8 Fullmakt til å erklære sivilforsvarsberedskap

8.1 Gjeldende rett

Av gjeldende lov § 3 fremgår følgende:

«Når riket er i krig eller krig truer, kan Kongen erklære sivilforsvarsberedskap for hele riket eller deler av det.»

Sivilforsvarsberedskap er en beredskapsgrad hvor alle planlagte sivilforsvarstiltak kan eller skal settes i verk, og hvor Sivilforsvarets organisasjon trer i høyeste alarmberedskap.

En beslutning om sivilforsvarsberedskap kan gis for et begrenset tidsrom av inntil en måneds varighet. Beslutningen kan imidlertid gjentas for inntil en måned av gangen. Det er ikke satt noen begrensninger i antallet ganger beslutningen kan gjentas.

I forskrift 14. desember 1956 nr. 4 om sivilforsvarsberedskap er det gitt nærmere bestemmelser om de ulike rettsvirkninger av erklært sivilforsvarsberedskap. Rettsvirkninger av erklært sivilforsvarsberedskap vil bl.a. kunne være: forberedelser for å iverksette evakuering av sivilbefolkningen, klargjøring av tilfluktsrom, etablering og klargjøring av varslingssystemer, mobilisering av Sivilforsvarets reservepersonell, innskrenkninger i de tjenestepliktiges bevegelsesfrihet og etablering av forsyningssystemer for Sivilforsvarets mannskaper.

Sivilforsvarsberedskap kan etter gjeldende rett ikke erklæres for hendelser i fred.

Etter lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold § 5 jf. § 3, kan Kongen tillegge fylkesmannen eller andre lokale forvaltningsorganer myndighet til å treffe tiltak til vern om sivilbefolkningen og eiendom. Slik bemyndigelse vil blant annet kunne innbefatte mulighet for å erklære sivilforsvarsberedskap. Bestemmelsene i beredskapsloven er begrenset til krigs- eller krigslignende situasjoner.

8.2 Forslagene i høringsbrevet

Gjeldende lov og forskriftsbestemmelser gir anvisning på en rekke tiltak som kan iverksettes ved erklært sivilforsvarsberedskap når riket er i krig eller krig truer. Sivilforsvarets hjelpemannskap settes i høyeste alarmberedskap, sivile beskyttelsestiltak klargjøres, og forhold tilrettelegges for innsats på det nivå som denne beredskapsgrad tilsier.

I høringsbrevet ble det vist til et fortsatt behov for lovbestemmelser om sivilforsvarsberedskap. Det ble samtidig vist til at det de senere årene har inntruffet en dreining i trusselbildet, som tilsier at loven gis en utforming som rommer hendelser både i fred og i krig.

Vilkårene for å kunne erklære sivilforsvarsberedskap ble på denne bakgrunn foreslått knyttet til begrepet «større uønsket hendelse», som i høringsforslaget ble definert som uønsket hendelse som har medført, eller kan medføre betydelige skadevirkninger for liv, helse, miljø eller materielle verdier, og som involverer betydelige rednings- og beredskapsressurser.

8.3 Høringsinstansenes syn

Næringslivets sikkerhetsorganisasjon (NSO) har følgende kommentar til høringsforslaget:

«I henhold til denne bestemmelsen kan Kongen iverksette sivilforsvarsberedskap som innebærer at Sivilforsvarets organisasjon trer i høyeste alarmberedskap. Virksomheter som plikter å etablere en særskilt egenberedskap i henhold til § 28 er ikke nevnt. Vi anmoder departementet om å vurdere om også virksomheter bør etablere særskilte beredskapstiltak ved erklært sivilforsvarsberedskap.»

Norges sivilforsvarsforbund uttaler følgende:

«Vi støtter departementets forslag da vi ikke kan se vesentlige forskjeller i rettsvirkninger av iverksettelse av tiltak i krigshendelser eller fredstidshendelser.»

