6 Virksomheten til Norges Bank i 2022

6.1 Innledning

Norges Bank skal fremme økonomisk stabilitet og forvalte store verdier på vegne av fellesskapet. Banken har ansvar for pengepolitikken og skal bidra til finansiell stabilitet. Norges Bank utsteder sedler og mynter, er oppgjørsbank på øverste nivå og overvåker betalingssystemet. Norges Bank eier og forvalter landets valutareserver, og forvalter Statens pensjonsfond utland (SPU) samt statsgjelden på vegne av staten.

Virksomheten til Norges Bank er regulert i sentralbankloven. Retningslinjene for pengepolitikken er fastsatt av regjeringen i en egen bestemmelse 13. desember 2019 om pengepolitikken. Oppgaven med å forvalte SPU er delegert til Norges Bank i mandat fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov om Statens pensjonsfond. Oppgaven med å forvalte statsgjelden er gitt Norges Bank i et mandat fastsatt med hjemmel i sentralbankloven.

6.2 Ledelse og administrasjon

De øverste organene i Norges Bank er hovedstyret, komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet og representantskapet. Loven fastsetter at sentralbanksjefen skal være daglig leder for Norges Bank, men likevel slik at hovedstyret skal ansette en egen daglig leder av Norges Banks forvaltning av Statens pensjonsfond utland.

Hovedstyret består av sentralbanksjefen, visesentralbanksjefene og seks eksterne styremedlemmer. De oppnevnes alle av Kongen i statsråd. To styremedlemmer velges i tillegg av og blant de ansatte for å delta i behandlingen av administrative saker. Hovedstyret ledes av sentralbanksjefen. Styringen og driften av Norges Bank hører under hovedstyret, med unntak av saker som i eller i medhold av loven er lagt til komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Hovedstyret skal sørge for en forsvarlig og effektiv organisering av bankens virksomhet. Hovedstyret fastsetter strategi for virksomheten og utarbeider hvert år forslag til budsjett for kommende driftsår, samt årsberetning og årsregnskap.

Hovedstyret skal påse at bankens virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll, herunder har hensiktsmessige systemer for risikostyring og internkontroll. Hovedstyret benytter internrevisjonen til uavhengig vurdering av risikostyring og internkontroll. Hovedstyret har det øverste ansvaret for Norges Banks forvaltning av Statens pensjonsfond utland og for fagsaker i sentralbankvirksomheten som ikke hører under komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet.

Komiteen for pengepolitikk og finansiell stabilitet består av sentralbanksjefen, visesentralbanksjefene og to eksterne medlemmer. De eksterne komitemedlemmene oppnevnes av Kongen i statsråd. Sentralbanksjefen leder komiteen. Komiteen har ansvaret for Norges Banks utøvende og rådgivende myndighet i pengepolitikken. Komiteen skal bidra i arbeidet med å fremme finansiell stabilitet gjennom rådgivning og bruk av de virkemidler den har til rådighet.

Representantskapet er Norges Banks tilsyns- og kontrollorgan og har et overordnet ansvar for å føre tilsyn med virksomhetens drift og etterlevelse av formelle rammer. Representantskapet er valgt av Stortinget og består av 15 medlemmer. Representantskapet vedtar årlig budsjettet for Norges Bank, fastsetter årsregnskap og velger revisor. Representantskapet har sitt eget tilsynssekretariat som utfører sekretariats- og tilsynsoppgaver på vegne av representantskapet.

6.3 Arbeidet med finansiell stabilitet

Norges Bank har utøvende og rådgivende myndighet i arbeidet for finansiell stabilitet. Norges Bank overvåker det finansielle systemet som helhet, med særlig vekt på risikoen for systemsvikt.

Norges Bank har fra 10. september 2021 hatt beslutningsansvar for motsyklisk kapitalbuffer og et formalisert rådgiveransvar for systemrisikobufferen. De to bufferkravene utgjør en vesentlig del av bankenes samlede kapitalkrav. Norges Bank beslutter motsyklisk kapitalbuffer hvert kvartal, og gir råd om systemrisikobuffer minst hvert annet år, første gang i 2022.

Motsyklisk kapitalbuffer ble redusert fra 2,5 til 1,0 pst. tidlig under koronapandemien i 2020. I løpet av pandemien økte boligprisene og prisene på næringseiendom betydelig, og kredittveksten til husholdningene tiltok. Veksten i eiendomsprisene var mer moderat i andre halvdel av 2021, men boligprisveksten tiltok igjen og var høy i begynnelsen av 2022. Samlet sett var Norges Banks vurdering av syklisk sårbarhet i det finansielle systemet om lag som før pandemien. Kravet til motsyklisk kapitalbuffer ble i løpet av 2021 og 2022 gradvis satt opp igjen til 2,5 pst. og kravet har full virkning fra 31. mars 2023.

I rapporten Finansiell stabilitet 2022, som ble publisert i november 2022, ble utsiktene for finansiell stabilitet vurdert som svekket sammenlignet med året før. Den pågående krigen i Ukraina og ettervirkninger av koronapandemien hadde økt risikoen for et tilbakeslag i økonomien. Et økonomisk tilbakeslag vil kunne forsterkes av at eiendomspriser har økt mye de siste årene og at mange husholdninger har høy gjeld. Det norske finansielle systemet ble vurdert til så langt å ha klart seg godt i møte med store svingninger i finansmarkedene. God lønnsomhet, kapitaldekning og likviditet gjør at bankene har god evne til å tåle tap og markedsuro. Norges Bank uttrykte at dagens situasjon gjør det særlig viktig at det finansielle systemet bevarer motstandskraft, slik at det kan utføre oppgavene sine effektivt også ved alvorlige tilbakeslag og kriser i økonomien.

Norges Bank ga i november 2022 råd til Finansdepartementet om å holde systemrisikobufferen uendret på 4,5 pst., se kapittel 2.3.1.

6.4 Betalingssystemer, sedler og mynter

Norges Bank skal fremme et effektivt og sikkert betalingssystem. Som operatør, som overvåker og tilsynsmyndighet, og som pådriver for endringer, vurderer Norges Bank kontinuerlig tiltak som kan bidra til å sikre at det er attraktivt og sikkert å betale i norske kroner også i fremtiden.

