16 Merknader til de enkelte forslagene

16.1 Til endringene i konkurranseloven

Merknader til flertallets forslag til endringer i konkurranseloven.

Til § 1

Ordet «derigjennom» i første ledd er slettet. I andre ledd er «anvendelse» endret til «anvendelsen». Endringene er kun språklige og endrer ikke bestemmelsens materielle innhold.

Se omtale i punkt 3.5.

Til § 5

Endringen i første ledd forenkler språket i bestemmelsen. Begrepet «atferd» er ment å omfatte både «vilkår, avtaler og handlinger», og endringen påvirker ikke bestemmelsens materielle innhold.

Nytt andre ledd er inntatt for å hensynta innføringen av §§ 41 og 42 om markedsetterforskning. Den klargjør at lovens virkeområde også omfatter «forhold» slik begrepet skal forstås i konkurranseloven §§ 41 og 42, slik at loven også gjelder forhold som kun har virkning i Norge. På samme måte som etter første ledd, vil folkeretten kunne sette skranker for effektdoktrinen som § 5 er basert på. Begrepet «forhold» skal ha samme meningsinnhold som samme begrep i §§ 41 og 42. Se merknad til § 41 i Prop. 118 L (2022–2023).

Se omtale i punkt 14.4.

Til § 6

Endringen klargjør at enkeltvedtak skal tidsbegrenses der vedtakets innhold gjør det naturlig. Endringene er kun språklige og endrer ikke bestemmelsens materielle innhold. Tidsbegrensning kan blant annet være aktuelt der foretak pålegges positive plikter, som en utvidet informasjonsplikt eller til å gi andre markedsaktører tilgang til essensiell infrastruktur som foretaket kontrollerer. Ved for eksempel vedtak om overtredelsesgebyr eller pålegg om salg av hele eller deler av en virksomhet, vil vedtakets innhold derimot gjøre en tidsbegrensning overflødig. Bestemmelsen tydeliggjør at plikten til å tidfeste varigheten av et enkeltvedtak normalt kun vil være aktuelt for enkeltvedtak som gjelder forpliktelser som skal oppfylles over tid.

Se omtale i punkt 14.5.

Til § 7

Endringen er kun språklig, og endrer ikke bestemmelsens innhold.

Til § 8

Overskriften endres for å gjenspeile innholdet i paragrafen i større grad.

Første ledd oppheves. Som følge av dette endres også andre bestemmelser i loven som bygger på definisjonen av «konkurransemyndighetene», slik at det presiseres direkte i de aktuelle bestemmelsene hvem som har myndighet. Endringen har ellers ingen praktiske konsekvenser. Andre til femte ledd blir første til fjerde ledd.

Andre ledd andre punktum oppheves. Endringen innebærer at Kongen eller departementet ikke lenger er avskåret fra å gi Konkurranseklagenemnda generelle instrukser om hvordan myndighet etter loven skal utøves. Den generelle instruksjonsadgangen blir dermed den samme overfor Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda. Dette innebærer blant annet at både tilsynet og nemnda kan instrueres generelt om for eksempel saksbehandlingen. Det gjøres ikke endringer når det gjelder instruksjonsadgangen i enkeltsaker. Verken Konkurransetilsynet eller Konkurranseklagenemnda kan instrueres om behandlingen av enkeltsaker. Andre ledd tredje punktum oppheves. Dette innebærer at Kongen ikke lenger kan pålegge Konkurransetilsynet å ta en sak opp til behandling. Endringen styrker Konkurransetilsynets uavhengighet fra politiske myndigheter.

I tredje ledd tredje punktum tydeliggjøres det at nemndas omgjøringsadgang bare gjelder for egne vedtak. Endringen er ikke ment å innebære realitetsendringer.

I fjerde ledd tas det inn at Kongen kan gi forskrift om både Konkurransetilsynets og Konkurranseklagenemndas organisasjon og virksomhet. Forskriftshjemmelen når det gjelder Konkurranseklagenemndas organisasjon er flyttet fra § 36. Samtidig er det klargjort at departementets adgang til å regulere Konkurransetilsynets virksomhet må skje i forskrifts form. Det er også gjort språklige justeringer, som ikke innebærer realitetsendringer.

Se omtale i punkt 4.1.

Til § 9

I første ledd første punktum gjøres det endringer i punktlisten. For å tydeliggjøre hvor Konkurransetilsynets oppgaver reguleres nærmere, er det for det første tatt inn henvisninger til de aktuelle kapitlene og bestemmelsene i henholdsvis konkurranseloven og EØS-konkurranseloven. Rekkefølgen på punktlisten er også endret, slik at oppgavene etter konkurranseloven omtales først, og deretter oppgavene etter EØS-konkurranseloven. Disse endringene innebærer ikke realitetsendringer.

Videre oppheves nåværende § 9 første ledd første punktum bokstav c om å iverksette tiltak for å øke markedenes gjennomsiktighet. Endringen innebærer ikke at Konkurransetilsynet er avskåret fra å iverksette slike tiltak, for eksempel ved å praktisere bestemmelsen om prisopplysning mv. i § 23. Dagens første ledd første punktum bokstav f om markedsetterforskning flyttes til bokstav c.

Oppgaven om å påpeke konkurranseregulerende virkninger av offentlige tiltak har vært regulert i § 9 første ledd første punktum bokstav e og første ledd andre punktum. De to bestemmelsene samles nå i et eget andre ledd. Endringen i innledningen til oppgaven, fra «skal føre tilsyn […] blant annet ved å» i § 9 første ledd til «kan påpeke» i nytt andre ledd, er ikke ment å innebære realitetsendringer. Det forventes at tilsynet bruker denne myndigheten, men som i dag åpnes det for at tilsynet kan gjøre prioriteringer. Ordlyden endres også fra at tilsynet kan påpeke «konkurranseregulerende» virkninger, til «konkurransebegrensende» virkninger. Dette er ment som en tydeliggjøring.

I tredje ledd gjøres det språklige justeringer og forenklinger i beskrivelsen av veiledningsplikten. I tillegg presiseres det eksplisitt i lovteksten at veiledningsplikten er i samsvar med veiledningsplikten i forvaltningsloven (1967) § 11, som er videreført i forvaltningsloven (2025) § 14. Dette er en tydeliggjøring av lovteksten i lys av hvordan bestemmelsen har blitt forstått og praktisert. Endringene er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Se omtale i punkt 4.2.

Til § 10 første ledd

Det gjøres kun en grammatisk endring i § 10, ved at det tas inn et komma etter «samordnet opptreden» i første ledd. Endringen medfører ingen realitetsendring.

Til § 12

Første ledd regulerer rekkevidden av Konkurransetilsynets vedtak om pålegg om opphør der foretak eller sammenslutninger av foretak overtrer forbudene i § 10, § 11 eller i forskrift i medhold av § 14. Bestemmelsens andre punktum endres, og tydeliggjør at også tiltak som går utover opphør av konkurranseskadelig adferd kan pålegges, dersom det er nødvendig for å gjenopprette en tilfredsstillende konkurransesituasjon. Dette kan for eksempel være tilfelle der de strukturelle skjevhetene som er et resultat av ulovlig atferd fortsatt består. Endringen tydeliggjør at pålegget kan omfatte ethvert tiltak for å sikre og kontrollere at overtredelsen opphører, og at de konkurransebegrensende virkningene av den motvirkes. Rapporteringsforpliktelser og oppfølgning overfor forretningsforbindelser som er berørt av lovbruddet er eksempler på slike tiltak.

Paragrafens femte ledd endres slik at det andre vilkåret i bestemmelsen «varig og uopprettelig» skade endres til «alvorlig» skade. Denne endringen vil senke terskelen for bruk av midlertidige vedtak, både i omfang og alvorlighetsgrad. Se omtalen i punkt 6.4.3 over.

Det gjøres ingen endringer i farevilkåret. Det må påvises konkrete holdepunkter som indikerer at en alvorlig skade vil kunne inntre, men det kreves ikke at det sannsynliggjøres at en slik skade vil inntre. Det er tilstrekkelig å påvise at en avtale eller atferd er egnet til å medføre alvorlig skade.

I sjette ledd tas det inn et tillegg som gir partene mulighet til å klage til Konkurranseklagenemnda over midlertidige påbud gjennom en hurtigere prosess. Fristen for å klage følger forvaltningslovens system og er tre uker fra partene mottok vedtaket, jf. forvaltningsloven (1967) § 29, jf. forvaltningsloven (2025) § 63. Konkurranseklagenemnda bør behandle saken uten ugrunnet opphold, og senest innen tre måneder etter at klagen ble mottatt. Dette for å unngå at prosesser om midlertidige vedtak ikke i unødvendig grad går utover etterforskningen av hovedsaken, og at partene raskt får en avklaring om hvorvidt atferden må opphøre umiddelbart.

