G-81/99

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Navneloven - nye retningslinjer

Fylkesmennene
Sentralkontoret for folkeregistrering

Rundskriv G-81/99
Saksnr 99/06250 A-AG PF
Dato 17.11.1999

Navneloven - nye retningslinjer

Justisdepartementet kommer i dette rundskrivet med nye retningslinjer for behandlingen av saker etter navneloven når det gjelder:

1) lovvalgsregler,
2) ulempevurderingen for fornavn,
3) navn med både slektsnavns- og fornavnsopprinnelse,
4) dokumentasjonskrav for utlendinger,
5) doble slektsnavn,
6) mellomnavn,
7) slektsnavn etter østeuropeisk navneskikk og
8) underretning.

1. Lovvalgsregler

1.1 Domisilprinsippet

Det følger av Rundskriv G-150/91 s. 8 at «[s]om utgangspunkt kan man regne med at navnesaken kan behandles dersom søker har vært bosatt her i landet et par år, har oppholdstillatelse og har til hensikt å bli boende her i noen år framover». Det står videre at «…flyktninger og asylsøkere må ha bodd her i landet i to år før de kan få behandlet navnesak her». Når det gjelder skandinaviske borgere sier rundskrivet at det er «…tilstrekkelig at vedkommende har vært registrert som bosatt her i ett år».

Fylkesmennene og folkeregistrene skal se bort fra disse uttalelsene. Det skal heretter legges til grunn at alle personer kan få behandlet sin navnesak i Norge dersom følgende to vilkår er oppfylte:

1) Personen må faktisk ha opphold i landet
2) Personen må ha til hensikt å bli boende varig i landet

Dette er i samsvar med domisilprinsippet, dvs. prinsippet om at en persons hjemlandslov er loven i det landet vedkommende er bosatt. Norske myndigheter skal anvende norske lovbestemmelser uavhengig av om den private part er norsk eller utenlandsk statsborger.

Det må foretas en konkret vurdering av om vilkårene er oppfylte. Når det gjelder vilkår 1), ser man på hvor vedkommende skal være registrert bosatt iht. folkeregisterloven 16.01.1970 nr. 1 § 1.

Når det gjelder vilkår 2), er utgangspunktet vedkommendes subjektive hensikter. Det kreves ikke at hensikten må være å bli i Norge for bestandig. Det må imidlertid være et varigere opphold. Man må ikke ha konkrete planer om å flytte innen en viss kortere tid.

Selv om utgangspunktet er vedkommendes subjektive hensikter, må det legges vesentlig vekt på hvordan situasjonen objektivt må bedømmes, dvs. hvordan slike faktiske forhold vanligvis utvikler seg.

Eksempelvis vil personen ikke anses for å ha domisil i Norge dersom oppholdet på forhånd er avgrenset til et bestemt oppdrag som skal utføres. Det samme vil ofte være tilfelle dersom personen har oppholds- eller arbeidstillatelse for et bestemt tidsrom og ikke kan regne med fornyelse. Videre vil opphold i Norge i utdannelsesøyemed normalt ikke skape bopel i landet. De konkrete omstendigheter kan likevel tilsi at personen må anses for å ha bopel i Norge. Dette vil f.eks. være tilfelle dersom en utenlandsk student gifter seg i Norge, og innretter seg på å bli boende i Norge.

For øvrig bemerkes at bosettingstillatelse ikke er noen nødvendig forutsetning for å være bosatt i Norge i relasjon til de spørsmål som er drøftet her.

1.2 Statsborgerprinsippet

Mange land legger statsborgerprinsippet til grunn. Vedkommende land vil anse seg kompetent til å behandle navnesøknader fra egne statsborgere, selv om de er varig bosatt i et annet land. F.eks. legger Sri Lanka statsborgerprinsippet til grunn. Myndighetene i Sri Lanka kan derfor innvilge navneendring etter landets rett for en Sri Lankisk statsborger som er bosatt i Norge.

1.3 Kollisjon mellom statsborgerprinsippet og bostedsprinsippet

I noen tilfeller er det kollisjon mellom det norske domisilprinsippet og statsborgerprinsippet. Kollisjonen oppstår når en utenlandsk statsborger er bosatt i Norge og statsborgerlandet pga. statsborgerprinsippet godtar navneendringer for vedkommende. Navneendringene blir ofte gjort i passet av vedkommende lands ambassade.

