Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Meld. St. 33 (2012–2013)

Klimatilpasning i Norge

Til innholdsfortegnelse

5 Den felles kunnskapsplattformen

Regjeringen vil:

  • at kunnskapsgrunnlaget for tilpasning til klimaendringene styrkes gjennom mer aktiv overvåking av klimaendringene, fortsatt opptrapping av klimaforskningen og utvikling av det nasjonale senteret for klimatjenester.

De globale klimaendringene medfører allerede store endringer for mange lokalsamfunn i Norge. Utover i dette århundret må vi forvente at klimaendringene gradvis vil få økende betydning for natur og samfunn.

5.1 Felles kunnskapsbehov

Kunnskap om klimaendringene er en forutsetning for effektiv klimatilpasning. Behovet for kunnskap går igjen på nesten alle områdene som påvirkes av klimaendringene. Produksjon og formidling av den grunnleggende kunnskapen om klimaendringene foregår i dag i hovedsak i regi av offentlige myndigheter. Det anslås at Forskningsrådet i 2013 vil finansiere klimaforskning med om lag 400 millioner kroner, eller om lag en dobling fra nivået i 2005. Forskningen foregår ved universiteter, høyskoler og institutter som også bidrar med egne midler. Norske forskere deltar videre i en rekke EU-finansierte forskningsprosjekter. Nedenfor presenteres grunnleggende kunnskapsbehov på klimaområdet på tvers av sektorene. Kunnskapsbehovene som beskrives i dette kapittelet bygger på NOU 2010: 10 og rapporten fra strategigruppen Klima21.

Klimaomstilling og klimatilpasning

Mer ekstremvær vil øke skaderisikoen i samfunnet og er forbundet med store økonomiske kostnader. Effektiv skadeforebyggende innsats forutsetter kunnskap om hvordan de ulike sektorene i samfunnet og lokalsamfunn er mest utsatt for økt klimarisiko. Det er behov for mer kunnskap om framtidige kostnader av klimaendringer, og hvordan dagens politikk og samfunnsplanlegging kan fange opp og ta hensyn til behovet for klimatilpasning.

Forskningen må peke mot virkemidler og politikk for hvordan vi best kan fremme lavutslippssamfunnet og samtidig møte konsekvensene av klimaendringene. Sammenhengen mellom tilpasning til klimaendringer og tiltak for å bekjempe dem blir stadig viktigere. Den samfunnsfaglige forskningen på klimaområdet er styrket de siste årene, men det er fortsatt store behov for kunnskap om hvordan hensynet til klimaendringene kan ivaretas gjennom praktisk politikk og konkrete tiltak.

Klimaendringene vil kunne påvirke politiske, sosiale og kulturelle forhold. For å styrke klimapolitikken er det behov for bedre forståelse av endringer i verdisystemer, styringssystemer, finansinstitusjoner og teknologiske og biologiske systemer. I dette ligger også spørsmål om blant annet velstandsutvikling, rammebetingelser og holdnings- og atferdsendringer. Hvordan det kommuniseres om klimaendringene er i seg selv et viktig forskningstema.

De klimatiske forholdene i Arktis endrer seg raskt. Dermed endres mulighetene for næringsvirksomhet, og dette øker den internasjonale interessen for området. Det forventes mer næringsaktivitet i årene framover og naturmiljøet i Arktis er sårbart. Ny og utvidet aktivitet må derfor forankres i solid kunnskap om risiko og miljøkonsekvenser forbundet med den aktuelle næringsvirksomheten.

For de bioproduserende næringene (fiskeri, havbruk og landbruk) er det av særlig betydning at også eventuelle muligheter som klimaendringene medfører adresseres gjennom forsknings- og utviklingsarbeid.

Konsekvenser for natur og samfunn

Samfunnet er helt avhengig av de tjenestene naturen står for, som matforsyning, pollinering, tilgang på rent drikkevann og flomregulering. Det er behov for mer kunnskap om hvordan klimaendringene vil påvirke økosystemtjenester i Norge og våre nærområder, herunder de samfunnsøkonomiske konsekvensene. Det er behov for helhetlig kunnskap om klimaendringenes effekter på arter, økosystemer, og om økosystemers robusthet og kritiske terskler for irreversible forandringer. Bedre forståelse av samspillet mellom klimaendringer og havforsuring, miljøgifter og annen forurensning, endret biologisk mangfold og andre miljøpåvirkninger er viktig. Ny kunnskap om endringer i økosystemet må tilføres ressursforvaltningen fortløpende slik at usikkerheten om utviklingen i sentrale bestander og arter reduseres. Mange klimasoner og økologiske systemer har sine yttergrenser i norske områder. Dette gjør at kunnskap om endringer i økosystemer og i arters utbredelse som følge av klimaendringer er spesielt viktig i Norge. Studier av nøkkelarter og videre utvikling av økosystemmodeller gir viktig grunnlag for tilpasning til klimaendringer.

