Prop. 91 L (2009-2010)

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (sivilbeskyttelsesloven)

Neste kapittel

Forrige kapittel

18 Merknader til de enkelte lovbestemmelser

Til § 1 Formål

Bestemmelsen er ny.

Formålsbestemmelsen viser til at loven omfatter tiltak for å beskytte liv, helse, miljø og materielle verdier. Dette omfatter tiltak og plikter som iverksettes fra Sivilforsvaret, kommunene, virksomheter og enkeltpersoner i medhold av loven.

Loven gjelder tiltak innen hele krisespekteret fra fred til krig.

Begrepet «materielle verdier» er ment å omfatte både materielle verdier som kan erstattes og ikke-fornybare verdier slik som kulturminner.

Begrepet «uønskede hendelser» er nærmere definert i loven § 3.

Bestemmelsen er drøftet nærmere i kap 6.

Til § 2 Lovens stedlige virkeområde

Bestemmelsen er ny.

Det er pr. i dag ikke etablert sivilforsvar på Svalbard.

Av første ledd fremkommer det at loven gjelder for Svalbard, Jan Mayen og bilandene i det omfang og med de stedlige tilpasninger Kongen bestemmer. Det forutsettes at det vil være behov for særskilte bestemmelser for lovens anvendelse og håndheving på Svalbard, og at nærmere regulering av dette gjøres gjennom forskrifter.

Av annet ledd følger det at loven ikke gjelder for petroleumsaktivitetene på den norske del av kontinentalsokkelen. Det forutsettes at sikkerhets- og beredskapsspørsmål reguleres gjennom petroleumsloven og øvrig lovgivning som er gjort direkte gjeldende for disse aktivitetene. Landbaserte anlegg, for eksempel ilandføringsterminaler og utvinningsanlegg som er forbundet med anlegg til havs er imidlertid fullt ut omfattet. Det samme gjelder rørledninger med tilhørende innretninger på land og i sjøområder etter at rørledningen første gang har krysset land.

Bestemmelsen er drøftet nærmere i kap 7.

Til § 3 Definisjoner

Bestemmelsen er ny.

Bestemmelsen gir nærmere definisjoner av sentrale begrep som går igjen i loven.

«Uønskede hendelser» er hendelser som avviker fra det normale i fredstid. Begrepet er nokså vidt, slik at det skal kunne fange opp de fleste situasjoner hvor det vil være behov for ekstra innsats av blant annet Sivilforsvaret. Eksempler på uønskede hendelser kan blant annet være ekstreme værforhold, ras, flom, dambrudd, fjellskred, akutt forurensning, atomulykker mv. Begrepet er brukt i lovforslaget §§ 1, 4 første ledd bokstav f) og 23 første ledd.

Med « Sivilforsvarets myndigheter » menes departementet og den som bemyndiges. Per i dag er det aktuelt at direktoratet og sivilforsvarsdistriktene bemyndiges. Andre kan etter behov bemyndiges.

Med begrepet «Egenbeskyttelsestiltak» menes for det første de tiltak virksomheter iverksetter som en del av industrivernet, jf. lovforslaget § 23. Industrivern er den enkelte virksomhets egenbeskyttelse mot uønskede hendelser, og skal verne liv og helse, miljø og materielle verdier. Industrivernet er en del av totalforsvaret.

Egenbeskyttelsestiltak gjelder også tiltak som pålegges den enkelte faste eiendom (privat og offentlig), jf. lovforslaget § 24. Dette vil være tiltak som skal verne den enkelte eiendom samt omgivelsene mot skadelige følger av uønskede hendelser.

Til § 4 Sivilforsvarets oppgaver og ansvar

Bestemmelsen er ny. Formålet med § 4 er å angi Sivilforsvarets hovedoppgaver samlet for å gi en bedre oversikt for brukeren. Hovedbegrunnelsen for opprettelsen av Sivilforsvaret ligger i folkerettens fundamentale fordringer om at sivilbefolkningen har krav på beskyttelse i krig. Dette tilsier at Sivilforsvaret fortsatt skal ha egne oppgaver i tilknytning til vern av sivilbefolkningen i krig, herunder varsling, evakuering, tilfluktsrom med mer. I fredstid er Sivilforsvaret en statlig forsterkningsressurs som bistår de sivile nød- og beredskapsetatene med sikte på å øke deres yteevne ved redningsaksjoner og annen innsats ved uønskede hendelser.

Av første ledd fremkommer det at Sivilforsvaret skal planlegge og iverksette tiltak for beskyttelse av sivilbefolkningen, miljø og materiell som angitt i første ledd bokstav a, b, c, f og g. Videre skal Sivilforsvaret som statlig forsterkningsressurs forsterke nød- og beredskapsetatene, jf. første ledd bokstav d.

Første leddbokstav a-g angir nærmere, men ikke uttømmende hva slags oppgaver Sivilforsvaret kan settes til å gjøre.

Sivilforsvarets ansvar for varsling av befolkningen (bokstav a), evakuering (bokstav b), tilfluktsromtjeneste (bokstav c), internasjonale oppdrag (bokstav f) og tilsynsoppgaver (bokstav g) er nærmere regulert i egne bestemmelser og spesialmerknadene til disse.

Av første leddbokstav d fremgår det at Sivilforsvaret skal bistå nød- og beredskapsetatene med personell og materiell i forbindelse med skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak. Med nød- og beredskapsetatene menes først og fremst politi, helse- og brannvesen, men kan også eksempelvis være Kystverket, Strålevernet, Mattilsynet og lignende beredskapsetater. Det avgrenses mot støtte til Forsvaret. Bistanden tar sikte på å øke yteevnen til nød- og beredskapssetatene ved uønskede hendelser, som representerer et skadeomfang utover det nød- og beredskapsetatene normalt er dimensjonert for å håndtere. Forsterkningen kan gis gjennom å tilføre ressurser på personell- og materiellsiden, eller at det tilføres spesiell fagkompetanse som nød- og beredskapsetatene selv ikke disponerer. Sivilforsvarets materiell kan også benyttes i en normaliseringsfase såfremt det er behov for dette. Anmodning om bistand fra Sivilforsvaret rettes til sivilforsvarsdistriktet.

Av første leddbokstav e fremgår at Sivilforsvaret skal lede redningsinnsats og ha ordensmyndighet i situasjoner hvor nødetater tillagt slik myndighet ikke er tilstede. Bestemmelsen korresponderer med en tilsvarende bestemmelse i brann- og eksplosjonsvernloven § 12. Politiet har primært ansvar for skadestedsledelse og leder på vegne av politimesteren/redningsledelsen all innsats på skadestedet. Alt personell på skadestedet er underlagt skadestedslederen. Dersom politiet ikke er på stedet, overtar brannvesenet denne oppgaven inntil politiet ankommer skadestedet. Sivilforsvarets oppgave som leder av innsats på skadestedet inntrer kun i situasjoner hvor disse etatene ikke er tilstede. Myndighetsutøvelsen i Sivilforsvaret tilligger normalt høyeste befal, eventuelt den som Sivilforsvaret bemyndiger på stedet. Ledelsen skal så vidt mulig utøves i samråd med den operative ledelsen i vedkommende politidistrikt.

