§ 29-11 - Kommunal- og moderniseringsdepartementets avgjørelse - Henvendelse om omgjøring av Fylkesmannen i Vestfold sitt vedtak i sak 2016/5809, Baglergaten 4b, Tønsberg kommune

i viser til departementets brev av 10. april der det ble varslet om mulig omgjøring av Fylkesmannen i Vestfold sitt vedtak.

                              VEDTAK

Kommunal- og moderniseringsdepartementet omgjør Fylkesmannen i Vestfold sitt vedtak av 17. februar 2017, jf. forvaltningsloven § 35 andre ledd jf. første ledd bokstav c). Saken sendes tilbake til Fylkesmannen i Vestfold for ny behandling.

 

Sakshistorikk

Saksforholdet forutsettes kjent og departementet viser derfor bare til hovedtrekkene i den tidligere behandlingen.

På vegne av tiltakshaver, Baglergaten AS, søkte Kristiansen & Bernhardt arkitekter 29. april 2016 om mindre reguleringsendring og rammetillatelse til oppføring av bygning som skal brukes som operasjonssentral for politiet på gbnr. 1002/0084. I møte 15. juni 2016 delegerte Utvalg for bygge- og arealsaker (UBA) myndighet til administrasjonen for å ta stilling til denne søknaden.

Kristiansen & Bernhardt arkitekter søkte deretter 9. juni 2016 om tillatelse til riving av garasjeanlegg på gbnr. 1002/0084. Det aktuelle garasjeanlegget ble oppført i forbindelse med en bruksendringstillatelse i 1993 for å dekke parkeringsbehovet til beboere i Sameiet Baglergaten 2 (gbnr. 1002/0021). 

I vedtak av 6. juli 2016 innvilget kommunen tillatelse til riving. Kommunen stilte flere vilkår for tillatelsen, deriblant at "Det må tinglyses avtale om parkeringsrettigheter".

Kommunens tillatelse ble i brev av 19. juli 2016 påklaget av advokat Tor Anthon Christiansen på vegne av tiltakshaver og i brev av 25. juli 2016 av advokat Håkon M. Johannessen på vegne av Sameiet Baglergaten 2. Begge klagene gjaldt den endrede parkeringsløsningen for eksisterende boliger i Baglergaten 2.

Advokat Christiansen anførte på vegne av tiltakshaver at vilkåret om tinglysing var ugyldig. Advokat Johannessen anførte på vegne av Sameiet Baglergaten 2 at garasjeanlegget ikke kunne rives fordi dette vil være i strid med naboenes rett til å parkere i garasjen. Det ble i den forbindelse vist til at parkeringsplassene var en forutsetning i bruksendringstillatelsen fra 1993. Det ble også vist til reguleringsplannr. 0704 61240 for Baglergaten 2 m.fl. der reguleringsbestemmelsene § 1 punkt 1.12 klart sier at det ved en eventuell utbygging av reguleringsplanens felt B1 må vises hvorledes klagernes atkomst og parkeringsrett er ivaretatt.

Klagene ble behandlet av UBA i møte 23. september 2016. Ingen av klagene ble tatt til følge, og saken ble oversendt Fylkesmannen for endelig behandling.

I brev av 23. desember 2016 trakk advokat Christiansen, på vegne av tiltakshaver klagen over kommunens rivingsvedtak vedrørende vilkåret om tinglysing av parkeringsavtale.

I vedtak av 17. februar 2017 opphevet Fylkesmannen rivingstillatelsen. Opphevelsen ble begrunnet med at tillatelsen var i strid med plan- og bygningsloven (pbl.) § 29-11.

Advokat Christiansen anmodet deretter i brev av 3. mars 2017 Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å omgjøre Fylkesmannens vedtak bl.a. under henvisning til at rivingstillatelsen ikke er i strid med pbl. § 29-11 da naboene er tilbudt erstatningsplasser.

Departementet avgjorde i beslutning 14. mars 2016 at omgjøring etter forvaltningsloven (fvl.) § 35 fjerde ledd og kommuneloven § 59 ikke var aktuelt. Fylkesmannen ble i samme brev bedt om vurdere omgjøring etter fvl. § 35 første ledd og femte ledd. Fylkesmannen foretok en ny vurdering, men opprettholdt sitt vedtak i brev av 30. mars 2017.

