Del 3
Omtale av særlige tema

7 Likestillingsomtale

Orientering om likestilling i verksemdene

Likestillingslova § 1 a, diskrimineringslova § 3 a og diskriminerings- og tilgjengelegheitslova § 3 pålegg statlege verksemder å arbeide, aktivt, målretta og planmessig for å betre likestilling og hindre diskriminering, både som offentleg myndigheit og som arbeidsgjevar. I tillegg til aktivitetsplikta, har statlege verksemder ei plikt til å greie ut om likestillingsarbeidet. Statlege verksemder som ikkje er pålagd å utarbeide årsmelding skal gi utgreiinga i årsbudsjettet. Det skal gjerast greie for planlagde og gjennomførte tiltak når det gjeld kjønn, funksjonsnedsetting, etnisk bakgrunn, religion o.a. Når det gjeld kjønn, skal det i tillegg gjerast greie for den faktiske tilstanden.

Arbeids- og sosialdepartementet

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

1. oktober 2013 var det 209 tilsette (inkl. toppleiarane) i Arbeids- og sosialdepartementet. Omlag 63 pst. av dei tilsette var kvinner.

Lønnspolitikken er revidert, og kjønnsperspektivet er ein del av departementets lokale lønnspolitikk. Departementet har eit særleg fokus på at kvinner og menn gis like moglegheiter for faglig utvikling, forfremjing, alternative karrierevegar og karriereutvikling til høgere stillingar.

Tilstandsrapporteringa viser at på mellomleiarnivå var lønna i gjennomsnitt for kvinner noko høgare enn for menn i 2013. På saksbehandlarnivå, har kvinner i gjennomsnitt framleis lågare lønn enn menn, men kvinner sin del i denne stillingsgruppa er stor. I stillingsgruppa for alternativ karriereveg har lønna til kvinnene auka frå 2012 til 2013, men menn i denne stillingsgruppa har framleis høgare lønn enn kvinner.

I departementet har kvinner generelt eit høgare sjukefråvær enn menn. Sett under eitt har utviklinga likevel gått i retning av ein jamn nedgang i det totale sjukefråværet.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

Departementet har i gjennomsnitt hatt 1-4 pst. tilsette med bakgrunn frå landgruppe to (Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utanfor EU). Rekruttering er derfor definert som ein barriere. Resultatet etter dei to åra med forsøk med moderat kvotering viser at moderat kvotering ikkje blei nytta, men tre personar i målgruppa blei tilsett utan kvotering. Departementet har etablert samarbeid med to nettstader som vender seg særleg til personar med innvandrarbakgrunn. Søkjarar med nedsett funksjonsevne blir innkalla til intervju dersom dei er kvalifisert. Tal for 2013 viser at departementet hadde to søkjarar til stillingar som informerte om at dei hadde nedsett funksjonsevne. Å nå dei kvalifiserte søkjarane er ein barriere. Departementet nyttar jobbportalen «Jobbressurs» for å nå målgruppa betre. Departementet var med i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne, og rekrutterte ein trainee. Departementet deltek òg i eit prosjekt for delmål 2 i IA-avtalen i 2013 i regi av hovudsamanslutningane og dåverande Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet. Prosjektet er no avslutta. Departementet sin rekrutteringsstrategi blei ferdigstilt i 2013, og opplæring av leiarar og tillitsvalde i rekruttering av mangfald var eit av tiltaka i strategien. Departementet har i eigen IA-plan satt mål for rekruttering frå målgruppa (delmål 2), og har som mål å ta imot IA-kandidatar. Det gjerast i samarbeid med NAV sitt Arbeidslivssenter.

Arbeids- og velferdsetaten

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Arbeids- og velferdsetaten er ein kvinnedominert arbeidsplass der kvinnedelen er stabil på om lag 70 pst. Fordelinga er den same for dei nyrekrutterte som for dei som sluttar i etaten. Arbeids- og velferdsdirektoratet kartlegg årleg kjønnsbalansen innanfor stillingsgruppene og følgjer opp dette overfor driftseiningane gjennom krav til tiltak og rapportering.

Kvinnedelen er høgast i dei lågare stillingskategoriane, og fell med aukande stillingsnivå. I 2013 var kvinnedelen på 48,6 pst. i toppleiargruppa. Kvinnedelen i etaten totalt er på 70 pst.

Tal for 2013 viser at det i etaten ikkje er større avgang av menn enn av kvinner. Etaten nyttar kvoteringsregelen i § 21 i hovudavtalen for leiarstillingar og andre stillingar innanfor kvar driftseining med dei einingane som høyrer inn under driftseininga.

Likestillingsprinsippet om likelønn i Arbeids- og velferdsetaten skal takast vare på gjennom den lokale lønnspolitikken. Lønnsutviklinga i samanliknbare grupper skal vere uavhengig av etnisk bakgrunn, funksjonsevne, kjønn og alder. Gjennomsnittslønna til kvinner per år er høgare enn for menn i toppleiarkategorien og i kategorien kontorstillingar. For saksbehandlarar er det tilnærma lik gjennomsnittleg lønn per år. Sett under eitt er gjennomsnittleg lønnstrinn for kvinner i etaten lågare enn for menn. Når vi ser på utviklinga av middelverdien på lønn, er gapet mellom menn og kvinner samla sett blitt noko redusert frå 2011 til 2014. Utviklinga er i tråd med føringane i hovudtariffavtalen om å utjamne forskjellar mellom kjønn i nokre stillingar. Lønnsforspranget til menn er størst ved høgare utdanning.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

Søkjarar til stillingar blir i stillingsannonsar oppfordra til å opplyse om dei har innvandrarbakgrunn eller har nedsett funksjonsevne. Det er per i dag uvisst i kor stor grad søkjarar opplyser om dette. Rapportering frå driftseiningane viser at det i all hovudsak ikkje blir sett i verk spesielle tiltak utover det å følgje oppfordringa som gjeld. I Arbeids- og velferdsetaten si overordna handlingsplan for etaten si IA-arbeid for perioden 2011–2013, er det eit mål å rekruttere og behalde fleire arbeidstakarar med nedsett funksjonsevne og med minoritetsbakgrunn. Fem pst. av dei nyrekrutterte skal vere frå underrepresenterte grupper. Måltalet er ikkje nærare spesifisert. Etatsmål for delmål 2 for perioden 2014–2018 er per dato ikkje fastsett. Det er ei større utfordring å få rekruttert personar med nedsett funksjonsevne enn med innvandrarbakgrunn. Tala over kor mange som er rekrutterte, er baserte på manuell rapportering og er mangelfulle. Tala for 2013 viser at tilsetjingar av personar med nedsett funksjonsevne utgjer om lag 2,8 pst. av alle tilsetjingar i 2013. Det ser ut til å vere ei utfordring at få søkjarar ønskjer å opplyse om at dei har nedsett funksjonsevne, og dei blir såleis ikkje synlege i rekrutteringsprosessen. Arbeids- og velferdsdirektoratet deltek elles i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne. I 2013 har fire personar delteke. Einingane i Arbeids- og velferdsetaten stiller IA-plassar til disposisjon for personar som treng arbeidstrening. Det blir også her rapportert om at det er vanskeleg å få fylt plassane som er stilte til rådvelde. I 2013 var det registrert 185 IA-praksisplassar i etaten. Dette er over ei fordobling frå 2012.

Delen tilsette med innvandrarbakgrunn i Arbeids- og velferdsetaten var 15,5 pst. ved utgangen av tredje kvartal 2013. Fordelt på landgrupper er det 10,6 pst. frå landgruppe ein, og 4,9 pst. frå landgruppe to i Arbeids- og velferdsetaten. Etaten har god måloppnåing når det gjeld rekruttering av personar med innvandrarbakgrunn. Samanlikna med tal frå SSB om innvandrarar og norskfødde som del av befolkninga, er den fylkesvise fordelinga i etaten stort sett i samsvar med talet på innvandrarar i fylket. Ser vi spesifikt på landgruppe to, viser tal frå SSB at Arbeids- og velferdsetaten ligg på gjennomsnittet for statleg sektor. Av dei nytilsette i 2013 hadde 23 pst. innvandrarbakgrunn, 14,3 pst. frå landbakgrunn ein og 8,7 pst. frå landbakgrunn to. Arbeids- og velferdsdirektoratet har teke del i den 2-årige forsøksordninga med moderat kvotering. Prosjektet er no avslutta, og ein eigen sluttrapport av 26. mai 2014 er send til Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Rapporteringa viser at det ikkje blei nytta moderat kvotering ved tilsetjingar i 2013.

Trygderetten

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Trygderetten er ei forholdsvis lita verksemd (64 tilsette). Trygderetten sine to største stillingsgrupper, dommarane og rettsfullmektigane, har høvesvis lik lønn innbyrdes og ein lønnsstige med ansiennitet som kriterium for lønnsplassering. For dei andre stillingsgruppene er det ikkje avdekka store lønnsmessige forskjellar innbyrdes basert på kjønn. Blant Trygderetten sine saksbehandlarar og kontortilsette er det ein stor kvinnedel. Desse stillingsgruppene har hatt ei jamn lønnsutvikling dei seinare åra.

Trygderetten er ei IA-verksemd. Sjukefråværet har normalt vore forholdsvis lågt, 4,9 pst. i 2011, noko høgare i 2012 med 8,1 pst. og ned til 6,2 pst i 2013. Verksemda har i perioden hatt som mål i si IA-avtale å redusere sjukefråværet med ei halv prosenteining, samanlikna med 2010, innan utgangen av 2013. Verksemda har satt aktivitetsmål for førebygging av sjukefråvær.

Pensjonstrygda for sjømenn

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

I Pensjonstrygda for sjømenn er kvinner i fleirtal og utgjer 67 pst. av dei tilsette. På mellomleiarnivå, er det lik fordeling mellom kvinner og menn. Jamlege analysar av forholda i verksemda viser at det er svært små forskjellar mellom kvinner og menn si lønn både totalt, og i dei ulike stillingsgruppene i verksemda. Det er ikkje avdekka systematiske eller vesentlege kjønnsbaserte forskjellar i verksemda når det gjelder lønn eller andre forhold. Kvinner er godt representert i samband med opplæringstiltak i fag- og arbeidsgrupper, og nyttar seniorpolitiske tiltak på lik linje med menn. Ulike tiltak er knytt til stilling og funksjon, ikkje til kjønn. På bakgrunn av at kjønnsfordelinga er jamn både på lønns- og leiarnivå, har ikkje verksemda sett i verk tiltak på desse områda utover å følgje dei sentrale føringane ved lokale lønnsforhandlingar, og punkt ni i tilpassingsavtala til hovudavtala § 21 om likestilling.

Det legemeldte sjukefråværet har variert dei seinare åra, men jamt over har det vore høgare blant kvinner enn blant menn. Som IA-verksemd er det eit mål og stabilisere sjukefråværet til under 4,5 pst. Dette har difor vore eit satsingsområde i 2012 og 2013. Frå 2013 og framover føres fleira av tiltaka vidare.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

Verksemda følgjer dei sentrale føringane for å utforme stillingsannonsar slik at ein oppmodar alle uansett etnisk bakgrunn, religion, kjønn og funksjonsevne om å søkje ledige stillingar. Verksemda har elles tilrettelagt for medarbeidarar og brukarar med nedsett funksjonsevne.

Statens pensjonskasse

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Statens Pensjonskasse har eit balansert samansett personale med 57 pst. kvinner og 43 pst. menn.Verksemda har òg ein forholdsvis god balanse mellom kvinner og menn i leiande stillingar. Statens pensjonskasse analyserer lønnsforholda jamleg. Desse viser at innanfor kvar stillingskode er menn og kvinner relativt likt lønna. Tala i tabellen viser likevel, når stillingsgrupper er sett saman (til dømes saksbehandlarar), at menn jamt over tener meir enn kvinner.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

I 2013 hadde Statens Pensjonskasse 16 personar med nedsett funksjonsevne på praksisplass. I 2013 hadde verksemda 47 tilsette med innvandrarbakgrunn. Statens Pensjonskasse har vore IA-verksemd sidan 2002. Verksemda har satt aktivitetsmål når det gjeld personar med nedsett funksjonsevne. Verksemda skal halde fram med eksisterande praksis for tilrettelegging av arbeidsplassar, og ta imot personar som har behov for utprøving av arbeids- og funksjonsevne i det ordinære arbeidsliv. Verksemda er valt ut til å vere ein føregangsverksemd med omsyn til rekruttering av personar med nedsett funksjonsevne, og skal tilby minst 13 praksisplassar/tiltaksplassar for personar som har behov for arbeidstrening.

