NOU 2006: 10

Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter

Til innholdsfortegnelse

14 Økonomiske og administrative konsekvenser

14.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler de økonomiske og administrative konsekvensene av utvalgets endringsforslag. Mange av forslagene er av en slik art at de vanskelig kan tallfestes. Den kanskje viktigste endringen for en reell bedring av situasjonen for fornærmede i alvorlige straffesaker og for etterlatte vil være at alle ledd i straffesakskjeden endrer holdning . For eksempel er mer og bedre informasjon et nøkkeltiltak hvor regelendringer knapt er det viktigste, selv om også bedre regelverk er viktig. Informasjonsarbeid tar selvsagt tid, og koster derfor penger, men vel så viktig er at politiet, påtale­myndigheten, domstolene og kriminalomsorgen har ofrenes behov i tankene i deres daglige arbeid.

Utvalget går nedenfor gjennom de konkrete forslag som fremsettes og som kan tenkes å medføre kostnader. Utvalget er imidlertid ikke i stand til å gi et sikkert totalt anslag som munner ut i en konkret sum over de faktiske kostnadene som vil påløpe som følge av dets forslag. Det skyldes at mange av forslagene er av en slik art at de vanskelig kan omregnes i penger. Det er likevel ingen tvil om at noen av forslagene krever ressurstilgang. Utvalget har nedenfor søkt å angi dette så presist som mulig.

14.2 Forslag basert på uendret ressursbruk

Utvalget er i mandatet pålagt å avgi minst et forslag basert på uendret ressursbruk. Samtidig er mandatet utformet slik at utvalget skal foreslå lov­endringer med sikte på å styrke fornærmedes straffeprosessuelle stilling.

Enkelte forslag er en lovfesting eller klargjøring av rutiner som følges i dag og medfører ikke i seg selv økte kostnader. På enkelte punkter medfører forslagene først og fremst en flytting av utgiftsposter, for eksempel ved overgang fra fri rettshjelp til bistandsadvokatordningen. Dette er imidlertid mindre vesentlige poster.

Det er etter utvalgets oppfatning ikke mulig å styrke fornærmedes og etterlattes stilling i særlig grad uten å øke ressursbruken. Dersom ressursene ikke økes, vil det ikke være mulig å gjennomføre det alt vesentlige av utvalgets forslag, og utvalget har på denne bakgrunn ikke satt opp en særskilt liste over hva som kan gjøres uten ressurstilgang. I gjennomgangen nedenfor vil det likevel fremgå at en del av utvalgets forslag medfører få eller ingen kostnader.

Utvalget har i punkt 8.6 uttrykkelig presisert at dersom det ikke tilføres tilstrekkelige ressurser til å dekke de økte kostnader utvalgets forslag medfører, bør de forslag som medfører merarbeid av betydning for politi, påtalemyndighet og domstoler etter utvalgets syn ikke gjennomføres.

14.3 Kostnader ved utvalgets forslag

14.3.1 Generelle betraktninger

Etter utvalgets syn er det nødvendig å gjennomføre en del tiltak for å styrke fornærmedes og etterlattes rettigheter. Gjøres ikke dette, er det en alvorlig risiko for at tilliten til de rettshåndhevende myndigheter synker, noe som kan få betydelige konsekvenser, jf. utvalgets prinsipielle betraktninger i kapittel 8. Utvalget er således ikke i tvil om at de forslagene som fremsettes vil ha en betydelig nytte­verdi og viser til den nærmere beskrivelse av dette i de foregående kapitler.

14.3.2 Informasjonsrettighetene

Økt informasjon, og informasjon av høyere kvalitet enn i dag, er et av de viktigste tiltak utvalget foreslår. Forslagene omfatter noe nær alle trinn i prosessen; fra en hendelse har skjedd eller anmeldelse innlevert, gjennom etterforskings- og påtalefasen, under domstolsbehandlingen og ved soning av dom.

Selv om en del informasjon kan gis ved automatisert utsendelse av standardiserte brev og utdeling av informasjonsfoldere, vil det etter utvalgets oppfatning være nødvendig at fornærmede og etterlatte gis personlig informasjon i atskillig utstrekning.

Utvalget foreslår at det utarbeides en informasjonsfolder som kan deles ut til fornærmede og etterlatte. Det vil påløpe en del kostnader forbundet med utarbeidelse, oversettelse og trykking av denne folderen.

