Høring - Forslag til endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven - delegasjon av myndighet til interkommunale organer

Høringsfrist: 28.01.2004

Helsedepartementet foreslår endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven. Endringsforslagene vil gi kommunene hjemmel til å delegere myndighet til interkommunale organer på områdene miljørettet helsevern og smittevern.

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Helsedepartementet foreslår endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven. Endringsforslagene vil gi kommunene hjemmel til å delegere myndighet til interkommunale organer på områdene miljørettet helsevern og smittevern.

  • Høringsfrist: 28.01.2004
  • Saken sendes ut mandag 24.11.2003

Vår ref.:

Deres ref

Vår ref

Dato

03/03643 FOS/Rags

24.11.03

Delegasjon av myndighet til interkommunale organer innen miljørettet helsevern og smittevern – forslag til endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven – høring

Helsedepartementet sender med dette forslag til endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) på alminnelig høring. Endringsforslagene vil gi kommunene hjemmel til å delegere myndighet til interkommunale organer på områdene miljørettet helsevern og smittevern. Helsedepartementet foreslår også å oppheve delegasjonsskranken for stansing i kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a. Det vises til vedlagte høringsnotat.

Forslagene tar utgangspunkt i et av tiltakene i Stortingsmelding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge som ble behandlet av Stortinget 5. juni 2003. Regjeringen varsler her at den vil åpne for at myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern kan delegeres til interkommunale enheter.

I tillegg til synspunkter til selve lovutkastet, ønsker vi spesielt høringsinstansenes vurdering av:

  • hvorvidt det i lovene bør legges begrensninger på organisasjonsform for interkommunale organer og hvilke saklige områder det skal være aktuelt for kommunene å organisere sammen med miljørettet helsevern og/eller smittevern
  • hvordan man vurderer muligheten for ivaretakelse av samarbeidsoppgavene etter kommunehelsetjenesteloven § 1-4, når miljørettet helsevern er organisert i et interkommunalt organ
  • hvorvidt det bør åpnes for at pålegg om stansing av virksomhet etter kommunehelsetjenesteloven §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10 skal kunne delegeres fra kommunestyret.

De enkelte etater og organisasjoner på høringslisten bes i nødvendig utstrekning å videreformidle høringssaken til underliggende etater eller medlemsorganisasjoner. Dersom det er etater eller organisasjoner som bør uttale seg, men som ikke inngår på listen, ber departementet om å få beskjed.

Eventuelle høringsuttalelser sendes Helsedepartementet senest innen 28. januar 2004. Høringsdokumentene og høringssvarene vil bli gjort tilgjengelig på Helsedepartementets hjemmesider: http://www.dep.no/hd/norsk/aktuelt/hoeringssaker/paa_hoering/index-b-n-a.html

Spørsmål vedrørende høringen kan rettes til rådgiver Ragnhild Spigseth, tlf: 22 24 87 07, e-post: Rags@hd.dep.no

Med hilsen

Jon Olav Aspås e.f.
ekspedisjonssjef

Ragnhild Spigseth
rådgiver

1. INNLEDNING

Helsedepartementet sender med dette forslag til endringer i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven) og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) på alminnelig høring. Endringsforslagene vil gi kommunene hjemmel til å delegere myndighet til interkommunale organer på områdene miljørettet helsevern og smittevern. Helsedepartementet foreslår også å oppheve delegasjonsskranken for stansing i kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a.

Forslagene tar utgangspunkt i et av tiltakene i Stortingsmelding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge som ble behandlet av Stortinget 5. juni 2003. Regjeringen varsler her at den vil ”åpne for at myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern kan delegeres til interkommunale enheter”1St.meld nr. 16 (2002-2003) boks 8.7 og at ”det skal bli mulig for de kommuner som ønsker det, å delegere myndighet innen miljørettet helsevern og eventuelt andre oppgaver til interkommunalt organ”. 2St.meld nr. 16 (2002-2003) boks 9.3



2. BAKGRUNN

2.1. Opprettelsen av Mattilsynet og betydningen av dette for miljørettet helsevern

Regjeringen har i flere dokumenter, blant annet St.prp. nr. 63 (2001-2002) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet og St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8 (2002-2003) Om ny organisering av matforvaltningen m.m. lagt frem for Stortinget forslag til en omorganisering av matforvaltningen. Mattilsynet er etablert som en interimsorganisasjon i 2003 og vil være operativt fra 1. januar 2004. Det nye Mattilsynet vil bestå av en sammenslåing av Statens næringsmiddeltilsyn (SNT), de lokale næringsmiddeltilsynene (KNT), Statens dyrehelsetilsyn, Statens landbrukstilsyn og Fiskeridirektoratets sjømatavdeling. Mattilsynet skal ha tre organisatoriske nivåer - et sentralt nivå, et regionalt nivå og et lokalt nivå. De lokale enhetene skal utgjøre grunnpilarene i tilsynets virksomhet og ha kompetanse og ressurser som er tilstrekkelig for både å drive veiledning overfor brukerne, føre tilsyn og fatte vedtak i første instans.

