Meld. St. 17 (2017–2018)

Partnerland i utviklingspolitikken

Til innholdsfortegnelse

2 Partnerlandskonseptet

2.1 Hovedformål

Over flere tiår har Norge engasjert seg utviklingspolitisk i en rekke land. Dette har bidratt til en betydelig spredning, både geografisk og tematisk, som har gått på bekostning av resultater, kostnadseffektivitet, forvaltning og oppfølging. Skal norsk innsats bidra til bærekraftige resultater må innsatsen samles og den må spisses tematisk mot områder hvor vi har kompetanse, erfaring og ressurser, og hvor Norge har tilstedeværelse.

Partnerlandskonseptet legger grunnlaget for en slik konsentrasjon. Regjeringen vil at Norges utviklingspolitiske innsats konsentreres om disse partnerlandene. Målet er å oppnå bedre utviklingsresultater i partnerlandene og på sikt bidra til at de blir uavhengige av bistand.

Det krever et helhetlig perspektiv på utvikling som tar hensyn til at utfordringene er ulike og sammensatte, og at det finnes et bredt spekter av virkemidler som kan brukes sammen og hver for seg til å løse utfordringene. Bistandens innretning – tematiske prioriteringer, kanaler og partnere – må i større grad ta hensyn til denne kompleksiteten.

Det krever en bred og omfattende analyse av kontekst, landets hovedutfordringer, hva andre gjør og hvordan norsk innsats kan bidra best mulig innenfor dette bildet. Særlig i sårbare stater er det behov for en vurdering av maktforholdene og kontinuerlig vurdering av om tiltak kan få utilsiktede konsekvenser. Konfliktsensitivitet går lengre enn «do no harm». Hva slags type analyse som legges til grunn, må vurderes i hvert enkelt tilfelle ut fra hva slags informasjon som er tilgjengelig og tilsvarende arbeid allerede gjort av andre aktører.

2.2 Partnerskapets innhold

2.2.1 Gjensidighet

Partnerskapene skal bygges på et gjensidig ønske om samarbeid for utvikling. Dette betyr ikke at vi må være enige om alt, men at vanskelige spørsmål, som manglende politisk vilje til å fremme en inkluderende politikk, vil bli løftet i dialogen med partnerlandet.

Vår innsats må bygge opp under landenes egne prioriteringer og planer, men det må være rom for fleksibilitet og endringer i samarbeidet.

Forholdet til partnerlandene bør være forankret i felles forståelse av mål og prioriteringer. Disse må konkretiseres og formaliseres slik at de kan utgjøre et utgangspunkt for senere vurderinger av måloppnåelse og justering i innretningen på samarbeidet. Det skal også ligge til grunn vurderinger av hvordan norsk innsats kan sees i sammenheng med andres innsats, enten det er andre giverland, privat næringsliv, arbeidslivsorganisasjoner, akademia, sivilt samfunn, regionale eller globale organisasjoner.

Partnerskapet skal, såfremt mulig, inkludere en politisk dialog som dekker bilaterale spørsmål som bistand, styresett og menneskerettigheter, handel og investeringer samt regionale og globale spørsmål. Det vil bidra til videreutvikling av partnerskapet. Bilateral bistand er et solid fundament for politisk dialog.

I sårbare stater kan nasjonalt eierskap til innsats for utvikling være spesielt utfordrende og det vil være tilfeller der det ikke er mulig med et aktivt partnerlandsforhold med myndighetene. I slike tilfeller er det viktig at eierskap og gjensidighet kan favne bredere enn regimenes eierskap, og at man fra norsk side bygger partnerskap med lokalsamfunn og aktører som kan bidra til positiv endring.

2.2.2 Felles ansvar

FNs 2030-agenda med de 17 bærekraftsmålene er en svært ambisiøs visjon om endring for de 193 landene som har sluttet seg til. The Addis Ababa Action Agenda (AAAA), som er den globale enigheten om hvordan man skal finansiere arbeidet med å nå bærekraftsmålene, slår fast at hvert land har det primære ansvaret for egen utvikling og for å mobilisere nasjonale ressurser for å nå målene. Dette prinsippet skal også være en bærebjelke i partnerskapene

Figur 2.1 Ghana har alvorlige problemer med forsøpling både av hav og land. Utviklingsminister Nikolai Astrup og spillere fra Lizzy Football Club plukker søppel på stranden, mars 2018.

Figur 2.1 Ghana har alvorlige problemer med forsøpling både av hav og land. Utviklingsminister Nikolai Astrup og spillere fra Lizzy Football Club plukker søppel på stranden, mars 2018.

Agenda 2063 er de afrikanske landenes egen utviklingsagenda og felles rammeverk for utvikling på kontinentet. Agenda 2063 omfatter fred og sikkerhet, demokrati og styresett samt sosial og økonomisk integrasjon og utvikling. Begrenset kapasitet og ressurser til å gjennomføre globale og regionale agendaer og forpliktelse nasjonalt gjør koordinering og samordning viktig. En helhetlig og koordinert sub-regional og nasjonal gjennomføring av Agenda 2063 og Agenda 2030 er viktig i denne sammenheng.

Både 2030-agendaen og AAAA fremhever betydningen av forsvarlig naturressursforvaltning, skatteinntekter, anti-korrupsjon og bekjempelse av ulovlig kapitalflyt for å kunne nå bærekraftsmålene om fattigdomsbekjempelse, sultutryddelse, helse, utdanning, vann, energi, infrastruktur, anstendig arbeid, økonomisk vekst osv.

Bistand utgjør bare en liten andel av den kapitalen som er nødvendig for å nå bærekraftsmålene. Den må derfor brukes på en så effektiv måte som mulig for å bidra til at landene på sikt kan klare seg uten bistand. Denne tilnærmingen er også reflektert i Paris-erklæringen (2005), Busan-erklæringen1 (2011) og The Accra Agenda for Action fra 2008 (AAA) om effektiv bistand og godt giverskap. I tillegg til å vektlegge eierskap og resultater er det viktig å fremheve Accra-handlingsplanen om inkluderende samarbeid mellom alle aktører og kapasitetsbygging slik at land på sikt kan ta ansvar for egen utvikling.

2.2.3 Dialog

Bærekraftsmålene har utvidet perspektivet på global utvikling. Målene tydeliggjør hvordan ulike politikkområder henger sammen, og hvordan utvikling på ett område har konsekvenser for utviklingen på andre. Det fordrer et helhetlig perspektiv. Med dette som utgangspunkt skal samarbeidet med partnerlandene se utfordringer og virkemidler i sammenheng.

I dette perspektivet er det viktig å ivareta de tverrgående hensynene i utviklingspolitikken: menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø, og anti-korrupsjon. Et godt samarbeid om disse hensynene må være en sentral del i utviklingen av partnerskapene. Indonesia er et eksempel på dette, hvor politisk dialog er sentralt i arbeidet med å fremme bærekraft og menneskerettigheter. Dialog om energi og menneskerettigheter har vært avholdt over lang tid og er et godt eksempel på hvordan det kan samarbeides strategisk med partnerlandet. Dialog er også en viktig plattform for å diskutere samarbeidet når utviklingen ikke går i riktig retning.

Figur 2.2 Utviklingsminister Nikolai Astrup besøker Shree Devitar Basic School i Nepal, mars 2018.

Figur 2.2 Utviklingsminister Nikolai Astrup besøker Shree Devitar Basic School i Nepal, mars 2018.