Fanebestemmelsen om økt informasjon , jf. utkast til ny § 93 f i straffeprosessloven og ny § 7-6 i p­åtaleinstruksen, er ment å utvide retten til informasjon betydelig. Det foreslås at politiet og påtalemyndigheten skal holde fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte orientert om utvikling og fremdrift i saken. Dette vil i større saker med langvarig og omfattende etterforsking innebære relativt hyppige samtaler. Dette vil nødvendigvis kreve økte ressurser, selv om mange politidistrikter allerede har kommet ganske langt i dette arbeidet.

Utvalget foreslår at en utvidet krets av etterlatte gis rett til dokumentinnsyn , jf. utkastet til endring i straffprosessloven § 242 første ledd første punktum og § 264 a fjerde ledd, se også utkast til endring av påtaleinstruksen § 16-4. Utvalget antar dette vil medføre noe merarbeid for politiet. Det dreier seg imidlertid om et begrenset antall saker. Utvalget har dessuten inntrykk av at flere etterlatte, utover de som har krav på det etter loven, allerede i dag får innsyn i dokumentene i atskillig utstrekning. Utvalget foreslår videre at også etterlatte og bistandsadvokaten skal kunne bringe et avslag på begjæring inn for domstolen, jf. utkast til endring av straffprosessloven § 242 tredje ledd og § 264 a femte ledd. Utvalget antar at dette vil dreie seg om få saker som gjennomgående ikke vil være særlig arbeidskrevende.

Et av de forslagene som vil medføre ikke ubetydelige kostnader er forslaget om at politiet skal utnevne en kontaktperson for fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte, jf. utkast til ny § 8-4 e i påtaleinstruksen. En del politidistrikter har allerede en slik ordning. Skal ordningen fungere etter hensikten, må det stilles personell til kvalifisert personell til rådighet for dette.

Rett for fornærmede i alvorlige saker til et møte med aktor , jf. utkast til ny § 25-10 i påtaleinstruksen, er en helt ny rettighet. Slike møter gjennomføres bare i meget begrenset utstrekning i dag og vil medføre en betydelig økt arbeidsbelastning for aktorene. I tillegg til den tid som medgår til selve møtet, vil aktor også gjennomgående måtte forberede seg ved å friske opp detaljene i saken og overveie om det er spesielle forhold fornærmede og etterlatte bør orienteres om, eller spørres om. Også dette er det vanskelig å tallfeste. De fleste av de sakene hvor utvalget foreslår en rett for fornærmede og etterlatte til et møte med aktor, vil bli aktorert av en statsadvokat.

Utvalget anslår, på bakgrunn av et grovt anslag basert på politiets og påtalemyndighetens statistikk 1 for 2005 at det årlig kan være noe over 1000 saker hvor fornærmede eller etterlatte vil ha krav på et møte med aktor etter utvalgets forslag. Forutsetter man at fornærmede og etterlatte gjennomgående vil be om et møte, og at det går med totalt tre timer til hvert møte (inkludert tid til forberedelse) utgjør dette om lag 3000 timeverk. I tillegg må det tas hensyn til at disse sakene i stor utstrekning behandles også i lagmannsretten, gjerne innenfor samme budsjettår. Dersom en regner med at det er om lag 1800 timer i et årsverk, er det rimelig å anslå at den høyere påtalemyndighet bør tilføres to statsadvokatstillinger. Et stort antall saker av denne karakter aktoreres av statsadvokater ved Oslo statsadvokatembeter som etter utvalgets oppfatning særlig bør tilgodeses.

Utvalget foreslår dessuten en rekke nye spesifikke underretningsplikter for politiet og påtalemyndigheten . Dette gjelder blant annet:

  • Fornærmede skal underrettes om at anmeldte er avhørt, jf. utkast til ny § 8-4 a i påtaleinstruksen.

  • Fornærmede og etterlatte som ikke har bistandsadvokat skal forklares konsekvensene om de velger å fremme erstatningskrav selv mv., jf. utkast til § 8-4 b i påtaleinstruksen.

  • Informasjon skal også gis til en utpekt stedfortreder, jf. utkast til ny § 8-4 f i påtaleinstruksen.

