5 En bred og aktiv næringspolitikk

Næringspolitikken favner bredt. Nesten alle politikkområder påvirker næringslivets rammevilkår. Derfor er det viktig at en bred og aktiv næringspolitikk legger vekt på næringsdimensjonen ved de ulike politikkområdene. Regjeringens mål er at alle politikkområder også skal bidra til å bygge opp under målsettingen om arbeid til alle og en sterk økonomisk utvikling. Samtidig ser vi hvordan andre viktige mål gir rammer og muligheter for næringsutviklingen. For regjeringen er det særlig viktig at miljø- og klimadimensjonen står sentralt i utviklingen av den brede og aktive næringspolitikken på alle relevante områder.

Finans- og pengepolitikken, miljøpolitikken, arbeidslivspolitikken, samferdselspolitikken, og kunnskapspolitikken er alle viktige rammebetingelser for næringslivet. Andre viktige rammebetingelser følger også av EØS-avtalen. Regjeringens prioriteringer fremgår av Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU – Sentrale prioriteringer og virkemidler i norsk europapolitikk.

Gode rammebetingelser og ordninger som stimulerer til innovasjon og nyskaping gjør at de beste bedriftene har muligheten til å lykkes. Dette er en forutsetning for vår fremtidige velstand.

Selv om vi ikke vet nøyaktig hva vi skal leve av i fremtiden, vet vi hva næringslivet er gode på i dag og hva norsk næringsliv derfor vil bygge videre på. Et område hvor norsk næringsliv i dag er verdensledende, er offshore-næringen der norsk teknologi og kompetanse er etterspurt i hele verden. Da oljealderen i Norge var i sin begynnelse, var kompetansen som allerede fantes i norsk næringsliv, en forutsetning for å utvikle næringen til å bli det verdensledende industrimiljøet vi kjenner i dag. Det samme var samspillet mellom myndighetene og næringslivet.

De valgene vi tar i dag, får konsekvenser for våre muligheter i fremtiden. Det er næringslivet selv som utvikler de områdene vi er gode på, og ivaretar den kompetansen som er bygd opp. Samtidig er det viktig å ha et langsiktig perspektiv som sikrer at kortsiktige svingninger ikke ødelegger for mulighetene vi har i fremtiden.

Det er lettere å bygge ned næringsliv, kultur og kompetanse enn å bygge det opp. Det er derfor viktig for regjeringen å ivareta den kompetansen og de miljøene som finnes i ulike næringer, som bidrar til sysselsetting og som er viktige for å løse fremtidens store samfunnsmessige utfordringer. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen valgt å fremheve noen områder av stor betydning for Norge: energi, miljøteknologi, maritime næringer, marine næringer og reiseliv. Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk og satsinger for å realisere potensialet for vekst og økt verdiskaping på disse områdene. Næringspolitikken er imidlertid ikke begrenset til disse satsingene. Regjeringen fører en bred og aktiv næringspolitikk for å stimulere veksten og verdiskapingen i hele næringslivet i hele landet.

De overordnede rammevilkårene og de næringspolitiske virkemidlene skal sammen gi næringslivet de beste forutsetningene for å skape verdier og bidra til vekst. De næringspolitiske virkemidlene skal bidra til å finansiere forskning, innovasjon og internasjonalisering som markedet ellers ikke ville finansiert i tilstrekkelig grad. Koordinerte satsinger kan på enkeltområder gjennom utdanning, kunnskap, infrastruktur og finansiering, gi enkeltbedrifter og næringsklynger muligheter de ikke kan skape alene.

Det er en forutsetning at bedrifter som ikke er lønnsomme på sikt legges ned for å frigjøre ressurser til et nytt, fremvoksende næringsliv. Den samlede politikken skal imidlertid bidra til et klima der folk tør å satse og at de som satser har mulighet til å lykkes.

5.1 Arbeidskraften

Arbeidskraften er vår klart viktigste ressurs, og god utnyttelse av denne ressursen er essensielt for vår samlede verdiskaping og velferd. Regjeringen legger stor vekt på å fremme et velfungerende arbeidsmarked som bidrar til høy sysselsetting. Å få folk som er ledige, raskest mulig tilbake i jobb er viktig av flere grunner. Først og fremst er det viktig for den enkelte. Men samfunnsøkonomisk representerer ledighet en sløsing av ressurser som ikke kan vinnes tilbake; ledighet reduserer verdiskapingen. For næringslivet representerer en god arbeidslivspolitikk et gode og et konkurransemessig fortrinn. Gode velferdsordninger og arbeidsmarkedstiltak kan skape større trygghet for den enkelte i arbeidsmarkedet. Innovasjon, entreprenørskap og nyskaping kan bli lettere å velge når man ikke risikerer å miste alt dersom man mislykkes. Velferds- og arbeidslivspolitikken kan derfor ha stor betydning for vår verdiskapingsevne.

Arbeid til alle er hovedmålet for regjeringens økonomiske politikk. Høy yrkesdeltakelse er en forutsetning for høy verdiskaping. Det muliggjør opprettholdelse og videreutvikling av velferdssamfunnet. Dette ligger til grunn for utformingen av den økonomiske politikken, det inntektspolitiske samarbeidet, arbeidslivspolitikken og et inkluderende arbeidsliv.

Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til høy sysselsetting og sikre økonomisk trygghet for personer som står varig, eller midlertidig, utenfor arbeidslivet. Den norske velferdsmodellen er kjennetegnet av gode velferdsordninger som blant annet sikrer livsopphold for personer som ikke kan arbeide, eller bare delvis kan være i arbeid. Norge har sammenliknet med andre land klart å kombinere høy yrkesdeltakelse med et relativt høyt nivå på ytelser. At vi i stor grad lykkes med dette skyldes flere forhold, blant annet har vektleggingen av arbeidslinja blitt trukket frem.

Tilknytning til arbeidslivet er en vesentlig faktor for den enkeltes helse. Dette er også omtalt i den nye stortingsmeldingen som regjeringen la frem i april, Meld. St 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen. Det er nettopp i tider med lav ledighet som er gode tider for å få flere inn i arbeidslivet.

I Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv understreker regjeringen hvor viktig det er med en god arbeidslivspolitikk. Meldingen viser at arbeidsforholdene i Norge er gode for det store flertallet. Det blir pekt på viktigheten av samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. En bred dialog mellom arbeidstaker- og arbeidsgiver-organisasjonene fører til en felles forståelse for arbeidslivspolitikken og utfordringene man står overfor. Samarbeidet har bidratt til utviklingen av et godt og inkluderende arbeidsliv. I meldingen legges det også vekt på at det regelverket som eksisterer i dag, er godt balansert og fleksibelt i den forstand at det gir mulighet for tilpasning til forholdene og behovene i de ulike virksomhetene.

Godt arbeidsmiljø og trygge og stabile arbeidsplasser er et mål i seg selv, men virker også positivt på verdiskapingen i den enkelte bedrift. Stabile arbeidsforhold vil gjøre det mer gunstig for bedriftene å investere i arbeidstakernes kompetanse. Godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsplasser vil trolig føre til lavere sykefravær.

En god politikk knyttet til arbeidsinnvandring er en viktig del av arbeidslivspolitikken. Etterspørselen etter arbeidskraft varierer og mange bedrifter har vekslende ordretilgang. Muligheten for midlertidige ansettelser og bruk av utenlandsk arbeidskraft medvirker til å gjøre norske virksomheter mer fleksible overfor svingninger i etterspørselen. Samtidig er trygge og stabile arbeidsforhold viktig for integreringen og for at arbeidsinnvandrere skal lære seg språket og den norske arbeidskulturen. Norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare seg i konkurransen med internasjonale selskaper. Norske bedrifter må derfor kunne tiltrekke seg personer med relevant kompetanse fra utlandet for å styrke innovasjons- og verdiskapingsevnen i årene fremover. Samtidig har det vært tilfeller hvor utenlandske arbeidstakere har fått lønns- og arbeidsvilkår som er uakseptable sammenlignet med standarden ellers i norsk arbeidsliv. For regjeringen er det derfor viktig å fortsette innsatsen mot sosial dumping. Alle arbeidstakere skal være sikret anstendige arbeidsforhold. Det er viktig for seriøse aktører i næringslivet at det finnes regelsett og tiltak mot sosial dumping og useriøse aktører i markedet. Slik sikrer man likere konkurransevilkår. Åpenhet for arbeidsinnvandring og innsats mot sosial dumping var viktige utgangspunkt for regjeringens utforming av en samlet arbeidsinnvandringspolitikk slik den er beskrevet i St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring. Her er flere politikkområder drøftet, og både behovet for endringer i utlendingsregelverket, enklere og raskere saksbehandling, bedre informasjon og synliggjøring, integrering og videreutvikling av arbeidet mot sosial dumping påpekes. Mye av dette er senere fulgt opp med konkrete endringer i regelverket for arbeidslivet.

Norge trenger kompetanse og arbeidskraft. Gevinstene ved en mer mangfoldig befolkning avhenger av hvordan arbeidslivet og myndighetene legger til rette for at innvandrere får brukt sin kompetanse og arbeidskraft. Dette er et viktig perspektiv også i Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk – Mangfold og fellesskap. Meldingen peker på at det er særlig er utfordringer på tre områder – godkjenning av utdanning og yrkeskvalifikasjoner fra utlandet, rekruttering av innvandrere og etablering av egne bedrifter. Et viktig tiltak i meldingen er at det i 2013 skal legges frem en ny handlingsplan med konkrete tiltak for bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet.

Arbeidslinjas grunnlag ligger i den betydningen arbeid har for privat og kollektiv velferd. Deltakelse i arbeidslivet har betydning for den enkeltes muligheter til selvrealisering og forsørgelse. For den enkelte er arbeid en kilde til inntekt, økonomisk trygghet og selvrealisering. Samtidig bidrar deltakelse i arbeidslivet til å øke den kollektive velferden, redusere økonomiske og sosiale forskjeller og hindre fattigdom, jf. også Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen. Selv om petroleumsinntektene setter Norge i en gunstig situasjon sammenliknet med mange andre land, er det utviklingen i den totale økonomien som over tid er hovedgrunnlaget for produksjon, sysselsetting og inntekt. Det understrekes klart i Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013 at høy sysselsetting er en forutsetning for å kunne opprettholde og videreutvikle den norske velferdsmodellen.

Arbeids- og velferdspolitikken omfatter en bred innsats på en rekke områder og med ulike tilnærminger for å fremme målet om arbeid til alle. Hovedelementer i realiseringen av arbeidslinja er:

• At det føres en aktiv politikk for høy yrkesdeltakelse.

• At forholdene i arbeidslivet legger til rette for å hindre utstøting.

• At det skal lønne seg å arbeide.

Et velfungerende arbeidsmarked med stabile rammebetingelser er viktig for å fremme målet om arbeid for alle. Den generelle utviklingen på arbeidsmarkedet har innvirkning også på utsatte gruppers muligheter i arbeidslivet, selv om høy arbeidskraftetterspørsel ikke er en garanti for økt sysselsetting blant marginale grupper. Den aktive arbeidslivspolitikken har som mål å legge til rette for høy yrkesdeltakelse og god utnyttelse av arbeidskraften. Vekt på formidling av arbeidskraft, informasjon og rådgiving om arbeidsmarkedet, og bruk av aktive, arbeidsrettede tiltak overfor arbeidsledige og personer med nedsatt arbeidsevne, bidrar til å motvirke langvarig ledighet og helserelatert fravær og hindre utstøting fra arbeidslivet. Oppfølgingstiltak, kvalifiseringstiltak, ulike former for tilrettelegging, motivasjonstiltak mv. er viktige virkemidler i realiseringen av arbeidslinja. Den aktive arbeidslivspolitikken er således en viktig del av arbeidet med å sikre flere mulighet til arbeid. Den aktive innsatsen for å få innvandrere i arbeid gjennom tiltak i integreringspolitikken inngår også i arbeidslinja.

Videregående opplæring blir en stadig viktigere forutsetning for å få en stabil tilknytning til arbeidslivet, og for å dekke arbeidsmarkedets behov for kompetanse. Dette ble blant annet diskutert i St.meld. nr. 44 (2008–2009) Utdanningslinja hvor regjeringen blant annet legger vekt på tidlig innsats som en hovedstrategi for å sikre alle en god utdanning og forhindre frafall. Styrking og systematisering av samarbeidet mellom arbeidsmarkeds- og utdanningsmyndighetene har derfor også vært viktig de siste årene.

Arbeidsplassen er den viktigste arenaen for å forebygge utstøting fra arbeidslivet, og det er på den enkelte arbeidsplassen at utstøting skal hindres og inkludering virkeliggjøres. Et godt arbeidsliv er viktig for å sikre at folk ikke blir syke av jobben og faller ut av arbeidslivet. Det er også en forutsetning for at personer med nedsatt arbeidsevne skal kunne delta i arbeidslivet. Gode arbeidsvilkår og et godt arbeidsmiljø er således viktige verktøy for å oppnå målet om at flest mulig skal delta i arbeidslivet. Dette ansvaret deler myndighetene med partene i arbeidslivet, og samarbeidet om oppfølging av IA-avtalen er derfor viktig i arbeidet med å øke deltakelsen i arbeidslivet. Dette er drøftet i Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv.

At det skal lønne seg å arbeide, gir føringer for utformingen av velferdsordningene og inntektssikringssystemet. Disse skal være utformet slik at man opparbeider rettigheter gjennom arbeid og at det skal lønne seg å gå over til arbeid. Deltakelse i arbeidslivet gir god inntektssikring ved ledighet, sykdom og eventuell uførhet siden stønadsinntekter ofte avhenger av tidligere arbeidsinntekt. Siden ytelsesnivået for de aller fleste er basert på tidligere inntekt, er nivået i inntektssikringsordningene i dag slik at de fleste vil få høyere inntekt dersom de går fra trygd til arbeid. Dette stimulerer til deltakelse i arbeidslivet og bidrar til å underbygge arbeidslinja.

Selv om sysselsettingen er høy og ledigheten er lav, er det et mål å få inkludert flere av de som står utenfor arbeidslivet. I de senere årene er det derfor gjennomført en rekke reformer og tiltak i arbeids- og velferdspolitikken med sikte på å støtte opp under arbeidslinja. Et viktig mål for mange av reformene er å få flest mulig til å stå lengst mulig i arbeid. Det gjelder blant annet NAV-reformen, innføring av ny alderspensjon, ny uførepensjon, satsingen på Inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og innføring av flere nye tiltak og virkemidler i arbeids- og velferdsforvaltningen. Forebyggende tiltak på arbeidsplassen for å hindre utstøting, tettere oppfølging av sykmeldte, mer vekt på den enkelte brukers arbeidsevne enn på helsemessige og sosiale hindringer, og økt vekt på tett og individuelt tilpasset oppfølging, er viktige reformelementer for å styrke arbeidslinja de senere årene. Etter regjeringens vurdering er det lagt et godt rammeverk. Flere av reformene og tiltakene har virket i kort tid. Pensjonsreformen, som står i en særstilling blant de endringene som er gjennomført de siste årene, er forventet å virke sterkere over tid. Den nye uførepensjonen vil først innføres i 2015. Det er derfor for tidlig å konkludere om de langsiktige virkningene av reformene.

5.1.1 Likestilling

Regjeringen har som mål å gi alle kvinner og menn i Norge like rettigheter og muligheter til å delta i samfunnet. Alles interesser, perspektiver og kompetanse skal ivaretas og brukes. Regjeringen vil legge til rette for at kvinner på lik linje med menn skal kunne delta i næringslivet. Målet for regjeringens næringspolitikk er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv lønner det seg å gjennomføre likestilling mellom kjønnene. Det at kvinner deltar i yrkeslivet, nesten på lik linje som menn, har ført til økt verdiskaping for det norske samfunnet.

Kvinner har høy yrkesdeltakelse, utgjør tre av fem studenter ved universiteter og høyskoler og utgjør en stor kundegruppe. Samtidig utgjør kvinner i underkant av 25 pst. av entreprenørene og 17 pst. av aksjeselskapenes styremedlemmene er kvinner i Norge. Kvinners ressurser og kompetanse bør utnyttes bedre i næringslivet. Økt entreprenørskap blant kvinner vil kunne skape et mer mangfoldig og likestilt næringsliv, med større evne til omstilling og innovasjon. Regjeringen lanserte i 2008 en handlingsplan for økt entreprenørskap blant kvinner. Handlingsplanen inneholdt 12 tiltak, og var forankret i sju departementer. Planen ble midtveisevaluert i 2011. Hovedkonklusjonen er at tiltakene har bidratt til å styrke arbeidet med likestilling i næringslivet.

Når det gjelder styresammensetning, legger regjeringen vekt på forskjeller i erfaringsbakgrunn. Et kompetent og relevant mangfold gir et bredere beslutningsgrunnlag, og regjeringen mener dette hever kvaliteten på styrearbeidet. Dette var motivasjonen da det i 2003 ble innført krav om kjønnsbalanse i styrene i alle offentlig eide foretak, enkelte særlovsselskaper, interkommunale selskap samt ASA. Dette har vist seg å være et effektivt virkemiddel for å øke andelen kvinner i disse styrene; i 2003 var andelen på 7 pst. og allerede i 2008 hadde den steget til 40 pst. I henholdsvis 2008 og 2010 ble det også innført krav om kjønnsbalanse i styrene i samvirkeforetak og kommunale aksjeselskaper. Et tilsvarende lovkrav gjelder ikke for privateide aksjeselskaper (AS).

De fleste aksjeselskap, AS, har få eiere og neste halvparten av alle AS hadde ett styremedlem i 2012 og vil derfor aldri kunne oppnå jevn kjønnsfordeling.

Andelen kvinner i aksjeselskapsstyrene er per i dag 17 pst., 72 pst. av selskapene har bare mannlige styrerepresentanter.1 Det er gjerne eierne selv som sitter i styret, og som står for forvaltningen av selskapet. Dette gir et markant skille mellom aksjeselskapene og allmennaksjeselskapene, ASA. Selskapsformen ASA ble innført nettopp for å trekke et hensiktsmessig skille mellom «små» og «store» aksjeselskaper, med ASA som de store aksjeselskapene med mange aksjeeiere og flere styrerepresentanter per selskap.

Det er flere årsaker til at sammensetningen av menn og kvinner i AS-styrer er ujevn. Med en relativt jevn fordeling i utdanningsnivået, kan den ujevne fordelingen av menn og kvinner i ledende posisjoner, som styreverv, være et tegn på at kvinners investering i utdanning gir lavere avkastning enn menns.2 Samfunnsøkonomisk er det et ressurstap at kompetanse ikke tas i bruk. Utdanning er imidlertid ikke den eneste variabelen som kvalifiserer til kompetanse og styreverv. Kravet til relevant kompetanse er sentralt for alle styreverv. Det er fortsatt en overvekt av menn som starter opp, driver og er ansatte i private bedrifter. I 2011 hadde 57 pst. av de nyetablerte foretakene kun menn som ansatte.3 Noen virksomheter har over tid systematisk arbeidet for å øke andelen kvinner på ledernivå, og disse kan i dag vise resultater med en jevn kjønnsbalanse i ledelse og styrer. Det å lære av disse bedriftene, og gjøre metodene/lærdommen tilgjengelig for andre bedrifter, kan være en effektiv måte å øke rekrutteringen av styredyktige kvinner på, se boks 5.1.

Endringer i kjønnsbalansen i ASA-styrer og andre offentlige selskapsstyrer etter at loven trådte i kraft, har hatt begrensede ringvirkninger til styrer i andre selskapsformer. Regjeringen mener imidlertid at kjønnsbalanse er målet også i aksjeselskapsstyrene. Hensynet til arbeid, ressursutnyttelse, demokrati og likestilling er sentrale begrunnelser for å nå det målet. Regjeringen vil i første omgang legge opp til en innsats der man i dialog med næringslivet og arbeidslivets parter vurderer ikke-rettslige tiltak for å styrke kjønnsbalansen. Dette er en utvikling vi også ser internasjonalt blant annet i EU.

5.2 Kunnskap og kompetanse

Ny teknologi, nye arbeidsformer og nye produksjonsprosesser gjør at mange arbeidsoppgaver blir mer avanserte og kunnskapsintensive. I mange bedrifter er de ansattes kunnskap den aller viktigste kapitalen. Næringslivet konkurrerer derfor i økende grad på arbeidsstyrkens kvalitet, både i form av kunnskap og kompetanse. Kravene til god kompetanse er viktig i alle deler av arbeidsmarkedet. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå anslår at Norge vil trenge både flere personer med relevant fagopplæring og høyere utdanning i årene frem mot 2030, mens andelen av de sysselsatte med kun ungdomsskole vil falle med 50 pst. i samme periode.4

Å satse på utdanning og kompetanse er en av regjeringens viktigste prioriteringer. Et kunnskapsbasert arbeidsliv og varierte arbeidsoppgaver gjør at kompetansen i virksomhetene heves kontinuerlig. Flat struktur og korte maktavstander på norske arbeidsplasser åpner for kontinuerlig kompetanseutvikling, noe som i neste omgang styrker innovasjonsevnen i norske bedrifter. Kunnskap og kompetanse gjør også hver enkelt av oss friere. Friere til å skifte arbeid og friere til å forme vår egen arbeidshverdag. Det at vi som arbeidstagere får stadig mer kunnskap og kompetanse er altså ikke bare bra for økonomien og konkurranseevnen. Det er også en del av et større frihetsprosjekt. Et utdanningssystem av høy kvalitet er en av de viktigste forutsetningene for utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv. Ettersom andelen av den norske befolkningen med høyere utdanning stiger, vil en av de største utfordringene være å få ungdom til å velge utdannelser som gir kompetanse som arbeidslivet har behov for. Utvikling av ny teknologi vil være en forutsetning for innovasjon og omstilling, og for å sikre at vi også i fremtiden har et kunnskapsbasert næringsliv som hevder seg i internasjonal konkurranse. Utviklingen innenfor bl.a. olje- og gassnæringen, prosessindustrien, maritime næringer, landbruksnæringen, marine næringer og andre teknologidrevne næringer avhenger i stor grad av tilgangen på realfaglig kompetanse. En aldrende ingeniørstand bidrar til at rekrutteringsbehovet blir ekstra sterkt. Næringslivet opplever mangel på ingeniør- og realfagskompetanse, derfor har regjeringen fremmet en rekke tiltak for å øke søkningen til disse studieretningene i sin realfagsstrategi.5 De siste fem årene har vi sett en økning i opptaket til ingeniør- og teknologiutdanning. Mens det ble tatt opp om lag 5000 studenter årlig på første halvdel av 2000-tallet, ble det tatt opp nesten 7500 studenter i 2012, jf. figur 5.1.

Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, database for statistikk om høgre utdanning

Norske høyere utdanningsinstitusjoner har høy grad av selvbestemmelse, og er avhengig av å selv sikre relevant informasjon om samfunnets behov for utdanninger. For å fremme samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv, og for å sikre at studenter får utdanning som er relevant for arbeidslivet, har regjeringen vedtatt at alle utdanningsinstitusjonene skal ha opprettet Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA).

Etter hvert som befolkningen blir eldre, blir andelen yrkesaktive mindre. De neste femti årene kan antallet personer over 67 år nesten fordobles i forhold til personer i yrkesaktiv alder ifølge Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Knapphet på arbeidskraft krever at vi får enda mer ut av hver enkelt medarbeider. Dette forutsetter god organisering, involvering og kontinuerlig utvikling av kompetanse gjennom hele livsløpet. Derfor er det avgjørende at arbeidstakerne har gode muligheter for kompetanseutvikling, både gjennom det daglige arbeidet og formell etter- og videreutdanning.

Næringslivet har behov for arbeidskraft med både praktisk erfaring og teoretisk kunnskap. Det gjøres nå en viktig jobb for å utvide den såkalte Y-veien fra yrkesfag, der personer med relevante fag- og svennebrev gis mulighet til å søke opptak til ingeniørutdanninger. En annen ordning, TAF, Teknisk allmennfag, startet som et forsøksprosjekt i Hordaland i 1992, og er en fireårig kombinasjonsutdanning basert på teoriundervisning i skole og praksis i bedrift. Elevene får opplæring på begge opplæringsarenaene i alle fire årene. Tilbudet innebærer at elevene etter fire år oppnår både yrkeskompetanse og studiekompetanse. Ordningen krever utstrakt samarbeid med lokalt næringsliv og er prøvd ut i flere fylker.

Mesterutdanningen bygger på fag- eller svennebrev. Utdanningen er en etablererutdanning. Den gir en faglig og merkantil kompetanse som gir kunnskap og innsikt i å utvikle, lede og drive virksomhet. Utdanningen kan gjennomføres samtidig som man er i fullt arbeid. Det innebærer at man likevel bidrar til verdiskaping selv om man er under utdanning.

Mesterbrevet er den høyeste kompetansen en håndverker kan oppnå innen eget fag. Formålet med ordningen er å sikre status, styrke rekrutteringen og opplæringen i håndverksfagene, samt sikre etablering og sunn drift av bedriftene. Det er om lag 17 500 aktive mestere fordelt på 73 forskjellige fag, og ved utgangen av 2012 var 77 pst. av mesterne tilknyttet fag innenfor bygge- og anleggsnæringen. Ordningen har derfor stor betydning for kompetanse og faglig oppdatering i bygge- og anleggsnæringen.

Mesterutdanningens særpreg er at den utvikles og holdes løpende oppdatert i samarbeid med partene på bransjenivå. For å imøtekomme sterkt økende kompetansekrav, både nasjonalt og internasjonalt, satses det nå på fornying av både innhold og struktur i utdanningen. Nye krav fra myndighetene, spesielt overfor byggenæringen, understreker dette behovet. Mesterbrevordningen er et næringspolitisk virkemiddel, og siktemålet med mesterutdanningen er å gi kunnskap og kompetanse til å drive en lønnsom og seriøs virksomhet og utføre tjenester i henhold til myndighetskrav.

God rekrutteringen til, og å hindre frafallet fra yrkesfagopplæringen er avgjørende for rekrutteringen til mesterbrevutdanningen. I tillegg er det viktig at mesterbrevordningen videreutvikles og fornyes. Nærings- og handelsdepartementet har dialog med Mesterbrevnemnda om utvikling av mesterbrevordningen. Departementet vil bidra til å finne løsninger som legger til rette for en god utvikling av mesterbrevordningen, og vurdere konkrete forslag fra Mesterbrevnemnda til tiltak for å utvikle mesterbrevordningen.

Statistisk sentralbyrås fremskrivningsrapport fra 2010 viser at etterspørselen etter arbeidstakere med fag- og yrkesopplæring vil øke frem mot 2030. Med denne etterspørselsveksten som bakteppe, er det viktig at arbeidet med å få flere til å gjennomføre yrkesfaglig utdanning lykkes. Den norske fagarbeideren er kjent for stor grad av selvstendighet, og kan ikke erstattes fullt ut av ufaglært arbeidskraft. Det er imidlertid ikke like stor etterspørsel etter arbeidskraft fra alle opplæringstilbudene i fag- og yrkesopplæringen. Kunnskapsdepartementet vil gjennomgå tilbudsstrukturen i samarbeid med partene i arbeidslivet og andre relevante aktører for å forbedre kvaliteten på og relevansen av fag- og yrkesopplæringen.

Vi vet at mange elever faller fra etter grunnkurset i fag- og yrkesopplæringen fordi de ikke får tilbud om læreplass, og mange av disse mangler motivasjonen for videre teoretisk skolegang. Regjeringen og partene i arbeidslivet inngikk i 2012 en forpliktende samfunnskontrakt om å øke antallet godkjente lærlinger med 20 pst. frem til 2015. Det vil si fra 15 000 lærlingplasser årlig i dag, til 18 000 plasser i 2015. Regjeringen vil også styrke fag- og yrkesopplæringen gjennom å legge til rette for tidligere og hyppigere veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv, for at elevene tidligere kan få innblikk i de arbeidsoppgavene som kjennetegner de ulike lærefagene.

Internasjonalisering av utdanning er et verktøy for å nå opp i den globale konkurransen. Mange norske bedrifter har en internasjonal orientering, og til dette kreves kompetente arbeidstakere med internasjonal kunnskap og erfaring. Studentmobilitet er et viktig aspekt ved internasjonalisering av utdanning. I et næringsperspektiv er det viktig at studenter både velger land som er strategisk viktige handelspartnere for Norge, samt studier som gir den kompetansen som Norge faktisk trenger. Nye markeder også utenfor Europa får stadig større betydning, noe som også reflekteres i utdanningspolitikken. Fra og med undervisningsåret 2012–2013 er det derfor innført rett til støtte til det første året av bachelorutdanning ved utdanningsinstitusjoner av høy kvalitet i Brasil, Russland, India og Kina (BRIK-landene). I Russland og Kina er det også innført en forsøksordning om støtte til språkopplæring når søkeren planlegger en etterfølgende gradsutdanning. Bedriftene må også anerkjenne kompetansen som arbeidstakere med internasjonal erfaring har. Dette gjelder både norske arbeidstakere med utdanning fra utlandet, men også utenlandske arbeidstakere som ønsker å jobbe i Norge. Kampen om de beste hodene er en kamp om de globale talentene, og dette krever en aktiv rekrutteringsprosess også utenfor Norges landegrenser.

