Høring - forslag til endring av verdipapirhandelloven § 8-13 om sikkerhetsstillelse for verdipapirforetak

Resultat: Ot.prp. nr. 12 (2004-2005) Om lov om endringer i verdipapirhandelloven og enkelte andre lover (gjennomføring av markedsmisbruksdirektivet mv.)

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

  • Høringsfrist: 03.05.2004
  • Høringsuttalelsene vil bli fortløpende publisert i pdf-format

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

03/2212 FM HD

03.03.2004

Høring - forslag til endring av verdipapirhandelloven § 8-13 om sikkerhetsstillelse for verdipapirforetak

Vedlagt følger høringsnotat med forslag til etablering av en kollektiv sikringsordning for verdipapirforetak mv. ved endringer i verdipapirhandelloven § 8-13. Høringsnotatet er utarbeidet av Kredittilsynet.

Finansdepartementet ber om høringsinstansenes merknader innen 3. mai 2004.

Det bes om at merknader som overstiger en side vedlegges på diskett eller sendes i elektronisk form til e-postadresse arkiv.postmottak@finans.dep.no.

Med hilsen

Jan Bjørland
ekspedisjonssjef

Tore Mydske
avdelingsdirektør

1 INNLEDNING

Verdipapirforetak skal i følge lov om verdipapirhandel av 19. juni 1997 nr. 79 (vphl.) § 8-13 ha en forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet. Nærmere regler om sikkerhetsstillelse er gitt i forskrift av

14. oktober 1996 nr. 983 om sikkerhetsstillelse for verdipapirforetak. (Heretter omtalt som forskriften.) Ordningen med sikkerhetsstillelse er organisert slik at hvert verdipapirforetak inngår en individuell avtale med en garantist om å innestå for oppfyllelse av verdi­papir­foretakets ansvar i samsvar med vph. § 8-13 og forskriften. Frem til 1. januar 2004 kunne sikkerhetsstillelsen begrenses oppad til 25 millioner kroner.

Reglene om sikkerhetsstillelse er ment å implementere Direktiv 97/9/EF om investor­kompensasjons­­­ordninger (Investor Compensation Scheme, heretter kalt ICS, direktivet eller ICS-direktivet). EFTAs overvåkningsorgan (EFTA Surveillance Authority, ESA) vurderte det imidlertid slik at adgangen til å begrense den totale sikkerhets­stillelsen var i strid med ICS. For at saken ikke skulle bli brakt inn for EFTA-domstolen var norske myndigheter forpliktet overfor ESA til å gjennomføre tiltak. På denne bakgrunn fastsatte Finansdepartementet den 19. desember 2003 endring i forskriften slik at adgangen til å begrense sikkerhetsstillelsen oppad til 25 millioner kroner ble fjernet fra forskriften. Endringen trådte i kraft 1. januar 2004.

Finansdepartementet har nå ved brev 23. januar 2004 bedt Kredittilsynet utarbeide et hørings­notat med forslag til endringer i verdipapirhandelloven § 8-13. Finansdepartementet mener det bør vurderes å innføre en kollektiv sikringsordning som kan erstatte dagens ordning med individuelle garantier. I tillegg har departementet bedt Kredittilsynet utarbeide forslag til endringer i /eventuelt ny forskrift om sikkerhetsstillelse for verdipapirforetak.

Foreliggende høringsnotat inneholder forslag til endringer i vphl. § 8-13. Notatet vil i tillegg komme inn på enkelte forhold ved en kollektiv sikringsordning som bør reguleres nærmere gjennom forskrift. Det vil senere bli utarbeidet et eget høringsnotat med forslag til endringer i forskriften/eventuelt forslag til ny forskrift.

2 Gjeldende garantiordning

2.1 Verdipapirhandelloven § 8-13, forskriften, verdipapirfondloven § 2-1

Paragraf 8-13 lyder slik:

§ 8-13. Sikkerhetsstillelse

Verdipapirforetak skal ha en forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet.

Skadelidte kan kreve dekning direkte fra den som har stilt sikkerheten uten først å ha rettet kravet mot foretaket. Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser verdipapirforetaket selv har i forhold til skadelidte.

Departementet kan gi nærmere regler om forsikring eller annen sikkerhet etter denne bestemmelsen, herunder om sikkerhetens størrelse og dekningsfelt, hvem som skal anses som skadelidt og hvordan verdipapirforetaket og sikkerhetsstilleren skal behandle krav som kreves dekket av sikkerheten.

Departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om sikkerhet skal gjelde for kredittinstitusjoner eller utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. Departementet kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av sikkerheten.

Bestemmelsen pålegger verdipapirforetak å ha en forsikring eller annen sikkerhet som dekker ansvar foretaket kan pådra seg, men gir ingen føringer for hvordan sikkerheten skal være organisert. Vphl. § 8-13 inneholder i tredje ledd en vid forskriftshjemmel hvoretter departementet kan gi nærmere regler om sikkerhetsstillelse. Forskriften gir anvisning på den ordningen som er etablert i dag, nemlig at verdipapirforetakene inngår individuelle avtaler med en garantist, som oftest en bank (mer om dette nedenfor) om at sistnevnte skal innestå for oppfyllelse av verdipapirforetakets ansvar. Det har vært vanlig praksis at garantidokumentene inneholdt en slik begrensning på garantiens størrelse som forskriften inntil nylig gav adgang til.

Det følger av forskriften at sikkerheten også skal dekke virksomhet som norske verdi­papir­foretak utøver i annen EØS-stat grensekryssende eller gjennom filial og virksomhet som drives gjennom filial utenfor EØS-området.

Under pkt. 6.1.2.2 og 6.1.2.3 er det nærmere beskrevet i hvilken grad banker og utenlandske verdipapirforetak har plikt til å stille sikkerhet i henhold til vphl. § 8-13 og forskriften.

I henhold til lov om verdipapirfond av 12. juni 1981 nr. 52 § 2-1 annet ledd kan forvaltnings­selskap i tillegg til å drive verdipapirfondsforvaltning gis tillatelse til å drive virksomhet som beskrevet i vphl. § 1-2 første ledd nr. 3, dvs. aktiv forvaltning. For slik virksomhet gjelder bl.a. vphl. § 8-13. Dersom et forvaltningsselskap gis tillatelse til å drive aktiv forvaltning, gjelder dermed kravet om sikkerhetsstillelse i verdipapirhandelloven for slik virksomhet.

2.2 Sikkerhetens størrelse og bakgrunnen for at taket på garantien ble fjernet

Paragraf 5 første ledd i forskriften lyder:

Sikkerheten skal være på minst 200.000 kroner pr. investor pr. skadetilfelle

Frem til 1. januar 2004 inneholdt § 5 første ledd i tillegg følgende setning:

Den totale sikkerhetsstillelse kan likevel begrenses oppad til 25 millioner kroner.

ICS art. 4 (1) første ledd lyder:

Member States shall ensure that schemes provide for cover of not less than EUR

20 000 for each investor in respect of the claims referred to in Article 2 (2).

Tilsvarende bestemmelse i norsk oversettelse av direktivet er:

Medlemsstatene skal påse at ordningene gir dekning for minst 20 000 EUR for hver investor med hensyn til kravene nevnt i artikkel 2 nr. 2.

Det følger av ICS at garantien skal dekke minimum EURO 20 000 av hver enkelt investors krav. Beløpet tilsvarer for tiden ca NOK 170.000. Direktivet tillater at dekningen under garantien kan begrenses til en viss prosent av investors krav. Dette innebærer at investorene i så fall bærer en del av tapet selv. Prosentsatsen kan ikke settes lavere enn 90 % av kravet, så lenge det beløp som utbetales er mindre enn 20.000 EURO (ca. NOK 170.000). Den norske forskriftens dekning på minst 200.000 kroner pr. investor gir således bedre dekning enn ICS krever. Etter forskriften gir dessuten sikkerheten en dekning på minst 200.000 kroner pr. investor pr. skadetilfelle, noe som ikke kreves etter direktivet, se nærmere nedenfor under dekningsområde.

ESA grep altså fatt i adgangen til å begrense den totale sikkerheten til totalt 25 millioner kroner. Dette fordi adgangen til å sette et tak på garantien etter den norske ordningen i prinsippet kunne innebære avkorting av det fastsatte dekningsbeløpet etter direktivet på EURO 20.000. Det ville være tilfellet hvis det under én garanti ble meldt mer enn 147 krav á kr 170.000.

2.3 Dekningsområdet

Verdipapirhandelloven § 8-13 første ledd krever at verdipapirforetak skal ha en sikkerhet som ”dekker ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet”. I følge forskriften

§ 3 skal sikkerheten ”dekke ansvar som verdipapir­foretaket kan pådra seg ved utøvelse av tjenester som nevnt i vphl. § 1-2 første ledd nr. 1-4 og § 8-1 første ledd nr. 1”. Følgelig skal de konsesjons­­pliktige tjenester, med unntak av markedsføring, være omfattet av garantien. I tillegg er en av de tilknyttede tjenestene som ikke krever særskilt konsesjon, oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter, omfattet av garantien. De tjenester som er angitt i forskriften er i samsvar med dekningsområdet etter ICS, hvor det etter art. 2 nr. 2 stilles krav til at investorkompensasjonsordningen dekker midler og instrumenter som oppbevares, administreres eller forvaltes på investors vegne i forbindelse med investeringsvirksomhet. Etter direktivets art. 1. nr. 2 defineres investeringsvirksomhet som ”enhver investerings­tjeneste som definert i artikkel 1 nr. 1 i direktiv 93/22/EØF og tjenesten som nevnt i del C nr. 1 i vedlegget til direktivet”.

Verdipapirforetakets kunder kan etter den norske ordningen kreve dekning direkte fra garantisten uten hensyn til om kravet skyldes verdipapirforetakets manglende evne eller vilje til å betale. Det er mao. ikke et vilkår for dekning under sikkerheten at kravet skyldes foretakets manglende evne til betaling av kravet. Etter den norske ordningen kan investor kreve dekning uten hensyn til foretakets økonomiske situasjon når kravet er fastslått, dvs. erkjent eller fastsatt av en domstol.

