Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

Til innholdsfortegnelse

16 Merknader til de enkelte paragrafene

16.1 Til forslaget om endringer straffeloven 2005 til og med kapittel 20

Til endringene i den alminnelige delen

Endringene i § 5 første ledd har sin bakgrunn i at det er ønskelig å kunne strafforfølge i Norge enkelte lovbrudd som en norsk statsborger begår i utlandet, selv om den aktuelle handlingen ikke er gjort straffbar i landet der den blir begått. Departementet foreslår at dette, i tillegg til de lovbruddene som allerede er nevnt i § 5 første ledd, skal gjelde omsorgsunndragelse, menneskehandel, de fleste seksuallovbruddene, og påvirkningshandel.

Omsorgsunndragelse bør kunne straffes i Norge selv om lovbruddet er begått av en utlending i utlandet, for eksempel der en norsk statsborger har barn sammen med en utlending som i sitt hjemland forhindrer at barnet føres tilbake til Norge etter feriesamvær. Det foreslås derfor at det nye nr. 8 føyes til oppregningen i § 5 tredje ledd.

Departementet har kommet til at § 5 ikke går tilstrekkelig langt i å verne norske statsborgere og personer som er fast bosatt i Norge mot alvorlige straffbare handlinger som en utlending begår mot dem mens de oppholder seg i utlandet. Det foreslås derfor et nytt femte ledd, som lar straffelovgivningen få anvendelse for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av første til fjerde ledd. Vilkåret er at handlingen etter norsk straffelovgivning kan medføre fengsel i 6 år eller mer. Også i slike tilfeller er det en forutsetning for strafforfølgning i Norge at gjerningspersonen befinner seg her, men det er ikke hensiktsmessig å gjøre dette til et vilkår for jurisdiksjon. Et stadig tettere internasjonalt samarbeid på strafferettens område gjør at det i stadig større grad kan være aktuelt for norske myndigheter å begjære en person utlevert fra et annet land, men dette forutsetter at forholdet er straffbart etter norsk straffelovgivning. Det nye leddet bidrar til å sikre norsk jurisdiksjon i slike tilfeller.

Endringen i § 6 retter opp en feil henvisning.

Endringene i § 11 mfl. er en konsekvens av at «legeme» erstattes med «kropp» i kapittel 25 om voldslovbrudd.

Endringen i § 11 første ledd skyldes at «vansirethet» må kvalifiseres for at gjeldende rett på dette punktet skal videreføres, slik intensjonen er.

Endringen av § 15 er kun av språklig art.

Endringen i § 16 får tydeligere frem at passusen «og som foretar noe som ...» er et objektivt vilkår, og ikke et subjektivt, slik uttrykket «er ment» kan gi inntrykk av. Det subjektive vilkår er fullbyrdelsesforsett som omfatter alle elementene i den objektive gjerningsbeskrivelsen.

Forslaget til ny ordlyd i § 22 første ledd er utelukkende begrunnet i et ønske om å gi bestemmelsen en mer hensiktsmessig språklig utforming, og er ikke ment å lede til realitetsendringer, jf. merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 424. Det samme gjelder endringene i § 24.

Tilføyelsen i § 28 bokstav b markerer at det skal legges vekt på om den eller de som handler på vegne av foretaket har utvist skyld. Dette bidrar også til å vareta hensynene bak uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 (2) og SP artikkel 14 (2).

Endringene i §§ 37, 44, 49 og 63 er kun av språklig art.

Endringen i § 68 første ledd retter opp en for upresis henvisning til § 79, og gjør det klart at § 68 første ledd bokstav a skal tas på ordet slik at konkurrens tillegges betydning.

Endringen i § 74 annet ledd viderefører uten realitetsendringer straffeloven 1902 § 37 c annet punktum.

Endringen i § 76 annet ledd annet punktum snur om på den tidligere ordningen hvor lovbryteren kunne få tilbakelevert informasjonsbæreren etter at det ulovlige innholdet var fjernet mot å dekke utgiftene til dette. Bestemmelsen går lenger enn Datakrimutvalgets forslag, jf. NOU 2007: 2 side 117 - 118.

Ved inndragning av en informasjonsbærer vil det i de aller fleste tilfellene dreie seg om elektronisk lagret informasjon, og ikke trykt skrift. Dette byr på særlige utfordringer med tanke på en effektiv sletting av lagret informasjon, som dermed også innebærer en mulighet for tilbakelevering av ulovlig materiale. For å redusere muligheten for at dette skal skje, er særregelen for inndragning av en informasjonsbærer endret slik at lovbryteren ikke lenger har krav på å få tilbakelevert den opprinnelige informasjonsbæreren, men i stedet kan få en kopi av informasjonen som ikke omfattes av inndragningen. Det vil for eksempel kunne gjøres ved at lovlig informasjon kopieres over på en CD eller en ny harddisk. Utlevering av lovlig materiale skjer kun når den som må tåle inndragningen krever det, og vedkommende dekker utgiftene.

Bestemmelsen i § 76 tredje ledd gir enkelte særregler for inndragning av informasjonsbærer på et datasystem, og er ikke en selvstendig hjemmel for inndragning. Bestemmelsen er ny og har sin bakgrunn i Datakrimutvalgets forslag til særregel for inndragning av konto på datasystem, jf. NOU 2007:2 side 118 - 119.

Bestemmelsen gir anvisning på hvordan inndragningen skal gjennomføres i de tilfellene hvor lovbryteren ikke eier serveren der den ulovlige informasjonen er lagret, men hvor det er behov for bistand fra tjenesteyteren (tilbyderen) for å gjennomføre inndragningen. Eier lovbryteren serveren hvor den ulovlige informasjonen er lagret, gjennomføres inndragningen på vanlig måte ved at serveren fysisk tas fra lovbryteren. Tilbakelevering av informasjon på serveren som ikke omfattes av inndragningen, reguleres av forslaget til § 76 annet ledd annet punktum.

Med tjenesteyter siktes det til leverandør av tjenesten som gjør det mulig å lagre og gjøre tilgjengelig informasjon på et nettsted (ISP).

Nytt tredje ledd omhandler to ulike situasjoner hvor det kreves inndragning av elektronisk lagret informasjon på et datasystem. Første og annet punktum gjelder der lovbryteren ikke eier eller er rettighetshaver til nettstedet, men hvor vedkommende kun har tilgang til nettstedet og har lagret ulovlig materiale der. For disse tilfellene er det ikke adgang til å be tjenesteyteren om å stenge ned nettstedet slik at det blir utilgjengelig for enhver bruker, men kun å pålegge tjenesteyteren å forhindre at lovbryteren fortsatt har tilgang til nettstedet. I tillegg kan tjenesteyteren pålegges å slette materiale som tilhører lovbryteren. Dette vil for eksempel kunne gjøres ved at tjenesteyteren sletter lovbryterens brukerprofil på et nettsted som inneholder seksualiserte skildringer av barn. Bilder eller annet ulovlig materiale med tilknytning til denne brukerprofilen vil kunne slettes.

Selv om et nettsted inneholder annet ulovlig materiale, er det ikke adgang til å slette dette materialet eller hindre andre brukere tilgang til dette i forbindelse med inndragning overfor den aktuelle lovbryteren. Dette må eventuelt gjøres i egen sak.

Tredje ledd tredje punktum gjelder hvor lovbryteren er eier eller rettighetshaver til nettstedet som inneholder den ulovlige informasjonen. I disse tilfellene kan tjenesteyteren pålegges å stenge tilgangen til nettstedet.

Det beror på en konkret vurdering om det er nødvendig å stenge tilgangen til nettstedet for enhver bruker. Dersom et nettsted utelukkende tjener som redskap for et lovbrudd, som for eksempel en barnepornoside eller ulovlig nedlasting av musikk eller annet materiale, kan det være nødvendig å stenge nettstedet for å forhindre nye lovbrudd, og for at det ikke skal virke støtende at nettstedet fortsetter å eksistere. På den annen side kan det, når nettstedet inneholder både lovlig og ulovlig materiale, være tilstrekkelig å slette det ulovlige materialet og la nettstedet fortsette å eksistere. Det er opp til retten eller påtalemyndigheten å vurdere rekkevidden av inndragningen.

Inndragningen kan gjøres både i dom og ved forelegg.

Det er ikke upraktisk at tjenesteyteren ikke er underlagt norsk jurisdiksjon. Selv om lovbruddet kan pådømmes i Norge, vil pålegg overfor tjenesteytere være begrenset til dem som er underlagt norsk jurisdiksjon.

Endringen i § 77 har som formål å synliggjøre at barn som blir vitne til straffbare handlinger ofte lider under dette, og det å utsette barn for slike påkjenninger bør i større grad enn i dag gjøres til en straffskjerpende omstendighet. Dette gjelder ikke minst ved voldslovbrudd og seksuallovbrudd. Aldersgrensen er satt til 15 år, ettersom det særlig er yngre barn som har behov for et slikt vern.

Endringen i § 78 skyldes at departementet har kommet til at det neppe er grunn til å fremheve som en formildende omstendighet at lovbryteren ikke tidligere er straffet. Ofte vil dette være det normale, og bør som regel anses som et nøytralt argument i straffutmålingen. Derimot bør det fremheves som et formildende moment at det er gode utsikter til rehabilitering, se forslaget til ny bokstav h.

Endringen i § 80 får frem at også grov uaktsomhet bør tillegges betydning i denne forbindelse, på lik linje med forsett.

Endringen i § 87 første ledd annet punktum gjelder utgangspunktet for foreldelsesfristen og svarer med visse utvidelser og tilpasninger til innholdet i straffeloven 1902 § 68 første ledd annet punktum, se punkt 7.21 foran og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 476.