Med ordensmyndighet menes bistand for å gjenopprette og opprettholde orden i skaderammede områder, og trafikkavvikling som er nødvendig for å sikre skadestedet. Dette vil blant annet innebære myndighet til å bortvise publikum fra stedet, avsperring av område, trafikkdirigering mv. Tilsvarende bestemmelse fremgår for øvrig også av Genève-konvensjonens tilleggsprotokoll I av 1977, artikkel 61 bokstav a) punkt XI).

Annet ledd gir departementet forskriftskompetanse til å gi nærmere regler etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er drøftet nærmere i kap. 9.

Til § 5 Allmennhetens bistandsplikt i akuttsituasjoner

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende lov §§ 2 første ledd og 26.

Første ledd angir den bistandsplikt som påligger enhver i forhold til Sivilforsvarets behov for bistand i akuttsituasjoner. Bistandsplikten gjelder enhver som måtte besitte aktuelle ressurser. Med «enhver» menes privatpersoner/allmennheten. Bistandsplikten vil, foruten en plikt til å delta aktivt selv, også omfatte plikt til å stille eiendom, bygninger og materiell til disposisjon. Det er et vilkår at situasjonen er akutt, og når det gjelder Sivilforsvarets adgang til å benytte eiendom, bygninger og materiell i innsats etter denne bestemmelsen vil den ha et annet utgangspunkt enn etter rekvisisjonsbestemmelsen i § 25. Bistandsplikten omfatter også plikt til å bistå med opplysninger som anses nødvendige for ivaretakelse av Sivilforsvarets innsats. Med leder i Sivilforsvarets innsats menes den som er utpekt til å lede innsatsen på skadestedet. Hvem dette er kan variere alt etter hvilken type innsats dette dreier seg om.

I annet ledd statueres et forholdsmessighetsprinsipp; inngrep kan bare foretas dersom dette er nødvendig for å sikre liv eller verne verdier som er større enn det som går tapt eller står i fare for å gå tapt ved inngrepet. Bestemmelsen forutsettes å komme til anvendelse ved hendelser av en slik art og omfang at situasjonen alene ikke kan håndteres av Sivilforsvarets tjenestepliktige og materiell. Situasjonen vil være av presserende karakter, der tidsmomentet vil være kritisk for vern av liv, helse, miljø og materielle verdier.

Av tredje ledd fremgår det at myndighet etter bestemmelsen så vidt mulig skal utøves i samråd med politiet. Koordinerings- og samhandlingshensyn tilsier at Sivilforsvarets behov for bistand fra allmennheten så vidt mulig avklares og koordineres med politiet.

Fjerde ledd inneholder bestemmelser om erstatning for skade som følge av bistand. Reglene for erstatning følger av lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. Denne erstatningen kommer i tillegg til eventuell erstatning etter skadeerstatningsloven og erstatning på ulovfestet grunnlag. Staten yter også erstatning for materielle skader, som skade på eiendom, bygninger eller andre materielle verdier som følge av inngrep etter lovens bestemmelser om bistandsplikt.

Femte ledd gir departementet forskriftskompetanse til å gi nærmere regler om erstatning som følge av innsats etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 9.

Til § 6 Grader, stillingsbetegnelser og uniformer mv. i Sivilforsvaret

Første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 59. Hjemmelen skal sikre særbeskyttelse av Sivilforsvaret i krigstid og fremgår også av Genève-konvensjonens tilleggsprotokoll I artikkel 66.

Behovet for legitimasjon vil særlig kunne gjøre seg gjeldende i forbindelse med samarbeid på skadested mv. og ved tilsyn.

Annet ledd er en videreføring og presisering av gjeldende lov § 12 jf. forskrift 18. mai 1956 nr. 9735 om grader og uniformer i Sivilforsvaret og uniformsreglementet. Departementet gis forskriftskompetanse til å gi nærmere regler etter bestemmelsen.

Til § 7 Tjenesteplikt – generelle regler

Første ledd viderefører den alminnelige tjenesteplikten i gjeldende lov § 23 første ledd, men den øvre aldersgrensen er senket til 55 år.

Tjenesteplikt kan pålegges personer som oppholder seg i Norge. Departementet viderefører dermed hjemmelen for å pålegge utenlandske statsborgere bosatt i Norge tjenesteplikt i Sivilforsvaret. Slike pålegg forutsetter imidlertid at konvensjoner med fremmed stat ikke er til hinder for dette. Spørsmål om eventuelle fritak må reguleres i egen forskrift. For norske statsborgere som også er borgere av et annet land (dobbelt statsborgerskap) videreføres gjeldende praksis. Tjenesteplikt i Norge kan etter dette pålegges dersom avtale eller konvensjon med fremmed stat ikke er til hinder for dette.

Annet ledd om bruk av vernepliktige i Forsvaret videreføres i samsvar med gjeldende lov § 25. Vernepliktige kan ikke kalles inn til eller beholdes i tjeneste i Sivilforsvaret hvis vedkommende derved hindres i å utføre sin militære tjenesteplikt.

Tredje ledd er en delvis videreføring av gjeldende lov § 23 fjerde ledd. Tjenestepliktige i Sivilforsvaret kan ikke sies opp fra sin stilling som følge av pålagt tjeneste i Sivilforsvaret. Det samme vil gjelde for personer som plikter, når leder i Sivilforsvarets innsats krever det, å delta i akuttsituasjoner, jf. lovforslaget § 5. Det vises også til arbeidsmiljøloven § 12-12 jf. § 15-10.

Fjerde ledd er en delvis videreføring av gjeldende lov § 29 annet ledd. Fjerde ledd er utformet slik at den gir myndigheten til Stortinget i stedet for «Kongen med Stortingets samtykke». Dette er gjort for å samsvare med vernepliktsloven § 10. Det vises også til Grunnloven § 109 som gir grunnlaget for å kunne utskrive mannskap til tjenesteplikt i Sivilforsvaret og allmenn verneplikt i Forsvaret.

Femte ledd er en delvis videreføring av gjeldende lov § 29 tredje ledd. Selv om sivilforsvarsberedskap ikke videreføres i loven vil det i beredskapssituasjoner være nødvendig å kunne pålegge tjenestepliktige å stå lenger i tjenesten. Med beredskapssituasjon i denne sammenheng menes uønskede hendelser i freds- og krigstid hvor det kreves større innsats av mannskapet enn det som kan oppnås innenfor den ordinære tjenestetiden. Begrepet beredskapssituasjon benyttes også i § 22 som omhandler tilfluktsromtjenesten. I § 22 er imidlertid begrepet knyttet til forutgående varsel fra myndighetene om bruk av tilfluktsrom. Pålegg om å stå lenger i tjeneste etter § 7 femte ledd kan pålegges uavhengig av om tilfluktsrombeskyttelse er satt i kraft.

