Høyesterett - Kjennelse

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Justis- og politidepartementet

Høyesterett - Kjennelse

INSTANS:
Høyesterett - Kjennelse.

DATO:
2003-04-01

PUBLISERT:
HR-2002-00849

STIKKORD:
Konkurskarantene.

SAMMENDRAG:
Saken gjelder konkurskarantene. Skriftlig sak.

SAKSGANG:
Nord-Troms skifterett nr 00-00211 - Hålogaland lagmannsrett LH-2001-00148 - Høyesterett HR-2002-00849, sivil sak, kjæremål.

PARTER:
A (advokat Roar Bårdlund) mot Den offentlige påtalemyndighet (regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs).

FORFATTER:
Aasland, Gussgard, Oftedal Broch, Rieber-Mohn og Støle.

(1) Saken gjelder konkurskarantene.

(2) Etter begjæring fra tre ansatte i firmaet ble det ved Nord-Troms skifteretts kjennelse av 22. desember 2000 åpnet konkurs i X AS. I sin sluttinnberetning til skifteretten fremmet bostyreren forslag om at daglig leder og tidligere styreformann A ble ilagt konkurskarantene i to år, jf. konkursloven §142. A inngav tilsvar til sluttinnberetningen, der han blant annet fremsatte innsigelser mot forslaget om konkurskarantene. På bakgrunn av denne skriftlige behandling avsa Nord-Troms skifterett 29. november 2001 kjennelse - rettet 17. januar 2002 - med slik slutning:

«A [...] ilegges konkurskarantene for en periode på to år regnet fra 22.12.00.»

(3) A påkjærte skifterettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 19. april 2002 (LH-2001-00148) avsa kjennelse med slik slutning:

«Skifterettens kjennelse - slik den er rettet 17. januar 2002 - stadfestes.»

(4) A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget besluttet 12. juli 2002 at kjæremålet i sin helhet skulle behandles av Høyesterett, jf. lov av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd. Justitiarius besluttet samme dag at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.

(5) Ved brev av 12. juli 2002 fra forberedende dommer ble riksadvokaten varslet om saken, og om at den var henvist til Høyesterett. Det ble vist til konkursloven §143 annet ledd første punktum, som gir boet og påtalemyndigheten rett til å opptre som part i sak om konkurskarantene. Det ble uttrykt ønske om en motpart under ankebehandlingen i Høyesterett. Konkursboet v/ bostyreren hadde ikke funnet grunn til å handle videre i saken etter at bobehandlingen var avsluttet i november/ desember 2001. Ved brev av 6. september 2002 meddelte riksadvokaten at påtalemyndigheten vil benytte seg av adgangen til å opptre som part i saken, og at saken vil bli ført for Høyesterett av regjeringsadvokaten på påtalemyndighetens vegne, jf. straffeprosessloven §76 første ledd.

(6) Ved prosesskrift av 31. oktober 2002 inngav regjeringsadvokaten tilsvar og nedla påstand om opphevelse av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser. På denne bakgrunn reiste regjeringsadvokaten spørsmål om saken bør overføres til skriftlig behandling. Ved prosesskrift av 6. desember 2002 har den kjærende part meddelt at han ikke har noen innvendinger mot at kjæremålet behandles skriftlig.

(7) Justitiarius besluttet 11. desember 2002 å omgjøre den tidligere beslutning om partsforhandling etter reglene for ankesaker. Dette innebærer at kjæremålet skal behandles skriftlig av Høyesterett.

(8) Den kjærende part - A - har i det vesentlige gjort gjeldende:

(9) Lagmannsretten har kommet til at A med skjellig grunn kan mistenkes for straffbar overtredelse av skattebetalingsloven §51 nr. 1, ved at skattetrekksmidler ikke var avsatt i samsvar med regelen i skattebetalingsloven §11 nr. 4. Lagmannsrettens vurdering støtter seg på et notat som bostyrer har skrevet etter en samtale med A, og på bostyrers gjengivelser fra styreprotokoller i selskapet.

(10) Det foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling ved at retten utelukkende har bygget sin avgjørelse på opplysninger fra bostyrer, uten at holdbarheten av disse opplysningene er blitt bekreftet gjennom en fullstendig og umiddelbar bevisføring for retten. Lagmannsrettens saksbehandling er i strid med bestemmelsene om rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Konkurskarantene er å anse som straff. Under enhver omstendighet innebærer ileggelse av konkurskarantene en avgjørelse om «civil rights and obligations», slik at kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 kommer til anvendelse.

