Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2019: 9

Fra kalveskinn til datasjø — Ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver

Til innhaldsliste

Del 1
Lovtekst og sammendrag

1 Lovutkast

Utvalgets forslag

Utkast til lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver

I. Innledende bestemmelser

§ 1. Lovens formål

(1) Formålet med denne loven er å sikre dokumentasjon om samfunnet som skal kunne brukes til å forstå samtid og fortid, og til å bevare og videreutvikle Norge som rettsstat og demokrati.

(2) Loven skal særlig legge til rette for å

  • a) fremme offentlighet og demokratisk deltakelse

  • b) drive forsvarlig offentlig virksomhet

  • c) fastsette, fremme og forsvare rettigheter og andre rettskrav

  • d) utvikle kunnskap om kulturarven, kulturelt mangfold og grunnleggende samfunnsforhold

  • e) legge til rette for vitenskapelig forskning og annen granskning

  • f) ivareta enkeltpersoners og gruppers behov for å kjenne egen historie og kultur.

§ 2. Virkeområde

(1) Loven gjelder for:

  • a) staten, fylkeskommunene og kommunene

  • b) selvstendige offentlige virksomheter uavhengig av organisasjonsform

  • c) selvstendige virksomheter hvor det offentlige direkte eller indirekte har en samlet eierandel på mer enn 50 prosent, eller hvor det offentlige direkte eller indirekte har rett til å velge flere enn halvparten av medlemmene i det øverste organet i virksomheten

  • d) andre virksomheter når de treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

Kongen kan i tvilstilfeller avgjøre om en virksomhet faller inn under loven. Kongen kan i forskrift helt eller delvis unnta virksomheter omfattet av bokstav c) fra plikten til å følge denne loven, dersom dette regnes som nødvendig ut fra hensynet til virksomhetens art, konkurransesituasjonen eller andre særlige forhold.

(2) Stortinget fastsetter selv regler for dokumentasjon av Stortingets virksomhet og om hvordan dokumentasjonen skal bevares og gjøres tilgjengelig for allmennheten.

(3) For domstolenes virksomhet etter rettergangslovgivningen gjelder ikke reglene om sanksjoner ved tilsyn. Kongen kan fastsette ytterligere unntak fra lovens regler for domstolene.

(4) Virksomhet omfattet av første ledd som setter ut lovpålagte oppgaver til noen som ikke er omfattet av denne loven, skal sørge for oppfølging av dokumentasjonspliktene for disse oppgavene.

(5) Kongen kan i forskrift fastsette at virksomheter som leverer tjenester som i hovedsak er offentlig finansiert, skal være helt eller delvis omfattet av loven.

§ 3. Geografisk virkeområde

Loven gjelder i Norge, inkludert Svalbard, dersom ikke annet blir fastsatt av Kongen. Kongen kan bestemme at loven også skal gjelde for Jan Mayen og de norske bilandene i Antarktis.

§ 4. Forholdet til annen lovgivning

(1) Denne loven begrenser ikke dokumentasjonsplikt som følger av annet regelverk.

(2) For sikkerhetsgradert informasjon skal reglene i sikkerhetsloven med forskrifter i tilfelle konflikt gå foran bestemmelsene i denne loven.

§ 5. Definisjoner

I denne loven menes med:

  • a) dokumentasjon: informasjon som løpende bekrefter hvordan en virksomhet, organisasjon eller person har handlet, utøvd myndighet eller utført tjenester og andre oppgaver. Dette omfatter blant annet prosesser, beslutninger, handlinger med rettslige virkninger, samt vesentlige hendelser og forhold.

  • b) dokumentere: å sørge for dokumentasjon.

  • c) arkiver: dokumentasjon som langtidsbevares for formål som nevnt i § 1.

  • d) arkivinstitusjon: virksomhet med hovedformål å ta vare på og gjøre tilgjengelig arkiver omfattet av loven.

II. Plikt til å dokumentere og til å bevare dokumentasjon

§ 6. Dokumentasjonsstrategi

(1) Virksomheter skal regelmessig ajourføre en dokumentasjonsstrategi som:

  • a) gjør rede for dokumentasjonsplikter som gjelder for virksomheten, og for hvilken dokumentasjon som er særlig viktig for virksomheten

  • b) beskriver organiseringen av arbeidet med å ivareta dokumentasjonspliktene

  • c) gjør rede for hvilke informasjonssystemer i virksomheten som skaper og tar vare på dokumentasjon omfattet av denne loven

  • d) gjør rede for virksomhetens bruk av kommunikasjonskanaler, herunder sosiale medier

  • e) gjør rede for hvordan virksomheten sørger for langtidsbevaring, minimering og sletting av dokumentasjon og arkiver

  • f) refererer til virksomhetens styringsdokumenter for informasjonssikkerhet, personvern, anskaffelser mv. og

  • g) gir en vurdering av virksomhetens etterlevelse av denne loven.

(2) Øverste organ i virksomheter omfattet av § 2 første ledd bokstav a til c skal vedta dokumentasjonsstrategien minst én gang hvert fjerde år.

§ 7. Dokumentasjon i felles systemer

(1) Når flere virksomheter produserer dokumentasjon som nevnt i §§ 8–13 i felles systemer, skal de avtale hvem som har ansvar for å ivareta pliktene etter denne loven. I fravær av avtale påhviler pliktene den som har behandlingsansvaret for personopplysninger, jf. § 22. I andre tilfeller har eieren av systemet dette ansvaret.

(2) Kongen kan gi forskrift om behandling, bevaring og tilgjengeliggjøring av dokumentasjon ved saksbehandling og samhandling i felles system og kan bestemme hvilken virksomhet som har ansvaret når dette ikke følger av første ledd.

§ 8. Plikt til å dokumentere virksomhetens kommunikasjon

(1) Virksomheter skal dokumentere sin eksterne kommunikasjon.

(2) Virksomheter omfattet av § 2 første ledd bokstav a til c skal dokumentere virksomhetsrelatert kommunikasjon til og fra personer i ledende stilling.

(3) Virksomheter skal gi tilsatte tilgang til verktøy for å ivareta pliktene etter første og annet ledd på en automatisert måte.

(4) Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføring av pliktene i første til tredje ledd, herunder i en overgangsperiode gi unntak fra pliktene i tredje ledd.

§ 9. Plikt til å dokumentere informasjonssystemer, databaser, registre mv.

(1) Når en virksomhet tar i bruk et informasjonssystem som produserer dokumentasjon som senere skal overføres til langtidsbevaring, skal det foreligge tilstrekkelige beskrivelser av systemet, bruksrutiner, datamodell og systemegenskaper som sikrer betryggende forvaltning, drift og vedlikehold.

(2) Virksomheter som har behandlingsansvar for eller eier informasjonskilder, databaser, registre mv., skal beskrive

  • a) når database- eller registerløsningen ble etablert, vesentlig endret eller omstrukturert og avviklet

  • b) hvilke typer data som inngår i løsningen, om det er personopplysninger, og hvilke kilder datatypene er hentet fra

  • c) bruksformålet for løsningen

  • d) hvilke kategorier virksomheter eller personer som har tilgang til dataene, og

  • e) hvordan dataene er beskyttet mot urettmessige endringer.

(3) Ved overføring til langtidsbevaring i arkivinstitusjon skal beskrivelsene som nevnt i første og annet ledd følge med. Arkivinstitusjonen kan uten hinder av opphavsrett oppbevare systembeskrivelser for å bevare og gjøre tilgjengelig overført dokumentasjon. Kongen kan gi utfyllende forskrift.

§ 10. Plikt til å dokumentere ved automatisert rettsanvendelse

(1) Virksomheter som helt eller delvis automatiserer rettsanvendelse, skal dokumentere

  • a) hvilke datatyper som anvendes

  • b) hvilke kilder som benyttes for disse datatypene

  • c) hvilke behandlingsregler som er utledet av rettsreglene og som er styrende for vedtakene, og

  • d) hvilke endringer som er gjort av systemet på bakgrunn av vedtak av lover og forskrifter og andre politiske vedtak.

(2) Kongen kan pålegge at det utarbeides dokumentasjon som gir grunnlag for rekonstruksjon av kjørbar programkode, etter at systemet er tatt ut av drift.

§ 11. Plikt til å dokumentere avgjørelser mv.

(1) Når en virksomhet treffer avgjørelse under utøvelse av offentlig myndighet skal virksomheten sørge for dokumentasjon av

  • a) hvem avgjørelsen gjelder og hva den går ut på

  • b) i hvilken grad og på hvilken måte avgjørelsen er basert på automatisert rettsanvendelse

  • c) hvilke lover, forskrifter og instrukser som generelt har vært styrende for avgjørelsen, og

  • d) de faktiske omstendighetene som har hatt mye å si for utfallet.

(2) Andre vesentlige forhold og avgjørelser som viser hvordan en virksomhet har utført sine oppgaver, skal dokumenteres. Dette gjelder blant annet

  • a) generelle instrukser

  • b) delegeringsreglement og fordeling av fullmakter

  • c) vesentlige planer og vesentlig intern styringsdokumentasjon og

  • d) vesentlige økonomiske avgjørelser, herunder sentrale avgjørelser i budsjett- og regnskapsprosessen.

§ 12. Dokumentasjonsplikter i annet regelverk

Hvert departement fører fortegnelse over lovbestemte dokumentasjons- og bevaringsplikter mv. i regelverk de har ansvar for. Fortegnelsen skal være offentlig tilgjengelig på departementets nettsider.

§ 13. Plikt til å dokumentere ut fra konkret vurdering. Offentlige utvalg

(1) Når det skjer vesentlige hendelser, beslutninger, prosesser og forhold ellers som ikke kommer inn under dokumentasjonspliktene i §§ 7–11, skal virksomheten dokumentere disse dersom det åpenbart vil ha interesse for ettertiden, eller dersom det ellers er nødvendig for å ivareta lovens formål.

(2) Kongen kan i forskrift gi avvikende regler for offentlige utvalg og lignende som ikke er del av organet de ble oppnevnt av.

§ 14. Rett til å velge hvordan plikt til å dokumentere skal ivaretas

Dersom plikter etter §§ 7–11 overlapper, velger virksomheten hvordan dokumentasjonspliktene skal etterleves. Behandlingsprotokoller og annen dokumentasjon som er utarbeidet i samsvar med personvernforordningen, kan delvis tjene som dokumentasjon etter denne loven.

§ 15. Pålegg om å dokumentere

Dersom sterke grunner taler for det, kan Nasjonalarkivet pålegge virksomheter å dokumentere forhold som ikke er omfattet av dokumentasjonspliktene i §§ 7–11, eller eventuelt selv dokumentere forholdet.

III. Krav til forvaltning av dokumentasjonen

§ 16. Grunnleggende krav til dokumentasjonsforvaltning

(1) Pliktene etter §§ 8–15 skal ivaretas fortløpende.

(2) Virksomheten skal påse at dokumentasjonen er

  • a) ekte: at dokumentasjonen er beskyttet mot ikke-autoriserte tilføyelser, slettinger og endringer

  • b) pålitelig: at det går fram hvem eller hvilket system som har opprettet, endret og registrert dokumentasjonen og når dette fant sted

  • c) anvendbar: at dokumentasjonen er tilgjengelig for all berettiget bruk og innsyn

  • d) dekkende: blant annet at dokumentasjon som blir sendt fra eller til eller lagt fram for tilsatte i virksomheten, blir behandlet som kommunikasjon til eller fra virksomheten. Det samme gjelder for kommunikasjon til eller fra den politiske ledelsen

  • e) satt i sammenheng: at den blir knyttet til annen relevant dokumentasjon og virksomhetsprosess.

(3) Kongen kan gi forskrift om systematisering og behandling av dokumentasjon. Kongen kan i forskrift fastsette krav til informasjonssystemer som produserer og bevarer dokumentasjon for å oppfylle plikter etter denne loven, herunder gi regler om godkjenning, søknadsprosess og frister.

§ 17. Tilgjengeliggjøring av dokumentasjon. Eierskap

(1) Dokumentasjon som offentlige virksomheter har skapt eller besitter, skal være tilgjengelig for allmennheten såframt dette ikke strider mot lov, taushetsplikt eller andre begrensninger i eller i medhold av lov. Ikke-digital dokumentasjon gjøres tilgjengelig på den måten virksomheten finner forsvarlig.

