Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2012: 15

Politikk for likestilling

Til innholdsfortegnelse

Del 2
Perspektiver

4 Idégrunnlaget for likestilling

4.1 Likestillingspolitikkens prinsipielle utgangspunkt

4.1.1 Likestilling som rettferdighet

I mandatet blir utvalget bedt om å drøfte det prinsipielle utgangspunktet for norsk politikk for kjønnslikestilling, hvorfor det norske samfunnet trenger en likestillingspolitikk og målet for denne. Vi er i denne sammenhengen også bedt om å drøfte likestillingspolitiske dilemmaer og utfordringer, i et livsløps-, klasse-, og etnisitetsperspektiv.

Utvalget mener likestillingspolitikken bør ta utgangspunkt i prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår. Sentrale prinsipper for samfunnsorganisering bør kunne vinne rimelig oppslutning på tvers av politiske og etiske doktriner. Samfunnsdeltagelse på like vilkår kan være et slikt prinsipp.

Startpunktet er rettferdighetsbetraktninger: Likestilling er grunnleggende sett et spørsmål om rettferdighet. Å være likestilt er noe hver og en av oss har rett til, som en følge av den respekt hver og en av oss har krav på som personer. Et samfunn som ikke garanterer borgerne denne respekten og de rettighetene og det medborgerskapet som følger, er et urettferdig samfunn. Motsatt er et likestilt og rettferdig samfunn et samfunn der alle borgere deltar i samfunnet på like vilkår, og kjønn, klassebakgrunn, etnisitet, hvor man befinner seg i livsløpet og andre forhold som er utenfor den enkeltes kontroll ikke forringer vedkommendes levekår og livsmuligheter. Prinsippet krever at statens politikk tar som utgangspunkt at ethvert individ skal vises respekt og anerkjennes verdighet, og at mennesker behandles som mål i seg selv.

Samfunnsdeltagelse omfatter deltagelse i utdanning, arbeidsliv og politikk, men også i familieliv og sivilsamfunn, herunder tros- og livssynsbaserte aktiviteter. Like vilkår betyr fravær av vold og tvang, av diskriminering, marginalisering og utestegning, men også, mer positivt, like livssjanser, og lik anledning – i alle relasjoner – til å være jevnbyrdig. Den økonomiske fordelingen i samfunnet er viktig: prinsippet forutsetter en fordeling av materielle ressurser som garanterer alles uavhengighet og innflytelse, og ikke institusjonaliserer forsakelse og utnyttelse. Like viktig er verdigrunnlaget: deltagelse på like vilkår forutsetter mønstre for kulturell verdsetting som gir alle borgere like muligheter til å oppnå sosial respekt. En tredje forutsetning er demokratiske diskusjons- og beslutningsprosesser. Et rettferdig samfunn er et demokratisk samfunn der borgerne har reell innvirkning og medbestemmelse når viktige samfunnsmessige beslutninger tas og lov og politikk formuleres.

Kravet om samfunnsdeltagelse på like vilkår må også ses i et livsløpsperspektiv. De muligheter og begrensninger den enkelte står overfor på et gitt tidspunkt gjenspeiler ikke bare mulighetsvilkår der og da, men også rammebetingelser i form av institusjonelle begrensinger og muligheter, samt hendelser og avgjørelser i tidligere livsfaser, og på tvers av generasjoner.1 Vi møter alle mange av de samme utfordringene ettersom vi beveger oss gjennom livsløpet; vi må skaffe oss kunnskap og ferdigheter, et levebrød, ta vare på egen helse, gi og motta omsorg. Dette må likestillings- og levekårspolitikken ta høyde for. Samtidig er like vilkår ikke identisk med likt levde liv. Prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår privilegerer ikke én bestemt livsstil eller livsmåte – det står enhver fritt til å benytte seg av mulighetsrommet prinsippet tillater og garanterer. Prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår omfatter videre hver enkelt, med samme vekt, på tvers av det som måtte være av forskjeller og forskjellighet mellom personer og grupper. Likestillingarbeid må være flerdimensjonalt, motarbeide all diskriminering og urettferdighet uansett type og grunnlag, og se ulike typer av diskriminering, marginalisering og undertrykking i sammenheng.

Grunnleggende rettferdighetskrav av denne type, har blitt forsøkt nedfelt i nasjonal lovgivning om menneskerettigheter, men også i internasjonale menneskerettskonvensjoner. Likestillingspolitikk, også norsk likestillingspolitikk, har et menneskerettslig fundament. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter gir rett til en effektiv beskyttelse mot diskriminering. Konvensjonen lister kjønn, rase, hudfarge, religion og politisk syn som grunnlag med krav på beskyttelse, men også nasjonal og sosial opprinnelse. Den har en åpen formulering om «annen status» der også seksuell orientering innfortolkes (NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern, kapittel 12.9.1). Konvensjonen beskytter også etniske, religiøse og språklige minoriteter mot tvangsassimilering.2 I det menneskerettslige fundamentet for likestillingspolitikken inngår videre de rettighetene som vernes gjennom FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Viktige rettigheter etter denne konvensjonen er rett til arbeid, rettferdige og gode arbeidsvilkår, sosial sikkerhet, organisasjonsfrihet, rett til utdanning og til deltagelse i det som kalles «det kulturelle liv». FNs kvinnediskrimineringskonvensjon forplikter stater til å innlemme prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn gjennom forfatningsregler eller annen lovgivning, forby all diskriminering av kvinner, og selv avstå fra enhver handling eller praksis som diskriminerer kvinner.3 Konvensjonen har egne artikler om likeverd, om like politiske rettigheter, statsborgerrettigheter, om rett til organisasjonsdeltagelse og offentlige verv, om lik rett til utdannelse, arbeidsmarkedsrettigheter, rett til helse- og legehjelp, reproduktive rettigheter, rett til sosiale ytelser, rettslig handleevne, retten til fritt å velge ektefelle og like rettigheter i forhold til barn. Og den forplikter statene til tiltak mot prostitusjon og handel med kvinner.

Definisjonen av kvinnediskriminering er oppbygd på samme måte som definisjonen av diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, avstamning, nasjonal eller etnisk opprinnelse i FNs rasediskrimineringskonvensjon. Begge konvensjoner krever at stater avstår fra enhver «utelukkelse, eller innskrenkning» som enten har som formål, eller som virkning, å hindre «anerkjennelsen, utnyttelsen» eller «utøvelsen» av grunnleggende friheter og rettigheter. Statene har også en positivt formulert plikt til å gjennomføre tiltak som sikrer likeverdighet. Og den norske grunnloven har en generelt formulert bestemmelse som forplikter statens myndigheter til «å respektere og sikre menneskerettighetene» (§ 110 c).4

Både kvinnediskrimineringskonvensjonen og konvensjonene om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt barnekonvensjonen, er innarbeidet i norsk lov gjennom menneskerettsloven, som også fastslår at konvensjonene skal gis forrang dersom de viser seg å være i strid med bestemmelser i annen norsk lov.5 Bak det siste tiårets innarbeiding av internasjonale konvensjoner i menneskerettsloven står – i all hovedsak – et samlet storting.6

I den øvrige nasjonale lovgivningen er vernet mot kjønnsdiskriminering både eldre og mer omfattende enn vern mot diskriminering på andre enkeltgrunnlag. Likestillingsloven er mer enn 30 år gammel, mens forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn følger av diskrimineringsloven fra 2005. Vern mot diskriminering for transseksuelle er innfortolket i likestillingslovens vern mot kjønnsdiskriminering. Det er forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2008. Alle disse lovene gjelder i utgangspunktet på alle samfunnsområder. Politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering og alder har særskilt diskrimineringsvern i arbeidslivet.

I flere av disse lovene følges forbud mot diskriminering av en plikt til aktivt likestillingsarbeid. Lovgivningen har et dobbelt siktemål: forbud følges av positive plikter for både myndigheter og arbeidslivets parter. I likestillingsloven er plikten for offentlige myndigheter formulert slik: «Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder» (paragraf 1 a).

Den norske diskrimineringslovgivningen anerkjenner videre at personer kan bli diskriminert på mer enn ett grunnlag. Norsk rettspraksis etter diskrimineringslovene omfatter også avgjørelser om sammensatt diskriminering7. Med feste i formuleringer om «dobbel diskriminering» har lovgiver sett at kvinner med minoritetsbakgrunn kan være utsatt for særlige former for etnisk diskriminering som ikke rammer menn med minoritetsbakgrunn, og at minoritetsbagrunn gir en annen utsatthet for kjønnsdiskriminering enn den kvinner med etnisk majoritetsbakgrunn kan bli utatt for. Det konkrete eksempelet som forarbeider til diskrimineringslovgivningen gjerne viser til, er situasjoner der muslimske kvinner, uten saklig grunn, nektes å bruke det religiøse hodeplagget hijab på arbeidsplassen. Diskriminering på flere grunnlag kalles også flerdimensjonal diskriminering, og omtales eventuelt som en interseksjonell tilnærming til diskriminering.

Det viktige her er at lovgiver anerkjenner kompleksiteten i både diskrimineringsstrukturer og i enkeltmenneskers opplevelse av diskriminering. På samme måte kan vi si at den norske likestillingslovgivningen, samlet sett, anerkjenner at aktivt likestillingsarbeid må drives langs flere dimensjoner samtidig. Etter utvalgets vurdering gir anerkjennelse av flerdimensjonalt rettsvern og flerdimensjonale likestillingsplikter et godt utgangspunkt for offentlig arbeid for å fremme likestilling i Norge. Det er også dette utgangspunktet utvalget har lagt til grunn for anbefalingene om tiltak for å styrke det offentlige likestillingsarbeidet som utvalget har fremmet i NOU 2011: 18 Struktur for likestilling.

Betydningen av likestilling anerkjennes også på tvers av politiske partier. Utvalget har gjennomgått de politiske partienes handlingsprogrammer for perioden 2009-2013, ut fra et ønske om å kartlegge hvordan partiene som i dag er representert på Stortinget løfter fram likestillings- og diskrimineringsproblematikk på overordnet nivå. Det synes å være tverrpolitisk enighet om et mål om kjønnslikestilling i betydningen gode og like muligheter til samfunnsdeltagelse for alle uavhengig av kjønn. Hvordan et slikt allment mål nærmere fortolkes og konkretiseres, varierer mellom programmene. Gjennomgangen viser også at diskriminering ses som et samfunnsproblem utover det som kan knyttes til kjønn. Ikke alle partier viser til alle eksplisitt vernede grunnlag, men de fleste framhever etnisk bakgrunn, religiøs tilhørighet, funksjonsevne, alder og seksuell orientering, i tillegg til kjønn. Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og SV er i handlingsprogrammene også opptatt av det som kan kalles «dobbel diskriminering», og da særlig diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisk minoritetsbakgrunn.

4.1.2 Hva vil det si å tilnærme seg likestillingspolitikken prinsipielt?

I mandatet legges det til grunn at spørsmålet om hva som er det beste «prinsipielle utgangspunktet for norsk politikk for kjønnslikestilling» kan gjøres til gjenstand for diskusjon og rimelighetsbetraktninger. Dette har også vært utvalgets utgangspunkt. I diskusjonen av ulike prinsipielt orienterte argumenter og tilnærminger til kjønnslikestilling og likestillingspolitikk, vil utvalget trekke veksler på diskusjoner og tradisjoner innen ulike fag og felt. Litteraturen er omfattende, og hensikten med drøftingen er ikke å gi en heldekkende gjennomgang av tilnærminger og faglitteratur, men å presentere sentrale kjennetegn, styrker og svakheter ved retninger og synspunkter som etter utvalgets vurdering har særlig relevans for en prinsippdiskusjon av norsk politikk for kjønnslikestilling.

Mellommenneskelig handling reguleres av normer eller forventninger til hvordan vi bør handle. Prinsipper er generelle, særlig forpliktende handlingsnormer. Vi kan snakke om hvilke prinsipper som gjelder (deskriptivt) og hvilke prinsipper som bør gjelde (normativt). Utvalgets prinsippdiskusjon vil være dels beskrivende, men også normativ. Det siste er i tråd med mandatet som ber utvalget drøfte hvorfor det norske samfunnet trenger en likestillingspolitikk og de prinsipielle hensynene som må vektlegges i utformingen og implementeringen av denne.

Det vil ofte være uenighet om er-spørsmål, for eksempel om hvordan levekår og ulikhet i levekår best kan beskrives, om hva som forklarer variasjon i levekår og om effektene av politiske tiltak. Tilsvarende vil det ofte være vanskelig å enes i normative spørsmål eller bør-spørsmål. Prinsippdiskusjoner dreier seg om hvilke prinsipper som bør gjelde, men også om hvordan ulike prinsipper skal fortolkes og forstås, og om hvordan man best kan forholde seg når ulike prinsipper eller ulike normative hensyn et prinsipp er ment å ivareta kommer i konflikt, og må prioriteres eller vektes.

Spørsmålet er hvor mye det vil være mulig å enes om i diskusjoner av denne type. Moderne samfunn er fundamentalt verdipluralistiske, borgerne definerer og rangerer verdier ulikt og har ulike begreper om det gode liv. Hvor realistisk er det da å tilstrebe et felles prinsipielt utgangspunkt for likestillingspolitikk?

Utvalget har hatt som utgangspunkt at det er mulig å oppnå en viss konsensus om en del viktige prinsipielle hensyn. Utfordringen i denne sammenhengen vil på den ene siden være å finne en tilnærming som er så allmenn at den ikke på utilbørlig måte fremmer noen sosiale gruppers interesser og verdier fremfor andres 8 På den annen side kan tilnærmingen ikke være så allmenn at den ikke er retningsgivende. Hvis ethvert forholdningssett til likestilling kan rettferdiggjøres med henvisning til utvalgets prinsipielle avveininger, forsvinner poenget med disse avveiningene. Det kan videre ikke sluttes fra er til bør. Det faktum at det finnes tilhengere med livssyn og synspunkter som kan være vanskelig å forene med prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår eller det faktum at prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår vil være mer kontroversielt i noen grupper enn i andre, innebærer ikke uten videre at prinsippet bør oppgis.

Utvalget legger videre til grunn at uenigheter i prinsippdiskusjoner kan være mer eller mindre rimelige. Uenigheter om hvordan best opptre når ulike normative hensyn kommer i konflikt, eller om hvordan man avveier ulike normative hensyn som individuell frihet, like muligheter og demokrati innenfor rammen av prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår (se 4.3), er for eksempel mer rimelige enn uenigheter som bygger på at noen benekter betydningen av et eller flere av disse hensynene overhode.

Også forholdet mellom prinsipper og empirisk operasjonalisering av prinsipper og normative hensyn og avvik fra disse er sammensatt. I en utredning der samfunnsdeltagelse på like vilkår en utgangspunkt og ideal, vil det være viktig å finne frem til mer konkrete mål og indikatorer som gjør det mulig å bestemme når vilkårene for samfunnsdeltagelse er som de skal og når de ikke er det, og når man nærmer seg og når man fjerner seg fra situasjonen slik den bør være. En slik utforskning og klarlegging av mål og indikatorer må være forankret i empirisk forskning om levekår og likestilling på ulike samfunnsarenaer.

Et sentralt spørsmål i diskusjoner om likestilling og ulikheter i levekår mellom grupper, er hva ulikhetene skyldes. Et eksempel er diskusjonen om kvinners og menns ulike tilpasninger til utdanning og arbeidsliv skyldes biologiske disposisoner, institusjonelle, kulturelle og strukturelle føringer eller relativt autonome prioriteringer («frie valg»). Hvor mye ulike faktorer spiller inn og hvordan ulike faktorer spiller sammen, er et empirisk spørsmål, og her finnes forskningslitteratur innenfor ulike fag og felt. Utvalgets oppdrag er å se på hvordan organiseringen av sentrale samfunnsinstitusjoner og arenaer bidrar til å hemme eller fremme likestilling, samt å forslå politiske tiltak for et mer likestilt samfunn (jf. mandatet). Dette oppdraget har lagt føringer på fokus, perspektiver og utvalg av forskningslitteratur. Det har så langt utvalget er i stand til å vurdere ikke blitt rimeliggjort, eller fremmet av politiske aktører, at eksistensen av kjønnsspesifikke biologiske disposisjoner bør føre til noe fundamentalt skifte av spor for norsk likestillingspolitikk. En annen sak er at en del politiske tiltak knyttet til likestilling og utjevning av levekår vektlegger og må vektlegge biologiske faktorer. Et eksempel er politikken knyttet til svangerskap, fødsel og amming. Hva dette mer konkret skal bety, er det imidlertid ikke uten videre enighet om (jf. diskusjonen om omfanget av fedrekvoten). Kjønnsspesifikke biologiske disposisjoner kan også være en del av bildet når vi skal forklare ulike typiske tilpasninger og handlingsvalg hos kvinner og menn. Det må imidlertid igjen understrekes at bør ikke følger av er.9 Prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår, uavhengig av gruppetilhørighet, gjelder uansett hva som forklarer forskjeller og ulikheter mellom kjønn og andre grupper. Målet må være et likestilt samfunn der alle gis reelt like muligheter til å forfølge egne livsprosjekter, relativt uavhengig av i hvilken grad biologiske faktorer er (eller ikke er) involvert når vi utformer og lever disse prosjektene.

