2 Bakgrunnen for lovforslagene

2.1 Bakgrunnen for forslaget om å oppheve løsgjengerloven

2.1.1 Straffelovkommisjonens delutredning VII

Departementet viser til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff punkt 2.3.1 (side 35-38) for en gjennomgåelse av Straffelovkommisjonens mandat, sammensetning og arbeid. Det fremgår av kommisjonens tilleggsmandat (jf. Justisdepartementets brev 9. februar 1994) at kommisjonen skulle vurdere om det er grunn til å videreføre de straffebudene som er nevnt i punkt 9.49 i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket. Det såkalte Lovstrukturutvalget ga der uttrykk for at løsgjengerloven 13. mai 1900 nr. 5 under gitte forutsetninger kunne oppheves (utredningen side 230, se nærmere om forslaget i punkt 2.1.4).

Straffelovkommisjonen avga 4. mars 2002 sin sjuende delutredning som NOU 2002: 4 Ny straffelov (heretter kalt delutredning VII). I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) fulgte departementet opp utredningen for så vidt gjaldt ny straffelov – alminnelig del. Departementet vil senere legge frem en proposisjon om den spesielle delen i en ny straffelov. I proposisjonen her følges forslaget om å oppheve løsgjengerloven opp.

Om bakgrunnen for forslaget om å oppheve løsgjengerloven uttaler Straffelovkommisjonen (delutredning VII side 450):

«De aller fleste av bestemmelsene i den opprinnelige løsgjengerloven er i dag enten opphevet eller overført til nyere lovgivning. Dette har for en stor del skjedd som følge av endrede holdninger i samfunnet, ved at de tidligere bestemmelsene ble ansett som repressive og modne for reform. (...)

Det er hovedsakelig straffebestemmelser som står igjen, og av disse synes bare § 17 å være i nevneverdig bruk i praksis. Denne bestemmelsen foreslås overført til straffeloven, jf avsnitt 11.2.2.6 foran. Kommisjonen antar at også § 24 bør opprettholdes, og foreslår den overført til alkoholloven 2. juni 1989 nr 27, jf avsnitt 11.3.3 foran. De øvrige straffebudene i løsgjengerloven rammer dels forhold som etter kommisjonens oppfatning ikke bør være straffbare, dels overlappes de av bestemmelser i straffeloven eller annen lovgivning, jf nedenfor. Løsgjengerloven foreslås på denne bakgrunn opphevet.»

Departementet vil komme tilbake til kommisjonens forslag i tilknytning til gjennomgåelsen av de enkelte bestemmelsene.

2.1.2 Høringen

Straffelovkommisjonens delutredning VII ble sendt på høring 13. juni 2002 med høringsfrist 1. mars 2003. En liste over høringsinstansene er gjengitt i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 40-42. Departementet viser til samme proposisjon side 42 og 43 for en oversikt over hvilke instanser som har hatt og ikke har hatt bemerkninger til Straffelovkommisjonens utredning.

Følgende instanser har uttalt seg om kommisjonens forslag om å oppheve løsgjengerloven :

• Politidirektoratet

• Asker og Bærum politidistrikt

• Troms politidistrikt

• Sosial- og helsedirektoratet

• Den Norske Advokatforening

• Forbundet Mot Rusgift

Den Norske Advokatforening uttaler generelt at Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve strafferettslig særlovgivning ikke gir grunn til kommentar. Innholdet i de øvrige høringsuttalelsene vil bli kommentert nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.

2.1.3 Innst. S. nr. 48 (2004-2005) og Justis­departementets oppfølging

Stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen fremmet i Dokument 8: 91 (2003-2004) følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve forbudet mot tigging, i tråd med forslag fra Straffelovkommisjonen.»

