Høringssvar fra Aksjon for filmkunst

HØRINGSSVAR

OSLO ECONOMICS EVALUERING AV REGIONALE FILMVIRKSOMHETER

Fra Mariken Halle

På vegne av:

AKSJON FOR FILMKUNST

Jeg er filmskaper utdannet på Nordland Kunst og Filmfagskole og Akademin Valand i Gøteborg. Jeg har laget 3 langfilmer: «Kanskje i morgen» (2011), «Verden venter» (2014), og «Vi er her nå» (2020) og spiller nå inn min fjerde film «Uteskolen».

Fra 2011-2014 drev jeg produksjonsstrukturen Vapen och Dramatik og fra 2017 har jeg vært del av Alternativet Produksjon i Oslo, startet av filmskaperne Guro Bruusgaard, Katja Eyde Jacobsen og Magnus Mork.

Siden 2020 har jeg vært del av Filmbyrået Jack – en distribusjonsstruktur som skal jobbe for å få kunstnerisk film bedre ut til publikum. Jack er stiftet av filmkunstnere som har sin bakgrunn både fra billedkunst og filmfeltet og består av Lene Berg, Knut Åsdam, Marin Håskjold, vi i Alternativet + programmerer Cato Fossum.

Alternativet er ikke medlem av Produsentforeningen VIRKE. Vi er en del av at uavhengig filmfelt som består av mindre produksjonsselskaper og arbeidsstrukturer som ser forskjellige ut, men som har det til felles at kunstneren er med og eier sitt eget verk.

Mange fra dette feltet har nå organisert seg gjennom AKSJON FOR FILMKUNST – en gruppe som vil jobbe for å synliggjøre det kunstneriske filmfeltet og det at det finnes et mangfold av måter å produsere og distribuere film på.

Som det står i rapporten:

«I 2018 var det 483 produksjonsselskaper i Norge. I 2021 har Virke Produsentforeningen 130 – 140 produksjonsselskaper innenfor film-, tv- og spillproduksjon som medlemmer.»

(Side 11)

Det finnes altså 343 selskaper som ikke er medlemmer i produsentforeningen VIRKE.

Produsentforeningen er stor, har mye ressurser og har gjennom mange år vært dyktige på å forme støtteordningene slik at de passer de største aktørenes behov. Det feltet vi snakker fra er veldig underrepresentert. Vi mener det er viktig når dere gjør videre undersøkelser av støtteordninger at dere også snakker med representanter fra det uavhengige feltet.

Under følger 6 innspill etter å ha lest rapporten til Oslo Economics:

1. Ensidig beskrivelse av hvordan film produseres

I rapporten står det:

· Profesjonell audiovisuell produksjon forutsetter i praksis at det finnes produksjonsselskaper. Etablering og utvikling av produksjonsselskaper blir avgjørende og sentralt for å bygge bransje og noen kraftsentre. (side 5)

· Kjernen av en profesjonell audiovisuell bransje er produksjonsselskaper. Produksjonsselskapene har ansvaret for oppgaver som å sette i gang, koordinere, ha oppsyn med og kontrollere hele film-eller serieproduksjonen. Dette innebærer ansvar for finansiering, ansettelse av regissør og skuespillere, samt ansvar for økonomisk kontroll i prosjektet. (side 27)

I disse beskrivelsene utelukker man hele det kunstnerdrevne produksjonsfeltet. Beskrivelsen at selskapet er kjernen og ansetter regissøren og de andre beskriver kun en del av filmfeltet.

Det finnes mange eksempler på strukturer der filmskaperen har et AS selv og ansetter administrativt personale. En del regissører jobber med mindre budsjetter gjennom enkeltpersonforetak. En del får inntekter fra ulike steder: Statens kunstnerstipend, undervisning osv. men ansetter fagarbeidere og skuespillere i prosjektene sine. Denne aktiviteten er viktig for regionene.

Bildet av at man må bygge selskapene for å få aktivitet i regionene er veldig gjennomgående.