1.1 Dersom vedkommende senere søker norske myndigheter om tilsvarende navneendring, skal folkeregistrene og fylkesmennene som utgangspunkt innvilge søknaden etter navnelovens regler selv om navneendringen er i strid med norsk navnetradisjon. Det er svært uheldig at en person er registrert med ulike navn i statsborgerlandet og i domisilstaten. Slektsnavn skal godtas med hjemmel i navneloven § 9 nr. 6, og mellomnavn med hjemmel i navneloven § 16 tredje ledd. Med disse hjemmelshenvisningene har Justisdepartementet blant annet godtatt ektefellens fornavn som slektsnavn, fars fornavn som slektsnavn og ektefelles fornavn som mellomnavn.

1.4 Tilfeller der norske myndigheter skal anvende statsborgerprinsippet

Statsborgerprinsippet vil ha subsidiær betydning på den måten at norske myndigheter skal behandle navnesøknader fra norske statsborgere bosatt i utlandet, dersom bopelslandet bekrefter at det ikke vil behandle saken fordi vedkommende er norsk statsborger.

2. Ulempevurderingen for fornavn

Etter navneloven § 15 nr. 1 kan det ikke velges fornavn som det er fare for at kan bli til ulempe for den som bærer det. Ulempevurderingen og norske navnetradisjoner påvirkes bl.a. av økende innvandring og av nærmere kontakt med utlandet. Vurderingen påvirkes også av folks ønsker om nye navn. På denne bakgrunn ønsker departementet å liberalisere tolkingen av ulempekriteriet.

2.1 Ikke krav om kjønnsidentifiserende navn

Det følger av Rundskriv G-150/91 på s. 40 at «[d]et klart bør fremgå om det er et gutte- eller pikenavn. Noen få navn er imidlertid godtatt som fornavn både for pike og gutt. Dersom det er tvil, bør det velges et mer vanlig gutte- eller pikenavn ved siden av.»

I dag er det såpass vanlig med navn som ikke er kjønnsidentifiserende at slike navn ikke kan anses å være til ulempe for den som har navnet. Dette betyr at det ikke lenger skal kreves et kjønnsidentifiserende navn ved siden av.

2.2 «Kjælenavn» for voksne personer

Det fremgår av Rundskriv G-150/91 på s. 41 at «[d]et bør vises tilbakeholdenhet med å gi bevilling til «kjælenavn» selv om det dreier seg om søknad fra en voksen person».

Fylkesmennene skal nå som hovedregel gi bevilling til «kjælenavn» for voksne personer. Enkelte navn kan imidlertid være til ulempe for den som bærer det slik at navnet ikke kan tillates etter § 15 nr. 1. Det understrekes imidlertid at det skal svært mye til for å anse et navn til ulempe for en voksen person som selv ønsker navnet, f.eks. et «kjælenavn». Justisdepartementet har derfor godtatt følgende navn for voksne personer: Janken, Kikkan, Kikki, Noffi, Tertit, Vesla, Zett, Ømme, Fenris og Knøtt. Det skal mindre til for at navn anses å kunne være til ulempe for barn enn for voksne.

2.3 Fremmedartede fornavn m.m.

Når det gjelder utenlandske fornavn sier Rundskriv G-150/91 på s. 41 at «[d]ersom søker eller en eller begge foreldrene til et barn er utlendinger, har man godkjent mer fremmedartede navn enn for nordmenn. Navnet kan imidlertid være så fremmedartet at det ikke bør godkjennes fordi det er fare for at navnet kan bli til byrde for den som har det. Etter en skjønnsmessig vurdering er […] Mpho ikke godkjent som ett av flere fornavn til barn der ett av foreldrene var fra Afrika.» Justisdepartementet har nå gitt bevilling til fornavnet Mpho.

Fylkesmennene og folkeregistrene kan ikke avslå navn bare fordi det er fremmedartet, eller fordi navnet på annen måte har uvanlig uttale og/eller skrivemåte. Kriteriet er om det er fare for at navnet «…kan verta til ulempe for den som har det». Man må foreta en konkret vurdering av hva som subjektivt sett kan bli til ulempe. Navn som er skjellsord, sykdomsnavn, negativt ladede begreper, eller navn som på annen måte virker støtende skal imidlertid avslås under henvisning til ulempekriteriet.

4.2 Når det gjelder fornorsking av navn, sier Rundskriv G-150/91 på s. 41 at «[m]isforstått fornorskning som f.eks. Sjanett, for Jeanette, må unngås». Denne fornorskningsmåten er imidlertid i tråd med Norsk språkråds prinsipper for hvordan franske utgangspunkt kan tilpasses norsk rettskrivning. Skrivemåten Sjanett skal derfor tillates ved siden av skrivemåten Jeanette. Videre bør det åpnes for en fornuftig lydtilpasning, f.eks. fra Morten til Mårten. Navneloven skal ikke være et hinder for en slik utvikling av skriftspråket. Fylkesmennene og folkeregistrene skal være liberale på disse punktene. Navn med en skrivemåte som av folk flest vil oppfattes som en åpenbar skrivefeil, kan imidlertid «verta til ulempe for den som har det». Det samme gjelder nylagde navn med en meget komplisert skrivemåte. Justisdepartementet har for eksempel nektet det nylagde fornavnet Tszjan som valg av navn for barn.

