Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 13 (2012–2013)

Ta heile Noreg i bruk

Til innhaldsliste

1 Regionar i balanse og konkurranse

Figur 1.1 

Figur 1.1

Regjeringa vil ta heile Noreg i bruk. Vi vil halda fram med å byggje landet for komande generasjonar. Ein aktiv distrikts- og regionalpolitikk har skapt eit Noreg vi er stolte av. Vi skal utvikle næringslivet og velferdstilbodet også i framtida, og politikken må foredlast vidare for å møte dei utfordringane som ventar. Utfordringar endrar seg, men ein viktig visjon ligg fast: det gode liv i heile landet.

1.1 Mål for distrikts- og regionalpolitikken

Regjeringa vil oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret. Vi vil nytte dei menneskelege og naturgjevne ressursane i heile landet for størst mogleg nasjonal verdiskaping, sikre likeverdige levekår og gje alle reell fridom til å busetje seg der dei vil.

Det å oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret har vore eit eksplisitt mål for politikkområdet sidan 1970-talet. Den spreidde busetnaden er ein sentral del av Noregs eigenart, og med denne følgjer ein brei historisk og kulturell arv som regjeringa ynskjer å ta vare på.

Det er sjølvsagt å gje folk som ynskjer å bu utanfor dei større stadene reell fridom til å busetje seg der. Dette er avgjerande for å oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret og sikre ei balansert regional utvikling.

Å ta dei menneskelege og naturgjevne ressursane i heile landet i bruk er ein føresetnad for å sikre størst mogleg nasjonal verdiskaping. Dette krev at vi stør opp om lokale og regionale fortrinn, sikrar vekstkrafta i både større og mindre arbeidsmarknader og slik legg til rette for ei balansert regional utvikling.

Likeverdige levekår i heile landet er i seg sjølv ein føresetnad for å nå dei distrikts- og regionalpolitiske måla til regjeringa. Desse måla er såleis nært knytte saman og innbyrdes avhengige. Likeverdige levekår blir sikra mellom anna gjennom arbeid til alle og eit godt tilbod av offentlege velferdstenester i heile landet.

1.2 Samandrag og konkretisering av måla

1.2.1 Distrikts- og regionalpolitikken påverkar sterke drivkrefter i samfunnsutviklinga

Distrikts- og regionalpolitikken tek sikte på å påverke utviklingstrekka og dei sterke drivkreftene i samfunnet. Demografiske strukturar, flyttetendensar, næringsstruktur og næringsutvikling påverkar utviklinga. Det same gjer større krav i samfunnet om utdanning og kompetanse. På toppen av dette kjem kva preferansar folk har både sosialt og geografisk når dei skal forme liva sine.

I dag er vi vitne til djuptgåande endringar i næringsliv, arbeidsliv og demografi. Desse endringane vil prege utviklinga i heile landet og leggje føringar for korleis det blir å leve i det norske samfunnet i framtida. Slik sett er måla for distrikts- og regionalpolitikken ambisiøse og djerve. Vi må handle no for ikkje å hamne i irreversible regionale ubalansar på lengre sikt, til ugunst for folk både i sentrale strok og i distrikta.

Distrikts- og regionalpolitikken har vore ein suksess gjennom 50 år. Når vi samanliknar det som skjer i Noreg med utviklinga i andre land ser vi at Noreg har gode levekår over heile landet og relativt små forskjellar mellom regionane. Næringslivet tek del i den globale arbeidsdelinga, og det går godt i store delar av landet. Dei siste åra er også nedgangen i folketalet i mange distriktskommunar snudd til vekst. Kompetansearbeidsplassutvalet slo fast at ei balansert regional utvikling er ein føresetnad for ei størst mogleg nasjonalinntekt. Nasjonalinntekta legg grunnlaget for det framtidige velferdssamfunnet. Distrikts- og regionalpolitikken er difor til det beste for landet.

Denne meldinga til Stortinget er innretta mot ei kunnskapsbasert verdiskaping og velfungerande regionale arbeidsmarknader. Vi må leggje til rette for ei balansert regional utvikling med ein politikk og verkemiddel, som er tilpassa lokale fortrinn og utfordringar.