Det må imidlertid tas høyde for at utvalget ikke er representativt sammensatt. Det er i så måte liten grunn til å tro at det som måtte være av konflikter om verdispørsmål knyttet til likestilling og annet blant utvalgsmedlemmene på noen fullgod måte reflekterer mangfoldet av verdistandpunkter og tilnærminger til likestilling i befolkningen for øvrig. Utvalget forutsetter imidlertid at utredningen senere vil bli behandlet i politiske prosesser der hensynet til demokratisk representasjon står sentralt. I disse prosessene vil eventuelle urimelige skjevheter i utvalgets normative horisont kunne bli kritisert og korrigert.

4.2 Likestillingens filosofiske grunnlag

Prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår bygger på og tar opp i seg viktige innsikter fra ulike filosofiske og teoretiske tilnærminger. Utvalget har lagt vekt på hovedposisjoner som det er særlig viktig å få fram når vi diskuterer likestillingens prinsippielle utgangspunkter, og kritikk og debatt innenfor og mellom disse posisjonene. Målet er både å vise hvordan posisjoner i likestillingsdebatten relaterer seg til ulike filosofiske tradisjoner og teoriretninger, og hvordan posisjoner «snakker sammen» og utvikles gjennom refleksjon, kritikk og dialog.10

4.2.1 Utilitarisme: Individuelle preferanser og samfunnsnytte

En tilnærming innenfor politikkutforming er maksimering av subjektive preferanser eller nytte, nyttefilosofi eller utilitarisme, i tradisjonen etter Jeremy Bentham. Tanken er at hvert individ har bestemte rangerbare preferanser, for eksempel i spørsmål som er sentrale for likestillingspolitikken, som arbeidstid (ønsker kvinner å jobbe heltid eller deltid og hvor viktige er disse ønskene i forhold til andre ønsker?) og permisjon (ønsker fedre å ta ut sin øremerkede del av foreldrepermisjonen, eller ønsker de å ta ut mer eller mindre, og hvordan rangeres disse preferansene i forhold til andre preferanser?). Målet for politikken blir så å maksimere eller optimalisere preferanser eller individuell nytte: Politiske tiltak og løsninger er samfunnsnyttige om de er mest mulig i tråd med flest mulig borgeres preferanser og preferanserangering. Det innebærer at ikke alle alltid kan få det som de vil, fordi konsekvensene av å oppfylle noen individeres eller gruppers preferanser kan slå ut negativt på den samlede preferansemaksimeringen i samfunnet. For eksempel hvis for mange har som preferanse ikke å delta i lønnsarbeid eller å jobbe deltid, kan dette redusere verdiskapning og velferdsnivå i strid med flertallets preferanser.

Når likestillingspolitikken har en så sterk oppslutning som den har i Norge, henger det blant annet sammen med at velferdsstat, omsorgsordninger og høy sysselsetting kan forenes med og til og med fremme høy produktivitet. Dette er mål mange betrakter som viktige, relativt uavhengige av hvor engasjerte de er i likestillingsspørsmål. I tillegg kommer støtten til likestillingspolitikk som følger av manges preferanse for likestilling. Et flertall i Norge ønsker seg en politikk for likestilling fordi de mener likestilling er et riktig og rettferdig mål for samfunnsutviklingen.

Økonomen Gary Becker brakte for alvor familien inn i samfunnsøkonomisk tenkning. Politikken bør, ifølge Becker, sikte mot å oppfylle familiers og husholdpreferanser. Becker har blitt kritisert for å fokusere på familie- eller husholdspreferanser på bekostning av de enkelte familiemedlemmenes preferanser, som kan være ulike og kryssende. Ifølge kritikerne må utgangspunktet heller være individuelle preferanser, preferansene til den enkelte kvinne eller mann i familien, ikke minst i en likestillingssammenheng (se for eksempel Nussbaum 1999).

Dette er også utvalgets utgangspunkt. Når preferanser bestemmes og avveies mot hverandre må det primært være enkeltpersoners, ikke familiers eller husholds preferanser det er snakk om. Etter utvalgets vurdering kan maksimering av individuelle preferanser heller ikke være eneste mål for politikken. Et hovedproblem med en rent nytteorientert tilnærming til likestillingspolitikken, er at den åpner for at enkeltmenneskers og minoriteters friheter og rettigheter kan ofres hvis det øker den samlede nyttemaksimeringen i samfunnet. Betraktninger om preferanser og samfunnsnytte kan ikke ensidig begrunne likestillingspolitikk fordi dette kan komme til å krenke den retten vi alle har som individer til integritet og respekt. Et ytterligere problem er såkalte eksogent dannede preferanser, for eksempel adaptive preferanser: Tendensen til å tilpasse ønsker og preferanser til de muligheter man har for å få dem oppfylt. I tilfeller med adaptiv preferansedannelse kan uttrykte ønsker og valg reflektere like mye en inadekvat og urettferdig mulighetsstruktur som egentlige ønsker og valg.

4.2.2 Liberalisme: Frihet og rettferdighet

En tilnærming som anerkjenner individet visse ukrenkelige friheter og rettigheter uavhengig av samfunnsnytte, er liberalismen. Det er vanlig å skille mellom klassisk og moderne liberalisme. I Til forsvar av kvinnens rettigheter (1792) skriver Mary Wollstonecraft at kvinner og menn har samme moralske status og krav på de samme rettighetene. I Kvinneundertrykkelsen (1869) argumenterer John Stuart Mill for likebehandling av kjønnene.

Grunnleggeren av moderne liberalisme er John Rawls.11 Sentralt for Rawls er målet om et rettferdig samfunn, den moralske respekten for individet og forsvaret av individuelle sivile og politiske friheter og rettigheter uavhengig av evner, prestasjoner, kjønn, klasse, etnisitet og andre sosiale bakgrunnsvariabler. Slike friheter og rettigheter er primære og kan ikke settes til side for å fremme andre gode formål, som likhet og økonomisk omfordeling. Innenfor rammen av sivile og politiske rettigheter, mener Rawls at godefordelingen i samfunnet må være slik at alle sikres rimelig like muligheter til samfunnsdeltagelse. Kjønn, sosial bakgrunn, etnisitet, alder og lignende skal ikke påvirke den enkeltes muligheter verken positivt eller negativt. Det er viktig å merke seg at et slikt fokus på like muligheter er forenelig med positiv forskjellsbehandling av underrepresenterte eller underprivilegerte grupper så lenge forskjellsbehandlingen kan rettferdiggjøres med henvisning til målet om like muligheter. Liberal likhet i denne betydning innebærer ikke at alle alltid skal behandles likt uavhengig av utgangspunkt og mulighetsbetingelser.12 Kravet er også at all sosial og økonomisk ulikhet må kunne rettferdiggjøres overfor de verst stilte i samfunnet. En viss sosial og økonomisk ulikhet kan være til alles fordel hvis ulikheten tjener verdiskapning og velferd. Liberalismen krever også en livssynsnøytral stat. Borgere i moderne pluralistiske samfunn har ulike begreper om det gode liv, og er forskjellige med hensyn til livssyn og religion. Staten må tilstrebe upartiskhet og nøytralitet i møte med dette mangfoldet, og ikke urimelig tilgodese noen livssyn og ideologier over andre.

Etter utvalgets vurdering inneholder moderne liberalisme viktige, allmenne innsikter med relevans for all politikk, også likestillingspolitikk. Men liberalismen i sine mer etablerte varianter har også blitt nyansert og kritisert, og det er viktig at man i utformingen av likestillingspolitikken tar høyde for vesentlige nyanseringer, kritikk og tillegg.

4.2.3 Likhet og demokrati

En kritikk av liberalismen og liberale tilnærminger til kjønnslikestilling og likestillingspolitikk har blitt formulert av sosialister og sosialdemokrater. Ideen om kjønnenes likestilling sto sentralt i den politiske tenkningen til sosialistiske pionerer som Clara Zetkin, Rosa Luxemburg, Aleksandra Kollontaj og Emma Goldman, men også i dag finnes tenkning om kjønn og likestilling som skriver seg inn i, viderefører og fornyer sosialistisk og sosialdemokratisk likestillingstenkning. Et viktig punkt er å knytte forklaringer på urettferdighet og ulikhet til materielle forhold, til teknologiske endringer og til måten arbeid og produksjonsliv er organisert på. Kjønn og likestilling må analyseres med utgangspunkt i klasser og andre sosiale og økonomiske kategorier. I tillegg til frihet og rettferdighet, er likhet og demokrati viktige verdier. Bekjempelse av fattigdom og nød, og ytringsfrihet, stemmerett og organisasjonsfrihet er ikke tilstrekkelig. Målet må være en mer omfattende omfordeling av økonomiske og sosiale goder og makt i samfunnet og en mer gjennomgripende demokratisering av samfunnet som gir alle mulighet til å delta i og påvirke sentrale samfunnsmessige beslutninger og politiske prosesser. Det må dessuten settes grenser for marked og varegjøring av menneskelige relasjoner på etisk grunnlag. Dette kommer for eksempel til uttrykk i spørsmål knyttet til pornografi og prostitusjon der en del sosialister og sosialdemokrater argumenterer for forbud mot sex-kjøp ut fra en motstand mot å gjøre seksualitet til en vare som kan kjøpes og selges på et marked.

Utvalget ser økonomisk omfordeling og demokrati som forutsetninger for samfunnsdeltagelse på like vilkår. Betydningen av økonomisk fordeling og sosial likhet understrekes innenfor sosialliberal tenkning, men har tradisjonelt blitt betont enda sterkere av sosialister og sosialdemokrater. Det står imidlertid strid om graden og arten av omfordeling og hva likhet nærmere bestemt skal bety (se kapittel 4.3).

Når det gjelder demokrati, har den liberale tradisjonen vektlagt det politiske demokratiet, mens den sosialistiske tradisjonen i sterkere grad har betont betydningen av demokrati i arbeidsliv og økonomi. Etter utvalgets vurdering vil og må demokrati bety ulike ting på ulike samfunnsarenaer. Gjennom prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår vektlegges viktigheten av å demokratisere ulike deler av samfunnet på måter som lar seg forene med respekt for grunnleggende rettigheter og ulike samfunnsinstitusjoners virkemåte. Utvalget legger videre til grunn at det må settes grenser for markedet og at dette er ukontroversielt. Menneskers moralske verdi kan ikke reduseres til dets markedsverdi. Grenser for markedet for å nå sentrale mål om omfordeling og demokrati, må trekkes innenfor rammen av respekt for grunnleggende rettigheter. Hva dette skal bety mer spesifikt, vil det typisk stå politisk strid om.

Betegnelsen sosialdemokrati kan knyttes til sosialistisk tradisjon og teori, men brukes vel så ofte som den sosiologiske betegnelsen på det velferdsstats- og likestillingsregime som vi kjenner ikke minst fra Skandinavia (Esping-Andersen 1990, Ellingsæter og Leira 2004). Det har blitt hevdet at dette regimet har et særlig «kvinnevennlig potensial» (Hernes 1987), og også mer generelt er i stand til å forene kryssende hensyn knyttet til produktivitet, demokrati og likhet på en hensiktsmessig og fordelaktig måte. Det er videre relativt bred politisk oppslutning om denne samfunnsmodellen på tvers av høyre-venstreaksen i politikken (Barth mfl. 2003). Utvalget legger dette til grunn og bygger i flere henseender videre på denne modellen. Det har på den annen side blitt reist kritikk av sider ved denne modellen langs ulike akser og fra ulike perspektiver (for kritikk fra et kjønnsperspektiv og av «likestillingens vikeplikt», se Skjeie og Teigen 2003), og også drøfting av litteratur og synspunkter som artikulerer mer kritiske synspunkter vil stå sentralt i diskusjonene utover i kapitlene.

4.2.4 Omsorg, kjønnsforskjell og kvinners verdier

En vanlig og viktig kritikk mot liberalismen, med høy relevans for kjønn og likestilling, er at den undervurderer følelsenes, omsorgens og oppdragelsens betydning. Rawls er opptatt av at borgerne av et rettferdig samfunn må utvikle det han kaller «en sans for rettferdighet». Men en sans for rettferdighet utvikles ikke av seg selv, den må læres. Barn må oppdras og utdannes så de som voksne evner å respektere andre. Om man i oppveksten lærer å betrakte for eksempel kvinner og bestemte etniske grupper som annenrangs vesener, er det vanskelig å få «sans» for kjønnslikestilling og rettferdighet. Å respektere andre forutsetter dessuten en evne til empati, til å se og føle med andre. Å erverve seg empatiske evner forutsetter igjen en viss egentrygghet og følelsesmessig modenhet, som igjen forutsetter at man selv har blitt tatt vare på, sett og elsket. Utviklingen av rettferdighetssans krever med andre ord at noen gjennom oppveksten har vist en kjærlighet og ytt en omsorg. Omsorgsoppgaver har tradisjonelt vært kvinners ansvar. Kvinners bidrag har imidlertid ofte blitt usynliggjort, noe som igjen henger sammen med nedvurderingen historisk av kvinner og av kvinners verdier, erfaringer og aktiviteter. Omsorg bærer i seg vesentlige moralske verdier, men innebærer også arbeid. Det dreier seg om omsorgsarbeid for barn og unge, men også for gamle og syke, og som er ulønnet, eller lavt lønnet, både i forhold til hvor verdifullt dette arbeidet er, men også i forhold til hvor byrdefullt mye omsorgsarbeid er, både fysisk og mentalt.

Behovet og betydningen av omsorg har skapt en egen retning innen feminisme som gjerne kalles omsorgsfeminisme. Retningen er trolig så gammel som feminismen selv, men en sentral referanse i nyere tid er In a Different Voice (1982) av Carol Gilligan. Omsorgsfeminismens mål er et samfunn der vi opptrer omsorgsfullt overfor hverandre etter mønster fra kvinnekulturen og det kvinnetypiske omsorgsarbeidet. Vel så viktig som hva vi selv eller andre måtte ha rett til eller krav på, er det å yte omsorg og å utvise empati og sensitivitet i møte med andres følelser og behov. Dette gjelder generelt, men ikke minst i møte med dem som er avhengige av oss, barn, gamle og syke. Omorgsfeministisk likestillingstenkning er videre opptatt av at kvinner ikke uten videre skal kreve det samme som menn, og dermed bli som dem. Ifølge slik tenkning, er kvinners og menns oppgaver og roller i samfunnet ikke nødvendigvis de samme. Kjønnskampen bør i stedet være en kamp for at samfunnet i større grad anerkjenner verdien av kvinners særlige erfaringer og bidrag, som mødre, som husmødre, i kultur- og organisasjonsliv. Kravene i denne sammenheng kan være økonomiske, for eksempel omsorgslønn, ekstra pensjonspoeng for ulønnet omsorgsarbeid og/eller økt lønn for de kvinnedominerte helse- og omsorgsprofesjonene.

Ideen om at kjønnene er forskjellige og at kvinner ikke uten videre bør kreve det samme som menn og bli som dem, finnes også innenfor mer konservative tilnærminger til politikk og samfunn. Til grunn for en slik mer konservativ tilnærming kan det ligge biologiske eller religiøst begrunnede oppfatninger om kjønnsforskjell. Antagelsen er gjerne også at endringer eller i hvert fall for raske endringer i forholdet mellom kjønn og i samfunnet generelt er uheldig.

Etter utvalgets vurdering er en rettferdig fordeling av omsorgsarbeid og en forståelse av følelsenes og omsorgenes helt sentrale verdi og betydning for dannelsen av borgere med rettferdighetssans, avgjørende om målet er å skape et samfunn der alle kan delta på like vilkår. Det er samtidig viktig ikke å enhetliggjøre og idealisere den kvinnelige omsorgskulturen. Graden av omsorgsorientering varierer, både hos kvinner og menn, og omsorgsgiver viser omsorg for, men har også makt over omsorgsmottager. Et fokus på omsorg og betingelser for omsorg kan heller ikke erstatte bestrebelsene etter et rettferdig samfunn, det er snarere snakk om noe som må komme i tillegg.

