3 Konkurransepolitikkens formål, utviklingstrekk og sentrale hensyn

3.1 Utvalgets mandat

Mandatet fremhever at virksom konkurranse er et kjennetegn ved velfungerende markeder, fordi det fremmer omstilling, effektiv og bærekraftig ressursbruk og økt verdiskaping. Utvalget oppfatter derfor mandatet slik at behovet for en konkurranselov som sådan ikke skal vurderes.

Mandatet viser til at det for tiden pågår en diskusjon om virkemidlene i konkurransepolitikken, og at konkurransemyndighetene møter nye utfordringer ved håndhevingen av regelverket. Økende digitalisering og rask teknologisk utvikling endrer norsk økonomi og næringsstruktur. Digitaliserte forretningsmodeller utfordrer tradisjonelle markedsstrukturer og gjør markedene mer globale. Det har også gitt opphav til nye utfordringer som dagens regelverk ikke nødvendigvis er rustet til å håndtere. Stordrifts-, samdrifts- og nettverksfordeler bidrar til fremvekst av store teknologiselskaper med sterk markedsmakt og stor innflytelse på samfunnsutviklingen. Økt digitalisering har også ført til at sakene som konkurransemyndighetene behandler, er mer komplekse og omfattende enn tidligere. Dette kan stille andre krav til konkurransemyndighetenes organisering, kompetanse og saksbehandling.

Videre viser mandatet til at innovasjon og teknologiutvikling er sentralt for det grønne skiftet, og at effektiv konkurranse er viktig for å oppnå målet om et nullutslippssamfunn. Effektiv konkurranse kan også bidra til mindre ulikhet og bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Mandatet peker på at hensynet til beredskap, sikkerhet og selvforsyning har fått økt aktualitet de siste årene. Dette har både ført til bekymring for økt økonomisk proteksjonisme i nasjonale markeder, og til en diskusjon om hvilken rolle konkurransepolitikken skal spille i en verden der frihandel som et virkemiddel for økonomisk vekst trues.

Ovennevnte utviklingstrekk er relevante for utvalgets vurderinger. I det følgende redegjøres det nærmere for disse utviklingstrekkene. Utvalget har også sett på rapporter om utviklingen av konkurransen i særlig europeiske markeder de senere årene, og som er relevante for behovet for eventuelle endringer.

3.2 Konkurranse, innovasjon, omstilling og fordeling

3.2.1 Innovasjon

Sammenhengen mellom konkurranse og innovasjon har betydning for hvordan konkurransepolitikken bør utformes og håndheves. Det er stor enighet om at konkurransepolitikk kan spille en nøkkelrolle ved å legge til rette for innovasjon og bidra til at nyvinninger enklere kan spre seg fra marked til marked. Der en nyvinning får gjennomslag kan det bidra til å tvinge mindre innovative aktører ut av markedet. Dette kan i utgangspunktet være til fordel for forbrukerne gjennom billigere og bedre produkter.1

En OECD-rapport fra 2023 viser at det er mange ulike faktorer som driver innovasjon.2 Enkelte av disse virker sammen med konkurranse, mens andre faktorer fungerer mer uavhengig av konkurranse. Konkurransens betydning for innovasjon kan også avhenge av om det er lave etableringshindringer, for eksempel i form av lave kostnader ved å bytte leverandør og god tilgang til viktig teknologi.

Videre kan konkurransens betydning for innovasjon være avhengig av hvor sterk konkurransen i markedene er. I markeder med lav konsentrasjon vil svakere konkurranse i enkelte tilfeller kunne føre til mer innovasjon, mens det i mer konsentrerte markeder vil være en motsatt sammenheng. Årsaken er blant annet at bedrifter i sistnevnte markeder allerede har markedsmakt og ikke i samme grad trenger å innovere for å beholde denne. Andre studier viser at svakere konkurranse alltid fører til mindre innovasjon med fravær av spillover-effekter og eksternaliteter.3

I de senere årene har fokuset på mer dynamiske virkninger på innovasjon vokst frem som følge av økt digitalisering og endret markedsdynamikk. I denne sammenheng er det blant annet vist til at velfungerende konkurranse kan være særlig viktig for å skape innovative løsninger i digitale markeder. Samtidig kan forhold som stordriftsfordeler, nettverkseffekter og enerett til nye produkter eller prosesser skape effektive etableringshindringer for potensielle konkurrenter i denne typer markeder. For å legge til rette for innovasjon gjennom konkurranse er det derfor viktig at konkurransepolitikken kan håndtere forannevnte utfordringer.4

