NOU 2017: 11

Bedre bistand. Bedre beredskap — Fremtidig organisering av politiets særorganer

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Sammendrag og hovedanbefalinger Utvalgets mandat og arbeid

1 Sammendrag og hovedanbefalinger

1.1 Sammendrag

Utvalgets vurderinger fremgår i de enkelte kapitlene, og særlig i kapittel 15 om forslag til fremtidig organisering. Det er hensiktsmessig å se vurderingene i sammenheng med den samfunnsøkonomiske analysen. Utdrag fra analysen er gjengitt i nevnte kapittel, men er i sin helhet gjengitt som vedlegg 4.

Politiets organisering og oppgaveløsning er forankret i politiets ti grunnprinsipper, og sammen med nærpolitireformen og Politianalysens forslag til avgrensning av politiets kjerneoppgaver utgjør grunnprinsippene grunnlaget for utredningens videre vurderinger. Gjennom spørsmålet «Hva er et særorgan?», blir det i kapittel 4 gjort en historisk gjennomgang av særorganbegrepet med utgangspunkt i en rekke forarbeider og utredninger, samt utviklingen av regelverk. Begrepet synes å ha oppstått som benevnelse for særskilte offentlige forvaltningsorganer, og har over tid festnet seg i politietaten som uttrykk for enheter som bistår politiets løsning av kjerneoppgaver, med avgrenset saksansvar innenfor sitt fagområde.

Dagens særorganer er uensartede, og organiseringen fremstår som lite intuitiv. Organenes oppgaver, ansvar og fagområde er preget av større forskjeller enn likheter. Blant særorganenes viktigste fellestrekk yter de på ulike måter direkte eller indirekte bistand til politidistriktene og utfører i varierende grad politioppgaver. Det er likevel delvis store forskjeller i grad av spesialkompetanse, fagområder, organisering, påtalekompetanse og grad av bistand til politidistriktene. Lignende beskrivelse kan også dels benyttes for andre politienheter underlagt Politidirektoratet (POD) som ikke er definert som særorganer, herunder Politiets fellestjenester (PFT) og Politiets IKT-tjenester (PIT), Nasjonalt ID-senter (NID) og Grensekommissæren.

Politiloven skiller i sin ordlyd ikke mellom særorganer og andre underliggende politiorganer. Til forskjell fra sistnevnte er imidlertid alle særorgansjefene representert i Politidirektørens ledergruppe, og slik sett er det i dag egentlig politidirektøren som avgjør hva et særorgan er.

Politiets bistandsbehov vil over tid endres som følge av nærpolitireformen og forventet kriminalitetsutvikling. Mer robuste politidistrikt er beredt til å påta seg flere og mer krevende oppgaver, men fortsatt vil det trolig være dels store innbyrdes forskjeller i kapasitet og kompetanse på enkelte fagområder.

Nærpolitireformen bør likevel innebære at politidistriktene blir gitt flere og mer komplekse oppgaver ved at deler av særorganenes portefølje blir overført til politidistriktene. Dette vil bidra til å styrke den enkelte politimesters territorielle ansvar og kontroll og samtidig gi økt fleksibilitet, og mer samlet politikraft i forebygging og bekjempelse av alle typer kriminalitet i politidistriktene.

Samtidig vil enkelte oppgaver fortsatt være så ressurs- og kompetansekrevende at det er mest hensiktsmessig å legge dem til en samlet nasjonal ressurs. I tillegg til eksisterende kjerneoppgaver blir særlig behovet for utvikling av ny spisskompetanse innenfor IKT-kriminalitet trukket frem.

I vurderingen av de enkelte særorganenes organisering og oppgaveløsning er det utvalgets oppfatning at:

Politihøgskolen tilbyr en politiutdanning med høy kvalitet, og Norge har en høyt kvalifisert politistyrke med stor tillit i befolkningen. Politihøgskolen skiller seg fra øvrige særorganer ved å være en akkreditert høgskole og styrkeprodusent for politiet, og er slik sett ikke et særorgan, men en høgskole, og bør derfor omtales som det.

Utvalget har vurdert om høgskolen bør slås sammen med andre utdanningsinstitusjoner, blant annet i lys av strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren. Utvalget anbefaler å vurdere sammenslåing med Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS). Videre anbefaler utvalget på sikt å vurdere nærmere samarbeid med andre aktører i universitet- og høgskolesektoren.

Politihøgskolen skal til enhver tid tilby en politiutdanning som er tilpasset politiets behov. Å balansere Politihøgskolens behov for akademisk frihet med Politidirektoratets styringsbehov, krever god styring og ledelse. Selv om Politidirektoratet etter regelverket nok har et større styringsrom enn de i praksis benytter, bør eierrollen formelt styrkes ved at direktoratet oppnevner styret med unntak av ansatte- og studentrepresentanter. Utvalget foreslår også endringer i styresammensetningen, med blant annet fast plass til Riksadvokatembetet.

Kripos har en viktig og nødvendig nasjonal spisskompetanse på en rekke fagområder, og nyter høy faglig tillit i politidistriktene. Samtidig er Kripos over tid pålagt en rekke oppgaver av både operativ og strategisk karakter. Denne oppgavetilførselen har skapt et stort lederspenn, og uklare grenseflater overfor Politidirektoratet (POD). Utvalget anbefaler derfor en gjennomgang med sikte på utflytting av oppgaver til politidistriktene og klargjøring av operative og strategiske grenseflater mot POD, blant annet i forbindelse med internasjonale operasjoner.

Utvalget anbefaler for øvrig en videreføring av utvikling av spisskompetanse innen Kripos’ eksisterende fagområder, men samtidig med jevnlig evaluering med sikte på mulig utflytting av oppgaver i takt med styrket kompetanse i politidistriktene. Utvalget anbefaler videre at POD avklarer Kripos’ fagansvarsrolle. Politiets nasjonale spisskompetanse innen bekjempelse av IKT-kriminalitet bør forankres i Kripos, fortrinnsvis gjennom realisering av et eget organisatorisk uttrykk med et nasjonalt cyber-krimsenter (NC3).

Økokrim besitter en nødvendig nasjonal spisskompetanse innen etterforskning og straffeforfølgning av alvorlig økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet samt finansiell etterretning. Gjennom sin innsats verner Økokrim om viktige samfunnsverdier, men ressurstilgangen har over tid, også for Økokrim, påvirket både bistandsevne overfor politidistriktene og saksinntak.

Også for Økokrim mener utvalget det er nødvendig at POD avklarer fagansvarsrollen, slik at utvikling og forvaltning av fag og metoder i større grad kan bidra til utviklingen av ett politi.