(2) Det kan ikke erverves privat eiendomsrett til dokumentasjon som skapes i eller av virksomheter som er omfattet av § 2 bokstav a og b.

§ 18. Forbud mot sletting

(1) Dokumentasjon omfattet av kapittel II kan bare slettes med hjemmel i denne loven eller forskrift gitt med hjemmel i loven eller når plikt til å slette følger av annen lov eller forskrift.

(2) Virksomheten skal dokumentere hva som er slettet, det rettslige grunnlaget for slettingen og sammenhengen den slettede dokumentasjonen ble brukt i.

(3) Kongen gir forskrift om sletting. Når særlige grunner foreligger, kan Kongen gi særskilt tillatelse til sletting, retting og supplering.

§ 19. Plikt til vedlikehold

Virksomheter skal vedlikeholde dokumentasjon og hindre utilsiktet informasjonstap ved konvertering til nye formater eller ved annen behandling. Som informasjonstap regnes også redusert mulighet for sammenstilling eller søking i dokumentasjonen eller etterprøving av dokumentasjonens ekthet.

§ 20. Forbud mot overføring av ikke-digital dokumentasjon til utlandet

(1) Ikke-digital dokumentasjon kan ikke føres ut av landet. Unntatt fra dette er midlertidig utførsel i forbindelse med forvaltningsmessig eller rettslig bruk.

(2) Nasjonalarkivet kan samtykke til og sette vilkår for midlertidig utførsel i forbindelse med mediekonvertering. I andre særlige tilfeller kan Nasjonalarkivet gjøre unntak fra forbudet i første ledd.

§ 21. Overføring av digital dokumentasjon til utlandet

(1) Digital dokumentasjon omfattet av loven kapittel II og V kan, hvis vilkårene i personvernforordningen artikkel 44 og 45 er oppfylt, overføres til EØS-land og tredjestater som kommisjonen i EU har fastslått sikrer et tilstrekkelig beskyttelsesnivå. Følgende vilkår må dessuten også være oppfylt:

  • a) Det foreligger en oppdatert risikovurdering som særlig gjør rede for risiko for tap av nasjonal råderett over dokumentasjonen, tap av data, rikets sikkerhet, kriminelle handlinger og uautorisert tilgang, sammenholdt med lagring i Norge.

  • b) Databehandleravtalen skal gi tilsynsmyndigheten rett til å vite hvor dokumentasjonen kan eller vil bli lagret, samt rett til å kreve at det settes i gang tilsyn på aktuelle steder for å påse at krav i denne loven og i databehandleravtaler blir etterlevd.

  • c) Ved langtidsbevaring i utlandet skal en kopi av arkivene være i Norge.

(2) Nasjonalarkivet kan inngå avtale med arkivmyndighet i en annen stat eller med en annen kvalifisert oppdragstaker, om at det skal gjennomføres tilsyn med norsk digital dokumentasjon som er overført til utlandet. Tilsynet skal i så fall skje i henhold til instruks fra Nasjonalarkivet.

IV. Særlig om personopplysninger

§ 22. Informasjon om behandlingsansvar og felles behandlingsansvar

Virksomheter plikter å identifisere all behandling av personopplysninger som de har ansvaret for og som har arkiv- eller dokumentasjonsformål. Dersom behandlingsansvaret er delt med andre, skal det inngås avtale om dette ansvaret i samsvar med personvernforordningen artikkel 26 nr. 1. Informasjon om behandlingsansvar for personopplysninger etter denne loven og eventuell avtale om felles behandlingsansvar skal være offentlig tilgjengelig på virksomhetens nettsider.

§ 23. Personopplysninger om avdøde personer

Opplysning om en avdød person anses som en personopplysning etter denne loven til det er gått 20 [10] år fra dødsfallet. Er tidspunktet for dødsfallet ikke kjent, skal opplysningen håndteres som en personopplysning inntil den er 110 år gammel. Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak gi avvikende bestemmelser.

§ 24. Behandling av personopplysninger for arkivformål i allmennhetens interesse

(1) Nasjonalarkivet, kommuner, fylkeskommuner og offentlig eide arkivinstitusjoner kan være behandlingsansvarlig for behandling av personopplysninger for arkivformål i allmennhetens interesse. Også andre virksomheter kan ha slikt behandlingsansvar når dette er godkjent av Datatilsynet i samsvar med personvernforordningen artikkel 36 nr. 5. Nasjonalarkivet skal veilede slike andre virksomheter om spørsmålet. Før Datatilsynet treffer vedtak, skal det innhentes uttalelse fra Nasjonalarkivet.

(2) Personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e kan behandles av arkivinstitusjon som nevnt i nr. 1, uten samtykke fra den registrerte dersom behandlingen er nødvendig for arkivformål i allmennhetens interesse. Behandlingen skal være omfattet av nødvendige garantier i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1.

(3) Særlige kategorier personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 kan behandles av arkivinstitusjon som nevnt i nr. 1, uten samtykke fra den registrerte dersom behandlingen er nødvendig for arkivformål i allmennhetens interesse, og der samfunnets interesse i at behandlingen finner sted, klart overstiger ulempene for den enkelte. Behandlingen skal være omfattet av nødvendige garantier i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1.

(4) Før det foretas behandling i arkivinstitusjon på grunnlag av tredje ledd, skal den behandlingsansvarlige arkivinstitusjonen rådføre seg med personvernombudet etter personvernforordningen artikkel 37 eller med en annen person som oppfyller vilkårene i personvernforordningen artikkel 37 nr. 5 og 6 og artikkel 38 nr. 3 første og annet punktum. Ved rådføringen skal det vurderes om behandlingen vil oppfylle kravene i personvernforordningen og øvrige bestemmelser fastsatt i eller med hjemmel i denne loven. Rådføringsplikten gjelder likevel ikke dersom det er utført en vurdering av personvernkonsekvenser etter personvernforordningen artikkel 35.

(5) Kongen kan gi forskrift om behandling av særlige kategorier av personopplysninger for arkivformål i allmennhetens interesse.

(6) Kongen kan gi utfyllende forskrift for å ivareta nødvendige garantier etter personvernforordningen artikkel 89 nr. 1.

§ 25. Unntak fra den registrertes rettigheter ved behandling av personopplysninger for arkivformål i allmennhetens interesse

Når behandling av personopplysninger skjer for arkivformål i allmennhetens interesse og det er iverksatt tiltak i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1 og behandlingen ikke får rettsvirkninger eller direkte faktiske virkninger for den registrerte, kan den behandlingsansvarlige gjøre unntak fra

  • a) registrertes rett til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 i den utstrekning innsyn vil kreve en uforholdsmessig stor innsats

  • b) registrertes rettigheter etter artikkel 16 i den utstrekning rettighetene sannsynligvis vil gjøre det umulig eller i alvorlig grad hindre at formålene med behandlingen nås.

V. Langtidsbevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver

§ 26. Overføring av dokumentasjon til langtidsbevaring

(1) Såframt det ikke er plikt til å slette, skal dokumentasjon bevares varig og trygt når dokumentasjonen eller systemet den er skapt i, går ut av bruk, eller når virksomheten legges ned.

(2) Virksomheten skal minst hvert fjerde år vurdere om dokumentasjon er gått ut av bruk.

(3) Kongen kan fastsette at enkelte virksomheter eller typer virksomheter skal overføre dokumentasjon for bevaring på et bestemt tidspunkt, herunder at overføring kan utsettes i lang tid.

(4) Kongen kan i forskrift stille krav til langtidsbevaringen og gjøre de samme kravene gjeldende for virksomheter som selv tar vare på dokumentasjonen utover 10 år.

§ 27. Minimering av personopplysninger ved overføring til langtidsbevaring

(1) Før statlig virksomhet overfører dokumentasjon til langtidsbevaring, skal den avtale med Nasjonalarkivet i hvilken grad personopplysninger og andre opplysninger skal minimeres i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1, på hvilken måte dette skal skje, og hvem som skal gjennomføre minimeringen.

(2) Metoden som er anvendt for å minimere dokumentasjonen, skal beskrives og følge med arkivet. Minimering kan blant annet foregå ved sammenfatning eller annen form for aggregering av dokumentasjonen eller ved at det foretas et systematisk utvalg av opplysninger.

(3) Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder også andre virksomheter omfattet av § 2 første ledd bokstav a til c, men slik at melding til Nasjonalarkivet trer i stedet for avtale.

(4) Kongen kan gi utfyllende forskrift om minimering av personopplysninger.

§ 28. Ansvar for langtidsbevaring og tilgjengeliggjøring

(1) Kommuner og fylkeskommuner skal sørge for langtidsbevaring og tilgjengeliggjøring av arkiver fra kommunal eller fylkeskommunal virksomhet. Det samme gjelder arkiver fra interkommunale selskaper eller andre virksomheter som på grunn av kommunens og fylkeskommunens eierandel omfattes av loven, jf. § 2 bokstav b og c.

(2) Statlige virksomheters arkiver langtidsbevares og tilgjengeliggjøres hos Nasjonalarkivet. Nasjonalarkivet skal tilby kommuner og fylkeskommuner langtidsbevaring av digitale arkiver til selvkost. Slik avtale kan også inkludere tilgjengeliggjøring.

(3) Selvstendige virksomheter som nevnt i § 2 bokstav b til d regnes som kommunale eller statlige etter deres hovedsakelige tilknytning. Kongen avgjør i tvilstilfelle om en virksomhet skal anses som kommunal eller statlig.

(4) Arkiver fra virksomheter med flere eiere langtidsbevares der eierne bestemmer.

(5) Første til fjerde ledd er ikke til hinder for at det kan inngås avvikende avtale mellom Nasjonalarkivet og kommunale eller fylkeskommunale arkivinstitusjoner.

§ 29. Mediekonvertering

(1) Lagringsmedier og -formater skal være holdbare og muliggjøre bruk av dokumentasjonen.

(2) Arkiver fra 1950 eller tidligere skal bevares på sitt opprinnelige medium.

(3) Arkiver fra 1951 eller senere på ikke-digitale lagringsmedier kan konverteres til digitale lagringsmedier og det ikke-digitale mediet destrueres. Dette gjelder ikke dersom dokumentasjonen blir mindre tilgjengelig eller originalen har særskilt historisk verdi. Ved sletting av ikke-digital dokumentasjon skal det tas vare på en prøve.

(4) Kongen kan gi regler om langtidsbevaring av digital dokumentasjon for å unngå informasjonstap, om konvertering av dokumentasjon på ikke-digitale lagringsmedier og om bevaring av prøve av ikke-digital dokumentasjon.

§ 30. Overføring til langtidsbevaring hos Nasjonalarkivet

(1) Statlige arkiver skal overføres på digitale formater til Nasjonalarkivet. Nasjonalarkivet kan i særskilte tilfeller gjøre unntak.

(2) Ved overføring av statlige arkiver overtar Nasjonalarkivet råderetten.

(3) Kongen kan fastsette krav til teknisk format, systematisering og gjennomføring av overføring til langtidsbevaring. Kongen kan stille krav til mediekonvertering av ikke-digital dokumentasjon.

(4) Nasjonalarkivet kan kreve refusjon for merkostnader dersom det viser seg at dokumentasjonen tidligere ikke er blitt behandlet i samsvar med gjeldende regler.

§ 31. Krav til beskyttelse av ikke-digitale arkiver

(1) Ikke-digitale arkiver skal oppbevares i lokaler som gir vern mot skade fra vann og fukt, brann og annen skadelig påvirkning fra klima, miljø og skadedyr. Lokalene skal også være vernet mot skadeverk, innbrudd og uautorisert tilgang.

(2) Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om lokaler hvor det oppbevares ikke-digitale arkiver.

§ 32. Plikt til å gjøre tilgjengelig

(1) Langtidsbevarte arkiver registreres i en felles, allment tilgjengelig og nettbasert katalog forvaltet av Nasjonalarkivet.

(2) Arkiver som langtidsbevares hos Nasjonalarkivet og andre arkivinstitusjoner skal så langt det ikke bryter med lov og andres rettigheter, være tilgjengelige for forskning, kulturvirksomhet, lokalhistorisk arbeid, næringsutvikling, for å dokumentere rettigheter og annen bruk i tråd med § 1. Det samme gjelder arkiver som langtidsbevares hos kommuner og fylkeskommuner.

