3 Gjeldende ordning og fremmed rett

3.1 Problemstillingene

Dette kapittelet har til formål å beskrive hovedprinsippene i gjeldende ordning for pådømmelse av erstatningskrav i straffesaker og angi noen hovedtrekk i andre lands rett. Analysen skal danne bakgrunn for fremstillingen av rettspraksis i kap 4 og reformdrøftelsene i kap 5 og 6.

Prosessordningene er først og fremst redskaper for å gjennomføre materiell rett. En frifinnelse for straff forutsetter en forutgående strafferettslig forfølgning. Selv om frifinnelsen innebærer at vilkårene for å anvende straff ikke er til stede, er det strafferettslige hensyn som styrer avklaringsprosessen, og renvaskingen må sees i forhold til hva en domfellelse ville innebære. Dommen faller også først på et sent stadium i prosessen. Inntil da må reglene være innrettet både på fellelse og frifinnelse. Det siste gjelder også for erstatningskrav. Prosessreglene må sikre en god behandling uansett kravenes utfall.

Selv om strafferetten og erstatningsretten anses for å ha ulike samfunnsmessige oppgaver, er det også flere fellestrekk ved de to regelsettene. Begge har til hovedformål å motvirke uønsket adferd. Jeg starter derfor med en kort oversikt over hvilke strafferettslige og erstatningsrettslige hensyn som gjør seg gjeldende i normaltilfellene (3.2).

Deretter gir jeg en oversikt over reglene for tilkoblingsprosessen (3.3). Erstatningskrav kan også forfølges sivilprosessuelt. Jeg gjør derfor noen sammenligninger med sivilprosessuell behandling, men gir ingen generell oversikt over tvistemålslovens regler. Straffeprosessloven inneholder i dag ingen spesialregler for behandlingen av erstatningskravet når tiltalte frifinnes. Men jeg legger vekt på å belyse hvordan ordningen fungerer ved delte utfall.

Til bruk for utredningen har Justisdepartementet innhentet et materiale om gjeldende ordninger i andre land. Dette redegjør jeg for i pkt 3.4.

3.2 Strafferettens og erstatningsrettens målsetninger

3.2.1 Oversikt

De viktigste strafferettslige hensynene kan skjematisk rubriseres i fire:

• Allmennprevensjon

• Individualprevensjon

• Rettferdig gjengjeldelse

• Gjenoppretting

  (Se nærmere Hauge, 1996)

Ikke alle handlinger som går inn under ordlyden i straffebudene, vil medføre straff. Strafferetten har en alminnelig rettsstridsreservasjon, eller et prinsipp om at straffebud skal tolkes innskrenkende dersom den konkrete handlingen mangler den form for straffverdighet som straffebudet skal verne mot.

De viktigste erstatningsrettslig hensynene kan skjematisk rubriseres i tre

• Gjenoppretting

• Prevensjon

• Pulverisering

  (Se nærmere Lødrup,1999: 85–107)

I tillegg mener Nygaard at noen erstatningsregler kan begrunnes ut fra en ekspropriasjonstankegang. Man aksepterer behovet for skadeforvoldelse fordi man på den måten kan sikre vesentlig større verdier, men ilegger erstatning ut fra et vederlagssynspunkt. (Nygaard,1992: 34) Nødrett er et nærliggende eksempel her.

I erstatningsretten skilles det gjerne mellom ansvar i og utenfor kontrakt. I tillegg til de tre hovedhensynene som er skissert ovenfor, skal erstatningsreglene i kontraktsforhold bidra til å sikre tilliten til kontrakter, og gjøre dem til et pålitelig instrument i omsetningslivet.

Siden erstatningsreglene er vage og generelle, er det også behov for avgrensningsprinsipper. Ikke all skade som kan tilbakeføres til en skadevolder, bør kunne kreves erstattet, fordi dette kan legge for sterke bånd på handlefriheten. Erstatningsretten kan heller ikke omfatte alle former for skaderisiko. Noen typer skade hører til livets alminnelige risiko som skadelidte selv må bære, noen typer bør dekkes på andre måter enn gjennom ansvar, eksempelvis gjennom trygd, forsikring eller offentlig service. (Nygaard,1992: 34–35)

Både straffereglene og erstatningsreglene har altså til formål å motvirke skade og bidra til gjenoppretting. Erstatningsretten har først og fremst økonomisk skade for øye, mens strafferetten også retter seg mot en rekke andre former for uheldig adferd. Når det gjelder økonomisk skade, favner erstatningsretten langt videre enn strafferetten. Det er en rekke former for adferd og virksomhet som kan utløse erstatningsansvar, men ikke straffansvar.

3.2.2 Prevensjon

Allmennprevensjonen utgjør en grunnpilar i kriminalpolitikken. Straffesystemet skal formidle budskap om hva som er straffbart, og hvilke sanksjoner straffbare handlinger medfører. Formålet er adferdspåvirkning. Systemet skal virke avskrekkende og moraldannende.

Avskrekkingen har dels en rasjonell side, straffesystemet skal vise at forbrytelser ikke lønner seg. Dels har det en mer følelsesmessig betonet side ved å påføre gjerningsmannen onder i form av straffeforfølging og straffer som de fleste instinktivt ønsker å unngå.

Moraldanningen kan beskrives på tilsvarende måte. Dels vil den ha en rasjonell side. Straffesakene bør helst vise på en overbevisende måte at straffbare handlinger er skadelige både borgerne imellom og fra en samfunnsmessig synsvinkel og at fornuftige mennesker derfor ikke bør begå dem. De irrasjonelle effektene knytter seg til stigmatiseringsfunksjonen . Straffesaker bidrar også til å stemple de som tiltales og straffedømmes moralsk. Fordømmelsen kan rette seg mot handlingen og mot overtrederen som person. Det er omdiskutert hvor langt det er riktig å gå i sosial brennemerking av de som dømmes til straff.

Både påvisningen av handlingens skadevirkninger og stigmatiseringsfunksjonen antas å ha moraldannende virkninger. Å formidle de skadelige følgene av straffbare handlinger, vil hjelpe mange til å bygge opp de nødvendige moralske motforestillinger mot dem. Stigmatisering innebærer en mer følelsesmessig avstandstaking. Det antas at en offisiell stempling bidrar til å gjøre den dømte og den dømtes atferdsmønster mindre tillokkende som modell og forbilde: «Her kan du se hvordan det går om du oppfører deg på denne måten.»

Individualprevensjon er også et viktig hensyn bak bruk av straff. Her er poenget å motvirke at den som har begått en straffbar handling skal forgå seg på nytt. Fengselsstraff og andre begrensninger i handle- og bevegelsesfriheten begrenser den dømtes fysiske muligheter til å begå nye straffbare handlinger så lenge straffetiltaket varer. Men straffene i Norge er korte. Det er også et viktig formål å bygge opp mentale hemninger mot nye straffbare handlinger hos den straffedømte – mye på samme måte som for allmennprevensjonen. Dels skal straffen avskrekke mot nye handlinger, dels skal den påvirke den dømtes moralske holdninger.

Både allmennpreventive og individualpreventive hensyn er viktige i erstatningsretten, selv om det ikke skilles like skarpt mellom dem som i strafferetten. Skadegjørende handlinger bør motvirkes, dels skal ansvaret påvirke skadevolder til ikke å forårsake nye skader, dels skal andre, potensielle skadevoldere påvirkes til ikke å forårsake skade.

