12 Klageordning for konkurransesaker

12.1 Utvalgets mandat

Utvalget er bedt om å vurdere organiseringen av klageordningen i konkurranseloven. Mandatet viser til endringsforslagene i Nærings- og fiskeridepartementets høringsnotat av 1. oktober 2021.1

Som grunnlag for vurderingene har utvalget blant annet innhentet statistikk for nemndas vedtak og sett på tilbakemeldinger som er fremført mot gjeldende klageordning. Utvalget har også mottatt muntlige innspill om erfaringer med nemnda fra advokater som har representert klagere i nemnda, Konkurransetilsynet, Regjeringsadvokaten og Konkurranseklagenemnda.

12.2 Kort beskrivelse av gjeldende klageordning

12.2.1 Konkurranseklagenemndas organisasjon

Konkurranseklagenemnda ble opprettet i 2017, og er klageinstans for Konkurransetilsynets vedtak med unntak av vedtak som er truffet etter pristiltaksloven. Nemndas saksbehandling reguleres av konkurranseloven og forskrift 14. desember 2018 nr. 2031 om behandling av saker for Konkurranseklagenemnda (klagenemndforskriften), i tillegg til forvaltningsloven.

Nemnda har full prøvingsrett ved behandling av klager over Konkurransetilsynets vedtak og kan ikke instrueres av departementet ved avgjørelsen av enkeltsaker.

Konkurranseklagenemnda skal «ha en leder og så mange medlemmer som er nødvendig for å utføre nemndas oppgaver». Loven regulerer ikke antallet medlemmer i nemnda. Nemndleder må oppfylle samme krav som dommere, jf. domstolloven § 54. Leder oppnevnes i et åremål på seks år, som kan forlenges én gang. Konkurranseklagenemndas øvrige medlemmer oppnevnes for en periode på fire år. Det er ikke satt begrensninger på antall ganger et medlem kan gjenoppnevnes. Medlemmene i nemnda kan ikke fratas vervet i perioden, med mindre medlemmet ikke er i stand til eller villig til å utføre vervet på en forsvarlig måte.

Nemnda settes med tre medlemmer når den treffer avgjørelser og vedtak, men kan i særlige tilfeller forsterkes med ytterligere to medlemmer.2

Hvis sakens størrelse eller andre forhold tilsier det, kan nemndas leder i tillegg beslutte at nemnda skal settes med varamedlemmer i den enkelte saken. Det kan være aktuelt i større og langvarige klagesaker for å forhindre at saken stopper opp ved sykdom eller lignende.

12.2.2 Konkurranseklagenemndas saksbehandling

Saksbehandlingen i Konkurranseklagenemnda er i utgangspunktet skriftlig, i samsvar med hovedregelen for norsk forvaltningsprosess. Nemnda har likevel en plikt til, på eget initiativ, å vurdere muntlige møter med partene eller muntlige høringer på alle trinn i sin saksbehandling. Konkurranseklagenemnda har en selvstendig utredningsplikt og skal påse at saken er så godt opplyst som mulig. Nemnda kan blant annet innhente opplysninger og kalle inn personer, for eksempel sakkyndige, til å forklare seg for nemnda, jf. konkurranseloven § 24. Hvis klager eller Konkurransetilsynet ønsker å føre vitner eller sakkyndige i eventuelle møter eller muntlige høringer, skal de selv innkalle dem, jf. forskrift om behandling av saker for Konkurranseklagenemnda § 8 første ledd.

I fusjonssaker har nemnda 60 virkedager til å fatte vedtak, jf. konkurranseloven § 20 a første ledd tredje punktum. Denne fristen kan stanses hvis foretakene ikke besvarer nemndas forespørsler om informasjon, jf. konkurranseloven § 20 sjette ledd, jf. § 20 a første ledd fjerde punktum.

Konkurranseloven fastsetter ikke saksbehandlingsfrister i andre klagesaker enn saker om fusjonskontroll. Konkurranseloven § 39 tredje ledd gir nemnda en eksklusiv kompetanse til å behandle klager på tilsynets vedtak i seks måneder. Dersom nemnda ikke har fattet vedtak innen seks måneder fra klagen ble fremsatt, kan klager reise søksmål om Konkurransetilsynets vedtak.

12.2.3 Overprøving av Konkurranseklagenemndas vedtak

Et foretak kan bringe vedtak i klagesaker fra Konkurranseklagenemnda som det har vært part i, inn for domstolene for rettslig prøving. Nærings- og fiskeridepartementet behandler klager på vedtak eller avgjørelser som Konkurranseklagenemnda treffer i første instans, jf. konkurranseloven § 35 andre ledd. Dette gjelder for eksempel vedtak om innsyn eller dekning av sakskostnader.

Også staten ved Konkurransetilsynet kan reise søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak, jf. konkurranseloven § 39 sjette ledd. Søksmålsadgangen er imidlertid avgrenset til vedtak i saker om overtredelse av forbudene i §§ 10 og 11 og EØS artikkel 53 og 54, samt der nemnda opphever et tilsagnsvedtak eller et vedtak om midlertidig forbud, samt i saker om håndheving av forskrift gitt i medhold av § 14.

Søksmål om gyldigheten av Konkurranseklagenemndas vedtak anlegges for lagmannsretten, og Gulating lagmannsrett er tvungent verneting, jf. § 39 femte ledd. En dom fra Gulating lagmannsrett kan ankes til Høyesterett, men en full ankebehandling er avhengig av samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, jf. tvisteloven § 30-4. Ved domstolsprøvingen kan retten prøve alle sider av saken, jf. konkurranseloven § 39 fjerde ledd tredje punktum. Av bestemmelsens fjerde punktum følger det at tvisteloven «gjelder ellers så langt den passer».

Kilde: Konkurranselovutvalget

12.3 Statistikk over Konkurranseklagenemndas vedtak

Utvalget har utarbeidet en statistisk oversikt over ulike aspekter som kan være relevant ved vurderingen av klageordningen.

12.3.1 Oversikt over antall og typer saker Konkurranseklagenemnda har behandlet

Konkurranseklagenemnda behandler hovedsakelig følgende typer saker:

• vedtak om brudd på konkurranseloven §§ 10 og 11 og EØS-avtalen artikkel 53 og 54,

• vedtak om forbud mot foretakssammenslutninger,

• vedtak i innsynssaker,

• vedtak om meldeplikt,

• vedtak om overtredelsesgebyr for brudd på prosessuelle regler,

• krav om dekning av sakskostnader jf. forvaltningsloven (1967) § 36.

Tabell 12.1 gir en oversikt over sakene Konkurranseklagenemnda behandlet i perioden fra 2018 til 2025.

Antallet innkomne saker årlig varierte i perioden fra 2018 til 2024 mellom fire saker i 2024 og 17 saker i 2023.3 Antallet avgjorte klagesaker hvert år varierer mellom seks i 2021 og ti i 2022, 2023 og 2025.

I perioden fra 2017 til 2024 fattet Konkurransetilsynet til sammen åtte vedtak om konkurransebegrensende avtaler i strid med konkurranseloven § 10. Fire av disse ble påklagd til Konkurranseklagenemnda. Ett av de åtte vedtakene ble senere opphevet av Konkurranseklagenemnda. Videre tok nemnda delvis til følge en klage ved at overtredelsesgebyrene ble redusert med mellom 60 og 91 prosent.

Tilsynet fattet i samme periode tre vedtak om utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. To av de tre vedtakene gjaldt avhjelpende tiltak, og ble ikke påklaget til Konkurranseklagenemnda. Det tredje vedtaket ble påklaget til Konkurranseklagenemnda, som opprettholdt Konkurransetilsynets vedtak. Konkurranseklagenemndas vedtak ble brakt inn for rettslig prøving i Gulating lagmannsrett, som frifant staten v/Konkurransetilsynet i LG-2019-137886-2 (Telenor). Anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet.

I nevnte periode fattet Konkurransetilsynet fem vedtak om forbud mot foretakssammenslutninger, og åtte vedtak som godkjente transaksjonene med avhjelpende tiltak. Fire av de fem forbudsvedtakene ble påklagd til Konkurranseklagenemnda. Én av klagesakene ble senere trukket. Konkurranseklagenemnda tok til følge én av de tre gjenværende klagene, mens de to øvrige klagene ikke førte frem i nemnda. Én av de to sistnevnte klagene ble brakt inn for rettslig prøving i Gulating lagmannsrett, som opphevet Konkurranseklagenemndas vedtak (LG-2021-119638 Schibsted/Nettbil). Lagmannsrettens avgjørelse ble opprettholdt av Høyesterett i HR-2023-299-A.

Gjennomgangen viser at i perioden fra 2018 til 2024 ble ett vedtak om overtredelse av § 10 opphevet etter klage, ytterligere én klage på vedtak om overtredelse av § 10 ble tatt delvis til følge, samt at ett vedtak om forbud mot foretakssammenslutninger etter § 16 ble overprøvd av nemnda.

Av de vedtakene hvor klage mot tilsynets vedtak ikke førte frem for Konkurranseklagenemnda, er ett vedtak om å forby en foretakssammenslutning opphevet i domstolene.

I januar 2025 opprettholdt nemnda Konkurransetilsynets vedtak om å forby en foretakssammenslutning mellom to aktører som driver med tømme- og spyletjenester. Saken ble ikke tatt videre for domstolene, og nemndas vedtak er derfor endelig.

12.3.2 Konkurranseklagenemndas saksbehandlingstid

Konkurranseklagenemnda har i perioden fra 2018 til 2025 behandlet alle klager over overtredelsesvedtak etter §§ 10, 11 og 29 innenfor en periode på seks måneder. Vedtak om inngrep mot foretakssammenslutninger er behandlet innenfor en periode på 60 virkedager. For andre klagesaker enn vedtak om overtredelse av §§ 10 og 11 og vedtak etter § 16, har saksbehandlingstiden vært om lag tre måneder.

I samtlige saker om brudd på §§ 10, 11 og § 16-saker, med unntak av Verisure-saken i 2021, har nemnda avholdt muntlige høringer.4 Varigheten på høringene har vært fra én til syv dager. I enkelte av høringene har nemndmøtene pågått ut over vanlig kontortid, slik at varigheten i realiteten har utgjort mer enn det oppgitte antallet dager. Eksempelvis var den muntlige høringen ved nemdas behandling av inngrepsvedtaket mot DNB ASAs oppkjøp av Sbanken satt til tre dager, mens det faktiske timeantallet tilsvarte fire arbeidsdager.5

12.4 Behov for endringer i klageordningen

Flere instanser har gitt uttrykk for at det er utfordringer ved gjeldende klageordning. Konkurranseklagenemnda har opplyst at det er begrenset regulering av saksbehandlingen, og at dette heller ikke er særlig utdypet i forarbeidene som ligger til grunn for opprettelsen av nemnda.6 Dette har ført til at nemnda selv fra oppstarten har måttet kartlegge hvilke rettssikkerhetskrav de må oppfylle for å ivareta grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Konkurranseklagenemnda innhentet i den anledning en utredning av professor Ørnulf Øyen i 2017, blant annet med spørsmål om hvorvidt ankemuligheten til Høyesterett over Gulating lagmannsretts dommer ivaretar ankeretten som følger av EMK syvende tilleggsprotokoll artikkel 2 (P7-2), og hvilke implikasjoner dette i så fall må få for nemndas saksbehandling blant annet når det gjelder muntlige høringer. I utredningen konkluderte Øyen med at det var tvilsomt at ankemuligheten til Høyesterett ivaretar retten til anke. Det er blant annet begrunnet med at bestemmelsen i tvisteloven § 30-4 forutsetter samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, og anke kun kan tillates dersom nærmere vilkår er oppfylt.

Regjeringsadvokaten og Wikborg Rein Advokatfirma har i møter med utvalget pekt på det de opplever er en manglende regulering av klageprosessen for Konkurranseklagenemnda, og særlig spørsmålet om og hvordan muntlige høringer skal avholdes.