6.4.1 Norges Banks oppgjørssystem

I Norges Banks oppgjørssystem (NBO) foretas oppgjør av betalinger mellom banker og andre foretak i finansiell sektor som har konto i Norges Bank. De fleste betalinger i norske kroner blir i siste instans gjort opp i NBO. Driften av NBO var stabil gjennom 2022. I NBO ble det i 2022 i gjennomsnitt gjort opp betalinger for om lag 339 mrd. kroner hver dag. Ved utgangen av 2022 hadde bankene folio- og reserveinnskudd i Norges Bank på i alt 26 mrd. kroner.

Det pågår arbeid for å videreutvikle infrastrukturen for realtidsbetalinger. Vurderingen så langt er at deltakelse i Eurosystemets TIPS-løsning vil bidra til å sikre den beste utviklingen av norske realtidsbetalinger i årene som kommer. Norges Bank innledet i 2022 formell dialog med ECB om deltakelse i Eurosystemets TIPS-løsning for oppgjør av realtidsbetalinger. De nærmeste årene vil Norges Bank vurdere hvordan Norges Banks oppgjørssystem skal se ut i fremtiden. Et sentralt spørsmål er om neste generasjons oppgjørssystem skal bygge videre på dagens modell, eller om andre løsninger, som tilknytning til Den europeiske sentralbankens oppgjørssystem, er mer hensiktsmessige. Utredninger av endringer i betalingssystemet er også omtalt i kapittel 4.3.

6.4.2 Sentralbankpenger

Publikums tilgang på sentralbankpenger i form av kontanter er et sentralt kjennetegn ved betalingssystemet. Selv om den daglige bruken av kontanter er lav, har kontanter egenskaper som er viktige for et effektivt og sikkert betalingssystem. I tillegg til å være sentralbankpenger, er de en viktig del av den samlede beredskapen i betalingssystemet, og er viktige for dem som ikke behersker eller har mulighet til å bruke digitale løsninger. Norges Bank mener det er viktig å sikre at kontanter fortsatt er tilgjengelige og anvendelige slik at de kan fylle sine funksjoner i betalingssystemet. Det betyr at publikum må ha en reell mulighet til å skaffe til veie og bruke kontanter.

De strukturelle endringene i betalingssystemet reiser spørsmål om det er behov for tiltak fra Norges Bank for at man skal kunne betale effektivt og sikkert i norske kroner også i fremtiden. En sentral problemstilling er om Norges Bank bør utstede sentralbankpenger til allmennheten også i digital form. Norges Bank er i ferd med å utrede dette, motivert av både fallende kontantbruk og et ønske om å være forberedt på å innføre digitale sentralbankpenger (DSP) dersom det er nødvendig for å sikre en ønsket utvikling.

Siden høsten 2021 har Norges Bank gjennomført eksperimentell testing av ulike tekniske løsninger for DSP, se boks 4.4. Fra høsten 2023 vil utredningen føres videre i en ny fase. I tråd med Norges Banks strategi for 2023–25 skal Norges Bank gjøre seg klar til eventuelt å kunne innføre DSP. Norges Bank vil analysere muligheter ved, og konsekvenser av å innføre slike penger, samt teste løsninger det kan være aktuelt å innføre.

6.4.3 Overvåking av finansiell infrastruktur

Norges Bank gir konsesjon til og fører tilsyn med norske interbanksystemer etter betalingssystemloven. I tillegg overvåker Norges Bank etter sentralbankloven betalingssystemet og annen finansiell infrastruktur, inkludert verdipapiroppgjørssystemer. Overvåkingen er rettet mot enkeltsystemer og inkluderer å følge med på utviklingstrekk og fremme endringer for ytterligere å effektivisere og sikre den finansielle infrastrukturen. Som en del av arbeidet utgir Norges Bank hvert år rapporten Finansiell infrastruktur. Norges Bank vurderer driften i den norske finansielle infrastrukturen som generelt sikker og effektiv.

Høy grad av digitalisering og integrasjon gjør det norske samfunnet og det finansielle systemet sårbare for cyberangrep. Et cyberangrep kan true finansiell stabilitet hvis det rammer kritiske funksjoner i finansiell sektor. Cyberangrep kan brukes som verktøy i krig og konflikt. I lys av den geopolitiske situasjonen har Norges Bank lagt økt vekt på beredskap og øvelser i tilsyn og overvåking av systemene i den finansielle infrastrukturen.

Finanstilsynet og Norges Bank har identifisert kritiske funksjoner i bank- og betalingssystemet og har invitert foretak med ansvar for disse til å teste etter TIBER-NO og dele erfaringer med andre foretak i næringen. TIBER-NO er basert på TIBER-EU, som er et rammeverk fra ECB for testing av cybersikkerhet basert på trussel etterretning. Det er etablert et TIBER Cyber Team i Norges Bank som blant annet skal veilede foretakene i testprosessen. Høsten 2022 startet de første testene i Norge.

6.5 Utøvelse av pengepolitikken

Etter sentralbankloven § 1-3 er Norges Bank den utøvende og rådgivende myndigheten i pengepolitikken. Formålet for sentralbankvirksomheten er, i henhold til sentralbankloven § 1-2, å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem. I tillegg skal sentralbanken bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting.

Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien et nominelt ankerfeste gjennom lav og stabil inflasjon. Det reduserer usikkerheten for husholdninger og bedrifter som skal ta økonomiske beslutninger for fremtiden, og er det beste bidraget pengepolitikken kan gi til velstand og økonomisk vekst over tid. Økonomien virker bedre ved lav og stabil, enn ved høy og varierende, inflasjon. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting, samt til å motvirke oppbyggingen av finansielle ubalanser. Ofte er det ingen motsetning mellom hensynet til lav og stabil inflasjon og de øvrige hensynene. Dersom det kommer til konflikt, må Norges Bank utøve skjønn når ulike hensyn veies mot hverandre. Pengepolitikken kan ikke ta et hovedansvar for høy sysselsetting, men den kan bidra, sammen med en velfungerende lønnsdannelse, til gode rammevilkår for arbeidsmarkedet og en finanspolitikk som fremmer vekst og stabilitet.

Oppbygging av finansielle ubalanser kan øke faren for brå skift i etterspørselen etter varer og tjenester frem i tid. Regulering og tilsyn av finansmarkedene er de viktigste tiltakene for å sikre finansiell stabilitet, men pengepolitikken kan også bidra til å motvirke at finansielle ubalanser bygger seg opp. Lave renter fører erfaringsmessig til kraftigere vekst i eiendomspriser og økt gjeldsopptak i husholdninger og bedrifter. I perioder med sterk vekst i formuespriser og gjeld kan det bygge seg opp ubalanser som øker risikoen for fremtidige dype tilbakeslag.

