Høringsbrev om endring i utlendingsforskriften og utlendingsinternatforskriften - Gjennomføring av returdirektivet i norsk rett

Høringsbrev fra Justis- og politidepartementet vedrørende forslag til endringer i utlendingsforskriften og utlendingsinternatforskriften som følge av EUs returdirektiv. Returdirektivet ble vedtatt av Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union den 16. desember 2008, direktiv2008/115/EF, og omhandler felles standader og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold. Rettsakten innebærer en videreutvikling av Schengen-regelverket og skal derfor gjennomføres i norsk rett.

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 11.10.2010

 

Vår ref.:

1.1 Innledning

Justis- og politidepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i utlendingsforskriften og utlendingsinternatforskriften som følge av EUs returdirektiv.

Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union vedtok den 16. desember 2008 direktiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (det såkalte returdirektivet). Rettsakten innebærer en videreutvikling av Schengen-regelverket, og skal derfor gjennomføres i norsk rett.

I forbindelse med lovendringene sendte departementet på høring et forslag til gjennomføring av returdirektivet i norsk rett. Høringsnotatet ble sendt på høring den 3. februar 2010 og tok for seg endringer i utlendingsloven. Prop. L vil i løpet av kort tid oversendes Stortinget.

Liste over høringsinstansene følger vedlagt. Høringsinstansene bes om å vurdere om forslagene også bør forelegges underordnede organer.

Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt Justis- og politidepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8005 Dep, 0030 Oslo. Det bes om at eventuelle uttalelser i tillegg sendes per e-post (i word-format) til Ingrid Amdam på adressen ingrid.amdam@jd.dep.no. Spørsmål kan rettes til Aksel Sørby eller Ingrid Amdam på e-post (aksel.sorby@jd.dep.no / ingrid.amdam@jd.dep.no eller på telefon (22 24 69 14 / 22 24 71 30).

1.2 Disposisjon

Justisdepartementets høringsnotat av 3. februar 2010 om lovendringer som følge av gjennomføring av returdirektivet i norsk rett inneholdt en grundig komparativ gjennomgang av returdirektivet og norsk rett. I dette høringsbrevet foretas det derimot ikke en tilsvarende helhetlig sammenligning av direktivet og utlendingsforskriften og utlendingsinternatforskriften. Her omtales de forskriftsbestemmelsene som departementet anser vil måtte endres som følge av gjennomføringen av direktivet.

1.3 Sammendrag av høringsbrevet

Departementet ser behov for endring i både utlendingsforskriften og utlendingsinternatforskriften.

Det foreslås endringer i utlendingsforskriftens bestemmelser knyttet til utvisning. Det er særlig innreiseforbudets lengde og saksbehandlingsreglene som foreslås endret. I tillegg foreslås det å tydeliggjøre at en utlending som blir utvist fra riket også plikter å forlate Schengenområdet. I tilknytning til fastsettelse av utreisefrist gis politiet, Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda alle en adgang til å fastsette en slik frist. Det følger av returdirektivet artikkel 11 at dersom det ikke er gitt noen frist for frivillig utreise eller utreiseplikten ikke er overholdt, skal utlendingen utvises. Dersom en periode for frivillig retur nektes, skal Utlendingsnemnda vurdere beslutningen om å nekte en periode for frivillig retur i forbindelse med sak om utvisning. Endelig foreslås det en ny bestemmelse i forskriften som tydeliggjør at en utlending som pågripes og fengsles i utlendingsrettslig sammenheng, og som ikke plasseres i utlendingsinternat, som hovedregel skal holdes adskilt fra andre innsatte.

Utlendingsinternatforskriften foreslås endret for å styrke rettighetene til familier og mindreårige som frihetsberøves i medhold av utlendingsloven, herunder en rett til separat innkvartering. I tillegg forskriftsfestes en mulighet for organisasjoner og organer til å besøke utlendingsinternatet.