(3) Ikke-digitale arkiver skal så langt det ikke bryter med lov og andres rettigheter, være tilgjengelige hos en arkivinstitusjon eller i annet hensiktsmessig lokale.

(4) Brukere av arkiver skal kunne få hjelp og veiledning.

(5) Nasjonalarkivet veileder offentlige virksomheter om å gjøre arkiver tilgjengelig.

(6) Nasjonalarkivet og offentlig eide arkivinstitusjoner kan kreve gebyr når de på forespørsel utfører særlig omfattende arbeid med å finne fram overført dokumentasjon. Kongen fastsetter vilkår og satser.

§ 33. Bortfall av taushetsplikt etter overføring til Nasjonalarkivet

(1) Etter overføring til langtidsbevaring i Nasjonalarkivet gjelder bestemmelsene om taushetsplikt som er fastsatt i forvaltningsloven. For innsyn gjelder bestemmelsene i offentleglova, forvaltningsloven og personopplysningsloven. Kongen kan fastsette forskrift om at Nasjonalarkivet skal vurdere innsyn etter andre regler.

(2) Innsynsrett med grunnlag i en ervervet status som part eller annen særskilt innsynsrett, opprettholdes etter overføring av arkiver til Nasjonalarkivet.

(3) Nasjonalarkivet kan gi innsyn i taushetsbelagte opplysninger i statlige arkiver dersom det foreligger saklig grunn og ikke medfører uforholdsmessig ulempe for andre interesser, samt sette vilkår for innsynet og for videre bruk. Kongen kan gi forskrift om innsyn og unntak fra taushetsplikt ved digital tilgjengeliggjøring.

(4) Nasjonalarkivet kan nekte innsyn selv om taushetsplikten har falt bort, dersom sterke personvernhensyn tilsier det. Dersom særlov fastsetter lengre taushetsplikt enn forvaltningsloven, blir Nasjonalarkivets taushetsplikt forlenget tilsvarende.

VI. Private arkiver

§ 34. Koordineringsansvar for langtidsbevaring av private arkiver. Tilsyn

(1) Nasjonalarkivet har nasjonalt ansvar for å koordinere langtidsbevaring av private arkiver. Nasjonalarkivet sørger for langtidsbevaring av private arkiver av vesentlig nasjonal betydning.

(2) Fylkeskommunen har ansvar for å koordinere arbeidet med private arkiver av regional betydning. Fylkeskommunen sørger for langtidsbevaring av private arkiver av vesentlig regional betydning.

(3) Nasjonalarkivet fører tilsyn med offentlig finansiert arbeid med private arkiver i samsvar med §§ 41 og 42.

§ 35. Bevaring og registrering

Private arkiver i offentlig finansiert arkivinstitusjon langtidsbevares etter arkivfaglige prinsipper og registreres i en felles, allment tilgjengelig og nettbasert katalog forvaltet av Nasjonalarkivet.

§ 36. Vilkår om begrenset tilgang til private arkiver

(1) Dersom private arkiver blir overført til eller deponert i Nasjonalarkivet eller annen arkivinstitusjon, kan eieren fastsette særskilte, saklige avgrensninger i tilgangen. Slike vilkår gjelder ikke ut over hundre år etter at overføringen eller deponeringen har skjedd.

(2) Den som har deponert et privat arkiv i Nasjonalarkivet eller annen arkivinstitusjon, beholder eiendomsretten til arkivet. Eiendomsretten går likevel over til oppbevaringsinstitusjonen hundre år etter deponeringen.

§ 37. Særskilt verneverdige arkiver

(1) Nasjonalarkivet kan vedta at et arkiv av stor nasjonal betydning er særskilt verneverdig. Melding om vedtaket sendes eieren. Eieren plikter å gi melding til Nasjonalarkivet dersom arkivet skifter eier, helt eller delvis blir planlagt ført ut av landet eller står i fare for å gå tapt.

(2) Uten samtykke fra Nasjonalarkivet kan særskilt verneverdige arkiver ikke deles opp, føres ut av landet, skades eller ødelegges. I nevnte situasjoner kan Nasjonalarkivet kreve å få kopiert dokumentasjon i særskilt verneverdige arkiver, uten vederlag.

(3) Dersom den som har deponert et særskilt verneverdig privat arkiv krever å få det tilbake, kan Nasjonalarkivet kopiere det uten vederlag. Eventuelle vilkår for tilgangen i samsvar med § 36 gjelder også for kopien.

VII. Om Nasjonalarkivet

§ 38. Nasjonalarkivet

(1) Nasjonalarkivet er nasjonal arkivmyndighet.

(2) Samisk arkiv og Norsk helsearkiv inngår i Nasjonalarkivet.

(3) Nasjonalarkivet kan kreve framlagt ordinær politiattest ved tilsetting.

(4) Nasjonalarkivet kan, uten hinder av taushetsplikt, hente inn taushetsbelagte personopplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å løse Nasjonalarkivets oppgaver.

§ 39. Opplysningsplikt

På forespørsel fra Nasjonalarkivet plikter virksomheter å gi opplysninger som gjelder oppfyllelsen av plikter etter loven.

VIII. Tilsyn, sanksjoner og straff

§ 40. Klagerett for massemedia

Massemedier og organisasjoner for massemedia kan klage på brudd på §§ 7–11, 13 og 16 første ledd til overordnet forvaltningsorgan etter reglene i forvaltningsloven § 28. Gjelder det kommuners og fylkeskommuners etterlevelse, går klagen til departementet.

§ 41. Tilsyn og pålegg

(1) Nasjonalarkivet fører tilsyn med etterlevelsen av loven kapittel II, III, V, VI og VII. Taushetsplikt er ikke til hinder for innsyn og undersøkelser.

(2) Nasjonalarkivet kan gi pålegg om å rette forhold som er i strid med loven. Nasjonalarkivet kan pålegge rekonstruksjon av dokumentasjon tapt som følge av brudd på plikter i eller i medhold av denne loven.

(3) Kongen kan bestemme at fylkesmannen skal føre tilsynet med kommuner og fylkeskommuner i samsvar med første og annet ledd.

(4) Datatilsynet fører tilsyn med etterlevelsen av hvordan personopplysninger blir behandlet, jf. loven kapittel IV.

§ 42. Sanksjoner

(1) Nasjonalarkivet kan ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av loven kapittel II, III, V, VI og VII. Forvaltningsloven § 44 gjelder tilsvarende. Kongen gir forskrift om utmåling.

(2) Nasjonalarkivet kan fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag, uke eller måned som går etter utløpet av fristen som er satt for oppfyllelse av pålegget etter § 41 annet ledd. Forvaltningsloven § 51 første til fjerde ledd gjelder tilsvarende.

(3) Datatilsynet kan ilegge sanksjoner etter personopplysningsloven kapittel 7 for brudd på reglene i loven kapittel IV.

(4) Sanksjoner skal stå i rimelig forhold til ulovligheten. Dersom det utferdiges flere ulike typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at virksomheten ikke rammes på en urimelig måte.

§ 43. Straff

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt handler i strid med bestemmelser i loven eller i medhold av den, kan straffes med bøter.

IX. Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser og endringer i andre lover

§ 44. Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tidspunkt oppheves lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivloven). Kongen kan sette i kraft og oppheve de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

§ 45. Overgangsregler

Dersom en virksomhet har etablert oversikt over behandling av personopplysninger i samsvar med § 22, og har utarbeidet en dokumentasjonsstrategi i samsvar med § 6, og kommet frem til at det er stor sannsynlighet for at virksomheten helt eller delvis ikke vil kunne etterleve kravene i denne loven, kan Nasjonalarkivet gi utsatt frist for oppfyllelse av lovens krav basert på framlagt plan for når de ulike vilkårene skal være oppfylt.

§ 46. Endringer i andre lover

1. Lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivloven) endres slik:

Ny § 9 a skal lyde:

§ 9 a Overføring av digitalt arkivmateriale til utlandet

Digitalt arkivmateriale omfatta av lova kan, dersom vilkåra i personvernforordninga artikkel 44 og 45 er oppfylte, overførast til EØS-land og tredjestatar som kommisjonen i EU har fastslått at sikrar eit tilstrekkeleg tryggingsnivå. Dessutan må dei følgjande vilkåra vere oppfylte:

  • a) Det finst ei oppdatert risikovurdering som særleg greier ut om risikoen for å tape nasjonal råderett over dokumentasjonen, å tape data og om risikoen for tryggleiken til riket, kriminelle handlingar og uautorisert tilgang samanlikna med om lagringa skjer i Noreg.

  • b) Databehandlaravtalen skal gi tilsynsstyresmakta rett til å vite kvar dokumentasjonen kan eller vil bli lagra, og rett til å krevje at det blir sett i gang tilsyn på aktuelle stader for å sjå til at krava i denne lova og i databehandlaravtalar blir følgde.

  • c) Ved langtidsbevaring i utlandet skal ein kopi av arkiva vere i Noreg.

Arkivverket kan inngå avtale med arkivstyresmakta i ein annan stat eller med ein annan kvalifisert oppdragstakar om at det skal gjennomførast tilsyn med norsk digital dokumentasjon som er overført til utlandet. Tilsynet skal i så fall skje i samsvar med instruks frå Arkivverket.

2. Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger endres slik

§ 8 skal lyde:

§ 8. Behandling av personopplysninger for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål

Personopplysninger kan behandles på grunnlag av personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e dersom det er nødvendig for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål. Behandlingen skal være omfattet av nødvendige garantier i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1.

§ 9 skal lyde:

§ 9. Behandling av særlige kategorier av personopplysninger uten samtykke for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål

Personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 nr. 1 kan behandles uten samtykke fra den registrerte dersom behandlingen er nødvendig for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål og samfunnets interesse i at behandlingen finner sted, klart overstiger ulempene for den enkelte. Behandlingen skal være omfattet av nødvendige garantier i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1.

Før det foretas behandling på grunnlag av første ledd, skal den behandlingsansvarlige rådføre seg med personvernombudet etter personvernforordningen artikkel 37 eller en annen som oppfyller vilkårene i personvernforordningen artikkel 37 nr. 5 og 6 og artikkel 38 nr. 3 første og annet punktum. Ved rådføringen skal det vurderes om behandlingen vil oppfylle kravene i personvernforordningen og øvrige bestemmelser fastsatt i eller med hjemmel i loven her. Rådføringsplikten gjelder likevel ikke dersom det er utført en vurdering av personvernkonsekvenser etter personvernforordningen artikkel 35.

Kongen kan gi forskrift om behandling av særlige kategorier av personopplysninger for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål.

§ 17 skal lyde:

§ 17. Unntak fra den registrertes rettigheter ved behandling av personopplysninger for vitenskapelige eller historiske forskningsformål og statistiske formål

Retten til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15 gjelder ikke for behandling av personopplysninger for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1 så langt

  • a) det vil kreve en uforholdsmessig stor innsats å gi innsyn eller

  • b) innsynsrett sannsynligvis vil gjøre det umulig eller i alvorlig grad hindre at målene med behandlingen nås.

Retten til retting og begrensning av behandling etter personvernforordningen artikkel 16 og 18 gjelder ikke for behandling for formål knyttet til vitenskapelig eller historisk forskning eller statistiske formål i samsvar med personvernforordningen artikkel 89 nr. 1 så langt rettighetene sannsynligvis vil gjøre det umulig eller i alvorlig grad hindre at målene med behandlingen nås.

Første og annet ledd gjelder ikke dersom behandlingen får rettsvirkninger eller direkte faktiske virkninger for den registrerte.

Unntak for den registrertes rettigheter ved behandling av personopplysninger for arkivformål i allmennhetens interesse, følger av arkivloven.

Nynorsk omsetjing, ikkje gått gjennom av utvalet

Utkast til lov om samfunnsdokumentasjon og arkiv

I. Innleiande føresegner

§ 1. Formålet med lova

(1) Formålet med denne lova er å sikre dokumentasjon om samfunnet som skal kunne brukast til å forstå samtida og fortida og til å bevare og vidareutvikle Noreg som rettsstat og demokrati.