Det er viktig å ikke låse seg for fast til dette bildet og heller ha fokus på å støtte de som lager audiovisuelle verk av høy kvalitet på en ansvarlig måte. Hvordan man strukturerer seg kan se ulikt ut fra prosjekt til prosjekt.

Et eksempel: Filmskaper Marin Håskjold produserte f.eks sin kortfilm «Hva er en kvinne?» selv etter utdannelsen sin på Nordland Kunst og Filmfagskole (med litt veiledning fra oss i Alternativet). Filmen er den mest sette på Aftenposten.no noensinne, har vært vist på masse festivaler, kunsthaller og kinovisninger, vant Amandapris for beste norske kortfilm og vises denne uken på TATE i London.

Det finnes en mengde filmskapere som Marin rundt omkring i Norge og det å først få med et produksjonsselskap på ideén din kan sette en stopp for veldig mange. På mindre prosjekter der budsjettene ikke er så høye er det viktig at filmskaperen selv kan søke støtte slik at den kunstneriske praksisen ikke stopper opp. Finne gode samarbeider og mentorer, men ha mulighet til å søke selv.

2. Savner filmkunstnernes stemme

Rapporten refererer til Kulturmeldingen fra 2018 der den overordnede politiske retningen for kulturpolitikken beskrives slik:

Eit levande demokrati der alle er frie til å ytre seg, og der mangfald, skaparkraft og kreativitet er høgt verdsatt. Eit inkluderande samfunn der kunst og kultur av ypperste kvalitet inspirerer, samlar og lærer oss om oss sjølv og omverda.

(side 22)

Altså mangfold, skaperkraft. Kunst og kultur av ypperste kvalitet er målet med midlene.

I rapporten brukes ofte andre ord en kunst / kunstner og det refereres ikke til intervjuer med noen filmkunstnere. F.eks står det i kapittel 3 Beskrivelse av dagens organisering og praksis:

For produksjon av spillefilm, dokumentarfilm, kortfilm og serie trengs ulike funksjoner og aktører:

· Produksjonsselskaper

· Selskaper for etterarbeid

· Utstyrslevrandører

· Fagfolk og utøvere

(side 11)

Og:

Gjennom intervjuer med filmsentre, filmfond, bransjeaktører og eiere er det løftet frem fordeler og utfordringer innenfor dagens organisering og praksis. (side 28)

Ordet filmkunstner nevnes ikke. De må regnes inn under utøvere / bransjeaktører og nevnes da helt til slutt. Jeg kan heller ikke lese ut av rapporten om Oslo Economics har snakket med noen filmskapere / opphavspersoner direkte.

Om det overordnede målet med kulturpolitikken er: Eit inkluderande samfunn der kunst og kultur av ypperste kvalitet inspirerer, samlar og lærer oss om oss sjølv og omverda,

bør de som skriver rapporten og Kulturdepartementet også snakke med filmkunstnerne direkte i sitt evalueringsarbeid. Og ikke være så redde for å bruke ordet kunstner og kunst i rapporten når det er det som er hovedformålet med kulturpolitikken.

Vi ser denne tendensen i mange deler av feltet. Støtteordninger vris til å bli mer næringsrettede (etterhåndsstøtten, markedsstøtten og insentivordningen). Markedsbegreper overtar og ordet kunst / filmkunstner sluses ut. Man blir bedt om å skrive om «posisjonering» i en søknad om idéutvikling til en film.

Språket former også virkeligheten. Måten ordninger og søknadsskjemaer er formulert på påvirker hva som lages og styrer skaperne. Vi må ta vare på språket vårt. Unge mennesker utdannes i å skape filmkunst, diskutere, utfordre formspråk, stå i relasjon til verden rundt seg. De utdannes i akkurat det kulturmeldingen etterspør:

Kulturlivet skal videre fremme dannelse og kritisk refleksjon, skal være tilgjengelig for alle og oppmuntre til deltakelse, skal bygge fellesskap og tilby møteplasser, fornye seg og vise evne til omstilling. (Kulturdepartementet 2018, side 22)

Det er viktig å være bevisst på dette når de regionale ordningene omformes.