3.2.2 Grønn omstilling

På samme måte som velfungerende konkurranse kan påvirke innovasjonsvilje og nyskaping, kan velfungerende konkurranse bidra til grønn omstilling. Der forbrukerne verdsetter bærekraft, vil velfungerende konkurranse fremme bærekraftige løsninger.5

I markeder med myndighetspålagte krav vil velfungerende konkurranse føre til at aktørene konkurrerer om å ha de beste løsningene for å møte disse kravene. Samtidig kan slike løsninger, for eksempel produksjonsmetoder, være kostbare å implementere. Aktører kan derfor ha insentiver til å hindre at løsninger som skal fremme grønn omstilling blir benyttet for å unngå å måtte omstille produksjonen selv, eller til å samarbeide om å ikke benytte slike løsninger. EU-kommisjonen har hatt flere saker der bedrifter har avtalt å holde produksjonen på et mindre bærekraftig nivå enn det som ville ha fulgt av uavhengig markedsatferd.6

Samarbeid mellom bedrifter kan på den annen side i enkelte tilfeller være nødvendig for å utvikle løsninger som fremmer grønn omstilling. I slike tilfeller kan samarbeidet være lovlig.7

3.2.3 Fordeling

Fordelingspolitikk handler gjerne om skatte- og avgiftssystemet, tilbud og pris på offentlig produserte tjenester og ulike tilskudds- og støtteordninger. De fleste varer og tjenester fordeles likevel gjennom markedet. I slike tilfeller er effektiv konkurranse sentralt for å redusere ulikhet gjennom redusert produsentoverskudd og lavere priser til forbrukere, slik det også er beskrevet i utvalgets mandat. Lavere priser gir lavere eierinntekter, og siden disse i hovedsak tilfaller de rikeste, kan konkurranse dermed virke omfordelende.8 Selv om konkurranseloven ikke har som uttrykkelig formål å redusere ulikhet, kan derfor fordelingsvirkninger være en av flere positive følger av virksom konkurranse.

3.3 Hvordan har konkurransen utviklet seg de siste tiårene?

Internasjonale studier tyder på at markedskonsentrasjonen generelt har økt både i Europa og USA de siste tiårene. Denne utviklingen er blant annet beskrevet av International Monetary Fund (IMF) i 20199 og av EU-kommisjonen i 202410. Økt markedskonsentrasjon kan være en indikator på økt utøvelse av markedsmakt og svekket konkurranse. Utviklingen i USA og Europa kan ha sammenheng med en ‘winner takes most’-dynamikk, hvor avstanden mellom markedsledere og andre foretak i ulike bransjer har økt. Økt globalisering og digitalisering har medført at mange av de største og mest lønnsomme selskapene også opererer i Norge. Utvalget vil peke på at også konkurransemyndighetene i Norge derfor må følge med på denne utviklingen og ha evne til å tilpasse håndhevingen og utvise villighet til å utvikle nye skadehypoteser innenfor lovens rammer.

Som svar på noen av disse utfordringene har EU de siste årene vedtatt nytt regelverk som forordningen om digitale markedsplasser (DMA).11 Dette regelverket forbyr visse typer forhåndsdefinert atferd for utpekte aktører med presumtivt stor betydning og markedsmakt i den digitale økonomien. Regelverket representerer dermed en annen regulerings- og håndhevingsmåte enn den effektbaserte tilnærmingen som har preget konkurransepolitikken de siste tretti årene.

En analyse som gjelder Norge for perioden fra 1992 til 2018, utført av Menon Economics på oppdrag fra Konkurransetilsynet, fant at gjennomsnittlig næringskonsentrasjon falt betydelig frem til 2005, for deretter å flate ut frem mot 2018.12 Markedskonsentrasjonen i Norge ligger imidlertid på et relativt høyt nivå. Dette kan blant annet forklares med regelmessig høyere konsentrasjon i mindre land, og gjelder også Sverige og Danmark. Selv om utviklingen i markedskonsentrasjon på et aggregert nivå har vært relativt flat i Norge, er det samtidig stor variasjon mellom næringer både i nivå og utvikling.