3. Navn med både slektsnavns- og fornavnsopprinnelse

3.1 Ulik opprinnelse

Etter navneloven § 15 nr. 2 kan det ikke velges fornavn som er eller har vært i bruk som slektsnavn når navnet ikke opprinnelig er et fornavn. Rettspraksis har imidlertid lagt til grunn at et fornavn som kom etter et slektsnavn i tid, kan godkjennes som fornavn dersom navnet representerer en egen navnetradisjon adskilt fra slektsnavnet.

Fylkesmennene og folkeregistrene må informere partene om at fornavnet kan godtas dersom de kan sannsynliggjøre at navnet opprinnelig er et fornavn eller at navnet har en egen fornavnstradisjon. Navneforskningsmiljøet har i en rekke tilfeller skaffet til veie dokumentasjon på at navn som er i bruk som slektsnavn også har en egen fornavnstradisjon, f.eks. Jæger, Storm, Wessel og Frimann.

3.2 Navn med opprinnelse fra kulturer der man ikke skiller mellom fornavn og slektsnavn

Når utlendinger kommer hit til landet, blir navnene deres tilpasset det norske mønsteret med fornavn, mellomnavn og slektsnavn. Det gjelder for eksempel personer fra land hvor det vanlig å ha eget (for)navn, fars navn og farfars navn. Samme navn kan således være både fornavn, mellomnavn og slektsnavn sett med norske øyne. Det er tilfeldig om navnet først registreres som et fornavn eller slektsnavn her i landet. I slike tilfeller blir det kunstig å si at navnet har enten en fornavns- eller en slektsnavnsopprinnelse. Dersom navnet har en slik opprinnelse, stenger ikke navneloven § 15 nr. 2 for at det kan brukes som fornavn selv om det her i riket opprinnelig ble registrert som slektsnavn.

Med samme begrunnelse skal det ses bort fra uttalelsen i Rundskriv G-150/91 på s. 11 om at «[b]evilling blir ikke gitt selv om det skulle foreligge samtykke til navneendringen fra alle dem som har navnet som slektsnavn». Fylkesmennene og folkeregistrene skal altså gi navnebevilling til ektefellens eller en av foreldrenes fornavn som slektsnavn dersom alle bærerne av slektsnavnet samtykker, jf. navneloven § 7.

4. Dokumentasjonskrav for utlendinger

Når nordmenn skal dokumentere tilknytning til et navn, f.eks. ved søknad om beskyttede slektsnavn, jf. navneloven § 9, vil man bygge på det som er registrert i folkeregisteret.

For personer med utenlandsk tilknytning vil det ofte være umulig å legge fram noen tilsvarende dokumentasjon. Det ville være lite rimelig om de av den grunn skulle være avskåret fra å få bevilling. Fylkesmennene og folkeregistrene skal derfor i utgangspunktet godta den dokumentasjon som vanligvis gis og aksepteres i vedkommende land. F.eks. kan en egenerklæring fra søkeren bekreftet av myndighetene med stempel og underskrift være tilstrekkelig.

5. Doble slektsnavn

Rundskriv G-150/91 sier på s. 6 at et avslag på søknad om rettsbeskyttede doble slektsnavn «…må først og fremst begrunnes med at bevilling ikke kan gis uten at det fremlegges samtykke fra dem som allerede er registrert med dobbeltnavnet som slektsnavn. I tillegg kan det være aktuelt å gjøre oppmerksom på at det kan være tvilsomt om bevilling vil bli gitt selv om det fremlegges samtykke til navneendringen, da det av prinsipielle grunner bare gis bevilling til dobbelte slektsnavn når helt særlige grunner taler for det».

Justisdepartementet har kommet fram til at denne praksisen er for streng slik at det skal gis bevilling til rettsbeskyttede doble slektsnavn etter navneloven § 7 annet ledd når alle bærerne samtykker.

6. Mellomnavn

6.1 Navn som en har slektsmessig tilknytning til

For bevilling til mellomnavn som ikke omfattes av navneloven § 16 nr. 1 til 4, kreves det etter § 16 tredje ledd at søkeren har «…særskilt tilknytning til namnet, anten gjennom dei han ættar frå eller på annan måte».