FN, Verdensbanken og de multilaterale finansinstitusjonene, Europarådet, menneskerettighetsdialoger og andre etablerte aktører, er også viktige pådrivere og plattformer for positiv endring. Norge har et nært samarbeid med somaliske myndigheter i å fremme Somalias interesser i ulike multilaterale fora og jobber blant annet for at forholdet til de internasjonale finansinstitusjonene skal normaliseres. Dette vil bidra til investeringer, utvikling og vekst, og være en viktig støtte for myndighetene i deres kamp mot terror, fattigdom og sult.

Erfaring tilsier også at det er viktig å være langsiktig og forutsigbar, også når det ikke går i riktig retning. Et langsiktig engasjement kan gi større sannsynlighet for endring enn kortsiktig boikott. Demokrati og menneskerettigheter er under press i mange deler av verden, rike som fattige. Populistiske krefter med varierende grad av lojalitet til demokratiske spilleregler vinner frem i mange land. I slike tilfeller vil det være viktig å se på langsiktig utvikling og utnytte de muligheter som finnes for å støtte opp under de kjerneverdier som ligger til grunn for vårt syn på styresett, eksempelvis gjennom det faglige samarbeidet. Tiltak som fremmer deltakelse og åpenhet er også sentralt. Her spiller sivilt samfunn en viktig rolle.

Migrasjon og flukt er globale utfordringer som påvirker utvikling både i migranters hjemland, i land og områder de reiser gjennom, og der de bosetter seg. SDG 10.7 om ordnet, trygg, regulær og ansvarlig migrasjon er relevant både for giver- og mottakerland og understreker vårt felles ansvar. Dette er også tema for de pågående forhandlingene om globale plattformer for henholdsvis flukt og migrasjon i regi av FN. Migrasjon og flukt vil være relevante tema i dialogen med mange av partnerlandene. Noen steder vil det være aktuelt med samarbeid om regionale og globale utfordringer som påvirker migrasjonsmønstre, som konflikt, internasjonal organisert kriminalitet og terror, andre steder kan det være klimautfordringer, fredsarbeid og humanitære kriser. For noen land er det aktuelt å fokusere på nasjonale forhold som styrket migrasjonsforvaltning eller reintegrering av returnerte asylsøkere. Partnerskap kan omfatte dialog om å redusere irregulær migrasjon, eller å legge til rette for økt regulær migrasjon. Begge deler er sentrale for vekst og utvikling, og begge er relevante både for Norge og partnerlandene.

2.2.4 Utviklingspolitiske virkemidler i partnerland

15 år med FNs tusenårsmål førte til store fremskritt. Mange mennesker kom ut av ekstrem fattigdom og fikk bedre levekår, blant annet tilgang til skole og helsetjenester. Samtidig handlet tusenårsmålene hovedsakelig om rike lands bidrag til å løse problemer i fattige land, og videreførte det tradisjonelle synet om at utviklingsagendaen først og fremst er knyttet til bistand og pengeoverføringer.

Vedtaket om bærekraftsmålene under FNs toppmøte i 2015 representerer et skille i denne tenkningen. Med utgangspunkt i blant annet menneskerettighetene reflekterer det en forståelse av verdens iboende kompleksitet, der utvikling på ett område påvirker andre områder. Bærekraftig global utvikling er et felles ansvar og alle har et felles ansvar for å bidra til det som grunnlag for fattigdomsbekjempelse, vekst og velstand for alle mennesker. Kun gjennom samarbeid og partnerskap kan vi skape utvikling og finne gode løsninger på felles utfordringer. Utviklingsland må selv være i førersetet for egen utvikling. Dette perspektivet ligger til grunn for partnerlandskonseptet.

Mangelfulle demokratiske prosesser, marginalisering av befolkningsgrupper og korrupsjon er i dag helt vesentlige hindre for utvikling i mange land, og kan føre til radikalisering og terrorisme. Sårbarheten øker og spenninger kan utløse krig og konflikt. I tillegg er mange av utfordringene grenseoverskridende. Klimaendringer, terrorrisme, ekstremisme, organisert kriminalitet og cybertrusler er trusler som kan ramme overalt.

Det finnes ingen enkeltløsning som svarer på alt verden står overfor av utfordringer. Bistand er imidlertid et viktig virkemiddel dersom det brukes riktig. Kompleksiteten krever imidlertid et helhetlig perspektiv på utviklingspolitikken, utover bistand. Det kreves tydelige internasjonale regler og robuste multilaterale organisasjoner til å følge opp. Arbeidet med å bevare og styrke den internasjonale rettsorden, både globalt og regionalt, er sentralt, på samme måte som vern om demokrati, menneskerettigheter og godt styresett. I mange land er det fortsatt lang vei frem for kvinner og kvinners rettigheter. Arbeidet med likestilling og vernet om kvinners rettigheter er ikke bare et normativt spørsmål, men handler om å legge grunnlaget for samfunn der kvinner deltar fullt ut i politikk, samfunnsliv og arbeidsmarked og bidrar til utvikling på lik linje med menn.

Et velfungerende næringsliv er en helt grunnleggende forutsetning for å skape arbeidsplasser og økonomisk vekst, redusere fattigdom og øke myndighetenes inntekter. De aller fleste utviklingsland har dette som målsetting. Det å bistå land med å skape gode og forutsigbare rammebetingelser for næringsliv, investeringer og økonomisk vekst er en prioritet for regjeringen. Jeløya-erklæringen fastslår også at regjeringen vil legge til rette for at norsk næringsliv i større grad kan bli en samarbeidspartner i utviklingspolitikken,

I vårt eksisterende samarbeid med flere av de foreslåtte partnerlandene, er det over år utviklet et stadig mer helhetlig perspektiv på samarbeidet. Bistand er bare én pilar i samarbeidet om politisk og økonomisk utvikling, men gir en verdifull plattform for dialog med myndigheter og lokale partnere også om spørsmål som faller utenfor det bilaterale samarbeidet.

Innsats for å styrke statlig kapasitet er ett eksempel. Gjennom programmer som Olje for utvikling (Ofu) bygges kapasitet på sektorer der Norge har særskilt kompetanse. I tillegg tar man opp spørsmål som er knyttet til demokratiske og økonomiske reformer, styresett, rettstat og den betydningen dette har for rammevilkårene for næringslivet. Man kan videre ta opp landenes egen innsats for å øke inntektene til offentlige budsjetter, og for å styrke innbyggernes tilgang til sentrale offentlige tjenester som utdanning og helse.

Mange land i utvikling ønsker å øke sine eksportinntekter gjennom forbedring av eksportprodukter og markedsadgang. Gjennom deltakelse i regionalt og internasjonalt samarbeid vil de kunne styrke sin kapasitet og kompetanse. Dette vil være verdifullt for deres eget næringsliv og økonomi og samtidig være nyttig for handelspartnerne og for det multilaterale rammeverket for handel.

Boks 2.1 Statkraft i Nepal

Statkraft står bak den første internasjonale investeringen i vannkraftsektoren i Nepal. Kraftverket Khimti 1 eies og drives av søsterselskapet til Statkraft, Himal Power Ltd, og har vært i drift siden år 2000. Kompetanseoverføring gjennom bygging, drift og vedlikehold har gitt myndighetene og privat næringsliv økt kompetanse og ført til at flere lokale selskaper er etablert i Nepal. I år 2020 skal Nepal Electricity Authority (NEA) overta 50 pst. av eierskapet i kraftverket og i 2045 hele kraftverket i tråd med landets hjemfallsrett. Statkraft har under byggingen og driften av Khimti 1 lagt stor vekt på sitt samfunnsansvar, med fokus på helse, miljø og sikkerhet. HPL har også bidratt med skole, klinikk og strøm i anleggets nærområder. Statkrafts kraftverk i Nepal er et godt eksempel på hvordan norsk bistand (bygging av transmisjonslinjer) og norsk næringsliv utfyller hverandre i å bistå partnerlandet Nepal i dets utviklingsarbeid og samtidig legger forholdene til rette for næringsutvikling og økonomisk utvikling.

