14 Øvrige bestemmelser

14.1 Foretaksbegrepet

14.1.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 2 definerer foretak slik:

«Med foretak menes i denne loven enhver enhet som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet».

Foretaksbegrepet har blant annet betydning for anvendelsen av §§ 10 og 11. Foretaksbegrepet styrer dermed hvem som forbys å hindre konkurransen ved ulike former for markedsatferd. Begrepet er harmonisert med EU/EØS-retten.1

Det følger av EU-domstolens praksis at ‘the concept of an undertaking encompasses every entity engaged in an economic activity, regardless of the legal status of the entity and the way in which it is financed’.2 Foretaksbegrepet er dermed funksjonelt, og det avgjørende er ikke aktørens rettslige status eller organisering, men om den driver økonomisk virksomhet. Også fysiske personer kan utgjøre foretak så fremt de driver økonomisk virksomhet. Flere juridiske subjekter i et konsern kan utgjøre ett og samme foretak. Foretaksbegrepets funksjonelle rekkevidde kan blant annet få betydning for vurderingen av morselskapers og rettslige etterfølgeres ansvar i overtredelsesaker, og beregningen av et foretaks omsetning i saker om fusjonskontroll. Dette er nærmere omtalt i kapittel 11 (sanksjoner og tvangsmulkt).

14.1.2 Utvalgets vurdering

Foretaksbegrepet er harmonisert med EU-retten, og det er etter utvalgets syn strengt tatt ikke nødvendig med en definisjon i loven. Samtidig kan bestemmelsen bidra til klarhet og være pedagogisk, samtidig som det er klart at begrepet skal tolkes i samsvar med praksis fra EU- og EFTA-domstolene. Utvalget foreslår derfor å opprettholde § 2 uten endringer.

14.2 Generelle unntak fra loven

14.2.1 Arbeids- og ansettelsesvilkår

14.2.1.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 3 første ledd slår fast at loven ikke gjelder «for arbeids- og ansettelsesvilkår».

Unntaket er en videreføring av den tidligere konkurranseloven, og samsvarer med tilsvarende unntak i EU/EØS.3 I EU følger unntaket av EU-domstolens tolkning av bestemmelsene i EU-traktaten.4

Det følger av forarbeidene til konkurranseloven at unntaket for arbeids- og ansettelsesvilkår skal tolkes slik at det kun er innholdet i avtalen som angår lønns- og arbeidsvilkår som omfattes. Uttrykket «arbeidsvilkår» omfatter for eksempel bestemmelser om arbeidstid, firmabilordninger, pensjonsordninger og ferievilkår.5

Selvstendig næringsdrivende anses i utgangspunktet som «foretak», og risikerer å bryte konkurransereglene dersom de forhandler kollektivt om betaling eller andre vilkår. EU-kommisjonen har vedtatt egne retningslinjer for anvendelsen av EUs konkurranselovgivning på kollektive avtaler om arbeidsvilkårene for enkeltpersonforetak (‘solo self-employed person’).6 Retningslinjene klargjør forholdet mellom kollektiv arbeidsrett og EUs konkurranseregler, og er en del av tiltakene som søker å sikre arbeidsvilkårene for digitale plattformarbeidere. Retningslinjene gjelder også enkeltpersonforetak som ikke er relatert til digitale plattformer, forutsatt at de regnes som ‘solo self-employed’ i retningslinjenes forstand.

Retningslinjene slår fast at kollektive avtaler forhandlet og inngått av enkeltpersonforetak som er i en sammenlignbar situasjon som ansatte, faller utenfor artikkel 101 TEUV. Kollektive avtaler er i retningslinjene definert som en avtale som er forhandlet og inngått mellom selvstendige næringsdrivende eller deres representanter, og deres motparter, i den utstrekning den etter sin art og formål omhandler arbeidsvilkår for de selvstendig næringsdrivende. Arbeidsvilkår omfatter lønn, bonus, arbeidstid, arbeidsmønster, ferie, permisjon, fysisk arbeidssted, helse og sikkerhet, forsikring, sosial støtte og oppsigelsesvilkår. Retningslinjene slår fast at enkeltpersonforetak er i en sammenlignbar situasjon som ansatte dersom 1) de er økonomisk avhengig av én, eller i hovedsak av én, motpart; 2) de jobber ved siden av ansatte for samme motpart, eller 3) de jobber gjennom en digital arbeidsplattform. Konkurransetilsynet har uttalt at de vil legge retningslinjene til grunn i sin håndheving av den norske konkurranseloven.7

