Forleggerforeningens høringssvar til – Ytringsfrihetskommisjonens utredning NOU 2022: 9 En åpen og opplyst offentlig samtale

Generelt om Forleggerforeningen

Den norske Forleggerforening er en interesseorganisasjon for norske forlag som ivaretar faglige, juridiske og økonomiske interesser for norske forlag. Forleggerforeningen har i dag nærmere 100 medlemsforlag, som samlet står for omtrent 85 prosent av norsk forlagsomsetning, og gir ut allmennlitteratur og læremidler i alle format for grunnskole, videregående skole og høyere utdanning.

Arbeidet med ytrings- og trykkefrihet står helt sentralt i forlagenes samfunnsoppdrag og er grunnleggende for Forleggerforeningens arbeid. Gjennom utgivelsene utfordrer forlagene fastlåste forestillinger, sikrer samfunnets hukommelse, og gir rom for ny kunnskap, kritisk opposisjon og kunstnerisk nyskaping. Forlagene skal være grundige og modige i sine beslutninger om hva de publiserer, og er garantister for ytrings- og trykkefriheten ved at de sikrer at de viktige historiene kommer ut. Forleggerforeningen arbeider med ytringsfrihet både i Norge og internasjonalt, bl.a. gjennom World Expression Forum (WEXFO).

Om kapittel 1 Sammendrag, kapittel 2 Mandat og sammensetning

Vi er glade for utredningen om status for ytringsfriheten i Norge. Ytringsfrihet er helt sentralt for forlagsvirksomheten i Norge, slik også litteraturens institusjoner er viktige for å ivareta den. Boken som redigert tekst, det være seg sakprosa eller skjønnlitteratur, utgjør en type ytring vi ikke finner i andre deler av medielandskapet. Det er derfor overraskende for oss at boken, tidsskriftet eller den litterære institusjonen knapt er nevnt i NOU-en, med ett påfallende unntak: Litteraturlisten. Vi merker oss at kommisjonen i sitt arbeid tross alt har gjort flittig bruk av bokutgivelser og forlagsutgitte artikler som kilde til kvalitetssikret informasjon og fordypende perspektiver.

Utredningens tittel er En åpen og opplyst samtale, men det sies lite om hva som skal til for at samtalen skal være opplyst. Utredningen fokuserer ensidig på deltagelse og tilgang som det avgjørende virkemiddelet for å sikre ytringsfrihetens kår, mens den i større grad unnlater å definere hva som gjør den offentlige samtalen opplyst og god, utover det å være massiv og bred. Forlagene som institusjon og boken som medium representerer nettopp en form for ytringer med et redigert og kvalitetssikret innhold som fungerer som et botemiddel mot en offentlighet der opplysning kan drukne i innhold.

Forleggerforeningen har tidligere spilt inn at kommisjonens mandat er utydelig når det gjelder litteraturens avgjørende rolle for ytringsfrihet og samfunnsutviklingen. Kommisjonen har valgt å definere fenomener som plattformer og medier for ytringer utilbørlig snevert, og utelater slik helt sentrale deler av den offentlige samtalen fra sitt arbeid. Ved nesten konsekvent å fokusere på internett og (uredigerte) sosiale medier på den ene siden og stramt begrense redigerte medier til journalistiske virksomheter på den andre, går kommisjonen glipp av viktige dimensjoner i sammensetningen og samspillet mellom viktige aktører i den offentlige og opplyste samtalen, og ikke minst de aspektene ved dette samspillet som gjør at ytringenes reelle frihet og åpenhet videreføres og styrkes.

Om kapittel 3 Hvorfor trenger vi ytringsfrihet og kapittel 4 Ytringsfrihetens rettslige rammer

Et mangfold av forlag og forfatterstemmer gir en mer opplyst samfunnsdebatt. Forlagene har jobbet lenge og godt med å skape bredde og mangfold i sine utgivelser, for slik å sikre at ytringsrommet oppleves som åpent, bredt og i utvikling. På dette området har forlagsbransjen fremdeles et viktig arbeid å gjøre. En bred deltagelse i offentligheten er avgjørende for styrking og utviklingen av demokratiet. Det er imidlertid like viktig å sikre at kvaliteten på det ytringsrommet vi til enhver tid holder oss med som samfunn sikres. Og det er altså her vi mener forlagenes rolle er grovt underspilt i kommisjonens arbeid.