Ved Stortingets behandling av saken ble det lagt til grunn at laboratorievirksomheten skal organiseres uavhengig av tilsynet. Dette innebærer at de kommunale KNT-laboratoriene ikke blir overtatt av staten, og at Mattilsynet må kjøpe sine laboratorietjenester fra tilbydere av slike tjenester. Mattilsynet vil ha en kompetanse som er verdifull for miljørettet helsevern i kommunene, samtidig som den kommunale helsetjenesten sitter med viktig informasjon og kompetanse som vil være av betydning for et godt mattilsyn. Det kan derfor være aktuelt med ulike former for samarbeid mellom Mattilsynet og helsetjenesten i kommunene.

Mange kommuner har valgt å bygge opp kompetanse innen miljørettet helsevern i tilknytning til de kommunale og interkommunale næringsmiddeltilsynene. Som et ledd i arbeidet med etablering av Mattilsynet har det vært gjennomført forhandlinger mellom staten og hver kommune om hvilket personell som skal overtas av det statlige Mattilsynet.

Ved overføringen av de kommunale oppgavene i næringsmiddeltilsynene til staten, vil situasjonen endre seg for de kommuner som har valgt å satse på organiseringen av arbeidet med miljørettet helsevern i tilknytning til næringsmiddeltilsynene. Ressurser knyttet til disse oppgavene skal i utgangspunktet bli tilbake i kommunene, da miljørettet helsevern fortsatt skal være en kommunal oppgave. Til tross for dette antas det at reformen vil medføre en viss svekkelse av arbeidet med miljørettet helsevern. Den på sikt kanskje viktigste konsekvensen av matreformen er likevel at kommunene ved overføringen av det lokale næringsmiddeltilsynet til staten vil miste det faglige og administrative støtteapparatet som ligger i de delene som skal overføres fra KNT. Omorganiseringen av matforvaltningen har dermed i en del kommuner aktualisert et behov for å organisere arbeidet med miljørettet helsevern på en måte som kompenserer for en mulig svekkelse av feltet.

Smith-rapportene

I forbindelse med beslutningen om å opprette Mattilsynet, oppnevnte daværende Sosial- og helsedepartementet i brev av 14. november 2001 et utvalg som skulle vurdere grenseflatene mellom det nye Mattilsynet og det miljørettede helsevernet under den kommunale helsetjenesten. Utvalget ble ledet av Anders Smith, fylkeslege i Akershus.

Utvalgets mandat var todelt: For det første skulle den kartlegge hvilke arbeidsoppgaver KNT utfører innen miljørettet helsevern og hvordan kommunene ellers løser sine oppgaver på dette området. For det andre skulle utvalget vurdere og gi anbefalinger om hvordan oppgaver innenfor miljørettet helsevern kan ivaretas i en modell med et statlig næringsmiddeltilsyn.

Utvalget utarbeidet to delrapporter (Smith-rapportene). I rapport nr. 1 konkluderte utvalget med at KNT utfører omfattende arbeid for kommunenes miljørettede helsevern, særlig i form av faglig utredningsarbeid. Det ble videre understreket at ved statlig overtakelse av næringsmiddeltilsynene må kommunene sikres fortsatt bistand til arbeid med miljørettet helsevern. Dette gjaldt særlig på følgende tilsynsområder; drikkevann, badeanlegg og bassengbad, campingplasser, hoteller, herberger og serveringssteder, forsamlingslokaler, barnehager, skoler, røyking på utesteder, frisørsalonger og solarier, samt bistand ved opplysning knyttet til ernæring.

I rapport nr. 2 anbefalte utvalget at norske kommuner skal inviteres til å legge deler av sitt arbeid med miljørettet helsevern til interkommunale enheter for miljørettet helsevern, og at disse samlokaliseres med de lokale statlige mattilsynene. For å beholde og rekruttere fagpersonell i stillinger innenfor samfunnsmedisin, mente utvalget at kommunene bør vurdere å gå sammen om å ansette en lege med samfunnsmedisinsk kompetanse i den interkommunale ordningen. Videre anbefalte utvalget at det utredes hvilke endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven som er nødvendige for å hjemle delegasjon av myndighet til interkommunale organer. I tillegg ønsket utvalget at staten går inn med økonomiske stimuleringsmidler for at kommunene skal gå inn i denne organisasjonsmodellen.

