5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Beregningsutvalget har tradisjonelt drøftet utviklingen i industriens konkurranseevne ved hjelp av en rekke indikatorer, men med vekt på relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE). Fordi vanskelighetene med å etablere pålitelige tallserier for lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien har blitt stadig klarere, har en i denne rapporten forsøkt å sammenstille et litt bredere sett av indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Det er tallene for produktivitetsutviklingen som har virket stadig mindre pålitelige.

  Omleggingen er ikke uttrykk for at relativ kostnadsutvikling kan tillegges mindre betydning enn før. En mer åpen økonomi kan f.eks. tilsi større betydning av å få til en god balanse mellom kostnadsnivå og produktivitet og å unngå en pris- og kostnadsutvikling som over flere år er i utakt med den vi finner hos handelspartnerne.

  De tallseriene som er analysert synes samlet å bekrefte en klar og nokså sammenhengende styrking av industriens konkurranseevne siden 1988, etter flere år med utvikling i motsatt retning. Særlig gunstig synes utviklingen å ha vært i årene 1992-94 når vi ser flere kostnadsindikatorer under ett. I 1995 har norske kostnader utviklet seg nokså på linje med det en til nå har av indikasjoner for industrien hos handelspartnerne, når en regner i nasjonale valutaer. Kursoppgangen for norske kroner har imidlertid ført til en høyere norsk kostnadsvekst målt i felles valuta.

  Den relative veksten i lønnskostnader pr. time har isolert sett klart bidratt til forbedringen av konkurranseevnen i alle årene fra 1988 til 1994. Samtidig har kronekursen svekket seg. I 1995 har timelønnskostnadene i industrien økt med vel 4 prosent. Mer usikre tall for utviklingen kan tyde på omtrent samme utvikling hos handelspartnerne. Med en styrking av kroneverdien på 2 ¼ prosent, har relative lønnskostnader i felles valuta gått opp om lag tilsvarende.

  Sammenliknbare tall som foreligger for timelønte i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 1995 lå knapt 10 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er noe høyere enn året før, men klart lavere enn på slutten av 1980-tallet. Om en ser på de samlede lønnskostnadene for alle grupper, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var på nivå med, eller svakt over, gjennomsnittet for våre handelspartnere.

  I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. Utviklingen i industriens markedsandeler på eksportmarkedene tyder på en klar forbedring av konkurranseevnen i perioden 1988-94, med en økning på over 10 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer fortsatte å øke i 1995, selv om oppgangen var vesentlig mindre enn i de to foregående årene. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

I avsnitt 5.1 ser vi på noen utvalgte indikatorer for kostnadsutvikling – hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. Dernest vil punkt 5.2 gå nærmere inn på tall for utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr. produsert enhet. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens konkurranseevne ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jf. omtale i avsnitt 5.4.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon er lønnskostnadene.

Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader pr. time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en depresisering av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten. 1

Utviklingen i relative lønnskostnader fra 1980 til 1994 i tabell 5.2 er en del revidert i forhold til hva som ble lagt til grunn i forrige rapport fra Beregningsutvalget ( NOU 1995:22). Revisjonene har først og fremst sammenheng med endringer i tallene for norsk industri som følge av revisjoner av nasjonalregnskapet for perioden 1988-94. Det er imidlertid også visse justeringer i de internasjonale tallene, samtidig som en har endret vektsett ved sammenveiing av tall for handelspartnerne.

Revideringen av de norske nasjonalregnskapstallene innebærer at veksten i timelønnskostnadene i norsk industri nå i gjennomsnitt pr. år er oppjustert med nesten ½ prosentpoeng i perioden 1988 til 1994. Veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne er samtidig justert opp med ¼ prosentpoeng pr. år i samme periode.

Ved sammenveiing av tall for våre handelspartnere og effektiv valutakurs ble det tidligere tatt utgangspunkt i vekter utarbeidet av IMF som ble oppdatert løpende med endringer i de bilaterale handelsstrømmene. En har nå gått over til å bruke vekter som utarbeides årlig av OECD. Også disse vektene tar hensyn til bilaterale handelsstrømmer og tredjelandseffekter, men tredjelandseffektene oppdateres her årlig. Aggregeringsnivået er det samme som i beregningen av IMF-vektene. Overgangen til de nye vektene innebærer bare små endringer for utviklingen i relative lønnskostnader i felles valuta. Isolert sett bidrar de nye vektene til at økningen i relative lønnskostnader i perioden 1980-88 er knapt 2 prosentpoeng mindre enn tidligere lagt til grunn, mens nedgangen fra 1988 til 1994 er om lag uendret.

Samlet innebærer de reviderte tallene at relative lønnskostnader i felles valuta gikk ned med vel 12 prosent i perioden 1988-94, mot tidligere lagt til grunn 15 prosent. Fra og med 1989 har veksten i timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt vært svakere enn for handelspartnerne, mens veksten var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Ifølge reviderte tall gikk de relative lønnskostnadene i felles valuta ned med 1 ½ prosent fra 1993 til 1994 som er det samme som ble lagt til grunn i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget ( NOU 1995:22).

