4 Fremmed rett

4.1 Danmark

Forsvarsministeriet i Danmark koordinerer planlegging av sivil beredskap og gjennomfører planlegging for områder som faller utenfor andre myndigheters ansvarsområde. Forsvarsministeriet har delegert den daglige koordineringsfunksjonen til Beredskabsstyrelsen. I 1993 ble daværende sivilforsvar og brannvesen integrert og fikk en ny lov: «Beredskapsloven nr. 137 af 01/03/2004».

Beredskabsstyrelsen fører tilsyn med kommunal beredskap. Sentrene yter assistanse til den kommunale redningsberedskapen for hendelser som går ut over det kommunen selv kan håndtere. Under krise eller krig er redningsberedskapen en del av totalforsvaret.

I den parlamentariske flertallsavtale om redningsberedskapen for perioden 2007-2010 («Aftale om redningsberedskabet efter 2006, af 24. april 2007«) fremgår det at forskyvningen av redningsberedskap i forhold til krigsrelaterte sivilforsvarsoppgaver mot fredsmessige oppgaver kan fortsette. Det er også enighet om at den fortsatte utvikling av redningsberedskapen bør legge vekt på utvikling av kapasiteter til å håndtere følgene av eventuelle terrorangrep mot Danmark, forebyggelse av større ulykker og katastrofer samt kapasitet til å delta i internasjonalt samarbeid.

4.2 Sverige

Det svenske Forsvarsdepartementet har et overordnet oppfølgingsansvar for nasjonal, regional og lokal beredskap, brann, redning og sivilt forsvar. Forsvarsdepartementet har delegert rådgivnings-, koordinerings- og kontrolloppgaver til Myndigheten för samhällsskydd och beredskap (MSB), (Swedish Civil Contingencies Agency). MSB har ansvar for spørsmål om samfunnets kriseberedskap og sikkerhet, herunder «civilt försvar». Myndigheten skal være pådriver i arbeidet med å utvikle tverrsektorielt samarbeid i og mellom alle nivå i samfunnet over hele trusselbildet. Myndigheten skal ha ansvar både før, under og etter en krise eller ulykke.

Sverige hadde frem til 1995 et statlig sivilforsvar, bestående av ca. 165 000 personer og materiell. Materiellet er fortsatt et statlig anliggende, som stilles til disposisjon for kommunene ved behov. I «Lag (2006:544) om kommuners och landstings åtgärder inför och vid extraordinära händelser i fredstid och höjd beredskap» er de tidligere statlige sivilforsvarsoppgavene overført til kommunene. I Sverige er redningstjenesten ivaretatt av det kommunale brannvesen.

I loven gis det bestemmelser om kommunenes og landstingets ansvar innenfor det sivile forsvaret. Kommuner og landstinget pålegges i loven å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser og utforme beredskapsplaner. Ved større hendelser skal det opprettes en kriseledelse bestående av politisk ledelse og andre myndigheter dersom situasjonen tilsier det.

4.3 Finland

Innenriksdepartementet har en særskilt stilling som beredskapsdepartement og koordinerende krisehåndteringsmyndighet på statlig nivå. I statsrådens forordning til redningsverket angis det konkret hvilke offentlige og private virksomheter og organisasjoner som er ansvarlig for å utarbeide spesifikke redningsplaner.

Finland har ikke lenger et eget sivilforsvar, og oppgavene ivaretas i dag av redningstjenesten. I 2003 ble det etablert en ny «Räddningslag 13.6.2003/468», som erstattet den tidligere lov om redningsvesenet. Det kom bestemmelser om egenberedskap, forebygging av ulykker og brannforebyggende tiltak. Med redningsvirksomhet menes hurtige avgjørelser i ulykkessituasjoner for å beskytte og redde mennesker, eiendom og miljø, begrense skader og lindre skadefølger.

Kostnader for redningsvesenet dekkes av kommunene i den enkelte region. Staten erstatter slokkings- og redningskostnader som er eksepsjonelt høye i forhold til kommunenes økonomiske yteevne.

4.4 Storbritannia

Storbritannia vedtok en ny Civil Contingency Act (CCA) i 2004.

Lovens intensjon er å gi et tilstrekkelig rammeverk for å kunne håndtere katastrofer og kriser som utfordrer det etablerte systemets evne og mulighet for å intervenere. Loven omfatter ikke en generell plikt til planlegging på lokalt nivå i forbindelse med «everyday accidents», da dette ligger implisitt i spesiallovgivningen som regulerer de ulike nød- og redningsetatene.

Mens loven fra 1948 hadde fokus på særskilte tiltak i forbindelse med fiendtlige angrep fra en fremmed statsmakt, har den nye loven fokus på kriser og katastrofer i fredstid. En presis definisjon av begrepet «krise» (emergency) er sentralt i denne sammenheng. Begrepet «krise» defineres som:

• alvorlig trussel mot liv eller helse

• alvorlig miljøtrussel, eller

• krig eller terroranslag som innebærer en alvorlig trussel mot samfunnets sikkerhet

Lovens del I har til hensikt å tilrettelegge for sivil beredskap på det lokale nivå. Sammen med forskrifter og veiledninger skaper dette et rammeverk som stiller definerte krav til hvilket ansvar som tilligger nødetatene når det gjelder beredskapsplanlegging og krisehåndtering, fra den dagligdagse hendelse, til større kriser, katastrofer og krig. Loven pålegger partene å samarbeide når det gjelder beredskapsplanlegging innenfor sitt geografiske område. Partene skal systematisk og i fellesskap kartlegge risiko- og sårbarhetsområder, og ut fra dette utarbeide felles beredskapsplaner for krisehåndtering. Videre legges det til grunn et likhetsprinsipp som innebærer at den som har ansvaret for den dagligdagse hendelse, innehar det samme ansvaret ved større uønskede hendelser og krisesituasjoner.

Når det gjelder lovens del II, gir denne fullmaktsbestemmelser til regjeringen for å iverksette og pålegge midlertidige tiltak ved særskilte alvorlige hendelser, hvor lovverket forøvrig ikke gir tilstrekkelige hjemler for å iverksette tiltak eller gi pålegg. I motsetning til del I, som er ment å gjelde for nærmere angitte lokale områder, er del II ment å gjelde for større geografiske regioner. For å unngå misbruk av del II-vedtak er det bl.a. stilt krav om forholdsmessighet mellom reguleringens art og den hendelse som skal avbøtes. Videre skal slike regulatoriske tiltak av rettssikkerhetsgrunner ikke brukes i forbindelse med streik o.l., ei heller endre kriminallovgivning eller bryte med menneskerettighetene eller EU-lovgivning. Den midlertidige lovgivningen skal kunne prøves ved domstolene og oppheves av Parlamentet.