2.2.5 Tydeligere innretting av bistand mot partnerland

Det er et mål at partnerland over tid skal få tilgang til bredden av Norges utviklingspolitiske verktøy. Her er det flere forhold som spiller inn. Erfaring tilsier at all bistand må tilpasses hvert partnerland basert på behov, vår egen kompetanse og ressurser, komparative fortrinn og forsvarlig forvaltning. Norge har et bredt engasjement i Colombia som følge av rollen som tilrettelegger i fredsprosessen og som partner i klima- og skogsatsingen. Oppfølgingen av både fredsavtalen og skogsamarbeidet er eksempler på partnerskap som inneholder mer enn pengeoverføringer. På samme måte kan man si at Norges samarbeid med Colombia om å implementere fredsavtalen begrunnes annerledes og fylles med noe mer enn tradisjonelt bistandssamarbeid.

Bilateral prosjekt- og programbistand har konkrete mål innenfor klart definerte sektorer. I et bredere utviklingspolitisk perspektiv må det vurderes hvordan bistanden innrettes slik at det også skaper synergier.

Figur 2.3 Statsminister Erna Solberg og Colombias president Juan Manuel Santos besøker Leticia i Amazonas, hvor de møter urfolkssamfunnet Monilla Amena, april 2018.

Figur 2.3 Statsminister Erna Solberg og Colombias president Juan Manuel Santos besøker Leticia i Amazonas, hvor de møter urfolkssamfunnet Monilla Amena, april 2018.

Samarbeidet med partnerland skal baseres på grundige behovsanalyser. Her er det allerede ressurser å trekke på. I forbindelse med innføringen av fokusland i 2013 begynte UD og Norad å utarbeide henholdsvis politiske og økonomiske maktanalyser (PØA)2 og landevalueringer (Country Evaluation Briefs)3. Maktanalysene gir en bred introduksjon til strukturer og prosesser av betydning for norsk engasjement. Landevalueringene vurderer bistandsinnsatsen og gir anbefalinger til hvordan den kan videreutvikles. For partnerlandenes del bør det også legges til grunn analyser av menneskerettighetssituasjonen og status for kvinners rettigheter. Analysene gir et bilde av situasjonen i et land og utgjør en del av grunnlaget for å vurdere og planlegge utviklingen av partnerskapet. For partnerlandene vil det bli utarbeidet slike analyser, dersom det ikke nylig er gjort.

I samarbeidet med partnerlandene er det også viktig å se den bilaterale og globale innsatsen i sammenheng. En stadig større andel av norsk bistand går gjennom globale ordninger. Det er mange årsaker til denne dreiningen. Globale ordninger gjør det enklere å gå sammen med andre givere, og de kan gi bedre resultater og større forvaltningsmessig kostnadseffektivitet. Det krever færre ressurser å forvalte store globale avtaler enn mange, små prosjektavtaler. Samtidig er det slik at det for mottakerlandene kreves både kompetanse og kapasitet å imøtekomme oppfølgings-, rapporterings- og forvaltningskravene som følger med det å motta støtte fra globale innsatser.

I tråd med gode bistandsprinsipper har Norge vært en forkjemper for i så liten grad som mulig å øremerke globale bidrag, men å overlate til samarbeidspartnere å innrette innsatsen basert på behov og resultater. Oversikter Norad utarbeider, viser at en betydelig andel av de globale midlene finansierer innsatser i våre partnerland. Det å ha kompetanse og ressurser til å innrette relevant bilateral bistand på en slik måte at den virker gjensidig forsterkende til globale innsatser, vil gi bedre og mer bærekraftige resultater. For eksempel har tett oppfølging av de globale satsingene på landnivå gjennom blant annet giverkoordineringsgrupper vist seg å være sentralt for å styrke effektiviteten i Malawi. Norsk bilateral innsats har blant annet støttet opp om nødvendige reformer og styrking av myndighetenes kapasitet i utdanningssektoren. Dette var en forutsetning for finansiering gjennom det globale partnerskapet for utdanning. Erfaringer fra gjennomføring på landnivå må formidles tilbake til styrene slik at regler og prosedyrer tilpasses endrede behov på bakken.

Med få unntak vil Norge alltid være en liten bilateral aktør når det kommer til bistandsvolum, men vi kan ha betydning på områder i kraft av vår ekspertise og den tillit vi har opparbeidet. Multilaterale kanaler har mange fordeler, inkludert tung tematisk ekspertise og mindre administrativ byrde for Norge. Samtidig kan multilaterale organisasjoner ofte ha et begrenset mandat til å ta opp spørsmål rundt politisk inkludering og menneskerettigheter. FN har et politisk mandat i sårbare stater og er ofte en nøkkelaktør der, mens de i en del andre land er en utviklingsaktør preget av begrenset finansiering og omfattende interne prosesser.

I sin helhet skal bistanden innrettes, både i valg av sektorer, kanaler og partnere, slik at den virker gjensidig forsterkende og gir mer helhetlige resultater. Helse, utdanning, matsikkerhet, ernæring og en velfungerende næringslivssektor er grunnleggende forutsetninger for et samfunns utvikling. Bistandsinnsatsen må ha en balansert tilnærming til hvordan vi kan håndtere disse utfordringene og bidra til at de påvirker hverandre positivt. Svake institusjoner og manglende kompetanse hemmer også utvikling. Ofte er langsiktighet, forutsigbarhet og konkret fagkompetanse viktigere for partnerland enn økt bistandsvolum. Gode og forutsigbare rammebetingelser er en forutsetning for investeringer og et livskraftig næringsliv som skaper arbeidsplasser og gir myndighetene inntekter til å reinvestere i sosial utvikling. Dette er veien til bistandsuavhengighet. Gjennom styrking av myndighetenes kapasitet, enten gjennom norsk stat-til-stat-bistand eller andre kanaler for kapasitetsbygging, kan Norge bidra til å bedre disse rammebetingelsene.

2.3 Faglig samarbeid for å styrke kompetanse og kapasitet

2030-agendaen gir rammen for en fundamental samfunnsendring. Alle land har selv ansvar for egen utvikling og for oppfølging av 2030-agendaen. Mer enn noen gang er kompetanse og kapasitetsutvikling på nasjonalt og lokalt nivå nødvendig.

Figur 2.4 Lifidzi Primary School i Malawi, april 2018

Figur 2.4 Lifidzi Primary School i Malawi, april 2018

Bærekraftsmål 16 omfatter blant annet rettsstatsutvikling, velfungerende, ansvarlige og åpne institusjoner på alle nivå, inkluderende beslutningsprosesser, allmenn tilgang til informasjon, beskyttelse av grunnleggende friheter og bekjempelse av alle former for korrupsjon og bedrageri. Bærekraftsmålet anses som det målet som må oppfylles for å legge til rette for fremdrift på de andre bærekraftsmålene. Bærekraftsmål 17 omfatter bl.a. nasjonal ressursmobilisering for bærekraftig utvikling (herunder skattlegging) og ekstern støtte til kompetanse- og kapasitetsutvikling.

Arbeidet med å fremme og styrke offentlig kompetanse og kapasitet består av bidrag til nasjonal politikkutvikling, lovgivning, strukturer, institusjoner og systemer basert på internasjonale normer og standarder, inkludert menneskerettighetsprinsipper om likhet og ikke-diskriminering. Åpenhet, ansvarliggjøring, inkludering og integritet er grunnleggende forutsetninger for godt styresett. Anti-korrupsjon skal være et tverrgående tema og et samarbeidsområde i seg selv. Korrupsjon undergraver sosial, økonomisk og politisk utvikling, skaper ulikhet og fremmer konflikt. Korrupsjon kan underminere ethvert forsøk på å styrke offentlige strukturer for bærekraftig utvikling, og må være en integrert del av alt faglig samarbeid.