Målet for regjeringens kompetansepolitikk er å bidra til at den menneskelige kapitalen forvaltes best mulig. Kompetansepolitikken påvirker utvikling og anvendelse av kompetanse i utdanningssystemet, arbeidslivet og i samfunnet. Sammenliknet med utdanningspolitikken for øvrig, preges kompetansepolitikken av et tydeligere anvendelses- og arbeidslivsperspektiv. Størsteparten av kompetanseutviklingen i norsk arbeidsliv skjer i forbindelse med jobben og er initiert av arbeidsgiver. Offentlige virkemidler kan imidlertid være nødvendig for å oppveie for underinvestering i kompetansen til enkelte grupper. Program for basiskompetanse i arbeidslivet (BKA) er et eksempel på et statlig finansiert opplæringsprogram for voksnes opplæring.

Like muligheter til livslang læring er begrunnet i behovet for å hindre sosial ulikhet, fremme trygghet for arbeid og samfunnsdeltakelse og sikre at samfunnet skal få dekket sine kompetansebehov. Behovet for å oppdatere kompetanse og tilegne seg ny kunnskap er viktig for alle voksne, uavhengig av utdanningsnivå. Det må derfor legges til rette for at det blir utviklet gode og fleksible etter- og videreutdanningstilbud, og for læring i arbeidslivet.

En sentral del av samfunnsrollen til utdanningsinstitusjonene er høyere utdanning som gjøres tilgjengelig utover de ordinære, campusbaserte grunnutdanningene. Dette kan også være en kilde til ekstern finansiering for institusjonene. En universitets- og høyskolesektor som tilrettelegger for livslang læring, tar høyde for at høyere utdanning ikke bare er noe som skjer i en avgrenset periode i tidlig voksenliv, når man har mulighet til å tilbringe mesteparten av sin tid ved et lærested (uten for mange andre forpliktelser). Utgangspunktet er snarere at høyere utdanning er aktuelt gjennom livsløpet, uavhengig av alder, bosted, og livssituasjon.

Etterutdanning er kortere kurs som sikter mot fornyelse og ajourføring av en grunnutdanning uten at de gir formell kompetanse i form av studiepoeng. Etterutdanning dreier seg stort sett om eksternt finansiert virksomhet, som ikke gir uttelling i finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren.

Videreutdanningstilbudene som registreres i Databasen for høyere utdanning, er spesielt tilrettelagte program, rettet mot studenter som allerede har en grunnutdanning. Utdanningen gir formell uttelling i form av studiepoeng. Fordi disse studiene primært retter seg mot personer i arbeids- og næringsliv, har institusjonene anledning til å ta studieavgift for programmene. Norske bedrifter, som hele tiden må oppdatere kompetansen hos sin arbeidsstyrke for å konkurrere på det globale markedet, er avhengig av godt fungerende etter- og videreutdanningstilbud.

Fagskoleutdanning er yrkesrettede utdanninger som bygger på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse. Fagskoleloven tar utgangspunkt i at tilbudet av fagskoleutdanning skal være styrt av arbeidslivets etterspørsel etter kapasitet og kompetanse. Fagskolene tilbyr fleksible studier og har i større grad enn universiteter og høgskoler tradisjon for å tilpasse studiene til arbeidslivets behov. Mange bransjer har behov for fagarbeidere med spesialisert kompetanse som fagskoler gir. 2-årig yrkesrettet teknisk utdanning, som noen fagskoler tilbyr, bygger på aktuelt fagbrev og praksis i minst ett år etter læretiden. Disse utgjør derfor en viktig del av etter- og videreutdanningstilbudet for fagarbeidere som er med på å sikre næringslivets behov for kompetanse.

Bedriftene har selv hovedansvaret for å avdekke kompetansebehov, etter- og videreutdanningstilbud bør utformes i dialog med virksomhetene i arbeidslivet. Slik vil tilbudene best bidra til å dekke virksomhetenes behov, samtidig som det blir lettere for arbeidstaker å kombinere jobb og utdanning. Norgesuniversitetet (NUV) har som del av sitt mandat å styrke kontakten mellom arbeidslivet og høyere utdanning på området.

IKT-støttet fleksibel utdanning spiller en viktig rolle for virksomheter som vil heve kompetansen i arbeidsstyrken sin. For å utvikle fleksible tilbud må institusjonene samarbeide om bruk av faglige ressurser og teknologiske løsninger.

Gjennom tette koblinger mellom FoU-, design og produksjonsleddet har flere norske næringer utviklet kompetanse i verdensklasse. Bedriftene i de ulike delene i verdikjeden lærer av hverandre, og gjør hverandre bedre. For at kunnskapsintensiteten i norsk næringsliv skal fortsette å utvikles i alle ledd er det viktig at bedrifter med høykompetent arbeidskraft fortsatt har produksjon i Norge. Et eksempel på dette er offshore leverandørindustri.

Det næringsrettede virkemiddelapparatet tilbyr flere tjenester som bidrar til kompetansetilførsel til næringslivet, bl.a. innenfor bedriftsetablering, strategi og ledelse, internasjonalisering, marked, markedsføring, design, immaterielle rettigheter og samfunnsansvar. I tillegg har virkemiddelapparatet en rekke programmer og tiltak som fremmer samarbeid og læring mellom bedrifter i nettverk.

Norge takket med brev fra statsministeren 18. oktober 2012 ja til å samarbeide med OECD om en norsk versjon av OECDs Skills Strategy. Skills Strategy skal gi råd om hvordan land konkret kan utvikle riktig kompetanse, og dra nytte av befolkningens ferdigheter. Kunnskapsdepartementet har ansvar for å koordinere prosessen på norsk side. Hovedmålet for samarbeidsprosjektet er å få en strategisk vurdering av nasjonal kompetansepolitikk og den samlede forvaltningen av befolkningens kompetanse (humankapitalen). Utgangspunktet er de langsiktige utfordringer i norsk økonomi og arbeidsmarked. OECD vil bistå Norge med å analysere følgende problemstillinger:

1. Utvikler vi nok og riktig kompetanse? Hvordan møtes rekrutteringsutfordringer nasjonalt og regionalt, og hvilke barrierer hindrer utvikling av nok og relevant kompetanse for å sikre Norges velferd og konkurranseevne i årene fremover? Er vi kompetansemessig godt nok rustet for fremtidens utfordringer?

2. Bruker vi den tilgjengelige kompetansen i arbeidslivet godt nok? Er vi gode nok til å aktivisere kompetansen til de som står utenfor arbeidslivet? Er det samsvar mellom etterspørsel etter og tilbud av kompetanse for individer, i ulike regioner, næringer og sektorer?

3. Er den nasjonale kompetansepolitikken optimal? Hvordan spiller de ulike politikkområders strategier og tiltak sammen på nasjonalt og lokalt nivå? Hvilke barrierer finnes for effektiv gjennomføring og koordinert virkemiddelbruk på tvers av sektorer, sentrale og lokale aktører?

Regjeringen vil:

• Følge institusjonenes implementering av Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA)

• Styrke kvaliteten på og relevansen av fag- og yrkesopplæringen ved å gjennomgå tilbudsstrukturen i samarbeid med partene i arbeidslivet

• Gi elever med relevante fag- og svennebrev mulighet til å søke opptak gjennom Samordna opptak til ingeniørutdanninger, yrkesfaglærerutdanninger og utdanninger innenfor naturbruk

• Styrke fag- og yrkesopplæringen gjennom å legge til rette for tidligere og hyppigere veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv

• Arbeide aktivt for flere læreplasser i samarbeid med partene i arbeidslivet gjennom oppfølging av samfunnskontrakten for flere læreplasser

• I samarbeid med OECD gjennomføre en helhetlig gjennomgang av den totale kompetansepolitikken i Norge gjennom arbeidet i OECD Skills Strategy

5.3 Forskning og kommersialisering

Kunnskapens betydning for innovasjon gjør at forskning spiller en viktig rolle for Norges innovasjons- og verdiskapingsevne. Gode universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter bidrar til næringsrelevant kunnskap og tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse til næringslivet. Forskning er «risikosport», blant annet fordi det er vanskelig å forutsi hvilke deler av forskningen som vil være avgjørende i fremtiden. Derfor er det viktig med en bred forskningsinnsats på mange områder – selv der vi ikke klarer å være verdensledende. For å kunne ta i bruk ny kunnskap, er det viktig at vi som nasjon har forskningsmiljøer som klarer å ta imot og bearbeide ny forskning.

Forskning gir opphav til ny kunnskap og innovasjon. Regjeringen har som mål å stimulere til næringsrelevant forskning og til å øke bruken av kunnskap i næringslivet. Samfunnet står overfor mange krevende oppgaver. Ny kunnskap vil blant annet være avgjørende for å kunne møte globale og nasjonale utfordringer knyttet til energi, miljø og klima, helse og velferd.

For å realisere verdiene av offentlig forskning, må mer av forskningsresultatene kommersialiseres. Kommersialisering av forskningsresultater innebærer at ideer, teknologier eller ny kunnskap med et kommersielt potensial gjøres tilgjengelig for næringsvirksomhet. En forutsetning for økonomisk utnyttelse av forskningsresultater er at man sikrer de intellektuelle rettighetene, for eksempel gjennom patenter. Kommersialisering av forskningsresultater i tidlig fase innebærer høy risiko, og erfaring viser at kun et mindre antall forskningsbaserte ideer utvikler seg til større kommersielle suksesser. Kommersialisering krever derfor betydelig tverrfaglig samarbeid som kombinerer forretnings- og forskningskompetanse.

Forskningsrådets program FORNY 2020 skal sikre at forskningsresultater fra universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak kommer samfunnet til nytte, blant annet gjennom lisensiering og oppstart av bedrifter. Regjeringen vil legge til rette for at flere slike ideer realiseres og tiltrekker seg privat kapital.

Regjeringen har økt bevilgningene til forskning og utvikling fra 15,5 mrd. i 2005 til 24,7 mrd. (inkludert Skattefunn) i 2013.6 Regjeringen skal fortsatt legge til rette for en økning i forskningsbevilgningene fremover. Veksten skal bidra til å realisere de forskningspolitiske målene, herunder FoU-innsats i næringslivet. Videre vil regjeringen fortsette å fremme kommersialisering av forskningsresultater ved universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. Innsatsen skal utløse innovasjon og ny verdiskaping og dermed øke avkastningen av investeringene i offentlig finansiert forskning.

BIA, Brukerstyrt innovasjonsarena, er Forskningsrådets største program for å stimulere til økt forskningsinnsats i næringslivet uavhengig av bransje og tema. Skattefunn er en rettighetsbasert ordning der det gis skattefradrag for kostnader knyttet direkte til forsknings- og utviklingsprosjekter som er godkjent av Norges forskningsråd. Regjeringen har styrket ordningen de siste årene – blant annet har taket på årlige prosjektkostnader for egenutført FoU blitt hevet fra 4 mill. kroner til 5,5, mill. kroner fra skatteåret 2009. For innkjøpt FoU ble taket hevet fra 8 mill. kroner til 11 mill. kroner. Videre oppdaterte regjeringen regelverket med virkning fra 1. januar 2011. Blant annet ble en ny definisjon av eksperimentell utvikling inkludert. I revidert nasjonalbudsjett for 2013 varslet regjeringen at skattefunnordningen skal styrkes ytterligere med 100 mill. kroner.

Regjeringen er opptatt av virkemidler som styrker samarbeid og mobilitet i forskningen. Et viktig virkemiddel som regjeringen ønsker å videreføre, er ordningen med nærings-ph.d. Ordningen skal stimulere til økt forskerrekruttering til næringslivet og er et viktig virkemiddel for å styrke samspillet mellom bedrifter og forskningsinstitusjoner

Forskning og kunnskapsutvikling i Norge kan ikke ses uavhengig av verden omkring oss. Vi er avhengige av å forstå og hente metoder, resultater og kunnskap som er utviklet utenfor landets grenser for å videreutvikle næringslivet og øke verdiskapingen. Endringer i det internasjonale forskningssystemet påvirker Norges internasjonale forskningssamarbeid. Den næringsrettede forskningspolitikken må derfor legge til rette for en styrking av internasjonale allianser og nettverk i næringslivet og forskningsmiljøene. Regjeringen vil styrke næringslivets deltakelse i det europeiske forskningssamarbeidet og det bilaterale forskningssamarbeidet med fremtredende forskningsnasjoner. Dette gjøres blant annet gjennom å legge til rette for instituttsektoren som viktige importhavner og samarbeidspartnere for bedriftene, og ved å bidra til en styrking av bilaterale samarbeidsavtaler med utvalgte land. Det vil også være nødvendig å se regjeringens bevilgninger til ulike nasjonale forskningsprogrammer i sterkere sammenheng med utvikling av det internasjonale forskningssamarbeidet.

Forskningsrådet forvalter en rekke næringsrettede forskningsprogrammer. Noen av disse knytter seg til enkeltnæringer som petroleum og maritim sektor, mens andre dekker bredere tematiske områder som fornybar energi. Forskningsrådet har også noen teknologiorienterte programmer som retter seg mot generiske teknologiområder som er relevant for en rekke næringer.

IKT, bioteknologi, material- og nanoteknologi er teknologier som kan ha stor betydning for fremtidig nærings- og samfunnsutvikling og for vitenskapelig utvikling generelt. Et viktig utviklingstrekk er at innovasjon innenfor IKT, bioteknologi og nanoteknologi griper inn i og forsterker hverandre. Regjeringen la frem egne FoU-strategier for henholdsvis bioteknologi i 2011 og nanoteknologi i 2012. I 2013 vil regjeringen legge frem en strategi for IKT-FoU.

IKT spiller en stor og økende rolle for produktiviteten og effektiviteten i så godt som hele næringslivet og store deler av offentlig sektor i Norge i dag. I tillegg utvides spekteret av varer og tjenester som leveres digitalt og nettbasert kontinuerlig. Regjeringen har utarbeidet en strategi for IKT-basert verdiskaping kalt Digital Agenda. Strategien tydeliggjør hvordan anvendelse av IKT i samfunnet kan understøtte verdiskapingen, og angir forutsetningene for at dette skal skje. Strategien utfyller Fornyingsprogrammet som omhandler digitaliseringen av offentlig sektor.

Et formål med offentlig tilskudd til forskning og utvikling, er at disse skal utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme FoU-prosjekter som ikke blir realisert av næringslivet. En vesentlig del av bevilgningen til FoU-aktiviteter over Nærings- og handelsdepartementets budsjett går til Norges forskningsråd. Hovedformålet med tilskuddet er å bidra til utvikling av et mer kunnskapsbasert næringsliv og økt FoU-innsats i næringslivet.

Regjeringen la våren 2013 frem Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter der samspillet mellom høyere utdanning, forskning og innovasjon er et hovedtema. Effektene av investeringer som gjøres i utdanning, forskning og utvikling virker over lengre tid. Det er derfor viktig at vi i dag finner et nivå og en innretning på de offentlige investeringene som imøtekommer også de mer langsiktige behovene for omstilling i norsk næringsliv. Blant annet derfor har regjeringen bestemt at det skal utvikles en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Planen vil gi en ramme for hvilke områder regjeringen vil prioritere i en tiårsperiode fra og med 2015.

Regjeringens langsiktige mål er at den samlede forskningsinnsatsen skal utgjøre tre pst. av BNP, der de offentlige forskningsbevilgningene skal utgjøre én pst. og næringslivets investeringer to pst. I 2011 utgjorde de totale utgiftene til FoU utført i Norge 1,6 pst. av BNP, fordelt på 0,9 pst. fra offentlig sektor og 0,7 pst. fra privat sektor. Som et høykostland må Norge i stadig større grad konkurrere på kunnskap og produktivitet. Forskning og utvikling er en avgjørende innsatsfaktor for å utvikle og ta i bruk ny kunnskap, og for å omsette denne i innovasjon og høyere produktivitet. På den bakgrunn bør vi investere enda mer i forskning.

Universitets- og høyskolesektorens aller viktigste bidrag til nyskaping og omstilling av norsk næringsliv er utviklingen av kandidater som tar med seg ny kunnskap inn i etablerte bedrifter eller starter nye bedrifter. Evalueringer og internasjonale rangeringer tyder på at kvaliteten på norsk forskning og høyere utdanning fortsatt kan forbedres. Regjeringen vil derfor foreta en helhetlig gjennomgang av finansieringen av universiteter og høyskoler, for at den skal bidra til kvalitetsutvikling gjennom sterkere profilering av institusjonene og bedre arbeidsdeling og faglig konsentrasjon.

Instituttsektoren oppnår gjennomgående gode resultater og fyller sin rolle som en viktig tilbyder av anvendt forskning for næringsliv og forvaltning. Sektoren er en viktig aktør for utvikling av kunnskap på nasjonalt prioriterte områder. Regjeringen ønsker å legge til rette for at denne rollen kan styrkes ytterligere blant annet gjennom en forenkling av basisfinansieringssystemet.

Regjeringen mener det er nødvendig å identifisere muligheter og hindringer for innovasjon i og fra helsesektoren. Det investeres mye i forskning i spesialisthelsetjenesten for å bidra til bedre tjenester, og det kan være ytterligere samfunnsmessige gevinster å hente ut i form av innovasjon i tjenestene og næringsutvikling. Regjeringen vil derfor utrede virkemidler som kan bidra til økt samarbeid mellom offentlig finansierte forskningsmiljøer og næringsliv på helseområdet.

De næringsrelevante virkemidlene er i stor grad godt utbygd og rimelig tilpasset behovene i næringslivet, men de må kontinuerlig utvikles og forbedres. Balansen i den samlede virkemiddelporteføljen må løpende vurderes og justeres i forhold til viktige utviklingstrekk og omstillingsutfordringer i næringslivet. Regjeringen vil derfor utrede behovet for et virkemiddel for tidsavgrenset støtte til oppbygging av en ny kunnskapsbase og nytt samarbeid på fremvoksende områder eller områder med spesielle omstillingsbehov. Videre ønsker regjeringen at virkemiddelaktørene jobber bedre sammen for å få til et sømløst og helhetlig virkemiddelapparat.

Norges forskningsråd har vært gjenstand for en omfattende evaluering utført av det britiske firmaet Technopolis group ltd. Hovedkonklusjonen i evalueringen er at Forskningsrådet nå fungerer godt. I evalueringen kom det imidlertid frem spørsmål om Forskningsrådet i for liten grad har lykkes som en såkalt endringsagent, og ikke har klart å påvirke aktørenes FoU-aktivitet. Som en oppfølging av evalueringen ber regjeringen Forskningsrådet legge bedre til rette for kvalitet og fornyelse i det norske forskningssystemet, styrke sin rådgivende rolle overfor regjeringen og være mer strategisk i sitt arbeid knyttet til tilrettelegging for internasjonalt forskningssamarbeid.

Boks 5.2 SINTEF: Forskning skaper store verdier

SINTEF er Skandinavias største, uavhengige forskningskonsern; med internasjonalt ledende kompetanse innen teknologi, naturvitenskap, helse og samfunnsvitenskap. SINTEF har 2000 ansatte fra 70 land, og hadde i 2012 en omsetning på 3 mrd. kroner.

Instituttsektoren er en viktig del av norsk forskning, særlig knyttet til innovasjon og næringsrettet forskning. SINTEF samarbeider tett med næringslivet, og bidrar sterkt til innovasjon som skaper verdier og konkrete løsninger. I 2012 utførte SINTEF omkring 7000 forskningsoppdrag for mer enn 3000 ulike kunder.

Flerfaseteknologi er et eksempel på teknologi som er utviklet av norske forskningsinstitutter, gjennom et samarbeid mellom SINTEF, IFE og selskaper i olje- og gassindustrien. Denne teknologien har alene skapt verdier for mange hundre mrd. kroner i norsk petroleums- og leverandørindustri.

I dag er SINTEF internasjonalt ledende innen mange områder som er viktig for norsk industri, blant annet maritim og marin sektor, energi, miljøteknologi, IKT, bygg, materialer, olje og gass. SINTEF ble opprettet i 1950, med utspring fra NTH (senere NTNU) i Trondheim. SINTEF og NTNU har et tett partnerskap, og samarbeider om laboratorier, undervisning og forskning. SINTEF samarbeider også med Universitetet i Oslo og andre ledende vitenskapelige miljøer i Norge og utlandet. SINTEF er en ikke-kommersiell virksomhet, som investerer sine overskudd i ny kunnskap. De siste fem årene har SINTEF investert 600 mill. kroner i laboratorier og vitenskapelig utstyr.

Foto: SINTEF/Thor Nielsen

5.3.1 Strategi for bioteknologi

Bioteknologi handler om å bruke naturvitenskap og teknologi på levende organismer og på deler, produkter og modeller av disse. Anvendelsesområdene er mange og forskjellige. Gjennom bruk av bioteknologi kan vi få nye og mer miljøvennlige produkter, sunn og trygg mat samt gi nye pasientgrupper nye medisinske behandlingstilbud. Bioteknologisk virksomhet er kunnskaps- og forskningsintensiv med nær kopling mellom grunnforskning og næringsmessig anvendelse. Det er derfor viktig å få utløst potensialet som ligger i vår forskningsbasis slik at den kan frembringe både nye produkter og prosesser og fornye dagens gjennom så vel nyetableringer som eksisterende virksomheter. Bioteknologisk virksomhet kjennetegnes også ved raske innovasjonssykluser, høyt kapitalbehov og høykompetent arbeidskraft.

Regjeringen la 9. desember 2011 frem Nasjonal strategi for bioteknologi. Strategien peker ut retningen for videre satsing på bioteknologiområdet frem mot 2020. Strategien legger opp til en satsing i skjæringspunktet mellom bioteknologiens muligheter, samfunnsutfordringene og nasjonale fortrinn. Videreutvikling av konseptet om nasjonal arbeidsdeling er sentralt. Norsk bioteknologisk forskning skal bli mer næringsorientert, mer internasjonal og mer målrettet innenfor utvalgte områder. Bioteknologi skal komme til større anvendelse i ulike sektorer, og hav, helse, landbruk og industri er satsingsområder. Samtidig må det tas hensyn til at behovet for langsiktig, grunnleggende forskning og kompetanseutvikling er større for noen av satsingsområdene enn andre.

Den nasjonale strategien peker på at resurser fra havet har stor betydning for norsk verdiskaping og norske arbeidsplasser. Norge har sju ganger så stort havareal som landareal. Havenes produksjonspotensial er fortsatt uutnyttet på mange områder og havområdene vil kunne spille en nøkkelrolle for fremtidig tilgang til trygg og sunn mat, fornybar energi, helse og velferd. Samtidig opplever vi at miljø- og klimaendringer og økt utnyttelse utfordrer hav- og kystområdenes bærekraft. Bioteknologisk kunnskap kan bidra til bedre forståelse av potensialet og begrensningene i det marine miljø.

Forskning og utviklingsarbeid basert på bioteknologi gir store muligheter til å forbedre primærproduksjon langs hele den landbaserte verdikjeden. Næringsmiddelindustrien er blant landets aller største industribransjer. Til tross for en omfattende og sterk landbasert næringsmiddelindustri er de nye mulighetene for vekst og innovasjon som bioteknologien åpner for, i liten grad utnyttet. I høykostland som Norge er forskningsbasert innovasjon særlig viktig for å videreføre en nasjonalt basert produksjon gjennom å forbedre industriens konkurranseevne. Derfor bør norsk næringsmiddelindustri øke sin kompetanse på bioteknologi og søke samspill med kompetansemiljøene.

Helserelatert bioteknologisk forskning har stor betydning for tjenestekvalitet gjennom bedre, mer treffsikker og tryggere diagnose og behandling. Potensialet for å effektivisere og øke kvaliteten på diagnostikk og behandling gjennom mer omfattende bruk av bioteknologi er likevel stort. Utviklingen det siste tiåret har vist at en satsing på våre beste fagmiljøer kan bidra til å skape lovende bioteknologiselskaper som tiltrekker seg investorer og internasjonale industripartnere. Det ligger store muligheter for innovasjon og næringsvekst innenfor helse, samtidig som kommersialisering av helserelatert bioteknologi er krevende. Derfor må det arbeides med å styrke den industrielle og kommersielle kompetansen og videreføre eksisterende støtteordninger som kan bidra med kapital i kommersialiseringsløpet.

Industriell bioteknologi er industriprosesser som bruker bioteknologiske prinsipper i produksjon av blant annet kjemikalier, enzymer, materialer og bioenergi. Selv om Norge har flere konkurransedyktige forskningsmiljøer og bedrifter innenfor industriell bioteknologi er industriell anvendelse av bioteknologi en ny og umoden virksomhet. For å utløse mulighetene innenfor industriell bioteknologi og bioraffinering peker strategien på at det vil være særlig viktig å øke kompetansen i mikrobiologi, biokatalyse, systembiologi og fermenteringsprosesser. Det forventes at syntetisk biologi også vil skape nye muligheter for industrielt bærekraftige prosesser. Industriell bioteknologi er særlig avhengig av tverrfaglighet. Samtidig er pilot- og demonstrasjonsanlegg nødvendig for å etablere nye prosesser i industriell skala. Dette medfører ofte store investeringskostnader. Det er derfor viktig å skape samspill mellom ulike sektorer og utløse investeringer gjennom samarbeid mellom offentlige og private virksomheter.

Gjennom det store det store bioteknologiprogrammet Funksjonell genomforskning (FUGE) i Norges forskningsråd (1,6 mrd. kroner i perioden 2002–2011) er det bygget opp solid forskningskompetanse innenfor bioteknologi. Evalueringen av programmet er overveiende positiv, og viser at programmet har gitt norske, bioteknologiske forskningsmiljøer et markant løft med henblikk på kompetanse, produktivitet og kvalitet. Bioteknologi for verdiskaping (BIOTEK2021) er etablert som oppfølgeren til FUGE, og skal ha en tydelig næringsrelevant profil. Hovedmålet er å frembringe bioteknologi som bidrar til verdiskaping og næringsutvikling knyttet til å løse de store samfunnsutfordringene på en ansvarlig måte.

5.3.2 FoU-strategi for nanoteknologi

Gjennom nanoteknologi kan vi utforske og utnytte naturens atomer og molekyler som byggesteiner. Dette skaper nye teknologiske muligheter og åpner blant annet for skreddersydde materialer med nye eller forbedrede egenskaper. Nanoteknologi er relevant for en rekke norske næringer og vil kunne bidra til fornyelse av etablert næringsliv, innovasjon i offentlig sektor og utvikling av nytt kunnskapsintensivt næringsliv.

I 2012 ble Regjeringens FoU-strategi for nanoteknologi 2012–2021 lagt frem. Strategien tydeliggjør ambisjoner og prioriteringer for videre nasjonal satsing på forskning og utvikling innenfor nanoteknologi. Tidsrammen for strategien er ti år, med en revisjon etter fem år. Regjeringen vil at nanoteknologi skal bidra til økt konkurransekraft i norsk næringsliv og bedre håndtering av de globale samfunnsutfordringene uten å skape uønskede effekter på helse, miljø og samfunn.

Regjeringen har pekt ut følgende tre satsingsområder som den offentlige innsatsen skal konsentreres om: grunnleggende kunnskapsutvikling, innovasjon og kommersialisering, og ansvarlig teknologiutvikling. Offentlig FoU-innsats skal rettes inn mot realisering av muligheter innenfor de nasjonalt prioriterte områdene energi og miljø, helse, mat, hav, IKT, bioteknologi og avanserte materialer. Innsatsen skal også rettes inn mot å møte utfordringer knyttet til mulige uønskede effekter på helse, miljø og sikkerhet (HMS) og etiske, rettslige og samfunnsmessige aspekter (ELSA).

