Meld. St. 27 (2016–2017)

Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Utfordringer og muligheter for industrien

1 Innledning

1.1 Sammendrag

Regjeringens visjon for en aktiv industripolitikk er:

  • Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon

Dette innebærer at vi må satse grønnere, smartere og mer nyskapende for å gi fremtidig vekst, arbeidsplasser og skatteinntekter. Regjeringen vil legge til rette for vekst i både eksisterende og nye bedrifter og fremme Norge som et attraktivt lokaliseringsland for industriell aktivitet. En stabil økonomisk utvikling og svak krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken.

Norge har en stolt industrihistorie. Vi har mange sterke industrimiljøer og industriens utvikling følger de lange linjer i vår historie knyttet til utnyttelse av våre rike naturressurser, vår evne til kontinuerlig omstilling og kunnskapsoverføring mellom næringer og utnyttelse av nye markedsmuligheter. Vi er en liten, åpen økonomi og vår handel med utlandet har gitt store gevinster.

Vi har sterke fagmiljøer og leverandørvirksomheter i Norge basert på norsk kompetanse, samtidig som vi også innhenter kapital og kunnskap fra utlandet. Flate strukturer, høy grad av tillit og gode sosiale sikkerhetsnett fremmer forbedring, utvikling og omstilling i industrien slik at kompetanse blir tatt videre i ny lønnsom aktivitet.

Industrien bidrar til næringsutvikling i hele landet. Selv om norsk industri domineres av enkeltsektorer er den i dag langt mer mangfoldig enn tidligere. Mens det tidligere var en hjørnesteinsbedrift som ofte dominerte i enkelte lokalsamfunn ser vi nå at det mange steder er utviklet et samspill mellom et bredere mangfold av virksomheter og ulike forsknings- og utdanningsmiljøer. Andre bidrag som ikke så ofte trekkes fram er industriens rolle som teknologiutvikler og leverandør for andre virksomheter og industriens rolle som pådriver for teknologiutvikling i andre næringer. Industrien og de ringvirkninger den skaper er derfor fortsatt av stor betydning for Norge som nasjon og de mange lokalsamfunn over hele landet.

Industrien bidrar til å bygge vår velferd. Vi må bygge videre på de sterke industrimiljøer og bedrifter vi allerede har. Vi trenger også utvikling av ny lønnsom næringsvirksomhet som bidrar til høy samlet verdiskaping. Vi trenger bedrifter – både eksisterende og nye – som klarer å utnytte gode samlede rammevilkår, kompetent arbeidskraft og omfattende teknologi- og markedsmuligheter til å skape ny virksomhet og arbeidsplasser i Norge.

Norsk næringsliv er i endring. Fortsatt globalisering og aldrende befolkning påvirker de nasjonale og internasjonale rammevilkårene som norsk industri står overfor. Petroleumsvirksomheten er av stor betydning for norsk økonomi. Selv om petroleumsvirksomheten vil være viktig for norsk økonomi i mange tiår fremover, vil etterspørselen fra næringen ikke lenger i like sterk grad bidra til å trekke opp aktiviteten i fastlandsøkonomien. Vår fremste utfordring vil være å styrke øvrig privat næringsliv og legge til rette for vekst og sysselsetting i konkurranseutsatt sektor. Flere næringer må bidra til dette og industrien blir viktig. Samtidig har vi klimautfordringer som krever at samfunnet, både i Norge og internasjonalt, omstilles i retning av mer bærekraft og til å bli lavutslippsamfunn. Vi må tenke grønnere og mange av morgendagens lavutslippsløsninger vil måtte finne sine løsninger i, eller i samarbeid med, industrien.

Parallelt står vi overfor en teknologisk utvikling innenfor digitalisering og andre muliggjørende teknologier som over tid endrer norsk industri slik vi kjenner den. Det skjer i hurtig tempo. Det tas i bruk nye materialer, og prosesser endres, automatiseres og digitaliseres. Dels handler det om mer effektiv, mer presis og mer automatisert produksjon; dels om nye produkter, nye verdikjeder og nye forretningsmodeller. Sammen med vår industrielle kompetansebase, gir utviklingen mange nye industrielle muligheter.

Teknologiutviklingen reduserer lønnskostnadenes betydning for hvor bedriftene velger å produsere. Det blir mer fremtredende å vektleggeleveringstid, kvalitet, fleksibilitet, utviklingsmuligheter, nærhet til kompetansemiljøer, leverandører og kunder. Utviklingen gir nye muligheter for hjemflagging av industriell aktivitet til et høykostandsland som Norge, noe vi allerede ser.

Med dette bakteppet legger regjeringen nå frem den første industrimeldingen siden 1981. Da som nå står teknologiutviklingen sentralt. Men den gang var situasjonen litt annerledes. Norge var inne i en periode hvor oljevirksomheten og industriens aktivitet knyttet til dette vokste sterkt. Flere andre næringer opplevde store strukturelle endringer som følge av sterk konkurranse fra lavkostland og den norske industristrukturen var langt mindre mangfoldig enn i dag. Selv om miljøbevisstheten var økende, var klimautfordringene ikke et like sentralt spørsmål.

I Norge har vi lykkes godt med å skape store verdier, noe som har gitt oss et velferdsnivå som er blant de fremste i verden. Vi produserer varer og tjenester effektivt og av høy kvalitet og har samtidig en god posisjon i flere viktige markeder. Norske virksomheter har spisskompetanse på ulike felt, noe som er utviklet gjennom mange år med forskning, utvikling og praktisk erfaring. Vi har dessuten en sterk industrikultur basert på tillit, inkludering og samarbeid, noe som fremmer forbedring, utvikling og omstilling. Vi har ansatte i industrien som er kompetente, som samarbeider og legger vekt på å unytte mulighetene for lønnsom virksomhet.

De neste tiårene kan velstandsveksten slik vi kjenner den bli utfordret. Gode velferdsordninger er avhengig av en god balanse mellom dem som bidrar inn til offentlige budsjetter og dem som mottar ytelser. Vi må skape større verdier og industrien må bidra.

Behovet for omstillinger vil øke og det skaper både utfordringer og muligheter. Norske næringer og bedrifter har alltid måtte endre seg og næringslivet er i dag radikalt forandret fra 40–50 år siden. Over tid har omstillingen bidratt til en formidabel produktivitetsvekst i industrien. Teknologiutviklingen endrer produksjonsprosesser, produkter, tjenester, forretningsmodeller og handelsmønstre. Nye aktører kommer inn og utfordrer posisjonen til etablerte virksomheter. Utviklingen vil endre arbeidsmarkedet. Nye arbeidsoppgaver vil komme til, mens andre arbeidsoppgaver vil bortfalle eller automatiseres. Krav til kompetanse vil endres. I tillegg til endringer som kan tilskrives digitaliseringen og utviklingen av muliggjørende teknologier, skal vi bevege oss fra særstilling til omstilling. Flere norske virksomheter enn før må hente sitt inntjeningsgrunnlag i markeder utenfor petroleumsnæringen. Samtidig må virksomheter i alle næringer legge til rette for bærekraft og lavutslippsløsninger.

Viljen til å ta i bruk ny teknologi er stor og vi har en digital infrastruktur som gir gode verdiskapingsmuligheter. Vi har flere godt utviklede klynger og nettverk som er basert på utnyttelsen av naturressursene i havet og på land. Næringsklyngene har både spisskompetanse, overblikk og en samarbeidskultur som kan gi grunnlag for videre vekst.

Vi må håndtere både utfordringer og muligheter på klima- og miljøområdet. Norsk industri har allerede i betydelig grad lykkes å tilpasse seg stadig strengere utslipps- og forurensningskrav gjennom å ta i bruk smartere produksjon, nye tekniske løsninger og bruk av ny teknologi. Innsatsen for mer klima- og miljøvennlig produksjon fortsetter. Dette vil bidra til økt grønn konkurransekraft og kan være positivt for norsk industri i så vel nasjonale som globale markeder der miljøhensyn tillegges stadig mer vekt.

Gårsdagens løsninger vil ikke være tilstrekkelige for dagens og morgendagens utfordringer. Vi må hele tiden tenke smartere og være mer nyskapende. Regjeringens ambisjon er at Norge skal være en ledende kunnskapsdrevet industrinasjon. Norge trenger flere høyproduktive næringer og arbeidsplasser i fremtiden. Næringer som kan finansiere et fortsatt høyt velferdsnivå.

Regjeringens næringspolitikk er størst mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Regjeringens politikk overfor industrien skal bidra til det samme hovedmålet. Regjeringen vil bidra til at norsk næringsliv og industri har gode rammevilkår. Det er flere kjennetegn ved industrien som gjør den annerledes sammenlignet med andre sektorer i Norge. Den har sterk lokal forankring, samtidig som den i stor grad opererer i globale markeder. Den er i høy grad eksportrettet og lever hver dag i en tøff internasjonalt konkurranse, noe som krever kontinuerlig omstilling og forbedring. Vår frontfagmodell gjør at lønnsutviklingen legger premissene for resten av lønnsnivået i Norge, og slik påvirker den også andre sektorer og samfunnet som helhet. Regjeringens satsing på forskning og innovasjon treffer industrien. Industrien har en høy andel midler til forskning og utvikling noe som gjør den godt rustet til hente hjem høyteknologisk produksjon til Norge. Alt dette er tema som vil være sentrale når regjeringen setter søkelys på dagens og fremtidens industri i Norge.

Norge skiller seg ut ved at vår industri allerede fra starten av har vært basert på fornybar energi. Dette har gitt oss et unikt fundament for utvikling av industrien. I overgangen til lavutslippssamfunnet vil industrien ha en sentral rolle i å utvikle nye og smartere løsninger som kan erstatte aktiviteter som i dag medfører utslipp.

Regjeringen legger til rette for næringslivet gjennom gode rammevilkår som støtter opp under utviklingen av ny aktivitet og økt verdiskaping. Regjeringen har prioritert vekstfremmende skatte- og avgiftslettelser til norske bedrifter og vanlige arbeidstakere. Bevilgningene til næringsrettet forskning og innovasjon er økt kraftig. Og vi har lagt til rette for raskere bygging av vei og bane. Regjeringen har i tillegg satset på forenkling og digitalisering slik at bedriftene skal kunne bruke mindre tid på rapportering og mer tid på å skape verdier og arbeidsplasser.

Høy sysselsetting og velstandsvekst fremover krever en økonomisk politikk som legger til rette for forbedring, nyskaping og omstillinger, ikke for bevaring av gamle strukturer og produksjonsformer. Skattenivået bør derfor fortsatt reduseres, og infrastrukturen, offentlige reguleringer og utdanningssystemet må utformes slik at de gir bedriftene konkurransedyktige rammebetingelser.

Norge er allerede en ledende industrinasjon innenfor olje- og gassvirksomhet og regjeringen vil legge til rette for at Norge skal fortsette å være dette i lang tid fremover. Norge er også en ledende industrinasjon innenfor sektorer som bygger på våre naturressurser i hav og på land ; som kraftintensiv industri, maritim og marin virksomhet. Vi har flere sektorer med stort potensial for å bidra til fremtidig verdiskaping. Vi har en globalt ledende petroleumsrettet leverandørindustri som fortsatt har store muligheter til å gi et vesentlig bidrag til fremtidig velferd, og det er nye muligheter for industriell utvikling med utgangspunkt i forventet vekst i havnæringene. Vi har en unik prosessindustri som kan utnytte god tilgang på fornybar energi. For å styrke dette må vi utnytte våre fortrinn og bygge videre på kunnskap og erfaringer vi har opparbeidet.

Norge har forutsetninger for fortsatt vekst innenfor flere andre sektorer hvor vi har naturressurser som for eksempel fisk, mineraler og skog. Disse ressursene vil på hver sin måte være viktig i overgangen til et høyteknologisk samfunn, lavutslippssamfunnet og til en mer biobasert økonomi.

Vi ser også interessant utvikling innenfor kunnskapsdrevende områder som IKT og digitalisering, helse, bioteknologi og kreative næringer, hvor vi på noen områder har kunnskaps- og forskningsmiljøer som er langt fremme på sine felt, og hvor potensialet for videreutvikling er stort.

For å være en ledende industri- og teknologinasjon må vi både bygge på det vi har og tenke nytt. I tillegg til de allerede nevnte naturressursene er norsk industri utstyrt med kompetente medarbeidere, høyt digitalt utviklingsnivå og sterke klynger og nettverk i en rekke sektorer. Vi er gode på kontinuerlig forbedring og de teknologiske endringene passer et norsk næringsliv. Det gir gode muligheter for utvikling av nye bedrifter og nye produkter. Vi har dessuten sterke bedrifter innenfor store deler av industriens bransjer som har potensial for vekst. Vi har dermed alle forutsetninger for å nå vår visjon om at Norge skal være en ledende industri- og teknologinasjon.

Regjeringen ser store muligheter for en sterk norsk industri for fremtiden. I denne meldingen presenterer regjeringen de sentrale rammebetingelsene i en aktiv næringspolitikk som vi mener er avgjørende for at industrien skal lykkes i å møte kjente og ukjente utfordringer i tiden fremover:

Bærekraftige rammer

Global oppvarming er en av de store utfordringene i vår tid og kan bare løses gjennom en bred internasjonal dugnad. Spredning av miljøgifter, tap av biologisk mangfold, lokale forurensinger og press mot vannressurser utgjør også alvorlige problem. Klarer vi ikke å ivareta miljøhensynene og omstille oss til et lavutslippssamfunn i tide, risikerer vi store negative konsekvenser for verdiskapingen og for samfunnet. Industrien har en særskilt rolle å spille som leverandør av klimavennlige løsninger her hjemme og internasjonalt, og har betydelige egne utslipp som må håndteres. En god og bærekraftig løsning på utfordringene i industrisektoren vil være et vesentlig bidrag til overgangen til lavutslippssamfunnet.

Regjeringen vil føre en offensiv politikk for å medvirke til grønn omstilling av norsk økonomi og arbeider med en strategi for grønn konkurransekraft for å ruste Norge og næringslivet for en lavutslippsfremtid. Regjeringen vil legge frem en strategi for grønn konkurransekraft i tilknytning til statsbudsjettet for 2018.

Regjeringen vil samtidig bidra til at norsk kraftintensiv industri har gode rammevilkår. Regjeringen vil bidra til å motvirke faren for karbonlekkasje blant annet gjennom videreføring av CO2-kompensasjonsordningen for kraftkrevende industri. Regjeringens ambisjon er at det fortsatt skal være en CO2-kompensasjonsordning etter 2020. Regjeringen vil arbeide for dette.

Regjeringen ønsker å videreutvikle den positive samhandlingen innenfor industrien som har oppstått i forbindelse med utarbeidelsen av veikartet for prosessindustrien og vil derfor etablere et samhandlingsform kalt Prosess21. Prosess21 får i hovedoppgave å vurdere nærmere hvordan vi best kan få til en utvikling i retning av minimale utslipp og bærekraftig vekst fra prosessindustrien som opererer i sterk internasjonal konkurranse og som leverer miljøprodukter for andre næringer i inn og utland.

Regjeringen vil følge opp satsingen på å profilere norske, grønne løsninger for økt eksport og for å tiltrekke internasjonale investorer til Norge, etter inspirasjon fra danske State of Green. Regjeringen vil også styrke Norges profil som ledende havnasjon.

I tillegg vil regjeringen bruke finansielle virkemidler som avgifter og støtteordninger for å fremme energieffektivisering, utvikling av miljøteknologi og andre investeringer som bidrar til reduserte klima- og miljøskadelig utslipp. Regjeringen har allerede styrket Miljøteknologiordningen med over 274 mill. kroner siden den tiltrådte i 2013 og bevilgningen i 2017 er den største noen sinne. Videre er det betydelige midler til miljørettede forskningsprosjekter gjennom Norges forskningsråd og regjeringen har styrket satsingen på miljøvennlig skipsfart.

God tilgang på kapital

Tilgang på kapital en er viktig forutsetning for utvikling og omstilling av næringslivet. Mye tyder på at det i sum ikke er mangel på kapital i Norge, men særlig små og mellomstore bedrifter kan tidvis oppleve det som utfordrende å få kontakt med investeringsvillig kapital. Regjeringen vil nå sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere om forventet lønnsomme prosjekter i Norge har tilstrekkelig tilgang til kapital.

Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at lønnsomme virksomheter har tilgang til kapital. I denne regjeringsperioden har regjeringen derfor redusert skatter og avgifter med om lag 21 mrd. kroner ved å senke selskapsskatten, personskatten og formuesskatten. Arveavgiften er fjernet, noe som letter likviditetsbelastningen ved eierskifter.

Regjeringen har styrket en rekke av de offentlige ordningene for risikoavlastning til innovative prosjekter, blant annet ved å bevilge penger til nye landsdekkende såkornfond og øke rammene for innovasjonslån i gjennom Innovasjon Norge i statsbudsjettet for 2017. Regjeringen vil nå innføre en SMB-rabatt i Norge, noe som innebærer reduserte kapitalkrav for bankers utlån til små og mellomstore bedrifter. Regjeringen vil også innføre en ordning med skatteinsentiver for langsiktige investeringer i oppstartsselskap.

For å legge til rette for at norske bedrifter skal lykkes i internasjonale markeder vil regjeringen nå utvide GIEKs tilbud av eksportgarantier til også å omfatte garantier for investeringer i Norge som bidrar til økt eksport. Regjeringen vil også utarbeide en strategi for eksport og internasjonalisering for å sikre at norske bedrifter har gode og konkurransedyktige rammebetingelser, slik at de er godt rustet for å møte omstillingsutfordringer og en tøff internasjonal konkurranse. Regjeringen vil utvikle Invest in Norway for å tilrettelegge for internasjonale investeringer i Norge og gjøre Norge til et mer attraktivt land å investere i. I eksportstrategien vil regjeringen vurdere å opprette et Globalt Vekstprogram for å øke norsk eksport gjennom å gi norske vekstbedrifter kompetanse i hvordan de skal skaffe seg markedsandeler internasjonalt.

God tilgang på kompetanse

For å nå våre ambisjoner kreves oppdatert kunnskap på alle nivåer i bedriftene. Den økende digitaliseringen og utviklingen av nye digitale teknologier påvirker hvordan bedrifter, logistikk og verdikjeder organiseres og hvordan bedrifter utvikler relasjoner til kundene. Norsk industri er avhengig av å ha de mest kompetente og produktive medarbeidere i verden innenfor sine fagområder. Regjeringen vil derfor styrke samhandlingen mellom utdannings- og kompetansepolitikken og næringspolitikken for å bidra til god verdiskapingsevne i fremtidens industri.

Regjeringen vil bygge videre på den kunnskapsbasen vi har og legge til rette for kontinuerlig faglig fornyelse i utdanning, forskning og i industrien selv. Regjeringen vil styrke kunnskapsoverføringen og tettere samarbeid mellom næringer for å utløse flere vekstmuligheter og har nylig lagt fram en havstrategi der kompetanseoverføring er sentralt. Regjeringen har styrket satsingen på klynger for å fremme omstilling i næringslivet. Regjeringen vil utvikle dagens klyngepolitikk videre.

Regjeringen vil sette i gang en Digital21-prosess for økt digitalisering i næringslivet. Formålet er å etablere en helhetlig og samlende strategi på tvers av næringer og bransjer. Næringsministeren vil også etablere et samhandlingsforum mellom myndigheter, toppledere i industrien, kunnskapsmiljøer og partene i arbeidslivet for å fremme digitalisering i industrien.

Støtte forskning, innovasjon og teknologiutvikling

Regjeringens vil legge til rette for utvikling av en innovativ, kunnskapsintensiv og konkurransedyktig norsk industri, som kan bidra til at Norge skal bli ett av de mest innovative landene i Europa.

I denne regjeringsperioden har regjeringen styrket budsjettet til næringsrettet forskning og innovasjon med om lag 3 mrd. kroner, inkludert beregnet skattefradrag for Skattefunnordningen. Regjeringen har satset på brede programmer der konkurransen om midlene er stor. Dette er virkemidler med høy innovasjonseffekt som er godt etablert og kjent. Industrien bruker virkemidlene aktivt og har gode prosjekter som når igjennom i konkurransen om midlene. Regjeringen vil videreføre den kraftige satsingen på næringsrelevant forskning og innovasjon. Regjeringen vil øke bevilgningene til muliggjørende teknologier som bioteknologi, nanoteknologi og IKT. I 2017 bevilger regjeringen 10 mill. kroner ekstra til dette formålet.

Regjeringen vil at offentlige anskaffelser skal være en drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi. Offentlige innkjøpere har stor mulighet til å bidra til nytenkning og utvikling i leverandørmarkedet ved å etterspørre nye og bedre løsninger. Regjeringen vil utvikle en satsing på offentlig-privat innovasjon (OPI) i Innovasjon Norge. Dette kan bidra til å knytte utvikling og innovasjon tettere til offentlige anskaffelser.

Regjeringen legger til rette for at norske industribedrifter får tilgang til infrastruktur og forskerkompetanse som er nødvendig for å få gjennomført gode forsknings- og innovasjonsprosjekter. Regjeringen vil styrke basisbevilgningen til de teknisk-industrielle instituttene. Regjeringen styrker infrastrukturen til næringslivets behov for testing, pilotering, visualisering og stimulering gjennom støtte til å etablering av katapult (testsentre). Regjeringen vil prioritere å øke ordningen dersom den viser seg å være en suksess.

1.2 Om utarbeidelsen av meldingen

Stortinget har gjennom Innst. 266 S (2014–2015) anmodet regjeringen om å legge frem en stortingsmelding om industriens rammevilkår.

Innstillingen trekker frem tre aktuelle temaer for meldingen:

  1. Industriens rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet

  2. Kompetanseoverføring mellom næringer, særlig med tanke på omstilling fra petroleumsrelatert industri

  3. Effektivisering og avanserte produksjonsformer

Bakteppet for disse temaene er ifølge innstillingen at oljeaktiviteten ikke lenger vil være motoren for vår økonomiske vekst, og at vi derfor trenger å øke konkurransekraften i andre næringer enn petroleumsbasert virksomhet. Det påpekes i innstillingen at omstillingsutfordringene som vi lenge har visst ville komme på sikt, har blitt aktualisert også på kort sikt som følge av oljeprisfallet i 2014 og 2015. Det fremheves videre i innstillingen at omstillingen vi skal igjennom av hensyn til klimautfordringene må være bærekraftig og bidra til å gjennomføre det grønne skiftet. Det pekes også på verdiskapingsmuligheter som ligger i økt bruk av automatisert og digitalisert produksjon.

Det sies videre i innstillingen at oppmerksomheten først og fremst må rettes mot en langsiktig omstilling av norsk økonomi. Videre sies det at industrimeldingen skal utfylle andre arbeider knyttet til særskilte næringer eller temaer. Det sies også i innstillingen at meldingen skal involvere bedrifter, organisasjoner og akademia og være et grunnlag for videre drøfting av temaene.

1.2.1 Innspillsmøter og konferanser

I arbeidet med meldingen har regjeringen lagt vekt på å få innspill fra virksomheter og næringsmiljøer over hele landet.

2. mars 2016 inviterte næringsministeren til en større åpningskonferanse i Oslo. Næringsministeren ønsket velkommen sammen med klima- og miljøministeren, og over 100 personer fra næringsliv, organisasjoner, ulike departementer og virkemiddelapparatet deltok. På åpningskonferansen var flere av innlederne opptatt av de mulighetene som ny teknologi gir industrien i form av skreddersøm og raskere omstilling i produksjonen, og utfordringer det gir blant annet i form av behov for kompetanse og innovasjon. Flere pekte på mulighetene den digitale utviklingen gir for en konkurransedyktig industri i et høykostland som Norge. Infrastruktur og testfasiliteter ble av flere fremhevet som et viktig tiltak for å møte industriens behov. Det samme ble kompetanseoverføring fra én næring til en annen.

30. mai 2016 inviterte regjeringen til havkonferansen «Den norske havklyngen» i Bergen. Konferansen samlet mer enn 160 toppledere fra næringslivet, akademia, forskningsmiljøene, organisasjoner og myndigheter til diskusjon om fremtidsmulighetene i havnæringene og hvordan vi kan utnytte disse. Deltakerne ga en rekke innspill til regjeringen på områder hvor Norge kan ta en lederposisjon, hvilke hindringer som ligger på veien, og hvilke tiltak som vil være nødvendig for å utnytte potensialet i havet. Videre utvikling av petroleums- og energisektoren, havbruk, grønn skipsfart, digitalisering og teknologiske nyvinninger med flere bruksområder ble trukket frem som områder hvor Norge kan bli verdensledende i tiden fremover.

I tillegg har næringsministeren hatt tre tematiske innspillsmøter i løpet av sommeren og høsten 2016. I august ble det arrangert et møte på Raufoss som handlet om digitalisering og automatisering. I september ble det arrangert innspillsmøte om det grønne skiftet i Mo i Rana og om kompetanse i Stavanger. På hvert av disse møtene har næringsministeren samlet om lag 20 personer fra næringsliv, akademia, forskings- og innovasjonsmiljøer og andre for en nærmere drøfting av de spesifikke temaene.

Tema for møtet på Raufoss var digitalisering og automatisering. Bakgrunnen for dette som tema er at digitalisering og bruk av ny teknologi innebærer utfordringer, men også muligheter for mer effektiv produksjon og utvikling av nye produkter og tjenester. Det kan skape grunnlag for økt verdiskapning og vekst i norsk industri. Innspillsmøtet samlet representanter fra blant annet romfartsindustri, legemiddelindustri, vareproduserende industri og maritim industri, organisasjoner, akademia og næringsklynger. Mange var opptatt av at økt grad av automatisering og digitalisering gir muligheter for økt kostnadseffektivitet, bedre omstillingsevne og økt innovasjonstakt i norsk industri, som igjen styrker konkurransekraft og kan bidra til økt produksjonskapasitet. Felles infrastruktur for testing og utvikling av nye teknologier og prosesser, ble pekt på av mange. Videre ble også styrking og forenkling av eksisterende innovasjonspolitiske virkemidler og tiltak som fremmer kompetanseoverføring og kompetanseutvikling i industrien, trukket frem som viktige for å styrke konkurransekraften, i møte med tiltagende global konkurranse.

Tema for møtet i Mo i Rana var «det grønne skiftet». Bakgrunnen for temaet var at klima- og miljøutfordringene krever et miljøperspektiv i næringsutviklingen. Innspillsmøtet samlet representanter fra industribedrifter, organisasjoner og politiske aktører. Flere pekte på industriens behov for langsiktige rammebetingelser for å kunne være en bærekraftig industri. Mange av deltakerne fremhevet at vannkraft er sentralt for grønn norsk industri. Staten kan som innkjøper fremme grønt skifte og sirkulær økonomi. Virkemiddelapparatets betydning for fremtidig grønn industri og næringsklyngenes betydning for sirkulærøkonomi var også tema som ble tatt opp på møtet. Aktørene satte også fokus på virkemiddelapparatet og betydningen av kompetente fagarbeidere og ingeniører.

I Stavanger satte næringsministeren kompetanseutfordringer for norsk industri fremover på agendaen. Kompetanse er en nøkkelfaktor for fremtidig verdiskaping. Innspillsmøtet samlet deltakere fra ulike deler av industrien, akademia, utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og klynger. Deltakerne beskrev hvordan kompetansebehov endres og pekte på at kompetansespredning og -overføring er viktig for utvikling og omstilling i industrien fremover. Det ble blant annet pekt på behov for tiltak som understøtter samarbeid og samspill på tvers av fag og mellom aktører. Flere understreket behovet for god fagarbeiderkompetanse og realfag- og digitalkompetanse fremover.

Videre hadde kommunal- og moderniseringsministeren innspillsmøte om industrimeldingen i Molde i september 2016. Der samlet han flere personer fra næringsliv, kunnskapsmiljøer og virkemiddelapparat, og fikk innspill om hvordan forsknings- og innovasjonspolitikken kan legge til rette for omstilling.

I tillegg til disse arrangementene har industriens utvikling og rammevilkår for industrien vært tema på en rekke konferanser og seminarer der ulike organisasjoner og virksomheter har invitert næringsministeren som foredragsholder og diskusjonspartner.

Nærings- og fiskeridepartementet har i løpet av arbeidet hatt kontakt med næringsliv, organisasjoner, FoU-miljøer, virkemiddelapparat og andre departementer. En rekke møter med bedrifter, bransjeorganisasjoner, arbeidslivsorganisasjoner, forskere, forskningsmiljøer, og enkeltpersoner, har gitt faglige innspill knyttet til utformingen av regjeringens politikk for industrien.

1.2.2 Studietur til Tyskland og England

I mars 2016 dro næringsministeren sammen med øvrig næringspolitisk ledelse, representanter fra embetsverket og en delegasjon fra næringslivet i Norge på studietur til Tyskland for å se på hvordan de har arbeidet med digitalisering av industrien. Turen gitt til München og Stuttgart, og blant annet besøkte delegasjonen Göppingen yrkesskole Siemens, Fraunhofer-nettverket, og Daimler og Festo.

I september 2016 dro næringsministeren sammen med en delegasjon med representanter for næringsliv og virkemiddelapparat til London og Coventry for å se på britiske teknologi- og innovasjonssentre for økt innovasjon og verdiskaping, samt hvordan britisk industri, akademia og offentlige myndigheter samarbeider for å utvikle industrien.

1.2.3 Skriftlige innspill

Nærings- og fiskeridepartementet har mottatt en rekke skriftlige innspill til arbeidet. Samlet sett er det kommet om lag 35 skriftlige innspill fra næringsliv, offentlige aktører og næringsmiljøer.

Gjennom innspillene er det gitt synspunkter på og fremmet konkrete forslag som gjelder viktige rammevilkår for norsk industri. Det er kommet innspill om ordninger og rammevilkår som ligger under Nærings- og fiskeridepartementet, men også om rammer som ligger under andre departementer. Det er også kommet flere forslag til nye tiltak.

Innspillene tar opp mange sentrale temaer for den fremtidige utviklingen av norsk industri. Nedenfor gjengis noen hovedpunkter fra innspillene. Innspillene har også inngått i det løpende arbeidet med kapitlene. Som et utgangspunkt for mange av innspillene, blir det lagt vekt på at Norge vil trenge et betydelig innslag av industri også i fremtiden. Det pekes på at industrien har langt høyere produktivitet enn resten av økonomien. Industrien står for en høy andel av eksportinntekten. Industrien har mye kunnskap og kompetanse resten av samfunnet nyter godt av og er avhengig av. Industrien står for en høy andel av de private FoU-kostnadene.

Et startpunkt for en rekke av innspillene er at industrien er i omfattende endring. Det pekes på at høyteknologisk industriproduksjon er ved et veiskille, hvor det å kunne møte en raskere endringstakt blir stadig viktigere for fremtidig konkurransekraft. Innovasjonskapasitet og evne til teknologiadopsjon vil være avgjørende for å sikre industrivinnere.

Det understrekes i mange av innspillene at sentralt for den høye endringstakten i industriproduksjon er digitaliseringen. Norsk industri og næringsliv må gjennom en digital omstilling for å styrke global konkurransekraft og bidra til langsiktig vekst. Digitalisering av industrien gjelder hvilke produkter og tjenester man skal levere, og hvilke metoder man bruker for å fremstille disse. Digitaliseringsutfordringen handler dels om forbedring og fornying av virksomheter gjennom effektivisering og dels om den merverdi teknologien gir når den brukes i møte med nye utfordringer. Noen innspill peker på behovet for et norsk Industri 4.0 eller tilsvarende som vil vektlegge effektivisering gjennom digitale løsninger. Det blir fremhevet ulike dimensjoner som er viktig for å møte den digitale transformasjonen i industrien, blant annet bør IKT-kapasiteten i utdanningssystemet bygges ut og det bør kartlegges hvilken IKT-kompetanse som trengs i norsk industri. Norge har flere ledende bedrifter innenfor tingenes internett og digitale forskningsmiljøer. Det er imidlertid en utfordring å finne arenaer og områder hvor de beste digitale løsningene møter det som er industriens faktiske behov.

Kompetanse, både på det digitale feltet og ellers er grunnleggende for all satsing på industri fremover. Det pekes på at uten et høyt kompetansenivå i naturvitenskapelige og teknologiske fag vil ikke Norge overleve som industrinasjon. Skal bedriftene evne å møte en svært høy endringstakt, stiller det store kompetansekrav til ledelse og ansatte. Det pekes i innspill på at det er avgjørende at bedriftenes strategiske ledelse med hensyn til særlig digital endring styrkes. Det pekes videre på at de ansattes kompetanse i fremtidens industri vil bli enda viktigere og at man må utdanne og skolere fremtidens fagarbeidere til å møte behovene som kommer. Det er ut ifra industriens behov blant annet viktig å heve attraktiviteten til yrkesfaglige utdanninger. Den nye kunnskapen må komme både fra industriens egen teknologiutvikling og fra hele utdanningssystemet. Livslang læring er avgjørende i en situasjon med svært høy endringstakt. På IKT-området blir det fremhevet at det er viktig å heve kompetansen både i utdanningssystemet og hos arbeidstakerne i industrien. Det blir også pekt på at det å gjøre teknologisk kompetanse tilgjengelig og anvendbar for de mange mindre bedrifter i industrien og øvrig næringsliv, er en utfordring som må møtes nå.

På samme måte som kompetanse, så er forskning avgjørende for fremtidig verdiskaping i industrien. Det pekes på at næringsrettet forskning må prioriteres. Det blir videre fremhevet at en økt andel av de samlede forskningsmidlene bør gå til å støtte opp under anvendt og brukerstyrt forskning og at industrien og bedriftene må stå for en større del av denne forskningen. Det pekes på at samarbeidet mellom næringslivet og forskningsinstitusjonene er viktig for å bidra til utvikling av næringsliv på områder hvor Norge har en internasjonalt konkurransedyktig posisjon. Det blir også pekt på at mer av forskningen bør vris over mot naturvitenskap og teknologi. Noen peker også på at den grønne omstillingen bør føre til større endringer i hvordan vårt forsknings- og innovasjonssystem fungerer.

Behovet for myndighetenes bidrag og styrking av virkemiddelapparatet og virkemidler blir pekt på. Det gjelder både generelt og med hensyn til industriens rolle i å møte klimaforpliktelsene fremover. Det kan ifølge noen av innspillene være behov for bedre samordning av virkemidlene. Flere av innspillene trekker frem betydningen av industrinære testsentre (katapultsentre). De vil kunne styrke koblingen mellom forskning, innovasjon, kompetanse og opplæring. Dagens støtteordninger til pilotering, demonstrasjoner og simulering kan være gode for mange formål, men er for snevre eller for små for å dekke bredden i industriens behov. Behovene for pilotering, testing og visualisering forsterkes gjennom den rivende utviklingen innenfor robotisering, automatisering og kunstig intelligens. Det blir pekt på at det er positivt at man vil arbeide med etablering av en Norsk katapult. Det blir videre pekt på at med den digitale transformasjonen vil mange bedrifter ha behov for kompetansetiltak og strategisk planlegging. Da vil etablering av et toppindustrisenter kunne ha en viktig rolle, ikke minst for små og mellomstore industribedrifter. Man trenger å samle kompetanse og etablere en nasjonal arena for samhandling. Et toppindustrisenter kan samle og dele kunnskap, erfaringer, teknologier, forretningsmodeller og kompetanse i partnerskap mellom aktører innenfor norsk industri, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og klynger. Det pekes videre på at satsing på klyngene som omstillingsmotor vil være viktig for å øke innovasjonshastigheten gjennom spredning av teknologi på tvers av regioner og bransjer.

Industriens rolle i omstillingen til lavutslippssamfunnet og sikring av grønn konkurransekraft står sentralt i mange av innspillene. Det legges vekt på at mange norske industribedrifter har arbeidet lenge med og investert i økt energieffektivitet, lavere utslipp og utvikling av grønn innovativ teknologi. En videre satsing på dette vil bli enda viktigere utover. Den videre utvikling mot et lavutslippssamfunn i 2050 krever langsiktige og forutsigbare rammevilkår for industrien. Det offentlige må bidra med risikoavlastning og virkemidler som fører til at Norge og norsk industri fortsatt kan ligge i front med miljø- og klimariktig teknologiutvikling. For å fremme et grønt skifte med utgangspunkt i industrien og næringslivet, må det offentlige bidra til å stimulere teknologiutvikling, etterspørre nye grønne løsninger og fremme velfungerende markeder. Det blir pekt på at Norge har en ledende posisjon i sentrale industrier som er og vil være viktige i en videre grønn teknologiutvikling, med blant annet en stor leverandør- og maritim industri, en sterk prosessindustri og en veletablert mineralnæring. Norge har store naturgitte fortrinn som vil ytterligere styrke biobaserte næringer til havs og på land. I Europas videre utvikling mot lavutslippssamfunnet vil etterspørsel etter både naturgass og ren elektrisitet være sentrale brikker. For prosessindustrien fremmes forslag om å etablere et overordnet strategisk organ, Prosess21. Det pekes videre på at Norge har gode programmer og støtteordninger for å fremme klimateknologi og teknologiutvikling mer generelt, både under NFD og andre departementer.

Flere av innspillene trekker også frem betydningen av offentlige anskaffelser som virkemiddel for industriutvikling og fremme av innovasjon. Det blir blant annet pekt på at i dag blir en svært liten del av slike anskaffelser bevisst brukt til å fremme innovasjon og industriutvikling. Man mener at Norge bør bli et ledende land innenfor innovative offentlige anskaffelser som også fremmer klima- og miljøvennlige og digitale løsninger gjennom disse anskaffelsene.

Et annet verdifullt underlagsmateriale i arbeidet har vært utviklet av initiativet Industri Futurum hvor en rekke bedrifter har gått sammen for å utvikle fremtidens industri. Initiativet startet for flere år siden hvor Norsk Industri har tatt et ansvar for å utvikle arbeidet. Gjennom arbeidet forsøker man finne ut av hva som skal til for å bli en av fremtidens industrivinnere.

1.3 Om innholdet i meldingen

Del 1 av meldingen består av kapittel 2 til 6 og denne delen er en beskrivende omtale av næringspolitiske forutsetninger. Kapittel 2 gir en oversikt over viktige strukturer i norsk næringsliv og industrien. Kapittel 3 beskriver hvilke fortrinn og konkurranseevnefaktorer norsk næringsliv og industri har. Kapittel 4 går igjennom sentrale trender som synkende transport- og kommunikasjonskostnader og globalisering, aldrende befolkning, miljø- og klimaproblemer og avtagende petroleumsaktivitet. Kapitlet beskriver også den økonomiske utviklingen i Norge og internasjonalt. Kapittel 5 beskriver den teknologiske utviklingen og peker på utfordringer og muligheter den gir for norsk industri. Kapittel 6 gjennomgår hva en rekke utvalgte land gjør for å møte utviklingen.

Del 2 av meldingen beskriver norsk politikk for å møte utviklingen. Kapittel 7 presenterer regjeringens næringspolitikk for omstilling og bærekraftig vekst på kort og lang sikt. I kapittel 8 omtales miljø- og klimautfordringen og det grønne skiftet nærmere. I kapittel 9 gjennomgås regjeringens kapitalmarkedspolitikk og sentrale deler av arbeidet med internasjonalisering. I kapittel 10 omtales regjeringens arbeid med å fremme utvikling av kompetanse både i utdannings- og kompetansepolitikken og i næringspolitikken. I kapittel 11 gjennomgås regjeringens politikk for forskning, innovasjon og teknologiutvikling.

I kapittel 12 omtales meldingens økonomiske og administrative konsekvenser.

2 Om norsk næringsliv og industrien

Om industribegrepet i meldingen

Hva som er definisjonen på industri har endret seg over tid. Betegnelsen «industri» kommer fra latin og betyr «flid». I tidligere oppslagsverk er industri beskrevet som næringsvirksomhet som består av bearbeidelse av råstoff – særlig fabrikkmessig produksjon eller foredling. I Industriavdelingen i tidligere Industridepartementet, som ble nedlagt årsskiftet 1987/1988 og erstattet av Næringsdepartementet, var det en tydelig bransjemessig tilnærming til industribegrepet. Industriavdelingen bestod av fire bransjekontor for henholdsvis kjemisk industri, skogsindustri, tekstil- og bekledningsindustri og verkstedindustri. I siste versjon av Statistisk Sentralbyrås standard for næringsgruppering, SN 2007, er industri definert som fysisk eller kjemisk omdanning av materialer, stoffer eller deler til nye produkter, også om produkter som selges fra det stedet der det produseres. Industribegrepet omfatter også montering av deler til ferdig produkter, gjenvinning av avfall, spesialisert vedlikehold og reparasjon av produkter, industrielle maskiner samt installasjon av industrimaskiner og utstyr.1 Standard for næringsgruppering (SN 2007) deler industrien opp i næringsgrupper og er gjengitt nærmere i tabell 2.1 i meldingen.