Arbeidstilsynet

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

I 2013 rekrutterte verksemda totalt 59 nye tilsette i Arbeidstilsynet. Av desse var 20 menn og 39 kvinner, altså 34 pst. menn og 66 pst. kvinner. I 2012 var tilsvarande 35 pst. menn og 65 pst. kvinner. Dette betyr at verksemda har hatt ein liten nedgang kva angår rekruttering av menn. Arbeidstilsynet er framleis opptatt av å ha ein mest mogleg lik kjønnsbalanse. Arbeidstilsynet har kontinuerleg fokus på å rekruttere fleire kvinner i leiarstillingar. Med omsyn til kjønnsbalansen for toppleiarar i 2013 (12 personar), er balansen uendra frå 2012, dvs. 58 pst. menn og 42 pst. kvinner. I 2013 har verksemda igjen hatt ei forbetra utvikling når det gjeld rekruttering av kvinnelege mellomleiarar. 46 pst. kvinner og 54 pst. menn, medan det i 2012 var 40 pst. kvinner og 60 pst. menn.

Arbeidstilsynet har ein god lønnsbalanse mellom kvinner og menn i samanliknbare stillingar. Verksemnda tar regelmessig ut statistikk for å følgje utviklinga i kvar enkelt eining i etaten.

I dei lokale lønnsforhandlingane har likelønn mellom kjønn stor prioritet. Arbeidstilsynet har ikkje talfesta intern rekruttering/forfremming. Alle ledige stillingar blir kunngjort på etatens intranett, og er av denne årsaka godt synleg for alle. Der verksemda finn det mogleg, ifølgje verksemda si eige personalreglement, vert enkelte stillingar berre kunngjort internt for å gjere det mogleg for eigne tilsette å få nye utfordringar/forfremmingar. Funksjonar som prosjektleiar for store nasjonale satsingar/regionale satsingar, som koordinator for kompetansenettverk regionalt eller nasjonalt blir utelukkande tilbode internt tilsette.

Verksemda har ikkje oversikt over korleis deltakarane på ulike kurs og aktivitetar knytt til kompetanseheving er fordelt på kjønn. Verksemda har ikkje eigne kurs eller aktivitetar retta mot særskilde grupper ut frå eit likestillingsperspektiv. Avgrensinga er berre ut frå kva type oppgåver deltakarane har.

Arbeidstilsynet er ei IA-verksemd, og sjukefråværet vert følgt tett opp gjennom jamleg uttak av statistikkar som vert tatt opp i Arbeidstilsynet sitt Arbeidsmiljøutval. Legemeldt sjukefråvær per 31. desember 2013 var 2,8 pst. for menn og 3,0 pst. for kvinner, totalt 2,9 pst. Dette er ein nedgang på 1,0 prosenteining samanlikna med same tidspunkt i 2012. Arbeidstilsynet sin totale sjukefråværsprosent skal være på maks 5,6 pst. innan utgangen av 2013. Etaten har såleis nådd målsettinga for perioden. Det vert arbeida aktivt for å førebyggje fråvær, og arbeidssituasjonen vert lagt til rette for tilsette som har behov for dette.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a, og nedsett funksjonsevne

Når Arbeidstilsynet kunngjer ledige stillingar, oppmodar verksemda alltid personar med nedsett funksjonsevne til å søkje. Dersom dei som gir tilkjenne at dei har ei funksjonsnedsetting er kvalifisert til stillinga, inviterer verksemda alltid minst ein til intervju. Ei erfaring verksemda har gjort, er at det ikkje er mange som skriv i søknaden eller gir til kjenne i intervjuet at dei har ei funksjonsnedsetting. Sidan 2008 har Direktoratet for arbeidstilsynet deltatt i staten sitt traineeprogram for personar med høgre utdanning og nedsett funksjonsevne. Verksemda har hatt tre traineear sidan 2008. Arbeidstilsynet er framleis ein føregangsetat for rekruttering av personar under 30 år med nedsett funksjonsevne. Dette er ei ordning som gjeld for heile etaten, og ikkje berre for direktoratet. Det går fram av kunngjeringa for alle stillingar at etaten er med i ordninga, og søkjarar kan klikke på ei lenke for å få meir informasjon. Verksemda kunngjer òg stillingar på «Jobbressurs», som er ein jobbportal for personar med nedsett funksjonsevne. Erfaringar så langt viser at det ikkje er så lett å finne kvalifiserte kandidatar innanfor dei definerte rammene. I 2013 har verksemda hatt 12 personar med nedsett funksjonsevne i arbeidspraksis. Direktoratet for arbeidstilsynet har deltatt i den statlege satsinga med moderat kvotering av personar med ikkje-vestleg bakgrunn. Denne ordninga vart avslutta ved utgangen av 2013. Det var berre direktoratet som var med i denne ordninga, og det har gjennom forsøksperioden vore liten og inga tilgang på denne gruppa til tross for at dette har vore godt synleg i direktoratet sine stillingsannonsar.

Petroleumstilsynet

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Arbeidet med å fremje likestilling mellom kjønna er forankra i Petroleumstilsynet sin personalpolitikk, og er ein integrert del av verksemda. I vurderinga av behov for nye medarbeidarar inngår ei analyse av samansetting av kjønn og alder. Både leiinga og dei tillitsvalde kan fremme saker om likestilling i møter med den andre parten. Likestilling vert fokusert i samsvar med verksemda si avtale om tilpassing. Petroleumstilsynet har ikkje identifisert spesielle utfordringar knytt til kjønn. I følgje ei intern undersøking om arbeidstilhøva og arbeidsmiljøet i etaten som ble gjennomført i januar 2012, blei det konkludert med at kjønn har lite å seie for opplevinga av arbeidstilhøva og arbeidsmiljøet i verksemda. Verksemda rekrutterer i stor grad ingeniørar, og det er stor konkurranse om denne type arbeidskraft i petroleumsnæringa. Det er i stor grad etterspurnaden etter kompetanse og kapasitet som styrer lønnsnivået i petroleumsnæringa. Når det gjeld skilnadene i lønn for kvinner og menn med omsyn til «totalt i verksemda» og «saksbehandlarar» i tabellen, så gjer verksemda merksam på at Petroleumstilsynet er delt inn i ei fagavdeling med fleire fagområde og ei administrativ avdeling. Skilnadene i lønn mellom dei to grupperingane kjem av at kompetansekrava og etterspurnaden etter nye medarbeidarar i snitt er vesentleg høgare når det gjeld medarbeidarar i fagavdelinga enn i administrativ samanheng. Skilnadene i lønn mellom kvinner og menn med omsyn til toppleiarar og mellomleiarar er elles relativt liten.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a, og nedsett funksjonsevne

Verksemda si målsetting er å ivareta og leggje til rette for medarbeidarar med særlege behov og nedsett funksjonsevne på ein god og omsorgsfull måte. Petroleumstilsynet sin strategi for rekruttering er å vera inkluderande med omsyn til søkjarar med annan etnisk bakgrunn, og søkjarar med nedsett funksjonsevne. Det var ingen søkjarar med nedsett funksjonsevne til dei utlyste stillingane i 2013. Alle kvalifiserte søkjarar med annan etnisk bakgrunn vert kalla inn til intervju. To tilsette med slik bakgrunn vart tilsett i 2013. I administrative stillingar kan verksemda leggje til rette for søkjarar med nedsett funksjonsevne. For medarbeidarar som skal arbeide på innretningar offshore og på petroleumsanlegg på land, er det krav om helseattest og tryggleikskurs. I slike stillingar er det difor vanskeleg å tilsette søkjarar med nedsett funksjonsevne. Lokala er renovert og utbygt til universell utforming. Det er ei målsetting å tilby minst ein praksisplass per år. Denne praksisplassen ønskjer verksemda primært å tilby personar med anna etnisk bakgrunn. I 2013 hadde verksemda ingen praksisplass, men deltok med ein fagstilling i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne.

8 Forenklingsarbeid, modernisering og økt gjennomføringskraft

Eit enklare tiltakssystem

For å bidra til eit enklare tiltakssystem, økt mangfald av leverandørar og eit meir variert tenestetilbod til brukarane, vil Regjeringa slå saman overlappande tiltak innanfor avklarings- og oppfølgingsområdet. Dette er tiltak som i dag leverast både gjennom avtaler med førehandsgodkjente tiltaksleverandørar og gjennom anbodskonkurransar. Dei avklarings- og oppfølgingstenester som i dag kjøpast direkte frå førehandsgodkjente tiltaksarrangørar er utforma som dei tilsvarande tiltaka som skaffast via anbod. Fagleg og innhaldsmessig sett er derfor dette likearta tiltak som er velegna å slå saman. Dette inneber at tiltaka avklaring og avklaring i skjerma verksemd slås saman til eitt avklaringstiltak, og at tiltaka oppfølging og arbeid med bistand slås saman til eitt oppfølgingstiltak. Endringa gjeld med dette ein avgrensa del av arbeidsmarknadstiltaka. Formål, målgrupper, innhald og varigheit i tiltaka endrast ikkje som følgje av forenklinga, slik at endringane i forskrift om arbeidsretta tiltak vil være avgrensa. Dei nye, samanslåtte tiltaka vil bli skaffa etter regelverket for offentlege anskaffingar. Det tas sikte på at forskriftsendringane vil tre i kraft frå 1. januar 2015. Det leggast opp til overgangsordningar. Saka har vore på høyring.

Forenklingar i stønader til einsleg mor eller far

Formålet med stønadene til einsleg mor eller far er å bidra til at eineforsørgjarar skal bli i stand til å forsørgje seg sjølv gjennom arbeid. Arbeids- og sosialdepartementet har gjennomgått regelverket for stønader til einsleg mor eller far, jf. folketrygdloven kapittel 15, og vil om kort tid sende forslag til endringar på høyring. Forslaga inneber forenklingar som gjer det enklare å forstå og praktisere regelverket. Forslaga inneber også ein ytterlegare innretning mot arbeid av stønadene under kapitlet. Det vises samtidig til Regjeringa sitt forslag i Prop. 1 S (2014–2015) om å redusere hovudregelen for varigheit på stønadsperioden for overgangsstønad frå tre til eitt år, eller til barnet får rett til barnehageplass etter barnehagelova. Forslaget understøttar stønadens formål om sjølvforsørgjing ved arbeid.

IKT-moderniseringa i Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringsprogrammet i Arbeids- og velferdsetaten blei starta i 2012. Eit hovudmål med programmet er å sikre betre tenester for brukarane og auka effektivitet i sakshandsaminga.

Sakshandsamingsløysingane på ytingsområda skal endrast slik at brukar har tilgang til døgnopne sjølvbetjeningsløysingar som skal ivareta den dialogen med brukar som ikkje krev fysisk oppmøte. Brukar skal finne all nødvendig informasjon om Arbeids- og velferdsetaten sine tenester og brukar sine eigne saker mot etaten på internett.

Kommunikasjonen mellom Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgjevarar skal så langt som mogleg støttast av elektroniske dialogløysingar og automatisert datautveksling.

For Arbeids- og velferdsetaten vil nye sakshandsamingsløysingar leggje til rette for ein betydelig auke i saker som kan handsamast automatisk. Dette vil gje raskare sakshandsaming, auka likebehandling og auka kvalitet. Effektivisering av sakshandsaminga vil gjere det mogeleg å frigjere årsverk i Arbeids- og velferdsetaten sin saksbehandling av ytingar som kan omdisponerast til oppfølgingsarbeid for å få fleire i arbeid.

Prosjekt 1 i IKT-moderniseringa vert avslutta våren 2015. Prosjektet 1 vil levere systemstøtte, inkludert ein sjølvbetjeningsløysing for ny uføretrygd frå 1. januar 2015. I tillegg skal det blant anna utviklast sjølvbetjeningsløysingar for innsyn i eigen sak og dagpengar. Etter planen skal Prosjekt 2 og 3 gje ytterlegare forenkling og digitalisering av etaten sine tenester.