For å fremme grunnleggende kunnskapsutvikling vil regjeringen legge til rette for:

• Videreutvikling av grunnleggende kompetanse om nanovitenskap og nanoteknologi, samt stimulere til økt tverrfaglig samarbeid på området

• Oppbygging av grunnleggende kompetanse relatert til de nasjonalt prioriterte områdene energi, miljø, helse, hav, mat, IKT, bioteknologi og avanserte materialer

• Forskningsmiljøers deltakelse i internasjonalt forskningssamarbeid, bl.a. i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon

• Videreutvikling av en felles nasjonal infrastruktur innenfor nanoteknologi for å sikre en bred og tverrsektoriell koordinering og bruk, som kan kompletteres gjennom internasjonalt infrastruktursamarbeid

For å fremme innovasjon og kommersialisering basert på utvikling og bruk av nanoteknologi vil regjeringen:

• Prioritere næringsrettet FoU-aktivitet innenfor relevante virkemidler

• Utvikle Forskningsrådets møteplassfunksjon og stimulere til økt samarbeid i, og mellom, næringslivet og forskningsmiljøene

• Styrke det næringsrettede virkemiddelapparatets og relevante fagmyndigheters informasjonsarbeid om hvilke muligheter og begrensninger som ligger i utvikling og bruk av nanoteknologi

• Legge til rette for kommersialisering av FoU-resultater innenfor nanoteknologi, bl.a. gjennom et utvidet samarbeid mellom det næringsrettede virkemiddelapparatet og andre relevante kommersialiseringsaktører, samt et aktivt arbeid for utvikling av gode internasjonale standarder

• Legge til rette for næringslivets deltakelse i internasjonalt FoU-samarbeid, herunder EUs rammeprogram for forskning og innovasjon og bilateralt samarbeid med relevante enkeltland

For å fremme ansvarlig teknologiutvikling vil regjeringen:

• Legge til rette for at HMS- og ELSA-forskningens andel av den offentlig finansierte FoU-innsatsen på dette feltet heves til et nivå som er blant de ledende internasjonalt

• Legge til rette for integrering av HMS og ELSA i teknologiutviklingsprosjekter som omfatter nanoteknologi

• Gjøre EUs «Code of conduct for Responsible Nanosciences and Nanotechnologies Research» retningsgivende for nasjonal FoU-innsats

• Samarbeide med Teknologirådet for fremme av økt samfunnsdialog og -involvering i teknologiutviklingen på området

Gjennom det store nasjonale programmet for nanoteknologi og nye materialer NANOMAT i Norges forskningråd (700 mill. kroner i perioden 2002–2011) er det bygget opp grunnleggende kompetanse på området og skapt bedre samarbeidsrelasjoner mellom de nasjonale kunnskapsmiljøene. Regjeringen viderefører en målrettet FoU-satsing på nanoteknologi gjennom et nytt program i Forskningsrådet, NANO2021 (2012–2021). Det nye programmet skal i større grad fokusere på næringsmessig utnyttelse av den nasjonale kunnskapsbasen, og følge opp øvrige føringer i regjeringens nanoteknologistrategi. Strategien skal også følges opp innenfor øvrige etablerte virkemidler rettet mot forskning, utvikling og innovasjon.

5.4 Næringsklynger

Det er regjeringens politikk å prioritere og videreutvikle våre fortrinn på områder hvor vi har naturgitte forutsetninger, kompetanse og ekspertise, og hvor vi allerede har utviklet ledende klynger og teknologimiljøer. I en globalisert verden med stadig tøffere konkurransesituasjon ligger den innovasjonspolitiske utfordringen i å frembringe insentiver til innovasjon som gjør at de mest innovative og produktive bedriftene og bransjene kan vokse.

Med utgangspunkt i det norske kostnadsnivået vil det som oftest være vanskelig for norsk næringsliv å konkurrere på basis av rimelig arbeidskraft. Norske bedrifter kan lettere bli konkurransedyktige i kraft av topp kvalitet, unike løsninger og funksjonalitet i produkter og tjenester. En styrke i den norske bedriftskulturen er at den er preget av stor grad av tillit, flate strukturer og raske beslutningsveier. Det kan innebære at norske bedrifter egner seg godt for samarbeid i klynger.

Både i Norge og i flere andre land er støtte til utvikling av klynger og nettverk de senere årene blitt en del av nærings- og innovasjonspolitikken. I de siste 10–15 årene er det i Norge etablert flere virkemidler som skal stimulere til økt samarbeid mellom bedrifter og kunnskapstilbydere. Innovasjon Norge, Forskningsrådet og SIVA har i fellesskap iverksatt to programmer for utvikling av næringsklynger; Arena-programmet (opprettet i 2002) og Norwegian Centers of Expertise (opprettet i 2006). Arena-programmet er rettet mot klyngemiljøer i en tidlig fase av samarbeidet, mens NCE-programmet er opprettet for å forsterke innovasjonsaktiviteten i de mest modne, vekstkraftige og internasjonalt orienterte næringsklyngene i Norge. Programmene velger ut de klyngene som skal støttes med grunnlag i åpne konkurranser, der regionale klyngeinitiativ vurderes ut fra potensial og kvalitet. Programmenes rolle er å utløse, forsterke og akselerere utviklingsprosesser i klyngene. Støtten fra programmene går til selve fasiliteringen av samarbeidet, nettverksbygging, internasjonalisering, ideutvikling og kommunikasjon. FoU- og innovasjonsprosjekter som spinner ut av næringsklyngene finansieres fra andre programmer utenfor klyngeprogrammene (Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge).

Programmene har bidratt til å skape stor interesse og engasjement for et mer organisert og strategisk innrettet klyngesamarbeid i Norge. Dette har utløst en betydelig aktivitet rundt omkring i landet.

Noen av de sterkeste næringsmiljøene i Norge er knyttet til maritim industri og leverandørindustrien til offshoresektoren. De fire viktigste NCEene, NCE Maritime, Subsea, Systems Engineering Kongsberg, NODE, har ca. 50 000 ansatte og en omsetning på over 150 mrd. kroner i sine medlemsbedrifter. Bedriftene i disse næringsmiljøene har stor betydning for landets innovasjonsevne og konkurransekraft. Her finner vi mange eksempler på at internasjonale bedrifter investerer i norske virksomheter og flytter viktige kunnskapsfunksjoner til Norge. Bedrifter som FMC Technologies, Aker Solutions, Schlumberger, National Oilwell Varco, DNV og Rolls Royce er aktuelle eksempler. Bedriftene i klyngene må være attraktive for både norske og utenlandske eiere. Dette forutsetter en bred strategisk innsats fra klyngeorganisasjonene.

5.4.1 Vurdering av et nytt helhetlig program for næringsklynger

Evalueringene av NCE og Arena som ble lagt frem i november 2011 viste positive resultater og effekter av dagens klyngeprogrammer, samtidig som det ble pekt på noen utviklingsoppgaver for programmene. Evalueringen viste at det bør legges til rette for mer differensiert støtte til næringsklyngene og åpning for større grad av mobilitet mellom nivåene i programmet. I evalueringen av NCE- programmet sies det at det bør vurderes forsterket støtte til de prosjektene som har muligheter til å etablere seg som verdensledende, blant annet en forsterket kopling til globale kunnskapsnettverk.

Boks 5.3 Vestbase: Klyngesamarbeid om opplæring

Vestbase, etablert i 1980, er forsyningsbasen som har utviklet seg til en dynamisk og voksende næringspark, hvor man i dag finner et 60-tall bedrifter etablert. Aktiviteten har vært sterkt voksende de siste 7–8 årene, og bransjen forbereder seg på sterk vekst de neste åtte årene på grunn av kommende feltutbygginger i Norskehavet.

Vestbase er opptatt av å styrke utdanningstilbudet i Kristiansund. Lokal utdanning er viktig for fremtidig rekruttering, som en motpol til at ungdom flytter fra regionen og til større byer. Et trainee-program (KOM-Traineet) etablert i 2006 har vært vellykket. Ulike selskaper har et felles trainee-program hvor trainee-er tas inn, og disse roterer i tre bedrifter der de er åtte måneder i hver bedrift.

En viktig rolle for Vestbase innen olje og gassindustrien er å være tilrettelegger av infrastruktur (kaier, bygg, lagerområder og lignende) til en plasskrevende bransje som er i vekst. For næringsparken kan offentlig saksbehandling være krevende i perioder hvor beslutningsprosesser og behov for øvrig oppstår raskt.

Foto: H. Valderhaug

Innovasjon Norge har startet arbeidet med å utvikle og vurdere et nytt helhetlig programtilbud for klynger som skal bygge videre på hovedelementene i dagnes tilbud. En forstudie for utvikling av et nytt klyngeprogram ble fullført i oktober i fjor. Der foreslås det flere nye tjenestemoduler for å gjøre programmet bedre tilpasset næringsklyngenes behov og utviklingspotensial. Noen av de viktigste ambisjonene er å videreutvikle lærings- og utviklingsprosessene i klyngene, forbedre samspillet mellom klyngene og relevante forsknings- og innovasjonsprogrammer og å forsterke klyngenes internasjonale orientering.

Forstudien foreslår et nytt program som bygger på dagens klyngeprogrammer (Arena og NCE), og at det etableres et nytt klyngenivå for de klyngene som har en global posisjon innenfor sine respektive verdikjeder (såkalte Global Centers of Expertise). Målet er å forsterke disse klyngebedriftenes posisjon i sine globale verdikjeder og markeder. Dette skal gjøres gjennom støtte til strategisk viktige aktiviteter, sterkere oppkoplinger til globale kunnskapsmiljøer og markeder, forsterket innovasjonssamarbeid mellom bedrifter og FoU-aktører og støtte til samarbeid mellom klynger både innenfor og på tvers av verdikjeder.

Gjennom å samle tilbudene til næringsklynger i ett program, vil det ifølge forstudien bli bedre muligheter for skreddersydde løsninger, bedre utnyttelse av tjenestetilbud og støttefunksjoner og mer effektive prosedyrer for prosjektutvelgelse og prosjektoppfølging. En slik samling av tilbudene til næringsklyngene kan innebære at den samlede ressursutnyttelsen vil bli bedre. Regjeringen vil komme tilbake til vurderingen om opprettelsen av et nytt helhetlig klyngeprogram i de årlige budsjettproposisjonene.

5.5 Gode rammevilkår for små og mellomstore bedrifter

Den vanlige norske bedrift er en liten bedrift med få eller ingen ansatte. Hele 99,5 pst.av alle bedrifter i Norge har færre enn 100 ansatte. De små og mellomstore bedriftene står også for brorparten av sysselsettingen i Norge. 1,1 mill. eller nesten 2/3 av alle ansatte i privat sektor jobber i små og mellomstore bedrifter. Små bedrifter bidrar i stor grad til verdiskaping, tilvekst og arbeidsplasser i det norske samfunnet og lokalmiljøer er mange ganger helt avhengig av disse bedriftene. Innenfor næringene varehandel, bygg og anlegg, hotell og restaurantvirksomhet, og forretningsmessig tjenesteyting står bedrifter med færre enn 100 sysselsatte for mer enn 80 pst. av verdiskapingen. I industrien står de små og mellomstore bedriftene for litt under halvparten av verdiskapingen.

Den viktige betydningen disse bedriftene utgjør er bakgrunnen for at regjeringen i mars 2012 frem en egen strategi for små og mellomstore bedrifter; «Små bedrifter – store verdier». Med SMB-strategien settes mulighetene og utfordringene til små og mellomstore bedrifter tydeligere på dagsorden. Målgruppen for SMB-strategien er norske bedrifter og aktører som ønsker å starte bedrift og videreutvikle eksisterende bedrift. De små bedriftene driver med et stort spenn av vareproduksjon og tjenesteyting. Den store bredden gjør at bedrifts-Norge har mange bein å stå på, og dette gjør økonomien mindre sårbar for svingninger.

Små og mellomstore bedrifter påvirkes av de fleste politikkområder, men strategien fokuserer på områder som har betydning for små og mellomstore bedrifter spesielt; forenkling, kapital, innovasjon og FoU, kompetanse, internasjonalisering, eierskifte, offentlige anskaffelser og industrielle rettigheter. I tillegg til å beskrive betydningen av disse temaene er det lagt opp til flere tiltak.

Et hovedtema i strategien er arbeidet med næringsforenkling. For å stimulere både eksisterende og nye bedrifter til økt verdiskaping arbeider regjeringen kontinuerlig for å forenkle næringslivets rammevilkår. Kravene i regelverket er ofte de samme for små bedrifter som for store, men de små har ofte færre ressurser til å utføre administrative oppgaver. Byrden føles derfor ofte større for de små. Regjeringen har formulert et ambisiøst mål om å redusere næringslivets administrative kostnader med 10 mrd. kroner innen utgangen av 2015. Det arbeides målrettet for å nå dette målet og flere viktige milepæler er allerede oppnådd.

I forbindelse med oppstart og etablering er finansiering ofte en utfordring for mange bedrifter. Tilgang til kapital er viktig i ulike faser av bedriftenes liv, og det kan oppstå flere utfordringer knyttet til en bedriftssøk etter kapital. Det offentlige er regulerende myndighet i kapitalmarkedet, i tillegg til at myndighetene også tilbyr ulike kapitalvirkemidler.

Innovasjon har alltid vært en viktig kilde til verdiskaping, vekst og velferdsutvikling. Bedriftene, både små og store, er motorene i innovasjonsprosessene. Det er der ideer og kunnskap omsettes til nye innovasjoner. Myndighetene har en rolle som tilrettelegger gjennom en rekke offentlige virkemidler. Målet for virkemiddelapparatet er å bidra til økt verdiskaping og innovasjon i hele landet.

Kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere innenfor alle næringer. Bak enhver bedrift står mennesker som med sin kunnskap og kompetanse bidrar til å holde hjulene i gang og utvikle bedriften. Små bedrifter konkurrerer i stor grad på kunnskap og kompetanse, noe som krever kontinuerlig oppdatering av arbeidsstyrkens kompetanse. I SMB-strategien beskrives en variert og koordinert tilnærming til kompetansepolitikken med mål om økt kompetanseutvikling i næringslivet.

Mulighetene for å lykkes med å skape noe også utenfor Norges grenser er store for mange små bedrifter. Innenfor internasjonalisering har Norge allerede mange gode ordninger som bidrar til å gi kunnskap om markeds- og konkurranseforhold, styrke bedriftenes kompetanse, utvide deres nettverk og finne strategiske samarbeidspartnere. Innovasjon Norge bidrar, blant annet gjennom sine utekontorer, til å fremme økt internasjonalisering for SMB.

Vår verdiskaping er avhengig av at det etableres, videreutvikles og drives lønnsomme bedrifter, og at ulønnsomme bedrifter omstilles eller avvikles. Det er derfor uheldig dersom en lønnsom bedrift med mange ansatte avvikles fordi eieren ønsker å trekke seg tilbake. Eierskifter er ofte gunstig både for de som avhender og de som overtar en bedrift, og i tillegg for ansatte, kunder, leverandører og samfunnet. Derfor ønsker regjeringen å legge bedre til rette for at gode eierskifter finner sted.

Offentlig sektor har en viktig rolle som oppdragsgiver overfor mange små bedrifter. Årlig anskaffer offentlig sektor varer og tjenester for store summer. Dette er et stort og viktig marked for mange små bedrifter. Å få oppdrag fra det offentlige kan for mange bedrifter utgjøre en viktig del av inntjeningen. Regjeringen vil derfor legge enda bedre til rette for at flere små bedrifter deltar i og vinner konkurranser om offentlige anskaffelser.

Små bedrifter mangler ofte kunnskap om industrielle rettigheter, slik som patent, varemerke og design. Mange små bedrifter har et navn, en logo eller et varemerke som de er avhengige av for å få solgt sin vare eller tjeneste. Andre igjen investerer i innovasjoner hvor det er avgjørende å sikre rettighetene til innovasjonene. Felles for alle disse er at beskyttelse av rettigheter er viktig for å sikre verdiene i bedriftene. Derfor ble det i strategien varslet at regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om immaterielle rettigheter med tiltak som skal legge forholdene bedre til rette for bedriftene på dette området.

I SMB-strategien foreslås det totalt 64 tiltak og av disse er 22 allerede blitt gjennomført, mens de øvrige i stor grad er i ferd med å gjennomføres.

Konkrete tiltak er:

• Unntak fra revisjonsplikten for små aksjeselskaper

• Nedsettelse av laveste krav til aksjekapital

• Enklere regler for elektronisk signering av meldinger til Enhets- og Foretaksregisteret

• Dialogen med bedrifter og arbeidslivsorganisasjoner skal fortsette, og bli enda bedre. Vi har lansert nettstedet enklereregler.no. Videre er forenklingsarbeidet styrket med et eget sekretariat i NHD.

• Regjeringen opprettet i 2012 ny enhet for eksportfinansiering, Eksportkreditt Norge AS.

• Regjeringen vil fremme forslag til Stortinget om opprettelse av nye såkornfond. Det ble omtalt i Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA at det på sikt skal opprettes inntil seks landsdekkende såkornfond.

• Regjeringen styrket administrasjonen av Skattefunnsordningen med kr. 3 mill. i 2012

• Regjeringen vil styrke inkubatorsatsingen i SIVA

• Regjeringen vil bidra til at små og mellomstore bedrifter skal ha gode muligheter for å lykkes i internasjonale markeder. Det gjelder å sikre markedsadgang med handelsavtaler, tilby gode informasjonstiltak, og tilpasse dagens tilbud i Innovasjon Norge med det som bedriftene etterspør.

• Regjeringen vil bidra til å styrke prosjektet Eierskapsalliansen

5.6 Miljøteknologi

Miljø og klimaspørsmål er blant vår tids store utfordringer, det gjelder for Norge og for verden som helhet. Verden vil både ha behov for renere energi og mer effektiv utnyttelse av energien. Biler, skip og bygninger vil måtte bli mer miljøeffektive. Tilgang på rent vann vil bli et knapphetsgode i større deler av verden. Økt bruk av akvakultur for produksjon av fisk vil kreve mer miljøeffektive teknologier. Den økende urbaniseringen vil kreve smartere transportløsninger og utbyggingsløsninger som kan minimere negative miljøkonsekvenser.

Norge har i lang tid hatt målrettet og stor innsats i å løse miljø- og klimaspørsmål. Vi har vært tidlig ute med reguleringer av utslipp, offentlig støtte til utvikling og investering i miljøteknologi og har brukt skatte- og avgiftssystemet aktivt for å få frem miljø- og klimavennlige løsninger. Regjeringen har en ambisjon om å fortsette bruken av virkemiddelapparatet, skatte- og avgiftssystemet og internasjonalt samarbeid, herunder deltakelse i kvotesystemer, aktivt for å møte klima- og miljøutfordringene i årene som kommer.

Miljøteknologi må være med i grunnlaget for utvikling av fremtidens samfunn – både i Norge og internasjonalt. For å møte disse utfordringene er det behov for utvikling og bruk av ny teknologi. Denne miljøteknologiske utviklingen vil samtidig gi grunnlag for ny næringsvirksomhet. Norske foretak har forutsetninger for å ta del i verdiskapingen, og kan levere internasjonalt konkurransedyktige produkter og løsninger.

For å stimulere til utslippsreduksjoner innførte regjeringen i 2007 en NOx-avgift. I 2008 ble det besluttet at virksomheter kan få avgiftsfritak dersom de omfattes av en miljøavtale med staten om NOx-reduserende tiltak (NOx-avtalen) Gjennom avtalen forplikter næringsorganisasjoner seg til å redusere utslippene av NOx. Virksomheter som slutter seg til avtalen, forpliktes også til å foreta innbetalinger til næringslivets NOx-fond. NOx-fondet har kanalisert midler til reduksjon av utslipp fra blant annet skip, og avtalen er forlenget til 2017.

Det gjelder både å ta i bruk den kunnskapen vi alt har, og å utvikle ny kunnskap. I 2011 la regjeringen frem sin strategi for miljøteknologi, «Næringsutvikling og grønn vekst». Strategien har to hovedformål: å legge til rette for nasjonal verdiskaping og næringsutvikling og å bidra til å nå våre miljømål. Tiltakene i strategien inngår som viktige deler av både nærings- og miljøpolitikken.

Regjeringens visjon er at Norge skal utvikle seg til å bli en viktig leverandør av miljøteknologiske løsninger. En satsing på miljøteknologi kan derfor bidra til utvikling av norske konkurransedyktige foretak. Støtten til kommersialisering av miljøteknologi ble økt ved at miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge ble etablert i 2010. Da strategien for miljøteknologi ble lagt frem, ble også bevilgningen økt. I perioden 2011–2013 vil både nyetableringer og prosjekter innenfor kommersialisering og utprøving av teknologi få støtte til private investeringer, kompetanseoppbygging og til strategisk samarbeid mellom leverandører av sammensatte løsninger innenfor ordningen.

Gjennom kompetanseheving, tydeligere ledelsesforankring og styrking av dialogen mellom offentlige innkjøpere og næringslivet skal offentlige anskaffelser bidra til å fremme utviklingen av miljøteknologi gjennom Difi, Direktorat for forvaltning og IKT. Innovasjon Norge har fått i oppdrag å utvikle et miljøteknologisk kompetansemiljø for hele det næringsrettede virkemiddelapparatet.

Teknologisk utvikling og nyskapende virksomhet innen miljøteknologi vil gi grunnlag for økonomisk vekst i fremtiden. Gjennom programrådet for miljøteknologi, som ble presentert i strategien, har man kommet i gang med å etablere sammenfallende prioriteringer i utlysningstekstene, samfinansiering av prosjekter og ulike former for utvidet samarbeid om gode søknader.

Enova er i ferd med å videreutvikles for å få større ansvar for å oppfylle regjeringens satsing på klimateknologi. Organisasjonen har som formål å bidra til en miljøvennlig omlegging av energibruk- og produksjon og utvikling av energi- og klimateknologi. Enova vil styrke forsyningssikkerheten og redusere utslippene av klimagasser. Satsingsområdene til Enova omfatter bl.a. redusert energibruk i industri og bygg, økt bruk av andre energibærere enn elektrisitet, naturgass og olje til varme og nye energi- og klimateknologier.

Gjennom Stortingets behandling av Klimameldingen, som regjeringen la frem våren 2012, ble det besluttet å opprette en ny nasjonal satsing på kllimateknologi under Enova, jf. Meld. St. 21 (2011–2012) og Innst. 390 S (2011–2012). Satsingen er rettet inn mot utvikling av ny teknologi og støtte til teknologier og løsninger nær markedsintroduksjon. Blant annet skal Enova kunne gi støtte til investeringer i fullskalaproduksjon i industrien. Satsingen har som mål å bidra til reduksjon av klimagassutslipp og bygge opp under utviklingen av energiomlegging på lang sikt gjennom å utvikle og ta i bruk teknologier som kan bidra til dette. Satsingen finansieres gjennom avkastningen fra et nytt fond for klima, fornybar energi og energiomlegging som ble opprettet med utgangspunkt i Enovas Grunnfond på 25 mrd. kroner. Fondskapitalen ble økt med 10 mrd. kroner i 2013. Regjeringen vil gradvis øke fondskapitalen opp til 50 mrd. kroner innen 2016

I tillegg til støtteordninger for utvikling og implementering av miljøteknologi har Norge et skatte- og avgiftssystem og et regelverk som bidrar til å begrense miljøutslipp og utslippenes negative virkninger på miljø og klima. Det å sette en pris på miljø- og klimautslipp fører til at den som forurenser betaler for sine utslipp og gir et insentiv til å utvikle bedre miljøløsninger. Skatte- og avgiftssystemet bidrar dermed til en miljøvennlig omstilling av samfunnet og fremveksten av ny næringsvirksomhet. Eksempelvis var Norge tidlig ute med å stimulere til en miljø- og klimavennlig transportsektor. Regjeringen ønsker fortsatt å bruke bilavgiftene for å bidra til en slik omlegging.

Norge var også tidlig ute med å regulere utslipp fra petroleumsvirksomheten, og virksomheten på norsk sokkel har i dag lavere utslipp sammenlignet med petroleumsvirksomheten internasjonalt. Et tredje eksempel er utviklingen innenfor prosessindustrien i kjølevannet av at norske myndigheter har stilt utslippskrav. Norsk prosessindustri er i dag langt fremme når det gjelder energieffektivitet og lave klimagassutslipp og forbindes ikke lenger med lokale miljøutslipp. Norge bidrar også til å begrense omfanget av CO₂-utslipp ved å delta i det europeiske kvotesystemet. Innenfor kvotesystemet er samlede klimagassutslipp gitt frem til 2020. Samlet kvotemengde i det europeiske kvotesystemet skal trappes gradvis ned og skal i 2020 være 21 pst. lavere enn 2005-utslippene fra de kvotepliktige sektorene. Systemet er markedsbasert slik at utslippsreduksjoner blir gjennomført der det er mest kostnadseffektivt. De fleste sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet er pålagt CO₂-avgift. I Norge er om lag 80 pst. av de nasjonale utslippene underlagt kvoteplikt eller CO₂-avgift.

5.7 Innovasjon og produktivitetsvekst

Velstanden i Norge er basert på en effektiv utnyttelse av ressursene gjennom arbeidsdeling og spesialisering. Vi har økt velstanden ved å bli mer produktive. De siste 30 årene har fastlands-BNP økt med gjennomsnittlig 2,1 pst. i året, samtidig som samlet arbeidsinnsats har gått ned7. Økningen i bruttoprodukt per time arbeidet har med andre ord vært avgjørende for velstandsutviklingen. Produktivitetsveksten er blant annet drevet av innovasjon.

I årene fremover skal Norge utvikle seg videre. Vi skal produsere mer og bedre varer og tjenester, vi skal bli enda bedre i stand til å ta vare på våre eldre og syke og vi skal gjøre det på en måte som ivaretar miljøet og naturen rundt oss og fremmer god folkehelse. For å få til dette er vi nødt til å omstille oss og gjøre ting på nye og bedre måter.

Innovasjon er en samlebetegnelse for vellykket fornyelse. En innovasjon kan være en ny vare, tjeneste, produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier. Regjeringens mål er å styrke innovasjonsevnen slik at den bidrar til størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi.

Det snakkes ofte om forskning og innovasjon, og ny kunnskap er ofte viktig for nye løsninger. Men i virkeligheten er det mange faktorer som stimulerer til innovasjon. Krav og behov hos kundene, nye krav og reguleringer, initiativ fra medarbeiderne, erfaringsutveksling på tvers av næringsgrener og internasjonale erfaringer er alle faktorer som påvirker innovasjonen.

5.7.1 En innovasjonspolitikk for økt produktivitet og verdiskaping

Virksomheter innoverer ved å ta i bruk ny kunnskap og ved å bruke eksisterende kunnskap på nye måter. Tilførsel av kunnskap fra forskning er derfor ofte avgjørende for utvikling av nye løsninger. I tillegg er det en rekke andre faktorer og prosesser som har betydning for innovasjon i virksomhetene, som krav og behov hos kunder, initiativer fra medarbeiderne, erfaringer fra andre næringer eller internasjonalt samarbeid, infrastruktur, institusjoner, regelverk og andre rammebetingelser i samfunnet. Innovasjonsprosessen omfatter vanligvis et mangfold av kunnskapskilder, aktører og strukturer i samspill.

Boks 5.4 Ipark AS: Hjelper gründere

Ipark – Innovasjonspark Stavanger – bidrar til økt innovasjon og verdiskaping i regionen gjennom aktiv deltakelse i utviklingen av nye lovende bedrifter. I løpet av de siste ti årene er over 100 bedrifter etablert sammen med gründere.

Hvert år vurderer Ipark nærmere 200 ideer fra enkeltpersoner, næringsliv og offentlige institusjoner. Mellom 20–25 av de mest innovative ideene og de som har størst vekstpotensial, blir tatt opp i Ipark sin inkubator, der bedriftene blir fulgt opp i et etablert og strukturert innovasjonsmiljø som bidrar med kompetanse, nettverk og kapital. Ipark samarbeider tett med forskning og etablert næringsliv.

Målet for Ipark er at nye bedrifter skal komme både raskere og sikrere fra idé-stadiet til kommersiell suksess.

Foto: Anne Lise Norheim

Innovasjonspolitikken favner derfor bredt, og utøves i samspill med nær alle deler av regjeringens politikk. Innovasjonsevnen i norsk økonomi avhenger av politikkområder som konkurranse-, skatte-, infrastruktur-, utdannings- og forskningspolitikken, regional-, handels- og arbeidslivspolitikken og den offentlige innkjøpspolitikken. I tillegg er sektorpolitikk på områder som olje og energi, maritime næringer, marine næringer, landbruk og kultur av stor betydning.

Ansvaret for å innovere ligger hos virksomhetene selv. Myndighetene skal legge til rette med politikk som understøtter virksomhetenes innovasjonsarbeid. Næringslivets totale innovasjonskostnader økte fra 27,2 mrd. kroner i 2008 til 29 mrd. kroner i 2010.8 For at de beste innovasjonsprosjektene skal vinne frem, er vi avhengig av konkurranse om kapitalen og de beste hodene. En viktig del av innovasjonspolitikken er derfor å sikre gode og forutsigbare rammevilkår som stimulerer til lønnsomme investeringer i ideer, kapital og kunnskap.

Det er imidlertid ikke alltid at markedet alene vil sørge for at samfunnets ressurser blir brukt der de kaster mest av seg og at potensialet for verdiskapingen utnyttes best mulig. Mens det enkelte foretak skal være opptatt av å skape mest mulig verdier for sine eiere, kan staten stimulere til aktivitet på områder som er viktige for samfunnet som helhet. For eksempel ved å finansiere forskning som på sikt kommer flere enn eierne av ett foretak til gode.

