Høringssvar: Innspill til ny advokatlov og ny forskrift – Kritikk av lovforslag om forsikringsselskapers adgang til å yte advokatbistand

Innledning

Oslo Advokatkontor AS er uenig i departementets forslag om å tillate forsikringsselskaper å yte advokatbistand, herunder å tillate reguleringen av dette i forskrifts form.

Vår praksis fokuserer på fast eiendom, og vi representerer ofte boligkjøpere i eierskiftetvister mot selgere og selgers forsikringsselskap. Boligkjøpere tegner ofte boligkjøperforsikring for å trygge seg mot høye advokatkostnader hvis det skulle oppstå tvist. Likevel kommer mange av våre klienter fra boligkjøperforsikringsselskapet sitt, fordi de er misfornøyde med bistanden de har fått fra advokaten der. En vanlig tilbakemelding er at de føler de må slåss mot to motparter: De må overbevise både selgers og egen advokat (fra boligkjøperforsikringsselskapet) om at de har en sak verdt å gå videre med.. Ofte ser vi at selgersidens avslag på kjøpers krav er påfallende lik saksvurderingen til advokaten fra boligkjøperforsikringen. Det er én ting å vurdere prosessrisikoen, men noe annet å forsøke å skremme klienten (forsikringskunden) fra å gå videre med saken.

Oslo Advokatkontor AS er sterkt kritiske til forslaget fra departementet, og ser det som en trussel mot advokaters uavhengighet, klienters rettssikkerhet og tilliten til advokatstanden generelt.

Uavhengighet og egeninteresse

Kjernen i advokatrollen er uavhengighet. Advokaten skal representere klientens interesser, uavhengig av andre aktører.

Forslaget om at forsikringsselskaper skal kunne yte advokatbistand til eksterne, skaper en interessekonflikt mellom advokatens uavhengighetsplikt overfor klienten og advokatens tilknytning til forsikringsselskapet som arbeidsgiver. Dette henger sammen med inntektsmodellen til et forsikringsselskap. Det betales kun en forsikringspremie, og deretter ikke noe mer for advokatbistanden man får via forsikringen. Forsikringsselskaper har en egeninteresse i å minimere utbetalinger for å øke lønnsomheten. Forsikringspremien blir betalt før eiendommen overtas. Jo mer en forsikringsadvokat må jobbe med en sak, jo mer spiser dette opp av forsikringsselskapets profitt. Advokatens plikt til å yte best mulig bistand for klienten kommer i direkte konflikt med forsikringsselskapets ønske om å spare kostnader.

Så lenge forsikringsadvokaten brukes, dekker boligkjøperforsikringen normalt idømte sakskostnader dersom klienten taper saken. Ønsker klienten heller å bruke en ekstern advokat, dekker ikke forsikringen lenger idømte sakskostnader. Dette faktum alene er etter vårt syn en tydelig indikator på at det er forsikringsselskapet, og ikke klienten, som styrer hvilke prosessuelle skritt som skal tas. Dette styrkes av at mange forsikringsvilkår har en klausul om at selskapet bestemmer hvilke skritt som skal tas i saken, noe Finansklagenemnda har kritisert som både en forskrifts- og en direktivstridig krenkelse av retten til fritt advokatvalg, se eksempelvis Finkn-2020-714.

Problemet med manglende uavhengighet løses ikke av at forsikringsselskapene bruker «egne» eksterne advokater. Flere boligkjøperforsikringsselskaper benytter ofte utpekte eksterne advokater som arbeider for offentlig salærsats. Dette kan gi inntrykk av at advokatmarkedet støtter denne lave timesatsen. I realiteten krever disse advokatene normale satser i saksomkostningsoppgaver når klienten deres vinner, og får dermed full timesats fra den tapende motparten. Dette selv om verken klienten eller forsikringsselskapet betaler så mye for advokatbistanden. Differansen mellom offentlig salærsats og den høyere timesatsen som kreves av motparten, tilfaller den eksterne utpekte advokaten som har en avtale med forsikringsselskapet.

Dette skaper en incentivstruktur hvor forsikringsadvokatene kan være tilbøyelige til å avvise forlik for å satse på fullt medhold i dom. Dette strider i utgangspunktet mot RGA pkt. 2.1.2 om at advokatens personlige økonomiske interesser ikke kan komme i konflikt med klientens interesser, og mot tvistelovens intensjon om å jobbe for minnelige løsninger. Denne praksisen kan føre til motstridende interesser som undergraver rettssikkerheten og tvisteløsningens effektivitet.

Disiplinærnemnden for advokater har flere ganger felt advokater ansatt i rettshjelpsforsikringsselskap på grunn av sin manglende uavhengighet til forsikringsselskapet når de bistår utenforstående. Som eksempler kan nevnes ADA-2013-19, DNM-115-2017, ADA-2017-D114, ADA-2017-16 og ADA-2018-189.