Det vil krevje justeringar av dagens regelverk for å leggje til rette for elektroniske dialogløysingar. Arbeids- og sosialdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har satt i gang eit omfattande arbeid for å identifisere naudsynte endringar i regelverket slik at dette kan bli betre tilpassa elektroniske dialogløysingar og leggje til rette for automatisert behandling.

Ekspertgruppa for gjennomgang av arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og sosialdepartementet oppnemnte 20. mars 2014 ei ekspertgruppe for å gjennomgå arbeids- og velferdsforvaltninga. Formålet med gjennomgangen er å identifisere og foreslå tiltak slik at NAV-kontoret kan sikre god brukarmedverking, gi gode brukaropplevingar og hjelpe fleire frå trygd til arbeid med ein effektiv bruk av ressursar. Det er vidare eit mål at arbeids- og velferdsforvaltninga blir organisert og drifta på ein måte som sikrar at mest mulig av dei samla ressursane i arbeids- og velferdsforvaltninga går til oppfølging av brukarar og produksjon av tenester.

Gjennomgangen skal ha fokus på NAV-kontoret, medrekna forhold som ligg utanfor NAV-kontoret, men som har mykje å seie for NAV-kontoret si verksemd, oppgåveløysning og for brukaren sitt møte med kontoret.

Gruppa har levert ein første delrapport 15. september 2014, som nå behandlast i departementet. Innan 15. mars 2015 skal ein sluttrapport ferdigstillast.

Ekspertgruppa vil i sluttrapporten konsentrere seg om NAV-kontoret og gå inn på korleis dei ulike tema i mandatet kan ha betyding for brukarane sitt møte med NAV-kontorene for gode brukaropplevingar og for å auke overgangen til arbeid.

Modernisering av IKT-system i Arbeidstilsynet

Regjeringa foreslår at det blir gjennomført eit fornyings- og moderniseringsprosjekt for IKT-systema i Arbeidstilsynet. Hovudformålet er å utvikle IKT-systema slik at dei bidrar til å effektivisere ressursbruken og optimalisere Arbeidstilsynet si verksemd.

For best mogleg å kunne bidra til at alle arbeidstakarar i Noreg skal ha eit godt og trygt arbeidsmiljø, må Arbeidstilsynet ha IKT-system som bidrar til å effektivisere og kvalitetssikre etaten sitt tilsynsarbeid.

Arbeidstilsynet sine eksisterande IKT-system er til dels ineffektive og arbeidskrevjande. Rapportar frå eksterne konsulentar peikar mellom anna på at etaten sine IKT-system er lite fleksible og dårleg tilpassa, fungerer dårleg som grunnlag for mellom anna arbeidsflyten i tilsynsprosessen, har låg driftskvalitet og er vanskeleg å forvalte. Systema påverkar etaten sin evne til omstilling og effektivisering i negativ retning. Drifting, bruk og vedlikehald av desse systema «stel» ressursar frå etaten si hovudverksemd.

Det er derfor behov for å forenkle og effektivisere IKT-systema slik at verksemder opplever meir effektive og formålstenlege tilsyn. Nye IKT-system vil bidra til betre ressurseffektivitet, høgare fagleg kvalitet og resultere i auka kunnskap om kvar risikoen i arbeidsmiljøet er størst. Slik inneber satsinga ikkje berre modernisering av IKT-systema, men også ei vesentleg forbetring av etaten sine evner til å utføre pålagde oppgåver.

Statens Pensjonskasse

I Statens pensjonskasse er det dei siste åra gjennomført ei rekkje utviklingstiltak med fokus på forenklingsarbeid og modernisering. Statens pensjonskasse har mellom anna effektivisert låneprosessen gjennom innføring av eSignatur og personskadebehandlinga gjennom utvikling av eit nytt system for personskade. Andre tiltak som er satt i gong er oppgradering av arkivsystemet, tilpassingar til eDag, oppgradering av SPK.no og arbeidet med å utvikle ein premieprosess som sikrar riktig faktura til rett tid basert på gjeldande standardar i marknaden.

I tillegg til daglig drift er innføring av nytt pensjonsregelverk for uføre frå 1. januar 2015 samt å leggje til rette for arbeidet med innføring av regelverk for yngre årskull høgt prioriterte oppgåver for Statens pensjonskasse. Målet er å sikre ei god og effektiv innføring av dei nye regelverka.

Pensjonstrygda for sjømenn

I 2011 starta Pensjonstrygda for sjømenn eit fornyingsprosjekt på IKT-området. Det nye systemet vil medføre ei modernisering og effektivisering av etaten. IKT- systemet vil også bli tilrettelagd slik at det kan vidareutviklast for eit justert pensjonsregelverk i samband med den langsiktige tilpassinga til pensjonsreforma. Dei viktigaste tiltaka i prosjektet er å utvikle internettbaserte sjølvbetjeningsløysingar for kundar og medlemer, samt nye støttesystem for både premie- og pensjonsprosessen.

Arbeidsgivarportalen, der arbeidsgivarane kan innrapportere avgiftsoppgåver automatisk, blei lansert hausten 2012. Alle kundar rapporterer no fartstid elektronisk. Gjennom 2013 har hovudprioriteringa i prosjektet vore utvikling av nytt system for pensjonsprosessen. Dette blei produksjonssett i mai 2014, og Pensjonstrygden for sjømenn starta utbetaling av pensjonane i eigen regi.

9 Miljøprofil – sektorovergripande tiltak

Arbeidsmiljø- og sikkerheitsområdet – miljøprofil

Innleiing

Arbeidsmiljø- og sikkerheitsmyndigheitene sin innsats har ein positiv og førebyggande effekt på det ytre miljøet. Vern av arbeidstakarar mot eksponering for helsefarlege kjemikaliar, som er eit av fokusområda for arbeidsmiljømyndigheitene, er med på å gje større kunnskap om og medvit knytt til bruk, oppbevaring og destruksjon av kjemikaliar. Substitusjonsprinsippet fører til at helsefarlege kjemikaliar blir bytta ut med mindre farlege produkt. Fokuset på støy som ein helseskadeleg faktor i arbeidslivet, gjer til at det generelle støynivået i og omkring verksemder blir redusert, samstundes blir det utvikla teknologi og materiale som vil føre til ein generell støyreduksjon. Generelt vil arbeidsmiljømyndigheitene sitt arbeid med å utvikle ein robust sikkerheitskultur, der det blir lagt vekt på ei systematisk oppfølging av helse, miljø og sikkerheit, føre til at verksemder blir betre rusta til å ivareta miljøutfordringane sine. Forskings- og utviklingsarbeid i arbeidslivet, anten det gjeld kjemikaliar, støy eller andre områder, vil kunne ha overføringsverdi til anna miljøarbeid.

Det vil likevel i einskilde tilfelle kunne oppstå motstridande interesser i forholdet mellom det å ville beskytte arbeidstakarane og det ytre miljøet. Særleg har ein sett dette i einskilde samanhengar der målretta miljøtiltak har ført til ein auka risiko for eksponering av arbeidstakarar. På same måte kan tiltak for vern av arbeidstakarar føre til auka utslepp til miljøet. Kjennskap til at det føreligg slike moglegheiter for motstridande interesser gjer at ei effektiv forvaltning krev ei god koordinering, der data både om helse og miljø blir innarbeidde i risikovurderingar og tiltak.

Petroleumstilsynet har gjennom si rolle som myndigheit for sikkerheit i petroleumsverksemda ein funksjon som mellom anna rettar seg direkte mot ivaretaking av det ytre miljøet. Petroleumstilsynet stiller gjennom sitt regelverk krav til robust utforming av utstyr og anlegg, som mellom anna inneber krav til barrierar mot ulykker og uønska hendingar som kan føre til akutt forureining. Macondo- og Montaraulykkene har tydeleg vist dei konsekvensane ei storulykke kan ha, også for det ytre miljøet, og dermed kor viktig det er å førebygge ulykker. Petroleumstilsynet bidrar i denne samanhengen både i forvaltningsplanarbeidet, i tilsyn retta mot oljeselskapa, og med å bringe fram ein oppdatert oversikt over risiko for akutte utslepp i petroleumsverksemda på norsk sokkel, som kan leggast til grunn for nødvendige betringstiltak. Petroleumstilsynet legg og vekt på samarbeid med andre land, og arbeider for at det blir lagt meir vekt på FoU og teknologiutvikling retta mot å hindre eller stanse akutte oljeutslepp til sjø.

Miljøutfordringar i petroleumsverksemda

Omtalen av miljøutfordringane er avgrensa til:

• Førebygging av forureining ved å hindre akutte utslepp til sjø og luft, og å redusere regulære utslepp til sjø og luft

• Kjemping mot utslepp ved kjelda

Petroleumsverksemda er strengt regulert både når det gjeld ressursutnytting og helse, miljø og sikkerheit. Rammene for petroleumsverksemda blir sette både gjennom lovar og forskrifter og gjennom forvaltningsplanane for havområda.

Aktørbildet på norsk sokkel, med mellom anna mange små aktørar som ofte har avgrensa kapasitet, kunnskap og erfaring med å drive verksemd i samsvar med norsk regelverk, og i tillegg Statoil som ein dominerande aktør, utfordrar strategiane for å følgje opp verksemdene. Samstundes er petroleumsverksemda i ferd med å flytte seg inn i meir miljøsårbare områder der det må leggast enda sterkare vekt på å prioritere førebyggande miljøsikkerheit.

Dei tillatne, regulære utsleppa frå prosessar i olje-/gassindustrien omfattar kategoriar som olje, produsert vatn, kjemikaliar, og andre organiske forbindelsar. Utslepp til luft; CO₂, NO_x, nmVOC, CH₄ og SO₂, skjer i samanheng med energiproduksjon, fakling og brønntesting osv.

Uførutsette hendingar som kan oppstå ved leiting eller drift/operasjon kan medføre akutte/utilsikta utslepp i dei same kategoriane. Av akutte utslepp er det dei store utsleppa av olje og gass knytte til ei ukontrollert utblåsing, brot på røyrleidningar eller ved kollisjon med tankfartøy som held i seg størst fare for miljøet.

Risiko for akutte utslepp

Petroleumstilsynet overvakar utviklinga av mellom anna risiko for ulykker som kan føre til akutte utslepp til sjø, inkludert storulykkesrisiko. Hensikten med dette arbeidet er å fange opp negative trendar tidleg nok til å handle proaktivt og målretta for å unngå storulykker i norsk petroleumsverksemd. Ein årleg rapport om denne risikoutviklinga, Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP), tek utgangspunkt i eit omfattande datamateriale og dekkjer både hendingar, tilløp til hendingar, årsaker og barrierar. Status og trendar for akutte utslepp av råolje, andre oljer og kjemikaliar er henta frå RNNP 2014.

Råolje

I 2001–2013 har det vore ein tydeleg reduksjon i talet på akutte råoljeutslepp til sjø for norsk sokkel. Reduksjon i talet på akutte oljeutslepp har vore markert i perioden 2001–2004, medan nivået har flata ut i perioden 2004–2013. Talet på utslepp i 2013 er signifikant lågare enn for perioden 2001–2012. I heile perioden 2001–2013 er det kun i 2012 det er registrert lågare utslepp. Hovuddelen av desse utsleppa er plassert i den minste mengdekategorien, 0-10 tonn. Dei tre siste åra har alle utslepp vore i denne mengdekategorien.

Andre oljer (spillolje, diesel, fyringsolje 1-3 og andre oljer)

Mengda utslepp av andre oljer på norsk sokkel har vore svært varierande i perioden 2001–2013, med toppar i 2004, 2007 og 2013. Talet på utslepp dei siste åra har vore på eit stabilt nivå.

Kjemikaliar

Talet på akutte utslepp av kjemikaliar har vore varierande gjennom perioden. Det er ikkje mogleg å identifisere ein klar trend for talet på utslepp av kjemikaliar for heile den norske sokkelen.

Mengda utslepp av kjemikaliar i 2013 ligg litt under snittverdien for tidlegare år dersom ein ser bort frå dei høge utsleppsmengdene i 2003 og 2004. Årsaka til dei høge verdiane i 2003 og 2004 var at det i desse åra fann stad ein del store utslepp i Nordsjøen av kjemikaliar i den øvste mengdekategorien (> 1 m3).