Sjette ledd er en videreføring av gjeldende lov § 29 første ledd. Med «fritak for tjeneste» menes både varig fritak fra tjenesteplikt og midlertidig fritak fra tjeneste. Et av hovedformålene med Sivilforsvaret er å forsterke nød- og beredskapsetatene, ikke tappe dem for ressurser. For å sikre at helsetjenesten, brannvesenet og politiet får beholde sitt personell og for å sikre at disse virksomhetene også får tilført ekstrapersonell i krisesituasjoner slik at de kan ivareta sitt ansvar, videreføres dagens ordning hvor det i forskrift gis bestemmelser som gir unntak for tjenesteplikt i Sivilforsvaret for personer nød- og beredskapsetatene har behov for.

Bestemmelsen er drøftet nærmere i kap. 10.

Til § 8 Plikt til å gi opplysninger til bruk for tjenestelige forhold mv.

Første ledd er ny og gir en plikt for de som vurderes antatt til tjeneste om å bekrefte mottak av varsel om og pålegg av tjenesteplikt og øvrig informasjon fra Sivilforsvarets myndigheter. En slik plikt er nødvendig for en ryddig og best mulig gjennomføring av administrering av tjenesteplikten.

Annet ledd er en delvis videreføring av gjeldende lov § 2 tredje ledd. § 8 annet ledd gir imidlertid ikke adgang til å kreve opplysninger fra «enhver» som etter gjeldende lov § 2 tredje ledd, men er begrenset til å gjelde opplysninger fra offentlige myndigheter og arbeidsgivere. Det er Sivilforsvarets myndigheter som kan kreve opplysningene. Tilsynsmyndighetens rett til å kreve opplysninger følger av lovforslaget § 31. Annet ledd gir plikter til offentlig myndigheter og arbeidsgivere om å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Dette kan dels gjelde opplysninger fra mannskapet selv, dels fra arbeidsgiver og offentlige registre (f. eks Brønnøysundregisteret, Folkeregisteret og Arbeidstaker- og arbeidsgiverregisteret). Som eksempel på typer opplysninger som er aktuelle å innhente er spørsmål om forsørgelsesbyrde, ansettelsesforhold, gjeldsbyrde, registrert bostedsadresse mv.

Tredje ledd er ny, men første punktum kan delvis utledes av gjeldende lov § 2 tredje ledd. Tredje ledd gir plikt for kvinner og menn i tjenestepliktig alder til å gi opplysninger som har betydning for tjenestelige forhold. Politiattest, etter annet punktum , kan bare kreves dersom det er av særlig viktighet for Sivilforsvaret å få slike opplysninger på grunn av den tjeneste vedkommende utfører eller som man overveier å pålegge vedkommende. For enkelte tjenestegrener og tjenesteposisjoner er det av særlig viktighet å rekruttere personell som har vandel som korresponderer med det ansvar og det innhold slik tjeneste krever.

Fjerde ledd er ny og gir departementet kompetanse til å gi forskifter om politiattest og behandling av opplysninger.

Femte ledd er en videreføring av tidligere lov § 27 første ledd og gir en plikt til å gjennomgå legeundersøkelser og andre prøver som er nødvendig for tjenestegjøring. Slike undersøkelser og prøver gjennomgås ved vurderingen av hvorvidt det skal pålegges tjenesteplikt etter § 7. Videre kan den enkelte pålegges å gjennomgå slike undersøkelser og prøver så lenge vedkommende står i tjeneste. Bestemmelsen gjelder både personell som vurderes antatt til tjeneste, og personell med status som tjenestepliktig.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 10.

Til § 9 Tjenestepliktens nærmere innhold

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov §§ 24 og 27 annet ledd.

Første ledd første punktum gir de tjenestepliktige en plikt til å delta på de kurs, øvelser og innsatser som det innkalles til. Denne bestemmelsen skal for det første sikre at de tjenestepliktige får den utdannelse og øvelse som er nødvendig for å utføre en tilfredsstillende tjeneste. De tjenestepliktige skal videre møte opp til de innsatser det innkalles til. Med innsats menes reelle hendelser som Sivilforsvarets tjenestepliktige er utkalt til å bistå i.

Etter første ledd annet punktum skal den tjenestepliktige ikke forlate tjenesten uten tillatelse. «Tjenesten» omfatter både kurs, øvelser og innsatser.

Annet ledd gir hjemmel for å kunne pålegge de tjenestepliktige å tjenestegjøre som befal eller instruktør. Til slike stillinger trenger Sivilforsvaret personell som blant annet har ledererfaring eller spesiell kompetanse, og det er viktig at Sivilforsvaret har anledning til å kunne pålegge en slik plikt dersom slike avtaler ikke kan komme i stand frivillig.

Unnlatelse av å følge plikten etter første og annet ledd kan straffes etter lovforslaget § 37 annet ledd.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 10.

Til § 10 Utenlandstjeneste

Bestemmelsen er ny.

Bruk av tjenestepliktig mannskap utenfor landets grenser skal baseres på avtaler mellom Sivilforsvarets myndigheter og den enkelte. Det kan ikke i medhold av tjenesteplikten pålegges slik tjeneste.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 10.

Til § 11 Disiplinærreaksjoner overfor tjenestepliktige

Med unntak av en detaljert angivelse av hvilke refselsesmidler som er tilgjengelige ved overtredelse eller forsømmelse av tjenesteplikten, er denne bestemmelsen en videreføring av gjeldende lov § 63. Det fremgår av gjeldende lov § 63 at sak om refselse skal behandles etter lov 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet og utfyllende forskrifter fastsatt av Kongen. I praksis har saker om disiplinær refselse vært behandlet etter forskrift 29. juni 1973 nr. 9785 forskrifter for sivilforsvaret (Disiplinærreglement), hvor også de konkrete refselsesmidlene er angitt. Disiplinær refselse anvendes overfor personell som etter loven § 7 er pålagt tjenesteplikt i Sivilforsvaret. Refselse er en mildere form for straff som ilegges administrativt. Den som refses disiplinært får en anmerkning på sitt rulleblad i Sivilforsvaret som følger vedkommende så lenge han er tjenestepliktig.

Første ledd angir at tjenestepliktig personell som overtrer eller forsømmer tjenesteplikter i Sivilforsvaret kan refses disiplinært. Selv om tjenestepliktige vanligvis ikke er kasernert over lengre tid, har Sivilforsvaret behov for å kunne sanksjonere brudd på tjenesteplikten av mindre alvorlig karakter. I gitte situasjoner må ordre følges for at Sivilforsvaret skal kunne løse sine lovpålagte oppgaver.

Av annet ledd fremgår det at Statens innkrevingssentral kan kreve inn refselsesbøtene ved trekk i lønn eller andre lignende ytelser som nevnt i dekningsloven § 2-7.

I tredje ledd gis departementet kompetanse til å gi forskrifter om disiplinærreaksjoner, herunder kan det bestemmes hvem som kan ilegges refselsesmyndighet.