  • Etterlatte i prioritert rekkefølge og noen flere fornærmede enn i dag skal varsles om varetektsfengsling og løslatelse, jf. utkast til endring i påtaleinstruksen § 9-6.

  • Utvidelse av kretsen av etterlatte som skal u­nderrettes om henleggelse og påtaleunnlatelse, jf. utkast til endring av påtaleinstruksen § 17-2 første ledd bokstav c) og § 18-5 første ledd bokstav b).

  • Omfanget av orienteringen utvides dersom påtalemyndigheten nekter å ta med et borgerlig rettskrav, jf. utkast til nytt annet punktum i p­åtaleinstruksen § 17-6.

  • Kretsen som skal ha varsel om at saken er avgjort ved forelegg utvides til blant annet fornærmede som har inngitt anmeldelse, etterlatte og bistandsadvokat, jf. utkast til endret § 20-7 i påtaleinstruksen.

  • Fornærmede med særlige rettigheter og bistandsadvokaten skal varsles om at saken begjæres pådømt som tilståelsesdom etter straffeprosessloven § 248 og gis kopi av siktelsen, jf. utkast til ny § 21-1 a i påtaleinstruksen.

  • En utvidet krets av etterlatte skal underrettes om at det er tatt ut tiltale, jf. utkast til endringer straffprosessloven § 264 a første ledd.

  • Etterlatte i prioritert rekkefølge skal underrettes om tid og sted for hovedforhandling, jf. utkast til nytt annet punktum i straffprosessloven § 275 fjerde ledd.

  • Bistandsadvokaten og alle som har fått avgjort krav etter § 3 skal underrettes om at saken er anket, jf. utkast til ny § 28-6 i påtaleinstruksen.

  • Fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte skal varsles om berammelse av hovedforhandling i Høyesterett, jf. utkast til ny § 28-7.

  • Fornærmede med særlige rettigheter og etterlatte skal underrettes om vedtak om sonings­utsettelse og om vedtakets innhold, jf. utkast til nytt siste ledd i påtaleinstruksen § 29-4.

Hver for seg innebærer de fleste av disse forslagene ikke så store ekstra belastninger for politiet og påtalemyndigheten. Men totalt sett vil arbeidsbyrden øke, ikke minst fordi det blir mer å passe på. Utvalget antar det her er mye å hente ved å benytte seg av varslingsrutiner i politiets saks­behandlingssystem og ved automatisk utsendelse.

Utvalget anbefaler at påtalemyndigheten utarbeider nye og mer informative standardbrev til fornærmede til bruk ved underretning om henleggelse mv. Dette vil medføre en engangskostnad, men også kostnader til vedlikehold. Det gjelder imidlertid også for dagens ordning.

Utvalget foreslår også at fornærmede og etterlatte i noen tilfeller skal varsles om, og ha rett til å være til stede ved, rekonstruksjoner, jf. utkast til påtaleinstruksen § 8-4 i. Det antas ikke at dette vil medføre vesentlige ekstra kostnader.

Også domstolene pålegges etter utvalgets forslag i noen grad økte informasjonsrettigheter. Varslingsplikten etter straffprosessloven § 243 annet ledd foreslås utvidet slik at også bistands­advokaten varsles til rettsmøter under etter­forskingen.

Utvalget foreslår en rekke informasjonsrettigheter knyttet til gjennomføringen av straffen, jf. utkastet til endringer i lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. Dette vil medføre økt tidsbruk for kriminalomsorgen. Utvalgets forslag går imidlertid ikke lenger enn de forslag som allerede er fremsatt av departementet i høringsbrev 26. januar 2004 og høringsnotat 8. juli 2005 fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning, jf. nærmere under punkt 9.13.2.

14.3.3 Frister i saker der fornærmede er under 18 år

Utvalget foreslår at det innføres nye fristregler i enkelte saker der fornærmede er under 18 år. Det gjelder for det første en frist på seks uker for å ta ut tiltale, jf. utkast til nytt annet punktum i straffe­prosessloven § 249 annet ledd. En tilsvarende regel gjelder allerede i dag i saker der mistenkte er under 18 år, jf. straffprosessloven § 249 annet ledd første punktum. Dernest foreslår flertallet at fristene for å påbegynne hovedforhandling som i dag gjelder dersom siktede var under 18 på handlingstiden eller er varetektsfengslet, jf. straffprosess­loven § 275 annet ledd annet punktum, utvides til å gjelde også dersom fornærmede i enkelte saker var under 18 år da forbrytelsen ble begått, jf. utkast til ny bokstav c i § 275 annet ledd annet punktum.