Styringsrenten, som er renten på bankenes innskudd over natten i Norges Bank, er det viktigste virkemidlet i pengepolitikken. I normale situasjoner har styringsrenten betydelig gjennomslag i de helt kortsiktige pengemarkedsrentene. Markedsrentene på lån og plasseringer med lengre løpetider er også påvirket av hvordan markedsaktørene venter at styringsrenten kommer til å utvikle seg fremover.

Markedsaktørenes forventninger til styringsrenten frem i tid avhenger av hva de tror om den økonomiske utviklingen både i Norge og internasjonalt og hvordan økonomien virker. I tillegg vil aktørenes forståelse av sentralbankens reaksjonsmønster påvirke renteforventningene. Renten virker på de samlede etterspørsels- og produksjonsforholdene og på priser og lønninger gjennom flere kanaler, herunder gjennom valutakursen, gjennom hvordan etterspørselen påvirkes og gjennom forventningene om fremtidig utvikling i priser og aktivitet.

Norges Bank publiserer prognoser for den økonomiske utviklingen fremover i de pengepolitiske rapportene, herunder prognoser for styringsrenten. Banken redegjør for hvordan de ulike hensynene i pengepolitikken veies mot hverandre, og gjennom hvilke kanaler pengepolitikken antas å virke. Når Norges Banks handlingsmønster i pengepolitikken blir godt forstått og oppfattet som konsistent og troverdig, blir også pengepolitikken mer effektiv.

6.5.1 Norges Banks skjønnsutøvelse i pengepolitikken i 2022

Det avholdes normalt åtte rentemøter i året i Norges Banks komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Fire av møtene etterfølges av pressekonferanse og publisering av Pengepolitisk rapport (PPR). På de øvrige fire møtene publiseres en pressemelding med offentliggjøring av rentebeslutningen og en kort omtale av pengepolitiske vurderinger som ligger til grunn. Norges Bank var tilgjengelig for pressen i forbindelse med augustmøtet, og det ble holdt pressekonferanser etter rentemøtene i november og januar.

Ved inngangen til 2022 var norsk økonomi preget av økt smittespredning og gjeninnføring av smitteverntiltak. Samtidig anslo Norges Bank at kapasitetsutnyttingen var over et normalt nivå. Styringsrenten var ved årsskiftet 0,5 pst., opp fra null pst. høsten 2021. Prognosen for styringsrenten viste en økning til om lag 1,75 prosent i løpet av de nærmeste årene. Ifølge komiteen tilsa hensynet til å stabilisere inflasjonen rundt målet på noe sikt at styringsrenten burde økes mot et mer normalt nivå, og det var signalisert at renten mest sannsynlig ville økes videre i mars. En gradvis normalisering av renten var ifølge komiteen forenlig med fortsatt høy sysselsetting.

På rentemøtet i januar hadde arbeidsledigheten økt litt, men så ut til å holde seg lavere enn anslått i Pengepolitisk rapport 4/21. Økte strømpriser hadde gitt høy konsumprisvekst, og også den underliggende inflasjonen hadde steget mer enn ventet og var nær inflasjonsmålet. Komitéen holdt styringsrenten uendret på 0,5 pst. og gjentok at styringsrenten mest sannsynlig ville bli satt opp i mars.

På rentemøtet i mars hadde Russlands invasjon i Ukraina skapt ny usikkerhet om den økonomiske utviklingen. Norges Bank vurderte kapasitetsutnyttingen til å ligge over et normalt nivå. Lønns- og prisveksten hadde vært høyere enn anslått, og lønnsforventningene hadde økt. Stigende lønnsvekst og høyere prisvekst på importerte varer var ventet å løfte den underliggende inflasjonen fremover. Komiteen hevet styringsrenten til 0,75 pst. og signaliserte at renten kunne bli satt raskere opp dersom det ble utsikter til mer varig høy prisvekst. Banken la samtidig frem ny og oppjustert prognose for rentebanen, som innbar en styringsrente på 2,5 pst. ved utgangen av 2023.

Ved rentemøtet i mai hadde prisveksten internasjonalt tiltatt, blant annet som følge av invasjonen av Ukraina. Forventningene til styringsrentene ute hadde steget betydelig, og det var usikkerhet om hvordan en rask renteoppgang ville påvirke finansmarkedene og aktiviteten hos handelspartnerne. Komiteens vurdering var at hensynet til å stabilisere inflasjonen rundt målet på noe sikt tilsa en videre oppgang i styringsrenten. Komiteen uttalte at økte renter ville dempe presset i norsk økonomi, men sysselsettingen var fortsatt ventet å holde seg høy. Komiteen holdt styringsrenten uendret og signaliserte at styringsrenten mest sannsynlig ville bli satt opp i juni.

Ved rentemøtet i juni var det etter bankens vurdering høy aktivitet og lite ledig kapasitet i norsk økonomi. Arbeidsledigheten hadde falt mer enn ventet, og konsumprisveksten hadde steget raskere enn anslått. Inflasjonen lå klart over målet på 2 prosent. Etter komiteens vurdering var det med stigende lønnsvekst og høyere prisvekst på importerte varer utsikter til at inflasjonen ville bli liggende over målet en god stund. Utsikter til mer varig høy konsumprisvekst tilsa en strammere pengepolitikk enn tidligere anslått. Komiteen hevet styringsrenten med 0,5 prosentenheter til 1,25 pst. og signaliserte at styringsrenten mest sannsynlig ville settes videre opp til 1,5 prosent i august. Komiteen la også frem betydelig oppjusterte prognoser for styringsrenten, som indikerte at renten ville øke til rundt 3 prosent frem mot sommeren 2023.

Ved rentemøtet i august hadde konsumprisveksten vært betydelig høyere enn anslått og var klart over målet. Etter komiteens vurdering var det høy aktivitet og lite ledig kapasitet i norsk økonomi. Arbeidsledigheten hadde falt litt mer enn ventet og var på et svært lavt nivå. Prisoppgangen de siste månedene hadde vært bredt basert og kunne innebære at prisveksten holdt seg høy lenger. Det tilsa ifølge komiteen en raskere renteoppgang enn anslått i juni. Det ville redusere risikoen for at inflasjonen festet seg på et høyt nivå, og for at det ble behov for en kraftigere innstramming i pengepolitikken lenger frem. Komiteen hevet styringsrenten med 0,5 prosentenheter, til 1,75 prosent og signaliserte at styringsrenten mest sannsynlig ville settes videre opp i september.