Til § 12 Kommunens plikter

Bestemmelsens annet ledd bokstav a-e er en delvis videreføring av kommunens plikter etter gjeldende lov § 15. Bestemmelsen gir en samlet fremstilling av kommunens plikter.

Første ledd oppstiller en plikt for kommunen til å bidra til gjennomføring av Sivilforsvarets oppgaver og tiltak.

Annet ledd angir noen av kommunens plikter. Med «å stille til rådighet», som nevnt i bokstav a og b menes en plikt til å stille rom og grunn til rådighet for Sivilforsvaret vederlagsfritt. Det gir staten kun en bruksrett til rom og grunn, og er således ikke en overføring av eiendomsretten.

Kommunens plikt etter bokstav b gjelder bygging av nye sivilforsvarsanlegg til operativt bruk for Sivilforsvaret, som Sivilforsvaret selv finner nødvendig å bygge. Kommunen kan ikke, ved å stille kommunal grunn til rådighet etter bokstav b, fritas fra den plikten som pålegges etter bokstav d om å ivareta oppgaver i forbindelse med lagring og vedlikehold av Sivilforsvarets materiell. Med «sivilforsvarsanlegg» menes for eksempel kommandoplasser og forlegninger.

Bokstav c gir kommunen plikt til å sørge for innkvartering, bespisning og annen bistand til Sivilforsvaret.

Merknader til bokstav d) Sivilforsvarets materiell, e) tilfluktsrom og f) kommunale beredskapsplikter fremgår av spesialmerknadene til §§ 13, 14, 15, 20, 21 og 22.

Av tredje ledd følger det at med mindre annet er særskilt bestemt, er kommunen ansvarlig for kostnader som påløper etter § 12.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrifter om andre oppgaver til kommunen som er nødvendige for å gjennomføre tiltak etter denne loven.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 11.

Til § 13 Anskaffelse, lagring og vedlikehold av Sivilforsvarets materiell

§ 13 er i hovedsak en videreføring av gjeldende lov § 15 nr. 3-4 jf. § 19 når det gjelder ansvarsfordelingen mellom kommune og stat.

Første ledd fastslår statens ansvar for å anskaffe materiell til Sivilforsvarets styrker samt beslutte lokalisering av lager etter en nasjonal vurdering. Med materiell menes alt materiell som skal brukes i Sivilforsvarets innsats. Staten betaler kostnadene for anskaffelse av materiellet.

Av annet ledd følger det at kommunen har ansvar for lagring og vedlikehold av Sivilforsvarets materiell. Kommunens ansvar omfatter blant annet en forsvarlig registrering av alt materiell etter Sivilforsvarets anvisning.

Tredje ledd slår fast at utgiftene til lagring og vedlikehold av materiellet skal dekkes av kommunene. Dette vil kunne være utgifter knyttet til lagerleie, lønnskostnader til forvaltere og vedlikeholdsutgifter for å holde materiellet i tilfredsstillende stand.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å gi nærmere forskrifter etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 11.

Til § 14 Kommunal beredskapsplikt – risiko og sårbarhetsanalyse

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 15 a, jf. Ot.prp. nr. 61 om lov om endringer i lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret mv. (innføring av kommunal beredskapsplikt). Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2010.

Første ledd gir kommunen plikt til å kartlegge hvilke uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen, vurdere sannsynligheten for at disse hendelsene inntreffer og hvordan hendelsene kan påvirke kommunen. Resultatet av dette arbeidet skal vurderes og sammenstilles i en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. Når det gjelder vurderingsplikten innebærer denne blant annet å anslå hvor hyppig hendelsen kan forventes å inntreffe. Vurderingen må bygge på kjennskap til lokale forhold, erfaringer, statistikk og annen relevant informasjon. Sannsynlighet og konsekvens (hvordan hendelsen kan påvirke kommunen) av ulike hendelser gir til sammen uttrykk for risikoen som hendelsen representerer. Det at ROS-analysen skal vurderes og sammenstilles henspeiler på at kommunen skal vurdere sammenhengen mellom de sektorvise ROS-analysene og bidra til at samfunnssikkerhet vurderes i et mer helhetlig perspektiv. Denne analysen gjelder ikke bare innenfor kommunens egne sektorer, men skal være en kartlegging og analyse knyttet til kommunens geografiske område som helhet. Kommunene har i tillegg til sitt sektoransvar også et geografisk område og en organisasjon/virksomhet som ivaretar mange roller, f. eks som arealforvalter, lokal myndighet, tjenesteprodusent/kjøper og tilbyder. I ROS-analysen skal totaliteten i den kommunale virksomheten komme til uttrykk, slik at bildet blir helhetlig og avdekker bl.a. gjensidig avhengighet mellom ulike sektorer.

Annet ledd statuerer en plikt for kommunen til å benytte ROS-analysen ved kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, herunder ved utarbeidelse av planer etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven). Bestemmelsen alene statuerer ingen plikt for kommunen til å iverksette tiltak av forebyggende karakter. Slike plikter forutsettes regulert gjennom særlovgivningen. Kravene til risiko- og sårbarhetsanalysen i plan- og bygningsloven 2008 og i denne paragrafen skal utfylle hverandre og ikke erstatte hverandre.

Av tredje ledd fremgår det at ROS-analysen skal oppdateres i takt med de bestemmelser som gjelder for revisjon av kommunedelplaner, jf. lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) § 11-4 første ledd. De prosessuelle reglene for slike planer sikrer at ROS-analysen oppdateres minst en gang i valgperioden. Planen skal oppdateres hyppigere enn hvert fjerde år når det skjer endringer av betydning i risiko- og sårbarhetsbildet. Endringer i risiko- og sårbarhetsbildet kan for eksempel være etablering av en ny virksomhet som håndterer farlige stoffer, etablering av flyktningmottak eller barnevernsinstitusjon, erfaringer fra øvelser og hendelser mv.

I fjerde ledd er departementet gitt kompetanse til å gi forskrifter etter denne bestemmelsen. Det vises til pkt 16.2 om kompetanse til å gi forskrifter.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 11.

Til § 15 Kommunal beredskapsplikt – beredskapsplan for kommunen

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 15 b, jf. Ot.prp. nr. 61 om lov om endringer i lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret mv. (innføring av kommunal beredskapsplikt). Bestemmelsen trådte i kraft 1. januar 2010.

Første ledd statuerer en plikt for kommunen til å utarbeide en beredskapsplan. Beredskapsplanen skal være en operativ plan for kommunens håndtering av kriser, og bygge på erfaringer fra ROS-analysen. Kommunene kan utarbeide beredskapsplanen som en handlingsdel til kommunedelplan, dersom slik plan er utarbeidet.