Det er flere kjennetegn ved industrien som gjør den annerledes sammenlignet med andre sektorer i Norge. Den har sterk lokal forankring, samtidig som den i stor grad opererer i globale markeder. Den er i høy grad eksportrettet og lever hver dag i en tøff internasjonal konkurranse, noe som krever kontinuerlig omstilling og forbedring. Vår frontfagmodell gjør at lønnsutviklingen legger premissene for resten av lønnsnivået i Norge, og slik påvirker den også andre sektorer og samfunnet som helhet.

I stortingsmeldingen om industrien er det et særskilt søkelys på norsk industri uten at industribegrepet avgrenses nærmere. Det er flere årsaker til dette. I mange sammenhenger vil det ikke være hensiktsmessig å avgrense omtalen av utfordringer i meldingen til å gjelde særskilte deler av norsk næringsliv og bransjer ut fra en næringskodeklassifisering. Industrien er en heterogen gruppe, og skillet mellom tjenester og produksjon av fysiske varer er ofte ikke åpenbart. Over tid har mange aktiviteter som tidligere var en del av en industribedrift blitt skilt ut og regnes i dag som tjenester. Like fullt kan denne typen innkjøpte tjenester være essensielle deler av industrivirksomheter og av stor betydning for bedriftenes konkurransekraft. Ny teknologi, eller nye måter å anvende teknologien på, kan øke tjenesters betydning for industrien, både når det gjelder organisering av produksjonsvirksomheten og innholdet i industriens leveranser.

Viktige økonomiske og teknologiske trender påvirker store deler av næringslivet og i mange tilfeller hele samfunnet. Eksempelvis har store deler av norsk næringsliv på en eller annen måte hatt leveranser inn mot petroleumsvirksomheten, som over tid har vært en syklisk bransje. Derfor påvirkes flere næringer og virksomheter av reduserte innvesteringer i petroleumssektoren selv om investeringene fortsatt er historisk på et høyt nivå. Også overgangen til lavutslippssamfunnet berører hele næringslivet. Klimavennlige løsninger vil ofte være en sammenkobling av nye varer og tjenester som involverer virksomheter i og utenfor industrien.

Digitalisering og teknologiske endringer gir grunnlag for utvikling av nye varer og tjenester i bedriftene. Det er nye verdiskapingsmuligheter ved å koble industrielt fremstilte varer med leveranser av tjenesteyting. Varen som skal produseres i fremtiden kommer trolig til å ha større innhold av tjenester sammenlignet med i dag hvor det fysiske produktet ofte er det eneste som leveres fra industribedrifter. Mens produksjon av varer tenderer til å bli generiske over tid, synes tjenester å være et område hvor bedrifter kan differensiere seg og har muligheter for å ta seg bedre betalt, og bevege seg oppover verdikjeden. Teknologiske endringer bidrar også til at lønnskostnader får mindre betydning som lokaliseringsfaktor og kan gi nye muligheter for småskalaproduksjon lokalisert nær markedet. Utviklingen kan styrke mulighetene for industriell utvikling i Norge basert på vår kompetanse, vår industrikultur og våre ressurser.

2.1 En næringsstruktur i endring

Norsk næringsliv er i kontinuerlig endring og over tid har næringsstrukturen forandret seg mye. Næringssammensetningen i dag er radikalt forandret fra for eksempel 40–50 år siden. Endring av økonomiske rammebetingelser, ny teknologi, endringer i organisasjonsformer og skiftende etterspørsels- og konkurranseforhold medfører at noen bedrifter og næringer vokser mens andre får redusert betydning. Over tid dreier dette seg om en formidabel omstilling.

Omstilling er altså ikke noe nytt, men årsakene kan endre seg over tid. Omstillingstempoet har økt, blant annet som følge av innføring av ny teknologi og ved at de teknologiske endringene kommer raskere. En stadig mer kompetent arbeidsstyrke i næringslivet gir samtidig muligheter til å kombinere ulike kunnskaper for utvikling av nye varer og tjenester. Krav til mer klimavennlig produksjon og behov for nye lønnsomme arbeidsplasser i mange næringer, innebærer behov for kontinuerlig omstilling.

Som i andre industrialiserte land det er naturlig å sammenligne seg med, har tjenesteytende næringers andel av både sysselsetting og verdiskaping økt. Tjenesteytende næringer er i dag klart størst målt både i sysselsetting og verdiskaping. Nesten all sysselsettingsvekst har skjedd i offentlig sektor eller privat tjenesteyting i den senere tid. Teknologisk utvikling, handel og stadig tettere økonomiske forbindelser med andre land har vært viktige drivkrefter for denne utviklingen. Økt kjøpekraft og høyere levestandard bidrar til økt etterspørsel etter tjenester.

Figur 2.1 viser den store omstillingen næringssammensetningen i Norge har vært gjennom. Om lag 36 pst. av alle sysselsatte på 1930-tallet arbeidet i primærnæringen og 26 pst. i sekundærnæringen. Siden den gang har andel sysselsatte i primærnæringen sunket til om lag 3 pst. og sekundærnæringen til i underkant av 16 pst. i 2016. Tjenestesektoren, også omtalt som tertiærnæringen, har hatt kraftig vekst, fra i underkant av 38 pst. i 1930 til rundt 81 pst. i 2016.2 Framskrivninger gjort av Finansdepartementet viser at trenden sannsynligvis vil vedvare i mange år fremover.

Figur 2.1 Sysselsatte personer, eksklusiv oljesektoren, etter hovednæring. Andel av total sysselsetting

Figur 2.1 Sysselsatte personer, eksklusiv oljesektoren, etter hovednæring. Andel av total sysselsetting

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) og Finansdepartementet

Over tid har omstillingen bidratt til en formidabel produktivitetsvekst i primærnæringene og industrien. Det innebærer at vi produserer det samme med langt færre ansatte. I alle deler av industrien foregår slik effektivisering. I for eksempel aluminiumsindustrien og treforedlingsindustrien har produksjonen av henholdsvis aluminium og papir per ansatt økt betydelig over tid. Selv ved en bedrift som Borregaard, som målrettet har satset på utvikling av flere spesial- og nisjeprodukter, blir det færre ansatte over tid. Til tross for at ansatte i flere næringer har falt, har produksjonen økt eller holdt seg. Antall sysselsatte i industrien har falt med nesten 33 pst. fra 1970 til 2015, mens produksjonen har økt med nesten 150 pst. i samme periode.3 Ved omstilling og mer effektiv utnyttelse av ressursene har industrien og andre næringer gitt et betydelig bidrag til velferdsutviklingen.

2.2 Energisektoren – fornybar energi og olje- og gassutvinning

2.2.1 Fornybar kraftproduksjon – kraftforsyningsektoren

Norge skaper store verdier basert på de fornybare energiressursene, og denne delen av energisektoren er en viktig del av norsk økonomi. Innenlands energiforsyning omsatte for om lag 80 mrd. kroner i 2016. En stor del av inntektene kommer fra produksjon og omsetning av kraft. Eksporten av elektrisitet utgjorde samme år om lag 5,5 mrd. kroner. Kraftforsyningssektoren hadde 17 000 sysselsatte i 2016.4 Bransjen bidrar til store statlige og kommunale inntekter gjennom skatt, avgifter og utbytte. Stabil og god krafttilgang gir grunnlaget for betydelig verdiskaping i andre sektorer. For næringer der energi inngår som en av de største innsatsfaktorene i produksjonen er betydningen av god krafttilgang særlig stor.

Norsk kraftproduksjon er i hovedsak basert på regulerbar klimavennlig vannkraft og har et stort konkurransefortrinn sammenliknet med kraftproduksjon i andre deler av Europa og Norden. Det kommer av at innsatsfaktoren, hovedsakelig vann, ikke har noen innkjøpskostnad, at selve kraftproduksjonen er utslippsfri og kostnaden knyttet til opp og nedregulering er betydelig lavere enn i termiske kraftverk. Den store fleksibiliteten i de norske vannkraftverkene gjør at det er lave kostnader ved å balansere kraftsystemet. Norge står derfor godt rustet til å møte omstillingen i den europeiske kraftsektoren, der andelen uregulerbar produksjon er sterkt økende. Den norske kraftforsyningen har en fornybarandel på 98 pst. og de laveste utslippene i Europa. Egenskapene ved den fornybare kraftproduksjonen i Norge representerer et fortrinn for norsk industri.

Norge var tidlig ute med innføringen av en markedsbasert omsetning for kraft. I dag er alle de nordiske landene tett integrert i et felles kraftmarked, både fysisk, finansielt og regulatorisk. Det nordiske kraftmarkedet er videre integrert i det europeiske kraftmarkedet, og overføringskapasiteten vil øke betydelig frem mot 2030. Krafthandelen bidrar til økt verdiskaping, en mer effektiv utnyttelse av kraftressursene og styrket forsyningssikkerhet.

Norge er nå inne i en periode der det bygges ut mer fornybar kraft enn det er gjort på over 25 år. Det gjennomføres store investeringer i strømnettet. Behovet for investeringer skyldes både nettets alder, innføring av avanserte måle- og styringssystemer (AMS), forbruksvekst, urbanisering, økende effektuttak, økende krav til forsyningssikkerhet og mer fornybar kraftproduksjon. Det foregår samtidig strukturelle endringer i kraftsektoren i Norge. Nettselskaper slås sammen, virksomheter konsentrerer seg om kjernevirksomhet, og den norske kraftbransjen vekker interesse hos en økende andel nye investorer.

Boks 2.1 Kraft- og energipolitikken

Kraftbransjen og energipolitikken for fastlands-Norge mot 2030 er nærmere gjennomgått i Meld. St. 25 (2015–2016) Kraft til endring. I denne meldingen legger regjeringen grunnlaget for en helhetlig energipolitikk der forsyningssikkerhet, klima og næringsutvikling sees i sammenheng for å sikre en effektiv og klimavennlig energiforsyning.

2.2.2 Olje- og gassutvinning

Petroleumsvirksomheten er en bærebjelke i norsk økonomi og vil fortsette å være det i lang fremtid. Den er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi, og bidrar derigjennom til å finansiere velferdsstaten. Virksomheten sysselsatte i 2016 om lag 50 000 personer (utvinning av råolje og naturgass, rørtransport og relaterte tjenester), og sammen med indirekte sysselsatte, om lag 184 000 personer når man tar hensyn til petroleumsrelatert leverandørindustri, handel og tjenestevirksomhet.5 I de senere år har det vært en nedgang i antall sysselsatte i sektoren. Næringen bidrar med arbeidsplasser og nærings-, teknologi, og samfunnsutvikling over hele landet.

Siden petroleumsproduksjonen startet i begynnelsen av 1970-årene, er det blitt produsert olje og gass fra mer enn 100 felt på norsk sokkel. I dag er rundt 80 felt i produksjon, og nye prosjekter og feltutbygginger modnes frem. I løpet av 2016 mottok Olje- og energidepartementet (OED) fem nye planer om utbygging og drift (PUD), og flere er ventet i 2017. Det pågår flere utbygginger, blant annet av Johan Sverdrup-feltet, som er Norges største industriprosjekt i nyere tid. Første byggetrinn alene utgjør investeringer på rundt 100 mrd. kroner.

Selv etter mer enn 50 år med petroleumsvirksomhet har Norge fortsatt betydelige gjenværende petroleumsressurser. Oljedirektoratet anslår at omtrent halvparten av de totale ressursene gjenstår å produsere. Skal de uoppdagede ressursene omgjøres til funn, fordrer det at oljeselskapene leter og gjør nye funn. I 2016 ble det gjort 18 funn på norsk sokkel, hvorav de fleste var i nærheten av eksisterende felt. Dette gjør at funnene raskt kan bli til lønnsomme utbygginger og kan sikre tidskritisk utnyttelse av eksisterende infrastruktur.

Selv om den samlede produksjonen av olje og gass har gått noe ned siden toppåret 2004, har produksjonen stabilisert seg de siste årene. 2016 var det tredje året på rad med økning i oljeproduksjonen og gass produseres på rekordhøye nivåer.6 Norsk gass selges primært til Europa og dekker rundt 20 pst. av EUs totale gassetterspørsel. Det forventes at produksjonen det neste tiåret vil holde seg på om lag de samme nivåene som vi ser i dag. De nye feltene som kommer i drift, kompenserer for lavere produksjon fra eksisterende felt. På lengre sikt avhenger produksjonen av utviklingen i olje- og gassmarkedene, at det gjøres nye funn, at lønnsomme funn utbygges og at lønnsomme prosjekter for økt utvinning på eksisterende felt gjennomføres.

2.3 Viktige deler av industrien er basert på råvarer fra primærnæringene

2.3.1 Fiske, fangst og havbruk

Norsk fisk er en viktig eksportvare. En økende verdensbefolkning innebærer et betydelig potensial for fremtidig vekst i etterspørselen etter sjømat. I 2016 eksporterte Norge sjømat for 91,6 mrd. kroner. To tredjedeler av dette var laks fra havbruksnæringen.

Figur 2.2 Bruttoprodukt i primærnæringer. Faste 2005-priser, mill. kroner

Figur 2.2 Bruttoprodukt i primærnæringer. Faste 2005-priser, mill. kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)

Sjømatnæringens bidrag til BNP i 2014 var 39,6 mrd. kroner og omfatter over 26 000 årsverk.7 Sjømatnæringens andel av den samlede verdiskaping til Fastlands-Norge er på om lag 3 pst. og i dette inngår blant annet fiskeforedling og deler av handelsleddet. Den økende aktiviteten og verdiskapingen i sjømatnæringen gir positive ringvirkninger i mange lokalsamfunn langsmed kysten. Bærekraftig forvaltning av fiskeriene og et bærekraftig havbruk, samt tilgang og kvalitet på råstoffet er av stor betydning for utviklingen av hele verdikjeden.

Fiskeriene i Norge har gjennomgått en sterk effektivisering de siste 25 årene. Den norske fiskeflåten er blant de mest moderne flåter i verden, og de høster av bærekraftige ressurser. Den gjennomsnittlige fangsten per fisker økte med mer enn tre ganger mellom 1990 og 2014. Det er mulig med ytterligere effektivisering ved bruk av blant annet ny teknologi og ved effektivisering av fangstmetoder.

Det drives oppdrett i omkring 160 kommuner, fra Lillesand i sør til Sør-Varanger i nord. Omfanget av oppdrettsnæringen har økt mye den siste tiårsperioden. Mellom 2004 og 2014 ble salget av laks og ørret doblet. Produksjonen av laks og ørret står i dag for mer enn 99 pst. av eksportverdien fra norsk oppdrett.

Sjømatnæringen tar i stadig økende grad i bruk nye teknologier og ny kunnskap for å øke konkurransekraften og verdiskapingen. God omstillingsevne og satsing på innovasjon for å oppnå størst mulig lønnsomhet og verdiskaping, blir stadig viktigere også for sjømatnæringen. Det er fortsatt behov for automatisering av ulike arbeidsintensive operasjoner innenfor foredlingsindustrien. På lengre sikt vil automatisering av produksjonsanlegg på land og om bord på fartøy gi økt fleksibilitet for næringen, til å kunne tilpasse seg store variasjoner i råstofftilgang og til etterspørselen i markedet.

Sjømatnæringen i Norge har naturgitte fortrinn. Den er avhengig av god forvaltning av fiskeressurser, tilgang på egnede arealer og er avhengig av tilgang på kompetent arbeidskraft og kapital. Siden sjømatnæringen eksporter det meste av sin produksjon kan valutasvingninger og endringer i eksportmarkedene bidra til store svingninger i omsetningen.

Oppdrett, fiske av nye arter og mer bruk og optimal utnyttelse av restråstoff fra marine produkter kan bli viktig for sjømatnæringen i fremtiden. Norge har sterke miljøer på leverandørsiden som kan bidra til utvikling i sjømatnæringen. Økt samarbeid med de andre havnæringene kan også bidra til fortsatt vekst.

2.3.2 Jordbruk og skogbruk

Jord- og skogbruk sysselsatte i overkant av 52 000 personer i 2015 og utgjorde rundt 2 pst. av samlet sysselsetting i landet. Jord- og skogbruk stod for i underkant av 1 pst. av totalt bruttoprodukt for landet i 2015, og næringenes andel av samlet verdiskaping er betydelig redusert over tid. Det er jordbruksforetak i 418 av landets kommuner, og jordbruket og matindustrien (ekskl. fiskeindustrien) utgjør om lag 3 pst. av landets samlede sysselsetting. Jordbruket bidrar også til sysselsetting i andre deler av næringslivet.

Skogbruk og tilhørende tjenester sysselsetter om lag 6 000 personer. Bruk av hogstmaskiner og mer rasjonell skogdrift har medvirket til en formidabel effektivisering av hogsten. Den samlede årlige hogsten til industriformål har over tid samtidig vært nokså konstant og skogeierne solgte i alt 10,2 mill. kubikkmeter tømmer i 2015. I tillegg hogges årlig om lag 2–3 mill. kubikkmeter ved til andre formål. Tømmer fra norsk skogbruk gir grunnlag for treforedlingsindustri og trebearbeidende industri. Det er grunn til å tro at behovet for stadig mer klimavennlige produkter vil gi fremtidige næringsutviklingsmuligheter for denne delen av næringslivet.

Ny kunnskap, mekanisering og bruk av ny teknolog har ført til store omstillinger og effektivisering i norsk jordbruk og skogbruk. I løpet av de siste 50 årene har antall årsverk i jordbruket blitt redusert med nesten 80 pst., mens produksjonen har økt med nesten 70 pst.8 En betydelig årsak til effektiviseringen i jordbruket er at manuelt arbeid er erstattet med investeringer i effektivt produksjonsutstyr. Videre skyldes produktivitetsfremgangen utnytting av skalafordeler i primærproduksjonen. Det blir over tid færre og mer spesialiserte aktører i næringen. God omstillingsevne, evne til å ta i bruk ny teknologi og kompetanse, og evne til å utnytte markedsmuligheter, vil i fremtiden ha like stor betydning for denne delen av næringslivet som for industrien og tjenesteytende næringer. Fortsatt automatisering og bruk av roboter og ny teknologi, kan gi grunnlag for økt produktivitet og miljømessige forbedringer i jordbruket. Bruk av ny teknologi og ny kunnskap innebære nye muligheter for utvikling av norske landbruksbedrifter.

Rammevilkårene for landbruket i Norge påvirkes i stor grad av naturgitte forhold, teknologisk utvikling, landbruks- og handelspolitikk og den generelle økonomiske utviklingen. Lønnsomheten i norsk jordbruk påvirkes i betydelig grad av importvernet og støtteordninger innenfor jordbruksavtalen. Endringer i kronekursen har betydning for den kostnadsmessige konkurransekraften både i jordbruk og skogbruk. Svekket kronekurs bidrar til bedre muligheter for eksport både i jordbruk og skogbruk og at utenlandske jordbruksprodukter og tømmer øker i pris i Norge.

Selv om jord- og skogbruk utgjør en relativt liten del av nasjonaløkonomien, har de to næringene relativ stor betydning i enkelte fylker og kommuner. Begge næringene er av vesentlig betydning for verdikjedene for henholdsvis mat og tre. Et effektivt jord- og skogbruk bidrar til å opprettholde næringsmiddelindustrien, treforedling og tre- og trevareindustri og kan få stor betydning for utviklingen av bioøkonomien. Landbruket er påvirket av klimaendringer, og behovet for å redusere Norges utslipp av klimagasser vil påvirke utviklingen i jordbruket.

2.4 Industrien

Norge har en kompetansebasert industri som har god evne til å ta i bruk teknologi. Til tross for et høyt norsk kostnadsnivå, har industrien klart å hevde seg godt i den internasjonale konkurransen på flere områder. Vi har mange sterke industribedrifter innenfor olje og gass, metallurgi, maritim og marin sektor, samtidig som det finnes solide og fremgangsrike bedrifter innenfor alle vesentlige industribransjer.

De aller fleste bedriftene i industrien er små og mellomstore. Stadig flere av disse bedriftene har tatt i bruk avansert teknologi for å oppnå konkurransedyktig produksjon. Mange av de teknologiske trendene kan gi grunnlag for mer fleksibel og distribuert produksjon med lavere kostnader enn tidligere. Billigere roboter, digitalisering og andre nye teknologier kan skape nye muligheter for små og mellomstore bedrifter, for eksempel ved at bedriftene kan produsere små og mellomstore produksjonsserier til lavere kostnader enn tidligere. Ny teknologi gir økt fleksibilitet og nye muligheter for den store underskogen av små og mellomstore industribedrifter, men krever samtidig mer kompetanse og kapital.

Figur 2.3 Utvikling i sysselsetting i industrien og olje og gass i perioden 2000–2016. Antall i 1000

Figur 2.3 Utvikling i sysselsetting i industrien og olje og gass i perioden 2000–2016. Antall i 1000

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD)

Industrisysselsettingen ekslusiv olje og gass er redusert over tid i Norge slik som i mange andre vestlige land det er naturlig å sammenlikne seg med. Nedgangen kan blant annet ses i lys av at industrien har skilt ut en del tjenester, og kjøper disse nå av eksterne tjenesteleverandører i markedet. I slutten av 2015 var sysselsettingen på om lag samme nivå som i 2002/2003. Aktiviteten innenfor petroleumssektoren har samtidig stor betydning for utviklingen av norsk industri. Fra 2014 kom det et brudd i denne utviklingen. Sysselsettingen innenfor utvinning av petroleum avtok noe, og vesentlig lavere oljepriser har medvirket til redusert sysselsetting også i industrien. Dette illustrerer at det er en nær sammenheng mellom aktivtetsnivået på sokkelen og aktivitetsnivået i deler av industrien.

Ved utgangen av 4. kvartal 2016 utgjorde sysselsettingen i industrien i om lag 232 000 personer. Inklusive bergverk og utvinning av olje og gass, utgjorde sysselsettingen ved utgangen av 4. kvartal 2016 i om lag av 287 000 personer. Sysselsettingen i industri, bergverk, og olje- og gassutvinning falt i 2015 og har fortsatt å falle i 2016. Det har i 2015 og 2016 vært størst nedgang innenfor leverandørindustrien rettet mot petroleumssektoren.

Figur 2.4 Utvikling i bruttoprodukt i industrien perioden 2000–2016. Faste 2005-priser, mill. kroner1

Figur 2.4 Utvikling i bruttoprodukt i industrien perioden 2000–2016. Faste 2005-priser, mill. kroner1

1 Leverandørindustri: produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner, verftsindustri og annen transportmiddelindustri, reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr. Prosessindustri: produksjon av papir og papirvarer, oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri, gummivare- og plastindustri, mineralproduktindustri, produksjon av metaller. Forbruksvareindustri: tekstil-, beklednings- og lærvareindustri, trelast- og trevareindustri, trykking og reproduksjon av innspilte opptak, produksjon av møbler og annen industriproduksjon. Næringsmiddelindustrien: nærings-, drikkevare- og tobakksindustri

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB) og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD)

Utviklingen i industrien er preget av betydelig variasjon mellom bransjene. Figur 2.4 viser utviklingen i verdiskapingen for leverandørindustrien, prosessindustrien, næringsmiddelindustrien og forbruksvareindustrien i perioden 2000–2016. Samtidig er det slik at ulike industrigrener og bransjer i stadig større grad glir over i hverandre og at tjenester blir en stadig mer integrert del av industriell virksomhet.

Å arbeide i industrien er noe helt annet i dag enn tidligere. Det er færre i produksjonen enn tidligere. Etablering av nye fabrikker og utvidelse av eksisterende innebærer som regel at det investeres i store beløp per arbeidsplass, og arbeidsplassens innhold bli dermed også annerledes enn tidligere. Dagens industriarbeidere har stort ansvar for blant annet produksjon, maskiner, roboter og styringssystemer der det er investert for store verdier. Det dreier seg om arbeidstakere som samarbeider tett med for eksempel ingeniører, forskere og andre med akademisk kompetanse.

Leverandørindustrien (teknologi-, verksted og leverandørindustri) har siden år 2000 vært «vinneren». Dette skyldes til dels en høy oljepris og et høyt investeringsnivå på norsk kontinentalsokkel og i den internasjonale petroleumsvirksomheten. I 2013 var investeringene på norsk kontinentalsokkel på et rekordhøyt nivå. Norsk leverandørindustri og norsk maritim industri er i stor grad til stede i internasjonale markeder med norsk spissteknologi. Næringen har vært innovativ, gode på å utnytte mulighetene i markedet, og mange leverandørbedrifter har teknologi i verdensklasse.

Fra 2014 snudde dette som følge av blant annet fall i oljeprisen. Det har frem til begynnelsen av 2017 vært en noe nedadgående trend for leverandørindustrien samlet, som følge av reduserte investeringer på norsk kontinentalsokkel og internasjonalt. Samtidig gjennomfører oljeselskapene på norsk sokkel og globalt store kostnadsbesparende programmer. Den petroleumsrettede leverandørindustrien har vist en betydelig omstillingsevne og har styrket sin kostnadsmessige konkurransekraft på kort tid. Betydelige kostnadsreduksjoner i utbyggingsprosjekter medfører at flere prosjekter på norsk sokkel kan bli lønnsomme. Utsiktene til at petroleumsvirksomheten fortsatt vil være av et betydelig omfang, på norsk sokkel og internasjonalt i mange år fremover, innebærer muligheter for utvikling av denne viktige delen av norsk industri.

Prosessindustrien eksporterer nesten hele sin produksjon. Norsk prosessindustri har, blant annet som følge av et høyt norsk kostnadsnivå, satset betydelig på effektivisering av produksjonen og har aktivt tatt i bruk ny teknologi. Dette har medvirket til at norsk prosessindustri har noen av verdens mest moderne produksjonsanlegg. God tilgang på fornybar energi utgjør et fortrinn for prosessindustrien. Mye kan tale for at denne delen av industrien er godt rigget til å kunne utnytte de fremtidige vekstmulighetene i de internasjonale markedene.

Den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien produserer i stor grad for det norske markedet og har hatt en stabil utvikling over tid. Ettersom store deler av næringsmiddelindustrien er rettet inn mot hjemmemarkedet, setter dette begrensninger for vekst. Næringsmiddelindustrien er avhengig av blant annet utviklingen i kjøpekraft, befolkningsvekst og importvernet for landbruksprodukter. Et unntak er sjømatindustrien, som eksporterer nesten hele sin produksjon. Deler av de landbruksbaserte næringsmiddelbedriftene har også eksport.

Forbruksvareindustrien består av et mangfold av bransjer, og er sammensatt av næringer og bedrifter med ulike typer av muligheter og utfordringer. Produksjon av forbruksvarer er samlet noe redusert over tid. Det er grunn til å anta at ulike typer av bedrifter og bransjer innenfor denne delen av industrien kan få økte muligheter ved satsing på for eksempel automatisering, robotisering, design og FoU.

Det er ulik sysselsettingsutviklingen mellom forskjellige deler av norsk industri fra 2000 til 2015 når utvinning av olje og naturgass inkluderes. Den største sysselsettingsveksten har vært i olje- og gassutvinning, hvor det har vært mer enn en dobling av antall ansatte siden år 2000. Olje- og naturgassutvinning har bidratt til sysselsettingsvekst i reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr og produksjon av matallvarer, elektrisk utstyr og maskiner, der begge næringsgrupperinger kan betegnes som en del av leverandørindustrien til petroleumssektoren. For enkelte tradisjonelle eksportnæringer slik som produksjon av papir (treforedlingsindustrien), har det vært til dels betydelig nedgang i sysselsettingen i perioden. Næringsmiddelindustrien har over tid hatt relativt stabil relativ sysselsettingsutvikling. Se tabell 2.1

Tabell 2.1 Sysselsetting i industrien fordelt på næringsgrupper i perioden 2000–2015, målt i 1000 personer. Endring i prosent

2000

2005

2010

2015

Endring 2000–2015

Bergverksdrift

4,0

4,3

4,7

5,1

28 %

Utvinning av råolje og naturgass, inkl. tjenester

25,7

34,8

52,8

59,7

132 %

Utvinning av råolje og naturgass

17,9

19,6

26,8

29,1

63 %

Tjenester tilknyttet utvinning av råolje og naturgass

7,8

15,3

26,0

30,6

292 %

Industri

275,0

244,6

246,7

243,4

-11 %

Nærings-, drikkevare- og tobakksindustri

56,0

49,5

52,2

53,4

-5 %

Tekstil-, beklednings- og lærvareindustri

8,0

5,4

4,8

4,4

-45 %

Trelast- og trevareindustri, unntatt møbler

15,7

15,2

14,4

13,7

-13 %

Produksjon av papir og papirvarer

9,8

7,6

5,6

3,2

-67 %

Trykking og reproduksjon av innspilte opptak

12,3

8,6

7,1

5,9

-52 %

Oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri

16,7

16,6

14,4

13,2

-21 %

Produksjon av kjemiske råvarer

5,7

7,0

6,3

6,0

5 %

Gummivare- og plastindustri, mineralproduktindustri

15,6

15,2

15,6

15,3

-2 %

Produksjon av metaller

15,1

12,7

11,2

10,1

-34 %

Produksjon av metallvarer, elektrisk utstyr og maskiner

63,8

56,9

63,4

67,4

6 %

Verftsindustri og annen transportmiddelindustri

35,2

31,7

28,7

27,2

-23 %

Produksjon av møbler og annen industriproduksjon

16,3

13,5

10,4

8,9

-45 %

Reparasjon og installasjon av maskiner og utstyr

10,6

11,8

18,8

20,7

95 %

Industri total, inkl. olje

304,7

283,7

304,2

308,2

1 %

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)

2.4.1 Prosessindustrien

Prosessindustrien har siden starten av 1900-tallet betydd mye for Norge som industrinasjon, både i form av arbeidsplasser, kompetanse, teknologiutvikling og eksportinntekter. Mange prosessindustribedrifter er hjørnesteinsvirksomheter i lokalsamfunn.

Kraftintensiv industri utgjør en stor del av prosessindustrien. Kraftintensiv industri omfatter metallindustri, kjemisk råvareindustri og treforedlingsindustri. I tillegg består prosessindustrien av bransjene raffinerier, kjemiske produkter, sement, kalk og gips, samt produksjon av en del mineralske stoffer. De fleste av bedriftene produserer halvfabrikata som aluminiumsbarrer, silisium, ferrolegeringer, plastråstoffer, papp, papir og sement. Bedriftene har tradisjonelt vært lokalisert nær naturressurser slik som skog og vannkraft. Innslaget av utenlandsk eierskap har lenge vært høyt i prosessindustrien, og i dag er en stor andel av de norske prosessindustribedriftene eid av globale industrikonsern.

Prosessindustrien produserer i stor grad homogene globale handelsvarer, og det meste av produksjonen eksporteres. Flere av virksomhetene importerer innsatsfaktorer, for eksempel mineralressurser, fra områder langt fra fabrikkene i Norge. I mange tilfeller settes produktprisen på internasjonale børser, som for eksempel London Metal Exchange. Virksomhetene er konkurranseutsatt, og det er begrensede muligheter til å ta en høyere produktpris over tid i markedet uten å miste kunder.

Prosessindustrien står for en betydelig del av eksportverdien fra norsk fastlandsindustri. I de senere år har eksporten fra prosessindustrien utgjort årlig om lag 20 pst. av samlet eksportverdi. Prosessindustrien er samlet sett den største forbrukeren av norsk vannkraft med et årlig kraftforbruk på om lag 35 TWh.

For å styrke konkurransekraften satser prosessindustrien på kontinuerlig effektivisering av produksjonen. Ny teknologi har gjort det mulig å videreutvikle og øke produksjonen uten at bedriftene bruker mer elektrisk kraft i dag enn for 25 år siden. Norsk prosessindustri er blitt svært energieffektiv. Effektivisering og utvikling av ny teknologi har industrien i stor grad gjennomført i tett samarbeid med forskningsmiljøer og utdanningsinstitusjoner. Dette forsterkes ved at industrien selv har sterke forskningsmiljøer, blant annet knyttet til industribedriftenes egne forskningssentre. Norsk industri har også tilpasset seg stadig strengere miljøkrav om forurensende utslipp, kjemikaliebruk m.v. De sterke kompetansemiljøene som er i prosessindustrien, vil være viktig for industriens utvikling fremover.

Prosessindustrien har lenge utviklet teknologi for lavere klima- og andre miljøutslipp, og mer effektiv energibruk. Arbeidet med utvikling og implementering av ny prosessteknologi fortsetter, og industrien er på denne måten godt posisjonert for videre bidrag til lavutslippssamfunnet. En stor del av industriens utslipp er knyttet til prosessene som brukes. Store reduksjoner i disse utslippene krever betydelig teknologiutvikling, herunder utvikling av nye prosesser, omlegging fra fossil til fornybar energi og implementering av fangst og lagring av CO2. I «Veikart for prosessindustrien»9 som er utarbeidet av Norsk Industri, blir det omtalt teknologiske muligheter som gjør at visjonen om nullutslipp i 2050 kan oppnås.

I et lavutslippssamfunn vil det være behov for økt etterspørsel etter produkter med lite karbonavtrykk. Norsk prosessindustri utvikler og leverer mange innsatsvarer til slike produkter. Det kan blant annet gjelde produkter som krever mindre energi ved bruk, for eksempel lette transportmaterialer eller produkter basert på fornybare materialer.

Metallindustrien er en betydelig del av prosessindustrien. Primæraluminium er det viktigste enkeltproduktet og med Hydro og Alcoa som de dominerende selskapene. Det skjer omfattende utvikling av ny teknologi for produksjon av primæraluminium i Norge. Hydro bygger blant annet en ny fullskala teknologipilot ved aluminiumsverket på Karmøy. Ambisjonen med pilotprosjektet er å redusere energiforbruket med rundt 15 pst. per kilo aluminium produsert, målt mot verdensgjennomsnittet, og å få produksjon med de laveste CO2-utslippene i verden.

Ferrolegeringsindustrien er en annen hovedgruppe i metallindustrien. I tillegg til produksjon av ulike ferrolegeringer, inkluderes ofte produksjon av silisiummetall i denne næringen. Ferrolegeringsindustrien har betydelig FoU-virksomhet, noe som legger grunnlag for utvikling og produksjon av nye materialer til blant annet solceller, elektronikk og batterier.

I kjemisk råvareindustri produseres blant annet kunstgjødsel, og halvfabrikata basert på petroleum. Produksjon av mineralgjødsel er den eldste delen av norsk kraftintensiv industri, med røtter helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Yara International er verdens største leverandør av mineralgjødsel, og selskapet har et stort produksjonsanlegg for fullgjødsel og kalksalpeter på Herøya i Porsgrunn.

Petrokjemisk industri omfatter produksjon av innsatsvarer som etylen og produksjon av plastråstoffene polyetylen og PVC. Den største delen av petrokjemisk produksjon i Norge ligger i Grenland.

Treforedlingsindustrien produserer et bredt spekter av produkter fra papir, papp og cellulose til produksjon av finkjemiske produkter. Treforedlingsindustrien er en stor avtaker av norsk tømmer, men benytter også returpapir og flis i stor grad. Bransjen har i flere år blitt omstrukturert. Det skyldes dels redusert etterspørsel etter avispapir og overkapasitet i europeisk treforedlingsindustri. Dette har medvirket til flere større bedriftsnedleggelser på 2000-tallet og til at produksjonen er blitt konsentrert om større og mer effektive produksjonsanlegg. Deler av industrien har satset på nye markedsmuligheter ved utvikling av spesial- og nisjeprodukter. Borregaard, som i dag kan betegnes som et avansert bioraffineri, har over lang tid satset på spesial- og nisjeprodukter i stedet for tradisjonelle treforedlingsprodukter og har lyktes med dette.

Bruk av biobaserte produkter kan erstatte fossile innsatsvarer. På sikt er det store muligheter for foredling av biomasse gjennom bioraffinering til biobaserte materialer, kjemikaler og biodrivstoff. Etterspørselen etter biodrivstoff til transportmidler og flyindustrien forventes å øke. Utvikling av bioøkonomien og stimulering til grønt skifte kan gi nye muligheter for utvikling av nye produkter, vekst og verdiskaping innenfor prosessindustrien. Det er viktig at næringsaktørene bidrar til at uttak av råstoff til produksjonen gjøres på en bærekraftig måte som ivaretar hensyn til naturmangfold og andre viktige miljøverdier i skog og kulturlandskap. Det er i den sammenheng behov for å utvikle kunnskap på flere områder. Eksempel på dette er merkeordninger som viser at biomassen som benyttes til produksjonen er bærekraftig og innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Det er også behov for å vurdere hvor mye biomasse av denne typen som til sammen er tilgjengelig for å erstatte fossilt materiale.

2.4.2 Leverandørindustrien (teknologi, verksted- og leverandørindustrien)

Leverandørindustrien består av mange bransjer og flere av disse har betydelig leveranser til petroleumsvirksomheten. Den petroleumsrettet leverandørindustrien har hatt en stor vekst og har over tid utgjort en stadig større andel av denne samlede virksomheten innenfor leverandørindustrien.

Norske leverandører av havbruksteknologi, utstyr og tjenester er blant de mest innovative og teknologisk ledende på sine felt, og flere leverandørbedrifter synes å se muligheter for vekst innenfor havbruk. En betydelig del av leverandørindustrien har sitt utspring fra den maritime virksomheten langs med kysten, og produserer mekanisk utstyr slik som kraner, vinsjer, propeller og motorer, elektronisk utstyr og komponenter, posisjoneringssystemer, livbåter, kjetting og kabler med videre. Maritim leverandørindustri bygger, leverer, og vedlikeholder utstyr og leverer spesialiserte tjenester til alle typer skip, rigger og annen offshorevirksomhet. Maritime næringer omtales nærmere i kapittel 2.7.

Norsk forsvarsindustri består av noen få store og et mindre antall mellomstore og små bedrifter som ofte er underleverdører til de store bedriftene. De to største forsvarsindustrielle miljøene er lokalisert til Kongsberg og Raufoss. Satsing på innovasjon, teknologi og komplette systemløsninger er avgjørende for utvikling av norsk forsvarsindustri. Norsk forsvarsindustri er i betydelig grad avhengig av et tett samarbeid med forsvaret.

Boks 2.2 Nasjonal forsvarsindustriell strategi

Forsvarsindustrien er en viktig partner for Forsvaret. Samarbeidet mellom forsvarsindustrien og forsvarsektoren tilrettelegger for kompetanseutvikling og gode produkter til bruk i det norske Forsvaret og for internasjonal eksport. For å opprettholde og videreutvikle en internasjonalt konkurransedyktig norsk forsvarsindustri, har regjeringen fremmet en Nasjonal forsvarsindustriell strategi i egen melding til Stortinget – Meld. St. 9 (2015–2016) Nasjonal forsvarsindustriell strategi. Sentrale elementer i strategien er, samarbeid mellom forsvarssektoren og forsvarsindustrien, teknologiske kompetanseområder, forskning og utvikling, prinsipper for forsvarssektorens anskaffelser, internasjonalt samarbeid, eksport og bruk av virkemidler for å sikre markedsadgang og forsvarsindustriens egne tiltak.

Produksjonen av vannkraft i Norge har bidratt til utvikling av en kompetent leverandørindustri som produserer blant annet rør, turbiner, generatorer, kabler, styringssystemer og kontrollutstyr, koblingsanlegg og transformatorer. Dette er en industri som har lange tradisjoner i Norge. I dag er leveranser til vannkraft i Norge i hovedsak knyttet til småkraft og opprusting av eksisterende vannkraftverk. Med utgangspunkt i blant annet kunnskap fra leveranser til petroleumssektoren, vannkraftsektoren og kraftnettet, har deler av denne industrien også utviklet muligheter for leveranser til for eksempel vindkraftsektoren. Behov for økt produksjon av fornybar energi globalt representerer et potensial for økt produksjon for ulike deler av denne leverandørindustrien.