Hovedprinsippet er å legge ansvaret der hvor skaden kan forebygges med de laveste kostnadene. Dette gjelder også for det ulovfestede objektive ansvaret. Allmennprevensjon er viktig her: «Paradoksalt nok kan det sies at vektleggingen av den økonomiske prevensjon skyver den enkelte skadelidtes interesse i bakgrunnen, idet det vesentlige blir regler som i alminnelighet reduserer samfunnets omkostninger ved skadeforvoldelse.» (Lødrup,1999: 94–95)

Ileggelse av erstatning kan supplere straffens preventive virkninger og omvendt. Behandles straffekrav og erstatningskrav sammen, gir det en mer omfattende belysing av siktedes handlinger som også kan klargjøre bedre de skadelige konsekvensene av den handlingen tiltalen gjelder enn om kravene behandles hver for seg. For tiltalte har et kombinert oppgjør den fordelen at oppgjøret blir raskere ferdig, med mulighet for utsoning og rehabilitering. I den utstrekning siktede er mottakelig for ansvarsaksept, kan behandlingen av erstatningskravet bidra til en mer omfattende og realistisk aksept, som kan øke sannsynligheten for moralsk og adferdsmessig endring og dermed redusere risikoen for tilbakefall til ny kriminalitet.

Mens straff utmåles ut fra en vurdering av domfeltes handling, vil erstatning utmåles ut fra skadelidtes tap. Som oftest er det parallellitet. En handling som strafferettslig er alvorlig, vil også kunne trekke et betydelig erstatningsansvar med seg. Men ikke alltid. Noen ganger kan tapet betinge et erstatningsansvar som langt overstiger det som er nødvendig for å oppnå nødvendig adferdspåvirkning både hos den aktuelle skadevolder og andre potensielle skadevoldere. Andre ganger kan ansvaret være alt for lite til å ha tilstrekkelig adferdsregulerende effekt. Et forsøk på overlagt drap bedømmes strafferettslig strengt, men behøver ikke ha påført det påtenkte offer skade overhode.

For andre typer handlinger kan erstatningskravet fremstå som vesentlig mer tyngende enn straffekravet. Dels kan dette være tilfelle hvor strafferammen er lav – f eks i form av en mindre bot eller en kortere frihetsstraff. Innen feltet økonomisk kriminalitet viser analyser at de straffer som idømmes ofte ikke motsvarer den fortjenestemulighet som økonomisk kriminalitet innebærer.

Selv om det er et betydelig fellesskap mellom strafferettens og erstatningsrettens adferdsregulerende oppgaver, er det også viktige forskjeller: Mens straff primært er tilpasset allmenn- og individualprevensjon, og hvor gjenoppretting må skje innen rammer som prevensjonshensynet setter, er det gjenopprettingen som setter rammen for prevensjonen i erstatningsretten. Erstatningskravet kan også svekke muligheten for resosialisering. Oppleves straffen som uforholdsmessig, kan et erstatningsansvar «på toppen» øke følelsen av bitterhet og urettferdighet, og føre til raskere tilbakefall. Er erstatningskravet stort i forhold til betalingsevnen, kan det også legge press på tiltalte til å unngå lovlige inntekter som kan bli gjenstand for eksekursjon. Idømming av erstatning kan også fungere som spore til et asosialt liv.

Det synes likevel klart at behandlingen av fornærmedes erstatningskrav på sentrale punkter kan supplere og utfylle det bilde den rettslige behandlingen av straffekravet gir av handlingens uønskede sider – dersom kravene behandles sammen. Det er grunn til å anta at en samlet behandling av erstatningskrav og straffekrav er gunstig fra en allmennpreventiv synsvinkel. Dersom en tiltalt finnes skyldig i en alvorlig forbrytelse og dømmes til en lang fengselsstraff og en større sum til fornærmede i form av erstatning for uførhet, mèn og oppreisning for smerte og lidelse, vil det sannsynligvis ha en klart bedre preventiv effekt enn om saken begrenses til straffekravet.

3.2.3 Rettferdig gjengjeldelse

Utvilsomt utgjør rettferdig gjengjeldelse et viktig element i straffeideologien – ikke minst når det gjelder straffens legitimitet. At den som kjennes skyldig til straff også pålegges å betale erstatning til de som har blitt påført skade ved den straffbare handling, oppfattes av mange både som rimelig og rettferdig. Men på samme måte som for individualprevensjonen, kan ileggelse av erstatning på toppen av straffen, bli oppfattet som en for streng sanksjon.

3.2.4 Gjenoppretting

Erstatningsretten deler gjenopprettingsformålet med strafferetten, men vektlegger det langt sterkere. Gjenoppretting av skade forvoldt ved erstatningsbetingende handlinger kan langt på vei sies å være det dominerende hensyn i erstatningsretten. Straffesystemets virkemidler – handlingskartlegging med påfølgende ondepåføring – kan bare bidra med en psykisk og moralsk gjenoppretting. Materiell eller fysisk gjenoppretting kan straff normalt ikke ivareta. 1

Økonomiske overføringer vil derimot kunne gi en materiell gjenoppretting til fornærmede som ytterligere reduserer skaden ved straffbare handlinger. Også skader som primært er av ikke-økonomisk karakter i form av smerte, angst, redusert selvbilde og attraktivitet, frihetstap, tap av lykke, kan i en viss grad kompenseres gjennom penger.

Erstatningsrettens hovedprinsipp er full reparasjon. Skadelidte skal så langt praktisk mulig stilles i samme situasjon som om skaden ikke var skjedd. Økonomisk flyttes skaden over til skadevolder, som anses nærmere til å bære den enn skadelidte. Erstatningsrettens grunnsyn er altså at voldt erstatningsbetingende skade skal gjenopprettes fullt ut, uavhengig av om skylden er stor eller liten.

Selv om straffen også skal bidra til å restituere fornærmede etter krenkelsen i den grad dette er mulig, er idømmelse av erstatning til fornærmede oftest en mye mer direkte og tilfredsstillende form for gjenoppretting enn en pinepåføring gjennom straff som fornærmede har liten materiell glede av. Spesielt ved bot kan det synes urettferdig at domstolen ilegger et beløp til staten, som i økonomisk henseende fremstår som en tilfeldig inntekt, dersom fornærmede ikke samtidig kan få sitt dokumenterte tap dekket. En streng bot kan også gjøre det vanskelig for fornærmede å få inndrevet et erstatningskrav senere og oppleves som en nedprioritering av fornærmede til det offentliges fordel. Behandles kravene sammen, kan erstatning og straff sees i forhold til hverandre.

Siden erstatningssaken i større grad fokuserer på fornærmedes påkjenninger og tap, kan den være bedre egnet til sosial og følelsesmessig gjenoppretting enn behandlingen av straffekravet. Fornærmede får i større grad anledning til å legge fram sin opplevelse av handlingen, med fokus på hva den har påført offeret av negative virkninger.

3.2.5 Pulverisering

Pulveriseringshensynet er sentralt i erstatningsretten. Tap kan fordeles på flere i stedet for å bæres av skadelidte. Forsikring er én iøynefallende pulveriseringsmåte. Når det offentlige dekker skaden – f eks i form av trygd – fordeles utgiften til skattebetalerne. Ved virksomhetsansvar og arbeidsgiveransvar blir erstatningen en kalkulerbar driftsutgift som kan hentes inn igjen i form av økte priser. Dette fordeler erstatningsansvaret på de som har fordel av virksomheten. Dersom risikoen er urimelig stor kan virksomheten forsikre seg mot den.

Strafferetten bygger ikke på noen pulveriseringstankegang. Her er ideen tvert om å klargjøre handlefrihetens grenser for den enkelte, og sanksjonere overtredelser av denne. Men de erstatningskrav som oppstår i tilknytning til straffbare handlinger og som kan behandles i tilkoblingsprosessen, utgjør bare en begrenset del av alle skadegjørende handlinger som omfattes av erstatningsretten. Enkelte erstatningsrettslige hensyn kan ha mindre betydning på dette området. Forsikringsadgangen er eksempelvis begrenset, noe som reduserer pulveriseringsmulighetene. Men helt uten relevans er den ikke, bilansvaret omfatter også skader voldt ved trafikkriminalitet.