Sterk vekst i folketalet i heile landet

Noreg har i dag ei relativt balansert utvikling i folketalet. Inntil for få år sidan var utviklinga eit nullsumspel, der vekst i folketalet i sentrale strok førte til nedgang i mindre sentrale strok. Slik er det ikkje i dag. Samla sett har vi i dag den beste folketalsutviklinga i Distrikts-Noreg på over 30 år. Hovudårsaka er innvandringa, som bidreg til at alle fylka har vekst i folketalet. 118 fleire kommunar hadde vekst i folketalet i 2011 enn i 2006.

Men det er store skilnader mellom kommunane, og framleis er det mange distriktskommunar som slit med nedgang i folketalet og med å oppretthalde det offentlege og private tenestetilbodet. Av 117 kommunar med nedgang i folketalet i 2011 ligg 115 innanfor det distriktspolitiske verkeområdet. At ungdom over lengre tid har flytta ut, har resultert i færre fødslar og fleire eldre.

Mykje sentralisering skjer i samband med val av studiestad. Nesten 60 prosent av studentane blir buande og finn sin første jobb der dei har gått på høgskule eller universitet. Flyttemønsteret viser at det er behov for å føre vidare ein spreidd utdanningsstruktur og utvikle gode regionale utdanningstilbod.

Den sterke veksten i folketalet i storbyane fører til press på bustadbygging, transport og offentlege tenester. Veksten i desse områda kjem i første rekkje av stor innvandring og høge fødselstal. Dei høge fødselstala i storbyområda er i stor grad eit resultat av sentraliseringa dei siste tiåra. Det er framleis ein innanlandsk sentraliserande flytting sjølv om denne er mindre enn for nokre år sidan.

Noreg har aldri tidlegare i historia hatt ein så sterk absolutt vekst i folketalet som dei siste åra. Det er ei viktig forklaring på at det no er for få bustader i alle delar av landet, både i byane og i distrikta. Vi må difor ha ein sterkare vekst i bustadbygginga. Pressproblema i storbyregionane kan vi motverke gjennom å styrkje små og store arbeidsmarknader i heile landet.

Kompetansearbeidsplassar

Kompetansearbeidsplassane er skeivt fordelte. Kompetansearbeidsplassutvalet konkluderte med at ei vidare sentralisering av kompetansearbeidsplassar kan gje store samfunnsøkonomiske kostnader fordi andre tilgjengelege ressursar ikkje blir nytta fullt ut. Humankapitalen er i dag den aller viktigaste kjelda til velstand og økonomisk vekst. Ei høg grad av sysselsetjing i heile landet er difor avgjerande for å sikre framtidig velstand og velferd. Deltakinga i arbeidslivet er høg i Noreg samanlikna med andre land, men manglande evne til å omstille arbeidskrafta gjer at unødig mange personar somme stader hamnar utanfor arbeidslivet etter nedleggingar og nedbemanningar. Manglande kompetanse og låg økonomisk aktivitet i eit område kan føre til at folk blir utstøytte frå arbeidslivet med passivitet som resultat. Noreg er eit høgkostland, og det er først og fremst verksemder som genererer høg verdiskaping per hovud, det er lønsamt å lokalisere i dei rike landa i framtida. Både næringslivet og offentleg sektor i heile landet må difor bli meir kunnskapsbaserte.

Framveksande todeling i næringslivet

Det er dei stadbundne naturressursane som har gjeve grunnlaget for sysselsetjing, verdiskaping og spreidd busetnad i Noreg opp gjennom historia, men grunnlaget er ulikt i dei ulike områda og regiontypane i landet.

Vi ser ei framvaksande todeling i næringslivet i Noreg. På den eine sida har vi den delen som konkurrerer globalt, og som er direkte eller indirekte kopla til dei sterke næringane innan petroleum, sjømat og sjøtransport. Dei områda som har den største eksporten av varer og tenester per sysselsett, finn vi langs kysten, med Sunnmøre i fremste rekkje. Finansiering, engineering og FoU er eksempel på tenester knytte til desse næringane, og de finn vi oftast i universitetsbyane.