Leverandørindustrien til olje- og gass har vært motoren for vekst i industrien på 2000-tallet og en sentral driver i den industrielle virksomheten i Norge. Norsk petroleumsrettet leverandørindustri har utviklet seg gjennom 50 år, og er i dag en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig industri. Den ble i stor grad bygd opp på eksisterende erfaringer og kunnskap innenfor andre næringer, som for eksempel maritim sektor, mekanisk industri, forsvarsindustrien og høy ingeniørkompetanse. Dette er et eksempel på at omstilling i betydelig grad baseres på utvikling av etablert kunnskap og ved kombinasjon av ulik kunnskap. I toppåret 2014 omsatte den norske leverandørindustrien for 520 mrd. kroner, hvorav 37 pst. kom fra internasjonale markeder.10

Det er viktig for konkurransekraften til leverandørindustrien at ressursene på norsk sokkel utnyttes. Norsk sokkel er i dag ett av verdens største offshoremarkeder. Dette gir leverandørene et stort hjemmemarked og danner grunnlag for sysselsetting i alle landets fylker. Den spesialiserte og teknologiintensive leverandørindustrien bidrar til en kunnskapsbase som er relevant også for andre deler av samfunnet. Det er mange eksempler på at teknologi fra petroleumsindustrien anvendes på andre områder enn det den opprinnelig ble utviklet for.

Den norske leverandørindustrien har gjennom en målrettet innsats skaffet seg en sterk posisjon internasjonalt. Samspillet mellom oljeselskapene, myndigheter, leverandørindustrien og forskningsmiljøer har gitt gode resultater. Utvinning på norsk sokkel har krevd innovasjon, og bedriftenes evne til nyskaping over tid har lagt grunnlaget for en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig leverandørindustri. Krevende operasjoner på norsk sokkel har gitt leverandørbedriftene erfaring fra operasjoner på dypt vann og i værharde områder. Leverandørindustrien har på denne måten utviklet en unik kompetanse og blitt verdensledende innenfor blant annet seismikk, undervannsproduksjonssystemer, boreutstyr og servicefartøy. Dette er kompetanse som kan være verdifull i arbeidet med å tilrettelegge for ny industri.

Leverandørindustrien er representert over hele landet. Mange er sysselsatte i Stavangerregionen, og selskapene her tilbyr et bredt spekter av varer og tjenester. I Oslo og Akershus er det veletablerte ingeniørmiljø og et bredt spekter av kunnskapstjenester rettet mot petroleumsvirksomheten og en konsentrasjon av seismikkselskaper. Trondheim står sterkt i forskings- og utdanningssammenheng, mens Bergensregionen har blitt et senter for undervannsteknologi og undervannsutstyr. I Buskerud, og spesielt på Kongsberg, er det utviklet et fremragende miljø knyttet til subseateknologi, automasjon og dynamisk posisjoneringsutstyr. Sørlandet bidrar med verdens ledende selskaper innenfor boreteknologi, og Nord-Vestlandet har et unikt skipsbyggings- og skipsutstyrsnettverk. I de senere årene har olje- og gassvirksomhet utenfor kysten av Nord-Norge bidratt til økt optimisme og et bedre grunnlag for utvikling av nordnorsk industri.

Investeringene i petroleumssektoren falt i 2015 og 2016 både på norsk sokkel og globalt. Det ble ifølge Oljedirektoratet investert 135 mrd. kroner på norsk sokkel i 2016, dvs. om lag 50 mrd. kroner mindre enn i toppårene 2013 og 2014. Ifølge Oljedirektoratets samlede investeringsanslag eksklusiv leting er det utsikter til fortsatt nedgang i investeringene på norsk sokkel også i 2017 og 2018, før det snur i 2019. 11 Etter mange år med stor vekst i leverandørindustrien opplever flere bedrifter redusert aktivitet, oppsigelser av ansatte og permitteringer. Oljeprisfallet og reduserte investeringer innenfor petroleumssektoren nasjonalt og globalt har rammet beltet fra Kristiansand til Kristiansund med tettest leverandørindustri.

Det skjer samtidig betydelige tilpasninger i leverandørindustrien, og bedriftene har ulike omstillingsstrategier. Deler av industrien spisser sin aktivitet og arbeider med produktivitet, kompetanse- og teknologiendringer for å stå sterkere rustet når markedet bedres. Andre orienterer seg mot nye markeder. Enkelte deler av næringen unngår nedbemanninger som følge av at de allerede er inne i flere markeder og har muligheter til nokså raskt å rette seg mot nye kundegrupper.

Boks 2.3 Plasto AS

Plasto AS er en tradisjonsrik, familieeid bedrift lokalisert på Åndalsnes i Møre og Romsdal. Bedriftens kjernevirksomheter er produktutvikling, sprøytestøping og utvikling av produksjonsteknologi. Forretningsideen er forskningsbasert innovasjon, for og med kunden. Bedriften har de siste årene bygget effektiv produksjon som går 24 timer i døgnet og syv dager i uken. God kunnskap om materialer og produksjonsteknikker gjør at de kan gi kundene produkter med den form og de egenskaper som er ønskelige. Datastyrte produksjonslinjer med roboter sikrer en jevn og god kvalitet. Produksjon og kvalitetskontroll er normalt ubemannet. Ved å løse produksjonen på denne måten har Plasto i årene 2011–2014 økt omsetningen med om lag 30 pst. hvert år.

Plasto har satset på kompetanse og produksjonsteknologi, og har i dag 1,3 roboter per ansatt i produksjonen. Det har bidratt til at de nå slår kinesiske produsenter på pris og ytelse. Til tross for at deler av produksjonen er eksport til Asia, er en vesentlig del av produksjonen de siste par årene hentet hjem fra Kina til Åndalsnes. Mye av forklaringen er investering i en avansert automatisert produksjon og satsing på kompetanse. FoU-budsjettet i Plasto har i de siste årene vært på om lag på 15 pst. av omsetningen og hele 20 pst. i 2016, og porteføljen består av 15 forskningsprosjekter. Her utvikles ny kunnskap og teknologi som legger grunnlaget for nye innovasjoner. Opplæring og kontinuerlig kompetanseutvikling for automasjon- og prosesspersonell har vært avgjørende for utvikling av bedriften.

For å opprettholde konkurransekraften til norsk teknologi-, verksted- og leverandørindustri har det vært avgjørende med kontinuerlig kompetanseheving og omstilling. Denne industrien har utviklet seg til dels fra å produsere standardiserte produkter til å produsere høyteknologiske nisjeprodukter. Dreiningen mot produksjon av høyteknologiske produkter er i stor grad et resultat av vellykkede omstillinger. På Kongsberg produseres det blant annet høyteknologisk forsvarsmateriell, flymotorer og overvåkningssystemer. Tilsvarende har et sterkt kompetansemiljø innenfor lettmetaller og automatisert produksjon av blant annet bildeler og komposittflasker for gass utviklet seg på Raufoss.

2.4.3 Forbruksvareindustrien

Forbruksvareindustrien består av et mangfold av bedrifter med ulike særpreg. Produksjon av forbruksvarer i Norge er redusert over tid. Det må ses i lys av at slik produksjon har vært relativ arbeidsintensiv og et høyt norsk kostnadsnivå. Mange bedrifter innenfor denne delen av industrien har satset på nisjeprodukter og særpreg. Utfordringene er samtidig sammensatte og kan variere betydelig innenfor de ulike bransjene. De fleste forbruksvarer som selges i Norge blir importert. Trevarer, møbler og innredningsprodukter er til dels et unntak. Selv om den norske forbruksvareindustrien har blitt mindre har vi noen markante merkevareprodusenter som hevder seg godt internasjonalt. Denne delen av industrien viser samtidig at selv om enkelte bransjer blir betydelige mindre over tid, forsvinner de ikke. Det er flere eksempler på bedrifter som gjør det godt innenfor ulike deler av denne industrien.

Norsk møbel- og interiørindustri har utviklet seg fra typiske håndverksbedrifter til en moderne industri. Møbel- og interiørindustrien betegnes også som Norges største designindustri. For å hevde seg i konkurransen med andre land satses det på produktutvikling, høy kvalitet og god design. Tradisjonelt har møbelindustrien solgt sine produkter i Norge, men Tyskland, Sverige, Danmark og USA er også viktige markeder. I hovedsak er norske møbel- og interiørbedrifter relativ små bedrifter. Nordens største møbelprodusent, Ekornes, benytter roboter i store deler av produksjonen.

Tekstil- og konfeksjonsindustrien (teko) er i dag en liten næring i Norge, men omfatter bedrifter med en stor spennvidde i produksjonen. Produksjonen er normalt arbeidsintensiv og dermed utsatt for sterk konkurranse fra land med lavere kostnadsnivå. Teko-bedriftene satser derfor i økende grad på nye og avanserte produkter som krever høyteknologi og spisskompetanse. Flere bedrifter har spesialisert seg på nisjeprodukter. Stadig flere av disse bedriftene legger vekt på bærekraft i produksjonen. Dette omfatter blant annet redusert kjemikaliebruk, ressursbruk og klimafotavtrykk.

Norsk helse- og legemiddelindustri har et begrenset omfang i europeisk og skandinavisk sammenheng, men har hatt en betydelig vekst i verdiskapingen i perioden 2004–2014. Det er i dag ni selskaper som har farmasøytisk produksjon med markedsføringstillatelse. De fleste legemiddelfirmaene som opererer i Norge, er utenlandske og har konsentrert virksomheten til salg av importerte legemidler. Helse- og legemiddelindustrien er internasjonal. På den ene side er mange bedrifter avhengig av et nært samarbeid med helsesektoren i Norge blant annet knyttet til innovasjon og utvikling av nye produkter. Samtidig går flere bedrifter rett ut i internasjonale markeder fra de etableres. Helse- og legemiddelindustrien har en betydelig forskningsinnsats og er den mest forskningsintensive industrien i Norge.12

Norge har hatt en betydelig trelast- og trevareindustri og denne delen av industrien står sterkt i innlandsfylkene Hedmark og Oppland. I 2015 sysselsatte trelast- og trevareindustri i underkant av 14 000 personer. Trelast- og trevareindustrien er avhengig av aktivitetsnivået i byggenæringen, men produktene fra denne delen av næringslivet konkurrerer også med produsenter av byggevarer som ikke er basert på tre. Mulighetene som ligger i tre som et klimavennlig byggemateriale kan gi fremtidig vekst i trelast- og trevareindustrien.

2.4.4 Næringsmiddelindustrien

Norsk næringsmiddelindustri er et eksempel på mangfoldet i industrien og består av en rekke bransjer. Næringen har en differensiert bedriftsstruktur fra små enkeltpersonforetak og nisjebedrifter til de aller største bedriftene i norsk industri. Den er en viktig distriktsnæring og utgjør nøkkelarbeidsplasser i mange lokalsamfunn. Enkelte av bedriftene har flere tusen ansatte, som Tine, Nortura og Orkla. Disse er blant flaggskipene i norsk industri.

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industrigren, og utgjør en viktig del av matverdikjeden. Næringsmiddelindustrien er en stor avtaker av råvarer fra landbruket, fiskeriene og havbruksnæringen. Den står for vel en femdel av industrisysselsettingen fordelt på om lag 2 100 bedrifter spredt over hele landet.

Næringen deles normalt opp i følgende bransjer; kjøttbransjen, fiskevarebransjen, frukt- og grønnsakbransjen, olje- og fettbransjen, meieribransjen, kornvarebransjen, dyrefôrbransjen, bakervarebransjen, sjokolade- og sukkervarebransjen og drikkevarebransjen. Målt i antall ansatte er kjøttbransjen størst og fiskevarebransjen nest størst.

Næringens relative størrelse når det gjelder sysselsatte i industrien er om lag dobbelt så stor som i Sverige, og det reflekteres også ved at næringsmiddelindustriens bruttoprodukt per innbygger i Norge er omlag 70 pst. høyere enn i Sverige og nesten 40 pst. høyere enn i Danmark. Næringsmiddelindustriens produktivitetsutvikling har vært svakere enn i annen industri.13 Produksjonskapasiteten i den jordbruksbaserte delen av næringsmiddelindustrien er i betydelig grad dimensjonert med utgangspunkt i tilgang på norskproduserte råvarer og salg til hjemmemarkedet.

Med unntak for sjømatindustrien, selger norsk næringsmiddelindustri i hovedsak sine produkter i det norske hjemmemarkedet, selv om det foregår noe merkevarebasert eksport også innenfor jordbruksbasert næringsmiddelindustri. Norsk næringsmiddelindustri har samtidig fått økt konkurranse på hjemmemarkedet. Mens næringsmiddelindustriens hjemmemarkedsandel lå på 88,2 pst. i 2003, er denne nå på om lag 80 pst.14 Innovasjon og utvikling av nye produkter har blitt stadig viktigere innenfor næringsmiddelindustrien. Næringsmiddelindustrien er som øvrig norsk industri, avhengig av å ta i bruk ny teknologi og satse på stadig mer avanserte produksjonsprosesser. Kompetent arbeidskraft blir derfor stadig mer avgjørende også for næringsmiddelindustrien.

Den delen av næringsmiddelindustrien som foredler kjøtt, melk, egg, korn og poteter, har nærmest tilknytning til norsk jordbruksproduksjon, og står for vel halvparten av den samlede produksjonsverdien i næringsmiddelindustrien. Også matindustrien som driver med en høyere foredlingsgrad, den såkalte bearbeidende foredlingsindustrien (RÅK-industrien),15 bruker i stor grad norskproduserte råvarer i sin produksjon. Denne delen av næringsmiddelindustrien står for knappe en fjerdedel av total produksjonsverdi i næringsmiddelindustrien. Kostnadseffektiv volumproduksjon i norsk jordbruk er derfor av stor betydning. Samtidig er næringsmiddelindustrien avhengig av import av råvarer som ikke produseres i Norge. Også sjømatindustrien benytter i hovedsak norsk råstoff i sin produksjon.

Utviklingen går i retning av økt internasjonal konkurranse også for norsk næringsmiddelindustri. Importen av landbruksvarer øker over tid. Ikke minst møter den delen av den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien som produserer bearbeidede landbruksvarer økt konkurranse fra næringsmiddelindustrien i EU. Innenfor sjømatindustrien har både kostnadspress og tollregime ført til at en del norske oppdrettsselskaper har etablert foredlingsanlegg i europeiske land.

Næringsmiddelindustrien er mindre konjunkturavhengig enn store deler av øvrig industri, hovedsakelig fordi etterspørselen etter matvarer er relativt stabil. Importvernet bidrar til stabilitet i produksjonen for den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Næringen ble også i mindre grad enn annen industri påvirket av finanskrisen. Sjømatindustrien er eksportrettet og er følgelig påvirket av så vel valutasvingninger, det generelle norske kostnadsnivået og endringer i etterspørselen i viktige eksportmarkeder.

Sjømatindustrien i Norge består av om lag 440 bedrifter som til sammen utgjør om lag 9 700 årsverk. Sektorene laksefisk, hvitfisk og pelagisk fisk er de mest sentrale. Litt under halvparten av bedriftene er lokalisert i de tre nordligste fylkene. I dag videreforedles om lag en tredel av konsumråstoffet som totalt er tilgjengelig, før det blir eksportert. Bearbeidingsgraden varierer mye mellom artene. Av den totale produksjonsverdien i næringsmiddelindustrien står foredling av fisk og fiskevarer for knappe en fjerdedel. Det kan være potensial for ytterligere verdiskaping ved økt bearbeiding av fisken før den eksporteres. Økt global etterspørsel etter sjømat innebærer også muligheter for sjømatindustrien. Utviklingen i sjømatindustrien har over tid gått i retning av færre og større enheter. Likevel består sjømatindustrien fortsatt av mange små og mellomstore bedrifter spredt langs norskekysten.

2.4.5 Mineralnæringen

Mineraler og metaller inngår i nesten all vareproduksjon, og stabil tilgang på mineraler er derfor en forutsetning for økonomisk vekst. Mineralnæringen er en typisk distriktsnæring med bedrifter i alle landets fylker. Næringen har noen få relativt store bedrifter, primært innenfor utvinning av jernmalm, titanmineraler, og enkelte industrimineraler. De fleste bedriftene er relativt små.

Frem til og med 2012 hadde næringen en positiv trend med økt sysselsetting, omsetning og eksport, avbrutt av en midlertidig nedgang som følge av virkningene av finanskrisen. I de senere år har den samlede omsetningen flatet ut og det har bakgrunn i reduksjon i prisen på råvarer som jern og kull, noe som har resultert i avvikling av produksjonen ved Sydvaranger Gruve i Kirkenes og driftshvile i Svea og Lunckefjell på Svalbard. I 2015 hadde mineralnæringen om lag 5 500 sysselsatte. Næringen omsatte i 2015 for 12,5 mrd. kroner og hadde samme år en eksportandel på 52 pst.

I 2015 utgjorde produksjon av byggeråstoffer (sand, grus, pukk) 5,9 mrd. kroner, mens omsetningen av henholdsvis industrimineraler og metalliske malmer var henholdsvis 2,5 mrd. kroner og 2,2 mrd. kroner. Naturstein ble omsatt for 1,1 mrd. kroner.16

2.5 Bygge- og anleggsnæringen

Bygge- og anleggsnæringen står for vel 6 pst. av samlet verdiskaping. Til sammen var det det i 2015 om lag 56 500 bedrifter i bygg- og anlegg som sysselsatte om lag 230 000 personer.17 Næringen har i de senere årene hatt god vekst og omsatte i 2015 for 482 mrd. kroner, en økning på 5,7 pst. fra året før. Det har vært positiv utvikling i bygge og anleggsnæringen også i 2016. I en markedsrapport fra juni 2016, på oppdrag fra næringen, fremgår det at det ventes vekst i bygge- og anleggsmarkedet også i 2017 og 2018.18 I «Byggenæringens fremtidsbarometer» fra februar 2017 fremgår det at det er en markant vekst i bedrifter som tror at 2017 blir bedre enn året før og forskjellene mellom de ulike bransjene og geografi er mindre enn tidligere. Bygge- og anleggsnæring berøres av flere av de samme trender som industrien; slik som digitalisering, rask teknologisk utvikling, behov for mer miljø- og klimavennlig produksjon og tilgang på kompetent arbeidskraft. Offentlig etterspørsel og satsing på samferdselsutbygging bidrar til det høye aktivitetsnivået i næringen.

Bygge- og anleggsnæringen består av en rekke fagdisipliner og bransjer, og det er følgelig mange måter å dele opp næringen på. I henhold til SSB sine foreløpige tall for 2015 stod oppføring av bygninger for om lag 51 pst. av omsetningen, mens spesialisert bygge- og anleggsvirksomhet og anleggsvirksomhet stod for henholdsvis knappe 40 pst. og 9 pst. av omsetningen. Flest ansatte er det imidlertid innenfor spesialisert bygge- og anleggsvirksomhet med om lag 57 pst. av antall ansatte og deretter oppføring av bygninger med vel 35 pst. av antall ansatte.

Figur 2.5 Bruttoprodukt i bygg og anlegg i perioden 2000–2016. Faste 2005-priser, mill. kroner

Figur 2.5 Bruttoprodukt i bygg og anlegg i perioden 2000–2016. Faste 2005-priser, mill. kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)

Bygge- og anleggsnæringen er relativt jevnt spredt over hele landet. De største bedriftene i næringen er lokalisert i byer og tettsteder, men samtidig har næringen en høy andel av de sysselsatte i flere mindre kommuner. Sysselsettingen i næringen varierer noe mellom de ulike fylkene og utgjør mellom 8 og 12 pst. av samlet sysselsetting i privat sektor.

Næringen inngår i en verdikjede som også består av arkitekter, eiendomsutviklere, rådgivende ingeniører, ulike leverandørnæringer, transportbedrifter, byggevarehandel og finansforetak. Flere av disse næringene har det til felles at de er avhengig av aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen. Konjunktursituasjonen og endringer i rammebetingelser for bygge- og anleggsnæringen har derfor i mange tilfeller innvirkning for utviklingen i andre næringer. Det gjelder blant annet for byggevareindustrien.

Bygge- og anleggsnæringens virksomhet har i stor grad rettet sin virksomhet mot hjemmemarkedet selv om for eksempel enkelte bedrifter, deriblant arkitektbedrifter, har lyktes med oppdrag utenfor Norge. Næringen arbeider aktivt med mer miljøvennlig produksjon og mer klimavennlig bygg. Stadig mer krevende byggeprosjekter, økte krav til klima- og miljøvennlige bygg og den raske teknologiske utviklingen, innebærer at det er kontinuerlig behov for videreutdanning og påfyll av kompetanse. Næringen er avhengig av god tilgang på kompetent arbeidskraft og har behov for både høyt utdannet arbeidskraft og fagarbeidere innenfor en rekke områder.

Bruk av ny teknologi, digitalisering er sentral faktorer for innovasjon og utvikling av en mer effektiv byggenæring. Ifølge Produktivitetskommisjonens første rapport er det indikasjoner på at innovasjonsgraden er lavere i bygg- og anleggsnæringen enn i andre næringer, og den målte produktivitetsveksten har ifølge kommisjonen vært lav sammenliknet andre næringer. Det er flere årsaker til dette, og til dels synes det også å være krevende å måle presist produktivitetsutviklingen i næringen. Det er neppe tvil om at god tilgang på kompetent arbeidskraft på ulike nivåer og bedre utnyttelse av IKT og andre teknologier, er blant de viktigste faktorene for å stimulere produktiviteten og innovasjonen i næringen.

Boks 2.4 Eksempler på tilrettelegging for utvikling av bygge- og anleggsnæringen

Gjennom Bygg Nett-strategien følger Direktoratet for byggkvalitet opp regjeringens ambisjoner om å tilrettelegge for framtidens digitale byggsektor. En del av strategien er å stimulere markedet i å utvikle løsninger for bruk av bygningsinformasjonsmodeller (BIM) i plan- og byggesak. Også Statsbygg spiller en viktig rolle gjennom å stille høye krav til leverandører om anvendelse av BIM og digital teknologi i statlige byggeprosjekter.

For å legge til rette for at næringen bedre kan løse utfordringer innenfor bærekraft, produktivitet og kostnadsutvikling er det etablert et samarbeid med statlige myndigheter gjennom Bygg21. Bygg21 har anslått at næringen har potensial til å redusere byggekostnadene med 20 pst. innenfor 2020. Bygg21 skal bidra til at næringen kan nå dette potensialet ved å motivere og stimulere til en mer kunnskapsbasert og effektiv produksjon.

Bygge- og anleggsnæringen selv har pekt på utfordringer når det gjelder useriøse foretak som utfører svart arbeid og ulovlige lønns- og arbeidsbetingelser. Næringen arbeider med veiledning og andre virkemidler for å redusere problemene. Regjeringen har satt i verk tiltak gjennom sin strategi mot arbeidslivskriminalitet. Strategien inneholder en rekke virkemidler, blant annet bedre samordning av tilsynsmyndigheter og tiltak for å gi forbrukere og bestillere bedre kunnskap om seriøse foretak.

Stortinget har vedtatt en ny lov om offentlige anskaffelser. Det nye regelverket gjør det vanskeligere for useriøse aktører å vinne frem i anbudskonkurranser og stiller krav til lærlinger og bidrar dermed til tilgangen på faglært arbeidskraft. Regelverket vil også vær et virkemiddel til det grønne skiftet og stimulere til mer innovative anskaffelser.

2.6 Tjenestenæringene

Tjenestenæringene, her definert som privat tjenesteyting, er en viktig bidragsyter til norsk verdiskaping og sysselsetting. Tjenestenæringen står for over 40 pst. av norsk verdiskaping og sysselsetter rundt 40 pst. av arbeidsstyrken.19 Blant tjenestenæringene, er varehandelen den største bidragsyteren til verdiskaping og sysselsetting.

Inkluderer vi også offentlig tjenesteyting, står tjenesteyting for rundt 60 pst. av norsk verdiskaping og nesten 80 pst. av norsk sysselsetting. I tillegg foregår det en omfattende tjenesteproduksjon innenfor andre næringer, som for eksempel innenfor industrien. Det store flertallet av nordmenn arbeider med andre ord med å produsere tjenester enten for det offentlige eller for privat næringsliv.

Norsk tjenesteproduksjon er sammensatt. Privat tjenesteyting finner vi for eksempel innenfor varehandel, transport, finans, formidling av informasjon, rådgivning, underholdning, renhold og vakthold.

Figur 2.6 viser utviklingen i noen tjenestenæringer i perioden 2000–2016. Kategorien annen tjenesteyting er en samlekategori for de private tjenestenæringene som ikke trekkes frem som egne grupper.20 Hovedtrenden er økt verdiskaping i alle tjenestenæringene i perioden med unntak av transport.

Figur 2.6 Utvikling i bruttoprodukt i tjenestenæringen perioden 2000–2016 – Faste 2005 priser, mill. kroner

Figur 2.6 Utvikling i bruttoprodukt i tjenestenæringen perioden 2000–2016 – Faste 2005 priser, mill. kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Nærings- og fiskeridepartementet

Tjenester er typisk immaterielle og flere typer tjenester er vanskelige å lagre og transportere. Tjenester kan være informasjonsintensive produkter. De er gjerne interaktive i den forstand at de krever samarbeid mellom produsent og kunde. Tjenester produseres og konsumeres ofte gjennom denne interaksjonen. Et eksempel på en slik tjeneste er informasjonsteknologi som håndterer informasjon om produktet fra de første spesifikasjonene, til tegninger, beregninger og vedlikeholdsbeskrivelser.

Vare- og tjenesteproduksjon er ofte knyttet sammen i verdikjeder. Varer skal ikke bare produseres. De skal også utvikles, designes, markedsføres, selges og transporteres. Før kundene kan kjøpe en melkekartong i butikken er produktet utviklet, emballasjen designet, varen fraktet til butikken og markedsføring skal selge produktet. Når produktet er konsumert, skal emballasjen resirkuleres osv. Tjenester har fått en økende betydning som innsatsfaktor i varer og i andre tjenester. Delvis skyldes det at tjenester industrien tidligere selv produserte, nå i økende grad kan kjøpes i markedet fra tjenestebedrifter (outsourcing) som for eksempel renhold, kantine og IKT-tjenester. Videre selges tjenester og varer i økende grad som komplementære goder. Et eksempel på dette er at når en kunde kjøper en ny bil følger det med et fastsatt program for service på bilen. Et annet eksempel finner vi innenfor maritime utstyrsprodusenter der flere leverandører tilbyr leasing med serviceavtale.

I tillegg viskes grensene mellom industri og tjenestenæringer delvis ut. Industribedriftene produserer i økende grad produkter med betydelig tjenesteinnhold. Og tjenesteinnholdet i produktene synes også å bli en stadig viktigere konkurranseparameter for bedrifter i avanserte økonomier. Ulik programvare i ulike mobiltelefoner kan illustrere dette. En av grunnene er at industriprodukter med betydelig tjeneste- og kompetanseinnhold kan være vanskeligere for konkurrentene å kopiere. Fremveksten av blant annet industrimiljøene på Kongsberg, er et eksempel på at tjenesteinnholdet i produktene har blitt et konkurransefortrinn. Samtidig ser vi at tjenesteytende næringer tar opp i seg trekk fra vareproduksjon som for eksempel standardiserte tjenester.

Fremskrittene i informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) har endret både organisering, leveringsmåter og ytelser i internasjonalt næringsliv. Bruk av IKT har bidratt til utvikling av nye typer tjenester. Bruk av IKT har muliggjort tjenesteyting over lange avstander, over landegrenser og gitt opphav til tjenester som tidligere ikke fantes. Trådløse teletjenester, nettbanker, netthandel, søketjenester, strømming av film og musikk og nettaviser er noen eksempler. Norge var tidligere ute enn mange andre land med å ta i bruk IKT i privat tjenesteyting.

Produktivitetskommisjonen peker i sin første rapport på at produktivitetsutviklingen var særlig sterk innenfor private tjenesteytende næringer på 1990-tallet og frem til 2005.21 Dette gjaldt særlig innenfor sektorene varehandel, bank og forsikring og IKT. Den sterke veksten i produktiviteten i varehandelen på 1990-tallet kan knyttes til hardere konkurranse, kjededannelse, avvikling av småbutikker til fordel for store kjøpesentre og økt bruk av IKT i næringen.

Produktivitetskommisjonen viser også til at det særlig er de private tjenesteytende næringene som har bidratt til nedgangen i produktivitetsveksten i fastlandsnæringene etter 2005. Kommisjonen viser til at nedgangen i produktivitetsveksten rundt 2005 kan ha både strukturelle og konjunkturelle årsaker. Mye av produktivitetsveksten frem til 2005 var drevet av en særnorsk vekst i produktiviteten i varehandelen. Ifølge kommisjonen kan dette indikere at den sterke produktivitetsveksten i denne perioden skyldes forhold som i begrenset grad vil gjøre seg gjeldende på ny. Dette gjelder særlig den meget omfattende restrukturering innenfor varehandelen.

Betydelige deler av tjenesteproduksjonen må utføres lokalt og er skjermet for internasjonal konkurranse, slik som for eksempel servering, transport, helse- og undervisningstjenester. Handel med varer er i stor grad globalisert, men det er fortsatt langt igjen til en tilsvarende globalisert tjenesteøkonomi. Den internasjonale arbeidsdelingen har imidlertid blitt stadig tydeligere i enkelte tjenestenæringer.

Mer effektiv bruk av kommunikasjonsteknologi har bidratt til at større deler av tjenestesektoren er blitt internasjonalt konkurranseutsatt. Tjenestebedrifter med særegen kompetanse antas å ha større muligheter for å konkurrere globalt enn tjenestebedrifter som ikke har slik kompetanse.

2.7 Maritim næring

Maritim næring kan i hovedsak deles inn i rederier, maritime tjenester, maritimt utstyr og verftsindustrien. Næringen er internasjonal i sin virksomhet, med skip og rigger som opererer over hele verden i konkurranseutsatte markeder. Næringen har en svært høy eksportandel, og inntekter fra eksport av varer og tjenester utgjør en vesentlig del av næringens verdiskaping. Næringen har stor betydning for den lokale og regionale verdiskapingen og sysselsettingen. Næringen defineres bredt, og har betydelige overlapp med deler av offshorenæringen og tjenestenæringen. Samlet sett skapte maritim næring verdier for om lag 183 mrd. kroner og sysselsatte tilnærmet 110 000 mennesker i 2014.22

Rederinæringen utgjør det største andelen av maritim sektor målt i verdiskaping og sysselsetting, og sto i 2015 for om lag 60 pst. av all verdiskaping i norsk maritim næring. Dernest følger tjeneste- og utstyrsleverandørene. Verftsindustrien utgjør den minste delen av maritim næring. Norge er imidlertid ett av få høykostnadsland som fortsatt bygger skip, tross betydelig konkurranse fra utlandet. Verftene er en viktig del av den maritime verdikjeden, for utvikling av underleverandører og for ulike typer av kompetanse som er sentralt for den samlede verdiskapingen innenfor maritim sektor.

Tilgang på høykompetent arbeidskraft er avgjørende for videreutvikling av næringen og for at den skal opprettholde sin internasjonale konkurransekraft. Praktisk erfaring opparbeidet over lang tid og koplet med forskningsbasert kunnskap har vært av stor betydning for innovasjon og teknologiutvikling i den maritime næringen. Antallet sjøfolk har holdt seg stabilt de seneste årene, men på grunn av næringens globale virksomhet er norske sjøfolk konkurranseutsatt. Mange flaggstater tillater lønn på lokale vilkår som gir betydelige lavere lønnskostnader.

Samlet sett er omkring 70 pst. av omsetningen fra den norske maritime næringen rettet mot offshorevirksomheten og påvirkes dermed i betydelig grad av petroleumsaktiviteten på norsk sokkel og internasjonalt. Samtidig har maritim næring alltid vært tilpasnings- og omstillingsdyktig. I møte med utfordringene som følge av redusert petroleumsaktivitet de siste årene har for eksempel verftsnæringen blitt noe mindre offshorekonsentrert, og diversifisert mot andre markedssegmenter som havbruk og passasjertransport.

En betydelig del av veksten i maritim næring i årene framover antas å komme innenfor tradisjonell skipsfart og i tilknytning til andre havnæringer, som havbruk og vindkraft til havs. Krav til lavere klima- og miljøavtrykk vil være en utfordring i maritime næringer, men vil også være en viktig drivkraft for grønn konkurransekraft, sammen med andre sentrale drivere som ny teknologi, digitalisering og automatisering. Norge er allerede langt fremme i utvikling og bruk av miljøvennlig drivstoff og elektrifisering, og det foregår en målrettet satsing på utvikling av høyteknologiske løsninger.

3 Fortrinn og konkurransekraft

Norge har et høyere inntektsnivå enn de fleste andre land. BNP per capita var for eksempel 17 pst. høyere i Norge enn i USA i 2015. Også om en ser på fastlands-BNP er nivået høyt. Dette kan i stor grad forklares med en rekke særtrekk og fortrinn som har gitt oss god konkurransekraft. I sum har dette bidratt til et næringsliv og en industri som er effektiv, produktiv og omstillingsdyktig.

Den norske økonomien har visse fortrinn som gjør at vi har klart oss godt. Vi er rike på naturressurser, vi har en kompetent arbeidsstyrke og fungerende kapitalmarkeder. God bruk av disse ressursene har gjort oss i stand til å utnytte våre produksjonsmuligheter og gitt oss et høyt inntekts- og velstandsnivå. Den norske økonomien har god omstillingsevne, blant annet fremmet av en særegen bedriftskultur. I tillegg har forskning og innovasjon påvirket vårt mulighetsrom, slik at vi har kunnet utvide våre produksjonsmuligheter og øke avlønningen av våre ressurser. Sammenlignet med andre land står folk lenge i arbeid, og vi har høye sysselsettingsandeler.

Konkurransekraft handler om hvor godt vi bruker ressursene våre, hvor tilpasningsdyktige og nyskapende vi er, og hva økonomien tåler av endringer over tid. Dette setter rammer for framtidig verdiskaping. Et lands konkurransekraft henger nært sammen med enkeltnæringers og enkeltbedrifters konkurranseposisjon og lønnsomhet, og deres evne til å tilpasse seg en verden i stadig endring. Konkurransekraft er dermed et uttrykk for muligheten og evnen til verdiskaping over tid, inkludert hvor omstillingsdyktig og innovativ økonomien er.

3.1 Naturressurser

Forvaltning av naturressurser som olje og gass, mineraler, vannkraft, fisk og skog har gitt Norge høye inntekter og mange arbeidsplasser. Norges naturgitte fortrinn og ressursrikdom har gitt oss gevinster i handelen med andre land, og norsk næringsstruktur bærer preg av naturressursgrunnlaget. En godt utviklet forvaltning, og lovverk for å forvalte ressursene bærekraftig, har vært viktig for den samlede verdiskapingen. Norge er blant verdens ti største eksportører av olje og gass, en stor vannkraftprodusent, verdens nest største sjømateksportør, og en stor aktør innenfor flere kraftintensive næringer som metall- og papirindustri.

Norge har en lang kystlinje og tilgang til store havområder. Det er betydelige forekomster av olje og gass på den norske kontinentalsokkelen. Olje- og gassnæringens betydning for norsk økonomi er stor, både med tanke på sysselsetting og verdiskaping. Aktiviteten på norsk sokkel vil også fremover være sentral for norsk økonomi, takket være store gjenværende ressurser, aktiv leting og nye utbyggingsprosjekter, slik som Johan Sverdrup-feltet og Johan Castberg-feltet. I tillegg planlegges nye store investeringer på felt i drift.

Norge har et klima og en topografi som gjør landet velegnet til å utnytte energien som ligger i de fornybare ressursene vann og vind. Om lag halvparten av kapasiteten til Europas vannkraftmagasiner ligger i Norge. I Norge produseres i dag nesten all elektrisitet fra vannkraft, mens vindkraftens andel av kraftproduksjonen er økende.23 Tilgangen på energi og kraft er også en forutsetning for verdiskapingen i mange næringer. Blant annet har norsk industri lave kostnader forbundet med elektrisitetsforsyningen sammenlignet med industrien i andre europeiske land.24

Det er grunn til å tro at god tilgang på fornybar energi vil skape grunnlag for betydelige næringsutviklingsmuligheter og verdiskaping i norsk økonomi også fremover.

Sjømatnæringen har naturgitte fortrinn i Norge, som med sin langstrakte kyst og utenforliggende havområder tilbyr gode vilkår for både havbruk og fiskeri. Videre er det relativt korte avstander til de viktigste markedene i Europa. Sjømateksporten har de siste årene utgjort i underkant av 20 pst. av fastlandseksporten. Det er potensial for å øke produksjonen og verdiskapingen i sjømatnæringen.25 Et premiss er at det skjer innenfor bærekraftige rammer. Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft peker på at potensialet i marine næringer må utvikles gjennom bærekraftig vekst, der forvaltning, næring og teknologier utvikles på biologiens premisser. Hav er et av seks prioriterte områder i regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Norge har også betydelige skogressurser, og skogarealet er økende. Den årlige tilveksten er mer enn doblet de siste 100 årene, og stående volum av tømmer i norske skoger er tredoblet. Om lag 35–40 pst. av tilveksten blir brukt til industrielle formål per år.

Det er videre potensial for økt verdiskaping basert på jordbruksressursene, blant annet gjennom produksjon av biomasse til tradisjonelle og nye produkter.

I sektorer med olje, gass, fisk og kraftintensiv produksjon, er konkurransekraften i stor grad basert på effektiv utnyttelse av moderne teknologi. Vi har klart å hevde oss i internasjonal konkurranse blant annet gjennom å ha et høyt kompetansenivå og høy grad av automatisering. Dette vil være viktig også fremover.

3.2 Omstillingsevne

3.2.1 Kontinuerlig omstilling

En omstillingsdyktig økonomi karakteriseres ved at ressurser lett kanaliseres dit de kaster mest av seg og ved at ledige ressurser raskt fanges opp i alternative anvendelser. God omstillingsevne gir lavere kostnader ved konjunktursvingninger og endringer i de økonomiske rammebetingelsene. Omstillingsevnen har stor betydning for konkurransekraften og inntekts- og velstandsnivået på lang sikt.26

Strukturendringer og omstillinger i norsk økonomi gjennom flytting av arbeidskraft fra primærnæringene jordbruk og fiske, til sekundærnæringer og til tjenesteyting, har bidratt til økt velstand i Norge. Det meste av omstilling skjer likevel kontinuerlig mellom bedrifter i samme sektor og næring. Både i Norge og i de fleste andre tilsvarende økonomier forsvinner hvert år opp imot 10 pst. av jobbene, samtidig som om lag et tilsvarende antall nye arbeidsplasser skapes.27

Omstilling og små forbedringer er en del av bedriftens hverdag. Det meste av omstillinger skjer internt i bedriftene, og ved blant annet kontinuerlige forbedringer av produksjonen, produksjonsprosesser, produkter og logistikk, mens andre ganger kan det dreie seg om å ta i bruk helt nye produksjonsprosesser og nye produkter. Slike omstillinger er over tid avgjørende for bedriftenes konkurransekraft og er i betydelig grad et resultat av intern og særegen kunnskap i bedriftene. Hvordan bedriftene omstiller seg vil også avhenge av hvilke bransjer og spesifikke utfordringer den enkelte bedrift står overfor. De ansattes samlede kompetanse er også avgjørende for bedriftenes omstillingsevne.

Utløsende faktorer for de omstillingsprosessene norsk næringsliv og industri har gjennomgått de siste tiårene har vært svært ulike og ikke alltid forutsigbare. Eksempler på uforutsigbare hendelser som har påvirket norsk næringsliv er finanskrisen og fallet i oljeprisen de siste årene. Økt grad av digitalisering og automatisering er derimot en utvikling som har pågått over flere tiår. Begge typer endringer krever god omstillingsevne både i bedriftene og i økonomien som helhet. Også våre klimaforpliktelser og målet om å bli et lavutslipssamfunn vil kreve vesentlige samfunnsendringer og omstilling i mange år fremover. Industrien og en rekke andre sektorer vil bli berørt.

Ifølge OECDs Skills Outlook fra 2013 er det høy grad av omstilling i norsk næringsliv sammenlignet med andre land. Figur 3.1 under viser andelen ansatte som i 2011 rapporterte at deres arbeidsplass hadde vært gjennom en substansiell restrukturering eller omorganisering de siste tre årene. I Norge hadde 41 pst. av de ansatte opplevd organisatoriske endringer de siste tre årene.