Departementet varslet deretter partene om mulig omgjøring i brev av 10. april 2017.

Advokat Johannessen har på vegne av sameiet kommentert varselet i brev av 28. april 2017, med en mindre rettelse i brev datert 3. mai 2017. Advokat Christiansen har på vegne av tiltakshaver kommentert varselet i brev datert 5. mai 2017. Departementet har også mottatt merknader fra Fylkesmannen i Vestfold i brev av 25. april 2017.

 

Departementets vurdering

1.     Omgjøringsadgang og saken hovedproblemstilling

Fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre klagesaker etter plan- og bygningsloven. Vedtak fattet av Fylkesmannen er således endelige. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har imidlertid, som overordnet forvaltningsorgan, adgang til å omgjøre vedtak truffet av Fylkesmannen, forutsatt at vilkårene for omgjøring fvl. § 35 andre ledd jf. første ledd, er oppfylt.

Det departementet skal ta stilling til i denne saken er om Fylkesmannens vedtak er ugyldig når Fylkesmannen i vedtak av 17. februar 2017 har lagt til grunn at søknad om rivetillatelse må avslås for den er i strid med pbl. § 29-11.  

Dersom Fylkesmannens vedtak lider av feil som medfører ugyldighet, vil grunnlaget for eventuell omgjøring være fvl. § 35 første ledd bokstav c).

 2.     Departementets generelle forståelse av pbl. § 29-11

Forståelsen av pbl. § 29-11 som følger av Fylkesmannen vedtak, synes å bygge på en streng ordlydsfortolkning av bestemmelsen. Selv om departementet kan ha forståelse for  Fylkesmannens lovfortolkning, er departementets syn, ut fra det samlede rettskildebildet, at pbl. § 29-11 må tolkes noe snevrere enn hva Fylkesmannen har lagt til grunn. Før vi tar stilling til denne konkrete saken mener vi det derfor kan være hensiktsmessig med generell gjennomgang av vår forståelse av pbl. § 29-11.

Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2015 og lyder som følger:

§ 29-11. Forhold i strid med gitt byggetillatelse på annen eiendom

        Det kan ikke gis tillatelse til tiltak som medfører at krav til vannforsyning, avløp, atkomst og parkering fastsatt i byggetillatelse på annen eiendom ikke lenger oppfylles.

Intensjonen bak pbl. § 29-11 er å sikre at bygningsmyndighetene har hjemmel til å avslå søknad om tiltak dersom dette tiltaket fører til at krav som det offentlige har stilt i tidligere gitte tillatelser ikke lenger oppfylles, med den følge at det oppstår ulovlige forhold etter plan- og bygningsloven på annen manns eiendom. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil for å sikre at viktige funksjoner, slik som sikring av vann, avløp, atkomst og parkering, ivaretas på en tilstrekkelig forsvarlig måte (1).

Når det gjelder hensynet bak bestemmelsen viser vi videre til Prop. 99 L (2013-2014) kapittel 14.4.1 siste avsnitt:

"En praksis hvor kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som åpenbart medfører ulovlige forhold andre steder, vil etter departementets vurdering undergrave viktige hensyn som plan- og bygningslovgivningen er satt til å ivareta. En slik praksis vil komme i direkte konflikt med de oppgaver kommunen er satt til å utføre etter plan- og bygningsloven § 1-4 første ledd, herunder påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes i kommunen. Dersom kommunen er forpliktet til å godkjenne tiltak som etablerer ulovligheter annet sted, vil det i seg selv vanskeliggjøre retting av de ulovlige forhold i etterkant. Etter departementets vurdering innebærer dette en sløsing med forvaltningens ressurser og er klart uheldig sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv." (vår understreking)

Det følger av ovennevnte at bestemmelsen i all hovedsak er begrunnet i hensynet til det offentliges håndhevelse av offentligrettslige krav fastsatt av plan- og bygningsmyndigheten i medhold av plan- og bygningsloven. Bestemmelsens siktemål er ikke å beskytte verken private interesser, privatrettslige rettigheter eller etablert bruk. Når det gjelder krav som er fastsatt i eldre byggetillatelser, og som med tiden har blitt utdaterte og/eller som hindrer samfunnsutvikling i samsvar med etterfølgende arealplan, mener departementet at håndhevelseshensynet i liten grad gjør seg gjeldende.