På den andre sida har vi regionar med meir tradisjonelle næringar som ikkje på same måte teke del i den sterke nasjonale veksten. Det er mange slike i mindre arbeidsmarknader i Innlandet, i den indre delen av Sørlandet, inne i fjordområda på Vestlandet og i mange delar av Trøndelag og Nord-Noreg.

Små arbeidsmarknadsregionar har strukturelle utfordringar med vekst og verdiskaping

Spreidd busetnad er ein sentral del av den norske eigenarten, men mindre arbeidsmarknader har andre føresetnader for vekst og utvikling enn større. Regjeringa legg difor opp til ein framleis kraftfull innsats retta mot mindre arbeidsmarknader. Arbeid med attraktive lokalsamfunn, utbygging av breiband og samferdsel, differensiert innsats for næringsutvikling, fleksibel utdanning og tilrettelegging for fjernarbeid er alle innsatsområde som er særleg viktige for mindre arbeidsmarknader. Som grunnlag for å vurdere initiativ vil departementet også kartleggje eksisterande arbeid i fylka med mobilisering, rådgjeving og tilrettelegging for etter- og vidareutdanning blant folk og verksemder. Dette må vi mellom anna sjå i samanheng med samarbeidet mellom fleire departement og OECD om å utvikle ein kunnskapsstrategi for Noreg.

Lokalsamfunn, kommunar og dei regionale arbeidsmarknadene må vere attraktive for at vi skal nå måla om busetjing og verdiskaping i heile landet. I stadig fleire kommunar har tilflytting ført til vekst i folketalet dei siste åra. I eit attraktivt lokalsamfunn finn både tilflyttarar og dei som bur der frå før seg til rette og ynskjer å bli verande. Det er dei menneskelege ressursane som er dei viktigaste for å utvikle lokalsamfunna og rekruttere og halde på arbeidstakarar, bedrifter og folk. Det er folk som skaper attraktive lokalsamfunn.

Kommunesektoren er hovudkanalen når det gjeld å sikre likeverdige velferdstilbod i heile landet. Det er brei politisk semje om at kommunane skal tilby likeverdige tenester. Kombinasjonen av generalistkommunesystemet, ein stor kommunal sektor, ein finmaska kommunestruktur og eit utjamnande inntektssystem, har gjort at kommunesektoren i avgjerande grad er med på å halde oppe busetnadsmønsteret i landet. Regjeringa vil halde fram med å prioritere kommuneøkonomien og føre vidare dei regionalpolitiske tilskota i inntektssystemet.

Mange kommunar i mindre arbeidsmarknadene ligg i område der det også er store, verneverdige naturområde. Regjeringa vil jobbe på lag med kommunane for å vidareføre arbeidet med å førebyggje konflikt og sikre berekraftig forvalting av ressursar i desse kommunane.

Utvikle og utvide småbyregionane

Store delar av det mest globaliserte og eksportorienterte næringslivet i landet finn vi i relativt små byregionar. Byane er ofte lokaliserte rett utanfor det distriktspolitiske verkeområdet, og er viktige for utviklinga i sine respektive omland. Ein måte å betre rekrutteringa av arbeidskraft til verksemdene på, og samstundes spreie veksten i eit større omland, er å kople saman byane og områda omkring.

Investeringar i samferdsel gjer at mindre arbeidsmarknader kan koplast saman, og at folk i bygder og på tettstader får større valfridom når det gjeld arbeid. Arbeidsmarknaden blir dermed meir attraktiv. Det ligg eit stort potensial i at større delar av landet får tilgang til fleire arbeidsplassar, noko som er avgjerande for den regionale utviklinga på lang sikt. Regjeringa vil følgje opp perspektivet om kopling av arbeidsmarknader i framtidige prosessar med Nasjonal transportplan.