Figur 3.1 Prosentandel av arbeidstakere som har rapportert om substansiell restrukturering eller omorganisering av sin arbeidsplass de siste tre årene (2011)

Figur 3.1 Prosentandel av arbeidstakere som har rapportert om substansiell restrukturering eller omorganisering av sin arbeidsplass de siste tre årene (2011)

Kilde: OECD

3.2.2 Kostnader og gevinster ved omstilling

Gevinstene knyttet til omstilling er på mange måter opplagte. Mer produktive og lønnsomme bedrifter erstatter bedrifter som er mindre lønnsomme og produktive, og arbeidskraften og kapitalen flytter dit hvor avkastningen er høyere. Verdien av produksjonen i industrien har økt, selv om samlet sysselsetting i industrien har gått ned. Omstilling, ved at arbeidskraft flytter på seg fra lavproduktive bedrifter til bedrifter med høyere produktivitet, gir bedre utnytting av arbeidskraft og kapital, og er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det bidrar til økt avkastning på arbeidskraften og muligheter for høyere lønninger for den enkelte. Gevinsten av slik omstilling tilfaller både arbeidstakere, eiere av bedriftene og hele samfunnet. Samlet bidrar dette til økt velferd.

Det er samtidig kostnader ved denne typen reallokering av kapital og arbeidskraft, og det gjør omstilling utfordrende. For selv om gevinstene ved omstilling tilfaller arbeidstakere, bedriftseiere og samfunnet som helhet, er kostnadene ved omstilling gjerne skjevt fordelt. Det vil være større kostnader for dem som må omstille seg ved at de kan miste jobben, eller ved at de påføres sosiale og økonomiske kostnader ved flytting. På kort sikt kan effekten for dem som mister jobben være at det tar tid å finne nytt arbeid og at de går ned i lønn. På lengre sikt er kostnadene blant annet knyttet til at potensielle arbeidstakere blir demotiverte, langvarig syke og uføre. Dette kan føre til at den potensielle arbeidskraften på sikt forlater arbeidsstyrken. God utnyttelse av arbeidsstyrken er av stor betydning for vekst og økt verdiskaping. Det er positivt for den samlede vediskapingen at størst mulig andel av befolkningen i arbeidsdyktig alder er i arbeid. Det å ikke utnytte den potensielle samlede arbeidskraften innebærer sløsing av en viktig ressurs og er derfor en kostnad for samfunnet.

Huttunen m.fl. finner at det å miste jobben ved bedriftsnedleggelse eller masseoppsigelse reduserer sannsynligheten for å være sysselsatt på kort sikt, sammenlignet med den øvrige arbeidsstyrken.28 Over tid reduseres denne forskjellen. Etter fem år er sannsynligheten for å falle utenfor arbeidsstyrken 3,5 pst. høyere for dem som blir rammet av bedriftsnedleggelser eller masseoppsigelser, enn for den øvrige arbeidsstyrken.29 Det er mer krevende for eldre arbeidstakere og arbeidstakere med lav utdanning å finne ny jobb etter å ha vært gjennom en omstillingsprosess, enn for yngre arbeidstakere og arbeidstakere med høy utdanning.30 Også andre undersøkelser viser at det er økt sannsynlighet for å bli stående utenfor arbeidsstyrken og/eller bli uføretrygdet i etterkant av bedriftsnedleggelser eller masseoppsigelser.31 På den andre siden kan bedriftsnedleggelser og omstilling gi insentiver til å starte med noe nytt. Røed og Skogstrøm finner at sannsynligheten for å starte som entreprenør øker betraktelig når personer jobber i en bedrift som skal legges ned sammenlignet med det å ha stabile arbeidsforhold.32

I markeder med velfungerende konkurranse vil produktive og lønnsomme virksomheter og næringer normalt vokse på bekostning av de mindre produktive og lønnsomme. Omstilling i og på tvers av bedrifter og næringer, der innsatsfaktorer flyttes til de bedriftene og næringene som har høyest betalingsevne, bidrar til å realisere produktivitetsgevinster for samfunnet. Bedrifter kan utvikle konkurransefortrinn overfor sine konkurrenter gjennom å øke verdien av sine varer og tjenester, eller ved kostnadseffektivisering. For å lykkes med slike strategier over tid, må bedriftene drive med kontinuerlig omstilling og innovasjon. Pris- og anbudssamarbeid, utilbørlig misbruk av en dominerende stilling og oppkjøp av konkurrenter som i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse er eksempler på bedriftsatferd som kan redusere den samlede verdiskapingen, gi opphav til ineffektiv ressursbruk og svekket omstillings- og innovasjonsevne. Denne type atferd forhindres gjennom streng håndheving av konkurranselovens forbuds- og inngrepsbestemmelser. Velfungerende konkurranse, i kombinasjon med effektiv håndheving av konkurranseloven, skaper dermed insentiver for og grunnlag for ønsket omstilling og innovasjon, og derigjennom økt samlet verdiskaping.

Internasjonalisering er en annen viktig kilde til konkurranse i Norge. Tilstedeværelsen av utenlandske aktører i Norge innebærer at norske bedrifter møter sterkere konkurranse innenlands. Økt innenlandsk konkurranse forsterker norske bedrifter insentiver til å utvikle nye produkter samt til å forbedre sine produksjonsprosesser og forretningsmodeller. For at norske bedrifter skal kunne selge sine varer og tjenester i internasjonale markeder, eller etablere seg i utlandet, må de være effektive og innovative nok i konkurransen med utenlandske aktører. Lave barrierer for å etablere og avvikle virksomheter, vil også fremme konkurranse. Trusselen om nyetablering kan virke disiplinerende på eksisterende bedrifter. Internasjonalisering og frihandel bidrar på denne måten til konkurransekraft for norsk næringsliv og mulighet for suksess internasjonalt.

3.2.3 Karakterstikka ved norsk omstillingsevne

Vår arbeidsstyrke er godt utdannet og omstillingsdyktig, kapitalmarkedene fungerer i hovedsak godt, og konkurranse bidrar til omstilling, innovasjon og økt effektivitet. Dette er faktorer som bidrar til å lette endringsprosesser og redusere kostnadene ved omstilling. I tillegg har vi et arbeidsmarked med universelle og gode velferdsordninger. Disse bidrar til å reduserer kostnadene ved omstilling for den enkelte, øke deres risikovillighet og gi høyere evne til omstilling og innovasjon. Et system med lokale forhandlinger i industrien, der produktivitetsvekst er ett av kriteriene for lønnsvekst, bidrar også til å redusere motstanden mot omstillinger. Velferdsordningene bidrar i tillegg til å opprettholde en større kjøpekraft blant arbeidsledige i nedgangstider, og på den måten «smøre» økonomien gjennom omstillinger. God omstillingsevne vil på lang sikt innebære økt inntekt og et høyere velstandsnivå.

Omstilling handler ikke bare om naturgitte forutsetninger, men også om god bruk av kunnskap og kompetanse. Overgangen til lavutslippssamfunnet og et grønt skifte innebærer økte omstillingsutfordringer, og krever at industrien må utvikle nye produkter, endre produksjonsprosesser samt ta raskere i bruk nye teknologier og kombinasjoner av teknologier. Det å utnytte de teknologiske mulighetene, vil være avgjørende for en vellykket omstilling, og en lønnsom og konkurransedyktig industri i Norge. Det vil stille store krav til arbeidskraftens kompetanse i industrien. I tillegg trengs mobilitet i arbeidsstyrken. En mobil arbeidsstyrke bidrar til at arbeidsmarkedet fungere godt og at arbeidskraften flyter dit hvor den den kaster mest av seg.

Til tross for at Norge er et høykostland, har norsk næringsliv klart å hevde seg i den internasjonale konkurransen innenfor flere felt. Omstillingen i næringslivet har medvirket til en stadig mer kompetent arbeidskraft med et mangfold av ferdigheter. En godt utdannet og kompetent arbeidsstyrke vil trolig også fremover bli avgjørende for å mestre endring, skaffe nye inntektskilder og øke produktiviteten. Næringslivet og industrien vil trenge ansatte som har betydelig bredde i kompetanse, gode ferdigheter og som kan ta i bruk ny teknologi.

Boks 3.1 Eksempler på lønnsomme og bærekraftige omstillinger i industrien

CSUB AS i Arendal utvikler og vakuumstøper strukturer og produkter i glassfiberarmert polyester (GRP). Selskapet har utviklet metoder som gjør det mulig å produsere større strukturer i GRP til kostnader som gjør det lønnsomt å erstatte blant annet stål, aluminium og betong. CSUB har hatt leveranser av undervannsstrukturer til petroleumsvirksomheten som hovedmarked og har samtidig drevet målrettet produkt- og markedsutviklingsarbeid over lang tid. Selv om leveranser til petroleumsvirksomheten fortsatt vil være et viktig marked for selskapet, har satsingen på utviklingen av bedre og mer kostnadseffektive produkter åpnet for gjennombrudd i flere nye markeder. Det viktigste nye markedet er leveranser til fiskeoppdrett, men selskapet har også satset på leveranser til ferger, skipstanker, havneanlegg og har flere utviklingsprosjekter som kan gi innpass i nye markeder.

Semcon AB er et svenskt teknologiselskap spesialisert innenfor områdene produktutvikling og produktinformasjon. Semcons visjon er «Product develoment on human behavior», noe som innebærer at selskapet legger ned mye tid og penger i å utvikle nye brukervennlige produkter og digitale informasjonsløsninger. I 2014 og 2015 kjøpte Semcon to selskaper i Kongsberg, Ibruk AS og Kongsberg Devotek AS. Begge selskapene hadde da vært gjennom krevende omstillinger på grunn av et sviktende marked innenfor olje og gass. Ved å kjøpe de norske selskapene fikk Semcon tilgang til norske spesialister som skal være med og utvikle Semcon videre, både nasjonalt og internasjonalt. De tidligere norske selskapene, som nå inngår i Semcon familien, fikk tilgang til kapital, kompetanse og et globalt nettverk som sikrer og skaper arbeidsplasser. Dette har også gitt rom for å sikre prosjekter og utvikling av nye markedssegmenter.

3.3 Betydningen av kompetanse for bærekraftig verdiskaping

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Verdien av arbeidsinnsatsen utgjør om lag fire femdeler av den samlede nasjonalformuen, jf. figur 3.1. Effektiv bruk av arbeidsstyrken er vesentlig for høy økonomisk vekst. Våre produksjonsmuligheter er et resultat av kompetansen i befolkningen.

Figur 3.2 Nasjonalformue

Figur 3.2 Nasjonalformue

Kilde: Finansdepartementet, Nasjonalbudsjettet 2015

Når ny teknologi, nye løsninger og nye organisasjonsformer skal utvikles og tas i bruk, er menneskene avhengig av å bruke sin kunnskap og erfaring. Kompetanse gir grunnlag for innovasjon. Også adopsjon av kunnskap som andre har utviklet, krever relevant kompetanse.

For å opprettholde konkurranseevne og vinne nye markeder, må norske bedrifter ha ansatte med høy kompetanse i global forstand. Norsk industri er konkurranseutsatt. Stadig flere bedrifter må konkurrere innenfor arenaer hvor de må være blant verdens beste for å kunne selge sine varer og tjenester.

Utdanning har betydelige gevinster for samfunnet utover gevinsten for den enkelte som tar utdanning. For eksempel kan andre ansatte bli mer produktive som følge av at medarbeiderne øker sin kompetanse. Utdanning er videre en forutsetning for forskning og utvikling. Nyskaping og implementering av ny teknologi kan bli raskere og bedre gjennomført med mer utdannet arbeidskraft. Både vekst i utdanningen og utdanningsnivå ser dermed ut til å stimulere økonomisk vekst.

Det vil også bli behov for å bruke eksisterende kunnskap og kompetanse på nye områder. Teknologi- og kompetanseoverføringer mellom næringer vil i den forbindelse ha avgjørende betydning.

For 2050 er målet at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Bærekraftig utnyttelse av ressursgrunnlaget er avgjørende, og forurensende utslipp og andre negative helse- og miljøeffekter må vektlegges. Dette krever endringer og tilpasninger i de fleste sektorer, herunder industrien. Kompetanse som fremmer grønn konkurransekraft, vil være viktig i i denne utviklingen.

3.3.1 Kompetanse – viktig i den norske modellen

Den norske modellen kjennetegnes av blant annet omfattende fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett og en relativt jevn inntektsfordeling. Videre er et viktig trekk i denne modellen gratis utdanning på alle nivå og støtteordninger til studenter. Det har bidratt til et høyt kunnskapsnivå og økt kompetanse i et bredt lag av befolkningen. Den koordinerte lønnsdannelsen har bidratt til små lønnsforskjeller. Som følge av dette er lønnsnivået for dem med lavest kompetanse relativt høyt, sammenliknet med mange andre land. Det har ført til at både næringsliv og offentlig sektor i stor grad har rasjonalisert seg bort fra lavkompetansearbeid. Investering i utdanning og kompetanseheving i arbeidslivet har gitt arbeidstakere som er tilstrekkelig produktive, og gir dermed også grunnlag for høyere lønninger. Resultatet er at vi har relativt få jobber i serviceyrker og at den norske servicebransjen er mer effektiv enn i de fleste andre land.

Partene i arbeidslivet er aktive og viktige bidragsytere i den norske modellen. Både på bedriftsnivå og nasjonalt nivå bidrar begge parter på en verdifull måte med sin erfaring i kompetanseutviklingen.

Kombinasjonen av en sammenpresset lønnsstruktur, omfattende offentlig satsing på opplæring innenfor utdanningssystemet og videreutdanning i næringslivet, bidrar til å stimulere både etterspørselen og tilbudet av utdannet arbeidskraft. Tilrettelegging for lærlingplasser og kompetansespredning mellom bedrifter, næringer og mellom næringslivet og utdanningsinstitusjoner bidrar også til stimulering av tilgangen på kompetent arbeidskraft. Samtidig bidrar en sammenpresset lønnsstruktur til at næringslivet og offentlig sektor er villige til å absorbere de store kullene med høyere utdanning.

I tillegg preges den norske modellen av andre særtrekk som vi anser som positive ved vårt samfunn, blant annet tillit, likhet, sosial mobilitet og lite kriminalitet. Disse særtrekkene gjør oss mindre sårbare og bidrar til at norsk industri og næringsliv bruker mindre ressurser på sikkerhet og administrasjon enn virksomheter i mange andre land. Samlet gir dette grunn til å legge vekt på, og styrke, det som har virket og fungert godt innenfor denne modellen, fremfor å kopiere biter fra andre lands modeller.

Kulturen i norsk næringsliv gjenspeiler holdninger og verdier i samfunnet for øvrig, der tillit er sentralt. Den karakteriseres av lite hierarki, flat struktur, samarbeid, ansvarsbevisste og selvstendige ansatte, balanse mellom kjønn og betydelig grad av tillit. Denne forretningskulturen kan bidra til økt motivasjon, effektivitet og reduserer transaksjonskostnader, noe som også påpekes i OECDs økonomiske landrapporter, og er ofte omtalt som et ledd i den nordiske modellen. World Value Survey, som er en omfattende spørreundersøkelse som kartlegger holdninger og verdier i land over hele verden, underbygger også at Norge er et samfunn preget av tillit og toleranse.

Kompetansen i arbeidsstyrken må være av høy kvalitet og relevant for kompetansebehovet i arbeidslivet. Det gjelder både i næringslivet og i offentlig sektor. Teknologi er i betydelig grad et substitutt for lavt utdannet arbeidskraft, mens det trengs godt utdannet arbeidskraft for å betjene den. Det innebærer at stor utbredelse av teknologi endrer den relative etterspørselen etter lavt og høyt utdannet arbeidskraft. Norske forskere anslår at også i Norge vil mange av de eksisterende arbeidsplasser bli erstattet som følge av bruk av ny teknologi, (jf. nærmere omtale kapittel 5.3.4 Vilje og evne til å ta tekologien i bruk).

Tilstrekkelig og riktig kompetanse blir avgjørende for at Norge skal opprettholde høy produktivitet og høy yrkesdeltakelse fremover. En godt utdannet, kompetent og omstillingsdyktig befolkning i arbeidsdyktig alder er avgjørende for å tilpasse seg og mestre slike endringer. Norge scorer høyt på digital modenhet blant annet i EUs Digital Economy and Society Index (DESI), som måler europeiske lands digitale modenhet langs flere dimensjoner. Sammenlignet med de 28 EU-landene er Norge totalt sett nummer to på rankingen etter Danmark. Produktivitetskommisjonen peker imidlertid på at utviklingen fremover vil føre til nye krav til kunnskap og kompetanse. Videre viser kommisjonen til at det vil være behov for å mobilisere arbeidskraftressursene for å dekke det økte arbeidskraftsbehovet i private og offentlige tjenesteytende næringer, og for å opprettholde høy velferd i årene fremover.

Digitalisering og robotisering kan føre til økt etterspørsel etter arbeidskraft med betydelig kompetanse. Samtidig vil bruk av slik teknologi kunne gi betydelige produktivitetsgevinster og frigjøre arbeidskraft til ny verdiskaping. Erfaringer fra tidligere omstillinger, viser at maskiner, automatisering og innføring av ny teknologi bidrar til å øke produktivitet og verdiskaping. Historisk har innføring av ny teknologi heller ikke redusert total etterspørsel etter arbeidskraft, selv om en rekke arbeidsplasser er blitt borte (jf. kapittel 5). I løpet av de neste ti til tretti årene vil mange hundre tusen arbeidstakere derfor måtte tilegne seg ny kompetanse og skifte jobb eller arbeidsoppgaver og arbeidsform i den jobben de har.

Flere eldre arbeidstakere og sannsynligheten for at vi må arbeide stadig lengre, samt raskere endring i teknologi, innebærer behov for livslang læring. Arbeidskraften i industrien består for det meste av ikke nyutdannede. Kontinuerlig kompetanseoppbygging av arbeidskraften i industrien vil være avgjørende for å legge til rette for en omstillingsdyktig og konkurransekraftig industri. I industrien skjer kompetanseutvikling ofte i en kombinasjon av formelle videreutdanningsløp og mer uformell kompetanseoppbygging i bedriftene.

3.3.2 Kompetanse i industrien

Kompetanse i industrien og næringslivet for øvrig kan forstås som kunnskaper, ferdigheter og evner som anvendes for å løse konkrete oppgaver knyttet til produksjon og utvikling av bedriften. Kompetanse omfatter både evne til å anvende eksisterende kunnskap og ferdigheter og evnen til å tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter. Industribedrifter som er utsatt for krevende global konkurranse er avhengig å ha kompetent arbeidskraft. På bedriftsnivå kan kompetanse betraktes som en strategisk ressurs som skaper konkurranseevne, stimulerer innovasjons- og omstillingsevne og lønnsom produksjon over tid.

I litteraturen om innovasjonssystemer pekes det på at det er sammenhengen mellom kompetansenivået i bedrifter og deres evne til innovasjon. Selv om det kan dreie seg om kompliserte sammenhenger og ulikheter innenfor forskjellige deler av næringslivet, er det neppe tvil om at bedrifter som investerer i kompetanse og læring over tid er mer innovative enn bedrifter som ikke gjør det. Det er derfor god grunn til å tro at satsing på utdanning fra myndighetenes side og systematiske kompetansetiltak i bedriftene bidrar til å stimulere bedriftenes innovasjonsevne.

Livslang læring, der kompetanse opprettholdes og videreutvikles gjennom hele livsløpet, blir sett på som sentralt for å sikre økt verdiskaping og for å bidra til å hindre at folk faller utenfor arbeidslivet. I en rapport av SSB fra 2009, basert på Eurostats Adult Education Survey (AES), vises det at nordiske land skiller seg ut med særlig høy deltakelse i læringsaktiviteter. Mye av denne læringsaktiviteten er jobbrelatert, noe som særlig er tydelig i Norge, der over ni av ti deltagere i ikke-formell opplæring oppgir at hele eller deler av denne opplæringen var jobbrelatert. Oppdatert AES statistikk fra 2015 viser at trenden er vedvarende, og at det er en betraktelig større andel av befolkningen i Norge som deltar i livslang læring enn i resten av EU.

Resultatene viser også at det er færre barrierer for livslang læring i Norge, som for eksempel helseproblemer, avstand til utdanningstilbud, lite tid til etter- og videreutdanning på grunn av familie, for høye kostnader knyttet til utdanningstilbud eller mangel på støtte fra arbeidsgiver eller det offentlige til kompetanseoppbygging. Det at Norge har gjennomgående færre slike barrierer må antas å være et fortrinn for å stimulere til livslang læring og vil dermed også over tid ha positiv effekt for verdiskapingen i bedriftene.

De ansattes kompetanse i industrien har blitt stadig viktigere for å gjennomføre vellykkede omstillinger, bidra til innovasjon og for å utnytte nye kommersielle muligheter for lønnsom produksjon. For å løse løpende konkrete utfordringer, er industrien avhengig av å ha kunnskapsrike medarbeidere på alle nivå.

Vi får et stadig mer kunnskapsintensivt næringsliv. Ifølge arbeidskraftundersøkelsen fra SSB har kunnskapsintensiteten i norsk økonomi og norsk næringsliv hatt kontinuerlig vekst siden 2008, målt i andel sysselsatte med utdannelse fra universitet og høyskole. Industrien bidrar til denne utviklingen. Siden 2008 har industrien hatt en vekst i andelen sysselsatte med universitets- og høyskoleutdanning som er over dobbelt så høy som for gjennomsnittet i arbeidsstyrken for øvrig. Dette underbygges av tall fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) i samme periode. De viser at den sterkeste veksten kommer fra sysselsatte med universitets- eller høyskoleutdanning som er fire år eller lengre, samtidig som andelen med fagutdanning holder seg stabil på omlag 30 pst. Andelen ufaglærte i industrien går samtidig ned. Selv om næringslivet alltid har vært kunnskapsbasert, går vi mot et enda mer kunnskapsintensivt næringsliv.

Figur 3.3 Andel ansatte med universitets- eller høyskoleutdanning (15–74 år)

Figur 3.3 Andel ansatte med universitets- eller høyskoleutdanning (15–74 år)

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB), arbeidskraftundersøkelsen, 3. kvartal 2016

Utdanningsnivået i Norge er relativt høyt sammenliknet med de fleste landene i OECD. Innad i Norge er det tydelige regionale forskjeller i utdanningsnivå, men disse forskjellene er mindre enn i de fleste andre land. Nesten én av tre har høyere utdanning – en andel som har økt jevnt i mange år. Tall fra SSB viser at per 1. oktober 2014 har 31,4 pst. av befolkningen fullført høyere utdanning, 41,3 pst. har fullført videregående opplæring og 27,3 pst. har fullført grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Andelen som tar master- og doktorgrader er imidlertid lavere enn i mange andre land i OECD (se figur 3.4).

Figur 3.4 Andelen av befolkningen (25–64 år) med master- eller doktorgrad målt i prosent

Figur 3.4 Andelen av befolkningen (25–64 år) med master- eller doktorgrad målt i prosent

Kilde: OECD

Kravene til kompetanse og ferdigheter i fremtidens industri vil være annerledes enn i det tradisjonelle industrisamfunnet. Det vil ventelig bli større krav til formell kunnskap, men også krav til et langt bredere spekter av ferdigheter. Mer tjenesteinnhold knyttet til industriproduktene stiller for eksempel økte krav til kundekontakt og dermed sosiale ferdigheter. Ny teknologi kan erstatte rutineoppgaver, men erstatter ikke sosial kompetanse. Samarbeidsferdigheter er derfor av stor betydning for flyt av kunnskap i industrien, og for at omstillinger kan skje mest mulig effektivt. Arbeidstakere med svake basisferdigheter har betydelig økt risiko for å falle ut av arbeidslivet.

Med økt digital omstilling vil bedriftene kunne oppleve store omveltninger i industriproduksjonen, og dermed omstilling av arbeidsplasser. Det er gjort undersøkelser som peker på at mange av dagens arbeidsplasser kan forsvinne som følge av automatisering, robotisering og annen teknologisk utvikling i løpet relativt få år. En slik omstilling vil innebære nye krav til kompetanse og ferdigheter i arbeidsstyrken.

Ny teknologi og nye arbeidsformer kan innebære betydelige muligheter for norsk industri og for utvikling av arbeidstakere. Når menneskets oppgaver overtas av maskiner og roboter, frigjør dette arbeidskraft til andre oppgaver. Økt bruk av teknologi innebærer også at nye oppgaver kommer til og nye varer og tjenester kan utvikles. Det kan være mer interessant og personlig utviklende for den enkelte arbeidstaker. Det kan oppstå nye muligheter for flere verdiøkende tjenester rundt industriens produktleveranser såfremt industrien har god tilgang på riktig kompetanse. Bedrifter som klarer å utnytte disse mulighetene antas å ha gode muligheter for å realisere fremtidig vekst.

Boston Consulting Group (2015) analyserte hvordan sysselsettingen innenfor tysk industri vil påvirkes med en tilpasning til Industri 4.0. De fant at bedriftene vil oppnå økt konkurransekraft, som i neste omgang vil gjøre bedriftene i stand til å øke sysselsettingen parallelt med økt produktivitet. Ettersom fordelene med lave lønnskostnader svekkes, vil bedriftene på sikt også kunne hente hjem produksjon som tidligere har blitt flyttet ut til lavkostland. Det er i den senere tid eksempler på at norske industribedrifter har flyttet hjem produksjon. Dette har medvirket til å styrke grunnlaget for produksjon i disse bedriftene i Norge, og bidrar dermed til å sikre eksisterende arbeidsplasser, men gir nødvendigvis ikke mange nye.

Boks 3.2 Raufoss Technology AS – et høyt kunnskaps- og ferdighetsnivå i industrien gir grunnlag for arbeidsplasser og verdiskaping i Norge

Neuman Aluminium Raufoss – Raufoss Technology AS – er eid av det østerrikske selskapet Neuman Aluminium, som inngår i CAG-konsernet. I tillegg til virksomheten på Raufoss, har de fabrikker i Montreal i Canada og Suzhou utenfor Shanghai i Kina, og snart i Lagos de Moreno i Mexico. På Raufoss har de, i tillegg til en høyautomatisert fabrikk, også global salgsledelse og produktutvikling. Raufoss Technology leverer hjuloppheng i aluminium til flere av verdens ledende bilprodusenter. Måten selskapet arbeider på er konkurransedyktig i det globale markedet. Produksjon av hjuloppheng, for montering ved Volvo-fabrikken i Gøteborg, er nå flyttet fra Kina til Norge på grunn av arbeidsmåte, effektivitet og lokalisering i kompetanse- og industriklyngen på Raufoss. I Norge har de mer avansert utstyr, og jobber smartere og raskere. I Kina bruker de over 90 sekunder på å produsere et hjuloppheng som det tar 25 sekunder å fremstille i Norge. Det unike er evnen til å utnytte samspillet mellom simulering, kundetilpasset produktutvikling, FoU, materialteknologi, industrialisering og ikke minst, effektiv høytakts volumproduksjon. Det krever kompetanse helt i kunnskapsfronten i alle ledd, hvilket Raufoss Technology sikrer seg gjennom et tett samarbeid med Sintef og partnere i Raufoss-klyngen.

Industrien har behov for tilgang på arbeidstakere med ulike typer kompetanse

I en rapport fra SSB33, som ser på utviklingen innenfor sysselsetting og arbeidsstyrke etter utdanning fra 2016 frem mot 2035, fremgår det at sysselsettingen i petroleumsnæringen og petroleumsrelatert virksomhet vil reduseres, og at mange som arbeider innenfor denne sektoren er personer med videregående fagutdanning og personer med lang utdanning. Nedgangen i etterspørselen innenfor petroleumssektoren for slik arbeidskraft motvirkes imidlertid ved øking i andre næringer, spesielt bygg og anlegg. I rapporten fremgår det at etterspørsel etter arbeidskraft med lang utdanning øker relativt til samlet sysselsetting. SSB poengterer at det er usikkerhet til slike fremskrivninger.

NHO utarbeider et kompetansebarometer som kartlegger kompetansebehovet blant medlemsbedriftene. Det omfatter også andre næringer enn industrien, deriblant bygg- og anleggsnæringen, handelen, reiseliv og andre tjenesteytende næringer. I kompetansebarometeret for 2016 oppgir 52 pst. av NHO-bedriftene at de i stor grad eller i noen grad har et udekket kompetansebehov i 2016. Det er en viss nedgang fra de to forgående årene, noe som antas å ha sammenheng med nedgangen i petroleumssektoren og nedbemanninger i den forbindelse. I landsforeningen Abelia, som organiserer bedrifter blant annet innenfor IKT-, forsknings- og konsulentvirksomhet, sier over 60 pst. av bedriftene at de har et udekket kompetansebehov, mens andelen er under 30 pst. i Norsk olje og gass. For sistnevnte dreier det seg om en halvering siden 2014, og har i betydelig grad bakgrunn i at flere bedrifter har måttet redusere bemanningen.

Udekket kompetanse hos bedriftene innebærer at de har potensial til å produsere mer. Svar i NHOs kompetansebarometer synes å underbygge dette. Fire av ti bedrifter oppgir at kompetansemangel har ført til at de har latt være å utvide virksomheten eller at de har tapt kunder eller markedsandeler. Flere bedrifter oppgir at de har måttet redusere virksomheten på grunn av manglende kompetanse.

Når det gjelder fagområder, er håndverksfag og ingeniør- og tekniske fag de to hovedområdene som flest NHO-bedrifter oppgir behov for. Dernest følger økonomi, samfunnsfag og juridiske fag, etterfulgt av matematikk og naturvitenskaplige fag. Samtidig er det betydelig forskjeller mellom bedriftenes behov for ulike utdanninger.

Ser vi på kompetansebehov etter utdanningsnivå, er det samlet sett klart flest bedrifter som oppgir behov for ansatte med yrkesfaglig utdanning. Om lag 60 pst. av bedriftene oppgir at de har et slikt behov. Deretter følger fagskoleutdanning, bachelor- og mastergrad. Et gjennomgående trekk er at de store bedriftene har større behov for ansatte med høyere utdanning enn de små bedriftene. Yrkesfag og fagskole oppgis som viktig uansett størrelse på bedriften.

NHOs kompetansebarometer dekker hele næringslivet. Det er naturligvis forskjeller i vektlegging av behov for kompetanse mellom de ulike deler av næringslivet, selv om næringene har mange sammenfallende kompetanseutfordringer. Dette gjelder også for industrien.

I et arbeidsnotat fra NIFU i 2015 om kompetansebehov for medlemsbedrifter i Norsk Industri, fremgår det at ingeniører og teknikere er den yrkesgruppe som flest oppgir som sentral for egen virksomhet. Over halvparten av medlemsbedriftene oppgir at ingeniører og teknikere er en sentral kompetanse, og blant de største bedriftene oppgir alle dette.

Generelt viser undersøkelsen at de store industribedriftene i større grad etterspør ansatte med universitets- og høyskoleutdanning. Halvparten av de store industribedriftene sier at de har et stort behov for personer med mastergrad. Forskere og realister er en yrkesgruppe som utgjør en sentral kompetanse blant store medlemsbedrifter i Norsk Industri. Bedriftene i Norsk industri vektlegger teknologiforståelse høyere enn gjennomsnittet av NHO-bedriftene, og det gjelder ikke minst for de store industribedriftene. Norsk Industri synes ifølge undersøkelsen å legge mer vekt på fremmedspråk og internasjonal forståelse enn det som er tilfellet for NHO totalt. Sammenliknet med NHO totalt fremgår det at de største industribedriftene legger mer vekt på omstilling.

Begrensninger ved slike prognoser og undersøkelser er at de ikke er særlig egnet til å fange opp mulige fremtidige strukturelle endringer. Fremtidig kompetansebehov er avhengig av både økonomiske konjunkturer i ulike næringer, endringer i arbeidslivet og samfunnsutviklingen for øvrig. Sammensetningen av kompetansebehovet i industrien vil påvirkes av blant annet behovet for omstilling og endringshastigheten som følge av automatisering, bruk av ny teknologi og kombinasjoner av teknologi. Det vi likevel med stor grad av sikkerhet kan utlede er at tilgang på kompetent arbeidskraft innenfor en rekke fagområder vil være avgjørende for å utløse vekst og økt verdiskaping i både industrien og øvrig næringsliv.

Boks 3.3 Betydningen av særegen kompetanse i industrien

Tidligere Econ Analyse gjennomførte, på oppdrag fra daværende Nærings- og handelsdepartementet høsten 2005, en gjennomgang av hvorfor omstillinger på Kongsberg, Horten og Raufoss var vellykkede. Det ble konstatert at de tre stedene hadde viktige fellestrekk. De tre stedene representerte sterke ingeniørkulturer med høy grad av bransjespesifikk kompetanse innenfor relativt smale teknologiske nisjer. Tyngdepunktene i de tre næringsmiljøene var et fåtall større teknologitunge industriselskaper, samtidig som det var et betydelig innslag av spesialiserte underleverandører, både ved industri- og tjenestebedrifter. Alle stedene understreket verdien av god kontakt med utdanningssystemet og FoU-institusjoner og å ha eiere med god markedskontakt. Mens andelen sysselsatte i industrien hadde gått jevnt nedover på landsbasis over tid, hadde de tre stedene i større grad opprettholdt industrisysselsettingen.

Kilde: ECON Analyse 2005. Vellykkede omstillinger – eksempler fra Kongsberg, Horten og Raufoss

Til dels påvirker også utdanningspolitikken hvordan morgendagens næringsstruktur vil se ut. Utdanner vi for eksempel mange ingeniører, realister, IKT-kandidater, kandidater innenfor kybernetikk, robotikk, elektroniske systemer med videre, er mulighetene større for at vi i fremtiden får flere teknologibedrifter. Dette understeker behovet for at næringspolitikken og utdanningspolitikken sees i sammenheng, for å legge til rette for fremtidig god verdiskapings- og omstillingsevne i norsk økonomi.

3.4 Bedriftskultur

Den relativt flate og demokratiske bedriftskulturen i Norge bidrar til tillit mellom enkeltpersoner, mellom ansatte og ledelse og til myndighetene. Dette har skapt en egen type sosial kapital i det norske næringslivet. Noen viktige egenskaper eller momenter som ofte trekkes frem er autonomi for medarbeidere, gode muligheter for medvirkning både direkte og indirekte via tillitsvalgte, høy læringsfaktor, gode muligheter for å delta med egne ideer og gjensidighet i utvikling av løsninger.

Organisert arbeidsliv med blant annet trepartssamarbeidet og den norske modellen har vært og er en viktig faktor i norsk bedriftskultur. Gjennom organiseringen deltar partene i arbeidslivet aktivt i utviklingen av den enkelte bedrift og i næringslivet. I industrien er dette samspillet særlig godt innarbeidet.

Denne norske bedriftskulturen kan bidra til økt fellesskapsfølelse for bedriften. En demokratisk bedriftskultur og høy grad av tillit bidrar trolig til at arbeidstakere i større grad enn ellers jobber for bedriftens interesser, og det leder til bedre samarbeid mellom arbeidstakerorganisasjoner og ledelsen i virksomhetene.

Flate strukturer og høy grad av tillit til arbeidstakere bidrar til gode samarbeidsrelasjoner og dermed også til en mer effektiv deling av kunnskap og kompetanse. En kultur for å bygge, spre og dele kompetanse, samt for å involvere de ansatte i innovasjonsarbeidet og den daglige virksomheten, bidrar til at bedrifter evner å forstå og ta i bruk ny kompetanse. Involvering bidrar til engasjement og ansvar hos den enkelte. Det stimulerer til innovasjon og nyskapning, og åpner for å nyttiggjøre kompetanse i bedrifter.

I tillegg til å gi norsk næringsliv betydelig konkurransekraft, er det grunn til å tro at norsk bedriftskultur har vært viktig for gjennomføring av omstillinger i bedrifter hittil. God bedriftskultur kan dermed øke vekstevnen i økonomien. Selv om endringene fremover kan bli store, antas det at norsk bedriftskultur fortsatt vil være et fortrinn.

3.5 Forskning og innovasjon i norsk industri

Forskning og innovasjon bidrar til omstilling. Ved å gjøre ting på nye og smartere måter, kan man utvikle nye produkter og prosesser som er bedre og billigere enn tidligere, og på den måten styrke konkurransekraften i industrien.

Store deler av norsk industri er innovativ. 44 pst. av norske industriforetak med mer enn 5 ansatte rapporterer at de har hatt innovasjonsaktivitet i perioden 2012–2014 sammenlignet med 40 pst. for næringslivet som helhet.34 Mye innovasjon foregår gjennom gradvise endringer i produksjonen, for eksempel ved hjelp av kompetente fagarbeidere som oppdager nye smarte måter å gjøre ting på.

Boks 3.4 Gilje Tre

Gilje Tre i Dirdal, øst i Rogaland, produserer 110.000 vinduer, skyvedører og balkongdører, samt 20.000 ytterdører i året. De er Norges største produsent av ytterdører, og ble av Lean Forum Norge kåret til Årets norske Lean-virksomhet 2015.

Markedet for dører og vinduer har utviklet seg fra få standard størrelser til ferdigmalte komplekse produkter i utallige varianter. Med to helautomatiske produksjonslinjer som håndterer skreddersøm uten omstillingstid, samt bruk av Lean-metodikk, har Gilje Tre blitt spesialist på masseproduksjon av kvalitetsprodukter laget etter skreddersøm.

I Gilje Tre er alle ansatte en del av et team. Samtlige team skal bidra til å skape en smartere flyt. Resultatet av teamarbeid kalles forbedringer, og teamene måles på antall gjennomførte forbedringer. Alle team har minst ett måltall som er koblet med bedriftens mål.

Tidligere ble problemene formidlet til førstelinjelederen, som gikk videre til sjefen. Der ble problemene prioritert, og en eventuell løsning ble formidlet via førstelinjeleder til utfører. I dag løser utførerne selv 9 av 10 problemer. Ett av ti løftes til førstelinjeleder, og kun ett av hundre til sjef. Det gir effektiv problemløsning og dermed også høyere produktivitet. Ett av resultatene ved en slik prosessforbedring er 15 300 gjennomførte forbedringer på 10 år.

Et annet viktig grep er å definere lederen som en flaskehals. Lederpyramiden er snudd slik at teamet er øverst og administrerende direktør nederst. Lederens rolle er ikke å lede, dirigere og styre, men å utfordre, støtte og etterspørre. Gilje Tre har vært tydelige på at kulturforandringen må starte hos lederen.

Forskning er i mange tilfeller en viktig kilde til innovasjon, og industrien er mer forskningsintensiv enn andre næringer. Mens 24 pst. av industriforetak med mer enn 10 ansatte hadde forskningsaktivitet i 2014, er tilsvarende tall for alle næringer 16 pst.35 Andelen foretak med forskningsaktivitet er størst for store industriforetak. 60 pst. av industriforetakene over 100 ansatte rapporterer å ha forskningsaktivitet sammenlignet med 40 pst. for like store foretak i andre næringer og 20 pst. av industriforetakene med mellom 10 og 100 ansatte.

Industrien utførte FoU for til sammen 10,3 mrd. kroner i 2015.36 Det utgjorde 37 pst. av FoU i næringslivet. I hovedsak er forskning noe industrien driver med fordi det lønner seg, og over 80 pst. av forskningsaktiviteten finansierer de selv (Figur 3.5). Dette er en høyere andel enn i andre næringer. For mange industribedrifter er forskning en del av kjernevirksomheten, og deler av industrien er avhengig av forskning og utvikling for å overleve i internasjonal konkurranse.

Figur 3.5 Finansiering av egenutført forskning og utvikling

Figur 3.5 Finansiering av egenutført forskning og utvikling

Kilde: Forskning og utvikling i næringslivet 2015, SSB

De siste tiårene har priskonkurransen internasjonalt presset prisene nedover på en rekke industrivarer og gjort det nødvendig å finne stadig mer effektive måter å produsere på.37 Mange industribedrifter har betydelig forskningsaktivitet for å levere bedre og billigere løsninger. En rekke av disse benytter seg av forskningsvirkemidlene i Norges forskningsråd. I 2015 var det 1028 virksomheter som benyttet seg av Skattefunn og 600 som fikk støtte gjennom ulike forskningsprogrammer i Norges forskningsråd.38 De tematiske og brukerstyrte programmene i Norges forskningsråd gir muligheter til å sette i gang store forskningsprosjekter med samarbeid mellom flere virksomheter og forskningsinstitusjoner.