2. DIREKTIVET ARTIKKEL 11 - UTVISNING

2.1 Direktivet og forslaget til endringer i utlendingsloven

Direktivet artikkel 11 regulerer i hvilke tilfeller innreiseforbud (utvisning) skal og kan ilegges, samt i hvilke tilfeller medlemslandene skal vurdere å ikke ilegge et innreiseforbud, eller oppheve et innreiseforbud som allerede er ilagt. Utgangspunktet er at det skal ilegges et innreiseforbud når det er utstedt et returvedtak i henhold til artikkel 6, dersom tredjelandsborgeren ikke er gitt en frist for frivillig utreise, eller dersom han ikke har etterkommet et pålegg om å reise ut.

I Prop. L om endringer i utlendingsloven vil det bli foreslått å gjennomføre direktivet artikkel 11 ved å innføre en skal-bestemmelse om utvisning i utlendingsloven § 66 annet ledd. Dette innebærer at det ilegges et innreiseforbud dersom en utlending ikke overholder en periode for frivillig utreise eller hvor utlendingen ikke er gitt en periode for frivillig utreise. Det vil også bli foreslått å endre utlendingsloven § 71 slik at det kan ilegges innreiseforbud med ett års varighet.

2.2 Endring av utlendingsforskriften § 14-2 – Utvisningens virkning og varighet

2.2.1 Utlendingsforskriften § 14-2 første ledd

I Prop. L vil det bli foreslått en endring i utlendingsloven § 71 annet ledd annet punktum slik at det åpnes for at innreiseforbud kan ilegges for ett år. Utlendingsforskriften § 14-2 regulerer varigheten av innreiseforbudet. Bestemmelsens første ledd lyder:

"Etter en konkret helhetsvurdering, jf. lovens § 70, kan innreiseforbudet settes til
a)to år,
b)fem år, eller
c) varig."

Som følge av at det i loven § 71 nå åpnes for å ilegge innreiseforbud i ett år, må det i oppramsingen av alternative varigheter av innreiseforbudet i forskriften, tilføyes en ny bokstav med alternativet ”ett år”. De ulike alternativene vil således være ett, to eller fem år, eller varig innreiseforbud.

Departementet vil i denne forbindelse påpeke at ileggelse av ett års innreiseforbud er ment å omfatte utvisning med hjemmel i forslag til ny § 66 annet ledd, utvisning i direktivtilfellene. Innføringen av en nedre grense på ett år er således ikke ment å påvirke praksis i de øvrige utvisningstilfellene. Dette vil bli nærmere presisert i instruks fra departementet til UDI.

2.2.2 Nytt annet ledd i utlendingsforskriften § 14-2

Direktivets artikkel 11 (2) fastsetter at varigheten av et innreiseforbud innenfor direktivets anvendelsesområde, i prinsippet ikke skal overstige fem år. Unntak gjelder hvis utlendinger utgjør en alvorlig trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser.1

Det foreslås på denne bakgrunn et nytt annet ledd i § 14-2 som fastsetter at innreiseforbud gitt i medhold av § 66 første ledd bokstav a (brudd på utlendingsloven), d (gjennomføring av annet Schengenlands vedtak om bortvisning eller utvisning på grunn av brudd på det aktuelle lands regler om innreise og opphold) eller § 66 annet ledd (manglende overholdelse av utreisefristen eller nektelse av periode for frivillig retur), ikke skal fastsettes for mer enn fem år. Unntak fastsettes for det tilfellet at offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig.

2.2.3 Nytt tredje ledd i utlendingsforskriften § 14-2

Nåværende § 14-2 annet ledd i utlendingsforskriften omhandler ileggelse av innreiseforbud for utlendinger som har barn i Norge. Når særlige vilkår knyttet til samværet er oppfylt, skal innreiseforbudet som hovedregel begrenses til to eller fem år.

Som følge av et det forslås å innføre nytt annet ledd, jf. forslaget over, blir nåværende annet ledd foreslått som nytt tredje ledd. I tillegg foreslår departementet en endring av ordlyden i første punktum i nåværende § 14-2 annet ledd knyttet til innreiseforbudets lengde. Etter gjeldende bestemmelse skal innreiseforbudet som hovedregel begrenses til to eller fem år, når særlige vilkår til samvær er oppfylt. Departementet foreslår at bestemmelsen endres til at innreiseforbudet som hovedregel ikke skal gjøres varig, når særlige vilkår til samværet er oppfylt.