Fra 1994 til 1995 kan veksten i timelønnskostnadene i norsk industri anslås til vel 4 prosent, som er om lag på linje med foreløpige anslag for våre handelspartnere. Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg 6, styrket seg med 2,3 prosent fra 1994 til 1995. Når en tar hensyn til dette, var det en økning i de relative lønnskostnadene i felles valuta på 2 ½ prosent i fjor.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står ovenfor. Tabell 7.6 i vedlegg 7 gjengir utviklingen i timelønnskostnader i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene vil kostnadene ved bruk av kapital være viktig for industrien. Det er imidlertid enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapital­slitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er imidlertid vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f. eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.

Både i Norge og hos våre handelspartnere har bedriftene nå adgang til et felles internasjonalt kapitalmarked. Sammenlignet med situasjonen fram til et stykke ut på 1980-tallet, står bedriftene betydelig friere både når det gjelder hvilket land de vil låne i og hvilket valutaslag de ønsker å ha sin gjeld. Det er ikke nødvendig for norske bedrifter å ta opp lån i utlandet for å få lån i utenlandsk valuta – det kan også gjøres i norske finansinstitusjoner. I lys av den tette integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det liten grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig forskjellig i Norge sammenliknet med andre land.

Til en viss grad vil nok likevel industribedrifter både i Norge og andre land, ha en tendens til å låne mest i egen valuta. Dette vil særlig gjelde små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene. For disse bedriftene kan det være økonomisk rasjonelt å ha gjeld i norske kroner siden andre kostnader og inntekter er i norske kroner. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for at endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store varia­sjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. På grunn av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992, var forskjellen særlig stor i Norges disfavør i 1992. I fjor var de norske rentene om lag ½ prosentpoeng lavere enn hos våre handelspartnere, men siden den norske kronen styrket seg i verdi ble det likevel relativt sett dyrere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av våre handelspartneres valutaer. Med unntak av 1992 og 1995 har det imidlertid i alle de øvrige årene fra og med 1990 vært billigere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevant kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. En tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemet mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer, må tas under usikkerhet mht. framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes forskjellig når lånet tas opp, framfor i ettertid.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, gir den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. Lønnskostnadene, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, utgjør knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon vil i tillegg til lønnsnivå og kapitalkostnader påvirkes av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen har imidlertid blitt klart redusert siden begynnelsen av 1980-tallet.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien vil indirekte også si noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv.

For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen, i det minste i den retning utviklingen går.

Et annet argument for å benytte denne tallserien er den sterke vekt som legges på tall for konsumprisstigningen i det enkelte land og i finansmarkedene. Denne kan få direkte virkning for rente og valutaforhold og dermed bety mye for industrien. En annen, men kanskje vel så viktig mekanisme, er hva den betyr for oppfatninger om stabilitet og framtidsmuligheter i det enkelte land. At Norge gjennom flere år har stabil konsumprisstigning, lavere eller på linje med omverdenen, kan i seg selv innebære en styrking av norsk industris konkurranseposisjon. Tallene i tabellen reflekterer en slik gunstig utvikling helt siden 1989. Oppgang i kronekursen fører imidlertid til at det i enkelte år (1992 og 1995) er en viss relativ prisoppgang når vi regner i felles valuta.

5.2 Produktivitet og kostnader pr. produsert enhet

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. bruttoproduktet pr. timeverk. Hvis en både tar hensyn til timelønnskostnader og produktivitet, får en lønnskostnader pr. produsert enhet som er vist i tabell 5.6.

De internasjonale anslagene for lønnskostnader og produktivitet, som inngår i både tabell 5.2 og 5.6, bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI (Data Resources Incorporated) og enkelte nasjonale kilder. Usikkerheten ved anslagene, både de utenlandske og de norske er stor, og særlig gjelder dette anslagene for produktiviteten.

Den store usikkerheten ved produktivitetstallene omtales i vedlegg 4. Usikkerheten har i hovedsak sammenheng med tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av produktivitet. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på kortidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen. Dette ivaretas først i senere regnskap slik at det er en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. Oppdateringsrutinene for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering kan videre variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstatistikker slik at det kan være problematisk å finne gode sammenliknbare tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Ifølge reviderte tall var produktivitetsutviklingen i norsk industri om lag 10 prosentpoeng svakere enn for våre handelspartnere i perioden 1988 til 1994, slik at RLPE bare gikk ned med 2 ½ prosent i dette tidsrommet, mot lagt til grunn 10 prosent i forrige rapport fra Beregningsutvalget. Revideringer av tallene for relativ produktivitet forklarer størstedelen av denne nedjusteringen. Det er grunn til å tro at bare en begrenset del av svekkelsen i relativ produktivitet siden 1988 har sammenheng med forverring i konkurranseevne. Som argumentert for i vedlegg 4, kan det se ut som svekkelsen bare er tilsynelatende grunnet problemer knyttet til målingen av produktivitet.

