Kommentar til høringsbrev om kapitaliseringsrenten ved erstatningsutmåling (m.a.o. om "rentens betydning ved fastlegging av forventet verdi av skadelidtes økonomiske tap (i hans/hennes erstatningsrettslig vernedes fremtidige inntekter").

HOVEDSAKLIGE SYNSPUNKTER DE LEGE FERENDA

På bakgrunn av at Høyesterett har foreslått at kapitaliseringsrenten fastsettes administrativt, og videre at Høyesteretts konkrete fastsettelse av kapitaliseringsrenten har vært gjenstand for kritikk fra fagøkonomisk hold, støttes Departementets forslag om endring av skadeserstatningsloven § 3-9 – i hovedsak (men se dog merknader om språk og konsekvensutredning nedenfor)

I Høyesteretts avgjørelser om neddiskontering av fremtidige tap i erverv, har særlig to spørsmål vist seg problematiske. Det første gjelder hvilken betydning forventet inflasjon bør få for fastsettelsen av kapitaliseringsrenten.

Det er elementært at hensynet til forventet inflasjon krever at kapitaliseringsrenten må være en realrente. Uheldigvis uttalte førstvoterende i Noem-dommen at han ikke kunne se at begrepet realrente kunne være til noe hjelp. Etter en slik uttalelse var det ikke overraskende at den kapitaliseringsrente på 5 % som ble valgt i en rekke Høyesterettsdommer i perioden 1984-2013 aldri ble omtalt som en realrente. Siden denne rentesatsen også var høyere enn det økonomer mente var et riktig nivå for realrenten, forble det noe uklart hva som var grunnlaget for den valgte kapitaliseringsrenten. Noem-dommen, som tok avstand fra den tradisjonelle nominalismen, fastslo at kapitaliseringsrenten skulle fastsettes som en ”langtids gjennomsnittsrente”, men siden denne rentesatsen ble fastsatt på basis av nominelle rentesatser, var det uklart om den valgte rente faktisk var en realrente. Uklarheten ble i hovedsak fjernet da dommen i Kreutzer-saken (Rt. 2014,…) omtalte den fastsatte kapitaliseringsrenten på 4 % som en realrente. Økonomer har i forskjellige kommentarer foreslått lavere satser.

Det andre viktige spørsmålet hvor Høyesteretts avgjørelser er blitt kritisert, gjelder hvilken betydning usikkerheten i de fremtidige tap eventuelt skal få for kapitaliseringsrenten. Tradisjonell juss behandler usikkerheten ved først å fastslå hvilken inntektsstrøm som ville ha vært den mest sannsynlige (sannsynlighetsovervekt), og deretter neddiskontert denne inntekten som om den skulle være sikker.

Denne fremgangsmåten innebærer for det første at den erstatningsberettigede kan få enten en urimelig lav eller en urimelig høy erstatning. Et enkelt eksempel kan illustrere: Anta at det forelå bare tre mulige karrierer for skadelidte, hver med sine sikre årlige inntekter på henholdsvis 400 000 kroner, 550 000 kroner og 650 000 kroner. Anta videre at sannsynligheten for den laveste inntekten er 40 %, men sannsynligheten for hver av de andre inntektene er 30 %. Hvis det mest sannsynlige alternativet velges, kan det vanskelig sies at den skadelidte vil få en rettmessig erstatning; Sannsynligheten for at de årlige tap ville være høyere enn 400 000 kroner er 60 %. Hvis derimot sannsynligheten er høyest for den best betalte karrieren, vil den skadelidte få en erstatning hvor det ses bort fra de lavere betalte karrierer.

En tenkelig løsning på problemet er å beregne den skadelidtes forventede inntekt. Denne beregnes ved å gi hver karriere en vekt tilsvarende dens sannsynlighet. I det nevnte talleksemplet innebærer dette at inntekten for den lavest betalte karrieren – 400 000 kroner – gis vekten 0,4, altså 160 000 kroner. Tilsvarende beregning for de to andre alternative inntektene gir henholdsvis 165 000 kroner og 260 000 kroner. Skadelidtes forventede inntekt er lik summen av de tre beregnede verdiene, dvs. 585 000 kroner. Dette beløpet er et veiet gjennomsnitt av antatte inntektene for de tre alternativene, med sannsynlighetene som vekter.