I saker om menneskehandel (§ 257), kjønnslemlestelse (§ 284), voldtekt av barn under 14 år (§ 299) og seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (§ 302) skal fristen for foreldelse regnes fra den dag fornærmede fyller 18 år.

Til endringen i § 90 første punktum: Regnskapsovertredelser er tatt med i listen av straffbare handlinger hvis foreldelsesfrist ikke løper under konkurs eller gjeldsforhandling etter loven. Om bakgrunnen for forslaget, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 477 til 478.

Til endringen i § 131 om terrorhandlinger

Første ledd ajourføres ved at det bakes inn henvisninger til de relevante bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til endringen i § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenestemann

I definisjonen av de vernede gruppene i annet ledd er personer som sikrer offentlige tjenestemenns arbeidsplass tilføyd. Dette vil omfatte enhver som står for vakthold på et sted hvor offentlige tjenestemenn arbeider, uavhengig av om vaktene selv er privat eller offentlig ansatte. Slike grupper ville ellers falle utenfor vernet etter § 155, § 265 og § 285 i kapittel 25 om voldslovbrudd.

Til endringen i § 156 om hindring av offentlig tjenestemann

Departementet har foreslått to innholdsmessige og en lovteknisk endring i § 156. For det første er kravet om at forulempingen osv. må ha skjedd «under utføringen av tjenesten» supplert, slik at det nå er tilstrekkelig at den alternativt skjer «på grunn av» denne. Dette medfører at også forulempinger som finner sted etter at tjenestehandlingen er utført, men som har sin bakgrunn i denne, vil kunne rammes. Bakgrunnen for denne lovendringen er at slik atferd ikke lenger vil være straffbar når bestemmelsene om ærekrenkelser oppheves, samtidig som offentlige tjenestemenn har et særlig behov for vern mot slik forulemping, jf. punkt 5.14.3 ovenfor. Med denne endringen vil § 156, dersom vilkårene for straff for øvrig er oppfylt, kunne beskytte ansatte i barnevernet, dommere og andre offentlige tjenestemenn som på grunn av sin yrkesutøvelse blir grovt krenket for eksempel på internett.

Departementet foreslår å oppheve muligheten for å idømme fengsel inntil 6 måneder for denne typen overtredelser. Etter departementets syn er bot en tilstrekkelig sanksjon. Bestemmelsen om forulemping mv. er flyttet til et eget ledd i § 156.

Til endringen i § 185 om hatefulle ytringer

Bestemmelsens første ledd tredje punktum er nytt, og rammer hatefulle ytringer som i andres nærvær fremsettes overfor noen som dermed diskrimineres eller kan bli utsatt for hat. Etter dette straffalternativet er det ikke et krav om at ytringen fremsettes offentlig. Dermed åpnes det for å straffe hatefulle ytringer som fremsettes i halvoffentlige eller private omgivelser. Endringen har sin bakgrunn i at straffeloven 1902 § 246 om krenkelser av æresfølelsen ikke blir foreslått videreført. Det vises til punkt 5.14.3 ovenfor.

Som etter første straffalternativ kreves forsett eller grov uaktsomhet. De ytringene det her er tale om å ramme, har et mindre skadepotensial enn tilsvarende utsagn som spres i det offentlige rom. Departementet foreslår derfor at straffen bør være bot eller fengsel inntil ett år, hvilket er to år mindre enn etter første straffalternativ.

Til endringen i § 196

Bestemmelsen ajourføres ved at det tas inn henvisninger til de aktuelle bestemmelsene i straffeloven 2005.

16.2 Til kapittel 21 om vern av informasjon og informasjonsutveksling

Til § 201 Uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv.

Det vises til punkt 2.8.3 og 2.8.4 foran.

Bestemmelsen om uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv. er i all hovedsak ny, og gjennomfører Europarådets konvensjon 23.11.2001 om datakriminalitet artikkel 6. Norge kan derfor trekke sin reservasjon med hensyn til bestemmelsen.

Gjerningsbeskrivelsen svarer i hovedsak til Datakrimutvalgets utkast §§ 10, 11 og 12 (som departementet har funnet grunn til å samle i én bestemmelse), likevel slik at departementet går inn for enkelte realitetsforskjeller. Blant annet foreslår departementet et vilkår om subjektivt overskudd i betydningen at gjerningspersonens formål med befatningen må være å begå en straffbar handling, se nedenfor. Datakrimutvalget behandler sitt forslag i NOU 2007: 2 side 92-106. Straffelovkommisjonen går inn for at Norge bare skal oppfylle minimumsforpliktelsen i artikkel 6, jf. skissen til § 23-7 om videreformidling av passord og NOU 2002: 4 side 323-324.

Bokstav a rammer forskjellige former for befatning med «passord eller andre opplysninger som kan gi tilgang til databasert informasjon eller datasystem». Bestemmelsen utvider straffeloven 1902 § 145 b om spredning av passord mv., og svarer i det vesentlige til forslaget i Ot.prp. nr. 40 (2004-2005) til ny § 145 b i straffeloven 1902 (se punkt 2.8.3.1 om Datakrimutvalgets delutredning I og oppfølgingen av denne). Uttrykket er funksjonelt avgrenset, og omfatter alle opplysninger som kan gi tilgang til ulike fysiske eller logiske nivåer i et datasystem. Det er uten betydning om tilgangsopplysningene er bærere av tall, symboler eller bokstaver, om disse i kombinasjon er meningsbærende, og om dataene eller opplysningene er kryptert. Andre opplysninger enn passord kan for eksempel være adgangskode og krypteringsnøkkel. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde opplysninger som genereres maskinelt ved for eksempel irisavlesning, avlesing av fingeravtrykk eller stemmeregistrering.

Datakrimutvalget sondrer språklig mellom «data» og «databasert informasjon» der data blant annet omfatter enhver representasjon av informasjon som ikke er lesbar uten bruk av teknisk hjelpemiddel. Med «databasert informasjon» mener utvalget meningsinnholdet i data. Departementet har ikke funnet grunn til å foreta en slik begrepsmessig sondring i lovforslaget, og lar «databasert informasjon» omfatte både det utvalget betegner som data og det utvalget betegner som databasert informasjon.

Med «datasystem» menes enhver innretning, bestående av maskinvare og data, som foretar behandling av data ved hjelp av dataprogrammer. Elektroniske nettverk er beskyttet gjennom § 205 bokstav b om den som uberettiget skaffer seg tilgang til informasjon som overføres ved elektroniske eller andre tekniske hjelpemidler. Også § 206 kan være aktuell. Uberettiget befatning med program som avlytter nettverkstrafikken, kan imidlertid rammes av § 201.

Paragraf 201 oppregner ulike befatningsformer. «Fremstiller» omfatter blant annet passordknekking. Passordknekking maskinelt utført er gjetting av passord. Politihøgskolen har under høringen uttalt:

«Politihøgskolen er enig i at omsetning og tilgjengliggjøring av tilgangsdata bør være straffbart. Det samme gjelder "maskinell" fremstilling ved bruk av dataprogrammer. Vi reiser likevel spørsmålet om man ikke går for langt når også virksomhet som består i å gjette riktig passord i utgangspunktet skal være et straffbart forhold. Selv om rettsstridsreservasjon "uberettiget" nok vil fange opp en del ikke straffverdige forhold, vil det åpenbart ikke alltid være tilfelle. Bestemmelsene i datakrimkapitlet vil i følge definisjonene i § 1 også gjelde for PC'er og mobiltelefoner. Både på ungdomsskoletrinnet og på videregående skoler er det en ikke helt sjelden "sport" å gjette seg til passordet på medelevers PC'er og mobiltelefoner. Dette er åpenbart ikke rettmessig, men er det hensiktsmessig å kriminalisere dette så lenge den kreative tenking ikke er benyttet til å misbruke eller ødelegge datasystemet, data eller databasert informasjon? Politihøgskolen ber departementet overveie om ikke bestemmelsen "ulovlig befatning med tilgangsdata" bør utformes med noe "større maskevidde" enn det innstilling gir uttrykk for.»

Departementet går ikke inn for at menneskelig gjetting av passord omfattes av forslaget. Slik gjetting kan ikke anses som «fremstilt». Det er heller ikke naturlig å ramme den besittelse som følger av gjetting av passordet.

Anvendelsen av et gjettet passord kan imidlertid rammes av andre bestemmelser som for eksempel innbrudd i datasystem (§ 204), ulovlig bruk (§ 343) eller forsøk på tyveri (§ 321) eller bedrageri (§ 371).

«Anskaffer» forutsetter en viss aktivitet. Alternativet rammer ikke den som passivt og mer tilfeldig mottar en kode som man er uberettiget til. Det bør imidlertid ikke være et vilkår at man er aktiv hver gang det er aktuelt å motta en kode. Også den som har satt seg opp på en varslingsliste per e-post eller sms hvor man fortløpende mottar nye koder når de gamle skiftes ut av rettighetshaveren, er ment omfattet. Det kreves heller ikke at mottakeren har tatt initiativet til å motta koden. En som på forespørsel aksepterer et tilbud om å motta en slik kode anses for å anskaffe i lovens forstand. Ytterligere kan anskaffelse skje ved å videofilme inntasting av passord, eller ved å anvende en tastetrykksavleser. Hvis man ikke lykkes i å tolke tastetrykkene, foreligger forsøk på anskaffelse av tilgangskode. Innføring rammes som anskaffelse. Departementet antar at uberettiget anbringelse av utstyr for å anskaffe tilgangskoder, vil rammes som forsøk på overtredelse av bestemmelsen.