3.6 Sterke norske industrimiljøer

Dagens sterke norske industrimiljøer er i stor grad et resultat av de lange linjer knyttet til utnyttelsen av våre rike naturressurser, evne til jevnlig omstilling og utnyttelse av nye markedsmuligheter. Det er også en historie om evnen til å kombinere kunnskap mellom næringer og til å dra nytte av utenlandsk kapital og kompetanse. Industrisamfunn som tidligere var dominert av en eller et fåtall hjørnesteinsbedrifter, har over tid utviklet seg til næringsklynger med spisskompetanse i internasjonalt format og et mangfold av virksomheter. Norsk industri har lykkes i å tilpasse seg stadig strengere utslipps- og forurensningskrav, ved blant annet å ta i bruk nye tekniske løsninger, smartere produksjon og teknologiutvikling. Dette bidrar til økt konkurransekraft, og kan være positivt i så vel nasjonale og globale markeder der miljøhensyn tillegges stadig mer betydning.

Vi var tidlig ute med å bruke sjøveien for å utveksle varer med omverdenen. I tillegg til å sikre et marked for norske varer og tjenester og å gi et bredt utvalg av varer i Norge, innebar handelen at norske virksomheter tidlig innrettet sin virksomhet mot internasjonal konkurranse, med vekt på effektivitet, pålitelighet og kvalitet. Gjennom generasjoner har denne eksportkulturen vært godt forankret i næringslivet, særlig langs norskekysten. Antakelig har denne kulturen bidratt til at norske industrivirksomheter har håndtert den økende globaliseringen og tilknyttede omstillingsbehov relativt godt.

Figur 3.6 Hydal. Alumiumsprofiler

Figur 3.6 Hydal. Alumiumsprofiler

Foto: Petter Kværnum

Frem til begynnelsen av 1900-tallet dominerte tømmer, fisk og hval, skip, skipsutstyr og maritime tjenester norsk eksport. I tillegg besto industrien av blant annet sagbruk, tekstilindustri og bryggerier rettet mot hjemmemarkedet. Sammenlignet med andre land i vår del av verden ble Norge industrialisert relativt sent. Mens andre land ble kraftig industrialisert fra rundt 1840, kom ikke det industrielle gjennombruddet i Norge før i perioden 1900–1920. Teknologi, kompetanse og kapital ble i denne perioden brakt inn fra de mer avanserte landene, og vi klarte å utnytte vannkraften industrielt. Mange av dagens industrivirksomheter har sitt opphav fra denne perioden, med Norsk Hydro, Yara, Elkem og Borregaard som fire eksempler.

Kraftintensiv industri ble etablert mange steder i Norge, ofte lokalisert innerst i fjordene hvor det fantes lite annen næringsvirksomhet. Disse virksomhetene ble derfor gjerne sentrum for øvrig næringsvirksomhet i regionen og utgjorde et viktig bindeledd mot andre næringer, akademia og forskningsmiljøer og kapitaleiere. Innslaget av utenlandsk eierskap har vært betydelig fra starten av og har økt over tid. Samtidig har norsk forskningskompetanse hatt stor betydning for virksomhetenes utvikling.

Etter vel 100 års virksomhet, er store deler av den kraftintensive industrien i Norge godt posisjonert i internasjonal sammenheng når det gjelder kompetanse, teknologi, energieffektivitet og miljøutslipp. I internasjonal sammenheng skiller virksomhetene seg ut ved å benytte fornybar kraft i produksjonen. Kompetansebasen i kraftintensiv industri har i senere tid gitt grunnlag for leveranser av materialer og videreforedlede produkter til utbygging av solkraft og vindkraft internasjonalt. Samtidig har en bedrift som Borregaard klart å utnytte norsk kompetanse om trevirke til å produsere biologisk baserte spesialprodukter for eksport som kan erstatte petroleumsbaserte produkter.

Et annet spor av vesentlig betydning for dagens industristruktur er produksjon av forsvarsmateriell. Produksjon av ammunisjon ble lagt til Raufoss, med strategisk avstand til Sverige, under unionsstriden på slutten av 1800-tallet, og er utgangspunktet for dagens industri på Raufoss. Kongsberg Våpenfabrikk ble etablert i 1814, og var i starten særlig kjent for produksjon av Krag Jørgensen rifler. Det var først etter andre verdenskrig at den teknologiske utviklingen innenfor norsk forsvarsindustri skjøt fart. Norge fikk en viktig rolle i å produsere forsvarsmateriell i NATO. Sentralt var etableringen av Forsvarets forskningsinstitutt, miljøet i Horten innenfor ekkolodd til moderne undervannsteknologi, videreutvikling av industrien på Raufoss (ammunisjon og rakettmotorer) og Kongsberg (missiler, kamp-, ildlednings- og kommunikasjonssystemer) samt fremveksten av norsk rombasert industri ved Andøya, Tromsø og Svalbard.

Koblingen mellom forsvar og sivil virksomhet har vært en viktig suksessfaktor for utvikling av en teknologisk avansert industri i og rundt forsvarsvirksomheten. Over tid har næringslivet utviklet et mangfold av vareproduserende eksportvirksomheter knyttet til områder som mikro- og nanoteknologi (Horten), komplekse engineeringssystemer (Kongsberg) og automatisert produksjon basert på lettmetall (Raufoss).

Ut over forankringen til forsvaret, har vi flere ledende teknologibedrifter med forankring til norsk kompetanse innenfor IKT, som kommunikasjonsteknologi, måling, sensorikk og overføringsteknologi. Telenor, og tidligere Tandberg og Norsk data, er virksomheter som sammen med forskningsmiljøet ved NTNU og Sintef i Trondheim har vært sentrale i utviklingen.

Funnet av olje på Ekofisk på slutten av 1960-tallet var begynnelsen på en ny epoke for norsk industri. I kombinasjon med utenlandsk kapital og kompetanse klarte norske virksomheter, med erfaringsbakgrunn fra maritim virksomhet og vannkraftutbygging, å ta del i og senere videreutvikle petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Skipsverftene snudde seg mot produksjon av plattformer og offshoreskip. For verkstedindustrien og teknologibedriftene innebar petroleumsvirksomheten på norsk sokkel nye muligheter og en arena for utprøving av nye løsninger.

I nært samarbeid med forskning og akademia, har petroleumsindustrien utviklet nye løsninger. Et viktig eksempel er utviklingen av flerfaseteknologi, som har gjort det mulig å transportere olje og gass i samme rør. Ved å ta i bruk ny og mer effektiv teknologi, er kostnandene for utbygging av felt i Nordsjøen redusert. Slik teknologi har også muliggjort effektiv utnyttelse av reservoarer som tidligere var vanskelig tilgjengelig. Dette har vært et viktig grunnlag for utvikling av en norskbasert høyteknologisk leverandørindustri med leveranser internasjonalt. Et annet viktig eksempel er utviklingen av undervanns produksjonsenheter (subsea). Mye har skjedd siden Statoil boret sin første undervannsbrønn på feltet Gullfaks, det første feltet med norsk operatørskap, utenfor Bergen på midten av 1980-tallet. Stadig mer av produksjonen på norsk sokkel gjøres nå gjennom undervannsinnretninger, og norsk subseateknologi har blitt en viktig eksportartikkel.

Gjennom bevisst politikk siden petroleumsvirksomheten startet midt på 1960-tallet, har norsk petroleumsindustri utviklet seg til å bli verdens ledende på mange områder, ikke minst innenfor subsea. Denne kompetansen har medført at norsk leverandørindustri har blitt en meget stor eksportindustri. Bergensregionen har blitt et senter for vedlikehold av plattformer og undervannsutstyr. I Buskerud, spesielt på Kongsberg, har det over tid utviklet seg et sterkt miljø knyttet til subsea-teknologi, automasjon og dynamisk posisjoneringsutstyr. Sørlandet bidrar med verdensledende selskaper innenfor boreteknologi, og Nord-Vestlandet med en maritim klynge som representerer et komplett skipsbyggings- og skipsutstyrsnettverk for blant annet avanserte offshorefartøy.

Fremveksten av havbruksnæringen har vært og er en viktig driver for utvikling av teknologi og løsninger i Norge. Med utgangspunkt i fagmiljøet ved Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås sine kunnskaper om utvikling av Norsk rødt fe, klarte norske pionerer å dra i gang en næring som i løpet av fem tiår har utviklet seg til å bli en av Norges største eksportnæringer. Oppdrettsnæringen har tradisjonelt ligget langs kysten, men fremveksten av kunnskap og teknologi har skjedd i miljøer rundt om i landet. I årene fremover skal næringen utvikle nye løsninger for økt, bærekraftig produksjon av oppdrettsfisk, som kan gi rom for aktivitet på nye lokalisasjoner. Utviklingskonsesjonene som nå er utlyst vil gi insentiver til økt samarbeid, mellom eksempelvis petroleumsrettet leverandørindustri, maritim industri og oppdrettsnæringen, om å finne nye, fremtidsrettede løsninger. Muligens kan teknologibedrifter og virksomheter i den vareproduserende industrien bidra med kunnskaper om løsninger for digitalisering og automatisert produksjon. Kompetansebasen som disse ulike norske industriene har, og nå kan bruke sammen, er et godt grunnlag for videre vekst, og kan gi Norge en unik posisjon i verden som teknologiutvikler og leverandør av bærekraftige løsninger for marin aktivitet.

Figur 3.7 Sveiser

Figur 3.7 Sveiser

Foto: Pixabay

Vi har en unik kompetansebase og en industrikultur som skiller oss fra andre land. Dette gir oss et godt utgangspunkt for verdiskaping. Økt digitalisering og automatisering gjør det høye norske kostnadsnivået mindre betydningsfullt i en internasjonal sammenheng. I tillegg har eksportrettet virksomhet, men også industri som primært har Norge som marked, fått drahjelp av lavere valutakurs i kjølvannet av oljeprisfallet. Gjennom vår omstillingskultur har vi gang på gang videreutviklet kjent kunnskap og teknologi, og utviklet nye løsninger, både med tanke på forbedring av eksisterende virksomheter og for nye anvendelsesområder. Virksomhetene leter stadig etter nye forbedringsmuligheter og nye markeder hvor virksomhetenes teknologi og kompetanse kan gi grunnlag for lønnsom aktivitet. Når det gjelder løsninger for effektivisering og automatisert produksjon, ser vi et økende samarbeid på tvers av sektorer.

Mange av de sterke norske industrimiljøene er basert på kompetanse og utnyttelse av havets ressurser. Norge har en sterk global posisjon med unik kompetanse blant alle de store havnæringene, olje- og gassnæringen, maritime næringer og fiskeri- og havbrukssektoren. I OECDs rapport om havøkonomien anslås en fordobling av havøkonomien frem mot 2030. Dette gir fortsatt betydelige muligheter for leverandørnæringen, flere nye teknologibedrifter og utvikling av og vekst i ny havbasert industri, blant annet ved kompetanseoverføring, utveksling av teknologi og samarbeid mellom havnæringene. Det er grunn til å tro at den allerede globalt ledende petroleumsrettet leverandørindustrien har store muligheter for å fortsatt gi et stort bidrag til den samlede verdiskapingen.

Norge har en prosess- og metallindustri som har kontinuerlig effektivisert sin produksjon. Det er en industri som har utviklet en unik kompetanse og tatt i bruk ny teknologi. Med god tilgang på fornybar energi, er det grunn til å tro at Norge i fremtiden fortsatt vil ha en ledende prosess- og metallindustri.

Norsk helse- og legemiddelindustri har hatt god vekst på 2000–tallet, og er blant de mest forsknings- og kunnskapsintensiver næringer vi har. Et nært samarbeid forsknings- og helsesektoren kan gi grunnlag for innovasjon og utvikling av nye varer og tjenester. Flere bedrifter går rett ut i internasjonale markeder fra etablering. Det er et godt utgangspunkt for vekst. Satsing på innovasjon, FoU, teknologi og kompetanse kan gi økte muligheter for denne delen av industrien.

Boks 3.5 Teknologisk utvikling i transportsektoren

Den teknologiske utviklingen i transportsektoren går langt raskere enn tidligere. Digitalisering av gods- og logistikksystemer i alle transportformer, autonome kjøretøy, digitalisert trafikkstyring, sanntids reise- og trafikkinformasjon, applikasjonsbaserte samkjøringssystemer m.m., er nøkkelord som vil inngå i fremtidens transportsystemer. Denne utviklingen vil kunne medføre radikale endringer, både for sektoren og for de reisende. Flere analytikere har hevdet at det pågår et teknologisk skifte i transportsektoren, med raskere endringer, der etablerte teknologier og løsninger på kort tid kan bli skiftet ut. Ikke minst er det hevdet at de tradisjonelle drivstofformene innenfor biltransport (bensin og diesel) ganske snart kan bli erstattet av nye drivstofformer. Videre vil autonome biler og fremveksten av nye forretningsmodeller i sektoren bidra til at flere vil komme til å kjøpe en transporttjeneste fremfor selv å investere i en bil.

I Norge er det mange kompetente miljøer som arbeider med ITS og digitale løsninger i transportsektoren. Som land ligger vi i dag langt fremme i å ta i bruk og nyttiggjøre oss av ny teknologi. Det bør vi ha alle muligheter til, også i fremtiden. Eksempelvis kan utviklingen mot autonome skip og de digitale systemene som understøtter dette, være en interessant mulighet for den norske maritime klyngen til å posisjonere seg i en fremtidsrettet markedsnisje. Å satse på ny teknologi i norsk transportsektor vil kunne bidra til å nå regjeringens transportpolitiske mål, og samtidig bidra til en industrialisering som gir mer nytte av satsingen.

Forbruksvareindustrien består av et mangfold av bransjer med ulike typer av muligheter, utfordringer og særpreg, og er meget sammensatt. Digitalisering, robotisering og andre muliggjørende teknologier gir muligheter for mer fleksibel og kostnadseffektiv produksjon. Sammen med satsing på god design og utvikling av sterke merkevarer, kan dette gi grunnlag for vekst innenfor enkelte bransjer og bedrifter.

Skog- og trenæringen har betydelig spisskompetanse innenfor treforedlingsindustrien. Bruk av moderne teknologi og produksjonsprosesser gir muligheter for utvikling av ny virksomhet, blant annet innenfor biodrivstoff. Sterke kompetansemiljøer innenfor tre som byggemateriale, gir muligheter for å utvikle nye treløsninger for store og urbane byggeoppgaver.

En stor og omfattende norsk næringsmiddelindustri, som satser på innovasjon, kompetanse og utvikling av nye produkter for å treffe forbrukertrender i markedet, kan gi grunnlag for vekst. En forventet vekst i den globale etterspørselen etter sjømat gir økte muligheter for sjømatindustrien, som allerede eksporter det meste av sin produksjon.

Husdyravl og anvendt bioteknologisk forskning har blitt en vekstnæring i Norge, med en betydelig verdi i internasjonal sammenheng. Plante- og dyremateriale eksporteres til land over hele verden. Det sterke bioteknologimiljøet danner et godt utgangspunkt for å møte forventninger om økt matproduksjon, tilpasning til endret klima, reduserte klimagassutslipp og nye helse-, velferds- og forbrukerpreferanser.

Figur 3.8 Bilde fra Simulatorsenteret hos NCE Smart Energy Markets. Viser digitalisering (real time) som underlag for overvåkning-beslutningsstøtte

Figur 3.8 Bilde fra Simulatorsenteret hos NCE Smart Energy Markets. Viser digitalisering (real time) som underlag for overvåkning-beslutningsstøtte

Foto: NCE Smart Energy Markets

Teknologiutviklingen utfordrer industrivirksomhetenes evne til å innovere raskere, bli mer effektive samt finne nye forretningsmodeller og verdikjeder. Kompetansekravene endres raskere, og det vil kunne bli stadig viktigere for bedrifter å søke, og utnytte, verdensledende kompetanse i egen virksomhet. Dette kan gi de sterke norske industrimiljøene en viktigere rolle å spille i årene fremover, som koblings- og utviklingsarenaer for virksomheter av ulik størrelse og i ulike bransjer, mot utdannings- og forskningsmiljøer i Norge og mot ledende internasjonale selskaper og kompetansemiljøer.

3.7 Tilgang til kapital

3.7.1 Næringslivet og industriens kapitalbehov, kapitaltilgang og verdiskaping

Det er sentralt for den samlede verdiskapingen at forventet lønnsomme prosjekter og virksomheter med akseptabel risiko, har tilgang til kapital. Hvis de har det på en effektiv måte, kan det utgjøre en konkurranseevnefaktor. Jo mer effektivt bedrifter evner å skaffe til veie og anvende kapitalen, og jo større verdi de evner å skape, jo mer lønnsom vil bedriften bli. Lønnsomhet kan igjen legge til rette for utvikling og vekst, og gunstigere finansiering.

Produksjon av tjenester har tradisjonelt krevd mindre kapital enn produksjon av industrivarer. Det er imidlertid store forskjeller i og mellom næringer, også i industrien, og endringer skjer raskt.

Deler av industrien har vært, og er, kapitalkrevende. Kraftkrevende industri, som prosessindustrien, offshorerettet leverandørindustri og teknologisk industri er noen eksempler. Hvor kapitalkrevende virksomheter er, avhenger ikke bare av hvor kapitalkrevende det var eller er å sette opp virksomheten, men også av hvor mye kapital som må anvendes på drift, vedlikehold og videreutvikling og av hvor mye arbeidskapital som må anvendes. Andre deler av industrien har vært og er mindre kapitalkrevende.

Det er forskjeller mellom virksomheter i samme næring, også blant virksomheter som produserer det som kan fremstå som nokså like varer. Noen virksomheter gjør utstrakt bruk av roboter, mens andre virksomheter baserer seg på håndverk. Møbelindustrien er et slikt eksempel.

Endringer skjer raskt. Mer effektive prosesser gir raskere leveranser, mindre produksjon for lager og reduserer kapitalbehovet. Relativt høye lønninger i Norge har bidratt til at arbeidsintensive virksomheter har rettet seg mot nisjer i markeder med kunder med høy betalingsvilje. Men siden kapital flyter friere og prises likere, har virksomheter med et stort innslag av kapital, relativ til arbeidsinnsats, i større grad kunnet opprettholde og utvide sin virksomhet i Norge. Verdikjedene og eierskapet er blitt mer internasjonalisert, selv om det er lange tradisjoner for det i industrien. Modne industrielle virksomheter knyttes i økende grad opp mot internasjonale eiermiljøer og kapitalmarkeder. I deler av industrien har kompleksiteten ved hva de produserer og hvordan de produserer økt, og det kan ha økt kapitalbehovet, både til investeringer og arbeidskapital. Hyppigere skift i teknologi og lignende kan også føre til at kapitalutstyret må fornyes hyppigere og øke kapitalbehovet.

Tradisjonelt har det vært en ganske klar grense mellom tradisjonell industri og tjenesteytende næring. Raskere teknologisk endring, robotisering, digitalisering og tingenes internett skaper imidlertid tendenser til bransjeglidning, ved at næringer smelter sammen og ved at varer og tjenester de leverer integreres. Det bygges elektronikk og kommunikasjonssystemer inn i industrivarer og industriprosesser (tingenes internett). Fremover er det ikke nødvendigvis det mest kapitalkrevende å fremstille selve industrivarene, men kanskje heller å bygge opp teknologien og infrastrukturen i og rundt industrivarene.

Boks 3.6 Ulike typer kapital

Virksomheter anvender kapital til å skape verdier. Kapitalen henter de fra virksomhetens finansielle midler, eierne eller i markedet. Kapitalen omtales gjerne da som finanskapital. Noen anvender kapitalen til å gå i gang med å utvikle nye prosjekter og ideer. Andre anvender kapitalen til å etablere, utvikle, drifte, utvide og omstille virksomheten og til å frembringe innovasjoner.

Den finansielle kapitalen investeres blant annet i realkapital, arbeidskapital, immateriell kapital og human kapital – mennesker. Realkapital inkluderer maskiner, verktøy, fabrikkbygninger, skip, lager av råvarer med mer, som kan settes inn i en produksjonsprosess. Arbeidskapital anvendes til å finansiere varer og tjenester under produksjon til de er ferdigstilt, solgt og oppgjør er mottatt. Immateriell kapital omfatter patenter, varemerker, opphavsrett etc.

Statistisk sentralbyrå (SSB) har anslått kapitalbeholdningen i Norge.1 Beholdningen av realkapital i norske næringer og offentlig forvaltning økte med 66 pst., målt i faste priser, fra 1991–2014. Det meste av økningen kom etter 2000. Bygg og anlegg er den største kapitalarten og utgjør 70 pst. Dette inkluderer veier, skinnelegemer og annen infrastruktur som er et resultat av politiske beslutninger. Verdien av tomter, utover grunnarbeider, regnes ikke med i verdsettingen av bygninger og anlegg. Oljeboring, oljeleting, olje- og gassrørledning utgjør 8 pst., mens maskiner og utstyr utgjør 6 pst. Tilsvarende gjør verdien av plattformer, borerigger og moduler til oljeutvinning. Veksten av investeringer i FoU har vært stor. FoU og annen immateriell realkapital utgjør nå 3 pst. av totalen.

1 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og- konjunkturer/oa/_attachment/259714?_ts=1537fe2b7f0 Fremstillingen her er basert på SSB sitt arbeide

Det sentrale for verdiskapingen er ikke hvor mye kapital vi anvender, men hvordan vi anvender den, og hvor mye den kaster av seg hensyntatt risiko. SSB har anslått kapitalavkastningen i Norge.39 Den økte fra snaut 3 pst. i 1990 til nær 15 pst. i 2006 for markedsrettede fastlandsnæringer. Oppgangen kom etter at avkastningen hadde falt i siste halvdel av 1970-tallet og endret seg relativt lite på 1980-tallet. Etter 2006 falt avkastningen markert, blant annet som følge av finanskrisen. I de tre siste årene har den variert lite rundt 10–12 pst. SSB omtaler flere mulige forklaringsfaktorer for endringene i kapitalavkastning.40

3.7.2 Kapitalmarkeder

I kapitalmarkedene kobles foretak og andre som søker kapital, med investorer og långivere som vil investere eller låne ut. I kapitalmarkedene kan risiko omfordeles til dem som ønsker og evner å bære den. Velfungerende kapitalmarkeder karakteriseres gjerne av at koblingen er effektiv. Tillit, informasjon, kunnskap og kompetanse, gode institusjoner og tiltrekkelig konkurranse bidrar til god og effektiv kobling.

I mindre markeder kan det være mer utfordrende å få til en slik god match enn i større markeder. Det er derfor viktig at kapitalmobiliteten er høy, slik at markedene er tilstrekkelig store. Større markeder vil gjerne også ha gode forutsetninger for velfungerende konkurranse.

Det norske kapitalmarkedet består egentlig av flere markeder og markedsplasser, som i varierende grad er knyttet sammen med markeder i utlandet.

3.7.3 Kapitalbehov og kapitaltilgang

Bedrifters behov for kapital avhenger av fasen de er i. Modne virksomheter kan ha en godt tilpasset kapitalbase. Overskuddet kan være større enn behovet for vedlikeholdsinvesteringer. Slike bedrifter kan ha begrenset behov for å hente inn kapital, samtidig som relasjonene med og tilgangen til kapital fra eierne og markedene kan være gode. Situasjonen kan være annerledes bedrifter under oppstart og etablering. Kapitalbeholdningen kan da være lav, samtidig som kapitalbehovet er økende og kontantstrømmen negativ. De har gjerne liten evne til å finansiere investeringer ved tilbakeholdt overskudd. Høy risiko og mangel på informasjon gjør også ofte at avkastningskravet fra investorer er høyere. Foretak i en oppstartsfase kan ha nytte av stabile kapitalkilder fra egne eiere, såkornfond, og i senere faser gjennom venturefond, investeringsselskaper og aktive eierfond (private equity).

Større, etablerte norske selskaper med god lønnsomhet, som opererer i internasjonale markeder, og som har belånbare eiendeler, har gjerne tilgang til en rekke kapitalmarkeder. De kan ha tilgang både til markeder for egenkapital og fremmedkapital, som banklån og obligasjonslån i mange valutaer. Små og mellomstore bedrifter kan derimot i større grad være avhengig av egenkapital eller lån fra banker i Norge, ofte regionalt eller lokalt. Virksomheter som er i en oppstartsfase må oftere finne risikovillig egenkapital lokalt eller regionalt. Dette innebærer at nye prosjekter og små og mellomstore virksomheter i større grad kan påvirkes av konkurransen i kapitalmarkedet der de holder til.

3.7.4 Internasjonale kapitalmarkeder og faktorer

Det at norske markeder og kapitalmarkeder knyttes opp mot internasjonale markeder på en god måte, kan medføre både muligheter og utfordringer. En utfordring er at hendelser og sjokk utenfra kan få virkninger for norsk økonomi raskt. En selvstendig pengepolitikk, robuste statsfinanser og kunnskap og kompetanse har gjort oss i stand til å håndtere slike utfordringer.

Det er også store gevinster for oss å ta del i et internasjonalt kapitalmarked. En gevinst er at vi kan frikoble sparing fra investering, noe vi gjør nytte av gjennom Statens pensjonsfond utland. En annen gevinst er virksomheter kan søke etter egenkapital eller lån i et større marked, og at investorer og långivere kan finne passende plasseringer tilpasset deres risikovilje og -evne i et større marked.

Særlig nye prosjekter og mindre bedrifter som i dag må søke kapital i et mindre geografisk område kan ha nytte av økt kapitalmobilitet og nye kapitalkilder. Nettbaserte finansieringsplattformer kan gjøre det mulig for mindre bedrifter å nå flere investorer effektivt. I så fall kan det redusere geografiske begrensninger på kapitaltilgangen til selskaper i en oppstartsfase og driftsfase. Selv om det over tid kan vokse frem et større mangfold av kapitalkilder, vil nok lokale kapitalformidlere fortsatt være viktig

Norske virksomheter kan for eksempel søke tilgang til finansiering fra internasjonale kilder gjennom utenlandske plattformer for folkefinansiering. Det er ulike løsninger som kan karakteriseres som donasjonsbaserte, belønningsbaserte og lånebaserte eller egenkapitalbaserte, såkalt finansiell crowdlending og crowdfunding. Folkefinansiering innebærer å koble sammen investorer med prosjekteiere og virksomheter som søker finansiering via en elektronisk plattform. Det kan være både knyttet til et produkt, et prosjekt eller en virksomhet. Andre aktører arbeider med markedsplasser som legger til rette for at enkeltpersoner, -investorer eller -aktører kan gå sammen om å låne ut direkte til små bedrifter.

Europakommisjonen søker å realisere kapitalmarkedsunionen innen 2019 for å fremme investeringer og økonomisk vekst. Det skal den gjøre ved å skape mer integrerte og velfungerende verdipapirmarkeder, der bedrifter lettere kan finne finansiering utenfor banksystemet, og der kapitalflyten og konkurransen over landegrensene øker. Kommisjonen legger også vekt på husholdningers og institusjonelle investorers muligheter for å finne egnede spare- og investeringsobjekter. Kommisjonen la i 2015 frem en handlingsplan for å realisere unionen.41 Et tiltak var flere finansieringsmuligheter for europeisk næringsliv, særlig for små og mellomstore bedrifter. Kommisjonen ønsker å modernisere prospektdirektivet for å gjøre det billigere og enklere å hente markedsfinansiering, treffe tiltak for å støtte såkalt venturekapital, fremme nye finansieringsformer som blant annet folkefinansiering (crowdfunding), og kartlegge hvordan små og mellomstore bedrifter kan få bedre tilgang til ulike finansieringskilder. Tillit, informasjon, kunnskap og kompetanse og gode institusjoner og infrastruktur kan øke kapitaltilgangen.

Det kan være et fortrinn og konkurranseevnefaktor at vi i Norge generelt har høy grad av tillit til hverandre. Tillit kan kompensere noe for at dem som søker og dem som har kapital gjerne har ulik informasjon. Det kan også være et fortrinn om etablerere og virksomheter med intern eller ekstern kunnskap og kompetanse, gir investorer og långivere god, lettfattelig og etterrettelig informasjon, og slik bidrar til en god oppfatning av risiko. Belønningssystemer som gir administrasjonen insentiver som samsvarer med eiernes og långivernes bidrar også positivt. Det kan imidlertid være en utfordring, og også kostbart for mindre virksomheter, å ha tilgang til slik kunnskap og kompetanse. Det kan være et fortrinn om vi har et effektivt, velfungerende og relativt lite fordyrende system for implementering av kontrakter og ev. også avgjørelser av tvister i rettssystemet.

Vi er et relativt lite og åpent samfunn med god informasjon, noe som kan redusere transaksjons- og administrasjonskostnader. Tilsvarende kan det utgjøre et fortrinn at vi i Norge har relativt god datainnsamling og datatilgang. Det kan gjøre mer og bedre informasjon tilgjengelig for markedsaktørene. Et eksempel er at slike data gjør det enklere for banker å vurdere kundene sine. Det at vi i Norge har en relativt velutviklet elektronisk informasjonsinfrastruktur, med god bredbåndsdekning og brukere og tilbydere som har tatt i bruk dataløsninger og derfor er godt vant med dette, gjør at nye løsninger kan implementeres raskt her.

4 Trender og økonomisk utvikling

Norge har en høyt utdannet befolkning, og arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Vi har en åpen økonomi som bidrar til effektiv produksjon og handel med utlandet. Norge er også rik på naturressurser, og petroleumsnæringen har i flere tiår vært en viktig drivkraft for den økonomiske veksten. Økt etterspørsel fra petroleumsnæringen har i mange år trukket opp aktiviteten i fastlandsøkonomien og bidratt til høye inntekter og stadig flere godt betalte jobber. Samtidig har prisveksten på importerte varer vært lav og arbeidsinnvandringen høy.

En rekke forhold, som blant annet aldrende befolkning, lavere produktivitetsvekst, lavere etterspørsel fra petroleumsnæringen, teknologiutvikling samt klimautfordringer øker behovet for omstilling i økonomien. Omstilling er nødvendig for å kunne opprettholde inntekts- og velferdsnivået.

4.1 Norsk økonomi

Etter at den norske olje- og gassnæringen ble etablert for mer enn 50 år siden har den vokst til å bli Norges største næring. Gjennom flere tiår har økende aktivitet i petroleumsnæringen preget utviklingen i norsk næringssammensetting og vært en drivkraft for den økonomiske veksten i Norge. Petroleumsvirksomheten har bidratt til å finansiere velferdsstaten og sysselsatt et betydelig antall personer. Leverandørindustrien har særlig sysselsatt mange, jf. omtale i kapittel 2. Samtidig har utviklingen i petroleumsvirksomheten bidratt til at lønnskostnadene i norsk industri ligger høyere enn hos våre handelspartnere.

Det var kraftig vekst i investeringene på norsk sokkel i årene etter årtusenskiftet. Nivået nådde en topp i 2013, før investeringene begynte å falle. Nedgangen den første tiden skyldtes blant annet tiltak i næringen for å redusere kostnader og begrense investeringer. I tillegg kom en nedgang som følge av at bølgen av nye utbygginger, som ble besluttet i 2010–2013, ble sluttført. Da oljeprisen falt ble investeringsnedgangen forsterket og forlenget. Oljeprisfallet førte til lavere aktivitet i den internasjonale petroleumsnæringen, noe som også påvirker leverandørene i Norge. Igangsettingen av Johan-Sverdrup-feltet, Norges største industriprosjekt i nyere tid, bidrar til å dempe fallet i investeringene på norsk kontinentalsokkel.

Det gjøres stadig investeringer også på eksisterende felt, slik at utvinningen øker og levetiden til feltene forlenges. Selv med nedgang i investeringene i både 2015 og 2016, vil nivået fortsatt være høyt i et historisk perspektiv, jf. figur 4.1. Selv små utbygginger på sokkelen er store sammenliknet med investeringer på fastlandet.

Figur 4.1 Bruttoinvesteringer i fast realkapital, utvinning og rørtransport. Faste 2005-kroner

Figur 4.1 Bruttoinvesteringer i fast realkapital, utvinning og rørtransport. Faste 2005-kroner

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB), Nasjonalregnskapet

Norsk sokkel er en moden region, og produksjonen av petroleum passerte toppen i 2004, jf. figur 4.2. I 2016 økte oljeproduksjonen for tredje år på rad og gassproduksjonen var omtrent på samme rekordhøye nivå som i 2015. Produksjonen på norsk sokkel forventes å holde seg på et relativt stabilt, høyt nivå frem til midten av 2020-tallet, før den gradvis avtar.42 Produksjonsutviklingen over tid vil i stor grad avgjøres hvilke funn som gjøres framover.

Figur 4.2 Produksjon av petroleum på norsk sokkel

Figur 4.2 Produksjon av petroleum på norsk sokkel

Kilde: Oljedirektoratet

Fallet i oljeprisen har, sammen med lavere petroleumsinvesteringer, gitt merkbare konsekvenser for norsk økonomi. Etterspørselen fra petroleumsnæringen avtar målt mot størrelsen på fastlandsøkonomien. Det krever omstilling, særlig i den delen av industrien som leverer varer og tjenester til sokkelen. Teknologi- og kompetanseoverføring fra petroleumsnæringen er imidlertid en kontinuerlig prosess, og det høye kompetansenivået i næringen kan trolig andre dra nytte av. Dessuten har mange virksomheter allerede funnet nye markeder. Verftenes ordrebøker har blitt mindre offshorekonsentrert og mer diversifisert mot brønnbåter, fiskeri- og havbruksfartøy samt passasjer- og cruiseskip. Eksempler på verft som ser mot nye segmenter er Østensjø rederi, Ulstein, Marin Aluminium, Kleven og Vard. Noen offshoreleverandører vil levere utstyr til oppdrettsprosjektene som kommer i forbindelse med de nye utviklingstillatelsene i oppdrettsnæringen. Salmars havmerd og Nordlaks havfarm vil for eksempel begge gjøre bruk av teknologi fra offshorenæringen for ankerhåndtering til havs.

Den økonomiske politikken brukes aktivt for å påvirke utviklingen. Norges Bank har satt ned styringsrenten, og sammen med ekspansiv finanspolitikk trekker dette opp veksten i innenlandsk etterspørsel. Svakere krone har lagt til rette for vekst i konkurranseutsatt næringsliv.

I mange år opplevde Norge en gunstig utvikling i bytteforholdet i handelen med utlandet. Prisene på olje og andre råvarer som Norge eksporterer steg, og prisene på mange importvarer falt. Denne utviklingen har de siste par årene snudd, særlig som følge av lavere priser på olje og gass. I tillegg stiger prisene på importerte varer på grunn av svekket kronekurs.

En såkalt todeling preget norsk økonomi frem til 2014. Petroleumsnæringen og dens leverandører hadde sterk vekst, mens mer tradisjonell industri på fastlandet og tradisjonell vareeksport hadde svakere utvikling. Den tradisjonelle industrien hadde svakere kostnadsmessige konkurranseevne enn sine konkurrenter i utlandet som følge av høye lønnskostnader og sterk norsk kronekurs.

De siste årene har det vært tegn til at denne todelingen i norsk økonomi dempes. Kronen har svekket seg betydelig de siste årene. Det er til fordel for både eksportbedrifter, leverandører til oljevirksomheten og bedrifter som møter konkurranse fra utlandet i det norske hjemmemarkedet. Samtidig har kronesvekkelsen vært en utfordring for bedrifter med stor importandel. Moderate lønnsoppgjør bidrar også til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen for norske bedrifter. Lønnskostnadene i industrien i Norge er likevel fortsatt en god del høyere enn hos et gjennomsnitt av våre handelspartnere.43 Den moderate lønnsveksten i fjor har ført til reallønnsnedgang i Norge for første gang på svært lenge.

En svakere krone er viktig for å få ny vekst i konkurranseutsatt næringsliv, og dette tar regjeringen hensyn til i utformingen av den økonomiske politikken. En for ekspansiv finanspolitikk vil kunne bremse tilpasningen til et mer konkurransedyktig lønns- og kostnadsnivå, svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet og flytte arbeidskraft fra olje- og gassnæringen til skjermet sektor, i stedet for til annen konkurranseutsatt virksomhet. En slik utvikling vil ikke være et godt svar på de strukturelle utfordringene norsk økonomi står overfor.

Arbeidsmarkedet er blitt gradvis mindre stramt siden sommeren 2014. Det er store geografiske forskjeller i hvordan ledigheten har utviklet seg etter at oljeprisen falt. På Sør- og Vestlandet har arbeidsledigheten økt i bransjer med nær tilknytning til petroleumsnæringen. Samtidig har utviklingen vært mer positiv i andre regioner og næringer. For landet samlet sett var arbeidsledigheten nokså stabil gjennom 2016. Den registrerte ledigheten hos NAV har holdt seg rundt 3 pst., mens ledigheten ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) er høyere og har ligget opp mot 5 pst.

Som en rekke andre industriland står Norge overfor flere andre utfordringer. Veksten i produktiviteten i økonomien falt tilbake i midten av forrige tiår. Aldringen av befolkningen vil trolig gi lavere vekst i arbeidsstyrken fremover, samtidig som utgiftene til helserelaterte ytelser vil øke. Det tegn til at arbeidsinnvandringen avtar, og mindre netto arbeidsinnvandring kan dempe utslagene i arbeidsledigheten som følge blant annet av oljeprisfallet.

Den videre utviklingen i norsk økonomi påvirkes blant annet av utviklingen i prisene på olje og gass og hvordan husholdninger og bedrifter i Norge og internasjonalt reagerer på endringer i petroleumspriser og ledighet. Dersom norsk næringsliv og arbeidstakere klarer å omstille seg og skape ny aktivitet, vil det ha stor betydning for utviklingen fremover. Utviklingen hos våre handelspartnere vil også være av betydning for utviklingen fremover, jf. omtale under.

4.2 Internasjonal økonomi

Under den globale finanskrisen i 2008–2009 gikk verdensøkonomien inn i den største nedgangskonjunkturen siden andre verdenskrig. Arbeidsledigheten økte i mange land, og i 2010 ble det tydelig at flere land hadde store problemer med å håndtere sin høye gjeld. Etterspørselen globalt ble dempet da husholdninger, bedrifter, banker og myndigheter ønsket å redusere gjeld og bygge opp egenkapital samtidig.

Den globale økonomiske veksten har tatt seg mindre opp enn ventet etter finanskrisen, og veksttakten har de senere årene ligget klart under nivået det siste tiåret før krisen. Det er flere årsaker til det, men svak vekst i investeringer trekkes særlig frem. Sentralbankene har ført en svært ekspansiv pengepolitikk i mange land, mens høy gjeld i privat og offentlig sektor, demografiske forhold, svakheter i banksektoren i noen europeiske land og mangel på strukturreformer har bidratt til å holde veksten nede. Strukturreformer kan bedre produktiviteten og gjøre at samfunnets ressurser flyttes lettere dit hvor de anvendes best. I mange land er det behov for reformer knyttet til utdanningssystemet, hvor enkelt det er å etablere og drive virksomhet, arbeidskraftens mobilitet, tilgang til lån, finansmarkedenes virkemåte og næringslivets reguleringsbyrde.

Veksten i internasjonal handel har gått ned siden finanskrisen. Mens man i årene før krisen så en vekst i internasjonal handel på om lag det dobbelte av veksten i globalt BNP, anslås forholdet nå til rundt én. Bakgrunnen for nedgangen er til dels knyttet til den svake utviklingen i internasjonal etterspørsel etter varer og tjenester. Men en dreining mot proteksjonistisk politikk i mange land og svakere fremgang i handelsliberalisering har også spilt en rolle. Proteksjonistisk politikk og tilbakeslag for handelen kan svekke virkningene av ekspansiv økonomisk politikk. Ifølge OECD er mer enn én av fire jobber i mange av deres medlemsland avhengig av utenlandske markeder. Proteksjonistisk politikk vil på kort sikt kunne beskytte noen jobber, men kan gå på bekostning av utviklingen i andre deler av arbeidsmarkedet. På sikt vil proteksjonistiske tiltak også kunne svekke produktivitetsutviklingen, ved at økonomien skjermes mot konkurranse og at teknologioverføringer kan bli hemmet. Konsumentene vil også rammes ved at prisene kan bli høyere enn de ellers ville vært.

I årene fremover må både norsk og internasjonal økonomi omstilles i retning av lavutslippssamfunn. Strengere klimapolitikk og rask teknologisk utvikling, herunder innenfor fornybar energi og lavutslippstransport, vil kunne gi nye markedsbetingelser for næringslivet.