Menon Economics finner også en positiv sammenheng mellom lønnsomhet og næringskonsentrasjon, noe som er konsistent med funn fra USA og Europa. Den positive sammenhengen på aggregert nivå er imidlertid begrenset og har lav statistisk signifikans. Også her er det stor variasjon mellom ulike næringer, og det er en liten tendens til at flertallet av næringene har økt sine marginer de siste 25 årene.

En annen studie som har gjennomgått prispåslag i 42 norske markeder i perioden fra 1980 til 2019, finner en bred økning i prispåslag gjennom perioden, med en gjennomsnittlig økning rundt 20 prosentenheter. Økningen skjedde fra et svært lavt nivå på 80-tallet og frem til finanskrisen, og prispåslagene har deretter gått noe ned.13 I noen næringer, for eksempel telekommunikasjon og finansnæringen, har økningen vært betydelig siden årtusenskiftet. Denne studien konkluderer med at økte prispåslag kan være en indikasjon på økt utøvelse av markedsmakt og svekket konkurranse også i Norge.

Ovennevnte studier og utviklingstrekk tilsier at en effektiv konkurransepolitikk og håndheving av konkurranseloven er viktig. Utvalget har lagt vekt på ovennevnte utviklingstrekk når enkelte lovendringer foreslås. Det gjelder blant annet forslag som kan medvirke til hurtigere avgjørelser og større fleksibilitet i virkemiddelbruken for Konkurransetilsynet.

3.4 Virkninger av å håndheve konkurranseregelverket

For at konkurransemyndighetenes håndheving skal gi størst mulig gevinst for samfunnet, er det viktig at både konkurranseregelverket og håndhevingen er effektiv. Ineffektive konkurranseregler og under- eller overhåndheving kan sende feilaktige signaler til næringslivet og dermed påvirke foretaks markedsatferd i en uheldig retning.14

Analyser utført av Konkurransetilsynet, EU-kommisjonen og europeiske konkurransetilsyn viser at effektiv håndheving av konkurransereglene fører til årlige milliardbesparelser for forbrukerne.15

Den samlede håndhevingseffekten kan deles i direkte og indirekte virkninger. Direkte virkninger er effektene i de markedene håndhevingen er rettet mot, typisk i form av virkninger på pris og kvalitet. De indirekte virkningene av håndhevingen kan i sin tur inndeles i avledede og preventive virkninger. Avledede virkninger oppstår når et håndhevingstiltak medfører positive virkninger i andre markeder enn det tiltaket retter seg mot. Eksempelvis kan et inngrep mot et konkurransebegrensende samarbeid i ett verdikjedeledd gi opphav til positive økonomiske virkninger både oppstrøms og nedstrøms i samme verdikjede.

Konkurransemyndighetenes håndheving, samt konkurranseregelverkets eksistens og konkurransemyndighetenes virksomhet ut over håndhevingen, gir opphav til de preventive (avskrekkende) virkningene. For eksempel kan avdekking av karteller og høye sanksjoner redusere den forventede verdien av å delta i ulovlig konkurransebegrensende samarbeid. Dette kan medføre at karteller ikke dannes eller at eksisterende karteller lettere bryter sammen. På samme måte kan en aktiv fusjonskontroll lede til at næringsdrivende på eget initiativ legger bort eller modifiserer planer om å gjennomføre foretakssammenslutninger som åpenbart er samfunnsøkonomisk skadelige.

Studier tyder på at preventive effekter langt overstiger håndhevingens direkte virkninger.16

Det er imidlertid vanskelig å anslå størrelsen på de indirekte, preventive virkningene av håndhevingen av konkurransereglene. Omfanget avhenger av hvor mange skadelige foretakssammenslutninger, konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlige utnyttelser av dominerende stilling som ikke gjennomføres som følge av avskrekking, og hvor store samfunnsøkonomiske kostnader disse handlingene ville hatt hvis de hadde blitt gjennomført. En rekke undersøkelser indikerer at antallet saker som blir avskrekket overstiger antallet faktiske håndhevingssaker.17 En engelsk undersøkelse fant at for hver fusjon som er forbudt, blir fem fusjoner lagt bort eller betydelig modifisert. En spørreundersøkelse blant norske bedriftsledere og konkurranseadvokater indikerer lignende resultater i Norge.18

3.5 Konkurranselovens formål

3.5.1 Utvalgets mandat

Utvalget er bedt om å vurdere konkurranselovens formål i lys av den konkurransepolitiske utviklingen nasjonalt og i EU/EØS.