Forslaget ble begrunnet slik:

«Den siste tiden har vi sett at politiet har benyttet seg av de «sovende» bestemmelsene mot tigging i lov 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og Drukkenskab, for å fjerne tiggere fra gatene i Oslo. Hele loven, med unntak av to bestemmelser som overføres til straffeloven og alkoholloven, foreslås opphevet av Straffelovkommisjonen. Både i kommisjonens arbeid og i lovkommentaren heter det at loven § 11 om ordinær tigging ikke lenger har praktisk betydning. Straffelovkommisjonen peker i tillegg på at straff ikke er en rimelig reaksjon for det eventuelle ubehag forbipasserende måtte føle ved en forespørsel om penger. Dersom det er mer aggressiv og truende tigging etter loven § 13 det er snakk om, så påpeker både kommisjonen og lovkommentaren at dette vil rammes av bestemmelser i straffeloven.

De fleste tiggerne i Oslo er rusavhengige, og mange venter på en behandlingsplass. For de fleste vil alternativet til tigging være kriminalitet og prostitusjon for å finansiere rusmisbruket. Å bøtelegge tiggerne er lite hensiktsmessig og vil bare bidra til å forverre situasjonen. Samfunnet må styrke de sosiale tiltakene overfor denne gruppen, i stedet for å bruke politiet til å skremme dem vekk.»

Justisdepartementet uttalte i brev 1. november 2004 at spørsmålet om å oppheve løsgjengerlovens bestemmelser mot tigging burde ses i sammenheng med forslaget om å oppheve hele løsgjengerloven. Komiteen sluttet seg til denne fremgangsmåten, og uttalte ved behandlingen av Dokument 8: 91 (2003-2004) (Innst. S. nr. 48 (2004-2005) side 1):

«Komiteen viser til Justisdepartementets brev der det opplyses at departementet om kort tid vil sende et forslag på høring om å oppheve løsgjengerloven. Komiteen er enig i at mange av løsgjengerlovens bestemmelser ikke lenger har særlig praktisk betydning. Komiteen mener de nærmere vurderinger av hvilke bestemmelser som eventuelt skal videreføres i andre lover, bør avvente til departementet har avsluttet sitt arbeid.»

Forslaget ble deretter vedlagt protokollen (romertall I). Komiteens flertall vedtok i tillegg følgende tilråding til Stortinget (romertall II):

«Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremlegge for Stortinget forslag til obligatorisk registrering av innsamlinger av en viss størrelse i innsamlingskontrollen, krav til hvor stor del av det innsamlede beløp som skal gå til formålet med innsamlingen, samt andre forhold som berører regelverket for innsamlinger.»

Stortinget vedtok 2. desember 2004 komiteens tilrådinger (vedtak nr. 90 og 91).

Proposisjonen her følger opp komiteens forslag om å vurdere opphevelsen av løsgjengerlovens bestemmelser under ett. Departementet ser ikke lenger behov for å gjennomføre en ny høring. De prinsipielle spørsmålene ved å oppheve løsgjengerloven ble drøftet av Straffelovkommisjonen i delutredning VII, og har derfor allerede vært på høring (se punkt 2.1.2). Kommisjonen fremmet riktignok ikke konkrete lovforslag til hvordan §§ 17 og 24 skulle videreføres i henholdsvis straffeloven § 350 og i alkohollovgivningen, men dette reiser i all hovedsak bare lovtekniske spørsmål som ikke gjør det påkrevd med en egen høring.

Stortingets anmodningsvedtak (vedtak nr. 91 (2004-2005)) vil departementet komme tilbake til.

2.1.4 Tidligere utredninger

Straffelovrådet avga 9. april 1964 utredningen Endringer i de strafferettslige regler om drukkenskapsforseelser og alkoholmisbruk (inntatt i Innstillinger og betenkninger 1964 bind 1). Et av forslagene var at løsgjengerloven §§ 22-24 og § 26 skulle overføres til den dagjeldende alkoholloven (utredningen side 58).

Det såkalte Lovstrukturutvalget foreslo i NOU 1992: 32 Bedre struktur i lovverket å oppheve løsgjengerloven, og viste til at loven både språklig og innholdsmessig er umoderne og lite aktuell (utredningen side 230). Utvalget la til grunn at §§ 17, 22, 24 og 28 var de bestemmelsene som var aktuelle å videreføre i annen lovgivning og uttalte om dette (NOU 1992: 32 side 230):

«De tre første paragrafene er rene straffepregede bestemmelser som eventuelt bør finne sin plass i straffeloven eller straffeprosessloven. §§ 22 og 24 kan også vurderes i forhold til alkoholloven. § 28 er en ren straffeprosessuell bestemmelse som hører hjemme i straffeprosessloven, dersom en skulle være av den oppfatning at det fortsatt er behov for disse bestemmelsene.»