Høy risiko er et kjennetegn ved mange innovasjonsprosjekter. Dette kan i mange tilfeller føre til at private aktører vegrer seg for å tilby kapital, eller at prisen på kapital blir uforholdsmessig høy, og i noen tilfeller høyere enn det risikoen ved investeringen skulle tilsi. Gode generelle rammebetingelser er nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig for å utløse potensialet som finnes i norsk næringsliv. Regjeringen mener bedriftsrettede virkemidler kan utløse økt verdiskaping i norske bedrifter. Innovasjon Norge og SIVA forvalter en vesentlig del av disse virkemidlene, og fatter årlig et stort antall beslutninger om støtte til gründere, bedrifter eller næringsmiljøer. Gjennom ordninger som tilskudd, innovasjonslån og såkornfond, ønsker regjeringen å stimulere til at flere samfunnsøkonomisk lønnsomme innovasjonsprosjekter blir realisert. I tillegg har regjeringen virkemidler som skal gjøre det lettere for bedrifter å gjøre hverandre gode. Forsknings- og utviklingskontrakter gjør det lettere for bedrifter å samarbeide om innovasjonsprosjekter. Nettverksordninger som klynge- og inkubatorprogrammer stimulerer til næringsmiljøer hvor bedrifter kan vokse og utvikle seg.

5.7.2 Satsing på innovasjon

Regjeringens innovasjonspolitikk skal legge til rette for bærekraftig verdiskaping, sysselsetting og velferd. Regjeringen vil føre en politikk som bygger på en samfunnsmodell med trygghet og tillit og som styrker innovasjonsarbeidet både i næringslivet og i offentlig sektor.

Videre utvikling av innovasjonspolitikken

Regjeringen arbeider kontinuerlig med å utvikle innovasjonspolitikken på en rekke områder, og med å etablere arenaer der vi involverer aktørene i innovasjonssystemet i den videre politikkutviklingen.

God politikk avhenger av et godt kunnskapsgrunnlag. Nærings- og handelsdepartementet er involvert i, og finansierer, en rekke forskningsprosjekter og -programmer som undersøker premissene for innovasjon og entreprenørskap, bl.a.Mer Entreprenørskap, Vekstforsk og Krise, omstilling, vekst. Videre innhenter Nærings- og handelsdepartementet kontinuerlig utredninger på en rekke områder av innovasjonspolitikken, for eksempel innovasjon i tjenester og medarbeiderdrevet innovasjon.

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å bedre kunnskapsgrunnlaget og involvere aktørene i innovasjonssystemet i politikkutviklingen. Blant annet inviterte nærings- og handelsministeren til en innovasjonskonferanse og la frem en innovasjonsrapport høsten 2012.

Internasjonal deltakelse og samarbeid

Regjeringen arbeider for å lære av politikkutviklingen som skjer internasjonalt. Nærings- og handelsdepartementet deltar i internasjonalt arbeid på feltet, blant annet gjennom deltakelse i OECDs og Europakommisjonens arbeid på området. Både OECD og Europakommisjonen la frem nye innovasjonsstrategier i 2010, og strategiene har vært verdifulle for videreutviklingen av innovasjonspolitikken i Norge. Norge deltar også i EUs rammeprogram for konkurranseevne og innovasjon (CIP) og vil vurdere deltakelse i de nye programmene Cosme og Horizon 2020.

Innovasjon i tjenester

Tjenester utgjør en voksende andel av norsk næringsliv, og tjenesteleverandører bidrar stadig mer til sysselsetting og verdiskaping i Norge. Mens tjenestesektoren sto for om lag 57 pst. av samlet sysselsetting i 1970, utgjør den i dag om lag 80 pst. Finansdepartementet beregner at andelen kan øke til i underkant av 90 pst. i 2060. Som andel av BNP utgjør tjenestenæringene i dag 77 pst., mens de i 2060 ventes å utgjøre om lag 85 pst.9 Tjenester har i tillegg fått en økende betydning som innsatsfaktor i varer og i andre tjenester. En rekke industriprodukter, for eksempel biler, har i dag et betydelig tjenesteinnhold som innsatsfaktor i produksjonen.

Tjenestenes betydning i norsk økonomi tilsier en betydelig oppmerksomhet mot innovasjon i tjenester i næringspolitikken. Ifølge en rapport fra Menon vil eldrebølgen og velstandsøkningen gjøre at de mindre innovative og produktive tjenestekategoriene, som hjelpetjenester, øker i omfang.10 Finansdepartementet anslår at veksten i total faktorproduktivitet vil gå ned fra 1,6 pst. i perioden 1970–2011 til 1,4 pst. i årene frem til 2060, blant annet fordi arbeidsintensive sektorer vil utgjøre en stadig større andel av økonomien. Det er ikke åpenbart at det finnes én politikk for alle tjenestenæringene. Aktivitetene som skaper verdier er svært ulike i ulike tjenester. En dagligvarehandel leverer et helt annet produkt enn det en opplevelsesprodusent eller et teleselskap gjør. En politikk for tjenesteinnovasjon handler først og fremst om å sørge for at det er en bredde i innovasjonspolitikken som favner hele næringslivet og alle typer innovasjoner. Dette gjelder ikke minst de offentlige virkemidlene som skal bidra til kompetanse- og idégenerering.

Dagens politikk og virkemidler for innovasjon retter seg i stor grad mot hele bredden av næringslivet, og er relevant for både vareproduserende og tjenesteproduserende virksomheter. For eksempel er Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) i Norges forskningsråd en åpen konkurransearena på tvers av en rekke ulike bransjer og sektorer. Skattefunn er et annet godt eksempel på et bredt og sektornøytralt virkemiddel for stimulering av FoU i norsk næringsliv. Sammen med BIA gir Skattefunn et relativt heldekkende tilbud til bredden av norsk næringsliv på tvers av sektorer og bransjer.

Tjenestenæringene har de siste årene hatt en sterk vekst i investeringene i innovasjon og FoU, og en betydelig andel av de offentlige midlene for å fremme innovasjon har gått til tjenesteytende næringer og prosjekter med tjenesteinnhold.11 Dette tyder på at oppmerksomheten og kompetansen om tjenesteinnovasjoner øker i virkemiddelapparatet, og at det er større bevissthet om relevante virkemidler blant tjenestebedriftene. For eksempel gikk 96 pst. av prosjektmidlene fra Innovasjon Norges ordning med Forsknings- og utviklingskontrakter til tjenesteinnovasjoner, og 37 pst. av de totale midlene fra Innovasjon Norge, til tjenesteytende næringer i 2010. Andelen aktive Skattefunn-prosjekter med tjenesteinnhold ligger også jevnt på mellom 45 og 50 pst. de senere årene.12

Regjeringen vil bidra til sterkere innovasjon blant tjenestenæringene, og se nærmere på om innovasjonspolitikken i tilstrekkelig grad møter tjenestebedriftenes behov.

5.7.3 Verktøy for vekst – det næringsrettede virkemiddelapparatet

Det næringsrettede virkemiddelapparatet er en fellesbetegnelse som gjerne brukes på institusjoner som har fått i oppdrag fra regjeringen å forvalte ulike offentlige virkemidler, programmer og støttetiltak som skal bidra til forskning, innovasjon og næringsutvikling. Apparatet slik det ser ut i dag har vokst frem over lang tid, blant annet gjennom sammenslåing av flere mindre institusjoner. Virkemiddelinstitusjonene er pådrivere, hjelpere og partnere for bedriftene, der hver institusjon har sin spesielle kompetanse og tilbud. I tillegg gir virkemiddelapparatet råd til myndighetene i næringspolitiske spørsmål. I de årlige budsjettprosessene foretar Storting og regjering overordnede prioriteringer mellom virkemiddelkategorier og mellom institusjoner, mens virkemiddelapparatet selv har kontakten mot bedriftene og foretar vurderinger av deres behov.

Innovasjon Norge ble opprettet i 2004 gjennom sammenslåing av flere mindre institusjoner. Innovasjon Norges formål er å være statens og fylkeskommunens virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling i hele landet. Norges forskningsråd er den sentrale virkemiddelaktøren for regjeringens forskningspolitikk. Norges forskningsråd skal dekke alle fagområder, og det har et bredt spekter av virkemidler innenfor grunnforskning, næringsrettet forskning og kommersialisering av forskningsresultater. SIVA er, gjennom sin eiendoms- og innovasjonsvirksomhet, statens virkemiddel for tilretteleggende eierskap og utvikling av bedrifter og nærings- og kunnskapsmiljøer i hele landet. Patentstyret er det nasjonale kompetansesenteret for industrielle rettigheter i Norge og behandler søknader om beskyttelse av patent-, varemerke- og designrettigheter. Norsk Designråd skal fremme bruk av design som et strategisk innovasjonsverktøy for å oppnå økt konkurransekraft. Standard Norge skal legge til rette for at norske bedrifter, organisasjoner og myndigheter kan delta i nasjonalt og internasjonalt standardiseringsarbeid. Fylkeskommunene og andre regionale aktører spiller viktige roller med hensyn til regional innovasjon og næringsutvikling. Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) skal fremme norsk eksport av varer og tjenester og investeringer i utlandet gjennom å gi garantier på vegne av den norske stat. Videre kan utenrikstjenesten være en nyttig samarbeidspartner når det gjelder internasjonalisering og internasjonal kunnskapsutveksling.

Et velfungerende virkemiddelapparat bør være mest mulig helhetlig, effektivt og kompetent til å foreta krevende avveininger av næringspolitiske tiltak. Det er viktig at de ulike aktørene samarbeider godt, ved omforente strategier, sammenhengende virkemidler og avklarte roller både utad mot næringslivet og mot regionale samarbeidspartnere. Virkemiddelapparatet kan gjennom sin kompetanse bidra til at det blir enklere å starte og drive bedrifter enn det ville vært uten dem. Apparatet kan også ha en utløsende rolle for bedrifter som ønsker å ekspandere gjennom vekst og internasjonalisering.

Regjeringen arbeider for et helhetlig og kompetent virkemiddelapparat, som har gode og relevante tilbud for bredden av norsk næringsliv. Dette var bakgrunnen for Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, som ble lansert i april 2012. I meldingen legger regjeringen rammene for videre utvikling av Innovasjon Norge og SIVA, og viser hvordan disse selskapene er sentrale verktøy i realiseringen av regjeringens næringspolitikk og distrikts- og regionalpolitikk.

I meldingen understreker regjeringen betydningen av et utstrakt samarbeid mellom virkemiddelaktørene. Samarbeidet mellom Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd skal resultere i tre tydelige og samkjørte aktører der virkemidlene utfyller hverandre og fremstår på en helhetlig måte. Rolle- og arbeidsdelingen mellom de tre aktørene er definert gjennom en samarbeidsavtale. Regjeringen mener de tre aktørene har etablert et strukturert og velfungerende samarbeid. Et konkret samarbeidsområde mellom organisasjonene er innen nettverksbasert innovasjon, særlig knyttet til utviklingen og drift av programmene Arena og Norwegian Centers of Expertise (NCE). Programrådet for miljøteknologi er et annet område der virkemiddelaktørene har et tett samarbeid.

Regjeringen legger i meldingen vekt på at Innovasjon Norges og SIVAs mål, virkemiddelbruk og måloppnåelse er knyttet opp mot de utfordringene norsk næringsliv står overfor de kommende årene. Eierne og oppdragsgiverne av Innovasjon Norge og SIVA har som oppfølging av selskapenes nye målene utarbeidet et nytt mål- og resultatstyringssystem som skal gjøre det enklere å følge selskapenes resultater og gi et bedre styringsverktøy.

Videre har regjeringen ambisjoner om et enklere og mer brukervennlig virkemiddelapparat og Innovasjon Norge har fått i oppdrag om å komme tilbake til Nærings- og handelsdepartementet med konkrete mulig forenklingstiltak til sine oppdragsgivere. Regjeringen er opptatt av at Innovasjon Norge møter sine kunder konstruktivt og effektivt, og at unødvendige kompliserte søknadsprosesser og rapporteringskrav unngås. Innovasjon Norge er som en del av forenklingsarbeidet bedt om å gjennomgå egne krav til søknader og tilhørende rapportering med tanke på forenkling for kundene. Regjeringen ønsker også å bedre informasjonen om de tilgjengelige ordningene i Innovasjon Norge, SIVA og Norges forskningsråd og gjøre det lettere for gründere og bedrifter å orientere seg blant virkemiddelapparatets ulike tjenester og programmer. I meldingen ble det derfor bedt om at virkemiddelapparatet skal ha en tydelig kobling mellom de ulike aktørenes informasjonsportaler.

Regjeringen vil følge opp at virkemiddelapparatet fortsetter å forenkle sine tjenester og forbedre dialogen med kundene.

Innovasjon Norge fikk i meldingen en tydeligere rolle som innovasjonspolitisk rådgiver for offentlige myndigheter. Dette var en oppfølging av evalueringen av selskapet som sa at Innovasjon Norge fungerte godt som saksbehandlerorganisasjon, men hadde et potensial til å være en bedre faglig rådgiver for myndighetene.

Videre er regjeringen opptatt av god og treffsikker virkemiddelbruk og i meldingen trekkes det frem åtte sentrale kriterier for å vurdere ulike virkemidler. Det vil tas initiativ til en kartlegging av tilgjengelige offentlige bedriftsrettede virkemidler for næringsutvikling. Det blir også gjennomført en evaluering av Innovasjon Norges låne- og garantiordninger for å sikre at forvaltes på en effektiv måte og en analyse av behovet for ordningene. Evalueringen skal blant annet vurdere risikoprofilene i ordningene og om det er grunnlag for om Innovasjon Norge bør ta en større risiko i sin låneportefølje. Regjeringen har foreslått å opprette inntil seks nye såkornfond og har endret mandatet til Investinor, jf. kapittel 5.8.

Videre la regjeringen i meldingen grunnlag for styrket innsats mot bedrifter som vil satse internasjonalt. Dette skal følges opp med at samarbeidet mellom Innovasjon Norges kontorer i Norge og utlandet styrkes og det legges opp til et sterkere og mer formalisert samarbeid med utenriksstasjonene, Norges forskningsråd og SIVA. Videre er det opprettet et strategisk råd for å bistå med vurderingene om hvor næringslivet ser behov for utekontortjenester, og regjeringen mener at vekstmarkeder i Asia og Afrika vil være viktige fremover. I statsbudsjettet for 2013 ble det bevilget midler til å styrke Innovasjon Norges internasjonaliserings virksomhet. Videre er det opprettet en Invest in Norway-funksjon i Innovasjon Norge for å legge til rette for en mer systematisk og helhetlig håndtering av henvendelser fra utenlandske selskaper som vurdere lokalisering i Norge.

SIVA har de senere årene opplevd at selskapet i større grad enn før etterspørres som aktør i flere større og mer krevende prosjekter. Regjeringen mener SIVA kan spille en rolle i flere store eiendomsprosjekter enn i dag. Regjeringen har derfor gått inn for at SIVA også i fremtiden kan bidra i utviklingen av flere store eiendomsprosjekter av lokal, regional og nasjonal betydning. Dette er fulgt opp med at SIVA i statsbudsjettet for 2013 fikk tilført 250 mill. kroner til styrking av selskapets innskuddskapital, forbeholdt eiendomsvirksomheten. Det vil i tiden som kommer også bli gjennomført en ekstern evaluering av eiendomsvirksomheten til SIVA.

Regjeringen vil fortsette å arbeide for et helhetlig og kompetent virkemiddelapparat, som har gode og relevante tilbud for norsk næringsliv.

5.7.4 Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser

I 2011 handlet det offentlige varer og tjenester for i underkant av 400 mrd. kroner, som utgjør nesten 14,5 pst. av BNP.

Dersom vi kan innrette offentlige innkjøp slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger, vil dette kunne bidra til økt verdiskaping på flere måter – økt verdiskaping i næringslivet, bedre tjenester til innbyggerne og innsparing for det offentlige ved at varer og tjenester leveres bedre og mer effektivt. Å øke innovasjonseffekten av offentlige anskaffelser kan bidra til at vi bruker ressursene på en mer effektiv måte.

I februar 2013 la derfor regjeringen frem Strategi for økt innovasjonseffekt av offentlige anskaffelser. Strategien er undertegnet av statsrådene fra Nærings- og handelsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeidsdepartementet og Miljødepartementet.

Hovedtilnærmingen er å forbedre innkjøpspraksis i offentlige virksomheter. Det skal være enkelt og vanlig å foreta de anskaffelsene som gir brukerne de beste tjenestene i det lange løp. I strategien gjennomgår regjeringen de viktigste utfordringene og legger frem tiltak for å møte dem. Strategien har blant annet følgende mål:

• Anskaffelser skal være et strategisk virkemiddel i offentlige virksomheters utviklingsarbeid.

• Offentlige virksomheter skal ha en effektiv dialog med markedet om sine utviklingsbehov.

• Offentlige virksomheter skal ha redskapene og kompetansen de trenger for å gjøre innovative innkjøp.

• Forsknings- og utviklingssamarbeid skal gi bedre anskaffelser.

Svært mye handler om å bruke det handlingsrommet som finnes og å øke kompetansen på innkjøpssiden. Dersom innovasjonsfremmende offentlige innkjøp kan bidra til utvikling av innovative løsninger, kan dette også på sikt bidra til muligheter for eksport av disse løsningene og gode muligheter for å vinne internasjonale markedsandeler.

Av tiltak kan nevnes:

• Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) får i samarbeid med Innovasjon Norge og Norges forskningsråd en pådriverrolle i å gjøre gode metoder allment kjent.

• Regjeringen skal sette i gang en forsøksordning med stipendmidler rettet mot næringslivet, som offentlige virksomheter kan bruke til konkrete innovasjonsformål.

• Regjeringen vil videreføre støtten til NHO og KS’ nasjonale leverandørutviklingsprogram.

• Ordningen med offentlige forsknings- og utviklingskontrakter (OFU) under Innovasjon Norge skal videreføres.

• Regjeringen vil oppfordre statlige etater til å innarbeide ansvar for anskaffelser i lederkontrakter der dette er relevant.

5.7.5 Medarbeiderdrevet innovasjon

I Norge preges samfunnet og arbeidslivet av noen særskilte samarbeidstradisjoner og verdier, jf. nærmere omtale i 3.6 og 3.7. Norges positive økonomiske utvikling de siste tiårene har gitt en økende erkjennelse av sammenhengene mellom økonomisk vekst, gode velferdsordninger og partenes medbestemmelse på både bedrifts- og samfunnsnivå. I det daglige preges norske virksomheter av medarbeidere som er mer selvstendige og likeverdige enn de fleste andre steder i verden. De arbeider ofte i tverrfaglige team som bidrar til forbedring og innovasjon. Medarbeiderne er selve grunnlaget for innovasjon og verdiskaping i norsk næringsliv. Når virksomhetene leter etter muligheter til å jobbe enda smartere, styrke konkurranseevnen og øke verdiskapingen ytterligere ligger den viktigste ressursen hos humankapitalen, som utgjør 81 pst. av nasjonalformuen.13

Medarbeiderdrevet innovasjon er en fellesbetegnelse for de ansattes aktive deltakelse i utvikling av varer, tjenester og produksjonsprosesser, og knoppskyting fra eksisterende virksomheter. For å opprettholde og øke konkurranseevnen arbeider stadig flere norske virksomheter aktivt med medarbeiderdrevet innovasjon for å utvikle en mer helhetlig og systematisk tilnærming til utviklingsarbeidet. Medarbeiderdrevet innovasjon handler om å sette utvikling og læring i bedriftene i system gjennom medvirkning og samarbeid i innovasjonsprosessen. Dersom man lykkes, er resultatet økt innovasjon, produktivitet, og gode arbeidsplasser samtidig. Forutsetningene for medarbeiderdrevet innovasjon er særlig gode innenfor den norske modellen som preges av partssamarbeid, flate strukturer og kompetente medarbeidere. Medarbeiderdrevet innovasjon er dermed et potensielt konkurransefortrinn for norske virksomheter. Det systematiske arbeidet i virksomhetene bidrar i sin tur til å videreutvikle den norske modellen.

Regjeringen ønsker å legge til rette for videre utvikling av medarbeiderdrevet innovasjon som et norsk konkurransefortrinn. Nærings- og handelsdepartementet fikk derfor i 2011 utarbeidet en utredning og en håndbok i medarbeiderdrevet innovasjon i samarbeid med LO og NHO. IRIS og NTNU Samfunnsforskning har gjennomført arbeidet som kartlegger omfanget og typer av medarbeiderdrevet innovasjon, gir beste praksiseksempler fra sentrale næringer og kommer med konkrete anbefalinger for tiltak.

I forbindelse med Norges formannskap i Nordisk Råd i 2012 tok regjeringen initiativ til et arbeid for å belyse medarbeiderdrevet innovasjon i nordisk sammenheng. Høsten 2012 ble det arrangert et arbeidsseminar som samlet nordisk ekspertise på feltet. Deltakerne på seminaret utvekslet erfaringer og diskuterte hvordan medarbeiderdrevet innovasjon kan utvikles videre som konkurransefortrinn for den nordiske regionen. Arbeidet på seminaret ble nedfelt i en rapport som er overlevert Nordisk ministerråd. Ifølge rapporten er det blant annet et behov for økt kunnskap om medarbeiderdrevet innovasjon i nordiske virksomheter.14

En stadig økende andel av verdiskapingen i norske virksomheter er basert på kunnskap og kompetanse. Å ta vare på og utnytte denne ressursen er primært virksomhetenes eget ansvar. Samtidig vil regjeringen fortsette å legge til rette for utviklingen av medarbeiderdrevet innovasjon som norsk konkurransefortrinn, for at hver enkelt medarbeider får ut sitt potensial i norsk arbeidsliv, og dermed bidrar til økt konkurranseevne og verdiskaping.

5.7.6 Immaterielle rettigheter

I dag konkurrerer norsk næringsliv og forskningsaktører i stor grad på kunnskap og kompetanse. Dette innebærer at en stor andel av virksomhetenes verdier er immaterielle. Alle virksomheter har immaterielle verdier i ulike former, enten det er medarbeidernes kompetanse, foretaksnavn, domenenavn, hemmelige oppskrifter, merkevarer, teknologi eller oppfinnelser.

Når den økonomiske betydningen av immaterielle verdier øker, vokser også bruken av immaterielle rettigheter. Håndtering av immaterielle verdiers rettigheter kan i mange tilfeller være helt avgjørende for innovasjon og verdiskaping i virksomhetene. Derfor har håndteringen av immaterielle rettigheter også konsekvenser for verdiskapingen i næringslivet, offentlig sektor og økonomien samlet sett.

Utvikling av nye innovasjoner krever ressurser og innebærer risiko for innovatørene. Dersom innovasjonen raskt kopieres eller utnyttes av andre, kan det være vanskelig for en innovatør å sikre seg avkastningen av sin investering. Dette kan føre til at investeringen ikke lønner seg å gjennomføre for innovatøren eller virksomheten. Dette kan igjen føre til et lavere nivå på næringslivets investeringer i innovasjon enn det som samlet sett lønner seg for samfunnet.

Virksomhetene tar vare på de immaterielle verdiene på ulike måter. Rask produktutvikling, hemmelighold, merkevarebygging og bruk av åpen kildekode er eksempler på utbredte strategier i mange næringer. Noen av de immaterielle verdiene kan også vernes av immaterielle rettigheter, primært gjennom opphavsrett og registrering av patent, design eller varemerke.

Immaterielle rettigheter er del av en byttehandel som skal bidra til et nivå på FoU og innovasjon som er lønnsomt for hele samfunnet. På den ene siden bidrar en immateriell rettighet til å redusere risikoen for innovatøren gjennom en enerett til å utnytte innovasjonen, samtidig som den forbyr andre å utnytte den kommersielt. Opphavsrett og registrering av patent, design eller varemerke gjør altså at den som sitter med utviklingskostnadene og risikoen, også får retten til å høste gevinstene. På den andre siden innebærer formelt vern av immaterielle rettigheter at innovasjonen blir offentliggjort. For samfunnet som helhet er det mest lønnsomme at ny kunnskap er tilgjengelig for flest mulig. Kunnskap er et fellesgode, ved at nytten av kunnskap øker med spredning og bruk, og dermed kommer flere til gode enn den enkelte aktøren som produserer eller formidler kunnskapen. Registrering og offentliggjøring av rettigheter er med på å spre kunnskapen om nye teknologier eller løsninger, som igjen kan gi grunnlag for nye innovasjoner. Vern av innovasjoner kan derfor være avgjørende for realiseringen av nye varer, tjenester og verdier.

Over hele verden er antallet rettigheter som registreres i kraftig økning, og i fremvoksende økonomier sikrer virksomhetene i stadig større grad sine immaterielle rettigheter. Internasjonal handel og samarbeid basert på immaterielle rettigheter er i sterk vekst, og virksomheter bruker i økende grad immaterielle rettigheter aktivt for å etablere samarbeidsrelasjoner, dele kunnskap og teknologier. Handelen med piratkopierte varer og ulovlig nedlasting av programvare, musikk og film har i tillegg vokst kraftig det siste tiåret.

Denne utviklingen endrer trolig forutsetningene for å håndtere immaterielle verdier og rettigheter i norske virksomheter. Den øker behovet for kompetanse og bevissthet om håndtering av immaterielle rettigheter som et strategisk verktøy i næringsliv, i forskingsmiljøene, hos offentlige myndigheter og i samfunnet for øvrig. Utviklingen øker også behovet for et tidsriktig, harmonisert og oppdatert regelverk på feltet og en fremtidsrettet norsk patentmyndighet som er godt tilpasset den nye økonomiske og teknologiske virkeligheten norske virksomheter håndterer de immaterielle verdiene sine i.

I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge peker regjeringen på behovet for økt kompetanse og et oppdatert regelverk for immaterielle rettigheter. Det er fulgt opp med en styrking av utdanningstilbudet på feltet, en oppdatering av gjeldende regelverk, og en styrking av veiledningen til bedriftene fra det offentlige virkemiddelapparatet.

I april la regjeringen frem Meld. St. 28 (2012–2013) Unike idear, store verdiar – om immaterielle verdiar og rettar. I meldingen presenterer regjeringen en langsiktig politikk som skal bidra til større strategisk, bevisst og lønnsom bruk av immaterielle verdier og rettigheter i norsk næringsliv og forskning. Hovedmålet er at norsk næringsliv og offentlige aktører skal bli bedre til å utnytte det verdiskapingspotensialet som ligger i en god håndtering av immaterielle verdier og rettigheter. For å nå dette målet vil regjeringen rette innsatsen mot seks områder:

1. Slutte Norge til internasjonale avtaler og oppdatere regelverk og ordninger, bl.a. gjennom å sende et forslag om norsk tilslutning til London-avtalen på høring, og undersøke mulighetene for å få etablert et privat, kommersielt tilbud om rettstvistforsikring for immaterielle rettigheter i det norske markedet.

2. Bedre opplæringen i immaterielle rettigheter og verdier, og arbeide for at opplæringstilbudet i immaterielle rettigheter blir bedre i hele utdanningsløpet – i grunn- og videregående opplæring, høyere utdanning og i relevant etter- og videreutdanning.

3. Videreutvikle Patentstyret, bl.a. ved å be Patentstyret bidra til at norsk næringsliv i større grad bruker immaterielle rettigheter i sitt eget forretnings- og kommersialiseringsarbeid.

4. Videreutvikle det samlede veiledningstilbudet for immaterielle verdier og rettigheter, blant annet gjennom å etablere en veilednings- og rådgivningstjeneste for små og mellomstore bedrifter og legge til rette for erfaringsutveksling i regi av det næringsrettede virkemiddelapparatet.

5. Bekjempe piratkopiering og varemerkeforfalskning, bl.a. gjennom å styrke regelverket for håndheving av immaterielle rettigheter etter åndsverksloven, arbeide for å etablere et nettsted med informasjon om piratkopiering og varemerkeforfalskning samt følge opp EUs arbeid mot piratkopiering.

6. Bedre kunnskapsgrunnlaget for videre politikkutvikling, bl.a. ved å arbeide for et forbedret datagrunnlag, og jevnlig invitere invitere til konferanser for å diskutere utvalgte problemstillinger om håndtering av immaterielle verdier og rettigheter i det norske innovasjonssystemet.

5.7.7 Design som verktøy for verdiskaping

For å hevde seg i en stadig hardere internasjonal konkurranse må norske bedrifter skille seg ut. Det gjør de ved å fortsette å tilby de smarteste og mest elegante løsningene, og de mest brukervennlige produktene. Kombinasjonen design, teknisk kompetanse og markedsforståelse er viktig for nye og lønnsomme innovasjoner, særlig når de kobles sammen tidlig i produktutviklingen.

