NOU 2016: 16

Ny barnevernslov — Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse

Til innholdsfortegnelse

4 Lovstruktur, språklig og teknisk forenkling

4.1 Sammendrag

Utvalget foreslår:

  • Ny lovstruktur basert på et overordnede syn om at reguleringer som antas å være viktigst for barn kommer først, både når det gjelder loven som sådan, det enkelte kapittel og den enkelte paragraf.

  • En rekke språklige og tekniske endringer i loven for å forenkle regelverket og øke tilgjengeligheten for dem loven gjelder.

  • Å lovfeste deler av noen forskrifter. Eksempler på dette er bestemmelser om medvirkning og bruk av tvang.1 For øvrig foreslår utvalget å oppheve medvirkningsforskriften.

4.2 Aktuelle problemstillinger

Gjeldende barnevernlov har blitt endret en rekke ganger siden vedtakelsen i 1992. Forskrifter har blitt endret, og nye har kommet til. Dette har ført til at regelverket har blitt fragmentert og lite enhetlig. Det har ikke blitt foretatt en helhetlig gjennomgang av gjeldende barnevernlov etter at den ble vedtatt.

En sentral oppgave for utvalget har derfor vært å foreta en teknisk, språklig og strukturell gjennomgang av loven samt foreslå forenklinger. Dette inkluderer gjennomgang av lovens begreper og å vurdere hva som er et hensiktsmessig detaljnivå i regelverket. Utvalget har også vurdert hva som bør stå i henholdsvis lov og forskrift.

Hovedproblemstillingen er hvilke grep som kan gjøres strukturelt og språklig for å gjøre regelverket mer tilgjengelig for brukerne – og da særlig barn og foreldre. Tilgjengelighet er særlig viktig på barnevernsfeltet, ettersom barnevernsloven gjelder omsorg og beskyttelse for barn som er selvstendige rettighetssubjekter (se nærmere kapittel 5 og 6). Det er viktig at barn kan forstå lovens regler.

Loven må også tilpasses den samfunns- og kunnskapsutviklingen som har vært siden vedtagelsen. Dette omtales i kapittel 3 om tilpasning av loven til samfunns- og kunnskapsutviklingen og tidsriktighet.

4.3 Lovstruktur

4.3.1 Utgangspunkter

I vurderingen av struktur, språk og teknisk oppbygging har utvalget lagt til grunn veiledningen om lovteknikk mv. fra Justisdepartementets lovavdeling. Lovstruktur må avklares på tre nivåer. For det første i inndeling av regelverket i én eller flere lover, for det andre fordeling av regler mellom lov og forskrift og for det tredje inndeling av den enkelte lov eller forskrift.

Utvalget mener det ikke er aktuelt å dele barnevernsloven i flere lover. Lovverket innenfor ett enkelt livsområde eller i forhold til en avgrenset brukergruppe, bør ikke splittes opp i små enkeltlover.

Fordelingen av regler mellom lov og forskrift samt den konkrete inndelingen av utvalgets lovforslag, omtales nærmere i det følgende.

4.3.2 Valg av lovstruktur

Det har vært et mål for utvalget å velge en lovstruktur som gjør loven systematisk, klar og oversiktlig.

Forslaget til ny barnevernslov er ikke av en slik størrelse at inndeling i ulike deler gir økt oversikt og tilgjengelighet. Utvalget har derfor falt ned på en ren kapittelinndeling, i tråd med gjeldende lov.

Kapitlene har en logisk tematisk inndeling, slik at det skal være enkelt å navigere blant disse.

Sammenlignet med gjeldende lov, har utvalget valgt å gå bort fra kapittelvis nummerering av lovparagrafer (§ 1-1, § 2-1 osv.). I Lovteknikk er det beskrevet ulemper med en slik kombinasjon av kapittelnummer og paragrafnummer, og at en slik inndeling av bestemmelsene i loven kun bør overveies for lover med et større antall paragrafer.

Når det gjelder den konkrete oppbygningen av loven, har det vært et hovedprinsipp for utvalget å innta rettigheter for barn og det som for øvrig antas å være viktigst for barn, først i loven. Utvalget har lagt dette prinsippet til grunn både ved valg av lovkapitler og ved lovbestemmelser i det enkelte kapittelet. Barnevernsloven er en lov som omhandler barn, og det som er viktigst for dem bør derfor fremgå først i loven.