2.1.5 Andre tiltak for å forhindre tigging

I proposisjonen her foreslår departementet å oppheve løsgjengerloven, men videreføre §§ 17 og 24 i andre lover. Bestemmelsene mot tigging foreslås ikke videreført, se punkt 3.2.5. Hovedbegrunnelsen for forslaget er at det bør brukes sosialpolitiske virkemidler, ikke strafferettslige, for å unngå at personer tigger.

Sosialtjenestelovens bestemmelser om sosiale tjenester (lov 13. desember 1991 nr. 81 kapittel 4) er utformet generelt og er ikke rettet mot spesielle brukergrupper. Sosialtjenestene skal være tilpasset individuelle behov samtidig som det stilles krav til at tjenestene er faglig forsvarlige. Kommunene er gitt stor frihet til å utvikle et tjenestetilbud tilpasset behovet i den enkelte kommune.

Statens helsetilsyns rapport 4/2005, Oppsummering av landsomfattende tilsyn med kommunale sosialtjenester til rusmiddelmisbrukere i 2004, viser at de sosiale tjenestene i liten grad er innrettet mot rusmiddelmisbrukere. Tjenestene blir dermed ikke de viktige virkemidlene de er ment å være for å sikre rusmiddelmisbrukere sosial trygghet og gode levekår. Rapporten viser også at der tjenestene er tilgjengelige, blir de mange steder ikke benyttet fordi innretningen av dem mer er tilpasset eldre og funksjonshemmede enn rusmiddelmisbrukere. Situasjonen er bedre når det gjelder innretningen av råd- og veiledningstjenesten, midlertidig husvære og oppfølgingen for dem som er under behandling, men også her viser rapporten at mange kommuner har mangelfulle tjenester.

Regjeringen vil på bakgrunn av Helsetilsynets rapport vurdere tiltak for å sikre at personer med rusproblemer får de tjenestene de har krav på.

Flere helsetiltak er styrket de senere år og bidrar til å redusere overdosedødsfallene og gir bedre helsetjenester til hardt belastede rusmiddelmisbrukere. Såkalte «lavterskel» helsetiltak kan være relevante for tungt belastede rusmiddelmisbrukere, for eksempel Frelsesarmeens Gatehospital i Oslo. Gjennom slike tiltak gis rusmiddelmisbrukere som i liten grad har kontakt med helse- og sosialtjenesten, et tilgjengelig og gatenært tilbud i form av nødvendig helsehjelp og omsorg og mulighet for videreformidling til aktuelle tjenester lokalt og i spesialisthelsetjenesten. Det er utarbeidet en tiltaksplan for alternativer til rusmiljøene i Oslo sentrum, og det satses generelt på behandlingstiltak innen spesialisthelsetjenesten for rusmiddelmisbrukere, herunder legemiddelassistert rehabilitering.

Vedvarende lavinntekt og påfølgende levekårsproblemer er i stor grad knyttet til manglende eller liten tilknytning til arbeidslivet. Regjeringens hovedstrategi for å forebygge fattigdom og hjelpe personer ut av fattigdom er å gjøre flere i stand til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Effekten av tiltakene blir løpende vurdert. Regjeringen styrker i 2005 satsingen på tiltak for å bedre arbeidslivstilknytningen for personer som står helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Denne satsingen må også ses i sammenheng med tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne. Videre vektlegges en bedre målretting av velferdsordningene slik at tjenester og kontantytelser samlet bidrar til at den enkelte får den hjelp og oppfølging som er nødvendig for å komme i arbeid. Tiltaksplanen omfatter også tiltak for å forebygge sosial utstøting som har sammenheng med fattigdomsproblemer, særlig blant barn og unge.