«Besitter» betyr at gjerningspersonen har tilgangsdataene på et sted han selv kontrollerer. Besittelsens karakter er uten betydning. Passordet kan for eksempel være skrevet ned for hånd, ligge lagret på et brukerområde på en lokal datamaskin eller på et nettsted på internett som vedkommende selv kontrollerer. Besittelsesalternativet vil også dekke tilfeller der besittelsen har oppstått uforsettlig, men hvor besitteren unnlater å slette tilgangskoden etter at han ble oppmerksom på besittelsen.

Alternativet «gjør tilgjengelig» dekker enhver spredning av tilgangsdata, herunder markedsføring. Spredningen kan skje via internett, muntlig, skriftlig per papir osv. Spredning av dataprogram som inneholder tilgangskode rammes av bokstav b, se nedenfor.

Bokstav b rammer forskjellige former for befatning med «dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem». Bestemmelsen vil typisk ramme forskjellige former for datavirus og hackerverktøy. Uttrykket «eller annet» må forstås vidt, og omfatter enhver logisk eller fysisk innretning som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger rettet mot databasert informasjon og datasystem. Med «databasert informasjon» menes all informasjon uavhengig av om den er umiddelbart tilgjengelig (har et meningsinnhold) eller om den ikke er lesbar uten bruk av teknisk utstyr. I uttrykket «særlig egnet» ligger ikke bare et krav til at innretningen funksjonelt sett må være spesielt godt egnet som middel til å begå straffbare handlinger av den type lovforslaget nevner, men også at dette må fremstå som innretningens mest fremtredende egenskap.

Det fremgår innledningsvis av bestemmelsen at de straffbare befatningsformene også i forhold til bokstav b er «fremstiller, anskaffer, besitter eller gjør tilgjengelig». Alternativet «fremstiller» vil blant annet omfatte den som lager dataprogrammer av den typen loven nevner. Alternativet «anskaffer» vil få selvstendig betydning ved siden av alternativet «besitter» i de tilfellene hvor et dataprogram er bestilt, men ennå ikke levert, eller hvor en nedlasting fra nettet mislykkes, jf. straffeloven 2005 § 16. Besittelse av selvspredende dataprogram er straffbart også om gjerningspersonen ikke har forsett om å begå en straffbar handling så fremt besittelsen skyldes uberettiget fremstilling eller anskaffelse, se punkt 2.8.4.3 om bakgrunnen for bestemmelsen. Selvspredende dataprogram kan beskrives som program som sprer seg selv til andre maskiner og systemer når programmet først er aktivert, og uten at spredningen lar seg styre eller begrense. Slike programmer betegnes også som datavirus. Selvspredende dataprogram kan installeres automatisk eller ved at noen foretar eller godkjenner installasjonen. Selvspredende dataprogrammer kan, foruten å være konstruert slik at de sprer seg selv ukontrollert og belaster nettverk og andre datasystemer, også ha andre skadelige funksjoner, som for eksempel automatisk sletting eller endring av data på maskinene eller systemene som programmet spres til.

Uttrykket «gjør tilgjengelig» omfatter både det å overlate tilgangsdata eller hackerverktøy til en annen (for eksempel via e-post), og det å gjøre slike data, opplysninger eller programmer tilgjengelig for en ubestemt krets av personer (for eksempel på internett). Spredningen kan skje direkte, ved at selve passordet sendes til en annen, eller indirekte, ved at man for eksempel sprer lenker til nettsteder hvor passordet finnes eller som angir hvor på hvilket nettsted opplysningen ligger tilgjengelig. Det er uten betydning hvor mange ledd man i tilfelle må gjennom. Spredningen kan skje mot eller uten vederlag. Uttrykket «gjør tilgjengelig» er også her ment å omfatte markedsføring.

Straffansvar er bare aktuelt dersom den aktuelle befatningsformen er uberettiget og vedkommende har forsett om å begå en straffbar handling. For eksempel vil en datasikkerhetsansvarlig straffritt kunne være i besittelse av et hackerverktøy, selv om verktøyet er særlig egnet til å begå innbrudd i datasystem. Det er heller ikke uberettiget anskaffelse når potensielt skadelig programvare anskaffes fordi det følger med som integrert del av annen nyttig programvare til bruk for beskyttelsesverdige formål, for eksempel sikkerhetsprogrammer og operativsystemer omsatt på vanlig måte gjennom lovlige distribusjonskanaler. Formålet om å begå en straffbar handling vil heller ikke være oppfylt.

Skyldkravet er forsett. Den som uforvarende kommer i skade for å spre et datavirus som en følge av at hans egen datamaskin er infisert, vil dermed ikke kunne straffes for selve spredningen. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Den som for eksempel stiller datautstyr til disposisjon for en annen og som samtidig regner det for sikkert eller overveiende sannsynlig at utstyret skal brukes til å laste ned hackerverktøy eller spre datavirus, vil dermed kunne straffes for medvirkning dersom straffbarhetsvilkårene for øvrig er oppfylt.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil ett år. Forhold som bør få betydning for om den øvre del av strafferammen skal benyttes, er om tilgangsdataene etter sin art og sammenhengen den inngår i, har en sensitiv karakter, om spredningen er omfattende, og om handlingen har stort skadepotensial. Både økonomiske og ikke-økonomiske skadevirkninger bør tas i betraktning.

Lovforslaget § 201 vil kunne benyttes sammen (i konkurrens) med andre straffebestemmelser, som for eksempel § 204 om innbrudd i datasystem og skadeverkbestemmelsene (§§ 351 og 206).

Departementet foreslår å innta en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 21 i straffeprosessloven § 216 b første ledd bokstav b. Det betyr at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonskontroll når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av bestemmelsen om uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv.

Til § 202 Identitetskrenkelse

Bestemmelsen rammer den som overfor noen uberettiget setter seg i besittelse av en annens identitetsbevis, opptrer med en annens identitet, eller med en identitet som er lett å forveksle med en annens. Bestemmelsen har likhetstrekk med straffeloven 1902 § 372 annet ledd, men utvider straffansvaret betydelig ettersom det ikke forutsetter misbruk av et identitetsbevis, og oppstiller en strengere strafferamme. Forslaget svarer i hovedsak til Datakrimutvalgets utkast § 15, jf. NOU 2007: 2 side 33, 90-92 og 109-110. Departementets begrunnelse for bestemmelsen går frem av punkt 2.9.6 foran.

Hva som er «identitet», må bero på en totalvurdering der også sammenhengen opplysningen opptrer i, vil ha betydning. Navn, fødselsnummer, organisasjonsnummer, webadresser eller lignende vil måtte regnes som «identitet». Innehaveren av identiteten kan være en fysisk eller juridisk person, for eksempel en bedrift eller en organisasjon.

Med «identitetsbevis» menes også elektronisk dokument. Hvis handlingen rammes av straffeloven 2005 § 366 og samtidig kan anses som en medvirkning til overtredelse av § 202 om identitetskrenkelse, skal den rammes av sistnevnte. Bestemmelsene skal ikke anvendes i konkurrens.

Eksempler på tilfeller av identitetskrenkelse kan være bruk av en annens navn- og fødselsnummer for å utnytte betalingsbelagte tjenester, bestille varer, ta ut penger eller for å oppnå kontakt med andre. Bestemmelsen forutsetter at det er et menneske, og ikke en maskin, som blir villedet. Bruk av uriktig identitet ved kommunikasjon med maskiner kan blant annet rammes av lovforslaget § 201 om uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv. eller § 204 om datainnbrudd.

Gjerningspersonen må enten ha hatt forsett om å oppnå uberettiget vinning for seg eller en annen ( bokstav a) eller forsett om å påføre en annen tap eller ulempe ( bokstav b). Dersom en person benytter en annens identitet uten at han har forsett om vinning eller holder det for sikkert eller overveiende sannsynlig at noen vil påføres tap eller ulempe, kan han ikke straffes for identitetskrenkelse. Det stilles ikke krav til vinnings hensikt eller skadehensikt. Her som ellers må bestemmelsen leses i lys av den alminnelige rettsstridsreservasjonen.

Vinningen må ikke være av økonomisk art. Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen oppnår en fordel, for eksempel gis tilgang til et møte han ellers ikke hadde fått tilgang til.

Krenkelse av en annens fred vil omfattes av alternativet «ulempe». Handlingen kan for eksempel skade fornærmedes gode navn og rykte. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at noen opplever et ubehag ved handlingen eller på annen måte er negativt berørt. Terskelen må ligge høyere. Den nærmere fastsetting må overlates til domstolene.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 og 22.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at gjerningspersonen også dømmes for medvirkning til eller forsøk på bedrageri, dersom straffbarhetsvilkårene ellers er oppfylt.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år. Ved avgjørelsen av om straff i den øverste delen av strafferammen skal benyttes, skal det særlig legges vekt på skaden som er eller kunne ha vært voldt, og vinningens størrelse. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Departementet foreslår å innta en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 21 i straffeprosessloven § 216 b første ledd bokstav b. Det betyr at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta kommunikasjonskontroll når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av bestemmelsen om identitetskrenkelse.

Til § 203 Uberettiget tilgang til fjernsynssignaler mv.

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for uberettiget tilgang til fjernsynssignaler mv. og viderefører i all hovedsak straffeloven 1902 § 262. I stedet for betegnelsen «uautorisert tilgang» som i 1902-loven velger departementet å benytte «uberettiget tilgang». Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring ved dette. For skyldkravets vedkommende er kravet om vinnings hensikt i første ledd erstattet med et krav til forsett om vinning, i tråd med Straffelovkommisjonens forslag. Likeledes er kravet til hensikt om å skaffe noen ubrettiget tilgang erstattet med det ordinære skyldkravet om forsett, jf. § 21. Bestemmelsen har dessuten fått en noe enklere redigering, ved at første ledd er utformet slik at det omfatter både første og annet ledd i straffeloven 1902 § 262.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15. Forsøk er straffbart etter den alminnelige regelen i § 16. Strafferammen er bot eller fengsel inntil ett år.