(2) Lova skal særleg leggje til rette for å

  • a) fremje offentlegheit og demokratisk deltaking

  • b) drive forsvarleg offentleg verksemd

  • c) fastsetje, fremje og forsvare rettar og andre rettskrav

  • d) utvikle kunnskap om kulturarven, kulturelt mangfald og grunnleggjande samfunnsforhold

  • e) leggje til rette for vitskapeleg forsking og anna gransking

  • f) hjelpe enkeltpersonar og grupper å kjenne si eiga historie og sin eigen kultur.

§ 2. Verkeområde

(1) Lova gjeld for:

  • a) staten, fylkeskommunane og kommunane

  • b) sjølvstendige offentlege verksemder uavhengig av organisasjonsforma

  • c) sjølvstendige verksemder der det offentlege direkte eller indirekte har ein samla eigardel større enn 50 prosent, eller der det offentlege direkte eller indirekte har rett til å velje fleire enn halvparten av medlemmene i det øvste organet i verksemda

  • d) andre verksemder når dei treffer enkeltvedtak eller utferdar forskrifter.

Kongen kan ved tvil avgjere om ei verksemd fell inn under lova. Kongen kan i forskrift heilt eller delvis gjere unntak for verksemder omfatta av bokstav c frå plikta til å følgje denne lova dersom dette blir rekna som nødvendig ut frå omsynet til arten til verksemda, konkurransesituasjonen eller andre særlege forhold.

(2) Stortinget fastset sjølv reglar for dokumentasjon av Stortingets verksemd og om korleis dokumentasjonen skal takast vare på og gjerast tilgjengeleg for allmenta.

(3) For verksemd i domstolane etter rettargangslovgivinga gjeld ikkje reglane om sanksjonar ved tilsyn. Kongen kan for domstolane fastsetje ytterlegare unntak frå reglane i lova.

(4) Verksemder omfatta av første ledd som set ut lovpålagde oppgåver til nokon som ikkje er omfatta av denne lova, skal sørgje for oppfølging av dokumentasjonspliktene for desse oppgåvene.

(5) Kongen kan i forskrift fastsetje at verksemder som leverer tenester som i hovudsak er offentleg finansierte, skal heilt eller delvis vere omfatta av lova.

§ 3. Geografisk verkeområde

Lova gjeld i Noreg, inkludert Svalbard, dersom ikkje anna blir fastsett av Kongen. Kongen kan bestemme at lova òg skal gjelde for Jan Mayen og dei norske bilanda i Antarktis.

§ 4. Forholdet til anna lovgiving

(1) Denne lova avgrensar ikkje dokumentasjonsplikt som følgjer av anna regelverk.

(2) For tryggleiksgradert informasjon skal reglane i sikkerhetsloven med forskrifter i tilfelle konflikt gå framfor føresegnene i denne lova.

§ 5. Definisjonar

I denne lova er meint med:

  • a) dokumentasjon: informasjon som fortløpande stadfestar korleis ei verksemd, ein organisasjon eller person har handla, utøvd makt ved avgjerder eller utført tenester og andre oppgåver. Dette omfattar mellom anna prosessar, avgjerder, handlingar med rettslege verknader og vesentlege hendingar og forhold.

  • b) dokumentere: å sørgje for dokumentasjon.

  • c) arkiv: dokumentasjon som skal takast vare på i lang tid for formål nemnde i § 1.

  • d) arkivinstitusjon: verksemd med hovudformål å ta vare på og gjere tilgjengeleg arkiv omfatta av lova.

II. Plikt til å dokumentere og til å bevare dokumentasjon

§ 6. Dokumentasjonsstrategi

(1) Verksemder skal regelmessig oppdatere ein dokumentasjonsstrategi som:

  • a) greier ut om dokumentasjonsplikter som gjeld for verksemda, og om kva for dokumentasjon som er særleg viktig for verksemda

  • b) beskriv korleis arbeidet med å ta hand om dokumentasjonspliktene er organisert

  • c) greier ut kva informasjonssystem verksemda bruker til å skape og ta vare på dokumentasjon omfatta av denne lova

  • d) greier ut om korleis verksemda bruker kommunikasjonskanalar, som sosiale medium

  • e) greier ut om korleis verksemda sørgjer for langtidsbevaring, minimering og sletting av dokumentasjon og arkiv

  • f) refererer til verksemda sine styringsdokument for informasjonstryggleik, personvern, anskaffingar mv. og

  • g) gir ei vurdering av om verksemda rettar seg etter denne lova.

(2) Øvste organet i verksemder omfatta av § 2 første ledd bokstav a til c skal vedta dokumentasjonsstrategien minst éin gong kvart fjerde år.

§ 7. Dokumentasjon i felles system

(1) Når fleire verksemder produserer dokumentasjon som nemnd i §§ 8–13 i felles system, skal dei avtale kven som har ansvaret for å ta hand om pliktene etter denne lova. I fråvær av avtale er det den som har behandlingsansvaret for personopplysningar, som har pliktene, jf. § 22. Elles har eigaren av systemet dette ansvaret.

(2) Kongen kan gi forskrift om behandling, bevaring og tilgjengeleggjering av dokumentasjon ved saksbehandling og samhandling i felles system og kan bestemme kva for verksemd som har ansvaret når dette ikkje følgjer av første ledd.

§ 8. Plikt til å dokumentere kommunikasjonen til verksemda

(1) Verksemder skal dokumentere den eksterne kommunikasjonen sin.

(2) Verksemder omfatta av § 2 første ledd bokstav a til c skal dokumentere kommunikasjon som gjeld verksemda, til og frå personar i leiande stilling.

(3) Verksemder skal gi tilsette tilgang til verktøy for å ta hand om pliktene etter første og andre ledd på ein automatisert måte.

(4) Kongen kan i forskrift gi nærare føresegner om gjennomføring av pliktene i første til tredje ledd og kan i ein overgangsperiode gi unntak frå pliktene i tredje ledd.

§ 9. Plikt til å dokumentere informasjonssystem, databasar, register mv.

(1) Når ei verksemd tar i bruk eit informasjonssystem som produserer dokumentasjon som seinare skal takast vare på i lang tid, skal det vere for handa tilstrekkelege beskrivingar av systemet, bruksrutinar, datamodell og systemeigenskapar som sikrar forsvarleg forvaltning, drift og vedlikehald.

(2) Verksemder som har behandlingsansvar for eller eig informasjonskjelder, databasar, register mv., skal beskrive

  • a) når database- eller registerløysinga blei etablert, vesentleg endra eller omstrukturert og avvikla

  • b) kva typar data som inngår i løysinga, om det er personopplysningar der, og kva kjelder datatypane er henta frå

  • c) bruksformålet for løysinga

  • d) kva kategoriar verksemder eller personar som har tilgang til dataa, og

  • e) korleis dataa er verna mot urettkomne endringar.

(3) Ved overføring til langtidsbevaring i arkivinstitusjon skal beskrivingane nemnde i første og andre ledd følgje med. Arkivinstitusjonen kan utan hindring av opphavsrett halde på systembeskrivingar for å ta vare på og gjere tilgjengeleg dokumentasjonen som er overført. Kongen kan gi utfyllande forskrift.

§ 10. Plikt til å dokumentere ved automatisert rettsbruk

(1) Verksemder som heilt eller delvis automatiserer rettsbruk, skal dokumentere

  • a) datatypane som blir brukte

  • b) kjeldene som blir brukte for desse datatypane

  • c) behandlingsreglane som er utleidde frå rettsreglane, og som er styrande for avgjerdene, og

  • d) endringane av systemet som er utførte på bakgrunn av vedtak av lover og forskrifter og andre politiske vedtak.

(2) Kongen kan påleggje at det blir utarbeidd dokumentasjon som gir grunnlag for rekonstruksjon av køyrbar programkode etter at systemet er tatt ut av drift.

§ 11. Plikt til å dokumentere avgjerder mv.

(1) Når ei verksemd treffer ei avgjerd når dei utøver offentleg makt, skal verksemda sørgje for dokumentasjon av

  • a) kven avgjerda gjeld, og kva ho går ut på

  • b) i kva grad og på kva måte avgjerda er basert på automatisert rettsbruk

  • c) lover, forskrifter og instruksar som generelt har vore styrande for avgjerda, og

  • d) dei faktiske omstenda som har hatt mykje å seie for utfallet.

(2) Andre vesentlege forhold og avgjerder som viser korleis ei verksemd har utført oppgåvene sine, skal dokumenterast. Dette gjeld mellom anna

  • a) generelle instruksar

  • b) delegeringsreglement og fordeling av fullmakter

  • c) vesentlege planar og vesentleg intern styringsdokumentasjon og

  • d) vesentlege økonomiske avgjerder, mellom anna sentrale avgjerder i budsjett- og rekneskapsprosessen.

§ 12. Dokumentasjonsplikter i anna regelverk

Kvart departement fører ei liste over lovpålagde dokumentasjons- og bevaringsplikter mv. i regelverka dei har ansvaret for. Lista skal vere offentleg tilgjengeleg på nettsidene til departementet.

§ 13. Plikt til å dokumentere ut frå konkret vurdering. Offentlege utval

(1) Når det skjer vesentlege hendingar, avgjerder, prosessar og andre forhold som ikkje kjem inn under dokumentasjonspliktene i §§ 7–11, skal verksemda dokumentere desse dersom dei openbert vil ha interesse for ettertida, eller dersom det elles er nødvendig for å oppnå formålet med lova.

(2) Kongen kan i forskrift gi avvikande reglar for offentlege utval og liknande som ikkje er del av organa dei er oppnemnde av.

§ 14. Rett til å velje måten plikta til å dokumentere skal gjennomførast på

Dersom plikter etter §§ 7–11 overlappar, vel verksemda korleis dokumentasjonspliktene blir følgde. Behandlingsprotokollar og annan dokumentasjon som er utarbeidd i samsvar med personvernforordninga, kan delvis tene som dokumentasjon etter denne lova.

§ 15. Pålegg om å dokumentere

Dersom sterke grunnar taler for det, kan Nasjonalarkivet påleggje verksemder å dokumentere forhold som ikkje er omfatta av dokumentasjonspliktene i §§ 7–11, eller eventuelt sjølve dokumentere forholdet.

III. Krav til forvaltning av dokumentasjonen

§ 16. Grunnleggjande krav til dokumentasjonsforvaltning

(1) Pliktene etter §§ 8–15 skal takast hand om fortløpande.

(2) Verksemda skal sjå til at dokumentasjonen er

  • a) ekte: at dokumentasjonen er beskytta mot ikkje-autoriserte tilføyingar, slettingar og endringar

  • b) påliteleg: at det går fram kven eller kva system som har oppretta, endra og registrert dokumentasjonen, i tillegg til når dette skjedde

  • c) brukande: at dokumentasjonen er tilgjengeleg for all rettkommen bruk og innsyn

  • d) dekkjande: mellom anna at dokumentasjon som blir send frå eller til eller lagd fram for tilsette i verksemda, blir behandla som kommunikasjon til eller frå verksemda. Det same gjeld for kommunikasjon til eller frå den politiske leiinga.

  • e) sett i samanheng: at han blir knytt til annan relevant dokumentasjon og andre prosessar i verksemda.

(3) Kongen kan gi forskrift om systematisering og behandling av dokumentasjon. Kongen kan i forskrift fastsetje krav til informasjonssystem som produserer og tar vare på dokumentasjon for å oppfylle plikter etter denne lova, mellom anna gi reglar om godkjenning, søknadsprosess og fristar.

§ 17. Tilgjengeleggjering av dokumentasjon. Eigarskap

(1) Dokumentasjon som offentlege verksemder har eller har skapt, skal vere tilgjengeleg for allmenta såframt dette ikkje strir mot lov, teieplikt eller andre reglar i eller i medhald av lov. Ikkje-digital dokumentasjon skal gjerast tilgjengeleg på den måten verksemda finn forsvarleg.

(2) Det kan ikkje ervervast privat eigedomsrett til dokumentasjon som blir skapt i eller av verksemder som er omfatta av § 2 bokstav a og b.

§ 18. Forbod mot sletting

(1) Dokumentasjon omfatta av kapittel II kan berre slettast med heimel i denne lova eller forskrift gitt med heimel i lova eller når plikt til å slette følgjer av anna lov eller forskrift.