I en del land vil bidragene skje i form av justissektorreform, herunder etablering av et uavhengig, velfungerende og forutsigbart rettsvesen og styrking av politi- og sikkerhetssektoren. Uansett må reformer ledsages av kapasitetsutvikling i offentlige institusjoner på ulike nivåer. Solide statlige institusjoner for alt fra næringsutvikling til utdanning og helse er nødvendig for ikke-diskriminerende og inkluderende tjenesteyting og forutsigbarhet for næringslivet.

Norge, andre bilaterale aktører og multilaterale organisasjoner har i flere tiår støttet faglig samarbeid for å bygge opp institusjonell kompetanse og kapasitet på områder som naturressursforvaltning, justissektorreform, energiutvikling, skatteinnkreving og finansforvaltning, statistikk og samferdsel. Fortsatt er svake offentlige institusjoner en betydelig utfordring for utviklingen i mange land. For eksempel er mangel på elementære fødsels- eller personregistre til hinder for grunnleggende tjenesteyting på nesten alle samfunnsområder. 2030-agendaen inneholder forventninger om tverrsektorielle og integrerte tilnærminger, noe som innebærer nye krav til alle parter engasjert i kapasitetsutvikling.

Utfordringene med å oppnå bærekraftige resultater i arbeidet med å styrke offentlige institusjoner er knyttet til mangelfull politisk endringsvilje, utbredt korrupsjon, opprettelse av giverstyrte, parallelle systemer og kompetanse som forsvinner ut til andre sektorer. Samtidig viser erfaringene at det er blitt lagt for lite vekt på å styrke offentlige strukturer. Svake styringsstrukturer hos mottaker brukes ofte som begrunnelse for å kanalisere midler utenom myndighetene. En rekke givere, fond og organisasjoner bidrar til å styrke statlige strukturer på delområder innenfor respektive prioriteringer og mandater. Dette kan bli uoversiktlig, lite helhetlig og kortvarig. Også politiske og kulturelle forhold gjør innføring av det som oppfattes som vestlige forvaltnings- og rettsstatsprinsipper, til en utfordrende oppgave.

En viktig betingelse for å lykkes med faglig samarbeid er god dialog med myndigheter som viser reell vilje til å bygge opp statlige institusjoner basert på nasjonal politikk og prioriteringer. Dette forutsetter solid kontekstforståelse. Langsiktighet og forutsigbarhet i finansieringen og samstemhet i forhold til annen innsats er nødvendig for å få til varige, positive endringer.

FNs medlemsland har slått fast at nasjonalt eierskap og lederskap er en forutsetning for vedvarende og grunnleggende samfunnsendringer. Statsbygging krever sterk politisk vilje på øverste nivå i et land og tar tiår å gjennomføre. FN og Verdensbanken har tatt til orde for at utgangspunktet for slik endring bør være «kjernefunksjoner», slik som rettsstat og finansforvaltning. Norsk kompetanse er et viktig bidrag på disse og en rekke andre områder.

2.3.1 Faglig stat-til-stat-samarbeid

Statlige institusjoner og den kompetansen de besitter, spiller naturlig nok en nøkkelrolle i å organisere samfunnsutviklingen og legge til rette for økonomisk vekst og utvikling. Derfor var også stat-til-stat bistand til utpå 1990-tallet kjernen i det bilaterale samarbeidet. Siden har denne typen bistand blitt gradvis redusert og utgjorde i 2017 kun ca. 4 pst. av bistanden (18 pst. i 20024). Det er særlig innenfor de tematiske satsningene som helse og utdanning at midlene nå kanaliseres gjennom FN og globale fond fremfor direkte til statlige myndigheter. Det er mange årsaker til denne reduksjonen, inkludert endrede prioriteringer på norsk side.

Stat-til-stat bistand foregår ofte i form av flergiversamarbeid/samfinansiering om reform av offentlig administrasjon, herunder energi-, helse- og utdanningssektoren. Formålet er å styrke kompetanse og kapasitet for godt styresett innenfor de forskjellige sektorene. Dersom det er nødvendig å gå utenom landets egne strukturer, bør man likevel samarbeide med dem så lang det er mulig.

Den kanskje mest effektive måten Norge kan bidra til godt styresett på, er gjennom samarbeid med land på tema- eller sektornivå der Norge kan tilby relevant og etterspurt kompetanse. Et godt eksempel på dette er Olje for utvikling (Ofu). Gjennom Ofu bistår Norge samarbeidsland slik at de kan forvalte sine petroleumsressurser på en økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig måte. Denne ordningen er blant de mest etterspurte delene av norsk bistand og bidrar til å bygge allianser for formidling av kjerneverdiene for godt styresett.

Programmer for forvaltning av landets naturressurser er et eksempel på styrking av statlige strukturer gjennom det norske langsiktige utviklingssamarbeidet med Myanmar. Formålet er å styrke Myanmars forvaltningskapasitet og evne til å gjennomføre internasjonale konvensjoner. Programmene bidrar til å styrke grunnlaget for økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse. Å øke forvaltningskapasiteten hos landets sivile myndigheter ses også som et sentralt element i å støtte opp om demokratiseringsprosessen i Myanmar. En rekke norske fagdepartementer og aktører er involvert i programmene, og finansieringen går hovedsakelig til de norske institusjonene som deltar.

Et annet eksempel er samarbeidet med Nepal. Norge har gjennom mange år støttet utviklingen av offentlig grunnskole i Nepal. Landet har høstet internasjonal anerkjennelse for fremgangen når det gjelder Tusenårsmål 2 og Bærekraftsmål 4 om utdanning for alle, og antall barn som går på skole har hatt en markant økning. Støtten går bl.a. til myndighetenes sektorprogram for grunnutdanning med særlig fokus på inkludering av sårbare grupper, herunder barn med nedsatt funksjonsevne. Som del av dette har Norge bidratt til å utvikle et verktøy som skal hjelpe flere barn fra sårbare grupper inn i skolen. Resultater fra første år viser en økning på hele 22,4 pst. av barna som går på skolen. Den norske støtten bidrar til å styrke Nepals grunnutdanning og samtidig til å styrke landets forvaltningskapasitet.

Boks 2.2 Olje for utvikling i Mosambik

I perioden 2010–2013 ble det funnet store gassforekomster utenfor kysten av Mosambik. Olje for utvikling-programmet har bistått med utformingen av et rammeverk for forvaltning av gassforekomstene. Ofu har bistått med revisjon av petroleumsloven med tilhørende forskrifter, utforming av modellkontrakter, forberedelser av lisenstildelinger, samt andre spørsmål ved utdeling av utbyggingstillatelser. Programmet jobber særskilt med å gi støtte til myndighetene i forbindelse med kompliserte juridiske problemstillinger knyttet til utvikling av forekomstene, ilandføring til LNG anlegg eller eksport fra flytende LNG anlegg. Det er etablert en referansedatabase, som blant annet inneholder data om oljeselskaper, konsesjoner, brønner, seismikk, funn og felt. Databasen inkluderer ressursestimat for alle funn og felt, og gir myndighetene den første helhetlige oversikten over alle petroleumsressurser i Mosambik, på land og under vann. Informasjonen i referansedatabasen utgjør et viktig faktagrunnlag for ansvarlig forvaltning av Mosambiks petroleumsforekomster.