Også uttalelsen fra Justis- og beredskapsdepartementets Lovavdeling (JDLOV-2011-5367), som kort nevnes i høringsnotatet, indikerer at dagens praksis ikke er i tråd med advokatens uavhengighet.

Dette er en problemstilling som i liten grad blir diskutert og avklart på en skikkelig måte i høringsnotatet. Det er lite i høringsnotatet som løser problemene med rettshjelpsadvokaters manglende uavhengighet som Disiplinærnemnden flere ganger har påpekt.

Rettssikkerhetsproblematikk

Oslo Advokatkontor AS overtar mange saker fra boligkjøperforsikringsselskaper. Vår erfaring er at slike klienter ofte er misfornøyde med forsikringsadvokaten. En gjenganger er at disse klientene føler de må overbevise både selgers advokat og egen advokat om at de har en sak det er verdt å gå videre med.

Mange får mangelfull informasjon om sine rettigheter fra forsikringsadvokaten. F.eks. har flere av våre klienter som kommer fra boligkjøperforsikringsselskaper opplyst at forsikringsadvokaten har sagt at de måtte betale utgifter til sakkyndig bistand selv. Ifølge forsikringsvilkårene plikter selskapet å dekke disse kostnadene. Det opplyses det altså ikke om, sannsynligvis for å spare forsikringsselskapet for kostnaden.

Vi erfarer videre at forsikringsadvokaten ofte gir utilstrekkelig rådgivning om sakens oppbygging, og ikke engasjerer seg for å bygge opp, forberede og presentere saken for motpart og domstoler. Vi har til og med erfart at sentrale bevis ikke blir lagt frem, med nederlag for klienten som resultat. Også dette går på bekostning av klienten.

Det kan være flere årsaker til dette. Én grunn kan være at forsikringsadvokater ikke klarer å involvere seg godt nok fordi forsikringssystemet ikke motiverer for den slags engasjement. En annen årsak kan være at forsikringsadvokater må ha et mye høyere volum av saker for å gjøre forretningen lønnsom. Da blir det mindre tid til hver sak, som går ut over klientene.

Dette er et alvorlig rettssikkerhetsproblem som undergraver tilliten til advokater og rettssystemet. De nevnte poengene mener vi med tyngde taler mot at forsikringsselskaper som yter rettshjelp til eksterne bør få organisere seg som advokatselskaper.

Manglende tydelighet i organiseringen

Selv om forslaget legger opp til at forsikringsadvokaten skal «innplasseres i forsikringsforetaket på en slik måte at uavhengigheten ivaretas», gir det ingen garanti for at dette faktisk vil skje i praksis. Det overlates til det enkelte forsikringsforetak å avgjøre hvordan innplasseringen av forsikringsadvokatene best kan skje.

Dette er problematisk fordi det kan føre til organisasjonsmodeller som ikke ivaretar advokatens uavhengighet på en tilstrekkelig måte. Det er ikke vanskelig å se for seg en situasjon hvor en «uavhengig» forsikringsadvokat kan utsettes for press fra sin overordnede for å påvirke uavhengigheten. Med den ordningen det legges opp til, vil det være nærmest umulig å føre tilsyn med dette.

I forlengelsen av dette er det også problematisk at organiseringen av forsikringsadvokater er foreslått regulert i forskrift i stedet for i lov. Lovforarbeidets demokratiske og gjennomsiktige prosess, med høringer, uttalelser og gjennomtenkte forslag, er altså foreslått byttet ut med den ofte raske, overfladiske og ugjennomskinnelige vedtakelsesprosessen for forskrifter.

På et så viktig område som organisering av advokatvirksomhet, spesielt på en måte som fraviker fra lovens strenge hovedregler, kan det ikke anses akseptabelt å sette rettssikkerheten i baksetet. Det vil være egnet til å undergrave tilliten til hele advokatnæringen, og kan skade standens og yrkets anseelse.

Konkurransehensyn

Med momsfritak, internansatte forsikringsadvokater og pulveringsbaserte poliseinntekter, vil forsikringsselskapene kunne yte advokatbistand for en betydelig lavere kostnad enn uavhengige advokatfirmaer. Det vil gi forsikringsselskaper et konkurransefortrinn fremfor frittstående advokatfirmaer.

Forsikringsselskaper får inntekten sin hovedsakelig fra premieinnbetalinger. Slik sett konkurrerer de ikke på timesats på lik linje med eksterne, uavhengige advokater. Videre koster det mindre å få en advokat «på huset» til å gjøre oppgaven fremfor å engasjere en ekstern. De fleste rettshjelpsforsikringer opererer i dag med offentlig salærsats som sin timepris – en sats som årlig kritiseres for å være altfor lav til å kunne forsvare normal forretningsdrift. Dette vil kunne gi forsikringsselskapene en urettferdig fordel i markedet, til skade for uavhengige advokatfirmaer. Konkurransefortrinnet styrkes ytterligere av at alminnelige advokatfirmaer må betale merverdiavgift, mens forsikringsselskapene slipper denne avgiften.