Utrykningspolitiet (UP) er en effektiv og fleksibel organisasjon som oppnår gode resultater innen trafikksikkerhet. Samtidig mener utvalget at trafikksikkerhetsarbeidet i politiet i større grad bør inngå i politiets helhetlige forebyggende, etterretnings- og analysegrunnlag, og at trafikktjenesten i for liten grad har en strategisk forankring i POD.

Trafikksikkerhet er fortsatt meget viktig. POD bør i styringsdialogen med politidistriktene sikre trafikksikkerhet nødvendig vekt og prioritet sammenlignet med andre alvorlige kriminalitetstyper. Den teknologiske og digitale utviklingen vil påvirke politiets trafikksikkerhetsarbeid, i retning av gradvis mindre oppmerksomhet på føreratferd og mer på autonome kjøretøy og sensorteknologi samt automatiserte kontrollmetoder. Dette bør politiet følge opp.

Politiets utlendingsenhet (PU) er en spesialisert del av politiet innen forvaltningsdelen av utlendingsområdet, og har bidratt til å opprettholde en høy måloppnåelse på flere områder. Gjennom PUs oppgaveløsning innenfor utlendingsområdet med blant annet å registrere og fastlegge asylsøkeres identitet, samt gjennomføre uttransportering av personer uten lovlig opphold, herunder personer som har begått straffbare handlinger, bidrar PU til å forebygge kriminalitet.

Politiets nasjonale beredskapsressurser fungerer som utgangspunkt godt i den integrerte modellen i Oslo politidistrikt. Utvalget mener at fremtidig organisering bør ta utgangspunkt i Osloområdet og det planlagte beredskapssenteret på Taraldrud. Utvalget deler samtidig prinsipielle innvendinger som er reist om at dagens organisering kan gi en mulig samtidighetskonflikt i en nasjonal krisesituasjon. I tillegg bør organisering av beredskapsressursene legge til rette for langsiktig kapasitetsbygging i tråd med gjeldende trusselbilde.

Basert på behovsanalysen (kapittel 5) og vurdering av organisering og oppgaveløsning i særorganene samt nasjonale beredskapsressurser mener utvalget det er nødvendig å rydde i begrepsbruken for å tydeliggjøre enhetenes funksjon, oppgaver og ansvar. Enheter som yter bistand bør derfor kalles bistandsenheter.

Utvalget mener videre at påtaleinstruksens bestemmelse om stedlig fordeling av saker bør forsterkes ved at ordlyden endres for å understreke at de tolv nye politidistriktene som utgangspunkt bør ha totalansvar for etterforskning og påtale i eget distrikt, i tråd med nærpolitireformens intensjoner. Der sakskompleksene vurderes som for ressurs- eller kompetansekrevende, eller andre prinsipielle hensyn taler for en sentral etterforskning bør sakene bli overført til bistandsenhetene.

Utvalget har vurdert flere effektiviseringstiltak og mulige innsparinger. Effektivisering bør skje gjennom bedre styring, ledelse, organisering og samhandling for å gi økt kvalitet, mer tydelig avgrensning av roller, myndighet og ansvar og dermed mindre tids- og ressursbruk i prosessene. Dette vil i tillegg bidra til å redusere målkonflikter.

Bedre utnyttelse av potensialet som ligger i digitalisering og bruk av IKT til effektivisering og bedre polititjenester, er ett av flere forslag. I tillegg er det et stort potensial i å utvikle og dele åpne data på ulike kriminalitetsområder for å bidra til utvikling av nye løsninger for mer effektiv forebygging og bekjempelse av kriminalitet. Utvalget mener videre det kan ligge potensial for både innsparinger og mer effektiv måloppnåelse i bruk av anskaffelser som strategisk virkemiddel.

En dynamisk holdning til kompetanseutvikling er også sentralt for å oppnå en kontinuerlig kompetanseflyt fra bistandsenhetenes spisskompetanse til politidistriktene. Dette innebærer blant annet at Politidirektoratet bør avklare innholdet av fagansvarsrollene i politietaten.

Utvalget har som del av utredningen innhentet verdifull erfaring fra Danmark, Sverige, Finland og Nederland. I likhet med Norge har disse landene de siste årene gjennomgått ulike omorganiseringer av sentrale politimyndigheter der hovedretningen har vært færre og større politidistrikt. I tillegg har mer kostnadseffektiv organisering og drift vært et viktig mål. Et gjennomgående tema i alle landene var å finne balansen mellom lokalt politi og politiets sentrale nasjonale spisskompetanse. Politiet i de ulike landene har mange parallelle utfordringer, men har valgt ulike løsninger. Det ligger sentrale forskjeller i historie og politikultur til grunn for de organisatoriske valg som er tatt.

1.2 Hovedanbefalinger

Et overordnet mål for utvalgets vurderinger har vært å identifisere en fremtidig organisering av særorganene som understøtter nærpolitireformens intensjoner om delegering til politidistriktene samt styring og utvikling som ett politi. Dette innebærer en videreføring av prinsipper nedlagt i tidligere politiutredninger, og forsterket gjennom politiets organisering om at særorganene i større grad skal konsentrere virksomheten om oppgaver som understøtter politiets kjernefunksjoner.

I tråd med nærpolitireformens forutsetning om at de nye politidistriktene skal være mer robuste, har utvalgets vurdering av særorganenes fremtidige struktur tatt utgangspunkt i at oppgaver som kan løses lokalt, også bør løses lokalt. Dette følger hovedregelen for fordeling av beslutningsmyndighet og ansvar for oppgaver og saksbehandling i norsk offentlig forvaltning om delegering til laveste mulige effektive nivå, samt hovedprinsippet i påtaleinstruksen. Dette innebærer en negativ avgrensing ved at oppgaver og ansvar som utgangspunkt skal legges til politidistriktene og at unntak må begrunnes særskilt. Samtidig bør en slik hovedregel gi rom for en dynamisk tilnærming til arbeidsdelingen ved at mer robuste og kompetente politidistrikt stadig bør kunne påta seg mer ansvar og oppgaver.