Internasjonale prognosemakere som OECD og IMF anslår at den globale, økonomiske veksten kommer opp til om lag 3,5 pst. i 2017 og 2018, for så å øke litt til i årene etter. Utsiktene varierer imidlertid mellom land og regioner. Utviklingen i fremvoksende økonomier trekker samlet sett veksten i BNP opp, selv om veksten i også disse landene er dempet de siste årene. I de tradisjonelle industrilandene ventes den økonomiske veksten å dempes av høy offentlig og privat gjeld, samt høy ledighet i flere europeiske land. Uten strukturelle tiltak vil veksten kunne holde seg lav framover.

Sverige er og har alltid vært en svært viktig handelspartner for Norge. De er også en liten, åpen økonomi som er tett integrert i internasjonale verdikjeder. Sverige er også sårbar for svak etterspørsel internasjonalt. De siste par årene har lavere investeringer i råvarebaserte økonomier dempet etterspørselen etter svenske investeringsvarer, og veksten i industriproduksjonen har derfor vært svak. Etterspørselen etter svenskproduserte kjøretøy har imidlertid økt den siste tiden, og trekker dermed industriproduksjonen i motsatt retning. Den siste tiden har investeringene i skog- og treindustrien økt. Den økonomiske veksten i Sverige samlet sett har nå kommet opp på relativt høye nivåer historisk sett, og oppgangen drives blant annet av høy etterspørsel fra husholdningene og oppgang i investeringer. Sveriges Riksbank fører en svært ekspansiv pengepolitikk med negativ styringsrente. Samtidig er impulsene fra finanspolitikken positiv. Det er også bedringer i arbeidsmarkedet.

I USA preges industrien også av lavere petroleumsinvesteringer, selv om petroleumsnæringen er en relativt begrenset del av USAs økonomi. Sammen med svak utvikling i eksportmarkedene, sterk dollar, ellers lav vekst i foretakenes investeringer og lave lønnstillegg demper dette veksten i amerikansk økonomi. Den lave oljeprisen er imidlertid positiv for amerikanske husholdninger og øker deres kjøpekraft, noe som trekker i motsatt retning. Situasjonen i arbeidsmarkedet har bedret seg gradvis de siste årene, og arbeidsledighetsraten er kommet under 5 pst. Den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve, har ført en svært ekspansiv pengepolitikk i mange år. Nå som inflasjonen er på vei opp, arbeidsmarkedet er i bedring og det er utsikter til litt høyere vekst ventes pengepolitikken å normaliseres i tiden framover.

For mange land i euroområdet fikk den globale finanskrisen og den etterfølgende gjeldskrisen store negative konsekvenser. Oppgangen etter krisen har vært moderat, og først i 2015 passerte BNP i euroområdet nivået fra før finanskrisen. Det er imidlertid store forskjeller mellom medlemslandene. I mange land dempes aktiviteten av svak vekst i eksport, privat konsum og i investeringer. Investeringene er flere steder langt under nivåene fra før krisen. Det er tatt flere initiativ for å øke investeringene, men oppgangen har latt vente på seg. Usikkerhet knyttet til brexit og den videre utviklingen i EU kan legge en ytterligere demper på utviklingen. Samtidig gir et lavt rentenivå grunnlag for vekst både i husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester og i bedriftenes investeringer. Arbeidsledigheten steg betydelig i mange euroland etter finanskrisen. Den siste tiden har det vært noe nedgang, og ledigheten ligger fremdeles rundt 10 pst. for euroområdet samlet. Det er imidlertid store forskjeller mellom landene, og Tyskland har den laveste ledigheten på 35 år. Også i euroområdet er pengepolitikken ekspansiv, og det ventes en videreføring så lenge inflasjonen er under inflasjonsmålet til Den europeiske sentralbanken. Det er til dels store forskjeller mellom landene i føringen av finanspolitikken. Mens noen land fremdeles strammer inn som følge av gjeldskrisen, tillater andre seg ekspansiv politikk i et forsøk på å få den økonomiske veksten opp.

Veksten i fremvoksende økonomier sett under ett har gått ned de siste årene. Oppgangen i verdensøkonomien fremover ventes likevel i hovedsak å bli drevet av disse landene. Fremvoksende økonomier i Asia, særlig India, kan vise til høye vekstrater. I Kina er veksten fortsatt relativt høy, selv om den har avtatt. Lavere vekst i Kina er en av årsakene til at oljeprisen har gått ned de siste årene. Samtidig faller den økonomiske veksten raskt i Afrika sør for Sahara. Den lave oljeprisen har ført til fall i BNP i oljeeksporterende land som Russland og Brasil.

Som en liten, åpen økonomi er utviklingen internasjonalt av stor betydning for Norge. Det er først og fremst norsk eksport som finansierer varer og tjenester vi importerer.

Det er imidlertid betydelig usikkerhet om utsiktene fremover. Dersom veksten i Kina skulle gå ytterligere ned, vil det ha store effekter på verdensøkonomien. Situasjonen i Midtøsten, flyktningstrømmen til Europa og andre geopolitiske forhold bidrar også til usikkerhet. Utfallet av folkeavstemningen i Storbritannia har ført til økonomisk, politisk og institusjonell usikkerhet i Europa. Det er også knyttet usikkerhet til hvor mye presidentbytte i USA vil ha å si for den videre økonomiske utviklingen.

4.3 Globalisering og sammenveving

Få land i verden har dratt mer nytte av internasjonal handel enn Norge. Historisk har det sin bakgrunn i vår posisjon som et lite land, med en lang kyst og en krevende topografi. Avstanden med båt fra Bergen til Tyskland og England var tidsmessig kortere og enklere enn avstanden over fjellet til Østlandet. Som stor sjøfartsnasjon har det vært naturlig for oss å utveksle varer med resten av verden. Internasjonal handel og investeringer har gitt Norge muligheten til å dra nytte av landets store forekomster av naturressurser. Samtidig som vi har kunnet dra nytte av kunnskap og kompetanse fra utlandet.

Det har vært flere viktige globaliseringsperioder i verdenshistorien, og det økonomiske tyngdepunktet har på denne måten flyttet seg. Globalisering kan beskrives som en prosess med økende grad av samhandling mellom land, og hvor produksjon, kapital og arbeidskraft blir mer sammenvevd på tvers av landegrenser. Globalisering har ført til en utvidelse av antallet mennesker som deltar i det internasjonale tjeneste- og varebyttet. Det har også ført til reduserte priser på en rekke produkter og et bredere utvalg for forbrukerne og økt forsyningssikkerhet. Det har også bidratt til økt produksjon og transport og dermed økt press på klima og miljø. Samtidig har det bidratt til å spre mer effektiv klima- og miljøvennlig teknologi.

Drivkreftene bak globaliseringen i nyere tid har vært åpnere grenser ved nedbygging av handelsbarrierer gjennom WTO, i bilaterale frihandelsavtaler og unilateralt, jf. omtale i kapittel 9. Samtidig har ny og mer effektiv transport og kommunikasjon gitt lavere transaksjonskostnader på tvers av landegrensene. De siste tiårene har internett og økt bruk av IKT bidratt til globalisering, jf. omtale i kapittel 5. Ny teknologi og omorganisering har flyttet grensene for hva som er mulig å produsere for gitte innsatsfaktorer, gitt rom for økt og hurtigere informasjonsutveksling mellom land og kontinenter og derigjennom økt produktiviteten.

Internasjonal handel gir muligheten til å utnytte absolutte og komparative fortrinn i produksjonen og eventuelle stordriftsfordeler gjennom spesialisering, slik at ressursene samlet sett kaster mer av seg. Åpnere grenser har ført til at bedrifter kan hente innsatsfaktorer utenifra og dermed drive mer kostnadseffektivt, og at forbrukerne får tilgang til et bredere spekter av varer og tjenester. Åpen handel og globalisering bidrar til økt konkurranse og kunnskapsutveksling, og videre til økt innovasjon og utvikling. Miljøkrav som er forankret i globale og felleseuropeiske regelverk gir forutsigbare rammevilkår for industrien. Teknologi og kunnskap som er utviklet i ett land kan dessuten føres over landegrenser og komme andre til gode, jf. omtale i kapittel 11.

Den tiltakende spesialiseringen i industrien har spilt en viktig rolle i utviklingen av internasjonale verdikjeder. De fleste ferdigvarer som handles internasjonalt er i dag resultat av en lang verdikjede med innsatsvarer fra, og produksjon i, flere land. Også produsenter av halvfabrikata vil ofte basere sin virksomhet på en kombinasjon av lokale innsatsfaktorer og en mer eller mindre kompleks kombinasjon av importerte innsatsfaktorer. Med lengre og mer komplekse verdikjeder er internasjonale nettverk, koblinger og kunnskapsoverføringer blitt stadig viktigere. Effektiv organisering av verdikjeder blir derfor viktig forretningsområde og kunnskapsfelt i seg selv.

Et land kan delta på ulike måter i de internasjonale verdikjedene. Enten ved at eksporten fra landet har stor importandel, eller ved at eksporten fra landet inngår i produksjon andre steder. Norges deltakelse i internasjonale verdikjeder drives særlig av at norsk eksport brukes i produksjon andre steder. Dette er særlig knyttet til Norges rolle som stor eksportør av råvarer.

Selv om et land samlet sett i utgangspunktet vil kunne tjene på internasjonal handel, vil det innad i landet være noen som tjener og andre som taper når næringslivet møter internasjonal konkurranse. I takt med økt globalisering har mange arbeidsplasser blitt flyttet fra de tradisjonelle industrilandene til fremvoksende økonomier hvor kostnadsnivået er lavere. Samtidig har en del arbeidsplasser forsvunnet i takt med den teknologiske utviklingen. Spørsmålene om globalisering har derfor i mange tilfeller vært konfliktfylte. For Norges del er det i dag knyttet få konflikter til vår handel med utlandet.

De siste årene har det imidlertid pågått en debatt knyttet til at mye produksjonsvirksomhet er lagt til lavkostland, og at dette anses som en ulempe for innovasjonsevnen i Norge og andre OECD-land. Ulempene forsterkes av at enkelte lavkostland har svake miljøbestemmelser. Nærhet mellom utvikling og produksjon anses av mange som stadig viktigere. Når produksjonskunnskapene er flyttet ut av landet, vil det blant annet bli vanskeligere å bygge den opp igjen dersom det blir behov for det ved en senere anledning.

Et betydelig antall norske virksomheter og næringer er i dag integrert i det internasjonale vare- og tjenestebyttet og møter internasjonal konkurranse. Næringer som tidligere var ansett for i stor grad å være skjermet for internasjonalt konkurranse er ikke lengre det. Deltakelse i EUs indre marked har gitt økt konkurranse, eksempelvis i bygg- og anleggsektoren. Videre har teknologiutvikling og globaliseringen gjort at verdikjeder som tidligere var nasjonale er blitt splittet opp. Eksempelvis har mange virksomheter satt ut IKT-støttefunksjoner og regnskap til virksomheter i lavkostland.

Kostnadsnivået i et land har vesentlig betydning for hvilken type aktivitet det er aktuelt å legge der. Som et høykostnadsland har Norge over tid i økende grad hatt en industrisektor bestående av kapital- og kompetanseintensive virksomheter, hvor lønnskostnadene betyr mindre for konkurransekraften.

Det er flere forhold som er med på å avgjøre hvor industriselskaper velger å legge sin virksomhet, og hvilke deler av virksomheten som legges hvor. Hvilke faktorer som ligger til grunn for slike valg, og vektingen av dem, vil generelt sett variere mellom næringer og i graden av kompleksitet i produksjonen. Dersom en aktivitet er kompleks og skal samvirke med en rekke andre komponenter i en verdikjede, vil blant annet nærhet til underleverandører og kunder ha betydning for lokalisering. Videre kan det for komplekse aktiviteter være av vesentlig betydning at aktiviteten lokaliseres nær miljøer som er langt fremme på forskning, utvikling og innovasjon. Slike forhold kan også ha betydning for aktivitet tilknyttet markeder med store krav til rask innovasjonstakt og skreddersydde leveranser.

Alle aktuelle lokalisasjoner har sine styrker og svakheter. Eksempelvis kan det være ulemper forbundet med å legge en aktivitet i lavkostland eller å spre aktiviteten ut over i komplekse verdikjeder. I forbindelse med Asias fremvekst i den globale økonomien, og da særlig industriaktivitet i Kina, har vi sett at lønnskostnader har hatt en særlig stor betydning for lokalisering.

I en tid med økende automatisering, robotisering og digitalisering kommer ulempene knyttet til lokalisering i lavkostnadsland tydeligere frem. Automatiserte løsninger innebærer at lønnskostnader blir en mindre viktig lokaliseringsfaktor. Utviklingen gir nye muligheter for industriell aktivitet i høykostnadsland som Norge, noe vi har sett flere eksempler på i det siste. Samtidig pågår det en utvikling innenfor digitalisering og additiv produksjon som muliggjør at produksjon og annen aktivitet kan legges hvor som helst og i mindre skala, og hvor nye forretningskonsepter vokser frem. I en slik situasjon kan faktorer som nærhet til kompetansemiljøer, sikkerhet, tid til marked og graden av fleksibilitet bli viktigere. Med andre ord kan det ventes betydelige omstruktureringer i globale verdikjeder i årene fremover.

Det internasjonale bytte av varer, tjenester, kunnskap, kapital og investeringer vokser stadig. Innenfor mange områder vil det i lang tid fremover være gevinster å hente på videre globalisering. En omstillingsdyktig økonomi er en forutsetning for å kunne dra nytte av denne globaliseringen. Det er avgjørende at arbeidsmarkedet er fleksibelt, samtidig som det er et godt sosialt sikkerhetsnett. Arbeidskraften må lett kunne kanaliseres dit den kaster mest av seg, og ledige ressurser fanges raskt opp i alternativ anvendelse. En godt og riktig utdannet arbeidsstyrke og velfungerende finansmarkeder er viktig, jf. omtale i kapittel 3.

Som tidligere omtalt i dette kapittelet har veksten i internasjonal handel gått ned de siste årene. Dersom veksten i handel brukes som mål på globalisering, går utviklingen saktere nå enn tidligere. Den hurtige teknologiske utviklingen vi er vitne til nå, gjør likevel at en fortsatt sammenveving av verdensøkonomien er sannsynlig. Samtidig kan økt digitalisering, med bruk av blant annet avanserte roboter og 3D-printere, påvirke hvor og hvordan industriproduksjon skjer og hvordan varer utvikles. Endringene innebærer muligheter for at virksomheter i høykostland kan flytte produksjon tilbake fra lavkostland. Dette omtales nærmere i kapittel 5.

4.4 Aldrende befolkning

Vi lever lengre, og vi blir flere eldre i Norge. Det er et resultat av et samfunn med gode levekår for de fleste. Gjennomsnittlig levealder i 2015 var 84 år for kvinner og 80 år for menn. I 2060 anslås levealderen å ha økt til 89 år for kvinner og 87 år for menn.44

Aldring av befolkning er en av de viktigste samfunnsendringene vi står foran. Flere eldre representerer en utfordring for fremtidig velferd og bærekraft, men aktive eldre representerer også et betydelig potensial hvis vi legger bedre til rette for at eldre kan delta mer og lenger i arbeids- og samfunnsliv. Bedre helse og økte ressurser i eldrebefolkningen sammen med ny teknologi og innovasjon gjør at flere eldre kan bruke sine evner og leve aktive og deltakende liv. Dette er også et av hovedbudskapene i «Flere år – flere muligheter», som er regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn.

Aktive eldre representerer en stor mulighet for næringslivet. Seniorer med lang erfaring og bred kompetanse kan være effektive entreprenører og gründere og verdifulle arbeidstakere. Om vi kan få de eldre til å stå lengre i arbeid, vil de kunne bidra med viktig kompetanse og erfaring i arbeidslivet, og det vil være viktig for den samlede verdiskapingen.

En aldrende befolkning bidrar til at sysselsettingsandelen i den samlede befolkningen blir lavere. I Norge har vi imidlertid en høy og stigende sysselsetting blant eldre jf. tabell 4.1. Mer enn syv av ti personer i alderen 55–64 år er i arbeid, mens gjennomsnittet i EU er fem av ti. Sysselsettingsratene blant personer over 55 år i Norge er blant de høyeste i EU og OECD. Det gjelder særlig blant kvinner over 55 år. Det er imidlertid tegn til en viss utflating av sysselsettingsveksten og en viss øking i arbeidsledigheten blant personer over 55 år i Norge i de seneste årene. Det kan ha sammenheng med økningen i arbeidsledigheten som følge av omstillinger i petroleumsrelatert næringsliv.

Tabell 4.1 Sysselsettingsrater i prosent av aldersgrupper 55–69 år i Norge, EU og OECD

Norge

EU

OECD

2005

2007

2015

2005

2007

2015

2005

2007

2015

Sysselsettingsrate 55–64 år

67,6

69,0

72,2

42,2

44,4

53,2

51,7

53,5

58,1

av dette 55–59 år

76,1

78,4

78,7

55,0

57,2

66,9

61,8

63,2

67,6

av dette 60–64 år

57,1

58,8

65,0

26,8

29,1

38,2

39,1

41,5

47,5

Sysselsettingsrate 65–69 år

21,8

22,2

28,9

8,8

9,4

11,6

19,8

20,9

24,9

Kjønnsgap i sysselsettingen 55–64 år (kvinner/menn)

0,85

0,87

0,91

0,65

0,67

0,78

0,67

0,68

0,75

Kilde: OECD Older workers scoreboard (2005, 2007 og 2015)

En viktig forklaring på den økende sysselsettingen blant eldre i Norge er innføringen av pensjonsreformen. Reformen gir valgmuligheter og fleksibilitet i overgangen mellom og i kombinasjon av arbeid og pensjon. Reformen gir ansatte i privat sektor sterke insentiver til å arbeide lenger enn med tidligere pensjonsordninger. Pensjonsordningene for offentlig ansatte er i liten grad endret. Sysselsettingen blant personer i alderen 62 til 66 år har økt betydelig etter at reformen gradvis har blitt faset inn fra 2011. Mye tyder på at også omleggingen av AFP-ordningen i privat sektor har ført til økt sysselsetting blant personer over 62 år i denne sektoren. I tillegg er nye kull av seniorer med bedre helse og mindre fysisk slitsomt arbeid andre årsaker til økningen. Samarbeidet om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) antas også å ha en positiv virkning. I offentlig sektor har økning i andelen sysselsatte eldre vært mer moderat.

Vi har en omstillingsdyktig arbeidsstyrke, og de fleste finner nytt arbeid når bedrifter legges ned eller det skjer nedbemanninger. Samtidig er det en andel som ikke klarer denne omstillingen og havner utenfor arbeidsstyrken. Alle som faller ut av arbeidsstyrken, enten de mottar ledighetstrygd eller uføretrygd, utgjør en utfordring for samfunnet. Eldre arbeidstakere og arbeidstakere med lav utdanning har større problemer med å finne jobb etter å ha vært gjennom en omstillingsprosess enn yngre arbeidstakere og arbeidstakere med høy utdanning.45 I Norge mottar én av fem i alderen 55 til 59 år, én av fire i alderen 60 til 64 år og én av tre i alderen 65 til 67 år uføretrygd.

Fremskrivninger av utviklingen av offentlige utgifter og inntekter viser at offentlige utgifter i folketrygden og til helse- og omsorgstjenester vil øke.46 Dette understreker behovet for å satse på forebygging og helsefremmende arbeid. Lengre arbeidsliv og økt deltakelse i samfunnslivet kan styrke helsen og livskvaliteten blant de eldre, som igjen kan bidra til å redusere og utsette behovet for helse- og omsorgstjenester.

Det er særlig når vi blir over 80 år at behovet for helse- og omsorgstjenester øker betydelig, og det er nettopp andelen eldre som lever svært lenge som er økende. Samtidig øker gjerne kvalitetskravene til disse tjenestene i takt med velstandsutviklingen. Selv om det blir flere eldre, har ikke andelen som bor på institusjon økt. Det er flere positive tegn til bedre helse og funksjonsevne i den eldre befolkningen. Den medisinske utviklingen og økt satsing på hjemmebaserte tjenester i kombinasjon med velferdsteknologi gjør at stadig flere lever godt med sykdom og bevarer funksjons- og mestringsevnen.

En aldrende befolkning kan føre til at færre yrkesaktive må finansiere en økende andel eldre, samtidig som aldringen innebærer at etterspørselen etter tjenester innenfor blant annet helse og omsorg vil øke betydelig i årene fremover. Utviklingen vil sette et press på statsfinansene og velferdsstaten. Før å møte denne utviklingen, trengs lønnsomme arbeidsplasser og virksomheter i privat sektor som kan bidra med nødvendige skatteinntekter.

Det fremtidige finansieringsbehovet som følger av en aldrende befolkning blir lettere å møte dersom arbeidsinnsatsen i befolkningen øker. Høyere sysselsetting, også blant seniorer og eldre, gir økt verdiskaping og høyere skatteinntekter til stat og kommune. Dersom produktiviteten i privat sektor øker, vil det bli lettere å møte utfordringene med en aldrende befolkning. Det kan skje gjennom forbedringer i teknologi og smartere produksjonsmåter, slik at vi får mer igjen for de innsatsfaktorene som brukes. Produktivitetsvekst vil også gi økt samlet velferd i Norge.

Utviklingen i produktiviteten i offentlig sektor vil også ha stor betydning for bærekraften i velferdsordningene. Over tid er det rom for en mer effektiv ressursutnyttelse i offentlig virksomhet, selv om det er krevende å anslå potensialet nøyaktig. Offentlige tjenester som undervisning, helse og pleie og omsorg er arbeidsintensive. Selv om ny teknologi kan gjøre det mulig å erstatte eller redusere bruken av arbeidskraft også innenfor slik virksomhet, er potensialet trolig mer begrenset enn innenfor for eksempel vareproduksjon.47

Siden helse- og omsorgssektoren er svært arbeidsintensiv, er det viktig å fremme utvikling av og å legge til rette for å ta i bruk ny teknologi, metoder og organisasjonsformer i hele sektoren for å møte de kapasitetsutfordringene man står overfor de nærmeste tiårene. Hittil er det i liten grad innført teknologiske løsninger, særlig i omsorgssektoren, slik at mulighetene for å ta ut produktivitetsgevinster bør være til stede. God helseinformasjon, IKT-løsninger og nye produkter både på forbrukermarkedet og i helsetjenesten, gir større muligheter for egenomsorg.

Historisk har mange innovasjoner i helsesektoren slått ut i flere og dyrere behandlinger. Et høyere velstandsnivå kan føre til etterspørsel etter velferds- og omsorgstjenester med høyere kvalitet. I så måte kan gevinster av teknologiske forbedringer forsvinne i økte kvalitetskrav. Samtidig er det flere eksempler på at tjenester kan leveres på nye måter som bidrar til kostnadsbesparelser. Ny teknologi, som for eksempel hjemmedialyse, gjør at tjenester kan leveres nær pasienter og brukere, og spare det offentlige for betydelige ressurser.

Norge har en velorganisert helse- og velferdsproduksjon og gode forutsetninger for å skape samarbeidsarenaer mellom brukere, offentlig sektor, helseforetak, næringsliv og forskningsmiljø. Ny kunnskap og nye løsninger for helse- og omsorgssektoren bør derfor utvikles i samarbeid med brukere, næringslivet, utdannings- og forskningsaktører, kommuner og helseforetak, ideelle organisasjoner og pårørende.48

Mange av dagens eldre er allerede teknologisk kyndige, og hevingen av kunnskapsnivået blant de eldre vil trolig fortsette. Ny teknologi og tilpassede produkter kan gi nye muligheter for de eldre. De vil kunne oppleve økt grad av mestring, verdighet, trygghet og selvstendighet, samtidig med at digitale verktøy og nye kommunikasjonskanaler vil gjøre det mulig å delta i samfunnet lenger. For eldre åpner ny teknologi muligheter til å arbeide lenger, til mer aktivitet og til å klare seg selv lenger utenfor institusjon.49 I tillegg skaper dette muligheter for næringslivet til å utvikle gode løsninger til en kompetent og ressurssterk eldre befolkning.

En aldrende befolkning og økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester gir nye muligheter for næringslivet, og herunder for industrien. Det vil være behov for å utvikle ny teknologi, nye varer og tjenester som eldre vil ha nytte og glede av, både produkter som det offentlige vil være tilbyder og betaler av og produkter de eldre ønsker å kjøpe selv. Norsk industri innehar mye kunnskap, kompetanse og teknologiske løsninger som kanskje kan benyttes og videreutvikles til å svare på behovene i helse- og omsorgssektoren.

Det kan også finnes et marked for velferdsteknologiske løsninger utenfor Norge. Befolkningen i mange andre OECD-land er også i ferd med å eldes. Gode produkter næringslivet utvikler som svarer på helse- og omsorgsutfordringer vil derfor trolig også kunne eksporteres til andre land.

Internasjonalt brukes ofte silver economy som en merkelapp for hvilke muligheter som ligger for næringslivet i flere eldre. Som en del av EU’s innovasjonsstrategi Europe2020 skal det fremmes en europeisk strategi for silver economy.50 Regjeringens har også lagt frem en strategi for et aldersvennlig samfunn. Strategien «Flere år – flere muligheter» viser hvordan alle sektorer i samfunnet har virkemidler som kan bidra til å legge til rette for aktive eldre, og hvordan eldre med ressurser og ønsker om å delta og bidra i samfunnet, kan være med å styrke samfunnets bærekraft for fremtiden. «Lengre arbeidsliv» og «Nyskaping, nytte og næring» er blant områdene strategien retter seg særlig inn mot.

Den aldrende befolkningen skaper visse utfordringer for velferdsstaten. Samtidig skapes det nye behov, nye markeder og nye muligheter for norsk næringsliv og industri, så vel som for de eldre selv. De eldre vil kunne leve lengre, delta i arbeidslivet lengre og ha bedre livskvalitet gjennom bruk av ny teknologi og nye kommunikasjonsformer. Dette er muligheter som bør utnyttes og som kan danne grunnlaget for ny industri, nye virksomheter og arbeidsplasser i privat sektor. Økt digitalisering og teknologisk utvikling både i industrien og blant den aldrende befolkningen gjør at det blir stadig mer aktuelt å utforske og utvikle mulighetene innenfor velferdsteknologi og andre relaterte industrier. I tillegg synes det å kunne være muligheter for næringsutvikling i servicenæringer, som reiseliv og sosiale private tjenester. Kulturnæringer kan også få nye markeder med en eldre befolkning. Sosial innovasjon og sosialt entreprenørskap kan også få større betydning. En aldrende befolkning skaper i så måte mange muligheter for norsk næringsliv.

Boks 4.1 Pumps & Pipes

Norway Pumps & Pipes er et initiativ for å skape en møteplass for kompetanseoverføring mellom olje- og helsesektoren og mellom næringsliv og FoU-miljøer. Det opprinnelige nettverket er lokalisert i Houston og jobber for å samle ledende fagfolk og forskere innenfor energi, medisin, akademia og romfart for å utveksle ideer og utforske nye teknologioverføringer på tvers av fagfelt. Norway Pumps & Pipes et felles prosjekt mellom Stavanger Universitetssjukehus (SUS), International Research Institute of Stavanger (IRIS), Universitetet i Stavanger (UiS) og Greater Stavanger samt Validè. Prosjektet mottok fem mill. kroner som en engangsbevilgning over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett i 2016. Det overordnede målet med bevilgningen er at Pumps & Pipes skal skape grunnlag for forskning, utdanning, teknologioverføring, ny næringsutvikling og økt verdiskaping. Norway Pumpes and Pipes har så langt innvilget støtte til åtte prosjekter innenfor tematikken teknologioverføring fra oljenæring til helse i tråd med målsettingen med prosjektet.

4.5 Miljø- og klimautfordringer

I 2050 er det ventet at verdens befolkning har økt til ti mrd. mennesker. Fem mrd. er ventet å tilhøre den globale middelklassen, og to tredjedel vil bo i byer. Dette vil føre til økt utslipp til luft, sjø, jord og vann, gjennom økt produksjon av varer og tjenester. Samtidig vil allerede knappe ressurser legges under ytterligere press. Klimaendringene vil de nærmeste årtiene gradvis få større konsekvenser for natur og samfunn. Produksjon og forbruk legger beslag på naturressurser og energi. I tillegg kan økonomisk aktivitet belaste miljøet og redusere naturmangfoldet. Forringelse av naturen kan ha store konsekvenser, dersom naturkapitalen bygges ned. Omfanget av, og risikoen for, skade som følge av klimaendringer og tap av biologisk mangfold er knyttet til vår evne til vekst innenfor naturens tålegrenser.

De største globale miljøutfordringene er menneskeskapte klimaendringer, tap av biologisk mangfold, helse- og miljøskadelige kjemikalier, samt manglende tilgang på ferskvann, menneskelig påvirkning på nitrogen- og fosforsyklusen og negative helseeffekter av luftforurensing. De fleste industriland har kommet langt i å løse nasjonale og regionale miljøproblemer. Det finnes flere internasjonale konvensjoner og nasjonale lovverk som helt eller delvis omfatter bevaring, forvalting og beskyttelse av miljøet. Disse har bidratt til bedret miljøtilstand på en rekke områder. Likevel er miljøskadelig aktivitet fortsatt et problem flere steder. Blant annet bidrar grenseoverskridende luftforurensningen fremdeles til negative helseeffekter, og forsuring og overgjødsling av vann og jord, og flere byer har for utfordringer med lokal luftforurensning.

FN slår fast at, i tillegg til klimaproblemet, er hovedutfordringen for en bærekraftig utvikling, tap av biologisk mangfold. Tap av naturmangfold kan være et problem lokalt, regionalt og globalt. Naturmangfold reguleres gjennom ulike internasjonale avtaler og forpliktelser.

Av de globale miljøutfordringene står klimaendringene i en særstilling. Utslipp av klimagasser er tett knyttet til økonomisk aktivitet. FNs klimapanel anslår at dersom det ikke gjennomføres ytterligere tiltak for å begrense utslippene av klimagasser, vil den globale gjennomsnittstemperaturen kunne stige med om lag 2 °C frem mot 2050 og mer enn 4 °C frem mot 2100 sammenliknet med førindustriell tid. En slik temperaturøkning vil kunne føre til smelting av is og snø med påfølgende økt havnivå, mer tørke og hyppigere forekomster og økt intensitet av ekstremvær som flom, hetebølger og kraftig nedbør. Risikoen for alvorlige hendelser og varige konsekvenser øker med temperaturstigningen.

Verdens årlige utslipp av klimagasser er om lag doblet fra 1970 til i dag. Stasjonær energiforsyning er den største kilden til utslipp av klimagasser globalt. Om lag 80 pst. av verdens energiforsyning er i dag basert på kull, olje og gass. Vekst i energibruk og utslipp må ses i sammenheng med økende befolkning og økonomisk vekst.

De direkte utslippene fra industrien globalt i dag er omtrent 9 mrd. tonn CO2-ekvivalenter årlig, om lag 18 prosent av de totale utslippene. Utslippene fra industrien er dominert av et fåtalls industribransjer; produksjon av jern og stål, produksjon av ikke-jernholdige metaller (hovedsakelig aluminium), kjemisk industri, mineralsk industri (hovedsakelig sement) og treforedling. Globalt står disse store industrisektorene for ca. 75 pst. av industriutslippene51.

Det sentrale politiske rammeverket for det internasjonale klimaarbeidet er FNs klimakonvensjon. På klimakonferansen i Paris i desember 2015 ble partene til klimakonvensjonen enig om en global avtale. Målet er å holde gjennomsnittlig temperaturøkning godt under 2 °C sammenliknet med før-industrielt nivå, og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C. Verdens samlede utslipp av klimagasser må ifølge FNs klimapanel ligge 40–70 pst. lavere i 2050 enn i 2010 for å nå et togradersmål.

I Norges innspill til Parisavtalen står det at vi vil påta oss en betinget forpliktelse om å redusere utslippene av klimagasser med minst 40 pst. i 2030 sammenliknet med nivået i 1990. Det er i tråd med anslagene fra FNs klimapanel for hva som kreves for å nå et togradersmål, og det tilsvarer EUs forpliktelse. Norge er i dialog med EU om en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen.

5 Teknologisk utvikling

5.1 Om teknologi og teknologisk framgang

Siden 1930 har verdiskapingen i Norge blitt syvdoblet.52 I den samme perioden har verdiskapingen per innbygger i Norge gått fra å ligge under gjennomsnittet i Vest-Europa til en av de aller høyeste i dag.53 Velstandsveksten avhenger av at vi kan produsere mer med mindre ressurser. Teknologiske fremskritt som nye produksjonsprosesser og utvikling av nye produkter har stått for et vesentlig bidrag til produktivitetsveksten og økt velstand.

Teknologiske endringer skjer ofte gradvis, men de kan også være så omfattende at de fører til grunnleggende endringer i produksjonsmetoder, forretningsmodeller og handelsmønstre. Når det oppstår endringer på forskjellige teknologiske områder samtidig kan de forsterke hverandre og medføre store samfunnsendringer. Dampkraft og elektrisitet, masseproduksjon, automatiserte husholdningsartikler og datateknologi er historiske eksempler på fremskritt som har ført til gjennomgripende endringer i hele økonomien. Samfunnsendringene som oppsto som følge av disse teknologiske omveltningene har blitt omtalt som industrielle revolusjoner.

Teknologisk utvikling kan bidra til økt velstand gjennom økt produktivitet og introduksjon av produkter som tilfredsstiller nye behov. Det kan også bidra til miljøforbedringer gjennom mer bærekraftige produksjonsprosesser og produkter.54 Historien viser hvordan teknologi har hatt positive virkninger på økonomien og arbeidsmarkedet, både for land, næringer og bedrifter. Ny teknologi øker inntekter og dermed også etterspørselen. Historisk har innføring av ny teknologi heller ikke redusert total etterspørsel etter arbeidskraft, selv om en rekke jobber er blitt borte.55 For teknologien har også skapt nye arbeidsplasser som erstatter de gamle.

Selv om teknologiske endringer bidrar til velstandsutvikling, skjer det ikke uten motstand. Noen ganger kan endringene stille andre krav til geografisk lokalisering og kompetanse som kan gjøre det vanskelig for enkeltpersoner å omstille seg og finne nytt arbeid. Teknologien kan også medføre utslipp og andre negative effekter for samfunnet, og den kan medføre etiske eller moralske utfordringer. Den kan også åpne for nye muligheter som det eksisterende lovverket ikke har tatt høyde for, for eksempel knyttet til personvern og genteknologi.

Teknologien må både utvikles og anvendes for å gi økonomisk verdi. Ulike land bidrar til og anvender ny teknologi i varierende grad, avhengig av økonomiske og institusjonelle forutsetninger.56 Norge er et lite land med få store industribedrifter og vi står for en liten andel av ny teknologi som utvikles i verden. Vår omstillingsevne og konkurransekraft avhenger derfor i stor grad av vår evne til å utnytte teknologi utviklet i andre land. Et lands absorpsjonskapasitet kan også omtales som landets lærings- og omstillingsevne, og er nært knyttet til landets kunnskapsbase. For å utnytte teknologi utviklet andre steder kreves det egen kunnskap og kompetanse. I enkelte tilfeller kan det være nødvendig å være en del av et verdensledende miljø og bidra til å flytte teknologifronten for å hente hjem teknologi fra andre steder.

Åpenhet overfor omverdenen gjennom handel, utenlandsinvesteringer og mobilitet av arbeidskraft er en forutsetning for at industrien skal hente hjem teknologien fra utlandet og utnytte potensialet som ligger i teknologien ved å selge produktene til andre markeder. En god kunnskapsbase og åpenhet legger til rette for at nye ideer og teknologier kan flyte over landets grenser. Disse mekanismene ser ut til å forsterke hverandre.57

5.2 Teknologidrevne trender

Vi står overfor en teknologisk utvikling som over tid kan endre norsk industri slik vi kjenner den. OECD og flere andre hevder at vi står overfor en ny revolusjon innenfor produksjon. Det skjer i hurtig tempo. Det tas i bruk nye materialer, og prosesser endres, automatiseres og digitaliseres. Tildels handler det om mer effektiv, mer presis og mer automatisert produksjon. Samtidig handler det om nye produkter, nye verdikjeder og nye forretningsmodeller. Industri over hele verden preges av disse teknologiske endringene, og teknologien spres raskt mellom land.

5.2.1 Digitalisering og automatisering av industriproduksjonen

Eksponentiell vekst i tilgjengelig regnekraft, mulighet for lagring av store mengder data, stadig bedre infrastruktur for utveksling av data og en rivende utvikling i tilgjengelig programvare, har bidratt til digitalisering av produkter og produksjonsprosesser.

Sensorer blir i økende grad integrert i produkter og enhetene blir koblet til internett – en utvikling som gjerne omtales som tingenes internett (Internet of Things). En følge av dette er at tjenester som tidligere har kommet før eller etter produksjonen ikke lenger vil kunne skilles fra selve produksjonen.

Figur 5.1 Årlig salg av industriroboter i verden (beregnet antall i 1 000)

Figur 5.1 Årlig salg av industriroboter i verden (beregnet antall i 1 000)

Trolig vil vi i økende grad se full datastyring av produksjonsprosesser i tradisjonelle industrier ettersom maskiner i større grad samhandler uten menneskelig involvering.58 Avanserte informasjonssystem med presis informasjon, i kombinasjon med sanntidsanalyse av store datamengder og skyteknologi, gir mulighet for autonome maskiner og intelligente systemer som knytter produksjonsprosessene sammen. Hele produksjonskjeden fra varsel om lagerbeholdning, innkjøp, plukking, produksjonshåndtering, kvalitetskontroll, effektiv pakking, merking og transportplanlegging kan i varierende grad være basert på digitale løsninger. For eksempel kan en maskin selv oppdage når den går tom for en del som brukes i produksjonen og bestille den fra en annen maskin. Smart bruk av sensorteknologi kan også redusere tiden en maskin er ute av drift, øke effektiviteten på vedlikehold og spare energi. Den digitale fabrikken kan forkorte planleggingstiden og gjøre det mulig med sømløs integrasjon mellom design, produktutvikling og produksjon – også uten at de ulike aktivitetene trenger å være samlokalisert.

Økningen i antall industriroboter er en av årsakene til utviklingen av automatiserte produksjonsprosesser. Salget av industrielle roboter steg med 29 pst. i 2014 til over 229 000 enheter på verdensbasis.59 Samtidig er en ny generasjon industriroboter under utvikling. De kan produsere raskere, mer fleksibelt, mer presist og med større kraft enn mennesker. De har høy driftssikkerhet og kan jobbe tett sammen med mennesker uten å sette disse i fare. Industriroboter har økt produktiviteten i bilindustrien, og er også i ferd med å rulles ut i andre bransjer og sektorer.60

Nøkkelfaktorer for dagens industrielle robotikk er presisjon, repeterbarhet, pålitelighet og slitestyrke. Tradisjonelle industriroboter blir i hovedsak brukt til mekanisk håndtering, sveising, sammenstilling, maling og pakking. Den nye generasjon industriroboter er mer mobile og kan samarbeide med mennesker for mer komplekse oppgaver. Sensorer integreres i roboten slik at interaksjon kan gjøres fleksibel og presis.

For stadig flere bransjer blir det lønnsomt å erstatte manuelt arbeid med maskiner. Det er anslått at veksten i avansert robotikk som er installert globalt vil øke fra ca. to–tre pst. årlig i dag til rundt 10 pst. årlig i løpet av det neste tiåret. Etter hvert som roboter blir billigere og lettere å programmere vil også flere små produsenter kunne distribuere og integrere dem i sine verdikjeder.61

Figur 5.2 Raufoss Technology

Figur 5.2 Raufoss Technology

Foto: Neuman

Selv om enkelte miljøer er langt fremme når det gjelder automatisert og digitalisert produksjon, utgjør de en relativt liten andel av industrien i Norge. I Norge har 53 pst. av industrien i liten grad digitalisert og automatisert produksjonen, mens kun 17 pst. av norske industribedrifter oppgir å være avanserte brukere. Den høye andelen som i liten grad har automatisert produksjonen er på nivå med gjennomsnittet for EU, men lavere enn i de andre nordiske landene. I Danmark er andelen som ligger på et lavt nivå 23 pst.62

Beholdningen av industrielle roboter er også betydelig lavere i Norge enn i andre nordiske land. Sverige har om lag fire ganger så mange roboter pr. sysselsatt i industrien som Norge. En mulig forklaring på den lave robottettheten i Norge kan være at industrisektorer som leverer til olje og gass og fiskeri, er store i Norge, men små internasjonalt. Det finnes foreløpig i liten grad spesialiserte roboter som er tilpasset denne industrien og robotisering blir derfor dyrere i denne sektoren enn for eksempel i bil- og elektronikkindustrien som er stor i de andre nordiske landene.63

Boks 5.1 Om fremragende industrimiljøer

Flere norske industrimiljøer er langt fremme i utviklingen. I 2016 ble Kongsbergbedriften GKN Aerospace kåret til Norges smarteste bedrift for å ha styrket sin konkurransekraft i et internasjonalt marked gjennom digitalisert og automatisert produksjon. I tillegg til industrimiljøene på Kongsberg og Raufoss er blant annet møbelindustrien langt fremme i bruk og utvikling av robotteknologi i Norge.