Mange små og mellomstore byar har institusjonar for høgare utdanning, sjukehus og ulike typar statlege verksemder. Dei er viktige både for tilgang på tenester og for attraktive og varierte arbeidsmarknader i byregionane. Regjeringa legg vekt på at organiseringa av statlege verksemder skal sikre folk i alle delar av landet god tilgang på tenester, ei jamnare regional fordeling av statlege arbeidsplassar og oppbygging og vidareutvikling av profesjonelle fagmiljø også utanom dei større pressområda.

Departementet ynskjer å leggje til rette for ei positiv utvikling i små og mellomstore byar. Men ingen byar og byregionar er like, og kvar region må analyserast for seg. Somme stader er det mogleg å løyse ut potensial gjennom betre kommunikasjonar, andre stader handlar det meir om nettverk og samarbeid i næringslivet. Eit mål må vere å knyte næringslivet i sentra og omlanda betre saman, slik at større delar av regionen kan ta del i dynamikken i næringslivet.

Departementet har difor sett av 7,5 millionar kroner i statsbudsjettet for 2013 til å starte eit utviklingsprogram som skal styrkje små og mellomstore byar som regional utviklingskraft. Gjennom programmet skal potensialet for næringsverksemd i den einskilde byen og omlandet identifiserast. Ut frå det skal ein så kunne peike ut strategiar og tiltak som er tilpassa kvar region.

Sterk vekst i storbyområda

Den sterke veksten i hovudstadsregionen og i andre storbyregionar fører med seg særskilde utfordringar. Pressproblema må løysast på to måtar. På den eine sida må offentlege planar ta høgd for den sterke veksten som er varsla dei komande åra. Veksten får følgjer for mellom anna infrastruktur, bustadmarknader, levekår, tenestetilbod og integrering. Fleire av desse utfordringane krev løysingar på tvers av kommune- og fylkesgrenser og samarbeid med statlege styresmakter. Dette er spørsmål som er teke opp i eksisterande og komande meldingar til Stortinget om integreringspolitikken, bustadpolitikken og Nasjonal transportplan. Regjeringa har også bedt Oslo og Akershus om å samarbeide om å utvikle ein samla areal- og transportplan for hovudstadsregionen. Samarbeid basert på regionale og lokale politiske initiativ er ein viktig del av samfunnsplanlegginga i alle storbyregionane.

På den andre sida vil regjeringa føre ein politikk som sikrar ei meir balansert utvikling i Noreg. Det blir adressert i denne meldinga. Vi må også sikre at unge som veks opp i dag finn det attraktivt å bu og arbeide i område med viktige næringar også utanfor storbyområda. Det krev ein offensiv distrikts- og regionalpolitikk som kan spreie veksten til små og større arbeidsmarknader i heile landet. På det sentrale Austlandet kan utvikling av dei mellomstore byane gjere at infrastrukturen for transport blir betre utnytta, og i tillegg dempe presset på Osloregionen.

1.2.2 Offensiv distrikts- og regionalpolitikk

Distrikts- og regionalpolitikken handlar om velferd og verdiskaping der folk bur. Regjeringa vil føre ein offensiv og regionalt differensiert politikk for å nå dei distrikts- og regionalpolitiske måla.

Gjeninnføringa av den differensierte arbeidsgjevaravgifta i 2007 er ein sentral del av den offensive distriktspolitikken regjeringa fører. EU skal vedta nye retningslinjer for regionalstøtte i 2013. Mange stader i Distrikts-Noreg finn vi ein stor del av sysselsetjinga i eksportnæringar. Føreseielege og gode internasjonale konkurransevilkår er særs viktig for verdiskapinga og sysselsetjinga i desse næringane. Regjeringa vil arbeide for å føre ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift vidare. Regjeringa vil òg føre vidare dagens kompensasjonsordningar.

Ein viktig del av handlingsrommet for distrikts- og regionalpolitikken er høvet til å gje investeringsstøtte til bedrifter i distrikta. Regjeringa har i dei komande forhandlingane med ESA som mål å oppnå eit best mogleg resultat for nytt verkeområde for investeringsstøtte frå 2014.

