9 Forordning (EF) nr. 1781/2006

9.1 Gjennomføring av forordning (EF) nr. 1781/2006

Etter hvitvaskingsloven § 18 nr. 3 er departementet gitt myndighet til å fastsette i forskrift «regler om hvilke opplysninger om avsender som skal følge en transaksjon i betalingskjeden». I Ot.prp. nr. 72 (2002 – 2003) punkt 10.3 fremgår det at bestemmelsen ble foreslått for å kunne gi en nødvendig hjemmel til å gi forskriftsbestemmelser til gjennomføring av FATFs spesialanbefaling VII (SR VII). Det er ikke fastsatt forskrift for gjennomføring.

SR VII slår fast at virksomheter som driver betalingsformidling, skal sikre at opplysninger som er egnet til å identifisere avsenderen, følger betalingen. I anbefalingen er det nevnt at informasjon om avsenders navn, adresse og kontonummer bør følge overføringen. Et sentralt formål med anbefalingen er å motvirke at terrorister og andre kriminelle kan benytte det finansielle system til å overføre midler.

EU vedtok 15. november 2006 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1781/2006 om opplysninger om betaleren som skal følge med pengeoverføringer, som bygger på SR VII. Forordningen ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 87/2007. Beslutningen ble tatt med forbehold om Stortingets samtykke. Dersom Stortinget gir samtykke til beslutningen, vil Norge være forpliktet til å fastsette bestemmelser til gjennomføring av forordningen.

Forordninger som er innlemmet i EØS-avtalen skal gjennomføres ved at forordningen som sådan gjøres til en del av norsk rett, jf. EØS-avtalen artikkel 7. Norske myndigheter vil følgelig ikke stå fritt med hensyn til form og midler for gjennomføring av forordning (EF) nr. 1781/2006.

Utvalget foreslår at forordningen gjennomføres ved henvisning i ny hvitvaskingsforskrift, jf. forslag til forskrift § 16. Forslaget fastslår at forordningen gjelder som forskrift med de tilpasninger som følger av EØS-avtalen.

For gjennomføring av forordningen som nevnt ovenfor, er det etter utvalgets vurdering nødvendig å foreta visse justeringer i forhold til forskriftshjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 3. Forordningen inneholder ikke bare bestemmelser om hvilke opplysninger som skal følge en transaksjon, men pålegger også betalingsformidlere visse opplysnings- og kontrollplikter. Utvalget anser at gjeldende forskriftshjemmel ikke er utformet tilstrekkelig vidt til å omfatte disse forpliktelsene. Utvalget foreslår på denne bakgrunn at hjemmelen i hvitvaskingsloven § 18 nr. 3 utvides til også å omfatte «regler om betalingsformidleres opplysnings- og kontrollplikter i forbindelse med slike transaksjoner», jf. lovforslaget § 31.

9.2 Nærmere om innholdet i forordning (EF) nr. 1781/2006

Forordningen gjelder betalinger som sendes eller mottas av en betalingsformidler som er etablert i EØS, jf. forordingen artikkel 3. Forordningen gjelder ikke ved overføringer hvor det benyttes kreditt- eller debetkort, forutsatt at mottakeren har en avtale med en betalingsformidler og transaksjonen er vedlagt unik identifikasjon som gjør det mulig å spore transaksjonen tilbake til betaleren. Videre er det fastsatt nærmere unntaksregler for blant annet overføring ved hjelp av e-penger, mobiltelefon eller annet it-utstyr, uttak av kontanter fra egen konto samt overføring av penger til offentlige myndigheter for betaling av skatter, bøter eller andre avgifter innenfor en EØS-stat.

Etter forordningen artikkel 2 (5) er «betalingsformidler» en fysisk eller juridisk person hvis virksomhet omfatter overføring av penger. Utvalget legger til grunn at forretningsbanker, sparebanker og foretak med tillatelse til å drive betalingsformidling med utlandet etter finansvl. kapittel 4a (valutavirksomhet) vil omfattes av forordningen.

Etter forordningen skal informasjon om betaler (avsender) følge betalingstransaksjoner formidlet av betalingsformidlere etablert i EØS-området. Normalt skjer betalingsformidling gjennom minst to separate formidlere – en som representerer betaleren og en som representerer mottakeren. Informasjonens innhold beror på om en eller begge av disse holder til i EØS-området.

Forordningen pålegger betalerens formidler opplysningsplikter. Dersom bare en av

betalingsformidlerne er etablert i EØS-området, skal transaksjonen vedlegges fullstendig informasjon om betaleren. Med slik informasjon menes opplysninger om betalerens navn, adresse og kontonummer. Adressen kan erstattes med fødselsdag- og sted, personnummer eller kundeidentifikasjonsnummer. Før transaksjonen gjennomføres, skal formidleren kontrollere at opplysningene stemmer på bakgrunn av informasjon hentet til veie fra en troverdig og uavhengig kilde. Når det gjelder transaksjoner til mottakere utenfor EØS-området som ikke er på mer enn 1000 euro, kan imidlertid formidleren selv bestemme om og i hvilken grad en slik kontroll skal gjennomføres ut fra en vurdering av om transaksjonen innebærer noen reell fare for hvitvasking eller terrorfinansiering.

Hvis begge betalingsformidlerne holder til i EØS-området, er det tilstrekkelig å vedlegge betalerens kontonummer eller annen unik identifikasjon som gjør det mulig å spore transaksjonen tilbake til betaleren. Imidlertid kan mottakerens betalingsformidler kreve at det gis fullstendig informasjon også i disse tilfellene. Slik informasjon skal i så fall gis innen tre arbeidsdager etter at forespørselen ble mottatt.

Betalerens formidler plikter å oppbevare den ovennevnte informasjon i minst fem år etter at transaksjonen er gjennomført.

Mottakerens betalingsformidler er pålagt å ha effektive prosedyrer for å kunne kontrollere om det foreligger tilstrekkelig informasjon om betaleren. Dersom informasjonen mangler eller er ufullstendig, kan formidleren enten avvise transaksjonen eller be om fullstendig informasjon. I de sistnevnte tilfellene kan han velge om pengene skal utbetales umiddelbart eller om de skal holdes tilbake til informasjonen er mottatt. Dersom det gjentatte ganger ikke gis tilfredsstillende informasjon, skal formidleren enten avvise transaksjonen eller avbryte samarbeidsforholdet med formidlingsmotparten, samt melde fra om situasjonen til de relevante tilsynsmyndighetene.

Formidleren plikter å bevare opplysningene han har mottatt om betaleren i minst fem år.

I enkelte tilfeller står det en eller flere betalingsformidlere mellom betalerens og mottakerens formidlere. Disse plikter å videreføre informasjonen de mottar til den neste formidleren i betalingskjeden.