I artikkelen Konkurranseklagenemnda – en særdomstol uten domstolens prosessregler peker forfatterne på det de mener er en uheldig situasjon, nemlig at nemnda fremstår som en særdomstol som ikke er regulert av de alminnelige reglene for saksbehandling i domstolene.7

Delvis som følge av tilsvarende bekymringer,foreslo departementet flere endringer i klageordningen i et høringsnotat av 1. oktober 2021. Endringsforslagene dreide seg hovedsakelig om endringer i saksbehandlingsreglene for Konkurranseklagenemnda og Konkurransetilsynet. Departementet ba imidlertid også om høringsinstansenes syn på om nemnda alternativt burde avvikles.8

Som det fremgår av utvalgets mandat, er det gjennomført enkelte lov- og forskriftsendringer for klageordningen siden innføringen av Konkurranseklagenemnda i 2017. Flere av endringsforslagene departementet sendte på høring i 2021 er ikke fulgt opp. I tråd med mandatet har utvalget vurdert forslagene som ikke er fulgt opp.

12.5 Utvalgets vurderinger av ulike modeller

12.5.1 De ulike modellene som har vært vurdert av utvalget

Utvalget har vurdert flere alternative modeller for organiseringen av klageordningen. Overordnet samsvarer disse modellene med klage-/overprøvingsløsninger som også har vært vurdert tidligere.

De modellene utvalget har vurdert, kan oppsummeres som følger:

Modell I – dagens modell

Utvalget har vurdert om Konkurranseklagenemnda bør videreføres som klageorgan for alle vedtak Konkurransetilsynet treffer, med unntak av vedtak etter pristiltaksloven. Dette alternativet tilsvarer Teigumutvalgets modell 2, jf. blant annet Prop. 37 L (2015–2016) og NOU 2014: 11.9

Modell II – delt modell

Utvalget har vurdert å omgjøre nemnda til vedtaksorgan i gebyrsaker og videreføre nemnda som klageorgan i andre saker. Dette alternativet tilsvarer langt på vei mindretallets forslag i NOU 2003: 12 punkt 7.5.3. Det har også likheter med Teigumutvalgets modell 3, som gikk ut på at nemnda skulle fatte vedtak i fusjonssaker, gebyrsaker og i saker om pålegg om opphør.

Modell III – avvikle nemnda

Utvalget har vurdert å avvikle nemnda, slik at det blir én forvaltningsbehandling (i Konkurransetilsynet) og deretter alminnelig domstolsbehandling av konkurransesakene. Dette tilsvarer Teigumutvalgets modell 4.

12.5.1.1 Modell III – avvikling av nemnda

Utvalgets overordnete oppfatning er at modellen med en konkurranseklagenemnd i all hovedsak har fungert godt og effektivt. Nemnda har truffet vedtak innen seks måneder i samtlige overtredelsessaker. Saksbehandlingstiden i øvrige saker fremstår også som forsvarlig. Få av nemndas vedtak er blitt prøvd for domstolene, og enda færre har endt med et annet resultat etter rettslig prøving. Utvalgets oppfatning gjenspeiles i de innspillene utvalget har mottatt som ledd i sitt arbeid, og i at en rekke av høringsinstansene fra 2021 var fornøyde med ordningen og mente det ikke var grunnlag for å avvikle nemnda.

Utvalget mener at muligheten til en klage i forvaltningssporet er viktig i alle saker. Det gir partene en mulighet til en løsning av saken på lavest mulig nivå, uten risiko for å bli ansvarlig for det offentliges sakskostnader. Som det fremgår av statistikken foran, behandler ikke nemnda bare større saker, men også en rekke mindre saker av mer prosessuell karakter. For at det skal være en reell mulighet til overprøving også i slike saker, mener utvalget det er nødvendig med adgang til en eller annen form for forvaltningsklage. I fravær av annen klageordning, vil klager da behandles av departementet. Det vil kunne innebære behov for organisatoriske endringer i departementet. Det kan videre reise spørsmål ved om departementets involvering i løpende saker til behandling i Konkurransetilsynet kan påvirke tilsynets uavhengighet, selv om det ikke gjelder sakenes kjernespørsmål.

Etter utvalgets oppfatning er det en god løsning at departementet i all hovedsak har ansvar for politikkutvikling, mens saksbehandling av enkeltsaker skjer i uavhengige fagorganer. Dette tilsier at en forvaltningsmessig klagemulighet utenfor departementet bør opprettholdes, i tillegg til domstolskontrollen.

Utvalget mener videre det er en styrke med et faglig spesialisert klageorgan. Mange av nemndas medlemmer har spisskompetanse innen konkurranserett og konkurranseøkonomi. Nemndmedlemmenes særskilte konkurransefaglige kompetanse gjør dem egnet til å fatte gode vedtak i en klageomgang. Den faglige ekspertisen i klageorganet kan også gjøre det mulig å konsentrere overprøvingen om de mer sentrale spørsmålene enn der overprøvingen skjer for tingretten. Samlet sett mener utvalget at det er en klar styrke at nemnda har ekspertkompetanse. Nemndas vedtak kan etter utvalgets syn også være verdifullt for domstolene i en eventuell etterfølgende domstolsprøving. Utvalget viser blant annet til at saken da vil være grundig opplyst i to forvaltningsinstanser (tilsynet og nemnda), og derfor kan gi et enda bedre grunnlag for domstolenes påfølgende vurdering enn hvis saken kun har vært behandlet av Konkurransetilsynet.

Et samlet utvalg mener derfor at Konkurranseklagenemnda bør opprettholdes, og ikke avvikles. Utvalget mener at de innvendinger som kan reises mot dagens ordning bør håndteres gjennom endrete saksbehandlingsregler, fremfor ved å avvikle nemnda.

Utvalgets flertall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Cyndecka, Halvorsen Barlund, Hanson, Kolderup, Orvedal, Sando, Scheel og Sigurdsen, mener også det er viktig at klagebehandlingen er politisk uavhengig, uten mulighet for direkte eller indirekte påvirkning av utfallet i enkeltsaker, se punkt 4.1.3.2.

Et mindretall, medlemmet Helle, er enig i at det er viktig at klagebehandlingen er politisk uavhengig i den forstand at nemnda ikke skal kunne instrueres i enkeltsaker. Dette medlemmet mener imidlertid at uavhengigheten ikke skal være så vidtrekkende at Kongen/departementet skal være avskåret fra å gi generelle instrukser om saksbehandling og lovtolkning der det er tvil om hvilke løsninger som har de beste rettskildemessige grunner for seg. Et eksempel på en situasjon der det siste kunne vært aktuelt, gjelder spørsmålet om enkeltpersonsforetak som selger tjenester via digitale plattformer skal kunne inngå kollektive avtaler med plattformselskapene.

Utvalget går så over til å se på innretningen av nemnda og hvilke oppgaver den skal ha. Ved denne vurderingen har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

12.5.1.2 Beholde Konkurranseklagenemnda som klageinstans (modell I)

Hensikten med å organisere nemnda som et uavhengig forvaltningsorgan, var at en slik organisering ble antatt å gi en raskere og rimeligere saksbehandling enn dersom sakene ble behandlet av tingretten, samtidig som grunnleggende rettsikkerhetsgarantier skulle ivaretas gjennom nemndas saksbehandling, og kvaliteten på vedtakene skulle ivaretas gjennom særskilte krav til nemndas medlemmer.10 For utvalget fremstår dagens organisering av nemnda derfor som et forsøk på å balansere hensynene til effektivitet, fleksibilitet og rettssikkerhet. Den balansen har vært forsøkt ivaretatt ved å bruke ulike momenter som kjennetegner saksbehandlingen i forvaltningen og domstolene, og ved å ha nemndmedlemmer med spisskompetanse innen konkurranserett og -økonomi.

Selv om utvalget mener nemnda bør videreføres, er det enkelte utfordringer med dagens nemndløsning. Utvalget viser til at flere aktører mener det er utfordrende at nemndbehandlingen ikke har tydeligere rammer for gjennomføringen. Som eksempel viser utvalget til oppfatningen om at det er nødvendig med muntlige høringer for å oppfylle krav etter EMK, samtidig som det ikke er klare rammer for når og hvordan slike høringer skal gjennomføres. Utvalget deler for øvrig ikke oppfatningen om hvilke krav EMK stiller til muntlig høringer, noe som omtales nærmere nedenfor i punkt 12.6 og 12.7.3.4.

Utvalget anerkjenner at muntlige høringer kan være hensiktsmessig, selv om det kan variere fra sak til sak om og på hvilken måte muntlige høringer bør gjennomføres, eller om det er mest hensiktsmessig med skriftlig saksbehandling. I saker med stort innslag av sakkyndigrapporter og annet skriftlig bevismateriale kan det for eksempel være hensiktsmessig å begrense eventuelle muntlige høringer til enkelte spørsmål eller temaer. Utvalget mener at det uansett er et behov for klarere rammer for saksbehandlingen i Konkurranseklagenemnda.

Utvalgets flertall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Cyndecka, Halvorsen Barlund, Hanson, Helle, Kolderup, Orvedal, Scheel og Sigurdsen, mener at Konkurranseklagenemnda bør videreføres som klageorgan, og at organiseringen av klageordningen bør balansere hensynet til en betryggende saksbehandling med hensynet til effektivitet på en god måte. For å få til det, mener utvalget at det er nødvendig å gjøre justeringer i nemndas saksbehandlingsregler som tydeliggjør hvilke forventninger partene kan ha til prosessen, og som stiller mer konkrete krav til nemndas styring av saksbehandlingen. I tillegg mener et flertall i utvalget at saksgangen i klageordningen bør justeres. Dette gjelder særlig reglene om nemndbehandling som prosessforutsetning og verneting, i tillegg til justeringer av saksbehandlingsreglene i forskrift om behandling av saker for Konkurranseklagenemnda. Utvalget foreslår derfor en mer detaljert regulering av blant annet muntlige høringer og fremleggelse av nye dokumenter i saker for nemnda. Dette omtales nærmere nedenfor i punkt 12.7 og 12.8.

12.5.1.3 Modell II: Nemnda gjøres til vedtaksorgan i gebyrsaker og klageorgan i øvrige saker

Som det fremgår av punkt 9.7.2.5, mener et mindretall, medlemmet Sando, at vedtakskompetansen i saker om overtredelsesgebyr bør overføres til Konkurranseklagenemnda som første instans. Forslaget til medlemmet Sando innebærer videre at Konkurranseklagenemnda fortsatt skal behandle klager på vedtak i saker om foretaksammenslutninger og minoritetserverv og i overtredelsessaker uten gebyr. I saker der nemnda fortsatt skal være klageinstans støtter Sando flertallets forslag om justeringer i nemndas saksbehandlingsregler.

12.6 Folkerettslige rammer for innretningen av klageordningen – Den europeiske menneskerettskonvensjon og Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter

Da Konkurranseklagenemnda ble innført, ble det besluttet at søksmål mot Konkurranseklagenemndas vedtak skulle starte direkte i lagmannsretten, og ikke i tingretten som i andre saker. Dermed oppnådde man en reduksjon i antall rettsinstanser og en reduksjon i samlet saksbehandlingstid, slik at sakene raskere kunne få sin endelige avklaring i form av rettskraftig dom enn om de skulle gå veien om tingretten.11 Samtidig har antakelser om folkerettslige krav til etterfølgende ankeadgang over lagmannsrettens dommer fått betydning for hvilke krav som stilles til saksbehandlingen for Konkurranseklagenemda.12

Etter utvalgets vurdering har nemndas innretning og måten saker beveger seg videre på i rettssystemet ført til noen uheldige konsekvenser. Én grunn til det er, etter utvalgets vurdering, at innretningen av klageordningen frem til i dag har bygget på en streng forståelse av de krav folkeretten generelt – og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) spesielt – stiller til saksbehandlingen i nemnda. Disse premissene følger av blant annet uttalelser i NOU 2014: 11, Prop. 37 L (2015–2016), innspill fra akademia13 og klagenemndforskriften, som etter utvalgets syn forutsetter at nemnda nærmest må oppfylle de samme saksbehandlingskravene som domstolene må i straffesaker.

Slik utvalget oppfatter det, bygger denne forståelsen i korte trekk på at vedtak om overtredelsesgebyr er straff etter EMK, i kombinasjon med at søksmål om nemndas vedtak anlegges for lagmannsretten uten at ankeretten til Høyesterett er ubegrenset.

Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig at nemnda oppfyller kravene til å være et «tribunal» i EMKs forstand. Utvalget viser til betenkningen mottatt av Marius Emberland, professor ved Handelshøyskolen BI, som ble bestilt i forbindelse med utvalgets arbeid. Utvalget ba Emberland blant annet om å vurdere hvorvidt det er nødvendig at nemnda oppfyller kravene til å være et tribunal i EMKs forstand for at klageordningen sett under ett skal tilfredsstille kravene til en rettferdig rettergang som følger av EMK artikkel 6. Utvalget ba også om Emberlands syn på om det har noen betydning at søksmål over nemndas vedtak går rett til lagmannsretten, herunder om ankemuligheten til Høyesterett i tilstrekkelig grad sikrer retten til anke etter EMK tilleggsprotokoll 7 (P7) artikkel 2 og Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 16. desember 1966 (SP) artikkel 14 nr. 5. Emberlands konklusjon er at

[r]eglene om ankesiling til Høyesterett verken etter tvisteloven eller etter straffeprosessloven (anvendt analogisk i saker om overtredelsesgebyr) medfører at Konkurranseklagenemnda må oppfylle kravene til «tribunal» etter EMK artikkel 6 nr. 1. Jeg kan videre ikke se at det skal ha betydning om saker fra Konkurranseklagenemnda går til tingretten eller direkte til lagmannsretten. Det avgjørende er om rettssystemet i hvert fall legger opp til at én instans som oppfyller kravene til «tribunal» i artikkel 6 nr. 1, har «full jurisdiction» til å prøve alle sider av vedtaket, og at ankesilingssystemet for Høyesterett – som i dag – ligger innenfor EMKs krav.14

Utvalget viser til at det ikke er et krav etter EMK at sanksjoner som regnes som straff etter konvensjonen ilegges av et «tribunal» («domstol»), under forutsetning at vedtaket kan bringes inn for et organ som regnes som et tribunal, jf. blant annet Menarini Diagnostics s.r.l. mot Italia15, SA-Capital Oy mot Finland16 og punkt 9.2 i kapittelet om Konkurransetilsynets vedtakskompetanse.

Videre viser utvalget til at en ordning med ankesiling antas å være i tråd med EMK artikkel 6 nr. 1, jf. blant annet HR-2021-2058-A avsnitt 48 til 49, hvor Høyesterett uttalte at

[EMD fremhever] at det ikke gjelder noe absolutt krav om en offentlig og muntlig behandling i ankeinstansen. Også i denne sammenheng understreker EMD at det må legges vekt på særtrekkene ved det enkelte lands ankeordning. Dette omfatter blant annet ankedomstolens myndighet og hvordan den siktedes interesser faktisk presenteres og beskyttes ved ankedomstolens behandling.

EMD viser videre til at domstolens praksis bygger på en inndeling der man skiller mellom avgjørelser om anketillatelse (‘leave-to-appeal proceedings’), anker som gjelder lovanvendelsen, og ankesaker som gjelder bedømmelse av faktum. I de to førstnevnte typetilfellene vil man i stor grad akseptere ankebehandling uten at siktede gir ny forklaring for ankedomstolen. Samtidig presiserer EMD i dommens avsnitt 32 at heller ikke i saker hvor ankedomstolens kompetanse omfatter ‘both facts and the law’, vil artikkel 6 nr. 1 alltid innebære et krav om offentlig og muntlig behandling.

Emberland legger videre til grunn at FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 5 ikke gir noen videre rett til anke enn det som følger av EMK.17 Utvalget er enig i dette. Emberland, på samme måte som Øyen i sin betenkning til nemnda, viser til at ankeretten etter SP artikkel 14 nr. 5 forutsetter at det ankes over dom for en ‘crime’, og at det begrepet må tolkes autonomt, altså uavhengig av den nasjonale klassifiseringen av den sanksjonerte atferden. Øyen har imidlertid ikke undersøkt hvorvidt administrative sanksjoner omfattes av begrepet ‘crime’ i artikkel 14 nr. 5. Emberland har ikke funnet relevant praksis som sier noe nærmere om hvorvidt administrative sanksjoner omfattes av bestemmelsen. Utvalget tilføyer at det ikke er kjent med avgjørelser som tilsier at den norske ordningen med ankesiling i straffesaker er i strid med SP artikkel 14 nr. 5. En tilsvarende begrensning i ankeretten for administrative sanksjoner vil da heller ikke være det.

Samlet sett tilsier dette, etter utvalgets vurdering, at det er et større folkerettslig rom for å regulere saksbehandlingen i Konkurranseklagenemnda enn tidligere antatt, og at hensynet til menneskerettighetene får mindre betydning for hvordan man bør innrette klageordningen i konkurransesaker som gjelder ileggelse av sanksjoner som utgjør straff etter EMK. Utvalget mener derfor det verken er nødvendig med muntlige høringer eller annen umiddelbar bevisførsel for nemnda, for at klageordningen skal oppfylle kravene etter EMK. Dette kan imidlertid være hensiktsmessig ut fra andre hensyn.

I ethvert tilfelle foreslår flertallet i utvalget at søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak skal starte i tingretten. Spørsmålet om krav til ankerett vil da uansett få mindre aktualitet.

12.7 Utvalgets vurderinger av innretningen av klageordningen

12.7.1 Konkurranseklagenemndas sammensetning og oppnevning

12.7.1.1 Gjeldende rett

Siden opprettelsen av Konkurranseklagenemnda i 2017, har den bestått av fra syv til elleve medlemmer, inklusiv leder. Deltakelse i nemnda er et verv lederen og medlemmene har ved siden av sine hovedstillinger.

Nemnda har siden opprettelsen hatt samme leder.18 Medlemmene i nemnda har vært enten jurister eller økonomer, med en overvekt av jurister. Juristene har hatt erfaring fra akademia, advokatvirksomhet, domstolene og som konsernadvokater. Økonomene har hovedsakelig vært fra akademia, men ett medlem har jobbet for et konsulentselskap ved siden av vervet. Fra 2017 til 2020 hadde nemnda ingen medlemmer som jobbet i de alminnelige domstolene.19 Nemndas første medlem som var dommer, ble utnevnt i februar 2020. Tre ytterligere nemndmedlemmer med dommerstilling ble utnevnt i februar 2025.

Ingen medlemmer er fratatt vervet siden nemndas opprettelse, men en person har sagt fra seg vervet fordi vedkommende ble ansatt i Konkurransetilsynet. Ved flere anledninger har det vært behov for å utnevne setteleder eller settemedlemmer på grunn av inhabilitet.

Nemndmedlemmene skiftes ikke ut samtidig, fordi de er utnevnt på ulike tidspunkter.

Utvalget er informert om at i rekrutteringen til nemnda, har departementet funnet at det har vært utfordrende å oppfylle kravene til kjønnsbalanse som følge av en overvekt av mannlige søkere.

Nærings- og fiskeridepartementet fastsetter godtgjørelsen til Konkurranseklagenemndas medlemmer. Ved opprettelsen av nemnda ble det lagt vekt på at godtgjørelsen skulle være tilstrekkelig for å rekruttere kvalifiserte medlemmer, samtidig som den reflekterer at medlemmene utfører oppdraget ved siden av annet inntektsbringende arbeid. Alle medlemmer i Konkurranseklagenemnda mottar en fast, årlig godtgjørelse, som skal dekke arbeid som ikke knytter seg til konkrete klagesaker. I tillegg mottar medlemmene og nemndas leder en fast timesats for behandling av saker. Det faste årlige honoraret tilsvarer i 2025 til sammen 31 500 kroner hver for lederen og samtlige medlemmer. Timesatsen i 2025 er lik 758 kroner for medlemmer, og 1 577 kroner for nemndleder og medlemmer som er selvstendig næringsdrivende. Fra 1. januar 2024 ble det fastsatt at satsene skal justeres årlig i takt med satsene for utvalgsgodtgjørelse i staten, og at Klagenemndssekretariatet er ansvarlig for justeringene.

12.7.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget er enig med Nærings- og fiskeridepartementet i at rekrutteringen til Konkurranseklagenemnda har vært tilfredsstillende.20 Nemndarbeid utgjør sidegjøremål for nemndmedlemmene. For å sikre tilgangen til medlemmer, mener utvalget at det er et selvstendig poeng å sikre at nemndarbeidet lar seg gjennomføre ved siden av vanlig arbeid.

Utvalget understreker at de samlede betingelsene for nemndarbeidet må utformes slik at nemnda fortsatt er attraktiv for mulige fremtidige nemndmedlemmer. Utvalget mener derfor at nemndmedlemmenes godtgjørelse bør økes, og justeres jevnlig. Utvalget mener også at flere av forslagene som endrer rammene for nemndas saksbehandling (klagefrister, saksbehandlingsfrister og tydeligere rammer for gjennomføring av muntlige høringer) vil kunne ha en positiv effekt på den fremtidige rekrutteringen til nemnda.

Etter utvalgets syn bør både leder og medlemmer av nemnda utnevnes av Kongen i statsråd. Dette understreker etter utvalgets syn nemndas uavhengighet. Utvalget er positive til økt rekruttering av dommere til nemnda som tilskudd til rendyrkede spesialister i konkurranserett- og økonomi. For dommere utgjør utnevning som leder eller medlem av Konkurranseklagenemnda et sidegjøremål. Dersom utnevningen skjer av Kongen i statsråd, trenger dommere som utgangspunkt ikke godkjenning til å bli utnevnt til vervet, jf. domstolloven § 121 c andre ledd nr. 1, jf. første ledd. Dette vil dermed også ytterligere lette rekrutteringen av dommere til nemnda, samtidig som behovet for dommerkompetanse i nemnda, sammenholdt med virkningen av utnevnelsen for domstolens virksomhet, heller ikke gjør dette betenkelig.

Utvalget viser også til et høringssvar til departementets høring av 1. oktober 2021, hvor Wikborg Rein nevnte risikoen for inhabilitet blant nemndmedlemmene som følge av at konkurransemiljøet er lite.21 Utvalget er enig i at rekrutteringen til nemnda kan være sårbar, nettopp av de grunnene Wikborg Rein nevner, men mener det fortsatt bør stilles høye krav til nemndmedlemmenes kompetanse.

Utvalget foreslår på den bakgrunn at nemndmedlemmer skal utnevnes av Kongen i statsråd.

Utvalget foreslår ingen endringer i nemndas habilitetsregler.

12.7.2 Klagefrister

12.7.2.1 Klagefrister – gjeldende rett

Klagefristene i konkurransesaker avviker i flere tilfeller fra forvaltningslovens alminnelige klagefrist på tre uker, jf. forvaltningsloven (1967) § 29 første ledd, jf. forvaltningsloven (2025) § 63 første ledd.

Klagefristen for vedtak om overtredelsesgebyr etter § 29 første ledd er seks måneder fra partene mottok vedtaket, jf. konkurranseloven § 39 første ledd første punktum. Fristen tilsvarer den tidligere fristen for å anlegge søksmål for tingretten i gebyrsakene før nemnda ble opprettet, jf. tidligere § 29 tredje ledd femte punktum.22

Klagefristen for vedtak om pålegg om å bringe ulovlig atferd til opphør etter § 12 første ledd, og for pålegg om avhjelpende tiltak i en markedsetterforskningssak etter § 42, er to måneder fra partene mottok vedtaket, jf. § 39 første ledd andre punktum. Hvis Konkurransetilsynet treffer vedtak om både overtredelsesgebyr og pålegg om opphør i det samme vedtaket, gjelder klagefristen på seks måneder for vedtaket i sin helhet.23

Klagefristen for vedtak om inngrep mot foretakssammenslutninger etter § 16 og og minoritetserverv etter § 16 a er 15 virkedager etter tilsynet traff vedtaket, jf. konkurranseloven § 20 a første ledd første punktum.

Klagefristen for pålegg om opplysningsplikt etter § 24 følger forvaltningslovens regler. Klagefristen på tre dager i forvaltningsloven (1967) § 14 fjerde punktum, er forlenget til én uke i forvaltningsloven (2025) § 19 andre ledd.

12.7.2.2 Departementets endringsforslag i høringsnotatet av 2021

I høringsnotatet fra 2021 foreslo departementet å redusere klagefristen i konkurranseloven § 39 første ledd, som for vedtak om overtredelsesgebyr er seks måneder og for pålegg om opphør er to måneder, til 15 virkedager. En klagefrist på 15 virkedager ville i større grad tilsvare fristreglene i forvaltningsloven. Departementet ba også om høringsinstansenes syn på om klagefristen bør være noe lenger.24 Departementet viste til at klagen kan suppleres på ethvert tidspunkt under nemndas behandling ettersom nemnda har plikt til å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst og ta hensyn til ny informasjon, jf. forvaltningsloven (1967) § 34 jf. forvaltningsloven (2025) § 68. Videre viste departementet til at klagen har vært gjenstand for omfattende saksbehandling i tilsynet, at klager har fått detaljert informasjon om tilsynets vurderinger under prosessen, og at de har mottatt et varsel om inngrep som normalt tilsvarer et utkast til endelig vedtak, med mulighet til å reise innsigelser mot varselet, jf. forvaltningsloven (1967) § 16 jf. forvaltningsloven (2025) § 42.