Annet ledd oppstiller minimumskrav for beredskapsplanens innehold. Plan for kommunens kriseledelse må definere hvem som er kommunens øverste kriseleder og hvilke funksjoner som hovedsakelig skal utgjøre en kriseledelse. Kriseledelsen bør vanligvis omfatte en kjerne av personer fra kommunens ledelse i tillegg til nøkkelpersonell. Planen skal inneholde en oppdatert liste over hvem som i en krisesituasjon har fullmakt til å iverksette varsling, hvem som skal varsles og hvordan varslingen skal foregå. Ressursoversikten skal bl.a. vise hvilke redningsressurser kommunen har å trekke på i en beredskapssituasjon. Evakueringsplanen må bl.a. inneholde forberedte tiltak for evakuering, innkvartering og forpleining av kommunens innbyggere. Beredskapsplanen skal også inneholde plan for informasjon til pårørende, befolkningen og media, og blant annet angi hvem som skal uttale seg og informere ved en krise. Kommunen bør inngå samarbeidsavtaler med relevante frivillige organisasjoner. Det kreves ingen spesifikk plan for hvert enkelt scenario avdekket i ROS-analysen.

Tredje ledd angir at beredskapsplanen skal oppdateres. Planen skal gjenspeile de aktuelle forholdene i kommunen, og dette innebærer at planen som et minimum må undergis årlig revidering. Når kommunen har en kommunedelplan for samfunnssikkerhet og beredskap vil beredskapsplanen kunne utformes som en handlingsdel til denne planen, jf. lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)(plandelen) (plan- og bygningsloven 2008)§ 11-2 tredje ledd jf. § 11-4. Dette vil sikre årlig revisjon av beredskapsplanen. Kommunen skal sørge for at beredskapsplanen blir øvet jevnlig. Kommunen må derfor arrangere øvelser for å imøtekomme dette kravet. Dersom det etter øvelser viser seg at beredskapsplanen ikke fungerer etter sin hensikt må beredskapsplanen revideres.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 11.

Til § 16 Varsling

Bestemmelsen er ny.

Første ledd bestemmer at Sivilforsvaret kan etablere og drifte system for varsling av befolkningen. Det er bevisst valg å benytte betegnelsen «system for varsling» slik at det ikke stenger for bruk av andre varslingssystem enn de varslingsanleggene som i dag er i bruk.

Annet ledd sikrer Sivilforsvaret tilgang til både offentlig og privat eiendom for å kunne installere og føre tilsyn med Sivilforsvarets varslingssystem. Dette er nødvendig for at Sivilforsvaret skal kunne ivareta sine oppgaver knyttet til varsling.

Tredje ledd gir en hjemmel for å kunne pålegge virksomheter som representerer en særlig risiko for omgivelsene en plikt til etablere egne ordninger for varsling av omgivelsene ved ulykker og fare for ulykker. Kommunen er nærmest til å avdekke virksomheter som representerer en slik risiko gjennom den kommunale risiko- og sårbarhetsanalysen. Rekkevidden av slike varslingsordninger skal være begrenset til nærområder som kan påvirkes av virksomhetens aktivitet. Utgifter knyttet til etablering, drift og vedlikehold av slike varslingsordninger skal bæres av virksomheten selv.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å gi nærmere forskrifter etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 12.1.

Til § 17 Evakuering i krig og når krig truer

Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende lov §§ 50 og 51. Krigsutflytting som begrep er imidlertid erstattet med evakuering. Dette innebærer ingen realitetsforskjell.

Første ledd fastslår at Kongen tar beslutning om evakuering når riket er i krig, når krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare. Bestemmelsen suppleres av de fullmaktsbestemmelser som fremgår av lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold.

Av annet leddførste punktum følger det at beslutning om evakuering forutsettes fulgt opp gjennom pålegg om flytting fra Sivilforsvarets myndigheter. Hvordan slike pålegg meddeles de berørte, vil måtte bero på situasjonens karakter, men slik at Sivilforsvarets myndigheter må ha stor grad av frihet til å bestemme hvordan slike pålegg på en mest mulig effektiv måte kan formidles publikum. Enhver kan pålegges å flytte til den tid og på den måte som fastsettes. Dette gir for eksempel Sivilforsvaret mulighet til å organisere en felles transport for å ha større kontroll på de som skal evakueres.

Etter annen ledd annet punktum kan den enkelte pålegges å oppholde seg på et bestemt sted. Et slikt pålegg vil eventuelt være begrunnet i hensynet til de evakuertes sikkerhet.

Etter annet ledd tredje punktum må ingen uten samtykke fra Sivilforsvarets myndigheter vende tilbake til fraflyttingsområdet. Begrunnelsen i et slikt pålegg kan blant annet være at fraflyttingsområdet fremdeles anses for å utgjøre en risiko. I annet ledd siste punktum er det åpnet for at Kongen kan tillegge andre organer helt eller delvis slik myndighet som er tillagt Sivilforsvarets myndigheter etter annet ledd. Slik myndighet kan for eksempel tillegges kommunen.

Tredje ledd utvider evakueringsbegrepet til også å kunne omfatte varelagre, transportmidler, husdyr og andre ressurser som anses nødvendig for å dekke befolkningens grunnleggende behov. Dette kan for eksempel gjelder varer og midler som bør beskyttes mot ødeleggelse og skade, samt varer og midler som anses nødvendig for å sikre livsopphold for de evakuerte i situasjoner hvor det er knapphet på varer.

Av bestemmelsens fjerde ledd fremgår det at oppgavene som følger av annet ledd så vidt mulig skal utøves i samråd med politiet. Det vil her kunne være aktuelt med politibistand for fjerning av personer som ikke etterkommer pålegg om evakuering.

Sivilforsvarets myndigheter vil i medhold av bestemmelsens femte ledd kunne pålegge berørte kommuner å medvirke under evakuering. Som eksempler på oppgaver som kommunen bør ivareta kan nevnes meddelelse av informasjon, registrering av evakuerte, transportbidrag, oppgaver i forbindelse med mottak av evakuerte med mer. Til hjelp for kommunen vil denne kunne innrømmes rekvisisjonsrett etter bestemmelsene i kapittel 13. Dette vil spesielt kunne være praktisk i forbindelse med rekvirering av husrom for evakuerte. Det vises også til kommunale plikter etter bestemmelsene om kommunal beredskapsplikt, jf. §§ 14 og 15.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap.12.2.

Til § 18 Allmennhetens bistand ved evakuering

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov §§ 52, 53 og 54, og skal bidra til å sikre en tilfredsstillende gjennomføring av evakueringsprosessen.

Første leddførste punktum gir hjemmel for å pålegge eier eller bruker av transportmiddel eller hus å bistå myndighetene med transport av evakuerte og ved å gi evakuerte husrom. Hvilke myndigheter som gir pålegg om transport av evakuerte og avgivelse av husrom vil måtte utpekes i forskrifter etter loven.

I første ledd annet punktum gis det et unntak for det som etter myndighetenes skjønn er absolutt nødvendig for innehaveren selv, dennes husstand eller til utøving av dennes næringsvirksomhet. Unntaket kan for eksempel gjøres gjeldende for en bil som er spesielt inntrettet for noen med et spesielt handikap, kontorlokaler som er nødvendig for å drive en næringsvirksomhet mv.

