NOU 1996: 17

I Norge – for tiden?— Konsekvenser av økt internasjonalisering for en liten åpen økonomi

Til innholdsfortegnelse

3 Teori om næringsklynger

av Victor D. Norman

Innledning

Næringsklynger oppstår på grunn av ekte eller pekuniære eksterne virkninger mellom bedrifter. Et eksempel på ekte eksterne virkninger er direkte kunnskapsoverføringer, slik man kan få om oppfinnelser i én bedrift kan kopieres av andre. Pekuniære eksterne virkninger er virkninger som går via markeder. Det kan skje via markedene for sluttprodukter (markedskoblinger fremover) eller via markedene for vareinnsats eller innsatsfaktorer (markedskoblinger bakover). Et eksempel på koblinger via markedene for sluttprodukter kan være at etablering av flere bedrifter fører til at forbrukerne i et område får større vareutvalg å velge i, at det fører til at flere forbrukere trekkes til området, og at eksisterende bedrifter derved får flere kjøpere og med det høyere lønnsomhet. Et eksempel på koblinger via markedene for innsatsvarer har vi om etablering av flere sluttprodusenter i et område der det er ufullkommen konkurranse mellom innsatsvareleverandørene fører til et større marked for innsatsvarer, med det til etablering av flere innsatsvarebedrifter, og som følge av det til økt konkurranse og lavere priser på innsatsvarer.

Formålet med dette vedlegget er å gi en eksakt, formell beskrivelse av en slik næringsklynge, og å drøfte noen av de implikasjonene eksistensen av slike klynger har for mulige likevekter i økonomien og for utformingen av økonomisk politikk. Klyngebeskrivelsen er gjort så enkel som mulig, bl.a. ved at det antas én bestemt form for klyngeskapende mekanisme, nemlig via markedene for innsatsvarer. Konklusjonene er imidlertid ikke avhengige av den spesielle spesifikasjonen som er valgt.

Fremstillingen nedenfor er teknisk, og det gjøres ikke noe forsøk på å gi fyldestgjørende tolkninger. Det er derfor viktig å se vedlegget som et supplement til den generelle diskusjonen av næringsklynger i rapportens kapitel 5.

Litteratur

Krugman, Paul R. (1991a), Increasing returns and economic geography, Journal of Political Economy, 99, ss. 483-499.

Krugman, Paul R. (1991b), Geography and trade , MIT Press.

Krugman, Paul R. og Anthony J. Venables (1995a), Globalization and the inequality of nations, Quarterly Journal of Economics ,110, nr. 4, ss. 857-880.

Krugman, Paul R. and Anthony J. Venables (1995b), The seamless world: A spatial model of international specialization, CEPR Discussion Paper nr. 1230.

Norman, Victor D. (1993), Næringsstruktur og utenrikshandel , Universitetsforlaget.

Venables, Anthony J. (1996), Equilibrium locations of vertically linked industries, International Economic Review (under utgivelse)

3.1 Klyngemodell for en enkelt bransje

Vi tenker oss en bransje som består av oppstrømsbedrifter som leverer innsatsvarer til nedstrømsbedrifter, som ved hjelp av innsatsvarer og innsatsfaktorer produserer varer for salg i internasjonale markeder. For å gjøre det enklest mulig, antas at det er fullkommen konkurranse og konstant skalautbytte for nedstrømsbedriftene, og at disse selger til en gitt verdensmarkedspris. I oppstrømsbedriftene er det derimot skalafordeler og ufullkommen konkurranse; modellert på den teknisk sett enklest mulige måten.

Nedstrømsbedriftene bruker arbeidskraft, kapital og vareinnsats til å fremstille en homogen vare, og de er prisfaste kvantumstilpassere med konstant skalautbytte. Vi kan da beskrive tilpasningen ved hjelp av en kapitalavkastningsfunksjon, som uttrykker avkastningen på bransje- og bedriftsnivå (π) som funksjon av produktpris (p), lønn (w), og prisen på vareinnsats (q) 1

De deriverte av kapitalavkastningen med hensyn på produktpris, lønn og vareinnsatspris vil være henholdsvis tilbudt kvantum, etterspurt arbeidskraft, og etterspurt vareinnsats – alle pr. krone investert. Lar vi K betegne samlet kapitalmengde i nedstrømsbedriftene, og lar X, L og Z betegne henholdsvis kvantum produsert, sysselsetting og etterspørsel etter vareinnsats, har vi derfor

(2) X =πp K tilbud av varer

(3) L = – πw K etterspørsel etter arbeidskraft

(4)Z = – πq K etterspørsel etter vareinnsats

For at det skal bli investert i nedstrømsbedriftene må avkastningen ikke være lavere enn kravet til avkastning ellers i økonomien, så for K>0 må vi ha

(5)π = r

hvor r betegner det generelle krav til kapitalavkastning.

