Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 33 (2012–2013)

Klimatilpasning i Norge

Til innholdsfortegnelse

1 Innledning

Klimaendringene er i gang. Det observeres endringer i naturen på alle kontinenter og i alle de store havområdene. Klimaendringene de siste 150 år kan ikke forklares uten at vi tar hensyn til menneskers utslipp av klimagasser. Forbrenning av kull, olje og gass har frigjort store mengder CO2. Sammen med utslipp av klimagasser fra avskoging og andre utslippskilder har dette bidratt til økt konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren. Den økte mengden klimagasser i atmosfæren er i følge FNs klimapanel hovedårsaken til den globale oppvarmingen, og fører til klimaendringer. Disse endringene får konsekvenser for naturen og store deler av samfunnet vårt.

Hvor store konsekvenser klimaendringene vil få for natur og samfunn vil være et resultat av hvor mye klimaet endrer seg. Det er også avhengig av samfunnets evne, mulighet og vilje til å ta hensyn til at klimaet vil endre seg framover, og aktivt tilpasse seg disse endringene. De fleste studier av de mulige konsekvensene av klimaendringene tar utgangspunkt i at vi tilpasser oss en verden hvor gjennomsnittstemperaturen på jorda øker med 2 til 3 grader Celsius mot slutten av dette århundret. Kapasiteten og muligheten til å tilpasse seg høyere temperaturstigninger, som 4–6 grader, har vi begrenset kunnskap om. FNs klimapanel understreker at det er stor risiko for betydelige tap og skader på natur og samfunn om togradersmålet ikke overholdes.

Boks 1.1 Togradersmålet

Norsk klimapolitikk tar utgangspunkt i målet om å begrense den gjennomsnittlige globale oppvarmingen til 2 grader Celsius. Nær sagt alle verdens land har sluttet seg til denne målsettingen. For at det globale togradersmålet skal overholdes kreves en mer offensiv klimapolitikk fra verdenssamfunnet enn det vi ser i dag, med en raskere omstilling mot et samfunn med langt lavere utslipp av klimagasser mot midten av dette århundret. Selv om togradersmålet overholdes vil klimaendringene i følge FNs klimapanel få store konsekvenser for naturen og samfunnet.

Politikken som legges fram i denne meldingen legger til grunn at klimaet allerede er i endring. Til tross for en ambisiøs nasjonal og internasjonal politikk for å redusere utslipp av klimagasser vil temperaturen fortsette å stige fram mot 2100. Det er derfor nødvendig å forberede samfunnet på forventede effekter av de klimaendringene som uansett vil komme. I denne meldingen fokuseres det på de utfordringene som klimaendringene skaper, og de virkemidlene som foreslås er innrettet for å gjøre Norge mer robust i møte med klimaendringene.

Klimaendringene påvirker naturen og samfunnet på ulike måter. Naturen er i kontinuerlig endring som følge av naturlig variasjon i klimatiske rammebetingelser, men klimaendringene skjer raskt, så raskt at mange arter og økosystemer vil ha vanskeligheter med å tilpasse seg. Allerede i dag er mange økosystemer og arter under press blant annet som følge av nedbygging og fragmentering av arealer, forurensning, overhøsting og fremmede arter. Et antall dyr og planter er oppført på Norsk rødliste for truede arter fordi deres framtid i den norske naturen er truet. De arktiske områdene og høyfjellet har i dag en unik natur, der livet er tilpasset et kaldt og tøft klima. Artene som lever der har etablert seg så høyt og så langt nord de kan komme. Alternative leveområder finnes ikke, og arter som isbjørn og ringsel vil få problemer med å overleve. Mulighetene for å motvirke en slik utvikling i etterkant av en oppvarming er begrenset. Utslippsreduksjoner er derfor det viktigste for å sikre at arktiske og alpine arter overlever. Vi må erkjenne at enkelte arter trolig kan forsvinne fra norsk natur som følge av klimaendringene, samtidig som nye arter etableres. NOU 2010: 10 «Tilpassing til eit klima i endring» peker på at klimaendringene vil forsterke de utfordringene vi i dag har med å verne om våre naturverdier.

Mer ekstremvær med hetebølger, stormer og hyppigere regnflom i framtida vil kunne sette samfunnet på store prøver, slik vi har sett flere eksempler på i Norge de siste årene. Forsikringsselskapenes skadetall viser at vann som ikke finner riktig avløp gjør stor og økende skade, særlig i byene der folk bor tett. Mer nedbør i framtida ventes å forsterke disse utfordringene. I Norge skal det være et høyt sikkerhetsnivå og folk skal føle seg trygge der de bor og ferdes. Økt skred- og flomfare og problemer med overvann i bebygde områder som følge av klimaendringene vil bidra til å endre det risikobildet vi er vant til å forholde oss til. Områder som tidligere har vært regnet som trygge kan bli mer utsatt.