3.5.2 Gjeldende rett

Konkurranselovens formål fremgår av § 1:

Lovens formål er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.

Begrepet «effektiv bruk av samfunnets ressurser» i første ledd viser til samfunnsøkonomisk effektivitet. Det innebærer at summen av overskuddet for aktørene i økonomien – foretakenes produsentoverskudd og forbrukernes konsumentoverskudd – maksimeres. Samfunnets ressurser skal brukes slik at verdiskapingen blir størst mulig.

Første ledd innebærer at konkurranseloven som utgangspunkt er fordelingsnøytral, det vil si at en krone til et foretak teller likt med en krone til en forbruker. Dette er definert som en «totalvelferdsstandard». Dette fordelingsnøytrale utgangspunktet modifiseres i andre ledd som kom inn ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 6 (2003–2004). Når det i andre ledd uttales at «ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser», peker dette i retning av en konsumentvelferdsstandard. Med konsumentvelferdsstandard (forbrukervelferdsstandard) menes at konkurransemyndighetene skal legge avgjørende vekt på om fusjoner eller foretakenes atferd er til skade for forbrukerne. Innføringen av andre ledd, reiste spørsmål om hvilke velferdsstandard som gjelder etter konkurranseloven.

Hjelmengutvalget gikk gjennom og tolket lovens formålsbestemmelse. Om utvalgets forståelse av formålsbestemmelsen uttales følgende:

Følgelig er det naturlig å forstå formålsbestemmelsen slik at den fastsetter størst mulig samfunnsøkonomisk overskudd som et overordnet mål i første ledd, samtidig som andre ledd innebærer at konkurransemyndighetene skal legge en konsumentvelferdsstandard til grunn ved håndheving av de enkelte bestemmelsene i konkurranseloven.19

Videre viste Hjelmengutvalget til at håndhevingen av forbudsbestemmelsene i §§ 10 og 11 bygger på en forbrukervelferdsstandard, mens den daværende fusjonsbestemmelsen i § 16 og forskriftshjemmelen i § 14 bygget på en totalvelferdsstandard.20 Både § 16 og § 14 viste til formålsbestemmelsen i sin ordlyd, som et vilkår for anvendelse av bestemmelsen. Utvalget foreslo en endring ved å tydeliggjøre at det skal gjelde en forbrukervelferdsstandard for alle bestemmelsene.21 Etter Hjelmengutvalgets syn var det ikke behov for å endre lovens formål siden formålsbestemmelsen allerede reflekterte systematikken med at håndhevingen legger til grunn en forbrukervelferdsstandard.

Basert på Hjelmengutvalgets vurderinger legger formålsparagrafen derfor til grunn et overordnet mål om samfunnsøkonomisk effektivitet, mens det i den konkrete håndhevingen av §§ 10, 11 og 16 gjelder en forbrukervelferdsstandard.

Det fremstår fortsatt noe uklart hvilken standard som gjelder for forskriftshjemmelen i § 14. Tilsvarende kan det være uklart hvilken standard som gjelder for markedsetterforskning. Dette diskuteres nærmere i punkt 7.3 om konkurranselovens forskriftshjemmel i konkurranseloven § 14, samt punkt 14.8.2 om markedsetterforskning og konkurranseloven §§ 41 og 42.

3.5.3 EU/EØS

Konkurransereglene i EU/EØS har ikke en egen formålsbestemmelse. For EU-kommisjonen har forbrukervelferd, særlig siden 2000-tallet, vært det primære formålet bak konkurransepolitikken.22

Konkurransereglene i EU kan også forfølge enkelte andre formål som kan utledes av primærretten (EU-traktaten), rettspraksis fra EU-domstolen, kommisjonspraksis og sekundærlovgivning. Ut over effektiv konkurranse, er blant annet hensynet til det indre marked et sentralt formål med konkurransereglene.23

3.5.4 Andre nordiske land

Formålsbestemmelsen i den danske konkurrenceloven § 1 viser til effektiv samfunnsmessig ressursanvendelse og ligner på den norske:

Loven har til formål at fremme en effektiv samfundsmæssig ressourceanvendelse gennem virksom konkurrence til gavn for virksomheder og forbrugere.