Prosjektgruppens forslag ble sendt på høring høsten 2002. Flertallet av høringsinstansene var positive til interkommunalt samarbeid for å løse oppgaver innen miljørettet helsevern. Enkelte instanser pekte på at interkommunale organer kan virke styrkende for tilsynsoppgavene, men samtidig svekke samarbeidet med andre sektorer og med planmyndighetene i egne kommuner. Flere, deriblant KS, pekte også på at miljørettet helsevern er et kommunalt ansvar som kommunene selv står fritt til å velge hvordan de vil organisere.

Vurderinger og tiltak i Stortingsmelding nr. 16 innen miljørettet helsevern, smittevern og samfunnsmedisin (Folkehelsemeldingen)

I St.meld. nr. 16 (2002-2003) fra Helsedepartementet trekkes det opp strategier for et sunnere Norge. I meldingen drøftes blant annet forslagene i Smith-rapportene.

Regjeringen understreker i St.meld. nr. 16 (2002-2003) at kommunene ikke skal miste de ressursene som de kommunale næringsmiddeltilsynene i dag bidrar med innen miljørettet helsevern, når disse blir statlige. For å møte nye utfordringer foreslås det at kommuner skal kunne skape større fagmiljøer ved å organisere arbeidet gjennom interkommunale organer, og at det skal gis hjemmel for at kommunene skal kunne delegere myndighet til slike organer. Regjeringen drøfter også samfunnsmedisinen og legerollen. Den peker på at det i dag er vanskelig å rekruttere leger til kommunelegestillinger, blant annet på grunn av mangelen på fagmiljø, og fordi det er mer lønnsomt å drive som fastlege. Regjeringen mener at sterkere fagmiljøer for samfunnsmedisinere kan etableres ved interkommunalt samarbeid, for eksempel knyttet til de nye lokale mattilsynene.

Regjeringens forslag i stortingsmeldingen når det gjelder delegasjon til interkommunale organer er i det vesentlige i tråd med anbefalingene i Smith-rapportene. Regjeringen foreslår at det åpnes for at kommuner skal kunne delegere myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale organer. Videre mener regjeringen at kommunene bør vurdere om interkommunale organer også kan være en naturlig forankring for kommuneleger som flere kommuner har gått sammen om å ansette. Regjeringen går imidlertid ikke inn for å gi øremerkede midler som favoriserer en bestemt organisasjonsmodell, fordi slike incentiver kan virke uheldig for kommuner som i dag har kommunale ordninger for miljørettet helsevern, eller som ønsker andre løsninger.



3. GJELDENDE RETT

3.1. Generelt om organisering av oppgaver og delegasjon av myndighet til interkommuale organer

En delegasjon innebærer at den det delegeres myndighet til, kan treffe beslutninger innen delegasjonsvedtakets rammer på vegne av delegerende organ, og med samme rettsvirkninger som om det var truffet av dette. Det delegerende organ kan når som helst oppheve delegasjonsvedtaket. Det delegerende organ kan også gi generelle eller konkrete instrukser om hvordan saker skal avgjøres, eller det kan beslutte at det selv skal treffe avgjørelse i en bestemt sak. Dessuten kan det delegerende organ ta vedtak opp til ny vurdering og omgjøre sitt eget vedtak. Dette innebærer blant annet at for eksempel kommunestyret aldri kan delegere fra seg ansvaret for de avgjørelser som treffes der kommunestyret i utgangspunktet har myndigheten.

Kommuneloven og aktuelle særlover kan sette begrensninger i forhold til hvilke organer som har avgjørelsesmyndighet i bestemte saker, samt på hvilken måte avgjørelsen skal treffes og krav til innholdet av slike avgjørelser. Hvorvidt kommunene i dag har anledning til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern og smittevern i interkommunale organer vil bero på en tolkning av lovgrunnlaget, her av kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven.

Kommunene har innen miljørettet helsevern og smittevern myndighet til å gi ulike pålegg i form av enkeltvedtak. Myndigheten er lagt til henholdsvis kommunestyret, kommunen og kommunelegen. Det rettslige utgangspunktet for delegasjon av myndighet til interkommunale organer er at kommunene må ha hjemmel for slik delegasjon. Desto mer inngripende myndighet som vurderes delegert, desto sterkere krav stilles det til klar hjemmel. 3For en grundig drøftelse av rettslige grunnlaget for interkommunalt samarbeid vises det til Ingun Sletnes ”Juridiske rammebetingelser for interkommunalt samarbeid om særlovsoppgaver” HiO-rapport 2003 nr. 12. Rapporten er utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet. For miljørettet helsevern og smittevern vil man måtte vurdere henholdsvis kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven.