Bakgrunnen for endringen er forslaget om å innføre en nedre grense for ileggelse av innreiseforbud på ett år i utlendingsloven § 70, jf. utlendingsforskriften § 14-2 første ledd. Det vil derfor være naturlig å endre nåværende annet ledd slik at også ett år omfattes.

Departementet vil understreke at forslaget ikke er ment å endre gjeldende praksis, men endringen gjøres for å omfatte direktivets utvisningsgrunnlag som har medført en nedre grense på ett år for ileggelse av innreiseforbud.

2.3 Endring av utlendingsforskriften § 14-5 – saksbehandlingsregler i utvisningssaker

Departementet foreslår et nytt tredje ledd i utlendingsforskriften § 14-5 om saksbehandlingsregler i utvisningssaker som åpner for å forhåndsvarsle om utvisning samtidig med vedtak som fastsetter en periode for frivilllig retur i medhold av loven § 90 sjette ledd. Endringen gjennomfører ingen særskilt direktivbestemmelse, men foreslås av hensyn til saksflyt og effektivitet i utlendingsforvaltningen.

Praksis i utlendingsforvaltningen er i dag at sak om utvisning som følge av brudd på utlendingsloven ikke åpnes før overtredelsen faktisk er begått. Dette innebærer at man ikke forhåndsvarsler utlendingen om mulig utvisning før de objektive vilkårene for utvisning er til stede. Departementet mener det bør fastsettes en klar hjemmel for å etablere en ny praksis med forhåndsvarsel før de objektive vilkårene for utvisning er tilstede, se forslaget til ny § 14-5 tredje ledd. Bestemmelsen åpner for at forhåndsvarsel om utvisning med hjemmel i loven § 66 annet ledd bokstav a kan gjøres samtidig med vedtak som fastsetter en periode for frivillig retur i medhold av loven § 90 sjette ledd.

En konsekvens av tidlig forhåndsvarsling er at det i saker der det gis utsatt iverksetting under klagebehandlingen vil kunne bli et tidssprik mellom forhåndsvarselet og et eventuelt brudd på utreisefristen. Dette kan avhjelpes ved at søkeren på ny gjøres kjent med UDIs forhåndsvarsel ved UNEs klagebehandling.

3. DIREKTIVET ARTIKKEL 16, 17 OG 18 – FRIHETSBERØVELSE OG NØDSITUASJONER

3.1 Returdirektivet artikkel 16, 17 og 18

Artikkel 16 (1) slår fast at frihetsberøvelse i medhold av direktivet som hovedregel skal skje i egne fengslingsfasiliteter. Dersom en medlemsstat ikke kan gjennomføre dette, slik at ordinære fengsler må benyttes, skal de aktuelle utlendingene holdes atskilt fra andre innsatte i fengselet.

Videre slår artikkel 16 (4) fast at relevante og kompetente nasjonale, internasjonale og ikke-statlige organisasjoner og organer skal ha mulighet for å besøke lokalene for frihetsberøvelse. Det kan kreves tillatelse til å gjennomføre slike besøk.

Artikkel 17 omhandler frihetsberøvelse av mindreårige og familier. Familier som frihetsberøves i påvente av en uttransport, skal innkvarteres for seg, slik at de sikres tilstrekkelig privatliv.

Artikkel 18 gir medlemsstatene mulighet til å gjøre unntak fra artikkel 16 (1) og 17 (2) når antallet tredjelandsborgere som skal returneres er uvanlig stort og legger en uforutsett stor byrde på kapasiteten til lokaler for frihetsberøvelse, eller på dens administrative eller rettslige personale.

I forbindelse med lovendringene ble artikkel 16, 17 og 18 ikke ansett å foranledige endringer i utlendingsloven. Departementet ser imidlertid et behov for å endre både utlendingsforskriften og utlendingsinternatforskriften som følge av bestemmelsene.