Samarbeidsavtaler utelukkende mellom arbeidsgivere er ikke omfattet av unntaket i § 3, for eksempel avtaler om lønnsnivå (‘wage-fixing’) og ikke-rekruttering (‘no-poaching’). Denne type avtaler kan begrense konkurransen, og kan være forbudt etter konkurranseloven § 10 og EØS-avtalen artikkel 53.8

14.2.1.2 Utvalgets vurdering

Utvalget påpeker at unntaksbestemmelsen i utgangspunktet er unødvendig, ettersom konkurranseloven på dette punkt er harmonisert med EU/EØS-retten. Forbudene i §§ 10 og 11 må derfor uansett anvendes i overensstemmelse med praksis for vurdering av bestemmelser i kollektive arbeidsavtaler i EU/EØS.9 Av hensyn til klarhet, og av pedagogiske grunner, ble unntaket likevel videreført da den gjeldende konkurranseloven ble vedtatt. Utvalget slutter seg til denne vurderingen.

Utvalget foreslår derfor ikke endringer i § 3 første ledd om arbeids- og ansettelsesvilkår.

14.2.2 Unntak for bestemte markeder eller næringer

14.2.2.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 3 andre ledd inneholder en hjemmel for å gjøre unntak fra hele eller deler av konkurranseloven for «bestemte markeder eller næringer». Forskriftshjemmelen åpner for å gjøre unntak som ledd i den mer overordnede konkurransepolitikken.10

Adgangen til å gjøre unntak fra konkurranseloven ved forskrift har blitt benyttet flere ganger, blant annet for forskrift 18. oktober 2002 nr. 1165 om dispensasjon fra konkurranseloven (1993) § 3-1 og § 3-2 for drosjesentraler. Dette unntaket gjelder fremdeles, jf. konkurranseloven § 49. I dag er det kun forskrift om primærnæringsunntaket, som er gitt med hjemmel i konkurranseloven § 3 andre ledd. Se punkt 14.2.3 nedenfor.

Departementet har gitt forskrift 6. juni 2012 nr. 570 om unntak fra konkurranseloven for samarbeid mv. mellom visse grupper privatpraktiserende leger, psykologer og fysioterapeuter og forskrift 17. desember 2010 nr. 1660 om mellombels unnatak frå konkurranseloven for avtaler om klinisk veterinærvakt. Under pandemien vedtok departementet forskrift 18. mars 2020 nr. 340 om midlertidig unntak fra konkurranseloven § 10 for samarbeid i luftfartssektoren. Disse forskriftene er opphevet. Det samme gjelder forskrift 19. desember 2014 nr. 1716 om unntak fra konkurranseloven § 10 for samarbeid ved omsetning av bøker. Forskriften ble opphevet med virkning fra 1. mai 2024, og er erstattet av lov 16. juni 2023 nr. 64 om omsetning av bøker (bokloven), som pålegger utgivere å sette fastpris, jf. § 5.11

Adgangen til å gi unntaksforskrift etter andre ledd første punktum er begrenset av EØS-avtalen. Norske myndigheter har ikke kompetanse til å vedta unntak fra forbudene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54. Disse forbudene får anvendelse når samhandelen mellom medlemslandene i EØS påvirkes. Et samarbeid eller en atferd som påvirker samhandelen mellom medlemslandene i EØS og som for øvrig oppfyller vilkårene i EØS-avtalen artikkel 53 eller 54, vil derfor være forbudt selv om det foreligger et unntak fra konkurranseloven §§ 10 og 11. Det skal etter praksis lite til for å oppfylle vilkåret om påvirkning av samhandelen.

14.2.2.2 Utvalgets vurdering

Unntak fra konkurranseloven med grunnlag i andre samfunnshensyn krever en grundig og særskilt begrunnelse. Utvalget foreslår ingen endringer i adgangen til å gi unntaksforskrift gjennom bestemmelsen i konkurranseloven § 3 andre ledd første punktum.

14.2.3 Primærnæringsunntaket

14.2.3.1 Gjeldende rett

Andre ledd andre punktum inneholder en plikt til å gjøre unntak fra forbudene i §§ 10 og 11 når dette er nødvendig for å gjennomføre landbruks- og fiskeripolitikken. Plikten er oppfylt gjennom forskrift 23. april 2004 nr. 651 om unntak for samarbeid mv. innen landbruk og fiske.