3. Filmfondene bør også kunne støtte kunstnerisk film

Vi opplever også at begrepene «kommersiell film» og «kunstnerisk film» generelt brukes upresist i vårt felt. Oslo Economics skriver flere steder at det er viktig med en felles forståelse av begreper. Her er det også en jobb å gjøre med hvordan vi bruker begrepet kommersiell.

Under kapittel 4 – Formål med regionale tilskudd står det om de regionale filmfondene:

I tilskuddet til de regionale filmfondene beskriver NFI at de regionale filmfondene har som hovedmål å gi tilskudd til og investere i audiovisuelle produksjoner, primært innen kommersielle formater innenfor film- og serieproduksjon. (side 23)

Ofte er ikke de filmene vi tenker på som kommersielle egentlig særlig kommersielle siden de får store mengder statsstøtte. Og kunstnerisk film kan også få store inntekter og et stort og variert publikum gjennom ulike visningssteder. En kunstnerisk film som ikke har kostet så mye å spille inn kan gjøre det stort på festivaler, bli vist på kunsthaller over hele verden i lang tid.

Slik vi oppfatter de regionale filmfondene i dag er disse rettet mot de største produksjonsselskapene og er ikke steder der det mer uavhengige filmfeltet kan søke støtte til prosjekter. Men matching av privat kapital mot fondsmidler kan like gjerne skje i en mindre skala. Det er et like stort behov for en bærekraftig økonomi og mulighet til å ansette flere fagfolk og skuespillere for de mindre selskapene.

Ambisjonen om «Kraftsentre» bør inkludere et mangfold av måter å produsere på.

4. Favorisering av store selskaper i Oslo

I rapporten står det:

I 2014 gjennomførte Ideas2evidence en ny evaluering, denne gangen om økonomi og pengestrømmer i filmbransjen. I denne evalueringen viser de til at stordriftsfordeler og klyngedannelses- prosesser i filmbransjen har ført til en sterk konsentrasjon av bransjeaktører i Oslo-regionen, samtidig som det finnes tilsvarende klyngeutvikling i andre regioner, blant annet på Vestlandet. Dette fører ifølge Ideas2evidence til et kontinuerlig tap av kompetanse til disse klyngene, der den klart største er Oslo-regionen. (side 21)

I rapporten står det at av 816 millioner til fordeling i 2020 ga NFI produksjonstilskudd til produksjonsselskap utenom Oslo på 64,9 millioner. 101,8 millioner gikk til de regionale filmsentrene og fondene.

Altså 649,3 millioner i støtte til selskaper i Oslo.

Slik situasjonen er i dag favoriseres store Oslo-baserte aktører. Disse selskapene er gjennom produsentforeningen VIRKE gode til å lobbe og få sine ordninger gjennom. Den tette kontakten mellom bransje og institutt der du kan ha personlige møter med konsulentene forskjellsbehandler resten av landet og en mengde regler gjør at mindre selskap og andre produksjonsstrukturer ikke kvalifiserer til å søke. (F.eks krav om å ha med en etablert distributør når du søker produksjonsstøtte til langfilm uansett hvilket beløp du søker. Dette gjør at i prinsippet er det kinodistributørene som bestemmer hva som lages av langfilm i Norge).

I rapporten står det:

4.2.1 Målsetninger for regionale filmtilskudd

Formålet med det statlige tilskuddet til regionale filmsentre og filmfond er ifølge Filmmeldingen å bidra til økt konkurranse, større mangfold og bedre kvalitet i norsk film gjennom maktspredning og regionalisering av filmpolitikken. (Kulturdepartementet 2018)

(side 22)

Vi er veldig støttende til dette. Dagens situasjon er usunn. Veldig mye makt er samlet på et sted. Regionale Filmsentre og Fond som er autonome og kan ta selvstendige avgjørelser, som har mer penger til fordeling og kan støtte alle formater vil være veldig sunt for hele filmfeltet.

