5 Konsesjon
5.1 Innledning
All rutegående persontransport er regulert av Lov om Samferdsel av 4. juni 1976 nr. 63 med tilhørende forskrifter. Heretter kalt samferdselsloven. Enhver som mot vederlag vil drive persontransport i rute må ha konsesjon, jf. samferdselslovens § 3, nr. 1. Konsesjon for lokalrutebåter og fylkesveiferger gis av fylkets samferdselsmyndigheter og konsesjon for rutetransport over fylkesgrensene gis av Samferdselsdepartementet. Konsesjon for riksveifergedrift gis også av fylkeskommunen, men i samråd med veikontoret, evt. også Vegdirektoratet. Konsesjon gis for 10 år. Når særlige grunner taler for det kan konsesjon gis for kortere tid.
Transporten regnes som rutegående når den foregår mellom visse steder eller på visse strekninger til regelbundne tider og transporten fremstår som åpen for en ubestemt krets og den enkelte bruker ikke har styringsrett over transportmidlet. Godstransport samt persontransport som ikke er rutegående er ikke konsesjonspliktig.
I henhold til samferdselslovens § 24 a er fylkeskommunen tilskuddsmyndighet for lokalrutetrafikken, herunder fylkesveifergedriften. Stortinget bevilger hvert år tilskudd til drift av samferdselsformål i fylkene. Overføringene er ikke øremerket og fylkene står derfor fritt til selv å disponere midlene til tilskudd og investeringer innenfor området land- og sjøtransport, eventuelt også til annen fylkeskommunal tjenesteproduksjon. Fra og med 1994 er alle rammetilskuddene slått sammen til ett tilskudd.
Ambulansebåtene har avtale med fylkeskommunene, mens legeskyssbåtene er underlagt Rikstrygdeverket ved at det inngås en Skysskaffekontrakt med det lokale trygdekontor. Chartervirksomhet er derimot ikke underlagt hverken konsesjon eller avtale med kommunen.
5.1.1 Dagens vilkår for konsesjon
Myndighetene er i medhold av samferdselslovens § 13 gitt myndighet til å sette vilkår for konsesjon. I henhold til bestemmelsen kan det settes vilkår om transportmateriell, ruteopplegg, billettsystem, regnskap, revisjon, statistikk m.v.
Forskrift om Persontransport i rute innenlands med motorvogn eller fartøy av 8. desember 1986 nr. 2170, gir utfyllende presiseringer til lovens bestemmelser og setter tildels strenge vilkår for selskapenes drift. I henhold til forskriften kan de vilkår som settes for tildeling av konsesjon endres eller suppleres i konsesjonsperioden. Konsesjonshaver som ikke vil fortsette driften på de nye vilkårene, skal gis en rimelig tid for avvikling.
Samferdselslovens oppregning av vilkår er ikke uttømmende og kan dermed suppleres ut fra det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. Tilsvarende vurderinger vil bli lagt til grunn ved vilkår knyttet til tilskudd.
Den daglige drift skjer i regi av trafikkselskapene innenfor de rammer lov, forskrifter og konsesjonsvilkår setter.
Hverken lov eller forskrift sier noe nærmere om hvordan samarbeidet mellom konsesjonsmyndighetene og konsesjonshaver skal ordnes. Konsesjonsmyndighetene er i denne sammenheng kun tillagt rollen som konsesjonsadministrator. Det følger imidlertid av oppregningen i samferdselslovens § 13 nr. 3 at myndighetene kan kreve avgjørende innflytelse på de fleste spørsmål som angår konsesjonshaverens rutevirksomhet. Ofte skjer dette gjennom tilskuddsforhandlingene.
5.1.2 Fremtidige vilkår for konsesjon
Samferdselsloven ble endret i 1991. Endringene trådte i kraft til samme tid som EØS-avtalen.
Forskrifter om bruk av anbud har vært på høring høsten 1993, og er foreløpig ikke trådt i kraft. I fremtiden vil rederienes konkurranseevne i større grad enn i dag kunne bli avgjørende ved konsesjonstildeling.
5.2 Utvalgets konklusjon
Utvalget har tatt dagens konsesjonsregler og fremtidens anbudssystem til etterretning. Utvalget mener det ikke ligger innenfor utvalgets mandat å vurdere dette forholdet nærmere.