Det fremgår av forskriften at forbudene i konkurranseloven §§ 10 og 11 ikke kommer til anvendelse på avtaler, beslutninger, samordnet opptreden mellom, eller ensidige handlinger foretatt av, primærprodusenter eller deres organisasjoner som er i samsvar med lov eller forskrift som regulerer produksjon eller omsetning av landbruks- og fiskeriprodukter, eller avtale mellom staten og næringsorganisasjoner som regulerer produksjon eller omsetning av landbruks- og fiskeriprodukter. Dette omtales ofte som primærnæringsunntaket.

Da reglene om markedsetterforskning ble satt i kraft, ble primærnæringsunntaket endret slik at unntaket også skal gjelde for markedsetterforskning. Det følger av forarbeidene at primærnæringsunntaket skal ha samme rekkevidde overfor markedsetterforskning som overfor forbudsbestemmelsene i §§ 10 og 11.12

14.2.3.2 Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår ingen endringer i muligheten for å gjøre unntak for primærnæringene.

14.3 Forholdet til andre lover

14.3.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 4 slår fast at:

«Dersom et forhold som faller inn under loven, også går inn under regulerings- og kontrollbestemmelser i andre lover, kan Kongen gi nærmere regler om den innbyrdes avgrensning av de forskjellige myndigheters virkeområde.»

Bestemmelsen er ment å forhindre konflikter som kan oppstå mellom ulike lover og ulike sektormyndigheter. Avgjørelsen kan blant annet gå ut på at en av myndighetene får innskrenket kompetanse i forhold til den opprinnelige fullmakten.13 I forarbeidene fremgår det at Kongen i medhold av denne bestemmelsen for eksempel kan regulere forholdet til Forbrukerombudets kompetanse etter markedsføringsloven.

14.3.2 Utvalgets vurdering

Konkurranseloven er i utgangspunktet sektornøytral, og gjelder som hovedregel alle markeder og sektorer, bortsett fra de som er unntatt ved forskrift i medhold av § 3 eller ved lov. Samtidig er det en rekke andre sektorspesifikke reguleringer og reguleringsmyndigheter som kan eller skal ivareta konkurransehensyn. Telekommunikasjonssektoren er et eksempel på dette, der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) er utøvende tilsynsmyndighet. Bank- og finanssektoren er et annet eksempel der særreguleringer til dels fremmer konkurransehensyn (for eksempel direktiv (EU) 2015/2366 av 25. november 2015 (betalingstjenestedirektivet PSD2), og hvor Finanstilsynet er tilsynsmyndighet.

Utvalget kjenner ikke til at det er gitt forskrifter i medhold av § 4, men ser ikke bort ifra at det kan bli aktuelt i fremtiden. Utvalget foreslår derfor ingen endringer i § 4.

14.4 Lovens stedlige virkeområde

14.4.1 Gjeldende rett

Det følger av konkurranseloven § 5 at:

«Loven gjelder for vilkår, avtaler og handlinger som foretas, har virkning eller er egnet til å ha virkning her i riket.

Kongen kan ved forskrift bestemme at loven skal gjelde for vilkår, avtaler og handlinger som utelukkende har eller er egnet til å ha virkning utenfor riket.

Kongen kan ved forskrift bestemme i hvilken utstrekning loven skal gjelde for Svalbard.»

Loven kommer til anvendelse på atferden som forekommer i, eller som har eller er egnet til å ha virkning i, Norge. Utenlandske foretak eller personer utenfor Norge kan derfor rammes av loven. I forarbeidene ble regelen begrunnet med at man ønsket å ha en likeartet jurisdiksjonsregel som i EU-retten.14 I tråd med dette vil spørsmålet om eksterritorial anvendelse av konkurranseloven vurderes etter kriteriene for etablering av jurisdiksjon som er utviklet av EU-domstolen. I EU kan ekstraterritoriell anvendelse av konkurransereglene etableres basert på «gjennomføring» eller «kvalifiserte virkninger», se sak C-413/14 P Intel.

Etter andre ledd kan konkurranselovens geografiske virkeområde utvides ved at det ved forskrift fastsettes at loven også skal gjelde for atferden som ikke har eller er egnet til å ha virkning i Norge. Utvalget er ikke kjent med at forskriftshjemmelen har blitt brukt.

I medhold av forskriftshjemmelen i tredje ledd har departementet gitt forskrift 17. oktober 2008 nr. 1126 om konkurranselovens anvendelse på Svalbard, som trådte i kraft 1. januar 2009. Fordi Svalbard er unntatt EØS-avtalens virkeområde, fastsetter forskriften § 1 at konkurranseloven gjelder på Svalbard, med unntak av de delene av loven som gjelder EØS-tilpasninger. Unntaket innebærer at Konkurransetilsynet ikke kan håndheve EØS-avtalen artikkel 53 og 54, som speiler konkurranseloven §§ 10 og 11, i dette området.