Utvalgets forslag til fremtidig organisering er ment å styrke politiet ved å

  • gi mer fleksibel og effektiv kapasitetsutnyttelse av politiressurser

  • gi mer helhetlig og effektiv kriminalitetsbekjempelse

  • være bedre tilpasset de nye politidistriktenes bistandsbehov

  • styrke kompetanseutvikling og kompetansedeling i politietaten

  • styrke forutsetninger for bedre styring

  • styrke nasjonal beredskap

Den foreslåtte modellen innebærer at dagens særorganstruktur blir erstattet med to enheter for henholdsvis etterforskningsbistand og beredskapsbistand, underlagt POD. På etterforskningssiden mener utvalget at dette vil styrke samarbeid, ressursutnytting og kompetanseutvikling innenfor organisert og økonomisk kriminalitet, samt bidra til en kraftinnsats for å styrke nasjonal spisskompetanse på IKT-kriminalitet. På beredskapsområdet mener utvalget at politiets nasjonale innsats i krisesituasjoner bør være undergitt en nasjonal ledelse. I tillegg bør beredskapsfeltet være representert i politidirektørens nasjonale ledergruppe.

Dette innebærer at de fagområdene som i dag hovedsakelig ligger til Økokrim og Kripos samles i en enhet for etterforskningsbistand. Dette vil innebære vesentlige synergieffekter da det i dag på flere områder er parallelle kompetansemiljøer i Økokrim og Kripos. Videre antas det at etterforskning som fag vil styrkes gjennom samling i en enhet.

Samling av Kripos og Økokrim under samme ledelse er begrunnet med behovet for økt satsing på IKT-kriminalitet og behovet for økt kunnskap om IKT som ledd i forebygging og etterforskning av all kriminalitet, også økonomisk kriminalitet.

Utvalget legger til grunn at en slik ny enhet bør ha tre hovedsøyler som er gjenspeilet i organisasjonskartet: organisert og annen alvorlig kriminalitet, økonomisk kriminalitet og IKT-kriminalitet. Utvalget mener denne modellen vil gi kvalitative fordeler gjennom å styrke samarbeid innenfor viktige kompetansemiljø i politiet og legge til rette for mer effektiv ressursutnyttelse av nasjonal spisskompetanse, og bedre kompetanseutvikling. Organisering av påtalekompetansen må vurderes særskilt, men flertallet mener at etterforskning generelt bør skje på politidistriktsnivå.

Utvalget foreslår at ansvaret for etterforskning av alvorlig miljøkriminalitet blir overført fra Økokrim til Trøndelag politidistrikt. Det er behov for særlig kompetanse ett sted uten at det må ligge til en nasjonal bistandsenhet, og utvalget mener Trøndelag politidistrikt, med nærhet til både Miljødirektoratet og Arbeidstilsynet, er velegnet.

I forslaget om sammenslåing av Kripos og Økokrim er utvalget delt. Et mindretall, utvalgsmedlemmene Fause og Paulsen, ønsker primært at Økokrim forblir organisert som i dag, subsidiært at enheten både faglig og administrativt blir underlagt Riksadvokatembetet. Samme mindretall er også uenig med flertallet i behovet for å legge ansvar for etterforskning av alvorlig miljøkriminalitet til Trøndelag politidistrikt.

trafikksikkerhetsområdet mener utvalget, basert på grunnprinsippet om at oppgaver som kan løses lokalt, bør løses lokalt, at trafikkoppgavene bør overføres fra UP til politidistriktene for å oppnå en mer fleksibel og effektiv bruk av politikraft til alle former for kriminalitetsbekjempelse. Samtidig vil dette styrke den enkelte politimesters ansvar og territoriale kontroll. Dette forutsetter at Politidirektoratets strategiske styring på området blir styrket. Politidirektoratet må gi politidistriktene styringssignaler og styringsmuligheter som sikrer fortsatt god trafikksikkerhetsinnsats.

politiets utlendingsfelt deler utvalget prinsipielle innvendinger flere politiledere og andre interessenter har reist om hvorvidt PUs hovedoppgaver utgjør en viktig del av politiets kjerneoppgaver. De enkelte politidistriktene bør få tilbakeført oppgaver, og de mer spesialiserte delene bør legges til Øst politidistrikt. Politiets utlendingsenhet blir derfor foreslått avviklet i sin nåværende form. Strategisk styring av politiets arbeid på utlendingsfeltet blir forankret i Politidirektoratet. Det operative ansvaret blir overført til Øst politidistrikt, som også blir nasjonalt kontaktpunkt. Øst politidistrikt overtar det nasjonale koordineringsansvaret fra PU knyttet til registrering, ID-avklaring og koordinering av uttransportering. Dette utgjør ca. 400 årsverk, hvor om lag 60 prosent er politistillinger. Utreisesenteret på Gardermoen blir også overført til Øst politidistrikt. Ved å overføre disse oppgavene til Øst politidistrikt legges det til rette for en mer fleksibel og effektiv bruk av politiressursene, både til grensekontroll og mer generell kriminalitetsbekjempelse, samtidig som spesialiseringsgevinster knyttet til fagområdet ivaretas.

Det anbefales videre at Kriminalomsorgen overtar ansvaret for driften av utlendingsinternatet ved Trandum. Driften av Trandum ligger nærmere Kriminalomsorgens kjernevirksomhet enn politiets, og overføring av ansvaret åpner således for spesialiseringsgevinster. Ved at Kriminalomsorgen overtar dette ansvaret åpnes det for frigjøring av politiressurser.

Overføringen av UPs og PUs oppgaver til politidistriktene vil styrke politidistriktenes operative kapasitet tilsvarende om lag 580 politiårsverk med minst IP4-godkjenning. Politiressursene vil være integrert i daglig operativ tjeneste og inngå som en mer fleksibel ressurs i forebygging og bekjempelse av alle typer kriminalitet.

I den anbefalte modellen foreslår utvalget at de nasjonale beredskapsressursene blir etablert som et eget politiorgan for nasjonal beredskap, direkte underlagt Politidirektoratet. Utvalget anbefaler at seksjon for teknisk og taktisk spaning (TTS) og avsnitt for undercover (UC-enheten) fortsatt blir liggende til Oslo politidistrikt, fordi enhetene er mer integrert i distriktets politiarbeid. Den kongelige politieskorte (DKP) bør vurderes sammenslått med livvakttjenesten på PST, da utvalgets oppfatning er at en sammenslåing kan føre til en mer effektiv utnyttelse av politiets iP2-ressurser.

Modellen med en egen nasjonal beredskapsenhet forutsetter at mannskapene i beredskapstroppen fortsatt inngår i operativ tjeneste i Oslo eller andre politidistrikter. En egen enhet styrker mulighet for mer konsentrert arbeid, og kan styrke nærpolitireformens forutsetninger om høyere kompetanse og mer like polititjenester i hele landet. Leder for beredskapsenheten bør møte i politidirektørens nasjonale ledergruppe (NLG), og derved forenkle samhandling med politidistriktene. Med definert ansvar for fag- og metodeutvikling kan enheten gjennom bistand til politidistriktene bidra til viktig kompetanseoverføring, samt styrke lokal og nasjonal beredskapsevne.