2.3.2 Faglig samarbeid og Kunnskapsbanken

Mange samarbeidsland etterspør norsk ekspertise på en rekke områder, og Norge har lenge vært engasjert i faglig samarbeid gjennom sektorbaserte kunnskapsprogrammer. Formålet med Kunnskapsbanken, som ble etablert i Norad i mars 2018, er å styrke og samordne disse programmene. Kunnskapsbanken skal blant annet bidra til systematisering og læringsoverføring mellom ulike programmer der siktemålet er effektiv styrking av statlig kompetanse og kapasitet i utvalgte land.

Kunnskapsbanken gir en felles ramme for faglig samarbeid på en rekke områder der Norge kan tilby relevant og etterspurt kompetanse. Etterspørsel og endringsvilje hos myndighetene er en forutsetning for at faglig samarbeid skal lykkes. Hovedressursen for Kunnskapsbanken vil være den kunnskapen som finnes institusjonalisert i norske offentlige forvaltningsmiljøer. Samarbeid med relevante multilaterale organisasjoner vil videreutvikles som en naturlig del av Kunnskapsbanken. For å sikre en balansert tilnærming, vil styrking av sivilt samfunn i utviklingsland slik at de kan ivareta sin pådriverrolle, også være viktig.

I en undersøkelse gjennomført av OECD/DAC5 svarte mange utviklingsland at de i årene fremover vil ha behov for kunnskap snarere enn penger fra giverlandene. Ved å dele norsk erfaring og kompetanse innen sektorer som skatt, olje, fisk, statistikk, høyere utdanning og forskning, likestilling og ren energi, vil Kunnskapsbanken kunne svare på en slik etterspørsel. Regjeringen vil derfor at Kunnskapsbankens rolle skal styrkes i årene fremover og være norsk hovedkanal for faglig samarbeid. Kunnskapsbankens arbeid skal i større grad konsentreres om partnerlandene, mens land som ikke er partnerland kan tilbys enklere samarbeidsavtaler med mer begrenset omfang.

Faglig samarbeid er offentlige investeringer i våre samarbeidsland. Avkastningen kan være på linje med – eller høyere enn ved – private investeringer. Nasjonal ressursmobilisering må skje i både privat og offentlig sektor for at et land skal lykkes i å nå bærekraftsmål.

Ved etableringen omfattet Kunnskapsbanken følgende programmer:

Skatt for utvikling

Programmet har eksistert siden 2011, men oppskaleres betydelig frem til 2020 for å bidra til økt nasjonal ressursmobilisering i overensstemmelse med forpliktelsene fra «Addis Tax Initiative» om å doble skatterelatert faglig samarbeid fra referanseåret 2015 til 2020.

Olje for utvikling (Ofu)

Gjennom Ofu har Norge siden 2005 bidratt til at en rekke land har fått på plass lover og regelverk for petroleumssektoren, styrket kapasiteten hos offentlige institusjoner, og økt kompetansen på viktige områder som effektiv ressursforvaltning, ivaretakelse av ytre miljø, sikkerhet og arbeidsmiljø, forsvarlig inntektsforvaltning, og prinsipper som åpenhet og ansvarliggjøring. Målet er økonomisk, sosial og miljømessig forsvarlig forvaltning av petroleumsressursene i samarbeidslandene.

Fisk for utvikling (Ffu)

Programmet består av tre hovedkomponenter: utdanning og forskning, næringsutvikling/akvakultur, og fiskeriforvaltning (inkludert arbeidet mot fiskerikriminalitet). Ffu er et satsningsområde som trappes noe opp i 2018 og i kommende år. Colombia, Ghana og Myanmar er hovedsamarbeidsland i Ffu. Nansen-programmet utgjør en vesentlig del av innsatsen. Gjennom en økosystembasert tilnærming, bistår programmet utviklingsland med å utvikle en ansvarlig fiskeriforvaltning. Norge støtter også innsats for å bekjempe fiskerikriminalitet gjennom flere kanaler.

Statistikksamarbeid

Statistikksamarbeidet med bl.a. SSB har bedret den økonomiske statistikken og nasjonalregnskapet i flere land og har dermed bidratt til riktigere estimater for økonomisk utvikling. Dette har gitt myndigheter i samarbeidsland bedre beslutningsgrunnlag.

Kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning

Norges program for kapasitetsutvikling innen høyere utdanning og forskning (NORHED) og tilsvarende for energi og petroleum, EnPe II, ble etablert i henholdsvis 2012 og 2013 for å øke kapasitet og kvalitet innenfor høyere utdanning i utviklingsland. Programmene er basert på institusjonelt samarbeid mellom høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og utviklingsland hvor målet er å øke faglig kvalitet på utdanning og forskning slik at landene kan utdanne kvalifisert arbeidskraft og produsere relevant forskning.

Likestilling for utvikling (LIKE)

LIKE er det nyeste programmet i Kunnskapsbanken. Det ble lansert i 2016. Å realisere kvinners rettigheter og likestilling er et mål i seg selv, men også en drivkraft for økonomisk utvikling og fattigdomsutryddelse. Norge vil tilby faglig samarbeid for å styrke samarbeidslandenes gjennomføring av politikk og lovgivning på likestillingsområdet. Pilotprogram utvikles i Nepal og Etiopia.

Ren energi for utvikling

Programmet ble opprettet som eget program i 2007. Målet er å styrke tilgangen til ren, pålitelig energi til en overkommelig pris i fattige land. Dette gjøres både ved å tilrettelegge for energiproduksjon og -distribusjon, og gjennom kapasitets- og institusjonsbygging i energisektoren.

Tabell 2.1 Oversikt over hvilke land Kunnskapsbanken opererer i

Program

Land/region

Skatt for utvikling (Sfu)

Tanzania, Mosambik. Sfus fremtidige land prioriteringer vurderes.

Olje for utvikling (Ofu)

Angola, Ghana, Cuba, Irak, Kenya, Libanon, Mosambik, Myanmar, Sør-Sudan, Sudan, Tanzania, Uganda, Colombia, Somalia

Fisk for utvikling (Ffu)

Myanmar, Ghana, Colombia, Sri Lanka, Indonesia, Mosambik, Sudan, Kina. Tre regionale havområder: Benguela Current, Bengalbukta og del av Stillehavet

Statistikksamarbeid

Ukraina, Kirgisistan og Sudan

Høyere utdanning (NORHED og EnPe)

Etiopia, Kenya, Malawi, Nepal, Nicaragua, Palestina, Sør-Sudan, Sri Lanka, Sudan, Tanzania, Uganda, Vietnam, Zambia, Zimbabwe, Ghana og Bolivia

LIKE

Etiopia og Nepal

Energisamarbeid

Liberia, Tanzania, Mosambik, Nepal, Myanmar, Bhutan, Angola, Georgia

I tillegg til programmene nevnt ovenfor, har Stortinget bedt regjeringen legge til rette for at matsikkerhet og klimatilpasset landbruk blir et satsningsområde i Kunnskapsbanken. Norske virksomheter og institusjoner har kompetanse og kapasitet til å engasjeres i dette arbeidet. Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett for 2018 lansert en opptrappingsplan for matsikkerhet og klimatilpasset landbruk. I løpet av året vil regjeringen også lansere en handlingsplan om bærekraftige matsystemer som inkluderer tiltak innen matsikkerhet og klimatilpasset landbruk og det nye ernæringsprogrammet. Handlingsplanen vil konkretisere regjeringens prioriteringer. Stortinget har også bedt regjeringen vurdere å inkludere et program i nært samarbeid med arbeidslivets parter om den norske arbeidslivsmodellen og trepartssamarbeidet. I tillegg vurderes det på sikt å legge tema som registerdata og ombudsordninger til Kunnskapsbanken. Før beslutning fattes om innhold i og omfang av faglig samarbeid på nye områder, er det nødvendig å kartlegge behov og etterspørsel i samarbeidsland så vel som tilgjengelige ressurser på norsk side.