 

Organisering av oppgaver og delegasjon av myndighet innen miljørettet helsevern

Kommunehelsetjenesteloven regulerer ikke interkommunalt samarbeid spesielt. Fram til 1994 hadde loven i § 1-5 en relativt omfattende bestemmelse om samarbeid mellom kommuner. I 1994 ble bestemmelsen opphevet fordi ” samarbeid mellom kommuner etter departementets mening er en selvfølge”. 4Ot.prp. nr. 60 (1993-94) Om endringer i kommunehelsetjenesteloven(…) på side 26 og 37. Kommunehelsetjenesteloven § 1-6 har i dag en bestemmelse om at ”departementet kan påby samarbeid mellom kommuner når det finnes påkrevet for en tilfredsstillende løsning av oppgaver innen helsetjenesten(…)”. Innen miljørettet helsevern er denne myndigheten nå delegert til fylkesmannen gjennom forskrift om miljørettet helsevern § 15. Det fremkommer imidlertid klart i forarbeidene at bestemmelsen om påbud om samarbeid skal brukes med forsiktighet, og skal fungere som siste utvei i enkeltsaker, etter at frivillig samarbeid er forsøkt.

Forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a drøfter organiseringen av kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern. Interkommunalt samarbeid trekkes her fram som en mulig løsning for mindre kommuner for å sikre nødvendig kompetanse. Om nærheten til næringsmiddeltilsynet sies det at ” et slikt samarbeid kan være særlig aktuelt for mange kommuner når det gjelder miljørettet helsevern og (departementet) vil anbefale at kommunene vurderer interkommunale ordninger etter mønster fra næringsmiddelkontrollen”. 5Ot.prp. nr. 40 (1986-87) Miljørettet helsevern i kommunene på side 47. Kommunene har altså anledning til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern gjennom interkommunale ordninger.

Det er kommunestyret som har myndigheten til å fatte vedtak etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a. I lovens § 4a-3 kan kommunestyret, med visse begrensninger, delegere myndighet etter reglene i kommuneloven. Det er ikke gitt bestemmelser om delegasjon av myndighet til interkommunale organer. På denne bakgrunn er det i dag ikke adgang til å delegere kommunens myndighet etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a til interkommunale organer.

Organisering av oppgaver og delegasjon av myndighet innen smittevern

De administrative og utøvende rollene til kommunen/kommunelegen og statlige institusjoner går fram av bestemmelsene i kapittel 7 i smittevernloven. Denne følger i hovedsak den vanlige oppgavefordelingen mellom kommune og stat.

Vedrørende adgangen til å organisere kommunale oppgaver innen smittevern interkommunalt, vises det til smittevernloven § 7-11 om at departementet kan "i forskrift gi bestemmelser om samarbeid, og om hvilket ansvar og hvilke oppgaver kommuner, fylkeskommuner og regionale helseforetak skal ha etter denne loven, kommunehelsetjenesteloven og lov om spesialisthelsetjenesten m.m. i forbindelse med smittsomme sykdommer". Det vises i forarbeidene til at det er behov for at departementet får hjemmel til å fastsette nærmere hvilke tjenester og tiltak som skal ligge under de enkelte forvaltningsnivåene. 6Ot. prp. nr. 91 (1992-93) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer på side 76. Hjemmelen til å gi forskrifter er forutsatt å være omfattende og vil særlig være aktuell å bruke hvor mistenkt smittede personer og helsepersonell er gitt konkrete plikter eller rettigheter etter loven.

På smittevernområdet har en følgelig hjemmel for i forskrift å gi bestemmelser om interkommunalt samarbeid for å løse oppgaver innen smittevernet. Eksempel på dette er forskrift om tuberkulosekontroll § 2-1 annet ledd, der det går fram at kommuner kan samarbeide om tuberkulosekontrollprogrammet som alle kommuner skal ha.

Det er ikke i smittevernloven gitt bestemmelser om delegasjon av myndighet til interkommunale organer. På denne bakgrunn er det i dag ikke adgang til å delegere kommunens myndighet etter smittevernloven til interkommunale organer.

Oppsummering gjeldende rett

Kommunene har adgang til å organisere arbeidet innen miljørettet helsevern og smittevern gjennom interkommunale organer. Dersom kommunene skal kunne delegere myndighet til å fatte vedtak innen miljørettet helsevern og smittevern, vil det være behov for endringer i henholdsvis kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven.


NÆRMERE OM LOVFORSLAGENE

Forslag om hjemmel til å delegere myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale organer

Helsedepartementet foreslår endringer i kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven, slik at kommunene skal kunne delegere myndighet innen de to fagområdene til interkommunale organer.

Det er flere faktorer som tilsier at det kan være hensiktsmessig å organisere det miljørettede helsevernet og smittevernet i interkommunale organer. Særlig aktuelt er spørsmålet for de kommuner som har valgt å bygge opp kompetanse innen miljørettet helsevern i tilknytning til det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsynet, da de fra 1. januar 2004 vil miste deler av sine nettverk og fagmiljøer.