I det følgende vil det, for å gjøre fremstillingen så enkel som mulig, bli antatt at det er faste koeffisienter i nedstrømsbedriftene; altså at de deriverte av kapitalavkastningsfunksjonen er konstanter. Denne antagelsen betyr ingenting for konklusjonene.

Vareinnsatsen til nedstrømsbedriftene antas å komme fra et antall (M) lokale oppstrømsbedrifter som fremstiller differensierte produkter. Vareinnsatsen er altså et aggregat av en rekke forskjellige innsatsvarer. Hver oppstrømsbedrift fremstiller ett produkt, og hvert produkt fremstilles av bare én bedrift, som dermed har monopol på sin spesielle produktvariant.

Nedstrømsbedriftenes vareinnsats er et CES-aggregat av de differensierte innsatsvarene, dvs. et aggregat med en konstant substitusjonselastisitet, σ. Da vil det eksistere en perfekt prisindeks for vareinnsats, definert over prisene på de differensierte innsatsvarene. Lar vi q betegne prisindeksen og qi prisen på innsatsvare i, vil prisindeksen være

For å gjøre det så enkelt som mulig, antas at hver oppstrømsbedrift har en gitt, teknisk bestemt størrelse. Den kan altså ikke deles opp i mindre enheter, så det er skalafordeler. Vi kan da uten tap av generalitet velge måleenheter slik at hver bedrift produserer 1 enhet av sitt produkt. Vi antar videre at arbeidskraft er den eneste innsatsfaktor i oppstrømsproduksjon, og kan da – igjen uten tap av generalitet – velge måleenheter for arbeidskraft slik at hver bedrift sysselsetter 1 enhet arbeidskraft. Endelig antar vi at det er fri etablering i oppstrømssektoren, slik at det i likevekt blir null profitt. Da må prisene på hvert av de differensierte produktene være lik bedriftenes enhetskostnader, som er lønnssatsen, så qi =w, og prisindeksen for vareinnsats blir

Legg merke til at dette innebærer at nedstrømsbedriftenes kostnader blir lavere jo flere innsatsvarer som er tilgjengelige fra oppstrømssektoren: En økning i M gir, så lenge σ>1, lavere q; altså lavere prisindeks for vareinnsats. Dette avspeiler verdien for nedstrømsbedriftene av større vareutvalg – breddefordeler ( economies of scope).

Siden antall oppstrømsbedrifter er bestemt av størrelsen på markedet for vareinnsats, som i sin tur er bestemt av størrelsen på nedstrømssektoren, innebærer sammenhengen mellom M og q at prisindeksen for vareinnsats blir lavere jo større nedstrømssektoren er – altså at økt nedstrømsproduksjon gir lavere enhetskostnader for nedstrømsbedriftene. Det betyr at jo større nedstrømssektoren er – jo mer som blir investert i nedstrømsbedriftene – desto høyere vil kapitalavkastningen (for gitt produktpris og lønn) bli.

For å se sammenhengen eksakt, legg først merke til at siden vareinnsatsaggregatet er homogent av grad 1 i innsatsvarene, må qZ=wM. Fra (7) ser vi da at

Ettersom Z=-πq K må det derfor være en én-til-én sammenheng mellom M og K

og siden prisindeksen for vareinnsats avhenger av M, får vi en negativ sammenheng mellom investeringsvolumet i nedstrømsbedriftene og prisindeksen for vareinnsats:

Det følger av avkastningen, for gitt produktpris og lønn, er en stigende funksjon av samlet investering:

med ∂K = πq (∂q/∂K) > 0.

3.2 Generell likevekt i en økonomi med klynger

Anta nå at økonomien som helhet består av to bransjer, én med klyngedannelser (bransje A) og én uten (bransje B). Anta videre at begge bransjer står overfor gitte verdensmarkedspriser; altså at vi ser på en fullstendig åpen økonomi. Den samlede tilgang på arbeidskraft og kapital er gitt.