Faglig samarbeid er godt etablert på noen områder. På andre områder er samarbeidet i etableringsfasen eller på idéstadiet. Noe samarbeid har betydelig omfang og har foregått i flere år. På andre områder er samarbeidet mer begrenset. Noen områder er organisert i Kunnskapsbanken, noen har tett samarbeid med Kunnskapsbanken, mens andre områder ligger utenfor Kunnskapsbanken. Et eksempel på dette er det arbeidet som gjøres gjennom Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) og programmet Norwegian Partnership Programme for Global Academic Cooperation (NORPART) for å styrke kvaliteten i høyere utdanning. Andre eksempler er faglig samarbeid med India og Kina, anti-korrupsjon, helse, utdanning, menneskerettigheter og demokrati. Norge bidrar også til å styrke riksrevisjonsfunksjoner i flere samarbeidsland for å bedre kontrollen med offentlig forvaltning, og med det ansvarliggjøre myndighetene. Kunnskapsbanken bør kunne gi en merverdi innenfor alle sektorer for faglig samarbeid der Norge er involvert.

Mange års erfaring viser at langsiktighet i samarbeidet er en viktig forutsetning for å styrke den statlige kapasiteten. Det tar tid å opparbeide nødvendig tillit, og ikke minst tar det tid før kunnskapen institusjonaliseres. Samarbeid innenfor Kunnskapsbanken har derfor en horisont på 10 til 15 år. Samtidig må det sikres synlige gevinster underveis for at eierskapet og legitimiteten skal vedvare både hos de norske partnerinstitusjonene og i samarbeidslandene. Andre sentrale forutsetninger er tilstedeværelse og kontekstforståelse, noe som innebærer at den faglige ekspertisen må kunne tilpasse seg og at løsningene som velges, svarer på landenes egne behov. Erfaring viser dessuten at institusjonssamarbeid bør være tuftet på samarbeidslandenes egne prioriteringer og at giverne bør koordinere sin innsats i størst mulig grad. Kapasitetsutvikling er vanskelig å få til uten politisk eierskap og reformvilje og må derfor forankres i samarbeidslandene for å oppnå ønsket effekt.

Det er flere potensielle synergier mellom de ulike programmene som inngår i Kunnskapsbanken. En helhetlig tilnærming på landnivå der innsatsen innenfor de forskjellige områdene sees i sammenheng, kan bidra til å få frem slike gevinster. Ved å styrke kapasiteten i flere deler av myndighetsapparatet i land som etterspør dette, kan vi oppnå bedre resultater. For eksempel har olje og fiskeri flere sammenfallende og motstridende interesser som bør sees i sammenheng. Det er også gode grunner til å se forvaltningen av fossile og fornybare energiressurser i sammenheng. Derfor vil regjeringen samle eksisterende programmer for olje og fisk under samme paraply som et nytt program for forvaltning av havområder, under navnet «Hav for utvikling». De tre programmene vil foreløpig være forvaltet hver for seg, som tidligere, men med sterkere mulighet for synergier når de er samlet i Kunnskapsbanken. «Ren energi-initiativet» vil få navnet «Fornybar energi for utvikling» for å styrke koblingen til Parisavtalen og Bærekraftsmål 7.

Ett grep er å vurdere institusjonssamarbeidet i lys av øvrig innsats. Eksempelvis kan investeringer i kraftproduksjon ledsages av lokale grunnlagsinvesteringer og kapasitetsutvikling hos landets myndigheter og det lokale kraftselskapet. Det faglige samarbeidet kan også videreutvikles til et sør-sør-samarbeid. De av våre samarbeidsland som får styrket sin kapasitet, kan i større grad videreføre den opparbeidede kunnskapen til naboland eller andre land i sør. Norge støtter allerede noe slikt sør-sør-samarbeid.

Faglig samarbeid er en fremtidsrettet bistandsform basert på tilnærmet likeverdige relasjoner. Utover den spesifikke sektorkompetansen, bringer norske eksperter dessuten kunnskap om administrasjon og god forvaltningsskikk. Denne formen for kunnskap kan også bidra til ytterligere styrking av den statlige kapasiteten og gjør den mer bærekraftig.

Boks 2.3 Resultateksempel fra skattebistanden

Skatteinntekter har stor betydning for statsbygging og utvikling av offentlige tjenester. Ifølge OECD er det ikke uvanlig at én krone investert i skattebistand gir mellom 50 og 100 kroner i ekstra skatteinntekter. Norge har liknende erfaringer fra samarbeidet med Zambia og Tanzania. Spesialiserte skatterevisjoner, særlig knyttet til flernasjonale selskaper, er et arbeidsområde som ofte gir svært synlige og målbare resultater. Det oppnås ofte høy effekt på kort tid. Enkelte år i perioden 2010–2016 økte skatteinntektene med mellom 0,5 og 2,5 pst. av BNP. I perioden 2011–2017 bidro Norge med 66 millioner til Zambias skattemyndigheter (ZRA). Som følge av økt antall bokettersyn og bedre skattesystemer rapporterer ZRA at 635 millioner kroner har blitt innbetalt i ekstraskatt. I tillegg er det innført nye regler for innbetaling av merverdiavgift fra gruvesektoren.

2.3.3 Faglig samarbeid gjennom multilaterale kanaler

FN, Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene, IMF, OECD/DAC og globale fond er sentrale partnere for nasjonale myndigheters arbeid med langsiktige utviklingsstrategier, politikkutforming og utvikling av lovgivning. De har kunnskap og kapasitet som er nødvendig i tunge og krevende innsatser for å styrke offentlig sektor. Samtidig har de som regel godt inngrep med og legitimitet hos statlige myndigheter. Men både bilaterale og multilaterale aktører møter utfordringer på myndighetssiden mht. svak kapasitet, mangelfullt eierskap og varierende innflytelse. Norges bilaterale innsats skal styrke og komplementere de multilaterale partnernes innsats. Bilateral innsats gir kompetanse som er nyttig i samordning av og dialog om multilateral virksomhet. Utestasjonene har en særlig viktig rolle i å følge opp arbeidet til de multilaterale aktørene på landnivå slik at erfaringene herfra kan bidra til utforming av norske posisjoner i mellomstatlige forhandlinger og styrende organer.

Utviklingsbankene og IMF

Utviklingsbankene og IMF har de finansielle musklene som skal til for å styrke statlig kapasitet i første rekke innen offentlig finansforvaltning og økonomisk reform. De har en nær dialog med alle berørte statsinstitusjoner om reformprogrammer, låneavtaler og faglig samarbeid.

De internasjonale finansinstitusjonene anser bekjempelse av korrupsjon, skatteunndragelser, hvitvasking og ulovlig kapitalflyt som sentrale utviklingsspørsmål i overensstemmelse med Addis Ababa Action Agenda (2015) om finansiering av utvikling. De gjennomfører kapasitetsbygging for økt åpenhet og integritet i statsforvaltningen, samt bedre, mer rettferdige og transparente statlige finanssystemer. Norge har lenge vært en pådriver for at utviklingsbankene skal sette disse temaene høyt på dagsordenen og følger dette opp i styrer og forhandlinger. Norge gir også øremerket støtte for at bankene skal øke sin kompetanse, utvikle gode og effektive instrumenter, og skape mer etterspørsel fra landene på disse områdene.