(11) Det hefter feil ved lagmannsrettens lovanvendelse når retten har funnet det rimelig at A ble ilagt konkurskarantene. Lagmannsretten har ikke foretatt en balansert avveining, slik konkursloven §142 annet ledd forutsetter. Den eneste negative opplysningen som lagmannsretten kunne bygge på i forhold til As handlemåte i selskapet, var at det ikke ble innbetalt skattetrekk for 4. termin 2000. Selskapets regnskapsførsel var ifølge bostyrer upåklagelig.

(12) Det er nedlagt slik påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 19.04.02, sak nr. 02-148K, oppheves.

2. Staten dømmes til å betale A omkostninger ved saken, både for Hålogaland lagmannsrett og for Norges Høyesterett, med tillegg av 12% renter p.a. fra 14 dager etter forkynnelsen av Norges Høyesteretts avgjørelse og frem til betaling skjer.»

(13) Kjæremålsmotparten - påtalemyndigheten v/ regjeringsadvokaten - har i det vesentlige gjort gjeldende:

(14) Ileggelse av konkurskarantene kan ikke anses omfattet av uttrykket «criminal charge» i EMK artikkel 6 nr. 1, men det må anses å fastlegge «civil rights and obligations». Følgelig kommer kravene til rettferdig rettergang i EMK artikkel 6 nr. 1 til anvendelse.

(15) Det er på det rene at A ikke ble varslet før skifteretten traff sin avgjørelse. Riktignok hadde han fått oversendt bostyrerens utkast til sluttinnberetning og gitt skriftlig uttalelse til denne, men siden han ikke var varslet om skifterettens rettsmøte, fikk han ikke anledning til eventuelt å be om muntlig forhandling, som kunne ha medført avklaringer i de faktiske forhold.

(16) Skifteretten la i sin avgjørelse stor vekt på at A hadde vært involvert i to konkurser tidligere. Lagmannsretten fant derimot at forholdene rundt As befatning med tidligere konkurser var så lite opplyst at disse ikke kunne vektlegges i saken. Lagmannsretten la imidlertid til grunn at den manglende innbetaling av skatt, og forholdet mellom styret og administrasjonen i den anledning, i seg selv gav grunnlag for å ilegge konkurskarantene.

(17) Hovedformålet bak konkurskaranteneinstituttet er å hindre konkursgjengangere. I betraktning av dette måtte opplysninger om de tidligere konkurser A hadde vært involvert i, være av sentral betydning for avgjørelsen. Når lagmannsretten så bort fra de tidligere konkurser, burde A fått anledning til å uttale seg om unnlatelse av å innbetale skattetrekk for en del av året 2000 i seg selv ville være tilstrekkelig til å ilegge konkurskarantene. Ut fra den spesielle situasjon som forelå, burde det kanskje også vært overveid å holde muntlig forhandling for å gi saken en bredere behandling.

(18) Summen av de nevnte to forhold - manglende varsel til skifterettens rettsmøte, som avskar A fra muligheten til å be om muntlig forhandling, og den omstendighet at saken i noen grad skiftet spor uten at han fikk uttale seg om dette eller forklare seg - tilsier at lagmannsrettens og skifterettens kjennelser oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil. Det vises til Rt-1997-1019 om generelle krav til rettferdig rettergang, og til Rt-1999-1569 og Rt-2001-468 om utvidelse av plikten til å avholde muntlige forhandlinger.

(19) Det er nedlagt slik påstand:

«Kjennelser av Nord-Troms skifterett av 29 november 2001 og Hålogaland lagmannsrett av 19 april 2002 oppheves.»

(20) Mens kjæremålssaken var under behandling for Høyesterett, utløp den ilagte konkurskarantenen 22. desember 2002. Høyesterett innhentet av denne grunn uttalelse fra prosessfullmektigene om hvorvidt den kjærende part fortsatt kunne sies å ha rettslig interesse i kjæremålet.

(21) Den kjærende part gjør gjeldende at han fortsatt har rettslig interesse. Det vises til at han har påberopt seg at saksbehandlingen ved avgjørelsen om konkurskarantene er i strid med EMK. Det har også vekt at saken er kommet så langt i rettssystemet. Videre er det blant annet vist til at personer som er ilagt konkurskarantene, skal registreres i konkursregisteret, jf. konkursloven §144 annet ledd. Denne registreringen vil bli slettet dersom avgjørelsen om konkurskarantene blir opphevet.

(22) Fra statens side er det anført at det neppe er tilstrekkelig grunn til at vilkårene for en konkurskarantene som allerede er utløpt, kan prøves av domstolene. Spørsmålet kan stille seg annerledes når utløpet av karantenen finner sted under sakens behandling i rettssystemet.