Opptak av CO2 i havvannet fører til forsuring av havet. Denne utfordringen er i følge FNs klimapanel særlig aktuell i Arktis og andre kalde havområder. Klimaendringer sammen med havforsuring vil få store konsekvenser for miljøet i havet, og det er behov for kunnskap om konsekvenser for økosystemene, fiskeri og havbruk som følge av havforsuring. Økt overvåking og identifisering av indikatorarter vil være viktig i denne sammenheng.

Flom og skred gir økt belastning på viktig infrastruktur som vei, jernbane, elektronisk kommunikasjon, bygninger og anlegg for energi, vann og avløp. For landbruk, fiskeri, havbruk og matproduksjon vil klimaendringer påvirke næringsgrunnlaget. Sektorene og næringene er sårbare for både gradvise endringer og for ekstremvær, og trenger sikrere og mer detaljert lokal kunnskap om effektene av klimaendringene på ulike områder. Det trengs mer kunnskap om og konsekvensene for de ulike sektorene og næringene, inkludert sårbarhets- og risikoanalyser, om hvilke investeringer, driftsformer og regelverk som vil gi effektiv omstilling og klimatilpasning.

Klimasystem og klimaendringer

I Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk varslet regjeringen at den vil bidra til den globale innsatsen for å styrke kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet og til at den grunnleggende klimaforskningen styrkes. Dette ble fulgt opp i statsbudsjettet for 2013 der regjeringen foreslo å øke bevilgningene til klimaforskningen med 47 millioner kroner.

Grunnleggende kunnskap om klimasystemet utgjør fundamentet for effektforskning som igjen gir grunnlaget for forskning på risikohåndtering og tilpasning. Klimatilpasning er avhengig av framskrivninger knyttet til forhold som temperatur, nedbør, vind, flom, havnivå, havstrømmer, bølgehøyder og havis i ulike områder og regioner. Følgelig er sentrale forskningsmål knyttet til å styrke forståelsen av klimasystemet. Inkludert i dette er målrettet innsats for nedskalering av klimamodeller og for varsler for hele sesonger og scenarioer for tiår fram i tid. Det er behov for mer spesialiserte klimatjenester til bruk i samfunnsplanleggingen, og den grunnleggende klimaforskningen må bygge oppunder utviklingen av slike tjenester.

Boks 5.1 Klimamodellene og nedskalering av klimaframskrivningene

Klimamodellene brukes som grunnlag for å gjøre vurderinger av hvordan klimaet vil endre seg utover i dette århundret. Det er med utgangspunkt i klimamodellene vi kan gjøre anslag for hvor mye for eksempel sommertemperaturen vil kunne øke i Tromsø fram mot 2050, og hvor mye mer nedbør vi må vente i Bergen om vinteren mot slutten av århundret. Men her vil det være stor usikkerhet, og usikkerheten øker når det geografiske området man vil si noe om blir mindre. Det er lettere å si noe sikkert om endringene globalt eller regionalt, enn det er å si noe sikkert om endringene i en kommune. Modellene utvikles derfor videre med sikte på å redusere usikkerheten i framskrivninger med høyere geografisk oppløsning, slik at de er bedre egnet for praktisk bruk i kommunene.