3.2 Ny § 18-12a i utlendingsforskriften

Artikkel 16 (1)samsvarer med utlendingsloven § 107 første ledd, som foreskriver at en utlending som pågripes og fengsles i medhold av utlendingsloven som hovedregel skal anbringes i utlendingsinternat.

Etter direktivet artikkel 16 (1) annen setning skal frihetsberøvede personer som plasseres i ordinært fengsel holdes atskilt fra straffedømte. Et slikt krav fremgår verken av utlendingsloven, utlendingsforskriften eller utlendingsinternatforskriften. Som nevnt fremgår det av utlendingsloven § 107 første ledd at hovedregelen er at utlending som pågripes og fengsles skal anbringes i utlendingsinternat. Det følger videre av forarbeidene til loven ((Ot. prp. nr. 75 (2006-2007) s. 448.) at bestemmelsen ” åpner således for plassering i fengsel i regi av kriminalomsorgen blant annet i de tilfeller det antas at fengslingen blir langvarig, for eksempel på grunn av åpenbare problemer med å kartlegge identitet og liknende.”. Forarbeidene sier imidlertid at ” Plassering i fengsel søkes imidlertid unngått for at utlendingen ikke skal måtte oppholde seg sammen med kriminelle”.

Forarbeidene forutsetter således at utlendinger som fengsles i medhold av utlendingsloven i unntakstilfeller kan plasseres i ordinært fengsel underlagt kriminalomsorgen. Departementet mener det bør presiseres i forskriften at ved plassering av utlending i ordinært fengsel, skal utlendingen som hovedregel holdes atskilt fra andre innsatte. Det sentrale formålet ved adskillelsen vil være at utlendinger som fengsles i utlendingsrettslig sammenheng ikke skal plasseres sammen med personer som er dømt for kriminalitet.

I tråd med direktivet artikkel 2, kan det gjøres unntak for utlendinger som er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon. Departementet foreslår å gjøre unntak for denne persongruppen. Det vil således være adgang til å plassere utlendinger som er utvist som følge av straff eller særreaksjon i ordinært fengsel sammen med andre innsatte.

Det foreslås på denne bakgrunn en ny § 18-12 a til utlendingsloven § 107 som foreskriver at en utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 106 første ledd som ikke plasseres i utlendingsinternat, som hovedregel skal holdes adskilt fra vanlige innsatte. Det skal videre presiseres at dette ikke gjelder for utlending som er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon.

Departementet finner grunn til å påpeke at utgangspunktet vil fremdeles være at samtlige utlendinger som hovedregel skal plasseres i utlendingsinternat, jf. loven § 107.

3.3 Ny § 18a i utlendingsinternatforskriften

Direktivet artikkel 16 (4) slår fast at relevante og kompetente nasjonale, internasjonale og ikke-statlige organisasjoner og organer skal ha mulighet for å besøke lokalene for frihetsberøvelse. Eksempler på slike organisasjoner og organer er Europarådet, FNs menneskerettsorganer, Amnesty International, NOAS og Juss-Buss. Det kan kreves tillatelse til å gjennomføre slike besøk.

Bestemmelsen innebærer at slike organisasjoner og organer skal kunne besøke norske utlendingsinternat. Det er ingen bestemmelse i utlendingsinternatforskriften som uttrykkelig regulerer slike besøk. Det foreslås derfor at direktivets ordlyd tas inn i ny § 18a i utlendingsinternatforskriften. Den norske bestemmelsen vil benytte begrepene organisasjoner og organer, som vil omfatte internasjonale og ikke-statlige organisasjoner og organer. Når det gjelder kravet til tillatelse, må besøket være varslet på forhånd og avklart med utlendingsinternatet. Det er altså ingen rett til uanmeldte besøk.

Bestemmelsen anses å være i samsvar med allerede gjeldende praksis, men inntas i utlendingsinternatforskriften for å synliggjøre direktivets bestemmelse.