Se omtale i punkt 6.4.

Til § 14

Paragrafen endres slik at «vilkår, avtaler og handlinger» erstattes med samlebetegnelsen «atferd». Videre fjernes henvisningen til strid med lovens formål. Justeringene er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Se omtale i punkt 7.3.

Til § 16 a første ledd tredje punktum

Bestemmelsen hjemler inngrep mot minoritetserverv, men hjemler ikke kompetanse til å gi utfyllende bestemmelser i forbudsvedtak, slik tilfellet er for foretakssammenslutninger etter § 16. En slik kompetanse gjaldt ved inngrep mot både kontrollerverv og minoritetserverv, før lovendringen i 2014. Endringen ble den gang forklart som en teknisk og redaksjonell justering uten noen realitetsendringer. Det kan derfor fremstå som en inkurie at kompetansen ikke er nevnt i § 16 a, og det gjøres derfor nå en endring gjennom en tilføyelse i første ledd tredje punktum.

Endringen i første ledd tredje punktum, tydeliggjør at Konkurransetilsynet har samme kompetanse ved minoritetserverv til å gi utfyllende bestemmelser som er nødvendige for at formålet med forbudet blir oppnådd, som for kontrollerverv etter § 16 første ledd andre punktum.

Se omtale i punkt 8.8.3.

Til § 18

Endringen i første ledd innebærer at når det foreligger meldeplikt reguleres på samme måte som i EU-retten. I tillegg er det gjort språklige endringer andre steder i paragrafen for å sikre sammenheng. Se omtale i punkt 8.5 flg.

Andre ledd omhandler Konkurransetilsynets kompetanse til å pålegge melding der det i utgangspunktet ikke foreligger meldeplikt. Det gjelder i dag ingen generelle frister for partene i en transaksjon til å levere melding etter at det er gitt pålegg. Bestemmelsens andre ledd, andre og tredje punktum er endret for å tydeliggjøre at når Konkurransetilsynet har kompetanse til å pålegge melding, har det også kompetanse til å fastsette når en slik melding skal inngis. Dette innebærer ingen endring av rettstilstanden, men er tatt inn for å skape større forutberegnelighet for tilsynet og partene, og sikre at melding kommer inn raskt for en raskere avslutning av saken. Samtidig er det hensiktsmessig at denne kompetansen kommer tydelig frem av loven, da oversittelse av pålegg om melding kan gi grunnlag for overtredelsesgebyr. Se omtale i punkt 8.5.6.

Andre ledd fjerde og femte punktum angir en frist for å pålegge melding. Utgangspunktet for friststarten er som under dagens regel, og knyttes til tidspunktet da endelig avtale er inngått eller kontroll er ervervet. Pålegget kan ikke gis senere enn tre måneder etter det først inntrufne. For å unngå at transaksjoner holdes skjult til utløpet av fristen, er det i sjette og syvende punktum tatt inn en todelt tilleggsfrist. Dersom opplysninger om transaksjonen ikke var offentlig tilgjengelig, eller ikke har blitt gjort kjent for Konkurransetilsynet av partene, utsettes fristutløpet etter fjerde og femte punktum. Endringene innebærer at fristen ikke utløper før 30 virkedager etter at opplysninger om transaksjonen ble offentlig tilgjengelig, eller 15 virkedager etter at opplysninger om transaksjonen ble gjort kjent for Konkurransetilsynet direkte av partene. Hensikten er å øke insentivene for partene til å offentliggjøre erverv, og redusere eventuelle insentiver til å holde transaksjoner skjult.

For at transaksjonen skal anses offentlig tilgjengelig kreves det at det er notoritet og sporbarhet knyttet til kunngjøringen. Det kan blant annet skje gjennom en melding til foretaksregisteret, ved en børsmelding som inneholder vesentlig informasjon om partene og foretakssammenslutningen, omtale av foretakssammenslutningen i nasjonale medier eller publisering av opplysninger om foretakssammenslutningen på hjemmesiden til et av de involverte foretakene. Se punkt 8.5.6.

Paragrafens fjerde ledd hjemler Konkurransetilsynets kompetanse til å pålegge melding for erverv av andeler i foretak, såkalte minoritetserverv, jf. 16 a. Bestemmelsen endres ved at det tydeliggjøres hvilke vilkår som gjelder når tilsynet skal pålegge melding ved minoritetserverv. Tilsynet kan pålegge melding ved minoritetserverv dersom det finner at «ervervet vil medføre risiko for en konkret eller potensiell konkurranseskade». Vilkåret er formulert fleksibelt, samtidig som det skal utgjøre en viss terskel.

Fjerde ledd andre til fjerde punktum inneholder fristregler. Andre punktum regulerer fristen dersom tilsynet er gjort kjent med ervervet. I slike situasjoner kan pålegg om meldeplikt ikke gis senere enn 15 virkedager etter at tilsynet ble gjort kjent med ervervet. Etter tredje punktum kan tilsynet uansett ikke gi pålegg senere enn tre måneder etter at endelig avtale er inngått, med mindre det foreligger særlige omstendigheter. Særlige omstendigheter kan for eksempel foreligge hvis partene ikke sender informasjon til tilsynet innen en fastsatt frist, eller partene har holdt avtalen skjult for å unngå at tilsynet blir oppmerksomt på ervervet. Den absolutte fristen for å pålegge meldeplikt for minoritetserverv ved særlige omstendigheter følger av fjerde punktum og utgjør seks måneder etter at endelig avtale er inngått eller aksjene er ervervet. Se omtale i punkt 8.8.4.

Til § 18 a

Bestemmelsens første ledd er endret på enkelte punkter for å utvide kravene til meldingens innhold. Endringen innebærer at meldingen i større grad enn tidligere skal inneholde den informasjonen som normalt er nødvendig for at Konkurransetilsynet skal kunne ta stilling til de faktiske forhold og anførsler som fremgår av meldingen.

Dette medfører at partene i økt grad må utdype, begrunne og dokumentere den informasjonen som inngis.

Kravene til hva meldingen skal inneholde tilsvarer det Konkurransetilsynet erfaringsmessig vil trenge for å kunne gjennomføre en grundig vurdering av foretakssammenslutningen. Meldingen skal blant annet inneholde en redegjørelse for den strategiske og økonomiske begrunnelsen for transaksjonen, en tidsplan for gjennomføringen, en beskrivelse av foretakenes juridiske og organisatoriske struktur samt deres virksomhetsområder, en oversikt over eierinteresser som de involverte foretakene har utenfor konsernet og som berøres av foretakssammenslutningen, en begrunnelse for hvorfor de fem opplistede konkurrentene anses som de viktigste og angivelse av konkurrentenes markedsandeler. I dette ligger det også å synliggjøre eventuelle kilder, datagrunnlag eller forutsetninger, som ligger til grunn for vurderinger som fremgår av en melding.

Til § 18 b

Paragrafen regulerer merke- og begrunnelsesplikten der det gis taushetsbelagte opplysninger til Konkurransetilsynet. Endringene i første ledd første og tredje punktum gjøres fordi begrepet «konkurransemyndighetene» ikke lenger brukes i loven, se merknad til § 8. Det gjøres også en språklig endring i første punktum som ikke er ment å innebære realitetsendringer. Konsekvensen av manglende etterlevelse av plikten er i dag angitt i ulike bestemmelser. Bestemmelsen endres gjennom et nytt andre ledd for å tydeliggjøre i loven at konsekvensen av manglende etterlevelse av merke- og begrunnelsesplikten er at saksbehandlingsfristene ikke begynner å løpe, eller slutter å løpe. De foreslåtte endringene er ikke ment å innebære realitetsendringer, men kan bidra til mer brukervennlige regler.

Til § 19 første ledd

Paragrafen regulerer gjennomføringsforbudet ved meldepliktige transaksjoner og der Konkurransetilsynet har gitt pålegg om melding.

Første ledd andre punktum endres slik at det ikke gjelder et automatisk gjennomføringsforbud der meldeplikt pålegges etter § 18 andre ledd, melding skjer frivillig etter femte ledd, eller følger av forskrift gitt etter åttende ledd. I slike tilfeller må et eventuelt gjennomføringsforbud pålegges av Konkurransetilsynet i den enkelte sak. Tilsynets adgang til å pålegge meldeplikt, gjøres etter en konkret vurdering i den enkelte sak. Det vil ikke være nødvendig å varsle et pålegg om gjennomføringsforbud. Gjennomføringsforbudet vil da gjelde umiddelbart fra det tidspunkt parten eller partene mottar pålegget. Dette vil normalt skje samtidig som tilsynet varsler eller pålegger meldeplikt. Et pålegg om gjennomføringsforbud gjelder ikke dersom kontroll allerede er ervervet.