Fra 1994 til 1995 kan RLPE ha økt med 4 ¼ prosent. Basert på forløp i kvartalsvise nasjonalregnskap, produksjonsindeksen og industrisysselsettingen ifølge AKU, har en lagt til grunn en produktivitetsvekst i norsk industri fra 1994 til 1995 på 2 prosent som er 1¾ prosentpoeng mindre enn tilsvarende anslag for handelspartnerne. En understreker imidlertid igjen de betydelige tolkningsproblemene som er knyttet til disse tallene.

5.3 Sammenligning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Som ett av flere ledd i vurderingen av konkurranse­evnen, har utvalget forsøkt å vurdere lønnsnivået i Norge i forhold tilsvarende nivå for andre land målt i felles valuta. Beregningsutvalget vil likevel understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Med det statistiske grunnlaget som foreligger, er det i dag bare mulig å foreta internasjonale nivåsammenligninger av tilstrekkelig kvalitet for totale lønns­kostnadene pr. arbeidet time for arbeidere i industrien. I en mer fullstendig sammenligning må også funksjonærgrupper trekkes inn, men sammenlignbare tall for funksjonærer finnes ikke. Mot slutten av dette avsnittet drøftes likevel mulige nivåforskjeller, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningen.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 5.2 i vedlegg 5 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

I 1988 lå lønnskostnadene for norske industriarbeidere, om lag 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnerne og Norge lå høyest av samtlige av våre konkurrentland både i 1988 og 1989, jf. figur 5.1 og vedlegg 5.

Fra 1988 frem til 1994 ble forskjellen mellom lønnskostnadene for norske industriarbeidere og et veiet gjennomsnitt for handelspartnere redusert med omlag ¾. En kombinasjon av noe høyere lønnsvekst for handelspartnere, og styrking av kronekursen, førte til at det relative lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere i forhold til handelspartnerne gikk opp med om lag 2 prosentpoeng fra 1994 til 1995 målt i felles valuta, til et lønnsnivå for norske industriarbeidere 9 prosentpoeng høyere enn i konkurrentlandene.

For de samlede lønnskostnadene, medregnet funksjonærene mener utvalget at tall for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at Norge er på nivå med, eller noe over gjennomsnittet for våre handelspartnere for 1995. Utvalget viser til vedlegg 5 for nærmere drøfting av lønnskostnadene med tabeller og til beskrivelse av den internasjonale standardiseringen som etterhvert kan føre til sammenlignbare tall mellom landene for flere arbeidstakergrupper.

Kilde: Beregningsutvalget

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.2.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkeds­andelene falle trendmessig i alle land, og den beste avlesning av konkurranseevnen på hjemmemarkedene framkommer derfor når vi ser norske hjemmemarkedsandeler i forhold til handelspartnerne, se figur 5.2. Denne viser at vi over tid har hatt et noe sterkere fall i hjemmemarkedsandelene enn handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at den norske konjunkturutviklingen ikke er i fase med handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var det en klar nedgang i hjemmemarkedsandelene for mange industrivarer fra 1994 til 1995, som delvis hadde sammenheng med oppgang i investeringene. I tillegg økte eksporten betydelig i 1995 for en del av varene som hadde nedgang i hjemmemarkedsandelene samme år.

1. Ferdigvarer. Nivåtallene for Norge og handelspartnerne er ikke direkte sammenliknbare p.g.a. forskjell i definisjonen av ferdigvarer.

Kilde: Statistisk Sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet

1. Utenom skip og plattformer.

2. Tekstil og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre verkstedsprodukter.

3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverksprodukter.

4. Gjennomsnitt 1-3. kvartal 1995.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.3 viser hjemmemarkedsandeler for enkelte grupper av industrivarer. Produsenter av metaller, tekstil- og bekledningsvarer, kjemiske og mineralske produkter, kjemiske råvarer og verkstedsprodukter har hatt de største tapene av markedsandeler siden 1988, jf. også tabell 7.5 i vedlegg 7.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, er det ingen trend i markedsandelene for eksport på grunn av økt internasjonal handel. Eksportmarkedsandelene i norsk industri har vært relativt stabile i perioden 1986 til 1992, etter en klar nedgang i første halvdel av 1980-tallet, jf. figur 5.4. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelene betydelig. Økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:22. Hovedforklaringen på økningen anses likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom de siste årene har trolig bidratt.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Fallet i eksportmarkedsandelene i første halvdel av 1980-tallet var først og fremst sterkt for matvarer, tekstil og bekledning, mens nedgangen har vært vesentlig mindre for andre industrielle ferdigvarer og råvarer. Økningen i eksportmarkedsandelene fra 1992 til 1994 var særlig sterk for matvarer, tekstil og bekledning og andre industrielle ferdigvarer, men også markedsandelene for råvarer gikk opp i perioden.

Foreløpige tall for 1995 indikerer en vekst i eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer i alt på knapt 1 prosent. Den svake veksten i forhold til de to foregående årene må ses i sammenheng med avmatningen av veksten hos våre handelspartnere og at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase. Det kan se ut til at eksportmarkedsandelene for industrielle råvarer kan ha falt med nesten 6 prosent fra 1994 til 1995, mens det har vært en økning i om lag samme størrelsesorden for andre industrielle ferdigvarer, og en svak økning i andelene for matvarer, tekstil og bekledning.