Forlagsbransjen forvalter et ansvar for å tilrettelegge for både bredde- og dybdekunnskap gjennom ulike utgivelser, utvikle kritisk tenking og dømmekraft, samt motivere for lysten til å lære. De sterke redaksjonelle instansene må styrkes fordi vi må satse på kvalitet og dybde.

Om kapittel 5 Ytringsfrihetens stilling i Norge, en kunnskapsoppsummering og kapittel 6 Bred tilknytning til og deltagelse i offentligheten

Kommisjonen diskuterer utførlig ytringsfrihetens stilling og vilkår i Norge, og legger stor vekt på den demokratiserende effekten internett har og har hatt ved at det ikke lenger finnes terskler eller portvoktere som kan hindre individer i å ytre seg offentlig. Samtidig tar kommisjonen også opp omkostningene ved dette, og det dreier seg særlig om to aspekter: den manglende utvelgelsen og kvalitetssikringen av ytringene, med en stadig sterkere strøm av fake news og desinformasjon som følge, og den voldsomme påkjenningen det å bli gjenstand for «hat og hets» eller sterk sosial uthenging i den mer eller mindre offentlige gapestokken sosiale medier kan utgjøre for enkeltindivider.

Kommisjonen ser redigerte medier og faglig journalistikk som en nødvendig motvekt til (des)informasjon, meningsutveksling og følelsesytringer i sosiale medier. Dette er vi ikke uenige i, men anser at forlagenes virksomhet utgjør et vel så viktig element i dette. Der utvekslinger i sosiale medier er både omskiftelige, har kort levetid og ikke minst er slettbare, og avisa som kjent dør med dagen, blir boken som ytring i større grad stående i offentligheten over en lengre periode. Den har større krav til etterrettelighet og er som sådan en større garantist for en opplyst samtale. Det samme kan sies om den faglige eller allmennkulturelle tidsskriftartikkelen, og digitale tekster i forlagenes profesjonstjenester. Artikkelen, essayet eller ekspertkommentaren tilbyr offentligheten en gjennomarbeidet og aktuell betrakting i spennet mellom avisjournalistikkens korte dagshorisont og bokens lange.

Forleggeriet er et av stedene der stemmene i det offentlige ordskiftet blir skapt og foredlet, og der deltagelsen gjøres mulig, innenfor rammer som er både sikre og kvalitetssikret. Det ligger i tillegg et innbygget lavt tempo i forleggeriet som sikrer en annen type ytringer, og deltagere, enn det som er mulig i det mediale bildet som forholder seg til dag-til-dag, eller minutt-til-minutt oppdateringer. Forlagene styrker de kvalitetsorienterte ytringene. Gjennom litteraturen får vi frem de lange tankene og argumentasjonsrekkene slik at ikke alt handler om «bruk og kast-ytringer». Når kommisjonen velger å overse bøkenes, forfatternes og forleggernes virksomhet som premissleverandører og aktører i det norske offentlige ordskiftet, oppstår et mildt sagt fortegnet og begrenset bilde av ytringslandskapet. Den viktige vekselvirkningen mellom journalistikkens dagsaktuelle og kanskje iblant nærsynte perspektiver og forleggeriets mer reflekterende, analyserende og grundige, blir usynliggjort.

I forlagene foregår det en langsiktig og kompetansestyrt utvikling av både ytringer og ytrere. Det kan ta år å frembringe en enkelt bok, og årtier og dyrke frem viktige og kvalitetssterke forfatterskap. Den investeringen i utviklingen av ytringskvalitet- og ferdigheter i form av økonomiske ressurser, høykvalitetskompetanse og språklig raffinering kan vi ikke se at foregår andre steder i den norske offentligheten, heller ikke i akademia.

I en virkelighet der omkostningene ved å ytre seg, og særlig å ytre upopulære meninger, kan fremstå som vidtrekkende, utgjør også forlagene en viktig sikkerhet for ytrerne, både ved at ytringene deres er faglig kvalitetssikret og – ikke minst – ved at de har dedikerte og kompetente ressurser rundt seg hvis mediestormen blir stri. På denne måten kompletterer forlagene sin tradisjonelle rolle som portvoktere med også å være portåpnere. Forlagene gjør det mulig også for mennesker som ikke i utgangspunktet er komfortable med å stå (alene) i offentlighetens lys, å fremme viktige meninger, perspektiver eller forskningsfunn.

Lesing avgjørende for ytringsfrihet og deltagelse i demokratiet

Vi bør som samfunn være dypt bekymret for negativ leseutvikling, spesielt blant barn og unge. Kan du lese er du påkoblet og har større muligheter for å lykkes. Språk, lesing og litteratur er grunnstener for ytringsfrihet og demokratiutvikling.