Se omtale i punkt 8.6.

Til § 20

Paragrafen regulerer Konkurransetilsynets saksbehandling og vedtaksfrister. Femte ledd oppheves, som følge av endringene i § 18 b. Nåværende sjette til åttende ledd blir nye femte til syvende ledd. Det innføres to tillegg til femte ledd. Som et nytt femte punktum, innføres det en mulighet for melder og Konkurransetilsynet til å samtykke til en fristforlengelse på inntil 20 virkedager, på et hvilket som helst tidspunkt i saken.

I tillegg foreslås et nytt femte ledd sjette punktum hvor det innføres et automatisk fristavbrudd i tilknytning til juli måned, som gjelder for tilsynets saksbehandlingsfrister i andre og fjerde ledd. Fristavbruddet inntrer automatisk fra og med 1. juli, og varer til 1. august. Hensikten er å sikre forsvarlig informasjonsinnhenting og saksbehandling gjennom sommeren uten å forlenge de generelle saksbehandlingsfristene.

Se omtale i punkt 8.7.2.3.

Til § 20 a første ledd

I første ledd første punktum fremgår ikke lenger klagefristen for vedtak som nevnt i § 20 første ledd. Klagefristen fremgår nå av ny § 38 a. Nåværende andre til femte punktum blir første til fjerde punktum. Første punktum endres slik at det kommer tydeligere frem at klagefristen må være overholdt for at Konkurransetilsynets frist til å sende klagen til nemnda skal gjelde. I fjerde punktum gjøres en språklig justering som ikke er ment å innebære realitetsendringer.

Til § 24

Det gjøres en språklig endring i overskriften og gjennomgående i paragrafen ved å erstatte ordet «granskning» med «utleveringsplikt». Dette beskriver den plikten bestemmelsen pålegger, som er utlevering, ikke hva de utleverte gjenstandene skal brukes til. Gjennomgående i paragrafen endres også «konkurransemyndighetene» til «Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda». Endringen presiserer hvem som kan pålegge opplysningsplikt etter paragrafen. Se omtale i punkt 4.1.3.1 og punkt 10.4.1.3.

I første ledd gjøres det kun språklige endringer. Endringene innebærer ikke noen realitetsendring.

Regelen om lydopptak flyttes fra første ledd, siste punktum, til nytt andre ledd. Det innføres en plikt til å ta video- eller lydopptak når opplysninger etter § 24 gis muntlig (forklaringsopptak). Tilsvarende endring gjøres i forskrift om opplysningsplikt og bevissikring § 3 første punktum. I andre ledd andre punktum inntas det en regel om at partene eller deres representanter ikke kan ta egne lydopptak uten Konkurransetilsynets eller Konkurranseklagenemndas samtykke. Om slikt samtykke skal gis vil være opp til tilsynets eller nemndas skjønn. Særlig risikoen for bevisforspillelse vil normalt være et viktig element i vurderingen. Det kan også gis samtykke på vilkår, eksempelvis at opptaket ikke deles med andre.

I andre ledd siste punktum innføres det en plikt for Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda til å utlevere kopi av video- eller lydopptaket til den som har gitt opplysningene. Den som har gitt opplysningene bør få tilgang til kopi av opptaket så snart som mulig for å kunne ivareta sine interesser. Særlig i tilfeller hvor noen har avgitt forklaring på vegne av et foretak som er part i saken, bør foretaket av hensyn til kontradiksjon få tilgang til dette raskt. Fristen for utlevering er som utgangspunkt senest tre måneder fra den aktuelle forklaringen ble gitt. Tilsynet eller nemnda kan imidlertid avvente utlevering dersom etterforskningshensyn tilsier det, for eksempel dersom det er planlagt flere forklaringsopptak innen en viss tidsperiode, og det derfor er nødvendig å begrense muligheten for spredning av opplysningene som ble gitt og samordning av forklaringer. Fristen på tre måneder er en ordensregel, og oversittelse av fristen utløser ingen rettsvirkninger for partene. Utlevering av kopi av opptaket erstatter kravet til nedtegnelse og utlevering av sammendrag i forskrift om opplysningsplikt og bevissikring § 3. Se omtale i punkt 10.4.1.3.

Endringene i nytt tredje ledd er kun språklige, og innebærer ikke noen realitetsendring.

Paragrafen får et nytt fjerde ledd med henvisning til § 25 sjette ledd andre og tredje punktum, som skal gjelde tilsvarende så langt den passer ved anvendelsen av § 24. Henvisningen innebærer at Konkurransetilsynet i noen tilfeller må merke og føre liste over dokumenter eller annet som er innhentet. Ved et alminnelig informasjonspålegg etter § 24 vil den som utleverer dokumenter eller gjenstander selv ha oversikt over hva som er utlevert. I slike tilfeller er det lite behov for at tilsynet fører liste over dokumentene eller gjenstandene, utover det som følger av alminnelige regler om arkivering. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor tilsynet bruker § 24 som et alternativ til bevissikring etter § 25. Uten å gå veien om rettslig beslutning om bevissikring, kan tilsynet og et foretak avtale en frivillig ordning der tilsynet og foretaket sammen går gjennom og velger ut dokumenter som tilsynet ønsker utlevert etter § 24. Det er i slike tilfeller tilsynet skal merke og føre liste over dokumentene og eventuelt annet som innhentes. Den som har utlevert dokumenter eller gjenstander skal gis kopi av listen så snart som mulig.

Tidligere tredje, fjerde og femte ledd blir til henholdsvis femte, sjette og syvende ledd. Endringene i femte, sjette og syvende ledd er kun språklige, og innebærer ikke noen realitetsendring.

Til § 25

I første ledd gjøres det kun en språklig endring, ved at «annet ledd» endres til «andre ledd». Endringen medfører ingen realitetsendring.

Endringene i andre ledd bokstavene a og c presiserer bestemmelsens innhold i lys av den teknologiske utviklingen, og skal sikre effektiv gjennomføring av bevissikringer. I bokstav a første punktum endres ordet «adgang» til «tilgang» for å tydeliggjøre at Konkurransetilsynet kan kreve både fysisk og digital tilgang til de aktuelle oppbevaringsstedene. Endringen sikrer også at tilsynet i fremtiden skal kunne gjennomføre bevissikringer gjennom ulike tekniske løsninger, uten å nødvendigvis være fysisk til stede i det aktuelle foretakets lokaler. Videre i bokstav a presiseres det at «oppbevaringssteder» inkluderer oppbevaringssteder for datalagret informasjon. Denne presiseringen er ment å fange opp alle oppbevaringssteder for elektronisk lagret informasjon, for eksempel interne og eksterne servere, ulike elektroniske lagringsenheter og skylagringstjenester.

I nytt andre punktum fremheves det at Konkurransetilsynet også kan kreve tilgang til private enheter. Dette kan omfatte private mobiltelefoner, minnepinner, datamaskiner osv., og innholdet på disse. Forutsetningen er at de aktuelle enhetene finnes på et sted omfattet av beslutningen om bevissikring. Bestemmelsen er begrenset til «personer tilknyttet foretaket», for å avgrense mot andre personer som mer tilfeldig oppholder seg på det stedet bevissikringen gjennomføres. At det bare kan kreves tilgang til oppbevaringssteder hvor det kan finnes bevis for overtredelse følger allerede av bokstav a første punktum. Bestemmelsen presiserer likevel at det må være «grunn til å anta at bevis oppbevares» på den private enheten. Hensikten er at tilsynet må vurdere særskilt, enten i forkant av bevissikringen eller på stedet, om det er behov for å kreve tilgang til de konkrete private enhetene. Slik tilgang bør begrenses til bestemte ansatte som gjennom sin stilling kan ha hatt tilknytning til de forholdene som etterforskes. Det stilles imidlertid ikke krav til skriftlig vurdering fra tilsynet, og heller ikke at det fremgår av tingrettens beslutning hvilke private enheter det kan kreves tilgang til.

Lagringsmedier som inneholder informasjon er å anse som «ting» som etter andre ledd bokstav c kan tas med fra en bevissikring. I bokstav c presiseres det at «ting» også inkluderer datalagret informasjon. Hovedbegrunnelsen for endringen er å synliggjøre at i tillegg til at selve lagringsmediet kan tas med, kan også informasjon lagret på slike medier avleses og kopieres på stedet, og kopien tas med. Dette medfører ingen realitetsendring.