De siste års forskning har bidratt til bedre varsling av ekstremvær i Arktis. Ny forskning har også sannsynliggjort at sesongmessige og tiårige varsler er mulig å utvikle. Hvis dette realiseres vil det ha stor betydning for samfunnets omstillingsevne. Næringer som landbruk og fiskeri, skipsfart, bygg og anlegg vil få verdifull tilleggsinformasjon som grunnlag for sine beslutninger. Derfor vil en fortsatt målrettet satsing på klimasystemforskning ha en høy samfunnsnytte. Koblinger mellom hav/is og atmosfære, landoverflate og atmosfære og utvekslingen av energi og vanndamp er en grunnleggende del av denne forskningen. Endringer i klimasystemet ved polene spiller en nøkkelrolle i endringer i klimasystemet globalt. Studier av klima i Arktis og Antarktis vil gi kunnskap av stor verdi for å forstå den globale klimautviklingen og utforme tilpasningsstrategier. Studier av klima i polområdene er også interessant med tanke på kortlivede klimadrivere. Kortlivede klimadrivere, svart karbon (partikler fra sot), ozon, metan og noen HFK-er har rask effekt på klimasystemet, men ulike gasser og partikler har ulik virkning. Kortlivede klimadrivere har også helse- og miljømessige effekter. Det er store kunnskapsbehov knyttet til identifisering av de beste tiltakene for å redusere utslipp og forstå virkninger, både for klimaendringene og andre hensyn knyttet til helse- og miljøpolitikken.

Endringer i karbonlagre på land og i havet og havets økosystemer har stor betydning for klimaet. Kunnskap om det naturlige karbonkretsløpet er derfor viktig for å kunne forutsi mer presist hvor mye klimaet vil endre seg utover i dette århundret. Tiltak for økt opptak av karbon i naturen og tiltak for endring av jordens strålingsbalanse har fått økende oppmerksomhet de siste årene som mulige virkemidler for å møte klimautfordringen. Slike tiltak er kontroversielle fordi det er vanskelig å overskue konsekvensene, vanskelig å kontrollere om det faktisk virker etter hensikten og fordi virkningen oftest vil være kortvarig. Likevel er det viktig å få fram mer kunnskap på feltet. Grunnlaget for utvikling av slike tiltak er en bedre forståelse av klimasystemet.

Nytt klimaprogram i Forskningsrådet

NORKLIMA er Forskningsrådets store satsing på klimaforskning, og ett av Forskningsrådets syv Store programmer. Det tiårige programmet utløper i 2013, og Forskningsrådet forbereder en ny satsing på klimaforskning.

Forskningsrådet er i ferd med å opprette det nye klimaforskningsprogrammet som et såkalt Stort program. Virkemiddelet Stort program er Forskningsrådets flaggskip for viktige satsingsområder. Et Stort program innebærer blant annet at det skal ha tydelige samfunnsmessige og faglige mål, være bredt anlagt, bidra til økt internasjonalisering, ha betydelig årlig budsjett og ha finansiering fra flere departementer.

Framtidig norsk klimaforskning må bidra til å styrke den tverrfaglige forskningen. Problemstillinger innenfor ulike områder må ses mer i sammenheng, både innenfor klimaforskningen og mellom klimafeltet og andre tilgrensende områder. Blant annet er det et stort behov for bedre kobling mellom klima og energi, og klima og miljø. Dette forutsetter dialog, samarbeid og involvering av både forskere og brukere i planlegging og utføring av forskningen.

Et nasjonalt klimaforskningsprogram har vært og vil være en god plattform for styrket norsk deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, herunder EUs rammeprogrammer og Europeiske fellesprogram (Joint Programming Initiative, JPI) for klimaforskning. De europeiske landene samarbeider om dette gjennom JPI Klima, både for forskning og forvaltning.

Boks 5.2 JPI Oceans

JPI Oceans er et nytt felles europeisk forskningsprogram etablert etter et norsk initiativ. Formålet med programmet er å koordinere og styrke forskningsinnsatsen for de største utfordringene i europeiske sjø- og havområder. Klimatilpasning vil også her være et sentralt tema.

Klimaendringene forsterker utviklingsutfordringene ved at mange fattige land er spesielt utsatte og sårbare for endringer i klima- og miljøforhold. Et globalt felles løft for å styrke klimakunnskapen er nødvendig. Norge har et ansvar, og klimaevalueringen har vist at norsk klimaforskning er av svært høy kvalitet. Vi har derfor spesielt gode muligheter til å bidra til det globale samfunnet gjennom utvikling av klimakunnskap.

