Høringssvar fra Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier OsloMet

OsloMet har det nasjonale ansvaret for å utdanne tolker på grunn- og bachelornivå og for statsautorisasjonsprøven. Vårt mandat er å sikre en tolkeutdanning med høy bruksverdi, slik at de kvalifiserte tolkene faktisk blir brukt i ettertid.

Fakultetet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet er ikke enige i departementets vurdering når det gjelder at tolkeoppdrag i domstolene fremdeles vil være attraktive for høyt kvalifiserte tolker med bachelorgrad og/eller statsautorisasjon etter at salærsatsen settes ned fra 4/5 til 2/3 av rettshjelpssatsen. Tvert imot sender dette ut et signal til potensielle studenter om at utdanning ikke lønner seg. På den måten vil forslaget motarbeide vår innsats for å profesjonalisere tolkeyrket i henhold til tolkeloven.

Tolking er en forutsetning for at det offentlige kan sikre rettssikkerheten i rettsbehandlingen og også i all tjenesteytelse som handler om likeverdig behandling av rettssubjekter i deres møte med det offentlige. Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk (tolkeloven) ble innført 01.01.2022, og har som formål å bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. Tolkeloven legger samtidig ansvaret for å bestille kvalifisert tolk og behovet for å benytte kvalifisert tolketjeneste på offentlige tjenesteyter, gjennom å vektlegge at offentlige tjenesteyter avhenger av kvalifisert tolkebistand «for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste» (§7).

Domstoladministrasjonen prioriterer tolker med utdanning (lenke), og oppfordrer alle som ønsker å tolke i retten til å søke på utdanningstilbudene (Tolk | Norges domstoler). Tolkeoppdrag i retten har vært attraktive for tolker, og et insitament for at tolker skal ønske å ta tolkeutdanning.

Tolkeloven skal videre bidra til å stimulere tolkeyrkets profesjonaliseringsprosess gjennom å fremme bruken av tolker fra Nasjonal tolkeregister. Registeret ble opprettet 2005, men vi har først nylig begynt å se virkningene av dette tiltaket gjennom at stadig flere praktiserende tolker viser motivasjon til å søke tolkeutdanning. For at tolkenes profesjonsprosess skal skyte fart må både utdanningstilbud og andre motivasjonsfaktorer for å bli i et frilansyrke ikke reduseres, men styrkes.

Det er en kjensgjerning at tolkeyrkets profesjonaliseringsprosess ligger langt etter jusprofesjonene og sakkyndige retten ellers benytter seg av (f.eks. psykologer og biokjemi-ingeniører). Det første kullet med fireårig bachelorgrad i tolking ble uteksaminert fra OsloMet Storbyuniversitetet så sent som i 2020. Selv om profesjonaliseringsprosessen for tolker – gjennom lisens og mandat via utdanning – er kommet lengre i Norge enn i mange andre land, er prosessen i sin begynnelse og det vil ta tid å kvalifisere tilstrekkelig antall tolker gjennom utdanning.

I saker med språkbarriere avhenger den profesjonelle integriteten til rettens aktører av tolkingens kvalitet. Det er et paradoks at juristers profesjonelle integritet i dag i mange saker avhenger av ufaglærte tolker. I verste fall kan situasjonen gå ut over jusprofesjonenes egen status. Det er derfor viktig at det ikke iverksettes tiltak som hemmer tolkeyrkets profesjonaliserings-prosess. At tolker som har satset på å kvalifisere seg gjennom langvarig utdanning og krevende eksamener forblir i yrket, er også et viktig aspekt av profesjonaliseringsprosessen. Som for andre yrker er lønn utvilsomt en motivasjonsfaktor, og det er derfor et paradoks at myndighetene vil redusere en viktig motivasjonsfaktor for å kvalifisere seg til og for å bli i frilansyrket ‘tolk’. Det som kan se ut som innsparing for retten på kort sikt, vil på lengre sikt koste rettssystemet og samfunnet dyrt.

Forslaget viser til Proba-rapporten (2022). Det fremgår også av denne at «For de fleste tolkene kan veien være lang frem til en tilværelse der man får tilstrekkelig med oppdrag og inntjening til at tolkeyrket både kan være en hovedgeskjeft, og at man kan ha en inntekt som nærmer seg en gjennomsnittlig norsk inntekt.» Vi stiller spørsmål ved likelønnsprinsippet når tolker som benyttes i rettsbehandlingen i kraft av å inneha spesialisert kompetanse, skal behandles ulikt fra offentlig ansatte som benyttes som sakkyndige, jfr. Forskrift om salær fra det offentlige til advokater mv. § 2, første ledd.

I høringsforslaget heter det at «Departementet anslår at forslaget vil gi besparelser for det offentlige på om lag 21 millioner kroner per år». Kartleggingsstudier de senere år tilsier at dette vil være en feilslått antakelse. Mange instanser, blant annet i kommunal sektor, forholder seg til rettshjelpsatsen når de beregner sin prosentvise sats utfra denne. En senkning av salærsatsen vil dermed kunne få den ringvirkningen at tolkenes satser settes ned jevnt over.

Fakultetet ønsker å advare om at forslaget på ingen måte er egnet til å gi det offentlige besparelser. IMDis rapporter om tolkebruken under oppdrag i norsk offentlig sektor de seneste år har vist at kun 4 av 10 oppdrag i 2017 og 2018, 5 av 10 i 2019, har vært utført av tolker med noen som helst form for kvalifikasjon som tolk. Opptil 6 av 10 tolker benyttet i offentlig sektor har ikke stått oppført i Nasjonalt tolkeregister i det hele tatt, og har dermed ikke så mye som et helgekurs i tolking. Ukvalifiserte tolker påfører det offentlige enorme ekstrautgifter ved at kommunikasjonen mellom offentlig tjenesteyter og dennes mottaker blir uforsvarlig, og det må settes opp ekstra møter med tolk i saksbehandlingen. Dette er godt utredet.

Fakultetet finner det uforståelig at dette forslaget kommer samme år som tolkeloven trer i kraft – en lov som altså ansvarliggjør offentlig tjenesteyter når det kommer til plikten til å benytte kvalifisert tolk. Det er både umusikalsk og uhensiktsmessig å sette ned honorarsatsen for de høyest kvalifiserte tolkene det samme året som tolkeloven er tredd i kraft.

Fakultetet forventer at dette er en reell høringsrunde, og at stortings- og regjeringspolitikere tar til fornuft i denne saken og avviser forslaget.