Den offentlege innsatsen må tilpassast utfordringane og potensiala i den einskilde regionen. Difor har fylkeskommunane fått eit distrikts- og regionalpolitisk oppdrag frå departementet og dei disponerer nærare 80 prosent av midlane til distrikts- og regionalpolitikk over budsjettet til departementet. Regjeringa vil framleis dimensjonere midlane for å treffe landsdelar og område med særskilde utfordringar.

Attraktive lokalsamfunn

Regjeringa ser på attraktive lokalsamfunn og lokal utviklingskraft som sentrale føresetnader for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål. Engasjerte eldsjeler og innbyggjarar kan utgjere ein stor skilnad, og samspelet mellom eldsjeler, frivillig sektor, næringslivet og kommunen er viktig i det lokale samfunnsutviklingsarbeidet. Lokalt utviklingsarbeid handlar i stor grad om å stimulere og støtte opp under lokal utviklingskultur. Kommunane fungerer som førstelinje i dette arbeidet.

Både den politiske og den administrative leiinga i kommunen må ta ansvar for utviklingsarbeidet. Den nasjonale politikken for lokal samfunnsutvikling skal både sikre at kommunane har kapasitet og kompetanse til å leie utviklinga, og stimulere til engasjement og kreativitet, gjennom å tilføre økonomiske ressursar til arbeidet. Regjeringa vil styrkje kapasiteten og kompetansen til lokalt utviklingsarbeid med brei innsats gjennom fylkeskommunane, Distriktssenteret og ei ny satsing for auka utviklingskapasitet i mindre distriktskommunar.

Innvandring og vekst i folketalet i fleire kommunar gjer at tilgang på bustader og inkludering av tilflyttarar blir ein viktigare del av samfunnsutviklingsarbeidet. Regjeringa har difor styrkt arbeidet med bustadetablering i Distrikts-Noreg gjennom ei treårig satsing i regi av Husbanken.

Den digitale allemannsretten

Godt utbygd breiband, men òg telefoni og annan digital infrastruktur, er sentralt for å sikre likeverdige levekår og full samfunnsdeltaking i heile landet. Regjeringa vil halde fram arbeidet med å sikre tilgang til breiband med tilstrekkeleg kapasitet til å møte framtidige behov i skule, helse, næringsliv og private hushald i heile landet. Regjeringa vil leggje fram ei melding om IKT-politikken, leggje til rette for utbygging av mobilt breiband og vurdere bruk av tilskot også i åra framover for å stimulere til spreiing av breiband med høg kapasitet i små marknader. Noreg ligg over gjennomsnittet i Europa både når det gjeld tilbod og bruk av breiband, og det bør leggjast til rette for at Noreg skal ha sikre og robuste breibandsnett av god kvalitet. Marknadsbasert utbygging vil framleis vere hovudelementet i breibandspolitikken. Offentlege styresmakter vil legge til rette for konkurranse, og har ei viktig rolle i å syte for kostnadseffektiv utbygging av breiband over heile landet.

Differensiert næringspolitikk

Regjeringa vil føre vidare ein regionalt tilpassa politikk for å stimulere til innovasjon i alle delar av landet. Fylkeskommunane legg grunnlaget for regional skreddarsaum.

Det er i dag for få som er klar over at det finst ordningar som differensiert arbeidsgjevaravgift og andre gode offentlege ordningar for finansiering av verksemder. Det er difor viktig at fylkeskommunane, Innovasjon Noreg og SIVA tydeleg kommuniserer sitt distriktspolitisk oppdrag.

Behovet til næringslivet når det gjeld å rekruttere rett kompetanse er aukande. Det er ein nær samanheng mellom lokalisering av utdanningsstad og kor studentane finn sin første jobb. Departementet har for 2013 sett av 20 millionar kroner til næringsretta kompetansebygging. Ordninga skal gjere kunnskapsinstitusjonane betre i stand til å levere kompetent arbeidskraft som er tilpassa behovet til det regionale næringslivet.