Paragrafen får et nytt tredje ledd. Hovedbegrunnelsen er å synliggjøre Konkurransetilsynets adgang til å pålegge enhver som har befatning med datasystemer å gi nødvendige opplysninger for å gi tilgang til disse, herunder tilgang til data som er lagret der. Tilsynet kan også pålegge personer å åpne datasystemer ved bruk av biometrisk autentisering, men kan ikke benytte seg av tvang dersom noen motsetter seg dette. Ved bevissikring og beslag i digitale lagringsenheter er det et særlig behov for bistand, ettersom tilgang til enhetene og innholdet på disse ofte vil kreve tilgang til passord, biometri og lignende. Etter ordlyden kan enhver som har befatning med serveren eller lagringsmediet pålegges å gi opplysninger. Det er ikke en forutsetning at den som pålegges å gi tilgang eier serveren eller enheten. Ved bevissikring hos foretak vil det ofte være naturlig å rette pålegget mot foretakets IT-personale, men pålegget kan også rettes mot andre. Ved beslag i private enheter kan også eier av disse pålegges å bistå med å gi tilgang til enheten og innholdet på denne.

Omfanget av plikten er begrenset til det som er nødvendig for å gi tilgang til datasystemet og data som er lagret der. Slik tilgang kan eksempelvis kreve at Konkurransetilsynet får tilgang til passord, tilgangskoder fra ulike kodebrikker eller øvrige påloggingsmekanismer, tofaktor-autentisering, biometrisk autentisering og lignende. Det avgjørende vil være hvilke opplysninger som trengs for at tilsynet skal få tilgang til datasystemet og data som er lagret i systemet. Opplysningsplikt utover dette må eventuelt pålegges etter § 24. I kravet om at opplysningene må være nødvendige, ligger det også et krav om forholdsmessighet.

Unnlatelse av å etterkomme pålegg etter nytt tredje ledd kan medføre overtredelsesgebyr, tvangsmulkt og straff, jf. §§ 28, 29 og 32.

Ved innføringen av nytt tredje ledd blir tidligere tredje ledd til fjerde ledd, og fjerde ledd til femte ledd. Endringene i fjerde og femte ledd er kun språklige, og innebærer ikke noen realitetsendring.

Tidligere femte ledd blir til sjette ledd. I sjette ledd innføres det et nytt andre og tredje punktum om merking og føring av liste over dokumenter eller annet som er beslaglagt etter § 25. Den kontrollerte skal gis kopi av listen så snart som mulig. Beslagslisten må være presis nok til at foretaket kan identifisere og gjennomgå de delene av et beslag som foretaket har tilgang til, og på denne bakgrunn melde tilbake til Konkurransetilsynet om beslagsfri informasjon. Endringen lovfester regelen i forskrift om opplysningsplikt og bevissikring § 7 fjerde ledd. Samtidig oppheves forskriften § 7 fjerde ledd. Endringen innebærer ikke noen realitetsendring utover at regelen får en annen trinnhøyde.

Til ny § 25 a

Paragrafen er ny. Det foreslås en regel som innebærer at Konkurransetilsynet i alle saker om mulig overtredelse av konkurranseloven §§ 10 eller 11 der det er iverksatt formelle etterforskningsskritt i form av pålegg etter § 24 eller bevissikring etter § 25, skal treffe en skriftlig beslutning om videre saksgang ved utløpet av den innledende etterforskningsfasen. Bakgrunnen for forslaget er nærmere omtalt i de generelle merknadene punkt 10.5.2. Bestemmelsen får tilsvarende anvendelse der tilsynet håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54, jf. EØS-konkurranseloven § 6 første ledd.

I første ledd er det saklige virkeområdet for bestemmelsen avgrenset til saker om etterforskning av mulige overtredelser av konkurranseloven §§ 10 eller 11.

Fristen løper enten fra et formelt pålegg etter konkurranseloven § 24 er gitt, eller fra det tidspunktet et digitalt beslag med hjemmel i konkurranseloven § 25 er klargjort for søk fra tilsynets side. Etter at et digitalt beslag er innhentet vil det i praksis gå med noe tid til datateknisk bearbeidelse (indeksering, siling av advokatkorrespondanse mv.) før dette er klart for søk fra tilsynets saksbehandlere. Denne tidsperioden kan variere fra sak til sak, fra noen uker til måneder. Siden fristen løper fra når beslaget er ferdigstilt for søk, er det viktig at tilsynet sikrer etterprøvbarhet rundt når dette tidspunktet inntreffer.

Terskelen for å treffe en beslutning om å gå videre med saken er angitt til å være «dersom den innledende etterforskningen gir grunnlag for det». Dette innebærer at tilsynet står nokså fritt i sin skjønnsmessige vurdering av om det foreligger grunnlag for å gå videre med saken. Et relevant moment i vurderingen er om den konkrete mistanken som lå til grunn for begjæringen om bevissikring er blitt styrket eller svekket på grunnlag av den etterforskningen som har skjedd det første året etter at aktive søk ble igangsatt. Videre kan det gjennom den innledende etterforskningen ha skjedd en endring eller dreining av hva som utgjør det mulige bruddet på konkurranseloven, eller at det foreligger flere mulige overtredelser. Også i et slikt tilfelle vil vilkåret normalt måtte anses oppfylt.

Andre ledd fastslår at dersom «særskilte grunner gjør det nødvendig» kan fristen for å treffe en beslutning om videre saksgang utvides fra tolv til 18 måneder. Dette er ment som et snevert unntak og en sikkerhetsventil for de tilfellene der sakens omfang og kompleksitet ikke gjør det mulig for tilsynet å treffe en formell beslutning om videre saksgang innen tolv måneder. Dersom tilsynet mener at det foreligger grunnlag for å utvide fristen etter første ledd må dette meddeles parten eller partene uten ugrunnet opphold og senest innen utløpet av tolvmånedersfristen.

I tredje ledd er innholdskravet til den skriftlige beslutningen inntatt. Det fremgår at beslutningen «kort [skal] angi hva som er grunnlaget» for videre utredning. Bestemmelsen er på dette punktet tenkt utformet i tråd med hvordan åpningsbeslutninger i EU/EØS utformes, som selv i store og komplekse saker ofte er kortfattet. Innholdskravet er bevisst satt lavt. En skriftlig beslutning om videre utredning skal etter forslaget normalt kort angi hvilke etterforskningsskritt som er gjennomført så langt i saken, hvilken eller hvilke bestemmelser som eventuelt kan være overtrådt samt en kort beskrivelse av den eller de foreløpige konkurransemessige bekymringene tilsynet vil utrede nærmere. Sistnevnte vil normalt også innebære en angivelse av hvilke markeder (produkt og geografisk) som antas berørt, samt en noe nærmere angivelse av hvilken tidsperiode dette gjelder for. Som i EU/EØS vil beslutningen på ingen måte innebære noen form for konstatering av en overtredelse eller skyld, og den vil heller ikke si noe om eventuell sanksjon. Beslutningen er rent prosessledende og utløser ingen rettsvirkninger overfor partene, og kan ikke påklages.

Til § 26

Første ledd bokstav b endres ved at henvisningen til konkrete ledd i §§ 24 og 25 tas bort. Hovedbegrunnelsen for endringen er at det gjøres endringer i oppbyggingen av § 24. Før saken er avsluttet gjelder ikke offentleglova i saker om overtredelse av §§ 24 og 25, uavhengig av hvilket ledd i de angitte bestemmelsene pålegget er gitt i medhold av.

Paragrafen får et nytt andre ledd. Endringen går ut på at Konkurransetilsynet ikke skal gi innsyn i foreløpig beregnet gebyr. Hovedbegrunnelsen for endringen er å unngå en unødig belastning for partene ved å gi innsyn i eller offentliggjøre et mulig fremtidig gebyr, basert på Konkurransetilsynets foreløpige vurderinger av en mulig overtredelse, og å legge bedre til rette for inngåelse av forlik. Det vises til de generelle merknadene punkt 10.4.3.2.

Øvrige endringer er kun språklige, og innebærer ikke noen realitetsendring.

Til § 27

I første og andre ledd endres «konkurransemyndighetene» til «Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda». Endringen presiserer hvem som kan pålegge taushetsplikt etter paragrafen. Det vises til de generelle merknadene punkt 4.1.3.1 og punkt 10.4.4.2.

Til § 27 a

Det gjøres kun en språklig endring i paragrafen, ved at «annet ledd» endres til «andre ledd». Endringen medfører ingen realitetsendring.

Til ny § 27 b

Paragrafen er ny, og fastsetter en rett for parter til muntlig høring i saker der det er varslet overtredelsesgebyr for overtredelse av konkurranseloven §§ 10 eller 11. Forslaget er nærmere omtalt i de generelle merknadene punkt 10.5.3.