I september hadde konsumprisveksten igjen vært betydelig høyere enn anslått. Avstanden til inflasjonsmålet var blitt større, og etter komiteens vurdering var det utsikter til at prisveksten ville holde seg høy lenger enn tidligere anslått. Arbeidsmarkedet var stramt, men ifølge komiteen var det tegn til at økonomien var i ferd med å kjøle seg ned. Etter komiteens vurdering var det samlet sett behov for en høyere rente for å bringe inflasjonen ned mot målet, og komiteen gjentok at en raskere renteoppgang nå ville redusere risikoen for at prisveksten festet seg på et høyt nivå og for at pengepolitikken ville måtte strammes kraftigere inn lenger frem. Komiteen hevet styringsrenten fra 1,75 til 2,25 pst. og la også frem ny prognose for styringsrenten. Prognosen var lite endret siden juni, men viste en noe raskere renteoppgang.

I november hadde konsumprisveksten igjen økt mer enn ventet, og arbeidsmarkedet var etter komiteens vurdering litt strammere enn lagt til grunn. Komiteen uttalte at det på den annen side var tegn til nedkjøling i deler av økonomien, og at pengepolitikken nå begynte å virke innstrammende. Det tilsa å gå mer gradvis frem i rentesettingen. Komiteen hevet styringsrenten med 0,25 prosentenheter, til 2,5 pst., og signaliserte at styringsrenten mest sannsynlig ville bli satt videre opp i desember.

Ved rentemøtet i desember hadde konsumprisveksten igjen vært høyere enn ventet og så ut til å holde seg høy enda lenger enn tidligere anslått. Samtidig så arbeidsmarkedet ut til å være litt strammere enn ventet. Etter komiteens vurdering kunne omslaget i økonomien se ut til å bli noe mer markert enn lagt til grunn i september. Komiteen uttalte at prognosene for norsk økonomi var mer usikre enn normalt, og at det var usikkerhet om hvordan husholdningene ville tilpasse seg høy prisvekst og økte renter og om hvordan den høye prisveksten i seg selv påvirket lønns- og prisdannelsen. Komiteen hevet styringsrenten med 0,25 prosentenheter, til 2,75 prosent. Det ble også lagt frem ny prognose for styringsrenten, som var lite endret siden september.

6.5.2 Vurderinger fra Norges Bank Watch

Hvert år oppnevner Center for Monetary Economics (CME) ved Handelshøyskolen BI en ekspertgruppe som skal evaluere utøvelsen av pengepolitikken det foregående året. Ekspertgruppen fremlegger en rapport, kalt Norges Bank Watch (NBW), delfinansiert av Finansdepartementet. Rapporten benyttes bl.a. som bakgrunn for omtalen i finansmarkedsmeldingene.

I rapporten fra 2023 støtter gruppen de betydelige rentehevingene som kom i 2022, og anerkjenner at sentralbanken stod overfor krevende avveiinger:

«Når vi ser tilbake, hevet Norges Bank styringsrenten med 2,25 prosentenheter i 2022, noe som er den største økningen siden 1998. Først og fremst skiller 2022 seg ut som et krevende år for pengepolitikken. Pandemi-relaterte smitteverntiltak, store finansielle buffere som følge av høy sparing, gjenåpning av økonomien med vridning i etterspørselen fra varer til tjenester, krig i Europa, den høyeste inflasjonen siden 1980-tallet etter økende energipriser, kostnadspress som følge av høy etterspørsel og tilbudsproblemer i pandemiårene, og et stramt arbeidsmarked – er alle faktorer som har bidratt til å gjøre den optimale pengepolitiske responsen krevende. Likevel anser vi Norges Banks beslutninger å være godt balanserte og å ha kommet på riktig tidspunkt, gitt den nåværende situasjonen med markerte globale sjokk.»

Gruppen roser Norges Bank for å ha fortsatt sin åpne og tydelige kommunikasjon og trekker særlig frem de ekstra pressekonferansene etter de mellomliggende rentemøtene i august og november. Videre mener gruppen at de faglige utdypingene i de pengepolitiske rapportene har vært viktige for å forstå hvordan Norges Bank vurderer den aktuelle inflasjonssituasjonen og de økonomiske utsiktene på kort sikt. Gruppen peker også på de to spesialtemaene i Regionalt nettverk, om kostnadspress og kapasitetsutnytting, samt analyser av hvordan ulike typer husholdninger treffes av høyere boliglånsrenter, utført ved hjelp av mikrodata, som svært nyttig.

Samtidig mener gruppen at Norges Bank i større grad kunne diskutert effektene av den samlede økonomiske politikken som har vært ført i 2022. Gruppen viser til at selv om Norges Bank skal være uavhengig i sine beslutninger, bør det være rom for at sentralbanken uttrykker sin mening om hva som ville være den beste sammensetningen av økonomisk politikk:

«Likevel, det bør være i Norges Banks interesse å finne og kommunisere hva de vurderer å være den optimale måten, uavhengig av politikksammensetning, å nå målet om lav og stabil inflasjon over tid, sammen med høy sysselsetting og finansiell stabilitet, slik det er utformet i det pengepolitiske mandatet. Vi anbefaler derfor Norges Bank å forske på effektene på inflasjon av strammere pengepolitikk, (…), og inkludere effektene av ulike finanspolitiske tiltak.»

Gruppen mener også at Norges Bank kunne startet renteøkningene etter pandemien på et tidligere tidspunkt. For å understøtte dette argumentet konstruerer gruppen et alternativt produksjonsgap, bygget opp ved å se på forskjellen mellom faktisk og potensiell produksjon i enkeltsektorer, der det antas at produksjonspotensialet ikke utviklet seg trendmessig, men ble redusert i takt med smittevernstiltakene. Denne metoden viser en betydelig nedgang i potensiell produksjon under pandemien, og dermed også et lavere produksjonsgap:

«I etterpåsklokskapens lys er det lettere å konkludere at Norges Bank sannsynligvis i for stor grad så på pandemien som et negativt etterspørselssjokk, med en stor negativ effekt på produksjonsgapet, heller enn et negativt tilbudssidesjokk som også påvirker den potensielle produksjonen i økonomien.»

Gruppen anbefaler Norges Bank å utvikle slike nedenfra-og-opp-versjoner av produksjonsgapet for i fremtiden å kunne ha mer robuste estimater av kapasitetsutnyttingen.