Gründerar må få betre informasjon om kva det inneber å starte ei verksemd. Departementet har for 2013 sett av midlar til å etablere ein internettportal der all informasjon som er relevant for gründerar er samla.

Regjeringa vil sikre gode rammevilkår for dei ressursbaserte næringane, slik at naturressursane kan nyttast til størst mogleg nasjonal verdiskaping. Dette må balanserast med det å ta vare på viktige natur- og miljøverdiar.

Tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms

Mangel på kompetent arbeidskraft er ei hovudutfordring i tiltakssona i dag. Den positive utviklinga og optimismen i dei ressursbaserte næringane tilseier at utviklinga med mangel på arbeidskraft vil halde fram.

Utfordringane knytte til store geografiske avstandar og lågt folketal gjer sona spesiell. Innsatsen må difor vere annleis enn i område med større bu- og arbeidsmarknader, store verksemder og sterkare nærings- og kompetansemiljø.

Regjeringa meiner det framleis er behov for verkemidla i tiltakssona. Tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms skal vere framtidsretta. Regjeringa vil at måla for sona og den samla innsatsen blir ført vidare om lag som i dag. Gjennomgangen av tiltakssona har peikt på at dei personretta verkemidla har størst effekt på rekruttering og stabilisering av busetnad. Regjeringa vurderer at ei betring av ordninga for nedskriving av studielån kan vere eit bidrag til å møte kompetansebehovet i sona. Regjeringa vil vurdere eventuelle endringar i tiltaka i dei årlege budsjetta.

Fjellområda

Fjellområda i Sør-Noreg er ein sentral del av det distriktspolitiske verkeområdet og blir dermed omfatta av dei særskilde distriktspolitiske ordningane. Dei naturgjevne tilhøva gjev samstundes fjellområda ein del særeigne utfordringar og potensial når det gjeld utvikling.

Kommunal- og regionaldepartementet vil utvikle ein spesiell innsats for å byggje opp kompetanse og nettverk, entreprenørskap og innovasjon i næringslivet i fjellområda. Det er sett av 10 millionar kroner i 2013. Satsinga er lagt opp til å vare i fem år.

Statleg lokaliseringspolitikk

Statlege verksemder har mange arbeidsplassar over heile landet, men dei er ikkje jamt geografisk fordelte. Å spreie statlege verksemder vil medverke til ein meir balansert regional vekst i arbeidsplassar og ha positiv effekt på arbeidsmarknaden og den økonomiske aktiviteten der verksemdene blir plasserte. Mange av arbeidsplassane er i tillegg kompetansetunge, og kan gje grunnlag for anna kompetanseintensiv verksemd. Lokaliseringa av statlege verksemder kan også vere avgjerande for tilgangen på viktige tenester for folk og samfunnsliv. God spreiing av veksten i kompetansetunge verksemder er særleg viktig for ei balansert regional utvikling framover.

Svalbard

Denne meldinga omhandlar ikkje politikk for Svalbard. Politikk for Svalbard er omtalt i St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard og Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – visjon og virkemidler.

1.3 Distrikts- og regionalpolitikk – suksess gjennom 50 år

Distrikts- og regionalpolitikken har lenge vore ein viktig del av norsk samfunnsbygging. Omgrepet har ikkje alltid vore nytta, men politikarar har alltid vore opptekne av korleis ressursane i landet skal haldast i hevd, kvar makta skal liggje og avgjerder takast, og korleis goda skal fordelast.

På 1800-talet var desse spørsmåla knytte til nasjonal sjølvkjensle, nasjonsbygging og utvikling av folkestyret. Arbeidarrørsla og bonderørsla blei politiske aktørar, og by–land-dimensjonen blei tydeleg i politikken. Gjennom heile det hundreåret var det byane (og kjøpstadene) som blei tilgodesett gjennom eigne privilegieordningar. Nasjonale strategar og lokale entreprenørar la grunnlaget for det moderne samfunnet. Tilhøvet mellom by og land stod sentralt i det politiske ordskiftet om korleis velferda skulle skapast og fordelast.