Etter departementets vurdering taler derfor både forarbeidene og reelle hensyn for en innskrenkende fortolkning av pbl. § 29-11. Slik vi ser det, må forståelsen av pbl. § 29-11 begrenses til å gjelde krav som er fastsatt i byggetillatelse på annen eiendom, og som er krav forankret i gjeldende arealplan for det aktuelle planområdet eller gjeldende plan- og bygningslovgivning.  Krav i tidligere byggetillatelser som var forankret i arealplaner eller regelverk som er opphevet, vil etter departementets oppfatning ikke utgjøre et forhold i strid med pbl. § 29-11, og dermed heller ikke være til hinder for et tiltak på en eiendom. Dette mener vi gjør seg særlig gjeldende med hensyn til parkeringsdekning, dvs. antall parkeringsplasser. Behovet for og dermed kravet til parkeringsdekning vil over tid kunne endres i betydelig grad ut fra avveining av ulike samfunnsinteresser, for eksempel miljø, og/ eller samfunnsutvikling. Kommunen som plan- og bygningsmyndighet er således gitt en betydelig reguleringsfrihet med hensyn til å fastsette krav til parkeringsdekning, herunder både øvre og nedre grense for dette, jf. pbl. § 12-7 nr. 7.

En forståelse av pbl. § 29-11 som fører til at (utdaterte) krav i eldre byggetillatelser kan hindre en fornuftig og ønskelig samfunnsutvikling, er ikke bare uheldig, men vil innebære en betydelig innskrenkning av kommunens reguleringskompetanse. En slik innskrenkning mener vi vil være lite forenlig med lovens system og lovens formål, jf. pbl. § 1-1. Dersom det hadde vært departementets intensjon med pbl. § 29-11 å foreta innskrenkninger i kommunens adgang til å styre arealbruken gjennom reguleringsplaner, så ville dette fremgått tydeligere av både forutgående høringsutkast og senere forarbeider (Prop. 99 L (2013-2014)).

Som nevnt er pbl. § 29-11 ment som en sikkerhetsventil. Bestemmelsen vil dermed i første rekke være aktuell som avslagshjemmel dersom vilkår i tidligere tillatelser med hensyn til vei, vann, avløp, adkomst og parkering, ikke blir vurdert og ivaretatt på en tilstrekkelig forsvarlig måte enten i etterfølgende arealplan, eller ved søknad om nytt tiltak. Vår forståelse av pbl. § 29-11 er dermed at denne ikke er til hinder for alternative løsninger så lenge intensjonen bak vilkåret er oppfylt, jf. bl.a. formuleringen "ikke lenger oppfylles" i pbl. § 29-11. Håndhevelseshensynet, som bestemmelsen i all hovedsak skal ivareta, vil slik vi ser det dermed ikke være til hinder for å tillate nytt tiltak når kommunen har vurdert og akseptert en alternativ løsning av et forhold regulert i et tidligere vilkår.

  3.     Anvendelse av pbl. § 29-11 på søknaden om riving

3.1. Innledning

Den generelle forståelsen som departementet har gitt uttrykk for ovenfor, om at utdaterte vilkår ikke skal hindre nye tiltak, løser ikke denne konkrete saken fullt ut ettersom gjeldende reguleringsplan har krav om parkeringsdekning, jf. reguleringsplanens § 1 punkt 1.7 (2) og punkt 1.12 (3).

Problemstillingen i denne saken er om parkeringsdekningen som forutsettes i reguleringsplanen § 1 punkt 1.12, og som følges opp i rivingstillatelsen, innebærer at kravet til parkeringsdekning i bruksendringstillatelsen fra 1993 ivaretas slik at det ikke oppstår en situasjon hvor parkeringskravet "ikke lenger oppfylles", jf. pbl. § 29-11.