Kravet om at kvinner og menn også må ha mulighet til å velge mer eller mindre tradisjonelt, kommer fra konservativt politisk hold, men også fra retninger innen feminismen selv. Etter utvalgets vurdering vil den enkeltes frihet til å velge tradisjonelt såvel som utradisjonelt være adekvat beskyttet i et samfunn der alle er sikret gode og like deltagelsesmuligheter uavhengig av kjønn. En frihet til å velge i tråd med tradisjonelle kjønnsroller er bare reell om den enkelte også har en reell frihet til å velge på tvers av tradisjonelle kjønnsroller. Det er fremfor alt det siste som er utfordringen for likestillingspolitikken i dag. Det er på den annen side legitimt å reise spørsmålet om på hvilken måte og i hvilken grad likestillings-og velferdspolitikk displinerer særlige grupper av borgere bort fra mer kjønnstradisjonelle valg og løsninger på problematiske måter. Denne diskusjonen har blant annet blitt reist som en diskusjon om hvorvidt likestillingspolitikken fremmer «middelklassens verdier» og likestillingsidealer på bekostning av arbeiderklassens (se for eksempel Skilbrei 2004; Stefansen og Skogen 2009).

4.2.5 Patriarkat og nye kjønnsordener

Ideer om kjønnslikestilling ble formulert lenge før opplysningstiden, men ble for alvor satt på dagsorden av den borgerlige kvinnesaksbevegelsen og arbeiderkvinnebevegelsen mot slutten av 1700-tallet, i tiden rundt den amerikanske og franske revolusjon. Ut av denne første bølgen i feminismens historie, som den gjerne kalles, vokste den liberale og den sosialistiske tilnærmingen til kjønnslikestilling, men også omsorgsfeminismen. Med den andre bølgen i feminismens historie, på 1960- og 70-tallet og den nye kvinnebevegelsen, kom også en ny «bindestreks-»feminisme, nemlig den såkalte radikalfeminismen og slagordet «det personlige er politisk». Slagordet ble knyttet til en analyse av samfunnet som et kjønnsmaktsystem, et patriarkat. Brodden var rettet mot den sosialistiske tilnærmingen til kjønnslikestilling som forklarte kvinners undertrykking med utgangspunkt i en analyse av det kapitalistiske systemet, men også mot liberalisme og liberalfeminisme som unnlot å tematisere den kjønnsbaserte undertrykkingens systemkarakter, kapitalismen og patriarkatet. Patriarkatet virker i den offentlige sfære, men også i den private, i familien og ekteskapet, i intime følelsesmessige og seksuelle relasjoner. Derav fokuset på politikken i det personlige.

Sentrale bidragsytere til analyser av samfunnet ut fra begreper om patriarkat, kjønnsmakt og kvinners og mennes ulike interesser i senere tid, er Sylvia Walby og Catharine MacKinnon.13

Utvalget mener innsikter fra kjønnsmaktsanalyser om effektene av systematisert kjønnsmakt og interessebaserte kjønnskonflikter i samfunnet, og radikalfeminismens tematisering av urettferdighet og overgrep i familie og intimsfære er viktige. Det har samtidig blitt reist vesentlig kritikk mot radikalfeministiske patriarkatteorier fordi de i utilstrekkelig grad fanger inn ulikhetene og mangfoldet internt i kjønnskategoriene. Kvinner kan ha makt over andre kvinner og over menn, verken kvinners eller menns erfaringer fanges inn av begrepsparet undertrykket-undertrykkende, og når kvinner undertrykkes, utnyttes eller marginaliseres kan det skje på forskjellige måter, blant annet avhengig av kulturell bakgrunn og klassebakgrunn. På denne bakgrunn anvender moderne forskning om kjønnslikestilling gjerne andre begreper enn patriarkat, som «kjønnsorden» og «kjønnsregime», samtidig som forskningen (på tvers av begrepsbruk) har videreutviklet et fokus på kjønnsmessig ulikestilling i betydningen kjønnsstratifisering (ulikhet) som noe forskjellig fra den mer allmenne kjønnsdifferensieringen (forskjellighet).14

4.2.6 Menn og maskuliniteter

Kjønnsstratifisering eller kjønnsurettferdighet eksisterer ikke bare mellom kvinner og menn. Maskulinitetsforskning har stått sentralt når det gjelder å utvide bildet av kjønn og makt, og har nyansert forståelsen av menns posisjoner, interesser og roller, blant annet gjennom R.W.Connell’s15 teori om ulike maskuliniteter. Det er variasjon i menns makt og livssituasjon, menn opplever avmakt, og kjønnsurettferdighet kan også gå i menns disfavør.

Den norske og nordiske forskningen har bidratt til å videreutvikle forståelsen av menn og maskulinitet blant annet ved å belyse skam og «redsel for å falle», kroppsliggjøring av maskulinitet, menns bruk av fedrekvote og foreldrepermisjon, deltagelse i husarbeid og omsorg i hjemmet, og andre endringer i retning økt likestilling.16

Forskning om kjønn og kjønnslikestilling viser at menns interesser når det gjelder kjønnslikestilling varierer. Selv om menn tradisjonelt har hatt økonomiske interesser og maktinteresser i forhold til kvinner (også i Norge), har menn også hatt likestillingsinteresser. Hva som dominerer, endrer seg ut fra situasjonen, og blir sterkt påvirket av hvorvidt samfunnet legger til rette for likestillingsutvikling, eller ikke.

Det er lett å se for seg at kvinner og menn konkurrerer om de samme godene, et nullsumspill der det den ene part tjener, er det den andre vil tape. Forskningen viser at denne vinkelen er for snever. Arrangementet mellom kjønnene er mer eller mindre preget av rettferdighet og lik samfunnsdeltagelse – noe som igjen må ses i sammenheng med variasjon og endring i samfunnsstruktur, økonomisk organisering og politiske ordninger.

Både kjønnsforskning og maskulinitetsforskning har lagt vekt på forhold mellom menn for å forstå menns motstand mot kjønnslikestilling, samtidig som det er grunn til å legge vekt også på kvinners bidrag til å skape rangering og begunstiget maskulinitet mellom menn. Disse nye forskningsretningene peker på flere grunner til at «menn og likestilling» ikke tilsvarer «kvinner og likestilling» – selv om menn kan ha interesse av likestilling. En av dem handler om sosial klasse. Menns bevegelse i mer kjønnslikestilt retning innebærer et potensielt klassemessig nedrykk, og assosieres gjerne med en dårligere betalt jobb med mindre innflytelse. Likestilling for menn er ikke et klassemessig «oppovermobilt» prosjekt, slik det har vært for en stor del kvinner. Derfor er det ikke overraskende at den politiske organiseringen for kjønnslikestilling blant menn har vært betydelig svakere og mer splittet enn blant kvinner.17

4.2.7 Multikulturalisme, skeiv feminisme og interseksjonalitet

Såkalt postkolonialistisk tenkning og multikulturalistisk feminisme, for eksempel som vi finner den formulert av Iris Marion Young i Justice and the Politics of Difference (1990), utviklet seg utover på 1990-tallet. Multikulturalistene kritiserer liberalfeminisme og annen mer konvensjonell likestillingstenkning for å være for lite opptatt av kultur. Undertrykking av etniske minoritetskvinner skyldes ikke bare sosioøkonomiske forhold, men også at minoriteters kulturelle verdier og praksiser marginaliseres og undertrykkes av majoriteten. Tradisjonell likestillingstenkning hevdes videre å være for avvisende til politiske tiltak som kan fremme respekt for og anerkjennelse av kulturelle grupper. For eksempel er liberalfeminismen opptatt av individets friheter og rettigheter. Det finnes imidlertid også hierarkier mellom kulturelle grupper som bør bekjempes.

De spør videre om ikke frihetene og rettighetene liberalerne fremstiller som universelle, i realiteten er vestlige, og kritiserer generelt tendensen til å sette typisk vestlige standarder over andre kulturers standarder og ordninger for å være en ny variant av vestlig kulturimperalisme, og moralsk universalisme, forestillingen om at enkelte moralske ideer skulle gjelde overalt, globalt og universelt.

Utvalget vil understreke at prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår må omfatte alle, på tvers av kjønn, etnisitet, klasse og livsløp. Det er viktig å sikre medlemmer av kulturelle og etniske minoriteter sivile rettigheter, deltagelsesmuligheter og frihet fra kulturell og økonomisk diskriminering og undertrykking. Liberale ideer om individuelle rettigheter oppsto i Vesten, men har universell rekkevidde. Mennesker i og utenfor Europa og USA kjemper for frihet, likhet og rettferdighet med utgangspunkt i et mangfold av ideer fra vestlig så vel som ikke-vestlig tradisjon.

Selv om man legger til grunn at frihet, likhet og rettferdighet er universelle verdier, vil det likevel kunne være uenighet om hva likestillingsprosjektet mer konkret skal gå ut på og hva som er de viktigste likestillingspolitiske sakene. En viktig kritikk mot den vestlige feminismen er at denne har hatt en tendens til å gi den hvite, heteroseksuelle middelklassens erfaringer forrang. Forrangen virker slik at erfaringene til denne gruppen kvinner fremstår som allmenne og generelle, mens alle andre kvinners utfordringer og problemer blir forstått som særinteresser som ikke har relevans for den generelle likestillingskampen.

Minoritetskvinnebevegelsen i Norge har fremmet nettopp en slik kritikk. De hevder at innvandrerkvinner og minoritetskvinners likestillingsutfordringer, som for eksempel rasisme og etnisk diskriminering på arbeidsmarkedet, innvandringspolitiske reguleringer som gjør kvinner avhengige av ektefellen, eller tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er spørsmål som har sin plass på den generelle likestillingspolitiske agendaen (Halsaa et al. 2008).

Et interseksjonelt perspektiv kan også synliggjøre hvordan menn er utsatt for rasisme og etnisk diskriminering, og i mange henseender er underordnet den hvite, heteroseksuelle middelklassen, inklusive kvinner. Svart feminisme (særlig utviklet i USA og Storbritannia) har påpekt at et fokus på universelle kvinnelige erfaringer også underslår at etniske minoriteter i mange sammenhenger har felles interesser på tvers av kjønn. Et videre poeng, som også har dukket opp i den norske likestillingsdebatten i senere år, er at menn med minoritetsbakgrunn i mange sammenhenger anses å videreføre den uønskede og lite likestillingsvillige maskuliniteten som menn fra majoritetsbefolkningen har kjempet seg vekk fra. Et slikt stigma møter menn bl.a. på jobbmarkedet, på helsestasjonen og i diskusjoner om voldtekt.

En annen viktig kritikk av konvensjonelle tilnærminger til likestilling blir gjerne omtalt som skeiv feminisme. Denne har både røtter i homobevegelsen og i kvinnebevegelsen og kritiserer forutforståelsen om at alle er heteroseksuelle og at dette er den naturlige måten å leve på. Mest kjent er arbeidene til den amerikanske feministen Judith Butler. Skeiv feminisme har bidratt til å klargjøre at kjønnslikestilling ikke bare et spørsmål om likestilling mellom menn og kvinner som gruppe eller i parforhold, men også om likestilling mellom heteroseksuelle og ikke-heteroseksuelle liv og heteroseksuelle parforhold og likekjønnspar.

Et eksempel på en politisk kamp som kan sees i lys av det økte fokuset på den ikke-heteroseksuelle del av befolkningen er endringene i den norske ekteskapsloven som medførte at den juridiske definisjonen av ekteskap og forelderskap er gjort kjønnsnøytral, og tar høyde for andre familie-, samlivs- og forelderskapsformer enn dem som er basert på parforhold mellom en mann og en kvinne.

I dag har det som gjerne kalles interseksjonelle tilnærminger til likestilling et bredt faglig nedslagsfelt. Innenfor slike tilnærminger er man opptatt av hvordan ulike former for diskriminering og undertrykking basert på for eksempel rase/etnisitet, seksuell orientering, kjønn og klasse virker sammen og skaper særlige og alvorlige problemer for dem som rammes. Interseksjonalitet ble først begrepsatt av den amerikanske rettsviteren Kimberle Crenshaw (1989). Når det gjelder det rettslige vernet mot diskriminering, har interseksjonalitet hatt systemendrende kraft. Diskriminering er ikke en urett som begås på bare ett grunnlag – på grunnlag av «kjønn», eller «etnisitet», eller «religion» eller «alder», eller «seksuell orientering» eller «funksjonsevne ». Det er et krav til en rettferdig lov at den anerkjenner dette. Samfunnmessige diskrimineringsstrukturer er komplekse, og må forstås som det.

Etter utvalgets vurdering er dette viktige innsikter for utforming av likestillingspolitikk. Kritikken av hvit dominans og av heteronormativitet understreker hvordan maktforskjeller kan forsterkes gjennom de kategoriene som legges til grunn for politikkutvikling. Interseksjonalitet setter både kompeksitet og samspill på begrep, og understreker at likestillingsarbeid og likestillingspolitikk må være flerdimensjonal.

4.2.8 Samfunnsdeltagelse på like vilkår

Flere skikkelser innen tenkning om kjønnslikestilling og likestillingspolitikk kan knyttes til forsvaret av et prinsipp om samfunnsdeltagelse på like vilkår. Martha Nussbaum definerer seg selv som liberalfeminist, men har innbakt viktige innsikter også fra andre tilnærminger til likestilling i tenkningen sin.18 Hun har utviklet den såkalte kapabilitetstilnærmingen sammen med Amartya Sen, der prinsippet er å sikre alle grunnleggende menneskelige kapabiliteter, det vil si de friheter og goder som må til, i det omfang som må til, for å trygge den menneskelige funksjonsmåte. Nussbaum har i denne sammenhengen formulert en liste på ti grunnleggende menneskelige kapabiliteter som alle må garanteres i det omfanget som er nødvendig for å trygge hver og en av oss en «sant menneskelig», tilværelse, nemlig kapabilitet til liv (1), kroppslig helse (2), kroppslig integritet (3), sansning, fantasi og tenkning (4), følelser (5), praktisk fornuft (6), tilknytning (7), respekt for andre arter (8), lek (9) og materiell og politisk kontroll over ens omgivelser (10).19

Selve formuleringen av prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår er imidlertid hentet fra Nancy Fraser.20 Fraser regnes gjerne som reperesentant for en sosialdemokratisk likestillingstenkning, men hennes likestillingstenkning går også på tvers; hun har innbakt både sentrale liberale innsikter og vesentlige innsikter fra ulike andre tilnærminger til kjønnslikestilling og likestilllingspolitikk. Fraser definerer et rettferdig samfunn som et samfunn der alle deltar på like vilkår eller på likefot. Hva betyr det egentlig at alle skal delta på likefot? Fraser synes å ha i tankene en nokså allmenn idé om demokratisk likhet eller likhet i samfunnsmessig deltagelse. Målet er å gi alle reelle muligheter til reell deltagelse på alle sentrale samfunnsområder. Hun er i denne sammenheng særlig opptatt av betydningen av at borgerne ser seg selv som både forsørgere og omsorgsgivere. Det å forsørge er ikke menns eksklusive oppgave, like lite som kvinner har et større ansvar enn menn når det gjelder å yte omsorg.

Prinsippet om alles deltagelse på like vilkår utdypes videre gjennom presentasjonen av de betingelsene som må oppfylles om prinsippet skal realiseres. Skal alle delta i samfunnet på like vilkår kreves for det første omfordeling av goder som inntekt og eiendom. Fordelingen av materielle ressurser må være slik at alle sikres uavhengighet og uttrykksmuligheter. En organisering av samfunnet som bidrar til fattigdom, utbytting og betydelig økonomisk ulikhet, er urettferdig.

Rettferdighet krever for det andre det Fraser kaller kulturell anerkjennelse. Kravet er at mønstre for kulturell verdsetting uttrykker lik respekt for alle deltagere. Samfunnet må ikke baseres på normer som systematisk nedvurderer noen kategorier av mennesker og egenskaper som assosieres med dem. Ingen skal, skriver Fraser, påføres ekstra byrder gjennom å bli stemplet som kulturelt forskjellig og avvikende. Samtidig må kulturelle minoriteter heller ikke marginaliseres eller usynliggjøres. Denne anerkjennelsen dreier seg ikke om at enhver gruppekonstellasjon uten videre har krav på respekt for den kollektive identitet som til enhver tid måtte komme til uttrykk. Det folk har krav på er å bli behandlet som likeverdige deltakere, i personlige relasjoner og i relasjoner mellom grupper. Med Fraser kan vi kalle dette et krav om status-likhet.