Rundskriv G-150/91 uttaler om denne bestemmelsen på s. 45 at i «…to tilfelle er det etter praksis kurant å gi bevilling, nemlig når navnet har vært brukt som mellomnavn i de to nærmest foregående generasjoner eller når navnet er en av besteforeldrenes slektsnavn som ugift».

Justisdepartementet har kommet fram til at denne praksisen er for streng. Det skal derfor gis mellomnavnsbevilling etter § 16 tredje ledd også i følgende to tilfeller:

1) Når mellomnavnet har vært brukt av en av foreldrene
2) Når navnet er en av oldeforeldrenes slektsnavn som ugift

Departementet bestemmer derfor med hjemmel i navneloven § 9 a første ledd nr. 5, jf. 17 tredje ledd at en person også kan melde disse mellomnavnene til folkeregisteret.

6.2 Steforeldres slektsnavn som mellomnavn

Etter navneloven § 16 nr. 1 kan man ta slektsnavnet til en av foreldrene som mellomnavn dersom foreldrene ikke har fått slektsnavnet ved giftemål.

Når det gjelder ubeskyttede slektsnavn, kunne imidlertid vedkommende forelder ha tatt det aktuelle slektsnavnet etter navneloven § 7 første ledd, og barnet kunne ha tatt navnet som mellomnavn etter § 16 nr. 1. Det er derfor liten grunn til å nekte et barn å ta som mellomnavn et ubeskyttet slektsnavn som en av foreldrene har fått ved giftemål, og departementet har derfor i slike tilfeller gitt bevilling til å ta slektsnavnet som mellomnavn med hjemmel i navneloven § 16 tredje ledd.

Dette betyr at det skal ses bort fra uttalelsen om § 16 tredje ledd i Rundskriv

G-150/91 på s. 46 der det sies at «[s]må barn bør ikke gis bevilling til stefars slektsnavn som mellomnavn idet navnefellesskapet med familien bør gjennomføres på annen måte». Barn kan altså gis bevilling til stefars ubeskyttede slektsnavn som mellomnavn når moren har tatt slektsnavnet ved giftemål.

Det understrekes at dette bare gjelder søknader om ubeskyttedeslektsnavn som mellomnavn.

6.3 Avstamningsendelser

Etter navneloven § 16 første ledd nr. 2 kan det gis mellomnavnsbevilling til farens eller morens fornavn med en ending som viser slektskapsforholdet. Etter Rundskriv G-150/91 s. 44 kan bare norske avstamningsendelser godtas etter denne bestemmelsen, dvs. -sen, -son, -søn for gutter og -datter, -dotter for piker. Rundskrivet sier at «[u]tenlandske endelser eller begrep som viser slektskapet kan ikke godtas etter denne bestemmelse. Det bør imidlertid gjøres unntak for islendinger og deres barn slik at disse kan få mellomnavn med avstamningsendelse -dottir etter § 16 nr. 2».

Justisdepartementet har endret praksis slik at andre avstamningsendelser enn norske og islandske godtas, dersom søker kan påvise en nær tilknytning til en slik navnetradisjon. Med hjemmel i § 16 første ledd nr. 2, jf. tredje ledd har departementet f.eks. godtatt avstamningsendelsen -evna for østeuropeiske kvinner.

7. Slektsnavn etter østeuropeisk navneskikk

Justisdepartementet har i brev 23.10.97 uttalt at østeuropeiske kvinner eller menn kan få ektefellens slektsnavn med endelsen (a) i slektsnavnet med hjemmel i navneloven § 5, jf. § 6.

Det presiseres at også barn av østeuropeiske borgere kan bruke denne endelsen i slektsnavnet med hjemmel i § 5, jf. § 6.

8. Underretning

Det heter i Rundskriv G-150/91 s. 52 at «[n]år bevillingsdokumentet utstedes og sendes parten, skal det samtidig sendes underretning om bevillingen … til lensmannen i lensmannsdistrikt som er tillagt polititjeneste og ellers til stedlige politikammer når det gjelder personer over 14 år …».

Dersom vedkommende lensmannsdistrikt eller politikammer har gitt uttrykk for at de ikke ønsker underretning om navnebevilgningene fordi de f.eks. har tilgang til Det sentrale folkeregister (DSF), er det ikke nødvendig for fylkesmennene å sende slik underretning.

Etter fullmakt

Knut Helge Reinskou
ekspedisjonssjef

Brita Mellin-Olsen
avdelingsdirekt¯r

Saksbehandler: Pan Farmakis, tlf. 22 24 55 33, faks 22 24 27 22

Lagt inn 22. november 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen