Meld. St. 24 (2015–2016)

Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter

Til innholdsfortegnelse

10 Demografiske utviklingstrekk

Figur 10.1 

Figur 10.1

Foto: Monica Strømdahl

Norske kvinner venter lenger med å få barn, og de får færre barn enn før, men fortsatt får de fleste kvinner i Norge minst to barn.1

Demografi, eller befolkningslære, er studiet av befolkninger, deres størrelse, sammensetning og utvikling – i vekst eller nedgang. Det kan være utfordrende å forstå og tolke demografiske endringer, fordi årsak- og virkningsforholdet til dels er vanskelig å skille.

Et særtrekk ved norsk familiepolitikk har vært en tett sammenknytning mellom gode økonomiske støtteordninger og ambisjonen om at alle som er i stand til det skal arbeide. Foreldre skal ha muligheten til å kombinere familie- og arbeidsliv. Dette har ført til høy yrkesdeltakelse blant kvinner, og vært med på å gi Norge en sterk økonomi. Samtidig har dette lagt grunnlaget for at kvinner i Norge får relativt mange barn.

10.1 Fruktbarheten i Norge

I 2015 var periodefruktbarhetstallet på 1,73 barn per kvinne. Som figur 10.2 viser er det variasjoner i det samlede fruktbarhetstallet over tid. Etterkrigstidens babyboom varte til midten av 1960-tallet. Deretter fulgte en nedgang som nådde bunnen på begynnelsen av 1980-tallet. Periodefruktbarheten nådde en foreløpig topp med 1,98 barn per kvinne i 2009. Siden har tallet gradvis sunket år for år.

Samlet periodefruktbarhet for menn ble første gang estimert i 2000 og følger i hovedsak mønsteret blant kvinner, selv om nivået er noe lavere. I 2014 var samlet periodefruktbarhet 1,56 barn per mann.

Figur 10.2 Samlet periodefruktbarhetstall 1970–2014 for kvinner og 2000–2014 for menn.

Figur 10.2 Samlet periodefruktbarhetstall 1970–2014 for kvinner og 2000–2014 for menn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Når og hvor mange barn kvinner i Norge får, varierer mellom ulike grupper (alder, utdanning, yrke mv.) og over tid. Det er også regionale variasjoner. Det har vært uttrykt bekymring over at norske kvinner får færre barn enn før og at de venter lengre med å få barn. Dette hevdes å være resultat av at utdanning og karriere går på bekostning av å få barn, og at det må legges mer til rette slik at kvinner kan få barn tidligere.2

Barnefødsler er viktig for et samfunns opprettholdelse og dynamikk. Det har vært framholdt at kvinner må få 2,1 barn for at folketallet ikke skal synke på lang sikt. Dette er ikke nødvendigvis gitt. Selv med dagens rate på 1,73 barn per kvinne i gjennomsnitt, øker folketallet. I 2015 var det langt flere barnefødsler (59 100) enn dødsfall (40 700) og i tillegg kommer innvandringsoverskuddet.3

Norske kvinner får mange barn sett i europeisk sammenheng

Norge er fortsatt ett av landene i Europa med høyest periodefruktbarhet med 1,73 barn per kvinne. Til sammenlikning var den samlede periodefruktbarhetsraten for EU på 1,55 barn per kvinne i 2013.4 I 2014 lå Norge jevnt med de øvrige nordiske landene (litt over Danmark og Finland, men litt under Sverige og Island), mens Frankrike og Irland hadde høyere fruktbarhet enn oss. Til sammenlikning var fruktbarheten lavere i f.eks. Tyskland, Italia og Polen.

Strukturelle forhold kan påvirke

Den siste nedgangen i samlet periodefruktbarhet kom i kjølvannet av finanskrisen i 2007. I følge SSB kan det hende at finanskrisen og økende usikkerhet blant unge voksne i Norge, bidro til å utsette i foreldreskapet.5

Boks 10.1 Fruktbarhetsmål

Utviklingen i antall barn per kvinne kan studeres på to måter: enten ved å se på periodefruktbarheten eller kohortfruktbarheten. Disse to fruktbarhetsmålene kan tegne noe ulike bilder. Periodefruktbarhet viser fruktbarhetstallet for ett eller flere kalenderår. Kohortfruktbarheten er en oppsummering av hvor mange barn en kohort (aldersgruppe) har fått gjennom livsløpet. En av fordelene med å se på kohortfruktbarheten er at den er mer stabil over tid, da variasjoner som utsettelse av fødsler kan føre til store endringer i periodefruktbarheten. På den annen side gir periodefruktbarheten verdifull informasjon om når i livet kvinner får barn.

Studier fra flere land finner positive sammenhenger mellom økonomiske overføringer og barn per kvinne. Betydningen av tiltak som legger til rette for at både menn og kvinner skal kunne delta aktivt i arbeidslivet og samtidig velge å få barn, er vanskelig å vurdere fordi flere tiltak henger sammen. En sjenerøs familiepolitikk synes nødvendig for å opprettholde et akseptabelt fruktbarhetsnivå, men er antakelig ikke tilstrekkelig.6

Forskning viser at unge voksne i Norge har tillit til familiepolitikken. Foreldrepermisjoner og barnehager oppfattes som selvfølgelige goder. Valget om å få barn skjer likevel uten særlig kjennskap til innholdet i de familiepolitiske ordningene. Den høye graden av institusjonell tillit finner forskerne både blant menn og kvinner og på tvers av sosioøkonomisk klasse.7

En sentral del av befolkningsframskrivningene er å anslå hvor mange barn kvinner vil få i framtiden. Dette er en vanskelig øvelse med mange mulige utviklingsbaner, men ikke desto mindre viktig for å kunne drive samfunnsplanlegging.8

10.2 Utviklingstrekk – eldre mødre og mindre barnekull

Majoriteten av alle barn fødes av kvinner i alderen 25 til 35 år. Over år har det vært en forskyvning av fødsler fra 20-årene til 30-årene. Dette må bl.a. ses i sammenheng med den store endringen i kvinners utdanningsnivå. Stadig flere kvinner tar lengre utdanning. I 2015 var kvinner i gjennomsnitt 28,9 år når de ble mødre for første gang. I 1990 var tilsvarende alder 25,5 år. Menn var i gjennomsnitt 31,4 år når de blir fedre første gang i 2015. Også blant menn har gjennomsnittsalderen steget jevnt (figur 10.3).

Figur 10.3 Gjennomsnittsalder ved alle fødsler og ved førstefødsler. Kvinner og menn. 1987–2014 (førstefødsler menn 2000–2014).

Figur 10.3 Gjennomsnittsalder ved alle fødsler og ved førstefødsler. Kvinner og menn. 1987–2014 (førstefødsler menn 2000–2014).

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Som figuren viser var gjennomsnittsalderen for førstegangsforeldre relativt stabil første halvdel av 2000-tallet. Fra 2010 økte gjennomsnittsalderen for både kvinner og menn på nytt. Dette, sammen med at færre kvinner får tre eller flere barn, har resultert i nedgangen i samlet periodefruktbarheten etter 2009, jf. 10.2.

Kvinner får i gjennomsnitt færre barn i dag enn i 1980, men får fortsatt over to barn i gjennomsnitt. Rundt 40 prosent av norske kvinner får to barn hver. Samtidig har andelen som får tre barn eller flere gått noe ned i løpet av de siste 10 årene, fra 35 prosent i 2005 til 31 prosent i 2015.

Kvinner med innvandrerbakgrunn

I 2012 hadde 23 prosent av de nyfødte en mor med innvandrerbakgrunn. Rundt årtusenskiftet gjaldt dette færre enn hvert tiende barn. Kvinner med innvandrerbakgrunn har fått færre barn per kvinne de siste tiårene, fra 2,6 barn per kvinner i 2000 til 2,1 barn per kvinne i 2012. Det er spesielt kvinner fra Asia, Afrika og Latin-Amerika som nå får vesentlig færre barn per kvinne. Dette viser to sentrale utviklingstrekk: For det første synker antall barn per kvinne jo lengre tid kvinnene har bodd i Norge. For det andre får kvinner med innvandrerbakgrunn og kort botid i Norge, betydelig færre barn per kvinne enn for ti-femten år siden. Globalt har barnetallene per kvinne gått kraftig ned i de siste tiårene.

Det er store forskjeller mellom kvinnene som innvandrer som barn og de som kommer etter at de har fylt 18 år. Jo mer av oppveksten som har vært i Norge, desto færre barn per kvinne. Døtre av innvandrere får færre barn per kvinne enn deres mødre som innvandret til Norge.9

Kohortfruktbarhet

Selv om periodefruktbarheten har variert over tid, har kohortfruktbarheten vært mer stabil. Om forskyvningen i tidspunkt for førstegangsfødsler og mindre barnekull også vil føre til en nedgang i kohortfruktbarheten, er for tidlig å si noe om. Økningen i periodefruktbarheten etter nedgangen på 90-tallet kan tilskrives en innhenting av utsatte fødsler.10

Blant menn har kohortfruktbarheten også gått ned. Fra 2010 har norske menn i gjennomsnitt hatt færre enn to barn ved 50-årsalder.11

10.2.1 Flere får barn ved assistert befruktning

Fertiliteten synker med alderen. Førstegangsfødende er i gjennomsnitt eldre enn tidligere. For noen kan det derfor bli vanskeligere å få barn ved egen hjelp, og de kan ha behov for assistert befruktning.12 På verdensbasis er det født mer enn fem millioner barn etter assistert befruktning. Det utføres årlig ca. 1,5 millioner behandlinger med assistert befruktning, mer enn 55 prosent av disse i Europa. Oversikt fra Medisinsk fødselsregister viser at det i årene fra 1984 til og med 2014 ble født ca. 32 000 barn etter assistert befruktning i Norge. Mellom tre og fire prosent av alle barn som fødes hvert år i Norge er blitt til ved assistert befruktning.13

I følge bioteknologiloven kan assistert befruktning bare utføres på kvinne som er gift eller som er samboer i ekteskapsliknende forhold. Enkelte som ønsker å få barn oppfyller ikke disse vilkårene. Noen reiser til utlandet for å benytte seg av ulike former for assistert befruktning som tilbys der. Dette kan være f.eks. eggdonasjon eller sæddonasjon fra anonym donor.

Bioteknologiloven er under evaluering. Helsedirektoratet har utarbeidet en rapport om status og utviklingstrekk på lovens fagområder. I rapporten beskrives noen utfordringer med dagens regelverk. Bioteknologirådet overleverte sine uttalelser til evalueringen i august 2015.14 Regjeringen legger fram en melding til Stortinget om evalueringen av bioteknologiloven i 2016.

Surrogati er ikke tillatt etter norsk lov. Myndighetene fraråder norske borgere å benytte surrogati i utlandet. Noen nordmenn inngår likevel avtaler med surrogatmødre i andre land. Det finnes ingen særregler for etablering eller overføring av foreldreskap i slike tilfeller. Dette innebærer at den som føder barnet er barnets mor, og at farskap etableres på de måter som barneloven bestemmer.15 Dersom morskap/farskap ikke kan etableres etter barneloven, må den som ønsker å bli juridisk forelder søke om adopsjon. Haagkonferansen for internasjonal privatrett har nedsatt en ekspertgruppe for å utrede juridisk status for barn med tilknytning til flere stater, herunder barn født gjennom internasjonale arrangementer for surrogati.16

Uavhengig av hvordan barn er kommet til, skal familien og samfunnet ta vare på dem. Dette er et politisk overordnet mål.17

10.3 En økende andel barnløse

I Norge var det i 1980 10 prosent kvinner ved 45-årsalder som ikke hadde blitt mødre, mens det i 2014 var rundt 13 prosent. Menn har ikke hatt tilsvarende utsettelse av det å få barn som kvinner. I 1990 var rundt 14 prosent menn barnløse ved fylte 50 år, i 2014 var tallet 22 prosent.18

Det er lite kunnskap om hvorvidt den økende barnløsheten skyldes aktive valg om ikke å få barn, eller at mange venter for lenge med å prøve å få barn. Utdanning spiller en viktig rolle for om kvinner og menn får barn eller ikke, når de får barn og hvor mange barn de får. Blant kvinner er barnløsheten høyest blant dem med høyere utdanning, mens det blant menn er høyest barnløshet blant dem med lavest utdanning. Variasjonen i barnløshet etter utdanningsnivå er imidlertid størst blant menn.19

10.4 Befolkningen blir eldre

Flere eldre lever lengre, og det vil snart være dobbelt så mange eldre som i dag. I 2060 kommer hver femte innbygger i Norge til å være minst 70 år gammel. Andelen eldre utgjør knapt 11 prosent av befolkningen i dag, men SSB anslår at den stiger til 19 prosent i 2060.20

God eldreomsorg er god familiepolitikk. En høy andel eldre vil kreve en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk og en god arbeidsdeling mellom familiene (pårørende) og offentlige omsorgstjenester. Bidrag fra familie og pårørende må baseres på frivillighet og de pårørendes kapasitet. Omsorgstjenestene må tilrettelegges slik at brukerne sikres gode og tilstrekkelige tjenester. Den økte digitaliseringen med nettbaserte tjenester og kravet om universell utforming av samfunnet er elementer i denne utviklingen.

Det pågår en offentlig diskusjon om aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet. Barne-, likestillings- og diskrimineringsdepartementet innhentet i 2014 en ekstern utredning for å vurdere behovet for et vern mot diskriminering utenfor arbeidslivet på grunn av alder.21 Utredningen konkluderte med at det bør innføres et forbud mot aldersdiskriminering på alle samfunnsområder. For kartlegging av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av et utvidet vern mottok departementet i 2016 en utredning som setter søkelyset på helse og omsorg, trygd, utdanning, forsikring, bank, IKT, uteliv, idrett, kultur og fritid, samt anslår fordeler og ulemper ved å utvikle diskrimineringslovverket.22

I nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene, er målet at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen 2020. Programmet skal medvirke til at det utvikles og innføres velferdsteknologiske løsninger som styrker brukernes selvstendighet, egenmestring og sosiale deltakelse. Løsningene skal også skape større trygghet for brukere og pårørende, herunder familien.

I det såkalte mellomalternativet i befolkningsframskrivninger fra 2014 øker Norges samlede folkemengde fra 5,2 millioner i 2015 til 6,9 millioner i 2060. Befolkningsvekst innebærer at Norges petroleumsformue vil bli fordelt på flere innbyggere. Betydningen av dette for gjennomsnittlig levestandard er imidlertid liten sammenlignet med virkningene av endringene i fordelingen på yrkesaktive og yrkespassive aldersgrupper. Antallet i den arbeidsføre aldersgruppen 20–66 år per innbygger vil falle fra 1,62 (det høyeste etter 1950) til 1,27 i 20160. Mer dramatisk er utviklingen i forholdet mellom antall arbeidsføre og antall 67 år eller eldre. Dette forventes å falle vedvarende, fra 4,8 i 2010 til 2,5 i 2060. Dette skyldes i hovedsak høy levealder.23

For å møte muligheter og utfordringer med vekst i antallet eldre, vil regjeringen legge frem en strategi for et aldersvennlig samfunn våren 2016. Strategien skal gi retning for å øke eldres deltagelse. Temaene er bl.a. lengre arbeidsliv, aldersvennlig nærmiljø og lokalsamfunn, frivillighet, næringsliv, teknologi og innovasjon, og helse. Å legge til rette for aktiv aldring handler om å bidra til økt livskvalitet for den enkelte og skape en mer bærekraftig utvikling av samfunnet.

Forskere har funnet at eldre i Sør-Europa og Øst-Europa føler seg mer ensomme enn eldre i Vest-Europa og Nord-Europa. Norske eldre, både før og etter fylte 80 år, ligger lavt på ensomhetsskalaen sammenliknet med eldre i både Øst- og Vest-Europa. Rundt ti prosent av 71–80-åringer oppgir at de ofte er plaget av ensomhet. I land med generøse, sosiale sikkerhetsnett, hvor det offentlige investerer mye i helse og velferd, kan det synes som om befolkningen har det bedre sosialt og psykologisk enn i land som investerer mindre. Eldre i de sistnevnte land kan være særlig utsatt for ensomhet grunnet forskjeller i helse, sosial integrasjon og sosioøkonomiske ressurser.24 Relativt god økonomi og helse, samt velferdsordninger som aktivitetstilbud til eldre, gjør at eldre kan være aktive lenger.25

Fordi levealderen øker vil flere eldre trenge omsorg i en kortere eller lengre periode. De fleste utviklingstrekk og framskrivninger tyder på at morgendagens brukere av helse- og omsorgstjenester blir flere enn før, de vil være i alle aldersgrupper og ha sammensatte omsorgsbehov. Dette vil stille større krav til både familiene og samfunnet. De nærmeste årene vil sannsynligvis tallet på brukere i aldersgruppen 67–79 år vokse, dvs. de mest aktive og ressurssterke pensjonistene, mens den sterke veksten i aldersgruppen over 80 år først kommer om 10–15 år.26 Omsorgslønn og pleiepenger er viktige tiltak i familiepolitikken.

Det vil bli flere eldre med innvandrerbakgrunn i Norge.27 Personer med innvandrerbakgrunn kan ha andre holdninger enn majoriteten til omsorg for pleietrengende foreldre. I en undersøkelse svarer 93 prosent av respondentene med norsk bakgrunn at det er meget eller ganske sannsynlig at de vil forsøke å få plass til foreldrene sine på et alders- eller sykehjem, mens bare 18 prosent av respondentene med innvandrerbakgrunn svarer det samme.28 Å ha ansvar for pleietrengende foreldre kan føre til redusert arbeidstid og tapt arbeidsfortjeneste.

Pårørende til personer med utviklingshemming kan oppleve det som blir kalt den doble aldringen, der gamle foreldre og voksne utviklingshemmede barn gjennomlever alderssvekkelse på samme tid.29 Mange eldre foreldre med voksne utviklingshemmede barn kan ha mindre krefter etter et langt liv med praktisk og emosjonelt ansvar, særlig hvis aldersrelaterte sykdommer og svekkelser inntrer samtidig for begge parter. Fordi kvinner gjennomsnittlig lever lenger enn menn, vil det ofte være eldre kvinner som opplever økende behov for hjelp og omsorg hos sine utviklingshemmede barn.

Fotnoter

1.

Lappegård, L. og Dommermuth, L. (2015): Hvorfor faller fruktbarheten i Norge. SSB, Økonomiske analyser 4/2015.

2.

«Om norsk familiepolitikk ikke har vært legitimert med direkte pronatalistiske intensjoner, har det utviklet seg noe som likner en pronatalistisk ideologi, en offentlig politisk retorikk og kultur som oppmuntrer kvinner til barnefødsler.» I Ellingsæter, A. L. (2012): Barn i politikkens sentrum – Pronatalisme på norsk. Nytt Norsk Tidsskrift nr. 4 2012.

3.

Vedlegg 2: Keilman N. (2015): Fødsler og fruktbarhet i Norge. Universitetet i Oslo.

4.

Hart, R., Rønsen, M. og Syse, A. (2015): Hvem velger å få (flere) barn? En analyse av fødselssannsynligheter i Norge de siste 15 årene. SSB, Økonomiske Analyser 4/2015.

5.

Lappegård, L. og Dommermuth, L. (2015): Hvorfor faller fruktbarheten i Norge? SSB, Økonomiske analyser 4/2015.

6.

Dommermuth L., Hart, R. K., Lappegård, T., Rønsen, M. og Wiik, K. Aa. (2015): Kunnskapsstatus om fertilitet og samliv i Norge. SSB, Rapporter 2015/31.

7.

Ellingsæter, A. L. og Pedersen, E. (2014): «Påvirker tillit til familiepolitikken fruktbarheten?». Tidsskrift for velferdsforskning, vol 17, nr. 3, 2014, side 2-13.

8.

Vedlegg 2: Keilman N. (2015): Fødsler og fruktbarhet i Norge. Universitetet i Oslo.