Boks 5.3 EUs kunnskapsplattform for klimatilpasning

Den nettbaserte informasjonsplattformen CLIMATE-ADAPT ble lansert i mars 2012. Det er et initiativ fra EU-kommisjonen og skal hjelpe brukere med å få tilgang og dele informasjon om:

  • Forventede klimaendringer i Europa

  • Eksisterende og framtidig sårbarhet i regioner og sektorer

  • Nasjonale og flernasjonale tilpasningsstrategier

  • Eksempler og muligheter for klimatilpasning

  • Praktiske verktøy

Klimaovervåking

Overvåking er avgjørende for å fange opp endringer i klimavariabler som nedbør og vind. Ekstrem nedbør er identifisert som en hovedutfordring i Norge. Vi må forvente at klimaendringene kan påvirke vindretninger og vindstyrke. Ettersom både nedbør og endringer i vindmønsteret kan få store konsekvenser, er det viktig at utviklingen overvåkes nøye med sikte på å avdekke trender og utviklingstrekk. For å sikre tilfredsstillende datagrunnlag for modellering av kortidsnedbør er det også viktig med et stort antall målepunkter fordelt på de ulike landsdelene. Ekstremhendelser er som oftest lokale av karakter. Gode data for vind og nedbør er viktig, blant annet med sikte på å kunne varsle framtidige ekstremværhendelser bedre enn i dag, og dermed hindre tap av liv og materielle skader.

På mange samfunnsområder vil klimaovervåking være viktig for å avdekke endringer og kartlegge konsekvenser av klimaendringene. Fordi konsekvensene av naturhendelser som stormer, flom eller skred kan være store, er det viktig å øke kunnskapen om hvordan klimaendringene påvirker sannsynligheten for slike hendelser. Det er blant annet et behov for mer kunnskap om hvordan skredrisiko påvirkes. Ofte er klimaovervåking knyttet til forskningsprosjekter eller sektormyndighetenes forvaltningsoppgaver. Det er for eksempel grunnleggende for fiskeriforvaltningen å ha gode overvåkingsserier for å fange opp endringer forvaltningen bør ta hensyn til. For å sikre at myndighetene kan ha oversikt over klimaendringenes samlede virkning på naturen og viktige samfunnsområder må overvåkingsaktiviteter koordineres. Det kan også være behov for å samle inn og samordne resultater og analyser som grunnlag for utvikling av ny politikk og konkrete tilpasningstiltak på tvers av sektorene.

5.2 Tilrettelagt kunnskap om fremtidens klima

Klimaendringene skaper et behov for en allmenn tjeneste som kan levere informasjon om dagens og fremtidens klima, og bidra til å omsette klimakunnskap til praktisk klimatilpasningsarbeid. De som driver kommunal arealplanlegging vil vite hvordan sannsynligheten for flom endrer seg i utsatte områder. Bonden vil vite hvordan vekstsesongen og nedbørsmønstre vil forandre seg og fiskeren hvordan fiskeribestanden endres. Den som har ansvaret for et drikkevannsreservoar vil vite hvordan temperatur og avrenning til reservoarene endres. De som har ansvar for samfunnsøkonomiske analyser knyttet til offentlige og private investeringer har behov for kunnskap om hvordan klimaendringene vil påvirke investeringenes utforming og lønnsomhet. Klimaendringene er lettere å ta hensyn til når vi kjenner dagens klima og vet mer om hva vi kan forvente.

Vi har i dag regionale klimamodeller og vi har framskrivninger som gir data om forventende temperaturendringer og nedbørsendringer. Disse framskrivningene er basert på klimamodeller. I dag er framskrivningene tilgjengelige i oversiktskart og i rapporter. I praktisk planlegging blir imidlertid disse kartene for grovmaskede og vil ikke kunne svare til de mer spesifikke kartleggings- og planleggingsbehov ulike aktører har. Enkelte virksomheter og kommuner har som følge av for eksempel deltakelse i forskningsprosjekter fått mer skreddersydde og tilrettelagte data.

Meteorologisk institutt ved Universitetet i Oslo har det nasjonale ansvaret for overvåking av det atmosfæriske klimaet i Norge og for å informere allmennheten om framtidige endringer i klimavariabler som nedbør og temperatur. Havforskningsinstituttet har det tilsvarende ansvaret for det marine klimaet i åpne og kystnære havområder og i fjordene. Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) har det nasjonale ansvaret for overvåking av hydrologi og kryosfære i Norge. Alle tre leverer framskrivninger og bistår med informasjon om ulike klimavariabler til kommuner, fagetater og forskningsinstitusjoner.