En god ivaretakelse av oppgavene innen miljørettet helsevern og smittevern krever bred kompetanse, herunder helsefaglig, teknisk og miljøfaglig kompetanse. Etablering av interkommunale enheter er en løsning som kan gjøre det lettere å etablere og/eller beholde solide fagmiljøer for lokalt folkehelsearbeid og lokal samfunnsmedisin. Løsningen med interkommunale organer kan gi effektiv utnyttelse av kompetanse, og er kanskje særlig aktuell i små kommuner der det kan være vanskelig å ha eget personell og utstyr i tilstrekkelig grad. En slik enhet kan også langt på vei ivareta funksjonen med å bygge opp kunnskapsbaser og fakta om helse- og miljøtilstanden i en region, som er nyttige verktøy i folkehelsearbeidet. En samling av fagpersoner fra flere kommuner vil skape et større fagmiljø, og kan gi bedre muligheter for fagspesialisering. Der det etableres slike fagmiljøer, kan det være en hensiktsmessig arbeidsfordeling at kommunenes myndighet i henhold til regelverket også kan legges til dette fagmiljøet.

Nærmere om behovet for nærhet til kommunale beslutningsorganer

Kommunenes oppgaver innen miljørettet helsevern omfatter både planleggings-, samarbeids- og rådgivningsoppgaver (jf. kommunehelsetjenesteloven § 1-4), og myndighetsutøvelse der kommunen fører tilsyn og kontroll med virksomheter, herunder myndighet til å gi pålegg i form av enkeltvedtak (jf. kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a). Det kan i enkelte saker, særlig når det gjelder myndighetsoppgavene, være en fordel om organet som utøver myndighet har en viss distanse til kommunen. Dette gjelder spesielt der et miljørettet helsevern organ fører tilsyn med kommunale virksomheter, som for eksempel skoler. Interkommunale organer vil også kunne sikre et helhetlig tilsyn innenfor flere kommuner i samme region.

Samarbeidsoppgavene etter kommunehelsetjenesteloven § 1-4 er oppgaver som er av en annen karakter, og det kreves her en viss nærhet til både kommunens plan- og beslutningssystemer og til andre sektorer. Dersom avstanden blir for stor til de besluttende kommunale myndigheter, vil det kunne medføre at bevisstheten rundt folkehelsearbeid og helsehensyn blir mindre i kommunene. Det å få gjennomslagskraft overfor beslutninger og beslutningstakere, avhenger ofte av kort avstand i den enkelte kommune og god kontakt med andre etater. En interkommunal enhet vil kunne bli for tilsynsfokusert, og vil kunne få problemer med å ivareta oppgaver som krever integrert samarbeid og nærkontakt med ulike samarbeidspartnere i kommunene.

Helsedepartementet ber om at høringsinstansene spesielt vurderer disse problemstillingene, og eventuelt kommer med forslag til hvordan man kan sikre en god ivaretakelse av samarbeidsoppgavene i interkommunale organer.

Nærmere om ulike former for interkommunalt samarbeid

Det finnes mange ulike former for samarbeid mellom kommuner, fra uformelle nettverk for erfaringsutveksling til helhetlig kommunalt samarbeid om kjerneområder. Interkommunale organer vil kunne forberede saker for kommunale beslutningsorganer. Med de foreslåtte lovendringene vil det også bli mulig å delegere beslutningsmyndigheten til interkommunale organer.

Interkommunalt samarbeid kan organiseres på ulike måter; samarbeid etter kommuneloven § 27, interkommunalt selskap etter lov om interkommunale selskaper (IKS-loven), aksjeselskap etter aksjeloven og delegasjon av myndighet til en annen kommune (vertskommune). Etter Helsedepartementets syn vil de to førstnevnte organisasjonsformene være de mest aktuelle i de tilfeller der interkommunale organer får delegert myndighet etter kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven. Dette har sammenheng med at gjennom aksjeselskaper vil myndigheten kunne utøves av private rettssubjekter. Der det etableres samarbeid etter kommuneloven § 27 eller et interkommunalt selskap etter IKS-loven, vil deltakerene/eierene være kommuner (og eventuelt fylkeskommuner og andre IKS). Disse organisasjonsformene vil i større grad sikre en politisk styring og kontroll med myndighetsoppgavene. Det aktuelle lovforslaget vil ikke åpne for at en kommune skal kunne delegere sin myndighet til en annen kommune (vertskommune).

I utgangspunktet ønsker ikke Helsedepartementet å legge føringer på hvordan kommunene skal organisere oppgavene innen miljørettet helsevern og smittevern. Dette gjelder både i forhold til om kommunene ønsker å inngå interkommunalt samarbeid, hvilken organisasjonsform som eventuelt velges, hvorvidt et slikt organ bør få delegert myndighetsutøvelse, og hvilke oppgaver som legges til det interkommunale organet (for eksempel hvilke andre tjenester miljørettet helsevern og/eller smittevern kan organiseres sammen med).