3.2. Vilkår oppstilt i bruksendringstillatelsen fra 1993

I forbindelse med at Tønsberg kommune innvilget tillatelse til bruksendring i 1993, stilte kommunen følgende vilkår:

 1.      De godkjente tegninger, beskrivelser og situasjonsplan må ikke fravikes uten skriftlig samtykke fra byggesaks- og arealplansjefen.

2.      Bygningens parkeringsdekning skal opprettholdes. Garasjeplasser som ombygges til annet formål må erstattes med nye plasser eller frikjøpes.

Vilkåret om parkeringsdekning, dvs. vilkår 2, hadde hjemmel i bygningsvedtektene av 1967 hvor det fremgikk at kravet til parkeringsdekning for boligbebyggelse i sentrum var 1 oppstillingsplass pr. boenhet (4).

Det ble i forbindelse med bruksendringen etablert parkeringsplasser på gbnr. 1002/0084, tomten hvor det nå er søkt om riving og oppføring av ny bygning.

Fylkesmannen har i vedtaket av 17. februar 2017 lagt til grunn at det ikke "kan utledes av ordlyden i byggetillatelsen at den parkeringsdekningen som er forutsatt der kan oppfylles på andre eiendommer enn Baglergaten 2 og gbnr. 1002/84".

I brev av 30. mars 2017 underbygger Fylkesmannen sitt standpunkt ved å vise til at kommunen i vilkår nr. 1 i tillatelsen fra 1993 gir uttrykk for at godkjente tegninger, beskrivelser og situasjonsplan ikke må fravikes uten skriftlig samtykke. Fylkesmannen mener at det i dette må innfortolkes i tillatelsen at de føringene som er lagt av søker bl.a. i forhold til hvordan parkeringsdekningen skal løses, ikke kan fravikes uten samtykke fra kommunen.

Fylkesmannen synes altså å legge til grunn at kommunens tillatelsen fra 1993 oppstiller bindende krav både med hensyn til parkeringsdekning (krav til antall parkeringsplasser) og parkeringsløsning (beliggenheten til parkeringsplassene).

3.2.1. Krav til parkeringsdekning

Gjeldende krav til parkeringsdekning i Tønsberg kommune er i dag nærmere regulert i kommunedelplan for Tønsberg sentrum (byplanen) § 1.13 nr. 1. For  Sone 1 (område avsatt til sentrumsformål) er kravet til parkeringsdekning maks. 0,2 pr boenhet under 50m2 eller hybel, og min. 0,2 og maks. 0,5 pr boenhet over 50 m2 .

For Sone 2 (øvrige områder) er kravet til parkeringsdekning min. 0,2 og maks. 0,5 pr boenhet under 50m2 eller hybel, og min. 0,5 og maks. 1 pr boenhet over 50 m2.

Kravet til parkeringsdekning er således redusert sammenlignet tidligere krav i bygningsvedtektene av hhv. 1967 og 1994. I utgangspunktet kan det da argumenteres for at vilkåret om parkeringsdekning oppstilt i bruksendringstillatelsen fra 1993, og som hadde sitt hjemmelsgrunnlag i bygningsvedtektene fra 1967, er utdatert og ikke lenger gjelder, jf. punkt 2 ovenfor. Det kan imidlertid synes som om kommunen i reguleringsplanen for det aktuelle området har ment å videreføre kravet om parkeringsdekning i tillatelsen fra 1993 i reguleringsplanbestemmelsen § 1 punkt 1.12. Bestemmelsen lyder: 

"Før det gis byggetillatelse for B1, må detaljene for endrede atkomst- og parkeringsmuligheter for eksisterende leiligheter i B2 løses og vises."

Kravet i reguleringsbestemmelsen er videre fulgt opp ved vilkåret som kommunen stilte i rivingstillatelsen av 6. juli 2016:

"Det må tinglyses avtale om parkeringsrettigheter." 

