportaler, selvbetjeningsløsninger og pensjonskalkulatorer. Det skal være effektiv drift og god gjennomføring av reformer.

Høy kompetanse og nye IKT-løsninger i Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn er grunnlag for å sikre god forvaltning av pensjoner. Virksomhetene arbeider fortsatt kontinuerlig og målrettet med å forbedre sine arbeidsprosesser, rutiner, intern kontroll og kompetanse på pensjonsområdet for å sikre god forvaltning og korrekte vedtak.

Fra 1. januar 2015 trer den nye uførereformen i kraft. Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn har utviklet nye IKT-løsninger som skal bidra til å sikre god og sikker forvaltning av ordningen. Som følge av at det utvikles helt nye IKT-løsninger i virksomhetene kan det påregnes noen overgangsutfordringer knyttet til kvalitet og effektivitet.

Pensjonsreformen og den nye uførereformen som trer i kraft 1. januar 2015 har medført en betydelig økning i henvendelser fra medlemsvirksomheter og enkeltmedlemmer. Tiltak for å imøtekomme brukernes informasjonsbehov vil fortsatt være viktig. En strategi i dette arbeidet er å øke graden av selvbetjening og automatisering. Samtidig skal virksomhetene ivareta behovet for individuell veiledning og personlig service. Virksomhetene skal fortsette arbeidet med å gi medlemmer og kunder trygghet når de skal foreta valg av pensjon.

Statens pensjonskasse

Det er satt i gang et arbeid med å gjennomgå premiesystemet i Statens pensjonskasse som omfatter om lag 1600 medlemsvirksomheter og over én million medlemmer. Gjennomgangen er blant annet knyttet til medlemsvirksomhetenes betaling av arbeidsgiverandel. Arbeidet vil være langsiktig og Arbeids- og sosialdepartementet vil komme tilbake til saken.

Det er gjennomført en evaluering av Statens pensjonskasses tilknytningsform som statlig forvaltningsbedrift. Bakgrunnen for evalueringen var at Statens pensjonskasse ble omdannet fra et ordinært forvaltningsorgan til en forvaltningsbedrift fra og med 2001. Hensikten med evalueringen var å undersøke om formålet med omdanningen er oppfylt, og om forvaltningsbedriftsmodellen fungerer som forutsatt.

Evalueringen konkluderer med at utviklingen i Statens pensjonskasse etter omdanningen i 2001 har vært god. Statens pensjonskasse har god måloppnåelse og har utviklet og styrket kompetansen siden omdanningen. Evalueringen trekker frem at omdanningen har fungert som en god plattform både for utvikling av Statens pensjonskasse til en modernisert tjenesteytende virksomhet, og for ivaretakelse av statens styringsbehov. Rapporten viser at det i hovedsak har vært en positiv utvikling av virksomheten, men det omtales også noen forbedringsområder. I evalueringsrapporten konkluderes det med at det ikke er noe grunnlag for å endre tilknytningsformen til Statens pensjonskasse. Departementet er også av den oppfatning at forvaltningsbedriftsmodellen har bidratt til en god utvikling av Statens pensjonskasse og at virksomheten oppnår gode resultater. Etter departementets vurdering bør Statens pensjonskasse med dagens rammebetingelser fortsatt ha tilknytningsform som en statlig forvaltningsbedrift. Departementet vil følge opp forbedringsområdene blant annet ved å rette oppmerksomhet mot produktivitet og kostnadseffektivitet i Statens pensjonskasse. Departementet vil vurdere mer presise verktøy for å måle utvikling i produktivitet og effektivitet. Det vises også til omtale av evalueringen av Statens pensjonskasse under Programkategori 09.50 Pensjoner mv. under Statens pensjonskasse, under overskriften Allmenn omtale.

Statens pensjonskasse vil i løpet av 2015 få i oppdrag å gjennomføre tiltakene på Statens pensjonskasses område i «I tjeneste for Norge» – Regjeringens oppfølgingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter internasjonal tjeneste. For å redusere saksbehandlingstiden for krav om kompensasjon for psykiske belastningsskader, skal Statens pensjonskasse videreføre arbeidet med å sikre bedre prosedyrer for effektiv saksbehandling.

Pensjonstrygden for sjømenn

Det pågår et arbeid med Pensjonstrygden for sjømenn, jf. omtale under strategier og tiltak under hovedmål 1 (Utvalg skal utrede tilpasninger av Pensjonstrygden for sjømenn). For Pensjonstrygden for sjømenn vil det i 2015 være stor oppmerksomhet på stabilisering av driften som følge av nye IKT-løsninger og at løsningene har tilstrekkelig god kvalitet. Som følge av nye IKT-løsninger må det påregnes at det kan ta noe tid før disse har satt seg på en tilstrekkelig kvalitativ god måte.