I høringen mente Advokatforeningen og Wikborg Rein at de gjeldende fristene bør videreføres, særlig under henvisning til at det er en omfattende jobb å utarbeide en forsvarlig klage, og at det ikke fremstår som hensiktsmessig å utarbeide en minimumsklage som må suppleres under klagebehandlingen. Simonsen Vogt Wiig, Konkurranseklagenemnda, Konkurransetilsynet og Regjeringsadvokaten mente på sin side at fristen kan eller bør forkortes, men at en frist på 15 virkedager er for kort. Konkurranseklagenemnda og Konkurransetilsynet pekte på at fristen bør være den samme som søksmålsfristen for domstolen dersom nemndbehandling blir frivillig.

12.7.2.3 Utvalgets vurdering

Konkurranseloven har ulike klagefrister avhengig av hvilken lovbestemmelse Konkurransetilsynets vedtak er hjemlet i. Klagefristenes lengde bør etter utvalgets vurdering fastsettes i lys av tidsbruken som er nødvendig for å utarbeide en klage for den aktuelle sakstypen, og ses i sammenheng med den totale saksbehandlingstiden i forvaltningsporet.

Etter utvalgets syn fremstår klagefristen på seks måneder i § 39 første ledd for vedtak om overtredelsesgebyr for overtredelse av §§ 10, 11, 18 første ledd og 19 første ledd som for lang, såfremt partene har hatt anledning til å få innsyn i saksdokumentene fra vedtakstidspunktet. Samtidig fremstår en klagefrist på 15 virkedager, som foreslått av departementet, som for kort gitt overtredelsessakenes typiske omfang og kompleksitet. Etter utvalgets vurdering bør klagefristen være på tre måneder, tilsvarende søksmålsfristen etter konkurranseloven § 39 fjerde ledd første punktum.

Mandatet sier at reglene om markedsetterforskning ikke skal vurderes av utvalget, men at utvalget kan vurdere endringer også i det regelverket dersom det er nødvendig som følge av andre endringer som foreslås. Utvalget ser ingen gode grunner for at det skal være en kortere klagefrist i saker om markedsetterforskning enn i saker om for eksempel overtredelsesgebyr for brudd på §§ 10 og 11. Av hensyn til blant annet sammenhengen i regelverket, mener utvalget at klagefristen på vedtak om avhjelpende tiltak i markedsetterforskningssaker, jf. konkurranseloven § 42, også bør være tre måneder, og ikke to som i dag.

Videre foreslår utvalget å endre klagefristen for vedtak som kun gjelder pålegg om opphør etter § 12 har en særegen frist på to måneder, og hvor tilsvarende vedtak etter § 12 i sak hvor det også fastsettes overtredelsesgebyr følger klagefristen for gebyrsaker. Utvalget foreslår en klagefrist på tre måneder i alle saker om pålegg om opphør etter § 12. Dette vil innebære at samme klagefrist anvendes i alle overtredelsessaker, uavhengig av om vedtaket gjelder pålegg om opphør, overtredelsesgebyr eller begge deler. Dette er særlig begrunnet i hensynet til at nemnda skal få mulighet til å behandle ulike vedtak som inngår i samme sakskompleks samtidig, samt behovet for en forenkling av fristreglene.

Forvaltningsloven (1967) § 29 fjerde ledd sier at «vedkommende under- eller klageinstans […] i særlige tilfeller» kan forlenge en klagefrist før denne er utløpt.25 Utvalget understreker at de foreslåtte klagefristene er betydelig lengre enn forvaltningslovens alminnelige klagefrist. Det bør derfor ikke være kurant å innvilge utsatt klagefrist. For at nemnda skal få alle klager i samme sakskompleks til behandling samtidig, bør en eventuell fristutsettelse som likevel gis, gjelde tilsvarende for andre parter i samme sak som klagefristen også gjelder for.

I øvrige saker bør konkurranselovens gjeldende klagefrister videreføres. I utgangspunktet er klagefristen på 15 virkedager kort tid for å utarbeide en klage på Konkurransetilsynets vedtak om inngrep mot foretakssammenslutninger og minoritetserverv. Utvalget finner det likevel ikke hensiktsmessig å endre denne fristen ettersom tidsaspektet er viktig i fusjonssaker.

Etter utvalgets syn er det ikke nødvendig å fastsette flere særegne klagefrister i konkurranseloven enn det som følger av dagens regulering, da fristene i forvaltningsloven supplerer konkurranseloven.

Utvalget foreslår videre at de særegne klagefristene i konkurranseloven samles i én bestemmelse. Det vil etter utvalgets syn gjøre reglene mer tilgjengelige og oversiktlige enn å ha de enkelte klagefristene plassert på ulike steder i loven.

12.7.3 Behovet for mer detaljerte saksbehandlingsregler

12.7.3.1 Saksbehandlingsfrister for Konkurranseklagenemnda – gjeldende rett

Det er kun i fusjonssaker at Konkurranseklagenemnda har lovfestede saksbehandlingsfrister. I disse sakene må nemnda treffe vedtak innen 60 virkedager etter at klagen er mottatt, jf. § 20 a første ledd tredje punktum. Fristen kan stanses hvis foretakene ikke besvarer nemndas forespørsler om informasjon innen fristen nemnda har fastsatt, jf. fjerde punktum.

I andre saker gjelder konkurranseloven § 39 tredje ledd, som sier:

Søksmål om Konkurransetilsynets vedtak kan ikke reises med mindre adgangen til å klage til Konkurranseklagenemnda er benyttet. Søksmål kan likevel reises når det er gått seks måneder fra klage første gang ble fremsatt og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens vedtak eller avgjørelse ikke foreligger.

Bestemmelsen fastsetter at bruk av klageretten er et vilkår for å ta ut søksmål på konkurranserettens område. Dette innebærer at den adgangen forvaltningsloven (1967) § 27 b, forvaltningsloven (2025) § 60, gir vedtaksorganet til å fastsette et vilkår for søksmålsadgang er det rettslige utgangspunktet på konkurranserettens område. Bestemmelsen gir formelt nemnda en eksklusiv kompetanse til å behandle saken i seks måneder. I praksis har bestemmelsen av nemnda selv blitt behandlet som en uformell fristregel for nemndas klagesaksbehandling.

Det følger av konkurranseloven § 20 a første ledd andre punktum at Konkurransetilsynet skal oversende klagen til nemnda «senest 15 virkedager etter at den er mottatt». For øvrige saker følger dette av klagenemndforskriften § 4 andre ledd, hvor det i tillegg presiseres at hvis klagens innhold «gjør det nødvendig at Konkurransetilsynet foretar ytterligere undersøkelser» kan tilsynet be nemnda om å utsette oversendelsesfristen «eller gjøre Konkurranseklagenemnda oppmerksom på at Konkurransetilsynet vil oversende ytterligere dokumentasjon når denne foreligger».

12.7.3.2 Saksbehandlingsfrister – utvalgets vurderinger

Saksbehandlingsfrister i klagesaker om kontroll med foretakssammenslutninger og minoritetserverv

Konkurranseklagenemnda har truffet sine vedtak innenfor 60 virkedager i fusjonssaker.

Etter utvalgets vurdering er den gjeldende saksbehandlingsfristen i fusjonssaker på 15 virkedager, jf. § 20 a første ledd første punkum, hensiktsmessig, fordi den tar hensyn til at dette er saker der det er særlig viktig med rask avklaring, samtidig som nemnda får nok tid til å foreta en reell overprøving av vedtaket. Utvalget mener derfor at denne fristen bør videreføres. Av samme grunn foreslår utvalget heller ingen endringer i fristen for tilsynet til å sende klager i fusjonssaker til nemnda, som er 15 virkedager, jf. § 20 a første ledd andre punktum.

Saksbehandlingsfrister i klagesaker om Konkurransetilsynets øvrige vedtak

Når det gjelder andre vedtak etter konkurranseloven, gjelder det i dag ingen frister for når Konkurranseklagenemnda skal treffe vedtak. Utvalget viser likevel til sin redegjørelse for nemndas faktiske saksbehandlingstid foran, sammenholdt med betydningen av seksmånedersperioden i konkurranseloven § 39 tredje ledd. Selv om rask saksbehandling er et gode, kan det at bestemmelsen kan ha blitt praktisert som en fristregel for nemndas behandling, blant annet ha hatt som konsekvens at nemndas saksbehandling generelt, og organiseringen av muntlige høringer spesielt, har vært gjennomført under det utvalget anser som unødvendig tidspress. På helt generelt grunnlag kan utvalget ikke utelukke at lengre saksbehandlingstid vil styrke klagebehandlingen, særlig i saker om overtredelse av §§ 10 og 11, hvor sakene ofte krever omfattende bevismessige og konkurransefaglige vurderinger.

Utvalget understreker at regelen i § 39 tredje ledd ikke er en frist for nemnda for å avsi vedtak i klagesaken, men at regelen kun begrenser klagers adgang til å reise parallell sak for domstolene i saken i en nærmere angitt periode. Et slikt søksmål fratar som utgangspunkt i seg selv ikke Konkurranseklagenemnda kompetansen til å avgjøre klagesaken.26 Det er kun dersom klagen til Konkurranseklagenemnda samtidig trekkes eller må anses som trukket, at dette skjer. Dersom en part skulle trekke klagen, oppstår det imidlertid spørsmål om forutsetningen for å reise søksmål vil være oppfylt.

Til tross for dette, mener utvalget at nemnda fortsatt bør ha en tidsmessig ramme for den eksklusive klagebehandlingen, men at seks måneder er for knapt og at perioden bør utvides. Utvidelsen innebærer at den realistiske saksbehandlingstiden som partene kan forvente, blir lengre. Ved å utvide perioden for nemndas eksklusive kompetanse til å behandle klagen, gir det større fleksibilitet til å finne egnede tidspunkter for gjennomføring av muntlige høringer. Det vil øke sannsynligheten for at nemndmedlemmene kan sette seg inn i klagesakens problemstillinger, og på den måten spisse temaene for høringene. Det vil også føre til at nemnda og partene kan legge en bedre plan for høringene, og gir partene en bedre anledning til å supplere klagen og høringen i ettertid der det er behov for det.

På den bakgrunn mener et samlet utvalg at perioden som må gå før det er mulig å reise søksmål bør utvides fra seks til ni måneder. Med en slik endring, og med utvalgets forslag om å korte ned klagefristen til tre måneder, vil den totale tidsrammen fra klagefristen begynner å løpe til det kan reises søksmål bli lik rammen som gjelder i dag, det vil si tolv måneder totalt.

I saker hvor Konkurransetilsynet har fattet vedtak som retter seg mot flere foretak, for eksempel om ulovlig samarbeid etter § 10, kan klagesaken for Konkurranseklagenemnda ha flere klagere. I en slik situasjon kan perioden der Konkurranseklagenemnda har eksklusiv saksbehandlingskompetanse i praksis begynne på ulike tidspunkt, avhengig av når de ulike partene i saken påklager tilsynets vedtak. I ytterste konsekvens kan dette medføre at Konkurranseklagenemnda må behandle saker de ellers ville ha behandlet samlet i ulike prosesser. Selv om dette ikke har kommet på spissen i praksis, bør perioden for nemndas eksklusive saksbehandlingskompetanse, etter utvalgets syn, utformes slik at denne problemstillingen unngås. Et samlet utvalg foreslår at den tidsperioden som skal gjelde for nemndas eksklusive saksbehandlingskompetanse, og som har betydning for når partene kan reise søksmål, ikke begynner å løpe før klagefristen er utløpt. Dette bør gjelde i alle andre saker enn fusjonssaker, og uavhengig av om klagefristen for den aktuelle sakstypen er særregulert i konkurranseloven eller følger de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

Et flertall i utvalget, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Cyndecka, Helle, Orvedal, Sando, Scheel og Sigurdsen, mener videre at det er det som hensiktsmessig at grensen på ni måneder kan forlenges hvis samtlige klagere samtykker til det. Flertallet viser til at denne muligheten har vært reist under gjeldende ordning. Slik utvalget har oppfattet det, har nemnda vært usikker på om det er anledning til å avtale en slik løsning. For å fjerne tvilen om at partene kan samtykke til en forlengelse av nemndas eksklusive kompetanse, foreslår flertallet at denne muligheten lovfestes. Dersom samtlige parter samtykker, er det også vanskelig å se gode argumenter mot å lovfeste muligheten for en slik ordning.

Et mindretall, medlemmene Halvorsen Barlund, Hanson og Kolderup, mener at ni måneder er nok tid til å fatte et forsvarlig vedtak også i store og komplekse saker, og at det derfor ikke er behov for en regel om at nemndas eksklusive saksbehandlingskompetanse kan forlenges. Disse medlemmene viser for øvrig til at nemndas mulighet til å ferdigbehandle saken dersom fristen på ni måneder overskrides, neppe påvirkes av at en klager velger å reise søksmål om Konkurransetilsynets vedtak mens saken er til behandling i nemnda.

Konkurransetilsynets frist for å videresende en klage til Konkurranseklagenemnda

Et mindretall, medlemmene Hanson og Kolderup, mener at Konkurransetilsynets frist for å oversende en klage til nemnda på 15 dager, jf. klagenemndforskriften § 4 andre ledd, i andre saker enn fusjonssaker er for kort, og mener derfor at den bør forlenges. Etter disse medlemmenes syn er ikke 15 dager nok tid til å gjøre en reell vurdering av klagen og vurdere om vedtaket skal omgjøres, og til å lage en gjennomarbeidet innstilling til nemnda. Å utvide denne fristen kan gjøre nemnda bedre i stand til å organisere rammene for en eventuell høring på et tidlig stadium, dersom det er behov for det. Videre mener dette mindretallet at fristen bør regnes fra klagefristens utløp, slik at Konkurransetilsynet også får mulighet til å vurdere klagene mest mulig i sammenheng før de oversendes til Konkurranseklagenemnda. Dette får ikke betydning for tilsynets plikt til å sende kopi av klagene til nemnda etter hvert som de innkommer, jf. klagenemndforskriften § 4 første ledd.

Disse medlemmene foreslår derfor å endre klagenemndforskriften § 4, og å løfte bestemmelsen fra forskrift og opp i loven.

Dette mindretallet understreker at endringene i praksis ikke bør forsinke Konkurranseklagenemndas innledende og forberedende saksbehandling av klagesaken i særlig grad, ettersom nemnda får oversendt klagene fra tilsynet etter hvert som de innkommer.

Suspensjon av saksbehandlingsfristen ved anmodning om rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen

Utvalget har vurdert regler om å suspendere fristen for nemndas vedtak, eller å forlenge fristene, dersom nemnda skal forelegge spørsmål for EFTA-domstolen. Et hovedhensyn bak opprettelsen av nemnda var at nemndmedlemmene skulle ha særskilt kompetanse i konkurranserett og konkurranseøkonomi. Det betyr blant annet at de vil ha gode forutsetninger for både å identifisere tolkningsspørsmål og anvende EFTA-domstolens uttalelse på forholdene i den konkrete saken. Videre kan hensynet til effektiv saksbehandling tilsi at eventuelle tolkningsuttalelser innhentes på et tidlig stadium i sakene.

Et flertall, medlemmene Cyndecka, Halvorsen Barlund, Hanson, Orvedal, Scheel og Sigurdsen, vurderer det som hensiktsmessig at regelverket ikke direkte eller indirekte motvirker Konkurranseklagenemndas eventuelle mulighet for å forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen. Dette flertallet mener derfor at perioden for nemndas eksklusive saksbehandlingskompetanse på ni måneder ikke skal omfatte tiden det tar å be EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse. Å suspendere fristen mens saken ligger i EFTA-domstolen gjør at den totale saksbehandlingstiden ikke blir lenger enn det som er nødvendig for å få en rådgivende uttalelse, og forhindrer at fristen må utvides flere ganger i påvente av svar fra EFTA-domstolen eller at det settes frister med ulik lengde i de forskjellige sakene nemnda behandler.

Et mindretall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og Sando, mener at en slik fristsuspensjon skal forutsette samtykke fra samtlige klagere i saken. Disse medlemmene har vurdert om det bør forutsette samtykke også fra Konkurransetilsynet. Under tvil vil mindretallet ikke foreslå dette. Som redegjort for i punkt 9.1.2 skal Konkurransetilsynet forelegge utkast til varsel/vedtak for ESA dersom samhandelen er påvirket og også EØS-avtalen artikkel 53 eller 54 får anvendelse. Mindretallet forutsetter derfor at Konkurransetilsynet har hatt dialog med ESA om EØS-rettslige tolkingsspørsmål før vedtak treffes.

Et annet mindretall, medlemmet Kolderup, er ikke nødvendigvis enig i at en eventuell foreleggelse bør finne sted på et så tidlig stadium i saken som under nemndas behandling. Samtidig kan nemndas karakter som juridisk fagkyndig klageorgan tilsi at behovet for foreleggelse er mindre enn mens saken står for de alminnelige domstolene. Når det er sagt, og dersom nemnda like fullt ser behov for å forelegge tolkningsspørsmålet, er dette medlemmet enig i at saksbehandlingsreglene ikke bør motvirke en eventuell foreleggelse, slik flertallet mener. Dette mindretallet er derimot uenig med foregående mindretall i at partene i saken skal ha direkte eller indirekte påvirkning på spørsmålet om nemnda skal forelegge tolkningsspørsmål for EFTA-domstolen, noe nemnda i så fall alene bør avgjøre selv.

Et tredje mindretall, medlemmet Helle, ser ikke behov for å legge til rette for at Konkurranseklagenemnda skal kunne innhente rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen. Konkurranseklagenemnda er et forvaltningsorgan, ikke en domstol, og ordningen med rådgivende uttalelser hører ikke hjemme i saker på forvaltningsstadiet. På dette tidspunktet i prosessen, er det mer naturlig at Konkurranseklagenemnda diskuterer eventuelle konkurranserettslige- eller økonomiske problemstillinger med medlemmene i nettverket av europeiske konkurransemyndigheter.

12.7.3.3 Muntlig høring – gjeldende rett

Konkurranseloven § 37 og klagenemndforskriften fastsetter regler for saksbehandlingen i nemnda, som supplerer forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Nemnda har etter forskriften § 5 første ledd plikt til å «aktivt og planmessig styre saksforberedelsen, for å oppnå en rask og forsvarlig behandling». Nemnda kan blant annet innkalle den eller de som har klaget og tilsynet til planmøte for å drøfte planen for klagebehandlingen, jf. tredje ledd. Ved beslutningen av om det skal holdes planmøte, skal nemnda legge vekt på om klageren eller tilsynet har anmodet om det. Det er også nemnda som fastsetter hvordan møtet skal gjennomføres, jf. fjerde ledd.

Klagebehandlingen i Konkurranseklagenemnda er i utgangspunktet skriftlig, i samsvar med hovedregelen for norsk forvaltningsprosess, jf. forskriften § 6 første ledd. Konkurranseloven § 37 tredje ledd pålegger imidlertid nemnda en plikt til, på eget initiativ, å vurdere muntlige møter med partene eller muntlige høringer som ledd i utredningen av saken på alle trinn i sin saksbehandling. I samsvar med dette fastsetter forskriften § 6 andre ledd at nemnda kan beslutte at saksbehandlingen for den enkelte sak skal være helt eller delvis muntlig. I vurderingen av om det skal gjennomføres møter eller muntlige høringer, skal det blant annet tas hensyn til sakens opplysning, sakens art og betydning, effektiv ressursbruk og klagers rettssikkerhet.

12.7.3.4 Utvalgets vurderinger av muntlige høringer

Behov for å tydeliggjøre rammene for muntlige høringer

Utvalget viser til punkt 12.4 over om behovet for endringer i klageordningen, og de ulike innspillene om at saksbehandlingen i nemnda kan virke uforutsigbar og vilkårlig. Etter utvalgets syn skyldes dette flere forhold. Blant annet har det vært opp til nemndleders skjønn å vurdere behovet for muntlige høringer. Videre har trolig nemndas oppfatning av tiden den har til rådighet påvirket muligheten for å avholde høringen på et egnet tidspunkt i klagesaksbehandlingen. Formålet med de muntlige høringene synes også delvis å ha vært uavklart. Utvalget understreker at dette hovedsakelig gjelder klagebehandlingen i saker om overtredelsesgebyr for brudd på §§ 10 og 11, men utelukker ikke at mange av de samme hensynene kan gjøre seg gjeldende der en part klager på vedtak om å nekte en foretakssammenslutning.

Utvalget legger til grunn at både mangelen på konkrete saksbehandlingsregler som er dekkende for hele prosessen, samt uklarhet om de folkerettslige rammer som prosessen må oppfylle, har skapt uklarheter om saksbehandlingen, og har medført at nemnda selv har måttet finne løsninger i samarbeid med Konkurransetilsynet og klagerne fra sak til sak. Det har blant annet gått ut på å bli enige om omfanget i de muntlige høringene, og for hvordan de skal gjennomføres. Dette trenger ikke være et problem i seg selv, ettersom det kan bidra til fleksibilitet i saksbehandlingen. Utvalgets inntrykk er imidlertid at dette samtidig har ført til uforutsigbarhet og til dels lite optimal gjennomføring av muntlige høringer, med blant annet lange dager, og der fordeling av tid er uklar tett opp til tidspunktet for høringen.

I noen grad henger dette også sammen med fristen for hvor lenge nemnda har eksklusiv kompetanse til å behandle klagen, jf. konkurranseloven § 39 tredje ledd, og den betydning dette har hatt for den målsatte saksbehandlingstiden. For å være sikre på at nemnda både kan gjennomføre muntlige høringer og fatte et vedtak innen seks måneder, har høringene i flere tilfeller blitt satt opp relativt tidlig i prosessen. Det kan ha bidratt til at høringene blir mer omfattende enn de trenger å være, fordi nemnda ikke har fått nok tid til å sette seg inn i saken på en måte som gjør at den gjennom sin prosessledelse kan konsentrere høringen om sakens viktigste spørsmål, eller de bevis som faktisk krever umiddelbarhet. Saksstyringen underveis kan med andre ord ha blitt mindre effektiv enn om høringene ble lagt til et noe senere tidspunkt.

Etter utvalgets syn bør reguleringen av muntlige høringer i større grad innrettes mot hva de muntlige høringene skal bidra med i klagebehandlingen. Utvalget viser i den forbindelse til sine konklusjoner i punkt 12.6, om at EMK ikke stiller særskilte form- eller innholdskrav til nemndbehandlingen, og at det dermed er rom for å foreslå regler som både forenkler saksbehandlingen og stiller tydeligere krav til nemndas planlegging og gjennomføring av de muntlige høringene. Selv om muntlige høringer ivaretar kontradiksjonshensyn og bidrar til tillit til saksbehandlingen, bør de muntlige høringene hovedsakelig gjøre det lettere for nemnda å ta stilling til klagen. Dette taler for at nemnda gis en viss grad av fleksibilitet med hensyn til hvordan de legger opp eventuelle høringer i de enkelte sakene. Samtidig tilsier partenes rett til kontradiksjon og behov for forutsigbarhet at nemnda gis en plikt til å legge tydelige planer for gjennomføringen av eventuelle høringer. Dette taler for klarere rammer for omfanget av høringene. Utvalget mener dette vil sørge for at høringene i større utstrekning kan brukes på sentrale spørsmål og bevis som krever umiddelbarhet. Utvalget mener i tillegg at å sette grenser for varigheten på sammenhengende muntlige høringer kan ha en positiv effekt på rekrutteringen til nemnda ved at vervet kan bli lettere å kombinere med andre jobber uten at medlemmene må ta permisjon eller lignende. Dette behovet kan imidlertid også oppnås ved å dele en muntlig høring i flere avgrensede deler.

Utvalget foreslår på denne bakgrunn å tydeliggjøre rammene for den muntlige høringen, for dermed å legge bedre til rette for nemndleders plikt til å sørge for aktiv saksstyring.