3.3 Tilkoblingsprosessens hovedtrekk

Domstolsprosessen har to hovedformer. Straffesaker behandles etter straffeprosessens regler, mens de fleste andre saker – også erstatningssaker – behandles etter sivilprosessens regler. Adgangen til å behandle sivile krav – inklusive erstatningskrav – sammen med straffekrav, er en spesialordning som kombinerer regler fra begge prosessordningene. Når jeg behandler tilkoblingsprosessen, parallellfører jeg derfor med den ordinære ordningen som er å forfølge erstatningskrav i egen sivil sak.

3.3.1 Strprl § 3

Hjemmelen for kombinasjonsprosessen er straffeprosesslovens § 3 som lyder:

«Rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan etter reglene i kap 29 fremmes i forbindelse med sak som nevnt i § 1 eller § 2, såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder. På vilkår som nevnt kan også fremmes:

1. krav mot siktedes foreldre etter § 1–2 i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning,

2. krav mot Norsk rikskringkasting eller annen institusjon som driver kringkasting, eller mot eier eller utgiver av trykt skrift etter § 3–6 i nevnte lov,

3. krav mot forsikringsselskap etter kap II i bilansvarslova 3 februar 1961 og krav ellers mot forsikringsselskap når siktede har tegnet ansvarsforsikring og skadelidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet,

4. regresskrav som forsikringsselskap eller annen som har betalt erstatning, trygd eller pensjon i anledning av skaden, har mot siktede,

5. krav om forbrytelse av arverett etter § 73 i arveloven 3 mars 1972 nr. 5.

I forbindelse med straffesak mot en offentlig tjenestemann kan det offentlige gjøre gjeldende krav om avskjed etter § 10 i lov om straffelovens ikrafttreden.

De krav som er nevnt i første og annet ledd anses som borgerlige krav og behandles etter reglene i kap 29.

Med uttrykket fornærmede forstås i denne lov også andre skadelidte som nevnt i første ledd. Dette gjelder likevel ikke § 72, § 80, § 229, § 273 og § 295 og ikke kapitlene 9 a og 28.»

Strprl § 3 gir den som hevder å ha et borgerlig krav adgang til å få dette behandlet sammen med straffekravet. Bestemmelsen gir saksøkeren et valg mellom behandling i tilkoblingsprosessen og sivilprosessuell behandling. Den tiltalte har ikke noen tilsvarende valgfrihet. Han kan ikke nekte kravet behandlet i tilkoblingsprosessen fordi han foretrekker ordinær, sivilprosessuell behandling.

Bestemmelsen omfatter også andre typer krav enn erstatning. Rettskrav favner vidt og omfatter i utgangspunktet alle sivile – eller ikke strafferettslige krav. (Hov,1983: 114) Bl a kan det etter § 3 annet ledd reises avskjedssak dersom tiltalte er en offentlig tjenestemann. Etter § 3 første ledd nr 4 kan også regresskrav fra forsikringsselskap som har betalt «erstatning, trygd eller pensjon i anledning skaden» fremmes mot tiltalte i straffesaken.

Skadevirkningene av en straffbar handling kan ramme flere. En voldshandling som medfører sykdom og kanskje varig skade, kan ikke bare ramme voldsofferet selv, men også familien, venner, arbeidsgiveren, fotballaget, osv. Strprl § 3 bruker begrepet fornærmede i en relativt snever betydning. Det omfatter bare den som primært er offer – den direkte fornærmede. Straffeloven anvender derimot nå et utvidet fornærmedebegrep som også omfatter skadelidte som rammes som en følge av at den direkte fornærmede rammes, strl § 78 femt og sjette ledd (se Bjerke og Keiserud,1996: 28).

Straffeprosessloven nekter ikke de indirekte fornærmede å forfølge sivile krav under straffesaken, men § 3 bruker i stedet uttrykket «andre skadelidte» om dem. Etter § 3 siste ledd er de gitt samme status som fornærmede i forhold til en del av reglene om fornærmede i straffeprosessloven, men ikke i alle. Andre skadelidte har eksempelvis ikke krav på bistandsadvokat etter kap 9 a og de kan ikke fremme privat straffesak etter strprl kap 28.

Mandatet gjelder «fornærmedes erstatningskrav» og jeg legger den snevre begrepsbruken i strprl 3 til grunn for utredningen. Når jeg parallellfører med de indirekte fornærmede, bruker jeg altså betegnelsen «andre skadelidte» om dem. En detaljert avgrensning er det ikke behov for.

Strprl § 3 krever at rettskravet skal «springe ut av samme handling som saken gjelder». I dette ligger at den straffbare og den erstatningsbetingende handling som det kreves dom for, må være den samme. Men straffbarhetsvilkår og erstatningsvilkår overlapper ikke alltid. Hvor langt kan man gå i å trekke inn bevistemaer som ikke er relevante for straffekravet, men bare for erstatningskravet? Straffellelse etter handlings- og faredelikter krever eksempelvis ikke dokumentasjon av noen påregnelig skadefølge. Dette blir i så fall et separat bevistema for erstatningskravet.

Utgangspunktet er om det er naturlig fra en «common sense»-vurdering å si at kravene gjelder èn handling. Men det er rom for et visst skjønn over hvor sterkt sammenfallet må være før tilkoblingsprosessen er anvendelig.

I følge flertallet i Karmøy «må det med uttrykket «samme handling» siktes til den handling som danner gjenstanden for tiltalebeslutningen.» (Rt 1999: 1371) Utgangspunktet for tolkingen er altså det straffbare forhold. Men en kan ikke uten videre bruke hensynene bak strprl § 38 ved avgrensingen av kriteriet «springer ut av samme handling» i strprl § 3. § 38 tar sikte på rettens kompetanse til å avvike fra tiltalebeslutningen under hovedforhandlingen. § 3 regulerer partenes adgang til å fremme krav etter tilkoblingsprosessens regler. Det er altså et spørsmål om å avgrense søksmålsadgangen – ikke rettens frihet overfor partenes påstander. Hensynet til kontradiksjon og partenes rådighet over erstatningskravet er derfor mindre relevant for tolkingen av strprl § 3.

Den tidligere lov (strprl 1887 § 3) begrenset søksmålsadgangen til «de av en straffbar handling følgende rettskrav». Dette ble forstått som et krav om umiddelbar årsakssammenheng mellom straffekravet og det borgerlige krav. Nå bruker loven «utspringer av». I Ot prp 35 1979–80: 100 sa Justisdepartementet at borgerlige krav burde kunne tas med når de hadde «en klar sammenheng» med straffekravet. Hov mener dette gir støtte for en videre søksmålsadgang etter nåværende strprl § 3 enn etter den gamle. (Hov,1983: 119) Dette synspunktet synes nå bekreftet av Høyesterett i Rt 1995: 523, (Krokeide,1999: 79–80).

Et hovedhensyn ved tolkingen av § 3 er prosessøkonomi. Kombinasjonsprosess er først og fremst rasjonelt i den utstrekning bevisførselen er felles for de to kravene. Jo mer forskjellig bevistemaene for straffekravet og erstatningskravet er, jo mindre blir gevinsten ved å behandle sakene sammen. Det sentrale er om bevisene i straffesaken også kan brukes i erstatningssaken. At en trenger supplerende bevisførsel for å avgjøre erstatningskravet, er derfor ikke noe argument for å utelukke tilkobling. Jo større forskjeller i bevistemaer for straffekrav og erstatningskrav som aksepteres etter strprl § 3, jo større vil også mulighetene for delte utfall være.

Strprl § 3 åpner også for å behandle krav mot andre enn tiltalte i tilkoblingsprosessen, så fremt de utspringer av den handling tiltalen gjelder. Etter § 3, første ledd nr 1 kan det fremmes krav mot tiltaltes foreldre, etter nr 2 mot massemedia, og etter nr 3 mot forsikringsselskaper. Delte utfall etter denne søksmålsadgangen faller også utenfor mandatet.