Spørsmålet om påtalebegjæring etter bestemmelsen følger nå av hovedregelen i straffeprosessloven § 62 a. Med den foreslåtte strafferammen betyr det at overtredelse av § 203 bare kan påtales dersom allmenne hensyn tilsier det.

Til § 204 Innbrudd i datasystem

Bestemmelsen viderefører i realiteten straffeloven 1902 § 145 annet ledd for så vidt gjelder data som er lagret. Praksis omkring denne bestemmelsen vil fortsatt være relevant. Uberettiget tilgang til data under overføring reguleres særskilt i forslaget § 205 bokstav b. Paragraf 204 svarer i all hovedsak til Datakrimutvalgets utkast § 4, se NOU 2007: 2 side 78-81 og side 151-152. Også Straffelovkommisjonen går inn for å skille straffeloven 1902 § 145 annet ledd ut i en egen bestemmelse om brudd på informasjonsbeskyttelse, se skissen til § 23-2, men med et vilkår om at det må foreligge brudd på beskyttelse. Informasjon under overføring foreslår kommisjonen tatt inn i en egen bestemmelse om overvåking, se skisse til § 23-8. For departementets vurdering vises til punkt 2.11.4.

Departementet foreslår, i samsvar med Datakrimutvalgets forslag, en noe endret begrepsbruk i forhold til straffeloven 1902 § 145 annet ledd. «Adgang» foreslås erstattet med «tilgang». Tilgang vurderes som mer dekkende språklig sett og samsvarer med ordbruken i straffeloven 1902 § 145 b, jf. lovforslaget § 201. «Data eller programutrustning» i straffeloven 1902 § 145 annet ledd foreslås erstattet av «datasystem eller del av det». Departementet legger til grunn at også den som uberettiget og med utgangspunkt i egen brukerkonto trenger seg inn på andres brukerkonti eller administrative område på samme system, vil være omfattet, jf. « ... del av det». Departementet viser til at bestemmelsen bare verner informasjon indirekte ved å hindre tilgang til informasjonen, mens det som direkte straffes er den uautoriserte inntrenging i systemet. Begrepsbruken er for øvrig i samsvar med datakrimkonvensjonen artikkel 2, jf. også den finske datainnbruddsbestemmelsen som rammer innbrudd i «datasystem». Den endrede ordbruken er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Det er ikke et vilkår for straff at gjerningspersonen har gjort seg kjent med dataene eller informasjonen i datasystemet - det er tilstrekkelig at han har skaffet seg tilgang til dem. Det er ikke et vilkår at innbruddet skjer ved å bryte en beskyttelse, jf. «eller på annen uberettiget måte». Siden brudd på beskyttelse må antas å være det mest praktiske, nevnes det likevel særskilt i loven. Rettsstridsreservasjonen «uberettiget» videreføres fra straffeloven 1902 § 145 annet ledd. Rettspraksis om grensen mellom berettiget og uberettiget tilgang vil fortsatt være relevant.

Strafferammen for innbrudd i datasystem foreslås satt til bot eller fengsel inntil to år. Departementet har vurdert skadepotensialet ved slike innbrudd som stort. Ved bruk av automatisert verktøy er det mulig å bryte seg inn på tusenvis av dataservere over hele verden, mens en person ved alminnelig innbrudd bare kan bryte seg inn i en og en bygning av gangen. Det er likevel slik at den øverste delen av strafferammen er tiltenkt de grove overtredelsene. Skadepotensialet og skadens omfang vil blant annet bero på hva slags datasystem det er skaffet tilgang til, for eksempel om det er et system som inneholder sensitive personopplysninger, sikkerhetsinformasjon og lignende. Er innbruddet forberedt gjennom en forutgående elektronisk kartlegging, bør det vektlegges i skjerpende retning ved straffutmålingen.

Bruk av andres tilgangspunkt til usikret trådløst nettverk kan vanskelig ses som å skaffe seg tilgang til datasystem eller del av det.

Bestemmelsen om innbrudd i datasystem har berøringspunkter med en rekke andre bestemmelser. Bestemmelsen rammer selve den handling som skaffer tilgang til datasystemet. Videre bruk av systemet, eksempelvis søk etter og kartlegging av informasjon som finnes på en datamaskin, vil kunne rammes som ulovlig bruk. Endring eller sletting av data og informasjon som finnes på systemet, kan rammes av skadeverkbestemmelsene.

Siden departementet har valgt ikke å samordne de ulike bestemmelsene om ulovlig tilgang i åndsverkloven og straffeloven, jf. punkt 2.6, vil åndsverkloven § 53 a første ledd og forslaget § 203 fortsatt gjelde som særregel for det å skaffe seg ulovlig tilgang til henholdsvis vernede verk og vernede formidlingstjenester, se punkt 2.6 og 2.10. Tilfeller som omfattes av forslaget § 204 kan også tenkes rammet av andre bestemmelser i spesiallovgivningen, jf. for eksempel helseregisterloven § 13 a og helsepersonelloven § 21 a.

Det skal fortsatt være anledning til å foreta annen kontroll (enn avlytting) av kommunikasjonsanlegg når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av lovforslaget § 204, jf. forslaget til endring av straffeprosessloven § 216 b.

Til § 205 Krenkelse av retten til privat kommunikasjon

Det vises til punkt 2.12. Bestemmelsen verner den muntlige og skriftlige utveksling av tanker, følelser og opplysninger, og viderefører i all hovedsak straffeloven 1902 § 145 annet ledd for så vidt gjelder data under overføring, § 145 a nr. 1 og nr. 2 om avlytting og opptak av samtaler og §§ 145 første ledd første alternativ og 146 første ledd om vern av lukket skrift og meddelelser. Bestemmelsen svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens skisse til § 23-8 om overvåking, jf. NOU 2002: 4 side 324. Datakrimutvalget foreslår også et straffebud til vern av data under overføring, men har en annen tilnærming, se utkastet §§ 5 og 6 om uberettiget tilegnelse av data og databasert informasjon, jf. NOU 2007: 2 side 70-73 og 152-153.

Bokstav a setter straff for den som uberettiget og ved bruk av teknisk hjelpemiddel hemmelig avlytter eller gjør hemmelig opptak av telefonsamtale eller annen kommunikasjon mellom andre, eller forhandlinger i lukket møte som han ikke selv deltar i eller som han uberettiget har skaffet seg tilgang til. Bestemmelsen viderefører i all hovedsak straffeloven 1902 § 145 a nr. 1 og 2. En mindre realitetsforsjell er at etter forslaget skal det ikke lenger være et vilkår at det tekniske hjelpemidlet er hemmelig, men selve avlyttingen.

Uberettiget tilgang til et lukket møte vil typisk foreligge om gjerningspersonen sniker seg inn, eller skaffer seg adgang ved å utgi seg for å være en annen.

Bokstav a er avgrenset til avlytting mv. som skjer ved hjelp av tekniske hjelpemidler. Lytting ved dørene skal fortsatt være straffritt. Bestemmelsen retter seg først og fremst mot lydopptak, men vil også kunne omfatte bildeopptak i den grad bildeopptaket i kombinasjon med lydopptaket kan anses som «kommunikasjon».

Bokstav b setter straff for den som bryter en beskyttelse eller på annen uberettiget måte skaffer seg tilgang til informasjon som overføres elektronisk.

Bestemmelsen viderefører straffetrusselen i straffeloven 1902 § 145 annet ledd for så vidt gjelder informasjon under overføring. Bestemmelsen motsvarer § 204 som oppstiller et vern for lagret informasjon. Med informasjon menes all informasjon uavhengig av om den er umiddelbart tilgjengelig eller om den først er lesbar (gir mening) ved bruk av teknisk utstyr.

Det skal fortsatt være anledning til å foreta annen kontroll (enn avlytting) av kommunikasjonsanlegg når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av lovforslaget § 205 bokstav b, jf. forslag til endring av straffeprosessloven § 216 b.

Bokstav c og d viderefører i all hovedsak straffeloven 1902 §§ 145 første ledd første alternativ og 146 første ledd, likevel med enkelte realitetsendringer. Straffeloven § 146 annet ledd er ikke videreført.

Hva som skal regnes som «brev» eller «annen lukket skriftlig meddelelse» må vurderes konkret. Praksis og teori omkring tilsvarende uttrykk i straffeloven 1902 § 145 første ledd gjelder fortsatt, se Bratholm/Matningsdal: Straffelovkommentaren del 2 (2. utg., Oslo 1995) side 145.

At skriftet er «lukket», vil si at det ligger i et gjenlimt omslag, en forseglet mappe eller lignende. Elektronisk kommunikasjon som er gitt tilsvarende beskyttelse, for eksempel ved kryptering, passordbeskyttelse eller lignende, er ment omfattet av bestemmelsen. Uberettiget tilgang til elektronisk post vil også kunne rammes av bokstav b dersom den er under overføring, eller som innbrudd i et datasystem (§ 204).

I tillegg rammes også den som «på annen måte skaffer seg uberettiget tilgang til innholdet». Alternativet kan for eksempel få anvendelse på den som skaffer seg tilgang til innholdet ved særlig gjennomlysningsutstyr. Som etter gjeldende rett får ikke bestemmelsen anvendelse på den som leser et brev i tynn konvolutt bare ved å holde det opp mot lyset, jf. Ot.prp. nr. 35 (1986-87) side 21-22 sammenholdt med NOU 1985: 31 side 31-32.