Regulære utslepp

Bruk av kjemikaliar er naudsynt for å sikre forsvarleg verksemd i petroleumsektoren, men representerer samstundes ei utfordring både med omsyn til det ytre miljøet, og til helse og arbeidsmiljø. Etter at målet om null utslepp av olje og miljøfarlege stoff til sjø kom i 1997, er utsleppa av kjemikaliar i svart kategori redusert frå 228 tonn til 0,6 tonn i 2011. Utslepp av kjemikaliar i raud kategori er redusert frå 3933 tonn til 8 tonn i same periode. Meir enn 99 pst. av alle miljøfarlege kjemikaliar er fjerna dei siste 15 åra. Utanom desse kjemikaliane er det framleis ei stor mengde ulike kjemikaliar i bruk i petroleumsverksemda.

Moglege motstridande interesser når det gjeld sikkerheit og skjerming av arbeidstakarar og ytre miljø, gjer at det er naudsynt med ei god koordinering der aspekt knytte til både helse, sikkerheit og miljø blir integrerte i risikovurderingar og tiltak. Av alt utslepp til sjø frå petroleumsverksemda, inkludert akutte oljeutslepp, står produsert vatn for om lag 88 pst. Det vart i 2007 fastsett eit nasjonalt og internasjonalt maksimumsnivå for oljeinnhald i vatn på 30 milligram per liter. Nye teknologiar for å reinse produsert vatn har ført til, og vil framleis føre til, ytterlegare reduksjon av oljeutslepp i samband med produsert vatn. Gjennomsnittleg konsentrasjon i 2012 var omlag 11 milligram per liter. Talet for 2013 er venta å vere på same nivå som for 2012.

Mål for arbeidet med desse utfordringane

Styresmaktene på arbeidsmiljø- og sikkerheitsområdet skal medverke til å førebygge forureining til sjø og til luft frå petroleumsverksemda ved å bygge opp om dei nasjonale miljømåla og klimapolitikken. Petroleumstilsynet skal ut frå gjeldande regelverk føre tilsyn med verksemdene.

Rapport om oppnådde resultat i 2013

For å syte for eit solid kunnskapsgrunnlag for arbeidet med førebygging av ulykker som kan føre til utslepp til det ytre miljøet har Petroleumstilsynet gjennomført eit prosjekt for å utnytte eksisterande data i RNNP og OLF sin Environmental Web-database. Målet har vore å utvikle risikoindikatorar som kan nyttast for å overvake utviklinga av risiko for uønska hendingar i petroleumsverksemda til havs, som kan føre til akutt ureining til sjø. Den første rapporten blei gitt ut i november 2010, og sidan har det komme årlege publiseringar. Data frå rapporten for 2013 viser mellom anna at:

• Det har samla sett i perioden 2001–2013 vore ein tydeleg reduksjon i talet på akutte råoljeutslepp til sjø på norsk sokkel. Det er ikkje nokon klar trend når det gjeld storleiken på akutte råoljeutslepp som har skjedd i perioden 2001–2013 for norsk sokkel sett under eitt, men dei fleste utsleppa er på mindre enn eitt tonn. Hendingar med større utslepp skjer relativt ofte. Dei siste større utsleppa vi har hatt på norsk sokkel var i 2004, 2007 og 2013. Talet på hendingar som potensielt kunne ha ført til akutte utslepp på norsk sokkel har hatt ein fallande tendens sidan 2004. Talet på hendingar per innretningsår i 2013 er det lågaste i perioden, og er i tillegg ein signifikant reduksjon samanlikna med resten av perioden.

Aktuelle tiltak på kort og lang sikt for å løyse og førebygge miljøproblem, og korleis føreslåtte tiltak i 2013 vil kunne medverke til dette

Dei mest sentrale tiltaka i Petroleumstilsynet sitt arbeid for å løyse og førebygge miljøproblem er:

• Vidareutvikling og forvaltning av HMS-regelverket slik at krav til teknologi, operasjonar og styring av verksemdene i petroleumssektoren bygger opp om dei nasjonale og regionale miljømåla og klimapolitikken.

• Ha oversikt over, og følge opp, at prosessane rundt avgjerder i petroleumsnæringa integrerer omsynet til energileiing, sikkerheit og styring, og styrke bruken av beste tilgjengelege teknologi og beste operasjonspraksis.

• Vidareutvikle og bruke resultata frå miljødelen av RNNP i regelverksarbeid, tilsyn og forvaltningsarbeid.

• Utblåsingssikring (BOP): OGP og IADC har på oppdrag frå IRF starta arbeidet med å følge opp BOP pålitelegheit, integritet og sårbarheit. Petroleumstilsynet avventar resultata frå studiane som skal gje grunnlag for eit referansenivå (benchmark) og tiltak som blir sett i verk basert på dette.

• Innkapsling og oppsamling (capping and containment): Næringa arbeider med å utvikle effektive løysingar for raskast mogleg å kunne stoppe og/eller avleie brønnstrømmen i tilfelle ei utblåsing skjer under vatn.

• Oppdatering av standardar: Det er identifisert behov og utarbeida ein plan for revisjon av ei rad NORSOK standardar som krev engasjement, kompetanse og kapital frå næringa.

• Petroleumstilsynet vil vidareføre eit aktivt samarbeid med andre etatar i samband med utvikling og oppfølging av heilskaplege planar for forvaltning for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen.

10 Samfunnstryggleik- og beredskap

I tråd med kongeleg resolusjon av 15. juni 2012 har Arbeids- og sosialdepartementet det overordna ansvaret for arbeidet med samfunnstryggleik og beredskap i eigen sektor. Dette omfattar ansvar for å sikre eigen beredskap, å vere budd på å delta i handsaminga av nasjonale kriser, samt å bidra til robuste og samordna system for beredskapsplanlegging og krisehandsaming i sektoren. Departementets myndigheitsansvar omfattar òg:

• Bidra til å dekke samfunnets arbeidskraftbehov ved kriser i fredstid og i krig.

• Folketrygdas pensjonar og ytingar, offentleg tenestepensjon mv., også ved kriser eller katastrofar i fredstid og i krig.

• Førebygging og beredskap i petroleumsverksemda – både offshore og på nærare angitt landanlegg med tilknytte røyrleidningssystem. Ansvaret omfattar både helse, miljø og tryggleik inkludert storulukkesrisiko, samt sikringstiltak og beredskap mot bevisste handlingar. Det er petroleumsnæringa sjølv som har det direkte ansvaret for risikoidentifikasjon, førebygging og beredskap, mens Petroleumstilsynet fører tilsyn med at næringa tar hand om oppgåva på forsvarleg vis.

• Arbeidsmiljø og tryggleik i arbeidsliv på land, – men her er ansvaret for storulukker plassert hos Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap.

Underliggjande etatar og andre tilknytte verksemder har eit sjølvstendig ansvar for at omsynet til samfunnstryggleik- og beredskap er ein integrert del av arbeidet i eigen sektor og organisasjon. Oppgåver og tiltak på dette området vert prioritert innanfor etatane sine ordinære budsjett.

Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn administrerer ordningene med arbeidsmarknads-, sosial- og trygdetenester, samt pensjonsutbetalingar. Etatanes IKT-system er viktige for å sikre tenestene, og forsinkingar og/eller brot i disse systema vil kunne få store konsekvensar i samfunnssamanheng. Det er etablert ulike reserveløysingar, bakckupsystem og alternative løysingar for å adressere og redusera risikoen for IKT-svikt.

Som ein del av oppfølginga av den nasjonale strategien for informasjonstryggleik er det i ferd med å skipast styringssystem for informasjonstryggleik innanfor alle delar av Arbeids- og sosialdepartementets ansvarsområde. Ivaretaking av informasjonstryggleik er òg eit absolutt krav ved moderniseringa av Arbeids- og velferdsetatens IKT-system. Fokus framover er på betre allmenn kjennskap til disse tryggleiksrutinane, samt å øve på konsekvenshandsaming av tilsikta eller utilsikta IKT-hendingar.

Det er ein ambisjon at norsk petroleumsverksemd skal vere leiande på helse, miljø og sikkerheit. Det er derfor utvikla eit regelverk som stiller strenge krav til den enkelte verksemda sin innsats når det gjeld risikoidentifikasjon, førebygging og beredskap. Styring av storulukkesrisiko skal vere ein integrert del av verksemdas aktivitet. Styresmaktene og partane i næringa har saman utvikla eit trendmålingsverktøy (Risikonivå i Norsk Petroleumsverksemd) som gir eit årleg bilete av risikoutviklinga i heile næringa. Petroleumstilsynet brukar dette som eit grunnlag for å prioritere eigen oppfølging av aktørane og næringa generelt.

Ved ei hending i norsk petroleumsverksemd er operatør ansvarleg for å setje i verk naudsynte tiltak og rapportere til Petroleumstilsynet. Petroleumstilsynet har etablert ei beredskapsvaktordning som kan varsle vidare til andre involverte styresmakter og sikre effektiv oppfølging av eige ansvarsområde ved krisesituasjonar. Dette omfattar formidling av informasjon til Arbeids- og sosialdepartementet.

For nærare omtale av arbeidsmiljø og tryggleik i petroleumsverksemda, sjå resultatområde 4 Arbeidsmiljø og tryggleik, samt programkategori 09.40 Arbeidsmiljø og tryggleik, kap. 640 Arbeidstilsynet og kap. 642 Petroleumstilsynet.

Arbeids- og sosialdepartementet har i samarbeid med underliggande verksemder utvikla ulike risikoscenario for sektoren. Det er gjennomført ei undersøking for å klargjere ulike forhold ved disse scenarioa. Arbeidet er ein del av ei overordna risiko- og sårbarheitsanalyse (ROS) for Arbeids- og sosialdepartementet sin sektor. Denne vil vere eit bindeledd mellom det nasjonale risikobiletet som er utarbeida av Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap og andre fagrelaterte ROS-analysar i sektoren.

Dei siste åra har det vore fokus på beredskapsøvingar på ulike nivå, og det blir gjennomført periodisk revisjonsarbeid av kriseplanverket for å systematisere erfaringar frå øvingar og reelle hendingar. Departementet er òg i gang med å gjennomgå og oppdatere våre ansvarsområde i Sivilt beredskapssystem, i samanheng med Justis- og beredskapsdepartementets revisjon av dette systemet. Gjennomgangen blir gjort i samhandling med dei departement der Arbeids- og sosialdepartementet har beredskapsmessige grenseflater.

11 Grunnbeløp, særtillegg og stønader

Grunnbeløpet er ein faktor som vert nytta til å fastsetje og berekne retten til og storleiken på mange ytingar etter folketrygdlova. Grunnbeløpet vert mellom anna nytta til å fastsetje opptening av alderspensjon, til opptening og berekning av pensjonsytingane frå folketrygda, til fastsetjing av inntektsgrenser for inntektsprøvde ytingar og til fastsetjing av det maksimale sjukepengegrunnlaget ein kan nytte ved berekning av sjukepengar. Grunnbeløpet vert regulert kvart år frå 1. mai. Frå 1. mai 2014 auka grunnbeløpet frå 85 245 kroner til 88 370 kroner. Dette er ein auke på 3,67 pst. Det gjennomsnittlege grunnbeløpet auka med 3,71 pst. frå 2013 til 2014.

Grunnbeløpet vert fastsett på grunnlag av venta lønnsauke i inneverande år, justert for eventuelle avvik mellom venta og faktisk lønnsauke dei siste to åra. I tråd med anslaget til Regjeringa som går fram av Revidert nasjonalbudsjett for 2014 vart det lagt til grunn ein lønnsauke på 3,3 pst. I trygdeoppgjeret for 2013 vart det lagt til grunn ein venta lønnsauke på 3,5 pst. Faktisk lønnsauke for 2013 vart i rapporten frå Det tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjørene anslått til 3,9 pst. Det er eit avvik på 0,4 prosentpoeng for 2013. I trygdeoppgjeret for 2013 vart det lagt til grunn ein faktisk lønnsauke på 4,0 pst for 2012. Faktisk lønnsauke for 2012 er i rapporten frå Det tekniske berekningsutvalet berekna til 4,0 pst. Det er såleis ikkje avvik for 2012.