Lovforslaget er innledet med et kapittel om lovens formål og grunnleggende rettigheter for barn. Kapittelet inneholder blant annet bestemmelser om barnets rett til omsorg og beskyttelse samt barnets beste, i tillegg til barnets rett til tiltak og medvirkning. Kapittelet inneholder dessuten bestemmelser om grunnleggende krav til barnevernets virksomhet og lovens virkeområde.

I gjeldende lov rommer kapittel 4 «særlige tiltak», svært mange og ulikeartede tiltak. Utvalget mener at kapittelet er uoversiktlig og lite tilgjengelig. For å øke tilgjengeligheten har utvalget derfor foreslått å dele gjeldende kapittel 4 i syv ulike kapitler:

  • Melding til barnevernstjenesten. Undersøkelse (kapittel 2)

  • Omsorgsovertakelse og tiltak der barnet er under foreldrenes omsorg (kapittel 3)

  • Tiltak der barnet er under barnevernets omsorg (kapittel 4)

  • Hastevedtak (kapittel 5)

  • Kontakt og samvær (kapittel 6)

  • Oppfølging av barn og foreldre etter tiltak. Planer (kapittel 7)

  • Fosterhjem (kapittel 8)

Utvalget mener oppdelingen vil gjøre det enklere å vite hva som kan og skal skje i de ulike faser av en barnevernssak.

Etter utvalgets oppfatning er det hensiktsmessig at kapittelet som regulerer oppstart og gjennomføring av en barnevernssak følger etter de innledende bestemmelsene om formål mv, som et nytt kapittel 2. Plasseringen er i samsvar med utvalgets syn om at loven i størst mulig grad bør ha en kronologisk oppbygging. I tillegg til å gi barn og andre informasjon om når lovens regler er aktuelle, er kapittel 2 viktig for å sikre at henvendelser til barnevernstjenesten følges opp på en adekvat måte. Utvalget har derfor valgt å innta både bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernstjenesten, bestemmelsene om gjennomgang av meldinger til barnevernstjenesten og barnevernstjenestens undersøkelser i dette kapitlet. Bestemmelsene er i stor grad saksbehandlingsregler, og må sammenholdes med kapittel 11.

Når det gjelder de ulike tiltakene, har utvalget valgt å tematisk dele disse opp i tiltak der barnet er under foreldrenes omsorg, kapittel 3 (hjelpetiltak, opphold i institusjon mv.) og omsorgsovertakelse og tiltak der barnet er under barnevernets omsorg, kapittel 4 (omsorgsovertakelse, flytting, adopsjon mv.). En slik oppdelingen vil, etter utvalgets oppfatning, være mer oversiktlig og gjøre det enklere å finne tiltak som er relevante for det enkelte barn.

Hastevedtakene, det som etter gjeldende lov omtales som akuttvedtak, er i forslaget behandlet et eget lovkapittel (kapittel 5). Hastvedtak er berettiget i situasjoner hvor det ikke er tid til å vente på ordinær behandling, med de rettssikkerhetsgarantier som hører til den ordinære behandlingsformen. Vurderingen i hastesituasjoner er annerledes, og skiller seg fra vurderingen ved de ordinære tiltakene. For å signalisere at hastevedtak kun unntaksvis skal benyttes, er reglene om dette plassert i kapittelet etter de ordinære tiltak.

Kapitlene som inneholder bestemmelser om barnets kontakt med familie og nærstående når barnet er bosatt utenfor hjemmet, oppfølging og planer, kapittel 6 og 7, er inntatt før kapitlene som regulerer fosterhjem, institusjoner og omsorgssentre for mindreårige, jf. kapittel 8, 9 og 10. Bakgrunnen for dette er at bestemmelsene om kontakt og oppfølging vurderes som viktigere for barn enn til dels detaljerte og organisatoriske bestemmelser om fosterhjem/institusjon/omsorgssenter. Kontakt og oppfølging gjelder også generelt, mens fosterhjem/institusjon/omsorgssentre er spesialreguleringer for enkelte typer botiltak etter omsorgsovertakelse mv.