En mer systematisk satsing på markedsrettede designprosesser vil øke bedriftenes innovasjonsgrad, konkurransekraft og inntjening. Design handler om å finne nye løsninger som gir bedre funksjonalitet, lavere kostnader eller som fører til at produktet skiller seg ut på andre måter. Design angår derfor hele innovasjonsprosessen fra idé, via utvikling, testing og produksjon til kommersialisering. Designkompetanse kombinert med teknisk kompetanse, markedsforståelse og ledelse kan bidra til å frembringe nye, lønnsomme innovasjoner og gi bedriftene unike konkurransefortrinn. Dette gjelder både i etablerte næringer og for nystartede virksomheter. Særlig små og mellomstore bedrifter har manglende kunnskap om hvordan design kan være et innovasjonsverktøy. Dette fører trolig til at det investeres mindre i design enn hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

For å nå målgruppene på en mer effektiv måte oppretter Kulturdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet en ny design- og arkitekturorganisasjon. Stiftelsen Norsk Design- og Arkitektursenter (DogA) skal være operativ fra 1.1.2014. Stiftelsene Norsk Designråd og Norsk Form vil avvikles. Formålene til den nye stiftelsen vil i hovedsak innebære en videreføring av formålene til Norsk Designråd og Norsk Form slik de er definert i dag. En ny stiftelse vil i større grad se formålene i sammenheng, kunne operere mer helhetlig overfor målgrupper og arbeide mer effektivt.

Senteret skal fremme forståelse, kunnskap om og bruk av design og arkitektur ut fra et næringsmessig og samfunnsmessig perspektiv. Stiftelsen skal fremme kvalitet og nytenkning ved bruk av design og arkitektur for utvikling av omgivelser, produkter og tjenester, og stimulering til innovasjon, effektivisering og økt verdiskaping i norsk næringsliv og offentlig sektor.

Designprogrammet i Innovasjon Norge ble etablert i 2005, i samarbeid med Norsk Designråd. Programmet har som mål å få flere bedrifter til å bruke profesjonelle designere og bli strategiske designbrukere som ledd i bedriftenes utvikling. Det er også et mål å skape forståelse for at design kan bidra til å øke bedriftenes konkurranseevne. Da programmet ble evaluert i 2009 fremkom det at både den økonomiske støtten og rådgivningen bedriftene hadde mottatt gjennom programmet var utløsende for gjennomføring av designprosjekter.

Regjeringen adresserte økt satsing på design som strategisk virkemiddel i næringslivet i St.meld. nr. 7 (2007–2008) Et nyskapende og bærekraftig Norge, hvor Designdrevet innovasjonsprogram (DIP) ble etablert. DIP er et virkemiddel i regi av Norsk Designråd som skal stimulere norske bedrifter til økt bruk av design. Hensikten er å inkludere design helt fra starten i bedrifters utviklingsprosjekter. Programmet retter seg særlig mot små og mellomstore bedrifter og gir støtte til bedriftsprosjekter innenfor ulike bransjer.

Bedriftsprosjektene kan bidra til utvikling av nye løsninger som senere går over i forsknings-, utviklings- og kommersialiseringsfaser, med gode forutsetninger for en vellykket lansering i markedet. Et av formålene ved DIP er at bedriftenes erfaringer skal komme andre bedrifter til gode slik at det oppnås en høy samfunnsøkonomisk effekt, samtidig som programmet stimulerer den enkelte bedrift til å utprøve nye innovasjonsmetoder og realisere nye prosjekter som ellers ikke hadde blitt gjennomført. Det planlegges å evaluere programmet i 2014.

5.7.8 Samarbeid mellom små og store bedrifter skaper vinn-vinn situasjoner

Nye og innovative bedrifter står for en stadig større andel av samlet sysselsetting og verdiskaping, både i Norge og andre land. Nyetableringer baserer seg ofte rundt nye produkter, nye produkter og ny forståelse av markedet. Samtidig mangler de ofte kompetanse og nettverk som etablerte bedrifter er i besittelse av. Et godt samarbeid mellom oppstartsbedrifter og etablerte virksomheter kan skape en vinn-vinn-situasjon både for bedriftene og for samfunnet. Nyetableringene blir tilført ressurser, etablerte virksomheter blir enda mer konkurransedyktige og samfunnet tjener på økt verdiskaping.

Både nasjonalt og regionalt finnes initiativ som har til hensikt å bygge bro mellom oppstartsbedrifter og etablerte virksomheter. CONNECT Norge er en ideell stiftelse som tilbyr kostnadsfri hjelp til gründere og vekstbedrifter og kobler disse med kompetansebedrifter og investorer. Stiftelsen er en nettverksorganisasjon som har som mål å bidra til etablering og utvikling av nye vekstforetak i Norge ved å koble gründere og entreprenører med kompetanse og kapital. Målet er en raskere kommersialisering av vekstbedrifter for derved å skape flere levedyktige bedrifter og arbeidsplasser.

Flere steder finnes det lokale initiativer. I Kongsberg, Horten og på Raufoss er det over tid utviklet unike produksjons- og teknologimiljøer. Tyngdepunktene i de tre industrimiljøene er et fåtall teknologitunge industriselskaper som er ledende globalt innenfor sine nisjer. Rundt disse aktørene finnes det en underskog av små teknologibedrifter og spesialiserte underleverandører.

Det er etablert velfungerende samarbeidskulturer på tvers av bedriftene. De større bedriftene i klyngene i samarbeider med de mindre og bidrar til å utvikle dem til å bli underleverandører i absolutt verdensklasse, noe som er en forutsetning både for at de nystartede bedriftene skal lykkes og for at de etablerte bedriftene fortsatt skal være verdensledende. Dette skjer på flere måter, bl.a. gjennom møteplasser og aktiviteter i disse klyngene. Klyngen NCE Systems Engineering på Kongsberg deler bl.a. ut prisen Norwegian Young Technology Award til en ung og lovende teknologibedrift i Kongsbergregionen med internasjonalt potensial. I tillegg driver klyngen Leverandørutviklingsprosjektet (LUP) der målet er å utvikle små- og mellomstore bedrifter som er eller kan bli attraktive underleverandører til store, globale kunnskapsintensive industribedrifter.

Store og etablerte bedrifter har flere ressurser, større nettverk og mer erfaring enn små. Det er ønskelig at de forskjellige sektorene, klyngene og regionene lærer av hverandre på dette området og at effektive samarbeidsmodeller får god spredning. Regjeringen ønsker at erfarne virksomheter deler sine erfaringer med andre ved tilrettelegging for flere møteplasser mellom etablerte bedrifter, oppstartsbedrifter og små og mellomstore bedrifter. I slike tilfeller kan ressurser fra store virksomheter opptre som mentorer for mindre bedrifter, både gjennom bilaterale relasjoner og gjennom samlinger med flere bedrifter og mentorer.

5.8 Tilskuddsordninger og risikokapital

Med det offentlige næringsrettede virkemiddelapparatet søker myndighetene blant annet å avhjelpe bedrifter med tilgang på kapital. Finansieringsordningene har ofte som mål å utløse prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført, gjennomført i mindre omfang eller gjennomført på et senere tidspunkt. Finansieringsordningene skal være et supplement til markedet. Virkemidlene kan også ha andre mål som å bidra til mer forskning, økt eksport, energieffektivisering eller sysselsetting. Ordningene spiller relativt størst rolle i tidlige faser i en bedrifts eller prosjekts liv, mens volumene er større i senere faser, blant annet gjennom eksportfinansieringsordningene. Ettersom det kan legges til grunn at de beste prosjektene vil få finansiering av markedet, og mange bedrifter ikke bør få finansiering, er virkemiddelapparatets utfordring å nå de bedriftene som vil oppnå bedrifts- og/eller samfunnsøkonomisk lønnsomhet med offentlig finansiering, og som ikke omfattes av de andre gruppene.

Kapitaltilførsel fra det offentlige kan prinsipielt skje på to forskjellige måter, gjennom støtte eller gjennom markedsbasert finansiering. Støtte kan være gjennom tilskudd, risikolån, skatteinsentiver eller såkornfond (egenkapital). Markedsbasert finansiering inkluderer blant annet Innovasjon Norges lavrisikolån, eksportkreditter og egenkapital gjennom Investinor og Argentum. Støtteordninger har det til felles at det ikke kreves tilbakebetaling, eller at tilbakebetalingen som kreves ikke står i forhold til risikoen i prosjektet, eksempelvis gjennom redusert rente på lån. Støtteordninger er derfor relativt dyre for staten, og har bl.a. derfor er mer begrenset volum enn markedsbaserte ordninger. Dessuten kan de i større grad bidra til å vri markedsmekanismene, og må derfor være veldesignet for å redusere slike vridninger mest mulig.

Støtte kan være nødvendig for at flere entreprenører eller bedrifter skal kunne ta sjansen på å mislykkes, samtidig som gevinsten for samfunnet vil kunne komme i form av vekst og arbeidsplasser fra vellykkede prosjekter. Støtteordninger er som regel meldt eller notifisert til EFTAs overvåkingsorgan, ESA, i tråd med EØS-avtalens regelverk om offentlig støtte. Markedsbasert finansiering er ofte rettet inn mot å dele risiko med markedsaktører gjennom at eksponeringen i ett enkelt prosjekt reduseres for markedsaktører og gir disse en tilleggsvurdering/kvalitetssikring av et prosjekt eller bedrift. Kapitalvirkemidlene kan være nøytrale med hensyn til sektor eller rettet mot en eller flere bransjer. Kravet til privat medfinansiering kan imidlertid bidra medføre at nøytrale virkemidler i stor grad finansierer prosjekter i bransjer der tilgangen på kapital og kompetanse allerede er god. Nedenfor gis eksempler på viktige finansieringsordninger.

5.8.1 Gjeldende virkemidler

Tilskuddsordninger

Innovasjon Norge tilbyr en rekke tilskuddsordninger til gründere og etablert næringsliv, både generelle ordninger for de fleste bransjer over hele landet, og ordninger med geografiske eller bransjemessige avgrensninger. En av de mest sentrale ordningene er Forsknings- og utviklingskontraktene. Ordningen er landsdekkende og åpen for alle bransjer, og Innovasjon Norge tilbyr tilskudd til utvikling av nye produkter og løsninger som skal lede til internasjonale markedssuksesser og bidra til en modernisering av offentlig sektor. Ordning har en total ramme på 285 mill. kroner i 2013.

Innovasjon Norge tilbyr også etablerertilskudd til oppstartsbedrifter gjennom både en landsdekkende og en distriktsrettet ordning. Regjeringen øker satsingen på landsdekkende etablerertilskudd i 2013, og har lagt om innretningen av ordningen for å forsterke Innovasjon Norges innsats mot etablerere i en tidligere fase. Flere vil motta tilskudd ved at Innovasjon Norge gir et mindre tilskuddsbeløp til et større antall gründere og bedrifter. Som hovedregel skal støttebeløpet til hver enkelt bedrift ikke overstige 300 000 kroner. Et mindre støttebeløp til et større antall prosjekter vil gi flere muligheten til å teste ideen sin i markedet.

Et viktig formål med offentlig tilskudd til forskning og utvikling, er at disse skal utløse samfunnsøkonomisk lønnsomme FoU-prosjekter. En vesentlig del av bevilgningen til FoU-aktiviteter over Nærings- og handelsdepartementets budsjett går til Norges forskningsråd. Hovedformålet med tilskuddene er å bidra til utvikling av et mer kunnskapsintensivt næringsliv og økt FoU-innsats i næringslivet. Videre er det et sentralt mål å legge til rette for økt kommersialisering av forskningsresultater og økt kontakt og samspill mellom næringsliv, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og forskningsinstitutter. Brukerstyrt innovasjonsarena, (BIA), er sammen med Skattefunn Forskningsrådets største generelle virkemiddel for å stimulere til økt forskningsinnsats i næringslivet. I BIA gis det støtte til forskningsbaserte innovasjonsprosjekter som synes å ha høyest verdiskapingspotensial i bredden av norsk næringsliv innenfor områder som ikke er dekket innenfor de tematiske/bransjerettede programmene i Forskningsrådet.

For øvrig utgjør Norges kontingent for deltakelse i EUs 7. rammeprogram for forskning og teknologiutvikling om lag 5 pst. av de samlede offentlige FoU-bevilgningene, og representerer således en viktig finansieringskilde til FoU som supplement til de nasjonale ordningene.

Enova er et statsforetak som eies av Olje- og energidepartementet. Selskapet tilbyr bedrifter tilskudd til å styrke arbeidet med en klimavennlig energiomlegging i Norge.

Tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk tilrettelegger for maritim virksomhet gjennom stabile rammer for næringen. Ordningen er den største enkeltposten på Nærings- og handelsdepartementets budsjett og anses som viktig for å opprettholde sysselsettingen av norske sjøfolk. I tillegg har den bidratt til en kraftig økning i antall lærling- og praksisplasser fra omtrent 1 000 i 2004 til nesten 2 500 ved utgangen av 2010.

Låneordninger

Innovasjon Norge tilbyr ulike låneordninger som lavrisikolån, innovasjonslån og distriktsrettede risikolån. Lavrisikolån brukes til delfinansiering av investeringer i bygninger, driftsutstyr, fiskefartøy og til investeringer i landbruket, og har en utlånsramme på 2,5 mrd. kroner i 2013. Lånene skal være et tilbud i markedet som først og fremst er rettet mot å dele begrenset og langsiktig risiko i markedet med bankene. Når Innovasjon Norge gir lavrisikolån, går de i hovedsak inn i prosjekter sammen med private banker. På denne måten utløses betydelig privat kapital.

Innovasjonslån og distriktsrettede risikolån er subsidierte lån som skal benyttes til delfinansiering av bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme utbyggings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekter, som det er vanskelig å finne tilstrekkelig risikovilje for i det private kredittmarked. Lånene sikres ofte ved pant i låntakers aktiva med prioritet etter langsiktige lån fra andre banker eller med tilsvarende moderate krav til formell sikkerhet. Innovasjonslåneordningen rettes primært mot prosjekter med høyt innovasjonsinnhold og skal i særlig grad bidra til kommersialisering av slike, og har en utlånsramme på 500 mill. kroner i 2013. Det offentlige støtteelementet tar form av en lavere rente enn hva risikoen i prosjektene skulle tilsi. Støtten finansieres gjennom et eget tapsfond som gjør Innovasjon Norge i stand til å ta høyere tap enn en bank ville akseptert.

For å få mer kunnskap om hvordan låneordningene Innovasjon Norge forvalter fungerer, varslet regjeringen i Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF at Nærings- og handelsdepartementet vil gjennomføre en ekstern evaluering av låneordningene. Evalueringen skal blant annet vurdere risikoprofilene i ordningene og om det er grunnlag for om Innovasjon Norge bør ta en større risiko i sin låneportefølje.

Også innenfor det offentlige støttede eksportfinansieringssystemet tilbys lån. Formålet er å fremme norsk eksport. Utenlandske importører og norske redere i internasjonal konkurranse kan få tilbud om fastrentelån på betingelser regulert av en avtale tilknyttet OECD («CIRR-lån»). Gitt at lånet kvalifiserer til CIRR-finansiering kan Eksportkreditt Norge AS også tilby lån til markedsrente. Ordningen med CIRR-finansiering ble tidligere forvaltet av Eksportfinans ASA, men ble overført til en ny statlig organisasjon, Eksportkreditt Norge AS, i juli 2012. Lånene skal være 100 pst. garantert. Akseptable garantister er den statlige forvaltningsbedriften Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK), andre tilsvarende garantiinstitusjoner og finansinstitusjoner med god rating.

Garantiordninger

Nærings- og handelsdepartementet er opptatt av å sikre finansiering til viktige utviklings- og eksportrettede prosjekter. Et viktig virkemiddel i denne sammenhengen er ulike typer garantier. En garanti kan eksempelvis medvirke til at risikoen i et prosjekt deles mellom flere finansinstitusjoner, og derfor virke utløsende for realisering av gode prosjekter som ikke lar seg finansiere fullt ut i det private marked. Garantier kan også avlaste risiko knyttet til engasjementer for eksempel mot bedrifter som har begrensede muligheter til å stille sikkerhet eller er i en fase der de genererer lave eller ingen kontantstrømmer. Offentlige eksportkredittgarantier skal bidra til at norske bedrifter får et konkurransedyktig tilbud av eksportfinansiering. Denne typen garantier er spesielt viktig i dagens globale markeder.

Gjennom den landsdekkende garantiordningen under Innovasjon Norge gis hovedsakelig garantier for driftskreditt til små og mellomstore bedrifter som har problemer med å skaffe seg lånefinansiering i bankene på grunn av for stor antatt risiko eller manglende pantesikkerheter. En garanti fra Innovasjon Norge kan medvirke til at en lokal bank vil innvilge driftskreditt, og garantien kan således være utløsende for realiseringen av de utviklingsplaner en bedrift har, som i en periode krever stor driftskapital.

Det offentlige eksportfinansieringssystemet tilbyr garantier for eksportlån. Garantiene tilbys av Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) som har som formål å fremme norsk eksport og investeringer i utlandet. GIEKs hovedordning er Alminnelig garantiordning. U-landsordningen møter etterspørsel etter garantier som dekker lån til land med høyere risiko enn det som kan aksepteres under Alminnelig ordning.

I tillegg til eksport- og investeringsgarantier, tilbyr også GIEK byggelånsgarantier for skip, fartøy og innretninger til havs (byggelånsgarantiordningen) og garantier for kraftintensiv industris kraftkjøp (kraftgarantiordningen, godkjent av ESA i mars 2011). Formålet med byggelånsgarantiordningen er, gjennom risikoavlastning for private banker, å bidra til å sikre at norske skipsverft, offshoreverksteder og annen relevant virksomhet oppnår byggelån og på den måten bidra til å sikre økt aktivitet. Formålet med kraftgarantiordningen er å medvirke til at næringslivsaktører kan inngå langsiktige kraftavtaler på forretningsmessige vilkår.

Egenkapitalordninger

Norske myndigheter støtter entreprenørskap og vekst i næringslivet direkte og indirekte gjennom ulike fondsordninger. Det er opprettet tiltak for investeringer både i tidlig fase og i mer modne segmenter.

I Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF varslet regjeringen at det skal opprettes inntil seks nye landsdekkende såkornfond. Fondene skal ha en gjennomsnittlig total størrelse på om lag 500 mill. kroner og finansieres i form av egenkapital med 50/50-fordeling mellom private og staten. Minstestørrelse er på 350 mill. kroner. Fondene skal investere i såkorn- og oppstartsfasene i nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter. I revidert nasjonalbudsjett 2012 ble det bevilget midler til statens deltakelse i de to første av fondene. Fondene ble godkjent som lovlig statsstøtte av EFTAs overvåkingsorgan, ESA, 13. mars 2013. Innovasjon Norge arbeider nå med å få opprettet de to første fondene.

Dagens fond har lite kapital tilgjengelig til nye investeringer. I Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF varslet regjeringen at det skal opprettes inntil seks nye landsdekkende såkornfond. I revidert nasjonalbudsjett 2012 ble det bevilget midler til statens deltakelse i de to første av fondene.

I tillegg forvalter Innovasjon Norge Investeringsfond for Nordvest-Russland, Tilskuddsfond for næringssamarbeid med Nordvest-Russland og Investeringsfond for Øst-Europa. Hovedmålet med fondene er å styrke samarbeidet mellom norsk næringsliv og næringslivet i fondenes dekningsområde og tilby delfinansiering av norske selskapers investeringer i området. Fondet for Nordvest-Russland skal i tillegg styrke næringslivsutviklingen i Sør-Varanger kommune.

Investinor er et heleid statlig investeringsselskap som primært gjør direkte investeringer i lovende bedrifter i tidlig vekstfase. Selskapet skal bidra til økt verdiskaping gjennom tilbud av risikovillig kapital til internasjonalt orienterte konkurransedyktige bedrifter. Selskapets investeringer skal foretas på kommersielt grunnlag, og på like vilkår som private investorer. Selskapet har 3,7 mrd. kroner i kapital, etter kapitaltilførsel på 1,5 mrd. kroner fra staten i 2012, og har i dag investert i om lag 30 selskaper. Det er et mål at kapitalen i selskapet skal rullere slik at det hele tiden kan være kapital tilgjengelig for nye investeringer. Investinor fikk endret sitt mandat i forbindelse med fremleggelsen av Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, der det fremgår at Investinor skal prioritere lønnsomme investeringer i sektorer med næringsmiljøer med internasjonale komparative fortrinn, som ivaretar utnyttelse av viktige naturressurser, ivaretar utnyttelse av ny teknologi og kompetanse, eller som bidrar til mindre miljøbelastning og menneskeskapte klimaendringer. Ved årsskiftet 2012–2013 ble eierskapet i selskapet overført fra Innovasjon Norge til Nærings- og handelsdepartementet. I revidert nasjonalbudsjett for 2013 foreslår regjeringen å øke Investinors kapitalbase med ytterligere 0,5 mrd. kroner øremerket investeringer innenfor skog- og trenæringene.

Argentum Fondsinvesteringer er et heleid, statlig investeringsselskap som skal bidra til å bedre tilgangen til risikovillig kapital for det nyskapende, forskningsbaserte næringslivet gjennom å investere i norske og nordiske aktive eierfond. Selskapet skal bidra til et mer velfungerende kapitalmarked for unoterte selskaper. Gjennom å bygge sterke og godt kapitaliserte aktive eierfondsmiljøer i Norge og Norden, bidrar Argentum til å tilføre kompetanse og risikokapital til norske vekstbedrifter og til omstilling i bedrifter, som har stagnert.

Finansiering av bedrifter i tidlig fase

Endringer i finansieringsordninger rettet mot bedrifters tidlige fase har de siste årene i hovedsak tatt to former; endringer i etablerertilskuddsordningen og nye såkornfond. Gjennom en endret og styrket etablerertilskuddsordning i Innovasjon Norge er det lagt opp til at nyetableringer (bedrifter yngre enn tre år) med vekstpotensial skal prioriteres og at det gis støtte til flere bedrifter med mindre beløp. Bedriftene må møte visse kriterier, men utover det er det lagt opp til en enkel og dermed tidsbesparende seleksjonsprosess. Hovedhensikten er å få mer informasjon om flere prosjekter, slik at markedet bedre kan vurdere prosjektene.

Det er også gjort vesentlige forbedringer i modellen for de nye landsdekkende såkornfond som ble lansert i 2012. Statens kapitalbidrag er i form av egenkapital, og støtten til investorene skal overføres i form av at staten tar en mindre eierandel enn kapitalbidraget skulle tilsi. Dette gir en enklere og mer markedsbasert ordning enn de to tidligere rundene med såkornfond i 1998 og 2006. Samtidig videreføres satsingen på større landsdekkende fond som ble påbegynt i 2006 for å sikre en robust og profesjonell forvaltning for dermed å bidra til bedre avkastning fra fondene. De nye fondene skal videre opprettes gradvis slik at dette blir et mer kontinuerlig tilgjengelig virkemiddel for bedriftene. Gjennom etablerertilskudd og såkornfond som med 500 mill. kroner i forvaltningskapital kan investere inntil 75 mill. kroner i enkeltbedrift, søkes det å finne en balanse mellom finansiering i bredden (etablerertilskudd) og gi muligheter for å finansiere ekspansjon i bedrifter med stort internasjonalt potensial. Satsingen på videreutvikling av bedrifter med stort potensial understrekes ytterligere med styrkingen av egenkapitalen i Investinor i 2012. Nærings- og handelsdepartementet arbeider i tillegg med videreutvikling av virkemidler for tidlig fase, gjennom oppfølging av Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – Om Innovasjon Norge og SIVA SF.

Nærings- og handelsdepartementet vil også videreutvikle dagens tilbud til pilot- og demonstrasjonsanlegg, innenfor dagens ramme. Regjeringen vil fortsette å arbeide for at de bedriftsrettede virkemidlene er treffsikre og tilpasset behovene i næringslivet.

5.9 Nyetableringer og entreprenørskap

Mange av bedriftene vi skal leve av om 20 år, er ennå ikke etablert. Nye bedrifter vil utkonkurrere og erstatte dagens bedrifter og bidra til høyere produktivitet og økt lønnsomhet.

Vi vet fra historien at de nye virksomhetene som kommer til, i gjennomsnitt vokser raskere og har høyere produktivitet enn virksomhetene de erstatter.15 Denne dynamikken fører til endring, vekst og økt produktivitet i økonomien. Nye og innovative bedrifter står for en stadig større andel av samlet sysselsetting og verdiskaping, både i Norge og andre land.16 Det betyr at tilrettelegging for entreprenørskap og etablering av ny virksomhet har stor betydning for Norges innovasjonsevne og økonomiske vekst.

Ny økonomisk virksomhet kommer ikke av seg selv. For å lykkes må dyktige entreprenører bidra med arbeidskraft og kompetanse, og risikere privat kapital for å etablere lønnsomme bedrifter som kommer samfunnet til gode. For at personer skal være villige til å ta personlig risiko ved å etablere nye virksomheter er de avhengige av gode og stabile rammevilkår. Regjeringens entreprenørskapspolitikk har som målsetting å bedre vilkårene for nyetablering og vekst i Norge. Regjeringen arbeider derfor for å fremme en entreprenørskapskultur i samfunnet, styrke gründeres sosiale rettigheter og sikre entreprenørers tilgang til veiledning, nettverk og kapital.

Regjeringens politikk for nyetableringer og entreprenørskap omfatter alt fra enkeltpersonforetaket som skal tilby tjenester til private husholdninger til den høyteknologiske industribedriften med et stort behov for kapital.

Stabile og forutsigbare rammevilkår reduserer usikkerhet og kostnader, og legger til rette for langsiktig planlegging og vekst. Gode stabile rammevilkår er særlig viktig for entreprenører, ettersom kostnadene typisk løper påløper ved oppstart, mens inntektene er usikre og kommer senere.

Regjeringen vil legge til rette for at både nye og etablerte bedrifter skal bruke mest mulig av sin tid på produksjon og nyskaping, og ikke på papirarbeid. Regjeringen legger vekt på å videreutvikle elektroniske tjenester, å redusere bedriftenes administrative kostnader knyttet til rapportering og å utføre gode konsekvensutredninger ved regelutvikling og tiltak som gjelder næringslivet. Dette er spesielt viktig for små og mellomstore bedrifter med lite ressurser til administrasjon.

Et godt sosialt sikkerhetsnett hjelper folk gjennom omstillinger og gjør det mulig for enkeltpersoner å ta risiko som entreprenører. Regjeringen har styrket velferdsordningene for selvstendig næringsdrivende ved å innvilge rett til svangerskapspenger og foreldrepenger. Ordningen gir økt sosial trygghet for entreprenører og kan gi flere kvinner mulighet til å etablere egen virksomhet.

Tilgang på kompetanse og kapital er krevende for nye gründere som mangler erfaring, sikkerhet for lån eller tidligere omsetning å vise til. Innovasjon Norge har et særskilt ansvar for å stimulere til entreprenørskap gjennom kapitalvirkemidler, nettverksprogrammer, rådgiving og fremming av entreprenørskapskultur.

For å øke kunnskapen om entreprenørskap i Norge lanserte regjeringen i 2009 forskningsprogrammet «Mer entreprenørskap» med en samlet bevilgning på 16 mill. kroner. Hensikten med programmet er å få bedre innsikt i hvem som etablerer nye foretak og hva som skal til for å lykkes ved hjelp av registerdata. Programmet ser også på hvorfor kvinner etablerer færre nye foretak enn menn.

5.9.1 Entreprenørskap i utdanningen

Regjeringens satsing på entreprenørskap i utdanningen er et sentralt virkemiddel for å bygge en bedre kultur for entreprenørskap i Norge. Målet er at dette skal bidra til at flere vurderer å starte egne virksomheter i fremtiden.

Høsten 2009 la regjeringen frem Handlingsplan for entreprenørskap i utdanningen (2009–2014). Målet med denne planen er å styrke kvaliteten på og omfanget av entreprenørskapsopplæring på alle nivåer og fagområder i utdanningssystemet, slik at Norge skal være ledende internasjonalt innenfor entreprenørskap i utdanningen. Handlingsplanen legger vekt på tiltak innrettet mot høyere utdanning. Planen følges opp med 14 konkrete tiltak blant annet:

• opprette studieplasser for entreprenørskap og innovasjon i høyere utdanning,

• utlyse midler til å opprette nye utdanningstilbud i entreprenørskap og innovasjon,

• implementere kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning som fastslår at utdanninger på alle nivåer skal bidra til innovasjons og nyskapingskompetanse,

• utlyse midler til etterutdanning i entreprenørskap for lærere,

• videreføre tilskudd til Ungt entreprenørskap

Regjeringen vil videreføre satsingen på entreprenørskap i utdanningen også etter handlingsplanens utløp i 2014.