Den ordinære satsen for særtillegget er 100 pst. av grunnbeløpet. Frå 2011 er særtillegget til alderspensjonen erstatta av eit pensjonstillegg, sjå under.

a. Grunnbeløpet

Følgjande pensjonsytingar vert fastsette i høve til grunnbeløpet:

Frå 1. januar 2011 vart det innført fleksibelt uttak, levealdersjustering og ny regulering av alderspensjon. Nivået på alderspensjonen avheng difor av når pensjonen vert tatt ut. For alderspensjonistar tilsvarer fullt tillegg for ektemake og barnetillegg 25 pst. og 20 pst. av minste pensjonsnivå med høg sats, kr 173 274 frå 1. mai 2014.

b. Særtillegget

Særtillegg vert gitt til personar som får:

• uførepensjon etter kapittel 12,

• overgangsstønad og pensjon til attlevande ektefelle etter kapittel 17,

• overgangsstønad eller pensjon til tidlegare familiepleiar etter kapittel 16 og

• pensjon til foreldrelaust barn etter kapittel 18

Særtillegget er først og fremst meint for dei som pga. alder eller av andre årsaker ikkje har tent opp tilleggspensjon. Særtillegget vert redusert eller fell bort i den utstrekning det vert gitt tilleggspensjon . Frå 2011 vart særtillegget for nye alderspensjonistar erstatta av eit pensjonstillegg.

c. Pensjonstillegget

Pensjonstillegget vert gitt til personar som får:

• alderspensjon etter kapittel 19

Pensjonstillegget vert fastsett med eit kronebeløp, medan særtillegget vert fastsett i pst. av grunnbeløpet. Dette er ei teknisk omlegging som ikkje har innverknad på storleiken på alderspensjonen. Pensjonstillegget vert utbetala dersom summen av grunnpensjonen og tilleggspensjonen er lågare enn minste pensjonsnivå etter § 19-8. Minste pensjonsnivå vert fastsett etter ulike satsar. Satsane avheng av sivilstatus og storleiken på ektemakens inntekt og pensjon.

Andre stønader som vert fastsette av Stortinget¹:

Det foreslås nominell vidareføring av satsane for grunnstønad og hjelpestønad frå 2014 til 2015, jf. tabellen over.

12 Standardiserte nøkkeltal for nettobudsjetterte verksemder – STAMI

Finansdepartementet har i samråd med aktuelle departement etablert nye prosedyrar for innrapportering av nettobudsjetterte verksemder sine kontantbehaldningar per 31. desember med verknad frå statsrekneskapen for 2010. Det blei i samband med budsjettproposisjonen for 2011 utarbeida tre standardtabellar med nøkkeltal:

Utgifter og inntekter etter art: Føremålet med tabellen er å vise verksemda sine brutto utgifter og inntekter ut frå kontantprinsippet og med inndeling etter art ut frå dei same prinsippa som gjeld for dei bruttobudsjetterte verksemdene (i heile kroner)

Inntekter etter inntektskjelde: Dei fleste nettobudsjetterte verksemdene har fleire inntektskjelder, og førermålet med tabell 2 er å gje ei oversikt over dei ulike inntektskjeldene (i heile kroner)

Andre inntekter enn basisløyvinga er i hovudsak forskingsbidrag. Instituttet sine inntekter frå bidragsforskinga (frå private kjelder og frå Noregs forskingsråd) utgjorde i 2013 om lag 12,8 pst. av instituttet sine totale inntekter. Inntektskjeldene er i all hovudsak offentlege midlar frå andre finansieringskjelder, hovudsakleg Noregs forskingsråd og andre forskingsfond.

Verksemda si kontantbehaldning per 31. desember i perioden 2011–2013 med spesifikasjon av føremålet kontantbehaldninga skal nyttast til (i heile kroner)

Utanom avsetningar til arbeidsgjevaravgift, feriepengar og arbeidsgjevar sine pensjonsinnskott, inneheld kontantbehaldninga konkrete utgiftsforpliktingar i form av forskotsinnbetalte forskingsbidrag i dei enkelte prosjekta, og del av tidlegare års løyving som i framtidige år vil gå med til anskaffing av vitskapeleg utstyr i tillegg til dekking av periodevise høgare kostnader, mellom anna også for NOA og den nye arbeidsmedisinske satsinga.

13 Nye konvensjoner, International Labour Organization (ILO)

Konvensjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem (konvensjon 189)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse,

som er kalt sammen av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået og har trådt sammen til sin 100. sesjon i Genève 1. juni 2011,

som er seg bevisst Den internasjonale arbeidsorganisasjonens engasjement for å fremme anstendig arbeid for alle gjennom oppfylling av målene i ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og ILOs erklæring om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering,

som erkjenner det viktige bidraget arbeidstakere i private hjem yter til den globale økonomien, som bl.a. innebærer større muligheter for kvinner og menn med familieforpliktelser til å ha betalt arbeid, bedre omsorg for den aldrende del av befolkningen og for barn og funksjonshemmede, og betydelige inntektsoverføringer innenfor og mellom land,

som tar i betraktning at arbeid i private hjem fortsatt er lavt verdsatt og usynlig, og at det hovedsakelig utføres av kvinner og jenter, som for en stor del er innvandrere eller tilhører svakerestilte folkegrupper, og som er spesielt utsatt for diskriminering når det gjelder ansettelsesvilkår og arbeidsforhold, og andre menneskerettighetskrenkelser,

som også tar i betraktning at arbeidstakere i private hjem utgjør en betydelig del av den nasjonale arbeidsstyrken og fortsatt er blant de mest marginaliserte i utviklingsland, der det tradisjonelt er små muligheter for formell ansettelse,

som minner om at Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konvensjoner og rekommandasjoner gjelder alle arbeidstakere, herunder arbeidstakere i private hjem, med mindre noe annet er bestemt,

som merker seg at ILOs konvensjon om arbeidssøkende inn- eller utvandrere (nr. 97), revidert 1949, konvensjonen om tilleggsbestemmelser for utenlandske arbeidstakere (nr. 143), fra 1975, konvensjonen om arbeidstakere med familieforpliktelser (nr. 156), fra 1981, Konvensjon om privat arbeidsformidling (nr. 181), fra 1997, og Rekommandasjon om ansettelsesforhold (nr. 198), fra 2006, har en særlig relevans for arbeidstakere i private hjem, i likhet med ILOs multilaterale rammeverk for arbeidsinnvandring: Ikke-bindende prinsipper og retningslinjer for en rettighetsbasert tilnærming til arbeidsinnvandring, fra 2006,

som erkjenner de spesielle forholdene som arbeid i private hjem utføres under, og som gjør det ønskelig å supplere de generelle standardene med standarder som gjelder spesifikt for arbeidstakere i private hjem, for å gjøre det mulig for disse å nyttiggjøre seg sine rettigheter fullt ut,

som minner om andre relevante internasjonale instrumenter, som f.eks. Den universelle menneskerettighetserklæringen, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering, FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner, FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, og særlig konvensjonens protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn, og protokollen mot smugling av innvandrere over land, sjø og luft, FNs konvensjon om barnets rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om rettighetene til alle gjestearbeidere og deres familiemedlemmer,

som har besluttet å vedta diverse forslag vedrørende anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem, som er det 4. punktet på sesjonens dagsorden, og

som har bestemt at disse forslagene skal ta form av en internasjonal konvensjon,

vedtar i dag, 16. juni 2011, følgende konvensjon, som kan kalles Konvensjon om arbeidstakere i private hjem, 2011.

Artikkel 1

For denne konvensjonens formål gjelder følgende definisjoner:

1. Arbeid i private hjem» betyr arbeid som utføres i eller for en eller flere private husholdninger.

2. Arbeidstakere i private hjem» er personer som er ansatt for å utføre arbeid i private hjem.

3. Personer som bare tilfeldig eller sporadisk utfører arbeid i private hjem og som ikke har dette som sitt yrke, er ikke arbeidstakere i private hjem.

Artikkel 2

1. Konvensjonen gjelder alle arbeidstakere i private hjem.

2. Et medlem som ratifiserer denne konvensjon kan, etter å ha samrådd seg med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene og med eventuelle organisasjoner som representerer arbeidstakere i private hjem og deres arbeidsgivere, der det finnes slike organisasjoner, helt eller delvis unnta fra konvensjonens virkeområde:

   1. arbeidstakerkategorier som på annet vis er sikret minst tilsvarende beskyttelse,

   2. begrensede arbeidstakerkategorier, når det for disse oppstår spesielle problemer av vesentlig art.

3. Alle medlemmer som benytter seg av den muligheten som gis i foregående nummer, skal, i sin første rapport om gjennomføringen av konvensjonen, i henhold til artikkel 22 i Den internasjonale arbeidsorganisasjonens konstitusjon, angi hvilke spesielle arbeidstakerkategorier som er unntatt, og på hvilket grunnlag, og de skal, i de påfølgende rapporter, spesifisere hvilke tiltak som eventuelt er blitt gjennomført for å utvide anvendelsen av konvensjonen til å gjelde også disse arbeidstakerne.

Artikkel 3

1. Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre at menneskerettighetene til alle arbeidstakere i private hjem blir effektivt fremmet og beskyttet, slik det er fastsatt i denne konvensjon.

2. Alle medlemmer skal, i forhold til arbeidstakere i private hjem, gjennomføre de tiltak som er fastsatt i denne konvensjon, for å respektere, fremme og virkeliggjøre de grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, det vil si:

   1. forsamlingsfrihet og reell anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger,

   2. avskaffelse av alle former for påtvunget eller ufrivillig arbeid,

   3. effektiv avskaffelse av barnearbeid, og

   4. avskaffelse av diskriminering med hensyn til ansettelse og arbeid.

3. Når det gjelder tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem og deres arbeidsgivere nyter godt av forsamlingsfrihet og reell anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger, skal medlemmene beskytte arbeidstakere i private hjem og deres arbeidsgivere sin rett til å opprette og, med forbehold for reglene i den aktuelle organisasjon, slutte seg til de organisasjoner, foreninger og forbund de selv ønsker.

Artikkel 4

1. Alle medlemmer skal fastsette en minstealder for arbeidstakere i private hjem, i samsvar med bestemmelsene i Konvensjon om minstealder for adgang til sysselsetting (nr. 138), fra 1973, og Konvensjon om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid (nr. 182), fra 1999, som ikke skal være lavere enn den som er fastsatt i nasjonale lover og forskrifter for arbeidstakere i sin alminnelighet.

2. Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre at arbeid som utføres i private hjem av arbeidstakere som er under 18 år og over minstealderen for sysselsetting, ikke går ut over deres obligatoriske skolegang eller deres mulighet til å delta i videreutdanning eller yrkesopplæring.

Artikkel 5

Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem nyter godt av et effektivt vern mot alle former for overgrep, trakassering og vold.

Artikkel 6

Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem, i likhet med andre arbeidstakere, nyter godt av rimelige ansettelsesvilkår og anstendige arbeidsforhold, og at de har anstendige boforhold der deres privatliv blir respektert, dersom de bor hos arbeidsgiveren.

Artikkel 7

Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem blir informert om ansettelsesvilkårene på en hensiktsmessig, kontrollerbar og lett forståelig måte, og om mulig fortrinnsvis gjennom skriftlige kontrakter, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter eller kollektive avtaler, og særlig med hensyn til:

1. arbeidsgivers og arbeidstakers navn og adresse,

2. adressen til det ordinære arbeidsstedet eller de ordinære arbeidsstedene,

3. oppstartsdato og varighet, dersom kontrakten gjelder for en bestemt periode,

4. hva slags arbeid som skal utføres,

5. avlønning, beregningsmåte og hvor ofte lønnen skal utbetales,

6. ordinær arbeidstid,

7. betalt årlig ferie og daglig og ukentlig fritid,

8. kost og losji, dersom dette er aktuelt,

9. prøvetid, dersom dette er aktuelt,

10. vilkår for hjemreise, dersom dette er aktuelt,

11. vilkår med tanke på avslutning av arbeidsforholdet, herunder eventuell oppsigelsestid for både arbeidstaker og arbeidsgiver.

Artikkel 8

1. Nasjonale lover og forskrifter skal stille krav om at arbeidstakere som blir rekruttert i ett land til arbeid i private hjem i et annet, får et skriftlig jobbtilbud eller en skriftlig arbeidskontrakt som er bindende i det landet der arbeidet skal utføres, og der ansettelsesvilkårene som er omtalt i artikkel 7, framgår, før de krysser grensen for å begynne på det arbeidet som tilbudet eller kontrakten gjelder.