For å bedre sammenhengen og øke tilgjengeligheten mener utvalget at fosterhjem bør reguleres i eget kapittel, på samme måte som institusjoner og omsorgssentre for mindreårige har egne kapitler. I dag fremgår reguleringen av fosterhjem av to bestemmelser i kapittel 4 og i fosterhjemsforskriften.

Etter kapitlene om tiltak foreslås det egne kapitler om saksbehandlingsregler (kapittel 11) og spesialbestemmelsene om saksbehandling i fylkesnemnda (kapittel 12).

Bestemmelsene om ansvar, organisering og finansiering samt tilsyn, straff og sanksjoner er samlet til slutt i loven. I dag er reguleringen av disse temaene spredt over flere kapitler både i begynnelsen og slutten av barnevernloven, og utvalget mener de bør samles og omtales på slutten av loven.

Forslaget til ny lovstruktur innebærer at forslaget til ny barnevernslov består av 15 kapitler.

4.3.3 Valget mellom lov og forskrift

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har i Innst. S. nr. 296 (1995–96) gitt en relativt bred drøftelse av spørsmål som gjelder forvaltningens bruk av forskrifter. Komiteen fremhever at utstrakt bruk av delegering av myndighet til å gi forskrifter er nødvendig i dagens samfunn, men understreker samtidig at det i mange tilfeller er grunn til å utvise varsomhet med bruken av forskriftshjemler.

Et utgangspunkt er at alle spørsmål som er av en slik karakter at Stortinget bør ta stilling til dem, bør reguleres i formell lov og ikke overlates til forskrift. Særlig fremheves forholdet til borgernes rettsikkerhet. Jo mer inngripende tiltak det gis hjemmel for, desto sterkere grunn er det til å kreve at Stortinget har tatt uttrykkelig stilling til hjemmelen. Rettssikkerhetshensyn tilsier også at grunnleggende saksbehandlingsregler tas inn i lov i stedet for forskrift.

Den mest vesentlig strukturendringen utvalget forslår når det gjelder bruk av forskrifter, er at tvangshjemlene og saksbehandlingsreglene i forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon, løftes opp i loven. Rettighetsforskriften regulerer adgang til bruk av tvang mot barn i barnevernsinstitusjon. Dette er inngrep av en slik art at de av rettssikkerhetshensyn bør være regulert direkte i loven. Tvangsbruk på institusjoner er alvorlige inngrep mot svært sårbare individer, og kravet om og til lovhjemmel gjør seg gjeldende med tyngde, jf. Grunnloven § 113 (legalitetsprinsippet). Lovreguleringen av tvang under opphold på barnevernsinstitusjoner tilsvarer reguleringen av tvangsbruk på institusjoner i psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven kapittel 4.

Utvalget foreslår også at flere av bestemmelsene om medvirkning i medvirkningsforskriften løftes opp i loven. Dette, sammenholdt med utvalgets forslag om at gjeldende ordning med tillitsperson i stedet erstattes med en ny ordning med trygghetsperson for barn, gjør at forskriften om medvirkning og tillitsperson blir overflødig. Utvalget foreslår derfor å oppheve denne, se kapittel 5 og 16.

For øvrig har utvalget beholdt barnevernlovens system med at mer organisatoriske bestemmelser fastsettes i forskrift. Dette gjelder for eksempel forskrift om politiattest, forskrift om godkjenning av institusjoner, forskrift om tilsyn med barnevernsinstitusjoner, forskrift om fosterhjem, forskrift om krav til kvalitet og internkontroll for barnevernsinstitusjoner og forskrift om Barnesakkyndig kommisjon.

Utvalget har også etablert noen nye forskriftshjemler. Dette gjelder blant annet adgang til å gi forskrift om trygghetsperson for barn, støtteperson for foreldre, botiltak ved frivillige bosted utenfor hjemmet og klage- og disiplinærordning for nemndsledere. Etableringen og hovedinnholdet i nevnte tiltak er regulert i formell lov, mens nærmere bestemmelser om organisering, oppnevning mv. overlates til forskriftsregulering.