Bestemmelsen er ment å styrke partenes rett til kontradiksjon i fasen mellom varsel og endelig vedtak ved at partene gis anledning til å supplere det skriftlige tilsvaret med muntlige innlegg om enkelttema, til å avgi vitne- eller ekspertforklaringer eller til på andre måter å opplyse saken muntlig overfor tilsynet. En slik rett vil også kunne bedre tilsynets forståelse av saken, og til å stille spørsmål til partene eller partenes representanter. Bestemmelsen er utformet etter inspirasjon av lignende ordninger innen EU/EØS og i andre nordiske land, men er ikke søkt harmonisert med disse reglene. Bestemmelsen kommer ikke til erstatning for møter som i dag avholdes mellom Konkurransetilsynet og partene i disse sakene, men eventuelt i tillegg til slike møter.

Første ledd angir det saklige virkeområdet for retten til muntlig høring i saker der det er varslet overtredelsesgebyr for overtredelse av konkurranseloven §§ 10 eller 11. I saker med samhandelspåvirkning der Konkurransetilsynet også håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54, vil retten til muntlige høringer gjelde tilsvarende. Bestemmelsen gjelder ikke ved øvrige saker som tilsynet behandler, som fusjonssaker, saker om markedsetterforskning eller saker der det er varslet overtredelsesgebyr for overtredelse av andre bestemmelser i loven. Videre fremgår det av første ledd at muntlig høring er en rettighet for parter som tilsynet skal opplyse om i varselet om overtredelsesgebyr. Parten skal senest samtidig med inngivelse av skriftlig tilsvar til varselet angi om muntlig høring kreves gjennomført. Dersom parten ikke har tatt stilling til muntlig høring, eller positivt har gitt uttrykk for at dette ikke ønskes, er retten til muntlig høring frafalt. Dette er begrunnet i hensynet til effektiv fremdrift i saken, og at det ikke skal kunne holdes åpent for en ubestemt tidsperiode om retten vil bli benyttet eller ikke. Det antas videre mindre byrdefullt for parten å ta stilling til om rettigheten ønskes benyttet eller ikke.

Andre ledd første punktum fastsetter når den muntlige høringen skal gjennomføres. Det er foreslått at dette skal skje «uten ugrunnet opphold» etter at skriftlig tilsvar er inngitt til tilsynet. Dette er samme formulering som er benyttet i konkurranseloven § 41 om igangsetting av markedsetterforskning, og som er ordlyden som også er videreført i forvaltningsloven (2025) § 17 første ledd om saksbehandlingstid. Ordlyden skal forstås på samme måte, og åpner for en viss fleksibilitet og tilpasning til den enkelte sak. Både for partene og tilsynet vil det normalt være en fordel at høringen gjennomføres relativt kort tid etter at de skriftlige tilsvarene er inngitt. For partene vil det være en fordel å avholde høringen i god tid før et eventuelt endelig vedtak, slik at det er en reell mulighet for at høringen kan bidra til sakens opplysning og bidra til at det treffes en riktig beslutning så tidlig som mulig. Også for tilsynet vil det være en synergi ved at den muntlige høringen ikke avholdes for lenge etter de skriftlige tilsvarene, samtidig som tilsynet har fått tilstrekkelig tid til å sette seg inn i innholdet i tilsvarene slik at det er i posisjon til å stille relevante spørsmål i høringen.

Andre ledd andre punktum regulerer varigheten av en muntlig høring, og fastsetter at disse som hovedregel skal settes til én virkedag. Begrunnelsen for dette er at skriftlig saksbehandling er den klare hovedregelen i norsk forvaltning, slik at en muntlig høring i utgangspunktet representerer et avvik fra dette utgangspunktet. Dette tilsier at regelen utformes på en måte som setter relativt klare og begrensede tidsmessige rammer. I tillegg skal den muntlige høringen være et supplement til den primære skriftlige saksbehandlingen, og til informasjon som tilsynet ellers mottar i forbindelse med andre møter med partene og tredjeparter i løpet av saksgangen. Begrensningen begrunnes også i at innslaget av muntlighet totalt sett anses godt ivaretatt i overtredelsessaker både underveis, samt i en eventuell etterfølgende nemndsbehandling og for domstolene. Dersom «særskilte grunner» gjør det nødvendig, kan varigheten likevel etter en konkret vurdering utvides til maksimalt tre virkedager. Denne terskelen skal praktiseres strengt, blant annet i lys av at konkurransesaker normalt er komplekse, samt ut fra forventningen om at der flere parter er involvert i saken, skal partene som hovedregel koordinere sine innlegg. Slike særskilte grunner kan for eksempel knytte seg til forhold som et stort antall parter involvert, eller om saken har et ekstraordinært omfang eller kompleksitet. En part vil kunne anmode tilsynet om en slik utvidelse i en konkret sak, men det er tilsynet som treffer beslutningen om høringens varighet. Dette vil anses som en prosessledende avgjørelse som på vanlig måte ikke gir klagerett, jf. tredje punktum.

Tredje ledd fastsetter en forskriftshjemmel for å kunne gi mer utfyllende regler for rammene for og innholdet i de muntlige høringene. Dette kan eksempelvis knytte seg til regler for hvor og hvordan den muntlige høringen skal gjennomføres (lokasjon, digital deltakelse mv.), hvem som skal delta fra parten og tilsynet, antall deltakere, ansvar for å fastsette agenda og kjøreplan (inklusive tidsbruk), regler for åpne eller lukkede høringer, tredjeparters rettigheter, føring av vitner, lyd- eller bilde-opptak og protokoll mv.

Til § 28

Første ledd endres slik at det kan fattes beslutning om tvangsmulkt der det gis pålegg etter ny § 25 tredje ledd knyttet til bevissikring. Videre klargjøres det at tvangsmulkt enten kan vedtas mot den person som et vedtak eller et pålegg retter seg mot, eller mot foretaket.

Andre ledd er nytt, og innebærer en lovfesting av et maksimalt tak som utmålt tvangsmulkt ikke kan overstige. Bestemmelsen er ment å innebære en harmonisering med tilsvarende maksimalgrense for tvangsmulkt som følger av forordning 1/2003 artikkel 24 nr. 1 og ECN+-direktivet artikkel 16 nr. 1. Bakgrunnen for forslaget er nærmere omtalt i punkt 11.3 i utredningen.

Etter andre ledd kan utmålt tvangsmulkt ikke overstige fem prosent av foretakets eller sammenslutningen av foretaks gjennomsnittlige daglige omsetning i det foregående regnskapsåret per dag. Foretaksbegrepet skal forstås på samme måte som ved utmåling av overtredelsesgebyr etter konkurranseloven § 29, jf. § 2. Begrunnelsen for regelen er dels å harmonisere det maksimale nivået som utmålt tvangsmulkt må holde seg innenfor, på lignende måte som det gjelder et tak for utmålt overtredelsesgebyr for henholdsvis prosessuelle og materielle overtredelser. Dette kan skape økt rettsikkerhet og forutsigbarhet for foretak. Samtidig vil tvangsmulkt som etter gjeldende rett måtte fastsettes skjønnsmessig og konkret, og blant annet hensynta forholdsmessighetsbetraktninger i spørsmålet om hvilket nivå på mulkten som vil sikre tilstrekkelig oppfyllelsespress.

Til § 29

Det er foretatt en språklig endring i fjerde ledd, ved at antall år er endret fra tall til bokstaver. Som følge av at § 29 femte ledd oppheves ved at bestemmelsen om renter på overtredelsesgebyr skilles ut i en egen bestemmelse i ny § 29 c, blir forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 29 sjette ledd flyttet til femte ledd. Med endringen skal forskriftshjemmelen i § 29 nytt femte ledd gjelde nærmere regler for utmåling av overtredelsesgebyr, mens den delen av forskriftshjemmelen som gjelder nærmere regler om renter skal reguleres i § 29 c andre ledd. Endringen er dermed rent redaksjonell, og innebærer at de gjeldende forskriftshjemlene (som allerede er benyttet) videreføres.

Til § 29 a

Paragrafen inneholder vilkårene for en forenklet prosess for ileggelse av overtredelsesgebyr med reduserte satser. Nytt første ledd endrer bestemmelsen om kartellforlik. Endringen går hovedsakelig ut på mulighet for økt reduksjon i overtredelsesgebyr ved overtredelse av § 10, samt at ordningen utvides til også å omfatte overtredelser av § 11. Det innarbeidete forliksbegrepet som betegnelse på den forenklede prosessen etter § 29 a, videreføres.

Bestemmelsen gir en øvre grense for reduksjon i overtredelsesgebyr ved inngåelse av forlik. For kartellovertredelser er dette inntil § 10 er inntil 20 prosent og for andre overtredelser av § 10 og § 11 inntil 40 prosent. Ved vurderingen av hva som anses som en kartellovertredelse, bør det sees hen til Kommisjonens definisjon av kartell i Kommisjonsmeddelelsen om forliksprosedyrer, fotnote (2), som omfatter prissamarbeid, fastsettelse av produksjons- eller salgskvoter, markedsdeling, import/eksportrestriksjoner og konkurransebegrensende tiltak mot konkurrenter.