Etter strprl § 2 skal saker om sikring eller forvaring, inndragning og mortifikasjon av ærekrenkelser behandles etter straffeprosesslovens regler, selv om det ikke fremmes noe straffekrav. Også for slike saker gjelder tilkoblingsadgangen etter strprl § 3. Etter mandatet er det kun saker hvor det frifinnes for straff som skal utredes, så jeg går heller ikke nærmere inn på denne adgangen her. Men jeg kommer noe inn på spørsmålet senere, fordi manglende tilregnelighet også kan være et grunnlag for å frifinne for straff.

Den nærmere bruken av søksmålsadgangen i strprl § 3 reguleres av strprl §§ 427–435.

3.3.2 Saksanlegg og saksforberedelse

Det er nesten unntaksfritt det offentlige ved påtalemyndigheten som anlegger straffesaker. Politiet sørger for undersøkelse av saken og skal utrede den allsidig. Selv om politiet har vide fullmakter til å bestemme hvor mye ressurser som bør brukes på å etterforske en sak, vil saker som fremmes for domstolene måtte undersøkes grundig. Påtalemyndigheten skal bare fremme straffekrav hvor den selv mener at skylden kan bevises ut over rimelig tvil.

Strprl kap 28 gir i § 402 fornærmede adgang til å reise visse typer straffesaker. Da må fornærmede stå for bevisinnhentingen – normalt ved hjelp av privatengasjert advokat. Har fornærmede også et erstatningskrav, gjelder etter strprl § 429 kombinasjonsprosessen også her. Slike private straffesaker spiller en beskjeden rolle i praksis, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dem i utredningen.

I sivilprosessen må skadelidte selv anlegge sak og skaffe fram nødvendig bevismateriale. Skadevolder må også selv sørge for nødvendig bevis dersom han eller hun ønsker å imøtegå motpartens anførsler. Undersøkelsen av den skadevoldende handling er partenes ansvar. Erstatningssaker er undergitt fri rådighet. Det er opp til partene hvordan de vil avgrense kravet, hvilke rettsgrunnlag de vil påberope seg og hvor omfattende bevismateriale de vil legge fram. Retten kan i noen grad pålegge partene å supplere bevisførselen etter tvml § 192, men kan ikke kreve fremleggelse av skriftlige bevis eller vitneførsel dersom begge parter er i mot det. I praksis er domstolene tilbakeholdne med å gi pålegg om bevisførsel.

I tilkoblingsprosessen vil alt bevismateriale vedrørende straffekravet kunne brukes til å belyse erstatningskravet. Er saken alvorlig nok, kan påtalemyndigheten også anvende en rekke tvangsmidler under etterforskningen av straffekravet, som ikke finnes i sivilprosessen. Men påtalemyndigheten har ingen plikt til særskilt å etterforske omstendigheter som bare er relevante for erstatningskravet. Slike opplysninger må fornærmede sørge for selv, jf strprl § 427 første ledd annet punktum. I de fleste saker vil straffesaksbevisene gi en grundig og god belysning av handlingens skadevoldende potensiale samt av årsaks- og påregnelighetskravet. Når det gjelder skadens omfang og økonomiske betydning, må fornærmede i større grad bidra selv. Hvis fornærmede har prosessfullmektig vil dette også være en naturlig arbeidsoppgave for denne.

I sivilprosessen vil den bevismessige belysningen av erstatningskravet i langt større grad bero på hvilke ressurser skadelidte og skadevolder anvender på saken. Store erstatningskrav kan nok få en like bra eller bedre belysning ved å behandles sivilprosessuelt som gjennom tilkoblingsprosessen, mens mindre krav risikerer en mindre grundig behandling. Forskjellene reduseres ved at partene kan bruke dokumentene i straffesaken i en senere sivilprosessuell erstatningssak.

3.3.3 Forhandlingene i kombinasjonsprosessen

Forhandlingene i kombinasjonsprosessen kan gjennomføres på to måter:

• Begge krav forhandles ferdig før de tas opp til doms.

• Forhandlingene av erstatningskravet utsettes i medhold av strprl § 431 til straffekravet er avgjort.

Behovet for separate forhandlinger og bevisføring om erstatningskravet avhenger av hva som hensiktsmessig kan kombineres med behandlingen av straffekravet. Behovet for bevisførsel for handling med skadepotensial vil normalt være ivaretatt ved fellesbevisene. Det samme må antas for culpakravet hvor det er relevant for erstatningsansvar. Kravet til årsakssammenheng og påregnelighet kan derimot kreve separat bevisførsel dersom tiltalen gjelder et handlings- eller faredelikt. For skadedelikter vil det neppe være behov for supplerende bevisførsel om påregnelighetskravet heller. Tapets karakter og størrelse vil sjeldnere bli tilstrekkelig belyst gjennom bevisførselen for straffekravet. Her kan det være behov for separat bevisførsel.

Velger retten å utsette forhandlingene om erstatningskravet etter § 431, kan det vanskelig bli tale om en full oppdeling. Det er klarligvis ikke aktuelt å føre fellesbevis to ganger – først for avgjørelsen av straffekravet og så for avgjørelsen av erstatningskravet. Det er kun bevis som er spesifikke for erstatningskravet, samt prosedyrene om erstatningskravet som kan utskilles til egne forhandlinger.

Grensen mellom fellesbevis og bevis som er spesifikke for erstatningskravet, er som nevnt flytende. Ved egne forhandlinger om erstatningskravet, må det være adgang til i rimelig utstrekning å gjenta bevisførsel fra fellesforhandlingene for å utdype den med henblikk på erstatningskravet. Bjerke og Keiserud nevner også at retten kan bli satt med nye dommere ved separate forhandlinger om erstatningskravet. Da «må saken «gjentas» i den grad det er nødvendig for sakens opplysning.» (Bjerke og Keiserud,1996: 1012)

Forhandles begge krav ferdig før noen av dem avgjøres, vil retten kunne ta standpunkt til begge krav på bakgrunn av den samlede bevisførselen. Sett ut fra sannhetsgrunnsetningen er nok dette den beste løsningen. Men i jurysaker kan felles forhandlinger føre til at juryen må høre på bevisførsel som ikke er relevant for straffekravet. Er den separate bevisførselen for erstatningskravet komplisert, kan saken bli uoversiktlig og føre til at juryen taper konsentrasjonen. Retten kan imidlertid unngå dette ved å gå over til separate forhandlinger etter § 430 eller nekte kravet forfulgt etter § 428. En slik beslutning kan treffes på alle trinn av saken.

Reglene om bevisføring er i hovedsak de samme i straffe- og sivilprosessen. Noen mindre forskjeller eksisterer likevel.

I straffesaker har fornærmede forklaringsplikt, men ikke tiltalte. Heller ikke utenrettslige forklaringer som tiltalte har avgitt under trussel om straff – f eks til en ulykkeskommisjon – kan brukes som bevis i straffesaker. I sivile saker har verken skadevolder eller skadelidte forklaringsplikt. Tiltalte i en straffesak har heller ikke sannhetsplikt om han skulle velge å forklare seg, strl § 167. Det har derimot fornærmede i straffesaker og begge parter i sivile saker.

Tilkoblingsprosessen må antas å følge straffeprosessens bevisføringsregler her. Det må være klart nok hvor forklaringen skal tjene som fellesbevis. Tiltalte har neppe heller sannhetsplikt etter strl § 166 under særskilte forhandlinger om erstatningskravet, selv om han er frifunnet for straffekravet. Avgjørelsen av straffekravet vil ikke være rettskraftig, og ved avgjørelser i by- og herredsrett risikerer den frikjente bevisanke dersom forklaringen i erstatningssaken rokker ved avgjørelsen av straffekravet.