Tilrettelagt data har vist seg, sammen med informasjon om dagens klima, å gi et godt utgangspunkt for at virksomheter og kommuner kan vurdere hvordan klimaendringene vil påvirke dem på ulike områder. I NOU 2010: 10 peker tilpasningsutvalget på behovet for å legge bedre til rette for formidling av klimadata, både dagens og fremtidens klima. Regjeringen deler denne vurderingen og vil styrke arbeidet med å formidle relevante klimadata som grunnlag for vurderinger av klimaendringenes virkning på ulike områder. Kommunene har et særlig behov i denne sammenhengen.

De tjenestene som er knyttet til å levere klimadata til ulike aktører omtales som klimatjenester. Internasjonalt er klimatjenester prioritert. Det er høyt på agendaen i EUs rammeprogrammer, og i det nye europeiske fellesprogrammet (Joint Programming Initiative, JPI) for klimaforskning er en av hovedaktivitetene klimatjenester og forskning på disse. Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) har i lang tid hatt fokus på kapasitetsbygging og internasjonal bistand til klimatjenester rettet mot utviklingsland. Norge har hatt en sentral rolle i dette viktige internasjonale arbeidet.

I følge WMO omfatter klimatjenester en lang rekke aktiviteter for å skape og gjøre tilgjengelig informasjon basert på historisk, nåtidig og framtidig klima og på klimaets konsekvenser for natur og samfunn. Klimatjenester omfatter også informasjon og støtte som kan bistå brukeren i valg av riktig produkt for den beslutningen som skal fattes og forklare usikkerheten forbundet med den informasjonen som tilbys.

I Norge ble Norsk senter for klimatjenester etablert under Meteorologisk institutt ved Universitetet i Oslo (Met.no) i 2011 i samarbeid med Norges vassdrags- og energidirektorat og Bjerknessenteret. Bjerknessenteret i Bergen er Norges fremste fagmiljø for klimamodellering og har blant annet bidratt i arbeidet i regi av FNs klimapanel. Meteorologisk Institutt har det overordnede ansvar for senteret. NVE, som er Norges hydrologiske faginstitusjon, overvåker endringer i hydrologi, inkludert flom.

Et viktig formål med etableringen av et senter for klimatjenester er å støtte opp under kommunenes og sektormyndighetenes tilpasningsarbeid. Dette er også et av de konkrete tiltakene utvalget fokuserte på i sine anbefalinger, jf NOU 2010: 10. Det er viktig at dette nye senteret gis nødvendige rammebetingelser så det kan fungere som en praktisk støtte og gjøre det lettere for kommunene å gjennomføre nødvendige analyser av konsekvenser og mulige tilpasningstiltak.

Det norske senteret for klimatjenester bør utvikles med sikte på at de som har ansvar for å vurdere risiko og tilpasse sin virksomhet til klimaendringene kan utføre arbeidet så effektivt og målrettet som mulig.

Senteret vil bidra til å:

  • få fram og koordinere klima- og hydrologiske data og annen relevant informasjon som i dag ligger spredt hos et stort antall statlige aktører

  • bedre formidling av klimadata og hydrologiske framskrivninger til bruk i forvaltningen, særlig i kommunal forvaltning

  • analysere hvordan klimaendringene vil arte seg ulikt i ulike deler av landet, som grunnlag for utviklingen av klimasoner og klimaindekser til bruk i det praktiske tilpasningsarbeidet, jf omtalen i kap 8.5 om infrastruktur og bygninger og stortingsmeldingen om byggpolitikken (Meld. St. 28 (2011–2012) Gode bygg for eit betre samfunn)

  • bidra med kompetanse om klimaendringene gjennom veiledning og kurs i samarbeid med andre myndigheter

Utviklingen av senteret vil skje i nær dialog med brukerne, og senteret deltar i et pilotprosjekt i Troms fylke sammen med DSB for å utvikle og vurdere produkter som kommunene kan benytte for å ta klimatilpasning inn i sin planlegging. IT spiller en avgjørende rolle for klimaforskning. Den grunnleggende klimaforskningen med modellering av klimasystemet krever stor kapasitet for databehandling. Senterets karakter tilsier at bruk og utvikling av IT-baserte verktøy og produkter er en sentral oppgave.