Videre mener gruppen at det i lys av den kraftige økningen i inflasjonen det siste året er økt behov for å forstå driverne bak inflasjonen og transmisjonsmekanismene av de høyere prisene i økonomien. Gruppen mener at bankens regionale nettverk er svært nyttig for å se på den realøkonomiske utviklingen, men at spørsmålene som omhandler inflasjon og prispress er mindre nyttige. Gruppen viser til at Norges Bank i februar 2023 annonserte at spørsmålene om inflasjon ikke vil videreføres, og mener at Norges Bank heller enn å fjerne spørsmålene bør endre dem til å omhandle konsument- og produsentpriser, og skille klarere mellom disse to.

Gruppen har også drøftet avveiinger i pengepolitikken når inflasjonen er høy. De peker på at den riktige pengepolitiske responsen på den høye inflasjonen avhenger av flere forhold og peker særlig på tre faktorer som er avgjørende for responsen: hvorvidt inflasjonen er etterspørsels- eller tilbudssidedrevet, hvilke transmisjonsmekanismer pengepolitikken virker gjennom og hva som er den marginale kostnaden av inflasjon.

I likhet med fjorårets NBW-gruppe viser gruppen til at valutatransaksjonene Norges Bank gjennomfører som følge av skatteinnbetalinger til staten, fører til betydelige svingninger i pengemarkedspåslagene. Gruppen støtter arbeidet Norges Bank gjør for å forbedre datatilgjengeligheten til prognoser for strukturell likviditet, og er også positive til arbeidsgruppen som vil bli satt ned av Finansdepartementet, og hvor Norges Bank vil delta, for å se på statens likviditetsstyring og effektiviteten i pengemarkedet.

6.5.3 Departementets vurderinger av Norges Banks utøvelse av pengepolitikken i 2022

For å oppnå en god og stabil utvikling i økonomien over tid må de ulike delene av den økonomiske politikken ta hensyn til hverandre. Det er viktig at politikkområdene bygger på en felles forståelse av den økonomiske situasjonen.

Regjeringen har med hjemmel i sentralbankloven fastsatt at det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2 pst. Inflasjonsstyringen skal være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting, samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Ordet «høy» innebærer en tydelig markering av hensynet til produksjon og sysselsetting. I uttrykket «bidra» ligger det at Norges Bank ikke kan ha et hovedansvar for å skape en høy produksjon og sysselsetting, men at dette hensynet skal inngå i de avveiinger banken foretar, se Prop. 97 L (2018–2019) Lov om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven), kapittel 13. Mandatet for pengepolitikken ble modernisert i 2018. Endringen fra den tidligere forskriften innebar at hensynet til produksjon og sysselsetting fikk en mer fremtredende rolle enn tidligere, og at hensynet til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser ble tatt inn. Etter departementets syn gir bestemmelsen et godt grunnlag for at Norges Bank kan føre en pengepolitikk som er i tråd med de overordnede målene for den økonomiske politikken.

Gjennom 2022 har den økonomiske utviklingen i Norge vært preget av uvanlig høy prisvekst, press i arbeidsmarkedet og høy lønnsvekst. Sammenliknet med Norges Banks anslag ved inngangen til året ble konsumprisveksten vesentlig høyere. Samtidig vokste sysselsettingen mer enn anslått, og ledigheten ble klart lavere enn i prognosen fra desember 2021. Arbeidsledigheten kom ned på nivå med 2008, mens konsumprisveksten var den høyeste siden 1980-tallet. Avviket mellom anslagene og den faktiske utviklingen har blant annet sammenheng med at banken, i likhet med andre som lager prognoser for norsk økonomi, undervurderte prisveksten på importerte varer og tjenester samt energivarer. Denne prisøkningen kan likevel ikke forklare at økonomien og sysselsettingen har vært langt sterkere enn ventet, tvert imot. Banken undervurderte også den sterke etterspørselen etter norske varer og tjenester og den høye lønnsveksten i 2022. I hvilken grad økt innenlandsk etterspørsel og tiltakende lønnsvekst i seg selv er en kime til inflasjon, vil avhenge av situasjonen i økonomien. Med høy ressursutnyttelse og stor knapphet på ressurser, er det større sannsynlighet for at lønnsveksten tiltar og at bedriftene øker prisene oftere og mer enn ellers. Det må Norges Bank hensynta i de pengepolitiske avveiingene.

I løpet av året ble pengepolitikken først normalisert, for så å bli strammet videre til. Både i Norge og internasjonalt er styringsrentene blitt hevet i større og hyppigere steg enn vanlig. Størstedelen av renteoppgangen gjennom 2022 både i Norge og andre land var en normalisering av renten etter de svært lave nivåene under pandemien. Både internasjonal og norsk økonomi tok seg raskt opp etter at smitteverntiltakene ble avviklet, og det var ikke lenger behov for en unormalt lav rente. Økonomiene gikk raskt fra en lavkonjunktur til en høykonjunktur med tiltakende pris- og lønnspress. Da er det behov for en høyere rente enn normalt. Inflasjonen gikk kraftig opp som følge av høye energipriser og leveringsproblemer i internasjonale verdikjeder.

Ifølge det internasjonale pengefondet, IMF, må sentralbankene i denne situasjonen legge særlig vekt på å få inflasjonen og inflasjonsforventningene under kontroll. Sentralbankene bør derfor handle resolutt samtidig som de tydelig kommuniserer sine mål og stegene for å nå dit. Videre mener IMF at finanspolitikken ikke bør motarbeide pengepolitikken ved å stimulere økonomisk aktivitet når pengepolitikken sikter mot å dempe presset i økonomier med høy etterspørsel og stramme arbeidsmarkeder.

Norges Bank var tidligere ute enn mange andre sentralbanker med å starte normaliseringen av styringsrenten. Etter å ha kuttet styringsrenten til 0 pst. under pandemien, startet Norges Bank normaliseringen av styringsrenten i september 2021. Det ga et godt utgangspunkt da det ble behov for å øke renten raskere enn tidligere antatt gjennom fjoråret. Ved å være tidligere ute enn de fleste andre, har Norges Bank kunnet tillate seg å gå noe mindre aggressivt frem i rentesettingen enn andre land. Norges Bank hevet renten med 0,5 prosentenheter tre rentemøter på rad (juni, august og september). Rentebanen har blitt hevet flere ganger, og den største hevingen kom i juni, se figur 6.1.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Norges Bank.

Andre sentralbanker har måttet heve i betydelig større steg. Tempoet i rentehevingene internasjonalt har den siste tiden ført til betydelig uro i finansmarkedene. Enkelte amerikanske banker er blitt avviklet etter å ha tatt store tap på obligasjoner, og Credit Suisse ble overtatt av UBS etter utfordringer med sin finansiering. Uroen og bankkollapsene må sees i lys av den lange perioden med svært lave renter etter pandemien. Det har ført til at sårbarheter har bygget seg opp i det finansielle systemet og samtidig bidratt til inflasjonspresset som har ført til at sentralbankene har måttet øke renten svært mye på kort tid.