Den anbefalte modellen gir etter utvalgets mening grunnlag for mer helhetlig og effektiv kriminalitetsbekjempelse ved at komplementære og parallelle etterforskningsmiljøer blir trukket tettere sammen. Sammenlignet med dagens modell, gir anbefalte modell bedre balanse mellom hensynet til fleksibilitet og effektivitet på den ene siden, og behovet for spesialisering og spisskompetanse på utvalgte områder på den andre siden. Videre gir modellen politimestrene bedre kontroll på politiressursene i eget distrikt.

En løsning med to nasjonale bistandsenheter vil gi mer samlede fagmiljøer, noe som kan bidra til styrket rekruttering av medarbeidere og styrket samarbeid mellom fagmiljøer og med eksterne aktører og fagmiljø. Dette antas å øke evnen til fagutvikling og innovasjon samt bedre forutsetningene for fag- og metodeutvikling. PHS vil enten sammen med KRUS eller alene bestå som egen høgskole.

Utvalget mener den valgte løsningen gir en mer intuitiv og logisk organisering av politiet og en struktur som støtter politiets kjerneoppgaver og forutsetningene for nærpolitireformen ved å gi mer ansvar til politidistriktene. Modellen vil gi bedre styring og styrke samordning innen etterforskning av alle typer alvorlig kriminalitet, samt legge grunnlag for en nødvendig økt satsing på nasjonal spisskompetanse innenfor bekjempelse av alvorlig IKT-kriminalitet.

Utvalget mener samlet sett at de anbefalte forslagene bidrar til mer lik oppgaveutførelse og polititjeneste i hele landet. Videre mener utvalget at forslagene vil gi større fleksibilitet og økt politikraft i det enkelte politidistrikt. Utvalget mener den foreslåtte modellen vil gi bedre bistand og bedre beredskap i møte med fremtidens politiutfordringer.

2 Utvalgets arbeid

2.1 Utvalgets oppnevning og sammensetning

Utvalget ble oppnevnt av regjeringen 11. mai 2016 for å vurdere den fremtidige organiseringen av særorganene i politiet og av politiets nasjonale beredskapsressurser.

Utvalget har bestått av ni medlemmer, inkludert leder. Utvalget har hatt følgende sammensetning:

  • Anne Cathrine Frøstrup, direktør Statens kartverk, leder, Hønefoss

  • Elisabeth Maråk Støle, direktør Møreforsking A/S, Ålesund

  • Sofie Nystrøm, direktør NTNU/CCIS (Center for Cyber and Information Security), Oslo

  • Torgeir Hagen, generalløytnant (p), Hamar

  • Lars Fause, førstestatsadvokat, Tromsø

  • Hugo Henstein, prosjektleder Troms politidistrikt, Tromsø

  • Helge Mehus, sjef Beredskapstroppen, Oslo

  • Tom Roger N. Paulsen, politibetjent, Tromsø

  • Inger Myklebust Ferstad, konstituert statsadvokat, Ålesund

Utvalgsleder Anne Cathrine Frøstrup har vært delvis fristilt fra sin stilling som direktør for Kartverket i perioden august til desember 2016, og helt fristilt i perioden januar til mai 2017.

Øvrige medlemmer av utvalget har utført arbeidet med utredningen ved siden av sine ordinære stillinger.

Utvalgets arbeid har i hele perioden vært støttet av et sekretariat på to personer, midlertidig ansatt i Justis- og beredskapsdepartementet på heltid for arbeidets varighet:

  • Rolf Eldevik (sekretariatsleder)

  • Arne Gloppen

Utvalgssekretær Arne Gloppen har hatt permisjon fra ordinær stilling i Politidirektoratet for arbeidets varighet.

Sekretariatet har siden november 2016 fått bistand fra Øyvind Ytrestøyl Foldal, som har vært utlånt fra Politidirektoratet i 50 prosent stilling for å utarbeide en samfunnsøkonomisk analyse for å synliggjøre virkninger og effekter av utvalgets foreslåtte modeller. Foldal har også bidratt i sekretariatets øvrige oppgaver.

I en hektisk avslutningsfase har sekretariatet i perioden mars-mai 2017 hatt bistand fra Kristin Lande, som har hatt en deltidsstilling med oppgaver knyttet til kvalitetssikring av kapitler.

2.2 Utvalgets bakgrunn og mandat

Utvalget ble gitt følgende mandat:

Særorganutredningen – mandat

1 Bakgrunn

I avtalen mellom regjeringspartiene og Venstre sies det at «Partene er enige om at det skal gjennomføres en utredning om fremtidig organisering av særorganene. PHS må fortsatt sikres nødvendig organisatorisk og faglig uavhengighet». Jf. også Prop. 61 LS (2014–2015) Endringer i politiloven mv. (trygghet i hverdagen – nærpolitireformen), Innst. 306 S (2014–2015) og vedtakene 638 og 639 der Stortinget sluttet seg til at særorganenes fremtidige organisering blir gjenstand for utredning, samt at det gjøres en vurdering av den fremtidige organiseringen av politiets nasjonale beredskapsressurser. Kriminalitetsutviklingen og behovet for samordnet og effektiv kriminalitetsbekjempelse i fremtiden tilsier også at organiseringen gjennomgås.

2 Mål

Politiet må organiseres på en måte som innebærer at det kan styres og utvikles som ett politi og slik at behov og ressurser kan ses i sammenheng. Polititjenesten skal i stor grad være likeverdig uansett hvor man bor. I tillegg må det sikres god ressursutnyttelse og samhandling mellom politidistrikt og særorgan, herunder også bedre utnyttelse av kunnskap og informasjon. Det må utvikles gode og kompetente fagmiljøer som er rustet til å møte dagens og morgendagens utfordringer knyttet til kriminalitet og samhandling. Etatens kapasitet til å styre, lede og utvikle virksomheten må styrkes.

Særorganenes funksjon og kapasitet må tilpasses den nye politidistriktstrukturen. Politiets nasjonale beredskapsressurser, som i dag er administrativt plassert som en seksjon i Oslo politidistrikt, skal være en felles ressurs for hele landet. Det er i den forbindelse behov for å vurdere om disse ressursene kan utnyttes bedre, til fordel for alle politidistrikt, om den administrative organiseringen endres. Det er videre behov for å vurdere hvilke nasjonale beredskapsressurser norsk politi skal ha i fremtiden, og innretning på disse. Videre må det også foretas en vurdering av Politihøgskolens fremtidige organisering og styringsforhold, jf. utvalg fra juni 2014.