Videre skal ethvert ansvar som verdipapirforetaket generelt kan pådra seg overfor kunden under utøvelse av de opplistede tjenester, være dekket etter norsk ordning. Ansvar under garantien kan foreligge enten skadelidtes tap er knyttet til manglende tilbakebetaling av penger, tilbakelevering av verdipapirer eller andre typer feil.

Direktivets system er at investorene skal gis dekning for krav som skyldes verdipapir­foretakets manglende evne til å betale tilbake investorers penger eller levere tilbake finansielle instrumenter i forbindelse med investeringsvirksomhet. Et foretaks manglende evne til å innfri sine forpliktelser må i tillegg skyldes den økonomiske situasjonen i et foretak, f.eks konkurs.

Den norske sikkerhetsstillelsen har dermed et videre dekningsområde enn det som kreves i direktivet.

Endelig gir forskriften en mer omfattende dekning enn direktivet i forhold til hvor mange krav fra en enkelt investor som er omfattet av sikkerheten. Som nevnt gir forskriften en dekning på minst 200.000 kroner pr. investor ”pr. skadetilfelle”. Hva som menes med ”pr. skadetilfelle” synes ikke presisert i forarbeidene til verken verdipapirhandelloven eller forskriften. Selv om Kredittilsynet har liten erfaring med praktisering av forskriften synes ordlyden ”pr. skade­tilfelle” å åpne for at én og samme investor kan fremme flere krav. Etter direktivet kreves bare at erstatningsordningen gir dekning for minst EURO 20.000 for hver investor.

2.4 Garantister

Det følger av § 2 i forskriften at sikkerhetsstiller kan være et foretak som nevnt i finansierings­virksomhetsloven § 1-4 første ledd nr. 1 til 3, dvs. sparebanker, forretnings­banker, forsikringsselskaper og finansieringsforetak. I praksis er de aller fleste garantier stilt av banker, noen få av forsikringsselskaper og finansieringsforetak. Garantiordningen bygger på at garantisten avgir en erklæring der garantisten påtar seg å innestå for verdipapirforetakets ansvar. Erklæringen deponeres hos Kredittilsynet.

2.5 Erfaringer med erstatningsordninger

Det kan ha interesse å se hvordan utbetalinger fra erstatningsordningene har vært historisk, både hyppighet og størrelsen på utbetalingene. I følge den informasjon Kredittilsynet sitter med, har det vært få tilfeller av utbetalinger fra erstatningsordningene i Norge, Sverige og Danmark de siste årene. Ett tilfelle er fra Danmark i 1999 (gjeldende lov er fra 2001), der utbetaling var av størrelses­orden DKK 11,6 mill. Her vil fondet få tilbakebetalt i dividende DKK 8,1 mill., slik at nettoutbetalingen blir DKK 3,5 mill. I Sverige skal det ikke ha vært fremmet krav mot sikringsordningen som er etablert ved lov om ”investerarskydd” fra 1999.

I Norge har man i nyere tid hatt konkursen i NOKA Securities (i 1997). Her ble krav dekket under garantien. I forhold til et hypotetisk fond ville utbetalingene ligget på mellom NOK 10 og 12 mill.

EU-kommisjonen har i Rapport om anvendelsen av klausulen om eksportforbud i ICS-direktivet art. 7, KOM/2000/0081, inntatt et bilag om gjennom­føringen av direktivet i EØS-landene. Det heter i pkt. 1.3: ”… i betraktning av at det hittil ikke er fremsatt noen erstatnings­krav i noen av medlemsstatene etter direktivets bestemmelser, finnes det ennå ingen erfaring med hvordan direktivet rent faktisk virker.”

3 Kredittilsynets vurdering av om ordningen med individuelle garantier kan opprettholdes når adgangen til å sette en øvre begrensning på garantien er fjernet fra forskriften

3.1 Innledning

Finansdepartementet endret, som nevnt, den 19. desember 2003, med virkning fra 1. januar 2004, forskriften ved at adgangen til å begrense den samlede sikkerhetsstillelse oppad til

25 millioner kroner ble tatt ut. Forskriften § 5 første ledd lyder etter dette:

Sikkerheten skal være på minst 200.000 kroner pr. investor pr. skadetilfelle.

Forskriftens krav til sikkerhetens størrelse er dermed at sikkerheten skal være på minst 200.000 kroner pr. investor pr. skade­tilfelle. Garantistens mulige ansvar vil da etter forskriftens ordlyd i prinsippet være ubegrenset, idet det etter forskriften ikke ligger noen begrensning mht. antall investorer som skal være dekket av en sikkerhet på minst 200.000 kroner pr. skadetilfelle.

Kredittilsynet antar at det i vurderingen av om det likevel er mulig å bygge på individuelle avtaler mellom verdipapirforetak og en garantist, er nødvendig å ta i betraktning den betydning ubegrensede garantier vil ha for prisen på garantier og garantistenes vilje til å stille slike garantier.

3.2 Ad spørsmålet om konsekvens for prising og vilje til å stille garantier
uten en øvre begrensning

Når beløpsbegrensningen er tatt ut av forskriften, må garantisten på annen måte beregne maksimal­ansvaret under garantien. En slik beregning vil være nødvendig både for å vite hvilken kredittrisiko finansinstitusjonen har på foretaket og for å kunne fastsette en pris for garantien. Spørsmålet er imidlertid om det finnes et godt nok grunnlag for at garantisten kan foreta en forsvarlig risikovurdering. Når ikke selve garantiansvaret er beløpsbegrenset, annet enn pr. investor pr. skadetilfelle, kunne et alternativ være at finansinstitusjonen stiller krav til foretaket eksempelvis om en grense for hvor mange kunder foretaket skal ha som er dekket under garantien. Overfor investorene vil imidlertid forskriften kreve at sikkerhetsstiller er ansvarlig for minimum kr 200.000 pr. investor pr. skadetilfelle. Garantist og foretak kan ikke inngå en avtale om maksimal begrensning av garantistens ansvar med virkning overfor investor med mindre forskriften gir adgang til det. I Kredittilsynets brev til departementet av 11. juni 2002 er det vist til uttalelser Kredittilsynet tidligere har mottatt fra bransje­organisasjonene. FNH uttalte bl.a.:

Etter FNHs syn vil det ikke være forenlig med forsvarlig kredittpraksis å stille ubegrensede garantier for norske verdipapirforetak. Garantistillelse uten en øvre begrensning er umulig å risikovurdere på en god måte og blir dermed også svært vanskelig å prise for garantistilleren. En underliggende avtale med det enkelte verdipapirforetak om hvor mange kunder verdi­papir­foretaket maksimalt skal kunne ha, hvor dekningen er begrenset til kr 200.000 pr. investor pr. skadetilfelle, vil ikke representere noen absolutt begrensning på ansvaret til garantistilleren. Avtalen mellom garantistiller og verdipapirforetak vil ikke være forpliktende for verdi­papir­foretakets kunder som kan gjøre krav mot garantien.

Norges Fondsmeglerforbund (NMF) uttalte:

Det er en entydig tilbakemelding fra garantistillere at det ikke er mulig å få stilt garanti uten beløpsgrense verken med dagens dekningsområde eller med det samme dekningsområde som EU-garantien.

Videre anfører NMF:

Dersom det ikke er mulig, eller svært vanskelig, å fastsette den faktiske risikoeksponering, vil det være tilnærmet umulig å foreta en forsvarlig kredittvurdering. Interne regler om fullmakter, rapportering av bevilget og faktisk eksponering med videre, vil også forutsette at total kreditt­ramme er fastsatt. … Dernest vil det bli svært vanskelig å provisjonsberegne slike garantier. Bankene vil måtte anslå den reelle risiko, med tillegg av en betydelig margin, og benytte denne som grunnlag for provisjonen. Dette vil etter all sannsynlighet medføre at verdipapirforetakene får en betydelig forhøyet kostnad. Dessuten ville oppfølgingen av en slik garanti bli omfattende. …. En slik oppfølging vil være kostnadskrevende, og igjen føre til en forhøyet kostnad for verdipapirforetakene. Dersom det ble innført et krav om ubegrenset garanti, ville muligheten for etablering av nye verdipapirforetak bli sterkt redusert. Sannsynligheten for at en bank ville stille en slik garanti for et nytt foretak uten historisk dokumentasjon for gode rutiner og prosedyrer, er meget liten. Videre vil det være grunn til å anta at verdipapirforetak eiet av bank eller annen finans­institusjon vil få en fordel, idet eierinstitusjonen antagelig kun vil skaffe disse foretakene en slik garanti, mens de frittstående ikke vil kunne påregne dette.

Konklusjon: Kredittilsynet uttalte følgende i brev til departementet datert 11. juni 2002:

Kredittilsynet konstaterer at bransjeorganisasjonene i sine vurderinger konkluderer med at en fjerning av den øvre grensen for samlet erstatningsutbetaling fra sikkerhetsstiller, medfører at det vil bli umulig for norske banker å tilby sikkerhetsstillelse i henhold til verdipapirhandel­loven § 8-13. Bransjeorganisasjonene peker spesielt på at garantistillelse uten en øvre begrensning er umulig å risikovurdere på en god måte og blir svært vanskelig å prise. … I henhold til ovennevnte er det Kredittilsynets oppfatning at på grunn av vesentlige usikkerhets­momenter mht. kostnader og verdipapirforetakenes muligheter for å få etablert garantier, vil det være nødvendig å endre dagens ordning dersom ESA kommer frem til at den norske ordningen ikke er i samsvar med ICS.

Kredittilsynet legger ovennevnte til grunn også i dette høringsnotatet. Kredittilsynet legger for øvrig til grunn at tilsvarende usikkerhetsmomenter vil kunne gjøre seg gjeldende dersom kravet om sikkerhet søkes gjennomført ved en forsikring.