14.4.2 Utvalgets vurdering

Utvalget har vurdert å gjøre endringer i angivelsen av hva loven gjelder, i tråd med utvalgets vurderinger av innholdet i forskriftshjemmelen i § 14. Av hensyn til sammenheng og språklige forenklinger foreslår derfor utvalget å erstatte begrepene «vilkår, avtaler og handlinger» med «atferd». Dette er ikke ment å utgjøre realitetsendringer.

Utvalget har også vurdert om det er behov for endringer i konkurranseloven § 5, blant annet fordi konkurranseloven nå gir Konkurransetilsynet hjemmel til å åpne markedsetterforskning og treffe vedtak om avhjelpende tiltak der det foreligger «forhold» som begrenser konkurransen.

Utvalget viser til at konkurranseloven får ekstraterritoriell anvendelse for «vilkår, avtaler og handlinger», det vil si ulike varianter av atferd. I reglene om markedsetterforskning knytter vilkårene for å åpne markedsetterforskning i § 41 og treffe avhjelpende tiltak i § 42 seg til «forhold» som begrenser konkurransen. Det følger av forarbeidene at «forhold» skal tolkes vidt, og kan omfatte samtlige omstendigheter ved et marked som kan påvirke konkurransen. Dette kan for eksempel gjelde markedsstruktur eller atferd i markedet.15 «Forhold» kan dermed være noe mer enn bare «vilkår, avtaler og handlinger» som nevnt i § 5.

Dette spørsmålet er ikke behandlet i forarbeidene til markedsetterforskning. Utvalget antar at det vil være få tilfeller der Konkurransetilsynet vil ha kompetanse til å gripe inn i og regulere forhold i utlandet, som ikke er knyttet til handlinger fra foretak. Utvalget har likevel under tvil foreslått å utvide lovens stedlige virkeområde til å omfatte forhold som regulert i §§ 41 og 42 om markedsetterforskning. Det presiseres imidlertid at folkeretten her vil kunne sette skranker for effektdoktrinen som § 5 er basert på.

14.5 Varigheten av enkeltvedtak

14.5.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 6 fastsetter i første ledd første punktum at enkeltvedtak «normalt» skal være tidsbegrenset. I forarbeidene påpeker departementet at enkeltvedtak blant annet kan være påbud om opphør etter § 12, inngrep overfor foretakssammenslutninger etter § 16 og pålegg om prisopplysning etter § 23. Uttrykket «normalt» viser at enkeltvedtak skal tidsbegrenses der det er naturlig, eksempelvis vedtak om å pålegge forpliktelser som er nødvendige for å bringe overtredelser av forbudsbestemmelsene til opphør etter § 12. Videre presiseres det i forarbeidene at vedtak om inngrep mot foretakssammenslutninger etter § 16 eller pålegg om strukturelle forpliktelser ved godkjennelse av foretakssammenslutninger, etter sitt innhold ikke er naturlig å tidsbegrense.16

Bestemmelsens første ledd andre punktum slår fast at varigheten normalt ikke skal overstige fem år, og aldri mer enn ti år. Det følger av forarbeidene at den normale virkningstiden på fem år også gjelder hvor virkningstiden ikke er uttrykkelig fastsatt i vedtaket, dersom det er naturlig at vedtaket tidsbegrenses. Videre følger det av forarbeidene at også vedtak som etter sitt innhold ikke er naturlig å tidsbegrense, har en yttergrense på ti år.17

Enkeltvedtak kan fornyes etter andre ledd. Dette innebærer at Konkurransetilsynet kan fornye vedtak selv om det ikke er tatt uttrykkelig forbehold om forlengelse i vedtaket. Den maksimale virkningstiden på ti år i første ledd gjelder kun i relasjon til det opprinnelige vedtaket, og er ikke til hinder for at dette fornyes ved nytt vedtak etter andre ledd i inntil ti år. Fornyelsesvedtak må treffes før virkningstiden for det opprinnelige vedtaket utløper.18

14.5.2 Utvalgets vurdering

Det følger av forarbeidene at § 6 er begrunnet i at en aktiv konkurransehåndheving forutsetter at vedtak i medhold av loven vurderes fortløpende.19 Bestemmelsen gir i tillegg berørte parter forutberegnelighet om varigheten av enkeltvedtak, både ved at Konkurransetilsynet gis føringer når det skal treffe enkeltvedtak og ved at foretakene har en regel å forholde seg til dersom Konkurransetilsynet ikke angir varigheten i vedtaket.