Varighet på muntlige høringer

Et flertall, medlemmene Cyndecka, Halvorsen Barlund, Hanson, Helle, Kolderup, Orvedal og Sando, mener at det bør være en begrensning på varigheten av de muntlige høringene på to dager, med mulighet for utvidelse på inntil tre dager. Disse medlemmene viser til at nemnda er et forvaltningsorgan, og at muntlige høringer bør være unntaket heller enn regelen i saksbehandlingen. Disse medlemmene anerkjenner imidlertid partenes behov for å kunne belyse saken muntlig på de sentrale og springende punktene, og ser at det kan bidra til sakens opplysning hvis særskilte temaer eller spørsmål kan legges frem direkte for nemndmedlemmene. Noen full behandling av alle sakens spørsmål bør likevel ikke skje. Det tilsier etter disse medlemmenes syn at to dager bør være utgangspunktet for varigheten av høringene, men at det bør være muligheter for forlengelse, blant annet der det er flere parter eller der høringene bør deles opp i flere deler. Ved at varigheten settes til to dager for nemnda, samtidig som grensen for muntlig høring for Konkurransetilsynet settes til en dag, er samtidig muntlighetselementet fortsatt sterkere under klagebehandlingen, noe dette utvalget mener både er forsvarlig og hensiktsmessig. I sum svekkes samtidig ikke innslaget av muntlighet under saksbehandlingen, selv om flertallets forslag innebærer en viss innstramming av ordningen for nemnda sammenlignet med hva som er praksis i dag.

Det at en høring som utgangspunkt ikke kan vare i mer enn to dager, forutsetter imidlertid at nemnda har satt seg godt inn i sakens problemstillinger, slik at tiden kan prioriteres til de spørsmål som utgjør reelt springende punkter i klagesaken. Som følge av utvalgets forslag om å utvide tiden nemnda har til å behandle en klage før det kan tas ut søksmål, mener utvalget at nemnda vil få bedre forutsetninger for å forberede en slik høring. Samtidig vil begrensningen innebære at sakens parter må konsentrere sin bruk av tiden til sakens kjernepunkter, sammenlignet med situasjonen i dag der nemndbehandlingen tidvis har hatt karakter av en komprimert hovedforhandling som dekker alle sakens spørsmål. Ved å forlenge tiden nemnda har til rådighet og forkorte tiden de muntlige høringene kan ta, øker etter utvalgets syn også sjansene for å finne egnede tidspunkt for muntlige høringer. Dette vil, etter flertallets syn, være en styrke. Utvalgets flertall mener dette samlet sett vil føre til at saksbehandlingen i nemnda blir mer i tråd med de opprinnelige intensjonene om å innføre en klageordning med høyt kvalifiserte medlemmer, som kan fatte vedtak av høy kvalitet på forholdsvis kort tid.

Flertallet understreker for øvrig at i motsetning til den muntlige høringen som foreslås for Konkurransetilsynet, tilsier hensynet til sakens opplysning at prosessen under den muntlige høringen bør legge til rette for at også Konkurransetilsynet kan føre bevis og utøve partslignende rettigheter. I hvilken grad dette bør skje, fastlegges konkret under saksforberedelsen.

Et mindretall, utvalgsleder Hjelmaas Valla, er enig i at det bør være en tidsmessig begrensning for høringer for nemnda, men at to dager med mulighet for forlengelse er for knapt. Etter dette mindretallets syn tilsier noen av sakenes kompleksitet og bevismengde at det som utgangspunkt bør være mulig å sette av fem dager til en muntlig høring, med mulighet for forlengelse på inntil en dag per part der det etter nemndas skjønn er behov for det. Dette mindretallet viser til at et samlet utvalg foreslår å utvide nemndas eksklusive kompetanse til å behandle en sak fra seks til ni måneder. En slik utvidelse bør også komme partene til gode, ved at de på en hensiktsmessig måte får anledning til å fremme sin sak for nemnda. Mindretallet viser også til at dette er svært inngripende saker. Samtidig understreker dette mindretallet at disse hensynene primært gjør seg gjeldende i saker om overtredelse av §§ 10 og 11, og at det samme behovet derfor ikke uten videre gjør seg gjeldende i saker om kontroll med foretakssammenslutninger. Mindretallet kan heller ikke se at hensynet til sakens opplysning tilsier at Konkurransetilsynet har behov for å føre bevis og utøve partslignende rettigheter. Det må kunne forventes at Konkurransetilsynet har fremlagt de bevis de mener er relevante i vedtaket som konkluderer med at det foreligger en overtredelse og ilegger et gebyr.

Et tredje mindretall, medlemmene Scheel og Sigurdsen, mener loven ikke trenger å inneholde noen tidsmessige begrensninger på nemndas høringer. Etter dette mindretallets syn tilsier nemndas kompetanse, og det faktum at sakene ofte er ulike både i omfang og problemstillinger, at det ikke bør være noen begrensninger på nemndas mulighet til å legge opp de muntlige høringene på den måten de mener er best.

Plan for høringen

Utvalget viser til dagens regel i klagenemndforskriften § 5, som gir Konkurranseklagenemnda en plikt til å utøve aktiv saksstyring i form av å utarbeide en plan for gjennomføringen av klagebehandlingen. Utvalget understreker at en helt sentral side ved denne plikten er å utarbeide og foreslå en plan for gjennomføringen av eventuelle muntlige høringer. Det kan gi partene bedre og mer velbegrunnede forventninger til innholdet i høringen. Som ledd i planleggingen må nemnda foreta en vurdering av om det er hensiktsmessig med en muntlig høring i saken, og hvilke temaer som det i så fall er av særlig betydning blir belyst og på hvilken måte. Nemnda bør, etter utvalgets syn, innkalle til planmøte innen rimelig tid etter mottak av klagene. Videre bør nemnda ha en plikt til å fremlegge en plan for klagesaksbehandlingen, basert på innspill fra partene og Konkurransetilsynet. En konkret plan for gjennomføring av en eventuell muntlig høring må fremlegges for klager(ne) og Konkurransetilsynet senest tre uker før muntlige høringer starter.

Utvalget har ikke tatt stilling til om utfyllende regler for Konkurranseklagenemnda bør fremgå av loven eller om de bør stå i forskrift. Utvalget har heller ikke gjort en full revisjon av klagenemndforskriften. Noen konkrete forslag, basert på ovennevnte, er foreslått i forskriften.

12.8 Rettslig overprøving av Konkurranseklagenemndas vedtak

12.8.1 Klage til Konkurranseklagenemnda som prosessforutsetning

12.8.1.1 Gjeldende rett og departementets endringsforslag i høringsnotatet av 2021

Det følger av konkurranseloven § 39 tredje ledd første punktum at nemndbehandling er en prosessforutsetning for å reise søksmål for domstolene.

Departementet foreslo i høringsnotatet av 2021 å oppheve § 39 tredje ledd. Det viste til at saksbehandlingen i nemnda har blitt omfattende ettersom nemnda erstatter førsteinstansbehandling i domstolene og må oppfylle kravene i EMK. Forslaget ville innebære at nemnda opprettholdes som klageinstans for vedtak Konkurransetilsynet fatter, men at partene skulle kunne velge om de ønsker å benytte klageadgangen i forvaltningssporet eller reise søksmål direkte. For å unngå at parter som velger klagebehandling i forvaltningssporet reiser søksmål mens saken er under behandling i nemnda, foreslo departementet samtidig at parten ikke skal kunne reise søksmål før klagesaken er avgjort hvis adgangen til å klage til Konkurranseklagenemnda faktisk benyttes.27

Høringsinstansene var delt i synet på hvorvidt klagebehandling i Konkurranseklagenemnda bør være en prosessforutsetning eller ikke. Under forutsetning om at Konkurranseklagenemnda opprettholdes, støttet Advokatforeningen, Dommerforeningen, Forleggerforeningen og Wikborg Rein forslaget om å fjerne nemndbehandling som en prosessforutsetning. Domstoladministrasjonen, Gulating lagmannsrett, Hordaland tingrett, Konkurranseklagenemnda, Konkurransetilsynet og Regjeringsadvokaten mente derimot at nemndbehandling fortsatt bør være en prosessforutsetning. Forslaget om at parter som benytter adgangen til å klage til nemnda, ikke kan velge å gå til domstolene før etter at det har gått seks måneder, fikk støtte av de fleste høringsinstansene som uttalte seg om dette.

12.8.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vurdert om den gjeldende regelen i § 39 tredje ledd om klage til Konkurranseklagenemnda som en prosessforutsetning skal videreføres, oppheves eller endres. Utvalget er delt i synet på om klage til Konkurranseklagenemnda skal være en prosessforutsetning for alle vedtak, eller om klagebehandling i forvaltningssporet skal være frivillig i saker om overtredelse av §§ 10 og 11 og en prosessforutsetning i øvrige sakstyper. Ingen utvalgsmedlemmer har tatt til orde for at regelen skal oppheves i sin helhet, slik at nemndbehandling er frivillig i alle sakstyper.

Utvalgets flertall, medlemmene Cyndecka, Halvorsen Barlund, Hanson, Helle, Kolderup, Orvedal og Scheel, mener at klagebehandling i Konkurranseklagenemnda fortsatt skal være en prosessforutsetning for å reise søksmål over alle vedtak etter konkurranseloven. Disse utvalgsmedlemmene mener at flere av hensynene bak forslaget til regelen om prosessforutsetning i NOU 2014: 11 og Prop. 37 L (2015–2016) fortsatt gjør seg gjeldende, og slutter seg til disse vurderingene. Etter deres vurdering har den gjeldende regelen bidratt til å oppfylle den overordnede målsetningen om å legge til rette for en effektiv og uavhengig klagebehandling med høy faglig kvalitet.

Flertallet viser til at et grunnleggende premiss for at nemndbehandling ble gjort til en prosessforutsetning, var at det ville legge det beste grunnlaget for at nemnda fikk et tilstrekkelig antall saker til behandling.28 Flertallet er enig i viktigheten av dette. Ifølge departementet var det en forutsetning for å tiltrekke seg kvalifiserte, erfarne og kompetente personer til å sitte i nemnda, noe som igjen ville styrke tilliten til nemnda.29 Dette flertalletmener det er en risiko for at Konkurranseklagenemnda ikke vil benyttes i særlig grad i saker om overtredelse av §§ 10 og 11 hvis nemndbehandling gjøres frivillig, og at det kan svekke rekrutteringen til nemnda. Selv om klagebehandling i markedsetterforskningssaker trolig vil bli en del av nemndas oppgaver etter hvert, vil ikke dette være tilstrekkelig til å veie opp for det mulige bortfallet av §§ 10 og 11-saker. Konkurranseklagenemnda er etter flertallets syn godt egnet til å behandle overtredelsessakene uavhengig om tvistepunktet i saken er knyttet til forståelsen av faktum eller til konkurranserettslige og -økonomiske problemstillinger. Det vises særlig til at nemnda består av flere medlemmer som er dommere av yrke, og som er oppnevnt nettopp på bakgrunn av deres erfaring med bevisvurdering.

Dersom nemndbehandling gjøres frivillig i noen sakstyper, vil det etter flertallets vurdering uthule den gjeldende klageordningen, av to årsaker som vekselvis forsterker hverandre. For det første vil frivillighet gjøre at nemnda får et lavere antall saker til behandling. For det andre vil det svekke rekrutteringen til nemnda og dermed legitimiteten til avgjørelsene. Det vil igjen, på sikt, føre til at nemnda får enda færre saker til behandling, og svekke rekrutteringen ytterligere.

Begrunnelsen i forarbeidene om at nemndbehandling kan være både rimeligere og raskere enn domstolsbehandling, gjør etter flertallets syn seg fortsatt gjeldende.30 Det vises også til forarbeidene til forvaltningsloven (1967) § 27 b, om at saker ofte blir mer effektivt behandlet og bedre opplyst i klagebehandlingen, og at det er samfunnsøkonomisk gunstig at tvisten er mest mulig avklart før eventuell domstolsbehandling.31

Videre kan muligheten til å velge mellom klagebehandling og søksmål ha uheldige og utilsiktede virkninger. Hvis parter i samme sakskompleks velger ulike spor for å overprøve vedtakene, kan det medføre at Konkurranseklagenemnda og domstolene behandler den samme saken samtidig, med potensielt sprikende og uforenelige resultater. Etter flertallets syn bør både klage- og søksmålsreglene innrettes på en måte som innebærer at saker med flere parter behandles samlet. Når utvalget går inn for at klageinstansen skal opprettholdes, tilsier dette hensynet dermed at bruk av klageretten gjøres obligatorisk for alle parter.