Alle nye fristregler medfører kostnader. Antallet fornærmede som er under 18 år er imidlertid begrenset og utvalget foreslår at fristene bare skal gjelde for fornærmede «med særlige rettigheter», jf. utvalgets utkast til tilføyelser i §§ 249 og 275 sammenholdt med utvalgets utkast til § 93 a.

I praksis antar utvalget at fristreglene særlig vil komme til anvendelse i saker om seksuelle overgrep mot barn og unge (straffeloven §§ 195 og 196). Det er mulig å anslå antallet slike saker til behandling i henholdsvis påtalemyndigheten og domstolene årlig. Utvalget har likevel ikke foretatt en slik beregning siden disse tallene ikke ville si særlig mye om kostnadsøkningen. Det er imidlertid ikke tvil om at forslaget vil medføre ikke ubetydelige kostnader.

14.3.4 Andre nye tiltak og rettigheter på etterforskings-, påtale- og saksfor­beredelsesstadiet

Utvalget foreslår at bistandsadvokaten gis rett til å kreve et nytt avhør av fornærmede , jf. utkast til ny § 8-4 h i påtaleinstruksen. Det er vanskelig å anslå hvor ofte slike krav vil bli fremsatt siden politiet i alvorlige saker også i dag ofte gjennomfører et avsluttende avhør av fornærmede for å belyse konse­kvensene av lovbruddet. Men det må påregnes en del flere slike avhør dersom dette innføres som en særlig rett. Slike avhør vil trolig ofte ta nokså lang tid. Det er vanskelig å anslå nærmere hvor mye politiets arbeidsmengde vil øke som følge av forslaget.

Utvalget foreslår inntatt i straffeprosessloven § 59 a nr. 6 at bistandsadvokaten kan klage over siktelsens innhold når det er begjært pådømmelse etter § 248. I tillegg forslås lovfestet (nr. 7) at også beslutning etter § 427 annet ledd annet punktum om å nekte å ta med krav mot siktede fra den umiddelbart skadelidende kan påklages. Også etterlattes rett til å klage foreslås lovfestet (tilføyelse i § 59 a annet ledd). Påtalemyndigheten vil også i dag gjennomgående behandle slike klager som utvalget foreslår lovfestet, men det er grunn til å tro at antallet klager vil øke noe som følge av at k­lagemuligheten blir bedre kjent og kanskje også fordi bistandsadvokatene må forventes å bli mer aktive også når det gjelder å klage på påtale­myndighetens avgjørelser. Utvalget antar likevel ikke at arbeidsmengden for påtalemyndigheten vil øke i en slik grad på grunn av utvidet klagerett at dette i seg selv tilsier ressurstilførsel.

Etter utvalgets utkast til endring av straffe­prosessloven § 239 første ledd første punktum, jf. § 234 annet ledd første punktum endres aldersgrensen for dommeravhør i saker om seksuallovbrudd til 16 år. Dette innebærer at det må gjennomføres en del flere dommeravhør (for fornærmede som er mellom 14 og 16 år på tiden for avhøret). Dommeravhør er vesentlig mer kostnadskrevende enn politi­avhør fordi det involverer langt flere personer. Kostnadene vil først og fremst påløpe i domstolene, politiet og i form av godtgjørelse til forsvarer og bistandsadvokat. Det er neppe mulig å tallfeste den økte kostnaden, men utvalget antar at det neppe vil bli tale om noe stort antall saker årlig.

Et flertall i utvalget foreslår at fristen for å avholde dommeravhør reduseres fra to til en uke. Isolert sett medfører ikke dette forslaget økte kostnader siden utgiftene til selve avhøret er de samme. Men erfaringen er at innføring av frister reduserer fleksibiliteten i de aktuelle etatene og dermed effektiviteten. Med en så kort frist som en uke, vil både politiet og domstolene måtte utsette andre planlagte gjøremål for å kunne gjennomføre dommeravhøret. Det dreier seg om et relativt stort antall saker årlig, men utvalget finner det umulig å anslå med noen sikkerhet hvor mye kostnadene vil øke. Det er grunn til å tro at de økte kostnadene ikke er helt ubetydelige, i alle fall gjelder det for domstoler og politidistrikter som har mange saker om seksuallovbrudd mot barn.