I bokstav d er «skriftlig meddelelse» endret til «meddelelse». Det betyr at tilfeller der gjerningspersonen for eksempel går inn på en annens telefonsvarer og sletter en melding som ligger der, vil omfattes av bestemmelsen. For øvrig er handlingsalternativene utvidet noe i forhold til gjeldende rett. «Skjule» og «holde tilbake» er en ren videreføring. Det samme gjelder «ødelegge» som blant annet omfatter «tilintetgjøres» i straffeloven 1902 § 146 første ledd, selv om det må antas å rekke noe lenger. Det er ingen grunn til å se med mildere øyne på den som hindrer eller forsinker adressatens mottak av en meddelelse ved å endre eller forvanske den. Departementet har derfor funnet grunn til også å ta med «endre» og «forvanske» i oppregningen.

Strafferammen for overtredelse av § 205 er bot eller fengsel inntil to år. Med en alminnelig strafferamme som er så vidt vid, har ikke departementet funnet grunn til å foreslå bestemmelser om skjerpet straff for grove overtredelser. Straffeloven 1902 § 145 tredje ledd om straffskjerping for brevbrudd mv. er følgelig ikke videreført. Paragraf 205 kan imidlertid tenkes anvendt i konkurrens med skadeverkbestemmelsene (§§ 351 og 206). Økningen i den alminnelige strafferammen i forhold til straffeloven 1902 §§ 145 første ledd første alternativ og annet ledd, samt § 146 første ledd, skal ikke være et signal om strengere straff for overtredelse av disse bestemmelsene.

Skyldkravet er forsett. Det følger av straffeloven 2005 § 15 at medvirkning er straffbar. Forsøk på krenkelse av retten til privat kommunikasjon er også straffbart, jf. § 16. Å skaffe seg uberettiget tilgang til vernede formidlingstjenester, straffes etter § 203.

De nye reglene i straffeloven 2005 om påtalebegjæring, innebærer at ordningen med begjæring fra fornærmede som vilkår for å reise påtale, oppheves. Det vil si at spørsmålet om påtale i saker om brudd på § 205 om krenkelse av retten til privat kommunikasjon dermed vil være avhengig av om det foreligger allmenne hensyn, jf. hovedregelen i straffeprosessloven § 62 a, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 59 flg. Det innebærer en endring i forhold til straffeloven 1902 §§ 145 fjerde ledd og 146 tredje ledd.

Til § 206 Fare for driftshindring

Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett og svarer i liten grad til Datakrimutvalgets forslag til bestemmelse om driftshindring, se utkastet § 13 og NOU 2007: 2 side 82-84.

Handlinger som gjør datasystemer utilgjengelige, vil normalt rammes av den alminnelige bestemmelsen om skadeverk, jf. § 351, eller forsøk på slikt skadeverk. Driftstans er en alvorlig hendelse som kan ha store økonomiske konsekvenser. Driftshindring er skade av midlertidig karakter, men slike angrep kan gjennomføres målrettet og presist med den følge at de kan gjenopptas straks det angrepne systemet er satt i drift igjen. På den bakgrunn bør det være straffbart å volde fare for vesentlig driftshindring. Om den nærmere begrunnelsen for lovforslaget vises det til punkt 2.15.5.2.

Lovforslaget verner om datamaskinens tilgjengelighet, ikke den lagrede informasjonen eller informasjon som er under overføring. Bestemmelsen lister opp ulike handlingsalternativer som fanger opp angrep som både skjer utenfra og innenfra det datasystem som utsettes for faren. Angrepet kan bestå i at det iverksettes kapasitetskrevende prosesser på datasystemet som skaper fare for driftshindring eller avbrudd.

Det er ikke et krav at driftshindringen er absolutt. Det som kreves er fare for et markert avvik fra datasystemets ordinære yteevne, jf. «vesentlig hindring av driften». Det er normalt uten betydning om det er fare for langvarig eller kortvarig driftshindring, så lenge den kan regnes som vesentlig, men varigheten kan inngå i en vurdering av om hindringen er vesentlig.

Med «datasystem» menes enhver innretning, bestående av maskinvare og data, som foretar behandling av data ved hjelp av dataprogram.

Etter Datakrimutvalgets opprinnelige forslag var det to vernede objekter; datasystem og elektronisk kommunikasjonsnett. Departementet mener det er tilstrekkelig å vise til «datasystem». Så langt departementet har brakt på det rene, kan det ses slik at når et datasystems kapasitet forbrukes på å håndtere angrepet utenfra, kan det rent teknisk også beskrives slik at det eksterne angrepet forbruker hele båndbredden inn til systemet. Siden formålet med et slikt angrep er å sette datasystemet ut av drift med tanke på den tjeneste eller det publikum den er ment å betjene, er det datasystemet som er rammet. Det gjelder enten angrepet er innrettet slik at datasystemet rammes direkte, eller indirekte ved at båndbredden er oppbrukt. Det betyr at såkalte DOS-angrep vil omfattes av bestemmelsen.

Siden det er et vilkår at handlingen volder fare for «avbrudd eller vesentlig hindring» av driften av et datasystem, er en strafferamme på bot eller fengsel inntil to år passende. Den øvre del av strafferammen bør forbeholdes de groveste overtredelsene. Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Det samme gjelder forsøk på en handling som volder fare for driftshindring, jf. § 16.

Til § 207 Krenkelse av forretningshemmelighet

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for misbruk av forretningshemmelighet og erstatter straffeloven 1902 § 294 nr. 2 og 3 og markedsføringsloven §§ 7 og 8, jf. § 17. Bruken av forretningshemmelighet som samlebetegnelse er ny, men innebærer ingen innholdsmessig endring av gjeldende rett. Bestemmelsene er slått sammen og har fått en ny utforming. Første ledd bokstav a rammer uberettiget bruk av en slik hemmelighet, deriblant å utnytte den i næringsvirksomhet, som dekkes av markedsføringsloven § 7 i gjeldende rett. Første ledd bokstav b rammer den som ikke selv gjør bruk av hemmeligheten, men gjør den kjent for en annen. Om den nærmere begrunnelsen for lovforslaget vises det til punkt 2.20.5.

Hva som nærmere ligger i å utnytte en forretningshemmelighet på en rettsstridig måte, vil bero på en helhetsvurdering av det aktuelle tilfellet. To vilkår må imidlertid være oppfylt. Det må for det første gjelde et forhold som spesifikt angår vedkommende bedrift, og for det andre må informasjonen innad i bedriften være behandlet som en hemmelighet. I tillegg må den type informasjon som utgjør en forretningshemmelighet avgrenses fra informasjon som må kunne kalles allmenn viten og som ikke er beskyttet. Det er klart nok at en ansatt ikke kan kopiere over på en minnepinne eller lignende hele eller store deler av sin tidligere arbeidsgivers kunderegister, for å benytte seg av dette hos sin nye arbeidsgiver. Men det vil på den annen side ikke være straffbart å kontakte kunder man husker fra tidligere, og drive markedsføring overfor disse. Likedan er det ikke noe i veien for at erfaringer arbeidstakeren har med seg fra for eksempel utførte eksperimenter, bidrar til å hjelpe den nye arbeidsgiveren i den forstand at denne da unngår uhensiktsmessige forsøk på det samme.

I straffeloven § 294 nr. 2 og 3 oppstilles et krav til hensikt om å gi en annen slik kunnskap. Dette hensiktskravet er ikke videreført, og det er nå kun et krav om forsett også med hensyn til at den andre personen blir satt i stand til å gjøre bruk av hemmeligheten.

Strafferammen er hevet til bot eller fengsel inntil to år. Det er ikke tilsiktet noen strengere straffutmåling, men for de alvorligste tilfellene var det ønskelig med en høyere maksimumsstraff. Slike tilfeller kjennetegnes av at handlingen har medført store skader på virksomheten som rammes, at handlingen har vært planmessig utført eller at skadepotensialet ved handlingen har vært betydelig.

Ulovlig informasjonsutveksling i konkurranseforhold, også om den skjer med samtykke fra den opplysningene angår, skal normalt utelukkende rammes av konkurranselovgivningen og ikke i konkurrens med lovforslaget her.

Annet ledd tar opp i seg markedsføringsloven § 8.

Medvirkning er straffbar, jf. § 15. Forsøk på overtredelse straffes også, jf. § 16. Når påtale skal finne sted etter bestemmelsen, blir nå regulert etter hovedregelen i straffeprosessloven § 62 a.

Til § 208 Rettsstridig tilegnelse av forretningshemmelighet

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for utilbørlig tilegnelse av forretningshemmelighet, og erstatter straffeloven 1902 § 405 a. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 207. Sammen utgjør de to bestemmelsene reguleringen av forretningshemmeligheter i straffeloven 2005.

Måten kunnskapen eller rådigheten er oppnådd på, må være rettsstridig. Foretas det for eksempel en handling med bakgrunn i å få avklart en mistanke om at det foregår noe ulovlig i virksomheten, vil den ikke være rettsstridig. Men dette kan ikke påberopes dersom det ikke foreligger klare holdepunkter for en slik mistanke.

Medvirkning er straffbar etter den alminnelige bestemmelsen i § 15. Forsøk er straffbart etter den alminnelige bestemmelsen i § 16. Strafferammen heves til bot eller fengsel inntil ett år. På samme måte som for § 207 er ikke hensikten å oppnå en generell strengere straffutmåling, men den øvre del av strafferammen er tenkt å ramme de alvorlige tilfellene.

