Meld. St. 8 (2016–2017)

Pelsdyrnæringen

Til innholdsfortegnelse

1 Sammendrag – meldingens hovedinnhold

Denne stortingsmeldingen gjennomgår pelsdyrnæringen blant annet på grunnlag av rapporten NOU 2014: 15 Norsk pelsdyrhold – bærekraftig utvikling eller styrt avvikling? fra et offentlig oppnevnt utvalg (pelsdyrutvalget), og høringsinnspillene til denne. Meldingen følger også opp anmodningsvedtak fra Stortinget om å vurdere forbud mot norsk pelsdyroppdrett i arbeidet med oppfølging av pelsdyrutvalget.

Kapittel 2 gir en nærmere orientering om bakgrunnen for stortingsmeldingen.

Kapittel 3 presenterer noen hovedtrekk ved pelsdyroppdrett og gir en beskrivelse av driftsformen, omfanget av pelsdyroppdrett samt regelverk for pelsdyrhold internasjonalt og i Norge.

Det er for tiden om lag 245 pelsdyrgårder i drift i Norge. De fleste produsentene har enten mink eller rev (sølvrev og/eller blårev), men flere produsenter har både mink og rev. Førstehåndsverdien av den norske pelsskinnproduksjonen har variert mellom 207 og 485 millioner kroner pr. år siden år 2000 (nominelle tall). I 2015 var det ifølge Menon Economics totalt 316 årsverk i primærproduksjonen av pelsdyr. I tillegg sysselsatte næringen ytterligere om lag 100 personer i produksjon og distribusjon av pelsdyrfôr. Tilnærmet alle skinn fra norske pelsdyr blir eksportert.

Det norske regelverket for dyrevelferd i pelsdyrholdet, og kontrollen med dette, vurderes å være vel utviklet og blant de beste i internasjonal sammenheng.

Kapittel 4 tar opp etiske problemstillinger knyttet til formålet med pelsdyroppdrett, nærmere bestemt om det er en etisk relevant forskjell på om dyr holdes for å bli til mat, for produksjon av skinn eller pels eller som hobby- og selskapsdyr.

Kapittel 5 drøfter pelsdyrholdets påvirkning på naturmangfold og miljø. Mink er ikke naturlig hjemmehørende i Norge. De viltlevende minkbestandene ble etablert i en tid da rømningssikringen av pelsdyranlegg var dårligere enn i dag. Siden 2009 har det i regelverket vært krav om inngjerding som sikrer mot rømming. Varslings- og tiltaksplikt i forbindelse med rømming ble innført da naturmangfoldloven kapittel 4 trådte i kraft 1. januar 2016.

Ved at pelsdyrfôr i stor grad baseres på råstoffer som er biprodukter fra slakterier, oppnås en gunstig totalutnyttelse av organisk materiale fra fisk og slaktedyr samtidig som mengden avfall fra slakteriene reduseres.

Kapittel 6 omhandler temaet dyrevelferd. Det gis en nærmere omtale av den oppfølgingen av utfordringer i pelsdyrholdet som har skjedd etter St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd. Videre presenteres en del sentrale begreper som i dag er vanlig å benytte når dyrevelferden skal vurderes; dimensjonene biologisk funksjon, subjektiv opplevelse og naturlig liv. Det gis en nærmere omtale av forhold som kan indikere henholdsvis god og dårlig dyrevelferd ut fra disse tre dimensjonene. Norsk pelsdyrhold vurderes ut fra disse dimensjonene.

Kapittel 7 presenterer departementets overordnede konklusjon og anbefaling om pelsdyrnæringen. Det fremkommer at norsk pelsdyrnæring er en lønnsom eksportnæring som bidrar til økonomisk verdiskaping i landet. Næringen er liten, men viktig i flere distrikter. Departementet mener at det fortsatt finnes en rekke dyrevelferdsutfordringer i pelsdyrholdet, men at disse kan løses ved ytterligere innstramminger i regelverket og tiltak for å styrke etterlevelsen av dette.

Det pekes på at vi i Norge har høy kompetanse hos dyreholderne, samt at vi har et regelverk og en offentlig kontroll som er godt utviklet, og allerede er blant de beste i internasjonal sammenheng. Det er ikke holdepunkter for at et eventuelt forbud mot pelsdyrhold i Norge vil redusere etterspørselen etter pelsdyrskinn. Dette tilsier at ved et eventuelt forbud mot pelsdyrhold i Norge, vil produksjonen som i dag skjer i Norge bli flyttet til land som har et annet regelverk og en annen kontroll enn oss. Dette vil ikke gi bedre forutsetninger for god dyrevelferd for pelsdyrene.

Utfordringene knyttet til naturmangfold og miljø er ikke av en slik art at de tilsier at pelsdyrnæringen bør avvikles.

Kapittel 8 gjennomgår spesifikke dyrevelferdsproblemstillinger som ble tatt opp i NOU 2014: 15 og i høringen av denne.

Kapittel 9 gir en oppsummering av de foreslåtte tiltakene i meldingen.