Ungt Entreprenørskap er en viktig samarbeidspartner for regjeringen i arbeidet for å fremme entreprenørskap i utdanningssystemet. Ungt entreprenørskap har utarbeidet og utviklet opplæringsmateriell for alle skoletrinn, holder kurs for lærere, lager veiledningsmateriell for lærere, tilrettelegger møteplasser og nettverk og arrangerer nasjonale messer for elev-, ungdoms- og studentbedrifter. Organisasjonen er tilstede i alle fylker og tilbyr aktiviteter på alle utdanningstrinn. For inneværende år har Stortinget bevilget 26,4 mill. kroner til Ungt entreprenørskap, hvorav 12 ,4 mill. kroner er over Nærings- og handelsdepartementets budsjett.

5.9.2 Entreprenørskap blant kvinner

Kvinner har høy yrkesdeltakelse, utgjør tre av fem studenter ved universiteter og høyskoler og utgjør en stor kundegruppe. Samtidig utgjør kvinner i underkant av 25 pst. av entreprenørene i Norge. Kvinners ressurser og kompetanse bør utnyttes bedre i næringslivet. Økt entreprenørskap blant kvinner vil øke mangfoldet i næringslivet, noe som kan bidra til økt verdiskaping i norsk næringsliv. Regjeringen lanserte derfor en handlingsplan for økt entreprenørskap blant kvinner i 2008. Handlingsplanen inneholder 12 konkrete tiltak, og er forankret i sju departementer. Handlingsplan ble midtveisevaluert i 2011. Evalueringsrapportens hovedkonklusjoner er at handlingsplanen har hatt en viktig rolle i å styrke arbeidet med likestilling i næringslivet.

Handlingsplanen har bidratt til å gi ekstra oppmerksomhet på kvinnelige entreprenører de siste årene. Regjeringen legger vekt på at dette dreier seg om langsiktig arbeid i form av å endre holdninger og kultur blant kvinner og i samfunnet for øvrig. En viktig faktor i dette arbeidet er å få frem gode rollemodeller, hvor prisen Årets gründerkvinne et sentralt tiltak. Forskning gjennom MER-programmet peker på at smitteeffektene kan være betydelig: Er det først mange kvinnelige entreprenører i en kommune gjør dette at flere kvinner velger å bli entreprenører.

Mye av grunnlaget for holdninger, erfaringer og kultur knyttet til entreprenørskap er rettet mot utdanningsløpet. Ungt Entreprenørskaps jentesatsing blant annet gjennom programmet KAN er et sentralt tiltak i så henseende.

Regjeringen vil også bygge videre på det arbeidet som blir gjort i virkemiddelapparatet (SIVA, Innovasjon Norge og Norges forskningsråd) som kan bidra til løfte frem potensielle kvinnelige entreprenører i tida fremover.

5.10 Infrastruktur

God infrastruktur er av stor betydning for at virksomheter og samfunnet skal kunne realisere en høy verdiskaping. Effektiv infrastruktur gir virksomheter tilgang til større markeder og muligheter for økt salg og bedre betingelser på innsatsvarer. Dette er særlig viktig for vareproduserende virksomheter.

Infrastruktur er mer enn fysiske transportårer. Bredbånd og godt utbygd digital infrastruktur gir økte muligheter for god kommunikasjon og god tilgang til informasjon med og fra kunder, leverandører, ansatte, FoU-miljøer, offentlig sektor m.m. Virksomheter som leverer elektroniske tjenester kan med en god elektronisk infrastruktur nå ut til flere potensielle kunder, og kundene kan få tilbud fra flere leverandører. At dette har betydning, kan illustreres av at en i økende grad kjøper elektroniske tjenester som nettbank og elektroniske applikasjoner.

God infrastruktur utvider også arbeidsmarkeder ved å redusere reisetid og reisekostnader. Slik får virksomhetene bedre muligheter til å rekruttere den arbeidskraften de har behov for, og arbeidstakerne gis bedre valgmuligheter. Samlet gir dette en bedre match mellom etterspurt og tilbudt kompetanse, i større arbeidsmarkeder. En god elektronisk infrastruktur kan også bidra til at folk i langt større grad kan jobbe der de er, og ikke bare der de fysiske lokalene befinner seg.

5.10.1 Samferdsel

Et av hovedmålene i regjeringens transportpolitikk er å bedre fremkommeligheten og redusere avstandskostnader. Dette vil styrke konkurransekraften i næringslivet og bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I tillegg er det hovedmål knyttet til miljø, trafikksikkerhet og universell utforming.

Lange avstander innenlands og mellom markedene bidrar til at næringslivet i Norge har høyere transport- og logistikkostnader enn land det er naturlig å sammenligne oss med. Nasjonal transportplan 2014–2023 ble lagt frem våren 2013. Med denne planen legger Regjeringen til grunn en økning i de økonomiske rammene til veg, bane og sjø på 150 mrd. kroner sammenliknet med Saldert budsjett 2013.

For hele planperioden 2014–2023 er den statlige planrammen til veg, jernbane og sjøtransport på til sammen 508 mrd. kroner. Det legges opp til å bruke vel 311 mrd. kroner på veg og 168 mrd. kroner på jernbane. Den økonomiske rammen til sjøtransport og maritim infrastruktur er 19,4 mrd. Det legges også opp til en bedre utnyttelse av midlene slik at vi får mest mulig veg og bane for pengene.

Transportkostnadene for norsk næringsliv er høye og kan være en betydelig utfordring for næringslivets konkurranseevne. Bosettingsmønster, inntektsnivå og lange avstander både innenlands og til markedene bidrar til å forklare dette.

Regjeringen vil styrke næringslivets konkurransekraft gjennom en langsiktig politikk for bedre fremkommelighet, reduserte avstandskostnader og konkurranse mellom transportformene.

Et hovedmål for Nasjonal transportplan er å bedre fremkommeligheten og redusere avstandskostnader for å styrke konkurransekraften i næringslivet. Det er anslått at de bedriftsøkonomiske transportkostnadene for næringslivet som følge av de planlagte investeringene i veg, jernbane, fiskerihavner og farledstiltak i perioden vil bli redusert med vel 78 mrd. kroner. Kapasiteten og driftssikkerheten i alle transportformer skal økes gjennom sterk vekst i investeringer, drift og vedlikehold.

5.10.2 Digital infrastruktur

Et godt utbygd bredbåndsnett er viktig for norske innbyggere, offentlige virksomheter og et konkurransedyktig næringsliv. Bredbåndsinfrastrukturen gir muligheter til effektiv elektronisk forretningsdrift og kan bidra til innovasjon ved at nettet blir tatt i bruk til nye og endrede aktiviteter.

Den siste dekningsundersøkelsen, fra september 2012, viser at 99,9 pst. av husstandene på landsbasis kan få bredbåndstilknytning.17

I områder hvor det ikke er grunnlag for et tilfredsstillende markedsmessig tilbud, har regjeringen bidratt med finansielle tilskudd til utbygging. I perioden 2006–2012 er det bevilget over 1 mrd. kroner til bredbåndsutbygging.

Kapasitetsbehovet øker over tid i takt med nye og mer kapasitetskrevende bruksmønstre. Regjeringen har som mål at Norge skal være blant de beste i Europa både når det gjelder tilbud av bredbånd og når det gjelder andelen som bruker bredbånd. Alle skal ha tilgang til bredbånd av grunnleggende god kvalitet. Bredbåndspolitikken skal fortsatt være markedsorientert. For å fremme bredbåndsutbygging vil regjeringen legge til rette for at de kommersielle tilbyderne bygger ut godt bredbånd til flest mulig, I Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda – IKT for vekst og verdiskaping legger regjeringen følgende hovedlinjer for bredbåndspolitikken i årene fremover:

• Arbeide for mest mulig kostnadseffektiv utbygging. Dette vil blant annet omfatte å bidra til enklere regler for graving i offentlig grunn, føre effektivt tilsyn med at regelverk for samlokalisering overholdes, vurdere system for koordinering av gravearbeider, vurdere å etablere krav til standardisert, geografisk registrering av føringsveier og legge til rette for plassering av sendestasjoner og annet ekomutstyr på offentlige bygg og eiendommer.

• Gi alle tilgang til bredbånd av grunnleggende god kvalitet. Regjeringen har som ambisjon at alle husstander skal ha tilgang til et bredbåndstilbud av grunnleggende god kvalitet. Det bevilges midler på minimum 150 mill. kroner per år inntil målet er nådd. Midlene rettes mot områder som ikke har bredbåndstilbud.

• Arbeide for et godt og fremtidsrettet tilbud av mobilt bredbånd. Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet vil tildele frekvensressurser fra frekvensbåndet 790–862 MHz. Dette vil bidra til et bedre tilbud av mobilt bredbånd. Det vil, for en del av båndet, stilles krav om dekning av 98 pst. av befolkningen innen fem år, med gjennomsnittlig overføringshastighet på minimum 2 Mbit/s.

• Legge til rette for konkurranse i bredbåndsmarkedet. Myndighetene vil legge til rette for bærekraftig konkurranse i bredbåndsmarkedene gjennom effektiv markedsregulering.

• Legge til rette for økt sikkerhet og robusthet i telenettene. Samferdselsdepartementet og Post- og teletilsynet vil styrke sikkerheten og beredskapen i nettene gjennom endringer i ekomloven og i samarbeid med tilbyderne.

5.11 Distrikts- og regionalpolitikk

Norge er et langstrakt land. Samtidig er folketettheten lav og kommunikasjoner til de store internasjonale markedene krevende. Størstedelen av bosettingen i Norge er knyttet til de store regionale sentrene, men vi har også en stor andel av bosetningen utenfor tettbygde strøk, også målt mot de nordiske landene.

Distrikts- og regionalpolitikken er en av regjeringens viktigste prioriteringer. Norge har et spredt bosettingsmønster og de geografiske områdene er store. Vi er oppmerksomme på de særlige utfordringer som næringsliv, bedrifter og industri som er lokalisert langt fra markedet har, og skal derfor føre en differensiert næringspolitikk som er tilpasset de lokale utfordringene. Distrikts- og regionalpolitikken skal påvirke utviklingstrekkene og de sterke drivkreftene i samfunnet, for å unngå at vi får irreversible regionale ubalanser på lengre sikt, til ugunst for folk både i sentrale strøk og i distriktene. Distrikts- og regionalpolitikken har vært en suksess i 50 år. Når vi sammenligner det som skjer i Norge med utviklingen i andre land ser vi at Norge har gode levevilkår over hele landet. Regjeringens distrikts- og regionalpolitikk er nærmere beskrevet i Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile Noreg i bruk – Distrikts- og regionalpolitikken.

Hovedtendensen er fortsatt sentralisering i Norge. Samtidig har den høye innvandringen de siste årene medvirket til at alle fylker har hatt vekst i folketallet. 118 flere kommuner hadde folketallsvekst i 2011 enn i 2006. Men det er fortsatt mange distriktskommuner som sliter med nedgang i folketallet og med å opprettholde offentlige og private tjenestetilbud. Av 117 kommuner med nedgang i folketallet ligger 115 innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Det er de stedbundne ressursene som har gitt grunnlag for næringsvirksomhet, sysselsetting og spredt bosetning over hele landet. Utviklingen i næringslivet i Norge har medvirket til skiller mellom ulike regioner. I grove trekk er det de kystnære regionene og de store byene som har vekst, mens større deler av innlandet og Nord-Norge har utfordringer. Ulike deler av landet har dermed ulike utfordringer og potensial.

Kompetansearbeidsplassutvalget konkluderte med at en videre sentralisering av kompetansearbeidsplasser kan gi store samfunnsøkonomiske kostnader fordi andre tilgjengelige ressurser ikke blir utnyttet fullt ut. Kompetansearbeidsplassene er skjevt fordelt i landet. Regjeringen vil derfor føre en offensiv innsats for verdiskaping og sysselsetting i hele landet, og sikre gode rammevilkår for de ressursbaserte næringene. Regjeringen vil videreutvikle virkemiddelaktørene, opprettholde en spredt utdanningsstruktur og utvikle gode regionale utdanningstilbud. Regjeringen vil også styrke det langsiktige arbeidet med lokal samfunns- og næringsutvikling gjennom å stimulere til mer samarbeid mellom regionale og lokale aktører, samt prioritere kommuneøkonomien og videreføre de regionalpolitiske ordningene i det kommunale inntektssystemet.

Statlige virksomheter har mange arbeidsplasser lokalisert over hele landet. En hensiktsmessig spredning av statlige virksomheter kan medvirke til regional vekst i arbeidsplasser og ha en positiv effekt på de lokale arbeidsmarkedene og økonomisk aktivitet der virksomhetene lokaliseres. Denne typen arbeidsplasser kan være et supplement til lokal næringsvirksomhet og industri, og bidra til å skape nyttig samhandling mellom statlig og privat virksomhet.

Distrikts- og regionalmeldingen peker på at det lokale engasjementet og lokale ildsjeler er viktig for lokalt utviklingsarbeid og for å skape attraktive lokalsamfunn. Attraktive lokalsamfunn tiltrekker seg arbeidskraft og næringsliv. Regjeringen vil derfor styrke kapasitet og kompetanse i kommunene for å ta vare på ildsjeler og lokalt engasjement i det lokale samfunnsutviklingsarbeidet.

Regjeringen vil fortsette en aktiv og offensiv distrikts- og regionalpolitikk for å ta hele landet i bruk. En sterk kommuneøkonomi vil sikre gode og likeverdige velferdstjenester i hele landet. Regjeringen vil satse på samferdsel, både kollektivtilbud, bedre veier, tunneler, jernbane og bredbånd for å sikre muligheter for alle i hele landet.

Små arbeidsmarkedsregioner har strukturelle utfordringer med vekst og verdiskaping. Regjeringen vil derfor gjøre en innsats for disse ved å videreføre dagens politikk, blant annet innen geografisk differensiert arbeidsgiveravgift, kompensasjonsordninger, virkeområde for investeringsstøtte, tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms. EU skal vedta nye retningslinjer for regional støtte i 2013. I de kommende forhandlingene med EØS har regjeringen som mål å oppnå best mulig resultat for den differensierte arbeidsgiveravgiften og nytt virkeområde for investeringsstøtte.

Satsinger i regionene

Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. I Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler er det en gjennomgang av norsk nordområdepolitikk. Meldingen legger vekt på hvordan regjeringen mener Norge bør møte utfordringer og muligheter i Nord i et generasjonsperspektiv.

Det er sju overordnede tema som har vært sentrale i utviklingen av dagens nordområdepolitikk fra 1990 til 2010: Fordyping og fornyelse av samarbeidet med Russland; utvikling av et bredt nordområdediplomati; kunnskap om alarmerende klimaendringer; helhetlig havforvaltning; konturene av en olje- og gassregion; gjennomslag for havrettens prinsipper; og et nettverk av samarbeid.

Regjeringen mener utviklingen i nordområdene har et stort potensial for å bidra til å styrke det langsiktige grunnlaget for sysselsetting og verdiskaping, ikke bare i de nordlige deler av landet, men for hele Norge og norske interesser. Regjeringen ønsker å legge til rette for økt verdiskaping i nordområdene, på en måte som ivaretar hensynet til miljø, klima og urfolk. Vi må derfor legge til rette for sameksistens mellom forskjellige næringer og interesser innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Regjeringen har som ambisjon for Norge å være ledende på kunnskap om, for og i nord. Nordområdestrategien definerer kunnskap som selve navet i nordområdesatsingen. Vi vil at Norge skal ha som ambisjon å være ledende på sentrale verdiskapingsområder i nord og den fremste forvalter av miljøet og ressursene i nord. Dette krever et nært samspill mellom nasjonale, regionale og lokale myndigheter, næringsliv og relevante forskningsmiljøer.

Norge skal ha som ambisjon å sikre tilstedeværelse på alle deler av norsk territorium og i norske havområder i nord gjennom en politikk for bosetting, verdiskaping, forvaltning, arbeid og kultur i det nordlige av Norge, både med sivile kapasiteter og gjennom Forsvarets nærvær

Nærings- og handelsdepartementet og kommunal- og regionaldepartementet nedsatte sommeren 2011 et utvalg for næringsutvikling på Sørlandet. Utvalget skal utrede hvordan Sørlandet kan videreutvikle næringslivet slik at verdiskapingen og sysselsettingen kan bli enda sterkere i hele regionen. Utvalget er bredt sammensatt, med medlemmer fra begge Agder-fylkene. Næringsliv, organisasjoner, kulturliv og kunnskapssektoren er representert. Utvalget er oppnevnt for en periode på to år, og rapporterer til NHD. Utvalget skal levere sin rapport i august 2013.

Regjeringen har løftet frem politikk av spesiell betydning for Vestlandet. Satsingene i Nasjonal transportplan, Nærskipsfartsstrategien og Maritim strategi viser dette. Regjeringen fører også en aktiv politikk hvor det satses særlig på de strategiske næringene maritim sektor, marin sektor, reiseliv og energi og miljø, der dette er store og viktige sektorer på Vestlandet.

Innlandet har andre utfordringer og er ikke på samme måte representert med vekstnæringer. Innlandet har en netto utflytting, og de har i større grad tradisjonelle næringer som ikke tar del i den sterke nasjonale veksten.18 Innlandet er blant regionene i Norge som har lavest eksport, både totalt og per innbygger.19 Nå gir dette spesielle utfordringer, spesielt for treforedlingsindustrien. Regjeringen følger regionen tett. Vi vil følge utviklingen og se på mulige tiltak og strategier. Samtidig har regjeringen allerede en rekke satsinger som også er av betydning for Innlandet. Regionen har potensial innenfor reiseliv. Tiltak i mineralnæringen kan også ha betydning for Innlandet. Handlingsplanen for kulturnæringer er også relevant for regionen. Regjeringen vil føre en politikk for Innlandet som skal gi utvikling og arbeidsplasser i regionen. Regjeringen følger også regionen tett. For eksempel vil regjeringens tiltakspakke for skogsektoren være relevant fordi Innlandet har jordbruk og skogbruk som viktige næringer. I NPT har regjeringen prioritert hovedfartsårer som E6, E16, og Dovrebanen på Innlandet.

5.11.1 Svalbard

I St.meld. nr. 22 (2008–2009) Svalbard har regjeringen foretatt en helhetlig gjennomgang av norsk svalbardpolitikk. Ett av hovedmålene i norsk svalbardpolitikk, bevaring av norske samfunn på øygruppen, hviler på tre hovednæringer. Gjennom årene er det satset på å tilrettelegge for kullvirksomhet, forskning og utdanning, samt reiseliv. I sum har dette bidratt til at Longyearbyen i dag fremstår som et moderne familiesamfunn med godt utbygd infrastruktur og et generelt godt tjenestetilbud.

Svalbardmeldingen har vært lagt frem med ca. ti års mellomrom og har på den måten bidratt til stabilitet og forutsigbarhet i myndighetsutøvelsen på Svalbard. Rammene for næringsutviklingen på Svalbard som trekkes opp i meldingen er nøye avstemt i forhold til de høye miljømålene som gjelder for øygruppen. Denne stortingsmeldingen om næringspolitikk medfører ingen endringer i gjeldende Svalbardpolitikk.

Longyearbyen lokalstyre har, med støtte fra Justis- og beredskapsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Innovasjon Norge, begynt en strategisk analyse for næringsutvikling på Svalbard. Analysen vil danne grunnlaget for viktige veivalg for næringsutvikling på Svalbard.

I 2012 inngikk Longyearbyen lokalstyre, Høgskolen i Narvik, Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS, LNS Spitsbergen AS og NITO en avtale om forkurs til ingeniørutdanning på Svalbard. Ingeniørutdanning på Svalbard vil bidra til å utvikle et nytt og viktig nivå av kompetanseutvikling og kunnskapsfokus i nordområdene. Longyearbyen vil samtidig styrke sin posisjon som infrastruktur- og logistisk kunnskaps-nav i nord i samarbeid med viktige nasjonale aktører.

5.12 Internasjonalisering

I de kommende årene vil mye av den økonomiske veksten komme fra fremvoksende markeder som Brasil, Kina, India, Indonesia, Sør-Korea og Russland. Samtidig vil multinasjonale selskaper fra fremvoksende markeder bli stadig viktigere globalt. Allerede er en tredjedel av de utenlandske direkteinvesteringer i fremvoksende markeder fra andre fremvoksende markeder. Handel vil bli viktigere, og vokse fra en andel på 49,9 pst. av den globale økonomien i 2010 til 53,6 pst. i 2025. Veksten er sterkest i fremvoksende markeder, for eksempel vil Brasil og Indonesia mer enn doble sin eksport. Fremvoksende markeders andel av verdens eksport vil utgjøre nesten halvparten, mens importen vil vokse til en andel på 45 pst.20 I tillegg forventes den globale middelklassen å vokse fra 2,4 mrd. i 2010 til 4,2 mrd. i 2025, med sterkest vekst i østlige land. Konsumet i fremvoksende markeder forventes å vokse fra 12 til 30 billioner USD, nesten halvparten av den globale totalen.21

Nye og krevende vekstmarkeder blir derfor stadig viktigere for norsk næringsliv. Konkurransen tilspisses av at mange vestlige industriland opplever ettervirkninger av finans – og gjeldskrisen. For å kompensere for bortfall av hjemmemarkeder og tradisjonelt viktige markeder i nærområdene, orienterer de seg offensivt mot de fremvoksende markedene. Disse landene forsterker sitt næringslivsarbeid på ulike måter for å fremme internasjonalisering av eget næringsliv. Norsk næringsliv møter derfor sterk konkurranse. Mange norske bedrifter har i dag en større del av sin sysselsetting og verdiskaping i utlandet enn i Norge.

Handel er livsgrunnlaget for eksportbedrifter og bedrifter som er avhengige av innsatsfaktorer fra andre land. Tilgang til internasjonale markeder gjør at norske bedrifter kan tilby produkter og tjenester som etterspørres på verdensmarkedet, og få større omsetning enn om de bare solgte til hjemmemarkedet. Handel med varer og tjenester fører også til økt konkurranse og bidrar dermed til produktutvikling og innovasjon.

Norge eksporterte varer og tjenester for rundt 1 150 mrd. kroner i 2011. Selv om vi kun utgjør 0,07 pst. av verdens befolkning, står vi for 0,86 pst. av verdens totale vareeksport og 1,09 pst av verdens totale tjenesteeksport.22

EU er vårt viktigste enkeltmarked samtidig som norske bedrifter handler med større deler av verden nå enn for ti år siden. En god illustrasjon av det er hvordan eksportmønsteret av ikke-petroleumsprodukter har endret seg. I 2000 gikk 77 pst. av denne eksporten til EU. I 2012 var dette tallet 69 pst.23 Norsk fisk har i økende grad funnet veien til middagsbord i Kina, Russland og Brasil. Utvikling av offshorevirksomhet i Indonesia, Brasil, Malaysia, Angola og Aserbajdsjan har økt etterspørselen etter norskprodusert teknologi og kompetanse. Eksport av norske varer og tjenester henger sammen; verft i skipsbyggingsgigantene Sør-Korea og Kina som installerer norske skipspumper under overvåkning av norske ingeniører er et eksempel.

NHD har ansvar for bilaterale frihandelsavtaler, for det horisontale EØS-regelverket for varer og tjenester (jf. tjenesteloven og EØS-vareloven) og for utformingen av den generelle indre markedspolitikken. I tillegg arbeider departementet med å fremme eksportrettet norsk næringsliv. Her har departementet sentrale virkemidler for å bedre norske bedrifters rammevilkår, både gjennom forvaltning av EØS-regler, gjennom rollen som forhandlingsleder for frihandelsavtaler og gjennom rollen som pådriver overfor andre departementer og etater for at de skal overholde handelsregelverket. NHD har også en pådriverrolle i arbeidet med å fremme og ivareta norske næringsinteresser i det multilaterale handelssystemet i Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Nærings- og handelsdepartementet fører en indre markedspolitikk basert på størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. Departementet er i dialog med andre departementer og etater om gjennomføringen av det horisontale EØS-regelverket for varer og tjenester.

Bilaterale frihandelsavtaler søkes inngått med viktige og potensielt viktige handelspartnere utenfor EU. Departementet arbeider for utvikling av det multinasjonale rammeverket for handel (WTO) for å fremme handel og internasjonalisering for å øke norsk verdiskaping.

Handelspolitikken er utformet med utgangspunkt i flere politiske hensyn. Norske myndigheter har blant annet skjermet produksjonen av enkelte varer og tjenester fra konkurranse med utlandet. I norsk handelspolitikk har man forsøkt å ta hensyn til ulike interesser. På den ene siden har Norge interesse av bedre adgang til internasjonale markeder for de fleste norskproduserte varer og tjenester og åpenhet for importvarer fra utlandet, på den andre siden er ønsket om å skjerme enkelte produksjonssektorer.24 Bedrifters samfunnsansvar, miljø og arbeidstakerrettigheter er også en del av norsk handelspolitikk. I frihandelsavtalene arbeider Norge for å få inn et kapittel om bærekraftig utvikling for å sikre at handelsliberalisering ivaretar hensyn til miljø og arbeidstakerrettigheter.

5.12.1 Tilgang til markeder

Handelspolitikken skal styrke norsk næringsliv i det globale markedet ved å bedre markedsadgangen for norske bedrifters varer, tjenester og investeringer. Politikken legger til rette for at også små- og mellomstore norske bedrifter kan eksportere sine varer og tjenester ved å sørge for like spilleregler i internasjonal handel. Handelspolitikken bidrar også til å fremme innovasjon og nyskaping ved å sikre beskyttelse av immaterielle rettigheter. Det gjør produkter basert på unik norsk teknologi og design konkurransedyktige, til tross for at de er dyrere enn piratkopier.

Norsk handelspolitikk skal sikre norske bedrifter stabile og ikke-diskriminerende rammevilkår i tre pilarer:

• Verdens handelsorganisasjon (WTO)

• Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS)

• Frihandelsavtaler med land utenfor EØS

WTO ble etablert i 1995 og er etterfølgeren til Generalavtalen for toll og handel (GATT) som Norge var med på å etablere i 1947. Norges arbeid i WTO ledes av Utenriksdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet bistår Utenriksdepartementet i arbeidet, sammen med andre departementer. I WTO utformes de globale spillereglene for internasjonal handel. Et globalt, stabilt og regelbasert handelssystem som gir bedriftene forutsigbare rammebetingelser og markedsadgang er sentralt for en åpen økonomi som Norge. Regjeringen prioriterer derfor sluttføring av forhandlingene i den pågående Doha-runden i WTO.

EØS-avtalen er hovedpilaren i Norges forhold til EU. EØS-avtalen sikrer Norge tilgang til EUs indre marked og innebærer fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital i hele EU og EØS. Et felles EØS- regelverk for konkurranse og statsstøtte sikrer norske virksomheter like konkurransevilkår med virksomheter i EU, og forhindrer dermed bruk av mottiltak som for eksempel straffetoll for varer som omfattes av avtalen. For et flertall av varekategorier finnes det harmoniserte produktkrav og europeiske standarder som gjør at de samme krav gjelder i alle EØS-land. Et felles system for samsvarsvurdering gjør at norske produkter som omfattes av regelverket kan testes i Norge når dette er nødvendig, for deretter å selges i resten av EØS uten nye krav til testing. Alle departementer er involvert i EØS-arbeidet. Utenriksdepartementet har blant annet ansvaret for den institusjonelle delen av EØS-avtalen, mens Nærings- og handelsdepartementet blant annet har ansvaret for horisontale regler om fri bevegelse av varer og tjenester i det indre marked, det maritime området samt utforming av norske innspill til EUs indre markedspolitikk.

Regjeringen vil inngå frihandelsavtaler med land utenfor EU for å sikre oss best mulig markedsadgang i fremvoksende økonomier og hos andre handelspartnere. Dette arbeidet ledes av Nærings- og handelsdepartementet, i nært samarbeid med berørte departementer. Slike avtaler inngås hovedsakelig gjennom Det europeiske frihandelsforbundet, EFTA-samarbeidet. Norge er en aktiv pådriver for at det i EFTA prioriteres forhandlingsoppstart med land der en frihandelsavtale i størst mulig grad ivaretar våre økonomiske, utenriks- og utviklingspolitiske hensyn.

5.12.2 Landstrategier for utvalgte land/nye markeder

For å styrke samarbeidet med utvalgte land har regjeringen utarbeidet strategier som fastsetter målsettinger og prioriteringer i Norges forhold til Kina, India og Brasil. Arbeidet for å fremme norske nærings- og handelspolitiske interesser er særskilt fremhevet og prioriteres i oppfølgingen av strategiene.