Klimaendringer og samfunnsendringer skjer parallelt, og samfunnsendringene vil påvirke vår sårbarhet for klimaendringer. Dette gjelder spesielt i byene. En økende andel av den norske befolkningen bor i byområder, og det er forventet at byene vil fortsette å vokse. De største byene i Norge ligger ved kysten eller inntil vassdrag. Større og mer intense nedbørmengder stiller større krav til overvannshåndtering i byene. Byutvikling i havneområder gir også utfordringer på grunn av havnivåstigning. Videre har byene mye infrastruktur med sine mange bygninger, veier, baner og ledningsnett. Denne infrastrukturen vil være sårbar om klimaendringene innebærer mer intens nedbør og økt sannsynlighet for lokale regnflommer. Kraft- og ekomnettet er mer belastet i tett befolkete områder. Dermed er det også mer sårbart når uforutsette hendelser oppstår, og brudd i en by kan få større konsekvenser for flere. Infrastruktur er også svært viktig for norsk næringsliv og dermed for norsk verdiskapning og arbeidsplasser.

På grunn av næringslivets mangfoldige karakter vil det være stor variasjon i hvordan klimaendringene vil berøre mulighetene for inntjening og lønnsomhet. Næringslivet spiller samtidig en viktig rolle, både for omstillingen av Norge til et lavutslippssamfunn, og for å ta i bruk utstyr og produksjonsmetoder som er tilpasset et endret klima. Videre leverer næringslivet produkter og tjenester som i stor grad bestemmer hvor robust samfunnet vil være overfor et endret klima.

Primærnæringene og næringene knyttet til naturgrunnlaget vil berøres direkte av klimaendringene. For landbruket kan det innebære nye plante- og dyresykdommer som kan redusere produktiviteten. Det er også forventet at økt nedbør vil vanskeliggjøre dyrkings- og innhøstingsforhold. Et mildere klima med mer nedbør og lengre vekstsesong kan også gi grunnlag for økt planteproduksjon og dyrking av nye vekster som i dag er mer vanlig lenger sør.

Et varmere hav vil kunne bety at livet som er tilpasset kaldt vann vil få vanskeligheter med å klare seg eller forflytter seg, samtidig er det en stor naturlig variasjon i havtemperaturer og bestander. Den norske havbruksnæringen er unik i Europa blant annet fordi Norge er omgitt av rent, kaldt vann i fjordene. Økte havtemperaturer kan derfor få store konsekvenser, både negative og gunstige, for dagens produksjonsmønster. Fiskeri og havbruksnæringen er imidlertid vant med å tilpasse seg en stor naturlig variasjon i havtemperaturer og bestander.

Når CO2 kommer i kontakt med vann dannes karbonsyre. Karbonsyre bidrar til havforsuring, noe som i sin tur kan ha store konsekvenser for livet i havet. Den grunnleggende sammenhengen mellom klimagassutslippene og havforsuring er kjent, men det er stor usikkerhet om hva havforsuringen vil bety for planter, alger og dyr og dermed økosystemene i havet. Hvordan fiskeri og havbruk vil kunne bli berørt er i liten grad kjent.

For kraftsektoren vil endringer i nedbørsmønstre gi utfordringer for infrastrukturen, og dammer og nettforsyning må være robust nok til å tåle disse endringene. Samtidig vil mer nedbør også kunne gi grunnlag for mer kraftproduksjon og dermed større inntekter i framtida.

I våre nærområder er klimaendringene i Arktis mest tydelig, der temperaturen øker om lag dobbelt så raskt som den globale middeltemperaturen. Om utviklingen vi har sett de siste årene i Arktis fortsetter vil det få stor betydning for befolkningen og lokalsamfunn i nordområdene, særlig urbefolkningen hvor kultur og næring er i et tett samspill med naturen.

Verdens matproduksjon er sårbar for klimaendringer. FNs klimapanel vektlegger risikoen for avlingsskade og redusert planteproduksjon i sin siste hovedrapport fra 2007. Matproduksjon fra fiskeri og havbruk kan også påvirkes. Samtidig peker FNs organisasjon for mat og landbruk på at det i 2050 må produseres nærmere dobbelt så mye mat som i dag for å fø en økende befolkning. Tilgang på rent drikkevann er allerede en mangel i mange deler av verden. Klimaendringene ventes å forsterke vannmangelen i tørre områder. Flom og oversvømmelser kan redusere drikkevannskvaliteten andre steder. Havnivåstigning truer lavtliggende landområder og små øystater. Dette vil forsterke mange av de utfordringene fattige land og folk allerede har. FNs klimapanel peker på at det er et stort potensial for å redusere risiko gjennom tilpasning og forebygging.