At bestemmelsen gir et øvre tak for reduksjonssatser er ikke ment å endre dagens regel om at det uansett skal gis minst 10 prosent reduksjon ved forlik. Hvor stor reduksjon som bør gis i den enkelte sak utover dette beror på Konkurransetilsynets skjønn. Sentrale momenter er hvor store ressurser som spares ved å løse saken på det aktuelle stadiet i etterforskningen, og hvor alvorlig overtredelsen er, se punkt 11.6.4. Inngås forlik før det sendes varsel bør det gis større reduksjon enn ved forlik inngått etter at varsel er sendt, ettersom dette i større utstrekning bidrar til ressursbesparelse og en mer effektiv avslutning av saken. Ved forlik inngått før varsel, bør det normalt gis fradrag inntil de maksimale reduksjonssatsene i første ledd. Dersom forliket inngås etter at varsel er sendt, bør en reduksjon for kartellovertredelser forbli 10 prosent som i dag, mens reduksjonen for andre overtredelser normalt ikke bør overstige 25 prosent. Inngåelse av forlik er ikke til hinder for at foretaket påklager Konkurransetilsynets vedtak. Konkurranseklagenemnda har i klagebehandlingen full kompetanse, og er ikke bundet av Konkurransetilsynets vurderinger eller skjønnsutøvelse knyttet til anvendelsen av forliksprosedyren. Konkurranseklagenemnda kan ved denne vurderingen blant annet legge vekt på betydningen av at klage er inngitt, samt andre momenter relatert til klagebehandlingen, i tillegg til de omstendigheter Konkurransetilsynet har vektlagt.

I andre, tredje, femte og syvende ledd gjøres det kun språklige justeringer for å sikre sammenheng med de endringene som foretas i første ledd. Disse justeringene medfører ingen realitetsendring.

Til ny § 29 b

Paragrafen er ny og utformet etter mønster av direktiv (EU) 2019/1 (ECN+). Bestemmelsen regulerer elementer av utmåling av overtredelsesgebyr til foretak som innvilges delvis lempning i forskrift 11. desember 2013 nr. 1465 om utmåling og lempning av overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften). Bestemmelsen innebærer at foretak som søker om delvis lempning, ikke kan få økt gebyr for informasjon de inngir til Konkurransetilsynet og som normalt kan bidra til at gebyret settes høyere for deltakerne i kartellet. Informasjon om «ytterligere faktiske forhold» vil eksempelvis være informasjon som innebærer at et ulovlig samarbeid kan sanksjoneres for en lenger tidsperiode eller flere geografiske områder. Bestemmelsen er ment å effektivisere håndhevelsen av konkurranseloven, gjennom å sikre at foretakene ikke står i fare for økte gebyrer når de deler informasjon og samarbeider fullt ut med Konkurransetilsynet under etterforskningen. Videre vil harmonisering på dette punktet med kravene i ECN+-direktivet, i noen grad styrke lempningssøkeres forutberegnelighet.

Se omtale i punkt 11.7.3.

Til ny § 29 c

Paragrafen er ny, men viderefører sammen med forskrift 26. november 2024 nr. 2909 om renter på overtredelsesgebyr for brudd på konkurranseloven (renteforskriften) det materielle innholdet i konkurranseloven § 29 femte og sjette ledd.

Endringen er først og fremst begrunnet i pedagogiske hensyn, ved at reguleringen av renter på overtredelsesgebyr skilles ut i en egen bestemmelse. Videre er det foretatt visse språklige justeringer for å klargjøre regelens innhold. Hovedregelen som fastslår at både foretak og staten har plikt til henholdsvis å betale og tilbakebetale renter fremgår uttrykkelig av lovteksten. De mer utfyllende reglene om beregningen av renter, herunder hvilken rentesats som gjelder, reguleres i renteforskriften.

Første ledd første punktum viderefører i all hovedsak § 29 femte ledd andre punktum. Den fastslår at et foretak plikter å betale renter av et ilagt overtredelsesgebyr dersom dette ikke betales innen forfallstidspunktet etter § 29 tredje ledd andre punktum, som er to måneder etter at vedtaket er mottatt. Bestemmelsen om beregningen av renten i gjeldende § 29 femte ledd tredje punktum, samt regelen om ettergivelse av renter i fjerde punktum, videreføres i renteforskriften. Det samme gjelder regelen om at det beregnes forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven fra det tidspunktet Konkurransetilsynets vedtak er endelig eller saken er rettskraftig avgjort, jf. gjeldende § 29 femte ledd første punktum.

Første ledd andre punktum viderefører også § 29 femte ledd andre punktum og renteforskriften § 4. Bestemmelsen fastslår at dersom et vedtak om overtredelsesgebyr helt eller delvis blir opphevet, skal innbetalt gebyr tilbakebetales med renter. Forslaget innebærer at statens tilbakebetalingsplikt skal fremgå uttrykkelig av loven. Reglene som bestemmer hvordan renten skal beregnes skal som i dag følge av forskriften §§ 2 og 3. Et vedtak kan oppheves enten av Konkurransetilsynet selv, av Konkurranseklagenemnda eller av domstolene.

Andre ledd viderefører forskriftshjemmelen som i dag følger av § 29 sjette ledd, men da kun for den delen som knytter seg til renter. Dette medfører at gjeldende § 29 sjette ledd må endres.

Endringen innebærer at det må gjøres tilpasninger i renteforskriften.

Se omtale i punkt 11.4.8.4.

Til ny § 29 d

Paragrafen er ny. Første ledd innebærer at forskrift 11. desember 2013 nr. 1465 om utmåling og lempning av overtredelsesgebyr (utmålingsforskriften) § 2 tredje ledd flyttes fra forskriften til loven. Ordlyden «samlede salgsinntekt» er endret til «samlede omsetning», som er ment å gi en mer presis oversettelse fra forordning (EF) 1/2003 artikkel 23, som på engelsk benytter ordlyden «total turnover». Endringen er kun språklig og er ikke ment å endre målsettingen om å harmonisere prinsippene for utmåling av overtredelsesgebyr med EU/EØS-retten.

Til ny § 29 d andre til tredje ledd

Forslag fra halvparten av utvalget, medlemmene Halvorsen Barlund, Hanson, Kolderup, Orvedal og Scheel

Andre ledd gir regler om subsidiær inndrivelse av overtredelsesgebyr overfor medlemsforetak. Bestemmelsen harmoniserer rettstilstanden med forordning (EF) 1/2003 artikkel 23 nr. 4 og direktiv (EU) 2019/1 (ECN+) artikkel 14 nr. 3 og nr. 4. Lovteksten er forenklet sammenlignet med bestemmelsene i forordning (EF) 1/2003 og ECN+-direktivet, men skal tolkes på samme måte. Praksis fra EU/EØS vil dermed være relevant å se hen til ved praktiseringen av den norske regelen.

Det primære ansvaret for betalingen av det ilagte overtredelsesgebyret ligger til sammenslutningen. På visse vilkår kan imidlertid medlemsforetakene overta hele eller deler av ansvaret for at overtredelsesgebyret blir betalt, og derfor omtales deres ansvar som subsidiært.

Betaling kan ikke kreves fra medlemsforetak som godtgjør at de ikke implementerte beslutningen og ikke var kjent med den eller tok aktivt avstand fra den før Konkurransetilsynets startet etterforskningen, se forordning (EF) 1/2003 artikkel 23 nr. 4 tredje og fjerde ledd.

Se omtalen i punkt 11.4.6.

Til § 32

Endringen i første ledd følger av at konkurransemyndighetene ikke lenger defineres i § 8. Gjennom nytt tredje ledd innføres en regel som sikrer beskyttelse mot straffesanksjoner for ansatte eller tidligere ansatte i tilfeller der et foretak inngir søknad om hel lempning og de ansatte bidrar til etterforskningen. Straffansvaret er betinget av at foretaket som personen var tilknyttet på gjerningstidspunktet, ikke har søkt om hel lempning etter § 30. Dette forutsetter at lempningssøknaden tilfredsstiller vilkårene i § 30 a, som innebærer at foretaket må fremlegge bevismateriale som er tilstrekkelig til å få beslutning om bevissikring eller bevise overtredelse av § 10. Regelen kommer automatisk til anvendelse for alle individer tilknyttet foretaket som kan ha vært involvert i overtredelsen, uten at det stilles krav til at den enkelte selv og på eget initiativ har bidratt aktivt til avdekking av saken. Samtidig forventes det at alle individer som er tilknyttet foretak som har søkt lempning samarbeider med konkurransemyndighetene der foretaket selv eller konkurransemyndighetene konkret ber om det. Denne forventningen har kommet til uttrykk som et vilkår for at straffansvar faller bort etter bestemmelsen.