(2) Verksemda skal dokumentere kva som er sletta, det rettslege grunnlaget for slettinga og samanhengen den sletta dokumentasjonen blei brukt i.

(3) Kongen gir forskrift om sletting. Når særlege grunnar taler for det, kan Kongen gi særskilt løyve til sletting, retting og supplering.

§ 19. Plikt til vedlikehald

Verksemder skal halde ved like dokumentasjonen og hindre utilsikta informasjonstap ved konvertering til nye format eller ved anna behandling. Som informasjonstap reknar ein òg reduserte høve for samanstilling eller søking i dokumentasjonen eller etterprøving av om dokumentasjonen er ekte.

§ 20. Forbod mot overføring av ikkje-digital dokumentasjon til utlandet

(1) Ikkje-digital dokumentasjon kan ikkje førast ut av landet. Unntatt frå dette er mellombels overføring til utlandet i samband med forvaltningsmessig eller rettsleg bruk.

(2) Nasjonalarkivet kan samtykkje til og setje vilkår for mellombels overføring til utlandet i samband med mediekonvertering. I andre særlege tilfelle kan Nasjonalarkivet gjere unntak frå forbodet i første ledd.

§ 21. Overføring av digital dokumentasjon til utlandet

(1) Digitalt arkivmateriale omfatta av lova kan, dersom vilkåra i personvernforordninga artikkel 44 og 45 er oppfylte, overførast til EØS-land og tredjestatar som kommisjonen i EU har fastslått sikrar eit tilstrekkeleg tryggingsnivå. Dessutan må dei følgjande vilkåra vere oppfylte:

  • a) Det finst ei oppdatert risikovurdering som særleg greier ut om risikoen for å tape nasjonal råderett over dokumentasjonen, å tape data og om risikoen for tryggleiken til riket, kriminelle handlingar og uautorisert tilgang samanlikna med om lagringa skjer i Noreg.

  • b) Databehandlaravtalen skal gi tilsynsstyresmakta rett til å vite kvar dokumentasjonen kan eller vil bli lagra, og rett til å krevje at det blir sett i gang tilsyn på aktuelle stader for å sjå til at krava i denne lova og i databehandlaravtalar blir følgde.

  • c) Ved langtidsbevaring i utlandet skal ein kopi av arkiva vere i Noreg.

(2) Nasjonalarkivet kan inngå avtale med arkivstyresmakta i ein annan stat eller med ein annan kvalifisert oppdragstakar om at det skal gjennomførast tilsyn med norsk digital dokumentasjon som er overført til utlandet. Tilsynet skal i så fall skje i samsvar med instruks frå Nasjonalarkivet.

IV. Særleg om personopplysningar

§ 22. Informasjon om behandlingsansvar og felles behandlingsansvar

Verksemder pliktar å identifisere all behandling av personopplysningar som dei har ansvaret for, og som har arkiv- eller dokumentasjonsformål. Dersom behandlingsansvaret er delt med andre, skal dei gjere avtale om dette ansvaret i samsvar med personvernforordninga artikkel 26 nr. 1. Informasjonen om behandlingsansvar for personopplysningar etter denne lova og eventuell avtale om felles behandlingsansvar skal vere offentleg tilgjengeleg på nettsidene til verksemda.

§ 23. Personopplysningar om avdøde personar

Ei opplysning om ein avdød person skal reknast som ei personopplysning etter denne lova til det er gått 20 [10] år frå dødsfallet. Er tidspunktet for dødsfallet ikkje kjent, skal opplysninga handterast som ei personopplysning inntil ho er 110 år gammal. Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak gi avvikande føresegner.

§ 24. Behandling av personopplysningar for arkivformål til nytte for allmenta

(1) Nasjonalarkivet, kommunar, fylkeskommunar og offentleg eigde arkivinstitusjonar kan vere behandlingsansvarlege for behandling av personopplysningar for arkivformål til nytte for allmenta. Andre verksemder kan òg ha slikt behandlingsansvar når dette er godkjent av Datatilsynet i samsvar med personvernforordninga artikkel 36 nr. 5. Nasjonalarkivet skal rettleie slike andre verksemder om spørsmålet. Før Datatilsynet treffer vedtak, skal det innhentast fråsegn frå Nasjonalarkivet.

(2) Personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 6 nr. 1 bokstav e kan bli behandla av arkivinstitusjon som nemnd i nr. 1 utan samtykke frå den registrerte dersom behandlinga er nødvendig for arkivformål til nytte for allmenta. Behandlinga skal vere omfatta av nødvendige garantiar i samsvar med personvernforordninga artikkel 89 nr. 1.

(3) Særlege kategoriar personopplysningar som nemnde i personvernforordninga artikkel 9 nr. 1 kan bli behandla av arkivinstitusjon som nemnd i nr. 1 utan samtykke frå den registrerte dersom behandlinga er nødvendig for arkivformål til nytte for allmenta, og dersom nytten samfunnet har av at behandlinga skjer, klart overstig ulempene for den enkelte. Behandlinga skal vere omfatta av nødvendige garantiar i samsvar med personvernforordninga artikkel 89 nr. 1.

(4) Før behandling av personopplysningar i arkivinstitusjon på grunnlag av tredje ledd, skal den behandlingsansvarlege arkivinstitusjonen rådføre seg med personvernombodet etter personvernforordninga artikkel 37 eller med ein annan person som oppfyller vilkåra i personvernforordninga artikkel 37 nr. 5 og 6 og artikkel 38 nr. 3 første og andre punktum. Ved rådføringa skal det vurderast om behandlinga vil oppfylle krava i personvernforordninga og andre føresegner fastsette i eller med heimel i denne lova. Rådføringsplikta gjeld likevel ikkje dersom det er gjort ei vurdering av personvernkonsekvensar etter personvernforordninga artikkel 35.

(5) Kongen kan gi forskrift om behandling av særlege kategoriar av personopplysningar for arkivformål til nytte for allmenta.

(6) Kongen kan gi utfyllande forskrift om nødvendige garantiar etter personvernforordninga artikkel 89 nr. 1.

§ 25. Unntak frå den registrerte sine rettar ved behandling av personopplysningar for arkivformål til nytte for allmenta

Når behandling av personopplysningar skjer for arkivformål til nytte for allmenta og det er sett i verk tiltak i samsvar med personvernforordninga artikkel 89 nr. 1 og behandlinga ikkje får rettsverknader eller direkte faktiske verknader for den registrerte, kan den behandlingsansvarlege gjere unntak frå

  • a) registrerte sin rett til innsyn etter personvernforordninga artikkel 15 i den utstrekning innsyn vil krevje ein uforholdsmessig stor innsats

  • b) registrerte sin rettar etter artikkel 16 i den utstrekning rettane sannsynlegvis vil gjere det umogleg eller i alvorleg grad hindre at formåla med behandlinga blir nådde.

V. Langtidsbevaring og tilgjengeleggjering av arkiv

§ 26. Overføring av dokumentasjon til langtidsbevaring

(1) Såframt det ikkje er plikt til å slette, skal dokumentasjon takast vare på varig og trygt når dokumentasjonen eller systemet han er skapt i, går ut av bruk, eller når verksemda blir lagd ned.

(2) Verksemda skal minst kvart fjerde år vurdere om dokumentasjon er gått ut av bruk.

(3) Kongen kan fastsetje at enkelte verksemder eller typar verksemder skal overføre dokumentasjon for bevaring på eit bestemt tidspunkt, mellom anna at overføringa kan utsetjast i lang tid.

(4) Kongen kan i forskrift stille krav til langtidsbevaringa og gjere dei same krava gjeldande for verksemder som sjølve tar vare på dokumentasjonen utover 10 år.

§ 27. Minimering av personopplysningar ved overføring til langtidsbevaring

(1) Før ei statleg verksemd overfører dokumentasjon til langtidsbevaring, skal ho avtale med Nasjonalarkivet i kva grad personopplysningar og andre opplysningar skal minimerast i samsvar med personvernforordninga artikkel 89 nr. 1, på kva måte dette skal skje, og kven som skal gjennomføre minimeringa.

(2) Metoden som er brukt for å minimere dokumentasjonen, skal beskrivast og følgje med arkivet. Minimering kan mellom anna skje ved samanfatting eller anna form for aggregering av dokumentasjonen eller ved eit systematisk utval av opplysningar.

(3) Føresegnene i denne paragrafen gjeld òg andre verksemder omfatta av § 2 første ledd bokstav a til c, men med melding til Nasjonalarkivet i staden for avtale.

(4) Kongen kan gi utfyllande forskrift om minimering av personopplysningar.

§ 28. Ansvar for langtidsbevaring og tilgjengeleggjering

(1) Kommunar og fylkeskommunar skal sørgje for langtidsbevaring og tilgjengeleggjering av arkiv frå kommunal eller fylkeskommunal verksemd. Det same gjeld arkiv frå interkommunale selskap eller andre verksemder som på grunn av kommunen og fylkeskommunen sin eigardel er omfatta av lova, jf. § 2 bokstav b og c.

(2) Arkiva til statlege verksemder blir langtidsbevarte og gjorde tilgjengelege hos Nasjonalarkivet. Nasjonalarkivet skal tilby kommunar og fylkeskommunar langtidsbevaring av digitale arkiv til sjølvkost. Slik avtale kan òg inkludere tilgjengeleggjering.

(3) Sjølvstendige verksemder som nemnde i § 2 bokstav b til d blir rekna som kommunale eller statlege etter den hovudsakelege tilknytinga dei har. Kongen avgjer i tvilstilfelle om ei verksemd skal reknast som kommunal eller statleg.

(4) Arkiv frå verksemder med fleire eigarar blir langtidsbevarte der eigarane bestemmer.

(5) Første til fjerde ledd er ikkje til hinder for at det kan gjerast avvikande avtale mellom Nasjonalarkivet og kommunale eller fylkeskommunale arkivinstitusjonar.

§ 29. Mediekonvertering

(1) Lagringsmedium og -format skal vere haldbare og gjere det mogleg å bruke dokumentasjonen.

(2) Arkiv frå 1950 eller tidlegare skal takast vare på på dei opphavlege media.

(3) Arkiv frå 1951 eller seinare på ikkje-digitale lagringsmedium kan konverterast til digitale lagringsmedium og dei ikkje-digitale media destruerast. Dette gjeld ikkje dersom dokumentasjonen blir mindre tilgjengeleg eller originalen har særskild historisk verdi. Ved sletting av ikkje-digital dokumentasjon skal det takast vare på ein prøve.

(4) Kongen kan gi reglar om langtidsbevaring av digital dokumentasjon for å unngå informasjonstap, om konvertering av dokumentasjon på ikkje-digitale lagringsmedium og om bevaring av prøve av ikkje-digital dokumentasjon.

§ 30. Overføring til langtidsbevaring hos Nasjonalarkivet

(1) Statlege arkiv skal bli overførte på digitale format til Nasjonalarkivet. Nasjonalarkivet kan i særskilde tilfelle gjere unntak.

(2) Ved overføring av statlege arkiv tar Nasjonalarkivet over råderetten.

(3) Kongen kan fastsetje krav til teknisk format, systematisering og gjennomføring av overføringa til langtidsbevaring. Kongen kan stille krav til mediekonvertering av ikkje-digital dokumentasjon.

(4) Nasjonalarkivet kan krevje refusjon for meirkostnader dersom det viser seg at dokumentasjonen tidlegare ikkje har blitt tatt vare på i samsvar med gjeldande reglar.

§ 31. Krav til vern av ikkje-digitale arkiv

(1) Ikkje-digitale arkiv skal takast vare på i lokale som gir vern mot skade frå vatn og fukt, brann og annan skadeleg påverknad frå klima, miljø og skadedyr. Lokala skal òg vere verna mot skadeverk, innbrott og uautorisert tilgang.

(2) Kongen kan i forskrift gi nærare føresegner om lokale der ikkje-digitale arkiv blir oppbevarte.

§ 32. Plikt til å gjere tilgjengeleg

(1) Langtidsbevarte arkiv skal registrerast i ein felles, allment tilgjengeleg og nettbasert katalog forvalta av Nasjonalarkivet.