2. Foregående nummer skal ikke gjelde for arbeidstakere som nyter godt av frihet til å flytte for arbeidsformål i henhold til bilaterale, regionale eller multilaterale avtaler, eller innenfor rammen av regionale økonomiske samarbeidsområder.

3. Medlemmene skal treffe tiltak for å samarbeide med hverandre, for å sikre at bestemmelsene i denne konvensjon overholdes i forhold til utenlandske arbeidstakere i private hjem.

4. Alle medlemmer skal spesifisere, ved hjelp av lover, forskrifter eller andre tiltak, under hvilke omstendigheter utenlandske arbeidstakere i private hjem skal ha rett til hjemreise når deres arbeidskontrakt utløper eller blir sagt opp.

Artikkel 9

Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre:

1. at arbeidstakere i private hjem er fri til å avtale med sine faktiske eller potensielle arbeidsgivere om de skal ha losji i hjemmet der de arbeider,

2. at arbeidstakere i private hjem, som har losji hos arbeidsgiveren, ikke er forpliktet til å tilbringe sin daglige eller ukentlige fritid, eller sin årlige ferie, i hjemmet der de arbeider eller sammen med medlemmer av husstanden, og

3. at arbeidstakere i private hjem har rett til selv å være i besittelse av sine reisedokumenter og sine identitetspapirer.

Artikkel 10

1. Alle medlemmer skal treffe tiltak som sikrer at arbeidstakere i private hjem blir likebehandlet med andre arbeidstakere når det gjelder alminnelig arbeidstid, overtidskompensasjon, daglig og ukentlig fritid og årlig betalt ferie, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter eller kollektive avtaler, under hensyntaken til det som særpreger arbeid i private hjem.

2. Den ukentlige friperioden skal være på minst 24 timer sammenhengende.

3. Perioder der arbeidstakere i private hjem ikke er fri til å disponere sin tid slik de ønsker, men må stå til disposisjon for husholdningen i tilfelle det er behov for dem, skal anses som arbeidstid i den grad dette er fastsatt i nasjonale lover eller forskrifter eller i kollektive avtaler, eller på annen måte som er i samsvar med nasjonal praksis.

Artikkel 11

Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre at arbeidstakere i private hjem kommer inn under minstelønnsordningen, der det finnes en slik ordning, og at lønnen blir bestemt uten diskriminering mellom kjønnene.

Artikkel 12

1. Arbeidstakere i private hjem skal betales direkte i kontanter med regelmessige mellomrom, og minst én gang i måneden. Med mindre det finnes bestemmelser for dette i nasjonale lover eller forskrifter eller i kollektive avtaler, skal betaling skje ved hjelp av bankoverføring, banksjekk, postsjekk, postanvisning eller annen lovlig betalingsmåte, med den berørte arbeidstakers samtykke.

2. Nasjonale lover eller forskrifter, kollektive avtaler eller voldgiftskjennelser kan åpne for at en begrenset del av lønnen til arbeidstakere i private hjem kan utbetales i form av naturalia, dersom denne ordningen ikke er mindre gunstig enn de ordninger som vanligvis gjelder for andre kategorier arbeidstakere, og forutsatt at det er truffet tiltak for å sikre at arbeidstakeren har gitt sitt samtykke til slik avlønning i naturalia, at disse er til arbeidstakerens personlige bruk og nytte, og at den antatte pengeverdien de representerer, er rimelig og fornuftig.

Artikkel 13

1. Alle arbeidstakere i private hjem har rett til et trygt og sunt arbeidsmiljø. Alle medlemmer skal, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter og nasjonal praksis, og under behørig hensyntaken til det som særpreger arbeid i private hjem, treffe effektive tiltak for å ivareta disse arbeidstakernes sikkerhet og helse på arbeidsplassen.

2. De tiltak som er omtalt i foregående nummer, kan gjennomføres gradvis, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og i samråd med eventuelle organisasjoner som representerer arbeidstakere i private hjem og organisasjoner som representerer deres arbeidsgivere, der det finnes slike organisasjoner.

Artikkel 14

1. Alle medlemmer skal treffe hensiktsmessige tiltak, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter og under behørig hensyntaken til det som særpreger arbeid i private hjem, for å sikre at arbeidstakere som utfører slikt arbeid, nyter godt av vilkår som ikke er mindre fordelaktige enn de som gjelder for arbeidstakere i sin alminnelighet med hensyn til sosiale sikringsordninger, herunder ordninger i forbindelse med svangerskap og fødsel.

2. De tiltak som er omtalt i foregående nummer, kan gjennomføres gradvis, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og i samråd med eventuelle organisasjoner som representerer arbeidstakere i private hjem og organisasjoner som representerer deres arbeidsgivere, der det finnes slike organisasjoner.

Artikkel 15

1. For å kunne beskytte arbeidstakere i private hjem, herunder utenlandske arbeidstakere som er rekruttert eller utplassert av private arbeidsformidlingsbyråer, på en effektiv måte mot misbruk og overgrep, skal alle medlemmer:

   1. fastslå hvilke vilkår som skal gjelde for virksomheten til private arbeidsformidlingsbyråer som rekrutterer eller utplasserer arbeidstakere til arbeid i private hjem, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter og nasjonal praksis,

   2. sørge for at det eksisterer et tilfredsstillende apparat og tilfredsstillende prosedyrer for oppfølging av klager og etterforskning av påstander om overgrep og ulovlig praksis, i forbindelse med private arbeidsformidlingsbyråers formidling av arbeidstakere til private hjem,

   3. gjennomføre alle tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige, innenfor sin jurisdiksjon, eventuelt i samarbeid med andre medlemmer dersom det er formålstjenlig, for å gi arbeidstakere i private hjem, som er rekruttert eller utplassert på medlemsstatens territorium av private arbeidsformidlingsbyråer, tilfredsstillende beskyttelse, og for å forebygge overgrep mot disse arbeidstakerne. Slike tiltak skal bl.a. være lover eller forskrifter som spesifiserer hvilke forpliktelser henholdsvis det private arbeidsformidlingsbyrået og arbeidsgiveren har overfor arbeidstakeren, og foreskriver hvilke straffer som skal gjelde for brudd på disse bestemmelsene, herunder forbud mot videre virksomhet for de private formidlingsbyråene som er involvert i bedragersk praksis og misbruk,

   4. vurdere, der arbeidstakere blir rekruttert i ett land til arbeid i private hjem i et annet, å inngå bilaterale, regionale eller multilaterale avtaler, for å forebygge overgrep og ulovlig praksis ved rekruttering og utplassering av arbeidstakere og formidling av arbeid, og

   5. treffe tiltak for å sikre at honorarene som de private arbeidsformidlingsbyråene tar, ikke blir trukket fra lønnen til arbeidstakerne.

2. Når de skal iverksette hver enkelt av bestemmelsene i denne artikkel, skal medlemmene samrå seg med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og med eventuelle organisasjoner som representerer arbeidstakere i private hjem og organisasjoner som representerer deres arbeidsgivere, der det finnes slike organisasjoner.

Artikkel 16

Alle medlemmer skal treffe tiltak for å sikre, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter og nasjonal praksis, at alle arbeidstakere i private hjem, enten på egen hånd eller gjennom noen som representerer dem, har reell tilgang til domstoler og andre tvisteløsningsmekanismer, på vilkår som ikke er mindre gunstige enn de som gjelder for arbeidstakere i sin alminnelighet.

Artikkel 17

1. Alle medlemmer skal etablere effektive og tilgjengelige klagemekanismer og verktøy for å sikre at nasjonale lovbestemmelser og forskrifter til beskyttelse av arbeidstakere i private hjem, blir fulgt.

2. Alle medlemmer skal utvikle og iverksette tiltak for arbeidstilsyn, håndheving av regelverk og straffer, under behørig hensyntaken til det som særpreger arbeid i private hjem, og i samsvar med nasjonale lover og forskrifter.

3. I den grad det er forenlig med nasjonale lover og forskrifter, skal disse tiltakene spesifisere under hvilke omstendigheter det skal gis tilgang til å inspisere en husholdning, under behørig hensyntaken til aktørenes privatliv.

Artikkel 18

Alle medlemmer skal gjennomføre bestemmelsene i denne konvensjon, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, gjennom lover og forskrifter og gjennom kollektive avtaler eller andre tiltak som er i samsvar med nasjonal praksis, ved å utvide eller tilpasse eksisterende tiltak til også å omfatte arbeidstakere i private hjem, eller ved å utarbeide spesifikke tiltak for disse, dersom det er behov for det.

Artikkel 19

Denne konvensjon påvirker ikke mer fordelaktige bestemmelser som får anvendelse på arbeidstakere i private hjem, i andre ILO-konvensjoner.

Artikkel 20

Den formelle ratifiseringen av denne konvensjon skal formidles til Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering.

Artikkel 21

1. Denne konvensjon skal bare være bindende for de medlemmer av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen hvis ratifisering er blitt registrert hos Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør.

2. Konvensjonen skal tre i kraft 12 måneder etter at ratifiseringen fra to medlemmer er blitt registrert hos generaldirektøren.

3. Deretter skal konvensjonen for hvert medlem tre i kraft 12 måneder etter at ratifiseringen fra vedkommende medlem er blitt registrert.

Artikkel 22

1. Et medlem som har ratifisert denne konvensjon, kan si opp konvensjonen når det har gått 10 år fra den dato konvensjonen først trådte i kraft, ved hjelp av et skriftlig dokument som sendes Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering. En slik oppsigelse skal ikke tre i kraft før det er gått ett år etter at den ble registrert.

2. Ethvert medlem som har ratifisert denne konvensjon, og som ikke benytter seg av retten til å si opp konvensjonen i henhold til denne artikkel, innen ett år etter utløpet av 10 års-fristen som er omtalt i foregående nummer, skal være bundet av konvensjonen i 10 nye år, og medlemmet kan deretter si opp konvensjonen innen det første året av hver ny periode på 10 år, på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel.

Artikkel 23

1. Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør skal underrette alle medlemmer av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen om enhver ratifisering eller oppsigelse fra organisasjonens medlemmer som generaldirektøren har registrert.

2. Når generaldirektøren underretter organisasjonens medlemmer om registreringen av den andre innsendte ratifiseringen, skal han informere medlemmene om hvilken dato konvensjonen vil tre i kraft.

Artikkel 24

Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør skal formidle til FNs generalsekretær for registrering alle opplysninger om alle registrerte ratifiseringer og oppsigelser, i samsvar med artikkel 102 i FN-pakten.

Artikkel 25

Styret i Det internasjonale arbeidsbyrået skal, når de finner det nødvendig, presentere for generalkonferansen en rapport om hvordan konvensjonen fungerer, og undersøke om det er ønskelig å ta opp spørsmålet om hvorvidt konvensjonen bør revideres helt eller delvis, på konferansens dagsorden.

Artikkel 26

1. Dersom konferansen vedtar en ny konvensjon som innebærer en revisjon av denne konvensjon, skal, med mindre den nye konvensjonen bestemmer noe annet:

   1. et medlems ratifisering av den nye konvensjonen automatisk innebære en umiddelbar oppsigelse av denne konvensjon, uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 22, dersom og når den reviderte konvensjonen har trådt i kraft,

   2. denne konvensjon ikke lenger være åpen for ratifisering fra den dato den nye reviderte konvensjonen trer i kraft.

2. Denne konvensjon skal i alle tilfeller fortsette å gjelde i sin aktuelle form og med sitt aktuelle innhold for de medlemmer som har ratifisert den, og som ikke har ratifisert den reviderte konvensjonen.

Artikkel 27

Den engelske og den franske versjonen av teksten til denne konvensjon har samme gyldighet.