Utvalget påpeker at ordlyden tilsynelatende oppstiller en hovedregel om at tilsynets vedtak skal være tidsbegrensede. Det er imidlertid viktige grupper av enkeltvedtak der det enten ikke er mulig eller hensiktsmessig å angi en varighet for enkeltvedtakene, som for eksempel for vedtak om overtredelsesgebyr eller om inngrep mot foretakssammenslutninger uten vilkår. For vedtak om strukturelle endringer, blant annet om pålegg om salg av hele eller deler av virksomheten i medhold av konkurranseloven §§ 12 første ledd eller 42 er det heller ikke naturlig med en hovedregel om at vedtak skal tidsbegrenses. Bestemmelsen kan dermed virke noe misvisende, og hensynet til brukervennlige regler kan tilsi språklige endringer for å avklare regelens anvendelsesområde.

Utvalget mener bestemmelsen først og fremst er ment å gjelde enkeltvedtak der foretak fra vedtakstidspunktet blir pålagt en bestemt atferd. Dette gjelder vedtak både der det konstateres en overtredelse, og der slik konstatering ikke gjøres. Enkeltvedtak om opphør av en overtredelse, jf. § 12 kan for eksempel pålegge foretak en handlingsplikt (for eksempel tilby tredjeparter tilgang til infrastruktur). Atferdsmessige avhjelpende tiltak i fusjonssaker legger også føringer på foretaks handlingsfrihet, for eksempel ved å pålegge de fusjonerende partene å gi tilganger, eller avstå fra å øke aksjeposten i et foretak. Avhjelpende tiltak i fusjonssaker kan også innebære at de fusjonerende partene i en tidsperiode må avstå fra å gjenerverve hele eller deler av en virksomhet. I slike tilfeller mener utvalget at det er viktig å ha en regel om varighet. Det samme gjelder for vedtak som treffes i medhold av § 42 etter en markedsetterforskning.

På denne bakgrunn foreslår utvalget å tydeliggjøre i § 6 at det bare er aktuelt å ha tidsbegrensninger der enkeltvedtakets innhold tilsier at det er naturlig. Endringen er ikke ment å innebære realitetsendringer.

14.6 Overlevering av taushetsbelagte opplysninger til fremmede staters konkurransemyndigheter og internasjonale organisasjoner

14.6.1 Gjeldende rett

Konkurransetilsynet har i utgangspunktet taushetsplikt om personlige forhold og forretningshemmeligheter, jf. forvaltningsloven (1967) § 13 første ledd. I tilfeller der tilsynet i medhold av en folkerettslig avtale skal dele taushetsbelagte opplysninger med fremmede staters konkurransemyndigheter eller internasjonale organisasjoner, fastsetter § 7 reglene som tilsynet må følge.

Bestemmelsen er ingen selvstendig hjemmel til utlevering av informasjon, men forutsetter at det foreligger en folkerettslig bindende avtale som omfatter utlevering av opplysninger. Bestemmelsen gir heller ingen plikt til å utlevere opplysninger, og det følger av forarbeidene at det vil bero på tilsynets skjønn om opplysninger skal utleveres i et konkret tilfelle.20

Bestemmelsens andre ledd fastsetter videre at det ved utlevering av opplysninger etter første ledd skal stilles vilkår om at opplysningene bare kan videreformidles med tilsynets samtykke og bare for det formål som samtykket omfatter. I tredje ledd er det gitt unntak fra samtykkeregelen for utlevering i henhold til den nordiske avtalen. Unntaket kom inn i loven i forbindelse med at ny nordisk samarbeidsavtale ble inngått i 2017.21

Fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette forskrift om overlevering av opplysninger etter første til tredje ledd.

I tillegg til ovennevnte regel følger det av EØS-konkurranseloven § 2 fjerde ledd, at norske myndigheter «uten hinder av lovbestemt taushetsplikt» kan gi EFTAs overvåkningsorgan og EU-kommisjonen alle opplysninger som er nødvendige for å håndheve konkurransereglene i EØS-avtalen. Bestemmelsen må tolkes på bakgrunn av EØS-loven § 5. ODA protokoll 4 inneholder også regler om plikt for offentlige myndigheter til å samarbeide med ESA, herunder å gi opplysninger som kan tenkes å være belagt med taushetsplikt.