Av annet ledd følger det at vederlag for ytelser følger reglene om erstatning ved rekvisisjon, jf. lovforslaget § 27 annet ledd. Departementet vil kunne fastsette takster for slike ytelser jf. § 27 annet ledd. § 27 tredje ledd oppstiller imidlertid visse begrensninger ved kortere avståelser av bruksrett til rom (inntil 2 døgn). For disse kortere avståelsene gis det kun erstatning når det er bevist skader, tap eller utgifter som følge av avståelsen. Ved avståelse som samlet utgjør mer enn 3 døgn i løpet av et kalenderår vil det imidlertid gis erstatning uten at det er bevist skader, tap eller utgifter ved avståelsen.

Tredje ledd gir bestemmelser om kostnadsfordeling mellom stat, kommune og de evakuerte. Ved evakuering etter pålegg skal staten betale transportutgifter ved flytting. Fraflyttingskommunen betaler vederlaget for husvære for de evakuerte til de som pålegges å gi de evakuerte husvære. Dette vederlaget har sitt grunnlag i en rekvisisjon, og det er rimelig at fraflyttingskommunen er ansvarlig for betalingen. Fraflyttingskommunen kan imidlertid kreve tilbakebetaling av dette beløpet fra de evakuerte. Hvorvidt fraflyttingskommunen i denne situasjonen skal kunne kreve tilbakebetaling av de evakuerte vil være en vurdering ut i fra den konkrete situasjon. I de tilfeller hvor de evakuerte for eksempel sparer boutgifter på grunn av evakueringen vil det være naturlig at disse kan pålegges å betale for annet husvære under evakueringen. Andre utgifter ved oppholdet betales av de evakuerte. Det er ingen grunn til at staten eller fraflyttingskommunen skal være garantist for ytterligere forpliktelser de evakuerte pådrar seg, selv om det gjelder i og for seg nødvendige utgifter.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 12.2.

Til § 19 Forskrifter om evakuering

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 50 annet ledd.

Etter første punktum vil det blant annet kunne gis bestemmelser om planlegging, iverksetting og gjennomføring av evakuering. Bestemmelsen vil være nødvendig for en nærmere avklaring av ansvar, involvering og samhandling mellom berørte aktører, tilpasset de til enhver tid praktiske behov på området.

Av bestemmelsens annet punktum fremgår det at det kan gis forskrifter om evakuerte personers rettsstilling og om utredning, fordeling og refusjon av utgifter knyttet til evakuering. Bestemmelser fastsatt i medhold av denne bestemmelsen skal bidra til at evakuerte personer kan opprettholde opparbeidede rettigheter.

Til § 20 Etablering av offentlige og private tilfluktsrom

Bestemmelsens første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 15 nr. 1, mens annet og tredje ledd var regulert som egenbeskyttelsestiltak etter gjeldende lov § 41 første ledd.

Første og annet ledd regulerer hvem som har plikt til å bygge, utstyre og innrede henholdsvis offentlige og private tilfluktsrom.

Tredje ledd er en lovfesting av krav som i dag reguleres i forskrift 15. mars 1995 nr. 254 om tilfluktsrom. Hjemmelen gir en åpning for å frafalle krav om bygging av private tilfluktsrom mot at det innbetales et beløp som kan nyttes til å etablere anlegg eller ruste opp offentlige tilfluktsrom. Et frafall om krav om bygging kan for eksempel gis på bakgrunn av at tilfluktsromdekningen i området er godt nok.

Fjerde ledd gir hjemmel for å kunne pålegge offentlig eller privat tiltakshaver å innrede tilfluktsrommet slik at det kan benyttes også av personer som normalt befinner seg på andre eiendommer. Dette kan blant annet være hensiktsmessig i de tilfeller hvor rommet er egnet til bruk for flere personer, samt at tilfluktsromdekningen er mangelfull for nærliggende eiendommer. Eier eller bruker av de øvrige eiendommer plikter å bidra til dekning av utgiftene forholdsmessig ut fra antall personer fra hver av eiendommene tilfluktsrommet er ment for.

I bestemmelsens femte ledd er det gitt hjemmel for innhentelse av opplysninger som tjener bestemmelsens formål. Bestemmelsen viderefører innholdet av gjeldende bestemmelser om opplysningsplikt i gjeldende lov § 2 tredje ledd.

Sjette ledd gir departementet kompetanse til å gi nærmere forskrifter etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 12.3.

Til § 21 Plikt til å opprettholde tilfluktsrom

Bestemmelsen er ny i lovs form, men fremgår delvis av forskrift 15. mars 1995 nr. 254 om tilfluktsrom.

Bestemmelsens første ledd statuerer en vedlikeholdsplikt for eier og bruker av offentlig og privat tilfluktsrom. Bruker av tilfluktsrom vil for eksempel være leietaker eller den som ellers disponerer lokalene. Eier av lokalene vil uansett lokalenes bruk stå ansvarlig på selvstendig grunnlag for ivaretakelse av plikter etter loven, herunder vedlikeholdsplikt etter denne bestemmelsen og tilfluktsromtjeneste etter § 22. Dette innebærer at eier må påse at bruker imøtekommer lovens ulike krav.

I annet ledd fremgår det at bruk av tilfluktsrom i fredstid ikke må redusere rommets verneevne. Bygningsmessige endringer i form av for eksempel gjennomføringer i tak, vegger, dører og gulv, må derfor ikke skje uten å være i samsvar med de tekniske kravene som fremgår av reglene for tilfluktsrom.

Av tredje ledd fremgår det at enhver endring av bygningsmessig art, må søkes godkjent av Sivilforsvarets myndigheter.

Fjerde ledd gir departementet kompetanse til å gi nærmere forskrifter etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 12.3.

Til § 22 Tilfluktsromtjeneste i beredskapssituasjoner

Bestemmelsen er ny.

Første ledd pålegger Sivilforsvaret ansvaret for klargjøring og drift av offentlige tilfluktsrom (tilfluktsromtjeneste). Tilfluktsromtjeneste innebærer ansvar for iverksettelse av alle tiltak som er nødvendige for å ivareta sikkerheten og de grunnleggende behov for de som oppholder seg i tilfluktsrommet i beredskapssituasjoner. Dette omfatter blant annet sanitære forhold, ordenstjeneste, forpleining mv. Med beredskapssituasjon menes i denne paragrafen situasjoner som nødvendiggjør bruken av tilfluktsrom for beskyttelse av sivilbefolkningen, etter forutgående varsling fra sentrale myndigheter. Når det gjelder begrepet beredskapssituasjon vises det også til § 7 femte ledd som gir hjemmel til å pålegge tjenestepliktige å stå lenger i tjeneste i beredskapssituasjoner. Pålegg om å stå lenger i tjeneste etter § 7 femte ledd kan pålegges uavhengig av om tilfluktsrombeskyttelse etter § 22 er iverksatt.

Kommunene plikter å bidra til gjennomføring av Sivilforsvarets oppgaver etter denne bestemmelsen, for å sikre en best mulig ivaretakelse av sivilbefolkningen i en beredskapssituasjon. Kommunens nærmere ansvar vil kunne presiseres gjennom forskrifter.