(2) Arkiv som blir langtidsbevarte hos Nasjonalarkivet og andre arkivinstitusjonar, skal så langt det ikkje bryt med lov og andre sine rettar, vere tilgjengelege for forsking, kulturverksemd, lokalhistorisk arbeid, næringsutvikling, for å dokumentere rettar og annan bruk i tråd med § 1. Det same gjeld arkiv som blir langtidsbevarte hos kommunar og fylkeskommunar.

(3) Ikkje-digitale arkiv skal så langt det ikkje bryt med lov og andre sine rettar, vere tilgjengelege hos ein arkivinstitusjon eller i anna tenleg lokale.

(4) Brukarar av arkiv skal kunne få hjelp og rettleiing.

(5) Nasjonalarkivet rettleie offentlege verksemder om å gjere arkiv tilgjengelege.

(6) Nasjonalarkivet og offentleg eigde arkivinstitusjonar kan krevje gebyr når dei på førespurnad gjer særleg omfattande arbeid med å finne fram overført dokumentasjon. Kongen fastset vilkår og satsar.

§ 33. Bortfall av teieplikt etter overføring til Nasjonalarkivet

(1) Etter overføring til langtidsbevaring i Nasjonalarkivet gjeld føresegnene om teieplikt som er fastsette i forvaltningsloven. For innsyn gjeld føresegnene i offentleglova, forvaltningsloven og personopplysningslova. Kongen kan gi forskrift om at Nasjonalarkivet skal vurdere innsyn etter andre reglar.

(2) Retten til innsyn med grunnlag i ein erverva status som part eller annan særskild innsynsrett gjeld vidare etter overføringa av arkiv til Nasjonalarkivet.

(3) Nasjonalarkivet kan gi innsyn i opplysningar det er teieplikt om i statlege arkiv, dersom det er sakleg grunn for å gjere det og det ikkje medfører uforholdsmessig ulempe for andre interesser, og setje vilkår for innsynet og for den vidare bruken. Kongen kan gi forskrift om innsyn og unntak frå teieplikta ved digital tilgjengeleggjering.

(4) Nasjonalarkivet kan nekte innsyn sjølv om teieplikta har falle bort, dersom sterke personvernomsyn tilseier det. Dersom særlov fastset lengre teieplikt enn forvaltningsloven, blir Nasjonalarkivets teieplikt forlengd tilsvarande.

VI. Private arkiv

§ 34. Koordineringsansvar for langtidsbevaring av private arkiv. Tilsyn

(1) Nasjonalarkivet har nasjonalt ansvar for å koordinere langtidsbevaringa av private arkiv. Nasjonalarkivet sørgjer for langtidsbevaring av private arkiv av vesentleg nasjonal verdi.

(2) Fylkeskommunen har ansvar for å koordinere arbeidet med private arkiv av regional verdi. Fylkeskommunen sørgjer for langtidsbevaring av private arkiv av vesentleg regional verdi.

(3) Nasjonalarkivet fører tilsyn med offentleg finansiert arbeid med private arkiv i samsvar med §§ 41 og 42.

§ 35. Bevaring og registrering

Private arkiv i offentleg finansiert arkivinstitusjon skal langtidsbevarast etter arkivfaglege prinsipp og registrerast i ein felles, allment tilgjengeleg og nettbasert katalog forvalta av Nasjonalarkivet.

§ 36. Vilkår om avgrensa tilgang til private arkiv

(1) Dersom eit privat arkiv blir overført til eller deponert i Nasjonalarkivet eller annan arkivinstitusjon, kan eigaren fastsetje særlege, saklege avgrensingar i tilgangen. Slike vilkår gjeld ikkje ut over hundre år etter overføringa eller deponeringa har skjedd.

(2) Den som har deponert eit privat arkiv i Nasjonalarkivet eller annan arkivinstitusjon, beheld eigedomsretten til arkivet. Eigedomsretten går likevel over til oppbevaringsinstitusjonen hundre år etter at deponeringa har skjedd.

§ 37. Særskilt verneverdige arkiv

(1) Nasjonalarkivet kan vedta at eit arkiv av stor nasjonal verdi er særskilt verneverdig. Melding om vedtak skal sendast til eigaren. Eigaren pliktar å gi melding til Nasjonalarkivet dersom arkivet skiftar eigar, heilt eller delvis blir planlagt ført ut av landet eller står i fare for å gå tapt.

(2) Utan samtykke frå Nasjonalarkivet kan særskilt verneverdige arkiv ikkje delast opp, førast ut av landet, skadast eller øydeleggjast. I nemnde situasjonar kan Nasjonalarkivet krevje å få kopiere dokumentasjonen i særskilt verneverdige arkiv, utan vederlag.

(3) Dersom den som har deponert eit særskilt verneverdig privat arkiv, krev å få det tilbake, kan Nasjonalarkivet kopiere det utan vederlag. Eventuelle vilkår for tilgangen i samsvar med § 36 gjeld òg for kopien.

VII. Om Nasjonalarkivet

§ 38. Nasjonalarkivet

(1) Nasjonalarkivet er den nasjonale arkivstyresmakta.

(2) Samisk arkiv og Norsk helsearkiv inngår i Nasjonalarkivet.

(3) Nasjonalarkivet kan krevje å få framlagd ordinær politiattest ved tilsetjing.

(4) Nasjonalarkivet kan hente inn personopplysningar omfatta av teieplikt frå Folkeregisteret når det er nødvendig for å løyse Nasjonalarkivets oppgåver.

§ 39. Opplysningsplikt

På førespurnad frå Nasjonalarkivet pliktar verksemder å gi opplysningar som gjeld oppfyllinga av plikter etter lova.

VIII. Tilsyn, sanksjonar og straff

§ 40. Klagerett for massemedia

Massemedium og organisasjonar for massemedia kan klage på brott på §§ 7–11, 13 og 16 første ledd til overordna forvaltningsorgan etter reglane i forvaltningsloven § 28. Gjeld det kommunar og fylkeskommunar si etterleving, skal klagen gå til departementet.

§ 41. Tilsyn og pålegg

(1) Nasjonalarkivet fører tilsyn med etterlevinga av lova kapittel II, III, V, VI og VII. Teieplikt er ikkje til hinder for innsyn og undersøkingar.

(2) Nasjonalarkivet kan gi pålegg om å rette forhold som er i strid med denne lova. Nasjonalarkivet kan påleggje rekonstruksjon av dokumentasjon tapt som følgje av brott på plikter i eller i medhald av denne lova.

(3) Kongen kan bestemme at fylkesmannen skal føre tilsynet med kommunar og fylkeskommunar i samsvar med første og andre ledd.

(4) Datatilsynet fører tilsyn med etterlevinga av korleis personopplysningar blir behandla, jf. lova kapittel IV.

§ 42. Sanksjonar

(1) Nasjonalarkivet kan vedta å gi den som bryt lova kapittel II, III, V, VI og VII, lovbrottsgebyr. Forvaltningsloven § 44 gjeld tilsvarande. Kongen gir forskrift om utmåling.

(2) Nasjonalarkivet kan fastsetje ei løpande tvangsmulkt for kvar dag, veke eller månad som går etter at fristen for oppfylling av pålegget etter § 41 andre ledd har gått ut. Forvaltningsloven § 51 første til fjerde ledd gjeld tilsvarande.

(3) Datatilsynet kan vedta sanksjonar etter personopplysningsloven kapittel 7 for brott på reglane i lova kapittel IV.

(4) Sanksjonar skal stå i rimeleg forhold til lovbrottet. Dersom det er utferda fleire ulike typar sanksjonar for det same lovbrottet, må desse samordnast slik at verksemda ikkje blir ramma på ein urimeleg måte.

§ 43. Straff

Den som forsettleg eller grovt aktlaust handlar i strid med føresegner i denne lova eller i medhald av henne, kan straffast med bøter.

IX. Ikraftsetjing, overgangsføresegner og endringar i andre lover

§ 44. Ikraftsetjing

Lova gjeld frå den tida som Kongen bestemmer. Frå same tidspunktet blir lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv (arkivlova) oppheva. Kongen kan setje i kraft og oppheve dei enkelte føresegnene til forskjellig tid.

§ 45. Overgangsreglar

Dersom ei verksemd har etablert oversikt over behandling av personopplysningar i samsvar med § 22 og har utarbeidd ein dokumentasjonsstrategi i samsvar med § 6 og komme fram til at det er svært sannsynleg at verksemda heilt eller delvis ikkje vil kunne etterleve krava i denne lova, kan Nasjonalarkivet gi utsett frist for oppfylling av krava i lova basert på ein framlagd plan for kva tid dei ulike vilkåra skal vere oppfylte.

§ 46. Endringar i andre lover

2 Sammendrag

Utredningens tittel viser spennet i arkivsektoren. Kalveskinnspergament var i middelalderen det gjeveste en tekst kunne bli skrevet på. Arkivverket forvalter i dag erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra senmiddelalderen og fragmenter fra Frostatingsloven skrevet på pergament. I motsatt ende av skalaen har vi ny teknologi som gir nye muligheter, for eksempel datasjøer. Dette er informasjonssystemer der en tar vare på store mengder (rå)data i sin opprinnelige form på tvers av flere datakilder. Datasjøen legger til rette for å utlede dokumentasjon i sanntid og ettertid, gjerne ved hjelp av nye teknologier som for eksempel maskinlæring.

2.1 Fra kalveskinn til datasjø

Digitaliseringen får offentlige og private virksomheter til å arbeide på andre måter enn før. Digitalisering er mer gjennomgripende enn at A4-brev framstilles som PDF eller publiseres på nettet. Med nye arbeidsformer oppstår også nye former for dokumentasjon – både av prosessene og resultatene. Dette åpner for en enda mer åpen og etterprøvbar offentlig forvaltning. Det kan gi nye muligheter for forskning og annen videre bruk av dataene. Samtidig utfordrer digitaliseringen våre etablerte arbeidsmåter og informasjonssystemer.

Overgangen fra papir til digitalt har allerede funnet sted. Det får store konsekvenser for arkivsektoren. Arkivsektoren og forvaltningen må ruste seg for å håndtere hyppige teknologiskifter framover. Dersom vi ikke tar tak i utfordringene som digitaliseringen innebærer, kan resultatet bli dårligere dokumentasjon, mindre åpenhet og innsyn, og i siste instans, arkivtap.

Digitalisering krever endringsvilje og investeringer. Dette må en ny arkivlov speile.

2.2 Ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver

Utvalgets utkast til ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver står først i utredningen, på både bokmål og nynorsk. Lovutkastet skiller seg fra gjeldende arkivlov særlig på disse fire områdene:

For det første er virkeområdet utvidet. Når stat og kommune fristiller virksomheter og gjør bruk av private til å løse oppgaver på sine vegne, faller de utenfor virkeområdet slik det er i dag. Det innebærer at vi som samfunn får dårligere kunnskap om hvordan offentlige oppgaver har blitt løst. Lovutkastet kompenserer for dette ved å utvide virkeområdet for loven. Dermed styrkes viktige samfunnsverdier som åpenhet, demokratisk deltakelse, kontroll med forvaltningen og den enkeltes rettssikkerhet. I tillegg vil forskere og næringsliv i dag og framover ha tilgang til et bredere kunnskapsgrunnlag.

For det andre pålegges virksomhetene tydeligere og mer presise dokumentasjonsplikter. Dagens arkivlov opererer med et bredt arkivbegrep som omfatter så å si all informasjon som produseres som ledd i en virksomhet. Utvalget foreslår at virksomhetene i stedet pålegges plikt til å dokumentere bestemte prosesser eller forhold som det er vesentlig at samfunnet får dokumentasjon om. Da vil virksomhetene vite hva de skal ta vare på av dokumentasjon allerede ved planleggingen av arbeidsprosesser eller anskaffelse av fagsystemer.

For det tredje tar lovutkastet konsekvensene av at mange arbeidsprosesser i dag er helt eller delvis automatisert. Digitale arbeidsprosesser gir mulighet for å bygge inn funksjonalitet som ivaretar dokumentasjonspliktene. Det gjør at vi både kan og må tenke nytt om hvordan forvaltningens prosesser dokumenteres. Utvalget stiller krav til dokumentering av automatisert rettsanvendelse og legger opp til at dokumentering av ekstern kommunikasjon, for eksempel e-post, helt eller delvis kan automatiseres.