14.6.2 Utvalgets vurdering

Det følger av § 7 første ledd at det er et vilkår for informasjonsutveksling etter bestemmelsen at opplysningene er «nødvendige for å fremme norske eller vedkommende stats eller organisasjons konkurranseregler». Utvalget mener ordlyden er uheldig utformet, da det fremstår som uklart hva som ligger i å «fremme … konkurranseregler».

Utvalget legger til grunn at bestemmelsen er ment som en avgrensning i tilfeller der utenlandske konkurransemyndigheter både fører tilsyn med etterlevelsen av konkurranseregler og andre regelverk, som for eksempel forbrukervernregler. Bestemmelsen i § 7 regulerer kun forholdet der opplysningene skal benyttes av en konkurransemyndighet i kraft av å være nettopp det, og ikke for andre formål.

Utvalget foreslår en klargjøring av ordlyden ved at opplysningene må være «nødvendige for å fremme håndhevingen av norske eller vedkommende stats eller organisasjons konkurranseregler». Endringen innebærer ingen realitetsendring, og er ikke ment å påvirke muligheten for utveksling på noen måte sammenliknet med i dag. Begrepet «håndhevingen» skal forstås vidt, og vil omfatte alle tilfeller der konkurransemyndighetene anvender konkurransereglene i en etterforskning, markedsetterforskning, fusjonssak, sektorundersøkelse eller lignende.

Kompetansen i § 7 fjerde ledd til å gi forskrift om overlevering av opplysninger etter bestemmelsen, er ikke benyttet. I vedtak 14. juni 2013 om delegering av myndighet til Nærings- og fiskeridepartementet etter konkurranseloven, er departementet i utgangspunktet gitt myndighet til å vedta forskrifter etter § 7. Delegeringsvedtaket er imidlertid ikke oppdatert etter at konkurranseloven § 7 fikk et nytt tredje ledd, slik at henvisningen i dag ikke stemmer. Utvalget anbefaler å oppdatere vedtaket.

14.7 Prisopplysning og offentlighet

14.7.1 Offentlighet

14.7.1.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 22 pålegger organene som i dag er definert som konkurransemyndigheter jf. konkurranseloven § 8 (med unntak av «Kongen») å offentliggjøre sine vedtak. Hensynet til systematikken i konkurranseloven og forvaltningsloven tilsier at «vedtak» skal tolkes i samsvar med det etablerte vedtaksbegrepet i forvaltningsloven (1967) § 2. Forvaltningsloven (2025) § 7 inneholder ikke noen definisjon av «vedtak». Begrunnelsen var blant annet at

Når vedtaksbegrepet ikke lenger benyttes som felles overbegrep i forvaltningsloven, vil man i lovgivningsprosesser bli tvunget til i større grad å ta stilling til om den avgjørelsen man skal regulere utgjør et enkeltvedtak, en forskrift eller en annen type avgjørelse.22

Rettstilstanden antas videreført, men det er presisert et vilkår for «enkeltvedtak» sammenlignet med gjeldende forvaltningslov, jf. Prop. 79 L (2024–2025), merknad til § 7, som sier: «I tillegg til de vilkårene som videreføres fra gjeldende bestemmelse, er det lagt til et nytt vilkår om at det må dreie seg om en avgjørelse som «avslutter en sak eller en del av den». Dette tillegget er ikke ment å endre innholdet i enkeltvedtaksbegrepet, men er tatt inn for å markere at avgjørelser som tas som ledd i behandlingen av en sak, såkalte prosessledende avgjørelser, faller utenfor. Det samme gjelder avgjørelser som treffes etter at en sak er avgjort, for eksempel om den praktiske gjennomføringen av et vedtak.

Begrunnelsen for bestemmelsen var ifølge NOU 2003: 12 punkt 3.3.3.4 å gjøre «næringsliv og forbrukere i stand til å tilpasse seg reguleringene mellom ervervsdrivende, slik at de unngår virkningene av dem. Videre vil offentliggjøring av vedtak skape større gjennomsiktighet og bevisstgjøre etterspørrerne, særlig med hensyn til offentlighet omkring priser og andre forretningsvilkår.» Offentliggjøring av vedtakene innebærer at «myndighetenes vurderinger av ulike handlinger, lovtolkning og subsumsjon samt forholdet i markedet blir kjent.» jf. Ot.prp. nr. 6 (2003–2004) merknad til § 22.