Regjeringen arbeider med en strategi for næringssamarbeidet med Russland. Norsk næringsliv etterlyser en strategisk tilnærming til dette samarbeidet fra myndighetenes side. Utviklingen i Russland de siste 20 årene og landets tiltredelse til Verdens handelsorganisasjon aktualiserer en gjennomgang av samarbeidet og hvilke utfordringer norsk næringsliv møter i landet. De pågående frihandelsavtaleforhandlingene mellom EFTA og landene i tollunionen (Russland, Hviterussland, Kasakhstan) står også sentralt. I strategien vil man se på hvilke utfordringer nær-ingslivet møter i Russland på tvers av sektorer, både på norsk og russisk side. Man erkjenner at en del utfordringer grunner i russiske forhold, men strategien søker å se på områder hvor norske myndigheter kan bidra til å legge forholdene bedre til rette for norske aktører som vil inn i det russiske markedet. Det overordnede målet er å oppnå bedre rammevilkår og større forutsigbarhet for igjen å skape økt samhandel og et styrket næringssamarbeid mellom lande-ne. Strategien vil også gi en oversikt over eksisterende samarbeidsfora mellom Norge og Russland som næringslivet kan ha nytte av. Arbeidet ledes av Nærings- og handelsdeparte-mentet i tett samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet, Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet.

Brasil fremstår i økende grad som et lokomotiv for regional og global økonomisk vekst og landet blir stadig viktigere for norsk næringsliv. Et av hovedsatsingsområdene i Regjeringens Brasil-strategi er å bidra til å sikre norske bedrifter gode rammevilkår. Blant annet er Innovasjon Norges, INTSOKs og Norges sjømatråds tilstedeværelse i Rio sentrale statlige virkemiddel for å bistå norske næringsliv i å skaffe markedsandeler i Brasil. GIEKs samarbeid med det brasilianske oljeselskapet Petrobras er et annet viktig statlig virkemiddel. GIEK undertegnet i 2010 en avtale med Petrobras om garantier for finansiering av norske eksportleveranser til selskapet til en verdi av 1 mrd. USD. En tilsvarende avtale mellom GIEK og Petrobras ble signert i januar 2013.

Regjeringens India-strategi fra 2009 har blant annet som målsetning å videreutvikle samarbeidet om økonomiske spørsmål, fremme norske næringsinteresser, og stimulere til økt økonomisk samkvem og investeringer i India. Strategien legger grunnlaget for Norges forbindelser med India, sammen med Handlingsplanen for India (2005) og den bilaterale samarbeidskommisjonen (2004).

5.12.3 Det indre marked – norske virksomheters hjemmemarked

EU er Norges viktigste handelspartner for varer og tjenester. I 2012 kom 65 pst. av vareimporten fra EU. I samme år gikk litt over 80 pst. av Norges totale vareeksport til EU. EU er også det viktigste marked for norsk handel med tjenester. I 2010 kom 74 pst. av Norges tjenesteimport fra EU mens 63 pst. av norsk tjenesteeksport gikk til EU.25 Samtidig vurderes tjenestesektoren å ha størst potensial for vekst og handel i EØS.

Hensikten med EØS-avtalen er blant annet å gjøre det indre marked til norske bedrifters hjemmemarked. En sentral del av regjeringens næringspolitikk er derfor at tilgangen til det indre marked gjøres så enkel og attraktiv som mulig for norske bedrifter.

Europakommisjonen presenterte i 2011 og 2012 meldingene Single Market Act og Single market Act II som en del av videreføringen av det indre marked. Norge deltok aktivt i prosessene og norske synspunkter og prioriteringer er godt ivaretatt. De to meldingene løfter frem satsingsområder for videre utvikling av det indre marked. Regjeringen benytter mulighetene EØS-avtalen gir til å delta i utviklingen av det indre marked og utformingen av nytt EØS-regelverk, blant annet gjennom deltakelse i møter under Europakommisjonen og gjennom EFTA. Regjeringen vil fortsette å arbeide for et velfungerende indre marked i tråd med norske interesser.

I sin næringspolitikk støtter regjeringen målet om å utvikle et digitalt indre marked. Videre er det viktig å stimulere til vekst og innovasjon i tjenestesektoren. Etter regjeringens syn er vi imidlertid i en fase hvor oppmerksomheten i stor grad bør rettes mot konsolidering og forbedret gjennomføring av eksisterende EØS-regelverk, rettigheter og ordninger. I tråd med dette er det særlig følgende områder innenfor utviklingen av det indre marked som regjeringen ønsker å fremheve som sentrale elementer. Disse områdene gjelder alle 30 EØS-land. Dette er: 1) forbedret gjennomføring av indre markedsregler; 2) håndheving av EØS-regelverk; 3) informasjon om EØS-regelverk og problemløsningsmekanismer 4) tilsyn med varer og tjenester som er viktig både for miljø, konsumenter og arbeidstakernes helse og sikkerhet, og for like konkurransevilkår for næringslivet, 5) administrativt samarbeid mellom EØS-landene og 6) arbeidstakernes rettigheter.

Utvikling og gjennomføring

Deltakelse i det indre marked gjennom EØS-avtalen gir norske bedrifter store muligheter og viktige rettigheter, samtidig som det fortsatt er rom for forbedringer. Kostnadene ved grenseoverskridende handel innenfor EØS kan reduseres ytterligere, og hensynet til miljø, forbrukere, arbeidstakere og like konkurransevilkår kan styrkes. Norge deltar i dette arbeidet på europeisk nivå og regjeringens mål er å ivareta norske interesser. Dette innebærer en aktiv innsats der det er viktig å komme tidlig inn i regelutformingsprosessene i EU samt at det er åpenhet og konsultasjoner omkring disse prosessene i Norge, jf. Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges øvrige avtaler med EU.

Informasjon og håndheving

Et velfungerende indre marked avhenger av at informasjon om norske bedrifters rettigheter i det indre markedet er lett tilgjengelig. Informasjon og rådgivning er tilgjengelig blant annet gjennom Innovasjon Norge og Altinn. Bedrifter tilbys blant annet veiledning i hvordan de skal gå frem for å oppfylle krav til for eksempel CE-merking og om problemløsing for å sikre sine rettigheter. Problemløsing skal om mulig ikke ta for lang tid, og kostnadene bør ikke være for høye. Vedrørende tilgjengelige informasjons- og problemløsningsnettverk vises det til boks 5.14.

I forbindelse med EUs nye horisontale regler for varer vedtatt i 2008, som er gjennomført ved EØS-vareloven, ble det opprettet et varekontaktpunkt i hvert EØS-land. Varekontaktpunktet kan være til hjelp for næringsdrivende som ønsker å sette en vare på markedet i en eller flere EØS-stater. Når det ikke finnes harmoniserte EØS-regler for varer, gjelder regelen om gjensidig godkjenning som er forklart i avsnitt 5.12.4. I slike tilfeller kan det finnes rent nasjonale bestemmelser knyttet til en varetype. Varekontaktpunktene ble opprettet for å gi informasjon og oversikt over nasjonale regler og krav til en vare. Det norske varekontaktpunktet er etablert i Nærings- og handelsdepartementet. Varekontaktpunktet retter seg mot utenlandske næringsdrivende som ønsker informasjon om norsk regelverk. Europakommisjonen har en liste over alle EØS-lands varekontaktpunkt.

Europakommisjonen har utviklet et elektronisk informasjonssystem for det indre marked (IMI) for å styrke samarbeidet mellom myndigheter i EØS-statene. IMI benyttes bl.a. til samarbeid om kontroll og godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og om tilsyn med og godkjenning av tjenesteytere. Nærings- og handelsdepartementet samordner arbeidet med IMI i Norge. IMI er lett å tilpasse slik at det kan tas i bruk for samarbeid om annet EØS-regelverk, og det er et mål at IMI kan tas i bruk for nye områder med sikte på å legge til rette for effektivt tilsyn som bidrar til fri bevegelighet av tjenester. For tiden kjøres det en pilot for bruk under utstasjoneringsdirektivet. For å etablere et enhetlig rettsgrunnlag, samt legge til rette for en videre utvikling av systemet, er det vedtatt en forordning i EU som Nærings- og handelsdepartementet nå er i ferd med å gjennomføre i norsk rett.

Et digitalt indre marked

Den digitale økonomien har hatt en rask fremvekst. Vår konkurranseevne er avhengig av at næringslivet nyttiggjør seg denne utviklingen og raskt tar i bruk de muligheter den digitale økonomien gir. Det indre marked må utvikles med sikte på å legge til rette for dette. Vi må være på vakt mot at det vokser frem nye handelshindre som begrenser utviklingen av den elektroniske handelen. Det indre marked er et viktig virkemiddel når man skal legge til rette for den digitale økonomien. Standarder for elektronisk handel, løsninger for elektronisk identifikasjon med videre bør utvikles innen rammen av det indre marked.

Markedstilsyn, tillit og like konkurransevilkår for næringslivet.

Det indre marked skal gi europeiske forbrukere og bedrifter adgang til sikre varer og tjenester av høy kvalitet til konkurransedyktige priser. Forbrukernes og virksomhetenes tillit til at varer og tjenester de anskaffer i det indre marked er trygge og av høy kvalitet, styrker handelen.

Norske regler som gjennomfører harmoniserte EØS-regler for varer, forvaltes av 11 fagdepartementer. Disse har, sammen med underliggende tilsynsetater, ansvaret for å gjennomføre markedstilsyn når varen er plassert på markedet. EØS-vareloven, som trådte i kraft våren 2013, stiller krav til markedstilsynet for varer.

Som en oppfølging av nytt EØS-regelverk gjennomført i EØS-vareloven, arbeides det derfor på interdepartementalt nivå med å styrke samarbeidet mellom markedstilsynsmyndighetene internt i Norge og i andre EØS-stater. Regjeringens mål er at det skal føres et effektivt tilsyn med varer uten at næringslivet pålegges unødige byrder.

Markedstilsynet med varer, som styrkes gjennom EØS-vareloven, er på flere måter et virkemiddel i næringspolitikken, med direkte relevans for norsk verdiskaping, gjennom sitt bidrag til:

• Like konkurransevilkår. Produkter fra bedrifter som ikke følger regelverket, og dermed kan ha lavere produksjonskostnader enn de som produserer i samsvar med regelverket, skal fjernes fra markedet.

• Økt produktsikkerhet for konsumenter. Dette er relevant for forbrukerens tillit til og derfor vilje til å handle i det indre marked.

• Økt produktsikkerhet (maskiner og utstyr på arbeidsplassen) for arbeidstakere.

• At produkter oppfyller gjeldende miljø/energikrav.

Arbeidstakernes rettigheter

Et arbeidsliv hvor arbeidstagernes rettigheter ivaretas og holdes på et høyt nivå er avgjørende for den enkelte og for at seriøse virksomheter ikke skal tape i konkurranse med useriøse. Det er ventet at Norge vil kunne oppleve mangel på arbeidskraft i tiden frem mot 2020. Arbeidstagere som flytter til et annet EØS-land eller som utstasjoneres i perioder når deres arbeidsgiver yter tjenester i et annet EØS-land, skal sikres gode lønns- og arbeidsvilkår. Det er av betydning å opprettholde de rettighetene utestasjoneringsdirektivet gir arbeidstakerne, herunder fortsatt mulighet til å bli omfattet av allmenngjorte tariffavtaler. Tilsyn med etterlevelsen av utestasjoneringsdirektivet bør styrkes, og regjeringen vil arbeide for at forslaget til håndhevelsesdirektiv for utsendte arbeidstakere fører til en markant styrking av vernet om arbeidstagers rettigheter og bedrer samarbeidet mellom landene. Utviklingen av det indre marked skal ikke gå på bekostning av kollektive rettigheter eller føre til sosial dumping.

Det indre marked sikrer bedrifter og borgere rettigheter og muligheter. Det gjør det lettere blant annet å studere i utlandet og det sikrer økt tilgang til arbeidskraft i Norge. Bedrifter og borgere trenger i mange tilfeller informasjon og hjelp når det oppstår problemer i det indre marked. Dette kan gjelde for eksempel problemer med godkjenning av utdanning eller trygderettigheter og hindringer for norsk eksport. Norge deltar i en rekke europeiske systemer som skal bidra til å gi hjelp og informasjon i slike tilfeller.

5.12.4 Fri bevegelse av varer og tjenester

I dette kapittlet omtales to områder innenfor EØS-avtalen, varer og tjenester, fordi Nærings- og handelsdepartementer har et ansvar for horisontalt EØS-regelverk på disse områder. Andre områder som berøres av EØS-avtalen og som er viktige for næringspolitikken, for eksempel forskning og maritim virksomhet, behandles i andre deler av meldingen

Fri bevegelse av varer

I 2008 vedtok Europaparlamentet og Rådet nye regler for varehandelen. Målet er enklere vareflyt og sikrere produkter gjennom styrking og forbedring av gjeldende ordninger (se boks 5.15). Disse reglene er gjennomført i Norge gjennom EØS-vareloven som trådte i kraft våren 2013 og som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet. Det er særlig grunn til å peke på at det legges opp til en styrking av markedstilsynet med produkter. Dette vil øke produktsikkerheten, bidra til å styrke forbrukeres tillit til varer som er tilgjengelig i handelen, og til å sikre like konkurransevilkår for næringslivet.

Det følger av EØS-avtalen at nasjonale bestemmelser der det ikke finnes harmonisert EØS-regelverk, ikke skal hindre import og eksport av varer mellom EØS-stater. Prinsippet om gjensidig godkjenning er sentralt for å sikre dette og gjelder for varer som har sin opprinnelse i EØS. Det betyr at en vare som er lovlig omsatt etter reglene i ett land, i prinsippet fritt skal kunne omsettes i hele det indre marked med mindre restriksjoner er begrunnet i tvingende allmenne hensyn. For å unngå at det vedtas nasjonale bestemmelser som hindrer varehandelen, er det gjennomført en EØS-ordning der forslag til nye og endrede regler som potensielt kan hindre handelen, sendes på høring i hele EØS. Nærings- og handelsdepartementet er ansvarlig for denne høringsordningen i Norge jf. EØS-høringsloven. Et regelverk som skulle vært notifisert men ikke ble notifisert, kan ikke anvendes.

Varer som er omfattes av harmonisert EØS-regelverk, utgjør til sammen om lag tre fjerdedeler av handelen i EØS. Harmonisert regelverk utarbeides blant annet når det er behov for å sikre at varene er trygge. Typiske eksempler er leketøy, medisinsk utstyr og maskiner.

Et direktiv og en forordning kan inneholde alle harmoniserte krav til en vare, dette gjelder for eksempel for matvarer og kosmetikk. For mange varegrupper benyttes det imidlertid en reguleringsmetode som innebærer at det kun er de overordnede krav til helse, miljø og sikkerhet som nedfelles i regelverket. Disse reglene utfylles så med harmoniserte europeiske standarder som utvikles av de europeiske standardiseringsorganisasjonene på oppdrag fra EU og EFTA. De tekniske krav til varen følger da av standarden. Fordelen med denne metoden er på den ene siden at lovgiverne slipper å forholde seg til kompliserte tekniske krav. Dette medvirker til at lovprosessen i EU kan gå fortere. På den andre siden medfører selve standardiseringsprosessen at næringslivet selv er med å fastsette de konkrete tekniske krav som gjør at kravene i regelverket til helse, miljø og sikkerhet oppfylles når man følger standarden. Produsentene kan velge å følge disse standardene for å vise at varen samsvarer med kravene i regelverket, men dette kan også demonstreres på annen måte enn ved bruk av standardene. Nærings- og handelsdepartementet gir et tilskudd til Standard Norge, en av tre norske standardiseringsorganisasjoner, for å ivareta norske interesser i arbeidet med utviklingen av europeiske standarder. Europeiske standarder omgjøres til norske standarder.

Det er produsenten eller importøren som har ansvar for at varene oppfyller gjeldene krav. For enkelte varetyper kreves det at en tredjepart, et såkalt teknisk kontrollorgan, tester og vurderer at varen er i samsvar med regelverket. Tekniske kontrollorganer blir utpekt av nasjonale myndigheter etter fastsatte regler og godkjennes på europeisk nivå. Akkreditering brukes ofte for å dokumentere kompetanse. Norsk akkreditering har ansvaret for akkrediteringsvirksomheten i Norge.

Varer som oppfyller kravene i EØS-regelverket, skal, når dette følger av regelverket, påføres CE-merking, som blant annet er et verktøy for fri bevegelse av sikre varer i EØS. Bedrifter som ønsker bistand for eksempel i forbindelse med CE-merking, kan henvende seg til sitt regionale Innovasjon Norge-kontor. Innovasjon Norge er del av Enterprise Europe Network (EEN). Gjennom dette nettverket, hvor myndigheter i alle EØS-stater samarbeider, kan Innovasjon Norge bistå norske bedrifter med rådgivning knyttet til mulighetene i det indre marked. Rådgivningen er gratis, og alle Innovasjon Norges regionkontorer har en særskilt EEN-rådgiver. Særlig små- og mellomstore bedrifter, med liten kapasitet til å utrede spørsmål knyttet til grenseoverskridende handel, kan dra nytte av tilbudet fra Innovasjon Norges deltagelse i EEN.

Fri bevegelse av tjenester

Tjenestesektoren er viktig og voksende i Europa. Den utgjør om lag 70 pst. av samlet BNP og en like stor del av sysselsettingen. Handelen med tjenester utgjør likevel bare 20 pst. av den samlede handelen i EU.26 I Norge er bildet det samme. Åtte av ti nye norske arbeidsplasser oppstår i tjenestesektoren. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for å utnytte potensialet for økt verdiskaping og innovasjon i tjenestesektoren. For å legge til rette for etablering av nye arbeidsplasser er det vesentlig å videreutvikle det indre marked for tjenester. Bedrifter som ønsker å selge sine tjenester utenfor Norge, møter fortsatt en rekke hindringer. Et velfungerende indre marked, også for disse tjenesteytende bedriftene, forutsetter en aktiv politikk for å fjerne barrierer for den frie bevegeligheten av tjenester. Særlig for norske kompetansebedrifter er det av stor betydning å sikre tilgang til markeder utenfor Norge. Samtidig er et velfungerende indre marked for tjenester av betydning ved at det gir norsk næringsliv tilgang til tjenester fra hele EØS.

I den sammenheng er det positivt at Europakommisjonen gjennom flere av initiativene under Europa 2020 foreslår tiltak for å legge til rette for økt vekst og sysselsetting i europeisk tjenestesektor. Europakommisjonen har blant annet tatt initiativ til å gjennomføre tester for å avklare hvordan det indre marked for tjenester fungerer. Målet er at det med utgangspunkt i scenarioer for bedrifter innenfor noen tjenesteytende næringer skal kartlegges hvilke barrierer for grenseoverskridende tjenestehandel disse bedriftene møter. En slik kartlegging åpner for en kunnskapsbasert tilnærming til det indre marked for tjenester. Politikken kan utformes med sikte på å forenkle hverdagen for bedriftene der utfordringene er størst. Norge deltar aktivt i arbeidet med slike funksjonstester for det indre marked for tjenester.

Et bedre fungerende indre marked for tjenester var bakgrunnen for tjenestedirektivet, som er gjennomført i norsk rett gjennom tjenesteloven. Målet er å forenkle handelen med tjenester, men også å bedre informasjon og tilsyn. I alle EØS-statene er det opprettet kontaktpunkter, slik at tjenesteytere som ønsker å selge tjenester til, eller å etablere seg i, andre EØS-stater, enkelt kan få informasjon og gjennomføre de prosedyrene som er nødvendig for å etablere seg og utøve tjenestevirksomhet gjennom kontaktpunktet.

5.12.5 Frihandelsavtaler

Nærings- og handelsdepartementet leder arbeidet med Norges bilaterale frihandelsavtaler. Norges hovedmålsetting for arbeidet med frihandelsavtaler er å etablere frihandelsavtaler med land, eller grupper av land, der en avtale vil gi størst mulig bidrag til verdiskaping og velstand i Norge gjennom økt handel ut over det som oppnås gjennom det multilaterale system i WTO. Dette oppnås blant annet ved å sikre norske bedrifter økt markedsadgang og bedre forutsigbarhet for eksport av varer, tjenester og investeringer, og å redusere toll og andre importhindre innenfor rammene gitt av norsk landbrukspolitikk. Valg av nye avtalepartnere baseres på både økonomiske og utenrikspolitiske kriterier. Frihandelsavtalene skal bidra til det overordnede målet om bærekraftig utvikling for Norge og verden. Dette gjøres blant annet ved at vi inngår frihandelsavtaler med et kapittel om bærekraftig utvikling som inkluderer bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter. Oppstart av nye forhandlinger er gjenstand for en løpende vurdering og beslutning om oppstart avklares av regjeringen.

Norge har sammen med medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) i dag undertegnet 24 frihandelsavtaler med i alt 33 økonomier. Elleve av disse avtalene, med i alt 20 land, har kommet på plass i perioden 2005 og frem til i dag. Dette er frihandelsavtalene med Albania, Canada, Colombia, Den sørafrikanske tollunion (Botswana, Lesotho, Namibia, Swaziland og Sør-Afrika), Hong-kong SAR, Montenegro, Peru, Samarbeidsrådet for de arabiske statene i Gulfen (Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia), Serbia, Sør-Korea og Ukraina.

Det økonomiske tyngdepunktet i verden forskyves fra vest til øst og sør. Fortsatt høy vekst i Asia, Latin-Amerika og Afrika vil føre til økt etterspørsel også etter norske varer og tjenester. Det er derfor viktig å sørge for at norske varer og tjenester har best mulig markedsadgang i fremvoksende økonomier. En ny avtale i WTO vil være svært viktig. Samtidig vil regjeringen vektlegge arbeidet med å fremforhandle frihandelsavtaler med nye land sammen med de andre EFTA-statene.

Regjeringens hovedprioritet i arbeidet med frihandelsavtaler er å sluttføre forhandlingene om handelsavtaler med India, Kina og Russland, i lys av de betydelige handelsinteresser Norge har i disse markedene. Asia er et satsingsområde med stort potensial for økt handel og investeringer innenfor næringer som bl.a. skipsfart, skipsutstyr, energi og telekommunikasjon. Norge arbeider for å etablere et teppe av frihandelsavtaler fra Japan i nord til Indonesia i sør. De pågående forhandlingene med Indonesia, Malaysia og Vietnam, samt relansering av forhandlinger med Thailand gis følgelig høy prioritet.27

På sikt ønsker Norge å innlede forhandlinger med Filippinene og Pakistan.

Norge har betydelige handelsinteresser og investeringer i store afrikanske land som Angola og Nigeria. Med økonomisk vekst i flere land i Afrika vil kontinentet få større betydning for norsk næringsliv. For å understøtte næringslivets økte engasjement på kontinentet, og bidra til økonomisk utvikling i Afrika, vil handels- eller investeringsavtaler med afrikanske land vurderes.

Latin-Amerika er i vekst og det er naturlig å vurdere frihandelsavtaler med latinamerikanske land for å sikre norske handelsinteresser i regionen. Regjeringen vil derfor kartlegge mulighetene for å innlede forhandlinger med MERCOSUR (Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay og Venezuela).

Et viktig prinsipp ved valg av nye forhandlingspartnere er å sikre minst like gode vilkår for norske aktører som bedrifter fra EUs medlemsland har, dvs. å inngå frihandelsavtaler med land som har frihandelsavtaler med EU. EFTAs forhandlinger med Costa Rica og Panama er et eksempel på ønsket om å oppnå slik EU-parallellitet. EU lanserte forhandlinger med Japan i mars 2013 og tar sikte på innlede forhandlinger med USA i løpet av de nærmeste månedene. Nærings- og handelsdepartementet vil følge nøye med begge disse forhandlingsprosessene og vurdere hvilke grep som vil være nødvendige overfor Japan og USA for å sikre at norske interesser ivaretas.

Nærings- og handelsdepartementet søker å legge til rette for at frihandelsavtalene er mest mulig relevante for norske bedrifter, både for de som produserer i Norge og de som etablerer seg i utlandet. I forhandlingene prioriteres det å fremme viktige norske eksportinteresser som for eksempel skipsutstyr, maskiner, metaller, fisk, kunstgjødsel, telekommunikasjonstjenester, skipsfart og tjenester knyttet til energisektoren. Nærings- og handelsdepartementet legger vekt på å være mest mulig åpen om de forhandlingsprosesser som til enhver tid pågår.

¹ Avtalen har ikke trådt i kraft i påvente av at alle GCC-landene ratifiserer avtalen.

² Utkast oversendt mai 2013.

5.12.6 Næringslivsdelegasjoner og politisk besøksvirksomhet

Gjennom aktiv politisk besøksvirksomhet ønsker norske myndigheter å fremme norsk næringslivs kompetanse i utlandet. Formålet er å sikre at norske bedrifter får markedsadgang, forutsigbare rammebetingelser og gode konkurransevilkår. Norge har i flere år hatt bilaterale møter i økonomiske kommisjoner med Kina, Russland, Tyskland og USA. Nærings- og handelsdepartementet arbeider nå med å etablere tilsvarende ordninger med India og Brasil, og vil vurdere behovet for hvorvidt det skal tas initiativ til å inkludere flere land.

Nærings- og handelsdepartementet er ansvarlig for næringslivsdelegasjoner ved statsbesøk og offisielle besøk til utlandet. Målet med næringslivsdelegasjonene er at de deltakende bedriftene skal dra nytte av profileringen som følger av tilstedeværelsen av representanter fra det offisielle Norge, samt at de skal få mest mulig ut av arenaene som skapes under et slik besøk. Slike arenaer inkluderer seminarer, «speed-dating», presse-events, lunsjer, middager, politiske møter og lignende hvor representanter fra lokale myndigheter, næringsliv og media også deltar. Det er normalt Innovasjon Norge som står for den praktiske organiseringen.

Det har i inneværende stortingsperiode blitt gjennomført statsbesøk/ offisielle besøk med næringslivsdelegasjoner til Sør-Afrika, Malaysia, Qatar, de Forente Arabiske Emirater, Kina, Slovakia, India, Tyskland, Brasil, Slovenia, Kroatia, Ghana, Angola, Mosambik, Polen, Indonesia, Japan, Sør-Korea og USA. I disse delegasjonene har det deltatt totalt 1259 representanter fra 890 bedrifter. Regjeringen vil fortsatt prioritere dette arbeidet i tiden fremover.

Politisk besøksvirksomhet uten næringslivsdelegasjoner har også direkte nytteverdi for næringslivet. Nærings- og handelsministerens besøk til Laos, Vietnam, Myanmar, Thailand og Bangladesh i våren 2013 er et godt eksempel på dette. I løpet av reisen møtte statsråden representanter for norske bedrifter som alt er til stede i de ulike landene og tok opp relevante næringslivssaker i politiske møter. I noen tilfeller deltok bedriftene i de politiske møtene. Slike besøk er med på å sette Norge og norske interesser på agendaen hos myndighetene i andre land, og bidrar til å bygge opp gode politiske relasjoner som vil være til nytte for norsk næringsliv. Ambassadene, Innovasjon Norges utekontorer og de lokale norske handelskamrene er sentrale støttespillere i gjennomføringen av slike besøk.

Norske myndigheter har også intensivert arbeidet med å invitere myndighetspersoner og viktige premissgivere for norsk næringsliv til Norge. Denne politiske besøksutvekslingen bidrar til å etablere dialogarenaer for norsk næringsliv og deres samarbeidspartnere.

Som et ledd i arbeidet med å fremme eksport og næringslivets internasjonalisering, deltar Norge på verdensutstillinger organisert av det internasjonale utstillingsbyrå (BIE). Norge deltok på EXPO 2010 i Shanghai, og på EXPO 2012 i Sør-Korea, hvor temaet var bærekraftig forvaltning av kyst og hav.

Beslutning om fremtidig deltakelse på verdensutstillinger vil foretas basert på en vurdering av kostnad og nytteverdi av deltakelsen. Et sentralt element i vurderingen vil være hvorvidt det er tilstrekkelig interesse fra norsk næringsliv for å delta.

En bedrift som har hatt gode resultater av å følge næringslivsdelegasjonen fra Nærings- og handelsdepartementet til Brasil i 2011, er Brude Safety AS – en ledende aktør i Norge og Europa for maritimt rednings- og sikkerhetsutstyr. Bedriften fikk flere nye kontakter under det ukelange besøket i februar 2011. Et annet eksempel er bedriften Kongsberg Esco MPV. Innovasjon Norge hadde etablert et prosjekt med bedriften før reisen til Brasil og bevilget et lån. Reisen til Brasil kan ses i sammenheng med prosjektet med hensyn til markedsinformasjon og etablering av kontakter. Bedriften fikk gjennom deltagelsen i næringslivsdelegasjonen verdifulle møter og kontakter, spesielt med Petrobras.

Etter delegasjonsbesøket i Brasil har Innovasjon Norges kontor i landet fått lettere adgang til sentrale myndighetspersoner, for norsk næringsliv. Besøket bidro også til å gi mange selskaper god pressedekning i brasilianske media, noe som har en betydelig markedsføringsverdi for Norge og norsk næringsliv generelt.

5.12.7 Eksportfinansiering

Eksportfinansiering er et sentralt virkemiddel i arbeidet med å fremme internasjonalisering av norsk næringsliv. Nærings- og handelsdepartementet arbeider for å sikre at norske bedrifter har konkurransedyktige tilbud for eksportfinansiering.