Siden høsten i fjor har det vært en diskusjon om hvorvidt den høye konsumprisveksten vi har sett i Norge, har vært utelukkende importert eller også innenlandsk drevet, og hvordan sentralbanken i så fall bør respondere. Ifølge bestemmelsen om pengepolitikken skal inflasjonsstyringen være fremoverskuende og fleksibel, slik at den kan bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting samt til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Bestemmelsen gir ingen føringer for hvordan sentralbanken bør respondere på ulike kilder til inflasjon. Departementet viser her til Meld. St. 8 (2017–2018) Ny forskrift for pengepolitikken:

«Det er umulig å lage en komplett liste over forstyrrelser og strukturelle sjokk som kan ramme Norge og som kan tilsi at inflasjonen på kort sikt bør avvike fra inflasjonsmålet. Det legges til grunn at Norges Bank selv foretar en vurdering av varigheten av ulike forstyrrelser til konsumprisene og redegjør for dette i den grad det er relevant for de pengepolitiske avveiingene (fjerde ledd i § 1 i den tidligere forskriften).»

I Pengepolitisk rapport 1/23 la Norges Bank frem en analyse som viste at oppgangen i inflasjonen gjennom 2022 skyldes en kombinasjon av tilbud og etterspørsel.

Etter departementets vurdering har Norges Bank redegjort godt og tydelig for sin vurdering av bakgrunnen for konsumprisveksten, sine avveiinger og sitt reaksjonsmønster. Departementet mener reaksjonsmønsteret er godt i tråd med bankens mandat og viser blant annet til følgende utdrag fra sentralbanksjefens CME-tale fra oktober 2022:

«Hvorvidt vi skal respondere på endringer i enkelte priser i rentesettingen, avhenger ikke av pengepolitikkens mulighet til å påvirke kilden til endringene. Responsen avhenger av hvor lenge forstyrrelsene antas å vare ved og i hvilken grad de kan være en kime til tiltakende prisvekst, via overvelting i andre priser og lønninger.

En stor del av dagens høye prisvekst har sitt opphav i forhold som ligger utenfor Norges Banks kontroll. Det er lite vi kan gjøre for å senke energi- og råvarepriser, eller løse opp i flaskehalser i internasjonale markeder. Men gjennom å dempe aktivitetsnivået i økonomien, kan vi bidra til å motvirke at en prisøkning på enkeltvarer smitter over i andre priser og lønninger.

Og selv om Norges Bank ikke kan påvirke internasjonale priser i utenlandsk valuta, kan vi påvirke valutakursen. Når vi øker styringsrenten, fører det normalt til en sterkere krone. Det bidrar til lavere vekst i prisene på importvarer. Kronekursen svinger, og sammenhengen mellom rente og kronekurs er usikker. Valutakurskanalen er likevel en viktig kanal for pengepolitikken i en liten åpen økonomi som den norske.»

Departementet er enig i disse vurderingene. Når konsumprisveksten avviker fra målet, kan en god forståelse av kildene til avviket gi et bedre utgangspunkt for å lage mer treffsikre prognoser, men hvor forstyrrelsen kommer fra er ikke i seg selv avgjørende for de avveiinger banken skal gjøre etter den pengepolitiske bestemmelsen. Det avgjørende er hvordan man antar at de ulike forstyrrelsene vil påvirke den økonomiske utviklingen fremover.

Forstyrrelser til prisveksten, enten de kommer fra utlandet eller fra norsk økonomi, kan normalt ikke vurderes uten samtidig å betrakte virkninger på valutakursen. Siden høsten 2021 har importveid kronekurs svekket seg med mer enn 10 pst. Hadde det operative målet for pengepolitikken alternativt vært knyttet til nivået på valutakursen, måtte Norges Bank ha økt renten vesentlig mer enn den har gjort, kanskje også mer enn i andre land, for å forsvare kronekursen. Med et inflasjonsmål for pengepolitikken, har banken større frihet til å avveie utviklingen i konsumprisene opp mot hensynet til norsk produksjon og sysselsetting.

Den siste tiden har Norges Bank gjort en slik avveiing. Kronekursen har svekket seg betydelig, trolig som følge av at Norges Bank ikke har økt styringsrenten like mye som i andre land. Uro i finansielle markeder kan også ha bidratt til lavere verdi på den norske kronen. Svakere kronekurs kan i seg selv være en kime til ny inflasjon, både gjennom økte importpriser og gjennom økt lønnsomhet i frontfaget som i sin tur kan føre til økt lønnsvekst.

Denne avveiingen har vært en krevende problemstilling for Norges Bank i 2022 og inn i 2023. Norske husholdninger har høy gjeld, og renteøkninger kan bidra til å redusere deres konsum betydelig, i tillegg til at den høye prisveksten i seg selv virker innstrammende på økonomien. Dersom inflasjonen festner seg på et høyt nivå, kan det likevel bli nødvendig å stramme inn så kraftig at det kan utløse et økonomisk tilbakeslag for å få kontroll på konsumprisveksten. Kostnaden blir mindre hvis pengepolitikken reagerer raskt og med tilstrekkelig styrke, slik Norges Bank har signalisert. Samtidig har departementet merket seg at sentralbanksjefen i siste årstale uttalte at vi er godt rustet for å få ned inflasjon uten store kostnader i form av høy arbeidsledighet. En lønnsdannelse der partene legger vekt på lav arbeidsledighet og bedriftenes lønnsomhet, og et godt samspill mellom finans- og pengepolitikken, bidrar til dette.

Det er viktig at finans- og pengepolitikken ikke motvirker hverandre. I en situasjon med få ledige ressurser og stor etterspørsel etter varer og tjenester ville en ekspansiv finanspolitikk få utslag i høyere priser eller i høyere rente. Finanspolitikken kan da bidra til å holde tilbake etterspørselen etter varer og tjenester, mens partene i arbeidslivet og frontfagsmodellen kan avlaste pengepolitikken gjennom en koordinert lønnsdannelse som også tar makroøkonomiske hensyn. Samlet sett bidrar det til at renten kan settes lavere enn dersom finanspolitikken og partene i arbeidslivet ikke trakk i samme retning. Det vil også styrke muligheten for å holde høy sysselsetting og lav ledighet.