4. Organiseringen i Sverige og Danmark

4.1 Sverige: ”investerarskydd” og ”insättningsgaranti”

ICS-direktivet er implementert i lagen (1999:158) om investerarskydd. Erstatningsordningen administreres av Insättningsgarantinämnden som er en statlig myndighet. Nämnden har to fast ansatte samt at enkelte arbeidsoppgaver utføres i Finansinspektionen. I tillegg er konsulenter tilknyttet Nämnden, og en beredskapsfunksjon er etablert. Ordningen skal sikre investorer dekning i tilfelle et verdipapirforetak, inkludert en bank med verdipapirkonsesjon, går konkurs og investor ikke kan få tilbake sine midler. Både finansielle instrumenter og penger som verdipapirforetaket innehar for investorer i sammenheng med investeringstjeneste­virksomheten er omfattet. Det er penger som verdipapirforetaket har tatt imot med ”redovisnings­skyldighet” som er omfattet av investerarskyddet, dvs. penger som verdi­papir­foretaket plikter å holde atskilt fra egne midler.

Krav fremsettes for Nämnden. Erstatning betales av Nämnden med maksimalt SEK 250 000 per investor og foretak. Erstatningsordningen finansieres gjennom årlige avgifter som plasseres på konto i Riksgäldskontoret. Kredittilsynet har fått opplyst muntlig at det foreløpig bare er krevd inn avgifter for å dekke administrasjon av Nämnden. For 2002 var avgiften i underkant av SEK 700 000 totalt, dvs. i underkant av SEK 4000 pr. foretak. Det blir altså ikke bygd opp noe fond eller grunnkapital i ordningen. Avgifter utover dette vil bli krevd inn dersom det fremsettes krav fra investorer. Dette har ikke skjedd ennå. Loven åpner for at beregning av avgiftene kan reguleres nærmere i forskrift. Dersom midlene ikke er tilstrekkelige for å betale erstatning, har Nämden rett til å låne midler i det statlige Riksgäldskontoret. Kredittilsynet har fått opplyst muntlig at ved behov for utbetalinger vil Nämden låne penger hos Riksgäldskontoret for utbetalinger i henhold til ”investorskyddet”. Avgiftene fra foretakene vil bli innkrevd i etterkant.

Ved beregning av hvilken avgift som ilegges det enkelte foretak skal det tas hensyn til foretakets andel av samtlige betrodde midler. Det er noe uklart om dette innebærer et rent proratarisk ansvar eller om det enkelte foretak kan bli ansvarlig for betaling av avgifter utover dennes andel av samtlige betrodde midler. Det er ikke noe tak for hvor mye avgift som kan innkreves. Det fremgår av lovens § 29 at foretakenes samlede avgifter skal tilsvare hva som er nødvendig for langsiktig finansiering av ”investorskyddet”. Kredittilsynet har fått opplyst muntlig at dette innebærer at et krav mot foretakene fra Nämden om innbetaling av avgifter etter opptak av lån hos Riksgäldskontoret vil kunne fordeles over flere år. Insättningsgarantinämnden er underlagt intern revisjon og riksrevisjon.

Svenske banker og verdipapirforetak som har adgang til å ta imot kunders midler på konto, skal omfattes av ”insättningsgarantin” (som kan sammenlignes med den norske innskudds­garantiordningen). Kredittilsynet har fått opplyst muntlig at det er kun i særlige tilfelle at verdipapirforetak kan gis tillatelse til å ta imot kunders midler på konto, dvs at midler ikke behøver holdes atskilt. I forhold til alminnelig virksomhet i verdipapirforetak er det derfor ordningen under ”investerarskyddet” som er den mest aktuelle. Investorer har ikke rett til erstatning etter lagen om investerarskydd dersom midler kan erstattes gjennom lagen om insättningsgaranti. Finansielle instrumenter er imidlertid ikke omfattet av sistnevnte. Insättningsgarantien skal komme til anvendelse i en konkurs. Erstatning skal betales ut av Nämnden. Erstatning betales med maksimalt SEK 250.000 pr. investor pr. foretak. De tilsluttede verdipapirforetak skal betale inn årlig avgift til Nämnden. Midler oppbevares på konto i Riksgäldskontoret. Dersom innbetalte avgifter ikke er tilstrekkelig for å betale ut erstatninger, kan Nämnden låne midler i Riksgäldskontoret.

4.2 Danmark

Den danske investorgarantiordningen er organisert i et garantifond for innskytere og investorer, regulert i egen lov (lov nr. 119 av 23. februar 2001 med senere endringer). Loven gir kompetanse til Finanstilsynet til å fastsette nærmere bestemmelser om garantifondet bl.a. om beregningen av medlemmenes bidrag til fondet (forskrift nr. 1015 av 11. desember 2002).

Fondet er en privat selveiende institusjon. Internt er fondet inndelt i tre avdelinger, herunder en pengeinstituttavdeling (banker og sparekasser) og en fondsmeglerselskaps­avdeling. Fondet skal yte dekning i tilfelle av betalingsstans eller konkurs. Investorers kontante midler i fonds­meglerselskap og i pengeinstitutter dekkes med inntil DKK 300.000 (ca. 37.500 euro) pr investor. Dersom pengeinstitutt eller fondsmeglerselskap ikke kan tilbakelevere verdipapirer som tilhører investor og som oppbevares av foretaket, erstattes inntil 20.000 euro pr investor. Erstatningen skal dekkes av bidrag inkl. garantier (inneståelser) fra medlemmene. Ved beregningen av det enkelte foretaks bidrag tas det utgangspunkt i foretakets andel av samtlige betrodde midler. Dette vil også gjelde ved en eventuell gjenoppbygging av fondet etter en utbetaling. Dersom avdelingens midler ved en utbetaling ikke er tilstrekkelig, kan en avdeling av fondet låne fra en annen. Garantifondet skal ha en samlet nettoformue på minst

3,2 milliarder DKK. Som nevnt, omfatter garantifondet både sikringsordningen for innskytere og investorer. Fonds­megler­selskapsavdelingens nettoformue skal utgjøre minst 10 millioner DKK, hvorav minst 25 pst. skal bestå i kontanter mens resten kan stilles av medlemmene i form av garantier (inneståelser). Kredittilsynet har fått opplyst muntlig at Garantifondet, utover dette, dersom en utbetaling fra fondet aktualiseres, har rett til å låne penger av staten. Finanstilsynet skal etter loven føre tilsyn med garantifondet.

5. mulige alternativer

5.1 Fortsatt individuelle garantier

5.1.1 Innføring av en betryggende garanti godkjent av Kredittilsynet som alternativ til tak

Kredittilsynet har tidligere, på anmodning fra departementet, utredet en alternativ sikrings­ordning hvoretter taket på 25 millioner fjernes i forskriften samtidig som det innføres en ny bestemmelse om at verdipapirforetak skal stille en betryggende/tilfredsstillende sikkerhet, godkjent av Kredittilsynet. Siktemålet med en slik bestemmelse ville være å gi Kredittilsynet adgang til i det enkelte tilfelle å kunne fastsette hva som er en nødvendig sikkerhetsstillelse for foretaket, ut fra faktorer som bl.a. foretakets størrelse, omsetning, antall kunder mv. På denne måten skulle det være mulig å begrense størrelsen på garantien uten at det fremgår direkte av forskriften. En slik ordning ville ivareta garantistens behov for å begrense mulig ansvar.

I Kredittilsynets brev til departementet datert 22. april 2003, fremgår at Kredittilsynet var i tvil om hvordan departementets presenterte alternativ om å fjerne taket på 25 millioner kroner fra forskriften samtidig som det innføres en bestemmelse om at Kredittilsynet skal godkjenne en betryggende sikkerhet, best kan gjennomføres. Kredittilsynet ga uttrykk for at dersom sikkerhetens størrelse skulle bygge på en konkret vurdering i forhold til antall kunder, ville presiseringen og beregningen av kunder/investorer bli vanskelig å praktisere. For øvrig vises til Kredittilsynets brev datert 22. april 2003.

5.1.2 Spørsmål om individuelle garantier kan opprettholdes dersom dekningsområdet gjøres mindre omfattede

I sammenheng med at ESA vurderte det slik at adgangen til å begrense den totale sikkerheten var i strid med ICS og forskriften nå er endret i samsvar med dette, er det naturlig å vurdere om også dekningsomfanget bør endres i samsvar med systemet etter ICS. Direktivet går som nevnt ut på at dekningen minst skal være på EURO 20.000 pr. investor, at krav skal kunne knyttes til betrodde midler i forbindelse med investeringsvirksomhet, og at kravet må skyldes manglende evne til tilbakelevering av betrodde midler ved at dekning bare kan kreves i en konkurssituasjon eller lignende.

Det ble i sin tid ikke gitt noen begrunnelse for det vide deknings­området ved vedtagelsen av gjeldende regler. Tvert i mot ble det forutsatt at de nærmere kravene til sikkerhetsstillelse måtte tilpasses ICS-direktivets bestemmelser, se nærmere under pkt. 6.1.4. Mulige endringer av dekningsområdet er drøftet nærmere under pkt. 6.1.4.

Dersom det gjøres endringer i regelverket omkring dekningsomfang, slik at investor bare skal være sikret en viss minimumsdekning for klientmidler i en konkurs mv., kan det anføres at risiko­vurderingen for garantisten blir noe smalere, i og med at typer krav som kan kreves dekket vil innsnevres betydelig.

Til dette viser Kredittilsynet til følgende inntatt i Kredittilsynets brev datert 11. juni 2002:

Til dette fremkommer synspunkter fra Fondsmeglerforbundet som nevnt over, om at selv om dekningsområdet for sikkerhetsstillelsen gjøres mindre omfattende i samsvar med ICS, vil det allikevel være svært vanskelig for garantisten å foreta en forsvarlig kredittvurdering. Dernest anføres at det vil bli vanskelig å provisjonsberegne de ubegrensede garantiene. Garantisten vil dessuten måtte foreta en omfattende oppfølging av garantiene. Sistnevnte, sammen med uklare punkter i provisjonsfastsettelsen, vil sannsynligvis kunne medføre forhøyet kostnad for verdi­papir­­foretakene. I tillegg kan muligheten for etablering av nye foretak bli redusert fordi garantisten vil legge vekt på historisk informasjon om det enkelte foretak. Endelig peker Fondsmegler­forbundet på at bankeide foretak lettere vil kunne få garanti enn andre.

Kredittilsynet oppfatter bransjeorganisasjonene slik at dersom taket fjernes, bør det vurderes endringer i regelverket for sikkerhetens dekningsområde samtidig som alternative garanti­ordninger utredes nærmere. Selv med et mindre omfattende dekningsområde, fremkommer synspunkter om at det ikke er mulig å få etablert individuelle garantier uten beløpsgrense.