Distriktspolitikken, med det innhaldet omgrepet har i dag, voks fram på 1950-talet. Innhaldet har variert, men mange av dei politiske spenningane har vore konstante. Utviklinga av politikkområdet starta med oppbygginga av Nord-Noreg og andre stader som var øydelagde av brann etter andre verdskrigen. Ein breiare utbyggingsplan for Nord-Noreg, som hovudsakleg handla om utbygging av fysisk infrastruktur og kunnskapsinfrastruktur, kom i 1951.

Med etableringa av Distriktenes Utbyggingsfond (DU) i 1961 blei ein nasjonal regionalpolitikk etablert. På denne tida var trua på planlegging sterk, det vere seg økonomiske planar eller fysiske investeringar. Utbygging av infrastruktur stod sentralt. Industriutbygging blei oppfatta som nøkkelen til økonomisk vekst og dermed til utviklinga av velferdssamfunnet. DU fekk ei viktig rolle i den nasjonale industri- og moderniseringspolitikken. Strukturendringane førte til sentralisering, og DU arbeidde for at industrialiseringa skulle kome til alle delar av landet. Ein ville kombinere modernisering og økonomisk vekst med regional balanse. DU gjekk inn i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1993 og har sidan 2004 vore ein del av Innovasjon Noreg (IN). Eit anna viktig organ, som framleis eksisterer, er Selskapet for industrivekstanlegg, SIVA, som blei danna i 1968.

I byrjinga av 1970-talet kom verkemidla for fullt inn i distriktspolitikken. Den regionalt differensierte investeringsavgifta kom i 1971 og i 1975 den differensierte arbeidsgjevaravgifta. I tillegg kom distriktsskattelova og innføringa av regional transportstøtte.

Det var likevel politikken på velferdssektorane som var viktigast for å byggje landet og dermed også for den regionale utviklinga. Viktige område var vidaregåande skular, distriktshøgskular og universitet, sjukehus, kulturinstitusjonar og kortbaneflyplassar. Tida frå 1970 til 1980 er blitt kalla ein gullalder i distriktspolitikken. Som i fleire andre vestlege land voks folketalet utanfor dei større byane i dette tiåret. Den viktigaste drivaren var utbygginga av velferdsstaten og særleg den rolla som kommunane hadde gjennom auka sysselsetjing. Industrisysselsetjinga var på sitt høgaste i Noreg på midten av 1970-talet, medan toppen i Distrikts-Noreg, kom om lag ti år seinare. På 1970-talet var det vekst i sysselsetjinga i det distriktspolitiske verkeområdet, både i industrien og i kommunal sektor. På same tid heldt rasjonaliseringa i primærnæringane fram.

Utover 1980-talet tok sentraliseringa til igjen. Strukturendringane heldt fram, men no var det tenestenæringane – både dei offentlege og dei private – som voks. Stadig fleire søkte seg til høgare utdanning. Utdanningsinstitusjonar og tenestenæringar fanst i dei meir folkerike delane av landet. I denne perioden opplevde mange spreiddbygde område at folketalet gjekk ned, og at verksemder blei lagde ned. Politiske svar på dette var innføringa av bedriftsutviklingstilskotet og det eksperimentelle programmet Privat tenesteyting i distrikta (PTD).

På 1980-talet blei politikken endra. Det var ikkje så mange store industriprosjekt lenger, og liberaliseringa av rente- og kredittpolitikken gjorde at staten ikkje var like viktig som før når det gjaldt å skaffe kapital. Trua på offentleg planlegging var svekt, og det blei introdusert nye former for styring av samfunnet, med målstyring og konkurranseutsetjing. For distrikts- og regionalpolitikken førte dette mellom anna til eit skifte frå å fremje ei balansert lokalisering av nye verksemder til å oppmuntre alle små og store samfunn til å utløyse dei gode kreftene som fanst – det som på fagspråket blir kalla endogen økonomisk utvikling. Som ein konsekvens blei kommunale næringsfond innførte som eit prøveprosjekt i 1987 og gjorde allment tilgjengelege i 1991.