Manglende leseferdigheter begrenser den enkeltes mulighet til å fordype seg og tilegne seg til informasjon og kunnskap, men det er også begrensende for det frie ord, ytringer og samfunnsdebatten. Leseferdigheter, og spesielt evne til kritisk lesing, leselyst er avgjørende både for hvorvidt den enkelte vil lykkes, for demokratiets utvikling og for vår framtidige verdiskaping.

I en tid der alle kan publisere ytringer uten redaktørens kvalitetssikring og filter, er det enighet om betydningen av at barn og unge utvikler god evne til kritisk refleksjon.

Leserundersøkelser viser at unge bare leser når de må, andelen elever som ikke leser på fritiden steget fra 35 til 50 prosent på under 20 år. [PISA 2018] Forskning dokumenterer at leseferdighetene blant unge har gått tilbake, og norske 15-åringer har tilbakegang i leseferdigheter. [ibid.] Norge har også store kjønnsforskjeller, hver fjerde gutt ligger under kritisk grense i lesing for å kunne delta videre i utdanning og jobb . Det er avgjørende for å opprettholde og utvikle det samfunnet og demokratiet vi har i dag, at samfunnets medlemmer er i stand til å lese, forstå og reflektere over tekster som er lengre enn en avisartikkel. Forlagene er den eneste institusjonen som leverer lengre tekster med de kvaliteter som gjør at de kan engasjere og underholde yngre lesere. Vi stiller derfor et rungende spørsmål ved hvorfor deres rolle ikke synliggjøres og anerkjennes i kommisjonens utredning.

I den forbindelse bør også bokhandlere og biblioteker viktige rolle nevnes, ved at de tilgjengeliggjør bøker og litteratur over hele landet. Vi regner med at de har sine egne tilsvar til utredningen.

Om kapittel 7 Internett som infrastruktur for ytringsfriheten og kapittel 8 Ansvar for ytringer på internett

Forrige gang vi stod overfor en informasjonskrise der oversikten over ytringer og spredning av ytringer ble umulig å følge med på, altså i og med trykkekunsten, oppstod de redaksjonelle institusjonene som tradisjonelt har vært de rådende håndheverne av både ytringsfrihet og sensur. I dag har en ny digital informasjonskrise, en ny form for informasjonsflom, utfordret dette paradigmet, og dermed også de omtalte institusjonene. Det kan være nærliggende å tenke at dette er en av grunnene til at forlagene er ekskludert fra kommisjonens rapport. Da er det helt avgjørende å minne om to faktorer som også utelates i kommisjonens virkelighetsbeskrivelse. For det første: Nær sagt alle forlagsutgivelser parallell-eksisterer i digitale formater og tilbys leseres i konkurranse nettopp med annen informasjon og underholdning på nettet, som lyd og/eller i elektronisk tekstformat. For det andre: Den fysiske tilstedeværelsen av papirbøker, forfattersamtaler, høytopplesninger, foredrag og debatter er både en motvekt til og et supplement til den digitale oversvømmelsen.

Om kapittel 12 Frie medier og frie ytringer og kapittel 13 Sikkerhet og selvsensur i journalistikken

Det er en banal men grunnleggende sannhet at med frihet følger (eller burde følge) ansvar. Også når det gjelder ytringsansvar står boken i en særstilling, både juridisk og etisk. Mens ytringsansvaret på internett er helt individuelt, er det innen journalistikken på den andre siden helt underlagt redaktøren: Redaktøren står fullt ansvarlig for de ytringer det redigerte mediet velger å publisere. Forholdet mellom forfatter og forlag er grunnleggende forskjellig fra dagsmediene. I forlagsbransjen er forfatteren avsenderen av budskapet og primærforvalteren av verkets opphavsrett. Forfatteren er også juridisk ansvarlig for verkets innhold. Forlagenes rolle er som forvalter av forfatterens ytringer

Gjennom antagelsen av verket tilfører forlaget vekt og betydning, og går god for spredning av de meninger og den virkelighetsbeskrivelse som utgivelsen forfekter. I dette ligger også forleggeriets vilje til å utfordre fastlåste forestillinger, sikre samfunnets hukommelse, og gi rom for ny kunnskap, kritisk opposisjon og kunstnerisk nyskaping.