For det fjerde er lovutkastet utformet uten krav til journalføring. Dagens journalføringspraksis har bidratt til dårligere arkiver, og journalføringen har etter utvalgets syn utspilt sin rolle som instrument for å sikre pålitelig og ekte dokumentasjon. Digital kommunikasjon og digitale arbeidsprosesser åpner for at åpenhet og etterprøvbarhet kan ivaretas med andre og mindre arbeidskrevende metoder. Utvalget foreslår at bestemmelsene om journalføring inntil videre heller hjemles i offentleglova.

2.3 Utvalgets mandat og arbeid (kapittel 3)

Utvalget fikk i oppgave å revidere arkivlova i samsvar med konklusjonene i Meld. St. 7 (2012–2013) om at det juridiske rammeverket som utgjør grunnlaget for arkivvirksomheten bør gjennomgås og revideres.

Utvalget har møtt en rekke organisasjoner og virksomheter underveis i arbeidet, og har bestilt utredninger om oppgave- og ansvarsdeling i arkivsektoren, evaluering av Norsk arkivstandard (Noark) og forholdet til personvernforordningen.

2.4 Sentrale begreper og prinsipper (kapittel 4)

Den nye arkivloven skal forstås av ledere og saksbehandlere, arkivarer, jurister, teknologer, informasjonsforvaltere og virksomhetsarkitekter. Gjeldende lov bruker ordene arkiv og dokument i en annen og videre betydning enn allmennspråket. Utvalget har valgt å bruke dokumentasjon og arkiver. I lovutkastet er arkiver brukt i en snevrere betydning enn i gjeldende lov, og mer i tråd med vanlig språkbruk. Målet er at begrepene skal være enkle å forstå for dem som skal etterleve loven.

Gjennom historien har forskjellige samfunn skapt og tatt vare på spor etter handlinger og hendelser. De er blitt overført til etterfølgende generasjoner gjennom muntlige fortellinger, i form av nedtegnelser på steintavler, pergament og papir, eller som strukturerte og ustrukturerte data. Å bevare og forvalte dokumentasjon på måter som gjør den troverdig og meningsbærende også etter svært lang tid, har vært en kjerneoppgave for arkivinstitusjoner gjennom historien. Arkivfaglige prinsipper har blitt utviklet med dette som formål. Prinsippene og hensynene er ikke mindre aktuelle i dag, men i en tid hvor dokumentasjonen skapes og forvaltes digitalt, må de ivaretas med andre virkemidler.

Tradisjonelt har det vært et tydelig skille mellom virksomhetenes forvaltning av sin egen dokumentasjon og den etterfølgende langtidsbevaringen i arkivinstitusjonene. Gjeldende arkivlov bygger på en slik tilnærming, men i en digital tid er skillet mindre tydelig og relevant: Informasjonen brukes og gjenbrukes kontinuerlig, og premissene for langtidsbevaringen legges allerede når systemer anskaffes og arbeidsprosesser defineres.

2.5 Gjeldende rett (kapittel 5)

Gjeldende arkivlov bygger på en utredning fra 1987, og loven tok til å gjelde i 1999. Arkivlova svarte på en av etterkrigstidens største arkivutfordringer: Håndteringen av store mengder papirarkiver. Hensynet til offentlighet og innsyn og journalføringsplikten påvirket utformingen av arkivregelverket. Loven har ikke vært evaluert eller gjennomgående revidert, mens lovens to forskrifter ble revidert i 2017.

2.6 Utviklingstrekk og utfordringsbildet (kapittel 6)

Den gjennomgripende digitaliseringen skaper utfordringer for arkivsektoren og arkivloven. Samtidig er landskapet loven forholder seg til blitt endret som følge av et mer omfattende personvern, flere individuelle rettigheter og utsetting av offentlige oppgaver.

Da arkivlova ble utredet på 1980-tallet, var arkivsektoren i ferd med å etablere en metodikk for håndtering av førstegenerasjons digitale arkiver. Forvaltningen har fortsatt å utnytte potensialet i digitale infrastrukturer og systemer, men arkivregelverket er ikke blitt tilpasset effektene av den digitale transformasjonen: Stadig økende informasjonsvolum og endringstempo, variasjon i oppgaveløsning og arbeidsprosesser, nye formater, lagringsmedier og endrede egenskaper ved dokumentasjonen. Måten vi kommuniserer og utveksler informasjon på er også radikalt endret, både kvalitativt og kvantitativt. Dessuten vil framtidens arkivbrukere ha andre muligheter for å forstå, tolke og finne fram i dokumentasjon og arkiver enn vi har i dag.

2.7 Formål (kapittel 7)

Formålet med lovutkastet er å sikre dokumentasjon om samfunnet for å kunne bruke den til å forstå samtid og fortid og å bevare og videreutvikle Norge som rettsstat og demokrati. Flere del-formål er videreført fra gjeldende lov, som kulturarv, forskning og dokumentasjon av rettigheter. Andre formål er kommet tydeligere til uttrykk, som offentlighet og demokratisk deltakelse, forsvarlig offentlig virksomhet, kulturelt mangfold og enkeltpersoners og gruppers behov for å kjenne egen historie og kultur. Verdensarverklæringen om arkiv og Grunnloven har tjent som forbilder for formålsparagrafen.

Lovutkastet bruker formuleringen «sikre dokumentasjon om samfunnet». Dette innebærer at utvalget av dokumentasjonen skal være bredt og hentet fra både offentlig og privat sektor. Arkivene skal gjøres tilgjengelige for alle, for alle typer bruk og viderebruk: som personlige formål, forskning, annen type gransking, kunnskapsinnhenting og næringsutvikling. Det er en forutsetning at det legges til rette for bruk både i samtid og ettertid.

I begrepet sikre ligger det en plikt til å ta vare på allerede skapte og overførte arkiver. Det ligger også en forpliktelse til å påse at dokumentasjon fortsatt blir skapt. Vi har et ansvar for å sørge for tilfang av autentiske kilder fra vår egen tid, slik at generasjonene som kommer etter oss får grunnlag for å analysere de prosessene som foregår i dag. Vi skal gjøre det mulig for dem å forstå og trekke lærdom også av vår tid.

Sikring av rettslig og forvaltningsmessig dokumentasjon dreier seg i tillegg om å ivaretakelse innbyggerne i deres relasjon til offentlig sektors mange krav og ytelser. Dokumentasjon og arkiv er grunnsteiner for sentrale samfunnsverdier som rettsstat, demokrati, gjennomsiktighet, offentlighet og personvern.

2.8 Utvidet virkeområde (kapittel 8)

Arkivlova har i dag et virkeområde som er smalere enn både offentleglova og forvaltningsloven. Den vesentligste forskjellen ligger i arkivlovas skarpe avgrensning mot selvstendige rettssubjekter. Selvstendige rettssubjekter omfattes ikke av arkivlova selv om det offentlige har en eierandel som gir avgjørende styring, eller de er fullt ut offentlig eid. Private rettssubjekter omfattes ikke av arkivlova selv når de treffer enkeltvedtak eller utferdiger forskrift.

En vesentlig del av endringene i offentlig sektor har bestått i framveksten av nye organiseringsformer. Både stat og kommune fristiller virksomheter og gjør bruk av private til å løse oppgaver på sine vegne. Både offentleglova og forvaltningsloven tar høyde for denne utviklingen. Det gjør ikke arkivlova. Skal offentleglova fungere som redskap for en åpen og gjennomsiktig forvaltning, er den avhengig av at forvaltningen har dokumentasjon og arkiver. Utvalget foreslår derfor å utvide lovens virkeområde slik at den i hovedsak sammenfaller med offentleglovas, i samsvar med signalene i Meld. St. 7 (2012–2013).

2.9 Dokumentasjonsstrategi (kapittel 9)

Utvalget foreslår å innføre et obligatorisk krav om dokumentasjonsstrategi. Hensikten med dokumentasjonsstrategien er å gi ledelsen i virksomheten et grunnlag for å fastsette mål, avklare status, vurdere risiko og evaluere etterlevelsen av dokumentasjonspliktene i loven. Strategien skal være ledelsens styringsdokument for dokumentasjonsforvaltning, og må ses i sammenheng med internkontrollen. Den skal vedtas av øverste organ i virksomheten minst hvert fjerde år. Prosessen med å utarbeide og ajourføre strategien bør inngå i virksomhetens kontinuerlige utviklings- og forbedringsarbeid.

2.10 Arkivformål i allmennhetens interesse (kapittel 10)

Det meste av dokumentasjon og arkiver som er omfattet av arkivloven, inneholder personopplysninger. Denne dokumentasjonen er dermed omfattet av EUs personvernforordning som gjelder som norsk lov. Et kjennetegn ved dokumentasjon er at den brukes til andre formål etter at formålet med innsamlingen er nådd (det opprinnelige formålet). Personvernforordningen har bestemmelser som tillater videre behandling av personopplysningene hvis det skjer for «arkivformål i allmennhetens interesse». Dette gjør det mulig for arkivinstitusjonene å ivareta sine oppgaver og funksjoner.

Utvalget understreker at den varige verdien i allmennhetens interesse av dokumentasjon og arkiver, ikke må ødelegges i løpet av tiden på 110–120 år hvor beskyttelsen av det enkelte individ er spesielt viktig. Det er i denne perioden, som i historisk perspektiv er relativt kort, at personvernforordningen gjelder. Effektiv beskyttelse i denne perioden kan utmerket godt kombineres med å ta vare på de langsiktige og varige verdiene av slikt historisk materiale. Derfor er det grunn til å unngå alle irreversible tiltak. En bør unngå sletting og anonymisering av dokumentasjon som har verdi for realiseringen av formålene med arkivlovgivningen.

Personvernforordningen er krevende å sette seg inn i og er skrevet på en utilgjengelig måte. Lovutkastet løser enkelte rettslige spørsmål, men fortolkningen vil måtte skje i lys av den dynamiske rettsutvikling i Europa. Arkivsektoren må belage seg på at det vil kreve ekspertise innen europeisk personopplysningsrett og relativt stor ressursinnsats å følge opp dette.

2.11 Organisering. Oppgave- og ansvarsdeling (kapittel 11)

Slik utvalget oppfatter det, omfatter arkivsektoren institusjoner som har til hovedformål å langtidsbevare og tilgjengeliggjøre arkiver (arkivinstitusjoner), dokumentasjonsfaglige miljøer i forvaltningen, arkivfaglige miljøer i museer og biblioteker og arkivfaglige interesseorganisasjoner.

Utvalget foretar ikke en helhetlig gjennomgang av arkivsektoren. Utredningen er ikke en evaluering av gjeldende arkivlov eller av Arkivverket. For å løse sine kjerneoppgaver i dag og i framtiden må arkivsektoren være innstilt på omstilling, slik andre har måttet tilpasse seg digitaliseringen. Endringsvilje og evne til å prioritere vil derfor være viktig for sektoren framover. Samtidig må det være samsvar mellom bevilgningene og ambisjonene som departementet og Stortinget setter.

Utvalget har konsentrert seg om organisatoriske endringer som bør kunne gjennomføres uten å ta oppmerksomhet fra arkivsektorens øvrige og større oppgaver. Reguleringene i lovutkastet binder i liten grad opp plasseringen av oppgaver og myndighet. Lovutkastet gir spillerom for å endre organiseringen av arkivsektoren, for eksempel ved at fullmakt til å gi forskrifter kan fordeles på flere departementer, eller ved at oppgaver kan plasseres i ulike direktorater. Utvalget har vurdert at Nasjonalarkivet framtrer som en mer egnet betegnelse på direktoratet i arkivsektoren enn Arkivverket. Dette brukes derfor gjennomgående i utredningen om framtidige forhold.

2.12 Etterlevelse og tilsyn (kapittel 12)

Siktemålet med lover er å normere atferd. Virksomhetene har selv ansvar for å innrette seg, følge loven og føre internkontroll. Utvalget foreslår tiltak for økt etterlevelse, blant annet kravet om dokumentasjonsstrategi. Ekstern kontroll som tilsyn, er et tilleggsvirkemiddel. Lovutkastet er utformet med Nasjonalarkivet som tilsynsmyndighet for arkivloven inntil videre.