Når fagfolk i dag forklarar kvifor nokre område i verda har ei meir positiv utvikling enn andre i den konkurranseutsette og globale verdsøkonomien, legg dei ofte vekt på regionale tilhøve som tradisjonar og unik kompetanse. Innovasjon og entreprenørskap er viktige stikkord, med vekt på sterke næringsmiljø og samarbeid mellom føretak og FoU-institusjonar. På 2000-talet starta NCE- og ARENA-programma for vidareutvikling av dei sterkaste næringsklyngjene i alle delar av landet, og SIVA starta med innovasjonsarbeid gjennom inkubatorar og næringshagar. Forskingsrådet etablerte VRI-programmet for å fremje verdiskaping gjennom regional innovasjon, kunnskapsutvikling og forsterka FoU-innsats, og seinare kom dei regionale forskingsfonda. Distrikts- og regionalpolitikken er framleis ein viktig del av den nasjonale politikken for verdiskaping.

I 2004 fekk fylkeskommunane styrkt rolla som regional utviklingsaktør, med større ansvar for forvaltning av distrikts- og regionalpolitiske verkemiddel. Det la grunnlaget for ein regionalt tilpassa innsats basert på strategiar forankra i regionale partnarskap.

Distrikts- og regionalpolitikken har heile tida vore ein del av ein nasjonal politikk for verdiskaping, men innhaldet har skifta. For 50 år sidan handla politikken om å byggje ut heile landet og stimulere strukturendringane. På 1970-talet bidrog regionalpolitikken med nye verksemder og arbeidsplassar. Dette var både ein føresetnad for og eit tillegg til den sterke utbygginga av velferdsstaten og velferdskommunane. No er distrikts- og regionalpolitikken i høg grad ein del av ein nasjonal innovasjonspolitikk, samstundes som innsatsen for lokal samfunnsutvikling og attraktivitet er blitt større.

I dag handlar ein del av distrikts- og regionalpolitikken om å støtte utviklinga av verksemder som sel varer og tenester i ein global marknad, og Distrikts-Noreg er i høgaste grad ein del av den globale økonomien. Å konkurrere globalt med det høge norske kostnadsnivået er ei utfordring som krev innovative løysingar, god kompetanse og stadig utvikling. Dei siste åra har mangel på arbeidskraft vore ei viktig problemstilling, og den demografiske utviklinga gjer at dette blir ei vedvarande utfordring også i åra som kjem.

Regional balanse er framleis viktig for å mobilisere menneskelege så vel som naturgjevne ressursar for å få meir verdiskaping ut av dei føresetnadene vi har her i landet. Vi ser tendensar til ei ny todeling av Noreg. Tidlegare gjekk det eit økonomisk skilje mellom nord og sør. No veks det fram skilnader mellom den delen av økonomien som er kopla til dei sterke kyst- og bynæringane og stimulert av olje- og leverandørindustrien, og område som ikkje er det. Spesielt har fleire småsamfunn, både i sør og i nord, store utfordringar.

Utfordringane som distrikts- og regionalpolitikken skal løyse, er andre no enn før. Det regionalpolitiske ordskiftet har tradisjonelt handla om problema med utflytting og nedgang i folketalet i Distrikts-Noreg og om mangel på jobb for dei som bur der. No er det resultatet av tidlegare tiårs flyttingar og alderssamansetnaden med få barnefamiliar som oftast er årsaka til uttynninga somme stader. Samstundes har mange verksemder problem med å skaffe kompetent arbeidskraft. Dette er eit problem både i byane og på landsbygda, men utfordringa er størst i mindre arbeidsmarknader.

Norsk distrikts- og regionalpolitikk har vore ein suksess og har gjeve oss eit unikt og robust utgangspunkt. I lys av nye utfordringar må politikken styrkjast og utviklast vidare, og merksemda må rettast mot framtidig verdiskaping, kompetanseutvikling og lokal samfunnsutvikling. Det er det vi legg fram ein politikk for i denne meldinga.

Til toppen
Til forsida av dokumentet