NOU 2006: 10

Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter

Til innholdsfortegnelse

1 Utvalgets oppnevning, sammensetning, mandat og ­arbeidsmåte

1.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 2. juli 2004 for å utrede styrking av fornærmedes og pårørendes straffeprosessuelle stilling. Utvalget fikk følgende sammensetning:

  • Lagdommer Regine Ramm Bjerke, Oslo, leder

  • Førstestatsadvokat Knut H. Kallerud, Oslo

  • Advokat Harald Stabell, Oslo

  • Advokat Anne Kristine Bohinen, Oslo

  • Daglig leder i Stine Sofies Stiftelse Ada Sofie Austegard, Grimstad

  • Tingrettsdommer Ingrid Stigum, Trondheim

  • Politioverbetjent Kjell Vignes, Stavanger

Utvalgets sekretær har vært førstekonsulent Aina Mee Ertzeid, Justisdepartementet.

Lagdommer Regine Ramm Bjerke ledet utvalget fra dets oppnevning 2. juli 2004 frem til desember 2005 da hun måtte trekke seg fra utvalget på grunn av sykdom i hennes nærmeste familie. Fø­rstestatsadvokat Knut H. Kallerud overtok som leder fra 22. desember 2005.

1.2 Utvalgets mandat

Utvalget ble ved kongelig resolusjon 2. juli 2004 gitt følgende mandat:

  1. «1. februar 2002 leverte dr. juris. Anne R­obberstad utredningen Kontradiksjon og verdighet (Rapport 2002), som hun skrev på oppdrag fra Justisdepartementet. Utredningen gir en komparativ fremstilling av den fornærmedes straffeprosessuelle stilling i de nordiske landene. Robberstad foreslår at den fornærmede skal være part i saken om vedkommende ønsker det. Rapporten ble 7. juni 2002 sendt på høring. Høringsuttalelsene viste at det var svært sprikende oppfatninger om de prinsipielle spørsmålene Robberstad tok opp i rapporten.

    Justisdepartementet arrangerte med støtte fra Nordisk Ministerråd 5. november 2002 et nordisk seminar om den fornærmedes straffeprosessuelle stilling. Seminaret gav aktørene i straffesakskjedene i Norden muligheten til å utveksle erfaringer om emnet.

  2. Utvalget skal utrede hvordan den fornærmedes straffeprosessuelle stilling kan styrkes, og foreslå lovendringer med sikte på en slik styrking. Utvalget skal i sitt arbeid legge vekt på Rapport 2002: Kontradiksjon og verdighet og på høringsuttalelsene til rapporten. Utvalget skal også se hen til de forslagene som er fremmet i NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold. Utvalgets lovforslag skal utformes i tråd med anbefalingene i Justisdepartementets hefte Lovteknikk og lovforberedelse, 2000.

    Utvalget skal drøfte om fornærmede generelt bør gis partsstilling i straffeprosessen. I den forbindelse bør utvalget vurdere om det skal være en forutsetning for partsstilling i forhold til straffekravet at fornærmede fremmer erstatningskrav. Utvalget skal utrede om i stedet enkelte grupper av fornærmede, for eksempel ofre for seksual- og voldslovbrudd, skal gis en slik partsstilling. I drøftelsene bør det inngå en vurdering av hvilke konsekvenser en slik omlegging av straffeprosessen antas å ha for de impliserte i straffesaken. Utvalget skal også vurdere i hvilken grad de fornærmede har behov for partsrettigheter og om slike rettigheter vil være til gagn for fornærmede.

    Dersom utvalget ikke foreslår at de fornærmede – generelt eller nærmere angitte grupper av dem – skal gis full partsstilling, skal det utredes hvordan fornærmedes prosessuelle stilling kan styrkes innenfor dagens ordning. Utvalget skal gå gjennom hver enkelt prosessuell rettighet for å avklare om de fornærmede bør gis denne rettigheten.

    Utvalget skal også vurdere på hvilke stadier i saken fornærmede bør gis partsstilling, eventuelt enkeltstående prosessuelle rettigheter.

  3. Utvalget skal vurdere om pårørende til fornærmede i straffesaker bør få de samme eller noen av de prosessuelle rettighetene som utvalget foreslår for fornærmede selv. Utvalget bes drøfte om rettighetene skal gjelde for pårørende generelt, eller for enkelte grupper av pårørende. Gruppen kan for eksempel avgrenses til saker der fornærmede har vært utsatt for nærmere angitte lovbrudd og/eller til enkelte pårørende, for eksempel foreldre eller ektefeller/samboere. Utvalget bes se hen til den avgrensningen som er gjort i lovvedtaket som følger opp forslagene i Ot.prp. nr. 45 (2003-2004), jf. Innst. O. nr. 91 (2003-2004).