Det er for det tredje en politisk betingelse for rettferdighet, demokratisering: De politiske diskusjons- og beslutningsprosedyrene må inkludere alle. Ingen gruppe får systematisk utelukkes fra fora og sfærer der politiske spørsmål drøftes og avgjøres. Slik politisk marginalisering eller eksklusjon er, i likhet med kulturell desavuering og økonomisk urettferdighet, uforenelig med prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår.

4.3 Normative hensyn i konflikt

Prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår er ment å ta opp i seg viktige tilnærminger til kjønnslikestilling og flerdimensjonal likestillingspolitikk. Det angir ulike vesentlige normative hensyn. Disse ulike vesentlige hensynene kan i konkrete situasjoner og beslutningssammenhenger være vanskelig å oppfylle samtidig. I det følgende presenteres noen eksempler på hvordan de normative hensynene som er innbakt i prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår kan peke i ulik retning. I slike tilfeller må de ulike hensynene gjennomtenkes på nytt så de eventuelt kan gå i hop, rangeres eller veies mot hverandre.

4.3.1 Like muligheter og resultatlikhet

Det er viktig å understreke at prinsippet i utgangspunktet er alles mulighet til samfunnsdeltagelse. Målestokken for rettferdighet er ikke at alle benytter seg av alle de muligheter medborgerskapet måtte gi, men at de mulighetene som gis er gode nok og rimelig like. Dette har å gjøre med at den enkelte også må ha frihet til ikke å delta i ulike samfunnsaktiviteter.

Skillet som ofte trekkes mellom «tvungen» og «frivillig» deltid, kan illustrere poenget. Det er tverrpolitisk enighet om at et arbeidsliv som tvinger særlig kvinner inn i deltidsjobber vanskelig kan kalles rettferdig. Ingen mener dermed at noen skal tvinges til en heltidsjobb. Men i mellomrommet mellom tvang og frihet til deltid, er de viktige likestillingsspørsmålene knyttet til de mulighetene folk faktisk har til å jobbe mer eller mindre. Da blir institusjonelle trekk ved arbeidslivet, og institusjonelle reformer her, det sentrale: Mulighetene for heltid/deltid i bestemte typer jobber, og folks reelle muligheter til å velge mellom ulike jobber. Dette omfatter også menns valgmuligheter bl.a. som fedre, og deres muligheter til å kombinere lønnsarbeid med et likestilt familieliv.

I det som av og til kalles «den norske likestillingsmodellen» står det å sikre like muligheter i arbeidslivet for mødre, ved graviditet og fødsel, og for mødre og fedre ved omsorg for små barn, særlig sterkt. 21 En distinkt livsfasepolitikk er utviklet her, med sterkt rettslig vern mot graviditetsdiskriminering, en relativt lang foreldrepermisjon, og med deler av permisjonstiden forbeholdt henholdsvis mor og far. Sistnevnte kan sies å representere en kombinasjon av tilretteleggende mulighetspolitikk og resultatlikhet, i den forstand at velferdsgoden «permisjon» bare kan utnyttes fullt ut av foreldreparet når mor og far tar hver sin foreskrevne del.

Generelt er det slik at mulighetslikhet på individnivå forutsetter en del typer av resultatlikhet på individnivå. For at alle borgere skal ha reelt like muligheter til å konkurrere om stillinger og posisjoner i samfunnet, må de for eksempel ha ervervet seg en rekke grunnleggende kognitive ferdigheter blant annet gjennom skolegang. Mange vil hevde at sentrale velferdsytelser- og tjenester bør være universelle: Du skal motta og yte det samme, uansett hvem du er og hva du har prestert. Slik sett er resultatlikhet på individnivå i en del henseender et viktig mål for eksempel i skole og velferdsstat.

Det kan videre være vanskelig å bestemme når målet om faktisk like muligheter til å delta i samfunnet er nådd. I statistisk analyse er det vanlig å tolke skjevfordelinger mellom sosiale grupper, for eksempel ubalanserte kjønnsfordelinger, det vil si manglende resultatlikhet på gruppenivå, som en indikator på ulike muligheter på individnivå (se Phillips 2005).

Er skjevfordelingene betydelige og forskning avdekker direkte eller indirekte kjønnsdiskriminering, er tolkningen relativt uproblematisk. Er skjevfordelingene mindre betydelige og forskningen mer sammensatt når det gjelder utbredelse av direkte og indirekte diskriminering, bør man være forsiktigere med slike slutninger, siden kjønnede mønstre kan ha ulike årsaker. Et eksempel er tall som viser at kvinner generelt tjener mindre enn menn i gjennomsnitt. Dette skyldes ulike typer av diskriminering, men også andre forhold.

Regler om (tilnærmet) kjønnsbalanse i offentlige verv krever et bestemt fordelingsresultat på aggregert nivå. Slike fordelingsregler utgjør en del av den norske likestillingspolitikken, og omfatter i dag statlige og kommunale utvalg, styrer og råd, samt styrene i offentlige og private almenaksjeselskaper. Fordelingsreglene kan være motivert ut fra et ønske om å skape likere muligheter på individnivå, for eksempel ut fra en antakelse om at det er nødvendig å kompensere for skjevheter i etterspørselen av kandidater til slike verv. Kritiske spørsmål knytter seg da til hvor godt begrunnet denne antakelsen er, hvor lenge begrunnelsen har gyldighet, og for hvilke kombinasjoner av kjennetegn. Fordelingsregler kan også være motivert i instrumentelle hensyn på samfunnsnivå, og for eksempel innebære et synspunkt om at mangfold blant beslutningstakere skaper bedre beslutninger. Å begrunne et slikt synspunkt krever gjennomsiktighet og relativ konsensus om kriterier for «gode beslutninger». For det tredje kan fordelingsregler være knyttet til deltagelseshensyn på samfunnsnivå, det vil si til et hensyn om representativt demokrati. Her er kritiske spørsmål særlig knyttet til forståelsen av «mangfold», og om reglene er egnet til å inkludere det politisk relevante mangfold i bakgrunn, tilknytnings- og identifikasjonspunkter blant deltagerne.

4.3.2 Tilstrekkelighetslikhet og relativ likhet

Et annet sentralt spørsmål er når mulighetene er like nok. Noen vil mene at det viktigste er å sikre alle tilstrekkelig med goder til å kunne delta i samfunnet på like vilkår. Relativ likhet, små sosiale og økonomiske forskjeller, betraktes enten som sekundære eller uviktige. Det avgjørende er at alle har nok; om noen har svært mye mer, er irrelevant. Andre vil mene at relativ likhet er viktig og kanskje til og med like viktig som tilstrekkelighetslikhet. Resonnementet kan for eksempel være at stor relativ ulikhet gir noen betydelig større økonomisk makt enn andre, en makt som igjen kan transformeres til politisk makt. Dette strider med den demokratiske normen om at alle skal inkluderes på like fot i politiske prosesser og samfunnsmessige beslutninger. Hvordan man avveier omkring dette, får for eksempel konsekvenser for hvordan man vurderer økt økonomisk ulikhet mellom ulike grupper av kvinner «i et livsløps-, klasse- og etnisitets-perspektiv» (jf. mandatet). Mener man det primære er tilstrekkelighetslikhet på et visst nivå, vil en slik utvikling ikke uten videre anses som problematisk. Mener man relativ ulikhet er et problem, vil man mene motsatt.

4.3.3 Omfordeling og anerkjennelse

Nancy Fraser nevner tre betingelser som må være oppfylt for at alle skal kunne sies å ha like muligheter til samfunnsdeltagelse på likefot: økonomisk omfordeling, demokratisering og institusjonaliserte verdimønstre som sikrer alle sosial respekt. Spørsmålet er hva som er forholdet mellom dem. Dette blir særlig prekært i de tilfeller det å oppfylle en betingelse kan gjøre det vanskeligere å oppfylle en annen betingelse. Det kan for eksempel oppstå konflikt mellom omfordeling og anerkjennelse. Fraser selv eksemplifiserer med økte offentlige overføringer til enslige mødre. Dette vil kunne bidra til å skape større rettferdighet langs omfordelingsdimensjonen. Dette tiltaket vil imidlertid potensielt kunne virke kulturelt stigmatiserende. Enslige mødre vil kunne defineres som noen som ikke greier å ta ansvar for eget liv, og resultatet blir redusert rettferdighet fra et anerkjennelsesperspektiv. Dette er et generelt problem knyttet til en del velferdsstatlige omfordelingstiltak. Overføringer til ulike grupper kan på den ene siden kompensere for fordelingsurettferdighet ved å bedre vanskeligstilte gruppers økonomiske situasjon. På den andre siden kan slike overføringer bidra til å bekrefte eksisterende gruppeinndelinger og potensielt stigmatisere mottagergruppene. Konflikten kan også gå motsatt vei. Fraser eksemplifiserer selv med økte offentlige overføringer til konservative religiøse samfunn. I den grad disse samfunnene er lavt ansette, vil høyere overføringer kanskje kunne bidra til større rettferdighet langs anerkjennelsesdimensjonen – men samtidig skape mindre rettferdighet langs omfordelingsdimensjonen, hvis de konservative religiøse samfunnene reguleres av normer som bidrar til å holde kvinner unna utdanning og arbeidsliv.

4.3.4 Frihet og anerkjennelse

Kravet om kulturell anerkjennelse har blitt hevdet å reise et «minoritet- i - minoriteten»-problem (Eisenberg og Spinner-Havel 2005). I utgangspunktet er det da to typer anerkjennelseshensyn som kommer i konflikt; anerkjennelse av gruppen versus anerkjennelse av den enkelte og hans eller hennes frihet og individuelle rettigheter. Det er på den ene siden kravet om anerkjennelse av at bestemte grupper bør ha en form for autonomi – en selvbestemmelsesrett som er knyttet til gruppen som sådan, men ikke til alle individer innenfor gruppen. På den annen side kan aksept av særskilte gruppebaserte minoritetskrav komme til å krenke kvinners likestillingsrett (Okin 1999, Wikan 2002). Eksempler på dette er selvstyreordninger for nasjonale minoriteter som samtidig har betydd interne restriksjoner på kvinners formelle medlemskapsrettigheter (Phillips 2005); religiøst basert familierett som etablerer rettslige kjønnshierarkier i strid med menneskerettighetenes diskrimineringsvern. Susan Moller Okin har i slike konflikter formulert et «minimumskrav» til multikulturalisme. Det innebærer at en hvilken som helst reell forhandling om politisk anerkjennelse av grupperettigheter skal basere seg på lik representasjon av kvinner og menn blant forhandlerne (Okin 1999). Staten har da en særlig forpliktelse til å sørge for at særlig (yngre) kvinner er inkludert i konkrete forhandlinger om grupperettigheter. I tillegg kommer et vilkår om at grunnleggende sivile og politiske friheter ikke kan forhandles bort.

Den norske likestillingsloven, og den norske arbeidsmiljøloven, hadde i mange år særlige unntak fra forbudene mot kjønnsdiskriminering og diskriminering på grunnlag av seksuell orientering for det som i lovgivningen ble kalt « indre forhold i trossamfunn». Prinsippet om religionsfrihet har her dannet grunnlag for en spesiell behandling i forhold til generelle regelverk, med utgangspunkt i kollektiv religiøs tilhørighet.22 I dagens lovverk er unntaksbestemmelsen opphevet i arbeidsmiljøloven og presisert i likestillingsloven. Det er fortsatt adgang til forskjellsbehandling som har nær sammenheng med selve religionsutøvelsen, dette ses da som en «saklig» grunn (NOU 2008: 1, Ot.prp. nr. 79 (2008-2009)).23 Lovgiver har med andre ord modifisert, men samtidig opprettholdt, en bestemt prioritering av en type menneskerettslig forpliktelse framfor en annen. Tydeligst er prioriteringen med hensyn til hvordan kollektivt basert religionsfrihet gis større vekt enn kvinners individuelle diskrimineringsvern. Kritiske spørsmål til en slik prioritet vil for eksempel være om det er tatt behørlig og tilstrekkelig hensyn til involvering av «særlig berørte» kvinner i beslutningsprosessene, og om saklighetsvurderinger tar tilstrekkelig hensyn til deres individuelle rettigheter.

4.3.5 Likhet og demokrati

Fra et rettferdighetsperspektiv er kravet på den ene siden den økonomiske omfordeling som må til for å sikre alle samfunnsdeltagelse på like vilkår. På den annen side må alle sikres mulighet til å delta i vesentlige samfunnsmessige beslutninger og demokratiske politiske prosesser, og påvirke utfall. Spørsmålet er hva vi gjør om utfallet av en demokratisk prosess ikke blir den økonomiske omfordeling som er påkrevd i et rettferdighetsperspektiv. Hvordan avveie hensynet til likhet og hensynet til demokrati? Konflikten gjør seg blant annet gjeldende i likelønnsspørsmålet. Prinsippet om lik lønn for arbeid av lik verdi er nedfelt i norsk lov. Likelønnsbestemmelser skal sikre mot direkte lønnsdiskriminering, men også mot urimelige utslag av såkalt verdsettingsdiskriminering, det vil for eksempel si når kvinnetypiske og mannstypiske yrker av lik verdi (der utøverne har like lang utdanning, har samme ansvar osv.) avlønnes forskjellig, og årsaken kan knyttes til en historisk og samfunnsmessig nedvurdering av kvinner og kvinners arbeid. Mot hensynet til likhet i betydningen likelønn, står andre omfordelingsrelaterte hensyn, for eksempel hvorvidt man ønsker å prioritere høyere lønn for lavtlønnede uavhengig av kjønn foran opphevelse av kjønnsbasert verdsettingsdiskriminering uavhengig av lønnsnivå. I dette inngår også hensynet til demokrati, i betydningen kollektive forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Slike forhandlingsprosesser anses som en viktig del av arbeidslivsdemokratiet24 og den sosialdemokratiske samfunnsmodellen, samtidig som utfallet av slike prosesser så langt ikke har vært likhet i betydningen likelønn. På den annen side kan det hevdes at likestillingsbestemmelser i lovverket er resultat av demokratiske parlamentariske prosesser, og at hva som kommer i konflikt og må avveies i likelønnsdebatten er forholdet mellom ulike begreper om likhet (høyere lønn for lavtlønnede uavhengig av kjønn versus opphevelse av kjønnsbasert verdsettingsdiskriminering uavhengig av lønnsnivå), og ulike dimensjoner ved demokrati (politisk demokrati versus arbeidslivsdemokrati).

4.3.6 Likhet og frihet

En fjerde forutsetning for samfunnsdeltagelse på like vilkår, i tillegg til økonomisk omfordeling, kulturell anerkjennelse og demokratisering, er personlig frihet. Grunnleggende rettigheter må garantere den enkeltes deltagelsesmuligheter, men også den enkeltes private autonomi.25 Hensynet til privat autonomi kan imidlertid komme i konflikt med oppfyllelsen av andre rettferdighetshensyn, for eksempel krav om kulturell anerkjennelse (jf. 4.2.4), men også økonomisk omfordeling og sosial likhet. Prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår omfatter utdanning, arbeidsliv og politikk, det vil si den offentlige sfære, men også den private, familieliv og sivilsamfunn. Ikke minst i den private sfære vil det kunne oppstå vanskelige konflikter og avveininger mellom hensynet til omfordeling og likhet på den ene siden og den enkeltes rett til privatliv på den andre. Den kjønnsmessige arbeidsdelingen og kvinners og menns ulike deltagelse i det ulønnede omsorgsarbeidet og uttak av omsorgspermisjon som foreldrepermisjon er en viktig årsak til kjønnsmessig ulikhet i lønnsinntekt og annen inntekt og kjønnsubalanse i lederstillinger. Spørsmålet er hvor stor inngripen i den private sfære som kan rettferdiggjøres ut fra slike og andre omfordelingshensyn. Det vil være stor enighet om at det går en grense for hva som er akseptabel lovregulering for eksempel av arbeidsdelingen i familien. Lov og politikk gir rammer og incentiver, ikke direkte anvisninger for den kjønnsmessige fordelingen av det ulønnede hus- og omsorgsarbeidet. Hvor grensen nærmere bestemt skal gå, er gjenstand for politisk strid, som vi for eksempel ser det i debatten om øremerking av foreldrepermisjon.26

4.3.7 Hvem omfattes av prinsippet om deltagelse på like vilkår?

Rammen for utvalgets mandat er Norge. Utvalget bes om å komme frem til det prinsipielle utgangspunkt for en politikk for kjønnslikestilling som norske myndigheter kan implementere, i en utredning som skal behandles i nasjonale demokratiske prosesser. En norsk likestillingspolitikk utformet av norske politiske myndigheter vil nødvendigvis være begrenset til det norske politiske fellesskapet. Det betyr imidlertid ikke at prinsippet om deltagelse på like vilkår er begrenset til norske statsborgere. Den norske befolkningen består til enhver tid av et antall personer som er bosatt i landet, men som ikke er statsborgere. Diskrimineringsvernet gjelder for denne gruppen så vel som for statsborgere. Gjennom menneskerettighetene er dessuten retten til samfunnsdeltagelse på like vilkår gjort til et universelt likhetsprinsipp som gjelder alle mennesker, uavhengig av kjønn, etnisitet og nasjonal opprinnelse.