I henhold til ovennevnte er det Kredittilsynets oppfatning at pga vesentlige usikkerhets­momenter mht. kostnader og verdipapirforetakenes muligheter for å få etablert garantier, vil det være nødvendig å endre dagens ordning dersom ESA kommer frem til at den norske ordningen ikke er i samsvar med ICS.

På grunnlag av ovennevnte er Kredittilsynets oppfatning at selv om dekningsområdet for sikkerhetsstillelse gjøres mindre omfattende og i samsvar med ICS, vil det være betydelige usikkerhets­momenter ved å opprettholde en ordning med individuelle garantier uten øvre beløpsbegrensning.

5.1.3 Dagens ordning i kombinasjon med et fond

Et alternativ kunne være å beholde gjeldende ordning med individuelle garantier med den øvre begrensningen på garantiene, men kombinere de individuelle garantiene med en kollektiv ordning uten et øvre tak på det totale ansvaret. På denne måten kunne gjeldende dekningsomfang for erstatningsordningen opprettholdes samtidig som den kollektive ordningen ville være ansvarlig for å dekke krav fra investorer utover taket satt i de individuelle garantiene. Alternativt kan man tenke seg en fondsordning uten tak for det totale ansvaret i henhold til direktivets dekningsområde i kombinasjon med individuell, beløps­begrenset garanti for ansvar etter dagens regler.

I denne forbindelse kan nevnes at i henhold til pakkereiseloven av 25. august 1995 nr. 57

§ 11-1 plikter en arrangør av pakkereiser å stille reisegaranti. Reisegaranti består av både en individuell og kollektiv garanti. Den individuelle garantien skal være en erklæring fra en bank eller forsikringsselskap som stilles overfor Reisegarantifondet. Garantisten skal forplikte seg til å utbetale til fondet et beløp stort nok til å dekke omsetningen. I tillegg skal reisearrangøren innbetale et beløp til den kollektive garantien – Reisegarantifondet – som skal dekke krav som måtte overstige den individuelle garantien. Reisegarantien skal tjene som sikkerhet for tilbake­betaling av kunders vederlag. Reisegarantifondet er organisert som en privat stiftelse.

Kredittilsynet antar at en ordning med både individuelle garantier og en plikt for foretakene til å delta i en kollektiv ordning, ville bli en kostbar løsning for foretakene. Kredittilsynet vil derfor ikke anbefale en slik ordning.

5.2 Etablering av norsk fondsløsning

Når adgangen til å sette et øvre tak på garantiene er fjernet, vil det, som det fremgår ovenfor, bli vanskelig å opprettholde et system med individuelle garantier mellom garantist og foretak. En kollektiv sikringsordning etablert gjennom et fond kan dermed være et alternativ. Et slikt fond kan organiseres slik at fondet selv blir ansvarlig for å utbetale erstatning til investorene. Deltakerne i en kollektiv ordning, dvs. verdipapirforetak m.v., blir i så fall indirekte kollektivt ansvarlige for fondets forpliktelser. Dersom sikkerhetsstillelsen for verdipapirforetak legges under en kollektiv ordning, unngår man at garantistene må stille individuelle, ubegrensede garantier. Kredittilsynet mener derfor at sikringsordningen bør organiseres som en kollektiv sikrings­ordning gjennom en fonds­løsning. Spørsmålet er så hvordan en kollektiv sikringsordning i hovedtrekk kan organiseres. Når det gjelder organiseringen, er det nærliggende å innledningsvis se på sikringsordningen for banker og skade- og kreditt­forsikringsselskaper:

5.2.1 Sikringsordningen for banker

Lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (Banksikringsloven) av 6. des. nr 75 1996 regulerer sikringsordninger for banker. Loven implementerer direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordninger. Etter dette direktivet skal innskyteres innskudd i banker være sikret opp til 20.000 EUR (ca. NOK 170.000).

Sikrings­ordningen er organisert som sikringsfond hvor sparebanker og forretnings­banker plikter å være medlem. Ordningen er organisert gjennom egne rettssubjekter: Sparebankenes sikringsfond og Forretningsbankenes sikringsfond. Fondenes øverste myndighet er general­forsamlingen og fondene ledes av hvert sitt styre. Fondene skal ha egne vedtekter. Den daglige forvaltning skjer gjennom henholdsvis Sparebankforeningen og Finansnæringens Hoved­organisasjon. Sikringsfondene skal gjennom innskuddsgarantiordningen sikre inn­skudds­­for­pliktelsene til medlemmene. Det enkelte sikrings­­fond plikter å dekke tap som en innskyter har på innskudd i en medlems­institusjon, begrenset oppad til 2 millioner kroner. Sikrings­fondenes dekningsforpliktelse inntrer dersom en medlemsbank blir ute av stand til å tilbakebetale innskudd. Fondene finansieres gjennom avgifter fra medlemmene. Loven inneholder regler om hvor store fondene skal være samt hvordan medlemsavgiften skal beregnes. Dersom fondets kapital kommer under minstekravet, skal det beløp som mangler dekkes ved garanti fra medlemmene. Garantibeløpet for hvert medlem skal beregnes. Det enkelte medlem stiller ”garanti” på vegne av seg selv. Dog slik at styret i fondet bestemmer hvorvidt det skal stilles sikkerhet for garantien, for eksempel båndleggelse av verdipapirer i Norges Bank. Dette ble gjort tidligere, men er for tiden suspendert.

5.2.2 Skade- og kredittforsikringsselskapenes garantiordning

I henhold til forsikringsvirksomhetsloven av 10. juni 1988 nr. 39 kapittel 9 plikter alle skade­forsikrings­selskaper å være medlem av skadeforsikringsselskapenes garantiordning. Tilsvarende skal kredittforsikringsselskapene være medlem av kredittforsikringsselskapenes garantiordning. Ordningen skal gi sikkerhet for at de sikrede mottar riktig oppfyllelse av forsikringskrav. Medlemmene i sikringsordningene plikter å foreta årlige avsetninger til garantiordningen. Styret for garantiordningene kan beslutte innkalling av bidrag fra medlemmene. Kredittilsynet er styresekretariat.

5.2.3 Generelt om norsk fondsløsning for verdipapirforetakene

Ovenfor er det skissert hvordan sikringsordningen for banker og forsikringsselskap i hoved­trekk er bygd opp. Dette er kun ment som en illustrasjon på hvordan ulike sikrings­ordninger kan være organisert og kan ikke uten videre legges til grunn som en modell for en sikringsordning innenfor verdipapirområdet.

Banksikringsfondene og en sikringsordning for verdipapirforetakene gjelder ordninger for ulik type virksomhet og drives av forskjellig type foretak, bortsett fra at flere banker også har konsesjon til å tilby investeringstjenester. Banksikringsfondene gir dekning for en inn­skyters innskudd med inntil kroner 2 millioner, noe som ligger i en helt annen størrelses­orden enn kravet på EUR 20.000 i ICS-direktivet. I tillegg kan Banksikringsfondene yte ulike former for støttetiltak til medlemmene. Dette er ikke en aktuell oppgave for en sikrings­ordning på verdi­papir­området. Banksikringsfondene skal ha en særlig funksjon ved å med­virke til stabilitet i det finansielle systemet.

Under henvisning til ovennevnte, er det Kredittilsynets oppfatning at en kollektiv sikrings­ordning for verdipapirforetakene ikke bør organiseres innenfor samme fond som Bank­sikrings­fondene. Kredittilsynet vil heller ikke foreslå at sikringsordningen for verdi­papir­foretak reguleres innenfor Banksikringsloven idet det ikke kan være noe poeng å organisere helt ulike sikringsordninger innenfor samme loven. Under pkt. 6.1 foreslås at reguleringen skjer med utgangspunkt i lov om verdipapirhandel. Kredittilsynet ser imidlertid ikke bort fra at visse prinsipper ved banksikringsordningen kan være av interesse ved den nærmere reguleringen av sikringsordningen for verdipapirforetak.

Når det gjelder hovedtrekkene i utformingen av en sikringsordning for verdipapirforetakene, er det naturlig å ta i betraktning at det i Norge, så vidt Kredittilsynet er kjent med, har vært få tilfeller av utbetalinger under garantiene. Erfaringene mht. sikringsordningene i Danmark og Sverige er tilsvarende. Det vises til pkt. 2.5. Praksis tilsier således ikke at det er nødvendig å etablere et fond av betydelig størrelse dersom en betryggende organisering kan etableres med et mindre fond.

Kredittilsynet mener at en kollektiv ordning bør ta sikte på en viss kapitaloppbygging i et fond, og at medlemmene bør være ansvarlige for fondets finansiering på grunnlag av en beregning av det enkelte medlems forpliktelser overfor fondet. Kredittilsynet antar at beregningen bør skje i forhold til det enkelte medlems andel av betrodde kundemidler. Finansieringen bør ikke utelukkende baseres på garantier eller på at bidrag innkreves fra medlemmene etter at krav er meldt. En kapitaloppbygging vil medføre at alle foretak vil være med og yte bidrag til finansieringen av fondet, også et foretak som eventuelt senere skulle gå konkurs, og fondet bør dessuten uansett ha en viss kapitalbase. Etter direktivet skal utbetalinger skje så snart som mulig og senest tre måneder etter at kravet er fastslått. Kapitaloppbyggingen bør ha som mål å kunne håndtere mindre og mellomstore saker. Etter Kredittilsynets foreløpige vurderinger vil det kunne anses som en betryggende sikrings­ordning om kapitaloppbyggingen skjer innenfor rammen av et fond i størrelsesorden 20 – 50 millioner kroner med en oppbygging fra tre til fem år. Årlige innbetalinger fra deltakerne bør beregnes på grunnlag av at fondet, innenfor nevnte tidsramme, skal ha en slik størrelse samt dekke administrasjonskostnader av fondet. Det bør vurderes nærmere om deler av denne kapital­opp­byggingen kan bestå i garantier fra medlemmene. Krav mot sikringsordningen utover det som utgjør fondets kapital, bør kunne håndteres i form av etterutlikning på de enkelte deltakerne. Som nevnt er garantiordningen for forsikrings­selskapene organisert ved at styret for garanti­ordningen kan beslutte innkalling av bidrag fra medlemmene. For øvrig vises til pkt. 6.1.3 nedenfor om fondets størrelse/finansieringen.