Utvalget foreslår at retten etter begjæring fra fornærmede kan oppnevne en sakkyndig under etterforskingen for å utrede hvilke helseskader fornærmede er påført dersom dette er nødvendig for å avgjøre erstatningskravet. I en del tilfeller vil påtalemyndigheten ha begjært oppnevnt sakkyndige for å få belyst skyld- eller straffespørsmålet, og dette vil trolig i noen tilfeller gi tilstrekkelig materiale også for å beregne erstatningskravet. Men det vil også være tilfeller der erklæringen foranlediget av påtalemyndigheten ikke er tilstrekkelig, eller hvor påtalemyndigheten ikke finner tilstrekkelig grunn til å begjære oppnevnt sakkyndige. Det er vanskelig å anslå hvor mange flere sakkyndigoppnevnelser som vil følge av utvalgets forslag, men det vil neppe være tale om noe stort antall. Utgiftene vil bli fordelt på mange domstoler.

Fornærmede med særlige rettigheter gis etter utvalgets utkast til endringer i § 264 a annet ledd rett til å foreslå supplerende bevisførsel om straffe­kravet . Slike forslag har fornærmede selvsagt også kunnet komme med etter dagens ordning, og dette skjer nok i noen grad. Men utvalget antar at det vil komme flere slike henvendelser til påtalemyndigheten om utvalgets forslag vedtas. Dette skyldes dels regelfesting av forslagsretten, men først og fremst at utvalget legger opp til en betydelig mer aktiv rolle for bistandsadvokaten. Behandlingen av slike forslag vil imidlertid være lite ressurss­krevende for påtalemyndigheten. I noen tilfeller vil uenighet bringes inn for retten, jf. utvalgets ukast til § 264 a annet ledd annet punktum, men utvalget antar dette vil skje meget sjelden. Uansett vil slike saker neppe kreve meget av rettens tid.

Bistandsadvokaten skal etter utvalgets forslag til nytt annet punktum i § 271 annet ledd gis rett til å stille spørsmål under bevisopptak av vitner, sakkyndige og tiltalte. Siden det dreier seg om relativt få saker, og fordi bistandsadvokatene i praksis neppe vil bruke mye av rettens tid, vil denne rettigheten etter utvalgets skjønn ikke medføre vesentlige økte kostnader.

14.3.5 Særlig om pådømmelse av tilståelses­saker

Utvalget foreslår at det presiseres i et nytt punktum i straffprosessloven § 248 første ledd at retten også skal ta hensyn til fornærmedes interesser i vurderingen av om det er betenkelig å pådømme saken etter den forenklede behandlingsmåte som § 248 gir anvisning på. Utvalget antar at retten (og påtalemyndigheten) også i dag i noen grad tar hensyn til fornærmedes interesser og at det neppe blir noen stor økning i antallet meddomsrettssaker som følge av utvalgets forslag.

14.3.6 Flere rettigheter under hovedforhandlingen

Utvalget foreslår en rekke nye rettigheter under hovedforhandlingen for fornærmede i alvorlige straffesaker og en del rettigheter for etterlatte. Flere av disse forslagene vil neppe medføre økte kostnader. Det gjelder blant annet forslaget om at fornærmede forklarer seg først under hovedforhandlingen, jf. utkast til ny § 289 a. Det kan riktig nok tenkes at tiltaltes forklaring vil ta noe lengre tid fordi tiltalte ønsker å kommentere fornærmedes forklaring, men utvalget antar dette vil spille liten rolle i praksis.

Det er vanskelig å vurdere effekten av utvalgets forslag om at bistandsadvokaten for fornærmede kan stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige . Retten til å stille spørsmål er ment å være subsidiær i forhold til aktors utspørring, og det er først etter at aktor og forsvarer har stilt sine spørsmål, at bistandsadvokaten eventuelt kan stille supplerende spørsmål. Det er også grunn til å understreke at de mange fornærmede som fremmer erstatningskrav allerede i dag har rett til å stille spørsmål til belysning blant annet av ansvarsgrunnlaget og tapets størrelse, som jo vil ha nær tilknytning til skyld- og straffespørsmålet.