Til § 209 Brudd på taushetsplikt

Det vises til punkt 2.19. Bestemmelsen svarer i noen grad til, og viderefører viktige elementer fra, § 121 første og tredje ledd i straffeloven 1902, og avløser dessuten straffeloven 1902 §§ 132 b og 144 (se likevel forslaget til § 211 som viderefører deler av straffeloven 1902 § 144). Det nye straffebudet er imidlertid utformet som en standardstraffetrussel som rammer brudd på taushetsplikt generelt, uavhengig av om gjerningspersonen er ansatt i eller har annen tilknytning til det offentlige. Den omfatter altså både lovfestet forvaltningsmessig og yrkesmessig taushetsplikt.

Lovforslaget innebærer videre at alle overtredelser av bestemmelser om taushetsplikt i særlovgivningen i utgangspunktet rammes av bestemmelsen. Bestemmelser om taushetsplikt i de enkelte særlover bør, av informasjonshensyn, inneholde en henvisning til § 209, uten at dette er noen betingelse for straffansvar.

Første ledd inneholder to selvstendige handlingsalternativer - å røpe og å utnytte opplysninger. Den sistnevnte handlingsnormen, som utgjør et vilkår for straffskjerping etter straffeloven 1902 § 121 annet ledd, foreslås inntatt som et alternativt vilkår for straff. Slike tilfeller kan også rammes av andre straffebestemmelser, eksempelvis utroskap. I så fall vil disse særreglene få anvendelse alene.

Uttrykket «som han har taushetsplikt om» er tatt med for å understreke at bestemmelsen kun er knyttet til den som selv er pålagt taushetsplikt. Bestemmelsen rammer ikke utnyttelse foretatt av andre som mottar taushetsbelagt informasjon, for eksempel dersom massemediene benytter opplysninger som er lekket fra forvaltningen.

Bestemmelsen rammer brudd på taushetsplikt «i henhold til lovbestemmelse eller forskrift».

Det foreslås at straffen settes til bot eller fengsel inntil ett år. Det innebærer en utvidelse av strafferammen fra dagens seks måneder. På den annen side forslås det at bestemmelsen om straffskjerpelse i straffeloven 1902 § 121 annet ledd ikke videreføres. Den foreslåtte strafferammen er vid nok til at den gir adgang til å sette en mild straff for de mest bagatellmessige overtredelsene og samtidig en tilstrekkelig streng straff for de mer alvorlige overtredelsene.

Annet ledd viderefører den delen av straffeloven 1902 § 121 første ledd som knytter seg til taushetsplikt som følger av gyldig instruks for arbeidet for et statlig eller kommunalt organ. Denne bestemmelsen vil ikke få anvendelse i privat sektor. Straff forutsetter at instruksen må være gyldig. Som i dag menes det med «gyldig instruks» at det ikke uten hjemmel i lov kan knyttes taushetsplikt til opplysninger i dokumenter som er offentlige etter offentleglova. Instruksen må ligge innenfor rammen av lovreglene, og heller ikke stride mot bestemmelser gitt av Stortinget eller overordnede forvaltningsorganer. Bestemmelsen må tolkes i lys av Grunnloven § 100, jf. St. meld. nr. 26 (2003-2004). Dessuten må den som mottar instruksen, være underordnet eller ellers underlagt vedkommende instruks.

Tredje ledd viderefører straffeloven 1902 § 121 tredje ledd.

Fjerde ledd viderefører grov uaktsomhet som skyldkrav ved taushetsbrudd. Dersom det andre handlingsalternativet, å utnytte taushetsbelagte opplysinger, skal legges til grunn, kreves det i tillegg forsett om å tilvende seg eller andre en uberettiget vinning.

I femte ledd gjøres det unntak fra den generelle medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Medvirkning til krenkelse av taushetsplikten er således ikke straffbar.

Forsøk på å krenke taushetsplikten eller på å utnytte opplysninger belagt med taushetsplikt er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Påtale er betinget av at allmenne hensyn tilsier at forholdet forfølges, jf. straffeprosessloven § 62 a og Ot. prp. nr. 90 (2003-2004) side 59 flg.

Til § 210 Grovt brudd på taushetsplikt

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 121 annet ledd, men den skjerpende sidestrafferammen er erstattet av en egen bestemmelse om straff for grove brudd på taushetsplikten, jf. første ledd. I annet ledd nevnes vinning som i dag, og i tillegg nevnes uttrykkelig om bruddet på taushetsplikten har ført til tap eller fare for tap for noen.

Til § 211 Brudd på taushetsplikt for enkelte yrkesgrupper

Bestemmelsen viderefører, med bare mindre språklige endringer, straffeloven 1902 § 144 for yrkesgruppene som er nevnt og som ikke i dag er pålagt alminnelig taushetsplikt i medhold av andre bestemmelser. Det tas sikte på at bestemmelsen kan oppheves når de nødvendige endringer i spesiallovgivningen er foretatt. Den øvre strafferammen er økt fra fengsel inntil seks måneder til ett år for å være på linje med strafferammen i § 209.

16.3 Til kapittel 22 om uriktig forklaring og uriktig anklage

Til § 221 Uriktig forklaring

Paragrafen oppstiller straff for uriktig forklaring til domstolene, andre offentlige myndigheter, EFTA-domstolen og Den internasjonale straffedomstolen. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 3.4.

Første ledd er i det alt vesentlige en videreføring av straffeloven 1902 § 166, og er i stor utstrekning samsvarende med Straffelovkommisjonens lovskisse i delutredning VII side 327.

Bokstav a, b, c og d skal forstås som i straffeloven 1902 § 166. I bokstav b presiseres at det gjelder forklaring for notarius publicus, jf. lov 26. april 2002 nr. 12. I forhold til straffeloven 1902 § 166 er virkeområdet utvidet til også å gjelde forklaringer til EFTA-domstolen og Den internasjonale straffedomstolen, jf. bokstav e og f. Siden straffeloven 1902 § 163 foreslås opphevet, vil § 221 også ramme forklaringer som er gitt under forsikring.

Har gjerningspersonen ved den uriktige forklaringen pådratt eller forsøkt å pådra en annen siktelse eller straff for en straffbar handling, kan § 221 anvendes i konkurrens med § 222 om uriktig anklage. Begrunnelsen er at straffebudet om uriktig anklage verner til dels andre interesser enn straffebudet om uriktig forklaring. Begge skal sikre at offentlige myndigheter treffer beslutninger på korrekt faktisk grunnlag, men bestemmelsen om uriktig anklage har til særlig formål å verne den anklagen rettes mot. En uriktig anklage må også anses som mer straffverdig enn en uriktig forklaring, idet forsettet er rettet mot å pådra en annen strafforfølgning, i tillegg til å forlede offentlige myndigheter. Forskjellen i straffverdighet gjenspeiles i de øvre strafferammene i de to bestemmelsene.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning og forsøk straffes etter §§ 15 og 16.

Overtredelser av § 221 første ledd kan straffes med bot eller fengsel inntil to år.

Annet ledd viderefører straffrihetsregelen i straffeloven 1902 § 167 første ledd slik den er fortolket av Høyesterett, og svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens skisse i delutredning VII side 327-328.

For å være mistenkt etter bestemmelsen er det ikke et ubetinget krav om at vedkommende har slik straffeprosessuell status. Men etterforskingen må være kommet så langt at det er rettet en bestemt mistanke mot vedkommende. Straffriheten gjelder kun uriktig forklaring om det forholdet mistanken gjelder. I tråd med høyesterettspraksis etter straffeloven 1902 § 167 må det derfor kreves «en rimelig sammenheng mellom det forhold siktelsen gjelder og de uriktige opplysninger siktede kommer med», jf. Rt. 1989 side 634. Mistenkte oppnår derfor ikke straffrihet for uriktig forklaring om en annens straffbare forhold, med mindre de er samvirkere.

Straffriheten omfatter heller ikke andre straffebestemmelser som kan anvendes på forholdet. Fremsetter den mistenkte i forklaringen en uriktig anklage mot en annen, kan han straffes etter § 222. Straffrihetsregelen omfatter heller ikke straff for medvirkning til en annens uriktige forklaring.

Ordlyden i straffrihetsregelen i annet punktum svarer i hovedsak til formuleringen i tvisteloven § 22-9 første og annet ledd, og skal så langt ordlyden er overensstemmende forstås på samme måte. Hva som skal regnes som et «vesentlig tap av sosialt omdømme» eller «vesentlig velferdstap», må forstås i lys av samfunnsutviklingen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 460. Sammenholdt med straffeloven 1902 § 167 annet ledd innebærer forslaget en viss utvidelse av domstolens adgang til å frita for straff, ettersom også «vesentlig velferdstap av annen art» skal kunne begrunne straffrihet. For øvrig er bestemmelsen en videreføring av gjeldende rett. Hvem som er «nærmeste», er definert i § 9.

Til § 222 Uriktig anklage

Paragrafen om straff for uriktig anklage svarer til Straffelovkommisjonens skisse i delutredning VII side 328, og viderefører straffeloven 1902 § 168. Det vises til punkt 3.5.