5.2.4 Ett eller flere fond

Sikringsordningen kan tenkes etablert gjennom ett fond, eller ved at det åpnes mulighet for flere fond.

En sikringsordning organisert gjennom ett enkelt fond gir en garanti for at det er etablert en ordning der alle foretak må være medlem for å kunne oppnå konsesjon som verdipapirforetak og sikrer like vilkår. Ett fond vil dessuten gi den mest oversiktlige ordningen, både for investorer, foretak og myndigheter.

For investorer innebærer en slik organisering at det ikke vil være behov for å undersøke hvilken garantiordning et konkret foretak er tilsluttet, eventuelt om en ordning er ”bedre” enn en annen, fordi det vil være samme ordning for alle foretak.

I forhold til foretakene selv, vil Kredittilsynet peke på at dersom de store foretakene, eller eventuelt også de bankeide foretakene organiserer seg i egne fond, vil de små foretakene bli igjen i ett eller flere fond, noe som vil kunne oppfattes som uheldig. I tillegg er det mulig at også forvaltningsselskap for verdipapirfond som driver aktiv forvaltning ville organisere seg innenfor et eget fond. Ulik medlemsstruktur i fondene vil etter omstendighetene kunne inne­bære at det oppstår et skille mellom fondene, ved at enkelte fond vil oppfattes som ”attraktive” og ”mindre attraktive” fond. Dette vil kunne virke konkurransevridende, særlig i forhold til den pris det enkelte medlem må betale for avgitt sikkerhet, og ikke minst skape usikkerhet hos kundene om soliditeten mv. til de ulike fond.

Kredittilsynet antar at organisering innenfor ett fond gir en mer oversiktlig ordning for foretakene med tanke på problemstillinger som kan oppstå dersom en deltaker skulle ønske å bytte fra en ordning til en annen, for eksempel dersom typer tjenester endres eller et foretak får nye eiere eller fusjoneres. Et bytte mellom sikringsordninger vil skape problemstilinger både i forhold til hvilken ordning som skal være ansvarlig og håndtering av innbetalinger fra medlemmene.

Det kan videre hevdes at etablering av flere fond vil innebære større press på hvert enkelt fond og dets medlemmer. Dersom fondene er flere og dermed mindre, vil utbetalinger etter sikringsordningen innebære relativt sett større belastning enn dersom det hadde vært ett felles fond.

Endelig vil Kredittilsynet peke på at en enkelt sikringsordning vil være mest oversiktlig for myndighetene. Direktivet forutsetter bl.a. et samarbeid mellom sikringsordningen og myndighetene, særlig i de tilfelle hvor et verdipapirforetak ikke oppfyller sine plikter overfor sikringsordningen. Videre bør sikrings­ordningen løpende være underlagt en form for offentlig kontroll, enten dette skjer ved at ordningen er underlagt tilsyn eller at tilsyns­myndigheten for eksempel deltar i et styre for ordningen.

Forslag: På grunnlag av ovennevnte foreslår Kredittilsynet at en kollektiv sikringsordning for investorer organiseres innenfor én enkelt ordning ved at et fond angis direkte i lov slik det er gjort for banksikringsfondene.

6 Nærmere om norsk fondsløsning og behov for endring
i det rettslige rammeverk

6.1 Behov for endringer i vphl. § 8-13

6.1.1 Etablering av Verdipapirforetakenes Sikringsfond

Verdipapirhandelloven § 8-13 er sitert under pkt. 2.1.

Som allerede nevnt, gir verdipapirhandelloven § 8-13 ikke nærmere føringer for hvordan sikker­hets­stillelsen for verdipapirforetak skal være organisert. Spørsmålet er imidlertid om en endring til kollektiv ordning, har et godt nok hjemmelsgrunnlag i gjeldende vphl. § 8-13.

En kollektiv sikringsordning organisert gjennom ett felles fond, vil innebære at fondet som sådan er ansvarlig for å innfri investors krav mot fondet forutsatt at øvrige vilkår er oppfylt. Hvordan fondet skal finansieres så det kan innfri sine for­pliktelser blir dermed et sentralt spørsmål. Dersom det besluttes at verdipapirforetak skal delta i finansieringen av fondet, vil dette kunne innebære at foretakene blir pålagt å betale avgifter på forhånd eller ved etterutlikninger, og eventuelt stille garantier overfor fondet. Plikt til deltakelse i finansieringen av et kollektivt fond, vil dessuten kunne innebære at et foretak indirekte må dekke tap som følge av at et annet foretak enn det selv (verdipapirforetak og forvaltningsselskap) ikke har økonomisk evne til å gjøre opp sine forpliktelser.

Etter Kredittilsynets oppfatning gir ikke gjeldende ordlyd i vphl. § 8-13 en klar nok hjemmel for å i forskrift pålegge verdipapirforetak å delta i en kollektiv ordning med plikter mht. finansiering som skissert over. Uansett aktualiserer en fondsløsning en endring av det lovbestemte dekningsområdet, angitt som ”ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet”, jf. nedenfor og ovenfor under pkt. 2.3.

Forslag: Etter Kredittilsynets oppfatning bør vphl. § 8-13 utformes slik at det fremgår at verdipapirforetakene plikter å være med i en kollektiv sikringsordning etablert som et fond. Som nevnt under pkt. 5.2.3 foreslår Kredittilsynet at det etableres ett fond som verdi­papir­foretak skal delta i, og at dette hjemles direkte i § 8-13. Kredittilsynet foreslår at en slik bestemmelse inntas i verdi­papir­handel­loven § 8-13. Det foreslås at gjeldende ordlyd i § 8-13 første ledd om at ”verdipapirforetak skal ha en forsikring eller annen sikkerhet” endres til at ”verdipapirforetak skal være medlem av Verdipapirforetakenes Sikringsfond.”

Bestemmelsen vil også gjelde for forvaltningsselskap som gis tillatelse til å drive aktiv forvaltning ved at lov om verdipapirfond § 2-1 annet ledd viser til vphl. § 8-13. ( I notatet benyttes likevel hovedsakelig begrepet verdipapirforetak.)

I tillegg foreslås i pkt. 6.1.3 at hovedprinsippene mht. finansiering tas inn i § 8-13.

Kredittilsynet legger til grunn at den nærmere organiseringen av fondet, kan reguleres i forskrift.

6.1.2 Hvem skal ha plikt til å delta i ordningen?

6.1.2.1 Verdipapirforetak

Etter forskriften § 1 skal verdipapirforetak med tillatelse etter vphl. § 7-1 stille sikkerhet etter forskriften. Hvilke konsesjoner som krever at verdipapirforetak stiller sikkerhet følger av forskriften § 3. Samtlige investeringstjenester som nevnt i vphl. § 1-2 første ledd nr. 1-4 og en av de tilknyttede tjenester i vphl. § 8-1 første ledd nr. 1, oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter, skal etter forskriften dekkes av sikkerheten. Det er bare markeds­føring av finansielle instrumenter som ikke krever sikkerhet. De tjenester som er angitt i forskriften er i samsvar med direktivets art. 2 nr. 1 og i samsvar med dekningsområdet etter direktivet, hvor det etter art. 2 nr. 2 stilles krav til at investorkompensasjonsordningen dekker midler og instrumenter som oppbevares, administreres eller forvaltes på investors vegne i forbindelse med investeringsvirksomhet. Etter direktivets art. 1. nr. 2 defineres investerings­virksomhet som ”enhver investerings­tjeneste som definert i artikkel 1 nr. 1 i direktiv 93/22/EØF og tjenesten som nevnt i del C nr. 1 i vedlegget til direktivet”.

Kredittilsynet vil foreslå en uttrykkelig bestemmelse om at verdipapirforetak med konsesjon til investeringstjenestene nevnt i vphl. § 1-2 første ledd nr. 1-4 plikter å være medlem av sikringsordningen. ICS angir hvilken investeringsvirksomhet som krever sikkerhetsstillelse ved en henvisning til definisjonen av investeringstjenester i direktiv 93/22/EØF (Investerings­tjeneste­direktivet, ISD) og tjenesten nevnt i vedlegget til ISD del C nr. 1. (Oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter.) Etter ISD er markedsføring av finansielle instrumenter ikke en konsesjons­pliktig investeringstjeneste. Et foretak som tilbyr markeds­føring av finansielle instrumenter, vil heller ikke være å anse som et verdipapirforetak i relasjon til ISD eller ICS. Følgelig er markeds­føring av finansielle instrumenter ikke en investeringstjeneste som krever sikkerhetsstillelse.

Etter ICS er det investeringsforetak (dvs. verdipapirforetak i vphl.) som har plikt til å delta i en sikringsordning. Dette vil i henhold til ICS art 1 nr. 1 omfatte foretak som har tillatelse i samsvar med ISD samt kredittinstitusjoner. Etter ISD kan verdipapirforetak med konsesjon til en eller flere investeringstjenester også gis tillatelse til å tilby de tilknyttede tjenester nevnt i vedlegget del C, herunder oppbevaring og forvaltning av finansielle instrumenter. ISD åpner imidlertid ikke for å gi et foretak tillatelse bare til de tilknyttede tjenester som er nevnt i vedlegget del C. Følgelig kan det legges til grunn at ICS-direktivet ikke krever sikkerhets­stillelse for et foretak som bare tilbyr tilknyttet tjeneste i vedlegget til ISD del C nr. 1. Kredittilsynet legger til grunn at for et foretak som tilbyr markedsføring og samtidig slik virksomhet som er angitt i vphl. § 8-1 første ledd nr. 1, vil det etter ICS ikke være krav om sikkerhetsstillelse for verken markedsføringen eller tilleggstjenesten.

I henhold til ICS art 7 skal en erstatningsordning for investorer også dekke investorer i filialer opprettet i en annen EØS-stat. På samme måte som forskriften § 3 bestemmer at sikkerheten også skal dekke et norsk foretaks virksomhet som utøves grensekryssende i EØS eller ved filial innenfor eller utenfor EØS, bør dette videreføres gjennom forskriftsregulering for en kollektiv ordning.