I Sverige er formålsbestemmelsen inntatt i Konkurrenslagen (2008:579) 1 § og lyder:

Denna lag har till ändamål att undanröja och motverka hinder för en effektiv konkurrens i fråga om produktion av och handel med varor, tjänster och andra nyttigheter.

Den finske konkurrenslagen (948/2011) 1 § har følgende formålsbestemmelse:

Syftet med denna lag är att skydda en sund och fungerande ekonomisk konkurrens mot skadliga konkurrensbegränsningar.

Vid tillämpningen av denna lag ska i synnerhet beaktas att marknadens verksamhetsbetingelser och friheten att idka näring skyddas så att också kunderna och konsumenterna kan dra nytta av konkurrensen.

3.5.5 Utvalgets vurderinger

3.5.5.1 Bakgrunn og problemstilling

Det har de senere årene vært en internasjonal diskusjon om en forbrukervelferdsstandard er egnet i håndhevingen i konkurransesaker. Utvalget har derfor diskutert standardens rolle i lovens formålsbestemmelse.

Videre har det i senere år vært reist spørsmål internasjonalt om hva konkurranserettens formål bør være, og om regelverket bør endres for bedre å kunne møte utfordringer i den moderne økonomien. Debatten har særlig knyttet seg til temaer som digitalisering, grønn omstilling, ulikhet, arbeidsvilkår og sikkerhet og beredskap.24 I tråd med mandatet har utvalget derfor også vurdert om konkurranselovens formål bør utvides til eksplisitt å nevne andre samfunnsmessige hensyn, som grønn omstilling og sikkerhet og beredskap.

3.5.5.2 Mulige svakheter ved forbrukervelferdsstandarden

Som nevnt, har det de senere årene vært en internasjonal diskusjon om en forbrukervelferdsstandard er egnet i håndhevingen i konkurransesaker. Det har blant annet vært anført at en forbrukervelferdsstandard ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for virkninger på andre forhold enn pris. Bakgrunnen er blant annet økt digitalisering, samt økt fokus på arbeidsmarkeder og bærekraft i konkurransesaker.25 Enkelte digitale tjenester tilbys eksempelvis vederlagsfritt til brukerne av tjenesten fordi verdien for tjenesteyter ligger i brukermassen og/eller kundedata som kan omsettes i andre markeder. Forbrukervelferdsstandarden, som tradisjonelt har fokusert på pris som en hovedindikator på forbrukervelferd, kan i slike saker fremstå som mindre egnet.

Selv om en snever anvendelse av forbrukervelferdsstandarden kan ha svakheter påpeker utvalget at forbrukervelferdsstandarden, slik den benyttes i konkurransesaker, ikke bare tar høyde for prisvirkninger. Også parametere som for eksempel utvalg, kvalitet og innovasjon er virkninger som etter fast praksis er relevante for vurderingene.

Etter utvalgets vurdering tilsier også harmoniseringshensyn at forbrukervelferdsstandarden fortsatt bør være retningsgivende for den konkrete håndhevingen av konkurranselovens bestemmelser i §§ 10, 11 og 16, slik den er i EU/EØS. Forbudsbestemmelsene i EU/EØS har vist seg fleksible på flere av de ovennevnte nye problemstillingene. En eventuell videreutvikling av standarden bør etter utvalgets vurdering følge praksis i EU/EØS.

Utvalget foreslår derfor å videreføre forbrukervelferdsstandarden ved håndhevingen av lovens forbudsbestemmelser og fusjonskontrollen.

I §§ 14, 41 og 42 er en henvisning til lovens formål inntatt i bestemmelsens ordlyd som et vilkår. Utvalget mener det oppstår uheldige tolkningsspørsmål og usikkerhet når formålsbestemmelsen er inntatt som et vilkår. Det samme gjaldt tidligere for § 16. Denne ble imidlertid endret og harmonisert med inngrepshjemmelen i fusjonsforordningen i 2016.