I praksis er likevel mange rettigheter avhengig av nasjonalstatlig tilhørighet i form av oppholdstillatelse eller statsborgerskap. På flere områder vil utenlandske borgeres sivile, politiske og sosiale rettigheter variere, blant annet ut i fra statsborgerskap, oppholdsgrunnlag og botid. Felles for hele denne gruppen er at de for eksempel ikke har stemmerett ved stortingsvalg og dermed er utelukket fra en sentral arena for politisk deltagelse. Dessuten er mange av institusjonene som implementerer de formelle rettigheter i praksis, for eksempel utdanningsinstitusjoner, politiske institusjoner og helse- og omsorgsinstitusjoner, nært knyttet til nasjonalstaten og gjerne først og fremst innrettet mot dem som er bosatt i Norge. Dette illustrerer at medborgerskapet, det vil si prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår, på ulike måter er begrenset til de som formelt sett er statsborgere eller har oppholdstillatelse.

Utvalget legger til grunn at alle mennesker i prinsippet er omfattet av retten til samfunnsdeltagelse på like vilkår og at likestillingspolitikken bør tilstrebe at dette prinsippet realiseres i praksis. En del begrensinger i medborgerskapet kan likevel begrunnes saklig, for eksempel med utgangspunkt i prinsipper som nasjonalstatlig suverenitet og behovet for innvandringskontroll. Utvalget vil understreke at den konkrete utformingen av grensene for medborgerskapet må ta hensyn til målet om likestilling mellom kjønnene. Begrensninger i medborgerskapet trenger ikke å ha likestillingspolitiske konsekvenser i den forstand at kvinner og menn rammes ulikt, men har det i noen tilfeller.

Et eksempel er de kjønnede konsekvensene av ekteskapsinnvandreres status (Lidén 2007; Madsen mfl. 2005; Patel 2002; Williams 2010). I utgangspunktet er ekteskapsinnvandreres oppholdstillatelse avhengig av at ekteskapet består, noe som kan bidra til å skape maktubalanse og sette den innvandrede ektefellen i en avhengighetssituasjon. Særlig problematisk i et likestillingsperspektiv blir slike begrensinger i medborgerskapet i de tilfellene hvor kvinner som utsettes for vold fra partneren ikke tør bryte ut av forholdet i frykt for å miste oppholdstillatelsen. Her er en spenning mellom hensynet til kvinners rett til frihet og uavhengighet på den ene siden, og hensynet til innvandringskontroll på den andre siden. Et annet eksempel er diskusjonen om hvilken helsehjelp innvandrere uten lovlig opphold bør ha krav på. I et høringsnotat (Helse- og omsorgsdepartmentet 2010) drøftes spørsmålet om helsetjenester og svangerskapsomsorg for kvinner uten lovlig opphold i Norge. Det foreslås at denne gruppen gis samme rett til svangerskapsomsorg, men det går tydelig frem at denne retten ikke anses som selvsagt; alle har krav på nødvendig helsehjelp uavhengig av oppholdsstatus, men man har ikke nødvendigvis krav på det samme tilbudet som statens egne borgere. Videre blir retten til svangerskapsomsorg i praksis avgrenset av at det kreves betaling av personer som ikke er medlemmer av folketrygden. Manglende formelle og reelle muligheter til svangerskapsomsorg vil nødvendigvis ramme kvinner.

For etniske grupper med innvandringsbakgrunn vil de nasjonale begrensningene i medborgerskapet kunne ha store konsekvenser for mulighetene til samfunnsdeltagelse på like vilkår. Derfor er det viktig å spørre hvem som konkret er omfattet av prinsippet om samfunnsdeltagelse på like vilkår i ulike sammenhenger, og hvilke konsekvenser eventuelle begrensninger i medborgerskapet har for likestilling mellom kjønnene. Likestilling betyr at slike begrensinger ikke kan føre til at kvinner stilles i en dårligere situasjon enn menn, verken direkte eller indirekte.

4.4 Oppsummering

En rekke bevegelser, tenkere og tradisjoner har bidratt relevant og viktig i utviklingen av ideen om likestilling og det likestilte samfunn.

Utvalget har valgt å knytte sine prinsippavveielser rundt likestilling og likestillingspolitikk til begrepet om rettferdighet. I et rettferdig samfunn gis alle mulighet, juridisk og faktisk, til samfunnsdeltagelse på like vilkår. Rettferdighet dreier seg med andre ord grunnleggende sett om å sikre alle et fullverdig medborgerskap, om samfunnslivets demokratisering og om å skape betingelser for samfunnslivets demokratisering.

På overordnet nivå kan vi skille mellom fire betingelser som må oppfylles dersom alle skal ha reell mulighet til deltagelse på like fot på alle samfunnsområder. Den første betingelsen er individuell frihet eller autonomi: Enhver må så langt det er mulig gis frihet til å velge og handle i tråd med egne preferanser og overbevisninger. Den andre betingelsen er sosio-økonomisk omfordeling: Fordelingen av materielle ressurser må være slik at alle sikres uavhengighet og adekvate uttrykksmuligheter. Den tredje betingelsen er kulturell anerkjennelse: Mønstre for kulturell verdsetting må uttrykke lik respekt for alle deltagere. Den fjerde betingelsen er politisk medbestemmelse: De politiske diskusjons- og beslutningsprosedyrene må inkludere alle.

Disse fire betingelsene sammenfaller med de fire innsatsområdene utvalget grupperer sine reformforslag rundt i kapittel 16, nemlig valgfrihet, fordeling, sårbarhet og folkestyre.

Hva ulike betingelser for rettferdighet nærmere bestemt innebærer, hvordan ulike hensyn bør avveies når de kommer i konflikt, og hva slags mer konkret likestillingspolitikk som bør føres, kan det være ulike rimelige synspunkter på. Spørsmålene må behandles og besvares i demokratiske politiske prosesser. Utvalgets utredning er et innspill i disse prosessene. Det er utvalgets oppfatning at anbefalingene i kapitlene som følger, og analysene og vurderingene som ligger til grunn, kan bidra til å fremme likestilling, rettferdighet og samfunnslivets demokratisering, men ti siste instans vil dette være opp til samfunnslivet selv å ta stilling til.

5 Flerdimensjonal likestillingspolitikk

5.1 Innledning

I mandatet understrekes det at «utredningen skal gjennomføres i et livsløp-, klasse og etnisitetsperspektiv, og sammenhengen mellom perspektivene skal drøftes». Utvalget vil i dette kapittelet redegjøre nærmere for ulike forståelser av de tre dimensjonene; livsløp, klasse og etnisitet, og for hvordan de brukes i utredningen. I vår diskusjon vil vi også gi eksempler på hvordan slike dimensjoner er gitt betydning i politikkutvikling som skjer gjennom offentlige utredninger, stortingsmeldinger og handlingsplaner.

I den første utredningen fra utvalget, tok vi utgangspunkt i at vernet mot diskriminering omfatter flere diskrimineringsgrunnlag, og i de særskilte likestillingsutfordringene som knytter seg til krysningspunkter mellom diskrimineringsgrunnlag. Med dette menes sammenhenger der urettmessig forskjellsbehandling, utestengelse, eller urettferdig fordeling av ressurser og innflytelse, ikke kan tilbakeføres til bare ett diskrimineringsgrunnlag, men der det oppstår unike utfordringer i kombinasjoner av for eksempel kjønn og etnisk minoritetsbakgrunn, kjønn og funksjonsnedsettelse, eller kjønn og alder. Den samme flerdimensjonale tilnærmingen til likestillingspolitikk benyttes både av norske myndigheter og av internasjonale konvensjonsorganer, som FNs kvinnediskrimineringskomite (se NOU 2011: 18 Struktur for likestilling).

Utvalget er altså bedt om å drøfte særskilte utfordringer knyttet til kombinasjoner av kjønn, klasse og etnisitet. Betydningen av andre diskrimineringsgrunnlag, som seksuell orientering, nedsatt funksjonsevne, religion og livssyn eller politisk syn, og samvirket mellom kjønn og slike dimensjoner, inngår ikke i mandatet for utredningen, og utvalget har følgelig avgrenset mot utredning av dette.27

Som grunnlag for utredningsarbeidet innhentet utvalget i 2010 tre ulike kunnskapsstatuser der vi ba om en gjennomgang av hvordan norsk samfunnsforskning har drøftet henholdsvis livsløp, klasse og etnisitet i et likestillingsperspektiv. Utvalget ba også om en gjennomgang av hvordan et nærmere angitt utvalg av sentrale offentlige dokumenter har behandlet livsløp, klasse og etnisitet når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. Disse gjennomgangene viser, samlet sett, at slike komplekse analyser som utvalgets mandat legger opp til, i liten grad foreligger per i dag. Det gjelder både innenfor likestillingsforskning og for politikkutvikling på feltet. Utredningsarbeidet må nødvendigvis bære preg av at mandatet er gitt på nybrottsmark. Utvalget mener at dette også nødvendiggjør en nærmere beskrivelse av hva oppdragsgiver eventuelt kan ha ment å legge i begrepene «livsløp», «klasse», og «etnisitet», og hvordan vi har nærmet oss disse dimensjonene i det faktiske utredningsarbeidet.28

Utvalget tolker livsløp som en dimensjon med andre iboende forklaringsegenskaper enn kjønn, klasse og etnisitet. Livsløp beskriver individer eller gruppers livsforløp fra vugge til grav, et forløp som gjelder alle individer. Kjønn, klasse og etnisitet er sosiale kategorier, karakteristika ved individer, identitetsmarkører og/eller måter å gruppere individer. Sosiale kategorier kan også virke som forskjellsskapende dimensjoner, slik de perspektiveres i denne utredningen. De forstås da som knyttet til strukturelle maktforskjeller i samfunnet. Dette er maktforskjeller som både kan skyldes systematisk ulikhet i økonomi- og eiendomsforhold, og de kan skyldes statusforskjeller basert på mønstre av kulturelle verdier som nekter enkelte den anerkjennelse som er nødvendig for å kunne delta på like vilkår.29

Utvalget legger følgende kunnskapsoversikter til grunn for dette kapittelet:30

Klasse og kjønn i et likestillingsperspektiv. En kunnskapsstatus (2012) som er utført av Institutt for samfunnsforskning, ved Idunn Brekke og Liza Reisel.

Et etnisk perspektiv på likestilling – En kartlegging av politiske dokumenter og kunnskapstilfang (2011a) som er utført av Fafo, ved Anne Britt Djuve, Hanne C. Kavli og Kristian R. Tronstad.

Livsløp i et likestillingsperspektiv – Likestilling i et livsløpsperspektiv (2011) som er utført av NOVA, ved Kirsten Danielsen, Gunhild Hagestad og Kristine Koløen.

5.2 Livsløp

Livsløp vil, så langt det lar seg gjøre, legges til grunn for utredningsarbeidet. Konkret innebærer dette at utvalget tilstreber å drøfte livsfaser og overganger som skaper særlige likestillingsutfordringer. I enkelte sammenhenger vil ganske enkelt «alder» representere den relevante tilnærmingen. Generelt baserer utredningen seg på en rekke forsknings- og utredningsbidrag om likestillingsstatus på sentrale levekårsområder der det ikke er anlagt et livsløpsperspektiv, dette fordi andre konkrete problemstillinger har styrt kartlegging og analyser. Utvalget har ikke ønsket å avskjære mot slike.

5.2.1 Forløp og overganger

Begrepet livsløp beskriver livsforløp (trajectories) fra fødsel til død, på norsk ville vi også kunne snakke om livsløyper (Danielsen mfl. 2011, side 5). Livsløpsperspektivet legger til grunn at det finnes et universelt livsprosjekt som alle individer må forholde seg til etter hvert som de beveger seg gjennom livsløpet, å skaffe seg og ta vare på kunnskaper og ferdigheter, å skaffe seg et levebrød, en inntekt, å ta vare på egen helse, å gi og motta omsorg. I kunnskapsstatusen som utvalget har fått utarbeidet om livsløp i et likestillingsperspektiv (Danielsen mfl. 2011) fremheves nettopp livsløyper. Begrepet løype har den fordelen at det både beskriver et løp som er lagt opp, med markeringspunkter og poster, og et løp enkeltindivider eller et fødselskull reelt har lagt bak seg. Det legges stor vekt på at individers og fødselskulls muligheter og begrensninger på et gitt tidspunkt ikke bare gjenspeiler dagens sosiale forhold, men også rammebetingelser, endringer og opplevelser i tidligere livsfaser.

«Postene» i livsløpsløypa er overganger, der status og roller endres. Individers sosiale identitet endres i noen grad, fordi deres rettigheter og plikter forandres. Overgangene kan være strukturelt definert, for eksempel ved at lovgivning og sosialpolitikk knytter muligheter eller begrensninger til alder. De kan også defineres kulturelt, gjennom uformelle normer. Noen overganger er mer interessante enn andre i et likestillingsperspektiv, for eksempel ved at livssituasjonen endres. Dette kan være giftemål, skilsmisse og det å få barn.

Individers løyper veves sammen gjennom livsløpet; i noen tilfeller vil ett individs rettigheter og plikter derfor avhenge av andre individs livsløpsløyper. I Norge er for eksempel en fars rett til full foreldrepermisjon knyttet til morens utdannings- eller arbeidstilknytning. Det pekes også på at sykdomsvarighet hos barn og gamle foreldre påvirker kvinners yrkestilknytning mer enn tilfellet er for menn, noe som har økonomiske konsekvenser i forhold til lønn og inntekt der og da, men også på sikt i forhold til pensjoner og andre trygderettigheter (Leitner 2001; Saraceno 2001, referert i Danielsen mfl. 2011, side 6).

5.2.2 Tidsdimensjoner

Sentralt innen livsløpsperspektivet er tidsdimensjoner på ulike nivå. Spesielt viktig er samspillet mellom biografisk tid, det vil si individers alder og livsfase og historisk tid. Her er begrepet kohort, eller historisk generasjon, uunnværlig. Med kohort mener vi oftest fødselskull eller grupper av kull. Kohortperspektivet vektlegger kontraster i livsvilkår gjennom livets faser etter når individer kom inn i historiens gang, det vil si tidspunkt for fødsel. Forskjeller mellom kohorter kan gjenspeile ulikheter i tilgang til materielle ressurser, (nedgangstider versus velstandsperioder) kulturelle og teknologiske endringer, (uformelle kjønnsrolledefinisjoner, bruk av datamaskiner) demografiske forhold (størrelsen på kullet, endringer i befolkningens aldersstruktur og levealder) og historiske hendelser.

Et eksempel som illustrerer viktigheten av å skille mellom kohorteffekt og livsfase/alderseffekt er lønnsgapet mellom kvinner og menn. Flere studier (se NOU 2008: 6 Kjønn og lønn) viser at kjønnsforskjeller i (måneds)lønn øker med økt alder. Det vil si at lønnsforskjellene er større mellom eldre menn og kvinner enn mellom yngre menn og kvinner. Dersom dette er en kohorteffekt, vil vi se en reduksjon i lønnsgapet i årene som kommer, men dersom det er en livsløpseffekt vil lønnsgapet vedvare (Danielsen mfl. 2011, side 18).

De politiske, sosiale og kulturelle rammebetingelsene en kohort blir født inn i, kan være ulike for kvinner og menn, både fordi sosialpolitiske tiltak endrer rammevilkår, ett eksempel er fedrekvote, eller fordi nye valgmuligheter benyttes mer av ett kjønn, for eksempel kvinner i høyere utdannelse fra og med kull født midt på 1950-tallet.