I lys av renteøkningene har det vært en diskusjon om hvorvidt Norges Bank har satt styringsrenten for raskt eller for mye opp. Et argument har vært at en renteøkning med sikte på å bringe inflasjonen ned mot målet ville ha en kostnad i form av svakere vekst i økonomien, med lavere sysselsetting og høyere ledighet enn ellers. Det ville også vært en risiko for et fall i boligmarkedet, særlig i lys av at renten lenge har vært svært lav. Vi har ennå ikke sett de fulle effektene av de seneste renteøkningene, men så langt ser det ut til at renteoppgangen ikke har vært til hinder for god utvikling i produksjon, sysselsetting og ledighet. Boligprisene har igjen steget, og kronekursen har svekket seg betydelig. I Pengepolitisk rapport 1/23 varslet banken videre renteøkninger og anslo at arbeidsledigheten vil holde seg forholdsvis lav gjennom hele prognoseperioden, mens konsumprisveksten vil holde seg høyere enn målet frem til utgangen av 2025. Etter departementets vurdering er avveiingene mellom hensynet til å få inflasjonen ned mot målet og hensynet til høy og stabil sysselsetting gjort på en god måte gjennom 2022, og avveiingene er også kommunisert tydelig, slik som i Pengepolitisk Rapport 2/2022:

«Pengepolitikkens hovedoppgave er å stabilisere prisveksten rundt inflasjonsmålet på 2 prosent. Hvor raskt vi sikter mot å bringe inflasjonen tilbake til målet etter et avvik, skal avveies mot hensynet til å bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting og til å motvirke oppbygging av finansielle ubalanser. Rentebanen i denne rapporten indikerer at styringsrenten økes til rundt 3 prosent frem mot sommeren neste år. Høyere renter demper presset i økonomien og bremser prisveksten. At prognosen for inflasjonen er over målet ut prognosehorisonten, samtidig som anslaget for produksjonsgapet er positivt, kunne isolert sett tilsi en noe høyere rentebane.»

Siden høsten 2021 har Norges Bank fastsatt kravet til motsyklisk kapitalbuffer i bankene. I mars 2022 ble bufferkravet økt til 2,5 pst. med virkning fra andre kvartal 2023. Det er svært viktig at tapståleevnen i bankene opprettholdes, og Norges Banks økninger av bufferkravet bidrar til det. Norges Bank har over flere år utarbeidet et grundig beslutningsgrunnlag for fastsettelse av bufferkravet, og beslutningen er godt kommunisert og begrunnet.

6.6 Kapitalforvaltningen

6.6.1 Statens pensjonsfond utland

Norges Bank forvalter SPU på vegne av Finansdepartementet. Mandatet er å forvalte fondet med sikte på høyest mulig avkastning over tid, innenfor en akseptabel risiko og øvrige rammer fastsatt i mandatet fra Finansdepartementet.

Ved utgangen av 2022 var markedsverdien av SPU 12 429 mrd. kroner. Markedsverdien påvirkes av avkastningen på investeringene, kapitaltilførsel og uttak fra staten og endringer i valutakurser.

Avkastningen av SPU følger utviklingen i det globale aksje- og obligasjonsmarkedet. Den svake markedsutviklingen gjennom året gjorde at investeringene i SPU hadde en samlet avkastning på -14,1 pst. Avkastningen var 0,87 prosentpoeng høyere enn avkastningen av referanseindeksen som forvaltningen måles mot.

Aksjeavkastningen var -15,4 pst. og obligasjonsavkastningen -12,1 pst. Avkastningen av investeringene i unotert eiendom var 0,1 pst. og i unotert infrastruktur for fornybar energi var den 5,1 pst. Forvaltningskostnadene utgjorde 0,04 pst. av samlet forvaltet kapital.

Selv om avkastningen var negativ målt i fondets valutakurv, steg fondets verdi målt i norske kroner i løpet av året. Det skyldes at verdien av den norske kronen svekket seg mot de valutaene fondet er investert i, og at fondet ble tilført ny kapital. Høye priser på salg av olje og gass ga en samlet tilførsel av ny kapital fra den norske staten på netto 1 085 mrd. kroner etter kostnader. Det er den største årlige tilførselen av ny kapital siden fondet ble opprettet.

Finansdepartementet redegjør for Norges Banks forvaltning av SPU, herunder resultatene i forvaltningen og vurderinger av disse, i stortingsmeldingen om Statens pensjonsfond. Norges Bank rapporterer offentlig om forvaltningen av SPU bl.a. gjennom halvårs- og årsrapporter og tilleggspublikasjoner.

6.6.2 Valutareservene

Norges Bank forvalter landets valutareserver. Valutareservene holdes for beredskapsformål og skal kunne benyttes til transaksjoner i valutamarkedet som ledd i gjennomføringen av pengepolitikken, ut fra hensynet til finansiell stabilitet og for å møte Norges Banks internasjonale forpliktelser. Det legges stor vekt på at valutareservene er plassert i likvide papirer. Forvaltningen av valutareservene rettes inn mot å oppnå høyest mulig avkastning innenfor rammene av forvaltningen.

Reservene deles inn i en aksjeportefølje, en renteportefølje og petrobufferporteføljen og den strategiske aksjeandelen av den samlede aksje- og renteporteføljen er 20 pst. Formålet med petrobufferporteføljen er å sørge for hensiktsmessig håndtering av statens behov for veksling mellom utenlandsk valuta og norske kroner, samt foreta overføringer til og fra SPU. Markedsverdien av valutareservene var 614 mrd. kroner ved utgangen av 2022. Aksjeporteføljen utgjorde 110 mrd. kroner, mens renteporteføljen og petrobufferporteføljen utgjorde henholdsvis 472 og 32 mrd. kroner.

Verdien av valutareservene ble redusert med 32 mrd. kroner i løpet av 2022. Utviklingen i det globale aksje- og obligasjonsmarkedet ga en negativ avkastning på 56 mrd. kroner målt i internasjonal valuta. Svekkelsen av kronen dempet verdifallet målt i norske kroner.

Avkastningen på valutareservene var -9,4 pst. i 2022. Aksjeinvesteringene hadde en avkastning på -16,8 pst., mens renteinvesteringen hadde en avkastning på -7,5 pst. Aksjeinvesteringene utgjorde 19 pst. av den samlede aksje- og renteporteføljen ved utgangen av 2022.