På den bakgrunn, foreslår utvalget også å gjøre endringer i §§ 14, 41 og 42 for å tydeliggjøre at det er forbrukervelferdsstandarden som gjelder også ved anvendelsen av disse bestemmelsene. Se kapittel 7 og 14.

3.5.5.3 Bør andre hensyn inntas i formålsbestemmelsen?

Formålet i dagens lov er å fremme konkurranse for derigjennom å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Utvalget vil fremheve at velfungerende konkurranse ofte vil støtte opp om andre viktige samfunnshensyn, jf. punkt 3.2.

I mange av sakene vil det derfor ikke oppstå konflikter mellom hensynet til velfungerende konkurranse og andre samfunnshensyn. Det er likevel ikke til å unngå at slike målkonflikter kan oppstå. Ett eksempel kan være et potensielt samarbeid mellom konkurrenter om utvikling eller bruk av klimavennlige produksjonsmetoder eller produkter, som kan være i strid med konkurranseloven § 10.

Etter utvalgets vurdering bør markedssvikt som ikke skyldes svak konkurranse fortrinnsvis løses gjennom andre virkemidler enn gjennom konkurranselovgivningen. Slike virkemidler er eksempelvis sektorlovgivning, avgifter og subsidier. Disse vil generelt være mer effektive og presise til å ivareta andre hensyn. Dette taler for at konkurranselovens formål fortsatt bør avgrenses til å bidra til effektiv ressursbruk, mens andre politiske og sosiale hensyn ivaretas med mer målrettede virkemidler.

Utvalget understreker videre at Konkurransetilsynet og Konkurranseklagenemnda er spesialiserte på konkurranserettslige vurderinger. Det vil prinsipielt kunne være problematisk at avgjørelser som innebærer avveining av ulike politiske hensyn, overlates til et uavhengig forvaltningsorgan som i utgangspunktet er innrettet for kun å ivareta konkurransefaglige spørsmål.

Også da konkurranseloven ble fremmet i 2004 ble det vurdert å utvide formålsbestemmelsen. Departementet uttalte da at det ikke var naturlig at Konkurransetilsynet skulle foreta avveininger som oppstår ved målkonflikter:

Departementet har også vurdert om andre hensyn bør tas inn i lovens formålsbestemmelse. Konkurransepolitiske hensyn kommer i noen tilfeller i konflikt med hensyn på andre politikkområder. Det kan for eksempel være konflikt mellom konkurransehensyn og henholdsvis fordelingshensyn, kulturhensyn, sysselsettingshensyn og distriktshensyn. Avveiningene som må foretas når slike målkonflikter oppstår, er av politisk karakter.26

Etter utvalgets oppfatning står denne vurderingen seg fortsatt. Utvalget er enig i disse synspunktene, og mener det taler mot å innta andre hensyn i konkurranselovens formål.

Utvalget viser også til at formålsbestemmelsen har likhetstrekk med formålsbestemmelsene til de øvrige nordiske landene.

På bakgrunn av ovennevnte foreslår utvalget å opprettholde formålsparagrafen, som kun viser til effektiv ressursbruk og forbrukerhensyn.

3.5.5.4 Språklige endringer

Utvalget vil foreslå en språklig justering i ordlyden, uten at det endrer meningsinnholdet. Utvalget foreslår å fjerne «derigjennom», som fremstår som gammelmodig og bidrar til at meningsinnholdet blir mindre tilgjengelig.

Utvalget foreslår å endre lovens formålsparagraf til:

Lovens formål er å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.

Dette innebærer ingen realitetsendringer.

3.6 Sentrale hensyn og verdier ved offentlig saksbehandling

Mandatet fremhever behovet for en «effektivisering og forenkling av reglene og saksbehandlingen».

Effektivitetsbegrepet kan omfatte det å utføre oppgaver på en mest mulig ressurseffektiv måte (efficiency). Det kan for eksempel være ved å bruke kort tid eller lite ressurser på en oppgave. Effektivitet kan også dreie seg om det å velge og gjennomføre de tiltakene som faktisk fører til ønskede måloppnåelser (effectiveness). Eksempler på det er å ha en riktig terskel for inngrep i foretakssammenslutninger eller å bruke ressursene på riktige saker, blant annet slik at de har preventive virkninger på fremtidig konkurransebegrensende atferd.