Av annet ledd følger det at eier og bruker av private tilfluktsrom har ansvar for tilfluktsromtjenesten i private tilfluktsrom. Tilfluktsromtjenesten vil omfatte de samme oppgavene som er beskrevet i første ledd.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å gi nærmere regler etter denne bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 12.3.

Til § 23 Egenbeskyttelsestiltak ved virksomheter

Første ledd er en delvis videreføring av gjeldende lov § 41 første ledd og gir hjemmel til å pålegge virksomheter å etablere egenbeskyttelsestiltak mot uønskede hendelser for å forhindre eller begrense skade på liv, helse, miljø og materielle verdier. Nærmere bestemmelser forutsettes gitt ved forskrift. Det vil herunder kunne gis bestemmelser om kriterier for utvalg av virksomheter, beskyttelsestiltak med mer.

Annet ledd er ny i lovs form, men er i dag regulert i forskrift 29. november 1996. Av annet ledd følger det at egenbeskyttelsestiltak kan pålegges felles for flere virksomheter innenfor et nærmere avgrenset område. Grunnlag for å pålegge felles egenbeskyttelsestiltak kan være virksomhetenes nærhet og plassering i forhold til hverandre.

Av tredje ledd følger det at virksomhet som har etablert egenbeskyttelsestiltak plikter etter anmodning å yte bistand til annen virksomhet og nød- og beredskapsetatene, så langt dette er mulig, under hensyn til egen beredskap. Denne bistandsplikten omfatter bistand i form av personell og materiell, og er en delvis videreføring av gjeldende lov § 46. Utgifter ved slik bistand kan kreves refundert av den virksomhet som har anmodet om bistand.

I bestemmelsens fjerde ledd er det gitt hjemmel for innhentelse av opplysninger som tjener bestemmelsens formål. Bestemmelsen viderefører innholdet av gjeldende bestemmelser om opplysningsplikt i gjeldende lov § 2 tredje ledd.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å gi nærmere regler etter denne bestemmelsen. Her vil det blant annet kunne gis bestemmelser om refusjon av utgifter etter tredje ledd.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap 12.4.

Til § 24 Egenbeskyttelsestiltak for fast eiendom

Bestemmelsen er en videreføring av innholdet i gjeldende lov § 41 første ledd. Bestemmelsen åpner for å kunne pålegge eier eller bruker av eiendom å iverksette tiltak for beskyttelse av eiendommen både i krigs- og fredstid. Med eiendom menes både privat og offentlig eiendom. Eksempler på offentlig eiendom hvor det kan være aktuelt å iverksette egenbeskyttelsestiltak er forretninger, skoler, hoteller, fengsler mv. Eksempler på egenbeskyttelsestiltak kan være mørklegging, flomsikring, sikring av vinduer, løse gjenstander mv.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap 12.4.

Til § 25 Rekvisisjon

Første ledd første punktum gir departementet adgang til å kreve avstått eiendomsrett, bruksrett eller annen særlig rådighet over fast eiendom. Det samme gjelder rettigheter og løsøre av ethvert slag, jf. andre punktum . Elektrisk kraft er nevnt særskilt, da rettsforholdet rundt begrepet ikke synes endelig avklart. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til gjeldende lov § 30 første ledd. Begrepet «ekspropriasjon» er erstattet med «rekvisisjon» men det er ikke ment å inneha noen realitetsforskjell.

Rekvisisjonsretten skal kun benyttes i den grad det er nødvendig for å oppfylle lovens bestemmelser, og må ses i sammenheng med lovens formålsbestemmelse, jf. § 1. Rekvisisjon uten forhåndsplanlegging, jf. § 26 bør først nyttes når alle andre muligheter for anskaffelse av aktuelle varer og tjenester er søkt utnyttet, da slik rekvisisjon gir liten grad av leveringssikkerhet og kan innebære uklare konsekvenser for andre potensielle rekvirenter og berørte parter ellers.

Annet ledd er ny, og begrenser rekvisisjonsadgangen når det gjelder fast eiendom, i det overføring av eiendomsrett kun skal kunne kreves når avståelsens formål ikke kan oppnås gjennom tidsbegrenset bruksrett eller annen særlig rådighet over eiendommen. Kan tilfredsstillende løsninger nås gjennom lempeligere ordninger, skal det således ikke kunne kreves overføring av eiendomsrett til fast eiendom.

Av bestemmelsens tredje leddførste punktum fremgår det at departementet kan gi tillatelse til at også andre får kreve slik avståelse som nevnt i første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 30 annet ledd. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av at rekvisisjon etter første ledd skjer til staten. Tillatelse til rekvisisjon vil herunder blant annet kunne gis til kommuner, fylkeskommuner og virksomheter. Når kommuner, fylkeskommuner eller private gis adgang til å rekvirere, gjelder de samme begrensninger for disse som for departementet. Departementet kan bestemme at den som får en slik tillatelse, helt eller delvis skal dekke utgiftene til rekvisisjonen, jf. annet punktum . Dette vil kunne være aktuelt dersom rekvirenten vil ha fordel av rekvisisjonen.

Fjerde ledd er en delvis videreføring av gjeldende lov § 30 tredje ledd annet punktum, og gir departementet myndighet til å pålegge eier eller bruker av løsøre å stille tingen til rådighet på angitt sted. Eventuelle utgifter som eier har som følge av slike pålegg, skal erstattes etter § 27.

Femte ledd er ny og er utformet etter mal fra lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap § 3-1 sjette ledd, jf. også lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlege rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) § 15 tredje ledd. Krav om avståelse skal fremsettes skriftlig. Når avståelse har funnet sted, skal det utstedes en skriftlig kvittering, som anslår hva som er avslått, og tid og sted for avståelsen. Denne fremgangsmåte bidrar til å skape forutberegnelighet og klarhet i det rettsforholdet som er inngått.

Sjette ledd er delvis en videreføring av gjeldende lov § 38, og gir hjemmel for umiddelbar gjennomføring av en rekvisisjon selv om erstatning ikke er betalt eller fastsatt. Optimalt sett bør rekvisisjon etter § 25 forberedes i god tid, slik at de involverte interesser gis mulighet for tilpasning i forhold til de fremsatte krav. Lovens formål tilsier imidlertid at loven også må inneholde bestemmelser som gir mulighet til aktivering i tidskritiske situasjoner. Til gjengjeld bør loven for slike tilfeller inneholde mekanismer som bidrar til vern av den andre part. Av annet punktum fremgår det av rekvirerende myndighet i slike hastetilfeller skal sørge for å innhente de beskrivelser og opplysninger som er nødvendige for fastsetting av erstatning. Det fremgår videre at skjønn etter § 27 skal avholdes så snart som mulig. Når det er nødvendig, kan avståelsen gjennomføres med bistand fra politiet.

I sjuende ledd er departementet gitt kompetanse til å gi forskrifter om rekvisisjon.