Regjeringen vil

  • videreføre muligheten til å drive pelsdyroppdrett med en dyrevelferd som er i front internasjonalt

  • innføre nye forskriftskrav

    • om forbud mot gruppehold av mink (dvs. to eller flere av samme kjønn i samme oppholdsenhet)

    • som skal forebygge feil beinstilling hos rev

    • om journalføring av grunnlag for utvelgelse av avlsdyr for å effektivisere avlen mot mer tillitsfulle dyr

    • om utvidet dokumentasjonsplikt når det gjelder tilsyn med og stell av dyrene, herunder fôringsrutiner, bruk av aktivitetsobjekter og tiltak for sosialisering av dyr

  • innskjerpe praksis og eventuelt presisere forskriften når det gjelder bruk av nakketang, restriktiv fôring av avlsdyr, bruk av aktivitetsobjekter og utforming av skjul til rev

  • videreføre prioritering av tilsyn med dyrevelferd i pelsdyrnæringen og sikre effektiv håndheving og bruk av virkemidler

  • vurdere forhold knyttet til håndtering og bruk av pelsdyrgjødsel i pågående gjennomgang av gjødselvareforskriften

  • gå i dialog med næringen om eventuelle bidrag til å ta ut villmink av norsk fauna

  • stimulere til forskning på og utvikling av dyrevelferdsforbedrende tiltak i pelsdyrholdet

Kapittel 10 drøfter om pelsdyrhold kan være i strid med dyrevelferdsloven, slik flere høringsinstanser har hevdet.

Kapittel 11 gir en vurdering av styrt avvikling av pelsdyrnæringen som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak 11. desember 2014.

Det er fullt mulig både juridisk og praktisk å gjennomføre en styrt avvikling av norsk pelsdyrnæring ved et forbud mot pelsdyroppdrett. Dette vil føre til et økonomisk tap for pelsdyroppdrettere og tilknyttede virksomheter og sannsynligvis også til et samfunnsøkonomisk tap. Om, og i hvilken grad, staten må erstatte tap for oppdretterne, avhenger blant annet av avviklingsperioden for eksisterende virksomheter.

I kapittel 11.1 drøftes rettslige forhold ved en eventuell avvikling av pelsdyrnæringen gjennom et forbud mot pelsdyroppdrett. Drøftingen er basert på en vurdering som er innhentet fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet. Lovavdelingen vurderte først om Grunnloven gir pelsdyroppdretterne vern mot at det innføres forbud mot pelsdyroppdrett. Deretter ble det vurdert om et forbud mot pelsdyroppdrett kan innebære en krenkelse av det vern av eiendom som er gitt i den europeiske menneskerettskonvensjon tilleggsprotokoll 1 artikkel 1.

Kapittel 11.2 vurderer hvilket tap som vil oppstå for pelsdyroppdretterne dersom det blir innført et forbud mot pelsdyroppdrett. Vurderingen er basert på en rapport som er innhentet fra Menon Economics i mars 2016. Rapporten omhandler samfunnsøkonomiske konsekvenser og pelsdyroppdretternes tap ved et forbud mot pelsdyroppdrett. Det pekes på at tapene for produsentene i betydelig grad vil påvirkes av hvor raskt et eventuelt forbud gjennomføres. Det er betydelig usikkerhet knyttet til størrelsen på tapene. Spesielt vil fremtidig pris på skinn og pelsdyrfôr samt den alternative verdien av pelsdyroppdretternes arbeidskraft, påvirke tapene i betydelig grad. Med de valgte forutsetningene har Menon kommet til at landets 125 minkprodusenter vil få et samlet tap på om lag 150 millioner kroner ved en avvikling om tre år. De 129 sølvrevprodusentene vil få et tap på om lag 5 millioner kroner og de 97 blårevprodusentene vil få et tap på om lag 29 millioner kroner. En eventuell avvikling av pelsdyrnæringen vil også ha konsekvenser for leverandører av varer og tjenester og andre som jobber i tilknytning til næringen, herunder de som produserer og transporterer pelsdyrfôr.

Kapittel 11.3 omhandler samfunnsøkonomiske konsekvenser av et eventuelt forbud mot pelsdyroppdrett. Menons konklusjoner er trukket på basis av beregnede priser, verdsetting av arbeidskraft, beregnet levetid på anlegg, en rekke antakelser om gjennomføring av drift og røkt, samt gjennomsnittlige besetningsstørrelser. I rapporten konkluderer Menon med at basert kun på prissatte virkninger, vil et forbud mot pelsdyrhold innebære et samfunnsøkonomisk tap på 227 millioner kroner hvis det innføres et forbud om ti år og et samfunnsøkonomisk tap på 465 millioner kroner hvis forbudet kommer om tre år. På samme måte som i analysen av tap for produsenter, er det betydelige usikkerheter knyttet til de forutsetningene som er lagt til grunn i analysen.

Kapittel 11.4 drøfter gjennomføring av et eventuelt forbud mot pelsdyrhold i Norge. Det pekes på at et vedtak om forbud mot å drive en næring er inngripende og bør skje ved et lovvedtak eller med en utvilsom hjemmel i lov. I tilknytning til et eventuelt forbud mot pelsdyrhold er det aktuelt å gi nærmere bestemmelser om avviklingsperiode for virksomhet som er i gang og eventuelle bestemmelser om erstatning eller kompensasjon. Dette tilsier at det i tilfelle uansett bør gis en ny lov som samler de nødvendige bestemmelsene.

Kapittel 11.5 drøfter om et eventuelt forbud mot pelsdyroppdrett i Norge bør følges av et forbud mot import og omsetning av pelsprodukter. Departementet konkluderer med at det er flere forhold som tilsier at det ikke bør innføres et forbud mot innførsel av pelsprodukter selv om Stortinget skulle fatte vedtak om styrt avvikling av næringen i Norge.

Kapittel 12 omhandler administrative og økonomiske konsekvenser av de forslagene til innstramminger i regelverk som er anbefalt i meldingens kapittel 9.

Til toppen
Til dokumentets forside