    Som for fornærmede, skal det vurderes på hvilke stadier rettighetene bør inntre.

  4. Utvalget skal gå gjennom bistandsadvokatordningen (jf. straffeprosessloven kap. 9 a. Fornærmedes rett til advokat). Utvalget bes vurdere om adgangen til å få oppnevnt slik advokat skal utvides, for eksempel slik at fornærmede i saker om familievold (straffeloven § 228 fjerde ledd bokstav b til d) og menneskehandel (straffeloven § 224) får en ubetinget rett til bistandsadvokat.

    Ikke alle land har samme ordninger for advokatbistand som Norge. Utvalget bes vurdere om den norske bistandsadvokatordningen også bør omfatte enkelte saker der norske borgere blir utsatt for grove lovbrudd i utlandet, jf. Innst. S. nr. 189 (2003-2004) side 3, komiteens tilråding del II.

    Utvalget skal for øvrig vurdere om reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a kan klargjøres, jf. for eksempel uttalelsen i Innst. S. nr. 189 (2003-2004) side 2 om rett til bistandsadvokat i saker om tvangsekteskap.

    Utvalget skal videre vurdere om advokatens rettigheter og plikter bør endres eller klargjøres. Utvalget skal utrede forholdet mellom reglene om bistandsadvokatordningen og reglene om behandlingen av borgerlige rettskrav som fremmes i straffesaken, og bes vurdere om det er behov for at reglene avklares og/eller harmoniseres.

  5. Utvalget skal påse at lovforslagene ligger innenfor rammen av Norges folkerettslige forpliktelser. Utvalget bør også se hen til hvordan lovgivningen på dette feltet er utformet i de andre nordiske landene, jf. Rapport 2002: Kontradiksjon og verdighet. Utvalget bes kartlegge nærmere hvordan reglene i Finland og Sverige fungerer i praksis. Utvalget skal også kartlegge hvordan det arbeides med spørsmålet om fornærmedes straffeprosessuelle stilling i sentrale internasjonale organisasjoner, herunder EU.

  6. Utvalgets forslag bør ivareta hensynet til et oversiktlig og enkelt regelverk, slik at det ikke etableres en rekke ulike regelsett for ulike grupper fornærmede.

    Utvalget skal utrede de økonomiske, administrative og andre vesentlige konsekvenser som forslagene kan medføre. Økonomiske og administrative konsekvenser må vurderes opp mot forventet effekt av hvert enkelt tiltak. Utvalget skal avgi minst ett forslag som baseres på uendret ressursbruk.»

Justisdepartementet har i senere brev bedt utvalget vurdere noen nærmere angitte problemstillinger som har blitt ansett for å ligge innenfor mandatet. 1 Problemstillingene er nærmere kommentert der de tematisk hører hjemme i utredningen.

Utvalget søkte 25. november 2005 om fristutsettelse på grunnlag av sykemelding fra utvalgets daværende leder. I brev 9. desember 2005 ble utvalget gitt ny frist 13. mars 2006. Utvalget orienterte i brev 26. januar 2006 om behov for ytterligere fristutsettelse på bakgrunn av lederskiftet.

1.3 Enkelte bemerkninger til mandatet

1.3.1 Begrepsbruk – pårørende, etterlatte og ofre

I mandatet er utvalget bedt om å vurdere «om på­rørende til fornærmede i straffesaker bør få de samme eller noen av de prosessuelle rettighetene som utvalget foreslår for fornærmede selv». Utvalget skal vurdere om pårørende generelt eller enkelte grupper av pårørende skal gis de samme eller noen av rettighetene som utvalget foreslår for fornærmede selv. I avgrensningen av personkretsen er utvalget bedt om å se hen til avgrensningen som ble gjort i lov 2. juli 2004 nr. 61.

Utvalget mener at pårørende bare bør gis straffe­prosessuelle rettigheter i tilfeller der fornærmede er død, jf. nærmere under pkt 8.7.2. Utvalget forstår også mandatet slik at det først og fremst sikter til pårørende i tilfeller der fornærmede selv er død. Utvalget bruker derfor begrepet etterlatte fremfor pårørende. Slik utvalget bruker begrepet etterlatte, forutsetter det også at fornærmede er død som følge av en straffbar handling.

Der utvalget bruker uttrykket ofre for straffbare handlinger, omfatter dette også etterlatte så fremt ikke annet fremgår av sammenhengen.