Flere av tiltakene er rettet mot de tyngste rusmiddelmisbrukerne. Innsatsen omfatter behandlings- og oppfølgingstilbud og øremerking av plasser i arbeidsmarkedstiltak for gruppen.

Tiltak rettet mot bostedsløse kan bidra til å inkludere sosialt utsatte grupper i aktivitet og viktige sosiale fellesskap. To tiltak i tilknytning til regjeringens tiltaksplan mot fattigdom bør nevnes. Sosial- og helsedirektoratet har i 2005 tildelt 550 000 kroner i tilskudd til organisasjonen Erlik til utgivelse av et magasin kalt =Oslo. Organisasjonen skal opprette en selgerstab bestående av bostedsløse personer. Tiltaket vil bidra til at bostedsløse vil kunne tjene egne penger, og således være et alternativ til tigging.

En tilskuddsordning til oppfølgingstjenester i bolig for bostedsløse ble etablert i 2003. Tilskuddet skal benyttes til å styrke de ordinære tjenestene i kommunene; sosialtjenesten og pleie- og omsorgstjenesten, slik at disse i større grad kan ivareta de behovene bostedsløse har for oppfølging. Det er i statsbudsjettet for 2005 bevilget 52 mill. kroner til formålet.

I tillegg til de nevnte tiltakene er et godt samspill mellom alle relevante sektorer viktig for effektivt å kunne forebygge tigging.

2.2 Bakgrunnen for forslaget om å endre straffeloven § 219 – et nytt straffebud mot vold i nære relasjoner

2.2.1 Kvinnevoldsutvalgets mandat og forslag

Kvinnevoldsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 29. august 2001 som ledd i en styrket innsats for voldsutsatte kvinner.

Kvinnevoldsutvalget ble gitt i mandat å

«utrede stillingen for kvinner som utsettes for fysisk og psykisk vold, trusler og overgrep fra nåværende eller tidligere samlivspartner. Utvalget kan også vurdere om utredningen skal omfatte vold fra andre nærstående personer. Utvalgets arbeid skal styrke stillingen til kvinner utsatt for vold og overgrep gjennom å foreslå forbedringer og innskjerpinger av lovverket, iverksettelse av forbedrede forebyggende tiltak og utvikling av tiltak for at ofrene kan bli møtt av offentlige instanser på en bedre måte».

Kvinnevoldsutvalget avga 4. desember 2003 sin utredning NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold, med undertittelen «Menns vold mot kvinner i nære relasjoner». Utredningen var enstemmig. Utvalgets utredning omfatter en bred gjennomgåelse av arbeidet med å forebygge og bekjempe menns vold mot kvinner i nære relasjoner på en rekke samfunnsområder. Kvinnevoldsutvalget fremmer en rekke forslag, både til lovendringer og andre tiltak.

Utvalget foreslår for det første å innføre en ny straffebestemmelse som retter seg mot vold mot kvinner i nære relasjoner. Bestemmelsen skal fange opp kompleksiteten som kjennetegner denne type vold. Den skal også ramme psykisk vold. I denne sammenheng ber Kvinnevoldsutvalget Regjeringen om å foreta en utredning med sikte på å konkretisere den foreslåtte lovendringen.

Kvinnevoldsutvalget foreslår videre en rekke andre strafferettslige og straffeprosessuelle endringer.

I statsråd 2. juli 2004 ble det utnevnt et utvalg som skal utrede hvordan den fornærmedes straffeprosessuelle stilling kan styrkes og foreslå lovendringer med sikte på en slik styrking («Fornærmedeutvalget»). Utredningen skal være ferdigstilt innen 1. januar 2006. Av utvalgets mandat fremgår det at utvalget i sitt arbeid skal se hen til NOU 2003: 31 Retten til et liv uten vold. Departementet vil komme tilbake til de straffeprosessuelle spørsmålene som berører fornærmedes stilling, når Fornærmedeutvalgets utredning er lagt frem.

Noen av de andre spørsmålene av strafferettslig og straffeprosessuell karakter som Kvinnevoldsutvalget drøfter, vil departementet vurdere under arbeidet med proposisjonen om ny straffelov – spesiell del. I proposisjonen her vil departementet utelukkende vurdere spørsmålet om å innføre et nytt straffebud mot vold i nære relasjoner.

