2 Folketrygden

2.1 Innledning

Folketrygden som omfatter alle personer bosatt i Norge, yter følgende typer stønader:

1. Pensjoner i form av alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjoner.

2. Korttidsstønader i form av dagpenger, fødselspenger, sykepenger og attføringspenger.

3. Naturalstønader i form av attføringshjelp og medisinske stønader.

4. Ulike kontantstønader slik som gravferdshjelp, overgangstønad, utdanningstønad, stønad til barnetilsyn, forhøyet nedkomststønad til gjenlevende ektefelle og grunnstønad til uførepensjonister.

Det er i gruppe 1 – pensjoner – at en over tid tjener opp individuell rett til eventuelle ytelser. Pensjonen vil imidlertid også bestå av deler som ikke forutsetter opptjening (barnepensjon, grunnpensjon, særtillegg og forsørgingstillegg).

I gruppe 2 – korttidsytelser – vil størrelsen på stønaden være relatert til inntektsnivået forut for stønadstilfellet.

I gruppe 3 – naturalstønader – vil trygden bare dekke medgåtte utgifter.

I gruppe 4 – ymse kontantstønader – er utbetalingen helt eller delvis tilpasset det spesielle behovet som stønaden dekker.

2.2 Omtale av regelverket for opptjening av pensjonsrettigheter i folketrygden

Folketrygdens alderspensjon som en får rett til dersom en har fylt 67 år og har minst 3 års trygdetid, består av en grunnpensjon og en tilleggspensjon samt eventuelle forsørgertillegg. Dersom tilleggspensjonen er liten erstattes den av et særtillegg, og summen av grunnpensjon og særtillegg utgjør det vi kaller for minstepensjon.

Så lenge den trygdede er i aldersintervallet 17 til 69 år, blir det ved den årlige skatteligningen fastsatt et poengtall for vedkommende. Utgangspunktene for fastsettelsen er for det første det vederlag for arbeid som skattyteren har mottatt i ligningsåret og for det annet årets grunnbeløp. For lave og midlere inntekter er poengtallet inntekten utover grunnbeløpet dividert med grunnbeløpet. For høyere inntekter begrenses poengtallet, og for dette har vi hatt 3 forskjellige regler siden folketrygden ble innført i 1967. Disse er:

1. I årene fra og med 1967 til og med 1970 fikk man ikke pensjonspoeng for inntekt over 8 ganger grunnbeløpet.

2. I årene fra og med 1971 til og med 1991 ble 1/3-del av inntekt mellom 8 og 12 grunnbeløp medregnet.

3. Fra og med 1992 medregnes 1/3-del av inntekt mellom 6 og 12 grunnbeløp.

Regelendringer av denne typen virker bare framover, på poengopptjeningen for årene etter at endringen har trådt i kraft. Poengtallene for det enkelte år registreres i Rikstrygdeverket sammen med vedkommendes personnummer.

Det er spesielle regler for de som mottar uførepensjon eller etterlattepensjon fra folketrygden.

For utført omsorgsarbeid etter 1. januar 1992 er en sikret inntil 3 poeng pr. år. Dette gjelder både personer som har den daglige omsorgen for egne barn under 7 år, og personer som i betydelig omfang pleier eldre, syke og funksjonshemmede utenfor institusjon.

I 1993 er grunnbeløpet 36 500 kroner før 1. mai og 37 300 kroner etter 1. mai. Dette vil gi et årsgjennomsnitt for 1993 på 37 033 kroner. Det er bare Stortinget som har myndighet til å endre grunnbeløpet. Regjeringens forslag til Stortinget blir drøftet med organisasjoner som representerer pensjonistene. I disse vurderingene legges det størst vekt på inntektsoppgjørene for offentlig ansatte og LO-NHO-oppgjøret. Hovedregelen er at grunnbeløpet bare endres 1. mai og følger endringene i det alminnelige inntektsnivået.

Tilleggspensjonen fastsettes ut fra et sluttpoengtall som er gjennomsnittet av de 20 beste poengtallene. Har man færre enn 20, teller alle med i gjennomsnittsberegningen. Sluttpoengtallet multipliseres med en pensjonsprosent, som er mellom 45 prosent og 42 prosent avhengig av hvor mange av poengtallene som er opptjent hhv. før og etter 1.1.1992.

Det er ikke alle som får full tilleggspensjon. Hovedregelen er at når man har færre enn 40 poengtall ved nådd pensjonsalder, blir tilleggspensjonen avkortet, og i forhold til full tilleggspensjon utgjør den da antall poengår delt på 40.

For de som er født før 1937, gis det full tilleggspensjon av poengtall opp til 4 dersom personen har hatt poengopptjening alle år fra og med 1967 til og med det år alderspensjonisten fyller 69 år.

Et eksempel for beregning av tilleggspensjon for en person født i 1927 samt formel for beregning av tilleggspensjon for personer født etter 1937, er gitt i boks 2.2a.

Samlet alderspensjon vil også bestå av grunnpensjon og eventuelle forsørgingstillegg.