3 Oppdrag

  1. Beskrive og vurdere hvordan særorganene og politiet nasjonale beredskapsressurser i dag ivaretar sine oppgaver.

  2. Beskrive hva som skal kjennetegne et særorgan, og hvilke oppgaver og ansvar som bør håndteres av et særorgan.

  3. Drøfte fordeler og ulemper ved å legge oppgaver til et særorgan eller et politidistrikt.

  4. Beskrive ulike modeller for struktur for, og organisering av, særorganene. Minst ett av alternativene skal legge til grunn uendret ressursbruk på området.

  5. Vurdere effektiviseringstiltak og identifisere mulige innsparinger.

  6. Foreslå organisering og avgrensing av politiets nasjonale beredskapsressurser.

  7. Identifisere nødvendige forbedringspunkter utover eventuelle strukturendringer og anbefale tiltak, for å oppnå en mer lik oppgaveutførelse og polititjeneste i hele landet.

  8. Foreta en vurdering av Politihøgskolens fremtidige organisering og styringsforhold, som sikrer Politihøgskolens faglige uavhengighet.

  9. Vurdere eventuelle distriktspolitiske konsekvenser av forslagene.

Problemstillinger som bør drøftes er blant annet hvilken kompetanse og kapasitet særorganene skal ha, hvilke støttefunksjoner skal gis til politidistriktene og på hvilket organisatorisk nivå ansvaret for politiets nasjonale beredskapsressurser bør ligge. I sitt arbeid skal utvalget i nødvendig utstrekning innhente informasjon fra andre land. Utvalget står fritt til å foreslå oppretting av nye særorgan, nedlegging av eksisterende særorgan, sammenslåing eller regionalisering av særorgan.

Utredningen skal leveres som en NOU.

4 Avgrensing

Det organisatoriske forholdet mellom Justis- og beredskapsdepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet videreføres som i dag. Videre holdes arbeidsdelingen mellom særorganet Politiets utlendingsenhet og virksomhetene innen utlendingsforvaltningen utenfor.

2.3 Utvalgets arbeidsmåte

Det første utvalgsmøtet ble avholdt 22. august 2016. Totalt er det avholdt ni utvalgsmøter, hvorav seks har vært todagers møter. Siste utvalgsmøte ble avholdt 19. april 2017.

2.3.1 Metode og datagrunnlag

Utvalgets datainnsamling er hovedsakelig gjort i perioden august 2016 til februar 2017.

Det er gjort en bred datainnsamling med flere ulike kvalitative og kvantitative kilder.

Utvalget har lagt vekt på en kunnskapsbasert tilnærming, og har derfor brukt god tid på kildetilfang for å klargjøre behov og problemstillinger før mulige løsningsforslag ble behandlet. Basert på interessentanalyser er det gjennomført en rekke samtaler og intervjuer både innenlands og utenlands, og det er innhentet materiale fra en lang rekke skriftlige kilder.

Alle innspill er vurdert. Innhold fra samtaler og intervjuer som er gjengitt i utredningen er som hovedregel anonymisert. Når det blir henvist til «politiledere» omfatter dette ledere i særorganene, Politidirektoratet samt politimestrene. Ut over dette skal det fremgå av sammenhengen hvem som er kilden.

Utvalget har også vært opptatt av at ansatte og berørte i hele politietaten får komme til uttrykk. Det er derfor gjennomført en større spørreundersøkelse der rundt halvparten av politietatens over 16 000 ansatte ble invitert. Undersøkelsen hadde flere kommentarfelt der det var rom for å gi supplerende merknader. Alle kommentarene er lest, og synspunktene er vurdert.

Utvalget mener kildetilfanget er omfattende, solid, relevant og dekkende for å besvare mandatets oppdrag.

I utredningen er det benyttet både kvantitative og kvalitative metoder:

a) Semi-strukturerte intervjuer

Utvalget og sekretariatet har gjennomført en rekke samtaler og intervjuer med ledere i hele politietaten, i tillegg til ledere av relevante kontrollorganer og andre viktige interessenter, herunder:

  • riksadvokaten

  • politidirektøren

  • alle særorgansjefene

  • alle politimestrene

  • avdelingsledere i POD

  • representanter for tjenestemannsorganisasjonene

Samtalene var basert på en egen samtaleguide utarbeidet for formålet. Samlet oversikt over alle samtaler utvalget og sekretariatet har gjennomført er gjengitt i vedlegg 2.

b) Andre samtaler

Utvalget har gjennomført flere høringsdager, både med særorgansjefene, politimestrene og personellorganisasjonene.

Utvalget og sekretariatet har også gjennomført utenlandsbesøk til nasjonale politimyndigheter i Danmark, Sverige, Finland og Nederland, samt EC3 i Europol.

Samlet oversikt over møteaktiviteten er gjengitt i vedlegg 2.

c) Dokumentstudier

Utvalget har gjennomført dokumentstudier av relevante budsjettdokumenter, årsrapporter, strategier, stortingsdokumenter, NOU-er, samt relevante evalueringer og forskningsrapporter. Fullstendig liste over kilder er gjengitt i vedlegg 1.

Det er i tillegg innhentet en rekke data fra særorganene, Politidirektoratet, STRASAK, Statistisk sentralbyrå, samt utenlandske politimyndigheter.

Utvalget har også mottatt skriftlige innspill fra særorganene, personellorganisasjoner, samt fra flere kontrollorgan. Oversikt over innspillene finnes i vedlegg 3.

Sekretariatet har også innhentet informasjon gjennom direkte skriftlige henvendelser til særorganene. Oversikt over denne korrespondansen finnes i vedlegg 3.

d) Spørreundersøkelser

Utvalget har sendt ut to spørreundersøkelser til politietaten. Den ene ble sendt til et representativt utvalg i hvert særorgan og politidistrikt, mens den andre var rettet mot samtlige av landets politimestere.

I spørreundersøkelsen rettet mot medarbeiderne i etaten ble totalt 7350 invitert, fordelt på 5856 fra politidistriktene og 1494 fra særorganene, med en svarprosent på henholdsvis 22 og 40. Respondentene ble bedt om å vurdere ulike påstander på en skala fra 1 til 6, der 1= «i svært liten grad»/ «helt uenig», og 6= «i svært stor grad»/ «helt enig». I tillegg inngikk en «vet ikke»-kategori. For hvert temaområde ble respondentene også gitt anledning til å skrive kommentarer i fritekstspørsmål.