Boks 5.4 Overvåkning og varsling av korttidsnedbør

Det har de senere år vært økende etterspørsel etter informasjon om korttidsnedbør. For å imøtekomme dette behovet har Meteorologisk institutt intensivert overvåkning og analyse av nedbørintensitet. Dette har skjedd både ved forbedring av varslingsmodeller, ved utvidet bruk av radardata, ved økning av sanntidsmålinger av nedbørintensitet, og ved økt forskningsinnsats.

Mens det i 2005 var 50 stasjoner som målte nedbørmengde minst én gang i timen, er antallet i 2012 øket til 170. En rekke stasjoner er opprettet og drives i samarbeid med bl.a. kommuner. Fra de fleste stasjonene blir nedbørdataene overført direkte til Meteorologisk Institutt, der dataene blir kvalitetskontrollert og gjort tilgjengelige på instituttets nettsteder. Kommunene får dataene overført automatisk eller henter selv ut måledata og statistikk (Intensitet-Varighet-Frekvens; IVF-verdier) fra disse nettstedene. I løpet av 2013 vil ca. 100 av instituttets automatiske målestasjoner bli oppgradert slik at nedbør blir registrert med 10 minutters mellomrom.

For store deler av Norge kan informasjon om utstrekning og intensitet av nedbørområder også fås fra værradar. Det er nå ni slike radarer i drift; – de siste som er tatt i bruk er på Hurum (2010) og i Berlevåg (2012). I løpet av 2014 vil det komme ny radar på Sømna i Helgeland. De nyeste radarene gir forbedrede estimat av nedbørintensitet, og kan skille mellom nedbør som snø og regn. Det arbeides fortløpende med å forbedre kvaliteten på nedbørsinformasjon fra radar og med å kombinere radardata med nedbørsmålinger på bakken.

Senteret for klimatjenester i Norge vil gi et bedre grunnlag for det praktiske arbeidet med klimatilpasning. Det er behov for regelmessig oppdatering av klimaframskrivningene for Norge etter hvert som nye resultater fra globale klimamodeller foreligger.

Kompetansen som utvikles i klimatjenestesenteret vil også være relevant i andre sammenhenger, blant annet som grunnlag for å styrke klimahensynet som et element i utviklingspolitikken.

Andre miljøer som leverer relevant kunnskap

Det finnes en rekke andre forskningsinstitutter, universiteter og direktorater som har relevant kompetanse og bidrar med informasjon om hvordan forventete klimaendringer vil arte seg i Norge. Klima- og forurensningsdirektoratet, Statens vegvesen, Havforskningsinstituttet, Norsk polarinstitutt, Jernbaneverket, NILU, Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning, Norsk institutt for skog og landskap og CICERO er eksempler på andre institusjoner med relevant kunnskap. Denne kunnskapen gjøres i en viss utstrekning tilgjengelig for andre allerede i dag. På regjeringens nettsider er mye informasjon samlet på Klimatilpasning.no. Dette nettstedet legger ut tilpasset informasjon fra et bredt spekter av institusjoner med relevant kompetanse. Nettstedet har fram til nå vært drevet av det nasjonale sekretariatet for klimatilpasning i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) er Norges nasjonale kontaktpunkt for FNs klimapanel og koordinerer alle prosesser knytte til klimapanelets arbeid og informerer om resultatene. Klimapanelet vurderer kunnskap om klimasystemet og også mulige tiltak for å redusere utslipp av klimagasser og hvordan samfunnet kan tilpasses både gradvise klimaendringer og ekstremvær. Dette gir et godt grunnlag for å bistå i arbeidet med det norske kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning.

Klif har ansvar for resultatoppfølging av det nasjonale arbeidet med klimagassutslipp og internasjonal rapportering. Klif har også et ansvar for å sikre klimatilpasning i sektorer de har ansvar for, for eksempel vann og avløp og avfallsdeponier. Dette er et godt grunnlag for å se sammenhenger mellom utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Klif har også ansvar for å vurdere om klimaendringene påvirker øvrig forurensning og belastning, og må justere reguleringen av andre sektorer for å unngå dette.

Det norske senteret for klimatjenester må utvikles i et nært samarbeid med berørte etater. Det må også vurderes nærmere om enkelte etater og forskningsinstitutter bør knyttes til senteret i tillegg til de som er tilknyttet i dag.