Bransje A, klyngebransjen, er som beskrevet ovenfor. Den kan sammenfattes ved avkastningsfunksjonen

som gir produksjon

og etterspørsel etter arbeidskraft (summen av sysselsetting i nedstrøms- og oppstrømsbedrifter)

Bransje B, resten av økonomien, er en frikonkurransesektor med konstant skalautbytte som produserer et sluttprodukt ved hjelp av arbeidskraft og kapital. Vi kan beskrive sektoren ved en verdiskapningsfunksjon

som er homogen av grad 1, og med deriverte som gir de inverse etterspørselsfunksjoner for kapital og arbeid – rB = YK , w=YL .

Betegnes samlet tilgang på kapital og arbeidskraft med henholdsvis K og L, vil faktormarkedslikevekt være gitt ved vilkårene

Mulige likevekter

På grunn av klyngeeffektene vil faktoravlønningsevnen i bransje A være større jo større sektoren er. I bransje B er avlønningsevnen uavhengig av bransjens størrelse. Det betyr at flere likevekter er mulige.

Vi kan se de forskjellige mulighetene ved å se nærmere på hvordan likevektslønnen og kapitalavkastningen i de to bransjene varierer med fordelingen av investeringer mellom bransjene. Vi bruker (16) og (17) til å løse for KB og LB som funksjon av KA og LA :

Lønnen er lik verdien av arbeidskraftens grenseprodukt i bransje B, så

Fra (14) vet vi at sysselsettingen i bransje A er entydig bestemt av investeringene i bransjen, så (20) gir en én-til-én sammenheng mellom KA og w. Sammenhengen vil være

hvor dLA /dKA er gitt fra (14). Men siden verdiskapningsfunksjonen i bransje B er homogen av grad 1, må YL være homogen av grad null, så

Løser vi for YLK og setter inn i (21), ser vi at

Siden YLL er negativ, sier (23) at økte investeringer i bransje A vil gi lavere likevektslønn hvis den marginale arbeidsintensitet i bransje A er lavere enn arbeidsintensiteten i bransje B, og høyere likevektslønn hvis bransje A på marginen er mer arbeidsintensiv enn bransje B.

La oss anta at klyngebransjen er mer kapitalintensiv enn resten av økonomien, slik at lønnsnivået blir lavere jo mer av kapitalen som blir investert i bransje A; og la oss med det som utgangspunkt se på hvordan kapitalavkastningen i de to bransjene vil variere med fordelingen av investeringer.

Siden lønningene synker om en større del av kapitalen blir investert i bransje A, vil lønnsomheten i begge bransjer stige med økt KA . Effekten på lønnsomheten av lavere lønn vil imidlertid være sterkest for bransje B, siden den er mest arbeidsintensiv og med det har mer lønnsfølsom lønnsomhet.

For bransje B er effekten via lønn den eneste virkningen, siden konstant skalautbytte innebærer at omfanget av investeringer i bransjen i seg selv ikke påvirker avkastningen. Konkret blir sammenhengen mellom KA og avkastningen i bransje B bare 2

For bransje A kommer derimot klyngevirkninger i tillegg til lønnsvirkningene. Økte investeringer gjør bransjen større, med det blir utvalget av innsatsvarer større og lønnsomheten høyere. Legg imidlertid merke til at den marginale klyngeeffekten avtar med bransjens størrelse: Fra (10) ser vi at virkningen av økte investeringer på prisindeksen for vareinnsats er

Etterhvert som KA øker, blir den prosentvise effekt av en ytterligere investering på én krone stadig mindre, og med det blir også virkningen på lønnsomheten mindre.

Den konkrete sammenheng mellom investeringer og lønnsomhet i bransje A blir

Parentesen på høyresiden her er arbeidsintensiteten i bransje A med motsatt fortegn 3 Bruker vi det, og ligning (25), ser vi at

Andre ledd her vil dominere når bransje A er liten, mens første ledd blir relativt viktigere etterhvert som bransjen blir større.

Fra (24) og (27) kan vi se hva som skjer med relativ lønnsomhet i de to bransjene om en større del av kapitalen blir investert i bransje A:

Første ledd er negativt, annet ledd positivt. Er bransje A liten, vil det siste leddet dominere – da vil altså økte investeringer i bransje A gjøre bransjen mer lønnsom relativt til bransje B. Er A-bransjen stor, blir det andre leddet i (28) lite, slik at det første leddet dominerer. Da vil økte investeringer i A ha den nyklassiske virkningen at lønnsomheten i A synker relativt til B.