Konkurranseloven bygger på at konkurranse er et virkemiddel for å bidra til samfunnsøkonomisk effektivitet. Håndhevingen skal realisere konkurransepolitikken og lovens målsetninger, og skal skje på en måte som er mest mulig styringseffektiv.

Med styringseffektivitet menes graden av målrealisering og i hvilken grad for eksempel konkurransemyndighetenes håndheving, vedtakene som treffes i medhold av konkurranseloven og eventuelle forenklinger av regelverket, bidrar til å realisere konkurransepolitikkens og -lovens målsetning. Styringseffektivitet innebærer for det første at konkurransemyndighetenes forvaltning skjer på en mest mulig tids- og ressursbesparende måte. Håndhevingen må heller ikke gripe inn mot foretakssammenslutninger eller atferd som ikke er konkurransebegrensende (type 1-feil), eller la være å gripe inn mot foretakssammenslutninger og handlinger som er det (type 2-feil).

I tillegg til effektivitet, er det en grunnleggende forventning til all forvaltningsvirksomhet at rettssikkerheten til de foretakene som avgjørelsene retter seg mot, må ivaretas. Sentrale rettssikkerhetsgarantier følger av Grunnloven, EMK, EØS-retten, forvaltningsloven, konkurranselovens saksbehandlingsregler og forvaltningsrettslige prinsipper.

I konkurranseretten knytter de fleste rettssikkerhetsspørsmål seg til Konkurransetilsynets håndheving av konkurranseloven mot enkeltforetak. Konkurransetilsynet må håndheve reglene på en forutberegnelig måte, og oppfylle partenes prosessuelle rettigheter under saksbehandlingen. Ved overprøving av tilsynets beslutninger, skal også Konkurranseklagenemnda og domstolene ivareta partenes rettssikkerhet. Dette gjør de blant annet ved å etterprøve tilsynets rettsanvendelse og bevisvurdering, vurdere konsekvensene av eventuelle saksbehandlingsfeil og sikre partenes prosessuelle rettigheter under klage- eller domstolsbehandlingen.

Rettssikkerhet henger også sammen med effektivitet i saksbehandlingen. Utvalget viser i den forbindelse til Prop. 146 L (2020–2021) Endringer i straffeprosessloven mv. (aktiv saksstyring mv.) punkt 2, hvor departementet uttalte at «[r]ettssikkerhet ivaretas best ved at saken gjennomføres på kort tid, så lenge saksbehandlingen ikke blir så rask at den blir uforsvarlig.»

Videre er det også en forventning at saksbehandlingen bidrar til tillit til forvaltningen, slik at myndighetsutøvelsen oppfattes som legitim. Dette er verdier som står sentralt i forvaltningsloven.27 I NOU 2019: 5 uttalte forvaltningslovutvalget at

En sterk tillitskultur muliggjør en velfungerende forvaltning. Høy tillit mellom forvaltningsorganene legger til rette for effektive løsninger. Høy tillit mellom borger og forvaltningen gir større aksept for forvaltningens beslutninger og senker konfliktnivået og kostnadene knyttet til oppfølgning og kontroll. […] Høy institusjonell tillit indikerer at borgerne holder offentlige institusjoner for å være effektive, ærlige og for å stå ved sine utsagn.28

Dette sluttet departementet seg til, jf. Prop. 79 L (2024–2025) punkt 4.4.1 side 42.

OECD har også kartlagt drivere som forklarer innbyggernes tillit til offentlige institusjoner. Noen av disse er forventningen til at institusjonen er kompetent, tilpasningsdyktig og tar kunnskapsbaserte beslutninger.29

Forbrukernes, næringslivets og allmennhetens tillit til Konkurransetilsynet vil bero på tilsynets evne til å håndheve loven effektivt og upartisk, og slik at formålene bak loven realiseres.

I tillegg til det overordnende formålet om mest mulig effektiv bruk av samfunnets ressurser, må konkurransereglene samlet sett også bidra til en riktig balanse mellom hensynet til hurtige og riktige avgjørelser, partenes rettssikkerhet og tillit til at det treffes riktige beslutninger.