Det kan tenkes at det er denne forventede inntekt som tilstrebes i rettspraksis når den mest sannsynlige inntekt søkes bestemt. Men det finnes neppe klare holdepunkter for en slik tolkning. Hvis det dreier seg om bare to alternative inntekter, vil det tradisjonelle kravet om sannsynlighetsovervekt avgjøre hvilket alternativ som skal elimineres.

En skadelidt som mottar en neddiskontert forventet (eventuelt sannsynlig) inntektsstrøm, blir avlastet for den usikkerhet som fremtidige inntekter er forbundet med. Empiriske studier viser at folk flest foretrekker et sikkert beløp fremfor et usikkert forventet beløp med samme kroneverdi. (De fleste vil foretrekke å motta et sikkert beløp på 1 000 000 kroner fremfor et lotteri med 50 % sjanse for å vinne 2 000 000 kroner og 50 % sjanse for ikke å vinne noe i det hele tatt.) Det finnes neppe rettslige eller andre holdepunkter for at skadelidte skal få en slik sikker fordel som en engangserstatning vil gi.

I økonomiske analyser er det vanlig å behandle usikkerheten i en fremtidig inntektsstrøm ved å gi kapitaliseringsrenten et tillegg. Den neddiskonterte inntektsstrømmen blir derved redusert med et beløp som avspeiler ulempen ved usikkerheten knyttet til den fremtidige inntektsstrømmen. Ideelt sett bør tillegget til kapitaliseringsrenten tilsvare skadelidtes individuelle (negative) verdsettelse av usikkerheten i den tapte inntektsstrømmen. Det vil ikke være praktisk å finne en slik personlig vurdering. Det vil derfor være nødvendig å anvende mer generelle estimater. I og med at det er en viss spredning i empiriske estimater, kan det være nødvendig å innføre et visst intervall til bruk for domstolene. Et slikt intervall kan også være en fordel slik at saker med forskjellig usikkerhet i tapene kan gis forskjellig kapitaliseringsrente. En slik fordel må veies mot de økte prosesskostnadene som et slikt intervall vil medføre.

Den usikkerhet det her et tale om benevnes gjerne aktuarisk risiko. Rettspraksis synes ikke å inneholde adekvate analyser av hvilken betydning slik risiko skal få for skadelidtes erstatning. I Kreutzer-saken ble aktuarisk risiko nevnt av de sakkyndige mot slutten av hovedforhandlingen, og det ble foreslått at kapitaliseringsrenten skulle bli gitt et visst risikotillegg, men dette ble ikke lagt til grunn for rettens valg.

Alt i alt synes det som om rettspraksis ikke gir en tilfredsstillende behandling av usikkerheten i de tap som skal erstattes. Dette kan ha sammenheng med at de faglige utfordringer ikke er ubetydelige. Kanskje den viktigste og vanskeligste oppgaven når kapitaliseringsrenten eventuelt skal fastsettes administrativt, er å behandle den nevnte usikkerheten på en faglig forsvarlig måte.

I rettspraksis spiller tilpasningsplikten en viktig rolle i valget av kapitaliseringsrente. Det dreier seg gjerne om hvilken investeringsportefølje som det kan antas at erstatningsbeløpet best kan plasseres i. I Rt. 2014 heter det at det «er tale om hvilken risiko det er rimelig å forvente at en skadelidt skal ta for å oppfylle sin tapsbegrensningsplikt». Enhver risiko er en ulempe, og det er grunn til å spørre etter begrunnelsen for at skadelidte skal bli påført en slik ulempe. Poenget med tilpasningsplikten er vel at erstatningsbeløpet må forventes å bli plassert på best mulig måte, men uten at dette påfører skadelidte noen ulempe. Det utvilsomt slik at hvis usikkerheten i de fremtidige tap er ivaretatt ved f.eks. et aktuarisk risikotillegg i kapitaliseringsrenten, er det neppe noen grunn til å påføre skadelidte en ulempe i form av usikre investeringer.