Det at regionene får større autonomi og mer penger å dele ut bør ikke kun være en kompensasjon for at de største aktørene i Oslo får nesten all filmstøtten fra NFI. Regionene bør få mer, men NFI må omstrukturere seg og åpne opp eget regelverk slik at de i mye større grad støtter produksjon utenfor Oslo. Økning av potten til kunstnerisk film og mindre til de mer automatiske ordningene som favoriserer de største vil kunne bidra til det. Likebehandling med søkere – enten gi digitale møter med alle eller la konsulentene reise rundt og ha møter i hele landet er også viktig.

5. Mer penger til fordeling til Filmsentrene og at de kan støtte alle formater

I rapporten står det:

Filmsentre opplever det som uhensiktsmessig med begrensninger av hvilke formater og faser de kan gi tilskudd til, og ønsker økt autonomi. Det gjelder særlig dramaserier og spillefilmer. Det påpekes at det er flytende overganger mellom faser i audiovisuell produksjon og delvis flytende overganger mellom formater. (side 29)

Vi støtter dette fullt ut. De som jobber i regionene er tettest på, vet hva som rører seg og er best på å ta avgjørelser. De bør ha mer midler og kunne støtte alle formater i alle faser. Selv avgjøre hva som er verdifullt at får støtte i sin region.

Situasjonen som er nå - At om du lager langfilm er det eneste stedet du kan søke støtte NFI er veldig begrensende for det kunstneriske filmfeltet. Det er mange som jobber med langfilm med lavere budsjetter. Mange filmkunstnere som har store kataloger med filmer, men som nå jobber utenfor støttesystemene for egne penger på mikrobudsjetter eller de må kalle filmene sine kortfilm eller dokumentarfilm fordi det finnes flere finansieringsmuligheter for disse formatene.

Dette er gjennomgående og det er mange fler det gjelder enn de regionale filmsentrene selv vet om. Det finnes lange og korte filmer med store og små budsjetter. Vi har full forståelse for at de regionale filmsentrene ikke kan gi 5 millioner til en langfilm når den totale potten er på 10 millioner, men i mange tilfeller er det snakk om beløper som er vanlig å gi til kortfilmer. Vi har mange filmkunstnere som lager filmer i lengre formater som kunne trengt 600 000 eller 1 million til en film. For de største selskapene er dette småpenger som ikke betyr så mye, men for det uavhengige filmfeltet vil slike beløper kunne bygges på med andre midler, kunstnerstipender, støtte fra kunsthaller etc.

Det vil kunne være mulig for filmsentrene å sette tak på hvor mye midler som kan gå til ett prosjekt og beholde fokuset om å støtte brett og støtte kort og dokumentarfilm men samtidig fange opp de skaperne som jobber lengre formater. Det vil også kunne spille en rolle for nyutdannede å vite at det går an å søke penger til alle formater i forhold til hvor de velger å bosette seg.

Vårt viktigste innspill til Kulturdepartmentet er dette:

De regionale filmsentrene bør få mer penger til fordeling, kunne ta selvstendige avgjørelser og kunne støtte alle formater.

Vi mener det er viktig at Viken Filmsenter som dekker hele det uavhengige filmfeltet i Oslo får mer midler til fordeling. Deres tildelingsprosent er lav i forhold til mange av de andre filmsentrene. Vi ønsker at NFI fordeler en mye større del av sine midler ut til hele landet og at Viken Filmsenter får en større pott til fordeling.

6. Kriteriene filmsentrene måles på

Vi støtter opp om at det ikke gir mening at om et filmsenter får mer penger får et annet mindre. Vi savner transparens rundt hva som legges til grunn for bevilgningene til filmsentrene. Dette bør filmskaperne ha innblikk i slik at de vet hva konsulentene styrer ut fra. Og kanskje heller enn å resultatmåle i detalj, fokusere på å ansette faglig dyktige filmkonsulenter og ha tillit til at de kan prioritere ut fra føringene som ligger. Få en årlig pott og la dem prioritere ut fra det.