Respondentene ble bedt om å vurdere ulike sider av særorganenes organisering, ansvar og oppgaveløsning. Til sistnevnte tema inngikk blant annet spørsmål om særorganenes kapasitet, effektivitet, kompetanse og samhandling med politidistriktene. Spørreundersøkelsen la hovedsakelig vekt på å kartlegge dagens situasjon, men respondentene ble også utfordret til å vurdere særorganene i et fremoverskuende perspektiv og da spesielt i lys av nærpolitireformen. Undersøkelsen ble utført i perioden 8.–22. desember 2016.

Den andre spørreundersøkelsen var rettet mot landets tolv politimestre og ble gjennomført i samme periode. Samtlige politimestre besvarte undersøkelsen. Formålet med undersøkelsen var å kartlegge kompetanseprofilen i de tolv nye politidistriktene samt undersøke forventninger til effekter av nærpolitireformen for å vurdere behovet for nasjonal spisskompetanse og bistand til politidistriktene.

e) Samfunnsøkonomisk analyse

Som del av utredningen er det gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse med grunnlag i utvalgets tre modellforslag. En slik analyse er et verktøy for å identifisere og vurdere virkninger av modellforslagene. Analysen er en kostnadsvirkningsanalyse, som innebærer at modellene ikke rangeres etter prissatte nytte- og kostnadsvirkninger alene. De ikke-prissatte kvalitative virkningene veier tungt i den samlede vurderingen. Analysen har vært en del av grunnlaget for utvalgets konklusjoner.

2.3.2 Styrker og svakheter ved metode og datagrunnlag

Variasjonen og bredden i metode og datainnsamling må anses å være en styrke.

Samtalene og intervjuene med særorgansjefer og politiledere, samt med representanter for relevante kontrollorganer, personellorganisasjoner og interessenter har vært verdifulle for å definere politiets bistandsbehov og for å vurdere effekten av dagens organisering og oppgaveløsning.

Supplert med spørreundersøkelsene, og fritekstkommentarer fra politiansatte på alle nivåer, har samtalene gitt utvalget bred innsikt i arbeidsdelingen mellom politidistriktene og særorganene.

Utvalget har også innhentet verdifull kunnskap om erfaringer fra omorganisering av sentrale politifunksjoner i Danmark, Sverige, Finland og Nederland.

Det er likevel svakheter ved både metode og datagrunnlag. Tilbakemeldinger fra flere respondenter har i noen grad vært preget av uklare forventninger til mulig fremtidig omorganisering av særorganene i lys av nærpolitireformen. Utfordringer med den hypotetiske situasjonen er likevel noe som vil gjelde generelt for slike evalueringer.

Svarprosenten på spørreundersøkelsen rettet mot hele politietaten viser en mulig «tretthet» som følge av stadige lignende henvendelser. Parallelt med utvalgets spørreundersøkelse gjennomførte Universitetet i Bergen, i samarbeid med Difi, en undersøkelse i forbindelse med Nærpolitireformen. Dette kan ha påvirket svarprosenten.

Spørreundersøkelsen rettet mot hele politietaten viser også store forskjeller i hvilken grad ansatte i politietaten på ulike nivåer forholder seg til de ulike særorganene i hverdagen. Nær halvparten oppgir at de jevnlig er i en eller annen form for kontakt med Kripos, mens mellom 60 og 70 prosent av respondentene oppgir at de sjelden eller aldri er i kontakt med de øvrige særorganene. Dette var vanskelig å forutse. Funnene skal likevel ha gyldighet, og der datagrunnlaget er preget av usikkerhet er dette også opplyst i teksten. På den annen side oppgir rundt tolv prosent av respondentene i politietaten å ha daglig kontakt med Kripos, mens for de øvrige særorganene oppgis daglig kontakt å ligge på rundt halvparten. Dette innebærer også at styrken i datagrunnlaget for Kripos er større enn for de øvrige særorganene.

Det er i tillegg interessant å se fordeling av respondenter i politietaten. Det var store variasjoner både mellom særorganene, der Økokrim og Kripos-ansatte hadde en svarprosent på henholdsvis 78 og 61 prosent, mens Politihøgskolen (35 prosent), UP (28 prosent) og PU (24 prosent) hadde langt lavere oppslutning. Samlet hadde likevel spørreundersøkelsen en svarprosent på 40 prosent blant særorgan-ansatte, hvilket må anses å ivareta krav til ekstra validitet. Svarprosenten blant politiansatte var på rundt 21 prosent.

Responsen på spørreundersøkelsen rettet mot politimestrene gir en grov null-punktanalyse i lys av nærpolitireformens omorganisering til tolv politidistrikt. Som flere av respondentene påpeker er reformen i en tidlig fase der det på mange områder er for tidlig å identifisere tydelige effekter. Resultatene bør derfor tolkes deretter.

Videre vil det i begge undersøkelser være en faktor at politiets arbeid med nærpolitireformen tidvis har fått betydelig oppmerksomhet i offentligheten, og dette kan ha påvirket synspunktene som har fremkommet.

I intervjuer og samtaler både med politiledere og interessenter, herunder relevante kontrolletater, er det et tydelig tegn at «alle» hegner om «sitt» særorgan. Flere av respondentene har gitt uttrykk for usikkerhet om utfallet av utredningen, og tilbakemeldingene kan i noen grad være preget av en viss posisjonering. Utvalget har forsøkt å kompensere for dette med å inkludere et bredt spekter av interessenter, der noen av respondentene har blitt intervjuet flere ganger.

Å innhente relevant statistikk, blant annet for saksbehandlingstid, responstid og kostnader for ulike sakstyper har ofte vist seg vanskelig, siden kvaliteten på tallene i flere tilfeller kan være uklar. Dette er et forhold som også har vært påpekt i tidligere politiutredninger.

Utvalget har likevel i størst mulig grad forholdt seg til politiets egen statistikk, supplert med tall fra Statistisk sentralbyrå, der dette ble ansett som hensiktsmessig.

2.3.3 Kvalitetssikring

Utvalget har vektlagt å kvalitetssikre alle innspill, både med særorganer og andre berørte parter. Til dette arbeidet har utvalget også fått bistand fra en rekke fagpersoner og forskere.

Eventuelle feil og mangler i fremstillingen er like fullt utvalgets ansvar alene.