4.3.4 Valget mellom lovregulering og kommentarer i forarbeidene

Lovteksten er forsøkt gitt det innhold som er nødvendig for å ivareta Grunnloven § 113 og lovskrav i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, i tillegg til at barn, andre private og offentlige aktører skal kunne få tilstrekkelig informasjon ved å lese lovteksten. Materielle vurderingstema er gitt i lov, eventuelt i kombinasjon med forskrift, og ikke kun i forarbeidene. Forarbeidene er primært ment å begrunne de endringene som foreslås samt gi en nærmere beskrivelse av relevante momenter knyttet til de vurderingstemaene som følger av lov og forskrift.

4.4 Språklig og teknisk forenkling

4.4.1 Utgangspunkter for det språklige og tekniske forenklingsarbeidet

Barnevernsloven er lovgivers sentrale virkemiddel å sikre barn som står i fare for å bli utsatt for omsorgssvikt, omsorg og beskyttelse. En barnevernslov innebærer også hjemmel for vidtrekkende tvangsinngrep. En klar og forståelig lov er derfor viktig for å ivareta lovens demokratiske forankring, og ikke minst for å ivareta rettssikkerheten for barn, foreldre og andre private som er berørt av loven. En klar og forståelig lov er selvsagt også viktig for de som til enhver tid anvender loven; barnevernstjenestene, skoler, barnehager, helseinstitusjoner, politi og øvrige offentlige instanser.

Utvalget har gjennomgått alle bestemmelsene i loven med sikte på både språklig, teknisk og strukturell forenkling. Ved utformingen av lovtekstene er det lagt vekt på at ordvalg og setningsbygning skal være slik at de som bruker loven, lett kan lese og forstå den. Den overordnede målsetningen har vært at språket skal være aktivt og enkelt.

4.4.2 Lovens tittel, kapitteloverskrifter og overskrifter i den enkelte bestemmelse

Utvalget har ikke funnet grunn til å endre lovens tittel, bortsett fra at ny lov skal hete lov om barnevernstjenester (barnevernsloven). Dette er i samsvar med anbefaling fra Språkrådet. Gjeldende tittel, lov om barneverntjenester, gir etter utvalgets oppfatning god informasjon om hva loven handler om. Offisiell korttittel er fortsatt «barnevernsloven», som også er en informativ tittel.

For lettere å finne frem i loven, er kapitteloverskriftene utformet med sikte på å gi informasjon om hva som behandles i det aktuelle kapittelet.

Det samme gjelder overskriftene til den enkelte lovbestemmelse, men da for å gjøre det enklere å finne frem i det enkelte kapittel. I de tilfeller hvor overskriften ikke dekker alle tema som behandles i den aktuelle bestemmelsen, er det noen steder tilføyd «mv.».

4.4.3 Utformingen av den enkelte lovbestemmelse – språk og teknikk

Utvalget har forsøkt å utforme lovteksten kortfattet, klart og entydig. Det har også vært et mål å være konsekvent i bruk av ord og begreper. Faguttrykk og gammeldagse uttrykksmåter er forsøkt unngått så lang som mulig.

Videre er det lagt vesentlig vekt på å aktivere språket. Passiv form av verbet i lovtekst kan gjøre den tung å lese, og ved bruk av passiv form skjules subjektet (den som handler) i setningen.

Utvalget har tilstrebet å formulere rettsregelen først i den enkelte paragraf. Det vil si at bestemmelsen tidlig angir hva som kan eller skal skje dersom gitte vilkår er oppfylt. Utvalget legger til grunn at regelen blir mer tilgjengelig med en slik lovgivningsteknikk. For å synliggjøre hvem som er pliktsubjekt, er dette formulert tidlig i setningen.

Flere steder er bestemmelser kortet ned og slått sammen. Dette gjelder for eksempel en rekke bestemmelser i lovforslaget kapittel 13, som omfatter gjeldende kapittel 2, 3, 8 og 9 om ansvar, organisering og finansiering mv.

Andre bestemmelser i gjeldende lov er delt opp i flere bestemmelser, i stedet for å ha bestemmelser med svært mange ledd som regulerer ulike ting. Dette gjelder for eksempel gjeldende § 4-22 om fosterhjem. Fosterhjem er det mest brukte bostedstiltaket, og fosterhjem er derfor gitt et eget kapittel i loven samt delt i flere bestemmelser som behandler ulike aspekter knyttet til bosettingen.