3.4 Endringer i utlendingsinternatforskriften § 4

Returdirektivet artikkel 17 (2) skal sørge for at familier kan være sammen under fengslingsoppholdet, og at de skal sikres tilstrekkelig privatliv. Artikkel 17 (3) regulerer videre at mindreårige skal ha mulighet til å delta i lek, og i fritidsaktiviteter som passer for barnets alder. Videre skal mindreårige, avhengig av oppholdets lengde, ha tilgang til undervisning.

Departementet finner grunn til å presisere disse rettighetene nærmere i utlendingsinternatforskriften, utover det som allerede fremgår av § 3 første og fjerde ledd.

Departementet foreslår derfor et nytt fjerde ledd i utlendingsinternatforskriften § 4, hvor det fremgår at familier som fengsles for å sikre en retur skal få muligheten til å være sammen under oppholdet. I tillegg skal de få tilbud om eget rom.

Begrepet familie defineres ikke nærmere i direktivet. Artikkel 17 (1)om frihetsberøvelse gjelder familier med barn, mens artikkel 17 (2) utelukkende omtaler familie. Ut fra en kontekstuell fortolkning vil således direktivet artikkel 17 (2) også omfatte familier uten barn. Således vil bestemmelsen omfatte ektepar, registrerte partnere og samboere, i tillegg til foreldre med barn. Ved vurderingen av om et par faller inn under familiebegrepet, må det foretas en helhetsvurdering i det konkrete tilfellet. Det må imidlertid presiseres at det vil være frivillig å dele rom. Dersom for eksempel en kvinne ikke ønsker å dele rom med en mann, så skal det ønsket respekteres.

Departementet foreslår videre at det kan gjøres unntak fra retten til samvær og eget rom. Unntaksbestemmelsen er forankret i direktivet artikkel 18, som åpner for at det kan gjøres unntak når antallet utlendinger som skal returneres er uvanlig stort og legger en uforutsett stor byrde på kapasiteten til utlendingsinternatet. Departementet anser det som hensiktsmessig at Norge benytter den mulighet direktivet gir ved nødssituasjoner.

I tillegg foreslår departementet et nytt femte ledd i utlendingsinternatforskriften § 4, som slår fast at mindreårige skal ha mulighet for å delta i lek og i fritidsaktiviteter som passer for barnets alder, og at barnet, avhengig av oppholdets lengde, skal ha tilgang til undervisning.

Bestemmelsen inntas for å tydeliggjøre de rettigheter direktivet artikkel 17 (3) oppstiller. I henhold til dagens praksis fengsles barn i veldig liten utstrekning. Dersom fengsling av mindreårig først skjer, er fengslingsperioden kort. Av denne grunn vil tilgang til undervisning ikke være av særlig praktisk betydning. Departementet anser det imidlertid som hensiktsmessig å gjennomføre bestemmelsen i utlendingsinternatforskriften, slik at direktivets rettighetsbestemmelse kommer klart til uttrykk.

4. FASTSETTELSE AV UTREISEFRIST OG PRESISERING AV PLIKTEN TIL Å ”FORLATE RIKET”, JF. UTLENDINGSLOVEN § 90 SJETTE LEDD

4.1 Endringer i utlendingsforskriften § 17-14 - fastsettelse av utreisefrist

Det vil bli foreslått enkelte lovendringer i forbindelse med frivillig retur ved gjennomføringen av returdirektivet, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd.

Retten til en periode for frivillig utreise tydeliggjøres og perioden for frivillig retur skal i utgangspunktet settes til mellom syv og tretti dager, og kan forlenges om nødvendig. I tillegg kan en periode for frivillig retur nektes, for eksempel ved fare for unndragelse.