2.2.2 Høringen

Justisdepartementet sendte 8. desember 2003 Kvinnevoldsutvalgets utredning på høring og ba høringsinstansene særskilt om å ta stilling til utvalgets anbefaling om en ny straffebestemmelse som retter seg mot vold mot kvinner i nære relasjoner. Følgende instanser og institusjoner ble bedt om å uttale seg:

• Barne- og familiedepartementet

• Finansdepartementet

• Helsedepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kultur- og kirkedepartementet

• Sosialdepartementet

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Høyesterett

• Domstoladministrasjonen

• Riksadvokaten

• Statsadvokatene

• Politidirektoratet

• Politidistriktene og særorganene

• Barneombudet

• Likestillingsombudet

• Regjeringsadvokaten

• Rikstrygdeverket

• Sivilombudsmannen

• Utlendingsdirektoratet (UDI)

• Adferdssenteret, Universitetet i Oslo

• African Youth In Norway

• Aglow – tverrkirkelig Fellesskap for kvinner

• Aksjon Hvitt Bånd

• Aleneforeldreforeningen

• Alternativ til Vold, Drammen

• Alternativ til Vold, Oslo

• Alternativ til Vold, Telemark

• Ammehjelpen

• Amnesty International Norge

• Antirasistisk senter

• Arbeiderpartiet

• Arktisk urfolks kvinnenettverk

• Avdeling for kvinnerett, Universitetet i Oslo

• Bergen Krisesenter

• Bispedømmene

• Bistandsadvokat Bente Oftedal Roli

• Care Norge

• Den eritreiske kvinneunion

• Den Norske Advokatforening

• Den norske Dommerforening

• Den norske jordmorforening

• Den norske lægeforening

• Den norske presteforening

• Den norske tannlegeforening

• Det norske Arbeiderparti

• Det norske Arbeiderparti, Kvinnepolitisk utvalg

• Diakonhjemmets internasjonale senter

• DIXI ressursenter for voldtatte

• Elevorganisasjonen i Norge

• Etatsansattes Landsforbund

• Europeisk Kvinneunion

• Fadime Stiftelsen v/Saynab Mohamud

• Familievernkontoret i Molde

• Fellesaksjonen mot Pornografi og Prostitusjon

• Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

• Flyktningerådet

• FN-sambandet i Norge

• Forum for Menn og Omsorg

• Fødsel i fokus

• FOKUS- forum for kvinner og utviklingsspørsmål

• Foreningen 2 foreldre

• Forskningsstiftelsen FaFo

• Forsvarerforeningen av 1977

• Framtiden i våre hender

• Fredrikkes hage

• Frelsesarmeens Kvinneorganisasjon

• Fremskrittspartiet

• FUNK – Funksjonshemmede Norske kvinner

• Funksjonshemmedes fellesorganisasjonen

• Fylkeskommunene

• Fylkeslegen i Vestfold v/Solveig Nordahl

• Fylkesmennene

• Fylkesnemndene for sosiale saker

• Høyre

• Høyres kvinneutvalg

• Human Right Service v/Rita Karlsen

• Human-etisk forbund

• Incestsenteret for menn

• Innvandrerenes landsorganisasjon

• Institutt for klinisk sexologi og terapi

• Institutt for kriminologi og rettssosiologi v/ Astrid Renland og Ragnhild Hennum