Det er likevel grunn til å tro at bistandsadvokatene gjennomgående vil bli mer aktive under hovedforhandlingen enn før, både som følge av nye rettigheter og fordi en ny forståelse av fornærmedes interesser vil utvide bistandsadvokatens oppdrag. Dette kan nok medføre at hovedforhandlingene i noen tilfeller vil ta noe lengre tid. Utvalget tror likevel ikke at tidsbruken vil øke vesentlig. Under utvalgets besøk i Sverige fikk utvalget inntrykk av at domstolene, påtalemyndigheten og advokatene var enige om at det sjelden oppstår forsinkelser på grunn av fornærmede, jf. punkt 4.2.2.4 Også i Finland synes oppfatningen blant aktørene å være at utøvelse av slike rettigheter gjennomgående er lite problematiske, jf. punkt 4.3.2.4. Under enhver omstendighet er utvalget overbevist om at fordelene klart overstiger ulempene, jf. nærmere drøftelsen under punkt 9.8.6.4.

Vurderingene ovenfor gjelder også langt på vei for utvalgets forslag om rett for fornærmede med særlig rettigheter til å uttale seg etter forklaring fra tiltalte og vitner og etter opplesning av skriftlig bevis, jf. utkast til nytt annet og tredje punktum i straffeprosessloven § 303. Det tilføyes at tiltalte i praksis meget sjelden benytter seg av retten til å uttale seg fortløpende under bevisførselen. Det samme vil trolig gjelde for fornærmede. Utvalget antar at heller ikke retten til sluttreplikk , jf. utkast til endring av § 304 første ledd tredje punktum vil bli brukt ofte.

Utvalgets forslag om at fornærmede og etterlatte med særlige rettigheter skal gis rett til å gi en sammenhengende forklaring om konsekvensene av lovbruddet, jf. utkast til ny 289 siste ledd kan kanskje øke tidsbruken i retten noe selv om slike forklaringer gis i atskillig utstrekning også i dag.

Utvalget foreslår at fornærmede med særlige rettigheter og en utvidet krets av etterlatte skal få rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen , jf. utkast til ny § 93 g i straffeprosessloven sammenholdt med utvalgets forslag til endringer i lov av 21. juli 1916 nr. 2. Det er delte syn på hvilken krets av etterlatte som bør gis rett til slik godtgjørelse. Flertallet foreslår at godtgjørelse bør gis til avdødes ektefelle eller samboer, foreldre, myndige barn, søsken og eventuelle steforeldre. Mindretallet mener retten til godtgjørelse bør gis til bare én av gruppene i prioritert rekkefølge. Flertallets forslag er klart mer ressurskrevende enn mindretallets.

14.3.7 Utvidelse av bistandsadvokat- ordningen

14.3.7.1 Utvidelse til flere sakstyper

Etter utvalgets utkast til omformulert § 107 a utvides fornærmedes rett til advokat. Utvidelsene gjelder saker om:

  • overtredelse av straffeloven § 200 annet ledd (seksuell handling med barn under 16 år).

  • familievold etter den nye bestemmelsen i straffe­loven § 219

  • menneskehandel mv. etter straffeloven § 224 2

  • kjønnslemlestelse etter lov 15. desember 1995 nr. 74.

Utvalget kan ikke utelukke at disse utvidelsene vil få betydning i et visst antall saker, særlig etter hvert som bestemmelsene i straffeloven §§ 219 og 224 blir mer innarbeidet.

I tillegg foreslås opphevet kravet om at det skal anses å være behov for advokat i saker der det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred. Det er vanskelig å si hvilken betydning dette forslaget vil få. Utvalget antar imidlertid at det nokså ofte etter dagens praksis anses å være behov for advokat og at de økonomiske konsekvensene av forslaget derfor er begrensede.

Utvalget foreslår å innføre en skjønnsmessig bestemmelse som gir retten mulighet for å oppnevne bistandsadvokat for etterlatte når særlige forhold tilsier at det er behov for advokat. Utvalget antar at denne regelen kan få praktisk betydning, men antallet saker vil være begrenset.

Utvalget foreslår også at bistandsadvokat bør oppnevnes i saker der grunnlaget for ønske om besøksforbud er en mulig overtredelse av § 219. I slike tilfeller bør det etter utvalgets oppfatning også oppnevnes forsvarer, jf. utkast til straffe­prosessloven § 100 b første ledd nytt annet punktum. Dette vil gjelde få saker.