2.3.4 Oversikt over eksterne bidrag til utvalgsmøter

Utvalget har gjennomført ni utvalgsmøter, hvorav seks var todagers møter. Dette omfatter både ordinære utvalgsmøter, og møter hvor inviterte fagpersoner, forskere og andre interessenter har holdt presentasjoner og bidratt med innspill for å belyse utvalgte tema knyttet til mandatet.

Følgende har bidratt på utvalgsmøtene:

  • Utvalgsmøte 1: Atle Roll-Mathisen (POD) og Wilfred Østgulen (POD)

  • Utvalgsmøte 2: Vidar Refvik (ass.Politidirektør) og Frede W. Hermansen (avd.direktør POD)

  • Utvalgsmøte 3: Knut Smedsrud (avdelingsdirektør, POD), Ketil Haukaas (Kripos-sjef) og Kristin Kvigne (avd.direktør POD)

  • Utvalgsmøte 4: Arne Isak Tveitan (Leder Nasjonalt ID-senter – NID), Atle Roll-Mathisen(POD), Harald Bøhler (POD)

  • Utvalgsmøte 5: Tom Colbjørnsen (Professor BI)

2.3.5 Høringsdager

Utvalget har i tillegg til ordinære utvalgsmøter gjennomført en egen høringsdag med alle særorgansjefene, samt sjef PST og politimesteren i Oslo (i egenskap å være øverste leder for Nasjonale beredskapsressurser). Denne ble gjennomført 18. oktober 2016.

Høringsdagen ble gjennomført ved at hver særorgansjef ble tildelt ca. 20 minutter til presentasjon, med påfølgende spørsmål fra utvalget. Det var i forkant gjennomført separate protokollførte intervjuer med samtlige særorgansjefer.

Det er også gjennomført en separat høringsdag 23. november 2016 for landets politimestre. Her fikk politimestrene anledning til å møte utvalget og presentere sitt syn med utgangspunkt i mandatet. Utvalget og sekretariatet har i tillegg hatt separate samtaler med samtlige politimestre.

2.3.6 Møte med personellorganisasjoner

På utvalgsmøte 4 ble personellorganisasjonene invitert. Følgende organisasjoner og representanter deltok:

  • Norges politilederlag- NPL, ved Geir Krogh, Wenche Bjørnegård og Tore Salvesen

  • Parat, ved Unn Kristin Olsen og Anne Ammerud

  • Norsk Tjenestemannslag- NTL, ved Carl Marius Michelsen

  • Politiets fellesforbund, ved Sigve Bolstad, Sven Arne Kjepso og Stein Nordahl Wilhelmsen

  • Hovedverneombud i Politi og lensmannsetaten Audun Buseth

  • Advokatforeningen, ved Arild Dyngeland, Marius Dietrichson, Arne Gunnar Aas og Aurora Geelmuyden

Flere har også sendt skriftlige innspill. Samlet oversikt er gjengitt i vedlegg 3.

2.4 Studiereiser til utlandet

Deler av utvalget og sekretariatet har visitert sentrale politimyndigheter i følgende land:

2.4.1 Sverige

Utvalget fikk følgende presentasjoner:

  • Om politireformen i Sverige, ved Ann Marie Orler (chef internationella enheten, NOA)

  • Politiutdanningen, ved Anna-Karin Nygren (kommissarie og gruppchef Polisprogrammet Sörentorp)

  • Gränspolissektionen, ved Kristoffer Tunander (strategiske gruppen, Gränspolissektionen, NOA)

  • Ekobrottsmyndigheten, ved Fredrik Holmberg (stabschef og stedfortredende generaldirektør) og Torbjörn Rosén (politichef, Ekobrottsmyndigheten, NOA)

2.4.2 Danmark

Utvalget fikk følgende presentasjoner:

  • Om Rigspolitiet, ved Troels Jensen (afdelingschef Staben, Rigspolitiet)

  • Organisert og økonomisk kriminalitet, ved Lisbeth Jessen (vicepolitiinspektør, Nationalt Efterforskningscenter)

  • Økonomisk kriminalitet, ved Frede Bisgaard (Statsadvokat Særlig Økonomisk og International Kriminalitet, SØIK)

  • Utlendingsområdet, ved Hans-Viggo Jensen (Nationalt Utlendingscenter)

  • Færdselsområdet, ved Jørn Pakula Andresen (specialkonsulent, Færdselsafdelingen)

  • Beredskap, ved Bjarne Sørensen (politiinspektør National Beredskapsafdeling)

  • Utdannelse og Politiskolen, ved Mette Lindskov (vicepolitiinspektør, Politiskolen)

2.4.3 Finland

Utvalget fikk følgende presentasjoner:

  • Organisering og ledelse, ved (Tomi Vuori, deputy national police commissioner)

  • Strategier og utvikling av finsk politi, ved Niina Uskali (Deputy Assistant Police Commissioner)

  • Politihøgskolen, ved Satu Koivo

  • Nasjonal etterforskningsenhet, ved Ari Lahtela (leder av NBI avdeling for forebygging av organisert kriminalitet)

  • Økonomisk, finansiell og miljøkriminalitet, ved Janne Järvinen (Senior etterforskningssjef)

  • Trafikkpolitiet, ved Samppa Holopainen (assisterende politisjef Trafikk)

  • Digitalisering, ved Sami Hätönen (etterforsker NBI)

  • Beredskapsressurser (Karhu), ved Jari Kaikko (Karhu-kommandør)

  • Immigrasjonspolitiet, ved Liisa Lintuluoto

2.4.4 Nederland

Utvalget fikk følgende presentasjoner:

  • EUROPOL og EC3-senteret, ved Bjørn Inge Austnes (sambandsmann for Norge i Europol)

  • EC3, ved Steven Wilson (Head of Business European Cybercrime Centre (EC3)) Fernando Ruiz Pèrez (Head of Operations, EC3)

  • Rikspolitiet, ved Theo Postma (Strategy Advisor, Nederlands Politie)

2.5 En stor takk

Utvalget vil takke alle bidragsytere for imøtekommenhet og velvillighet, og en særlig stor takk til kontaktpersoner i særorganene, som ofte på kort tid har bidratt med vesentlig informasjon og kvalitetssikring.

2.6 Avgrensninger

Utvalgets mandat var stort og utfordrende, og nye problemstillinger ble reist underveis. Følgende avgrensninger utover nevnte føringer i mandatet ble nødvendig:

Politidirektoratet

Særorganene utgjør bare en del av den samlede politietaten underlagt Politidirektoratet. I utvalgets behandling av særorganenes styring og organisering hadde det vært ønskelig med en bredere analyse av styringsforholdet mellom Politidirektoratet og underliggende enheter enn det utvalget hadde tid og ressurser til.