Et mindretall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Sando og Sigurdsen, mener at klage til nemnda ikke skal være en prosessforutsetning i §§ 10 og 11-saker, og at partene i slike saker skal kunne velge mellom forvaltningsklage til Konkurranseklagenemnda og domstolsbehandling. Det samme gjelder vedtak om overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Mindretallet foreslår at dette skal gjelde både vedtak om pålegg om opphør etter § 12 og vedtak om overtredelsesgebyr etter § 29.

Mindretallet viser til at Staten ved Konkurransetilsynet kan reise søksmål om nemndas vedtak i slike saker. Når Staten ved Konkurransetilsynet har søksmålskompetanse i overtredelsessaker, er det derfor en risiko for at et klagevedtak uansett vil gå videre til domstolen hvis Konkurranseklagenemnda gir partene medhold i klagen. Det kan undergrave gevinstene med en forvaltningsbehandling, og gjøre det mindre attraktivt å klage sammenlignet med å gå direkte til domstolene. Parten kan derfor ha en legitim interesse i å kunne gå direkte til domstolen i disse sakene.

Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende i fusjonssaker. Konkurransetilsynet har ikke søksmålskompetanse i slike saker, slik at sakene får sin endelige avgjørelse i nemnda hvis klager får medhold. For å reise søksmål over fusjonsvedtak, er mindretallet derfor enig med flertallet i at klage til nemnda skal være en prosessforutsetning. Hensynet til raske avklaringer i særlig fusjonssaker, gjør at nemndbehandling her kan være mer hensiktsmessig, siden domstolsbehandling kan være mindre tilpasset der tidsaspektet er viktig.

Mindretallet viser videre til at i §§ 10 og 11-saker vil tvistespørsmålet ofte kunne gjelde bevisvurderinger, eksempelvis om samarbeidsvilkåret i § 10, noe domstolen må antas å være bedre trent i å vurdere enn nemnda. Tilsvarende gjelder spørsmål om utmåling av overtredelsesgebyr. Behovet for spesialisert kompetanse dersom en §§ 10 eller 11-sak også reiser konkurranseøkonomiske tvistespørsmål kan dessuten ivaretas av tvistelovens regler om fagkyndige meddommere.

Etter mindretallets vurdering veier partenes frihet til å velge domstolsbehandling klart tyngre enn at nemnda kan ende med å få færre saker til behandling, som trekkes frem som et hensyn av flertallet. Mindretallet viser videre til at nemnda fortsatt vil behandle klager i øvrige vedtak og beslutninger etter konkurranseloven. At det ikke er en prosessforutsetning i §§ 10 og 11-saker, medfører dessuten ikke automatisk at partene vil velge bort nemndbehandling i samtlige overtredelsessaker. Mindretallet viser også til at de nye reglene om markedsetterforskning trolig vil øke antallet saker som kan klages inn for nemnda.

Etter disse medlemmenes syn er det heller ikke et relevant argument at frivillig bruk av nemnda i disse sakene kan medføre at samme sak kan ende opp i både nemnda og domstolene. Dette er en problemstilling også under gjeldende rett i saker med flere parter. Problemstillingen kan uansett løses ved alternative virkemidler. En mulighet er at saken for domstolen stanses i påvente av nemndbehandlingen i den andre saken, jf. tvisteloven § 16-18 andre ledd.

I forlengelsen av ovennevnte foreslår mindretallet at det fastsettes et unntak fra forvaltningsloven (1967) § 27 b, jf. forvaltningsloven (2025) § 60, slik at Konkurransetilsynet ikke skal ha adgang til å stille krav om klagebehandling som prosessforutsetning i disse sakene. Den samme begrunnelsen som tilsier at nemndbehandling ikke skal være prosessforutsetning i utgangspunktet, gjør seg gjeldende på samme måte.

12.8.2 Om søksmål over nemndas vedtak skal reises direkte for lagmannsretten?

12.8.2.1 Gjeldende rett

Søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak skal anlegges for Gulating lagmannsrett, jf. konkurranseloven § 39 femte ledd andre punktum. I konkurransesaker er førsteinstansbehandling i tingretten kun en aktuell mulighet for partene der et vedtak eller en avgjørelse fra Konkurranseklagenemnda ikke foreligger etter seks måneder fra søksmål reises og dette ikke skyldes forsømmelse fra klagers side, jf. § 39 tredje ledd andre punktum.

Ved å bringe sakene direkte inn for lagmannsretten reduseres antall rettsinstanser, slik at sakene raskere kan få en endelig avklaring og rettskraftig dom enn om de skulle gå veien om tingretten.32

12.8.2.2 Departementets endringsforslag i høringsnotatet av 2021

I høringsnotatet fra 2021, foreslo departementet at partene må kunne reise søksmål over vedtak fra Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda ved Hordaland tingrett. Departementet uttalte seg ikke uttrykkelig om hvorfor førsteinstansbehandlingen bør legges til tingretten istedenfor lagmannsretten.33

12.8.2.3 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall, utvalgsleder Hjelmaas Valla, medlemmene Cyndecka, Helle, Kolderup, Sando, Scheel og Sigurdsen, foreslår at den rettslige overprøvingen av Konkurranseklagenemndas vedtak skal starte i tingretten. Dette flertallet ser forslaget i sammenheng med forslagene om å justere saksbehandlingsreglene i Konkurranseklagenemnda for å bringe klagebehandlingen nærmere en ordinær forvaltningsmessig klagebehandling. Dette tilsier i seg selv at det er mindre grunn til å fravike de ordinære rammene for en eventuell etterfølgende domstolsbehandling. Utvalget viser i den forbindelse til at Advokatforeningen, Domstoladministrasjonen, Gulating lagmannsrett og Hordaland tingrett tok til orde for at domstolsprøvingen av konkurransesakene i første instans bør starte i tingretten, og ikke i lagmannsretten som i dag. Denne løsningen er også i tråd med forslagene til Domstolkommisjonen, som i NOU 2020: 11 punkt 25.7.3 foreslo at lagmannsrettene ikke lenger skal fungere som førsteinstans i rettssystemet i noen saker. Dette er begrunnet i behovet for å rendyrke lagmannsrettens rolle som ankeinstans, og oppgavefordelingen mellom domstolene og forvaltningen. Etter utvalgets syn bør disse betraktningene tillegges vekt ved utformingen av søksmålsordningen.

Flertallets forslag innebærer at det innføres en ytterligere rettsinstans i behandlingen av saker om Konkurranseklagenemndas vedtak sammenlignet med i dag. Denne endringen innebærer likevel at de rettslige rammene for overprøvingen blir de samme i konkurransesaker som på andre forvaltningsområder, som for eksempel på skatte- og avgiftsretten. Det er like fullt klart at endringen kan forlenge den samlede saksbehandlingstiden i konkurransesaker.

For å motvirke uheldige prosessøkonomiske virkninger ved at saksbehandlingstiden forlenges, har flertallet vurdert om det bør gis regler som begrenser adgangen til å anke slike saker videre til lagmannsretten. Utvalget viser i denne sammenheng til tvisteloven § 29-13 andre ledd, som fastsetter at lagmannsretten etter forenklet skriftlig behandling kan nekte fremmet en anke over dom når lagmannsretten finner at det er klar sannsynlighetsovervekt for at anken ikke vil føre fram. En slik nektelse kan også begrenses til enkelte krav eller ankegrunner. En aktiv bruk av bestemmelsen i konkurransesaker vil kunne motvirke effekten av at antall instanser blir økt som følge av endringen.

Som alternativ til bruk av tvisteloven § 29-13 andre ledd, viser flertallet til at det også kan gis en særlig regel om at anker over tingrettens dommer i saker om Konkurranseklagenemndas vedtak, kun kan fremmes med lagmannsrettens samtykke i nærmere angitte tilfeller. En slik ordning gjelder for saker på barnevernrettens område, se tvisteloven § 36-10 tredje ledd. Selv om rettsområdene er grunnleggende ulike, bygger regelen på at slike saker har vært gjenstand for en grundig nemndbehandling før de kom til tingretten.34 Flertallet har imidlertid ikke funnet grunn til å foreslå en slik bestemmelse nå.

Flertallet foreslår at søksmål om nemndas vedtak skal reises for tingretten.

Utvalgets mindretall, medlemmene Halvorsen Barlund og Hanson og Orvedal, mener at dagens ordning med lagmannsretten som første instans bør videreføres, slik at eventuelle søksmål over nemndas vedtak skal reises for lagmannsretten som i dag.

Mindretallet viser blant annet til Domstolkommisjonens vurdering av den økte bruken av nemndbehandling generelt i norsk rett, med særlig fokus på tvisteløsningsnemndene.35 Domstolkommisjonen peker blant annet på at økt bruk av tvisteløsning i nemnder kan føre til at den samlede saksgangen blir omfattende, kostnadskrevende og langvarig. Dette gjelder særlig i de sakene som er av prinsipiell karakter, hvor en part har behov for rettsavklaring og potensielt må gjennom tre rettsinstanser etter behandlingen i tvisteløsningsorganet. Gitt at nemnda skal videreføres, tilsier dette etter mindretallets syn at sakene bør gå rett til lagmannsretten.

Den gjeldende ordningen har også fått støtte av flere høringsinstanser. I sine høringssvar fra 2022, mente Regjeringsadvokaten, Konkurransetilsynet og NHO at sakene som har vært behandlet i Konkurranseklagenemnda skal kunne bringes direkte inn for lagmannsretten. Regjeringsadvokaten uttalte at det gir liten mening med hensyn til kompetanse og ressursbruk at nemndas vedtak overprøves i tingretten, mens Konkurransetilsynet viste til at ordningen har vist seg å fungere godt i praksis.

Som begrunnelse for forslaget, viser mindretallet også til begrunnelsen for dagens ordning. Mindretallet er bekymret for at sakene, som allerede i dag tar lang tid å avklare, vil bli enda mer tid- og ressurskrevende hvis det settes inn et ekstra ledd i domstolene. Mindretallet mener at antallet instanser i domstolene må ses i lys av de endrede premissene for nemndas og Konkurransetilsynets saksbehandling og organisering. Mindretallet vektlegger særlig tids- og ressurshensynene som begrunnelse for at saker bør starte i lagmannsretten heller enn tingretten. Sakene tar ofte lang tid å etterforske, har lange klagefrister, og er gjenstand for en tvungen nemndbehandling som et samlet utvalg foreslår å utvide med inntil tre måneder. Dette taler etter mindretallets syn med styrke for å ikke legge til et ekstra ledd i en etterfølgende domstolsprosess.

Mindretallet foreslår derfor ikke endringer i regelen om at søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak fortsatt skal reises for lagmannsretten.

12.8.3 Tvungent verneting

12.8.3.1 Gjeldende rett

Tvisteloven § 4-4 sier at søksmål skal reises ved saksøktes alminnelige verneting, jf. første ledd, og at staten har alminnelig verneting i Oslo, jf. fjerde ledd. Tvisteloven § 4-5 åttende ledd gir saksøker mulighet til å saksøke staten ved sitt eget hjemting. Konkurranseloven § 39 femte ledd slår imidlertid fast at Gulating lagmannsrett er tvungent verneting der en part skal reise søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak, og at søksmål skal rettes mot staten ved Konkurransetilsynet eller foretakene som er part i saken for Konkurranseklagenemnda. Dette utgjør et unntak fra hovedregelen i tvisteloven §§ 4-4 og 4-5.

Begrunnelsen for regelen om tvungent verneting var at det ville føre til moderat spesialisering, ved at søksmål i konkurransesaker utelukkende ble behandlet av én domstol, jf. Prop. 37 L (2015–2016) punkt 6.11.3, jf. 6.11.1.

12.8.3.2 Departementets endringsforslag i høringsnotatet av 2021

I høringsnotatet av oktober 2021 foreslo departementet at søksmål over Konkurransetilsynets vedtak skal anlegges for Hordaland tingrett.36 Departementet viste blant annet til Domstolkommisjonens uttalte mål om moderat spesialisering i NOU 2020: 11, samtidig som prinsippene om allmenndomstoler og generalistdommere blir tilstrekkelig ivaretatt.37 Departementet ba også om høringsinstansenes syn på om det burde åpnes for at søksmål kan reises ved saksøkers hjemting.