Dokumentasjonsforvaltning og arkiver bør ses i sammenheng med pliktene etter offentleglova og forvaltningsloven og omvendt. Med unntak for de avgrensede klagerettene i forvaltningsloven og offentleglova og kontrollen som utføres av Stortingets organer (Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen), er det i dag ingen statlig kontroll med etterlevelsen av disse regelsettene. Utvalget foreslår derfor å utrede et eget statlig organ til å føre tilsyn med offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, omtalt som Digitaliseringstilsynet.

2.13 Lovtekniske vurderinger (kapittel 13)

Lovutkastet er et såkalt digitaliseringsvennlig regelverk, blant annet ved å angi konkrete dokumentasjonsplikter. Det er stilt funksjonskrav som gir virksomhetene klarhet om målene, men frihet når det gjelder framgangsmåte. Ord og begreper i lovutkastet skal reflektere at dokumentasjon skapes digitalt.

Den nye loven skal kunne leses av mennesker uten inngående forkunnskaper, og det er lagt vekt på å unngå fagterminologi. Utvalget har allikevel sett behovet for å definere enkelte sentrale begreper som dokumentasjon og arkiver i en egen definisjonsparagraf.

Utvalget har valgt å flytte enkelte vesentlige regler som i dag følger av forskrift til loven. Regler og plikter som sikrer at det offentlige Norge dokumenterer sin virksomhet for samtiden og ettertiden, bør være et anliggende for Stortinget. Lovutkastet er derfor mer omfattende enn gjeldende lov.

2.14 Plikt til å skape og bevare dokumentasjon (kapittel 14)

Ved å introdusere regler om hva som skal dokumenteres, ønsker utvalget å bidra til å redusere rettslig tvil og å sikre bedre samfunnsdokumentasjon. De konkrete dokumentasjonspliktene fratar ikke virksomhetene ansvar for å sørge for dokumentasjon ut fra en konkret vurdering.

At det offentlige fortløpende dokumenterer sin virksomhet, ligger som en forutsetning i både arkivlova og offentleglova. Dokumentasjonen er nødvendig for en åpen og gjennomsiktig offentlig forvaltning som er gjenstand for allmennhetens kontroll. Utvalget har foreslått en uttrykkelig plikt til å dokumentere avgjørelser. Målet er at virksomhetene dokumenterer det som er av betydning for avgjørelsen. Gjeldende lov er ikke innrettet på å dokumentere helt eller delvis automatiserte prosesser. Utvalget har foreslått å gi virksomheter som er underlagt loven, plikt til å dokumentere automatisert rettsanvendelse, herunder datatyper, informasjonskilder og behandlingsregler. Dokumentasjonen skal være utformet slik at den er forståelig også for personer som ikke har god kjennskap til programmering og den må kunne forstås i ettertid.

Nesten all dokumentasjonen skapes i dag digitalt. Automatisering av dokumentasjonsforvaltningen vil gjøre det lettere for ansatte og virksomheter å etterleve lovens krav. Hvordan en utformer informasjonssystemene, vil være avgjørende for å sikre dokumentasjon og for å kunne ivareta personers og virksomheters rettigheter. Disse valgene bør dokumenteres. Store mengder offentlig informasjon finnes i databaser og registre. Virksomhetene får en plikt til å dokumentere forvaltningen av denne informasjonen. Utvalget plasserer også ansvaret for å dokumentere fellesløsninger. Det pålegges en generell plikt til å dokumentere ekstern kommunikasjon.

2.15 Fangst av e-post (kapittel 15)

Gjeldende arkivlov ble utformet før e-post ble vanlig i forvaltningen, og mens hovedregelen var papirbasert korrespondanse. Fra et arkivperspektiv er hovedutfordringen at e-post kommer direkte til saksbehandlere og ikke blir dokumentert. Den blir derfor ikke tilgjengelig hverken for virksomheten eller offentligheten. E-post er utfordrende fordi den kan ha stor dokumentasjonsverdi samtidig som virksomhetenes tilgang til arbeidstakers epostkasse er begrenset som følge av regler som skal beskytte arbeidstakers personvern. Utvalget drøfter utfordringene og foreslår å pålegge virksomhetene å tilby de ansatte egnede verktøy, slik at dokumentering av ekstern kommunikasjon som e-post, i størst mulig grad kan skje på en automatisk måte.

2.16 Forholdet til offentleglova (kapittel 16)

Offentleglova gir rett til innsyn i journaler og lignende registre, og viser til arkivlova med forskrifter for regulering av hva som er journalpliktig. Dette gir en binding mellom arkivlova og offentleglova som antakelig svekker måloppnåelsen i arkivsektoren, og har uheldige konsekvenser for adgangen til innsyn. Den sterke oppmerksomheten om retten til innsyn i «postjournal», fører til at resterende deler av forvaltningens kommunikasjon og dokumentasjonsproduksjon får tilsvarende liten oppmerksomhet. Spørsmålet om hva offentleglova skal sikre allmennheten rett til innsyn i, hører inn under Justis- og beredskapsdepartementet. Utvalgets anliggende er først og fremst å avklare om, og hvordan, arkivlova bør regulere krav til registrering av dokumentasjon. Utvalget foreslår å gå bort fra begrepet journalføring. Det har utspilt sin rolle.

2.17 Standardisering. Noark (kapittel 17)

Noark-standarden (Norsk arkivstandard) var banebrytende da den kom i 1984. Den har inspirert mange andre land og standarder. Noark har gjort det mulig å dele data i offentlig sektor, for eksempel eInnsyn, digital postkasse for innbyggere og KS’ SvarUt. Samtidig er det avdekket utfordringer med for eksempel samspillet mellom Noark, innkjøpere og leverandører blant annet når det kommer til innovasjon og brukertilpasning.

Utvalget tilrår at det arbeides med en ytterligere forenklet og mer presis Noark-standard. Det bør samtidig settes i gang et arbeid for å prøve ut nye metoder og løsninger for å bygge krav til dokumentasjonen inn i forvaltningens systemer, såkalt innebygd arkivering.

2.18 Utførselsforbudet. Skytjenester (kapittel 18)

Data krysser landegrenser som ledd i alminnelige, digitale arbeidsprosesser. Såkalte skytjenester gir innbyggere, næringsliv og forvaltning tilgang til større behandlingskapasitet enn det som kan leveres innenfor Norges grenser. Gjeldende arkivlov forbyr at dokumentasjon som er omfattet av arkivlova, lagres på servere i utlandet. Spørsmålet om forbudet bør videreføres, dreier seg ikke bare om skytjenester er en trygg, nyttig eller billig løsning for den enkelte virksomhet. Det dreier seg også om hensiktsmessig og sikker bevaring av våre informasjonskilder for samtid og ettertid. Finnes det særlige hensyn som tilsier begrensninger eller spesielle krav ved bruk av skytjenester til lagring av vår felles hukommelse? Utvalget foreslår å oppheve gjeldende forbud mot overføring av digital dokumentasjon til utlandet, med visse geografiske begrensninger, krav om risikovurderinger og mulighet for tredjepartsrevisjoner. Forbudet mot utførsel av ikke-digital dokumentasjon videreføres.

2.19 Sletting og minimering (kapittel 19)

Da forvaltningen var papirbasert, var det nødvendig å slette eller destruere arkiver (kassasjon) for å redusere kostnadene til langtidsbevaring. Vurderingen av hvilken dokumentasjon som skal tas vare på for ettertiden, har vært en kjerneoppgave for arkivsektoren. Digitaliseringen gir grunn til å gjennomgå dagens praksis og metodikk, blant annet i lys av informasjonsveksten, reduserte lagringskostnader og muligheter som ny teknologi gir for å finne fram i og gjøre bruk av digitale arkiver. Implementeringen av personvernforordningen reiser også en rekke spørsmål. Utvalget anbefaler i kapittel 23 at bevaringsnivå og -metodikk gjøres til gjenstand for nærmere utredning.

Lovutkastet erstatter begrepet «kassasjon» med sletting. Det generelle forbud mot sletting av dokumentasjon videreføres som lovteknisk grep, mens nærmere regler for sletting og minimering gis i forskrift. Virksomhetene får positiv plikt til å holde dokumentasjonen vedlike, for å unngå at den blir ubrukelig eller utilgjengelig.

2.20 Tilgjengeliggjøring. Innsyn i overført dokumentasjon (kapittel20)

Formålet med å ta vare på og å langtidsbevare dokumentasjon er å gjøre den tilgjengelig i samtid og ettertid. Lovutkastet pålegger både forvaltningen og arkivsektoren å gjøre dokumentasjon og arkiver tilgjengelige. Dette gjelder både digitale og ikke-digitale arkiver. Digitaliseringen innebærer at sektoren kan gjøre dette på mange flere måter enn tidligere. Ny teknologi og digitale arkiver gir forskere og andre helt nye muligheter for kvantitative undersøkelser.

For enkelte typer arkiver er det komplisert å vurdere om offentligheten kan gis innsyn. Rekkevidden av taushetsplikten og innsynsretten er ikke eksplisitt regulert i gjeldende lov og svarene er ikke opplagte. Utvalget foreslår særlige bestemmelser om behandling av innsynskrav i arkiver som er overført til Nasjonalarkivet. Utgangspunktet skal være at krav om innsyn behandles etter reglene i offentleglova mens forvaltningsloven regulerer taushetsplikten.

2.21 Overføring og langtidsbevaring (kapittel 21)

Langtidsbevaring innebærer løpende akkumulering av arkiver. Dette gjør at arkivsektoren må ha en mye lengre tidshorisont enn de fleste andre sektorer. Arkivene må forvaltes og vedlikeholdes på måter som sikrer at generasjonene framover kan bruke og ha tillit til den. Sikker langtidsbevaring av digital dokumentasjon er en av arkivsektorens hovedutfordringer. Teknologisk utvikling påvirker lagringsmulighetene og kostnadsbildet.

Lovutkastet oppstiller regler om ansvaret for og overordnede krav til langtidsbevaring tilpasset digitale arkiver. At statlige arkiver skal overføres på digitale formater til Nasjonalarkivet, innebærer at Nasjonalarkivet ikke vil motta flere papirarkiver.

2.22 Private arkiver (kapittel 22)

For å gi ettertiden et utfyllende bilde av dagens samfunn og vår tid, er det viktig å bevare arkiver også fra næringsliv, frivillig sektor og privatpersoner. Utvalget foreslår at fylkeskommunene får et lovfestet koordineringsansvar for det regionale arbeidet med private arkiver. Nasjonalarkivet pålegges et tilsvarende koordineringsansvar nasjonalt. Utvalget foreslår videre at private arkiver skal bevares etter arkivfaglige prinsipper, og at de skal registreres i en felles nasjonal katalog forvaltet av Nasjonalarkivet.

2.23 Kunnskap, statistikk og forskning (kapittel 23)

Utvalget har avdekket mangel på kunnskap om arkivsektoren og utfordringene framover. Mer kunnskap vil være avgjørende for langsiktig måloppnåelse og for å kunne utvikle politikken og reglene på området. Utvalget tilrår at det etableres et felles forskningsprogram under Norges forskningsråd med finansiering fra blant annet Kulturdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Arkivsektoren og Nasjonalarkivet bør trekkes inn for å bidra til å formulere forskningsbehov og hvilke langsiktige trekk som et slikt program bør analysere.

Utvalget mener at det bør utarbeides nye regler om sletting, og trekker fram flere momenter som bør med i en utredning av disse spørsmålene.

2.24 Økonomiske og administrative konsekvenser (kapittel 24)

Lovutkastet tar konsekvensene av digitaliseringen som har funnet sted og vil finne sted. Lovutkastet i seg selv vil ha økonomiske og administrative konsekvenser av begrenset omfang. Det ligger imidlertid store muligheter for økt samlet effektivitet og høyere måloppnåelse i arkivsektoren ved å ta i bruk ny teknologi, men dette forutsetter investeringer og kompetanse. Det er en lang vei fra digitalisering til innsparing, også i arkivsektoren.

Statlig og kommunal sektor har et etterslep av papirdokumentasjon som ikke er overført til langtidsbevaring, digital dokumentasjon som det ikke er gjort uttrekk fra, og teknologiske utfordringer som ikke er løst. Dette kan kalles teknisk gjeld. Endringsvilje og evne til å prioritere vil derfor være viktig for arkivsektoren framover. Samtidig må det være samsvar mellom bevilgningene og ambisjonene som departementet og Stortinget setter.

Til toppen
Til forsida av dokumentet