• Institutt for menneskerettigheter

• Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

• Internasjonal Dugnad’s Kvinnegruppe

• Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet

• Islamsk kvinnegruppe Norge

• Juridisk rådgivning for kvinner

• Jussbuss

• KIM – Kvinner i mannsyrker

• Kirkelig ressurssenter for mishandlede kvinner

• Kirkens Bymisjon v/ Helen Bjørnøy

• Kirkens Kvinneutvalg

• Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep

• Kirkerådet

• Klagenemnda for likestilling

• Kommunenes Sentralforbund

• Kompetansesenter for voldsofferarbeid

• Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene

• Kriminalpolitisentralen

• Krise- og rådgivningstelefonen for menn

• Krisesenterbevegelsen i Norge

• Krisesentersekretariatet

• Kristelig Folkeparti

• Kristelig Folkepartis Kvinner

• Kristent interkulturelt arbeid

• Kvinnefronten

• Kvinnegruppa i Framtiden i våre hender

• Kvinnegruppa Ottar

• Kvinnekraftgruppa v/Ingunn Eriksen

• Kvinner mot fundamentalisme

• Kvinner og miljø

• Kvinner Viser Vei

• Kvinners Frivillige Beredskap

• Kvinnesaksforeningen v/ Siri Hangeland

• Kvinneuniversitetet i Nord

• Kvinneuniversitetet på Løten

• Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring

• Landsforeningen for voldsofre

• Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner

• Lensmannsetatens Landslag

• Likestillingssenteret

• Mannskomitéen av 1988

• Mellomkirkelig råd

• Menn mot vold

• Mental Helse Norge

• MiRA Ressursenter for innvandrer- og flyktningekvinner

• Mosaisk kvinneforbund

• Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn

• Nettverk for forskning om menn

• NIBR

• Nordisk Institutt for kvinne- og kjønnsforskning

• Nordisk koordinator for mannsforskning

• Nordisk samisk kvinneorganisasjon

• Norges Blindeforbund, Kvinnepolitisk utvalg

• Norges Bonde- og småbrukarlags kvinneutvalg

• Norges Bondekvinnelag

• Norges Bygdekvinnelag

• Norges Fiskarkvinnelag

• Norges forskningsråd

• Norges juristforbund

• Norges Kristelige Studentforbund, internasjonalt kvinneutvalg

• Norges Kvinne- og familieforbund

• Norges lotteforbund

• Norges Røde Kors

• Norges Venstrekvinnelag

• Norsk Folkehjelp

• Norsk Fysioterapeutforbund

• Norsk Helse- og sosialforbund

• Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

• Norsk Kommuneforbund

• Norsk kvinneforbund

• Norsk kvinnelig teologforening

• Norsk kvinnesaksforening

• Norsk Lærerlag

• Norsk Organisasjon for Asylsøkere

• Norsk Politiforbund

• Norsk Psykologforening

• Norsk Sykepleierforbund

• Norsk økumenisk kontaktforum for kvinner

• Norske Kvinnelige Juristers Forening

• Norske Kvinners Sanitetsforening

• NORUT Samfunnsforskning AS

• Nyfeministene

• Organisasjon mot offentlig diskriminering

• Oslo Krisesenter

• PION Prostituertes interesseorganisasjon

• Politiembetsmennenes Landsforening

• Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)

• Politiets Fellesforbund

• Presteforeningen

• Psykososialt senter for flyktninger

• Redd Barna

• Regionale helseforetak:

  • Helse Nord

  • Helse Midt-Norge

  • Helse Vest

  • Helse Sør

  • Helse Øst

  • Regionssentrene for barn og unges psykiske helse

• Rettspolitisk avdeling

• Rød Valgallianse, Kvinneutvalget

• Sametinget

• Samisk KvinneForum

• Sarahkka - Samisk kvinneorganisasjon

• Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

• Senter for kvinne- og kjønnsforskning

• Senter for kvinneforskning, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim

• Senter for kvinneforskning, Universitetet i Bergen

• Senter for kvinneforskning, Universitetet i Oslo

• Senter for kvinneforskning, Universitetet i Tromsø

• Senter mot etnisk diskriminering

• Senterkvinnene

• Sentralkontoret for folkeregistrering

• SOS Rasisme

• Sosialistisk Venstreparti

• Stortingets ombudsmann for forvaltningen

• Støtteringen for kvinneuniversitetet

• Støttesenter mot Incest

• SV’s Kvinnepolitiske gruppe

• Trondheim Krisesenter

• Ungdom mot vold

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø

• Universitetet i Trondheim

• Venstre

• Voksne for Barn

• Voldtektsmottaket i Oslo

• Yngre legers forening

Høringsfristen var 8. mars 2004.