Protokoll til konvensjon om tvangsarbeid (konvensjon 29)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse,

som er kalt sammen av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået og har trådt sammen til sin 103. sesjon i Genève 28. mai 2014,

som erkjenner at forbudet mot tvangsarbeid dreier seg om en av menneskets grunnleggende rettigheter, og at tvangsarbeid krenker menneskerettighetene og verdigheten til millioner av kvinner og menn, jenter og gutter, bidrar til å opprettholde fattigdom og er en hindring på veien mot målet om anstendig arbeid for alle,

som erkjenner at Konvensjon om tvangsarbeid, fra 1930 (nr. 29), heretter kalt «konvensjonen», og Konvensjon om avskaffelse av tvangsarbeid, fra 1957 (nr. 105), har spilt en svært viktig rolle i kampen mot alle former for tvangsarbeid, men at mangelfull gjennomføring av dem gjør det nødvendig med ytterligere tiltak,

som minner om at definisjonen av tvangsarbeid i artikkel 2 i konvensjonen omfatter alle former for arbeid og tjenester som utføres under tvang, og at den gjelder alle mennesker, uten unntak,

som understreker det presserende behovet for å avskaffe alle former for og varianter av tvangsarbeid,

som minner om at alle medlemmer som har ratifisert konvensjonen, er forpliktet til å gjøre det straffbart ved lov å tvinge noen til å utføre arbeid eller tjenester, og til å sørge for at de straffer som loven foreskriver, virkelig er formålstjenlige, og at de blir strengt håndhevet,

som merker seg at overgangsperioden som konvensjonen inneholder bestemmelser om, er utløpt, og at bestemmelsene i artikkel 1 avsnitt 2 og 3 og artiklene 3-24 ikke lenger kommer til anvendelse,

som erkjenner at formene for tvangsarbeid og sammenhengen de forekommer innenfor, har endret seg, og at handel med mennesker med det formål å tvinge dem til å utføre arbeid eller tjenester, som også kan omfatte seksuell utnyttelse, er gjenstand for økende internasjonal bekymring og krever umiddelbare tiltak for effektiv bekjempelse,

som merker seg at et økende antall mennesker utfører tvangsarbeid i den private økonomien, at visse sektorer av økonomien er spesielt utsatt og at visse grupper arbeidstakere har høyere risiko for å bli offer for tvangsarbeid, særlig migranter,

som merker seg at en effektiv og varig avskaffelse av tvangsarbeid bidrar til å sikre både rettferdig konkurranse mellom arbeidsgivere og beskyttelse av arbeidstakere,

som minner om de relevante internasjonale arbeidsstandarder, herunder særlig Konvensjon om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, 1948 (nr. 87), Konvensjon om retten til å organisere seg og til å føre kollektive forhandlinger, 1949 (nr. 98), Konvensjon om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi, 1951 (nr. 100), Konvensjon om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958 (nr. 111), Konvensjon om minstealder for adgang til sysselsetting, 1973 (nr. 138), Konvensjon om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (nr. 182), Konvensjon vedrørende ut- og innvandring for sysselsetting (revidert), 1949 (nr. 97), Konvensjon om ut- og innvandring under forhold som innebærer misbruk og om fremme av like muligheter og lik behandling for utenlandske arbeidstakere, 1975 (nr. 143), Konvensjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem, 2011 (nr. 189), Konvensjon om privat arbeidsformidling, 1997 (nr. 181), Konvensjon om arbeidstilsyn i industri og handel, 1947 (nr. 81) og Konvensjon om arbeidstilsyn i jordbruket, 1969 (nr. 129), samt ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, fra 1998, og ILOs erklæring om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering, fra 2008,

som gjør oppmerksom på andre relevante internasjonale instrumenter, særlig Den universelle menneskerettighetserklæringen (1948), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966), Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966), Konvensjon om slaveri (1926), Tilleggskonvensjon om avskaffelse av slaveri, slavehandel og forhold og framgangsmåter beslektet med slaveri (1956), FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet (2000), Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn (2000), Protokoll mot smugling av mennesker over land, sjøveien og luftveien (2000), Den internasjonale konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle gjestearbeidere og deres familiemedlemmer (1990), Konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (1984), Konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner (1979) og Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (2006),

som har besluttet å vedta diverse forslag for å rette på den mangelfulle gjennomføringen av konvensjonen, og stadfestet at tiltak for å forebygge, beskytte og gi oppreisning, f.eks. i form av erstatning og rehabilitering, er nødvendig, for å oppnå en effektiv og endelig avskaffelse av alt tvangsarbeid, med henvisning til punkt 4 på sesjonens dagsorden, og

som har besluttet at disse forslagene skal vedtas i form av en protokoll til konvensjonen,

har i dag, 11. juni 2014, vedtatt følgende protokoll, som kan kalles 2014–protokollen til Konvensjon om tvangsarbeid, 1930.

Artikkel 1

1. For å oppfylle de forpliktelser til å avskaffe tvangsarbeid som konvensjonen pålegger dem, skal medlemmene treffe effektive tiltak for å forebygge og eliminere bruk av tvangsarbeid, gi ofrene beskyttelse og tilgang til egnede, og effektive rettsmidler, slik som erstatning, og straffeforfølgelse av gjerningspersonene som står bak bruk av tvangsarbeid.

2. Hvert medlem skal, i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, utvikle en nasjonal politikk og en nasjonal handlingsplan for å oppnå effektiv og endelig avskaffelse av tvangsarbeid, som skal inneholde systematiske tiltak fra de ansvarlige myndigheters side, i samarbeid med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og andre berørte grupper når dette er hensiktsmessig.

3. Definisjonen av tvangsarbeid i konvensjonen stadfestes, og de tiltak som det refereres til i denne protokoll, skal derfor også omfatte spesifikke tiltak mot menneskehandel for tvangsarbeidsformål.

Artikkel 2

For å forebygge tvangsarbeid skal følgende tiltak iverksettes:

1. tiltak for å utdanne og opplyse mennesker, særlig de som vurderes som spesielt sårbare, for å forhindre at de blir ofre for tvangsarbeid,

2. tiltak for å utdanne og opplyse arbeidsgivere, for å forhindre at de blir delaktige i bruk av tvangsarbeid,

3. tiltak for å sikre:

   1. at lovgivningen som er relevant for å forebygge tvangsarbeid, herunder arbeidsrettslovgivningen der det er aktuelt, og håndhevingen av dette lovverket, omfatter alle arbeidstakere og alle sektorer av økonomien, og

   2. at arbeidstilsynsmyndigheter og andre etater som er ansvarlige for at denne lovgivningen håndheves, blir styrket,

4. tiltak for å beskytte enkeltindivider, og særlig arbeidsinnvandrere, mot overgrep og ulovlige framgangsmåter i forbindelse med rekruttering og jobbformidling,

5. tiltak for å støtte bedre aktsomhetsrutiner både i offentlig og privat sektor, for å forebygge og bekjempe risiko for å bli delaktig i bruk av tvangsarbeid, og

6. tiltak for å håndtere de underliggende årsaker og faktorer som øker risikoen for at mennesker blir utnyttet til tvangsarbeid.

Artikkel 3

Hvert medlem skal treffe effektive tiltak for å finne, frigi, beskytte, restituere og rehabilitere alle ofre for tvangsarbeid, samt sørge for andre former for bistand og støtte.

Artikkel 4

1. Hvert medlem skal sørge for at alle ofre for tvangsarbeid, uten hensyn til om de oppholder seg på medlemmets nasjonale territorium eller ikke, og uavhengig av deres rettslige stilling på det nevnte territorium, har tilgang til egnede og effektive rettsmidler, slik som erstatning.

2. Hvert medlem skal, i samsvar med de grunnleggende prinsipper i medlemmets nasjonale rettssystem, treffe de nødvendige tiltak for å sikre at ansvarlige myndigheter har hjemmel til å unnlate å straffeforfølge og idømme straff for ofre for tvangsarbeid for å ha vært innblandet i ulovlig virksomhet, som de har vært tvunget til å delta i som en direkte konsekvens av at de har vært utnyttet til tvangsarbeid.

Artikkel 5

Medlemmene skal samarbeide med hverandre for å forebygge og avskaffe alle former for tvangsarbeid.

Artikkel 6

Tiltak for å iverksette bestemmelsene i denne protokoll og bestemmelsene i konvensjonen skal fastsettes ved nasjonale lover eller forskrifter, eller av de ansvarlige myndigheter, etter konsultasjoner med organisasjonene til de berørte arbeidsgivere og arbeidstakere.

Artikkel 7

Overgangsbestemmelsene i artikkel 1 avsnitt 2 og 3 og artiklene 3-24 i konvensjonen opphører.

Artikkel 8

1. Medlemmene kan ratifisere denne protokoll samtidig med at de ratifiserer konvensjonen, eller på et hvilket som helst tidspunkt etter at de har ratifisert konvensjonen, ved å sende sin formelle ratifikasjon til Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering.

2. Protokollen skal tre i kraft 12 måneder etter at ratifiseringen fra to medlemmer er blitt registrert hos generaldirektøren. Deretter skal protokollen for hvert medlem tre i kraft 12 måneder etter at ratifiseringen fra vedkommende medlem er blitt registrert, og konvensjonen skal være bindende for vedkommende medlem med tillegg av artiklene 1-7 i denne protokoll.

Artikkel 9

1. Et medlem som har ratifisert denne protokoll, kan si opp protokollen når konvensjonen er åpen for oppsigelse, i samsvar med konvensjonens artikkel 30, ved et dokument som sendes Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør for registrering.

2. En oppsigelse av konvensjonen i samsvar med konvensjonens artikkel 30 eller artikkel 32 skal ipso jure innebære at også denne protokoll blir sagt opp.

3. En oppsigelse i samsvar med nr. 1 eller 2 i denne artikkel skal ikke tre i kraft før ett år etter at den ble registrert.

Artikkel 10

1. Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør skal underrette alle medlemmer av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen om enhver ratifisering, erklæring eller oppsigelse fra organisasjonens medlemmer som generaldirektøren har registrert.

2. Når generaldirektøren underretter organisasjonens medlemmer om at den andre ratifiseringen er registrert, skal han samtidig informere medlemmene om hvilken dato protokollen vil tre i kraft.

Artikkel 11

Det internasjonale arbeidsbyråets generaldirektør skal formidle til FNs generalsekretær for registrering alle opplysninger om alle ratifiseringer, erklæringer og oppsigelser som generaldirektøren har registrert, i samsvar med artikkel 102 i FN-pakten.

Artikkel 12

Den engelske og den franske versjonen av teksten til denne protokoll har samme gyldighet.

Rekommandasjon om supplerende tiltak til effektiv bekjempelse av tvangsarbeid (konvensjon 29)

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse,

som er kalt sammen av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået og har trådt sammen til sin 103. sesjon i Genève 28. mai 2014,

som har vedtatt 2014–protokollen til Konvensjon om tvangsarbeid, 1930, heretter kalt «protokollen»,

som har besluttet å vedta diverse forslag for å rette på den mangelfulle gjennomføringen av Konvensjon om tvangsarbeid, 1930 (nr. 29), heretter kalt «konvensjonen», og stadfestet at tiltak for å forebygge, beskytte og gi oppreisning, f.eks. i form av erstatning og rehabilitering, er nødvendig, for å få en effektiv og endelig avskaffelse av tvangsarbeid, i henhold til punkt 4 på sesjonens dagsorden, og

som har besluttet at disse forslagene skal vedtas i form av en rekommandasjon som utfyller konvensjonen og protokollen,

har i dag, 11. juni 2014, vedtatt følgende rekommandasjon, som kan kalles Rekommandasjon om supplerende tiltak til bekjempelse av tvangsarbeid, 2014.

1. Medlemmene bør etablere eller styrke, der det er hensiktsmessig, i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og andre berørte grupper:

   1. en nasjonal politikk og nasjonale handlingsplaner med tidsbundne tiltak og en kjønns- og barnesensitiv tilnærming, for å avskaffe alle former for tvangsarbeid effektivt og med varig virkning, gjennom forebygging, beskyttelse og tilgang til rettsmidler som kan gi erstatning til ofrene og straff for gjerningspersonene, og

   2. ansvarlige myndigheter slik som arbeidstilsynsmyndigheter, rettsvesen og nasjonale organer eller andre institusjonelle mekanismer som er relevante i forbindelse med tvangsarbeid, for å sikre utvikling, samordning, gjennomføring, overvåking og evaluering av den nasjonale politikken og de nasjonale handlingsplanene.