9.

Dommermuth, L., Hart, R. K., Lappegård, T., Rønsen, M. og Wiik, K. Aa. (2015): Kunnskapsstatus om fertilitet og samliv i Norge. SSB, Rapporter 2015/31.

10.

Lappegård, L. og Dommermuth, L. (2015): Hvorfor faller fruktbarheten i Norge. SSB, Økonomiske analyser 4/2015.

11.

Dommermuth, L., Hart, R. K., Lappegård, T., Rønsen, M. og Wiik, K. Aa. (2015): Kunnskapsstatus om fertilitet og samliv i Norge. SSB, Rapporter 2015/31.

12.

Helsedirektoratet (2015): Assistert befruktning. Nedlastet fra: https://helsedirektoratet.no/bioteknologi/ assistert-befruktning.

13.

Begrepene «befruktning utenfor kroppen» og «prøverørsbefruktning» er ikke det samme som «assistert befruktning» I assistert befruktning inngår også inseminasjon med egen eller donert sæd. Antall barn født etter assistert befruktning i 2010 i Norge er ifølge tall fra Helsedirektoratet 2241. Tilsvarende tall for 2013 er 2047.

14.

Bioteknologirådet foreslår legalisering av eggdonasjon i sitt innspill til evalueringen av bioteknologiloven: Evaluering av bioteknologiloven 2014–2015 http://www.bioteknologiradet.no/filarkiv/2015/08/ Evaluering-av-bioteknologiloven.pdf.

15.

Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).

16.

Haagkonferansens rådsmøte, der medlemsstatene deltar, vil ta stilling til det videre arbeidet i 2016.

17.

Den svenske regjering mottok i februar SOU 2016:11 Olika väger til föräldreskap, om bl.a. forslag om å tillate assistert befruktning med kun donerte kjønnsceller. Kravet til genetisk kopling mellom barn og foreldre avskaffes. Utredningen foreslår forbud mot bruk av surrogati og vil ikke utvide reglene for å erkjenne utenlandsk fastsetting av morskap, farskap eller foreldreskap. Utredningen inneholder relevante og forskningsbaserte drøftinger om etiske problemstillinger knyttet til menneskelig reproduksjon.

18.

Dommermuth, L., Hart, R. K., Lappegård, T., Rønsen, M. og Wiik, K. Aa. (2015): Kunnskapsstatus om fertilitet og samliv i Norge. SSB, Rapporter 2015/31.

19.

Op.cit.

20.

SSB (2014b): Økonomiske analyser. 4/2014, SSB.

21.

McClimans, E. L., Aune, H. og Ranheim, M.R. (2014): Utredning av behovet for et utvidet vern mot diskriminering på grunn av alder. PricewaterhouseCoopers AS. 2014.

22.

Oslo Economics (2016): Utredning av kostnader og nytte av et vern mot aldersdiskriminering utenfor arbeidslivet. Utarbeidet for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

23.

Finansdepartementet (2016): Ved et vendepunkt – fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Produktivitetskommisjonens andre rapport. NOU 2016: 3.

24.

Hansen, T. og Slagsvold, B. (2015): «Late-Life Loneliness in 11 European Countries: Results from the Generations and Gender Survey.» Social Indicators Research. An International and Interdisciplinary Journal for Quality-of-Life Measurement, Volume 124.

25.

http://www.nrk.no/norge/norske-eldre-er-de-minst- ensomme-i-europa-1.12576058, publisert 1.10.2015.

26.

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om morgendagens omsorg. Innst. 477 S (2012–2013).

27.

Helse- og omsorgsdepartementet.(2013): Morgendagens omsorg. Meld. St. 29 (2012–2013).

28.

Kavli, H. C. og Nadim, M. (2009): Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier. Fafo-rapport 2009:39.

29.

Thorsen, K. og Grassman, E. J. (red). (2012): «Mennesker med utviklingshemming og livsberetninger om livsløp og aldring.» I: Grassman, E. J. og Thorsen, K. Livsløp med funksjonshemming. Cappelen Damm Akademisk.

Til forsiden