Fritaksretten for ektefeller og familie er litt videre i straffesaker enn i sivile saker. Antakelig er de ulovfestede bevisforbudene også noe mer omfattende, jf Garde og Strandbakken,1999b: 424–25. Politiforklaringene fra straffesaken kan også fritt brukes i en egen sivil sak, mens reglene i strprl §§ 290, 296 og 297 må gjelde for tilkoblingsprosessen. Bevisføringsadgangen for erstatningskravet er altså noe videre i sivilprosessen enn i straffeprosessen.

3.3.4 Prosessfullmektig

Påtalemyndigheten opptrer nesten alltid som statens prosessfullmektig for straffekravet . Tiltalte kan alltid la seg bistå av forsvarer etter eget valg (strprl § 94), og har som hovedregel krav på at domstolen oppnevner en offentlig forsvarer under rettssaken. (Strprl § 96, jf § 100). Hvis tiltalte mener bevisinnhentingen er utilstrekkelig, er det vid adgang til å begjære ytterligere bevis innhentet gjennom politiet, strprl §§ 265 og 266. Retten skal også kontrollere at bevisinnhentingen er tilfredsstillende, strprl §§ 267 og 294.

Fornærmede kan også ha krav på prosessfullmektig under behandlingen av straffekravet etter ordningen med bistandsadvokat som er regulert i strprl kap 9 a. Strprl § 107a gir rett til bistandsadvokat ved siktelse for grove seksualovergrep (strl §§ 192 til 199, 207, 212 annet ledd tredje punktum). § 107a første ledd annet punktum gir retten en skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat «hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat». I tillegg til seksualovergrepene dekker altså denne rettshjelpordningen saker hvor det er tale om alvorlig personskade. I særlige tilfelle kan retten oppnevne bistandsadvokat for en fornærmet som er død eller ute av stand til å fremsette begjæring selv, slik det ble gjort i Karmøy (§ 107b siste ledd).

Bistandsadvokaten skal bistå fornærmede under behandlingen av straffekravet. § 107 c gir nærmere regler om det. I medhold av lov om fri rettshjelp § 6 annet ledd kan kvinner som har vært utsatt for andre former for mishandling også få dekket utgifter til bistandsadvokat. (JD,1996: 95)

Partene i sivile saker er nesten unntaksfritt avhengig av å bruke advokater som prosessfullmektiger. Det er partenes ansvar å finne en advokat som er villig til å påta seg saken og gjøre avtale om oppdraget. Prosessfullmektigen vil normalt ha hovedansvaret for innhenting og tilrettelegging av bevismaterialet på partens vegne. Parter med svak økonomi kan søke om dekning av prosessutgifter over lov om fri rettshjelp. Etter rettshjelploven § 18 annet ledd gis fri sakførsel i saker om erstatning for personskade og tap av forsørger etter økonomisk behovsprøving og en lempelig rimelighetsvurdering. Andre borgerlige krav undergis normalt en streng rimelighetsvurdering etter rettshjelploven § 17. Voldsofre får imidlertid fri rettshjelp til sivilprosessuelt erstatningssøksmål mot skadevolder for personskade eller tap av forsørger uten behovsprøving eller egenandel dersom kravet har vært avvist fra tilkoblingsprosessen. (Justisdepartementet, 1996: 96)

I tilkoblingsprosessen kan skadelidte enten kreve at påtalemyndigheten påtar seg oppdraget som prosessfullmektig for erstatningskravet eller benytte egen advokat som prosessfullmektig.

Adgangen til å benytte påtalemyndigheten som prosessfullmektig fremgår av strprl § 427 første ledd, første punktum: Påtalemyndigheten «kan på begjæring fremme borgerlige krav som nevnt i § 3». Påtalemyndigheten har altså adgang, men ikke plikt til å ta borgerlige krav med, jf «kan» i § 427 første ledd, første punktum. Formuleringen åpner for en vid, skjønnsmessig vurdering fra påtalemyndighetens side. Men etter § 427 annet ledd er påtalemyndighetens skjønnsfrihet begrenset for krav fra den «umiddelbart skadelidende» ved den straffbare handling – eller fornærmede etter min begrepsbruk. Slike krav kan bare nektes tatt med hvor de er åpenbart ugrunnede eller innebærer en vesentlig ulempe for behandlingen av straffesaken.

Etter strprl § 427 første ledd må skadelidte gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet, og hva slags bevistilbud som kan fremlegges. Brukes påtalemyndigheten som prosessfullmektig, påløper det ikke utgifter for fornærmede.

Fornærmede kan også fremme erstatningskravet uten å bruke aktor som prosessfullmektig etter strprl § 428. Det står da fornærmede fritt å engasjere en privatpraktiserende advokat som prosessfullmektig. Bistandsadvokaten kan også brukes. I praksis anses strprl § 107c å gi hjemmel for at bistandsadvokaten opptrer som fornærmedes prosessfullmektig med ansvar for alle sider av prosessførselen vedrørende erstatningskravet, herunder bruk av rettsmidler. (Robberstad,1994: 64 flg.)

Det er noe uklart hvor langt prosessfullmektigutgifter til å anvende rettsmidler kan dekkes over ordningen med bistandsadvokat. Robberstad opplyser at Høyesterett i Rt 1988: 532 utbetalte salæret for en separat anke over erstatningskravet over ordningen med fri sakførsel. Bistandsadvokatordningen dekker altså utgiftene under kombinasjonsprosessen, men ikke når erstatningskravet må forfølges videre etter sivilprosessens regler som angitt i strprl § 435.

For tiltalte omfatter ordningen med offentlig forsvarer også behandling av borgerlige krav i tilkoblingsprosessen.

3.3.5 Prosessførselen

Forhandlingene i kombinasjonsprosessen vil tematisk falle i tre hovedkategorier:

• kun relevant for straffekravet

• relevant både for straffekrav og erstatningskrav ( fellesforhandlinger)

• kun relevant for erstatningskravet

Dersom skadelidte fremmer erstatningskravet i medhold av strprl § 428, vil altså fornærmedes egenbetalte advokat eller bistandsadvokat stå for sakførselen. Et spørsmål er i hvilken utstrekning advokaten kan opptre under fellesforhandlingene i egenskap av fornærmedes prosessfullmektig for erstatningskravet. Bevisførsel som bare er relevant for straffekravet, kan klarligvis fornærmedes prosessfullmektig ikke ha noe med utover det som framgår av § 107c. Etter § 107c annet og tredje ledd er bistandsadvokatens oppgave her begrenset til fornærmedes rolle som vitne. 2 Men bistandsadvokaten kan ta opp så vel utspørringen av fornærmede som andre prosessuelle spørsmål som gjelder fornærmedes rolle mht det straffbare forhold.

Men mange bevis vil være fellesbevis – de har relevans både for straffekrav og erstatningskrav. Her må prosessførselsadgangen for fornærmedes advokat være videre. Hvor vid, er omdiskutert. Siden aktor og forsvareren som hovedprinsipp har ansvaret for all bevisførsel for straffekravet, må utgangspunktet være at fornærmedes prosessfullmektig må be aktor om å føre fellesbevis som anses viktige for erstatningskravet. Spørsmålet blir om prosessfullmektigen har anledning til tilleggseksaminasjon av vitner og sakkyndige om spørsmål som er relevante for erstatningsspørsmålet og til å supplere analysen av andre bevis. Svarer man ja på dette, vil en slik eksaminasjon også kunne kaste lys over straffespørsmålet. På tilsvarende måte kan det spørres om prosessfullmektigen har anledning til å fremlegge egne «fellesbevis».

Bevis som bare er relevante for erstatningskravet, er det fornærmedes prosessfullmektig som må føre når fornærmede fremmer kravet selv. Aktor deltar ikke her og har ikke noe ansvar for denne delen av prosessen. Men grensegangen mellom fellesbevis og bevis som bare gjelder erstatningskravet kan være vanskelig.