Slik departementet leser kommunens vedtak kan det synes som om det hele tiden vært deres intensjon at parkeringsdekningen for eksisterende leiligheter i Baglergaten 2 skulle være den samme som ble lagt til grunn i bruksendringstillatelsen i 1993, dvs. 1 biloppstillingsplass pr boenhet. Vi viser i den forbindelse til vedtaket om riving av 6. juli 2016 side 8:

"Det er således opplyst fra søkers side at alle de berørte partene som har hatt parkering i garasjeanlegget har fått tilbudt alternativ parkeringsløsning. Det er for bygningsmyndighetene ikke avgjørende om plassene er plassert på eiendommen, så lenge det kan dokumenteres at de plassene som er nødvendige i henhold til gitt tillatelse, er tilbudt til leilighetene som mister plasser som følge av rivingen. Bygningsmyndigheten kommer således frem til at parkeringsproblematikken er løst i henhold til § 1-12, grunnet søkers tilbud om alternative parkeringsløsninger. Det må imidlertid tinglyses erklæring som sikre parkeringsrettighet for leilighetene også i fremtiden, i tråd med vedtak fra 1993, BYR 248/93 (DEL). (vår understreking)

Departementet viser videre til UBAs behandling av klagen på rivningstillatelsen i møte 23. september 2016:

"Det fremgår av vurderingen overfor at kravet om parkeringsdekning for boligene i Baglergaten 2 følger direkte av reguleringsplanen, og ikke utledes av privatrettslige forhold. Kravet utledes heller ikke av tillatelsen til bruksendring i 1993, men så langt rådmannen kan se er det sammenfall mellom kravene til parkeringsdekning i reguleringsplanen og kravene som ble stilt i forbindelse med bruksendringen. Dette innebærer i praksis at hver enkelt plass i garasjeanlegget må erstattes av en parkeringsplass på annen eiendom." (vår understreking)

Så lenge sameiet har en parkeringsdekning som tilsvarer kravene i kommunedelplanen, er departementet i utgangspunktet av den oppfatning at det ikke oppstår noe ulovlig forhold etter pbl. § 29-11. Kommunen er imidlertid nærmest til å fortolke innholdet i den aktuelle reguleringsplanbestemmelsen. På bakgrunn av kommunens redegjørelse har vi derfor kommet til at kommunens forståelse av den aktuelle reguleringsplanbestemmelsen må legges il grunn i denne saken. Dette innebærer at vilkåret i bruksendringstillatelsen fra 1993 med hensyn til parkeringsdekning, dvs. 1 parkeringsplass pr. boenhet, fortsatt gjelder. 

3.2.2. Krav til parkeringsløsning

Både Fylkesmannen og sameiets advokat, advokat Johannessen, mener at vilkår nr. 1 i bruksendringstillatelsen fra 1993 må forstås dithen at parkering for de berørte beboere kun kan oppfylles på gbnr. 1002/0084.

Når det gjelder selve innholdet i og rekkevidden av vilkåret som ble stilt, mener departementet at kommunen er nærmest til å besvare dette. Departementet viser i den forbindelse til at kommunen i brev av 9. mars 2017 til Fylkesmannen, vedrørende kommunens gjennomgang av parkeringspraksis, gir uttrykk for at de har hatt fast praksis hvor de skiller mellom parkeringsdekning og parkeringsløsning, og at vilkåret i bruksendringstillatelsen fra 1993 kun var ment som et bindende krav til parkeringsdekningen. Ved endringer i parkeringsdekningen krever kommunen at det sendes inn byggesøknad, mens parkeringsløsningen kan endres uten ny søknad. Videre uttaler kommunen: 

"I de fleste tilfeller er det imidlertid behov for avklaring av om den nye parkeringsløsningen er i samsvar med kravene til parkering i vedtektene og byggetillatelsen. Hvis problemstillingen dukker opp i forbindelse med et nytt byggetiltak, har denne avklaringen skjedd i tilknytning til dette byggetiltaket. Eventuell konflikt mellom grunneierne om denne løsningen har vært ansett for et privatrettslig forhold.