5.3 Kartgrunnlaget

Planleggere og politikere trenger kunnskap om arealenes kvaliteter og verdi for samfunnet for å kunne vurdere risiko og sikre god planlegging. Et godt kartgrunnlag som gir presis geografisk informasjon er derfor et viktig utgangspunkt for å kunne vurdere hvilken risiko klimaendringene innebærer på aktuelle samfunnsområder.

Dette gjelder informasjon om en rekke forhold, bl.a. bygninger, infrastruktur, arealbruk, vassdrag, havnivå og høydegrunnlag.

Det generelle kartgrunnlaget vi har i dag er på mange områder bra, særlig i aktive utbyggingsområder hvor datagrunnlaget vedlikeholdes gjennom samfinansiering. Det er likevel behov for mer sammenhengende og nøyaktig kartlegging for å få et tilfredsstillende grunnlag for bl.a. risiko og sårbarhetsanalyser og for flom og skredkartlegging. Behovet for bedre informasjon til planlegging og beredskap vil være økende. Det er også behov for raskt og effektivt å kunne sette sammen informasjon fra ulike kilder.

Behov for å overvåke havnivået

Overvåking av havnivået er en internasjonal utfordring. I Norge ligger ansvaret for dette til Statens kartverk. Dette omfatter tidevannsmålinger langs hele kysten og en rekke geodetiske overvåkningsprogrammer. Norge gir et vesentlig bidrag til det internasjonale samarbeidet med moderniseringen av Kartverkets geodetiske observatorium i Ny-Ålesund.

De vitenskaplige og teknologiske utfordringene med å måle de faktiske endringene i havnivået er betydelig. Målingene må skje med svært høy presisjon og pålitelighet for å kunne sammenliknes over store avstander jorda rundt. Det er også store utfordringer knyttet til modelleringen av framtidige endringer i havnivået på regionalt nivå da disse endringene er sterkt påvirket av jordas tyngdefelt og hvordan dette tyngdefeltet varierer. I tillegg hever deler av kysten seg som resultat av den skandinaviske landhevingen etter siste istid. Kartverket har derfor lagt betydelig vekt på å styrke sin geodetiske kompetanse. Kartverket vil fortsette med dette for å kunne gi nødvendig støtte til norsk og internasjonal klimaforskning.

Behov for detaljerte høydedata

I kommunal planlegging er det stort behov for bedre kart som grunnlag for lovpålagte risiko- og sårbarhetsvurderinger. Topografiske variasjoner som ikke kommer fram i mer grovmaskede kart, kan ha stor betydning for planlegging i områder hvor det er eller ventes å bli høy risiko for for eksempel flom i bekkefar.

I Meld. St. 15 (2011–2012) redegjør regjeringen for arbeidet med å forebygge tap av liv og skade som følge av flom og skred. Vurdering og kartlegging av fare og risiko knyttet til flom og skred krever en stor mengde informasjon. Spesielt viktig for flom- og skredanalyser er detaljert høydeinformasjon, som grunnlag for analyser av terrengforhold og strukturer.

Den mest kostnadseffektive måten å etablere slik høydeinformasjon, er med laserskanning fra fly. Totalt er det i dag skannet ca. 100 000 km2 med ulik detaljeringsgrad. Arbeidet skjer i samarbeid mellom statlige fagetater og kommunene som lokale prosjekter i forvaltningssamarbeidet Geovekst.

Behov for data om ledningsnett og annen infrastruktur

Klimaendringene fører til økt sårbarhet for installasjoner som er utsatt for vind, flom og skred, for eksempel ledninger og kabler beregnet på el-forsyning og ekom. For noen typer ledninger kan kabling i bakken gi beskyttelse mot vær og vind og det er ventet at en større andel av ledningsnettet i fremtiden vil legges i grunnen. I undergrunnen vil slike ledninger ligge beskyttet og som hovedregel få en lengre levetid. Ulempen er at det kan være trangt om plassen når mange ulike aktører skal benytte samme areal til sine installasjoner, og at det er mer krevende og kostbart å vedlikeholde installasjonene. For kraftledninger er det også flere avveininger som må gjøres, blant annet må det tas hensyn til kostnader og reparasjonstid. Som hovedregel vil bruken av kabel i bakken for kraftforsyning økes når det gjelder transport av strøm med lavere spenningsnivåer (nett inntil 22kV), mens praksis er mer restriktiv når det gjelder bruk av kabel for høyere spenningsnivåer.