Figur 3-1 
Figur 3-2 

Figur 1, som er resultatet av numerisk simulering av modellen, illustrerer et typisk forløp. I simuleringen er det antatt at verdiskapningsfunksjonen for bransje B er av Cobb-Douglas typen, med en lønnsandel på 0.7. Når det gjelder parameterverdier forøvrig er σ=3, K=L=5, pA =1, πp =1, πw =-0,4 og πq =-0,25. Vi ser at ved svært lave investeringer i bransje A blir avkastningen lavere der enn i bransje B. Det samme er tilfellet om nesten all kapitalen blir investert i bransje A, mens for midlere fordelinger av kapitalen blir avkastningen høyere i A enn i B.

Dette betyr at vi får tre likevekter, markert i figuren. To av disse – null investeringer i bransje A og investeringer i A tilsvarende 86 pst. av samlet kapital – er stabile. Den tredje, midlere, likevekten er ustabil, i den forstand at investeringer litt utover dette nivå gjør det lønnsomt å investere mer i bransje A, mens investeringer litt under nivået gjør det lønnsomt å investere enda mindre i A.

Forløpet som er beskrevet i figur 1, med flere mulige likevekter, er typisk for modeller med klyngeeffekter. Det innebærer at en bransje må ha enn viss kritisk masse for å bli etablert. Om bransjen ikke eksisterer, vil det ikke være lønnsomt å investere litt i den; da får vi en stabil likevekt med alle ressurser i annen virksomhet. Først når det allerede er investert så mye at marginalavkastningen i klyngebransjen er høyere enn avkastningen i annen virksomhet, vil det være lønnsomt for enkeltaktører å investere mer.

Det kan være grunn til å merke seg at denne konklusjonen ikke er avhengig av forutsetningen om at klyngebransjen er mer kapitalintensiv enn annen virksomhet. Avkastningskurvene får et annet forløp hvis klyngebransjen er arbeidsintensiv, men det vil fortsatt være slik at klyngebransjen på marginen har høyest relativ lønnsomhet ved midlere investeringer i bransjen. Dermed vil problemstillingen med flere likevekter og kritisk masse være den samme. Tilfellet er illustrert i figur 2, som viser simulerte avkastningsforløp for tilfellet der bransje A er arbeidsintensiv. Her er parameterverdiene som før, bortsett fra at det nå er antatt at lønnsandelen i bransje B er 0.2, πw =-0.5 og πq =-,.6.

Nasjonalinntekt og avleiring av klyngeoverskudd

I tilfellet med flere likevekter er det ikke likegyldig for samfunnet hvilken likevekt som blir realisert. Generelt vil det være slik at samlet verdiskapning blir større i en likevekt med klyngeproduksjon enn i en likevekt der alle ressurser blir samlet i annen virksomhet. Det er tilfellet i begge simuleringsillustrasjonene ovenfor – i de to tilfellene er inntekten henholdsvis 18 pst. og 1,3 pst. høyere i likevektene med klynger enn uten.

Det er samtidig viktig å merke seg at merinntekten som klyngene skaper ikke tar form av renprofitt i klyngebransjen. Klyngemekanismene skaper eksterne skalafordeler; og fordi det er fri etablering både i oppstrøms- og nedstrømssektorene vil ikke gevinsten kunne avleires som overskudd i bedriftene. I stedet vil klyngeoverskuddet slå ut i høyere generell avlønning av innsatsfaktorer i økonomien.

I modellen ovenfor vil fordelingen av klyngeoverskuddet mellom arbeid og kapital avhenge av relativ faktorintensitet i de to bransjene. Hvis klyngebransjen er den mest kapitalintensive, vil den bidra til å presse ned lønningene, mens den generelle avkastning på kapital blir høyere enn den ellers ville ha vært. Da vil altså hele klyngeoverskuddet, og mer til, ta form av høyere avkastning på kapital (i begge bransjer). Er klyngebransjen relativt arbeidsintensiv, vil klyngen føre til at lønnsnivået blir høyere og kapitalavkastningen lavere – da vil altså (mer enn) hele klyngeoverskuddet avleires som lønnsinntekt.

3.3 Økonomisk politikk

Næringsklynger er altså uttrykk for en ekte eller pekuniær ekstern virkning som gir eksterne skalafordeler i produksjonen. Er det en ekte ekstern virkning som ligger bak, er den uttrykk for en markedssvikt og som sådan et argument for offentlige inngrep (f.eks. i form av subsidier av et eller annet slag).