Tredje punktum gjør unntak fra forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 (§ 32 i forvaltningsloven (2025)) om taushetsplikt for forretningshemmeligheter. Slike opplysninger kan offentliggjøres hvis det er nødvendig for å kunne opplyse om vedtakets hovedinnhold. I Ot.prp. nr. 6 (2003–2004) merknad til § 22, la departementet til grunn at offentliggjøring av taushetsbelagt informasjon skal unngås, og at det bør være en forholdsvis høy terskel for at det skal anses som nødvendig å offentliggjøre taushetsbelagte forretningshemmeligheter. Det er derimot ikke gjort unntak for taushetsbelagte opplysninger om personlige forhold jf. forvaltningsloven (1967) § 13 første ledd nr. 1.

14.7.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at både Konkurransetilsynets og Konkurranseklagenemndas vedtak og avgjørelser rutinemessig offentliggjøres på deres nettsider. Departementet offentliggjorde sine vedtak frem til Konkurranseklagenemnda ble innført som klageinstans i fusjonssaker. Utvalget mener det er en styrke at både tilsynets, nemndas og departementets vedtak publiseres, og foreslår derfor å videreføre bestemmelsen. Utvalget viser til at departementet fatter vedtak i klagesaker om dekning av sakskostnader, og at det er hensiktsmessig at også disse vedtakene offentliggjøres.

Utvalget foreslår å oppheve § 22 tredje punktum om adgangen til å publisere taushetsbelagt informasjon. Utvalget finner det tilstrekkelig å vise til at bestemmelsen har liten praktisk betydning. Videre fremstår det som lite sannsynlig at det vil være nødvendig å offentliggjøre konkurransesensitive opplysninger som er taushetsbelagt i medhold av forvaltningsloven (1967) § 13 første ledd bokstav nr. 223 for å informere om hovedinnholdet i et vedtak. Hensynet til foretakene taler også mot en slik adgang, samtidig som bestemmelsen er egnet til å skape usikkerhet om hva Konkurransetilsynet kan komme til å offentliggjøre i vedtakene sine.

14.7.2 Prisopplysning

14.7.2.1 Gjeldende rett

Hvis det er nødvendig for å fremme konkurransen, gir konkurranseloven § 23 Konkurransetilsynet mulighet til å gi pålegg om å merke, underrette eller på annen måte gi informasjon om pris, forretningsvilkår og kvalitet ved salg av varer og tjenester. Kongen kan gi forskrift om det samme, jf. andre punktum. I vedtak 21. desember 2004 nr. 1724 delegeres forskriftskompetansen etter § 23 andre punktum til Konkurransetilsynet.

Bestemmelsen utfyller markedsføringsloven § 10 og prisopplysningsforskriften som regulerer plikt for næringsdrivende til å opplyse om priser ved salg av varer eller tjenester til forbrukere. Det vil dermed være mest aktuelt å bruke § 23 i markeder der varer eller tjenester selges til andre enn forbrukere, jf. Ot.prp. nr. 6 (2003–2004) merknad til § 23.

Verken vedtaks- eller forskriftskompetansen er brukt siden bestemmelsen ble innført.

14.7.2.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget legger til grunn at behovet for pålegg etter konkurranseloven § 23 er ivaretatt gjennom markedsføringsloven § 10 og prisopplysningsforskriften. Utvalget har vurdert om det er nødvendig med en særskilt regel om at Konkurransetilsynet kan pålegge aktører som selger varer og tjenester til andre enn forbrukere å informere om priser, forretningsvilkår og kvalitet. Utvalget viser til at bestemmelsen ikke har vært brukt siden den ble vedtatt for over tjue år siden, selv om en av tilsynets oppgaver etter konkurranseloven § 9 er å «iverksette tiltak for å øke markedenes gjennomsiktighet». Dette tilsier at det er begrenset behov for en adgang til å gi pålegg om prisopplysning utenfor forbrukerforhold. Samtidig legger utvalget til grunn at pålegg om prisopplysning er et forholdsvis lite inngripende tiltak for å fremme konkurransen i et marked. Dersom alternativet er å gi pålegg i medhold av konkurranseloven § 12 eller foreslå forskrifter etter § 14, kan vedtak etter § 23 representere et mindre inngripende tiltak. Utvalget mener derfor at bestemmelsen bør videreføres.

14.8 Markedsetterforskning

14.8.1 Utvalgets mandat

I mandatet vises det til innføringen av markedsetterforskning jf. Prop. 118 L (2023–2024), og at «[u]tvalget skal vurdere hvilke konsekvenser deres forslag til endringer får for forslaget til markedsetterforskning, men ikke vurdere reglene om markedsetterforskning for øvrig.»