5.2.3 Eksempel: Livsløp i offentlige dokumenter

Stortingsmeldingen Om menn, mannsroller og likestilling (St.meld. nr. 8 (2008-2009)) diskuterer og problematiserer menns liv i perioder som strekker seg «fra vugge til grav», og til en viss grad sees de ulike livsfasene i sammenheng. I meldingen omtales omsorg både for barn og foreldre, og at farsansvaret endres både med familiens utvikling og med slekters gang. Ett tema er hvordan likestilte foreldreskap kan være en styrke for parforhold, ettersom likestilt praksis reduserer risikoen for samlivsbrudd og fører til større tilfredshet i samlivet. Det vises også til at hendelser i enkelte livsfaser har konsekvenser for andre faser. En skilsmisse vil for eksempel øke menns risiko for å bli isolert når de blir eldre, siden skilte menn ikke får like mye omsorg av egne barn som gifte menn (St.meld. nr. 8 (2008-2009), side 77). Det at mange fedre har redusert kontakt med barna etter et samlivsbrudd kan altså føre til en mer isolert alderdom.

Utredningen Kjønn og lønn (NOU 2008: 6) kan sies å ha et livsløpsperspektiv på lønnsforskjeller når det påpekes at den største utfordringen for å oppnå likelønn er å redusere den lønnsmessige livsløpseffekten av å ha barn. Familiedannelse betyr mye for lønnsforskjeller, både mellom menn og kvinner og mellom kvinner med og uten barn. Men det er særlig småbarnsfasen som er omtalt i utredningen, fordi det er i denne fasen lønnsgapet mellom kvinner og menn øker (Danielsen mfl. 2011, side 18). På denne måten sees ulike livsfaser i sammenheng, og utredningen får understreket at valg man tar i en fase i livet får konsekvenser for senere livsfaser.

De to dokumentene kan til en viss grad sies å speile hverandre, i den forstand at stortingsmeldingen Om menn, mannsroller og likestilling, framhever viktigheten av at menn tar del i en tradisjonelt kvinnedominert omsorgssfære, mens utredningen om Kjønn og lønn problematiserer lønnskonsekvensene av at omsorgsarbeidet er kvinnedominert.

5.3 Klasse

Klasse har vært et begrep både i politikk og samfunnsforskning gjennom mer enn hundre år. En har studert og diskutert maktforholdet mellom klassene, klasser som grunnlag for politiske interesser og motivasjon for politisk handling og klasser som kulturelt fenomen og grunnlag for individuell og kollektiv identitet. De senere årene har man rettet søkelyset mot levekårsforskjeller mellom samfunnsklassene og hvordan individer har beveget seg mellom klassene. Klassebegrepet har vært mindre brukt de to siste tiårene, både i politikk og forskning. Klassestrukturen har blitt mer kompleks og finmasket og dermed mer utydelig. Det har svekket klasseidentifikasjonen blant folk og dermed partienes mulighet til å mobilisere velgere på grunnlag av deres klasseidentifikasjon. Derfor har klassebegrepet i stor grad også forsvunnet fra det offentlige politiske ordskiftet. De partiene som historisk har rot i en bestemt klasse, foretrekker i dag en såkalt «catch-all» strategi i sin velgerappell. Partiene «snakker» til velgernes holdninger og verdier snarere enn deres klasseidentitet.

I kunnskapsstatusen utvalget har fått utarbeidet om kjønn og klasse i et likestillingsperspektiv (Brekke og Reisel 2012) konstateres det at klassebegrepet som sådan er relativt lite brukt i norsk forskning de siste årene, og at det er særlig få studier i norsk kontekst som eksplisitt omhandler kjønn og klasse i et likestillingsperspektiv. Både offentlig statistikkproduksjon, forskning og politikkutvikling er opptatt av ulikhet, men bruker andre begreper og tilnærminger, som sosiale forskjeller, økonomiske forskjeller, utsatte grupper, eller også fattigdom.

Forskjeller i utdanning, yrke og inntekt er vanlige ulikhetsmål. Yrke regnes gjerne som det kjennetegnet som i størst grad fanger opp ulike sider ved klasse: Hva slags yrke man har er avgjørende for den enkeltes økonomiske situasjon, men henger også sammen med sosial status. Når klassetilhørighet defineres etter yrke, fanges dermed andre ulikhetsdimensjoner også opp. Utvalget har basert seg på tilgjengelig datamateriale. Derfor benyttes både utdanningsnivå, yrkesklasse og inntekt som indikatorer, eller såkalte «proxy-variabler», for klasse. I utredningen er vi først og fremst opptatt av økonomiske og sosiale klasseforskjeller i denne betydningen, og har ikke tilsvarende vurdert klasseforskjeller uttrykt som identitets- eller statusoppfatninger.

Begrepet klasse er knyttet til ubalanserte maktrelasjoner. I Marx’ klasseforståelse er eiendom til produksjonsmidlene grunnlaget for de viktigste maktforskjellene i samfunnet. De som eide produksjonsmidlene, det vil si produksjonsanleggene, maskinene, teknologien og så videre fikk makt over dem som bare kunne tilby sin arbeidskraft (Marx 1976).31 Motsetningen mellom arbeiderklassen og kapitalistene var derfor den grunnleggende konfliktlinjen i det kapitalistiske samfunnet, i følge Marx. På samme måte knyttet også Max Weber klassebegrepet til maktforskjeller, men pekte på at maktforskjellene var knyttet til relasjoner på flere markeder i tillegg til arbeidsmarkedet (Weber 1982). De som eier finansinstitusjonene får makt over låntakerne, huseierne får makt over leietakerne osv. Denne forståelsen av klasserelasjoner som maktrelasjoner var viktig for fremveksten av arbeiderbevegelsen i Europa.

Etter hvert har fokuset både i samfunnsdebatten og i forskningen rettet seg mot klasserelasjoner som en ulikhetsgenererende mekanisme. Med ulikhet i klasseposisjon følger ulikhet i kjøpekraft. Det har ført til ulikheter i levekårsvariable som boligstandard, kosthold, fritidsaktiviteter, kulturkonsum etc. Man har også vært opptatt av hvordan klasseposisjon henger sammen med arbeidshverdagen. I den klassiske studien av «arbeiderkollektivet» beskrev Sverre Lysgård (1961) hvordan arbeiderne danner et uformelt kollektiv for å beskytte seg mot et umettelig, ensidig og ubønnhørlig press fra bedriften. De høyt opp i klassehierarkiet definerer sin egen og andres arbeidshverdag. Med en høy klasseposisjon følger større frihet i arbeidssituasjonen, mer interessante og mindre rutinepregede arbeidsoppgaver, mindre fysisk arbeid, mindre risikofylt arbeid, osv. De som er langt nede i klassehierarkiet, opplever ofte avmakt i sin livssituasjon. De har ikke de økonomiske ressursene som kreves om man vil kopiere høyere klasseposisjoners livsstil, og deres arbeidshverdag styres av andre.

Flere forhold har bidratt til å dempe virkningene av klasseforskjeller.32 Velferdsstaten har sikret en minstestandard av levekår uavhengig av klasseposisjon gjennom universelle ordninger som nær gratis skolegang og helsevesen. Økt sosial og geografisk mobilitet samt raske endringer i næringsstruktur har bidratt til at noen opplever en «klassereise» gjennom livsløpet. Dette har bidratt til å svekke følelsen av et skjebnefellesskap med den samfunnsklassen man ble født inn i. Færre tenker på seg selv som tilhørende en klasse i dag enn for noen tiår siden. Det innebærer også at de distinkte klassekulturene som var typisk for industrisamfunnet, er blitt mindre tydelige. Det kulturelle særpreget som var knyttet til at samfunnsklassene i stor grad levde adskilt, er svekket. Populærkulturen har etter hvert fått innpass i de fleste samfunnsgrupper. Fortsatt ser vi imidlertid tydelig forskjeller i kulturbruk og mønsteret synes stabilt over tid (Mangset 2012). I den internasjonale forskningslitteraturen har flere (for eksempel Kohn 1969; Parkin 1971; Bourdieu 1984; Kluegel og Smith 1986) beskrevet en middelklassekultur som vektlegger de dydene som rettferdiggjør ens egen relative posisjon (skoleprestasjoner, hardt arbeid etc.) og spor av en arbeiderklassekultur som gir verdighet til de som har lite makt og lavere levestandard (kameratskap, ærlighet, plikt).

5.3.1 Sosiale og økonomiske forskjeller

Klasse forstått som sosiale forskjeller handler også om sosial status og om sosial identitet. Status refererer til plassering i en sosial lagdeling, enten som en subjektiv oppfattelse eller noe man blir tildelt. Klassekategorier definert ut fra objektive kriterier som yrke og utdanning vil ikke alltid være dekkende for å beskrive folks klassetilhørighet. Hvem man identifiserer seg med og oppfatter som ens sosialt likestilte er én måte å definere sosial status på (Birkelund 2010). Men sosial status viser likevel først og fremst til hierarkiske plasseringer. Sosial identitet handler mer om hvilket miljø man identifiserer seg med. Klasse som identitet bygger også på stolthet over egen klassetilhørighet.

Klasse forstått som økonomiske forskjeller handler om hvor mye penger man har. Alle typer inntektskilder er relevante, som kapitalinntekt, yrkesinntekt og offentlige overføringer. Klasse forstått som økonomi kan sammenfalle med sosial status, men behøver ikke å gjøre det. Yrker med relativt lav lønn kan likevel noen ganger ha høy sosial status.

Arbeidsmarkedet er sentralt i klasseteori. Yrke er det kjennetegnet som i størst grad fanger opp ulike sider ved klasse. Hva slags yrke man har er avgjørende for ens økonomiske situasjon, men henger også sammen med sosial status og kultur. Samtidig henger yrke sammen med utdanningstype og utdanningsnivå. Ved å definere klassetilhørighet etter yrke, vil man som regel også fange opp dimensjoner utover det faktiske yrket man har, både sosial status, kulturell identitet og økonomi. Begreper som kulturell og økonomisk kapital beskriver ulike dimensjoner ved klasse, relatert til sosiale forskjeller (sosial status, sosial identitet) og økonomi (penger) som nevnt ovenfor (Bourdieu 1984).

5.3.2 Klasseskjemaer

En sentral klasseteoretiker, John Goldthorpe, definerer klasse etter individers markeds- og arbeidssituasjoner. Han skiller mellom tre hovedklasser etter et yrkeshierarki: Serviceklasse, mellomliggende klasse og arbeiderklasse, og disse er igjen delt inn i underkategorier. Et klasseskjema som er utviklet for analyse på norske data skiller mellom kulturell og økonomisk kapital ved å ta hensyn til både vertikalt og horisontalt yrkeshierarki. Det horisontale skillet går mellom elite, øvre middelklasse, nedre middelklasse, arbeiderklasse, og mottakere av offentlige velferdsoverføringer. Det inkluderer dermed også dem som ikke er yrkesaktive. I tillegg skilles de tre øverste klassene langs en horisontal dimensjon som sier noe om andelen av kulturell kapital i forhold til den samlede kapitalen: Kulturelle, profesjonelle og økonomiske klasser. Dette klasseskjemaet muliggjør også analyser der klassestruktur i henholdsvis offentlig og privat sektor er gjort eksplisitt (Oslo Register Class Scheme (ORCS) (se Hansen mfl. 2009).

5.3.3 Kjønn, klasse og hushold

Hvorvidt det er familien eller individet som gir utgangspunkt for klassetilhørighet har vært en stor diskusjon innenfor klasseteori. Tradisjonelt har familien vært analyseenhet, og familiens klasse blitt definert ut fra mannens yrke. Det vil si at alle i familien ansees å ha samme klassetilhørighet, med samme interesser og muligheter avhengig av hvilket yrke faren/ektemannen har. De som forsker på klasse i dag tar i større grad hensyn til kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet, og inkluderer både kvinner og menns posisjon i sine klasseanalyser (Brekke og Reisel 2012).

Dersom man ønsker å belyse fordeling av arbeidsoppgaver mellom par hjemme, og hvorvidt klassetilhørighet har noe å si, vil man likevel ofte tildele paret en felles klassetilhørighet. En løsning kan da enten være å ta utgangspunkt i den personen i husholdet med sterkest yrkestilknytning, uavhengig om det er mannen eller kvinnen (dominansmodellen). En annen måte er å ta hensyn til både kvinnens og mannens klassetilhørighet (joint classification modell) (se Brekke og Reisel 2012, side 14).

5.3.4 Sosial arv og sosial mobilitet

Sosial arv viser til oppvekstsvilkår; at man vokser opp i en familie og et miljø med visse sosiale og økonomiske kjennetegn, og at dette former individer i større eller mindre grad. Sosial mobilitet handler om at man beveger seg fra en klasse til en annen, enten sett i forhold til foreldrenes klasse eller gjennom livsløpet – man foretar en klassereise.

Foreldres klasseposisjon kan både handle om sosial og økonomisk posisjon. Ofte brukes foreldres utdanningsnivå som en indikasjon for å bestemme klassebakgrunn. Avhengig av hvilke utdannings- og yrkesvalg man tar senere i livsløpet kan klasseposisjonen enten befestes eller endres. Studier av sosial mobilitet er gjerne opptatt av dette på gruppenivå; hvordan ulikheter mellom grupper reproduseres eller utjevnes over tid.

5.3.5 Eksempel: Klasse i offentlige dokumenter

Stortingsmeldingen Om menn, mannsroller og likestilling (St.meld. nr. 8 (2008-2009) refererer til klasse, uten at begrepet blir eksplisitt diskutert, eller presisert. For eksempel omtales menn som omsorgspersoner som «de nye fedrene», og det hevdes at dette nye fedreskapet startet blant middelklassefedre (Brekke og Reisel 2012, side 37). Meldingen gjengir også en undersøkelse som viser at det er en vanlig oppfattelse blant både kvinner og menn at likestillingsprosjektet treffer middelklassen i større grad enn i arbeiderklassen, og har et eget avsnitt som drøfter identitet og selvforståelse blant menn i et klasseperspektiv. Det henvises til at klasseposisjon har mye å si for hvilke idealer og praksiser som rår når det gjelder maskulinitet. Begrepet hegemonisk maskulinitet er koplet til forestillinger om «middelklassemannen» der boklig lærdom, høy utdanning og karriere står sentralt. Det henvises til at det i arbeiderklassekulturen er andre idealer som samhold, solidaritet og fellesskap som rår grunnen. Det henvises til en studie om hvordan gutter fra arbeiderklassen blir reprodusert til arbeiderklassejobber. Her hevdes det at arbeiderklassegutter blir sosialisert til livsprosjekter forskjellig fra middelklassens gutter, og at disse oppfatter sitt eget livsprosjekt som overlegent «de skoleflinke middelklasseguttene» (St.meld. nr. 8 (2008-2009), side 143).

Handlingsplanen for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen fra 2007 (Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2006-2007) – Statsbudsjettet 2007) nevner klasse eksplisitt ett sted, når det påpekes at regjeringen «vil forhindre at det utvikler seg et klassedelt samfunn hvor personer med innvandrerbakgrunn har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltakelse enn befolkningen for øvrig» (Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen 2007, side 6). Handlingsplanen diskuterer innledningsvis at vedvarende lavinntekt er et større problem i innvandrerbefolkningen enn i befolkningen som helhet, her forstås med andre ord vedvarende lavinntekt som et sentralt bidrag til en klassedeling som også følger etnisk bakgrunn (Brekke og Reisel 2012, side 39).

Klasse er ikke gjort eksplisitt i Fordelingsutvalgets (NOU 2009: 10) analyser. Utredningen benytter seg av andre begreper og kategoriseringsformer. For eksempel brukes begrepet sosioøkonomiske grupper i en analyse av sosiale helseforskjeller. Med sosioøkonomisk gruppe menes «befolkningsgrupper avgrenset ved hjelp av inntektsstørrelse, utdanningslengde, yrkestilknytning eller ulike kombinasjoner av disse» (NOU 2009: 10, side 15). Ut fra diskusjonene av klassebegrepet ovenfor, kan sosioøkonomisk gruppe tolkes som å uttrykke en klassedimensjon. Utredningen behandler også inntektsmobilitet mellom generasjoner, og viser hvordan foreldres inntektsnivå og utdanningsnivå har relevans for egen inntekt senere i livet.

5.4 Etnisitet

Etnisitet refererer til grenser og markører mellom grupper som anser seg å være kulturelt forskjellige fra hverandre, og der også opplevelsen av opprinnelse står sentralt. Etnisitet viser slik til sosiale prosesser mellom grupper som er forholdsvis stabile, men samtidig åpne for forhandlinger og reorienteringer. Som sådan kan etnisistet være et vanskelig begrep å operasjonalisere og anvende i politikkutvikling. Det er også en viss risiko for at vektlegging av etnisitet medfører at etniske grupper og grensene mellom dem tas for gitt samtidig som grupper fremstilles som enhetlige og faste.