Nå kan man tenke seg at usikkerheten forbundet med en investeringsportefølje skal avspeile usikkerheten i de tap som skal erstattes. Hvis kapitaliseringsrenten ikke justeres for aktuarisk risiko, kan man tenke seg at denne «mangel» kompenseres med en usikker investeringsportefølje. Praktiseringen av tilpasningsplikten kan på denne måten «reddes». Det er neppe noe i rettspraksis som underbygger en slik tolkning, men den kan likevel innebære at usikkerheten i praksis blir ivaretatt på en akseptabel måte.

Hvis usikkerheten i de tap som skal erstattes blir tilfredsstillende representert ved et aktuarisk risikotillegg, vil det ikke være behov for å drøfte risikoen ved tenkelige investeringer. En risikofri realrente med et aktuarisk risikotillegg vil gi et engangsbeløp som tilsvarer de usikre fremtidige tap.

Som et tillegg må nevnes at kapitaliseringsrenten bør justeres i den grad engangserstatningen gir skadelidte fordeler, f.eks. en mulighet til å unngå dyre lån ved kjøp av bolig. Det kan også tenkes at den generelle inntektsutviklingen i samfunnet bør avspeiles i et fradrag i kapitaliseringsrenten.

Et spørsmål som ikke er tatt opp i høringsbrever er spørsmålet om kapitaliseringsrenten bør være den samme for ekspropriasjon som for personskade. I hovedsak benyttes samme rentesats. En årsak til dette kan være at drøftelsen av kapitaliseringsrenten har vært knyttet til avkastningen av erstatningsbeløpet og ikke direkte til de tap som skal erstattes. Som vist ovenfor bør kapitaliseringsrenten bestemmes på bakgrunn av usikkerheten i tapene, og det er ingen åpenbar grunn til at denne usikkerheten skulle være den samme for både ekspropriasjon og personskade. I enkelte ekspropriasjonssaker er det da også vært benyttet en annen (høyere) kapitaliseringsrente enn den felles rentesats som ellers gjerne er benyttet. Det synes ikke å være nødvendig eller hensiktsmessig at man ved fastsettelse av en kapitaliseringsrente for personskadeerstatning ser hen til hva som ville være passende ved ekspropriasjon. Tilpasningsplikten kan her spille en viktigere rolle.

KORT OM KRAV TIL KLART SPRÅK OG TIL KONSEKVENSUTREDNING (ØKADM. SÅDANNE, JF FORSKRIFT OM DETTE)

1. Forslaget til lovtekst er språklig uklart, i og med uttrykket "nåverdien av erstatningsbeløpet". Selve domsslutningen vil jo utvetydig angi hva erstatningssummen er, i NOK. En rente som det her er tale om, brukes jo snarere til å beregne den forventede verdi av det som er selve gjenstanden for erstatning, m.a. o. tilbakeslaget for skadelidtes formuerettslig vernede interesse, dvs. hans eller hennes «økonomiske tap» -- som igjen bestemmer erstatningens størrelse, se bl a. Stavang 2007 kap 2 flg. Mot denne bakgrunn er lovforslagets språklige utforming neppe egnet til å gi det rettssøkende publikum god erstatningsrettslig forståelse, noe som kan virke forringende på rettslig sikkerhet og forutberegnelighet o.l.
2. Forslaget vil nok føre til høyere verdier av personskadeerstatningskrav stiftet ved påkjørsler og kollisjoner osv., og dermed i neste omgang ha konsekvenser for forsikringspremier og andre variable i forsikringssystemet. Dette bør departementet se mer på.
3. Et lignende forslag bør vurderes av departementet forsåvidt gjelder ekspropriasjon og utmåling av erstatningskrav etter orvl. § 6, og evt. også § 5. Et slikt forslag vil forøvrig også kunne ha konsekvenser for antallet rettsstiftende kjennsgjerninger, smlgn. pkt. 2 ovenfor. (for eksempel ved at regjeringen om fem år vil at ekspropriasjoner til fornybar energi eller boliger skal være billigere for eksproprianten enn i dag)

Erling Eide & Endre Stavang

Oslo, 28/11 2019