Til § 34

Paragrafen oppheves ettersom foreldelse reguleres i ny § 56 i kapittelet om privat håndheving. Foreldelsesloven utgjør en del av den alminnelige bakgrunnsretten, og gjelder derfor uansett så langt den ikke fravikes av konkurranselovens regler. Dette innebærer blant annet at også foreldelsesloven § 11 får anvendelse, uten at dette behøver å komme til uttrykk i loven.

Se omtale i punkt 13.5.9.3.

Til § 36

Endringen i andre ledd innebærer at både nemndas leder og øvrige nemdsnmedlemmer skal oppnevnes av Kongen i statsråd. Se omtalen i punkt 12.7.1.2.

Bestemmelsen i syvende ledd justeres som følge av at forskriftshjemmelen om organiseringen av Konkurranseklagenemnda flyttes til § 8.

Til ny § 38 a

Paragrafen er ny. De ulike klagefristene i konkurranseloven samles i én paragraf for å gjøre det lettere å finne frem til de aktuelle klagefristene for henholdsvis Konkurransetilsynets og Konkurranseklagenemndas vedtak.

Første punktum viderefører tidligere § 20 a første ledd første punktum.

Andre ledd første punktum gjelder klagefristen for Konkurransetilsynets vedtak om pålegg om opphør, overtredelsesgebyr og vedtak om avhjelpende tiltak i markedsetterforskningssaker. For vedtak om overtredelsesgebyr etter § 29 første ledd endres klagefristen fra seks til tre måneder. For vedtak om pålegg om opphør etter § 12 første ledd og vedtak etter § 42 endres klagefristen fra to til tre måneder. Det innebærer at klagefristen er lik for alle typer materielle vedtak Konkurransetilsynet fatter i konkurransesaker, med unntak av vedtak i saker om kontroll med foretakssammenslutninger og inngrep mot minoritetserverv.

Andre ledd andre punktum slår fast at klagefristen ikke begynner å løpe før alle parter i en sak har mottatt vedtak i saken med vedlegg. Regelen er for det første begrunnet i klagerens behov for å ha alle relevante opplysninger som ligger til grunn for Konkurransetilsynets vedtak. For det andre innebærer bestemmelsen at Konkurranseklagenemnda kun har én dato å forholde seg til når den behandler klager på vedtak som gjelder flere parter. Det skaper forutsigbarhet for både nemnda og partene, og reduserer risikoen for at samme sak blir behandlet parallelt av ulike organer.

Etter andre ledd tredje punktum skal alle klagere i en sak få utvidet klagefristen hvis én klager får utsatt klagefrist, jf. forvaltningsloven (1967) § 29.

Tredje ledd lovfester en plikt for Konkurransetilsynet til å informere Konkurranseklagenemnda når det mottar en klage på et vedtak. At nemnda blir orientert allerede når Konkurransetilsynet mottar klagen gjør det mulig å for nemnda og Klagenemndssekretariatet å vurdere hvordan en eventuell klagebehandling kan organiseres så tidlig som mulig. Der en klage over foretakssammenslutning er sendt utenfor klagefristen, gjelder forvaltningsloven (1967) § 31.

Til § 39

Eksisterende første og andre ledd oppheves som følge av innføring av ny § 38 a og endringer i § 42. Nytt første ledd slår fast at Konkurranseklagenemnda har en eksklusiv rett til å behandle klager på Konkurransetilsynets vedtak i inntil ni måneder. Det gjøres unntak fra dette i to situasjoner. Etter første ledd andre punktum kan det for det første bli aktuelt hvis det er «forhold på klagers side» som gjør at nemnda ikke har fattet vedtak. Slike forhold kan blant annet være manglende samarbeid med nemnda, andre parter eller Konkurransetilsynet som gjør at disse ikke får utført arbeidet sitt, og som er nødvendig for å få gjennomført nødvendige prosessuelle steg i klagebehandlingen.

For det andre kan det etter nytt andre ledd gjøres unntak fra første ledd første punktum dersom samtlige klagerne går med på å gi nemnda lenger tid til behandling av klagen. Det vil i praksis innebære en forlengelse av nemndas eksklusive klagebehandlingskompetanse. En slik forlengelse er ikke nødvendig for at nemnda skal kunne ferdigbehandle saken utenfor nimånedersperioden, men kan likevel være ønskelig for aktørene å fastsette. En slik forlengelse bør tidfestes, men kan forlenges på nytt dersom nemnda og klagerne mener det er nødvendig.

Nytt tredje ledd sier at tiden det tar å få svar fra EFTA-domstolen ved en eventuell anmodning om en rådgivende uttalelse, ikke skal medregnes i nemndas eksklusive saksbehandlingstid. Det betyr at hvis nemnda for eksempel ber EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse tre måneder etter at klagefristen gikk ut, vil nemnda fortsatt ha seks måneder igjen til å behandle klagen etter å ha mottatt svar fra EFTA-domstolen.

Fjerde ledd angir fristen for å reise søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak.

Endringen i femte ledd går ut på at søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak starter i tingretten og ikke lagmannsretten. Oslo tingrett skal være tvungent verneting for søksmål om Konkurranseklagenemndas vedtak, eller om Konkurransetilsynets vedtak der dette er aktuelt. Henvisningen til femte ledd tatt ut, uten at det utgjør en realitetsendring.

Nytt sjette ledd slår fast at departementet kan reise søksmål for å prøve Konkurranseklagenemndas forståelse av rettsspørsmål for domstolene. Bestemmelsen er ment å utgjøre en sikkerhetsventil for departementet der det er uenig i nemndas tolkning av de aktuelle reglene, men skal ikke anses som en generell mulighet til å prøve nemndas bevisvurdering.

Se omtale i punkt 12.8.

Til § 41 første ledd

Endringen utgjør ingen realitetsendring, og har kun til hensikt å fjerne eventuell usikkerhet om hva slags velferdsstandard som gjelder når Konkurransetilsynet håndhever konkurranseloven.

Se omtale i punkt 14.8.

Til § 42

Endringen i første ledd utgjør ingen realitetsendring, og har kun til hensikt å fjerne eventuell usikkerhet om hva slags velferdsstandard som gjelder når Konkurransetilsynet håndhever konkurranseloven. Se omtalen ellers i punkt 14.8. Endringene ellers sørger for konsekvent stavemåte av samme uttrykk.

Endringen i nytt syvende ledd innebærer at regelen om at vedtak fattet i medhold av § 42 gis oppsettende virkning frem til en eventuell klage er avgjort, flyttes fra tidligere § 39 til § 42. Det gir en bedre sammenheng i regelverket, og utgjør ingen realitetsendringer.

Til § 43

Paragrafen regulerer begrensningen i Konkurransetilsynets kompetanse ved markedsetterforskning der behandlingen av en foretakssammenslutning er avsluttet. Bestemmelsen endres slik at den i tillegg til å omfatte tidligere behandlete foretakssammenslutninger, utvides til å også omfatte minoritetserverv der tilsynet har pålagt melding og fattet vedtak i saken.

Til ny § 48

Paragrafen er ny og angir virkeområdet for kapittelet om privat håndheving. Første ledd presiserer at kapittelet gjelder krav om erstatning som bygger på overtredelser av konkurransereglene, og angir ansvarsgrunnlagene i konkurranseloven, EØS-avtalen og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Andre ledd angir hvilke myndighetsorganer som utgjør konkurransemyndigheter etter kapittelet. Dette er Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda, samt EFTAs overvåkningsorgan ved håndheving av EØS-avtalen artikkel 53 og 54, og EU-kommisjonen ved samtidig håndheving av Traktaten om Den europeiske unionens virkemåte artikkel 101 og 102 og EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Tredje ledd gir legaldefinisjonen av begrepet skadevolder, og harmoniserer rettstilstanden med direktiv (EU) 2014/104 artikkel 2 nr. 2. Ordlyden «overtreder» er endret til «skadevolder» i samsvar med den vanlige terminologien norsk erstatningsrett. Fjerde ledd gir legaldefinisjonen av begrepet skadelidte og harmoniserer rettstilstanden med direktiv (EU) 2014/104 artikkel 2 nr. 6. Se omtale i punkt 13.5.1.

Til ny § 49

Paragrafen er ny og regulerer skadelidtes rett til renter. Den harmoniserer rettstilstanden med direktiv (EU) 2014/104 artikkel 3 nr. 2 om at skadelidtes rett til erstatning skal omfatte betaling for avsavnsrenter, som påløper fra tidspunktet den skadevoldende handlingen fant sted. Størrelsen på renter som skal tilkjennes, må vurderes konkret i den enkelte saken. For øvrig gjelder forsinkelsesrenteloven.

Se omtale i punkt 13.5.2.