I kunnskapsoversikten utvalget har fått utarbeidet om hvordan etnisitet og kjønn er behandlet i sentrale offentlige dokumenter de siste ti årene, konkluderes det med at begrepet etnisitet er lite brukt og definert (Djuve mfl. 2011a). I den grad det brukes, er det først og fremst i omtaler knyttet til diskriminering og diskrimineringsjuss. Begreper som innvandrere, minoriteter/etniske minoriteter eller minoritetsspråklige er mer brukt i offentlige dokumenter.

Begrepsbruken i offentlige dokumenter tar gjerne utgangspunkt i forskningen de baserer seg på, og ikke minst Statistisk sentralbyrås definisjoner og kategoriseringer påvirker språkbruken. Det foretas ikke offisiell registrering av etnisk tilhørighet i Norge eller registrering av hvem som har samisk identitet/bakgrunn eller hvem som er nasjonale minoriteter.33

Utvalget tolker mandatet dit hen at utredningen skal beskrive likestillingsstatus og utfordringer for likestillingspolitikken, ikke bare når det gjelder majoritetsbefolkningen, men også når det gjelder minoritetsbefolkningen eller innvandrerbefolkningen. Utredningen støtter seg på forskning og datakilder som bruker ulike begreper og kategorier for å undersøke forholdene i den delen av befolkningen som har innvandrerbakgrunn, og disse legges da til grunn. En stor del av datamaterialet som benyttes i utredningen anvender Statistisk sentralbyrå sine definisjoner og begreper. Statistisk sentralbyrå bruker nå begrepene «innvandrere» og «norskfødte med innvandrerforeldre». «Innvandrere» refererer til utenlandsfødte med to utenlandsfødte foreldre, mens «norskfødte med innvandrerforeldre» refererer til de som er født i Norge, men av foreldre som begge har innvandret. Disse to kategoriene erstatter betegnelsen «innvandrerbefolkningen», som SSB benyttet tidligere. Den resterende delen av befolkningen omtales hos SSB som «den øvrige befolkningen».

For alle innvandrere registreres det hvilket opprinnelsesland de har, og statistikken kan dermed skille mellom personer med ulik landbakgrunn. Der SSB tidligere delte innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre i to kategorier; «vestlig» og «ikke-vestlig», er dette nå erstattet av verdensdeler. I tilfeller hvor det er behov for en todeling gjøres dette slik at den ene gruppen kalles «EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand» mens den andre kalles «Asia. Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS».34

I utredningen vil det enkelte steder bli referert til to ulike begreper: Innvandrerbakgrunn og etnisk minoritetsbakgrunn. Offentlige dokumenter benytter ofte begrepet etniske minoriteter/personer med etnisk minoritetsbakgrunn som en samlebetegnelse for både innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, urfolk (samer) og nasjonale minoriteter.

I utredningen brukes innvandrerbegrepet når det refereres til konkret statistikk og undersøkelser om dette. I mer generell omtale brukes begrepet etnisk minoritetsbakgrunn. Det legges da en bredere forståelse til grunn, som inkluderer innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre, urfolk (samer) og nasjonale minoriteter.

Personer med innvandrerbakgrunn benyttes som en samlebetegnelse på innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre. Der det ikke er presisert landbakgrunn, gjelder således omtale av både innvandrere og norskfødte med innvandrere alle med slik bakgrunn, uavhengig av landbakgrunn.

Vi gjennomfører ikke egne levekårsundersøkelser knyttet til status som urfolk eller nasjonal minoritet. Datagrunnlaget når det gjelder nasjonal minoritet og kjønnslikestilling er svært begrenset. Når det gjelder samiske forhold legger vi særlig vekt på politiske institusjoner.35

5.4.1 Hva menes med etnisitet?

I faglige termer er det vanlig å forstå etnisitet som grenser mellom grupper. Opplevelsen av å ha en felles opprinnelse og av å være forskjellige fra andre på vesentlige områder står sentralt. En slik forståelse av begrepet ser på etnisitet som et aspekt ved en relasjon mellom grupper. En etnisk gruppe defineres alltid i forhold til noen andre for å markere en forskjell fra dem, det må altså være minst to grupper tilstede for at vi skal snakke om etniske forskjeller (Eriksen 1998). Også majoriteten har etnisitet, det er ikke noe som er forbeholdt minoriteter eller innvandrere. Etnisitet handler her om sosialt relevante forskjeller. Hva som i ulike sammenhenger regnes som relevante kulturforskjeller vil variere (Eriksen 1998, 2002). Grensene mellom etniske grupper er altså symbolske eller konstruerte grenser som er basert på forskjeller som i en gitt kontekst anses å ha sosial relevans (Barth 1969).

I dette perspektivet er etniske relasjoner ikke faste, men dynamiske og omskiftelige og åpne for forhandlinger. Likevel er ofte etniske grenser og kategorier mer motstandsdyktige mot endring enn de faktiske forskjellene mellom grupper. Etniske skillelinjer kan opprettholdes også der hvor det er større kulturelle likheter mellom etniske grupper enn det er innad i en etnisk gruppe (Vassenden 2010). Etniske skillelinjer skapes gjennom at både medlemmene i en gruppe og andre utenfor anerkjenner en gruppe som kulturelt distinkt. Det vil si at etnisitet både er selverklært (man identifiserer seg som medlem av en gruppe) og tilskrevet (andre identifiserer deg som medlem av en gruppe). Alle har imidlertid ikke like stor mulighet til selv å bestemme hvordan de kategoriseres (Jenkins 1997). Synlige markører på annerledeshet, som for eksempel mørk hudfarge, kan føre til at man umiddelbart kategoriseres på bestemte måter, uavhengig av hvordan man selv identifiserer seg.

Etablering av etniske skillelinjer må også forstås i lys av interne makthierarkier. Ikke alle som tilslutter seg en etnisk gruppe har samme mulighet til å definere innholdet i det som markerer grensene mot andre grupper. Særlig har alder og kjønn betydning i den interne differensieringen, i samspill med andre distinksjonsmekanismer (Walle 2010).

5.4.2 Om kategorisering – hvem forstås som norsk?

Det er ikke gitt hva som markerer skiller mellom etniske grupper. I norsk kontekst ser vi at grenser som trekkes mellom nordmenn og «andre» ikke alltid er like enkle å definere, og det er uklart hva de baseres på. Handler det om statsborgerskap, om kultur, om etnisitet, om utseende?

Norsk statsborgerskap gir formelt medlemskap i den norske nasjonalstaten, men det er ikke nødvendigvis nok til å bli innlemmet i kategorien norsk. Kultur oppfattes ofte som et sentralt aspekt ved det å være norsk. Hvorvidt man er norsk eller ikke handler da om kulturelle tradisjoner, verdiene eller livsstilen man slutter seg til (Jacobson 1997; Phelps & Nadim 2010; Vassenden 2010). Noen «innvandrerkulturer» anses som fjernere fra eller mer inkompatible med et norsk levesett enn andre. Dette ses særlig i sammenheng med religion, og spesielt islam har i dagens debattklima blitt en viktig markør for annerledeshet. Også hudfarge er relevant. Forskning i Norge og blant annet Storbritannia viser at det er en dyptgripende forestilling om at nordmenn (eller briter) er hvite, og konseptet mørkhudet nordmann (brite) ses som en selvmotsigelse (Gullestad 2002; Jacobson 1997; Vassenden 2010). Det kan altså være lettere for noen grupper med innvandrerbakgrunn å bli akseptert som norske enn det er for andre. Mørkhudede personer født i Norge med (én eller) to innvandrede foreldre og adopterte kan oppleve å umiddelbart bli oppfattet som ikke norske, de kan, med andre ord, oppleve å få tilskrevet en etnisk identitet som de ikke nødvendigvis identifiserer seg med.

Skillet mellom ikke-vestlig og vestlig har vært og er, til tross for at SSB har endret sin begrepsbruk, et hovedskille både i presentasjonen av statistikk og i samfunnsdebatten ellers. Det er gjerne ikke-vestlige innvandrere som sammenlignes med majoritetsbefolkningen, og gruppen blir ikke sjelden presentert som noe annerledes og fjernt fra det norske (Walle 2010). Statistisk sentralbyrå har påpekt at den enkle todelingen mellom vestlig og ikke-vestlig skjuler mer enn den avdekker fordi det ligger så store variasjoner innad i hver av gruppene. I tillegg har betegnelsen «ikke-vestlig» etter hvert fått negative konnotasjoner og bærer, i følge SSB «med seg en aura av både kolonitiden og den kalde krigen» (Høydahl 2008, side 68). Dette er noe av bakgrunnen for at SSB har gått bort fra å benytte kategoriene vestlig og ikke-vestlig.

Kriteriene for hvem som oppfattes som innenfor og utenfor det norske er altså tvetydige, og de vil kunne variere fra situasjon til situasjon. Likevel er det noen forskjeller som oppfattes som viktigere eller mer relevante enn andre, og de er gjerne forhold knyttet til kultur, religion og hudfarge.

Kjønn, familie og likestilling trekkes ofte frem som temaer som setter forskjellene mellom innvandrede grupper og majoritetsbefolkningen på spissen (Gullestad 2002; Prieur 2004). En del innvandrere har bakgrunn fra land hvor komplementære kjønnsroller står sterkt, og hvor kvinner først og fremst har ansvaret for hjemmet og omsorg for barn, mens menn har ansvar for å forsørge familien gjennom arbeid (Jacobsen og Gressgård 2002). Eksplisitte kjønns- og aldershierarkier i enkelte minoritetsgrupper utfordrer den norske likestillingsideologien, og har ført til en særlig bekymring for situasjonen til innvandrede kvinner. Også etter etablering i Norge, skiller innvandrere som gruppe seg fra majoriteten på visse indikatorer for likestilling, som for eksempel kvinners sysselsetting og arbeidsdeling i hjemmet (Kavli og Nadim 2009). Samtidig er det nødvendig å ha et kritisk blikk på hvordan innvandreres kjønns- og familiepraksiser sammenlignes med majoritetenes praksiser. Det kalles gjerne en «komparativ glipp» når minoritetens praksiser sammenlignes med majoritetens idealer (Jacobsen og Gressgård 2002).

Det er mange og komplekse årsaker til at grupper av innvandrere skiller seg fra majoriteten og fra hverandre. Forhold som botid i Norge, sosioøkonomisk bakgrunn fra opprinnelseslandet, innvandringsgrunn, familiefase, utdanning og hva slags arbeidsmarked ulike grupper ble møtt med kan være viktige for å forstå hva som ligger bak tilsynelatende enkle sammenhenger mellom etnisitet og likestillingsprosjekter. Det er dermed viktig å påpeke at etnisk identitet ikke styrer kjønnsidentitet, men kan sees som ett aspekt, blant flere, som legger særskilte rammer for hvordan kjønn forstås, uttrykkes og erfares i ulike situasjoner (Walle 2004).

5.4.3 Eksempel: Etnisitet i offentlige dokumenter

Stortingsmeldingen Likestilling for likelønn (Meld. St. 6 (2010-2011) anvender, men definerer ikke, begrepet «innvandrerbefolkningen/ personer med innvandrerbakgrunn». Spesielle utfordringer knyttet til likelønn i den innvandrede delen av befolkningen behandles i liten grad. Det konstateres empirisk at yrkesdeltakelsen blant mødre med innvandrerbakgrunn varierer betydelig mellom ulike grupper, at andelen mottakere av kontantstøtte har gått ned blant ikke-vestlige innvandrere og at forskning tyder på at holdningene til kvinners yrkesaktivitet i ulike familiefaser varierer mellom grupper. Gjennomgangen av mulige forklaringer oppsummeres slik:

«Hindringene som fører til lav deltakelse i arbeidslivet blant kvinner skyldes antakelig en kombinasjon av innvandrergruppenes holdninger til kvinners yrkesaktivitet i ulike livsfaser, institusjonelle trekk ved den norske velferdsstaten og trekk ved arbeidsmarkedet. Det er variasjoner blant innvandrergruppene med hensyn til holdninger til kvinners arbeidsdeltakelse.»

Meld. St. 6 (2010-2011), side 44

Ut over dette drøftes ikke spesielle utfordringer for likelønn i den innvandrede delen av befolkningen. Meldingen formulerer ingen spesifikke tiltak for likelønn blant arbeidstakere med innvandrerbakgrunn. Meldingen påpeker imidlertid at noen grupper av fedre mangler mulighet til å ta ut (lønnet) foreldrepermisjon dersom mor ikke har opptjent rett og heller ikke oppfyller gjeldende aktivitetskrav for foreldrepenger etter fødselen. Meldingen viser til at mor oppfyller aktivitetskravet dersom hun deltar full tid i introduksjons- eller kvalifiseringsprogram. Det vises også til at kvinner som (kun) deltar i norskopplæring for innvandrere ikke oppfyller aktivitetskravet, uten at dette tematiseres ytterligere.36 Andre minoritetsgrupper som samer og nasjonale minoriteter omtales ikke i meldingen.

Stortingsmeldingen Om menn, mannsroller og likestilling (St.meld. nr. 8 (2008-2009) har en omtale av menn med innvandrerbakgrunn, men berører bare i begrenset grad likestillingsutfordringer menn med innvandrerbakgrunn møter. Dette begrunnes i hovedsak med at det mangler god dokumentasjon på området ut over noen få kvalitative studier, og at kjønnsforskningen i Norge i liten grad har fremskaffet kunnskap om menn med innvandringsbakgrunn og deres maskulinitetsforståelser (side144). Det påpekes også at det mannlige mangfoldet i minoritetsbefolkningen ofte går tapt i generelle beskrivelser av «innvandrermannen», og det vises generelt til at det er behov for mer kunnskap knyttet til innvandrede menn/menn med etnisk minoritetsbakgrunn og deres ulike maskulinitetsforståelser og praksiser.

Meldingen tematiserer likevel noen utfordringer knyttet til etniske minoriteter. Den spør hvordan fedre med etnisk minoritetsbakgrunn kan engasjere seg mer i barnas skolehverdag, og peker på at satsingen mot frafall i videregående utdanning må løftes frem som en utfordring spesielt for gutter, og ikke minst, gutter med etnisk minoritetsbakgrunn. Samer og nasjonale minoriteter gis ingen omtale i meldingen.

5.5 Interseksjonalitet

I mandatet for utredningen heter det altså at den skal gjennomføres i et livsløps-, klasse- og etnisitetsperspektiv, der også sammenhengen mellom perspektivene skal drøftes. Et slikt blikk på slike sammenhenger er i tråd med de siste årenes politiske ambisjoner for offentlig likestillingsarbeid. Politiske myndigheter ønsker da at likestillingsarbeid skal ha en flerdimensjonal innretning, slik det for eksempel kommer til uttrykk i Handlingsplan for å fremme likestilling og motvirke etnisk diskriminering fra april 2009. Den innledes slik:

«Likestillingsarbeid handler ikke lenger kun om likestilling mellom kvinner og menn. Det handler om at alle skal behandles som likeverdige uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering, funksjonsevne, hudfarge, etnisitet, religion mv.»

Her heter det også at det er særlig viktig å «synliggjøre hvordan diskriminering på ulike grunnlag kan sees i sammenheng».

Utvalget gir en omfattende drøfting av sammensatt diskriminering i NOU 2011: 18 Struktur for likestilling, og fremmer forslag om lovfestet vern mot slik diskriminering. Som utvalget også har redegjort for i NOU 2011: 18, gjelder de lovpålagte oppgavene som arbeidsgivere, arbeidslivets organisasjoner og offentlige myndigheter har til å drive et aktivt likestillingsarbeid både med hensyn til kjønn, etnisk og religiøs bakgrunn og nedsatt funksjonsevne. De forslagene utvalget fremmer med sikte på å styrke forvaltningsstrukturen for offentlig likestillingsarbeid, fremhever på samme måte betydningen av at det utvikles en flerdimensjonal tilnærming til aktivt likestillingsarbeid. Dette er likevel svært krevende, og forutsetter at offentlige myndigheter allokerer betydelige ressurser til arbeidet.