Følgende høringsinstanser har hatt merknader til spørsmålet om det bør innføres en ny straffebestemmelse som retter seg mot vold mot kvinner i nære relasjoner:

• Domstoladministrasjonen

• Riksadvokaten

• Nordland Statsadvokatembeter

• Politidirektoratet

• Agder Politidistrikt

• Likestillingsombudet

• Amnesty International

• Den norske Dommerforening (Dommerforeningens utvalg for strafferett)

• Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

• Fylkesmannen i Vestfold

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Kirkens bymisjon

• Krisesenteret i Trondheim

• Kvinnefronten

• Likestillingssenteret

• Norges Kvinne- og Familieforbund

• Norsk krisesenterforbund

• Norsk Kvinnelig Teologforening

• Presteforeningen

• Prostituertes interesseorganisasjon (PION)

• Sarpsborg kommune

• Stine Sofies stiftelse

• Universitetet i Bergen (Det psykologiske fakultet)

I tillegg har følgende instanser inngitt merknader til forslaget om et nytt straffebud mot vold mot kvinner i nære relasjoner:

• Salten tingrett

• Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)

• Fagforbundet

• Nasjonalt kunnskapssenter om vold

• Norsk krisesenterforbund

Innholdet i høringsinstansenes merknader vil bli kommentert nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.

2.2.3 Tiltak 23 i regjeringens handlingsplan «Vold i nære relasjoner»

Regjeringen la i juni 2004 frem den treårige handlingsplanen «Vold i nære relasjoner». I planen foreslås innsatsen med å forebygge, bekjempe og lindre konsekvensene av denne typen vold styrket gjennom tretti forskjellige tiltak.

Handlingsplanen skal sikre oppfølging og kontinuitet av handlingsplanen «Vold mot kvinner», som regjeringen Bondevik I la frem i 1999.

Tiltak 23 i handlingsplanen 2004 lyder:

«Regjeringen vil utrede om det er behov for en ny straffebestemmelse for å fange opp kompleksiteten i saker om vold i nære relasjoner.»

2.2.4 Stortingets anmodningsvedtak nr. 331 (2004-2005)

Spørsmålet om en ny straffebestemmelse mot vold i nære relasjoner gjelder straffelovens spesielle del og inngikk ikke i departementets proposisjon om ny straffelov – alminnelig del (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)). Da justiskomiteen behandlet proposisjons forslag om fastsetting av fengselsstraff, uttalte den seg samtidig om en slik straffebestemmelse (Innst. O. nr. 72 (2004–2005) side 58):

«Komiteen mener det er behov for en egen bestemmelse i straffeloven om vold i nære relasjoner. Komiteen viser til at en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner primært vil ramme vold mot kvinner. Like fullt mener komiteen at regelen må utformes kjønnsnøytralt. Komiteen viser til at departementet allerede har startet arbeidet med utformingen av en slik bestemmelse, og ber om at arbeidet gis prioritet.»

Komiteen fremmet etter dette følgende forslag (forslag D, Innst. O. nr. 72 (2004–2005) side 128):

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en straffebestemmelse om vold i nære relasjoner.»

Stortinget vedtok 26. april 2005 komiteens forslag, jf. anmodningsvedtak nr. 331.

2.2.5 Andre tiltak mot vold i nære relasjoner

Handlingsplanen «Vold i nære relasjoner» følges opp av Barne- og familiedepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justisdepartementet.

Det skal etableres et godt organisatorisk rammeverk rundt arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Etableringen av Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og opprettelsen av regionale ressurssentre med spisskompetanse på vold og traumer er eksempler på dette. I tillegg skal det iverksettes tiltak for å øke kunnskapen om vold, samt styrke samarbeidskompetansen i politiet og hjelpeapparatet.

Tiltak for å øke åpenheten om og forsterke holdninger mot denne volden, både i hjelpeapparatet og i befolkningen generelt, skal bidra til at flere voldsutsatte oppsøker hjelpeapparatet. Justisdepartementets «voldsmåling» som ble gjennomført i 2003, er et eksempel på synliggjøring av omfanget av slik vold. En tilsvarende måling ble gjennomført i juni 2005.