I noen tilfeller kan avklaringen skje uten tilknytning til en byggesøknad. Vilkår nr. 1 i bruksendringstillatelsen tar nettopp sikte på slike tilfeller der det gjennomføres en endring som ikke utløser søknadsplikt, men som likevel krever avklaring fra bygningsmyndighetene. Dette er et standardvilkår i kommunens vedtak, som i første rekke er ment som en orientering til tiltakshaver om at muntlige tilbakemeldinger ikke binder bygningsmyndigheten. Vilkåret gjør ingen endringer i rammene for søknadsplikt, som følger plan- og bygningslovens alminnelige regler." (vår understreking)

Ut fra kommunens redegjørelse mener departementet at vilkår nr. 1 i realiteten er et uegentlig vilkår (5). På denne bakgrunn mener departementet at vilkår nr. 2 i bruksendringstillatelsen fra 1993 kun stiller krav om parkeringsdekning, og ikke parkeringsløsning 

For det tilfellet at man legger til grunn Fylkesmannens forståelse av vilkår nr. 1 er korrekt, mener departementet det kan stilles spørsmål ved om et vilkår om at parkeringsplassene skal være på gbnr. 1002/0084 kan opprettholdes da vilkåret ikke er forankret i reguleringsplanbestemmelse § 1 punkt 1.12 i reguleringsplan 61240 for Baglergaten 2 m.fl., jf. også punkt 2 ovenfor. Bestemmelsen er generelt utformet og lyder som følger:

"Før det gis byggetillatelse for B1, må detaljene for endrede atkomst- og parkeringsmuligheter for eksisterende leiligheter i B2 løses og vises."

Slik vi forstår dokumentasjonen forelagt for departementet synes kommunens primærfokus med bestemmelsen å sikre parkeringsdekning og ikke en bestemt parkeringsløsning. Når reguleringsplanen selv ikke gir anvisning på en bestemt parkeringsløsning, mener departementet at det heller ikke foreligger grunnlag for å opprettholde et eventuelt tidligere vilkår om parkeringsløsning.

3.3. Rivningstillatelsen er ikke i strid med pbl. § 29-11

Som nevnt ovenfor, mener departementet at vilkår nr. 2 i tillatelsen fra 1993 må forstås som et krav om parkeringsdekning. Tiltakshaver for bruksendringen i 1993 har således en plikt til å sørge for opprettholdelse av parkeringsdekningen, men denne plikten kan oppfylles andre steder enn på eiendommen gbnr. 1002/0084. En innvilgelse av søknaden om riving, vil således ikke lede til at vilkår nr. 2 ikke lenger oppfylles, og i alle fall må dette bli konklusjonen når det uansett er sørget for alternative parkeringsplasser. 

Som vi ga uttrykk for under punkt 2 ovenfor, mener vi at pbl. § 29-11 ikke er til hinder for alternative løsninger så lenge intensjonen bak vilkåret er oppfylt. Selv om 1993-vilkåret skulle tolkes slik Fylkesmannen har gjort, så oppstår det ikke ulovlig forhold når kommunen i forbindelse med rivingstillatelsen har vurdert og akseptert en alternativ løsning.

I denne konkrete saken er behovet for  parkering ivaretatt ved at kommunen i rivningstillatelsen har stilt vilkår om dokumentasjon av tinglyst parkeringsrettigheter for de berørte beboerne. I tråd med vilkåret i rivningstillatelsen har også tiltakshaver fremlagt tinglyst erklæring om bruksrett til parkeringsplasser i Farmannsveien 18 parkeringshus, som sikrer leilighetseierne parkeringsrett også for fremtiden. Hensynene bak pbl. § 29-11 er med dette ivaretatt på en forsvarlig måte. Etter departementets vurdering er dermed ikke kommunens rivningstillatelse av 6. juli 2016 i strid med pbl. § 29-11.

Selv om departementet kan ha forståelse for at beboerne mener den alternative parkeringsløsningen er mindre tilfredstillende, er ikke dette et forhold som er relevant å vektlegge etter pbl. § 29-11.   