Gjennomgangen i dette kapittelet av hvordan forskning og offentlige dokumenter for politikkutvikling har vurdert spørsmål om kjønnslikestilling i livsløpsperspektiv, og i lys av klasse og etnisk minoritets- og majoritetsbakgrunn, viser klart hvor kort et slikt utviklingsarbeid er kommet per i dag. Forskjellsskapende dimensjoner behandles som regel enkeltvis, ikke i sammenheng. I norsk integreringspolitikk er det for eksempel utviklet eksplisitte mål for inkludering, med tilhørende resultatindikatorer. Alle 17 målformuleringer er kjønnsnøytrale og refererer til «innvandrere», «norskfødte med innvandrerbakgrunn», «voksne innvandrere», «barn og unge med innvandrerbakgrunn» og lignende. I spesifikasjonen av i alt 37 måleindikatorer ber bare tre om statistikk for både kvinner og menn. På tilsvarende vis: I Statistisk sentralbyrås indikatorer for likestilling i kommunene måles likestilling i all hovedsak på grunnlag av data om kjønnsbalanse. I regjeringens Likestillingspolitiske regnskap per mars 2011, er det ingen tematisering av ulikhet på sammensatte grunnlag, der både kjønn og etnisk bakgrunn spiller sammen, eller også kjønn, etnisk bakgrunn og klasse.37

Flerdimensjonale tilnærminger til likestilling vil altså være opptatt av nettopp slike spørsmål: Hvordan sosiale kategorier som kjønn, etnisitet og klasse virker sammen og påvirker folks livssjanser. Flerdimensjonale tilnærminger er også opptatt av hvordan systemisk diskriminering kan være basert på forestillinger, stereotypier og stigma knyttet til bestemte kombinasjoner av kjennetegn, for eksempel kjønn og etnisitet, eller kjønn, etnisitet og klasse. Det er da kjennetegn som markerer en negativt ladet annerledeshet, og som omdannes til ulempe; en diskriminerende praksis.

Et begrep om «flerdimensjonalt likestillingsarbeid» er utviklet fra det som først var juridiske debatter om det rettslige vernet mot flere samtidige former for diskriminering. Diskrimineringsjussen har tradisjonelt håndtert diskrimineringsgrunnlag som enkeltstående og separate (se NOU 2011: 18, kapittel 3). Hvilke problemer dette kunne skape for mennesker som ble rammet av flere former for diskriminering samtidig, ble først satt på begrep av den amerikanske rettsviteren Kimberle Crenshaw. Slik utvalget også beskriver i kapittel 4, rettet Crenshaw oppmerksomheten mot hvordan en gruppe svarte amerikanske kvinner var blitt utsatt for diskriminering på arbeidsmarkedet som ikke kunne føres tilbake til «kjønn» eller «rase» alene.38 Kvinnene ble marginalisert i rettsystemet fordi de verken oppnådde beskyttelse mot diskriminering som kvinner (der sammenligningsgruppen var hvite kvinner på samme arbeidsplass) eller som svarte (der sammenligningsgruppen var svarte menn på samme arbeidsplass). Crenshaw brukte altså bildet av et vegkryss – en «intersection» – for å vise hvordan flere diskrimineringssaker møttes og dannet en distinkt diskrimineringsstruktur. Som utvalget redegjør for i kapittel 4, har interseksjonelle tilnærminger til likestilling i dag et bredere faglig nedslagsfelt enn jussens. I skandinavisk kjønns- og minoritetsforskning ble perspektivet tidlig løftet fram av de svenske forskerne Irene Molina og Paulina de los Reyes. De har vært spesielt opptatt av forholdet mellom rase/etnisitet og kjønn, og rase/etnisitet og klasse. Og de har særlig stilt spørsmål ved hvordan likestillingsretorikk kan brukes til definere innvandrernes «kulturelle annerledeshet», en retorikk som da kan overskygge mer materielle, klasserelaterte forklaringer på ulikhet (se kapittel 4, se også Molina og De los Reyes 2003).

I kunnskapsoversikten fra ISF om kjønn og klasse (Brekke og Reisel 2012) framheves også det maktperspektivet som interseksjonalitetslitteraturen bringer med seg: At makt ikke på forhånd kan antas å ligge stabilt i forhold til posisjoner i en fast struktur, for eksempel at en mann alltid vil ha mer makt enn en kvinne. Nettopp sammenfiltringen av kjønn, klasse, etnisitet, nasjonalitet, seksualitet mv. fører til at kategorier kan bli styrket eller svekket avhengig av hvordan de samvirker i den aktuelle situasjonen (Berg mfl. 2010). Brekke og Reisel gir følgende enkle eksempel: En hvit, norsk middelklassekvinne har i de fleste situasjoner mer makt enn en mannlig asylsøker som ikke har tilgang til arbeidsmarkedet.

I begrepet interseksjonalitet ligger det ofte også en tanke om at ulike nivåer (makro-meso-mikro) og dimensjoner (materielle-symbolske) i samfunnet må ses i sammenheng for å forstå sosial posisjonering (jf. Borchorst og Teigen 2010; Christensen og Siim 2010; Jensen 2006). Dette teoretiske perspektivet innebærer en anerkjennelse av at både kjønn og klasse har kulturelle og materielle dimensjoner. Ulikhetsformene må forstås i sammenheng, men samtidig også i sin materielle og sosiokulturelle egenart (Jensen 2006; Weldon 2008).

I norsk forvaltning er det bare Likestillings- og diskrimineringsombudet som har som uttalt mandat, i form av en forskriftsfestet oppgave, å arbeide interseksjonelt i likestillingsspørsmål. I forskriften for Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslås det at ombudet skal se de ulike diskrimineringsgrunnlagene i sammenheng, utvikle tverrfaglig kompetanse og evne til å håndtere multippel diskriminering. Forskriften legger særlig vekt på diskriminering i skjæringspunktet mellom kjønn og andre diskrimineringsgrunnlag (se NOU 2011: 18, kapittel 8). I internasjonal litteratur om likestillingspolitikk kalles analyser av slike skjæringspunkter gjerne «kjønn+»-analyser.39 Ulikheter spiller ofte sammen og forsterker hverandre, og likestillingspolitikk må ta høyde for dette.

I denne utredningens analyser legger utvalget vekt på å få fram situasjonsbeskrivelser i et slikt «kjønn+»-perspektiv. Det er et slikt perspektiv mandatet for utredningen krever, når norsk politikk for kjønnslikestilling, og likestillingsstatus i Norge, skal vurderes i lys av livsløp, klasse og etnisitet. Men utvalget erkjenner samtidig, slik også andre offentlige dokumenter viser, at denne ambisjonen kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Foreliggende beskrivelser av levekår for kvinner og menn på ulike velferdsarenaer er sjeldent innrettet mot «kjønn+»-analyser. Informasjon om etnisk bakgrunn er ofte mangelfull, og det kan være særlige registreringsbegrensinger på slike. Omfattende nye undersøkelser har ikke utvalget hatt økonomisk grunnlag for å gjennomføre.

Fotnoter

1.

Jf. kunnskapsoversikten som NOVA har utarbeidet for Likestillingsutvalget, ved Kirsten Danielsen, Gunhild Hagestad og Kristine Koløen: Livsløp i et likestillingsperspektiv. NOVA, januar 2011.

2.

Artikkel 27: «I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»

3.

Internasjonale konvensjoner så vel som nasjonal lovgivning varierer når det gjelder grad av kjønnsnøytralitet i formuleringen av reguleringer. FNs kvinnediskrimineringskonvensjon har et særlig fokus på kvinners situasjon og kvinnediskriminering.

4.

Stortinget ønsker å styrke grunnlovsvernet av menneskerettighetene, og foran 200-års jubileet for grunnloven i 2014 har Stortingets presidentskap nedsatt et utvalg som utreder «en begrenset revisjon av Grunnloven med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett», som det heter i mandatet. Denne kommisjonen leverte sin innstilling i januar 2012.

5.

I menneskerettsloven er også den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og barnekonvensjonen innarbeidet. Rasediskrimineringskonvensjonen er innarbeidet i diskrimineringsloven.

6.

Unntaket er kvinnediskrimineringskonvensjonen, der Fremskrittspartiet stemte mot.

7.

Faglitteraturen skiller her mellom ulike former for sammensatt (multippel) diskriminering , på norsk for eksempel mellom «samtidig» og «sammenvevd».«Samtidig» viser til håndheving som vurderer diskriminering på to eller flere grunnlag; for eksempel både kjønnsdiskriminering og aldersdiskriminering i samme sak, eller kjønnsdiskriminering og religiøs diskriminering i samme sak. Med sammenvevd menes en håndheving som vurderer mulige lovbrudd der diskrimineringsgrunnlag er koplet sammen, for eksempel kjønn og etnisitet i samme sak (Skjeie og Langvasbråten 2009, se også utvalgets første innstilling: NOU 2011: 18, Struktur for likestilling, kapittel 3 og 8)).

8.

Seyla Benhabib: The Claims of Culture. Equality and Diversity in the Global Era, 2002. Princeton University Press.

9.

Å slutte fra er til bør representerer en såkalt naturalistisk feilslutning, se også Douglas J. Futuyma (2009) Evolution (Second edition), Sinauer Associates, Sunderland Massachusetts, s. 300, og Ivar Mysterud (2005) Mennesket og moderne evolusjonsteori, Gyldendal Akademisk, Oslo, s. 357.

10.

Deler av fremstillingen i 4.2 bygger på kapittel 2 og 3 i Cathrine Holst (2009b) Hva er feminisme. Universitetsforlaget.

11.

John Rawls: A Theory of Justice (1971) og Political Liberalism (1993).

12.

Hva slags type forskjellsbehandling som er tillatelig, vil liberalere derimot kunne strides om. Særskilt tilrettelegging for gravide i arbeidslivet for å sikre like muligheter er eksempel på et ukontroversielt tiltak. Kvotering betraktes som et illegitimt virkemiddel av noen liberalere, og som legitimt av andre. For en innføring i forholdet mellom liberalisme og feminisme, herunder forholdet mellom likebehandling og forskjellsbehandling fra et liberalt perspektiv, se Will Kymlicka (2001): «Feminism», Contemporary Political Philosophy. An Introduction. Oxford University Press.

13.

De kanskje viktigste bidragene fra disse to er fortsatt Walbys Theorizing Patriarchy (1990) og MacKinnons Toward a Feminist Theory of the State (1989).

14.

Se også 4.3 og diskusjonen om ulike betydninger av likhet/ulikhet.

15.

R. W. Connell (1995) Masculinities. Polity Press.

16.

Clas Ekenstam m.fl. (1998) Rädd at falla. Stockholm: Gidlund.

17.

Se Ralf Puchert, Marc Gärtner, Stephan Höyng mf.l 2005: Work Changes Gender - Men and Equality in the Transition of Labour Forms. Barbara Budrich Publishers, Leverkusen, og Holter, Øystein Gullvåg 2007: «Kjønn som innovasjon og 'det nye pappasporet'». I: Kvande, Elin; Rasmussen, Bente, red.: Arbeidslivets klemmer - det nye arbeidslivets paradokser. Fagbokforlaget, Bergen

18.

Martha Nussbaum Sex & Social Justice (1999) Women and Human Development (2000) og Frontiers of Justice (2006).

19.

Hilde Bojer påpeker likheter mellom sentrale antagelser i nordisk levekårsforskning og kapabilitetstilnærmingen, se Bojers vedlegg til Fordelingsutvalget.

20.

Nancy Fraser & Axel Honneth (2003): Redistribution or Recognition? A Political-Philosophical Exchange. New York: Verso og Nancy Fraser (2009): Scales of Justice. Se også Cathrine Holst (2009): «Nancy Fraser – kritisk teori uten filosofi? », Moderne politisk tenkning. Oslo: Pax, og Beatrice Halsaa og Anne Hellum (red. 2010) Rettferdighet. Oslo: Universitetsforlaget.

21.

Se for eksempel Brandth mfl. 2005; Ellingsæter og Leira 2004, 2006; Sümer 2009.

22.

I likestillingsloven var «indre forhold i trossamfunn» unntatt fra lovens virkeområde. I arbeidsmiljøloven var unntaksadgangen avgrenset: «Forskjellsbehandling på grunn av homofil samlivsform ved ansettelse i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysningen av stillingen er stilt særlige krav utfra stillingens karakter eller formålet med virksomheten, er ikke i strid mot forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering». Se også Skjeie 2004 og Strand mfl. 2010.

23.

NOU 2008: 1 Kvinner og homofile i trossamfunn. Likestillingslovens og arbeidsmiljølovens særlige unntak fra forbudet mot diskriminering. Ot.prp. nr. 79 (2008-2009) Om lov om endringer i arbeidsmiljøvern, likestillingsloven, diskrimineringsombudsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

24.

Ian Shapiro (2001) Democratic Justice

25.

Jean Cohen (2006) Regulating Intimacy, Edle Bugge Tenden (diskusjon av paragrafen om uønsket seksuell oppmerksomhet) og Cathrine Holst («Retten til privatliv») i Kjønnsrettferdighet (2002)

26.

Anne Lise Elllingsæter: «Symmetriske foreldreskap – politiske forhindringer», Tidsskrift for samfunnsforskning 2011/1.

27.

Utvalget har registrert at mandatet på dette grunnlaget er blitt kritisert av flere høringsinstanser i forbindelse med høringen av NOU 2011: 18 Struktur for likestilling.

28.

Følgende fem offentlige dokumenter er gjennomgått i alle kunnskapsoversiktene: Kjønn og lønn (NOU 2008: 6), Fordelingsutvalget (NOU 2009: 10), Om menn, mannsroller og likestilling (St.meld. nr. 8, 2008-2009), Pensjonsreformen – trygghet for pensjonistene (St.meld. nr. 12, 2004-2005), og Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen (Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2006-2007), vedlegg til St.prp. nr. 1(2007-2008), kapittel 7 i St.prp. nr. 1 (2008-2009), kapittel 8 i St.prp. nr. 1 (2009-2010)).

29.

En slik tilnærming til strukturelle maktforskjeller og hvordan disse er knyttet til ulike sosiale kategorier, er inspirert av Nancy Fraser, jf. kapittel 4.

30.

Notatene er publisert på utvalgets nettsteder hos Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (www.regjeringen.no), og hos Kilden (www.kilden.forskningsradet.no), sammen med en rekke andre grunnlagsdokumenter for utredningsarbeidet.

31.

En fremstilling av dette argumentet finnes i manuskriptet Borgerkrigen i Frankrike (Marx 1976). I Det kommunistiske partis manifest presenteres argumentet i en mer agitatorisk form.

32.

Dette argumentet er presentert i en lang rekke varianter. Korpi (1983), Esping Andersen (1985; 1990) legger vekt på «dekomodifisering» av arbeiderne, det vil si at arbeidstakerne beskyttes mot de negative virkningene av et uregulert arbeidsmarked. Habermas (1973) og Offe (1985) har argumentert for at økningen i privat konsum og offentlig velferd har skapt en «statsborgerlig privatisme»: Politisk passivitet og likegyldighet. Inglehart (1990) har beskrevet svakere støtte til utjevningspolitikken som et eksempel på «avtakende grensenytte»: Etter hvert som de økonomiske forskjellene avtar vil stadig færre ha noe å tjene på ytterligere utjevning. Listhaug (1989) har knyttet det samme argumentet til den avtakende støtten til videre utbygging av den norske velferdsstaten. Betydningen av en mer finmasket klassestruktur og sosial mobilitet i Norge er drøftet blant annet av Colbjørnsen mfl.(1982; 1987).

33.

Statistisk sentralbyrå utarbeider samisk statistikk, som i hovedsak er geografisk basert. I tillegg finnes det samisk statistikk knyttet til tema som innmeldte i samemanntallet, barn i samiske barnehager, samisk som opplæringsform i grunnskolen mfl. Det finnes ikke statistikk om nasjonale minoriteter.

34.

Se artikkelen «Ny innvandrergruppering» hos Statistisk sentralbyrå: http://www.ssb.no/vis/vis/omssb/1gangspubl/art-2008-10-14-01.html

35.

Utvalget har også fått utarbeidet en rapport om Likestillingsstatus blant samer (Hansen 2012).

36.

At deltakelse i introduksjons- og kvalifiseringsprogram oppfyller aktivitetskravet knyttet til foreldrepenger ble i sin tid framhevet som et viktig likestillingspolitisk grep som kunne bidra til økt (kjønns)likestilling blant nyankomne flyktninger og innvandrere (Djuve mfl. 2011a).

37.

http://www.regjeringen.no/upload/SMK/Vedlegg/2011/Likestillingspolitisk_regnskap_mars2011.pdf

38.

I Norge har man gått bort i fra å bruke begrepet rase i offentlige dokumenter. Rasebegrepet er tatt ut av straffeloven og brukes heller ikke i diskrimineringsloven, med unntak av FNs rasediskrimineringskonvensjon som er inkorporert i diskrimineringsloven. FNs rasediskrimineringskonvensjon avviser imidlertid enhver teori om overlegenhet basert på forskjeller mellom raser.

39.

Utvalget låner denne betegnelsen, «kjønn +», fra et prosjekt innenfor EUs 7. rammeprogram, om europeisk likestillingspolitikk, som ledes av professor Mieke Verloo.

Til toppen
Til dokumentets forside