Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 100 S (2013–2014)

Samtykke til å sette i kraft en skatteavtale mellom Norge og Belgia, undertegnet i Oslo 23. april 2014

Til innholdsfortegnelse

2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 angir avtalens saklige anvendelsesområde.

I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer, også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav d).

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Fordi Belgia for tiden ikke utligner formuesskatt, oppstår det ingen dobbeltbeskatning av formue. Den nye skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Dette innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

Som i den gjeldende skatteavtalen omfatter den nye avtalen den norske kontinentalsokkelen, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav a). I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

I artikkel 3 punkt 1 bokstav 1) er det tatt inn en definisjon av begrepet «pensjonsfond». Definisjonen har betydning for anvendelsen av artikkel 10 punkt 2 bokstav a) og artikkel 11 punkt 3 bokstav e) i den nye skatteavtalen.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en avtalestat». Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Belgia på grunnlag av domisil, bopel, sete for ledelsen, eller ethvert lignende kriterium.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Belgia. Bestemmelsene er i tråd med OECD-mønsteret.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted». Punkt 2 nevner en rekke typiske eksempler på hva som dekkes.

Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, et anleggs-, installasjons- eller monteringsprosjekt eller et kontroll- eller rådgivningsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 12 måneder.

OECDs mønsteravtale har ingen egen bestemmelse om beskatning av tjenester, men har i kommentarene til artikkel 5 tatt inn et forslag til en slik bestemmelse for de stater som ønsker å regulere beskatningen av tjenester. Punkt 4 er i overensstemmelse med dette forslaget.

Etter punkt 4 foreligger det fast driftssted for et foretak i en avtalestat når foretaket utfører tjenester i den andre avtalestaten gjennom en fysisk person som er til stede i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger183 dager i en tolvmånedersperiode, og mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekt skriver seg fra tjenester utført i den andre staten gjennom denne personen. Denne bestemmelsen er knyttet til opphold generelt og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Bestemmelsen vil i praksis ha størst betydning for enkeltpersonsforetak eller fåmannsselskaper.

Videre foreligger det fast driftssted for et foretak i en avtalestat når foretaket utfører tjenester i den andre avtalestaten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger183 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode, og disse tjenestene er utført for det samme prosjektet eller tilknyttede prosjekter gjennom en eller flere fysiske personer som er tilstede og utfører slike tjenester i den andre staten.

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 3 og punkt 4 i artikkel 5, foruten av artikkelens alminnelige definisjon i punkt 1. For tilfeller som dekkes av punkt 4, og som i prinsippet også dekkes av punkt 1, 2 eller 3, skal punkt 4 gå foran.

Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering av varer ikke skal utgjøre et fast driftssted.

Punkt 6 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artiklene 6-21 er operative regler om beskatning av de ulike typer inntektserverv. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den annen stat.

Etter punkt 1 kan inntekt fra slik virksomhet bare skattlegges i den annen stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet, kan den fortjeneste som kan tilskrives det faste driftsstedet i medhold av bestemmelsene i punkt 2, skattlegges i den annen stat.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelse av fortjenesten til et fast driftssted. Driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold («selvstendighetsfiksjonen» og «armlengdeprinsippet»).

Fordi hovedkontor og filial er ett og samme subjekt, har disposisjoner mellom et hovedkontor og dets faste driftssted i liten grad vært anerkjent ved fastsettelsen av driftsstedets inntekter og utgifter. Punkt 2 bestemmer imidlertid at det skal tas hensyn slike disposisjoner.

Det følger av punkt 2 at ved fastsettelsen av driftsstedets inntekter skal det tas hensyn til funksjoner som utføres, eiendeler som brukes og risikoer som bæres av foretaket gjennom det faste driftsstedet og gjennom de andre delene av foretaket. I OECDs kommentarer (2010-utgaven) til artikkel 7 er det er gitt en detaljert beskrivelse på hvordan en filials inntekter og utgifter skal tilordnes og beregnes. Det følger av disse kommentarene at dette skal skje i to trinn: først en funksjonell og faktisk analyse av forholdet mellom hovedkontoret og dets filial. Deretter skal verdien av de enkelte disposisjoner og transaksjoner fastsettes i tråd med OECD-retningslinjene som gjelder i saker om internprising.