Boken som ytring er et resultat av samarbeid mellom individ (forfatter) og institusjon (forlag). Dette samarbeidet, sammen med den større langsomheten og grundigheten som er mulig i arbeidet med en bokutgivelse, åpner også for en større dristighet når det gjelder å utfordre så vel form og sjanger som ytringsfrihetens konvensjonelle eller juridiske grenser. Forleggeriets utgivelser påvirker dagsorden. En utgivelse kan få stor betydning for samfunnsdebatten, for, samfunnsgrupper og for enkeltpersoner og krever ofte en gjennomtenkt håndtering, også etisk. Verkets art vil være bestemmende for hvilke krav utgivelsen som offentlig ytring vil sette til grundighet, varsomhet og forlagets mot. Et avgjørende element for å bevare ytringsfrihetens sterke posisjon i samfunnet er også at den stadig utfordres.

Om kapittel 14 Ytringsfrihet i kunsten

Forfattere er en gruppe i kunst- og kulturfeltet som føler seg relativt lite truet, begrenset og utsatt, i henhold til rapporten "Kunstnere vurderer ytringsfrihet – 2020". [Fritt Ord] Dette kan ha sammenheng med at norske forfattere sammenlignet med andre kunstnere befinner seg i en privilegert posisjon hva angår infrastruktur. Forfatteren kan forholde seg til et svært solid og gjennomarbeidet institusjonelt byggverk rundt sin kunst. Den intrikate økonomiske og avtalemessige samforstanden mellom forfatterstand, forlagsbransje og det offentlige skaper forutsigbare økonomiske og kunstneriske arbeidsforhold. Bransjens posisjon, samt de økonomiske og strukturelle privilegiene den har, gjør også at norske forlag er seg sitt samfunnsansvar bevisst, og er avhengige av både å fremstå som og faktisk være solide, langsiktige samarbeidspartnere for forfatterne når det gjelder kvalitet, økonomi og romslighet. Det er en del av forleggerstandens overbevisning at dette også bidrar positivt til forfatternes trygghetsfølelse i møte med ytringsfrihetens utfordringer. Kort sagt: Forfatteren står ikke alene som kunstner, men har en forlagsinstitusjon i ryggen.

Norske forfattere er videre skapende kunstnere innenfor en kunstform som har en sentral plass i svært mange menneskers sinn. Til tross for den store konkurransen om tiden og oppmerksomheten, står boken som medium fremdeles sterkt, og norsk litteratur, både skjønnlitteraturen og sakprosaen, har sterk relevans for befolkningen som helhet. Dette er ingen selvfølge i samtidens medieklima. Norske bøker blir lest og diskutert med den største selvfølgelighet i brede lag av befolkningen, og den får en etter forholdene voluminøs dekning i mediene. Boken er et masse-medium, ikke et elitemedium i Norge i dag. Den samlede effekten av forfatterpersonligheter, litteraturhus, live-arrangementer, festivaler etc. er en levende og aktiv fysisk offentlighet , og både en motvekt og et supplement til den digitale.

Betydningen av at den offentlige samtalen føres på de norske språkene

Utredningen nevner at å tilrettelegge for bruk av tegnspråk er vesentlig for menneskerettighetene til de med nedsatt funksjonsevne, og også at rettigheter i arbeidslivet må være tilgjengelig på andre språk enn norsk og engelsk når det er nødvendig. Utredningen mangler imidlertid perspektivene på den grunnleggende betydningen det har som infrastruktur for ytringsfrihet at den offentlige samtalen skjer på norsk. Vi savner en drøfting av hvordan en åpen og opplyst offentlig samtale utfordres når stadig mindre informasjon og underholdning skapes og konsumeres på de norske språkene. For norske borgere er det avgjørende at en den offentlige samtalen om det norske samfunnet kan føres på de norske språkene bokmål, nynorsk og samisk. Det er et vesentlig premiss for en åpen og opplyst offentlig samtale at borgerne har tilgang til kilder for kunnskap og informasjon som er produsert og publisert på de norske språkene og for norske samfunnsforhold. Samisk og nynorsk står her i en særstilling, men bokmål møter også økende press fra engelskspråklig påvirkning, ikke minst i akademia.

Oppfølging av utredningen

På denne bakgrunnen mener Forleggerforeningen forslagene i utredningen må suppleres med tiltak for å understøtte bøkenes, forfatterenes og forlagenes betydning for en opplyst offentlig samtale. Vi bidrar gjerne i arbeidet med å identifisere disse.

Heidi Austlid

direktør