Voldtekt representerer en særlig utfordring for rettsapparatet og helsetjenesten. Både anmeldelseshyppigheten og antall anmeldte saker som ender i fellende dom, er lav. Videre har kartlegging vist at helsetjenestetilbudet til voldtatte er sterkt varierende både med hensyn til kvalitet, innhold og organisering av tjenesten. Tilbudet til voldtektsutsatte skal gjøres bedre gjennom styrking av helsetjenestetilbudet lokalt og regionalt. Det skal etab­leres minst ett interkommunalt mottak for volds- og voldtektsofre i hvert fylke.

Barn som er vitne til at mennesker de er glad i og som står dem nær, utsettes for vold, skal tilbys nødvendig oppfølging og hjelp.

Innsatsen må også rettes mot den som utøver volden. Straff alene er ikke veien å gå. Både offentlige og private instanser tilbyr behandling til menn som utøver vold i nære relasjoner. Tilbudet er imidlertid ujevnt fordelt geografisk, og behandlingstilbudene er ikke tilfredsstillende evaluert. Hjelpe- og behandlingstilbudet til menn som utøver vold, skal gjennom handlingsplanperioden utvikles og gjøres tilgjengelig over hele landet. Alternativ til Vold Oslo tilbyr også hjelp til kvinner med volds- og aggresjonsproblemer.

I 2002 ble det etablert en ordning med familievold-koordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikter. Koordinatoren skal sørge for at offeret og de pårørende møtes med forståelse og innsikt fra politiet. I samarbeid med Politidirektoratet og Politihøgskolen vil Justisdepartementet fort­løpende vurdere behovet for å øke kompetansen ved de enkelte politidistriktene for å sikre at bosted ikke blir avgjørende for hvilken hjelp den volds­utsatte mottar fra politiet. 

Politiet tok i bruk et landsdekkende system med mobil voldsalarm 1. januar 2004. Tilbudet inngår som ett av flere beskyttelsestiltak politiet kan iverksette.

Krisesentrene utgjør et viktig supplement til det offentlige hjelpetilbudet og er et lavterskeltilbud om midlertidig bosted til kvinner og deres barn som er i en krisesituasjon på grunn av vold. I tillegg gir sentrene råd og veiledning og driver forebyggende arbeid og informasjonsarbeid. Noen sentre har også tilbud til incestutsatte. De fleste sentrene har etablert fast kontakt med eksternt fagpersonell som blir trukket inn ved behov. Det finnes i dag i alt 50 krisesentre spredt rundt i landet, fordelt på samtlige fylker. I tillegg finnes det en operativ krisetelefon. Enkelte krisesentre tar også imot menn. Det finnes også et eget ressurssenter for menn (REFORM), som har fokus på menns problemer og muligheter. Menn kan her få råd og veiledning i kriser, sorg og vanskeligheter.

Krisesentrene er i hovedsak etablert og blir drevet av frivillige organisasjoner. Staten og kommunene yter tilskudd.

Ordningen med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre ble etablert i 1996. Kontorene tilbyr råd og veiledning til ofre for kriminalitet, som informasjon om hvilke instanser som kan tilby profesjonell hjelp, informasjon om hva som skjer i retten ved en eventuell rettssak, tilbud om vitnestøtte og bistand til utfylling av søknad om voldsoffererstatning. Det er i dag etablert ti rådgivningskontorer i Norge.

Det er også vedtatt lovendringer for å styrke situasjonen for ofre for vold i hjemmet. Endringen ved lov 30. august 2002 nr. 67 i straffeprosessloven § 222 a innebærer blant annet at et besøksforbud kan omfatte overgriperens eget hjem.

2.3 Bakgrunnen for de øvrige forslagene

I proposisjonen her foreslås det også enkelte andre endringer i straffeloven, samt i straffeprosess­loven, lov om tjenesteplikt for politiet og straffegjennomføringsloven. Endringsforslagene er av redaksjonell art eller forslag til følgeendringer i kjølvannet av allerede vedtatte lovforslag og har ikke vært på høring. Forslagene er omtalt i punkt 5.