Er bakgrunnen en pekuniær eksternalitet, er det i utgangspunktet mindre åpenbart at vi står overfor en markedssvikt. Det at bedrifter gjensidig påvirker hverandre via markedene som omgir dem, er ikke i seg selv uttrykk for markedssvikt – det er tvert imot en naturlig og sentral del av et velfungerende markedssystem. Det er altså ikke den pekuniære eksternaliteten i seg selv som skaper problemer. Det som kan tale for offentlige inngrep, er markedskoblinger i en situasjon med stordriftsfordeler og ufullkommen konkurranse.

I modellen ovenfor er det stordriftsfordeler i betydningen fordeler ved et bredt produktutvalg i oppstrømssektoren. Det er disse som gjør at det blir eksterne skalafordeler i bransje A, og den pekuniære eksternaliteten er derfor i modellen symptom på (men ikke i seg selv kilde til) markedssvikt. Lignende, reell markedssvikt ligger til grunn for de fleste økonomisk-teoretiske analyser av næringsklynger.

Eksterne skalafordeler som har sitt opphav i markedssvikt skaper to økonomisk-politiske utfordringer. Det ene er hvordan man kan oppnå kritisk masse for bransjer som har samfunnsøkonomisk verdi, men som ikke vokser frem av seg selv. Det andre er hvordan man skal få samfunnsøkonomisk riktig omfang av virksomhet som finnes, men som altså er beheftet med positive eksterne virkninger og derfor får for lite omfang i en uregulert markedsøkonomi. Det er nyttig å se på de to hver for seg.

Eksisterende klynger

La oss først se på politikk overfor en eksisterende klynge; altså optimal politikk når vi i utgangspunktet har en likevekt med KA >0.

Fra generell teori om økonomisk politikk vet vi at den beste politikken er den som direkte treffer kilden til markedssvikt. I vårt tilfelle er kilden breddefordeler i tilbudet av innsatsvarer, som innebærer at markedsløsningen gir for lite utvalg av slike varer; altså for få oppstrømsbedrifter. Den korrekte politikken vil da være etableringsstøtte til oppstrømsbedrifter.

At det må være slik, kan vi se ved å skrive verdiskapningen i bransje A på endringsform. Vi vet at endring i verdiskapning må ha sitt opphav i endret bruk av innsatsfaktorer og innsatsvarer og være lik summen av verdien av innsatsfaktorenes grenseprodukter multiplisert med endringene i innsats. Siden verdien av grenseproduktene er lik faktorprisene, betyr det at

hvor YA betegner verdiskapningen i bransje A. I likevekt vil rA og w være lik alternativverdien av kapital og arbeidskraft. Endringer i kapital- og arbeidsinnsats vil derfor i seg selv ikke gi en økning i verdiskapningen i bransje A som er større enn den nedgang man vil få i alternativ verdiskapning. Det har derfor ingen egenverdi å gjennomføre tiltak som fører til økte investeringer eller økt sysselsetting i klyngebransjen.

Det som derimot har en direkte verdi, er tiltak som fører til økt Z. Vi vet (fra ligningene (7) og (8)) at

og dermed blir

Verdien av en ekstra oppstrømsbedrift er altså (σ/(σ-1))w. Siden det er fri etablering er markedsverdien lik enhetskostnaden, som (siden hver bedrift bruker 1 enhet arbeidskraft) er w. Dermed undervurderer markedet verdien av en ekstra oppstrømsbedrift, og riktig politikk må være å rette det opp ved å gi etableringsstøtte. Størrelsen på støtten bør være forskjellen mellom den samfunnsøkonomiske og markedsmessige verdi av en ekstra bedrift, dvs.

Dersom det av en eller annen grunn ikke lar seg gjøre å rette opp markedssvikten ved tiltak rettet direkte mot kilden, kan man oppnå noe av det samme ved andre tiltak, f.eks. støtte til produksjon, sysselsetting eller investeringer i klyngebransjen. Det er imidlertid viktig å ha klart for seg at det i beste fall er nest-best tiltak, som bl.a. har som konsekvens uheldige vridninger i innsatsfaktorbruken. Det er i utgangspunktet ønskelig at klyngebransjen bruker mer innsatsvarer i forhold til kapital og arbeidskraft. Støtte til produksjon i bransjen er uheldig fordi det ikke oppmuntrer til slik substitusjon av innsatsvarer for innsatsfaktorer. Støtte til investeringer eller sysselsetting er dobbelt uheldig fordi det oppmuntrer til det motsatte.