Departementet foreslår også en endring av utlendingsforskriften § 17-14 første ledd, som regulerer fastsettelse av utreisefrister. Dagens bestemmelse slår fast at Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda skal fastsette frister når det foreligger vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket. Etter nærmere retningslinjer fra departementet kan utreisefrist også fastsettes av politiet. Departementet foreslår en endring av bestemmelsen hvor det gis en generell adgang for Politiet, Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda til å fastsette en periode for frivillig retur. Adgangen til å gi nærmere retningslinjer om når politiet skal fastsette utreisefrist blir således overflødig, og foreslås strøket. Departementet vil komme tilbake til den nærmere praktiseringen av ileggelse av perioder for frivillig retur.

Beslutninger som gjelder iverksetting, regnes ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, se utlendingsloven § 90 sjette ledd. En konsekvens av dette er at beslutninger knyttet til frivillig utreise ikke kan påklages. Når det gjelder en beslutning om å nekte en periode for frivillig retur, skal en slik beslutning også føre til at utlendingen utvises i medhold av § 66 annet ledd bokstav b. Departementet foreslår således i utlendingsforskriften § 17-14 første ledd annet punktum en presisering av at Utlendingsnemnda skal vurdere beslutningen om å ikke gi en periode for frivillig retur i klageomgangen i utvisningssaken. Bestemmelsen inntas av hensyn til utlendingens rettssikkerhet.

4.2 Presisering av plikten til å ”forlate riket”

Det følger av returdirektivet artikkel 3 (4) at et returvedtak skal fastslå et ulovlig opphold og en plikt til å returnere. En person som ikke har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for å oppholde seg i et annet Schengenland plikter å returnere til hjemlandet, jf. artikkel 3(3).

Et returvedtak i returdirektivets forstand vil i norsk utlendingsforvaltning komme til uttrykk gjennom et vedtak om bort- eller utvisning, eller som et rent avslagsvedtak. I et slikt vedtak skal utreisefrist settes i medhold av ny § 90 sjette ledd i utlendingsloven som fastsetter en plikt til å forlate ”riket”. Departementet mener det bør fremgå tydelig at dette også innebærer en plikt til å forlate Schengenområdet. Plikten til å forlate Schengenområdet er ikke nytt ved innføringen av returdirektivet, men direktivet medfører at det skal utvises dersom en utlending ikke overholder fristen for frivillig retur.

Informasjonshensyn tilsier således at det bør være tydelig for utlendingen hva plikten til å ”forlate riket” innebærer.

Det foreslås på denne bakgrunn en ny § 17-14a hvor det presiseres at vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket, jf. utlendingsloven § 90 sjette ledd, innebærer at utlendingen må forlate hele Schengenområdet, med mindre utlendingen har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i et annet Schengenland.

Dersom utlendingen har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i et annet Schengenland, følger det av direktivet artikkel 6 (2) at utlendingen har rett til å reise til det landet vedkommende har lovlig opphold i.

5. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene ved gjennomføringen av direktivet er det i forbindelse med lovendringene anslått en årlig merutgift på 20,5 mill. kroner.

Departementet kan ikke se at forslagene til forskriftsendringer vil få økonomiske eller administrative konsekvenser utover det som allerede er omtalt i forbindelse med lovendringene.

6. FORSLAG TIL ENDRINGER I UTLENDINGSFORSKRIFTEN OG UTLENDINGSINTERNATFORSKRIFTEN

6.1 Utlendingsforskriften

Lovens § 71. Utvisningens virkning og varighet, jf. § 126

§ 14-2. Om varigheten av innreiseforbudet

Etter en konkret helhetsvurdering, jf. loven § 70, kan innreiseforbudet settes til

a) ett år,
b) to år,
c) fem år, eller
d) varig
Innreiseforbud gitt i medhold av § 66 første ledd bokstav a, d og annet ledd, kan ikke gis for mer enn fem år, med mindre offentlig orden eller grunnleggende nasjonale  interesser gjør det nødvendig.

Som hovedregel skal innreiseforbudet ikke gjøres varig dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, og utlendingen skal fortsette å bo sammen med eller videreføre samværet med barnet. Det kan legges vekt på om det også er utøvd samvær med barnet under gjennomføring av straff eller særreaksjon.