Oslo politidistrikt har følgende merknad:

«Oslo politidistrikt vil innledningsvis understreke at vi prinsipielt er enig i at loven endres slik at sivilforsvarsberedskap kan erklæres også i fredstid. Dette er i samsvar med samfunnsutviklingen og dagens trusselbilde. Vi har merket oss at hvordan og når slik beredskap skal erklæres skal avklares i forskrift. Vi legger til grunn at dette er forhold som vil bli undergitt utredning og høringsrunde relativt snart etter at lovarbeidet er ferdig.«’

Rogaland politidistrikt uttaler følgende:

«Det foreslås å beholde hjemmelen for å erklære sivilforsvarsberedskap som eget tiltak. Det er det gode grunner for, se kommentarene s. 16, og det er etter vårt syn fornuftig. Det foreslås naturlig nok at en beslutning om dette treffes av Kongen (i statsråd), da et slikt tiltak vil ha store samfunnsmessige konsekvenser.»

Forsvarsdepartementet uttaler følgende:

«Siden det fremgår av kommentaren til § 4 at konsekvensene av erklært sivilforsvarsberedskap er av inngripende karakter for nasjonen som helhet, antar vi at en slik beredskap også vil kunne få rettsvirkninger for andre enn Sivilforsvaret og dets personell. Den vil trolig kunne sammenlignes med ordningen med å erklære et nærmere definert område i landet for «katastrofeområde». Etter vårt syn vil «katastrofeområde» (eller evt. kriseområde) være et bedre og mer selvforklarende begrep enn «sivilforsvarsberedskap», som kan oppfattes som avgrenset til etaten Sivilforsvaret sin beredskap. Begrepet «katastrofe» dekker også de utfordringer for sivilbefolkningen som loven tar sikte på å forebygge og motvirke. Å erklære et område som katastrofeområde antas også å ha større psykologisk effekt for sivilbefolkningen, bl.a. fordi det tydeligere impliserer situasjonens alvor og demonstrerer myndighetenes handlekraft. Vi vil derfor presumere at begrepsbruken i denne sammenheng er viktig, og at etablering av et system for erklæring av katastrofeområder vil kunne bidra til å lette myndighetenes krisehåndtering fremfor å basere seg på sivilforsvarsberedskap som terminologi. Vi foreslår imidlertid ikke at erklæring av katastrofeområde skal medføre andre konsekvenser eller utvidede fullmakter enn de som det i lovforslaget siktes til med sivilforsvarsberedskap».

Hjemmelsgrunnlaget for de ulike tiltakene vil fremdeles finnes i loven.

8.4 Departementets vurderinger

Departementet har foretatt en nærmere vurdering av hjemmelen for å iverksette «sivilforsvarsberedskap» og funnet at det ikke er behov for å videreføre denne bestemmelsen. Begrepet har vært lite anvendt de siste 30 årene, og vi har andre ordninger som ivaretar dette behovet, som ikke eksisterte, da sivilforsvarsloven trådte i kraft i 1953.

Etter hvert som behovet for bedre samordning og koordinering av sivilt beredskapsarbeid og beredskapstiltak økte, ble det på begynnelsen av 1970-tallet utarbeidet en sivil hovedberedskapsplan som nå eksisterer som Sivilt beredskapssystem (SBS), som oppdateres fortløpende. SBS tilrettelegger iverksettelse av forhåndsplanlagte handlemåter for å forebygge og/eller redusere skadeomfanget ved kriser, katastrofer, terroranslag og krig. Systemet kan også nyttes i kriser av ikke-sikkerhetspolitisk karakter som naturkatastrofer med mer. Sivilforsvarets beredskapstiltak er integrert i beredskapssystemet, og kan iverksettes avhengig av situasjonen enten som enkelttiltak eller som en pakke av to eller flere tiltak, og i takt med samfunnets beredskapseskalering for øvrig. Ved erklæring av «full beredskap» vil systemet iverksette alle oppsetningstiltak som tidligere var tenkt under «sivilforsvarsberedskap».

Så lenge det ikke anses nødvendig å beholde hjemmelen for iverksettelse av «sivilforsvarsberedskap» vurderer departementet det slik at det heller ikke er ønskelig å innføre et nytt begrep som å erklære et område for et «katastrofeområde». Et slikt begrep må for å ha noen reell betydning inneholde et sett av rettsvirkninger, og departementet kan ikke se behov for en slik ordning på dette tidspunkt.

Departementet har på bakgrunn av dette funnet å ikke gå videre med lovforslaget.