5.2.2 Teknologien gjør det mulig med enklere og billigere skreddersøm av produkter

Lagvis produksjon, for eksempel gjennom 3D-printing, gir mulighet for å bygge svært komplekse figurer som det kan være vanskelig å bygge på annet vis. Teknologien er allerede et sentralt virkemiddel i design- og produktutviklingsprosesser, hvor den kan bidra til å effektivisere designprosessen ved at man får laget prototyper raskere og i noen tilfeller ved å redusere materialavfall. Den norske bedriften Plasto har ved hjelp av forskning og teknologiutvikling blitt i stand til å produsere plastdeler på over 100 kg, der de ferdige produktene er større enn formen de blir støpt i.

Andre anvendelsesområder for 3D-printing av spesialtilpassede produkter er i produksjon av bilkarosserier, deler til flymotorer, proteser, bygninger og en rekke ulike forbruksvarer.64 Lagvis produksjon kan fjerne behovet for montering i produksjonslinjer ved at en i stedet produserer ferdigmonterte deler.65

I kombinasjon gir produksjonsteknologiene mulighet for utvikling av produksjonslinjer der hvert produkt kan tilpasses og skreddersys uten omorganisering eller endring av produksjonslinjen. Det vil si at en kan få masseprodusert skreddersøm.

5.2.3 Muliggjørende teknologier

Avanserte materialer, mikro- og nanoelektronikk, nanoteknologi, fotonikk, industriell bioteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi omtales gjerne som muliggjørende teknologier. Muliggjørende teknologier er teknologier som har brede anvendelsesmuligheter i en rekke bransjer og næringer. For eksempel er alle deler av norsk næringsliv avhengig av IKT-verktøy som støttesystemer, styrings- og logistikksystemer og kommunikasjons- og informasjonssystemer.

Utviklingen i disse teknologiene muliggjør igjen nye anvendelser i avanserte produksjonsprosesser, gjennom tingenes internett, robotikk og automatisering, virtuell eller forsterket virkelighet, stordata og lagvis produksjon. Dette danner grunnlag for mange nye løsninger og produkter. Teknologiene er ulike og påvirker produktivitet på ulike måter. Og utnyttelsen av dem varierer.66 Anvendelsen av dem kan potensielt føre til vesentlige endringer i produksjon og markeder som igjen kan gi omveltninger i næringsliv og samfunnet for øvrig. Se tekstboks for nærmere omtale av teknologiene.

Ved hjelp av materialteknologi utvikles nye komposittmaterialer, som blant annet kan gi et bedre forhold mellom vekt og styrke. Dette kan erstatte metaller i transportsektoren, bygg og anlegg, og forsvaret. Nanoteknologien gjør det mulig å designe materialers og produkters kvalitet på atomnivå, noe som åpner nye muligheter. Utviklingen i materialteknologi kombinert med kraftigere regnekapasitet kan gi mulighet for å utvikle nye materialer gjennom simuleringer. Dette kan igjen redusere tid og kostnader knyttet til analyser. Når en bruker såkalt «generative» programvare, kan en få industrielle design som av og til er så komplekse at de bare kan produseres ved hjelp av lagvis produksjon. Innenfor medisin kan en få nanobiosensorer som kan spore proteiner på enkeltmolekylnivå, og dermed bedre effektiviteten av medisinske tester. Synergier mellom ulike nøkkelteknologier gis stor oppmerksomhet både i EU og OECD, men det er gjort få studier på hvordan mulige synergier kan øke produktiviteten.67

Boks 5.2 Muliggjørende teknologier

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er en fellesbetegnelse for teknologier som muliggjør å samle, lagre, behandle, kommunisere, visualisere og bruke data og informasjon i en elektronisk form. Programvare, sensorer, robotikk, internett, multimedia, smarttelefoner, skytjenester, stordata, maskinlæring og kunstig intelligens inngår alle i IKT-begrepet

Nanoteknologi betegner anvendt naturvitenskap med strukturene av størrelsesorden 1 – 100 nm, hvor en nanometer er en milliondels millimeter. Nanoteknologi inngår som en viktig komponent i stadig flere produkter. Grunnen er at fysikken i et materiale eller en sensor på nanometer skala er slik at man i stor grad kan skreddersy egenskaper ved et produkt som tidligere ikke ville vært mulig.

Avanserte materialer er materialer med forbedrede egenskaper som hardhet, varighet, vekt, elastisitet med mer. Nye avanserte materialer kan endre egenskapene til et produkt, bygge inn flere egenskaper i produktet, øker levetiden eller senke kostnaden.

Mikro- og nanoelektronikk omfatter en rekke enheter og materialer som har til felles at man må studere sammenhengen mellom atomer og kvantefysikk for å studere dem. Mikro- og nanoelektroniske systemer og komponenter er viktige byggeklosser i all automatisering og er fundamentet i datamaskiner, roboter, mobiltelefoner og internett.

Fotonikk består i å bruke lys til ulike formål fra måling og kommunikasjon til energikonvertering. Fotonikk omfatter optisk måleteknikk, sensorer, solceller, optisk kommunikasjon og belysning/display-formål. Fotonikk gjør blant annet at roboter kan sanse omgivelsene på avstand uten berøring.

Industriell bioteknologi er teknologi der man bruker biologiske systemer og levende organismer til produksjon som har et stort potensiale for å erstatte tradisjonelle kjemiske produkter innenfor mange felt. Dette omfatter for eksempel alge-, enzym- og bakteriebaserte prosesser hvor man omvandler et råstoff til ett annet. Ved å konvertere fornybare ressurser som biomasse til drivstoff, energi og kjemikalier kan man spare betydelig med ressurser og energi.

Avanserte produksjonsmetoder er produksjonsmetoder og prosesser som til stor grad benytter høyteknologiske komponenter og muliggjørende teknologier. Avanserte produksjonsmetoder er nødvendige for dagens kompliserte teknologiske vareproduksjon og bygger på de andre nøkkelteknologiene på systemnivå. Eksempel på avanserte produksjonsmetoder er lagvis produksjon, robotisering og automatisering.

5.2.4 Kunstig intelligens og virtuell virkelighet

Maskiner kan i økende grad utføre kognitive oppgaver. Kombinasjonen av kunstig intelligens og økt regnekapasitet og den økte informasjonstilgangen, gjør at maskiner blir stadig bedre på oppgaver som mønstergjenkjenning og kompleks kommunikasjon. Maskinene er i økende grad lærende, dvs. at de er programmert til å forbedre analysemetoden etter hvert som de samler data.

Utviklingen av virtuell virkelighet og simulatorer gjør det mulig å trene på komplekse oppgaver og lære av sine feil uten at det får fatale konsekvenser, for eksempel transport under ekstreme værforhold. Det kan også brukes til å simulere effekter av ulike valg i produksjonsprosesser. En avart av virtuell virkelighet er «forsterket virkelighet» der formålet er å berike den faktiske virkelige verden med å legge på informasjon som er relevant for omgivelsene man beveger seg i. I nær fremtid kan det utvikles teknologi som vil la maskiningeniører som driver med vedlikehold se effekten av tenkte tiltak før de gjennomføres for eksempel gjennom egne type briller.68

5.2.5 Innovasjonsprosessen endres

Siden teknologi gjør det mulig å produsere produkter billigere og med raskere utviklingsprosess, kan kostnaden av å produsere spesialtilpassede produkter nærme seg kostnadene ved masseproduksjon. Billigere produksjon i liten skala øker også muligheten for testing, feiling og læring. Dette kan involvere enkeltpersoner og virksomheter, som ikke har et ansvar for produksjonen, på en annen måte enn tidligere.

Et eksempel på hvordan innovasjonsprosessen kan endres er såkalt «crowdsourcing», der åpne design- og produktutviklingsprosesser gjør at mange aktører kan bidra til å forbedre produktutviklings- og produksjonsprosessen. Crowdsourcing kan gjøre det mulig å involvere kunder og andre interessenter i innovasjonsprosessen.69 Alle som har nettilgang, for eksempel via en smarttelefon, kan i prinsippet dele sine ideer, sin innsikt og bidra til å finne løsninger på problemer. Enkelte mener at dette kan få en enorm positiv effekt på utviklingen fremover.70

I tillegg til å øke produktiviteten i industriell produksjon, kan en med grunnlag i ny teknologi utvikle løsninger av stor betydning for samfunnsutviklingen mer generelt. Det kan handle om løsninger på forskjellige samfunnsutfordringer, som utslipp av miljøgifter, matproduksjon, energieffektivitet, samferdsel og helse- og omsorgstjenester. For eksempel kan avansert bioteknologi gi produkter basert på fornybart biologisk materiale som kan erstatte petroleumsbaserte produkter.

5.3 Muligheter og utfordringer som følge av de teknologiske endringene

Ny teknologi kan erstatte eksisterende teknologier og gjøre forretningsmodellen til virksomheter som har basert seg på den gamle teknologien ulønnsom. For en virksomhet som har investert store summer i gammel teknologi kan det derfor være vanskelig å være i front og utvikle ny teknologi som har potensiale til å ødelegge dagens inntektsgrunnlag. Verdens ledende produsent av filmruller, Kodak, utviklet ikke digitale kameraer når de hadde muligheten. Kopimaskinprodusenten Xerox var først ute med å utvikle datamaskiner med mus og grafiske brukergrensesnitt, men lyktes ikke i å kommersialisere sine teknologiske nyvinninger. I stedet var det Apple som først kommersialiserte disse teknologiene for personlige datamaskiner.

I Norge viser historien til Norsk Data hvor vanskelig det kan være å tilpasse seg når teknologien endres. Norsk Data var en sentral aktør, også internasjonalt, da minimaskinene basert på ‘time-sharing’ gjorde det enklere å utnytte kapasiteten til datamaskiner betydelig på 60- og 70-tallet. Overlegen teknologi gjorde det mulig å ta en høy pris og utvikle unike produkter i samarbeid med krevende og kompetente kunder. Da personlige datamaskiner overtok, ble datamaskinene mer tilgjengelige. Den gamle og kostbare teknologien var ikke lengre konkurransedyktig. Norsk Data ble solgt i 1992 og er et eksempel på at mange virksomheter ikke mestrer overgangen til en ny type teknologi.

5.3.1 Ny teknologi endrer økonomien

Kombinasjonen av internett, smarttelefoner og metoder for å samle og bearbeide store datamengder er eksempler på at ny teknologi endrer økonomien, ved å senke kostnadene ved å inngå avtaler og gjennomføre transaksjoner på stadig nye områder. En del av denne IKT-drevne utviklingen omtales ofte som delingsøkonomi, men har anvendelse utover nye muligheter for å erstatte eie av realkapital, for eksempel bil, med leie av tjenester. Et kjennetegn er at kjøp og salg gjøres via internett. Dette skaper nye markedsmuligheter og forretningsmodeller. Bedre utnyttelse av eiendeler som hus, bil og verktøy, eller nye former for kobling av selger og kjøper av arbeidskraft, kan gjøre bruken av de samlede ressursene mer effektiv. Det kan også være bedrifter som tilbyr tjenester og ledige ressurser gjennom delingsplattformer til andre bedrifter.

Lavere etableringsbarrierer kombinert med lave transaksjonskostnader innebærer at flere vil finne det interessant å tilby varer og tjenester i markedet. Isolert sett bidrar det til å styrke konkurransen og gi press mot lavere priser og bedre produkter. Videre er det blitt lettere å finne informasjon om alternative tjenestetilbydere, priser og kvalitetsvurderinger. Kombinert med effektive betalingsformer på tvers av landegrenser, bidrar dette til både økt etterspørsel og utvidelse av markeder. I markeder der ufullstendig informasjon har gitt tilbydere en mulighet til å holde høyere priser og begrense konkurranseintensiteten vil styrket informasjonstilgang være av særlig betydning. Nye aktører utfordrer eksisterende aktører.

Boks 5.3 Delingsøkonomiutvalget

Utvalget som har vurdert muligheter og utfordringer ved delingsøkonomien (Delingsøkonomiutvalget) leverte sin rapport, NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer, til Finansdepartementet 6. februar 2017. Utvalget viser til at delingsøkonomien representerer positive muligheter for norsk økonomi, og kan bidra til økt konkurranse, lavere priser, innovasjon, bedre produkt- og tjenesteutvalg og miljøgevinster. Samtidig peker utvalget på noen uklarheter og utfordringer blant annet knyttet til reguleringer i arbeidslivet og skattemessige forhold. Utvalget har sett på hvordan myndighetene bør gå frem for å dra nytte av delingsøkonomien og ta tak i utfordringene. Utvalget foreslår en rekke tiltak, deriblant:

  • Informasjonsportal om rettigheter og plikter i delingsøkonomien

  • Styrket dialog og meklingstilbud på forbrukerområdet

  • Rapporteringsplikt til skattemyndighetene for delingsøkonomiplattformer

  • Vurdere en forenklet skattebehandling av småinntekter fra tjenester

Et flertall foreslår fjerning av løyveplikten på drosjemarkedet, og et annet flertall foreslår økt skattlegging av korttidsutleie av egen bolig.

Samlet innebærer delingsøkonomien at «tynne» lokale markeder blir «brede» og til dels globale. Videre vil utviklingen av nye plattformsystemer kunne bidra til å skape nye markeder. Plattformsystemer som reduserer transaksjonskostnader, vil også bidra til å gjøre prisene lavere. Mange faktorer trekker i retning av at konkurransen styrkes gjennom delingsøkonomien. Den digitale økonomien har introdusert nye forretningsmodeller, formidling og produksjon. Dette gir både nye og eksisterende aktører nye muligheter. Det regulatoriske rammeverket er imidlertid mer tilpasset tradisjonelle forretningsmodeller, noe som kan hindre utvikling av selskaper som tar i bruk de nye mulighetene. Samtidig er det en fare for at enkelte plattformer får markedsmakt. Det kan bli vanskelig for nye aktører å utfordre den etablerte aktøren, og markedsmakten kan utvides til tilknyttede markeder eller til å forsterke en allerede dominerende stilling. Det blir dermed en regulatorisk utfordring å tilrettelegge for konkurranse fra nye aktører i den digitale økonomien gjennom tilpasset regulering. Hensynet til effektiv ressursbruk tilsier derfor at reguleringene bør utformes slik at ikke enkelte aktører i et marked oppnår urimelige konkurransefordeler.

Regulatoriske utfordringer knyttet til delingsøkonomien er grenseoverskridende og krever internasjonalt samarbeid. EUs arbeid med delingsøkonomi preges av et ønske om å legge til rette for slik virksomhet. Europakommisjonen understreker behovet for en felles regulatorisk tilnærming til delingsøkonomien i Europa. Det vil være uheldig om Norge pålegger aktører innenfor delingsøkonomien nasjonale reguleringer som er i utakt med resten av Europa og som gjør Norge mindre attraktivt for den typen næringsutvikling som delingsøkonomien representerer.

Boks 5.4 Delingsøkonomien i Norge

På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet har Vista Analyse kartlagt delingsøkonomien i Norge og vurdert betydningen for norsk økonomi i dag (2015) og om ti år (2025). Rapporten viser til nesten 50 delingsøkonomiske initiativer i Norge per september 2016. Blant disse finner vi store internasjonale aktører som Airbnb og Uber, og kjente norske initiativer som Nabobil, WeClean mfl. I følge rapporten utgjorde delingsøkonomien mellom 440 og 570 mill. kroner i omsetning i 2015. Den største omsetningen finnes innenfor bolig og eiendom, og bil og transport. I årene som kommer er det ventet svært høy vekst og rapporten anslår en omsetning på mellom 28 og 57 mrd. kroner i 2025. Bolig/eiendom og bil/transport er ventet å fremdeles stå for den største andelen av omsetningen, men rapporten peker på stort potensial innenfor flere nye markeder, blant annet helse og omsorg.

5.3.2 Nye forretningsmodeller

En forretningsmodell beskriver hvordan en bedrift skaper, leverer og fanger verdier. Ny teknologi og disruptive innovasjoner forstyrrer tradisjonelle forretningsmodeller og markeder, samtidig som kundenes krav og forventinger til varer og tjenester endres. Det er ikke nødvendigvis slik at verdien skapes ved å utvikle ny teknologi. Det er vel så viktig å klare å ta i bruk eksisterende teknologi for å tilby nye varer og tjenester, eller skape nye forretningsmodeller som kan utfordre de dominerende. Vi ser at etablerte aktører utfordres av «teknologibedrifter» innenfor tradisjonelle markeder, og må tilpasse seg deretter. Fremveksten av strømmetjenester som Spotify og Netflix er eksempler på dette, det samme er veksten innenfor delingsøkonomien. Banknæringen er et annet godt eksempel der teknologisk utvikling og endret forbrukeratferd har vært en av driverne for utvikling av nye forretningsmodeller - fra betjente filialer, til nettbank, og nå til mobile betalingsløsninger, som Vipps.

Deler av denne utviklingen skyldes fremveksten av digitale plattformer. En plattform kan noe forenklet forklares som en møteplass for tilbydere og kunder, og er i seg selv ikke noe nytt. En viktig egenskap med plattformer er at nytten øker med antall brukere, såkalte nettverkseffekter. Jo flere kunder som bruker plattformen desto større verdi for tilbyderne - og visa versa. Denne effekten er selvforsterkende. Selv om digitale plattformer har eksistert en god stund har utbredelsen av smarttelefoner og mobile plattformer bidratt til at utviklingen av nye forretningsmodeller og markeder har skutt fart. Varer og tjenester er lettere tilgjengelig enn noensinne. De digitale plattformene reduserer transaksjonskostnader og gjør veien til marked kortere for mindre virksomheter. Digitale plattformer gjør at virksomheter kan nå millioner av potensielle brukere over hele verden, men det betyr også at konkurransen og brukernes kvalitetskrav øker. Plattformer som tilbyr produkter rettet mot forbrukere har vært først ute, men teknologien gir muligheter for å utvikle tilsvarende forretningsmodeller også innenfor industrien.

Phonofile er et norsk selskap som har utviklet en forretningsmodell som konkret svarer på en del utfordringer som digitaliseringen skapte for uavhengige, mindre plateselskap. Selskapet fungerer som et bindeledd mellom enkeltartister eller plateselskap og markedet, og distribuerer en stor del av det digitale repertoaret til uavhengige norske plateselskaper til strømmetjenestene og nedlastningsbutikkene. De bidrar også med kurs og veiledning av uavhengige plateselskap, på områder som promotering og salg av musikk på nett, samt bruk av analyse- og optimaliseringsverktøy som gir økt kunnskap om og synlighet i markedet.

Rask utvikling innenfor VR- og AR-teknologi har åpnet for nye forretningsmodeller som baserer seg på simulering, blant annet i testing og opplæring. Gjennom å kombinere 3D-simulering og spillteknologi tilbyr firmaet Attensi en ny form for opplæring. Foreløpig har målgruppen hovedsakelig vært ansatte i større organisasjoner, som for eksempel skal lære å orientere seg i nye lokaler. Firmaet er også partner i et BIA-samarbeid med Norsk Hydro, SINTEF og Cybernetica, som jobber med å forbedre opplæring og kunnskapsoverføring i prosessindustrien. I flere sammenhenger ser man at gamification (innføring av elementer fra spillverdenen, som poengsystem, lyd og grafiske effekter) av tradisjonelle kvalitetssikringprosedyrer, som opplæring, vedlikehold og testing, fører til økt gjennomføring av prosedyrene, og bedre resultater.

5.3.3 Store teknologiselskaper dominerer

Den raske teknologiske utviklingen endrer næringsstrukturen i verden. De fem store teknologiselskapene i verden, Alphabet (moderselskapet til Google), Facebook, Apple, Microsoft og Amazon dominerer innenfor markeder som for relativt kort tid siden til dels ble dominert av andre aktører, i tillegg til at de stadig beveger seg inn i nye markeder. Sammen er de fem blant de seks største selskapene i verden, målt etter markedsverdi, og de leder mye av den teknologiske utviklingen. På flere områder er det stor konkurranse mellom aktørene, som innenfor smarttelefoner, operativsystemer eller skytjenester, mens det på noen områder er mer eller mindre fullstendig monopol, for eksempel Facebook innenfor sosiale medier. Med en slik dominans er det naturlig å stille spørsmål ved hvordan det påvirker mindre aktører og norsk næringsliv mer generelt. Stor konkurranse gir høy innovasjonstakt og stadig synkende priser på teknologi. Synkende priser på datamaskiner, mobiltelefoner og økt lagringskapasitet de siste 10–15 årene er eksempler på dette. Denne digitale utviklingen har generelt sett kommet samfunnet til gode, men det er også grunn til bekymring på visse områder.

En av de største konkurransefordelene de fem store har er at vi alle, både forbrukere og virksomheter, i stadig større grad blir avhengige av deres plattformer, og slik klarer de store aktørene i betydelig grad å binde både brukere og teknologiutviklere til seg. For eksempel må man stort sett bruke App store eller Google play hvis man ønsker å gi ut en app, noe som kan føre til en duopolsituasjon der aktørene kan utnytte sin markedsmakt for å presse prisene og gjøre nye etableringer vanskelig. Skal man markedsføre produkter i dag så er Facebook og Google de åpenbare aktørene. Musikkstrømmetjenesten Spotify bruker Apple sin plattform for å distribuere sitt produkt, samtidig som de konkurrerer med Apple sin egen musikkstrømmetjeneste, Apple Music. Google er også på noen områder i direkte konkurranse med kunder de leverer tjenester til, noe som for eksempel har fått Europakommisjonen til å undersøke om de bryter EU-reguleringer ved å nedprioritere markedsføring fra konkurrenter på søkesiden. En annen bekymring ved plattformene er at forbrukere og virksomheter kan bli låst til en plattform på grunn av manglende interoperabilitet. Aktørene har vært under press for å åpne plattformene og skille den delen av virksomheten som konkurrerer fra den delen som leverer tjenester til konkurrenter. Samtidig ser man at de store IT-aktørene kjøper opp mange mindre teknologiselskaper, blant annet for å få tilgang til ny teknologi, samtidig som det er med på å befeste deres markedsmakt og bane vei inn i nye markeder. Som eksempel kan nevnes Facebooks oppkjøp av Instagram og Whatsapp, to store virksomheter innenfor sosiale medier. På den annen side så hadde for eksempel MySpace og Yahoo dominerende markedsposisjoner tidligere, så det er ikke utenkelig at det vil komme nye virksomheter på banen med nye produkter og forretningsmodeller som kan utfordre posisjonen til de fem store teknologiselskapene.

De store IT-selskapene sikrer seg mange patenter71 for å få tilgang til ny teknologi og tilhørende rettigheter. Dette er trolig årsaken til at de fleste blant verdens 20 største patentsøkere målt i antall årlige patentsøknader er store IKT-foretak. Dette er i faglitteraturen blitt betegnet som «patentkappløp» («patent race») blant de dominerende teknologiforetakene i et gitt marked.72 Slike kappløp kan bidra til å svekke konkurransen på enkelte områder og hindre at potensielle konkurrenter kan utfordre den dominante posisjonen selskapene har. Internasjonale standardiseringsprosesser har betydning for mange teknologiselskapers arbeid for å sikre seg fremtidige markedsposisjoner. I disse standardiseringsprosessene finner vi ofte et samspill mellom patentering av ny teknologi og valg av teknologi som inngår i en ny standard. Ofte krever myndighetene at foretak med såkalte standard-essensielle patenter73 legger åpent hvilke rettigheter de innehar. Videre kan de bli pålagt å tilby lisens på rettigheten til rimelige og ikke-diskriminerende vilkår. Denne framgangsmåten går under betegnelsen «Fair, Reasonable and Non Discriminatory Licensing» (FRAND).

En alternativ fremgangsmåte til FRAND er såkalte «patent pools». I en slik ordning skyter innehaverne i en standardiseringsprosess inn sine gjeldende standard-essensielle patenter i en felles «pott» og avtaler fordelingen av lisensinntektene etter vekten av de innskutte rettighetene.

Samspillet mellom sikring av immaterielle rettigheter og involvering i internasjonale standardiseringsprosesser vil trolig fortsette å ha stor betydning for teknologiforetak også i fremtiden. Virksomhetene har behov for å innarbeide hensynet til standarder i utviklingen av sine strategier fordi standarder i stor grad definerer hvilke teknologier som faktisk blir brukt innenfor et teknologiområde etter at en standard er fastsatt.

5.3.4 Eierskap til data

Økt digitalisering, økt bruk av sensorer og digitale verdikjeder – også på tvers av landegrenser – akkumulerer store mengder data. Data kan være verdifullt for flere virksomheter i verdikjeden. Data kan blant annet brukes til å analysere forbrukeratferd som kan brukes til markedsføring. Den enorme mengden personlig data hver aktør tilegner seg om kundene sine gir muligheter, men også utfordringer der noen få store selskaper dominerer. Utviklingen innenfor kunstig intelligens gjør at aktørene i større og større grad kan forutse handlingsmønstre til forbrukerne. Mange aksepterer brukervilkår uten å sette seg ordentlig inn i hva man samtykker til, noe som innebærer at man kan ha gitt tillatelse til at virksomheter kan samle inn store mengder data, som for eksempel søkehistorikk og forbruksvaner. Dette gjør det mulig å skreddersy markedsføringsstrategien til hver enkelt, i mye større grad enn konkurrenter vil ha mulighet til.

Data generert av produkter kan brukes til produktforbedringer, vedlikehold osv. Det kan være en utfordring å håndtere eierskap og tilgang til slike data. Det er ikke nødvendigvis slik at det kun er virksomheten som samler inn dataene som har nytte av dem, eller at nytten kun gjelder for virksomheter i verdikjeden. For eksempel kan det genereres en stor mengde data i tilknytning til en bil, som hvordan ulike deler av bilen presterer og påvirkes under ulike kjøreforhold. Dataene kan benyttes til å både videreutvikle og dokumentere effekten av variabler, og dermed ha mange interessenter og eierinteresser. Dataene kan være verdifulle for en rekke aktører som bilprodusenten, underleverandører av enkeltdeler, verksteder som skal vedlikeholde og reparere bilen, samferdselsmyndighetene, forsikringsselskaper m.fl. Samtidig blir kjøredataene genert av en sjåfør og eier av bilen. Dersom bilen leases har man ytterligere en aktør. Utfordringen som potensielt kan oppstå er da hvem som eier hvilke deler av dataene og hvem som skal ha tilgang på dataene. Dette blir stadig mer aktuelt etter hvert som stadig flere produkter får sensorer som er koblet til internett og mengden innsamlet data øker. Spørsmålet om hvem som har eierskap og disposisjonsrett kan bli et viktig tema fremover. Dette er også noe som Europakommisjonen er opptatt av, og som diskuteres i forbindelse med gjennomføring av EUs strategi for digitalt indre marked.

5.3.5 Potensial for reindustrialisering

I automatiserte og digitaliserte produksjonsprosesser vil lønnskostnader utgjøre en mindre andel av de totale kostnadene enn tidligere. Sammen med teknologiske nyvinninger som muliggjør skreddersøm til en kostnad nær masseproduksjon, gjør det at motivet for å flytte ut produksjon for å redusere kostnader kan bli mindre enn tidligere. Ny teknologi kan også gi grunnlag for mer fleksibel produksjon og produksjon i mindre serier og dermed økte muligheter for små og mellomstore bedrifter.

Siden 2010 har det vært stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet knyttet til flere selskaper som har valgt å hente hjem produksjonen fra lavkostland. Boston Consulting Group har anslått at hjemhenting av produksjon kan skape mellom 2,5 og 5 mill. arbeidsplasser i USA innen 2020.74 Flere har begynt å snakke om en trend der robotisering, automatisering og digitalisering gjør det mulig å produsere til en lavere kostnad hjemme enn ute.

En annen grunn som har blitt trukket frem for å motivere hjemhenting av produksjon er at det kan styrke innovasjonsevnen i industrien. Innovasjonsaktivitet har i liten grad blitt flyttet til lavkostnadsland, men i tilfeller der produksjon i seg selv gir opphav til innovasjonsaktivitet, kan innovasjonsevnen likevel ha blitt svekket.75 Blant profilerte virksomheter som har hentet hjem produksjon er Apple, General Electric og Ford. Dette har fått flere til å snakke om en reindustrialisering av vestlige land.

I en studie fra 2016 har OECD analysert hjemhenting av produksjon fra lavkostland. De finner at hjemhenting av produksjon er et reelt fenomen, særlig i Europa. Likevel finner de foreløpig lite som tyder på at omfanget er stort. OECD trekker frem at hjemhenting ikke erstatter utsetting av produksjon, men at hjemhenting og fortsatt outsourcing lever side om side.76 Det er ofte snakk om få arbeidsplasser som etableres som følge av hjemhenting. Produksjonen som hentes hjem er automatisert og kostnadseffektiv, men den sysselsetter som regel få personer.

Denne studien viser til at årsaken til hjemhenting som regel skyldes krav til kvalitet og pålitelighet. Foreløpig er det få som kan vise til at vestlige land kan få et kostnadsfortrinn som følge av automatisering av produksjonen. De finner også foreløpig liten støtte for at hjemhenting av produksjon er motivert av å styrke innovasjonsprosesser. Videre viser studien at motivene for utflytting av produksjon kan være forskjellige. For eksempel ser vi en tendens til at bedriftene er mer opptatt av nærheten til store vekstmarkeder som for eksempel i Kina eller India enn av lavere produksjonskostnader.

For den enkelte bedrift kan det være en rekke ulike forhold som avgjør hvor de legger sin produksjon. I de senere årene har vi sett flere norske industribedrifter innenfor ulike bransjer av industrien som har valgt å flytte produksjonen hjem. Det dreier seg ofte om delproduksjon og som blant annet bidrar til å opprettholde eksisterende arbeidsplasser og produksjon. Kværner Kleven har flyttet hjem produksjon av skrog fra lavkostnadsland ved å ta i bruk sveiseroboter og dermed gitt grunnlag for bedre og mer kostnadseffektiv produksjon av skrog. Bedriften Teknotherm i Halden som produserer kjøling og ventilasjon til offshore- og maritim sektor, har flyttet hjem delproduksjon fra Kina. Vurdering av kostnader, kvalitet, valutakurs, leveringstid og mulighetene for organisering av effektiv produksjon har vært viktige årsaker til hjemflyttingen. Den familieeide bedriften I.P. Huse på Harøy utenfor Ålesund har flyttet produksjon av vinsjer hjem til Norge. For denne bedriften har effektiv produksjon og muligheter for å oppnå bedre kvalitet har vært viktig. Neumann Aluminium på Raufoss har valgt å flytte hjem en type hjulopphengsdel til Volvo fra Kina og hvor automatisering av produksjonen og tilgang på kompetanse har vært viktige faktorer. Hunton Fiber bygger ny fabrikk på Gjøvik og vil flytte hjem produksjon av fullverdig isolasjonsmateriale av trefiber. Bruk av høyteknologi, roboter og automatisering, kombinert med erfaring og høy fagkompetanse, synes å har vært medvirkende årsaker til dette. Det finnes også andre bedrifter som har flyttet hjem produksjonen fra utlandet, som Plasto i Åndalsnes, Sapa på Magnor og Kværner på Verdal og Stord.

5.3.6 Utfordringer for de små bedriftene

Store virksomheter er gjerne de første til å ta i bruk og utvikle ny teknologi. Norge har mange små industribedrifter som ofte er senere ute med å automatisere produksjonen. Sammen med næringsstrukturen kan dette være en forklaring på hvorfor Norge har så få industriroboter. Fallende pris på industriroboter kan gjøre det enklere for mindre bedrifter å ta ny teknologi i bruk.

En av utfordringene norsk industri står overfor er trolig å løfte de små industrivirksomhetene. Automatisert produksjon i spesialiserte næringer kan kreve spesialtilpasninger og investeringer i forskning og utvikling. Mens dette vil være en del av kjernevirksomheten til de store industribedriftene er det nytt for mange små industribedrifter. 82 pst. av industrivirksomheter i Norge med over 500 ansatte hadde FoU-aktivitet i 2015 sammenlignet med 24 pst. for virksomheter med mellom 10 og 19 ansatte. Andelen foretak som har forskningsaktivitet har økt kraftig de to siste årene. Fra 2014 til 2015 var økningen særlig sterk for de minste foretakene.

Figur 5.3 Andel av industriforetak med FoU-aktivitet fordelt på antall sysselsatte i foretaket

Figur 5.3 Andel av industriforetak med FoU-aktivitet fordelt på antall sysselsatte i foretaket

Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB)

5.3.7 Vilje og evne til å ta teknologi i bruk

Teknologiutviklingen endrer kompetansekravene i industrien. Tilstrekkelig og riktig kompetanse blir avgjørende for at Norge skal opprettholde høy produktivitet og høy yrkesdeltakelse fremover.77 I industrien vil den kompetansen vi har tilgjengelig kunne begrense og påvirke evne og mulighet til å automatisere.78 En godt utdannet, kompetent og omstillingsdyktig befolkning vil bli avgjørende for å tilpasse seg og mestre endringer. Et gjennomgående trekk er at kravet til digital kompetanse tiltar på ulike områder som design, produksjonsplanlegging, sveising og andre produktutviklings- og produksjonsprosesser.79

I tillegg til kompetanse må en ha vilje til å ta i bruk ny teknologi. Vilje til å ta i bruk ny teknologi vil i stor grad være et spørsmål om holdninger og prioriteringer blant ledelsen. Ledelsen er en viktig premissleverandør for hvordan ansatte jobber med og tar i bruk ny teknologi. Det krever lederressurser for å utvikle nye forretningsmodeller, drive teknologiimplementering og omorganisering.80

Selv om viljen til å ta i bruk ny teknologi er tilstede, kan det likevel være utilstrekkelig bevissthet om de teknologiske muligheter som finnes. Det kan være utfordrende for bedriftsledelsen å orientere seg i nye trender og gjøre seg kjent med potensialet som ligger i utnyttelsen av ny teknologi. I Tyskland har man opprettet en plattform,81 hvis mål er å fremme digitale strukturendringer og sørge for konsekvente og pålitelige rammebetingelser for dette. Den skal utvikle en helhetsforståelse for Industrie 4.0-konseptet gjennom dialog med bedrifter, fagforeninger, akademia og det offentlige. I tillegg skal det utarbeides anbefalte tiltak og det skal eksemplifiseres hvordan en i praksis kan digitalisere industriell produksjon. Satsingen har hatt en bevisstgjørende effekt på industriaktørene i Tyskland.

Et viktig aspekt ved teknologiutviklingen de siste tiårene ser ut til å være at den har bidratt til å heve produktiviteten til høyt utdannet arbeidskraft.82 Det er mange studier som dokumenterer at det har vært en sterk økning i etterspørselen etter utdannet arbeidskraft i de fleste industrialiserte land.83 Hypotesen om at teknologisk endring favoriserer utdannet arbeidskraft, såkalt «skill-biased technological change», er med på å forklare hvordan utviklingsland kan ha permanent lavere produktivitetsnivå enn rike land, selv om teknologien flyter fritt mellom land. Årsaken er at teknologien er tilpasset arbeidsstyrken i de rike landene som har utviklet teknologien, mens utviklingsland med lavt utdanningsnivå i liten grad evner å ta i bruk teknologien, og dermed får mindre ut av den i form av økt produktivitet.84

I tillegg til å stille krav til kompetanse påvirker ny teknologi avlønningen av ulike typer arbeidskraft. Produksjonsfaktorer som virker sammen med den nye teknologien vil ofte øke i verdi, mens produksjonsfaktorer som kan erstattes av den nye teknologien faller i verdi. Dette har vært en viktig forklaringsfaktor på hvorfor lønningene til ufaglært arbeidskraft har falt i USA de siste 40 årene.

En rekke undersøkelser peker på at rutinearbeidsplasser vil forsvinne i tiden fremover, og at en vil se en økt polarisering i arbeidsmarkedet. I begynnelsen av 2016 anslo World Economic Forum at fem mill. jobber på global basis vil forsvinne innen 2020 som følge av utviklingen innenfor kunstig intelligens, roboter og annen teknologisk utvikling. Andre undersøkelser peker på at opp mot halvparten av dagens yrker vil kunne erstattes av roboter i løpet av relativt få år. En mye omtalt studie av Frey og Osborne (2013) har anslått at 47 pst. av alle jobber i USA kan komme til å forsvinne i løpet av 10–20 år som følge av ny teknologi og nye arbeidsformer. Tilsvarende metode er brukt for å kartlegge utviklingen i flere andre land. Pajarinen, Rouvinen og Ekeland (2015) kom frem til at 33 pst. av jobbene i Norge kan bli automatisert eller rasjonalisert bort. Enkle, rutinepregete jobber i servicenæringen og administrasjon vurderes som mest utsatt. Jobber som krever høy utdanning og oppgaver innenfor helse, omsorg og utdanning antas å være mindre utsatt.

Dersom en analyserer det faktiske jobbinnholdet nærmere, blir imidlertid ofte anslagene for antall arbeidsplasser som er utsatt for automatisering lavere.85 Arntz, Gregory and Zierahn (2016) har ved bruk av OECDs undersøkelse av voksnes kompetanse (PIAAC) estimert at 9 pst. av jobbene står i fare for å bli automatisert i gjennomsnitt, selv om estimatene varierer mellom land. Dette er jobber hvor minst 70 pst. av oppgavene er mulig å automatisere.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan de teknologiske endringene vi nå observerer vil påvirke sysselsetting og lønningene for ulike deler av arbeidsstyrken. Det vil blant annet avhenge av om arbeidskraften kan jobbe med maskinene eller bli erstattet av maskinene. Uansett hvor omfattende omstillingen blir vil den innebære nye krav til kompetanse og ferdigheter i arbeidsstyrken. Nye lærende maskiner kan utfordre arbeidskraften på områder som tidligere har vært skjermet fra automatisering. Det er ikke lenge siden mennesker var overlegne maskiner når det gjaldt å gjenkjenne mønster i avansert kommunikasjon og språkforståelse. I dag er maskiner overlegne mennesker på flere av disse områdene, og de kan for eksempel bidra til mer presis diagnostisering basert på mønstergjenkjennelse i røntgenbilder.

5.3.8 Digitale trusler og økt sårbarhet

Med økt globalisering av industri- og næringsvirksomhet følger større bruk og avhengighet av underleverandører, større bruk av åpne løsninger med tilsvarende avhengighet av store internasjonale programvareleverandører og distribuert databehandling med store datamengder lagret desentralt eller ved bruk av skytjenester. Avhengighet av satellittbaserte kommunikasjons- og navigasjonstjenester er også økende. Også samhandlingen mellom private aktører og det offentlige gjennom informasjonsportaler og digitale rapporteringskanaler øker.

Kompleksiteten i IKT-løsninger, samspill mellom ulike systemer og økende grad av mangel på analoge eller manuelle reserveløsninger øker sårbarheten i industrien og samfunnet. Trusler mot eller skade på IKT-systemer kan skyldes tilsiktede eller utilsiktede hendelser eller handlinger. I den første kategorien faller bevisst etterretning eller industrispionasje, programvare som er ment å ødelegge eller blokkere normal virksomhet, tyveri av utstyr eller data, ulovlig adgang eller annen kriminell aktivitet. Dette omfatter også avansert etterretning ved at aktører etablerer kontakt innenfor aktuelle organisasjoner eller virksomheter. I den andre kategorien faller alle former for ulykker/uhell, tekniske feil i interne systemer, svikt i nødvendig infrastruktur som mobil- og datanettverk eller strømforsyning. Dette omfatter også «brukerfeil» når det gjelder systemer eller prosesser, samt at teknisk eller annen sensitiv informasjon sendes i åpne nett eller at slik informasjon feilsendes eller kommer på avveie. Økende bruk av mobile løsninger medfører også økt risiko for at utstyr blir mistet, ødelagt eller stjålet eller at informasjon blir tilgjengelig for noen den ikke er ment for. Økende bruk av skytjenester og skylagring hvor store datamengder kan være lagret, innebærer en økt risiko for at informasjon kan komme på avveie.