Bankene har styresett integrert i sine resultatrammeverk, blant annet er styrket offentlig forvaltningssystem inkludert som en indikator i Verdensbankgruppens «Corporate Scorecard». Styresett er også fremtredende i Afrikabankens resultatrammeverk. Stadig flere utviklingsland, spesielt i høyere inntektskategorier, er nå villige til å ta opp lån for å gjennomføre kapasitetsbygging i samarbeid med utviklingsbankene, eksempelvis for å utvikle en mer åpen forvaltning og forbedre sine skattesystem.

Bankene har også en viktig rolle i sårbare situasjoner. Eksempelvis støtter de land som kommer ut av konflikt med å reetablere sentrale statlige funksjoner som skatte- og finanssystemer.

Styresettdimensjonen i bankenes arbeid kommer også inn på alle de andre områdene av bankenes virksomhet. Dersom en utviklingsbank gir lån til bygging av et kraftverk for å gi flere mennesker tilgang til strøm, til videreutdanning av lærere for å øke kvaliteten i utdanningen, eller til utvikling av privat sektor i en sårbar stat for å skape flere jobber, vil det være elementer av styresett og kapasitetsutvikling koblet til prosjektene. Tydeligst er dette når det gjelder budsjettstøtten bankene gir til landenes sektorplaner, eksempelvis innen energi.

Figur 2.5 Utenriksminister Ine Eriksen Søreide og høyrepresentant Federica Mogherini på møte i giverlandsgruppen for Palestina (AHLC), mars 2018

Figur 2.5 Utenriksminister Ine Eriksen Søreide og høyrepresentant Federica Mogherini på møte i giverlandsgruppen for Palestina (AHLC), mars 2018

Arbeidet med å styrke nasjonale myndigheters arbeid med ressursmobilisering står høyt på dagsordenen i bankene. De fleste av bankenes landstrategier inneholder omtale og planer for å bidra til å styrke myndighetenes arbeid med nasjonal ressursmobilisering. Fra norsk side følges denne tematikken opp gjennom policydialog, løpende styrearbeid og påfylling av bankenes fond. Det gis også øremerket støtte, f.eks. støtter Norge en afrikansk basert fasilitet («African Legal Support Facility») som skal bidra til å styrke afrikanske myndigheters juridiske kompetanse i kontraktsforhandlinger med private aktører om naturressursforvaltning og komplekse infrastrukturprosjekter.

Norge har i mange år støttet Verdensbankens program for antikorrupsjon og godt styresett. Evalueringen av programmet har påpekt at det fortsatt gjenstår en del arbeid før resultatene på landnivå er synlige, men det vises til en rekke suksesshistorier som har ført til bedre systemer for forvaltning av inntekter, ikke minst innen råvareindustrien.

I samarbeid med den interamerikanske utviklingsbanken, har Norge siden 2007 arbeidet med målrettet støtte til landene i regionen for antikorrupsjonstiltak og økt åpenhet i finansforvaltningen gjennom «Transparency Trust Fund» (TTF). Eksempelvis har fondet støttet utviklingen av et kart som gir skattebetalerne i Colombia full innsikt i hva skattepengene går til. Flere land, herunder Paraguay, er tatt av «Financial Action Task Force» (FATF) sin «gråliste», delvis takket være støtte fra TTF. TTF har i løpet av de siste årene støttet over 50 prosjekter som gir faglig bistand til mottakerlandene. Blant annet er Chile i ferd med å gjennomføre et prosjekt med midler og faglig støtte fra IDB for økt åpenhet i forvaltningen og for å demme opp mot korrupsjon.

I mange utviklingsland er mangler i forvaltningen av offentlige inntekter og utgifter en viktig årsak til svak økonomisk utvikling. Forbedringer på dette området er dermed viktig for å mobilisere ressurser for fattigdomsreduksjon og for å sikre varige resultater av bistand til utdanning, helse og infrastruktur. Systemer for finansforvaltning kan også ha avgjørende betydning for stabilisering av land i sårbare situasjoner.

Norge deltar i et samarbeid med IMF, Verdensbanken, EU, Storbritannia, Sveits og Frankrike som systematiserer internasjonal erfaring på området gjennom programmet «Public Expenditure and Financial Accountability» (PEFA). Programmet har utviklet et rammeverk som mer enn 150 land har benyttet til analyser for å bedre offentlig finansforvaltning, og for å måle resultater av reformarbeid. I 2016 ble det sluttført en oppdatering av rammeverket knyttet til økte internasjonale krav, blant annet til finansiell åpenhet, skatt og inntektsforvaltning, forvaltning av store infrastrukturprosjekter og finansstyring (PEFA 2016). Flere av de norske samarbeidslandene har gjennomført analyser også med det nye rammeverket.

Figur 2.6 Småbondeorganisasjonen NASFAM hjelper bønder med å videreforedle jordbruksprodukter, her nøtter, for salg på malawisk og internasjonalt marked, april 2018.

Figur 2.6 Småbondeorganisasjonen NASFAM hjelper bønder med å videreforedle jordbruksprodukter, her nøtter, for salg på malawisk og internasjonalt marked, april 2018.

FN

FN har tilstedeværelse i nesten samtlige utviklingsland, en stor og bred kunnskapsbase og mandat som normutvikler og operasjonell aktør. Dette gjør at FN har legitimitet og er i en særstilling når det gjelder å bidra til oppfølgingen av internasjonale normer og standarder i medlemslandene.

Den gjeldende rammeresolusjonen om FNs utviklingsaktiviteter slår fast at bredden av kapasitetsutvikling er FNs utviklingssystems viktigste oppgave. Hovedformålet for FNs utviklingssystem er å bistå landene i å nå bærekraftsmålene på en effektiv og helhetlig måte. Toårige undersøkelser blant utviklingslandene har gjentatte ganger bekreftet at FN er myndighetenes mest foretrukne partner for kapasitetsutvikling.

Flere FN-organisasjoner har klare faglige mandater innen områder hvor både Norge og partnerland mangler kunnskap og/eller kapasitet. Samarbeid med FN-organisasjoner på landnivå er derfor også viktig for kvaliteten på vårt utviklingssamarbeid med partnerlandene. Konvensjoner og resolusjoner vedtatt i FN utgjør et godt grunnlag for diskusjon også med våre partnerland på prioriterte områder.

FNs utviklingssystem er, med alle sine organisasjoner med ulike mandater og gjennom sine ansatte, velegnet for normativt arbeid, politikkutvikling og offentlig kompetanse- og kapasitetsbygging. Menneskelige ressurser, snarere enn penger, kan betraktes som FNs utviklingssystems viktigste ressurs.

  • FNs utviklingsprogram (UNDP) bistår myndigheter med fattigdomsbekjempelse, omlegging til mer bærekraftig utvikling og bygging av motstandskraft mot kriser. I mange partnerland er UNDP sentral i å bidra til demokratiske prosesser som valg, og koordinerer ofte valgstøtten fra bilaterale givere. UNDP bidrar til utvikling av standarder innen justissektoren og gir råd om sosiale ytelser til utsatte grupper. Fra norsk side har vi vektlagt UNDPs arbeid med demokratisk styresett. I f.eks. Mali er UNDP en viktig kanal for norske midler til gjenoppbygging av justissektoren i nordområdene og for organisering av fond for klimatilpasning.

  • FNs barnefond (Unicef) bidrar til at myndighetene kan oppfylle barns rettigheter til blant annet utdanning, helse og beskyttelse.

  • UNESCO bidrar blant annet til å styrke myndighetenes kapasitet til å utvikle utdanningsplaner og iverksette og monitorere innsatsen på utdanningsfeltet. Videre støtter UNESCO myndighetenes innsats for å sikre og forvalte landenes kultur- og naturarv.

  • FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) arbeider med å motivere og istandsette myndigheter og andre partnere til å integrere flyktninger og internt fordrevne i offentlige tjenestetilbud, inkludert utdanning og helse.

  • Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) er en mellomstatlig organisasjon tilknyttet FN, som tilbyr myndigheter faglig rådgivning om ordnet og trygg migrasjon. IOM gir også støtte til myndigheter for å håndtere migrasjonssituasjoner på landnivå.

  • FNs befolkningsfond (UNFPA) bidrar til at myndigheter kan håndtere befolkningsspørsmål og demografi, samt tilby tjenester innen reproduktiv helse, for eksempel prevensjon.

  • Verdens helseorganisasjon (WHO) bidrar til at myndighetene kan styrke sine helsesystemer, bl.a. ved å utarbeide retningslinjer, drive kapasitetsbygging og gi faglige råd. Norge samarbeider med WHO, ILO og OECD om å opprette en felles mekanisme for å gi faglig støtte til kapasitetsbygging av myndigheter for planlegging av utvikling og bruk av kompetansen til helsepersonell.

  • Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) bidrar til myndighetenes organisering av trepartsforhandlinger og arbeid med standarder i arbeidslivet.

  • FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) har global matsikkerhet som sitt mandat og utvikler globale normer for bærekraftige matsystemer, samler og analyserer statistikk som gir status for trender for matsikkerhet, og bidrar til utvikling av landbruk, skogbruk og fisk. Fra norsk side har FAO vært en viktig kanal for støtte til bærekraftig forvaltning av havressurser, regulering av fiskeri i internasjonale farvann og kampen mot ulovlig fiske. Et annet område hvor FAO er sentral i normutvikling med norsk støtte, er arbeidet med forvaltning av plantegenetiske ressurser. FAO mottar også norske midler gjennom UNREDD for arbeidet med å bevare skogdekket og fremme en bærekraftig forvaltning av skogressursene.

  • Verdens matvareprogram (WFP) har et dobbelt mandat om å sørge for matassistanse i humanitære kriser og mer langsiktige tiltak som forhindrer feil- og underernæring.

  • FNs miljøprogram (UNEP) samarbeider med en rekke andre FN- og multilaterale organisasjoner for å bistå land i å utvikle og gjennomføre en kunnskapsbasert miljøpolitikk.

  • FNs kontor for humanitære saker (OCHA) koordinerer og mobiliserer ressurser og støtte på vegne av det humanitære systemet. Dette innebærer kapasitetsstyrking til statlige og lokale aktører for å effektivisere humanitær respons.

  • FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet (UNODC) bistår og monitorerer land i deres bekjempelse av narkotika, kriminalitet og terrorisme, herunder gjennomføring av FNs konvensjon mot korrupsjon.

  • FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR) samarbeider med nasjonale MR-institusjoner og sivilt samfunn på landnivå og bidrar bl.a. til at stater har kunnskap og kapasitet til å gjennomføre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Dette omfatter bl.a. rådgivning knyttet til lovgivning, etablering av nasjonale overvåkingsmekanismer og kapasitetsbygging hos sentrale aktører på myndighetssiden.

  • UN Women bidrar til at myndighetene kan oppfylle og styrke kvinners rettigheter og oppnå reell likestilling. Eksempelvis har UN Women et bredt partnerskap med Ugandas likestillingdepartement.

  • FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) bistår land med kapasitetsbygging og tiltak for å kunne tilby sikker og miljøvennlig sjøtransport også i utviklingsland.

En rekke FN-organisasjoner har mandat til å styrke offentlige institusjoners kompetanse og kapasitet på sine respektive områder. Norge er en betydelig bidragsyter til FN og har påvirkningsmuligheter blant annet på landnivå hvor organisasjonene arbeider og i styrende organer. Det er en viktig oppgave for Norge å bidra til at det faglige samarbeidet gjennom FN tillegges stor vekt, holder høy kvalitet og blir tilstrekkelig samordnet, langsiktig og helhetlig med sikte på at land selv skal bli i stand til å nå bærekraftsmålene.

OECD/DAC

OECD/DAC (utviklingskomiteen) har en viktig normativ funksjon, leverer analyser og bistår medlemsland til mest mulig effektivt å innrette utviklingssamarbeidet i tråd med 2030-agendaen.

Andre multilaterale partnerskap: Demokrati, utdanning og helse

  • Det internasjonale instituttet for demokrati og valgstøtte (IDEA) bistår land med å gjennomføre inkluderende konstitusjonsreformer, bygge juridisk og institusjonelt rammeverk for valg, kapasitetsbygging i valgkommisjoner, og styrke parti- og parlamentsstrukturer.

  • Globalt partnerskap for utdanning (GPE) støtter myndigheter med å utvikle sektorplaner for utdanning, gjennomføring av disse med vekt på å nå de mest marginaliserte, heve kvaliteten på utdanning og øke effektiviteten i utdanningssystemene.

  • «Education Cannot Wait» (ECW) bidrar til myndighetenes koordinering av utdanningsaktørene i humanitære kriser for å sikre utdanning for barn og unge i krisesituasjoner.

  • Vaksinealliansen Gavi bistår lavinntektsland i å styrke vaksineprogrammer og å koordinere faglig bistand til vaksineprogrammene som del av landets helsesektor.

  • Det globale fondet til bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, GFATM, bistår lav- og mellominntektsland i arbeidet mot disse sykdommene som del av nasjonale helseprogram. GFATM finansierer produkter og programmer og gir faglig bistand til helsedepartementer og andre relevante partnere på landnivå.

  • Erfaring tilsier at det kan være utfordrende å opprettholde kvalitet i programmene når Gavi og GFATM faser ut støtten. Både Gavi og GFATM har derfor økt sine innsatser innen systemstyrking og kapasitetsbygging for å minimere risiko ved utfasing. Det pågår vurderinger om hvorvidt og i tilfelle hvordan man bør fortsette å finansiere faglig samarbeid gjennom FN etter utfasing av bistand gjennom Gavi og GFATM.

  • Den globale finansieringsfasiliteten for kvinner, barn og ungdoms helse (GFF) er en relativt ny mekanisme for å styrke myndighetenes kapasitet til selv å ta ansvaret for å sikre universell tilgang til helsetjenester for barn, ungdom og kvinner, effektivisere bruk av ressurser, samt selv finansiere dette gjennom offentlig og privat innsats.

Fondene styrker selektivt de delene av helsesystemet som er direkte relatert til svakheter i de programmene de har mandat til å arbeide med. Det er også varierende (basert på risikovurderinger) i hvor stor grad pengebasert programstøtte blir kanalisert direkte til finans- eller helsedepartementer, eller om de blir gitt gjennom en FN-organisasjon, som utbetaler til programkomponenter etter avtale med og på vegne av myndighetene. Der det er mange globale fond/initiativ i et land kan det medføre utfordringer for koordinering og myndighetenes kapasitet. Fra norsk side er det viktig å bidra til å styrke koordinering på landnivå, slik at fondene bidrar til å støtte opp om og bygge myndighetenes kapasitet og ikke bygger opp separate strukturer for å levere bistanden.

Fotnoter

1.

Busan-erklæringen nedfeller fire felles prinsipper; eierskap, resultater, inkluderende partnerskap og åpenhet/ansvarlighet.

2.

http://www.nupi.no/Om-NUPI/Prosjekter-og-sentre/Political-economy-analyses

3.

https://www.norad.no/om-bistand/publikasjon/evalueringsrapporter/

4.

St.meld. nr. 35 (2003–2004)

5.

Davies and Pickering (2015) “Making development cooperation fit for the future, a survey of partner countries”. OECD working papers no 20.