Prinsippet om fri bevisføring gjelder også for erstatningskravet. Bevis kan bare avskjæres dersom «de gjelder forhold som er uten betydning for saken», strprl § 292 annet ledd. Dersom fornærmedes prosessfullmektig kan sannsynliggjøre at beviset er relevant for erstatningskravet, vil det ikke kunne avvises i tilkoblingsprosessen. Viser det seg at beviset også kaster lys over straffekravet, vil retten ut fra sannhetsgrunnsetningen vanskelig kunne se bort fra det.

3.3.6 Domstolens sammensetning, beviskrav og domspremisser

Ved sivilprosessuell behandling av erstatningskravet, vil retten bli satt kun med fagdommere. Men partene kan begjære meddommere etter tvml § 323 og 324. Det er neppe vanlig i erstatningssaker. I straffeprosessen går bevisanke i saker med strafferamme over seks år som hovedregel etter juryordningen. Ellers settes retten som meddomsrett med et flertall av legdommere.

I tilkoblingsprosessen vil meddomsretten også avgjøre erstatningskravet så vel i by- og herredsrett som i lagmannsrett. I saker med jury vil fagdommerne alene avgjøre kravet. Dette fremgår vel ikke direkte av straffeprosessloven slik den nå lyder, men er sikkert nok. Heller ikke jurymedlemmene i straffeutmålingsretten (strprl § 376e) deltar i erstatningsavgjørelsen. (Bjerke og Keiserud, 1996: 1018) Ved frifinnelse bortfaller forhandlingene om straffeutmåling, og straffeutmålingsretten settes ikke.

I jurysakene vil fire jurymedlemmer delta i straffeutmålingsretten når tiltalte felles. De vil også ha kjennskap til juryens bevisvurdering. Men etter det jeg vet er det fast praksis at fagdommerne ikke spør dem om juryens bevisvurdering. Uansett må fagdommerne ha plikt til å gjøre sin egen, selvstendige vurdering av bevisene. Hvor tiltalte frifinnes for straff, får retten heller ikke indirekte kjennskap til juryens bevisvurdering og er henvist til å trekke slutninger.

Beviskravene er forskjellige for straffekrav og erstatningskrav. For å idømme straff, må skylden være bevist ut over rimelig tvil. Men for straffeutmålingsmomentene antas det at kravene er noe mindre strenge. 3 For saker om annet enn straff, er hovedregelen sannsynlighetsovervekt. Men domstolene anvender også spesielle beviskrav som avviker fra overvektsprinsippet.

Retten skal bygge på de sivilprosessuelle beviskravene i tilkoblingsprosessen. For erstatningskravet gjelder dette også spørsmålene om det foreligger en handling med skadepotensial, årsakssammenheng og påregnelighet samt for culpa hvor dette er et vilkår. Retten skal utforme domsgrunner for avgjørelsen av straffekrav og erstatningskrav. For straffekravet skiller strprl § 40 mellom meddomsretts- og jurybehandling. Når det gjelder skyldspørsmålet skal meddomsrettene begrunne så vel fellende som frifinnende avgjørelser. Ved frifinnelser skal domsgrunnene angi de vilkår for straffeskyld som antas å mangle, eller de omstendigheter som utelukker straff. (Strprl § 40 fjerde ledd) Dessuten skal hovedpunktene i bevisvurderingen alltid angis (§ 40 siste ledd). I jurysaker skal domsgrunnene «for skyldspørsmålets vedkommende bare bestå i en henvising til kjennelsen», strprl § 40 første ledd. 4

Sivilprosessens regler må antas å gjelde for domsgrunnene for erstatningsavgjørelsen. Etter tvml § 144 nr 4 skal en sivil dom inneholde «avgjørelsesgrunde; de må bestemt og uttømmende angi det saksforhold som retten bygger sin avgjørelse på.» I dette ligger at retten – i likhet med hva som gjelder for meddomsrettene i straffesaker – må redegjøre for utfallet av bevisbedømmelsen. Redegjørelsen må vise at alle vilkår for erstatning er oppfylt, herunder også culpa-kravet hvor dette er relevant. 5

I saker med delt avgjørelse i kombinasjonsprosessen, vil meddomsrettsbehandling bety premisser for bevisvurderingen både for straffekravet og for erstatningskravet. Det vil være de samme dommerne som utformer begge premiss-settene. Ved jurybehandling, vil en ikke få noen redegjørelse for bevisvurderingen som ligger til grunn for frifinnelsen for straffekravet. Det er kun den fellende erstatningsdommen som blir begrunnet. Premissene her utformes av rettens juridiske medlemmer uten spesifikk kunnskap om juryens bevisvurdering.

3.3.7 Koordinering av straffekrav og erstatningskrav

I kombinasjonsprosessen er utgangspunktet at forhandlingene, rådslagningen og domsavsigelsen er felles. Men i jurysaker vil rådslagningen om erstatningskravet måtte skje separat uansett om forhandlingene er felles. Også hvor tiltalte dømmes til straff skal jurymedlemmene i straffeutmålingsretten fratre under behandlingen av erstatningskravet. Dommene i de to søksmålene kan imidlertid avsies samlet.

Er kravet fremmet etter § 427 er retten pliktig til å behandle det. Det er påtalemyndigheten som treffer avgjørelsen her. Når den skadelidte er fornærmede, skal det etter strprl § 427 annet ledd sterke grunner til for at påtalemyndigheten kan avslå å fremme kravet. § 427 gir neppe påtalemyndigheten hjemmel til å omgjøre beslutningen om å fremme erstatningskravet, selv om det senere viser seg at behandlingen er til «uforholdsmessig ulempe». At tiltalte frifinnes for straffekravet må uansett være irrelevant for ulempevurdering.

Etter § 428 første ledd annet punktum kan retten foreta en «vesentlig ulempe»-vurdering på ethvert trinn av saken når kravet forfølges av fornærmede og nekte videre behandling. En kan spørre om retten her kan nekte videre behandling av erstatningskravet dersom tiltalte frifinnes. Det er jeg tvilende til. Ulempevurderingen må knyttes til behandlingen av straffekravet. Både når skyldspørsmål og straffespørsmål forhandles separat (jurybehandling) og når spørsmålene forhandles felles (meddomsrett), er forhandlingene om straffekravet avsluttet med frifinnelsen for dette. At delt løsning kan ha uheldige virkninger for frifinnelsens renvaskingsvirkning, kan neppe heller trekkes inn i ulempevurderingen etter § 428.

Uansett om kravet fremmes av påtalemyndigheten eller av fornærmede, kan retten etter § 431 utsette forhandlingene til straffekravet er avgjort. 6 Retten kan også begrense avgjørelsen til «den del av kravet som den finner godtgjort» og henvise fornærmede til «å reise sak om restkravet etter reglene i tvistemålsloven. (Strprl § 432 første og tredje ledd) Men bestemmelsen gir ikke adgang til helt å nekte behandling av erstatningskravet. Det gjelder også hvor tiltalte frifinnes.

Etter strprl § 432 kan retten la være å pådømme deler av kravet, dersom den finner bevisførselen utilfredsstillende. En kan spørre om frifinnelse for straff kan gå innunder dette. At bevisene etterlater tvil, kan ikke være avgjørende. Spørsmålet må være om det er mulig å opplyse saken bedre gjennom supplerende bevisførsel. Det betyr at § 432 er mindre relevant for fellesbevisene. I straffesaker gjelder en streng sannhetsgrunnsetning, jf strprl § 294. Ufullstendig bevisførsel om straffekravet, vil være en saksbehandlingsfeil. Det er derfor lite praktisk at frifinnelsen for straffekravet kan gi retten grunnlag for å nekte å pådømme erstatningskravet.