Til ny § 50

Paragrafen er ny og harmoniserer rettstilstanden med direktiv (EU) 2014/104 kapittel 4, i samsvar med forutsetningene i artikkel 12 nr. 1. Bestemmelsen angir føringer for behandlingen av overveltningsanførsler i den enkelte saken. Første ledd innebærer at erstatningen som tilkjennes skal svare til overprisen på hvert ledd, jf. artikkel 12 nr. 2 og nr. 5. Graden av overveltningen fastsettes etter rettens skjønn innenfor rammen av bestemmelsen. Andre ledd første punktum gir skadevolder rett til å påberope seg som forsvar mot et erstatningskrav at skadelidte har veltet hele eller deler av overprisen videre, jf. artikkel 13 første punktum. Konsekvensen er at det ikke utmåles erstatning for denne delen av overprisen. Andre ledd andre punktum plasserer bevisbyrden for at slik overveltning har skjedd på skadevolder. Dette er i samsvar med alminnelig sivilprosess, og bygger på artikkel 13 andre punktum. Andre ledd tredje punktum presiserer at regelen i første og andre punktum ikke berører eller begrenser skadelidtes rett til erstatning for eventuell tapt fortjeneste, jf. artikkel 12 nr. 3. Et eksempel på tapt fortjeneste er der en skadelidt har måttet øke sine priser på grunn av overtreders brudd på konkurransereglene. I en slik situasjon kan overprisen være overveltet, men den høyere prisen kan resultere i en redusert omsetning (et volumtap) som kan medføre et fortjenestetap sammenliknet med om videresalgsprisen ikke var eller inneholdt overprisen. Tredje ledd regulerer krav på grunnlag av at en indirekte kunde mener å ha en erstatningsberettiget økonomisk tap som følge av at en overpris er veltet videre til dem, jf. artikkel 14 nr. 1. Der vilkårene for dette er oppfylt, oppstiller bestemmelsen en materiell presumsjon for at overprisen i de nevnte tilfellene skal anses å være veltet videre på den indirekte kunden, jf. artikkel 14 nr. 2. Skadevolder kan tilbakevise presumsjonen både ved å påvise at de enkelte vilkårene for presumsjonen ikke er oppfylt, eller ved å sannsynliggjøre at overprisen ikke, eller ikke i sin helhet, er veltet videre til den indirekte kunden. Paragrafen kommer også til anvendelse hvis overtredelsen av konkurransereglene, jf. § 48 første ledd, knytter seg til leveranser til overtrederen, for eksempel hvis det er et innkjøpskartell, jf. artikkel 12 nr. 4.

Se omtale i punkt 13.4.8.

Til ny § 51

Paragrafen er ny. Første ledd harmoniserer rettstilstanden med direktiv (EU) 2014/104 artikkel 6 nr. 6 og oppstiller et bevisforbud for søknader om hel og delvis lempning og forliksinnlegg. Etter denne bestemmelsen kan verken sakens parter, konkurransemyndighetene eller andre tredjeparter pålegges å gi tilgang til slike bevis. Bevisforbudet omfatter også sitater fra lempningssøknader og forliksinnlegg som benyttes i andre dokumenter. Bestemmelsen innebærer at tvisteloven § 22-3 andre og tredje ledd om føring av bevis underlagt lovbestemt taushetsplikt ikke kommer til anvendelse. Andre ledd harmoniserer rettstilstanden med direktiv 2014/104 artikkel 6 nr. 5. Den oppstiller et tidsbegrenset bevisforbud, som varer frem til saken for konkurransemyndigheten er avsluttet. Bestemmelsen gjelder for opplysninger som fysiske og juridiske personer har utarbeidet spesifikt til bruk for saksbehandlingen, opplysninger konkurransemyndigheten har utarbeidet og oversendt til partene i forbindelse med saksbehandlingen og forliksinnlegg som er trukket tilbake. Opplysninger som eksisterer uavhengig av saksbehandlingen omfattes ikke. Tredje ledd fastsetter at retten kan innhente uttalelse fra konkurransemyndigheten eller den som har utarbeidet beviset for å avklare hvorvidt beviset faller innenfor forbudene i første eller andre ledd. Se omtale i punkt 13.5.5.

Til ny § 52

Paragrafen er ny og harmoniserer rettstilstanden med direktiv 2014/104 artikkel 17 nr. 2. Bestemmelsen innebærer at retten skal legge til grunn at en kartellovertredelse har medført skade, uten at skadelidte må føre bevis for dette. Bevisbyrden for at skade ikke er forvoldt, veltes dermed over på skadevolder. Et kartell skal forstås på samme måte som i EU/EØS-retten, og vil normalt omfatte samarbeid mellom konkurrenter (horisontalt samarbeid) som utgjør en formålsovertredelse i henhold til konkurranseloven § 10, EØS-avtalen artikkel 53 og Traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 101. Bestemmelsen regulerer ikke den nærmere erstatningsutmålingen, utover å etablere en presumsjon for et tap og for årsakssammenheng mellom den ansvarsbetingende kartellovertredelsen og tapet. Den nærmere utmålingen må skje skjønnsmessig. Se omtale i punkt 13.5.3.

Til ny § 53

Paragrafen er ny. Første ledd harmoniserer rettstilstanden med direktiv 2014/104 artikkel nr. 9 nr. 1, og oppstiller en regel om at overtredelser av konkurransereglene som er fastslått av norske konkurransemyndigheter og domstoler, skal legges til grunn ved behandlingen av erstatningskrav. Andre ledd oppstiller en tilsvarende regel for EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolens avgjørelser etter EØS-avtalen artikkel 53 og 54, og EU-kommisjonen og Den europeiske unions domstols avgjørelser etter Traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 101 og 102 anvendt samtidig med EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Henvisningen til Den europeiske unions domstol omfatter både Retten og Domstolen. Bestemmelsen berører ikke nasjonale domstolers plikt til å avgjøre saker i samsvar med vedtak EFTAs overvåkningsorgan har fattet eller har til hensikt å fatte, jf. EØS-konkurranseloven § 8 eller den tilsvarende ulovfestede plikten til å unngå motstrid med Kommisjons vedtak. Se omtale i punkt 13.5.7.

Til ny § 54

Paragrafen er ny og harmoniserer delvis rettstilstanden med direktiv 2014/104 artikkel 11 nr. 1, nr. 4, nr. 5 og nr. 6. Første ledd presiserer at de alminnelige reglene for erstatningsansvar, solidaransvar og regress i norsk rett, som kommer til uttrykk i ulovfestet rett og skadeerstatningsloven § 5-3, gjelder ved krav som nevnt i § 48. I andre ledd presiseres det at foretak som er innvilget hel lempning, ikke er erstatningsansvarlig overfor skadelidte i et ulovlig samarbeid, med mindre det ikke er mulig å oppnå full dekning av erstatningskravet fra noen av de andre skadevolderne. Dette omfatter både lempningsmottakerens direkte og indirekte kunder eller leverandører, og andre skadelidte.

Til ny § 55

Paragrafen er ny og harmoniserer rettstilstanden med direktiv (EU) 2014/104 artikkel 10 om foreldelse og skal tolkes i samsvar med EU-retten. Paragrafen innfører en særregel om foreldelse som erstatter foreldelsesloven § 9 så langt paragrafen rekker. Første ledd gjennomfører direktivets foreldelsesfrist på 5 år og gir regler om fristens starttidspunkt. Andre ledd første punktum gir regler om suspensjon av fristen i tilfelle en konkurransemyndighet, jf. konkurranseloven § 48 andre ledd, tar skritt for å etterforske overtredelsen. Andre ledd andre punktum knytter tidspunktet for opphøret av suspensjonen til vedtaket om overtredelsen av konkurransereglene er endelig eller saken på annen måte avsluttes. Bestemmelsen overlapper med og erstatter gjeldende konkurranselov § 34 andre ledd om at særskilt søksmål kan reises innen ett år etter at det foreligger endelig vedtak eller dom i saken. For øvrig gjelder foreldelsesloven. Dette omfatter blant annet den absolutte foreldelsesfristen på 20 år i foreldelsesloven § 9 andre ledd. Se omtale i punkt 13.5.9.

Til ny § 56

Paragrafen er ny og oppstiller en særregel om finansering av gruppesøksmål etter utmeldingsalternativet i tvisteloven § 35-7 i saker etter konkurranseloven § 48 første ledd. Bestemmelsen forutsetter at finanseringsavtalen inngås før retten treffer avgjørelse om at gruppesøksmålet fremmes, jf. tvisteloven § 35-4, og at rettens godkjenning omfatter finanseringsavtalen. Gruppemedlemmene skal ikke holdes ansvarlige for kostnader utover det som følger av avtalen. Se omtale i punkt 13.5.12.