Lovens § 126

Nytt tredje ledd i § 14-5. Saksbehandlingsregler i utvisningssaker

Forhåndsvarsel om utvisning med hjemmel i loven § 66 annet ledd bokstav a kan gjøres samtidig med vedtak som fastsetter en periode for frivillig retur i medhold av loven § 90 sjette ledd.

Lovens § 90. Iverksetting av vedtak, jf. § 126.

§ 17-14 Fastsettelse av utreisefrist mv.

Når det foreligger vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, fastsettes frist for utreise, jf. lovens § 90 sjette ledd, av Politiet, Utlendingsdirektoratet eller Utlendingsnemnda. Dersom en utlending er nektet en periode for frivillig retur skal Utlendingsnemnda vurdere denne beslutningen i tilknytning til sak om utvisning i medhold av lovens § 66 annet ledd bokstav b.

Ny § 17-14a

Vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket, jf. § 90 sjette ledd, innebærer at utlendingen må forlate Schengenområdet, med mindre utlendingen har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i et annet Schengenland.

Lovens § 107. Utlendingsinternat, jf. § 126

Ny § 18-12a

En utlending som pågripes og fengsles i medhold av § 106 første ledd og som ikke plasseres i utlendingsinternat, skal som hovedregel holdes adskilt fra andre innsatte. Dette gjelder likevel ikke utlending som er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon.

6.2 Utlendingsinternatforskriften

Nytt fjerde og femte ledd i § 4

Familier som er frihetsberøvet i påvente av uttransport skal innkvarteres for seg, slik at de sikres tilstrekkelig privatliv. Det kan gjøres unntak når antallet utlendinger som skal returneres er uvanlig stort og legger en uforutsett stor byrde på kapasiteten til utlendingsinternatet.
Mindreårige skal ha mulighet for å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer forbarnets alder, og skal, avhengig av oppholdets lengde, ha tilgang til undervisning.

Ny § 18a

Organisasjoner og organer skal ha mulighet for å besøke utlendingsinternatet. Det kan kreves tillatelse til å gjennomføre slike besøk.

Med hilsen

 

Sissil Pettersen e.f.
avdelingsdirektør

Aksel Sørby
rådgiver

1 "public policy, public security or national security"

Arbeidsgiverforeninger
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)
Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH)
KS - Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon
Arbeidsgiverforeningen Spekter

Fagforeninger
Advokatforeningen
Akademikerne
Den norske dommerforening
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Norges Juristforbund
Politiets Fellesforbund
Unio – Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Innvandrerorganisasjoner/ fagorganisasjoner om innvandring
African Youth in Norway (AYIN)
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Grenseland – forum for asylsøkere og flyktninger
Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)
KIM – kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner
NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere
Norsk Innvandrerforum
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)

Menigheter/religiøse organisasjoner
Bispedømmene (11 stykker)
Den norske kirke - Kirkerådet
Islamsk Råd
Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA)
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

NGOer og interesseorganisasjoner
Amnesty International Norge
Flyktninghjelpen
Helsingforskomitéen
Human Rights Service (HRS)
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)
NORAD
Norsk Folkehjelp
OMOD – Organisasjonen mot offentlig diskriminering
Redd Barna
PRESS – Redd Barna Ungdom
Røde Kors
Seniorsaken
SOS Rasisme
UNHCR Stockholm

Offentlige institusjoner
Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV)
Barneombudet
Datatilsynet
Departementene
Domstolsadministrasjonen
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Politidirektoratet (POD)
Politiets Sikkerhetstjeneste (PST)
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Utlendingsdirektoratet (UDI)
Utlendingsnemnda (UNE)

Politiske partier
Arbeiderpartiet
Det liberale folkepartiet
Demokratene
Fremskrittspartiet
Høyre
Kristelig Folkeparti
Kystpartiet
Miljøpartiet De grønne
Norges Kommunistiske Parti
Pensjonistpartiet
Rødt
Senterpartiet
Sosialistisk Venstreparti
Venstre

Juridiske organisasjoner/jussformidling
Antirasistisk Senter
Juridisk Rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen
Kontoret for fri rettshjelp
Rettspolitisk forening
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)