6.1.2.2 Banker

I dag skal verdipapirforetak som er organisert innenfor en bank, stille sikkerhet på linje med ordinære verdipapirforetak. Krav fra investorer som følge av investeringstjenester i bankens verdipapirforetak, vil være omfattet av sikkerhetsstillelsen for verdipapirforetak. I tillegg skal bankene være tilsluttet en av banksikringsordningene. ICS krever ikke at en kredittinstitusjon skal være tilsluttet to atskilte ordninger dersom en enkelt ordning oppfyller kravene både i direktivet om innskuddsgarantiordning og i direktivet om investorkompensasjon. Sikrings­fondene skal sikre ordinære bankinnskudd, herunder visse tilgodehavende, jf. under punkt 5.2.1. Kredittilsynet har ikke vurdert nærmere hvorvidt det, for bankers vedkommende, vil kunne være midler som er dekket av både banksikringsordningen og investorkompensasjons­ordningen, men medlems­kap i et av sikringsfondene er ikke tilstrekkelig til å oppfylle alle krav i direktivet om investorkompensasjon. Dette innebærer at også verdipapirforetak organisert innenfor banker, må delta i en kollektiv sikringsordning.

Det følger av vphl. § 8-13 fjerde ledd at departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om sikkerhet skal gjelde for kredittinstitusjoner. Etter Kredittilsynets oppfatning følger det allerede av første ledd at kredittinstitusjoner skal stille sikkerhet for investerings­tjeneste­virksomheten. ”Verdipapirforetak” i første ledd omfatter også kredittinstitusjon som har tillatelse til å yte investeringstjenester. Det vises til vphl. § 1-3 første ledd og § 7-2 første ledd som definerer hvilke typer foretak som kan tilby investeringstjenester. Bestemmelsen i fjerde ledd skulle i utgangs­punktet strengt tatt ikke være nødvendig. Noen særregler for kreditt­institusjoner er heller ikke gitt i forskriften pr. i dag. Kredittilsynet ser imidlertid ikke bort fra at bestemmelsen kan komme til anvendelse under henvisning til at kredittinstitusjoner (banker) også er underlagt banksikringsordningen. Dersom det skulle skje endringer i bank­sikrings­ordningen, kunne det være aktuelt å vurdere om kredittinstitusjoner fortsatt skulle være omfattet av sikrings­ordningen for investeringstjenester.

I tillegg åpner ICS i art. 2 for at en kredittinstitusjon kan fritas for kravet om å være tilsluttet erstatningsordningen for investorer dersom kredittinstitusjonen allerede er fritatt etter særlige regler i direktiv 94/19/EF om innskuddsgarantiordning. Pr. i dag er denne adgangen til fritak etter innskuddsgarantiordningen ikke benyttet. Dersom det allikevel skulle bli aktuelt, kan det være behov for at også vphl. § 8-13 gir hjemmel for en særlig regulering av kredittinstitusjoner.

Kredittilsynet vil derfor legge til grunn at bestemmelsen i vphl.§ 8-13 fjerde ledd beholdes når det gjelder adgangen til å gi særskilte regler for kredittinstitusjoner.

6.1.2.3 Utenlandske foretak

I henhold til forskriften § 1 annet ledd vil det ikke være aktuelt å kreve at utenlandsk verdi­papir­foretak innenfor EØS-området etablert med filial i Norge skal stille sikkerhet etter forskriften, såfremt hjemstaten har en garantiordning som oppfyller ICS. Bestemmelsen bør videreføres for en kollektiv ordning. Direktivet krever imidlertid at slike filialer skal ha mulighet for å slutte seg til en norsk garantiordning for å supplere den dekningen investorene har etter hjemlandets ordning. Dette direktivkravet må besørges ivaretatt i ny forskrift.

For utenlandsk verdipapirforetak hjemmehørende utenfor EØS bør en tilsvarende bestemmelse som allerede finnes i forskriften, om at filial av slikt foretak skal stille sikkerhet etter den norske forskriften med mindre annet fastsettes av Kredittilsynet, videreføres.

I henhold til vphl. § 8-13 fjerde ledd kan departementet bestemme i hvilken grad reglene om sikkerhet skal gjelde for bl.a. utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. Kredittilsynet foreslår at denne bestemmelsen beholdes i § 8-13 fjerde ledd.

6.1.2.4 Forvaltningsselskap for verdipapirfond

Forvaltningsselskap for verdipapirfond med tillatelse til å drive aktiv forvaltning må i henhold til verdipapirfondloven § 2-1 annet ledd stille sikkerhet etter vphl. § 8-13. For slik virksomhet gjelder følgelig vphl. § 8-13. Slike foretak må dermed også være medlem av en sikrings­ordning for den del av virksomheten som består av aktiv forvaltning. Kredittilsynet ser ikke behov for å gjøre noen presisering i vphl. § 8-13 om at disse forvaltningsselskapene har plikt til å delta i den foreslåtte sikringsordningen.

6.1.3 Fondets størrelse/finansiering

I fortalen til ICS-direktivet er det uttalt at direktivet skal være en forlengelse av direktiv 93/22/EF (investeringstjenestedirektivet, ISD) som har som formål at verdipapirforetak godkjent i en medlemsstat oppnår et europeisk pass og kan tilby investeringstjenester i andre EØS-stater. ISD-direktivet inneholder tilsynsregler som har til formål å forhindre at verdi­papir­foretak bruker verdipapirer og penger som tilhører investorer. ISDs regler gir imidlertid ikke investorene beskyttelse i tilfelle av bedrageri eller manglende overholdelse av andre regler med den følge at et verdipapirforetak ikke er i stand til å tilbakebetale penger eller levere tilbake verdi­papirer til investorer. Denne beskyttelsen for investorer skal ICS ivareta.

Et viktig formål med å pålegge medlemsstatene å ha en erstatningsordning for investorer er å etablere en beskyttelse for investorer gjennom et harmonisert minstenivå. Investorer skal kunne kjøpe investeringstjenester både fra nasjonale verdipapirforetak og fra filialer i visshet om at de er sikret et harmonisert minstenivå av beskyttelse.

Videre fremgår av fortalen til ICS at det ikke ble ansett nødvendig å harmonisere frem­gangs­måtene for finansiering av erstatningsordningen. Det er imidlertid uttalt at

  • kostnadene ved å finansiere slike ordninger i prinsippet må dekkes av verdipapirforetakene selv
  • erstatningsordningenes finansieringskapasitet må stå i forhold til forpliktelsene
  • stabiliteten i det enkelte medlemslands finanssystem må ikke settes i fare

I henhold til ovennevnte oppfatter Kredittilsynet at ICS har som viktig formål å ivareta den enkelte investors behov for en viss minimumsbeskyttelse. Samtidig må dette ikke strekkes så langt at stabiliteten i den aktuelle medlemsstats finanssystem settes i fare. Kredittilsynet mener at det må tas høyde for de nevnte hensynene i den nærmere reguleringen av hvor stort fondet skal være og hvordan fondet skal finansieres.

Under pkt. 5.2.3 fremkommer at Kredittilsynet mener fondet bør være i størrelsesorden 20 til 50 millioner kroner. Dette må reguleres nærmere i forskrift på samme måte som det må fastsettes om fondet skal ha en kapitaloppbygging basert på innbetalinger og/eller garantier fra medlemmene. Fastsettelse av fondets størrelse og krav til innbetalt kapital må vurderes i forhold til risikoen for at skadetilfeller inntreffer.

Dernest er spørsmålet hvordan fondets forpliktelser skal fordeles mellom deltakerne. Det vil være nødvendig å foreta en fordeling mht innbetalinger og eventuelt garantistillelser eller tilsagn/inneståelser for å oppnå en viss kapitalisering av fondet. Dersom dette ikke strekker til, mener Kredittilsynet at utbetaling til investorene må baseres på en etterutlikning på fondets medlemmer. I denne forbindelse må det vurderes om fondet skal ha låneordninger for å sikre at erstatningen kan utbetales så snart som mulig. Kredittilsynet antar at det ikke vil være aktuelt å etablere en sikringsordning hvor staten trer inn på garantisiden eller på lånesiden. Det heter da også i fortalen til ICS at:

Dette direktiv kan ikke føre til at medlemsstatene eller deres vedkommende myndigheter blir gjort ansvarlige overfor investorene dersom de har sørget for å få innført og offentlig godkjent én eller flere ordninger for erstatning til eller beskyttelse av investorer på vilkårene fastsatt i dette direktiv.

Som hovedprinsipp antar Kredittilsynet at det enkelte medlems forpliktelser overfor fondet bør bygge på en beregning av det enkelte medlems andel av det totale ansvaret overfor investorene for betrodde midler etter en egnet fordelingsnøkkel/beregningsmåte (proratarisk ansvar). For at fondets totale forpliktelser overfor investorene skal kunne oppfylles, vil medlemmer kunne bli forpliktet utover sin forpliktelse etter fordelingsnøkkelen, slik at det eventuelt kan pålegges varianter av subsidiært solidarisk ansvar.

Forslag: Kredittilsynet foreslår at hovedprinsippene for finansiering av fondet nedfelles i

§ 8-13. Dette innebærer at det bør følge av ordlyden at det er fondets medlemmer som plikter å finansiere fondet. I tillegg bør det følge av lovbestemmelsen hvilket hovedprinsipp som skal gjelde ved fordelingen av ansvaret for finansieringen, dvs. et proratarisk subsidiært solidarisk ansvar.

Bortsett fra at nevnte hovedprinsipper for finansiering foreslås inntatt i § 8-13, legger Kredittilsynet til grunn at den nærmere regulering kan skje ved forskrift. Herunder bør det gjennom forskrift, eventuelt vedtekter for fondet, vurderes å innta bestemmelser om hvordan fondets kapital skal håndteres, både mht oppbevaring av midler og eventuell forvaltning.

6.1.4 Endring av dekningsområdet

Dekningsområdet under sikkerheten er i dag dels angitt i vphl. § 8-13 og dels i forskriften § 3. I § 8-13 første ledd er dekningsområdet generelt utformet mht hva verdipapirforetak skal stille sikkerhet for, nemlig ”ansvar foretaket kan pådra seg ved utøvelsen av sin virksomhet”.