En rekke bestemmelser er brutt opp gjennom opplisting i bokstav- eller strekpunkter, for å øke tilgjengeligheten for leseren.

På samme måte som for den strukturelle oppbygningen av loven, er det i den enkelte bestemmelse løftet frem hva som antas å være viktigst for barnet først i den aktuelle bestemmelsen.

4.4.4 Særlig om begrepene i loven – innspill fra barn og unge

Utvalget er i mandatet særskilt bedt om å gjennomgå begreper i gjeldende barnevernlov.

Det fremgår av Prop. 106 L (2012–2013) at høringsinstansene på oppfordring fra departementet hadde gitt innspill til begrepsbruken i barnevernet. Begrepene fosterhjem, fosterbarn, fosterforeldre, institusjon, tilsynsfører og barn med alvorlige atferdsvansker ble særlig trukket frem. Departementet viste til at det er viktig å lytte til barn og unges ønsker om å endre begreper som oppleves som stigmatiserende. Et stort flertall av høringsinstansene var enige om å endre de nevnte begrepene. Departementet mente imidlertid at det var behov for mer utredning før begrepene eventuelt ble byttet ut.

Barnevernsproffene i Forandringsfabrikken har utarbeidet et eget forslag til ny barnevernlov som er overlevert til utvalget.2 I barnevernproffenes forslag er blant annet følgende er uttalt på s. 8:

«Språket må endres
Flere av ordene som barnevernet bruker, kan for oss virke fremmede og skumle. Vanskelige ord kan lage avstand mellom barnevernet og oss. Ord kan stigmatisere og såre – og gjøre oss annerledes. Ord kan også få det til å kjennes som om barnevernet bruker makt.
Hvis ord som stigmatiserer, sårer eller er vanskelig å forstå skiftes ut, tror vi at flere av oss bedre vil forstå at barnevernet vil hjelpe. Det vil og gjøre det lettere for oss å bruke ordene på skolen og med venner og det vil gjøre det lettere for barn å finne ut om vi har blitt tatt på alvor og hørt. I «Mitt Liv» har mange barneverntjenester siden 2014 prøvd ut ord vi har bedt de om å bruke. De aller fleste tjenestene sier at det er mulig og bra å forandre disse ordene.
Vi ber om at ordene til venstre, erstattes med ordene til høyre.

Sak

barn, ungdom

Klient, bruker

barn, ungdom

Saksbehandler

kontaktperson (innført av Bufdir i 2015)

Plassering

flytting (brukes i Mitt Liv)

Avlastningshjem

besøkshjem (brukes i Mitt Liv)

Beredskapshjem

ventehjem (brukes i Mitt Liv)

Fosterhjem

familiehjem (brukes av Bufetat)

Fosterforeldre

foreldre i familiehjem

Institusjon

bofellesskap

Tiltaksplan

barnets plan (feks. Idas plan, brukes i Mitt Liv)

Ansvarsgruppemøte

barnets møte (feks. Idas møte, brukes i Mitt Liv)

Akuttiltak

hastetiltak (brukes i Mitt Liv)

Samvær

kontakt med familie og nettverk

Tillitsperson

trygghetsperson

Medvirkning

samarbeid

Atferd

ordet må ut av loven»

Det har vært viktig for utvalget å lytte til barn og unges oppfatning av hvilke begreper som oppleves som stigmatiserende. Samtidig kan hensynet til kommunikasjon og informasjonsverdi tale mot å endre begreper som er innarbeidet i lov og praksis. Det kan også være lovtekniske utfordringer knyttet til å bytte ut begreper i loven.

Etter en samlet gjennomgang av begrepsbruken i loven, har utvalget valgt å bytte ut noen begreper, og beholde andre.