I høringsrunden støttet Dommerforeningen og Regjeringsadvokaten forslaget om å åpne for at saksøker kan anlegge søksmål i sitt hjemting, mens Wikborg Rein tok til orde for at konkurransesakene bør følge tvistelovens alminnelige vernetingsregler. Sistnevnte viste også til ulempene og kostnadene for de private partene som ikke har tilholdssted i Bergen.

Domstoladministrasjonen, Hordaland tingrett og Gulating lagmannsrett mente at Hordaland tingrett bør være tvungent verneting i konkurransesaker. Også Oslo tingrett og Advokatforeningen tok til orde for at det bør være tvungent verneting, men foreslo Oslo tingrett istedenfor Hordaland tingrett.

Konkurransetilsynet hadde ikke sterke synspunkter på dette, men uttalte at kompleksiteten og behovet for spesialkompetanse som kreves for å behandle konkurransesaker, tilsier verneting ved en av de større domstolene.38 Forleggerforeningen uttalte at det kan være fordeler ved å samle konkurransesaker i en tingrett for å kunne bygge en viss erfaring og kompetanse, men presiserte at foretak spredt rundt om i landet kan ha nytte av at sakene behandles lokalt av generalistdommere.39

12.8.3.3 Utvalgets forslag

I forlengelsen av flertallets forslag om at konkurransesakene skal starte i tingretten istedenfor lagmannsretten, har utvalget vurdert om det bør være tvunget verneting i konkurransesaker, og hvilken tingrett verneting i så tilfelle skal legges til.

Utvalgets flertall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Cyndecka, Halvorsen Barlund, Hanson, Kolderup, Orvedal, Sando og Scheel mener at det bør være tvungent verneting ved domstolsprøving av Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemndas vedtak.

Når det gjelder behovet for å fastsette tvungent verneting, viser flertallet til at den gjeldende ordningen med Gulating lagmannsrett som verneting i konkurransesaker, til nå ikke synes å ha ført til den moderate spesialiseringen som ble lagt til grunn da regelen ble vedtatt. Gulating har flere dommere med konkurransefaglig bakgrunn og erfaring, enten som følge av å ha behandlet konkurransesaker i domstolen tidligere eller fordi de har jobbet med konkurransesaker som advokat eller hos tilsynsmyndighet. Likevel har sakene for domstolen så langt, etter det utvalget er kjent med, blitt fordelt til forskjellige dommere. Det antyder at selv om Gulating har vært tvungent verneting, så har det til nå ikke ført til den moderate spesialiseringen som ble lagt til grunn da regelen ble vedtatt. Etter flertallets syn har en vesentlig årsak til at målsetningen om moderat spesialisering ikke har blitt oppnådd, vært at det har vært for få konkurransesaker til at spesialisering kunne oppnås. Selv om dette kan endre seg, veier derfor hensynet til moderat spesialisering ikke spesielt tungt i den samlede vurderingen.

Etter flertallets syn kan likevel tvungent verneting være hensiktsmessig av andre årsaker. Uten tvungne vernetingsregler kan foretak anlegge søksmål om vedtak i konkurransesaker for domstolen på selskapets eget forretningssted. I saker med flere parter, som for eksempel kan være situasjonen i saker om overtredelse av konkurranseloven § 10 og EØS-avtalen artikkel 53, kan dette innebære at sakene går for ulike domstoler. En regel om tvungent verneting innebærer at sakene vil bli anlagt for samme domstol og vil legge bedre til rette for felles behandling.

Utvalget viser for øvrig til at konkurranseloven i dag ikke har regler om verneting for søksmål som tas ut der Konkurranseklagenemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder, jf. konkurranseloven § 39 tredje ledd andre punktum. Konkurranseloven inneholder heller ikke regler om verneting i forbindelse med erstatningssøksmål for brudd på konkurranselovens forbudsbestemmelser (privat håndheving), se punkt 13.5.13. Tvistelovens alminnelige vernetingsregler gjelder for slike søksmål. Dersom reglene om verneting samordnes for disse kategoriene av søksmål i tillegg til søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak, kan dette øke spesialiseringsgevinsten.

Et flertall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Cyndecka, Kolderup, Sando og Scheel, foreslår Oslo tingrett som førsteinstans. Flertallets forslag ses i sammenheng med forslaget om at søksmål over Konkurranseklagenemndas vedtak skal starte i tingretten. Flertallet viser til at et flertall av parter og prosessfullmektiger som er involvert i konkurransesaker, samt Regjeringsadvokaten, holder til i Oslo-området. At Gulating lagmannsrett, eventuelt Hordaland tingrett, er tvungent verneting i saker om Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemndas vedtak, vil dermed ofte være kostnadsdrivende for de de fleste involverte foretakene.

Videre har Oslo tingrett et større sakstilfang, da det fremstår som sannsynlig at de fleste private erstatningssøksmål for brudd på konkurransereglene vil tas ut for Oslo tingrett. At privatrettslige søksmål normalt går for en domstol, og offentligrettslig håndhevelse for en annen, kan i seg selv svekke formålet med faglig spesialisering.

En forutsetning for at moderat spesialisering gjennom tvungent verneting kan skje, er at konkurransesakene tildeles et egnet utvalg av dommere. Utvalget viser til at Oslo tingrett har erfaring med moderat spesialisering innenfor store, kommersielle saker, og følgelig gode forutsetninger til å utvikle dommere som oppnår den type spesialisering som er viktig for å behandle komplekse konkurranserettslige tvister. Utvalget antar at disse dommerne har god erfaring med prosessuelle spørsmål som typisk oppstår i konkurransesaker, som å håndtere forretningshemmeligheter og oppnevne fagkyndige meddommere. At disse dommerne også behandler konkurransesakene, er imidlertid ikke et krav eller en forutsetning for flertallets forslag. Ved å la Oslo tingrett være tvungent verneting, kan det også bidra til større distanse mellom de etablerte konkurransefagmiljøene i Bergen der Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda holder til, og domstolene som skal overprøve vedtakene.

Et mindretall medlemmene Halvorsen Barlund, Hanson og Orvedal, tar også til orde for tvungent verneting, men mener at konkurransesakene bør starte i Gulating lagmannsrett som i dag. Dette mindretallet mener at søksmål skal reises direkte for lagmannsretten heller enn for tingretten, jf. punkt 1.9.2.3 over. Ettersom disse utvalgsmedlemmene er enig med flertallet i at målsettingen om moderat spesialisering bør videreføres og tilrettelegges for, mener dette mindretallet at Gulating lagmannsrett bør være tvungent verneting.

Et mindretall, medlemmene Helle og Sigurdsen, mener det ikke bør være tvungent verneting og at konkurransesakene bør følge tvistelovens alminnelige regler om verneting. Dette mindretallet viser til erfaringene med Gulating lagmannsrett som tvungent verneting, som viser at målsettingene som begrunnet tvungent verneting, ikke er nådd. Selv om sakene er behandlet av samme domstol, har det vært forskjellige dommere som har behandlet sakene. Dette mindretallet foreslår at § 39 femte ledd siste punktum oppheves.

Medlemmet Helle viser også til at eventuelle tiltak for å sørge for at konkurransesakene ikke bare behandles av samme domstol, men utvalgte dommere, vil være et brudd med de hensynene tilfeldighetsprinsippet bygger på. Hensynet til at konkurransesaker behandles av personer med konkurransefaglig spisskompetanse ivaretas etter dette mindretallets syn bedre gjennom mer bruk av fagkyndige meddommere.

Når det gjelder verneting for begjæring av adgang til bevissikring, er det samlede utvalgets forslag at gjeldende rett skal videreføres, da disse sakene har et hasteelement. Dette innebærer at begjæringen «framsettes av Konkurransetilsynet for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje», jf. konkurranseloven § 25 fjerde ledd første punktum.

12.8.4 Søksmålskompetanse for Konkurransetilsynet

12.8.4.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 39 sjette ledd lyder:

Staten ved Konkurransetilsynet kan bare reise søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak i saker om håndheving av konkurranseloven §§ 10 og 11, § 12 tredje og femte ledd, forskrift gitt i medhold av § 14, og EØS-avtalen artikkel 53 og 54.

Bestemmelsen gir Konkurransetilsynet mulighet til å reise søksmål i saker som gjelder brudd på atferdsregler. Det er tilsynet selv som avgjør hvorvidt det skal reises søksmål i en bestemt sak. Departementet la imidlertid til grunn at hensikten med å gi tilsynet søksmålskompetanse ikke var at «Konkurransetilsynet skal reise søksmål i samtlige saker det ikke får medhold i Konkurranseklagenemnda», og forutsatte at «Konkurransetilsynet vil bruke søksmålskompetansen med varsomhet».40 I dette ligger det ikke noen formelle begrensninger på tilsynets mulighet til å reise søksmål. Det er kun en føring til Konkurransetilsynet om å kun bruke søksmålskompetansen i viktige og prinsipielle saker. Det er ikke mulighet for departementet til å instruere tilsynet i deres anvendelse av søksmålskompetansen, jf. konkurranseloven § 8 tredje ledd første punktum.

12.8.4.2 Utvalgets vurdering

Et flertall, utvalgsleder Hjelmaas Valla og medlemmene Cyndecka, Kolderup, Orvedal, Sando, Scheel og Sigurdsen, mener bestemmelsen om Konkurransetilsynets mulighet til å reise søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak bør endres. Flertallet viser til at forvaltningshierarkiet tilsier at en beslutning om å reise søksmål bør ligge hos departementet heller enn Konkurransetilsynet. Videre mener flertallet at søksmålsadgangen bør begrenses til å få prøvd nemndas rettslige forståelse, det vil si at det kun bør være anledning til å få prøvd om nemndas vedtak bygger på en uriktig oppfatning av rettsspørsmål. Flertallet viser videre til at dersom saken også gjelder EØS artikkel 53 og 54, vil departementet kunne ha behov å få prøvd den rettslige forståelsen for å avverge for et eventuelt traktatbruddsøksmål fra ESA med grunnlag i en feilaktig tolkning av nemnda. Dette underbygger behovet for søksmålskompetansen.

Flertallet er uenig med mindretallet i at en slik ordning vil true uavhengigheten til Konkurransetilsynet eller Konkurranseklagenenmda. Når det gjelder uavhengigheten til Konkurransetilsynet, kan utvalget ikke se at hensynet til tilsynets uavhengighet tilsier at underinstansen på konkurranserettens område skal ha søksmålskompetanse mot vedtak fra klagenemnden, så lenge de begge er uavhengige. Når det gjelder hensynet til Konkurranseklagenemndas uavhengighet, vises det til at departementet ikke kan instruere nemnda i å gjøre om på sitt vedtak, men at departementet bør kunne angripe vedtaket rettslig i egenskap av å være regelforvalter, blant annet i situasjoner der Norges folkerettslige forpliktelser tilsier det. Flertallet tilføyer at lovendringer er lite praktiske på dette området, der de norske bestemmelsene er harmonisert med etablerte traktattekster.

Et mindretall, medlemmene Halvorsen Barlund, Hanson og Helle, vil videreføre tilsynets søksmålskompetanse uendret. Disse utvalgsmedlemmene viser hovedsakelig til departementets begrunnelse i Prop. 63 L (2022–2023), som vektla Konkurransetilsynets behov for å kunne be domstolene om rettslige avklaringer, og det offentliges interesse i at tilsynet kan føre effektivt tilsyn med konkurransen gjennom å forfølge det tilsynet mener er gale eller mangelfulle vedtak fra Konkurranseklagenemnda i domstolene. Disse medlemmene ser de prinsipielle innvendingene mot at Konkurransetilsynet skal kunne be domstolene overprøvde nemnda, som i én forstand er tilsynets «overordnede» organ. Dette flertallet viser imidlertid til at nemnda kun er overordnet når det gjelder vedtakskompetansen, og at nemnda dermed ikke har det samme preget av overordnethet som ellers preger forvaltningshierarkiet.

Videre legger dette mindretallet vekt på at opprettholdelsen av søksmålskompetansen må ses i lys av Konkurransetilsynets faglige integritet og uavhengighet, slik at tilsynet kan handle uten politisk styring. Evnen til å fremme søksmål er derfor ikke bare et virkemiddel for effektiv håndheving, men også et middel til å sikre at tilsynet kan ivareta sitt faglige ansvar med fokus på konkurranserettslige avklaringer, basert på rettsprinsipper og faglige vurderinger fremfor politiske hensyn.