Helt kan dette ikke utelukkes. Prinsippet om at rimelig tvil kommer tiltalte til gode, kan føre til at påtalemyndigheten og retten avstår fra supplerende bevisførsel om straffekravet dersom det er på det rene at beviset bare vil tale for skyld i større eller mindre grad. En kan si at bevisføringsplikten er strengere for bevis som antas å tale for tiltaltes uskyld enn for tiltaltes skyld. Generelt legger jo straffeprosessen større vekt på å forebygge saksbehandlingsfeil i siktedes disfavør (favor defensionis) enn motsatt. Er det tale om fellesbevis, kan dette gi tiltalte en bevismessig fordel som ikke er like godt begrunnet i erstatningskravet. Men er beviset vesentlig, vil det være feil saksbehandling av straffekravet å ikke føre det, uansett hvilken vei det måtte trekke.

Erstatningssøksmålet kan trekkes tilbake etter strprl § 433. For det første gjelder disposisjonsprinsippet, slik at fornærmede alltid kan frafalle (oppgi) erstatningskravet. Men fornærmede kan også trekke begjæringen om pådømmelse under straffesaken tilbake, for eventuelt å forfølge kravet ved sivilprosessuelt søksmål. Etter ordlyden krever dette både rettens og tiltaltes samtykke. Retten kan selvsagt oppfordre fornærmede til å trekke søksmålet tilbake om tiltalte frifinnes. Men det er klarligvis fornærmede som har avgjørelsen her. Heller ikke påtalemyndigheten – hvor erstatningskravet fremmes etter strprl § 427 – kan antas å ha adgang til å trekke erstatningskravet tilbake uten fornærmedes samtykke.

Konklusjonen blir derfor at domstolene – med noen mindre modifikasjoner – ikke har hjemmel til å la være å pådømme erstatningskravet fordi tiltalte frifinnes for straff, selv om de anser dette som uheldig. De har ikke bare kompetanse, men også plikt til å avgjøre erstatningskravet uansett utfallet av straffekravet.

Etter tvml § 107 tredje ledd kan en sivil sak stanses dersom spørsmålet om en straffbar handling er begått «vil kunne ha vesentlig betydning for saken». Dette er åpenbart tilfelle for erstatningskrav som springer ut av straffbare handlinger. Saken stilles da i bero til straffespørsmålet er endelig avgjort.

3.3.8 Rådigheten og disposisjonsprinsippet

For sivilprosessuell behandling av erstatningskravet gjelder prinsippet om fri rådighet. Dette innebærer frihet til å inngå forlik på et hvert stadium av saken etter utenrettslige forhandlinger, forliksrådsbehandling, eller etter forliksmegling fra retten, tvml § 99. Vanligvis legger advokatene i sivile saker atskillig arbeid i å komme fram til omforente løsninger.

Tilkoblingsprosessen må også anses dispositiv i den forstand at fornærmede må kunne begrense kravet og skadevolder må kunne innrømme kravet helt eller delvis. Hov,1983: 146–48 argumenterer også for at det bør være adgang til å avsi uteblivelsesdom dersom tiltalte unnlater å møte under separate forhandlinger om erstatningskravet.

Usikkerhet om resultatet er gjerne en viktig motivasjonsfaktor for en forliksløsning. Er det reelle muligheter for at skadevolder vil bli frifunnet, vil det kunne stimulere til forlik om et mindre beløp enn påstanden. På tilsvarende måte vil vel reelle muligheter for frifinnelse for straffekravet i kombinasjonsprosessen kunne tenkes å stimulere til forlik om erstatningskravet. Men aktive forsøk på å finne fram til forliksløsninger legger kombinasjonsprosessen neppe til rette for. Strprl inneholder ingen meklingsadgang for retten tilsvarende tvml § 99. Fremmes kravet av påtalemyndigheten, vil det vel oppfattes som unaturlig å forhandle om erstatningskravet før straffekravet er avgjort.

3.3.9 Rettsmidler og fullbyrdelse

Rettsmiddelordningen i tilkoblingsprosessen er kompleks. Jeg behandler bare utvalgte punkter.

Ved bevisanke over frifinnelsen, kan både skadevolder og skadelidte kreve erstatningskravet behandlet på nytt, strprl § 434 første ledd. Det er bare adgang til bevisanke over by- og herredsrettsdommer, strprl § 306, annet ledd. I straffesaker er lagmannsrettens bevisvurdering under skyldspørsmålet endelig. Etter § 434 annet ledd kan erstatningskravet også prøves ved begrenset anke «så langt avgjørelsen (dvs av erstatningskravet) umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken». Slik overprøving er først og fremst praktisk ved saksbehandlingsanke. Endret lovanvendelse eller straffeutmåling vil sjelden ha betydning for erstatningskravet. En saksbehandlingsanke som tas til følge, vil i de fleste tilfelle føre til opphevelse og ny behandling i underinstansen, ikke til ny dom.

Erstatningskravet kan også ankes videre etter sivilprosessens regler både hvor den straffeprosessuelle ankeadgang er uttømt eller hvor den ikke benyttes, strprl § 435. Denne ankeadgangen er altså subsidiær til straffeprosessuell anke. Ved sivilprosessuell anke har også Høyesterett kompetanse til å prøve bevisførselen på nytt – også fellesbevis som var relevante for avgjørelsen av skyldspørsmålet for straffekravet, jf Rt 1996: 864. Både straffeprosessuell og sivilprosessuell ankebehandling av erstatningskravet forutsetter begjæring fra skadevolder eller skadelidte. Mangler begjæring, blir erstatningsavgjørelsen stående også hvor avgjørelsen av straffekravet endres.

Dersom påtalemyndigheten avslår å forfølge erstatningskravet etter strprl § 427 eller retten nekter det fremmet etter § 428 eller bare gir dom for deler av kravet, kan skadelidte i stedet reise sivil sak.

Ankemulighetene ved sivilprosessuell forfølging kan imidlertid begrenses av kravene til ankesum. Erstatningskrav under 20.000 krever samtykke fra førstelagmannen for å behandles av lagmannsretten og krav under 100.000 må ha samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg for å kunne bringes inn for Høyesterett. (Tvml §§ 356 og 357)

Rettskraftvirkningen av en endelig avgjørelse av erstatningskravet i kombinasjonsprosessen bestemmes av sivilprosessens regler. Inndrivingsmulighetene for erstatningskrav pådømt under straffesaken er imidlertid vesentlig bedre enn ved sivilprosessuell dom. Etter strprl § 455 siste ledd inndriver Statens Innkrevingssentral «erstatning og andre pengekrav som er tilkjent fornærmede eller en annen skadelidt i en offentlig straffesak, dersom den berettigede ønsker det». Inndrivelsen skjer etter fremgangsmåten i strprl § 456 og er kostnadsfri for fornærmede. Ilegges erstatning etter sivilprosessens behandlingsregler, må skadelidte selv besørge inndriving etter tvangsfullbyrdelsesloven regler.

3.4 Gjeldende ordninger i andre land

3.4.1 Innledning

Som ledd i utredningsarbeidet er det gjennom Utenriksdepartementet innhentet opplysninger om utenlandsk rett fra Danmark, Sverige, Finland, Island, Tyskland, Belgia, Frankrike, Skottland, England, Irland. Utredningen har også innhentet opplysninger fra Nord-Dakota. 7 Ordningen i Nord-Dakota antas å være nokså lik ordningen i andre stater i USA.

Det varierer en del hvor fyldige opplysningene er. Redegjørelsene fra Belgia, Irland og Skottland er svært korte, mens Sverige og Frankrike har gitt ganske utførlige svar. Fremstillingen i det følgende sammenfatter det mest sentrale i denne informasjonen. Jeg har ikke funnet det hensiktsmessig å redegjøre for ordningene land for land, men har valgt en emnemessig fremstillingsmåte – hvor jeg angir hvilke land som danner grunnlaget for fremstillingen. 8 Jeg har ikke kontrollert opplysningene mot andre kilder. Feil og misforståelser kan ikke utelukkes.