Den senere tid har vi sett flere eksempler på viktigheten av å ha god oversikt og kontroll med bruk av underleverandører. De tekniske og juridiske problemstillingene som oppstår ved bruk av underleverandører og eksempelvis bruk av skytjenester, er langt på vei de samme som ved bruk av tradisjonelle eksterne driftstjenester. Noen problemstillinger blir imidlertid mer fremtredende ved bruk av skytjenester, særlig når skytjenestene åpner for lagring og behandling av data i utlandet, da det reiser særlige juridiske problemstillinger. Dette fordrer at man vet hva man gjør og kjenner risikoen det innebærer. Det er virksomhetene selv som sitter med ansvaret for å sikre god kontroll ved utkontraktering (gode avtaleverk, bruk av kontrollvirkemidler osv.) både nasjonalt og internasjonalt.

Utfordringsbildet når det gjelder digitale trusler og hvor sårbar en er varierer mellom ulike aktører. Industrien trenger robuste systemer for å håndtere uforutsette hendelser og opprettholde kontinuitet i størst mulig grad. Kravene til nøyaktighet og stabilitet er høyt, både i produksjons- og styringssystemer. De fleste sektorer må forholde seg til tilgjengelighet til data og systemer, konfidensialitet, behov for å beskytte data og systemer og autentisitet, behov for å beskytte og kunne ha tillit til data, informasjonsportaler osv.

5.3.9 Standarder bidrar til å spre teknologisk utvikling

Produktivitetskommisjonen peker i sin første rapport på teknologiadopsjon fra utlandet som en forutsetning for produktivitetsvekst. Internasjonale standarder er nettopp en slik mulighet til å spre ny kunnskap og få aksept for innovative løsninger på det globale markedet.

Standarder definerer en enighet om hva som er beste praksis på et område. At ny teknologi innarbeides i standarder er derfor en effektiv måte å spre teknologisk utvikling på.

Internasjonalt standardiseringsarbeid samler ledende kunnskapsmiljøer fra ulike land. Standarder utformes gjennom konsensusbaserte prosesser der alle relevante interessenter inviteres til å delta. Representanter fra næringslivet, forskere, interesseorganisasjoner og myndigheter sitter rundt samme bord for å definere de beste tekniske løsningene. Når standardene er på plass har man utviklet felles kjøreregler som skaper tillit og gjør det enklere for aktørene med effektiv samhandling. Deltakelse i internasjonalt standardiseringsarbeid kan gi bedrifter et fortrinn når standardene er utviklet.

Boks 5.5 Jotne EPM Technology

Det norske selskapet Jotne EPM Technology har lykkes med å levere egenutviklet informasjonstekonologi til store internasjonale kunder. Bruken av internasjonale standarder er en viktig del av forretningsideen. Selskapet deltar aktivt i arbeidet med utvikling av standarder for industrielle data (ISO 10303 (STEP) og ISO 16739 (BIM)) for å påvirke den teknologiske utviklingen og sikre seg økt markedsadgang. En internasjonal kunde er Lockheed Martin og F-35 prosjektet. Jagerflyet bygges på flere ulike steder i verden, men sys sammen med Jotnes informasjonsteknologi. En annen kundegruppe er store eiendomsbesittere for forvaltning og bruk av sine byggverk.

Standarder er ofte en forutsetning for at ulike teknologier kan virke sammen. Et eksempel på dette er det store tilbudet av ulike varer og tjenester vi i dag har tilgang til fra en smarttelefon. Dette hadde ikke vært mulig uten standarder. Standarder bidrar også til at innovasjoner som er gjort i en næring, lettere kan nyttiggjøres i andre.

En undersøkelse fra Storbritannia i 2015 viser at bruk av standarder har hatt stor betydning for landets vekst og produktivitetsutvikling.86 Forskerne har sett på datamateriale fra 1921 frem til 2015 og estimert at standarder har bidratt til over 35 pst. av den årlig produktivitetsveksten. Det vises også til en positiv sammenheng mellom bedriftenes bruk av standarder og vekst i eksporten. Undersøkelsen illustrerer at et velfungerende standardiseringssystem har stor betydning for vekst og verdiskaping.

Standarder er løftet høyt opp på den politiske dagsordenen i Europa. Europakommisjonen har lansert et felles initiativ for standardisering;« Joint Initiative on Standardisation». Avtalen skal bidra til å styrke industriens og tjenestenæringenes konkurransekraft. Norge har deltatt i arbeidet, og signerte avtalen 13. juni 2016.

Bruk av standarder kan bidra til forenkling, effektiv bruk av samfunnets ressurser, reduksjon av handelshindre og å fremme innovasjon. Målet med avtalen er å sørge for at det europeiske standardiseringssystemet kan takle utfordringer knyttet til bl.a nye forretningsmodeller, utviklingen på IKT-området og tjenestenæringenes økende betydning. Den nye avtalen skal sikre bedre prioritering og raskere utarbeidelse av standarder. Ett av tiltakene i avtalen gjelder standardisering for å støtte digitaliseringen av europeisk industri.

6 Hvordan møtes utviklingen i andre land

I etterkant av den globale finanskrisen i 2008–2009 har et økende antall land kjent på omstillingsutfordringer. Kunnskap, teknologi og globale markeder endres i et raskt tempo, og nasjonale regelverk og virkemidler henger ikke alltid med i utviklingen. Dette kan legge hindre i veien for landenes evne til å skape bedre rammebetingelser for fremtidig industriproduksjon og effektiv bruk av teknologiske trender, som er omtalt i kapittel 5. Flere land, både i Europa og resten av verden, har i løpet av de siste årene utarbeidet strategier og handlingsplaner for økt digitalisering av industrien.

I det følgende vil vi omtale enkelte utvalgte lands offentlige planer og strategier for industrien med tilknytning til teknologiske trender. I utvelgelsen er det tatt utgangspunkt i land som det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, og land som har en særlig relevans for norsk næringsliv og norsk industri.

Ut over de landene som er beskrevet under er det utarbeidet politiske initiativ og strategier i flere andre land for å sikre hjemlig industris rolle og konkurransekraft i fremtiden. Økt bruk av automatisering og digitalisering i industrien er også sentrale temaer i land som blant annet Singapore, Sør-Korea og Kina.

EU

Det er høyt prioritert i EU å skape gode rammevilkår for den fremvoksende digitale økonomien, og for digitalisering av eksisterende industri. Europakommisjonen la i 2015 og 2016 frem forslag som gjelder henholdsvis det digitale indre marked,87 næringspolitikk88 og digitalisering av industrien.89 Noen av tiltakene som er foreslått gjelder:

  • harmoniserte kontraktsregler for forbrukerkjøp på nett,

  • revisjon av det felles europeiske rammeverket for elektronisk kommunikasjon,

  • elektronisk utveksling av informasjon om hvilke tillatelser en tjenesteyter har i hjemstaten og hvilke krav som er oppfylt der («tjenestekort»),

  • tilgang til digitale innholdstjenester under opphold i andre EØS-stater,

  • IKT standardisering, og

  • europeisk nettsky.

Norge har gitt innspill til hvilke tiltak som bør prioriteres for å etablere et digitalt indre marked90, og for utviklingen av det indre marked generelt91, i forkant av at kommisjonen la frem sine forslag. Det gjenstår flere hindringer for fri bevegelighet for tjenester i EØS, og kommisjonens prioritering av tiltak på dette området er i samsvar med innspill fra EØS/EFTA-statene. Kommisjonen vil, i tråd med norske innspill, gjennomføre tiltak for å sikre at EØS-regelverket holder tritt med den teknologiske utviklingen. EU vil ikke innføre nytt regelverk spesielt rettet mot delingsøkonomien, men har gitt veiledning om når og hvordan gjeldende regler i tjenestedirektivet, e-handelsdirektivet og EUs forbrukerregelverk kommer til anvendelse. Mange av tiltakene kommisjonen har foreslått er enda ikke vedtatt i EU. Effekten av tiltakene vil bero på den konkrete utformingen. Vi benytter de mulighetene EØS-avtalen gir oss til å påvirke utformingen av de konkrete tiltakene.

Tyskland

Begrepet «Industrie 4.0» stammer fra ett av ti fremtidsprosjekt lansert av den tyske regjeringen i 2011. Det strategiske initiativet skal bidra til å etablere Tyskland som et ledende marked og leverandør av avanserte produksjonsløsninger.

Gjennom lanseringen av nasjonale høyteknologistrategier i 2011 og 2014 ønsker den tyske regjeringen å bidra til at landet blir en globalt ledende innovasjonsnasjon. Strategiene understreker at økt innovasjonskraft forutsetter samarbeid mellom forskning, næringsliv og brukere av innovative produkter og tjenester, og en forbedring av miljøet for innovasjon. Viktige prioriteringer for utredningsarbeid og policyutvikling er blant annet digital økonomi og infrastruktur, bærekraftige løsninger og innovasjon i arbeidslivet.

Tysk innovasjonspolitikk og arbeidet med «Industrie 4.0» omfatter en rekke aktører fra føderalt nivå til delstatsregjeringer og andre regionale og lokale myndigheter, universiteter, forskningsinstitusjoner og næringsliv. Store tyske selskaper har i mange år vært sterke aktører på innovasjonsområdet, og har bidratt til en betydelig økning i næringslivets investeringer i innovasjon de siste årene.

Tyske myndigheter ønsker med sine tiltak å øke forsknings- og innovasjonskraften i små og mellomstore bedrifter (såkalte «Mittelstand»). Mittelstand-bedriftene har stor betydning i tysk økonomi og deres mangel på kunnskap om digitalisering anses som bekymringsverdig. For å sikre videre tysk konkurransekraft og opprettholdelse av industriproduksjonen i landet har tyske myndigheter etablert to digitaliseringsprogrammer; et for støtte til oppstartsbedrifter og digitalisering av Mittelstand-bedrifter92 og «Plattform Industri 4.0».93 Under plattformen samles myndighetsaktører og representanter fra industrien, forskning og fagforeninger. Det er etablert fem arbeidsgrupper med ansvar for å utarbeide konkrete handlingsplaner for tema som standarder, forskning og innovasjon, sikkerhet, juridisk rammeverk, og arbeid og utdanning.

En implementeringsstrategi for Industri 4.0 ble lagt frem i 2015, og foreløpige resultater ble presentert på våren 2016. Det er blant annet etablert kompetansesentra (Kompetenzzentren 4.0) for Mittelstand-bedrifter, der de kan hente informasjon og råd, herunder et online-kart som viser digitaliseringseksempler, et bibliotek med publikasjoner og studier, og delta på nettverksarrangementer i rammen av de tyske internasjonale handelskamrene (DIHKs, jf. det tysk-norske handelskammeret i Oslo). Det er også kunngjort at et føderalt koordineringssentrum vil bli lagt til universitetet i Stuttgart, noe som skal gjøre det lettere for Mittelstand-bedrifter å teste ut innovative ideer og løsninger for Industrie 4.0. Det vil utgjøre en slags «1-stop-shop» for bedriftene, der prosjektstøtte på inntil 100 000 euro over en periode på tre til 12 måneder kan bli tildelt bedriftene etter søknad. Standardiseringsarbeidet, som skal forbinde den horisontale og vertikale IT-integrasjonen sammen med produkt- og produksjonssyklusen, er påbegynt og kalles RAMI 4.0. Dette ses som et skritt på veien mot en internasjonal standardisering for «Made in Germany»-varemerket. Internasjonalt standardiseringssamarbeid særlig med land som Kina, Japan og Frankrike skjer gjennom det industrielle internettkonsortiet (IIC).

Utdanning og kvalifikasjoner er også et viktig tema som inngår i plattformen, med fokus på hvordan utdanninger må tilpasses den nye digitaliserte hverdagen. I tillegg har medlemmer i plattformen etablert arbeidsgrupper som skal støtte opp under den videre utviklingen, for eksempel foreningen Labs Network Industrie 4.0.

Sverige

Sverige la i januar 2016 frem strategien «Smart industri – en nyindustrialiseringsstrategi för Sverige». Debatten om ny industri og nye produksjonsmåter omfatter en rekke temaer, og Sverige har valgt å legge vekt på omstillingstakten i industrien. Strategien skal medvirke til å styrke industriens konkurransekraft og gjøre investeringer i svensk industri mer attraktive. Strategien trekker frem at Sverige, for å kunne dra nytte av det som omtales som den fjerde industrielle revolusjon (Industri 4.0), må være i teten innenfor digitalisering og grønn omstilling, og her er kompetanse og innovasjonskraft avgjørende for å lykkes. Strategien peker på fire utfordringer for svensk industri: digitaliseringens muligheter må utnyttes, grønn omstilling krever bærekraftig produksjon, industriens kompetansegrunnlag må styrkes, og Sverige må fortsatt være attraktiv som forsknings- og innovasjonsnasjon. Samtidig understrekes det at gjennomføringen av strategien for nyindustrialisering er et kontinuerlig arbeid som skal konkretiseres i en handlingsplan.

Den svenske regjeringen har også nedsatt et nasjonalt Innovasjonsråd hvor formålet er å bidra til å styrke landets innovasjonsevne og konkurransekraft. Sveriges forskningsminister la i november 2016 frem proposisjonen Kunskap i samverkan – för samhällets utmaningar och stärkt konkurrenskraft en strategisk tiårsplan for hvordan svenske selskaper skal styrke sin konkurranseevne. Digitalisering inngår som et av de strategiske områdene i innovasjonspolitikken.

Den svenske regjeringen har også etablert et såkalt Framtidsråd som skal arbeide med langsiktig ide- og politikkutvikling. Rådet skal vurdere spørsmål av horisontal karakter, blant annet på bakgrunn av forslag og ideer fra tre analysegrupper som dekker områdene: «Arbetet i framtiden», «Grön omställning och konkurrenskraft» samt «Global samverkan».

Danmark

Siden finanskrisen i 2008–2009 har danske regjeringer hatt som mål å forbedre rammevilkårene for dansk næringsliv. Fire vekstpakker, skatte- og avgiftslettelser, liberalisering av eksisterende lover og bestemmelser samt en gjennomgripende tilpassing av eksportfremme, har alle vært rettet mot å styrke landets vekst og konkurransekraft. Den danske regjeringen la i februar 2016 frem en redegjørelse om vekst og konkuranseevne,94 som legger vekt på digital vekst, produksjon og automatisering, IT-sikkerhet samt forskning og utdannelse. Det legges opp til en gjennomgripende omstilling av dansk industri, særlig innenfor konkuranseevnen i de «hjemmeorienterte» næringene.

Det har videre vært gjennomført flere omfattende tiltak rettet mot små- og mellomstore bedrifters videre vekst. Ulike statlige støtteordninger har som formål å bistå bedrifter med produktutvikling og markedsføring. «Vækstplan DK – Stærke virksomheder, flere job»95 er en strategi som inneholder skatte- og avgiftslettelser og offentlige investeringer for 15 mrd. danske kroner frem mot 2020.

En planlagt bedriftsskattereform skal gjøre skattleggingen av næringslivet mer åpent, enkelt og konkurransedyktig, og på den måten øke Danmarks vertskapsattraktivitet og tiltrekke seg utenlandske investeringer. Utgangspunkt er at veksten har vært geografisk ujevnt fordelt. Vekstplanstrategien inneholder derfor over hundre initiativ som skal øke mulighetene for vekst og utvikling i hele landet. Et eksempel er «Dansk Vækstkapital 2», som er en avtale som tilbyr gründere og små- og mellomstore bedrifter adgang til risikovillig kapital gjennom opprettelsen av et fond direkte rettet mot dette formålet. Strategien skal også liberalisere planloven som muliggjør næringsliv i tidligere verneområder. Et kontroversielt tiltak er utflyttingen av 3 900 offentlige arbeidsplasser til distriktene. Et annet tiltak er omstillingen av energisystemet som sammen med en målrettet innsats for forskning og utvikling og markedsmodning, skal understøtte bedrifters muligheter for å finne nye grønne løsninger.

Danmark vil fremover satse på robotteknologi, CleanTech, finansteknologi, helseteknologi, grønn omstilling, smarte strømnett og være et førende testmiljø for smarte by-løsninger.

Danmark har blant annet et tiltak som heter «State of Green», som er et offentlig-privat samarbeid for å profilere, spre informasjon og bygge en merkevare rundt klima- og miljøløsninger. Målet er økt eksport, markedsføring og bedre samarbeid mellom danske bedrifter som utvikler og selger klima- og miljøløsninger.

Nederland

Nederland lanserte i 2014 rapporten «Smart Industry. Dutch industry fit for the future»,96 og i 2015 startet implementeringen av en tilknyttet handlingsplan97 Planen ses på som en forsterkning av toppsektorprogrammet98 og er et samarbeid mellom industrien, utdannings- og forskningsinstitusjoner og myndigheter. Målet er å styrke industrien, samt gi impulser til vekst i produktivitet og sysselsetting gjennom større bruk av IKT sammen med ny produksjonsteknologi. Planen legger vekt på tre tilnærminger: kapitalisere eksisterende kunnskap ved å informere og bistå næringslivet, akselerere Smart Industry via satsing på test-demosentre (field labs), og styrke grunnlaget for Smart Industry ved å investere i kunnskap, ferdigheter og IKT. Når det gjelder «field labs», ble den første lansert i oktober 2015, og oppstarten av de resterende tilnærmingene er godt i gang.

Tiltak gjennomføres gjennom eksisterende organisasjoner og nettverk i toppsektorene, men ved lansering av handlingsplanen ble det også satt opp et lite programkontor, og en styringskomité. Økonomiministeriet deltar i begge. Handlingsplanen er et offentlig-privat samarbeid, og finansieringen er også delt. Nederland oppdaterte i april 2016 også sin teknologipakt fra 2013: «Technology Pact 2020: Focus 2016–2020», med ytterligere tiltak. Pakten er et felles prosjekt mellom sentrale myndigheter, næringslivet, fagbevegelsen, utdanningssektoren og regionene, og skal litt forenklet sagt få flere skoleelever til å velge å studere teknologifag og å få arbeidere i teknologisektoren til å forbli i sektoren.

Storbritannia

Storbritannia har i mange år hatt en målrettet strategi for industrien. I 2011 lanserte regjeringen sin «Plan for Growth», som blant annet pekte på «advanced manufacturing» som én sektor det var viktig å fremme vekst i. I 2012 ble det lansert en strategi for industrien, der det blant annet ble pekt på elleve prioriterte sektorer som kan bidra til økonomisk vekst og økt sysselsetting. Samme år ble Catapult Centres etablert, teknologi- og innovasjonssentre der bedrifter kan teste ut og pilotere utstyr i en pre-kommersiell fase. De ulike sentrene er innenfor utvalgte sektorer, herunder bioteknologi, IT og digitalisering, samt havbasert fornybar energiproduksjon.

Mot slutten av statsminister Camerons regjeringsperiode ble det vektlagt at Storbritannia i sin industristrategi skulle legge til rette for alle industrier, og ikke bare spesielt utvalgte. Etter regjeringsskiftet sommeren 2016 ble det varslet at regjeringen skal utarbeide en ny industripolitikk for å øke produktivitetsveksten på sikt, styrke innovasjonen og legge særlig vekt på industrier og teknologier der Storbritannia har et konkurransefortrinn. Et utkast til en ny industristrategi, et såkalt «green paper», ble lagt frem 23. januar 2017.99 I utkastet lanserer regjeringen 10 sentrale pilarer:

  1. Investering i vitenskap, forskning og innovasjon

  2. Utvikle ferdigheter og yrkeskompetanse

  3. Oppgradere infrastruktur, herunder innenfor digital, energi og transport

  4. Støtte bedrifter i starts- og vekstfasen

  5. Forbedre offentlige innkjøp

  6. Oppfordre til handel og investeringer i Storbritannia

  7. Levere rimelig energi og miljøvennlig og ren vekst

  8. Dyrke verdensledende sektorer ved å bygge på eksisterende konkurransefortrinn

  9. Fremme vekst over hele landet

  10. Skape de riktige lokale institusjonene

Strategien er nå på høring, og en endelig versjon er forventet senere i 2017.

Frankrike

Den franske strategien for «Fremtidsindustri» («Industrie du Future») ble lansert i april 2015.100 Strategien omtales som fase to av «la Nouvelle France Industrielle» fra 2013 som besto av 34 planer for å «reindustrialisere» Frankrike, nå redusert til ti planer. Strategien har fem pilarer: utvikle det teknologiske tilbudet, veilede bedriftene i omstillingsfasen, utdanning og opplæring, styrke internasjonalt samarbeid om standardisering og å fremme fransk fremtidsindustri. Det er i 2016 utlyst 100 mill. euro i prosjektmidler for FoU-prosjekter.

I tillegg kommer planer for ni utvalgte sektorer som anses som særlig relevant for morgensdagens industri med vekt på å møte markedets behov, internasjonalisering og bedre virkemiddelstyring. Sektorene er: morgendagens transportløsninger, tingenes internett, nye ressurser, fremtidens medisiner, digitale løsninger, bærekraftige byer, stordata, smart mat og bærekraftig mobilitet. Strategien er brukerstyrt gjennom en egen «allianse» med 23 medlemmer, og har klare paralleller til den tyske plattformen for «Industri 4.0». Alliansen består av bransjeforeninger, regioner og forskningsinstitusjoner som skal bidra til iverksetting av planen. Økonomiministeriet er hovedansvarlig for den daglige oppfølgingen. Hver av de franske regionene har også egne koordinatorer for oppfølging av strategien i regionalt næringsliv.

Sveits

Den sveitsiske regjeringen utga i april 2016 et strategidokument med navnet «Digital Switzerland»-Strategy101 sammen med en tilhørende Strategy Action Plan.102 Dokumentet gir retningslinjer for perioden 2015–2019 for både offentlig og privat sektor i møte med et stadig mer digitalisert samfunn. Dokumentet er videreutvikling av en IT-strategi fra 2012. Digital Switzerland-strategidokumentet lister opp fire nøkkelmål: Innovasjon, vekst og velstand i den digitale verden, like muligheter og full deltakelse, transparens og sikkerhet og bidrag til en bærekraftig utvikling. I Sveits begrenses statens rolle til å tilrettelegge for digital utvikling hvis nødvendig, og handlingsplanen (Digital Switzerland Strategy Action Plan) gjenspeiler dette ved få tiltak. Statssekretariatet for økonomi (SECO) er også i skrivende stund i gang med utarbeidelsen av et eget dokument med navn «Framework condititons for the digital economy» som vil gå mer i dybden på ulike utfordringer knyttet til delingsøkonomi.

Japan

Som en del av regjeringens strategi for å revitalisere økonomien, lansert i 2013 og revidert årlig siden da, har satsing på FoU blitt gitt økt prioritert. Japans «Science and technology law», vedtatt i 1995, definerer at «Science and Technology Basic Plans» skal utarbeides for fem år av gangen med godkjenning i regjeringen. Femårsplanene beskriver myndighetenes planer og retning innenfor vitenskap, teknologi og innovasjon. Den siste femårsplanen for forskning og utdanning vektlegger Japans strukturelle utfordringer. Samspillet mellom industri og akademia gis stor vekt, og det er et mål at samfunnet skal bli et såkalt «Super Smart Society» (Society 5.0). Prioriterte sektorer er blant annet datasikkerhet, tingenes internett, stordata, kunstig intelligens, automatisering og robotikk.

USA

USA har tradisjonelt ikke hatt en aktiv statlig industripolitikk. I 2011 fikk daværende president Obama presentert en rapport fra sitt rådgivende organ for forskning og teknologi med tittelen «Ensuring American Leadership in Advanced Manufacturing».103 Som følge av rapporten ble det samme år lansert såkalte «Advanced Manufacturing Partnership» (AMP),104 et nært samarbeid mellom myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Arbeidsgruppen under APM har vært ledet i fellesskap av presidenten på Massachusets Institute of Technology (MiT) og presidenten i Dow Chemicals. Blant de mer konkrete tiltakene som har fulgt av dette arbeidet er opprettelsen av nettverk av Manufacturing Innovation Institutes, hvor det offentlige og private i samarbeid skal bygge felles høyteknologiske fasiliteter for fremme av amerikansk lederskap i fremtidige teknologier. Så langt er det etablert ni slike sentre i åtte delstater og det er planlagt ytterligere seks sentre i 2017. Tiltaket er en videreføring av langvarige og etablerte samarbeid som USAs verdensledende universitets- og forskningsmiljøer har med den amerikanske industrien.

Canada

På grunn av en desentralisert styringsform hvor provinsene og territoriene i stor grad styrer seg selv, har Canada tradisjonelt hatt en fragmentarisk og sektorvis tilnærming til næringspolitikken. Etter parlamentsvalget i oktober 2015, hvor det Liberale partiet vant rent flertall i Underhuset, ser man imidlertid tegn til endring av næringspolitikken mot en mer helhetlig og nasjonal tilnærming. Regjeringen har som mål å utvikle en nasjonal innovasjonsagenda med støtte til grundermiljøer og næringsklynger.105 Det skal satses nasjonalt på bedre infrastuktur, herunder kollektivtransport, utbygging av høyhastighets internett og billigere telekommunikasjonsstjenester. For å dekke næringslivets kompetansekrav lanserte regjeringen i 2016 Canadas nye utdanningsmerkevare EduCanada. Formålet med programmet er å tiltrekke de beste og skarpeste hodene til Canada. Olje- og gassindustrien skal fortsatt utgjøre et viktig del av Canadas industri, og det skal legges til rette for at sektoren skal bli verdensledende innenfor utvikling og bruk av ren og bærekraftig teknologi. I denne sammenheng lanserte Export Development Canada i 2016 en omfattende satsing på små og mellomstore bedrifter innenfor olje- og gassektoren med vekt på fire områder: i) økt produktivitet, ii) utbygging av infrastruktur som vil bidra til å få oljen frem til eksportmarkeder, iii) økte investeringer i ny teknologi som gir dem flere ben å stå på og iv) klimatilpassing.

Fotnoter

1.

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2008). Fra håndkraft til høyteknologi – Norsk industri siden 1829

2.

Primærnæring: jordbruk, skogbruk, fiske, fangst og akvakultur. Sekundærnæring: industri, bergverk, kraft- og vannforsyning og bygg- og anlegg. Tertiærnæring: Privat og offentlig tjenesteyting

3.

Statistisk sentralbyrå (SSB) – årlig nasjonalregnskap

4.

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2017). Arbeidskraftundersøkelsen

5.

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2016). Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi

6.

Oljedirektoratet (2017). Sokkelåret 2016

7.

SINTEF (2015). Fiskeri og havbruk, nasjonal ringvirkningsanalyse

8.

NOU 2015: 1. Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd

9.

Norsk Industri (2016): Veikart for prosessindustrien. Økt verdiskaping med nullutslipp i 2050

10.

Rystad Energy (2015). Internasjonal omsetning fra norske oljeserviceselskaper

11.

Oljedirektoratet (2017). Sokkelåret 2016

12.

Menon-Publikasjon nr. 27/2016. Verdiskaping i helsenæringen. I rapporten benyttes betegnelsen helseindustrien og er delt inn i fem undergrupper legemidler, diagnostikk, Medtech, helse-IKT og spesialiserte underleverandører

13.

NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd

14.

Mat og Industri 2015 – NIBIO – Tall fra 2014

15.

Utgjør den delen av næringsmiddelindustrien som produserer bearbeidede landbruksvarer (pizza, supper, bakervarer, drikkevarer etc.) og er omfattet av protokoll 3 til EØS-avtalen og har lavere tollbeskyttelse enn øvrige landbruksbasert næringsmiddelindustri

16.

Direktoratet for mineralforvaltning og Norges geologiske undersøkelse 2015. Mineralressurser i Norge 2015

17.

Statistisk sentralbyrå (SSB) Strukturstatistikk (2015). Bygge og anleggsvirksomhet 2015, foreløpige tall

18.

Markedsrapport 1. halvår 2016. Prognosesenterert AS på oppdrag fra Byggenæringens landsforening

19.

Nasjonalregnskapstall for 2015 fra Statistisk sentralbyrå (SSB)

20.

Gruppen består av: Rørtransport, post- og distribusjonsvirksomhet, overnattings- og serveringsvirksomhet, omsetning og drift av fast eiendom, boligtjenester, egen bolig, faglig-, vitenskapelig- og teknisk tjenesteyting og kultur, underholdning og annen tjenesteyting

21.

NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd

22.

Menon Business Economics (2016)

23.

SINTEF Energiforskning: Vannkraft og miljøvirkninger

24.

Frauenhofer, Ecofys

25.

Verdiskaping basert på produktive hav 2050, Rapport fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA) 2012

26.

NOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og velstand

27.

Gevinstar og kostnader ved omstilling, ein litteraturoversikt med vekt på resultat for Noreg. Notat til kompetanseplassutvalget Salvanes K. G. Institutt for samfunnsøkonomi. – Norges Handelshøyskole

28.

Huttenen K., Møen J. og Salvanes K. G. How destructive is Creative Destruction? Effects of Job Loss on Job Mobility, Withdrawal and Income. Journal of the European Economic Association. 2011

29.

Her kontrolleres det for observerbare karakteristika, om man ikke kontrollerer er tallet 5 prosentpoeng

30.

Salvanes K. G. – Institutt for samfunnsøkonomi – Norges Handelshøyskole Gevinster og kostnader ved omstilling, ein litteraturoversikt med vekt på resultat for Noreg. Notat til kompetansearbeidsplassutvalget

31.

Rege M., Telle K. og Votruba M. The Effect of Plant Downsizing on Disablity Pension Utilization. Journal of the European Economic Association (2009). Her finner en en markant økning av uføretrygdede i etterkant av bedriftsnedleggelser og nedbemanninger

32.

Røed K., og Skogstrøm J.F. Jobb Loss and Entrepreneurship. Oxford Bulletin of Economics and Statistics, 76, 5 (2014)

33.

Statistisk sentralbyrå (SSB) Rapport 2016/31 – Education- spesific labour force and demand in Norway in times of transition

34.

Innovasjon i næringslivet, 2012–2014, Statistisk sentralbyrå (SSB)

35.

Forskning og utvikling i næringslivet 2015, Statistisk sentralbyrå (SSB)

36.

Forskning og utvikling i næringslivet 2015, Statistisk sentralbyrå (SSB)

37.

Norsk industri (2016) Konjunkturrapport

38.

Virkemiddeldatabasen til Samfunnsøkonomisk analyse, 2016

39.

Avkastningen måles ved forholdet mellom driftsresultat (eksklusiv kapitalslit og anslått lønn til selvstendig næringsdrivende) og verdien av kapitalbeholdningen. Raten kan sammenlignes med en realrente

40.

Skattereformen i 1992 kan ha skjerpet kravene til avkastning før skatt for at investeringene skulle bli lønnsomme etter skatt. Dereguleringen av kraftsektoren og andre næringer kan ha gitt mer rasjonelle investeringer og økt avkastning. Globaliseringen åpnet for flere investeringsprosjekter med høy lønnsomhet i andre land og skjerpet slik kravene til kapitalavkastning i Norge. Vridninger i næringsstruktur har bidratt til å øke gjennomsnittsavkastningen i Fastlands-Norge. Spesielt har privat tjenesteyting, med relativt høy kapitalavkastning, økt sin andel av Fastlands-Norges kapitalbeholdning, mens det motsatte har skjedd for primærnæringene hvor kapitalavkastningen har vært relativt lav. Driftsresultatene i norske næringer kan også i økende grad inneholde finansinntekter fra datterselskaper i utlandet, men det er i så fall en målefeil

41.

Se blant annet boks 3.3 i Meld. St. 29 (2015–2016) Finansmarkedsmeldingen 2015

42.

Finansdepartementet (2016). Nasjonalbudsjettet 2017. Meld. St. 1 (2016–2017)

43.

Det teknisk beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (2017). Grunnlaget for inntektsoppgjørere 2017, foreløpig hovedrapport

44.

Befolkningsfremskrivinger, 2016–2100, Statistisk sentralbyrå (SSB) (2016)

45.

Kjell G. Salvanes, Gevinstar og kostnader ved omstilling – ein literaturoversikt med vekt på resultat fra Noreg, (2010). Notat til kompetansearbeidsplassutvalget

46.

Finansdepartementet (2016). Nasjonalbudsjettet 2017. Meld. St. 1 (2016–2017)

47.

Meld. St. 1 (2014–2015) Nasjonalbudsjettet 2015

48.

Helse- og omsorgsdepartementet (2015). Regjeringa sin handlingsplan for oppfølging av HelseOmsorg21-strategien

49.

Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Flere år – flere muligheter. Regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn

50.

The Silver Economy Demograhip change: Europe’s opportunity. http://www.smartsilvereconomy.eu/

51.

IEA 2016

52.

I realverdi når petroleumssektoren holdes utenfor. NOU 2015: 1. (2015). Produktivitet – grunnlag for vekst og velstand. Oslo: FIN. Produktivitetskommisjonen skriver videre at «Bare siden 1970 har de samlede inntektene for landet økt med 273 pst. Petroleumssektorens bidrag til denne veksten er betydelig, men det er først og fremst produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien som bestemmer vår velstand.»

53.

Maddisonprosjektet, http://www.ggdc.net/maddison/ maddison-project/home.htm, 2013 versjonen

54.

Se nærmere omtale av utviklingen av miljøteknologi i kapittel 8

55.

OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing

56.

NOU 2015: 1. (2015). Produktivitet – grunnlag for vekst og velstand. Oslo: Finansdepartementet

57.

NOU 2015: 1. (2015). Produktivitet – grunnlag for vekst og velstand. Oslo: Finansdepartementet

58.

Norsk Industri. (2015, mai). Norske bedrifter med Industri 4.0-teft. Hentet fra https://www.norskindustri.no/Om-Norsk-Industri/Aktuelt/norske-bedrifter-med-industri-4.0-teft/

59.

International Federation of Robotics. (2016, februar). World Robotics 2015 Industrial Robots. Hentet fra http://www.ifr.org/industrial-robots/statistics/

60.

OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing

61.

The Boston Consulting Group. (2016). The Robotics Revolution. Inside Ops, 2. utgave, s. 15

62.

Iris Group. (2015). Digitalisation and automation in the Nordic manufacturing sector: Status, potentials and barriers. København: Nordic Council of Ministers

63.

Iris Group. (2015). Digitalisation and automation in the Nordic manufacturing sector: Status, potentials and barriers. København: Nordic Council of Ministers

64.

Teknologirådet. (2013). Made in Norway? – Hvordan roboter, 3D-printere og digitalisering gir nye muligheter for norsk industri. Oslo: Teknologirådet

65.

OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing

66.

OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing

67.

OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing

68.

OECD. (2016). The Next Production Revolution – an interim project report. Paris: OECD Publishing

69.

SINTEF. (2015). Effekter av teknologiske endringer på norsk nærings- og arbeidsliv. (Rapport nr. A27222). Hentet fra https://www.sintef.no/publikasjoner/publikasjon/Download/?pubid=SINTEF+A27222

70.

Brynjolfsson, E., & McAfee, A. (2014). The Second Machine Age: Work, Progress, and Prosperity in a Time of Brilliant Technologies. New York: W. W. Norton & Company

71.

For en oversikt over verdens 300 største patentsøkere i 2015: http://www.ipo.org/wp-content/uploads/2016/06/2015-Top-300-Patent-Owners.pdf

72.

Dahlen og Riis (2005): «Konkurranse for Innovasjon» https://www.bi.edu/globalassets/forskning/centre-for-research-in-economics-and-management/publications/2010_02_diskusjonsnotat.pdf

73.

Pohlmann et. al. i R&D Management 2015: http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/radm.12137/full

74.

Sirkin, H.L., Zinser, M., & Hohner, D. (2011). Made in America, Again – Why Manufacturing Will Return to the U.S. (The Boston Consulting Group). Hentet fra https://www.bcg.com/documents/file84471.pdf

75.

Teknologirådet. (2013). Made in Norway? – Hvordan roboter, 3D-printere og digitalisering gir nye muligheter for norsk industri. Oslo: Teknologirådet

76.

De Backer, K., et al. (2016). Reshoring: Myth or Reality? (OECD Science, Technology and Industry Policy Papers, No. 27). Paris: OECD Publishing

77.

NOU 2016: 3. (2016). Ved et vendepunkt: Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi. Oslo: Finansdepartementet

78.

SINTEF. (2015). Effekter av teknologiske endringer på norsk nærings- og arbeidsliv. (Rapport nr. A27222)

79.

Teknologirådet. (2013). Made in Norway? – Hvordan roboter, 3D-printere og digitalisering gir nye muligheter for norsk industri. Oslo: Teknologirådet

80.

IKT-Norge. (12. mai 2016). Hvordan skal norsk industri 4.0 praktiseres på norsk? [Blogginnlegg]. Hentet fra https://www.ikt-norge.no/2016/05/hvordan-skal-industri-4-0-praktiseres-pa-norsk/

81.

Se http://www.plattform-i40.de/I40/Navigation/EN/Home/home.html

82.

NOU 2015: 1. (2015). Produktivitet – grunnlag for vekst og velstand. Oslo: Finansdepartementet

83.

Hægeland, T., & Skogstrøm, F. B. (2007). Kunnskap om grunnlaget for verdiskaping – tilgang på kvalifisert arbeidskraft (2007/31). Statistisk sentralbyrå (SSB). Hentet fra: https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/notat_200731/notat_200731.pdf

84.

Acemoglou, D. (2002). Directed Technical Change (The Review of Economic Studies, Vol. 69, No. 4). Hentet fra http://www.jstor.org/stable/1556722

85.

OECD. (2016). Anticipating Change: Work, Skills and Job Quality. Paris: OECD Publishing

86.

Centre for Economics and Business Research Ltd (Cebr). (2015). The Economic Contribution of Standards to the UK Economy. London: BSI

87.

Europakomisjonen (2015). A Digital Single Market for Europe (COM(2015) 192 final)

88.

Europakomisjonen (2015). Upgrading the Single Market: more opportunities for people and business (COM(2015) 550 final)

89.

Europakomisjonen (2016). Digitising European Industry – Reaping the full benefits of a Digital Single Market (COM(2016) 180 final)

90.

Regjeringen (2015, 27. april). Digital Single Market. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ digital-single-market/id2408942/

91.

EFTAs faste komité (2015). EEA EFTA Comment on the forthcoming Internal Market Strategy for Goods and Services

92.

Det tyske økonomi- og energidepartementet. Industrie 4.0. Hentet 28. desember 2016 fra http://www.mittelstand- digital.de/DE/Wissenspool/industrie-4-0.html

93.

Det tyske økonomi- og energidepartementet og det tyske utdannings- og forskningsdepartementet. Plattform Industrie 4.0. Hentet 28. desember 2016 fra http://www.plattform-i40.de/I40/Navigation/EN/Home/ home.html

94.

Det danske erhvervsministeriet. Redegørelse om vekst og konkurranceevne. Hentet 28. desember 2016 fra http://www.evm.dk/arbejdsomraader/vaekst-og- konkurrenceevne/redegorelse-om-vaekst-og- konkurrenceevne/redegorelse-for-vaekst-og- konkurrenceevne-2015

95.

Det danske finansministeriet 2013. Vækstplan DK – stærke virksomheder, flere job

96.

Den nederlandske regjeringen (2014)

97.

Den nederlandske regjering (2014) Action Agenda Smart Industry the Netherlands

98.

Den nederlandske regjeringen. Encouraging innovation. Hentet 28. desember 2016 fra https://www.government.nl/ topics/enterprise-and-innovation/contents/encouraging- innovation

99.

Den britiske regjeringen (2017) Building our Industrial Strategy – Green Paper

100.

Den franske regjeringen (2015). Industry of the Future

101.

The Swiss Federal Office of Communications (2016) Digital Switzerland-strategy

102.

The Swiss Federal Office of Communications (2016) Digital Switzerland Action Plan

103.

The White House (2011) Report to the President Ensuring American Leadership in Advanced Manufacturing

104.

The White House (2011) President Obama Launches Advanced Manufacturing Partnership

105.

Government of Canada (2016) Positioning Canada to Lead: An Inclusive Innovation Agenda. Hentet 28. desember fra http://news.gc.ca/web/article-en.do?nid=1084739

Til forsiden