Den straffbare handlingen er å pådra noen en siktelse eller domfellelse for en straffbar handling ved å skape et uriktig grunnlag for straffansvar - typisk ved å gi uriktige opplysninger til retten eller politiet, eller ved å tilintetgjøre, fjerne, ødelegge, endre, plante eller fabrikkere bevis. Hvis gjerningspersonen ved en slik handling ikke forsøker å pådra noen siktelse, kan han straffes etter straffeloven 2005 § 160 første ledd dersom bevisforvanskingen regnes som motarbeiding av en offentlig undersøking av en straffbar handling. Departementet antar at bestemmelsene ikke bør anvendes i konkurrens, idet en uriktig anklage etter sin art også er motarbeiding av offentlig undersøkelse av en straffbar handling. Når vilkårene er oppfylt etter begge bestemmelsene, er det naturlig at tiltalte straffes etter den strengere og mer spesialiserte § 222.

Bestemmelsen rammer enhver handling - overfor offentlig myndighet eller andre - som er utført med forsett om å pådra noen en siktelse eller domfellelse ved selv å skape et uriktig grunnlag for straffansvar. Dette kan blant annet omfatte ryktespredning til pressen eller andre.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Forsettet må, for å lede til straff, her som ellers dekke hele den objektive gjerningsbeskrivelsen. Hvis gjerningspersonens forsett ikke omfatter at grunnlaget for strafforfølgningen er uriktig, eller ikke omfatter at den uriktige anklagen har til følge at en annen blir siktet eller domfelt for en straffbar handling, kan handlingen kun eventuelt rammes av § 224 om vilkårlig anklage.

Etter omstendighetene må bestemmelsen også kunne overtres ved passivitet, men det skal en del til. For eksempel vil den som uriktig har anmeldt et (fiktivt) straffbart forhold, og så blir kjent med at noen er pågrepet for forholdet, uten at anmelderen sier ifra om at anmeldelsen er uriktig, kan neppe anses for å anklage den som er pågrepet. Tilfellet dekkes ikke klart av ordlyden, og et straffansvar her - i form av en plikt til å si ifra at anmeldelsen var uriktig - kan komme i konflikt med retten til ikke å inkriminere seg selv.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil tre år.

Til § 223 Grov uriktig anklage

Paragrafen er ny og gjelder forsettlig grov uriktig anklage. Forslaget bygger på Straffelovkommisjonens skisse i delutredning VII side 328, se punkt 3.5. Det vil bero på en konkret helhetsvurdering om den uriktige anklagen anses som grov.

Bokstav a retter oppmerksomheten mot «hvilke følger anklagen har eller kunne ha fått». Med det tar bestemmelsen opp i seg det skjerpede straffansvaret som etter straffeloven 1902 § 169 gjelder for anklager som fører til at noen idømmes ubetinget frihetsstraff. Men etter ordlyden vil enhver følge i prinsippet være relevant å ta i betraktning. De alvorligste tilfellene er likevel de som rammes av straffeloven 1902 § 169, samt tilfeller der anklagen fører til ileggelse av andre straffereaksjoner eller frihetsberøvelse i form av pågripelse eller varetektsfengsling.

I formuleringen «hvilke følger anklagen ... kunne ha fått» ligger det at en anklage med skadepotensial skal tas i betraktning i vurderingen av om overtredelsen er grov, selv om skadefølgen ikke inntreffer. Men jo mer sannsynlig skadefølgen fremstår for gjerningspersonen, desto grovere og mer straffverdig vil handlingen normalt være.

Anklagens «art», jf. bokstav b, sikter blant annet til hvordan anklagen er fremsatt, ved anmeldelse, som tips til pressen, i forklaring til retten, som tiltalebeslutning mv. Med anklagens «innhold» siktes det blant annet til om anklagen gjelder en beskjeden eller alvorlig straffbar handling, og om anklagen er av en spesielt krenkende eller stigmatiserende karakter.

Andre omstendigheter ved overtredelsen skal også tas i betraktning, jf. bokstav c. Dette kan blant annet være om det er en privatperson eller en myndighetsperson som har fremsatt anklagen, bakgrunnen for anklagen - herunder om den anklagede kan bebreides for å ha fremprovosert anklagen - og tid og sted for den straffbare handlingen.

En grov overtredelse kan straffes med fengsel inntil ti år.

Til § 224 Vilkårlig anklage

Bestemmelsen om straff for vilkårlig anklage svarer delvis til Straffelovkommisjonens skisse, jf. delutredning VII side 328-329, idet den viderefører straffeloven 1902 § 170 om uaktsom anklage, men ikke straffeloven 1902 § 171 nr. 2 om straff for egen uriktig tilståelse, se punkt 3.5. Straffansvaret er utvidet noe i forhold straffeloven 1902 § 170, idet også uriktige forklaringer straffes som vilkårlig anklage.

Som i dag er skyldkravet blandet. At en person anklages for et straffbart forhold, må dekkes av gjerningspersonens forsett, jf. §§ 21 og 22. Den som anklager en person for et faktisk forhold som ikke er straffbart, oppfyller ikke kravet til forsett. I vilkåret «rimelig grunn til mistanke» ligger derimot et vilkår om uaktsomhet; gjerningspersonen må kunne bebreides for å ha fremsatt anklagen under de foreliggende omstendighetene. I helhetsvurderingen vil gjerningspersonens kunnskap, eller mangel på kunnskap om overtredelsen, være et sentralt moment.

Medvirkning er straffbar etter § 15, mens forsøk kan straffes etter § 16.

Overtredelser av § 224 straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

Til § 225 Anklage om oppdiktet straffbar handling

Bestemmelsen om straff for anklage om en oppdiktet straffbar handling viderefører straffeloven 1902 § 171 nr. 1, se punkt 3.5. Straffelovkommisjonen foreslo ikke å videreføre dette straffansvaret.

Bokstav a retter seg mot den som anmelder et straffbart forhold som ikke har funnet sted, og viderefører første alternativ i § 171 nr. 1. Bokstav b viderefører annet alternativ i § 171 nr. 1, og setter straff for den som foretar noe for å vekke mistanke om at det foreligger et straffbart forhold, selv om det ikke gjør det. Slik den objektive gjerningsbeskrivelsen i bokstav a og b er utformet, er det ikke som i dag behov for å oppstille som vilkår for straff at det er handlet mot bedre vitende, sml. straffeloven 1902 § 171 nr. 1.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser av § 225 straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

Til § 226 Plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse

Paragrafen om plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse svarer til straffeloven 1902 § 172 og kommisjonens skisse i delutredning VII side 329, se punkt 3.5.

Straffansvar forutsetter at en uskyldig er uriktig tiltalt eller domfelt, og at gjerningspersonens forsett dekker dette, jf. første ledd og §§ 21 og 22. Ordlyden i straffrihetsregelen i annet ledd er på samme måte som § 221 annet ledd utformet etter mønster av bevisfritaksregelen i tvisteloven § 22-9 tredje ledd, og skal forstås på samme måte.

Medvirkning er straffbar etter § 15, mens forsøk straffes etter § 16.

Overtredelse av § 226 straffes med bot eller fengsel inntil ett år.

16.4 Til kapittel 23 om vern av folkehelsen og det ytre miljø

Til § 231 Narkotikaovertredelse

Bestemmelsen rammer ulike former for ulovlig befatning med narkotika, og er grunndeliktet for narkotikaovertredelser. Den viderefører straffeloven 1902 § 162 første ledd og fjerde ledd. Det er imidlertid gjort enkelte redaksjonelle endringer, uten å ta sikte på realitetsendringer. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til §§ 25-1 og 25-3, men avviker på flere punkter fra disse. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 4.2.

Hva som vil være «ulovlig», vil bero på øvrige rettsregler, især reglene i legemiddelloven med forskrifter. Kriteriene «tilvirker, innfører, utfører, erverver, oppbevarer, sender eller overdrar stoff», svarer fullt ut til straffeloven 1902 § 162 første ledd.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med legemiddelloven § 24 annet ledd jf. § 31 annet ledd, som setter straff for besittelse eller bruk av narkotika uten lovlig adkomst. Kortvarig besittelse av mindre kvanta narkotika til eget bruk straffes etter legemiddelloven, mens besittelse ut over dette er oppbevaring og straffes etter § 231. Det er ikke ment å gjøre realitetsendringer i grensedragningen her. Som nevnt i Ot.prp. nr. 23 (1983-84) side 14-15 og 31 skal den rent midlertidige besittelse som er forbundet med egen bruk subsumeres under legemiddelloven, mens besittelse utover dette anses som oppbevaring etter straffeloven.

Nærmere regler om hvilke stoffer som er ansett som narkotika, er fastsatt i forskrift 30. juni 1978 nr. 8 om narkotika (narkotikalisten), jf. legemiddelloven § 22. Forskriften er revidert en rekke ganger. Hvilke stoffer § 231 til enhver tid omfatter, vil dermed bero på innholdet av narkotikalisten.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år. Dette svarer til strafferammen i straffeloven 1902 § 162 første ledd. Det er ikke meningen å endre straffutmålingspraksis. Det vises generelt til omtalen i punkt 4.2 om den varsomme nedjusteringen som over tid har funnet sted i straffenivået - særlig for narkotikalovbrudd knyttet til egen bruk. De ordinære straffutmålingsmomenter er relevante også i denne sammenheng. I tillegg er det i praksis utpenslet en rekke momenter som tillegges betydning enten i skjerpende eller formildende retning. Departementet legger til grunn at denne praksis videreføres. Dette gjelder for eksempel den praksis som er etablert om stoffets renhetsgrad, se for eksempel Rt. 2003 side 1082. Videre vil det være sentralt hvilken rolle vedkommende har hatt i hendelsesforløpet, og om denne rollen inngår som ledd i organisert virksomhet, jf. også straffeloven 2005 § 79 bokstav c. I formildende retning vil blant annet rehabiliteringssynspunkter, og om vedkommende er inne i en gunstig utvikling, kunne tillegges vekt.