Samfunnets avhengighet av infrastrukturen i grunnen gjør at det stadig stilles strengere krav til god tilgjengelighet for å kunne ivareta løpende drift og utbedringsbehov. Kravene til sikkerhet og pålitelighet, kombinert med at det er et stort antall netteiere i Norge som skal forholde seg til ulike kommunale, fylkeskommunale og statlige vegeiere, forsterker utfordringene.

Oversikt over hva som ligger i grunnen og den eksakte posisjonen, er viktig for effektivt samarbeid. Det er etablert et system med gravemeldinger som skal innhentes før man graver. For energisidens del er det også viktig å presisere at informasjon om traseer ofte vil være underlagt taushetsplikt og ikke framgå av offentlige kart, men slik informasjon er likevel tilgjengelig for alle som har et tjenstlig behov for det. Manglende kunnskap på ledningsområdet skaper unødvendige graveskader, økt gravetid og samhandlingsproblemer blant aktørene. Miljøverndepartementet har i samarbeid med en rekke ulike bransjeorganisasjoner på ledningssiden gått sammen om å etablere et samarbeidsforum for å kartlegge og vurdere hvordan de ulike utfordringene kan løses. Regjeringen ønsker å videreføre dette samarbeidet med tanke på å få bedre samordning.

Boks 5.5 Klimautfordringer og tilpasningsbehov på ledningsområdet

  • Økt fokus på klimatilpasning, tilgjengelighet, pålitelighet og samfunnssikkerhet, beredskap og sårbarhet.

  • Behov for å legge mer infrastruktur i bakken med økt bruk av jomfruelig mark og store kostnader knyttet til vedlikehold og flytting av ledninger.

  • Økt gjensidig avhengighet mellom offentlige myndigheter og private aktører.

  • Behov for mer samordning og bedre samhandling mellom myndigheter på nasjonalt nivå.

  • Behov for bedre bestemmelser om registreringsplikt, dokumentasjon, standardisert innmålingsmetode, forvaltning og utveksling av lednings- og infrastrukturdata.

  • Dårlig samordning av gravearbeidene skaper unødige konflikter mellom offentlige vegmyndigheter, vegeier og ledningsaktørene.

Samarbeid om etablering og forvaltning av kartgrunnlaget

Geografisk informasjon og geografiske informasjonssystemer skal dekke behov over et stort spekter av samfunnsområder. Presis geografisk informasjon vil være en viktig del av grunnlaget for å kunne vurdere klimarisiko og effekt av tiltak for å redusere slik risiko. Informasjon om vegetasjonsdekke, jordsmonn, geofysiske forhold, havnivå, tidevann og landheving er viktig for dokumentasjon av utviklingen og endringer både som følge av naturlige geofysiske prosesser og som følge av klimaendringene. Statens kartverk har ansvar for klimatilpasning på sine fagområder og bidrag til øvrige sektorers arbeid. For arealforvaltning, skog og jordbruksproduksjon, for samferdsel og kommunikasjon og for risiko og sårbarhetsvurderinger er det viktig med oppdatert og godt tilgjengelig kart- og geodatagrunnlag både som verktøy i forvaltningen og analyser, og også som verktøy i dokumentasjon av endringer. Detaljert geografisk informasjon vil sammen med skalerte klimaframskrivninger styrke grunnlaget for tilpasningsarbeidet på ulike samfunnsområder.

Lov om infrastruktur for geografisk informasjon (geodataloven) pålegger statlige fagetater og kommunene å dele kartgrunnlaget og gjøre dette tilgjengelig i elektronisk form. Dette vil på sikt gi bedre oversikt og tilgang til basisdata og temadata som er nødvendig for offentlig forvaltning for arealplanlegging, naturforvaltning, risiko og sårbarhetsanalyser, klimatilpasning m.m.

Statens kartverk koordinerer geodatasamarbeidet sentralt og i fylkene. Kartverket har opprettet et eget sekretariat for å ivareta dette arbeidet. I hvert fylke er det opprettet et samordningsutvalg/geodatautvalg med representanter for hver av partene, som skal gi råd til Kartverket i å prioritere kartleggingsprosjekter og utarbeide geodataplaner.

Til toppen
Til dokumentets forside