Gjennom det statlige selskapet Eksportkreditt Norge AS tilbyr norske myndigheter offentlig støttede eksportlån, samt lån på markedsvilkår til norsk næringsliv. Alle lån må være såkalt CIRR-kvalifiserende. Eksportkreditt Norge AS kan gi tilsagn om CIRR-kvalifiserte eksportlån uten en øvre ramme. OECD regulerer vilkårene for lånene selskapet gir. Selskapet gir et robust, pålitelig og kostnadseffektivt finansieringstilbud til norsk eksportindustri. Lånene skal være 100 pst. garantert. Akseptable garantister er den statlige forvaltningsbedriften Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK), andre tilsvarende garantiinstitusjoner og finansinstitusjoner med god rating.

CIRR-lån er fastrentelån med rente lik statsobligasjonsrenten i den aktuelle valutaen pluss ett prosentpoeng. Rentesatsen bindes før låntager begynner å trekke på lånet. Renten for markedslån settes ofte senere. I mars 2013 godkjente EFTA Surveillance Authority (ESA) et nytt prisingssystem for markedslån fra Eksportkreditt Norge. Prisingssystemet er spesielt utformet for langsiktige og garanterte eksportlån, og gir derfor Eksportkreditt Norge fleksibilitet til fremover å prise sine lån mer i tråd med utviklingen av markedet for tilsvarende lån med tilsvarende sikkerheter.

5.12.8 Innovasjon Norges internasjonaliseringsarbeid

Innovasjon Norges samarbeid med utenrikstjenesten om næringsfremme og profilering er regulert i en egen samarbeidsavtale. Utenrikstjenesten og Innovasjon Norge skal samordne sine tjenester i land der begge er representert, helst ved samlokalisering der dette er mulig. I dag er om lag 50 pst. av utekontorene til Innovasjon Norge samlokalisert med den lokale ambassaden eller konsulatet. Videre skal utenriksstasjonene være Innovasjon Norges forlengede arm i land der Innovasjon Norge selv ikke har fysisk tilstedeværelse.

Innovasjon Norge har i dag kontorer i rundt 35 land. De har i oppdrag å bistå norske bedrifter internasjonalt. Sammen med distriktskontorene i Norge representerer Innovasjon Norges kontorer i utlandet et tjenestetilbud til små og mellomstore bedrifter med internasjonale vekstambisjoner.

Internasjonaliseringsarbeidet i Innovasjon Norge er konsentrert om tre områder:

• Informasjon og kunnskap om markeds- og konkurranseforhold

• Utnyttelse av internasjonale markedsmuligheter

• Internasjonal utveksling av teknologi og kunnskap

Arbeidet utføres gjennom rådgivningstjenester, nettverkstjenester, kompetanse- og profileringstjenester. Internasjonalisering er også, i større eller mindre grad, bygget inn som et element i andre tjenestetilbud fra Innovasjon Norge herunder lån, tilskudd, industrielle forsknings- og utviklingskontrakter og kompetanseprogrammer. Gjennom Innovasjon Norge kan bedrifter få tilgang til viktig informasjon og kunnskap om utenlandske markeder og kulturer – og derigjennom styrke sin markedsorientering. Innovasjon Norge kan også gi praktisk assistanse som kan avlaste små bedrifter. Videre kan Innovasjon Norge bidra til å finne strategiske samarbeidspartnere.

Som oppfølging av Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, styrkes Innovasjon Norges internasjonaliseringsarbeid. Innovasjon Norge skal blant annet styrke tilstedeværelsen i nye vekstmarkeder, for eksempel i Asia og Afrika. Selskapet skal også styrke sin egen kompetanse når det gjelder internasjonale markedsmuligheter og styrke samarbeidet med andre aktører, blant annet utenrikstjenestens utestasjoner og Norges forskningsråd

Som oppfølging av meldingen har Innovasjon Norge opprettet et strategisk råd for sin internasjonale tilstedeværelse.

5.13 Næringslivets samfunnsansvar

Regjeringen arbeider for at norske selskaper i Norge og i utlandet skal drive sin virksomhet forsvarlig og ivareta sitt samfunnsansvar. Dette innebærer blant annet at de skal sørge for anstendige arbeidsforhold, de skal ivareta menneskerettigheter, ta miljøhensyn, ha systemer for å hindre korrupsjon samt sørge for god bedriftsstyring.28

Stortingsmelding nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi er i stor grad blitt fulgt opp på de respektive departementenes ansvarsfelt. Konkrete oppfølgingspunkter i meldingen når det gjelder eierskapsutøvelse er fulgt opp, og det arbeides med å følge opp de spesifikke ambisjonene og forventningene som er uttrykt i siste eierskapsmelding (Meld. St. 13 (2010–2011) Aktivt eierskap - norsk statlig eierskap i en global økonomi). Et særlig tiltak på eierskapsområdet i henhold til eierskapsmeldingen er dialog med frivillige organisasjoner. Av meldingen fremgår det at det vil være nyttig, både for eierdepartementene og for selskapene, å benytte seg av kompetansen til de ulike frivillige organisasjonene, som har lang erfaring med å arbeide med tema knyttet til samfunnsansvar. Det skal i tråd med eierskapsmeldingen arrangeres årlige interessentmøter mellom eierdepartementene og de frivillige organisasjonene for å belyse ulike problemstillinger, og for å øke kunnskapen om selskapene og de utfordringene de står overfor. Nærings- og handelsdepartementet har ansvaret med å koordinere slike møter. Dialogforumet som har fått navnet Kompetanseforumet er etablert og første møte fant sted i mai 2013.

Regjeringens rådgivende utvalg for samfunnsansvar KOMpakt ble revitalisert i 2011. Det første møtet i det revitaliserte forumet ble avholdt i desember 2011. Under KOMpakt og som et ledd i informasjonsarbeidet overfor norsk næringsliv ble det arrangert en stor internasjonal CSR-konferanse i Oslo i november 2012. Måneden før ble det avholdt en større nordisk næringslivskonferanse med CSR-tema i Trondheim. Regjeringen har også støttet utarbeidelsen av en veileder for næringslivet om ivaretakelse av samfunnsansvar i leverandørkjeden, og støtter ulike initiativ for å bedre forholdene knyttet til tekstilindustrien i enkelte asiatiske land.

Samfunnsansvar er et prioritert tema i dialogen med myndigheter og næringsliv ved for eksempel politiske besøk, økonomiske kommisjoner og i forbindelse med handelsavtaleforhandlinger. Det stilles også krav om at bedrifter skal ivareta sitt samfunnsansvar ved tildeling av offentlig støtte til næringslivet gjennom blant annet Innovasjon Norge, Eksportkreditt Norge AS og Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK). Innovasjon Norge og GIEK har utviklet egne retningslinjer for sitt arbeid med samfunnsansvar, mens det nylig etablerte Eksportkreditt Norge AS har frist ut 2013 til å få slike retningslinjer på plass.

FNs veiledende retningslinjer for næringsliv og menneskerettigheter (UN Guiding Principles for Business and Human Rights) ble vedtatt i 2011 og følges opp nasjonalt. Det er igangsatt et arbeid med utforming av en nasjonal handlingsplan for oppfølging av FN-retningslinjene.

Kontaktpunktet for OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper ble styrket og fristilt fra regjeringen i mars 2011. Kontaktpunktet vil bli evaluert i 2014.

Næringslivets samfunnsansvar er også viktig ut fra den betydning de varer og tjenester som tilbys kan ha for folkehelsen, noe det er vist til i Meld. St. 34 (2012–2013) Folkehelsemeldingen.

Regjeringen er overbevist om at det å ivareta sitt samfunnsansvar gir norske bedrifter et godt omdømme, en lojal arbeidsstokk, samt styrker konkurransekraften og attraktiviteten hos kundene og derved lønnsomheten.

5.14 Forenkling

Regjeringen ønsker at bedriftene skal bruke mest mulig av tiden sin på produksjon og tjenesteyting. Regjeringen har satt et ambisiøst mål for forenklingsarbeidet rettet mot næringslivet. Regjeringens mål er at innen utgangen av 2015 skal belastningene på det norske næringslivet være redusert med 10 mrd. kroner. Nærings- og handelsdepartementet har som ambisjon at om lag halvparten skal være oppnådd i nåværende stortingsperiode. Dette er et ambisiøst mål som vil kreve et godt og tett samarbeid mellom forvaltningen og næringslivet for at vi skal klare å nå det. Målet er et av flere politiske tiltak for å oppnå merkbare resultater av arbeidet med forenkling.

Moderne samfunn forutsetter omfattende offentlige reguleringer og gjensidig utveksling av informasjon mellom næringslivet og offentlig sektor. Rask utvikling i blant annet teknologi, kompetanse og internasjonal påvirkning gjør det nødvendig med en kontinuerlig overvåking og utvikling av offentlige reguleringer. Idealet er ikke fravær av reguleringer, men reguleringer som er enkle, oversiktlige og forutsigbare, og som ikke påfører næringslivet større kostnader enn nødvendig.

God dialog med næringslivet og næringsorganisasjonene er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med forenklingsarbeidet. Regjeringen legger derfor stor vekt på kontinuerlig kontakt med næringslivet gjennom næringsorganisasjoner og enkeltbedrifter.

Per 12. april 2013 er det gjennomført og besluttet å gjennomføre 42 tiltak som, når alle er gjennomført i 2015, vil gir en årlig besparelse for næringslivet på nærmere 5 mrd. kroner.

Norske reguleringer og rammevilkår for næringslivet er generelt gode. Vi hevder oss godt sammenlignet med både handelspartnere og konkurrenter. Verdensbanken sammenligner land langs en rekke indikatorer som viser hvor næringsvennlige et lands reguleringer er. Norge gjør det godt på de fleste områder og det er bare fem land i verden som er mer næringsvennlige. Det pekes likevel på tre områder hvor vi kan bli betydelig bedre. Plan- og byggesaksprosesser, etablering av lånefinansieringsordning, samt kostnader for oppstart av selskaper.29

5.14.1 Elektroniske tjenester og Altinn

Regjeringens ambisjon er at Norge skal være ledende i verden på å tilby elektroniske tjenester fra offentlig sektor. Utviklingen av elektroniske tjenester, og i første rekke Altinn, har vært det viktigste og mest suksessfulle verktøyet i forenklingsarbeidet.

Altinn er den sentrale portalen for innsending av elektroniske skjemaer til det offentlige. I dag er 40 etater med i samarbeidet. Ca. 750 elektroniske skjemaer er nå tilgjengelige døgnet rundt, og om lag 120 millioner digitale skjemaer og meldinger er sendt via Altinn siden oppstarten i 2003. Det tas sikte på en utvikling der elektroniske tjenester over tid fullt ut erstatter papir i kommunikasjonen mellom næringslivet og offentlig sektor.

Regjeringen gjennomfører et omfattende arbeid med å videreutvikle Altinn (Altinn II). Gjennom Altinn II-prosjektet vil det bli større mulighet for etatene til å samordne opplysningene som næringslivet sender inn og bedre mulighet for å kommunisere med brukerne elektronisk.

Regjeringen vedtok høsten 2012 hovedpunkter for den videre utviklingen av Altinn. Punktene er basert på rapporten Ny strategi for Altinn30 som ble utarbeidet av en tverrdepartemental arbeidsgruppe. Hovedpunktene har både en kortsiktig og en langsiktig tidshorisont. Altinn skal fortsette å være et sentralt element i regjeringens digitaliseringsprogram, som ble introdusert våren 2012. På kort sikt skal imidlertid Altinn prioritere å få en stabil og robust løsning som har den nødvendige kapasiteten.

Altinn er en hovedkilde for offentlig informasjon til næringslivet. Informasjon om regler og støtteordninger ble lagt inn i Altinn i 2011. Dette er en samordning av informasjon fra Bedriftshjelp, Bedin og eksisterende innhold i Altinn/Hjelp til regelverk og som har blitt vesentlig videreutviklet. Ambisjonen er at Altinn-portalen på en oversiktlig og lettfattelig måte skal gi tilgang til all informasjon næringslivet trenger fra det offentlige.

I forbindelse med innføringen av tjenestedirektivet i Norge har Altinn blitt kontaktpunkt for utenlandske tjenesteytere. Dette innebærer at utenlandske tjenesteytere skal finne all nødvendig informasjon og kunne søke om nødvendige tillatelser dersom de ønsker å tilby sine tjenester i Norge. Det arbeides fortløpende med å tilrettelegge informasjon og utvikle Altinn-løsningen i henhold til kravene i tjenestedirektivet.

Altinn har vært en suksess som skal utvikles videre. Altinn innehar en unik integrasjon med mer enn 70 ulike fagsystemer og benytter universell utforming for forenklet overføring av informasjon til det offentlige direkte fra datamaskin til datamaskin. Altinn har lansert den første samhandlingstjenesten «Digital konkursbehandling». Dette er den første av flere planlagte samhandlingstjenester i Altinn som skal sette sammen ulike skjema, meldinger og innsyn for at sluttbrukeren på best mulig måte skal få tilpasset sine behov. «Digital konkursbehandling» er godt mottatt, og siden lanseringen i januar har om lag 95 pst. av bobestyrerne benyttet den til å hente ut informasjon. I Altinns årlige brukerundersøkelse svarte 84 pst. av næringslivslederne at deres bedrift bruker mindre tid på offentlig skjemaarbeid ved bruk av Altinn. Forenklingene har ført til betydelige innsparinger for både næringslivet og det offentlige gjennom blant annet mer effektivt tidsbruk, lavere portokostnader og gjenbruk av tilgjengelige data. I arbeidet med å gjøre Altinn enda bedre vil vi legge særlig vekt på at Altinn skal fremstå som en brukervennlig og trygg løsning.

5.14.2 Unntak fra revisjonsplikt for små selskaper

Fra regnskapsåret 2011 kunne små aksjeselskap velge bort revisjon av årsregnskapet. Dette er et av de viktigste forenklingstiltakene i de senere årene og innebærer en vesentlig lettelse i administrative kostnader for de mindre selskapene. Ved utgangen av 2012 hadde 75 000 aksjeselskaper meldt til Brønnøysundregistrene at de ville benytte seg av denne muligheten, og 2 av 3 nye selskaper etableres nå uten revisor.

Den nye loven gjelder selskaper som oppfyller følgende tre vilkår: under 5 mill. kroner i driftsinntekter, under 20 mill. kroner i balansesum og gjennomsnittlig antall ansatte som ikke utfører mer enn 10 årsverk. Med dette vil selskapene selv få muligheten til å vurdere om kostnadene knyttet til revisjon overstiger den nytten selskapene har av reviderte regnskaper.

Loven innebærer også at norske aksjeselskaper og NUFer (Norskregistrert utenlandsk foretak) med begrenset ansvar likestilles når det gjelder krav til revisjon. Dette har vært sentralt for regjeringen i arbeidet med å få gjennomført forslaget. For øvrig er det ønskelig å legge til rette for at selskaper som utelukkende driver virksomhet i Norge, i størst mulig grad er stiftet etter og underlagt norsk aksjelovgivning.

I Prop. 51 L (2010–2011) Endringer i revisorloven og enkelte andre lover (unntak for revisjonsplikt for små aksjeselskaper) ble det varslet at ordningen med unntak for revisjonsplikt for små aksjeselskaper skulle evalueres etter noe tid. Evalueringen skal kartlegge positive og negative konsekvenser både for selskapene som fravelger revisor, for andre økonomiske aktører, for skattemyndighetene og for samfunnet. I desember 2012 ble det utlyst en åpen anbudskonkurranse. Handelshøyskolen BI ble tildelt kontrakten i april 2013. Prosjektet er nå startet opp, og offentlig tilgjengelig sluttrapport skal foreligge innen utgangen av desember 2014. Opplegget og resultater skal drøftes med berørte aktører underveis i prosjektet. Resultatene av evalueringen vil være et viktig innspill for å vurdere endringer i revisjonsregelverket eller andre tiltak som kan avbøte eventuelle negative konsekvenser av unntaket.

5.14.3 Forenkling av aksjeloven

Mer enn 40 pst. av bedriftene i Norge er aksjeselskaper, og størsteparten av omsetningen i norsk næringsliv finner sted i aksjeselskaper. Forenklinger i aksjeloven vil derfor merkes for svært mange aktører i næringslivet. I tråd med regjeringens politiske plattform har det blitt gjennomført en utredning for å se på om det kan gjøres endringer i aksjeloven, med spesielt henblikk på endringer for de minste aksjeselskapene. Utredningen Forenkling og modernisering av aksjeloven av advokat Gudmund Knudsen var ferdig i januar 2011.

Med bakgrunn i denne utredningen la regjeringen frem et lovforslag om endringer i aksjeloven 2. september 2011. Lovforslaget er nærmere omtalt i Prop. 148 L (2010–2011). Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2012. Kravet til minste aksjekapital er redusert fra 100 000 kroner til 30 000 kroner for aksjeselskaper. Aksjekapitalen som skytes inn i aksjeselskapet skal kunne brukes til å dekke utgiftene ved å stifte aksjeselskapet, som for eksempel utgifter til bistand fra advokat og revisor ved stiftelsen. Heretter skal også finansinstitusjoner, ikke bare revisorer, kunne bekrefte aksjeinnskuddene til selskapet dersom aksjeinnskuddene utelukkende skal gjøres opp med penger.

¹ Nyetableringer unntatt offentlig forvaltning og primærnæringen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Regjeringen ønsker å stimulere til at flere nye selskaper etableres som aksjeselskap. Å redusere kostnadene ved å stifte et aksjeselskap innebærer at aksjeselskapet vil bli lettere tilgjengelig for flere næringsdrivende. Reduserte krav til aksjekapital er et viktig tiltak for å legge til rette for oppstart av næringsvirksomhet i Norge og gjør aksjeselskapsformen mer konkurransedyktig sammenlignet med utenlandske selskapsformer. Denne strategien har virket. Gjennom 2012 var det en markant økning i antall stiftede aksjeselskaper og en like markant nedgang i antall NUF-selskaper. Dette kan også ha sammenheng med at små aksjeselskaper fra regnskapsåret 2011 fikk mulighet til å velge bort revisjon av årsregnskapet, jf. avsnitt 5.14.2.

5. april fremmet regjeringen en lovproposisjon om de øvrige forslagene i utredningen Forenkling og modernisering av aksjeloven.

Sentrale endringer i loven er:

• Forslag om forenklinger i stiftelsesprosedyrene, slik at det blir enklere og billigere å stifte selskaper. Blant annet legges det bedre til rette for elektroniske løsninger ved stiftelse av et aksjeselskap. Så lenge aksjeinnskuddet er i penger vil det ikke lenger kreves en åpningsbalanse.

• Forslag til regler som gjør det enklere å dele ut utbytte fra et selskap og å erverve egne aksjer. Man kan dele ut utbytte på basis av en mellombalanse i stedet for å vente til avlagt årsregnskap.

• Videre foreslås det mer fleksible regler for å kunne tilpasse organiseringen av selskapet til selskapets individuelle behov. Selskapet vil etter forslaget i større grad enn i dag kunne velge hvordan det vil organisere seg. Blant annet foreslås det at generalforsamling og styremøter kan gjennomføres enklere og med mindre formelle krav enn etter gjeldende regler. Antall styremedlemmer vil i større grad være opp til selskapet og det kreves ikke lenger vara.

På generell basis fortsetter arbeider med forenklinger for næringslivet. Det vil være fokus på forenklinger i alle sentrale lover rundt bokføring og regnskap, fortsettelse av digitaliseringsprosessen spesielt ved hjelp av Altinn; samt en ny gjennomgang av det grunnleggende regelverket for skatt og avgift inklusive selve ligningsbehandlingen. Gjennom forenklingsprosjektet har forvaltningen fått ny fokus på å utvikle en bedre serviceholdning overfor næringslivet gjennom å legge næringslivets behov som grunnlag for utforming av lover og regler. Forenklingsprosjektet arbeider med et stort antall mulige forenklinger innen mange departement og etater, og holder et konstant trykk på forvaltningen for å få de forskjellige tiltak besluttet og gjennomført.

5.15 Eierskap

Regjeringen er opptatt av et aktivt mangfoldig godt eierskap, både privat og offentlig. Et slikt eierskap er viktig for vår evne til ønsket omstilling, innovasjon og verdiskaping.

Verdiskapingen avhenger av at det etableres, videreutvikles og drives lønnsomme bedrifter, og at ulønnsomme bedrifter omstilles eller avvikles. God ledelse og aktivt og godt eierskap er viktig for å få til det. Dyktige ledere og eiere samarbeider gjerne godt med de ansatte og bidrar med kunnskap, kompetanse, nettverk og kapital. Gode eiere realiserer samordningsgevinster, de forbereder seg på forandringer ved å styrke evnen til omstilling og innovasjon og de håndterer risiko godt. Slik bidrar de til at virksomheter tilpasser seg en verden i stadig endring.

Et mangfoldig eierskap

Et mangfold blant eiere er viktig fordi ulike næringer og forskjellige faser i en virksomhets livssyklus gjerne stiller ulike krav til eierne og deres kunnskap, kompetanse, nettverk og kapital samt risikoevne og -vilje. Et mangfoldig eierskap bidrar til god utnyttelse av eierskapskompetansen. Eksempler på regjeringens politikk for å legge til rette for et mangfoldig eierskap er:

• Såkornfondene bidrar med kapital og stiller bl.a. krav om privat deltagelse. Dette bidrar til innovasjon og vekst blant private bedrifter.

• Det legges til rette for nye ideer ved å satse på forskning og innovasjon.

• Det legges til rette for entreprenører gjennom virkemiddelapparatet ved å tilby kunnskap, kompetanse, nettverk og kapital. Det satses på entreprenørskap i utdanningen og på at flere kvinner skal ha muligheten for å bli entreprenører.

• Arbeidsledige som ønsker å starte virksomhet selv gis anledning til det gjennom NAV.

• Regjeringen legger til rette for eierskifter. Gode eierskifter bidrar gjerne til at virksomheter eies og drives av dem som er motivert og godt skikket og bidrar til at mangfold, kunnskap og kompetanse videreføres.

• Regjeringen er opptatt av at mangfoldet er representert i styrerommene.

• Regjeringen vil bidra til økt eierskap basert på samvirke og bedrifter eiet av de ansatte.

Vi har et mangfoldig eierskap. Ved inngangen til 2012 var det drøyt 487 000 bedrifter i Norge; av disse var 38 pst. aksjeselskap og 47 pst. enkeltpersonforetak.31 Det personlige eierskapet er omfattende. Riktignok eies mange bedrifter av andre bedrifter, men over 80 pst. av alle bedrifter i Norge har en norsk person som største eier, jf. figur 5.5. Nærmere 200 000 personer er hovedeier i en bedrift. Årlig etableres om lag 50 000 nye bedrifter der personlige eiere i all hovedsak står bak, se figur 5.6 som viser utviklingen i perioden 2001–2012. Personlige eiere bidrar slik til et næringsliv med omstilling og innovasjon. Personlige eiere er særlig representert i maritim næring, bygg og anlegg, reiseliv og handel. De er lite representert i olje- og gassnæringen.

Kilde: NHO Eierforums årsrapport over privat eierskap 2012 (Menon)

I tillegg til at privateide foretak utgjør en stor andel av alle foretak, står de private bedriftene for en stor del av sysselsettingen og verdiskapingen og de er viktige for dynamikken i næringslivet – for omstillingen og innovasjonen. Privateide norske foretak har over tid hatt bedre avkastning på kapitalen enn de utenlandskeide foretakene som opererer i Norge.32

Statlig eierskap

Det offentlige er blant de største eiergrupperingene i norsk næringsliv, og staten forvalter store verdier i norske selskaper på vegne av samfunnet. Statens eierskap er særlig synlig i de børsnoterte selskapene hvor statens eierandeler (inkludert mindre andeler eiet av kommuner og statsforetak) utgjorde 35,3 pst. av egenkapitalinstrumentene på Oslo Børs ved utgangen av 2010. Størrelsen på den offentlige formuen gjør at staten mest sannsynlig også vil være en stor eier i fremtiden. Regjeringens eierskapspolitikk er redegjort for i eierskapsmeldingen som ble lagt frem våren 201133.

Det statlige eierskapet skal forvaltes på en aktiv og profesjonell måte. Langsiktighet, forutsigbarhet og samfunnsansvar er kjennetegn i en strategi for økt verdiskaping, industriell utvikling og trygge arbeidsplasser i Norge og internasjonalt. Innenfor rammene av rolledelingen mellom eier og styret/selskapsledelsen slik den fremgår av selskapslovgivningen og av allment aksepterte prinsipper for god eierstyring, vil regjeringen ha en aktiv og moderne eierskapspolitikk. Eierskapspolitikken tar inn over seg de sentrale utviklingstrekkene i norsk og internasjonalt næringsliv og stiller tydelige forventninger til selskapene.

Regjeringen mener at staten, som en langsiktig og kapitalsterk eier, gir et viktig bidrag til å styrke langsiktig eierskap i det norske kapitalmarkedet og i sentrale norske selskaper. Staten kan, sammen med andre langsiktige investorer, bidra til stabilitet i eierskapet og stimulere til industriell utvikling av norske selskaper og oppbygging av norsk kompetanse over tid.

Det store statlige eierskapet medfører at måten staten som eier handler på har stor betydning for offentlighetens og investorers tillit til norske bedrifter og til det norske kapitalmarkedet. Staten må utøve eierskapet profesjonelt, både av hensyn til å skape stor tillit til staten som eier hos investorer og aktører i næringslivet, men også av hensyn til tilliten hos innbyggerne. Som den største enkelteier i norsk næringsliv er eierskapsutøvelsen viktig både med hensyn til de konsekvenser den har for de selskapene staten er eier i og på grunn av den standard den setter for eierskapsutøvelsen i Norge.

Endringer i eierstruktur og finansiering er en naturlig del av et selskaps utvikling. Regjeringen har derfor valgt å støtte opp om og delta i en rekke transaksjoner på forretningsmessig grunnlag de seneste årene. Dette illustrerer hvordan regjeringen aktivt har bidratt til selskapenes industrielle utvikling. Eksempelvis tilførte staten Statkraft SF 14 mrd. kroner høsten 2010 for å bidra til at selskapet i perioden 2010–2015 kan gjøre investeringer i fornybar energi på i overkant av 80 mrd. kroner. Et annet eksempel er Norsk Hydro ASA, hvor staten, sammen med andre aksjonærer, i 2010 bidro med finansiering slik at Hydro kunne kjøpe aluminiumsvirksomheten til Vale S.A.

Økende globalisering og raskere endringer i næringslivet gjør det vanskeligere for selskaper å opprettholde strategiske posisjoner over tid. Selskapene må ha en høy endringstakt, god evne til omstilling og må ta raske beslutninger når forretningsmuligheter oppstår. Både selskapenes ledelse, styre og eierne må forvente å ta stilling til større strategiskift og investeringer oftere og raskere enn før.

Dette er bakgrunnen for at regjeringen i forbindelse med Eierskapsmeldingen våren 2011 fikk fullmakt til å kunne delta i eventuelle, begrensede egenkapitalutvidelser i Yara International ASA og Kongsberg Gruppen ASA. Med slike fullmakter vil regjeringen effektivt kunne opprettholde statens eierandeler dersom det oppstår et behov for raskt å gjennomføre en begrenset egenkapitalutvidelse. Dette vil kunne bidra til at selskapene innenfor gitte rammer raskere og mer effektivt kan ta stilling til konkrete investeringsmuligheter og lykkes i strategiske grep.

Ovennevnte utviklingstrekk krever en ytterligere profesjonalisering av måten staten utøver sitt eierskap på. Dette har resultert i at regjeringen har besluttet å styrke den statlige eierskapsutøvelsen for å oppnå en videreutvikling og ytterligere profesjonalisering. Nærings- og handelsdepartementets rolle som et kompetanse- og ressursmiljø for den statlige eierskapsutøvelsen er også styrket, og det er lagt til rette for et økt interdepartementalt samarbeid i eierskapsspørsmål gjennom å bygge ut Eierskapsavdelingens koordinerende rolle.

Regjeringen mener det er riktig at staten fortsatt skal eie i de fleste selskapene staten eier i dag. Regjeringen mener også at det totale omfanget av statens eierskap skal være på om lag samme nivå som i dag. Staten vil også opprettholde eierskapet i særlig viktige selskaper som blant annet Telenor, Norsk Hydro, DNB og Statoil. Selskaper som Statkraft, Statnett og Statskog skal fortsatt være heleide av staten.

Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig at staten skal ha uendrede eierandeler i hvert enkelt selskap i all fremtid. Det må med jevne mellomrom gjøres vurderinger av om begrunnelsen for statlig eierskap fortsatt er til stede. Samtidig må det vurderes om økt statlig eierskap eller tilførsel av statlig kapital kan være hensiktsmessig i noen tilfeller.