Alle nordiske land har ordninger som gjør det mulig å pådømme andre krav enn straff – herunder erstatningskrav – i straffesaker. Det samme opplyser Tyskland, Frankrike, Irland og Nord-Dakota. Belgia, Skottland og England opplyser at de ikke har noen slik ordning. Men alle lands prosessordning gir adgang til å reise sivil erstatningssak – også hvor skadevolder er blitt frikjent for det tilsvarende strafferettslige forholdet i en straffesak. I Sverige har imidlertid domstolen en viss adgang til å påby behandling sammen med straffekravet hvor dette fremstår som prosessuelt hensiktsmessig, se nedenfor i pkt 3.4.3.

3.4.2 Likeretning

Det varierer hvor vid pådømmelsesadgangen for sivile krav er i landene som praktiserer kombinasjonsprosess. Danmark, Tyskland, Irland, Nord-Dakota, Island og Frankrike praktiserer litt ulike varianter av likeretningsprinsippet, mens Sverige og Finland – i likhet med Norge – tillater ikke bare felles forhandlinger, men også delte utfall. Retten kan frifinne for straff, men ilegge erstatning.

I Danmark, Irland og Nord-Dakota kan erstatningskravet bare pådømmes dersom det avgjøres i samme retning som straffekravet. Frifinnelse for straffekravet utelukker altså ileggelse av erstatning. Her må den sivilprosessuelle søksmålsadgangen eventuelt benyttes og forhandlingene om erstatningskravet må gjentas. I Tyskland kan retten også pådømme erstatningskravet dersom tiltalte blir dømt til forbedring eller sikring. Etter islandsk rett kan domstolene også pådømme erstatningskravet når tiltalte frifinnes på grunn av manglende tilregnelighet eller andre straffrihetsgrunner.

Frankrike synes å praktisere et blandet system. Fransk rett skiller mellom tre hovedformer for straffbare forgåelser etter grovhet, nemlig forseelser (contraventions), mindre forbrytelser (délits), og grove forbrytelser (crimes). Frifinnelse for forseelse (contraventions) stenger helt for idømmelse av erstatning. Det er også hovedregelen for mindre alvorlige forbrytelser (delits). Men ved frifinnelse for tiltale for uaktsom overtredelse, kan straffedomstolen likevel idømme erstatning etter sivilrettslige regler – eksempelvis kontraktsansvar, tilsynsansvar og bilansvar. En lege som frifinnes for straff for uforsvarlig yrkesutøvelse, kan likevel ilegges erstatning med grunnlag i avtalen med pasienten.

For grove forbrytelser har domstolen en videre adgang til å ilegge erstatning ved frifinnelse for straff. Straffeprosessloven gir fornærmede adgang til å kreve erstatning for skade som skyldes det regelbrudd tiltalen gjelder, også hvor straffekravet ikke får medhold. Men erstatningsdommen kan da ikke direkte motsi frifinnelsen for straff. Det erstatningsrettslige ansvarsgrunnlaget må derfor være forskjellig fra det strafferettslige. Eksempelvis kan en tiltalt som frifinnes for forsettlig drap, likevel ilegges erstatning for uaktsomt å ha forvoldt offerets død.

De franske kriminaldomstolene begrunner ikke avgjørelsene i saker om alvorlige forbrytelser (crimes). Dommene anses kun som en avgjørelse av om straff kan anvendes på handlingen. De tar ikke stilling til om handlingen faktisk har funnet sted, og har ingen betydning for eventuelle sivilrettslige krav.

3.4.3 Andre hovedtrekk

I Danmark, Finland og Island kan tilkobling nektes dersom det fremstår som prosessuelt uhensiktsmessig. I Tyskland kan straffedomstolen nekte å ta stilling til erstatningskravet dersom den finner at kravet fra skadelidte er helt eller delvis ugrunnet, eller at kravet ikke egner seg for pådømmelse i straffesaken. Bl a kan retten unnlate å ta stilling til erstatningskravet dersom den må ta standpunkt til faktum som ikke er relevant for straffekravet og dette blir tidkrevende.

Svenske domstoler beslutter felles behandling dersom de anser det prosessuelt hensiktsmessig. Domstolene kan dels nekte tilkobling, men de kan også bestemme at en særskilt anlagt sivil erstatningssak skal behandles sammen med straffesaken. Skadelidtes valgfrihet mht prossessform synes altså mer begrenset enn i de øvrige land som har tilkoblingsprosess.

Alle land som gir opplysninger synes å praktisere forskjellige krav til bevisenes styrke i sivile saker og i straffesaker. Avgjøres et erstatningskrav i egen sivil sak, skal domstolene som hovedregel bygge på det faktum de finner mest sannsynlig, mens det kreves at straffbarhetsvilkår er bevist utover rimelig tvil. For land som ikke aksepterer pådømmelse av erstatningskravet uten fellende straffedom, vil det vanskelig bli spørsmål om å bruke andre beviskrav for erstatningsvilkårene enn for straffbarhetsvilkårene i tilkoblingsprosessen.

Det er bare Sverige, Finland og i noen grad Frankrike som åpner for dom for erstatning også hvor de objektive eller subjektive straffbarhetsvilkår ikke anses oppfylt. I Sverige kreves det som hovedregel sterkere bevis for å idømme straff enn erstatning, men når erstatningskravet «utelukkende bygger på en handling som er straffbar, så vil kravene til bevis i praksis bli like». Finland følger samme prinsipp. For bevistemaer som er felles for straff og erstatning brukes straffesakens beviskrav: Det aktuelle rettsfaktum må bevises med styrke. Men er bevistemaene forskjellige – skyldkravet er eksempelvis uaktsomhet for erstatning og forsett for straff – brukes sivilrettens krav for erstatningskravet. Fransk rett ser ut til å unngå dilemmaet ved at det ikke er adgang til å basere erstatningsansvaret på bevisresultater som ikke er forenlige med den frifinnende straffedom.

Dette tyder på at Norge er alene om en ordning hvor en i kombinasjonsprosessen kommer fram til ulike bevisresultater på samme bevistema – eksempelvis at tiltalte ikke er rett forøver for straffekravet, men er det for erstatningskravet – som i Karmøy . Men alle land ser ut til å akseptere dette når erstatningskravet avgjøres i en særskilt sivil sak.

I Danmark, Finland, Island og Frankrike kan både den «den forurettede» – dvs den direkte skadelidte – og andre med avledede tap, fremme erstatningskrav i tilkoblingsprosessen. Det varierer noe hvor vid avgrensningen er. Nord-Dakota begrenser adgangen til den direkte skadelidte.

I Frankrike og Tyskland må skadelidte selv fremme erstatningskravet – eventuelt ved hjelp av privatengasjert advokat. Men det er også muligheter for å få dekket utgifter over offentlig rettshjelp. I Danmark må fornærmede fremme erstatningskravet selv eller gjennom egen advokat, dersom saken behandles uten domsmenn. Ellers kan fornærmede be påtalemyndigheten fremme kravet – noe den i så fall har plikt til. Danmark har også en ordning med bistandsadvokat.

Ved offentlig påtale er påtalemyndigheten i Sverige og Finland pliktig til også å fremme fornærmedes erstatningskrav. Utskilles kravet til sivil rettergang, må aktor fratre som prosessfullmektig for erstatningskravet. Offentlig rettshjelp kan også omfatte utgifter til prosessfullmektig eller bistandsadvokat. Aktor fremmer erstatningskravet i Nord-Dakota. I tillegg finnes det ordninger med bistandsadvokat, som også kan hjelpe til med å søke erstatning.