Utvalget foreslår å fjerne begrepet «alvorlige atferdsvansker», som er anvendt i gjeldende lov § 4-24. Utvalget legger til grunn at begrepet ofte oppleves stigmatiserende for barn, slik referansegruppen for barn har formidlet til utvalget. I stedet for å anvende alvorlige atferdsvansker som inngrepsvilkår, har utvalget i forslaget til § 20 valgt å knytte inngrepsvilkåret til om barnet utsetter «egen helse eller utvikling for alvorlig fare». Et slikt begrep retter oppmerksomheten mot konsekvensene for barnet – nemlig det uheldige for barnets helse eller utvikling – mer enn mot selve atferden. Inngrepsvilkåret vil da samsvare med det som er formålet med institusjonsoppholdet, nemlig en behandling som fører til at barnet settes i stand til å ta valg som ikke truer dets helse eller utvikling.

Begrepet «plassering» er gjennomgående erstattet med «bosted», i stedet for «flytting» som foreslått av Barnevernsproffene. Utvalget har kommet til at det er behov for å reservere begrepet «flytting» i tilknytning til flytting av et barn etter at tiltak er iverksatt, jf. gjeldende lov § 4-17 og forslaget § 25. Utvalget har vurdert om begrepet «opphold» bør brukes i noen bestemmelser, da bosted kan gi inntrykk av et lengre og mer varig opphold. For å få et enkelt og lett forståelig lovspråk har utvalget likevel valgt å bruke «bosted» konsekvent, og i stedet presisert i NOU-teksten når «bosted» også kan være kortvarige opphold.

Akuttvedtak er gjennomgående byttet ut med hastevedtak. Slik utvalget ser det er begrepet hastevedtak informativt, samtidig som at det ikke har de samme stigma knyttet til seg som akuttvedtak. Utvalget har mottatt innspill om at akutte inngrep oppleves som vanskelig og utfordrende. Barn opplever det som mindre stigmatiserende dersom begrepet hast brukes i stedet for akutt.

Trygghetsperson, tillitsperson og talsperson foreslås samlet til én person, kalt trygghetsperson.

Samværsbegrepet er byttet ut med «kontakt» med familie og nærstående. Kontaktbegrepet er mer dekkende, ettersom det ikke bare er fysisk samvær som er aktuelt å regulere, men også kontakt per telefon og annen elektronisk kommunikasjon.

Når det gjelder begrepet «tiltaksplan» viser utvalget til forslaget om et mer utførlig regel-verk om ulike planer med ulike formål, se kapittel 14.

Utvalget har ikke funnet det nødvendig eller hensiktsmessig å endre de innarbeidede begrepene «fosterhjem», «beredskapshjem» og «institusjon». Når det gjelder «fosterhjem», vises det til at dette også er et internasjonalt etablert begrep (foster home, foster care, foster parents).

For øvrig viser utvalget til kapittel 3, for en nærmere omtale av begrepene «hjem», «foreldre» og «familie».

4.5 Nærmere om noen utvalgte kapitler i lovforslaget

4.5.1 Saksbehandlingsregler (kapittel 11 i loven)

Med unntak for de innledende bestemmelsene om melding og undersøkelse i kapittel 2, har utvalget samlet saksbehandlingsbestemmelsene i ett kapittel, kapittel 11. Dette er gjort for å øke tilgjengeligheten av reglene, og er i samsvar med gjeldende lovgivningsteknikk i Norge. Forholdet til forvaltningsloven er kun omtalt der reguleringene i barnevernsloven fraviker eller supplerer forvaltningsloven.

Informasjon om hvordan saksbehandlingen er, vurderes å være mindre viktig for de barna loven gjelder. Saksbehandlingsregler er i første rekke ment for profesjonelle aktører som for eksempel advokater og barnevernstjenesten. Kapittelet om saksbehandlingsreglene er derfor plassert langt ut i loven, etter bestemmelsene om barns rettigheter og ulike tiltak mv. Imidlertid vurderes det som viktig for barn og andre private at det tidlig i loven angis hvem som kan og skal inngi meldinger til barnverntjenesten, og hvordan slike meldinger skal følges opp. Reglene om melding og undersøkelser er derfor tatt inn i lovens kapittel 2.

Saksbehandlingsreglene for fylkesnemnda er beholdt i et eget kapittel i loven, kapittel 12, etter de generelle saksbehandlingsreglene for barnevernet. Det er nødvendig å skille de to sett med saksbehandlingsregler, da fylkesnemnda, i motsetning til barnevernstjenesten, er et uavhengig domstolslignende forvaltningsorgan. Kapittel 12 danner også det legislative grunnlaget for fylkesnemnda.