Utlendingsforvaltningen

I behandlingen av Politiets utlendingsenhets organisering og oppgaveløsning var det vanskelig å unngå berøring med arbeidsdeling til øvrig utlendingsforvaltning, selv om mandatet har gjort slik avgrensning. Utvalget er samtidig oppmerksom på at det er varslet en utredning på området, noe som synes nødvendig:

Fra Prop 61 LS (2014–2015), pkt. 7.4.4.1:
Departementet bemerker at ved siden av den gjennomgangen av særorganstrukturen som skal gjennomføres, vil departementet utrede hvordan politiets oppgaver på asylområdet bør organiseres. Foreløpig understreker departementet at det vil legge stor vekt på behovet for en effektiv avklaring av identitet, og for å se utlendingsforvaltningen og kriminalitetsbekjempelsen i sammenheng.

Utvalget har så langt som mulig avgrenset mot denne arbeidsdelingen.

Politihøgskolen

I vurdering av organisering og styringsforhold har utvalget i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet valgt å ikke behandle spørsmål om geografisk plassering.

Politiets arbeid med ID-feltet

Flere aktører har overfor utvalget gitt uttrykk for behov for bedre forankring av ansvar for ulike ID-oppgaver og en avklaring av ansvar for retningslinjer og føringer på området. Dette fagområdet er i dag svært fragmentert med oppgaver dels lagt til politiet og dels til ulike forvaltningsorganer som Nasjonalt ID-senter, Skatteetaten, Difi og UDI. Denne fragmenterte oppgave- og ansvarsdelingen fremstår som ressursmessig ineffektiv og gir grobunn for målkonflikter.

Utvalget har likevel valgt å avgrense utredningen mot ID-feltet. For det første fordi dette tolkes å være i randsonen av mandatet. For det andre fordi fagområdet fremstår som så fragmentert at utvalget vurderte å ikke ha kapasitet til å drøfte dette nærmere.

Utvalget nøyer seg derfor med å bemerke at dette er et omfattende fagområde der flere sentrale aktører etterlyser avklaring av mandat, ansvar, oppgaver og organisering. Etter utvalgets mening krever dette feltet en egen utredning.

PODs øvrige underliggende enheter

PFT, PIT og Grensekommissæren er ikke del av utvalgets mandat ettersom de ikke er regnet som særorganer. De vil derfor kun i beskjeden grad bli omtalt.

2.7 Rapportens oppbygging

Utredningen er inndelt i fire deler. Del 1, Sammendrag og hovedanbefalinger Utvalgets mandat og arbeid, oppsummerer hovedpunkter fra utredingen og presenterer utvalgets valgte modell med kort begrunnelse. I tillegg blir utvalgets mandat, arbeid og metoder beskrevet. I del II, Bakgrunn og behov (kapittel 3–5) blir politiets organisering og særorganbegrepet behandlet. I tillegg blir politiets samlede bistandsbehov gjort rede for og vurdert.

I del III, Særorganene og nasjonale beredskapsressurser (kapittel 6–12), blir organisering og oppgaveløsning i politiets særorganer samt nasjonale beredskapsressurser beskrevet og vurdert.

I del IV, Utvalgets vurderinger og anbefalinger, (kapittel 13–18), blir mer overordnede tema behandlet, herunder effektiviseringstiltak og andre forbedringspunkter utover foreslåtte strukturendringer. I denne delen inngår utvalgets drøfting og forslag til fremtidig organisering av politiets særorganer.

Kapittel 1 inneholder sammendrag og hovedanbefalinger.

Kapittel 2 gir en beskrivelse av utvalgets mandat, sammensetning og arbeid.

I kapittel 3, Politiets organisering, blir det blant annet påpekt hvordan politiets ti grunnprinsipper de siste tiårene har vært styrende for politietatens organisering og oppgaveløsning. Sammen med Politianalysens forslag til avgrensning av politiets kjerneoppgaver utgjør dette grunnlag for utredningens videre vurderinger.

I kapittel 4, Hva er et særorgan, blir det gjort en historisk gjennomgang av selve særorganbegrepet med utgangspunkt i en rekke forarbeider og utredninger, samt regelverksutvikling.

Kapittel 5 inneholder en vurdering av politiets bistandsbehov. Med grunnlag i blant annet politiets omverdensanalyse og kartlegging av antatt fremtidig bistands- og kompetansebehov i distriktene, vil dette kapittelet utgjøre en viktig del av behovsanalysen som peker frem mot hvilke nasjonale bistandsoppgaver en fremtidig nasjonal organisering av politiets spisskompetanse bør omfatte.

I kapittel 6 blir vurderingskriterier for drøfting av særorganenes organisering og oppgaveløsning presentert. Den videre behandlingen tar utgangspunkt i politiets bistandsbehov, som beskrevet i kapittel 5.

I kapittel 7 blir Politihøgskolens organisering og styringsforhold gjennomgått og drøftet i lys av krav til høgskolens faglige uavhengighet.

I kapittel 8 blir organisering og oppgaveløsning i Kripos beskrevet og vurdert.

I kapittel 9 blir organisering og oppgaveløsning i Økokrim beskrevet og vurdert.

I kapittel 10 blir organisering og oppgaveløsning i Utrykningspolitiet (UP) beskrevet og vurdert.

I kapittel 11 blir organisering og oppgaveløsning i Politiets utlendingsenhet (PU) beskrevet og vurdert.

I kapittel 12 blir organisering og avgrensning av politiets Nasjonale beredskapsressurser beskrevet og vurdert med utgangspunkt i politiets samlede beredskapsbehov.

I kapittel 13 blir spørsmål om hva et særorgan i politiet bør være drøftet på bakgrunn av foregående analyser av politidistriktenes nåtidige og forventede fremtidige behov.

I kapittel 14 blir flere effektiviseringstiltak, innsparinger og nødvendige forbedringspunkter utover foreslåtte strukturendringer identifisert, drøftet og vurdert.

Kapittel 15 presenterer utvalgets modellforslag med drøfting av tre alternativer basert på en behovsanalyse og den samfunnsøkonomisk analysen (vedlegg 4).

Kapittel 16 drøfter andre tiltak som kan bidra til bedre polititjenester, herunder ledelse, kompetanse, teknologi og styrket fagansvar.

Kapittel 17 beskriver utvalgets funn fra visitasjon hos sentrale politimyndigheter i Danmark, Sverige, Finland og Nederland, samt EC3 (Europol).

Kapittel 18 beskriver økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets anbefalinger.

Til toppen
Til dokumentets forside