Nye klynger

Det andre hovedproblemet som oppstår ved næringsklynger er etablering av kritisk masse. Det lar seg ikke løse bare ved etableringsstøtte i det omfang som er diskutert ovenfor. Grunnen er at hovedproblemet her ikke er markedssvikt som sådan, men geografisk fordeling. Det er nesten utenkelig at lønnsomme klynger ikke blir etablert et eller annet sted. Om de ikke fantes, ville prisene på klyngeproduktene bli så høye at det om ikke annet ble lønnsomt å etablere bedrifter enkeltvis – og når først noen var etablert, ville klyngemekanismene tre i kraft.

Spørmålet er derfor ikke om næringsklynger vil bli etablert, men hvor. Siden klyngene bidrar til økt samlet verdiskapning der de blir etablert, vil de områdene som får klynger, alt annet like få høyere inntekt enn de områdene som ikke får dem. Klarer man å skape kritisk masse, kan man derfor erobre inntekt som ellers ville ha tilfalt andre. Er det spørsmål om internasjonal lokalisering, kan det derfor være i et lands interesse å oppmuntre til etablering av næringsklynger, selv om lokalisering akkurat der ikke bidrar til økt samlet verdiskapning for verden som helhet. I så fall er det imidlertid ikke nok med tiltak som retter opp markedssvikten – det må mere til.

Det sprenger rammene for dette vedlegget å drøfte hva slags tiltak som er hensiktsmessige for å etablere kritisk masse i en ny klynge. Det generelle problemet er å kompensere for en koordineringssvikt: Siden enkeltbedrifter ikke foretar en samordnet etablering, må man gjennom økonomisk politikk gjøre det troverdig for enkeltbedriftene at man faktisk vil oppnå kritisk masse. Hva slags politikk som er egnet for å nå det målet, kan være svært situasjonsavhengig – det kan variere avhengig av hva kildene til klyngedannelser i de enkelte bransjer er, og det kan variere fra land til land avhengig av mer generelle økonomiske for-hold. Man får en illustrasjon på spennvidden i optimal politikk ved å merke seg at mange mener at proteksjonisme var nødvendig for å få etablert industrielle miljøer i Tyskland og USA mot slutten av forrige århundre, mens like mange (deriblant mange av de samme) mener at fri import og satsing på eksport har vært like nødvendige ingredienser for etablering av industrimiljøer i Korea og Taiwan de siste 20 årene.

Generelle kontra spesifikke tiltak

Spørsmålet om optimal klyngepolitikk er også knyttet til den mer generelle økonomisk-politiske avveining mellom generelle tiltak og målrettede enkeltinngrep. På den ene side er den ideelle politikk, som nevnt ovenfor, å bruke virkemidler som treffer problemene mest mulig direkte. Det tilsier målrettede enkelttiltak – som f.eks. etableringsstøtte dersom klynger har sitt opphav i breddefordeler. På den annen side krever slike tiltak informasjon som myndighetene normalt ikke har. Baserer man seg på slike tiltak, kan man derfor lett legge seg åpen for manipulasjon fra grupper som har bedre informasjon, og som samtidig har interesse av tiltakene.

Det finnes ingen fullgod løsning på dette dilemmaet. En god regel kan imidlertid være å velge virkemidler som er mest mulig informasjonsrobuste. I klyngesammenheng vil det si virkemidler som man vet virker positivt på næringsklynger uansett hva de konkrete klyngemekanismene er, og uansett i hvilke næringer klyngeeffektene er sterkest. De konkrete implikasjonene av det er nærmere drøftet i utredningens kapitel 5.

Fotnoter

1.

For en nærmere diskusjon av kapitalavkastningsfunksjonen og dens egenskaper, se f.eks. Norman (1993).

2.

At det må være slik, sees lettest om man definerer en kapitalavkastningsfunksjon også for bransje B, kfr. Norman (1993). Alternativt kan det sees ved å merke seg at siden verdiskapningfunksjonen er homogen av grad 1, må

(24) følger direkte ved differensiering av dette uttrykket.

3.

Fra (14) ser vi at

Men fra (10) vet vi at (-πq KA )-1/σ =∂q/∂w. Det følger direkte at parentesen i (26) er den negative av arbeidsintensiteten i bransje A.

Til forsiden