Grunnpensjonen utgjør 1 G for enslige og for gifte hvor ektefellen ikke mottar folketrygdpensjon. For pensjonistektepar utgjør grunnpensjonen 75 prosent av grunnbeløpet for hver.

Fra 1. januar 1994 er den ordinære satsen for særtillegg 60,5 prosent av grunnbeløpet. Særtillegget utgjør dermed 1 881 kroner pr. måned. Det er også fastsatt en lav sats for særtillegget på 54,8 prosent (1 703 kroner pr. måned) som gis til gift pensjonist når ektefellen mottar så høy tilleggspensjon at samlet pensjon for de to derved blir av samme størrelse som minstepensjon for et pensjonistektepar. Særtillegget gis til grunnpensjonen og avkortes/inntektsprøves på samme måte som denne. Fra 1. januar 1994 likestilles samboende og gifte pensjonister.

Vi har nå følgende 5 minstepensjoner:

• Pensjonist som er enslig eller ektefellen ikke er pensjonist og heller ikke forsørges av pensjonisten: 59 868 kroner

• Pensjonist som er gift med minstepensjonist: 50 544 kroner

• Pensjonist som er gift med pensjonist som mottar mer enn minstepensjon: 48 408 kroner, eventuelt mer dersom der er nødvendig for at samlet pensjon blir minst 101 088 kroner

• Pensjonist som forsørger ektefelle: 78 516 kroner

• Pensjonist som forsørger ektefelle over 60 år: 101 088 kroner

De som er født i 1975 eller senere, vil få pensjon etter dagens regler. For enslige alderspensjonister født i 1975 eller senere er sammenheng mellom pensjon og inntektsnivå illustrert i figur 2.2a. I figuren er inntekt målt i grunnbeløp den inntekt som svarer til beregningsgrunnlaget for sluttpoengsummen. Den stiplede linjen i figuren viser grunn- og tilleggspensjonen uten særtillegg.

Pensjonist som forsørger ektefelle eller barn får rett til forsørgingstillegg som utgjør 50 prosent av grunnbeløpet for forsørget ektefelle og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert forsørget barn under 18 år. Forsørgingstillegg inntektsprøves.

Folketrygdens uførepensjon gis på nærmere vilkår til de som har fått ervervsevnen nedsatt med minst 50 prosent. Den består av de samme ytelser som alderspensjonen. Det gis også en grunnstønad når sykdommen medfører ekstrautgifter av betydning.

Tilleggspensjonen fastsettes ut fra poengtallene før uførheten inntrådte. En bygger også på poengtall for årene fram til 67 år av samme størelse som poengtallene forut for uførheten. Dette innebærer at trygdede født i 1940 eller senere vil kunne få uavkortet tilleggspensjon.

Det er særregler for unge uføre og personer som nylig har avtjent førstegangstjeneste. For fødte uføre, og andre som før fylte 24 år taper mer enn halvparten av ervervsevnen, innebærer dette at de er sikret et sluttpoengtall på minst 3,3. I de kalenderår en person avtjener førstegangstjeneste skal det regnes med et poengtall på minst 2.

Folketrygdpensjon til etterlatt ektefelle gis på visse vilkår og utgjør da i hovedsak den uførepensjon avdøde ville fått ved full ervervsuførhet når tilleggspensjonsdelen avkortes til 55 prosent. Dersom den gjenlevende ektefellen har ervervsmuligheter av betydning, skal etterlattepensjonen settes ned etter nærmere regler.

Folketrygdpensjon til etterlatte barn er i hovedsak ikke knyttet til poengopptjening. Den utgjør 40 prosent av grunnbeløpet for første barn og 25 prosent av grunnbeløpet for de øvrige. Er imidlertid begge foreldrene døde, ytes for første barn en barnepensjon som tilsvarer etterlattepensjon for den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst slik pensjon. For neste barn utgjør full barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet, og for hvert av de øvrige barn 25 prosent av grunnbeløpet. Samlet pensjon deles likt mellom barna.

Løpende pensjoner reguleres når grunnbeløpet endres.

2.3 Redegjørelse for inntektsprøving av trygdeytelser

Følgende ytelser inntektsprøves:

• alderspensjon før 70 år

• uførepensjon

• pensjon til gjenlevende ektefelle

• forsørgingstilleggene (alle)

De forskjellige regler for samordning og reglene for pensjon til de som er innlagt i institusjon, blir ikke omtalt her.

Reglene for inntektsprøvingen er forskjellig i de fire gruppene.

For alderspensjon før 70 år er regelen at man kan ha ervervsinntekt opptil 1 G uten at pensjonen reduseres. Ved høyere inntekt skal pensjonen bestående av grunnpensjon og tilleggspensjon, eventuelt særtillegg, settes ned med 50 prosent av den overskytende inntekt. Dessuten skal summen av pensjon og redusert inntekt ikke utgjøre mer enn tidligere ervervsinntekt. Ved inntektsprøvingen trekkes det her ikke inn andre inntekter enn ervervsinntekt som er pensjonsgivende.

Uførepensjonist som har inntekt av betydning utover det fastsatt uførhetsgrad tilsier, vil etter nærmere regler få sin sak prøvet på nytt.