Videre inneholder forsikringsvilkårene ofte konkurransevridende bestemmelser til fordel for forsikringsselskapet. Så lenge klienten bruker selskapets egen forsikringsadvokat, dekkes normalt alle utgifter i saken, som kostnadene til klientens egen advokat (forsikringsadvokaten), advokatens reise til og fra rettskretsen (f.eks. der en Oslo-sentrert forsikringsadvokat har en klient som bor i Harstad), sakkyndige rapporter og vitner, rettsgebyr, utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig, idømte sakskostnader til motpartens advokat m.m.

Velger klienten en ekstern advokat, må klienten akseptere en rekke begrensninger i dekningen. Blant annet dekker forsikringen da bare deler av utgiftene til ekstern advokat, som regel bare offentlig salærsats, selv om den faktiske timesatsen er høyere. Rettsgebyr, utgifter til rettsoppnevnt sakkyndig og idømte sakskostnader ved tap dekkes normalt ikke ved bruk av ekstern advokat. Hvis den eksterne advokaten bor langt unna klienten, nekter ofte forsikringsselskapet å dekke utgifter til reise, hotellopphold o.l. for den eksterne advokaten. Utgifter til sakkyndige rapporter dekkes stort sett, men tidvis kun inntil en viss grense (f.eks. kr 30.000, som i mange saker om mangler ved fast eiendom er for lite lite). Forsikringen dekker ikke kostnadene ved bytte av advokat, som betyr at dersom klienten først har startet med forsikringsadvokaten, må klienten selv betale fullt ut for at den nye advokaten må sette seg inn i saken. Vi har også sett forsikringsvilkår som begrenser dekningen ytterligere dersom saken bringes inn for Finansklagenemnda eller forliksrådet i stedet for tingretten.

Ved flere anledninger har vi erfart at våre klienter ønsker å bytte tilbake til forsikringsadvokaten når saken skal inn til domstolsbehandling, nettopp på grunn av den store forskjellen i hva som dekkes ved bruk av ekstern advokat og forsikringsadvokat.

Summen av slike konkurransevridende forsikringsvilkår mener vi strider mot forsikringsavtaleforskriften § 13 annet ledd og EU-direktiv 87/344 artikkel 4, som verner forsikringstakerens rett til fritt å velge advokat. Med så mange begrensninger ved bruk av ekstern advokat, fremstår retten til fritt advokatvalg illusorisk, jf. C-293/10 (Stark vs D.A.S.) premiss 33. For en klient med forsikring blir det økonomisk sett mer fordelaktig å bruke forsikringsadvokater – med de betenkeligheter om uavhengighet, egeninteresse og rettssikkerhet som det fører med seg. Dette er konkurransehemmende for bekostning av frittstående advokater, og en risiko som blir veltet over på klienten.

Fiskale hensyn

Fiskale hensyn taler også mot forslaget. For å ta Help Forsikring AS som eksempel: Ifølge sine egne nettsider er de snaut 180 advokater og advokatfullmektiger. Om man legger til grunn et nøkternt årsverk på 1500 timer per ansatt, og en offentlig salærsats på kr 1180 eks. mva., tilsier det at Helps advokater og advokatfullmektiger kunne tjent inn kr 318 600 000 eks. mva. dersom det var et alminnelig, momspliktig advokatfirma. Merverdiavgift på dette beløpet utgjør kr 79 650 000. Forslaget kan altså føre til et betydelig provenytap for staten, ettersom forsikringsselskapene vil kunne tilby advokatbistand uten å måtte betale merverdiavgift.

Avslutning

Vi i Oslo Advokatkontor AS er tilhengere av at juridiske tjenester blir rimeligere og lettere tilgjengelige for brukerne. Vi har imidlertid i mange år hatt mange negative erfaringer med arbeid som gjøres av særlig boligkjøperforsikringsselskaper og/eller deres samarbeidspartnere. Skuffende ofte ender det beklageligvis med tap eller fare for tap for klientene det gjelder.

Forsikringsadvokater har i lang tid kunnet nye godt av uavhengige advokaters integritet. Dette til tross for flere fellelser fra disiplinærmyndighetene. Målrettet lobbyvirksomhet bør ikke kunne renvaske en tvilsom forsikringspraksis på bekostning av rettssikkerheten for trengende klienter.

Vi oppfordrer departementet til å revurdere forslaget.

Med vennlig hilsen

Oslo Advokatkontor AS