2. 1) Medlemmene bør regelmessig samle inn, analysere og gjøre tilgjengelig pålitelige, objektive og detaljerte opplysninger og statistiske data om tvangsarbeidets art og omfang, delt opp etter relevante karakteristika som kjønn, alder og nasjonalitet, som gjør det mulig å vurdere progresjonen i arbeidet.

   2) Retten til beskyttelse av personopplysninger bør respekteres.

Forebygging

• 3. Medlemmene bør iverksette forebyggende tiltak, som omfatter:

  1. tiltak som bidrar til å fremme respekt for og realisere grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet,

  2. tiltak som fremmer organisasjonsfrihet og retten til kollektive forhandlinger, slik at risikoutsatte arbeidstakere kan slutte seg til arbeidstakerorganisasjoner,

  3. programmer for å bekjempe diskriminering som øker risikoen for at folk blir offer for tvangsarbeid,

  4. initiativer for å få bukt med barnearbeid, og for å fremme utdanningsmuligheter for barn, både gutter og jenter, som en sikkerhet mot at barn blir ofre for tvangsarbeid, og

  5. tiltak for å oppfylle målsettingene i protokollen og konvensjonen.

• 4. Medlemmene bør, under hensyntaken til nasjonale forhold, gjennomføre de forebyggende tiltak som er mest effektive, slik som:

  1. tiltak for å håndtere de underliggende årsakene til at arbeidstakere blir offer for tvangsarbeid,

  2. målrettede holdningskampanjer, særlig overfor de som er mest utsatt for å bli offer for tvangsarbeid, for å informere dem bl.a. om hvordan de kan beskytte seg mot ulovlig rekrutterings- og ansettelsespraksis, hvilke rettigheter og plikter de har som arbeidstakere, og hvordan de får tilgang til bistand dersom de har behov for det,

  3. målrettede holdningskampanjer for å informere om hvilke straffereaksjoner man kan forvente seg ved brudd på forbudet mot tvangsarbeid,

  4. kvalifiseringsprogrammer for risikoutsatte befolkningsgrupper, for å gjøre dem mer attraktive på arbeidsmarkedet og øke deres mulighet og kapasitet til å skaffe seg inntekter,

  5. tiltak for å sikre at nasjonale lover og forskrifter som regulerer arbeidsforhold, gjelder for alle sektorer av økonomien og blir håndhevet på en effektiv måte. Relevant informasjon om ansettelsesvilkår bør spesifiseres på en hensiktsmessig, kontrollerbar og lettfattelig måte, fortrinnsvis ved hjelp av skriftlige kontrakter, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter eller kollektive avtaler,

  6. garantier for en grunnleggende sosial sikkerhet, som en del av det nasjonale sosiale sikkerhetsgulvet som er fastsatt i Rekommandasjon om nasjonale sosiale sikkerhetsgulv fra 2012 (nr. 202), for å redusere sårbarheten for tvangsarbeid,

  7. orientering og informasjon for migranter, før avreise og ved ankomst, for å gjøre dem bedre forberedt på å bo og arbeide i et annet land, og for å bevisstgjøre dem og gi dem bedre kjennskap til menneskehandel for tvangsarbeidsformål,

  8. en konsekvent politikk, når det gjelder for eksempel sysselsettingspolitikken og arbeidsinnvandringspolitikken, som tar hensyn til den risiko som spesifikke grupper migranter er utsatt for, herunder de som er illegale innvandrere, og som tar opp forhold som kan resultere i tvangsarbeidssituasjoner,

  9. fremme av samordnet innsats mellom relevante offentlige organer og tilsvarende organer i andre land, for å tilrettelegge for legal og trygg migrasjon og forebygge menneskehandel, herunder samordnede tiltak for å regulere, autorisere og føre tilsyn med rekrutteringsbyråer og arbeidsformidlingsbyråer og få en slutt på at arbeidssøkere må betale formidlingsgebyrer, for å forebygge gjeldsslaveri og andre former for økonomisk tvang, og

  10. tiltak for å oppfylle medlemmenes forpliktelser i henhold til konvensjonen om å avskaffe tvangsarbeid, ved å gi arbeidsgivere og foretak veiledning og støtte, slik at de kan treffe effektive tiltak for å identifisere, forebygge og begrense, samt gjøre rede for hvordan de håndterer risikoen for at tvangsarbeid kan bli benyttet i deres virksomhet, eller i produkter, tjenester eller virksomhet som de har direkte befatning med.

Beskyttelse

• 5. Det bør gjøres en målrettet innsats for å finne og frigi ofre for tvangsarbeid.

  2) Det bør iverksettes tiltak for å beskytte ofre for tvangsarbeid, og det bør ikke settes som betingelse at ofrene er villige til å samarbeide i strafferettslige eller andre prosesser.

  3) Det kan treffes tiltak for å oppmuntre ofre til samarbeid for å identifisere og straffe de som står bak tvangsarbeid.

• 6. Medlemmene bør anerkjenne arbeidstakerorganisasjoners og andre berørte organisasjoners rolle og deres forutsetninger for å støtte og bistå ofre for tvangsarbeid.

• 7. Medlemmene bør, i samsvar med de grunnleggende prinsipper i deres rettssystemer, treffe de nødvendige tiltak for å sikre at ansvarlige myndigheter har hjemmel til å unnlate å straffeforfølge eller idømme straff for ofre for tvangsarbeid for å ha vært innblandet i ulovlig virksomhet, som de har vært tvunget til å delta i som en direkte konsekvens av at de har vært utnyttet til tvangsarbeid.

• 8. Medlemmene bør treffe tiltak for å gjøre slutt på ulovlig praksis fra rekrutteringsbyråer og arbeidsformidlingsbyråer. De bør f.eks.:

  1. avskaffe praksisen med å kreve formidlingsgebyr fra arbeidssøkere,

  2. kreve åpne kontrakter som klart og tydelig redegjør for ansettelsesvilkår og arbeidsforhold,

  3. etablere egnede og tilgjengelige klagemekanismer,

  4. innføre formålstjenlige straffereaksjoner, og

  5. regulere eller konsesjonsbelegge slike tjenester.

• 9. Medlemmene bør, under hensyntaken til nasjonale forhold, gjennomføre de beskyttelsestiltak som er mest effektive for å dekke alle ofres behov både for akutt hjelp og langsiktig restituering og rehabilitering, slik som:

  1. rimelig innsats for å ivareta sikkerheten til ofre for tvangsarbeid, samt familiemedlemmer og vitner der det er hensiktsmessig, herunder beskyttelse mot trusler og represalier fordi de benytter seg av sine rettigheter i henhold til relevante nasjonale lover, eller fordi de medvirker i rettslige prosesser,

  2. tilfredsstillende og hensiktsmessig innkvartering,

  3. helsetjenester, herunder både medisinsk og psykologisk bistand, samt tilbud om spesielle rehabiliteringsopplegg for ofre for tvangsarbeid, også for de som har vært utsatt for seksuell vold,

  4. materiell bistand,

  5. beskyttelse av privatliv og identitet, og

  6. sosial og økonomisk bistand, herunder tilgang til utdannings- og opplæringsmuligheter og tilgang til anstendig arbeid.

• 10. Tiltak for å beskytte barn som blir utnyttet til tvangsarbeid bør ta hensyn til barnas spesielle behov og ha barnas beste for øye, og de bør, i tillegg til de beskyttelsestiltak som er foreskrevet i Konvensjon om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (nr. 182), også omfatte:

  1. tilgang til utdanning for jenter og gutter,

  2. oppnevning av verge eller annen representant, dersom dette er hensiktsmessig,

  3. status som mindreårig, i påvente av verifisering, dersom en persons alder er usikker, og det er grunn til å tro at vedkommende er under 18 år, og

  4. tiltak for å gjenforene barn med deres familier, eller sørge for familiebasert omsorg, dersom dette er til det beste for barnet.

• 11. Medlemmene bør, under hensyntaken til nasjonale forhold, gjennomføre de tiltak som er mest effektive for å beskytte migranter som er blitt ofre for tvangsarbeid, uavhengig av hvilken rettslig stilling migrantene har på deres nasjonale territorier, herunder:

  1. innvilge en periode til refleksjon og restituering, der han/hun skal gis tillatelse til å oppholde seg på vedkommende medlemsstats territorium, slik at han/hun kan ta en informert beslutning med hensyn til beskyttelsestiltak og deltakelse i rettsprosesser, dersom det er rimelig grunn til å anta at hun/han er et offer for tvangsarbeid,

  2. innvilge midlertidig eller permanent oppholdstillatelse og tilgang til arbeidsmarkedet, og

  3. tilrettelegge for en trygg og fortrinnsvis frivillig repatriering.

Rettsmidler, f.eks. erstatning, og tilgang til rettsapparatet

• 12. Medlemmene bør treffe tiltak for å sikre at alle ofre for tvangsarbeid har muligheten til å prøve sine saker rettslig, og at de har tilgang til andre egnede og effektive rettsmidler, som f.eks. erstatning for personskade eller materiell skade, herunder ved å:

  1. sikre, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter og nasjonal praksis, at alle ofre, enten på egen hånd eller gjennom sine representanter, har effektiv tilgang til domstoler, tribunaler og andre tvisteløsningsmekanismer, slik at de kan reise krav om oppreisning, f.eks. i form av kompensasjon eller skadeserstatning,

  2. sørge for at ofrene kan reise krav om kompensasjon eller skadeserstatning fra gjerningspersonene, herunder ubetalt lønn og lovbestemte bidrag til sosiale ytelser,

  3. sikre tilgang til aktuelle eksisterende erstatningsordninger,

  4. sørge for informasjon om ofrenes juridiske rettigheter og hvilke tjenester de har tilgang til, samt rådgivning, på et språk de kan forstå, og tilgang til juridisk bistand, fortrinnsvis gratis, og

  5. sørge for at alle som har vært offer for tvangsarbeid i vedkommende medlemsstat, enten det dreier seg om egne statsborgere eller andre, har tilgang til relevante administrative, sivile og strafferettslige rettsmidler i vedkommende stat, uavhengig av om de fortsatt oppholder seg på statens nasjonale territorium eller ikke, og uansett deres rettslige stilling på det nevnte territoriet, eventuelt med forenklede prosessuelle krav, dersom dette er hensiktsmessig.

Håndheving

• 13. Medlemmene bør styrke håndhevingen av nasjonale lover og forskrifter og andre tiltak, herunder gjennom å:

  1. gi de relevante myndigheter, slik som arbeidstilsynsmyndigheter, det nødvendige mandat og de ressurser og den opplæring de trenger, for at de skal kunne håndheve loven effektivt og samarbeide med andre berørte organisasjoner for å forebygge tvangsarbeid og beskytte ofrene for slik praksis,

  2. sørge for at det ilegges bøter, i tillegg til straffesanksjoner, slik som beslag av profitt fra tvangsarbeid og beslag av andre aktiva, i samsvar med nasjonale lover og forskrifter,

  3. sørge for at juridiske personer kan bli holdt ansvarlig for brudd på forbudet mot bruk av tvangsarbeid, ved anvendelse av artikkel 25 i konvensjonen og bokstav b) ovenfor, og

  4. styrke innsatsen for å finne ofre, bl.a. gjennom utvikling av indikatorer for å oppdage tilfeller av tvangsarbeid, til bruk for arbeidsinspektører, politi, sosialarbeidere, utlendingsmyndighetene, offentlige påtalemyndigheter, arbeidsgivere, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, frivillige organisasjoner og andre relevante aktører.

Internasjonalt samarbeid

• 14. Det internasjonale samarbeidet mellom medlemmene og med relevante internasjonale og regionale organisasjoner bør styrkes, og disse bør bistå hverandre for å sette en effektiv og endelig stopper for bruk av tvangsarbeid, bl.a. ved å:

  1. styrke det internasjonale samarbeidet, både mellom de institusjoner som skal håndheve arbeidsrettslovgivningen og de som skal håndheve strafferetten,

  2. mobilisere ressurser for nasjonale handlingsprogrammer og for internasjonalt teknisk samarbeid og internasjonal teknisk bistand,

  3. gi hverandre juridisk bistand,

  4. samarbeide for å ta opp og forebygge bruken av tvangsarbeid blant diplomatisk personell, og

  5. gi hverandre teknisk bistand, herunder utveksling av informasjon, gode framgangsmåter og erfaringer som er høstet i kampen mot tvangsarbeid.