Dekningsområdet etter vph. § 8-13 og forskriften innebærer at:

  • Garantisten skal dekke ethvert ansvar overfor kunder under utøvelse av de aktuelle tjenester
·
  • Garantisten er ansvarlig for udekkede krav uavhengig om disse skyldes verdi­papir­foretakenes manglende evne eller deres vilje til oppgjør overfor investor
  • Krav kan fremsettes overfor garantisten når det er fastslått. Det er ikke krav om konkurs eller annen betalingsinnstilling i foretaket
  • Sikkerheten skal være på minst 200.000 kroner pr. investor pr. skadetilfelle

Dekningsområdet etter direktivet er:

  • Investorkompensasjonen skal dekke krav som skyldes verdipapirforetakenes manglende evne til å betale tilbake penger eller levere tilbake verdipapirer i forbindelse med investerings­virksomhet som definert i direktivet
  • Det skal være konstatert av myndigheter at foretaket ikke er i stand til å innfri sine forpliktelser pga. den økonomiske situasjonen i foretaket eller det skal være truffet avgjørelse om betalingsinnstilling av en domstol
  • Sikkerheten skal være på minst 20.000 EURO for hver investor

Kredittilsynet viser her til at det ikke ble gitt noen begrunnelse for det vide dekningsområdet ved vedtagelsen av gjeldende regler. Tvert i mot forutsatte departementet i Ot.prp. nr. 15 (1995–96) knyttet til forslag til ny vphl. § 4-13 (nåværende § 8-13) at de nærmere kravene til sikkerhetsstillelse ville måtte tilpasses ICS-direktivets bestemmelser. Det kan hevdes at denne uttalelsen i første omgang viser til direktivets minstekrav, og at departementet mente at det fremdeles burde være adgang til å opprettholde strengere regler. Kredittilsynet er imidlertid av den oppfatning at det ikke bør opprettholdes et bredt dekningsområde for norske foretak dersom ikke særskilte grunner taler for dette. Det vises i den forbindelse til at det etter Kredittilsynets vurdering ikke er forsvarlig å stille krav om dekning av ethvert kundeansvar under utøvelse av de aktuelle tjenester når ansvaret blir kollektivt gjennom fond. Videre tilsier konkurransemessige betraktninger at man ikke har ordninger som avviker for mye fra tilsvarende ordninger i utlandet.

Kredittilsynet antar på denne bakgrunn at dersom verdipapirforetakenes sikkerhetsstillelse skal organiseres etter en fondsmodell med kollektivt ansvar for medlemmene, kan det ikke lenger opprettholdes en sikringsordning hvoretter investorene er sikret en langt mer omfattende dekning enn etter direktivet. Kredittilsynet vurderer det slik at det bl.a. vil være aktuelt å foreslå at den erstatningsordningen som etableres skal gi sikkerhet for verdi­papir­foretaks manglende evne pga. den økonomiske situasjonen i foretaket til å betale eller levere tilbake klientmidler og ikke være ansvarlig for å dekke ethvert ansvar under utøvelse av de aktuelle tjenester. Kredittilsynet vil dessuten anta at dekningens størrelse gjøres tilsvarende som i direktivet, dvs. en dekning som tilsvarer 20.000 EURO for hver investor og at ”pr. skadetilfelle” ikke videreføres. Investeringstjenestene i verdipapirhandelloven § 1-2 første ledd nr. 1 og nr. 3 vil dekke bl.a. innbetaling ved kjøp og salg av verdipapirer og ved tegning og funksjon som forvalterbank. Vphl. § 1-2 første ledd nr. 2 vil dekke bl.a. forskuddsbetaling fra investor ved kjøp og investors krav på midler etter salg av obligasjoner, hvor et verdipapirforetak er motpart i handelen. I forhold til vphl. § 1-2 første ledd nr. 4 vil visse forhold hos en tilrette­legger på vegne av utsteder kunne være dekket under sikkerheten.

For investorene kan en innsnevring av dekningsområdet i utgangspunktet synes som en ulempe idet for eksempel et verdipapirforetaks manglende vilje til oppgjør ikke lenger skal være omfattet av dekningsområdet, og at bare betrodde klientmidler skal være beskyttet. I praksis antas imidlertid at dette ikke behøver å ha så stor betydning, idet det legges til grunn at et verdipapirforetak allerede etter gjeldende ordning vil bestrebe seg på å besørge utbetaling til skadelidte så langt det er mulig, fremfor å la garantisten utbetale kravet for så å søke regress hos foretaket. Videre vil Kredittilsynet peke på at den omstendighet at det ikke vil være en øvre begrensning på fondets ansvar, annet enn pr. investor, vil måtte regnes som en fordel for investorene idet investor dermed skal være sikret en minimumsdekning uten avkorting.

Forslag: Kredittilsynet mener at dekningsområdet under den nye sikringsordningen bør endres i samsvar med dekningsområdet etter direktivet. Kredittilsynet kan ikke se at det er påkrevet å angi dekningsområdet detaljert i lovbestemmelsen, men vil foreslå nærmere regulering i forskrift. Kredittilsynet mener imidlertid at § 8-13 bør gi anvisning på hovedprinsippene for dekningsområdet. Kredittilsynet foreslår at hovedprinsippene angis i en formålsbestemmelse i § 8-13 som eventuelt kan lyde:

Fondets formål er ved manglende økonomisk evne hos medlemmene, å gi dekning for krav i forbindelse med medlemmenes behandling av kunders midler og finansielle instrumenter etter nærmere regler gitt av Kongen.

På denne måten kommer det frem at det skal være manglende økonomisk evne i et verdi­papir­foretak som kan foranledige å gi dekning for krav knyttet til behandling av klientmidler. Samtidig innebærer dette en presisering i lovteksten om at dekningsområdet for fondet blir smalere enn etter gjeldende ordning. Den nærmere regulering bør skje ved forskrift.

6.1.5 Behov for ytterligere endringer i vphl. § 8-13

Kredittilsynet har vurdert om en omorganisering til en kollektiv ordning, gjør det nødvendig med ytterligere endringer i vphl. § 8-13.

Verdipapirhandelloven § 8-13 annet ledd første punktum har slik ordlyd:

Skadelidte kan kreve dekning direkte fra den som har stilt sikkerheten uten først å ha rettet kravet mot foretaket.

Dersom deknings­området for sikkerheten endres slik at investorer skal sikres en minste­dekning når foretakets manglende evne til oppgjør er direkte forbundet med foretakets økonomiske situasjon (for eksempel konkurs), kan ikke dette lenger opprettholdes, idet den manglende betalingsevnen på en eller annen måte må bli konstatert. Kredittilsynet foreslår at annet ledd første punktum oppheves og eventuelt erstattes av en nærmere regulering i forskrift.

Paragraf 8-13 annet ledd annet punktum lyder:

Sikkerhetsstilleren kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser verdipapirforetaket selv har i forhold til skadelidte.

Ved omgjøring av ordningen for sikkerhetsstillelse til en kollektiv ordning, antar Kredittilsynet at bestemmelsen om mulige innsigelser overfor skadelidte fortsatt er aktuell. Kredittilsynet ser ikke behov for noen endring av bestemmelsen i § 8-13 annet ledd annet punktum bortsett fra at ”sikkerhetsstilleren” foreslås endret til ”fondet”. Bestemmelsen foreslås beholdt i nytt tredje ledd.

Verdipapirhandelloven § 8-13 tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel og lyder slik:

Departementet kan gi nærmere regler om forsikring eller annen sikkerhet etter denne bestemmelsen, herunder om sikkerhetens størrelse og dekningsfelt, hvem som skal anses som skadelidt og hvordan verdipapirforetaket og sikkerhetsstilleren skal behandle krav som kreves dekket av sikkerheten.

Så lenge verdipapirforetakenes plikt til deltakelse i det foreslåtte sikringsfondet innbefattet finansiering av fondet og hovedprinsippene for dekningsområdet nedfelles uttrykkelig i

§ 8-13, kan ikke Kredittilsynet se at den nærmere reguleringen av fondet, foretakenes og skade­lidtes rettigheter og plikter osv. nødvendigvis må fremgå i § 8-13. Kredittilsynet foreslår at den nærmere reguleringen av Verdipapirforetakenes Sikringsfond reguleres i forskrift slik tilfellet er for dagens garantiordning. Gjeldende forskriftshjemmel inneholder en oppregning av hvilke forhold ved garantiordningen som kan reguleres i forskrift, men er ikke uttømmende. Det vises til ordlyden i bestemmelsen ved bruk av ”herunder”. Kredittilsynet er av den oppfatning at det fortsatt bør være en oppregning i § 8-13 mht. hva det kan fastsettes bestemmelser om i forskrift. Det er vanskelig og heller ikke ønskelig å gi noen uttømmende oppregning. I tillegg er det naturlig å se hen til at det finnes et direktiv på området som også vil ha betydning i spørsmålet om hva det bør kunne gis forskrift om, og at det er naturlig å tolke forskrifts­hjemmelen i forhold til det som er formålet med sikker­hets­stillelse. Kredittilsynet foreslår at gjeldende forskriftshjemmel endres noe og vil foreslå følgende ordlyd i annet ledd:

Departementet kan gi nærmere regler om Verdipapirforetakenes Sikringsfond, herunder om fondet og dets virksomhet, hvem som plikter å være medlem i fondet, ansvarets omfang og om rettigheter og plikter for medlemmene og mulige skadelidte.

Vphl. § 8-13 siste ledd siste setning lyder:

Departementet kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av sikkerheten.

Ovennevnte setning gir anvisning på at det kan bestemmes i forskrift om enkelte grupper investorer eller typer krav skal være unntatt fra dekning. Dette er i dag regulert i forskriften

§ 3 tredje og fjerde ledd og er fortsatt aktuelt å regulere i forskrift ved innføring av en kollektiv ordning. Selv om forholdene nok vil anses omfattet av forskriftshjemmelen foreslått over, fordi både grupper investorer og typer krav faller inn under uttrykket ”ansvarets omfang” i opp­regningen, finner Kredittilsynet allikevel at hjemmelen for forskriftsregulering av nevnte forhold kommer best fram på denne måten.