I punkt 3 er det gitt regler om eventuell justering av fortjenesten i den annen stat, når det oppstår spørsmål om å endre driftsstedets inntektsfastsettelse etter bestemmelsene i punkt 2.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h).

Avtalens punkt 1 avviker fra hovedalternativet i OECD-mønsteret, men følger et alternativ i kommentaren der det fastsettes at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en avtalestat får gjennom deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den andre berørte staten for å eliminere dobbeltbeskatning.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestat hvor aksjonæren er bosatt.

De samme inntektene kan også skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er i punkt 2 a) begrenset til 5 prosent av brutto utbytte når den virkelige rettighetshaveren er et pensjonsfond, forutsatt at aksjene eller andre rettigheter som slikt utbytte er betalt på grunnlag av, eies med henblikk på en aktivitet nevnt under artikkel 3 punkt 1, bokstav l).

Punkt 2 b) fastsetter at skattesatsen i alle øvrige tilfeller skal være 15 prosent.

I punkt 3 a) er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når virkelig rettighetshaver til dividenden er et selskap som er hjemmehørende i den andre avtalestaten, og som i en uavbrutt periode på minst 12 måneder eier aksjer som direkte representerer minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap.

I punkt 3 b) er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når virkelig rettighetshaver til dividenden er Norge eller en regional eller lokal forvaltningsmyndighet, Norges Bank, Statens pensjonsfond utland, og et lovbestemt organ eller enhver institusjon som helt eller i det vesentligste eies av regjeringen i Norge, dens regionale eller lokale forvaltningsmyndighet, som de kompetente myndigheter i de kontraherende stater til enhver tid enes om.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjene som utbyttet utdeles på grunnlag av, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 6 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter og er utformet i tråd med OECD-mønsteret. Det er fastsatt at slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor mottaker av renteinntekten er bosatt, jf. artikkelens punkt 1.

Etter artikkelens punkt 2 kan de samme inntektene også skattlegges i den stat hvor rentene skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige rettighetshaver til renten er hjemmehørende i den andre avtalestat, er den skattesats som kan benyttes begrenset til 10 prosent av brutto renteinntekter.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan bare skattlegges i den virkelige rettighetshaverens bostedsstat. Bestemmelsen samsvarer med OECDs mønsteravtale.

Uttrykket «royalty» er definert i punkt 2.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til en rettighetshaver bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsen bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før realisasjon av formuesobjektet.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den avtalestat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart eller løsøre vedrørende driften av slikt skip eller luftfartøy, bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

I den utstrekning slike gevinster ikke er gjenstand for beskatning i bostedsstaten, kan gevinstene i visste tilfeller også skattlegges i kildestaten.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 4.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen avtalestat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen.

For tilfeller der arbeidskraft er utleid for arbeid i den andre staten, er det i punkt 3 fastsatt et unntak fra 183-dagersregelen som innebærer at hovedregelen i punkt 1 likevel kommer til anvendelse.

Artikkelens punkt 4 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart, og bestemmer at slike lønnsinntekter kan skattlegges i den avtalestat hvor virksomheten er hjemmehørende.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Etter artikkelens punkt 2 skal imidlertid slik godtgjørelse i visse tilfeller beskattes i henhold til artikkel 14 som inntekt fra lønnsarbeid.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor virksomhet som artist eller idrettsutøver utøves. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Artikkel 16 er i samsvar med OECDs mønster.

Artikkel 17 omhandler pensjoner og trygdeytelser. Artikkelen regulerer beskatningen av både private og offentlige pensjoner.

Etter artikkelen kan pensjoner og sosiale trygdeytelser som betales fra en avtalestat til en person bosatt i den annen avtalestat, skattlegges både i den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildeskatt), og i den stat hvor mottakeren er bosatt. Kildeskatten er begrenset til 15 prosent av brutto pensjonsbeløp. Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 22.

Artikkel 18 punkt 1 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Som hovedregel, og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Denne hovedregelen gjelder imidlertid ikke når de angitte vilkår i punkt 1 bokstav b) er oppfylt. I slike tilfeller er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene.