Utvalget nevner av hensyn til den samlede oversikt over økte advokatutgifter at det også foreslår at siktede alltid skal ha forsvarer når fornærmede fremmer krav etter § 428, jf. utkast til § 99 nytt annet ledd.

Samlet sett antar utvalget at dets forslag vil medføre at det oppnevnes bistandsadvokat i en del flere saker enn i dag. Det er imidlertid svært vans­kelig å konkretisere de utgiftene dette vil medføre.

Utvalget foreslår innført en ordning med faste bistandsadvokater, jf. utkast til 107 f. Dette med­fører i seg selv ikke utgifter av betydning.

14.3.7.2 Utvidelse av bistandsadvokatens oppgaver

Utvalget foreslår en ganske betydelig utvidelse av bistandsadvokatens oppgaver. Dette er nærmere beskrevet for hvert enkelt trinn av saksbehandlingen under punkt 11.2.

Det står sentralt i utvalgets forslag å øke bistandsadvokatens ansvar og oppgaver. Innholdet i bistandsadvokatrollen vil for det første endres som følge de økte rettighetene utvalget foreslår. Men vel så viktig er det at en endret forståelse av hvilke legitime interesser fornærmede har, jf. nærmere kapittel 8, også medfører økte oppgaver for bistandsadvokaten som jo har som oppgave å ivareta fornærmedes interesser, jf. straffeprosess­loven § 107 c første ledd. Samlet sett bør dette medføre at bistandsadvokatene bruker vesentlig mer tid enn i dag på den enkelte sak. Dette må selvsagt gi seg utslag i advokatenes godtgjørelse. Utvalget har ikke grunnlag for å gjøre noen beregning av dette, men understreker at en vesentlig forutsetning for utvalgets forslag faller bort om ikke bistandsadvokatene gis en godtgjørelse som står i forhold til de utvidede plikter de pålegges.

14.3.8 Utvidelse av fri rettshjelp

Utvalget foreslår at det gjeninnføres en særlig ordning etter rettshjelpsloven som gir de fornærmede krav på fritt rettsråd uten behovsprøvning og uten egenandel til bistand til å vurdere anmeldelse i saker som omfattes av bistandsadvokatordningen, men der det ikke blir inngitt anmeldelse, jf. nærmere under punkt 11.2.2. Dette vil kunne få et visst omfang, antagelig først og fremst i voldtektssaker.

14.3.9 Endringer i reglene om borgerlige rettskrav

Etter utkastet til § 427 annet ledd blir det bistandsadvokatens oppgave å fremme erstatningskrav etter § 428. Dette innebærer at påtalemyndigheten fritas fra denne oppgaven i saker hvor det er oppnevnt bistandsadvokat. For påtalemyndigheten vil dette medføre en viss besparelse. Siden bistandsadvokatene etter dagens regler forbereder kravene også om påtalemyndigheten formelt fremmer det, burde ikke denne regelendringen i seg selv medføre økte utgifter til salær til bistandsadvokatene.

Utvalget legger opp til bedre forberedelse av de borgerlige rettskravene, både for tingrett og i ankeinstansen. Dette vil medføre en del arbeid for alle involverte. Ikke minst forslagene om bedre avklaring av kravene i saksforberedelsen for lagmannsrett vil medføre en del ekstra arbeid. Det er ikke mulig for utvalget å gi noe anslag over kostnadene ved dette.

14.3.10 Særlig om gjenopptakelsessaker

Utvalget foreslår at utvidede rettigheter for fornærmede i gjenopptakelsessaker, jf. utkast til nytt femte ledd i straffprosessloven § 397, nytt annet ledd i § 398 og ny § 400 a. Utvalget antar forslagene vil medføre noe økt tidsbruk for gjenopptakelseskommisjonen i enkelte saker, og dermed noe økte kostnader.

Fotnoter

1.

Tallene er hentet fra «PAL for Strasak» for 2005.

2.

Etter rettshjelploven § 11 første ledd nr. 6 har «den som har vært utsatt for mishandling fra nærstående, i forbindelse med straffesak mot gjerningspersonen» krav på fritt rettsråd uten behovsprøving.

Til forsiden