Det har fra enkelte hold vært reist kritikk mot bruken av begrepet «offer». Det har vært hevdet at en slik språkbruk umyndiggjør eller reduserer personene som rammes eller bidrar til å holde dem fast i en offerrolle. Utvalgets bruk av begrepet er ment som en nøytral betegnelse på den som har vært utsatt for et lovbrudd.

1.3.2 Megling

Utvalget har drøftet hvorvidt megling og såkalt restorative justice (gjenopprettende justis eller forsoningsjustis) ligger innenfor mandatet og konkludert med at det ligger utenfor mandatet å vurdere reformer på disse områdene. Utvalget har heller ikke særskilt kompetanse på dette området

Utvalget finner likevel grunn til å understreke at det er viktig at fornærmedes interesser ivaretas ved megling og restorative justice. Hensynet til fornærmede kan også begrunne begrensninger i bruken av slike ordninger. Det er viktig at fornærmede ikke utsettes for press i forbindelse med megling eller alternative konfliktløsningsmodeller.

1.3.3 Arbeidsgruppe som vurderte praktiske, ikke rettslige tiltak for å bedre ofrenes møte med rettsapparatet

Samtidig med oppnevning av utvalget ble det oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle vurdere praktiske, ikke rettslige, aspekter ved fornærmedes og pårørendes møte med aktørene i straffesaks­kjeden. Selv om oppgavefordelingen mellom utvalget og arbeidsgruppens i hovedtrekk er klar – utvalget skal arbeide med regelendringer og arbeidsgruppen med praktiske tiltak – er det også visse tematiske overlappinger. Som det vil fremgå i det følgende har det vært naturlig for utvalget å berøre også enkelte praktiske forhold. Utvalget har hatt et møte med arbeidsgruppens leder og noe kontakt med arbeidsgruppen på annen måte.

Arbeidsgruppen leverte sin rapport høsten 2005. Innholdet i rapporten og forslagene til praktiske tiltak gjennomgås i kapittel 6. For enkel­hetens skyld er arbeidsgruppen i det følgende omtalt som «Justisdepartementets arbeidsgruppe».

1.4 Utvalgets arbeid

Utvalget har hatt til sammen 15 møter, hvorav 6 var todagersmøter og resten var halvdags- og heldagsmøter. Alle møtene har vært holdt i Oslo.

Utvalget har lagt stor vekt på å kartlegge hvilke behov fornærmede og etterlatte har i møte med strafferettsapparatet. Utvalget har derfor invitert fornærmede og etterlatte til flere møter og lyttet til deres opplevelser og oppfatninger. Utvalget har også mottatt skriftlig erfaringsmateriale fra noen etterlatte. I tillegg har utvalget snakket med en rekke personer med særskilt faglig kompetanse eller erfaring knyttet til arbeid med ofre i straffe­saker.

Utvalgets medlemmer Austegard og Kallerud (på dette tidspunktet ikke utvalgsleder) samt utvalgets sekretær deltok også på et høringsmøte 18. oktober 2004 som ble arrangert av Justisdepartementets arbeidsgruppe. Deltakerne på møtet var organisasjoner og enkeltpersoner som arbeider innenfor feltet eller som har personlig erfaring som enten fornærmet eller etterlatt i en straffesak. Målsetningen med møtet var å innhente synspunkter og erfaringer som kunne legges til grunn i det videre arbeidet med å bedre situasjonen for ofre og etterlatte i straffeprosessen.

Som pålagt i mandatet har utvalget vært på studietur til Sverige og Finland for å få et inntrykk av hvordan reglene om fornærmedes partsstilling, fungerer i praksis. Det var viktig at alle i utvalget fikk anledning til å stille spørsmål og til å snakke med «sine» kollegaer. Det var derfor nødvendig og ønskelig at hele utvalget deltok på begge studiebesøkene.

I forbindelse med Det 37. nordiske juristmøte på Island i august 2005, avla også flere av utvalgets medlemmer og sekretæren et besøk på «Barnahus».

Utvalget har mottatt enkelte endringsforslag som høringsinstans, men har ikke funnet det naturlig å uttale seg om disse forslagene. Flere av utvalgsmedlemmene har direkte eller indirekte avgitt høringsuttalelse i forbindelse med sin vanlige arbeidstilknytning.

Fotnoter

1.

Brev 6. januar 2006 med oversendelse av henvendelse fra Stine Sofies stiftelse om endringer i straffeprosessloven §§ 122 og 127, brev 20. juli 2005 med henvendelse fra Støttesenter for fornærmede i straffesaker og Trondheim tingrett, samt brev fra departementet 13. oktober 2004 med blant annet henvisning til problemstilling reist i Innst. O. nr. 91 (2003-2004) side 5.

Til toppen
Til dokumentets forside