4.     Omgjøring av Fylkesmannens vedtak

Departementet har på bakgrunn av ovennevnte kommet til at Fylkesmannen har lagt til grunn både feil forståelse av vilkår stilt i bruksendringstillatelsen fra 1993 ved å legge til grunn at denne gir anvisning på en bestemt parkeringsløsning, og feil forståelse av pbl. § 29-11 ved å å legge til grunn at kravet til parkeringsdekning i bruksendringstillatelsen fra 1993 ikke kan ivaretas gjennom alternativ parkeringsløsning. Etter departementets oppfatning gir dermed ikke pbl. § 29-11 hjemmel for å avslå søknaden om riving. 

Etter departementets vurdering er dermed Fylkesmannens vedtak ugyldig på bakgrunn av rettsanvendelsesfeil, og det foreligger dermed grunnlag for omgjøring etter fvl. § 35 andre ledd jf. første ledd bokstav c).

Det følger av fvl. § 35 andre ledd, jf. første ledd bokstav c) at ugyldige vedtak "kan" omgjøres. Det skal i utgangspunktet konkret vurderes om et ugyldig vedtak skal omgjøres, jf. uttrykket "kan" i fvl. § 35 første ledd. Ved eventuell omgjøring skal det tas hensyn til tidsmomentet, skyldmomentet, innrettelseshensynet og feilens art, jf. Sivilombudsmannens sak av 20. mai 2015 (sak 2014/3496).

Departementet har lagt til grunn at det foreligger feil ved lovforståelsen. I slike tilfeller har forvaltningen en "utvidet omgjøringsadgang og etter tilhøva endog en plikt til å sørge for at feilene blir rettet", jf. bl.a. Ot.prp.nr.38 (1964-65) s. 110 og Sivilombudsmannens uttalelse i sak 2014/3496. Departementet kan for øvrig ikke se at verken hensynet til tid, skyld eller innrettelse taler mot omgjøring i denne saken.

Departementet har vurdert hvorvidt det kan være mulig å fatte endelig vedtak i spørsmålet om rivningstillatelsen. Saken for departementet har imidlertid kun knyttet seg til pbl. § 29-11. Vi registrerer at advokat Johannessen på vegne av sameiet har anført at den tinglyste parkeringsretten ikke er i samsvar reguleringsplanen § 1 punkt 1.12. Vi kan ikke se at Fylkesmannen har tatt særskilt stilling til dette spørsmålet, eller vurdert om det for øvrig kan være andre forhold av betydning for gyldigheten av rivningstillatelsen. Departementet anser det derfor som mest hensiktsmessig å sende saken tilbake til Fylkesmannen for ny behandling.

 
5.    Klageadgang. Dekning av sakskostnader

Departementets vedtak kan påklages til Kongen i statsråd, jf. fvl. § 28 første ledd (6). Eventuell klage sendes departementet innen 3 uker etter mottakelsen av dette brev. For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at avgjørelser truffet i statsråd, faller utenfor arbeidsområdet til Sivilombudsmannen, jf. sivilombudsmannsloven § 4 andre ledd bokstav b).

Som følge av at departementet har foretatt en endring til gunst for tiltakshaver, gjøres det oppmerksom på adgangen til å kreve dekning av sakskostnader etter fvl. § 36 første ledd. Et eventuelt krav om dekning av vesentlige sakskostnader må sendes departementet innen 3 uker etter mottakelsen av dette brev, jf. fvl. § 36 tredje ledd.

 

 Kopi

Advokatfirma Lie & Co DA
Advolatfirmaet Steenstrup Stordrange DA
Tønsberg kommune

 ---------------------------------------

  1. Se kapittel 14.4.4.2
  2.  "Parkeringsdekningen skal være i samsvar med kravet i kommunens parkeringsvedtekter"
  3. "Før det gis byggetillatelse for B I , må detaljene for endrede atkomst- og parkeringsmuligheter for eksisterende leiligheter i B2 løses og vises".
  4. Dette kravet gjaldt for øvrig også etter bygningsvedtektene av 1994.
  5. Med uegentlig vilkår menes vilkår som ikke medfører rettigheter eller plikter for tiltakshaver utover det som følger av plan- og bygningslovgivningen.
  6. Se for øvrig Ot.prp.nr.38 (1964-65) side 90
Til toppen