4.5.2 Ansvarsbestemmelser, administrasjon og finansiering (kapittel 13 i loven)

Utvalget foreslår i hovedsak en videreføring av det materielle innhold i gjeldende lovs bestemmelser om ansvar, administrasjon og finansiering, slik de fremgår av barnevernsloven kapittel 2, 3, 8 og 9.

Det foreslås imidlertid vesentlige endringer i både kapittelstruktur, språk og oppbygning av den enkelte bestemmelse.

For det første er gjeldende lovs kapittel 2, 3, 8 og 9 slått sammen til ett kapittel i loven; kapittel 13 om ansvar, organisering og finansiering. Forholdet mellom kapitlene 2, 3, 8 og 9 i gjeldende lov, kan fremstå som noe uklar. Utvalget mener det vil være en fordel om bestemmelsene samles. Kapittel 13 er plassert langt bak i loven, ettersom dette kapittelet inneholder de av lovens bestemmelser som vurderes å være minst viktige for barn og foreldre.

Foruten sammenslåing av kapitler, har utvalget foretatt en språklig opprydning og omstrukturering av gjeldende lovbestemmelser. Forslagene til nye lovbestemmelser er i hovedsak ikke ment å innebære noen realitetsendringer sammenlignet med gjeldende rett.

Et unntak er forslaget til § 112 om kommunens ansvar og oppgaver. Her er kommunens ansvar for arbeid rettet mot alle barn i kommunen tydeliggjort og styrket. Det er tydeliggjort i tredje ledd at kommunen har ansvar for å fremme gode oppvekstsvilkår for alle barn og sørge for at barns interesser ivaretas av offentlige organer. Videre er det innført et krav om at kommunestyret selv skal vedta en plan for kommunens arbeid med barn og unge. Planen skal beskrive ansvar, organisering, ledelse og samarbeid mellom de ulike etatene. I tillegg er det lovfestet en samordningsplikt for kommunen når det gjelder det kommunale tjenestetilbudet rettet mot alle barn, i tillegg til at kommunen skal samordne tjenestetilbudet rettet mot et bestemt barn når det er nødvendig.

Et annet unntak er § 114 om barnevernstjenestens ansvar. I første ledd er ansvaret nå presisert, og det fremgår at barnevernstjenesten har ansvar for å sikre at barn mottar forsvarlig omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller at barnet utsetter sin helse eller utvikling for fare. Andre ledd er en videreføring av gjeldende rett, men med en noe endret ordlyd. Det fremgår at barnevernstjenesten skal arbeide for å avdekke omsorgssvikt, om barnet utsetter sin helse og utvikling for fare og sette inn tiltak så tidlig at varige problemer kan unngås. Nytt er også krav i § 115 første ledd om at barnets behov skal være det grunnleggende hensyn ved barnevernstjenestens samarbeid med andre sektorer og forvaltningsområder.

Utvalget har for øvrig strukturert bestemmelsene etter forvaltningsnivå (kommune, stat), og inntatt én bestemmelse om organisering og én bestemmelse om oppgaver for de ulike nivåene.

4.5.3 Tilsyn, straff og sanksjoner (kapittel 14 i loven)

Utvalget foreslår å samle alle bestemmelsene om tilsyn, straff og sanksjoner i kapittel 14, helt til slutt i loven.

Utvalget mener det gir et oversiktlig bilde over barnevernslovens regulering av tilsyn på de ulike forvaltningsområdene ved å samle de relevante bestemmelser. Utvalget har vurdert om bestemmelsene om tilsyn bør inntas i kapittel 13, men mener tilsyn har mer sammenheng med bestemmelser om straff og sanksjoner.

Fotnoter

1.

Se forskrift av 1. juni 2014 nr. 697 om medvirkning og tillitsperson (medvirkningsforskriften) og forskrift av 15. november 2011 nr. 1103 om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften).

2.

Forandringsfabrikken, «Forslag til barnevernlov fra barnevernsproffene», mai 2016.

Til dokumentets forside