Helsedepartementet understreker at der det opprettes interkommunalt samarbeid innen miljørettet helsevern og smittevern, vil oppgavene måtte løses innenfor de rammene som regelverket setter. Kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern og smittevern er en del av helsetjenesten i kommunene, jf. kommunehelsetjenesteloven

§ 1-3. 7Etter lov om statlig tilsyn med helsetjenesten § 3 stilles det krav til at ”alle som yter helsetjenester har etablert internkontrollsystem og fører kontroll med sin egen virksomhet på en slik måte at kan forebygge svikt i helsetjenesten”. Helsetilsynet i fylket fører tilsyn med at blant annet kommunens oppgaver innen miljørettet helsevern og smittevern er i tråd med kravene i regelverket. Blant annet er det et krav om at tjenestene skal være forsvarlige og hensiktsmessige, jf. kommunehelsetjenesteloven § 6-3. Dette betyr blant annet at myndighet ikke kan delegeres dersom dette kan medføre at helsetjenesten drives uforsvarlig, for eksempel delegasjon til noen som ikke har tilfredsstillende kompetanse til å utføre oppgaven.

Helsedepartementet ber om høringsinstansenes vurdering av hvorvidt det er ønskelig å legge føringer for valg av organisasjonsform.

Nærmere om klage på vedtak fattet av interkommunale organer

Etter kommunehelsetjenesteloven § 4a-12 er fylkesmannen klageinstans for vedtak som er truffet av kommunestyret (eller den som er delegert myndigheten) etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a. Fylkesmannen er også klageinstans for kommunalt vedtak etter smittevernloven § 8-3.

Helsedepartementet foreslår at det ikke gjøres endringer i klagereglene for vedtak etter kommunehelsetjenesteloven kapittel 4a og/eller smittevernloven for de tilfellene der vedtak fattes av interkommunale organer. Det påpekes imidlertid at kommunestyret i den kommune der saken har sin opprinnelse, har adgang til å bestemme at eventuelle klager skal forelegges kommunestyret før det oversendes fylkesmannen. Kommunestyret kan, for eksempel i sitt delegasjonsvedtak, legge føringer på at dette skal gjøres i alle saker som påklages. Etter forvaltningsloven § 33 annet ledd vil kommunestyret da kunne oppheve eller endre vedtaket. Kommunestyrets opphevelses- og omgjøringskompetanse etter § 33 annet ledd vil være den samme for vedtak fattet av et interkommunalt organ, som for et vedtak fattet av kommunalt organ.

Åpne for mulighet til å delegere stansingsbestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10

Det foreslås at myndigheten til å gi pålegg om stansing etter §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10 skal kunne delegeres både etter kommunelovens regler og til et interkommunalt organ. Reglene for delegasjon i kommunehelsetjenesteloven § 4a-3 er i dag til hinder for at kommunestyret kan delegere myndighet til å gi pålegg om stansing i medhold av kommunehelsetjenesteloven §§ 4a-4 fjerde ledd og 4a-10.

Helsedepartementet viser til at kommunestyret skal stanse hele eller deler av virksomheten i medhold av § 4a-10, dersom det oppstår forhold som medfører ”en overhengende fare for helseskade”. Hva som ligger i dette vilkåret vil være en faglig vurdering, og ikke en politisk avveining. Dersom det foreligger et forhold som utgjør en ”overhengende fare for helseskade”, vil kommunestyret ha en plikt å stanse forholdet. Stansing er også et aktuelt virkemiddel overfor virksomheter som er godkjenningspliktige, og som driver uten nødvendig godkjenning, jf. § 4a-4 fjerde ledd. Det er her et vilkår at de ”ulempene stansingen vil medføre, står i rimelig forhold til den helsefare som unngås”.

Helsedepartementet foreslår at denne delegasjonsskranken fjernes i forbindelse med den aktuelle lovendring. Begrunnelsen for delegasjonsskranken, er at stansing er et drastisk virkemiddel som kun skal benyttes i spesielle situasjoner. Det bemerkes imidlertid at myndigheten opprinnelig var lagt til helse- og sosialstyret. En lovendring i forbindelse med tilpasning til kommuneloven i 1994 la myndigheten til kommunestyret. Videre vises det til at vurderingen av hvorvidt et forhold utgjør en ”overhengende fare for helseskade”, primært er en helsefaglig vurdering som utøves av det faglige organet.