6.2 Behov for endringer i forskrift/ny forskrift

6.2.1 Generelt

I punktet over har Kredittilsynet lagt til grunn at sikringsfondet reguleres nærmere i forskrift på grunnlag av en generell forskriftshjemmel i vphl. § 8-13. I tillegg fremgår at Kredittilsynet foreslår forskriftshjemler i tilknytning til konkrete områder som er omtalt i høringsnotatet. Forhold som er aktuelle å regulere i forskriften er bl.a.: nærmere organisering av fondet, hvem som skal ha plikt til deltakelse i fondet, dekningsområdet og finansieringen av fondet. Den endelige vurderingen av behovet for forskriftsregulering, vil først foreligge i et eget hørings­notat om endret forskrift/ny forskrift. En foreløpig gjennomgang av den gjeldende forskriften tilsier at det kan være nødvendig å foreta større eller mindre endringer i omtrent samtlige bestemmelser i gjeldende forskrift. I tillegg vil det være nødvendig med helt nye bestemmelser. Sannsynligvis kan det være praktisk å fastsette en helt ny forskrift og oppheve den gjeldende.

Nedenfor nevnes ytterligere et forhold som er aktuelt å forskriftsregulere:

6.2.2 Hvem skal administrere fondet

I følge ICS-direktivet artikkel 2 skal hver medlemsstat påse at det på dens territorium blir innført og offentlig godkjent én eller flere erstatningsordninger for investorer. Kredittilsynet forstår direktivet slik at norske myndigheter er forpliktet til å påse at det blir innført en norsk ordning, for eksempel ett eller flere norske fond som norske verdipapirforetak skal være medlem av. ICS-direktivet gir ikke nærmere føringer når det gjelder hvem som skal administrere ordningene.

Banksikringsfondene administreres av bransjeorganisasjonene og ledes av hvert sitt styre der Kredittilsynet er medlem.

I Sverige er garantiordningen offentlig organisert og administrert av Insättnings­garanti­nämnden og i Danmark gjennom et garantifond som er en privat selveiende institusjon.

Kredittilsynet har foreløpig ikke foretatt noen endelig vurdering av hvor det kan være naturlig å legge administrasjonen av selve fondet, om Kredittilsynet skal ha oppgaver knyttet til administreringen av fondet, eller om Kredittilsynet skal ha en kontrollerende funksjon.

7 Praktiske og økonomiske konsekvenser av forslag til lovendringer

Forslaget innebærer en omgjøring av den norske ordningen for sikkerhetsstillelse. Alle verdi­papir­foretak vil etter forslaget bli pålagt å være medlem i Verdipapirforetakenes Sikringsfond som er foreslått etablert som en kollektiv ordning. For verdipapirforetakene m.v. vil ordningen få den praktiske konsekvens at det enkelte foretak ikke lenger bare skal være ansvarlig for sine egne feil overfor investorer, men nå til en viss grad kan bli indirekte ansvarlig også for andre foretaks feil. Hvilke økonomiske konsekvenser ordningen vil medføre for det enkelte foretak, lar seg ikke gjøre å foreta nøyaktige beregninger på før flere detaljer i regelverket er vurdert.

Foretakene betaler allerede i dag en premie for de individuelle garantiavtalene. Premiene for garantier, begrenset oppad til 25 millioner kroner, ligger for et utvalg av verdipapirforetak mellom 30.000 og 100.000 kroner. Utvalget består av 11 verdipapirforetak. Slik Kredittilsynet ser det, er variasjonene i premier ikke så store selv om foretakene dels driver ulik virksomhet eller er stort eller lite. Pr. februar 2004 er det 76 norske verdipapirforetak og tre filialer som har stilt sikkerhet i henhold til vphl. § 8-13. En fondsoppbygging på 20-50 millioner kroner over en tre års periode kan tilsi årlige bidrag på ca 150.000 kroner i gjennomsnitt pr. foretak. Som nevnt under pkt. 6.1.3, antar Kredittilsynet at beregningen av det enkelte medlems forpliktelser overfor fondet bør skje i forhold til det enkelte medlems andel av ansvaret overfor investorene for betrodde kundemidler. Beregning av det enkelte medlems bidrag i henhold til en fordelingsnøkkel, vil kunne gi et annet resultat enn beregnet ut fra et gjennomsnitt. Dette foreslås regulert i forskrift. Som nevnt under pkt. 6.1.3, bør det dessuten vurderes nærmere om deler av kapitaloppbyggingen i et fond kan bestå i garantier fra medlemmene.

Hvorvidt forslaget vil få store økonomiske og administrative konsekvenser for myndighetene, er for tidlig å si. Dette avhenger bl.a. av hvilken rolle Kredittilsynet blir tillagt i administrasjon av fondet.

8 Ikrafttredelse og overgangsregler

Kredittilsynet foreslår at ikrafttredelse og eventuelle overgangsregler fastsettes ved forskrift. Ikrafttredelse kan ikke skje før forskrift er fastsatt. Kredittilsynet legger til grunn at de løpende garantiavtalene som verdipapirforetakene har i dag kan sies opp, men at det kan gjelde ulike oppsigelsesfrister. Kredittilsynet antar at dette vil det eventuelt kunne tas hensyn til i overgangsregler. Kredittilsynet kan ikke se at lovendringene for øvrig medfører behov for overgangsregler.

9 KOMMENTARER TIL DE ENKELTE BESTEMMELSER

Til første ledd:

For så vidt gjelder presiseringen av hvilke verdipapirforetak som plikter å være medlem av fondet, vises til generelle kommentarer under pkt. 6.1.2.1. Uttrykket ”verdipapirforetak” omfatter også kredittinstitusjon som har tillatelse til å yte investeringstjenester. Det vises til kommentarer under pkt. 6.1.2.2.

For så vidt gjelder forslag til annet punktum om fondets formål, vises til generelle kommentarer under pkt. 6.1.4.

”Fondets forpliktelser” i tredje punktum omfatter både forpliktelser som følge av at det ved forskrift blir fastsatt bestemmelser om at Verdipapirforetakenes Sikringsfond skal ha en nærmere angitt størrelse og forpliktelser ved at det fremmes krav mot fondet.

Uttrykket ”finansieres” er ment å dekke all form for finansiering som kan være aktuell, ikke bare for eksempel kontante innbetalinger fra medlemmene, men vil også omfatte garanti­stillelser og lignende. For øvrig vises til generelle kommentarer under pkt. 6.1.3.

Til annet ledd:

Forskriftshjemmelen i gjeldende tredje ledd uttaler at departementet kan gi nærmere regler om forsikring eller annen sikkerhet etter denne bestemmelse. Kredittilsynet legger til grunn at hensikten med uttrykket ”etter denne bestemmelse” har vært å presisere at adgangen til å gi forskrift ikke er ment å være generell på området forsikring og sikkerhet, men hjemmelen skal være begrenset til forhold som har med investorbeskyttelse på verdipapirområdet å gjøre. I forslag til annet ledd er sikringsordningen navngitt konkret. Kredittilsynet kan derfor ikke se behov for at nevnte uttrykk fortsatt må være med i forskriftshjemmelen.

For øvrig vises til de generelle merknadene under pkt. 6.1.5.

Til tredje ledd:

Det vises til generelle kommentarer under pkt. 6.1.5.

Til fjerde ledd:

For så vidt gjelder adgangen til å regulere nærmere i forskrift hvorvidt reglene om Verdi­papir­foretakenes Sikringsfond skal gjelde for kredittinstitusjoner, vises til de generelle kommentarer under pkt. 6.1.2.2.

Når det gjelder utenlandske foretak vises til generelle kommentarer under pkt. 6.1.2.3. Det presiseres at med utenlandske foretak menes både kredittinstitusjoner og andre verdi­papir­foretak godkjent i hjemlandet i medhold av direktiv 93/22/EØF, Investeringstjenestedirektivet (ISD). Det vises til definisjonen av investeringsforetak i artikkel 1 i direktiv 97/9/EF om investorkompensasjonsordninger, ICS.

10 FORSLAG TIL LOV OM ENDRING AV LOV AV 19. JUNI 1997 NR. 79 OM VERDIPAPIRHANDEL

I

I lov av 19.06.1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endringer:

§ 8-13 skal lyde:

Verdipapirforetak som har tillatelse i henhold til § 7-1 første ledd til å yte investeringstjenester angitt i § 1-2 første ledd nr. 1-4, skal være medlem av Verdipapirforetakenes Sikringsfond. Fondets formål er ved manglende økonomisk evne hos medlemmene, å gi dekning for krav som skyldes medlemmenes behandling av kunders midler og finansielle instrumenter etter nærmere regler gitt av [departementet]. Fondets forpliktelser finansieres av medlemmene slik at deres ansvar er prinsipalt proratarisk, subsidiært solidarisk. [Departementet] kan fastsette nærmere regler om finansiering av forpliktelsene og fordelingen av ansvaret.

Departementet kan gi nærmere regler om Verdipapirforetakenes Sikringsfond, herunder om fondet og dets virksomhet, hvem som plikter å være medlem i fondet, ansvarets omfang og om rettigheter og plikter for medlemmene og mulige skadelidte.

Fondet kan ikke gjøre gjeldende andre innsigelser overfor skadelidte enn de innsigelser verdipapirforetaket selv har i forhold til skadelidte.

Departementet kan bestemme i hvilken grad reglene om Verdipapirforetakenes Sikringsfond skal gjelde for kredittinstitusjoner eller utenlandske foretak som yter investeringstjenester i Norge. Departementet kan bestemme at enkelte grupper av investorer eller enkelte typer krav ikke behøver å være dekket av sikkerheten.

II

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Kongen kan gi nærmere overgangsregler.

Den norske Advokatforening
Finansieringsselskapenes forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukerombudet
Handels- og Servicenæringenes Hovedorganisasjon
Justis- og politidepartementet
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Nord Pool ASA
Norges Bank
Norges Fondsmeglerforbund
Norske Finansanalytikeres Forening
Norske Finansmegleres Forening
Norske Forsikringsmegleres Forening
NOS Clearing ASA
Nærings- og handelsdepartementet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Oslo Børs
Sparebankforeningen i Norge
Verdipapirfondenes Forening
Verdipapirsentralen

Til toppen