Forvaltningsloven vil gjelde for behandling av rekvisisjonssaker jf. fvl § 39. Dette innebærer at bestemmelsen i gjeldende lov § 30 fjerde ledd første punktum om rett til å uttale seg før vedtak videreføres, jf. fvl § 16 første ledd.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 13.

Til § 26 Forberedende tiltak med sikte på rekvisisjon

Tiltak etter denne bestemmelsen kan utføres før et reelt rekvisisjonsbehov har oppstått. Tilsvarende bestemmelser finnes i lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner § 5 annet ledd, lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak § 29 og lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig- og sosial beredskap § 3-2.

Første ledd er ny. For å sikre nødvendige kapasiteter før uønskede hendelser i fredstid og krig oppstår, er departementet gitt hjemmel til å peke ut ting som er planlagt rekvirert etter § 25, utstede varsel til eier eller bruker om at tingen er utpekt for eventuell senere avståelse, og gi pålegg til eier og bruker av løsøre om at den i nærmere angitte tilfeller skal stilles til rådighet på angitt sted. Staten skal yte erstatning etter § 27 for utgifter og tap ved å stille gjenstander som er forberedt rekvirert til rådighet for rekvirenten.

Annet ledd er ny og oppstiller visse krav til eier og bruker i forbindelse med forberedende tiltak med sikte på rekvisisjon. Disse skal erkjenne mottakelse av melding om tiltak eller pålegg, samt gi opplysninger om tingen og gi adgang til inspeksjon. Dersom det er nødvendig, skal løsøre pålegges brakt til bestemt sted for inspeksjon. I utgangspunktet skal det ikke betales erstatning for slike transporter.

Tredje ledd er en delvis videreføring av gjeldende rett § 30 første ledd annet punktum. Etter tredje ledd kan det foretas utbedringer og forandringer i rekvisisjonsgjenstanden som er nødvendig for at gjenstanden skal kunne brukes som planlagt. I samsvar med § 27 skal det ytes erstatning for utgifter og tap ved utbedringsarbeider eller andre ting myndighetene foretar etter bestemmelsen.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap 13.

Til § 27 Erstatning

Bestemmelsen er en videreføring av innholdet i gjeldende lov §§ 32, 33, 36 og 37.

I første ledd angis det at i mangel av minnelig overenskomst, skal erstatning fastsettes ved skjønn etter lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsloven). Det kan imidlertid bestemmes andre ordninger i eller i medhold av loven. Det vises i den forbindelse til bestemmelsens annet ledd.

I annet ledd , gis departementet hjemmel til å fastsette takster for blant annet bruk av husrom, lagerrom, varer og annet løsøre, jf. gjeldende lov § 32. Satser kan fastsettes både for krigs- og fredstid.

Bestemmelsens tredje leddførste punktum fastslår at kortere avståing av bruksrett til rom ikke erstattes med unntak av beviselig forvoldte skader, tap eller utgifter, og det fastsettes en minstestandard for når erstatning ytes. Etter annet punktum følger det videre at dersom samme besitter i løpet av samme kalenderår flere ganger avstår bruksrett til rom som ellers er i bruk, skal godtgjøring gis om tidsrommet samlet utgjør mer enn 3 døgn. Etter annet punktum vil det derfor kunne gis erstatning uten at det er bevist skader, tap eller utgifter ved avståelsen, jf. § 27 tredje ledd. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 33 og samsvarer også med bestemmelser i lov om militære rekvisisjoner.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel for å gi forskrifter om erstatning. Det kan gis forskrifter om erstatning for rekvirering som allerede har funnet sted. Det vil herunder kunne bestemmes at erstatning skal fastsettes og utbetales etter reglene i lovgivningen om militære rekvisisjoner. Erstatningsfastsettelsen kan i tilfelle legges til de organer som opprettes i medhold av nevnte lovgivning. En lignende bestemmelse fremgår av lov om helsemessig og sosial beredskap § 3-3. Denne koblingen muliggjør at de samme myndigheter fastsetter erstatningen ved rekvisisjoner fra helse- og sosialtjenesten, Forsvaret og Sivilforsvarets myndigheter.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 13.

Til § 28 Samordning av rekvisisjoner

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 31. Bestemmelsen er satt av hensyn til koordinering av rekvisisjonskrav etter denne loven med rekvisisjonskrav fra militære myndigheter. En likelydende bestemmelse fremgår av lov om helsemessig og sosial beredskap § 3-5.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 13.

Til § 29 Tilsyn

Bestemmelsen er ny.

Første og annet ledd overlater til departementet å bestemme hvem som skal være tilsynsmyndigheter etter loven. Det legges med lovforslaget ikke opp til endringer i dagens tilsyn med kommunens oppfyllelse av plikter. Det samme gjelder for tilsyn som gjennomføres av Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon overfor industrivernpliktige virksomheter. Bestemmelsen gir imidlertid fleksibilitet i forhold til eventuelle fremtidige endringsbehov.

Det følger av tredje ledd at tilsyn med kommunene på områder som loven peker ut som tilsynsområder (se § 12 – kommunens plikter, § 13 anskaffelse, lagring og vedlikehold av Sivilforsvarets materiell, §§14 og 15 – kommunal beredskapsplikt, og §§ 20 og 21 – tilfluktsrom) skal følge bestemmelser i kommuneloven kap. 10 A, jf. § 29 tredje ledd. Disse bestemmelsene skal bidra til et enhetlig statlig tilsyn med kommunene. Bestemmelsen gjør ingen inngripen i departementets rett etter første ledd til å utpeke tilsynsmyndighet etter loven.

Bestemmelsen er nærmere drøftet i kap. 14.

Til § 30 Særlige bestemmelser om tilsyn med egenbeskyttelsestiltak ved virksomheter

Første ledd gir hjemmel for å avkreve virksomhetene en avgift til finansiering av oppgaver etter loven, og er en videreføring av gjeldende lov § 48 første ledd.

Tilsynsobjekter etter denne bestemmelsen er virksomheter som etter loven er pålagt egenbeskyttelsestiltak etter § 23.

Annet ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrifter om tilsyn med egenbeskyttelsestiltak ved virksomheter.

Til § 31 Tilsynsmyndighetens rett til opplysninger

Første ledd gir hjemmel for tilsynsmyndigheten til å kreve taushetsbelagte opplysninger fra tilsynsobjektet dersom det er nødvendig for utførelse av tilsynet. Bestemmelsen er en delvis videreføring av gjeldende lov § 2 tredje og fjerde ledd.

Med «offentlige tilsynsmyndigheter» etter annet ledd menes etater innen helse-, miljø- og sikkerhetsområdet som fører tilsyn etter forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter.

Tredje ledd gir tilsynsmyndigheten rett til å bestemme i hvilken form opplysningene skal gis. Opplysningene kan blant annet gis skriftlig, muntlig, elektronisk mv. Det er hensiktsmessig å kunne be om elektroniske opplysninger dersom for eksempel datamengden er stor, slik at det kan lette tilsynsmyndighetens arbeid.