FNs generalsekretær har gjentatte ganger påpekt trusselen klimaendringene utgjør for fortsatt vekst og utvikling i utviklingsland. Norge skal fortsette arbeidet med å tilrettelegge for utviklingslands tilpasning til klimaendringene, jf Meld. St. 14 (2010–2011) Mot en grønnere utvikling. NOU 2010: 10 konkluderer med at virkningene for Norge av klimaendringene internasjonalt i første rekke er knyttet til et ansvar for å støtte de fattigste og hardest rammede landene i arbeidet med å tilpasse seg klimaendringene. Denne meldingen omhandler ikke konsekvenser av klimaendringer utenfor Norge, men hvordan klimaendringene kan ramme fattige land og folk danner likevel et bakteppe for denne meldingen.

Boks 1.2 Norsk klimapolitikk

Regjeringens mål er at Norge mot midten av dette århundret skal bli et lavutslippssamfunn. De viktigste sektorovergripende virkemidlene i klimapolitikken er avgifter, kvoter og forurensningsloven. I tillegg finnes en rekke reguleringer og ordninger i de enkelte sektorene som skal bidra til klimavennlig omstilling og reduserte utslipp av klimagasser.

Norge har i lang tid ført en ambisiøs klimapolitikk. Regjeringen la i april 2012 fram en melding til Stortinget om norsk klimapolitikk, jf Meld. St. 21 (2011–2012). Meldingen fokuserte på hvordan Norge kan bidra til å redusere utslippene av klimagasser i Norge og internasjonalt. Regjeringen varslet sterkere virkemidler overfor petroleumssektoren og et nytt fond for klima, fornybar energi og energiomlegging. En mer klimavennlig transportsektor skal oppnås med satsing på kollektivtransport, sykkel og gange. Også på flere andre områder innebærer klimameldingen en styrking av innsatsen for å redusere Norges utslipp av klimagasser. Det foreligger også tiltak som kan bidra til å øke karbonlageret i skog. Et nytt bredt forlik på Stortinget 11. juni 2012 sikrer fortsatt langsiktighet og forutsigbarhet i klimapolitikken.

FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen) danner rammen for det internasjonale klimaarbeidet. Klimakonvensjonens overordnede målsetting å redusere utslipp av klimagasser slik at farlige, menneskeskapte klimaendringer unngås. Klimameldingen slår fast at Regjeringen vil arbeide for en bred og ambisiøs klimaavtale som nedfeller konkrete forpliktelser om utslippsreduksjoner for både industriland og store utviklingsland, og som er i tråd med 2-gradersmålet.

Klimatilpasning handler om å erkjenne at klimaet er i endring, forstå konsekvensene og iverksette tiltak for enten å hindre skade eller utnytte muligheter endringene kan innebære. NOU 2010: 10 «Tilpassing til eit klima i endring» peker på at utgangspunktet Norge har for å håndtere klimaendringene er godt, men at et trygt samfunn i framtida forutsetter at vi tilpasser oss klimaendringene i den samfunnsplanleggingen vi gjør i dag.

Målet med denne stortingsmeldingen er å redegjøre kort og overordnet for den utfordringen klimaendringene representerer for det norske samfunnet, og legge bedre til rette for at de som blir berørt av klimaendringene kan utvikle en strategi for klimatilpasning og treffe effektive tilpasningstiltak.

I meldingen omtales kort utfordringene og eksisterende politikk for klimatilpasning på de mest berørte samfunnsområdene. Deretter presenteres forslag til ny politikk for de temaene som er av en samfunnsovergripende karakter. Det er lange tradisjoner i Norge for at sektormyndighetene selv håndterer sine egne utfordringer. Mange av de konkrete utfordringene klimaendringene skaper går direkte inn på forhold sektormyndighetene håndterer i dag, for eksempel i landbrukspolitikken, energipolitikken eller transportpolitikken. I denne meldingen presenteres myndighetenes arbeid med klimatilpasning og enkelte nye tiltak som vil tilrettelegge for samfunnets tilpasning til klimaendringene.

Den nasjonale utredningen om konsekvenser av klimaendringene for Norge og behovet for klimatilpasning, NOU 2010: 10 «Tilpassing til eit klima i endring», er en viktig kilde for denne Stortingsmeldingen. NOU 2010: 10 fikk nærmere ett hundre høringssvar. Disse er også en viktig del av grunnlaget for meldingen.

Til toppen
Til dokumentets forside