Spesielt om kommunelegens/medisinsk-faglig rådgivers oppgaver etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5, kapittel 4a og smittevernloven

Helsedepartementet foreslår en endring i kommunehelsetjenesteloven § 4a-3 og smittevernloven § 7-2, slik at kommunelegens oppgaver innen miljørettet helsevern og smittevern skal kunne delegeres til en tilsvarende stilling i et interkommunalt organ. Helsedepartementet viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 16 (2002-2003) sier at kommunene bør vurdere om interkommunale enheter også kan være en naturlig forankring for kommuneleger som flere kommuner har valgt å gå sammen om å ansette. 8Jf. St.meld. nr. 16 (2002-2003) side 84, 2. spalte

Alle kommuner skal etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 ansette en eller flere kommuneleger. Kommunelegen er i lov- og forskriftsverket tillagt en rekke oppgaver, herunder myndighetsoppgaver. Innen smittevernet har kommunelegen en rekke oppgaver som følger direkte av lov og forskrifter. Innen det miljørettede helsevernet vil kommunelegen ha medisinsk-faglig kompetanse, for eksempel i forhold til vurdering av ulike miljøfaktorers virkning på helsen. Kommunelegen har også myndighet til å gi pålegg i hastesaker, jf. kommunehelsetjenesteloven § 4a-3 annet ledd. Kommunelegen vil videre være en viktig ressurs i det generelle folkehelsearbeidet, blant annet i forbindelse med rådgivning i forhold til helsekonsekvenser av ulike planer og tiltak. Kommunelegens tilrådning og begrunnelse skal etter kommunehelsetjenesteloven § 3-5 tredje ledd alltid følge saken når kommunen behandler saker om blant annet miljørettet helsevern og smittevern. Det kan derfor være hensiktsmessig at interkommunale enheter knytter til seg slik samfunnsmedisinsk kompetanse. Der det opprettes interkommunale organer innen miljørettet helsevern og smittevern som utøver myndigheten etter regelverket, bør også kommunelegens oppgaver på disse områdene delegeres til et slikt organ for å sikre en helhetlig ivaretakelse av oppgavene.

Kommunens plikt til å ha kommunelege og kommunelegens øvrige oppgaver berøres ikke av forslaget. Helsedepartementet ser at miljørettet helsevern og smittevern, inkl. medisinsk-faglig rådgivning mot andre sektorer på disse områdene, utgjør den største delen av kommunelegens oppgaver. Når departementet i denne omgang ikke foreslår at alle kommunelegeoppgaver skal kunne utøves av en kommunelege ansatt i et interkommunalt organ, har dette sammenheng med at det blant annet som en oppfølging av St.meld. nr. 16 (2002-2003) er igangsatt et arbeid på dette feltet. Det vises blant annet til en utredning av legespesialiteten og av samfunnsmedisin generelt, en klargjøring av kommunelege 1-oppgavene og en gjennomgang av organisatoriske og økonomiske sider ved den samfunnsmedisinske legerollen. Helsedepartementet ser det som naturlig at kommunelegens rolle klargjøres som et ledd i denne prosessen.


ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Forslagene som sendes på høring vil gi de kommuner som ønsker det hjemmel til å delegere myndighet innen miljørettet helsevern og smittevern til interkommunale organer. Forslagene vil ikke medføre endring i kommunenes oppgaver. Det antas at for enkelte kommuner vil en interkommunal løsning av disse oppgavene kunne gjøre det lettere å etablere tilstrekkelig kompetanse innen miljørettet helsevern og smittevern.

Organisering i interkommunale organer vil kunne innebære en effektivisering av oppgavene innen miljørettet helsevern og smittevern.


UTKAST TIL LOVENDRINGER

Forslag til endringer i kommunehelsetjenesteloven:

§ 4a-3 Delegasjon av myndighet

Myndighet og gjøremål innen miljørettet helsevern som i denne lov er lagt til kommunestyret, kan med unntak av den myndighet som er nevnt i § 4a-11 tredje ledd, delegeres etter reglene i kommuneloven eller til et interkommunalt organ.

Kommunestyrets myndighet eller myndighet delegert etter første ledd kan utøves av kommunelegen, dersom dette på grunn av tidsnød er nødvendig for at styrets oppgaver etter denne lov skal kunne utføres. Når kommunestyret har lagt oppgavene innen miljørettet helsevern etter denne lov til et interkommunalt organ, kan myndighet etter denne bestemmelse utøves av en eller flere leger ansatt i dette organet.

Dette gjelder likevel ikke for kommunestyrets myndighet etter § 4a-11, tredje ledd.



Forslag til endringer i smittevernloven:

§ 7-1Kommunens oppgaver

Kommunen skal sørge for at alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen med hensyn til smittsom sykdom er sikret nødvendige forebyggende tiltak, undersøkelsesmuligheter, behandling og pleie utenfor institusjon og pleie i sykehjem eller annen kommunal helseinstitusjon.