Etter artikkelens punkt 2 bokstav a) skal pensjoner som betales fra en avtalestat, for tjenester som er ytet denne stat, bare kunne skattlegges i denne stat (kildestaten). Etter bestemmelsens bokstav b) skal slik pensjon likevel bare kunne skattlegges i den annen stat dersom mottakeren er hjemmehørende i, og er statsborger av, denne stat.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 omhandler virksomhet utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter).

Punkt 1 fastsetter at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område, uansett hva som måtte følge av avtalen for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3. Således er det bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende foretaks hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og foretakene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 a og b tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell til et område hvor det foregår offshorevirksomhet, eller mellom slike områder, bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor foretaket som oppebærer fortjeneste ved denne driften, er hjemmehørende. Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og annet hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Uttrykket «hjelpefartøy» innebærer at bestemmelsen blant annet omfatter brannslukningsfartøy og kombinasjonsfartøy.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 a skattlegges i sokkelstaten fra første dag, men hvis arbeidsgiver ikke er bosatt i sokkelstaten, kan sokkelstaten kun beskatte lønnsinntekten såfremt arbeidet er utført i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 5 b omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy mv. som er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan beskattes i den stat hvor foretaket som driver slik virksomhet, er hjemmehørende.

Punkt 6 klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Slike gevinster kan skattlegges i sokkelstaten.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes i virksomhetslandet.

Dersom inntekt som nevnt i punktene 1 og 2 ikke faktisk beskattes i bostedsstaten, gir punkt 3 kildestaten rett til å beskatte slik inntekt.

Artikkel 22 gir regler om fremgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning. Norge benytter kreditmetoden som metode for å eliminere dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Belgia. Norge må imidlertid med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Belgia på den samme inntekten, i den utlignede norske skatten, jf. punkt 1 bokstav a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Belgia å skattlegge skal det i Norge brukes den såkalte alternative fordelingsmetode. I punkt 1 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i skattegrunnlaget, men da slik at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den britiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Belgia.

Artiklene 23 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering.

Artikkel 24 regulerer fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller begge statene som medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta dette opp med den kompetente myndighet i den stat hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om de tiltakene som medfører eventuell avtalestridig beskatning.

Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. I motsatt fall, følger det av punkt 2 at det kan tas kontakt med den kompetente myndighet i den annen stat med sikte på en gjensidig løsning.

Etter punkt 3 kan de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale også løse vanskeligheter eller tvil om fortolkningen av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med tanke på å unngå dobbeltbeskatning i de mulige tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Etter punkt 4 skal de kompetente myndigheter bli enige om nødvendige administrative tiltak for å gjennomføre avtalebestemmelsene, og spesielt om de bekreftelser som må fremlegges av personer hjemmehørende i en av statene, for å oppnå fordeler i den annen stat i form av fritak eller reduksjon av skatt etter avtalen.

Punkt 5 angir at de kompetente myndigheter skal kommunisere direkte med hverandre ved anvendelsen av avtalen.

Dersom Norge på et tidspunkt etter at avtalen mellom Norge og Belgia er signert, inntar en voldgiftsklausul i en av sine skatteavtaler, skal den norske regjering skriftlig informere den belgiske regjering om dette, og skal innlede forhandlinger med Belgia med henblikk på å inkludere en voldgiftsbestemmelse i den foreliggende avtale. Dette fremgår i avtalens protokoll punkt 10

Artiklene 25 og 26 inneholder enkelte særlige bestemmelser om henholdsvis utveksling av opplysninger og bistand til innfordring. Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale.

Artikkel 27 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat.

Artiklene 28 og 29 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 28 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at avtalen kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger.

Avtalen vil få virkning i begge stater:

for kildeskatter: på inntekt som er godskrevet eller betalbar fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.

For øvrige inntektsskatter: på inntekter for skattbare perioder fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.

For øvrige skatter: på forfalte skatter hva angår skattbare begivenheter som finner sted fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.

Avtalen har også en protokoll som utgjør en integrert del av avtalen.

Til toppen
Til dokumentets forside