(23) Høyesterett skal bemerke:

(24) Retten finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om en ilagt konkurskarantene kan bringes inn for domstolene etter at karanteneperioden er utløpt. Her er karanteneperioden utløpt mens saken stod for domstolene, og det er ikke uten reell betydning for den kjærende part å få prøvd om konkurskarantenen ble ilagt med urette. Han må således fortsatt anses for å ha rettslig interesse i å få kjæremålet avgjort.

(25) Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og Høyesterett har da begrenset kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 2 og 3. Høyesterett kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.

(26) A anfører i kjæremålet blant annet at konkurslovens regler om behandlingen av spørsmål om konkurskarantene etter konkursloven §142 ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til kontradiksjon. Videre hevdes det å være en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at A ikke ble gitt anledning til å uttale seg om grunnlaget for å ilegge/ opprettholde konkurskarantene overfor ham ved behandling i rettsmøte med mulighet for umiddelbar bevisføring.

(27) Av lagmannsrettens avgjørelse fremgår at A i kjæremålet dit blant annet gjorde gjeldende at det var en feil ved skifterettens behandling at han ikke ble særskilt varslet før skifteretten traff avgjørelse om å ilegge ham konkurskarantene. Lagmannsretten har ikke behandlet denne anførsel, idet retten fant å kunne ta stilling til realiteten i saken, med andre ord om de materielle vilkår for konkurskarantene etter konkursloven §142 forelå. Lagmannsretten har avgjort kjæremålet på grunnlag av skriftlig behandling.

(28) Det er enighet mellom partene om at skifterettens og lagmannsrettens avgjørelser må oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen. Høyesterett er kommet til at lagmannsrettens avgjørelse må oppheves. Også skifterettens kjennelse bør da oppheves.

(29) Den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt det ved behandlingen av kjæremål skal holdes muntlig forhandling, kan ikke påkjæres eller brukes som grunnlag for angrep på saksbehandlingen, jf. tvistemålsloven §403 tredje ledd. Tilsvarende gjelder for kjæremål i straffesaker, jf. straffeprosessloven §387 første ledd. Dette kan likevel ikke være til hinder for at lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål kan angripes fordi saksbehandlingen etter en totalvurdering ikke finnes forsvarlig. Ved denne vurderingen må spørsmålet om hvorvidt det skulle ha vært avholdt muntlig forhandling, kunne inngå som et moment, jf. Rt-1999-1569.

(30) Som anført av påtalemyndigheten v/regjeringsadvokaten, er det - når skifterettens og lagmannsrettens behandling ses i sammenheng - særlig kombinasjonen av manglende varsel om skifterettens rettsmøte til behandling av spørsmålet om konkurskarantene, og at lagmannsretten bygget på et annet faktisk og rettslig grunnlag enn skifteretten uten at A fikk anledning til å uttale seg om dette, som underbygger at kravet til en rettssikker behandling ikke er tilfredsstilt. Hensynet til kontradiksjon er et grunnleggende rettssikkerhetskrav, og Høyesterett finner at tilsidesettelse av dette krav kan ha vært av betydning for avgjørelsen om å ilegge/opprettholde konkurskarantene overfor A.

(31) Høyesterett tar ikke stilling til spørsmålet om ileggelse av konkurskarantene skal bedømmes som «criminal charge» i relasjon til artikkel 6 nr. 1. Avgjørelsen om å ilegge A konkurskarantene må i det minste anses å fastlegge «civil rights and obligations», jf. EMDs dom 16. juli 2002 i saken Davies mot UK i sak 42007/98, avsnitt 25.

Det fremgår ikke av kjæremålserklæringen til lagmannsretten at det ble krevet muntlig forhandling. Høyesterett bemerker imidlertid at krav om muntlig forhandling i et tilfelle som dette vil følge av EMK artikkel 6 nr. 1. Det vises til Rt-2001-468.

(32) Skifterettens og lagmannsrettens kjennelser blir etter dette å oppheve.

(33) Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Høyesterett finner at kravet må tas til følge, jf. Rt-1997-1251. Det er levert omkostningsoppgave på samlet kroner 56.135, hvorav salær utgjør kroner 50.282. I tillegg kommer behandlingsgebyr for Høyesterett. Påtalemyndigheten v/ regjeringsadvokaten har ikke hatt bemerkninger til oppgaven, og denne legges til grunn, dog slik at det gjøres skjønnsmessig tillegg for ytterligere prosesskrift i anledning av spørsmålet om rettslig interesse.

(34) Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING:

1. Skifterettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten til A 62.000 - sekstitotusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.