Kommunen skal også utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her eller bestemmelser i medhold av loven, herunder

-

skaffe seg oversikt over arten og omfanget av de smittsomme sykdommer som forekommer i kommunen,

-

drive opplysning om smittsomme sykdommer og gi råd og veiledning om hvordan de forebygges,

-

sørge for at individuelt forebyggende tiltak blir satt i verk,

-

sørge for at andre tiltak etter denne loven eller kommunehelsetjenesteloven blir satt i verk.

Tiltak og tjenester for å forebygge smittsomme sykdommer eller motvirke at de blir overført skal utgjøre et eget område i planen for kommunens helsetjeneste. Helsetjenesten i kommunen skal samarbeide med myndigheter som har oppgaver av betydning for tiltakene.

Kommunen skal føre tilsyn og sørge for at reglene i loven blir overholdt og at vedtak i medhold av loven blir gjennomført.

Ved iverksetting av tiltak etter §§ 3-1 og 3-8 kan kommunen mot vederlag bruke og om nødvendig skade andres eiendom.

Kommunens myndighet etter denne lov kan delegeres etter reglene i kommuneloven eller til et interkommunalt organ.

§ 7-2Kommunelegens oppgaver

Kommunelegen skal utføre de oppgaver innen smittevernet som pålegges i loven her. I kommuner med flere kommuneleger skal kommunestyret utpeke en av dem til å utføre disse oppgavene. Det bør også utpekes en stedfortreder for denne. I store bykommuner med bydelsforvaltning skal kommunestyret utpeke en lege til å utføre de av kommunelegenes oppgaver som angår hele kommunen eller store områder.

Kommunelegen skal

a)

utarbeide forslag til plan for helsetjenestens arbeid med vern mot smittsomme sykdommer, herunder beredskapsplaner og -tiltak, og organisere og lede dette arbeidet,

b)

ha løpende oversikt over de infeksjonsepidemiologiske forholdene i kommunen,

c)

utarbeide forslag til forebyggende tiltak for kommunen,

d)

bistå kommunen, helsepersonell og andre i kommunen som har oppgaver i arbeidet med vern mot smittsomme sykdommer,

e)

gi informasjon, opplysninger og råd til befolkningen om vern mot smittsomme sykdommer,

f)

utføre alle andre oppgaver som følger av loven eller bestemmelser i medhold av loven, og medvirke til effektive tiltak for å forebygge smittsomme sykdommer og motvirke at de blir overført.

Departementet kan i forskrift bestemme at kommunelegen også skal ha andre oppgaver, og herunder angi det nærmere innholdet i de enkelte oppgaver.

Når kommunen har lagt smittevernoppgavene til et interkommunalt organ, jf. § 7-1 sjette ledd, kan kommunen delegere kommunelegens myndighet etter denne lov til en eller flere leger ansatt i dette organet.

Departementene
Fylkesmennene
Fylkeskommunene
Kommunene
Kommunelegene
Lokale næringsmiddeltilsyn

Avinor
Direktoratet for Arbeidstilsynet
Direktoratet for naturforvaltning
Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap
Jernbanetilsynet
Jernbaneverket
Kystdirektoratet
Luftfartstilsynet
Mattilsynet
Nasjonalt folkehelseinstitutt
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
Sosial- og helsedirektoratet
Statens arbeidsmiljøinstitutt
Statens bygningstekniske etat (BE)
Statens forurensningstilsyn
Statens helsetilsyn
Statens næringsmiddeltilsyn
Statens nærings- og distriksutviklingsfond
Statens strålevern
Vegdirektoratet

Akademikerne
Den norske jordmorforening
Den norske lægeforening
Energiforsyningens Fellesorganisasjon
Forum for kommunale planleggere
Forum for lokalt miljøvern, Asker kommune
Forum for miljø og helse
Forum for utvikling og miljø
Framtiden i våre hender
Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO)
Friluftsrådenes Landsforbund
Greenpeace Norden
Høgskolen i Akershus
Høgskolen i Oslo, avdeling ØKS
Høgskolen i Telemark
Institutt for samfunnsforskning
Kommunenes sentralforbund
Kommunalteknisk forening
Landsorganisasjonen i Norge
Miljøheimevernet
Miljøstiftelsen Bellona
Natur og Ungdom
Norges Handelshøyskole
Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
Norges landbrukshøgskole (NLH)
Norges Miljøvernforbund
Norges Naturvernforbund
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Norsk forening mot støy
Norsk Forum for Bedre Innemiljø for Barn (NFBIB)
Norsk Kommuneforbund
Norsk nettverk av helse- og miljøkommuner
Norsk renholdsverks forening
Norsk sykepleierforbund (NSF)
NSF – Landsgruppen av helsesøstre (LaH)
Norsk Yrkeshygienisk Forening co/Arbeidsmedisinsk avdeling-RiT
NORVAR
Næringslivets Hovedorganisasjon
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening
Offentlige legers landsforening
Regjeringsadvokaten
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
Utdanningsforbundet
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund YS

Til toppen