Utvalget har tolket dette slik at det kun skal foreslås endringer i konkurranseloven kapittel 9 (§§ 41 til 47) dersom det er nødvendig som følge av andre endringer utvalget foreslår. Dette kan etter utvalgets vurdering være situasjonen der en endring er nødvendig for å ivareta systematikken i loven, eksempelvis ved at henvisninger i reglene om markedsetterforskning må endres. Etter utvalgets syn kan det også være nødvendig å gjøre endringer i markedsetterforskningsreglene hvis det gjennomføres endringer i andre deler av loven, som kan skape tvil om hvordan markedsetterforskningsreglene skal forstås.

14.8.2 Vurderinger som følge av øvrige forslag fra utvalget

I likhet med konkurranseloven § 14, stiller konkurranseloven §§ 41 og 42 som vilkår at forholdet som det gripes inn mot i medhold av loven, også må være «i strid med lovens formål». Dette er i motsetning til konkurranseloven §§ 10, 11 og 16, som ikke viser direkte til lovens formål.

Utvalget foreslår i punkt 7.2 over å fjerne henvisningen til lovens formål i § 14. Begrunnelsen er at henvisningen til lovens formål etter utvalgets syn gjør det uklart hvorvidt det skulle gjelde en total- eller forbrukervelferdsstandard ved anvendelsen av § 14. Etter utvalgets syn gjør den samme begrunnelsen seg gjeldende for §§ 41 og 42. Utvalget viser også til at spørsmålet om velferdsstandard ikke er utdypet i Prop. 118 L (2023–2024). Hverken omtalen av forslaget eller merknadene til lovens bestemmelser tilsier at det skal gjelde en annen velferdsstandard i markedsetterforskningssaker enn i andre saker hvor Konkurransetilsynet håndhever konkurranseloven. Utvalget mener derfor at henvisningen til lovens formål bør fjernes også fra §§ 41 første ledd og 42 første ledd.

Når det gjelder klagefrist, viser utvalget til sine vurderinger i punkt 12.7.2.3, og til begrunnelsene for forslaget om at klagefristen bør være tre måneder i samtlige saker utenom vedtak etter saker om kontroll med foretakssammenslutninger. Utvalget mener denne klagefristen også bør gjelde for vedtak i markedsetterforskningssaker. Sammenhengen i regelverket tilsier at klagefristen er lik for de fleste sakstypene, med mindre det foreligger gode grunner for å velge en avvikende løsning. Det er det etter utvalgets syn ikke i dette tilfellet. Utvalget foreslår derfor at klagefristen på vedtak etter § 42 endres fra to til tre måneder.

Utvalget viser også til at Konkurransetilsynet kan ha en rolle i kontroll av minoritetserverv, jf. konkurranseloven § 16 a. I konkurranseloven § 43 er det satt en karanteneperiode for mulige inngrep i markedsetterforskningssaker mot foretakssammenslutninger som er godkjent av Konkurransetilsynet i løpet av de siste ti årene. Etter utvalgets syn gjør de samme hensynene seg gjeldende for minoritetserverv der Konkurransetilsynet har pålagt melding og fattet vedtak i saken. Utvalget foreslår derfor at samme karanteneperiode skal gjelde i slike tilfeller.

14.9 Ikrafttredelse

14.9.1 Gjeldende rett

Konkurranseloven § 48 sier at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Konkurranseloven § 49 gir overgangsbestemmelser. Første ledd slår fast at forskrifter, vedtekter, reglementer og instrukser som er gitt i medhold av lov 11. juni 1993 nr. 65 om konkurranse i ervervsvirksomhet fortsatt gjelder «så langt de passer», frem til Kongen opphever eller endrer disse i medhold av loven eller ved en særskilt bestemmelse.

Etter andre ledd gjelder enkeltvedtak fattet i medhold av den tidligere konkurranseloven (1993) også etter at konkurranseloven (2004) ble vedtatt og trådte i kraft.

14.9.2 Utvalgets vurderinger

Forskrift 18. oktober 2002 nr. 1165 om dispensasjon fra konkurranseloven (1993) § 3-1 og § 3-2 for drosjesentraler er fortsatt i kraft som følge av overgangsregelen i konkurranseloven § 49. Utvalget anbefaler av pedagogiske hensyn at forskriften oppdateres og hjemles i gjeldende konkurranselov.