Pensjon til gjenlevende ektefelle reduseres når (antatt) samtidig ervervsinntekt er større enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Pensjonen utgjør da differansen mellom full pensjon og 40 prosent av overskytende inntekt.

Forsørgingstilleggene prøves mot følgende inntekter: Grunnpensjon med eventuelt særtillegg, tilleggspensjon, tilsvarende ytelser fra norsk offentlig eller privat pensjonsordning inkludert forsørgingstillegg til slike ytelser, norsk individuell pensjonsforsikring, livrente m.v. og arbeidsinntekt. Kapitalinntekter og ytelser etter lov om barnetrygd medregnes ikke.

Ved inntektsprøving av barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene, skal det i tillegg regnes med inntekten hos den andre av foreldrene, og i den delen av inntekten som ikke er trygd gjøres det et fradrag svarende til grunnbeløpet.

For ektefelletillegg er fribeløpet minstepensjon for ektepar tillagt 25 prosent av grunnbeløpet. Minstepensjon for ektepar og 25 prosent av grunnbeløpet utgjør for tiden henholdsvis 8 424 kroner og 777 kroner pr. måned. Dette innebærer at fribeløpet er 110 412 kroner på årsbasis for pensjonist som forsørger ektefelle.

Ved inntektsprøving av barnetillegg for barn som bor sammen med begge foreldrene, økes fribeløpet med 25 prosent av grunnbeløpet for hvert forsørget barn. Dersom barnet ikke bor sammen med begge foreldrene, skal fribeløpet svare til minstepensjon for enslig tillagt 75 prosent av grunnbeløpet for første forsørgede barn og ytterligere 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de øvrige. For en pensjonist som førsørger ektefelle og to barn, vil fribeløpet dermed utgjøre 129 060 kroner. Dersom barna bor sammen med bare far eller mor, er fribeløpet 96 684 kroner.

For alle grupper reduseres forsørgingstillegget med 50 prosent av den del av inntekt som overstiger fribeløpet.

Reglene for inntektsprøving av forsørgingstillegg ble endret med virkning fra 1. mai 1991 og 1. januar 1994 (1. mai 1992 for barn som ikke bor sammen med begge foreldrene).

Bakgrunnen for disse reglene er generelt at behovet for pensjon er mindre for de personer som har inntekt eller god anledning til å skaffe seg inntekt ved siden av pensjonen. Inntektsprøvingen er derfor et supplement til de objektive tildelingskriteriene og skal gi bedre samsvar mellom intensjonene med trygdesystemet på den ene siden og trygdesystemets virkninger på den annen side.

Da reglene for inntektsprøving av forsørgingstilleggene ble endret med virkning fra 1. mai 1991, skrev Stortingets sosialkomite i Innst. O. nr. 11 (1990-91) blant annet følgende:

«Departementet opplyser at formålet med et forslag om inntektsprøving av forsørgertillegg er en klarere behovsprøving av disse tilleggene i forhold til pensjonistenes samlede inntektssituasjon. Ved behandling av Innst. S. nr. 200 avviste sosialkomiteen inntektsprøving av særtillegget mot annen inntekt, slik departementet da gikk inn for. Begrunnelsen var at dette utelukkende ville gjelde minstepensjonister, og at endringen ville gjøre pensjonssystemet mer komplisert.»

Forsørgingstillegg som er tilstått før 1. mai 1991, er regnet om etter de nye bestemmelsene, men en har følgende overgangsregel: De som på grunn av for høy inntekt ikke har rett til eller får redusert forsørgingstillegg etter de nye bestemmelsene, får et garantitillegg. Dette er lik differansen mellom grunn- og tilleggspensjon fra folketrygden med forsørgingstillegg pr. 30. april 1991 og pensjon med forsørgertillegg pr. 1. mai 1991. Garantitillegget sikrer at ingen får utbetalt mindre pensjon (med forsørgingstillegg) som følge av de nye reglene, enn det beløp som ble utbetalt pr. 30. april 1991. Ordningen innebærer at pensjonistenes samlede pensjonsnivå ikke øker ved grunnbeløpsendringer før pensjonen beregnet med de nye reglene om inntektsprøving av forsørgingstillegg overstiger pensjonen pr. 30. april 1991.

Fra omtalen over framgår det at ulike trygdeytelser behovsprøves mot ulike inntektsarter. Mens alderspensjon før 70 år kun behovsprøves mot ervervsinntekt som er pensjonsgivende, blir forsørgertilleggene behovsprøvet mot flere inntektsarter. I tillegg til arbeidsinntekter, inngår også blant annet arbeidsmarkeds­pensjoner og individuelle pensjonsforsikringer i inntektsbegrepet som ytelsene prøves mot.

Behovsprøving av ervervsinntekt vil øke den effektive marginalskatten på arbeid for pensjonister som omfattes av behovsprøvingen. Behovsprøving av pensjonssparing vil i prinsippet også kunne påvirke sparebeslutninger ved å øke den forventede beskatningen av framtidige utbetalinger. Det vil derfor kunne være en konflikt mellom fordelingshensyn og hensynet til at stønadsordninger bør virke mest mulig nøytralt på arbeidstilbud og sparing.