Høye olje og gasspriser gjennom 2022 ga en ekstraordinær høy kapitalflyt inn til petrobufferporteføljen fra Statens direkte engasjement i petroleumssektoren som utgjorde 627 mrd. kroner. Samtidig kjøpte Norges Bank valuta i markedet tilsvarende 435 mrd. kroner. Midlene plasseres daglig i korte renteinstrumenter før de overføres til SPU ved månedsslutt etter instruks fra Finansdepartementet. Totalt ble det overført 1 085 mrd. kroner gjennom 2022.

6.7 Forvaltning av statsgjeld

Norges Bank gjennomfører opptak av statslån på vegne av Finansdepartementet. Staten dekker behovet for langsiktig finansiering ved å selge omsettelige og langsiktige lånepapirer med fast rente (statsobligasjoner) i det innenlandske markedet. Staten låner også kortsiktig i markedet gjennom salg av statskasseveksler, som er lån med løpetid på inntil ett år. At det utstedes både langsiktige og kortsiktige lån, medvirker til at det tilbys statspapirer med et bredt spenn av ulike løpetider i markedet. Staten låner kun i norske kroner. Statspapirene utstedes normalt ved auksjoner, men kan også utstedes ved syndikering.

Ved utgangen av 2022 var statsgjelden 596 mrd. kroner, fordelt på 532 mrd. kroner i statsobligasjoner og 64 mrd. kroner i statskasseveksler. Av dette satt staten med en egenbeholdning på 66 mrd. kroner i obligasjoner og 24 mrd. kroner i veksler.

I 2022 ble det gjennomført syndikering i et nytt 10-årslån på 20 mrd. kroner til markedet og et nytt 20-årslån med 10 mrd. kroner. I tillegg ble eksisterende obligasjonslån utvidet med 34 mrd. kroner ved 17 auksjoner. Det ble emittert 12 mrd. kroner til statens egenbeholdning i løpet av året.

Det ble emittert statskasseveksler for 58 mrd. kroner til markedet gjennom 18 auksjoner. Det ble også emittert 24 mrd. kroner til statens egenbeholdning i løpet av året. En generell renteøkning medførte at gjennomsnittlig rente for obligasjonene som ble emittert i 2022 var 2,78 pst., mot 1,24 pst. i 2021.

6.8 Regnskap

6.8.1 Totalresultat

Totalresultatet for Norges Bank for 2022 ble et underskudd på 11 mrd. kroner, mot et overskudd på 23 mrd. kroner i 2021. Netto kostnad fra finansielle instrumenter ble 55 mrd. kroner i 2022, mot netto inntekt på 24 mrd. kroner i 2021.

Aksjeinvesteringene ga et tap på 16 mrd. kroner, mens renteinvesteringene ga et tap på 38 mrd. kroner, mot hhv. en gevinst på 31 mrd. kroner og et tap på 7 mrd. kroner i 2021. Netto inntekt fra finansielle instrumenter inkluderer også en gevinst på 46 mrd. kroner som følge av valutaeffekter. Tilsvarende effekt for 2021 var et tap på 0,3 mrd. kroner.

Totalresultatet i Statens pensjonsfond utland på -1 001 mrd. kroner består av et porteføljeresultat på -995,3 mrd. kroner fratrukket forvaltningsgodtgjøring på 5,2 mrd. kroner. Totalresultatet er tilført SPU-kronekonto per 31. desember 2022. Avkastningen ved forvaltningen, etter fradrag for godtgjørelse til Norges Bank, føres mot kronekontoen direkte og påvirker derfor ikke totalresultatet eller egenkapitalen til Norges Bank.

I samsvar med mandat for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland mottar Norges Bank godtgjørelse for kostnadene ved forvaltningen av fondet innenfor en øvre grense. Forvaltningsgodtgjøring fra Finansdepartementet var 5,2 mrd. kroner i 2022, mot 4,6 mrd. kroner i 2021. Norges Bank har også inntekter fra andre tjenester levert til banker og husleie fra eksterne leietakere. Inntekter utover forvaltningsgodgjøringen fra Statens pensjonsfond utland var totalt 149 millioner kroner i 2022, mot 118 millioner kroner i 2021.

6.8.2 Driftskostnader

Driftskostnadene utgjorde 6,4 mrd. kroner i 2022, mot 5,9 mrd. kroner i 2021. Kostnadsøkningen sammenlignet med 2021 er i hovedsak relatert til personalkostnader. Utover valutaeffekter og ordinær lønnsvekst, skyldes utviklingen i personalkostnader primært en engangseffekt i 2021 som følge av endret metode for regnskapsmessig periodisering av prestasjonslønn, styrking av organisasjonen i form av flere ansatte og økt reiseaktivitet. Dette motvirkes noe av blant annet lavere honorarer til eksterne forvaltere av Statens pensjonsfond utland.

5,2 mrd. kroner av kostnadene i 2022 er knyttet til forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, herunder lønnskostnader, depot- og oppgjørstjenester, IT-kostnader, analysetjenester og honorar til eksterne forvaltere.

6.8.3 Egenkapital

Egenkapitalen var på 270 mrd. kroner per 31. desember 2022, mot 289 mrd. kroner per 31. desember 2021. Egenkapitalen består av et kursreguleringsfond og et overføringsfond. Ved utgangen av 2022 var kursreguleringsfondet på 253,3 mrd. kroner og overføringsfondet på 16,2 mrd. kroner, mot hhv. 266,5 mrd. kroner og 22,2 mrd. kroner ved utgangen av 2021. Egenkapitalen, eksklusiv SPU-kronekonto, utgjør 35 pst. av balansesummen mot 34,7 pst. i 2021. hovedstyret vurderer egenkapitalen som tilstrekkelig til å oppfylle bankens formål, jf. sentralbankloven § 3-11 første ledd.

6.8.4 Disponering av totalresultatet

Disponering av totalresultatet er regulert av egne retningslinjer for avsetning og disponering av Norges Banks overskudd, fastsatt ved kgl.res. 13. desember 2019 med hjemmel i sentralbankloven § 3-11 annet ledd. Totalresultatet skal disponeres til egenkapitalens kursreguleringsfond inntil dette har nådd 40 pst. av netto valutareserver. Overskytende beløp disponeres til egenkapitalens overføringsfond. Hvert år overføres en tredjedel av overføringsfondet til statskassen. Totalresultatet på -11,1 mrd. kroner er disponert med en overføring fra kursreguleringsfondet på -13,2 mrd. kroner og en overføring til overføringsfondet på 2,1 mrd. kroner. Fra overføringsfondet blir det videre overført 8,1 mrd. kroner til statskassen. Årets overføringer og disponeringer er utført i tråd med retningslinjene.