Annet ledd fastslår at uaktsomme overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 162 fjerde ledd, men den øvre strafferammen er nedjustert til fengsel i 1 år. Selv om strafferammen er nedjustert, er det ikke ment å endre straffeutmålingspraksis. Regelen må også ses i sammenheng med § 232 tredje ledd - om uaktsom grov narkotikaovertredelse - hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Om bakgrunnen for at skyldkravet vanlig uaktsomhet videreføres, vises det til punkt 4.2.

Til § 232 Grov narkotikaovertredelse

Bestemmelsen regulerer når en overtredelse av § 231 skal regnes som grov. Bestemmelsens første og annet ledd om grov forsettlig narkotikaovertredelse viderefører straffeloven 1902 § 162 annet og tredje ledd. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer, uten at noen realitetsendringer er tilsiktet. Om bakgrunnen for reglene vises det generelt til punkt 4.2. Bestemmelsen tar utgangspunkt i Straffelovskommisjonens skisse til § 25-2, men avviker innholdsmessig i vesentlig grad fra denne. I tredje ledd er det inntatt en ny bestemmelse om uaktsom grov narkotikaovertredelse, jf. nedenfor.

Første og annet ledd viderefører graderingen av grovheten i straffeloven 1902 § 162 annet og tredje ledd med strafferammer på henholdsvis 10 (første alternativ), 3 - 15 (annet alternativ) og inntil 21 års fengsel (tredje alternativ).

Avgjørelsen av om overtredelsen er grov, hører prosessuelt til skyldspørsmålet.

Om overtredelsen skal anses grov etter første ledd (første alternativ), vil bero på en totalvurdering. Oppregningen i første ledd annet punktum inntar de momenter som det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene svarer fullt ut til dem som er nevnt i straffeloven 1902 § 162 annet ledd. De er prinsipielt verken nødvendige eller tilstrekkelige for at overtredelsen skal anses som grov, jf. «særlig legges vekt på». Men ved vurderingen vil særlig stoffets farlighet og hvilken mengde det er tale om, være viktig. Det er her også en vekselvirkning. Hvis det er tale om et av de hardere stoffene, vil det kreves mindre av kvantum før overtredelsen anses som grov. Den praksis som har festet seg etter straffeloven 1902 § 162 annet ledd, medregnet grensedragningen mot vanlig narkotikaovertredelse, videreføres på dette punkt. Departementet fremhever at det ikke nødvendigvis må være tale om et særlig farlig stoff for at overtredelsen skal anses som grov. Straffelovkommisjonen foreslo en slik regel, men departementet har inntatt et avvikende standpunkt her, se punkt 4.2.

Etter annet ledd første punktum (annet alternativ) heves strafferammen til fengsel fra 3 år til 15 år dersom overtredelsen omfatter «et meget betydelig kvantum». Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 162 tredje ledd første punktum. Den er ment anvendt i særlig graverende tilfelle, se Ot.prp. nr. 23 (1983-84) side 29. Den praksis som har festnet seg når det gjelder straffeloven 1902 § 162 tredje ledd første punktum, videreføres fullt ut.

Etter annet ledd annet punktum (tredje alternativ) kan straffen bli inntil 21 års fengsel, dersom det i tillegg til det meget betydelige kvantumet foreligger «særdeles skjerpende omstendigheter». Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 162 tredje ledd annet punktum, og den praksis som har festnet seg om den nærmere grensedragning opp mot annet alternativ. Dette alternativet tar særlig sikte på tilfeller hvor man er kommet over en av de virkelig store bakmenn, jf. Ot.prp. nr. 23 (1983-84) side 29. Om grensedragningen mot annet alternativ (15 år), vises det særlig til Rt. 1998 side 604, Rt. 1998 side 2001 og Rt. 2002 side 160. Tredje alternativ kan ikke brukes utelukkende fordi det dreier seg om et særlig stort kvantum - men det må i tillegg være slik at lovbryteren har hatt en fremtredende eller særlig viktig organisatorisk rolle i narkotikaomsetningen.

Prosessuelt er det en del av skyldspørsmålet å avgjøre om handlingen omfatter et meget betydelig kvantum. Om det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, hører til straffespørsmålet. Departementet har i denne bestemmelsen valgt å videreføre en skjerpet sidestrafferamme for å legge til rette for en videreføring av gjeldende praksis på et komplisert rettsområde.

Når det gjelder konkurrens - flere lovbrudd til samtidig pådømmelse, jf. straffeloven 2005 § 79 - videreføres den praksis som Høyesterett her har lagt seg på, se Rt. 2005 side 1524 og Rt. 2006 side 964. Problemstillingen vil som regel være om en står overfor ett eller flere straffbare forhold. Som det uttales i Rt. 2006 side 964 avsnitt 15, må spørsmålet bero på en skjønnsmessig og konkret helhetsvurdering. Særlig viktig vil her være ulikhet med hensyn til handlingenes art og avstand i tid og sted for handlingenes utførelse. Som Høyesterett påpeker, gir en slik tilnærming mulighet for en hensiktsmessig håndtering av de avgrensningsproblemer som man her står overfor (avsnitt 17).

Tredje ledd omhandler uaktsom grov narkotikaovertredelse. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Bestemmelsen har intet motstykke i straffeloven 1902 § 162, idet strafferammen der - også for uaktsom grov narkotikaovertredelse - var fengsel inntil 2 år. Den øvre strafferammen på fengsel inntil 6 år er gitt for at en i praksis skal kunne oppnå den ønskede gradering i straffeutmålingen for de mest alvorlige tilfellene hvor det bare er utvist uaktsomhet.

Til § 233 Grov overtredelse av alkoholloven

Bestemmelsen rammer ulike former for alvorlige alkoholovertredelser. Den viderefører lov 2. juni 1989 nr. 27 (alkoholloven) § 10-1 tredje ledd. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 25-4, se delutredning VII 332. Om bakgrunnen for bestemmelsen - herunder begrunnelsen for overføringen til straffeloven - vises det til punkt 4.3.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med alkoholloven § 10-1 første og annet ledd. Første ledd rammer ordinære overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av alkoholloven. Strafferammen er her bøter eller fengsel inntil 6 måneder. Bestemmelsen rammer også vanlig uaktsomhet. Alkoholloven § 10-1 annet ledd rammer grove overtredelser, og strafferammen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Også ved anvendelsen av alkoholloven § 10-1 annet ledd skal det legges vekt på omfanget av overtredelsen.

Straffeloven 2005 § 233 første ledd vil bare komme til anvendelse når overtredelsen av nærmere angitte bestemmelser omhandler et «meget betydelig kvantum» alkoholholdig drikk. Dette kriteriet er skjønnsmessig, og den nærmere grensedragningen må overlates til rettspraksis, se for eksempel Rt. 2003 side 736. I Ot.prp. nr. 56 (1989-90) side 61 uttales det blant annet følgende:

«[...] Det er de profesjonelt pregete overtredelsene som innebærer en mer omfattende organisering, for eksempel med hensyn til transport eller produksjonsapparat, som man tar sikte på å ramme med den nye bestemmelsen. Departementet antar at grensen bør ligge omkring et par tusen flasker brennevin. For drikk med svakere alkoholstyrke må det kreves et større kvantum før man kan si at det dreier seg om et meget betydelig kvantum. Det vil også være relevant å se hen til hvilke økonomiske verdier som er involvert, og hvor stor avgiftsunndragelse det er tale om.»

De aktuelle bestemmelsene i alkoholloven som straffeloven § 233 viser til, er: § 2-1 om retten til innførsel av alkoholholdig drikk, § 3-1 om retten til salg av alkoholholdig drikk, § 8-1 om forbud mot tilvirking og omdestillering av brennevin, § 8-2 om forbud mot ulovlig forvaring og lagring av alkoholholdig drikk og § 8-3 om forbud mot tilvirkning, oppbevaring og omsetning av gjærende eller gjæret udestillert væske.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Den øvre strafferammen for forsettlige overtredelser er fengsel i 6 år. Det er ikke tilsiktet endringer i straffutmålingspraksis.

Etter annet ledd straffes uaktsom alvorlig overtredelse av alkoholloven med fengsel inntil 3 år. Skyldkravet er vanlig uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 23 første ledd.

Til § 234 Dopingovertredelse

Bestemmelsen rammer ulike former for ulovlig befatning med dopingmidler, og er grunndeliktet for dopingovertredelsene. Den viderefører straffeloven 1902 § 162 b første ledd. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer, uten at noen realitetsendringer er tilsiktet. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 25-5 om vanlig dopingovertredelse. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 4.4.3.

Første ledd inntar en uttrykkelig rettsstridsreservasjon, jf. «ulovlig». Hva som vil være ulovlig, vil bero på øvrige rettsregler, især reglene i legemiddelloven, jf. Ot.prp. nr. 46 (1991-92) side 20.

Kriteriene «tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar», svarer fullt ut til straffeloven 1902 § 162 b første ledd. Bestemmelsen setter ikke straff for bruk, besittelse eller erverv av dopingmidler. Om bakgrunnen for dette vises - i samsvar med gjeldende rett - til punkt 4.4.2.

Om grensen mellom straffri besittelse og straffbar oppbevaring av dopingmidler vises det særlig til Rt. 2002 side 184, hvor det er presisert at fastsetting av hvilken mengde som kan anses å være til eget bruk, må foretas ut fra objektive vurderinger av hva som kan være egnet til egen bruk.

Nærmere regler om hvilke stoffer som er ansett som dopingmiddel, er fastsatt i forskrift 30. juni 1993 nr. 18. Forskriften er endret en rekke ganger. Hvilke stoffer § 234 til enhver tid omfatter vil dermed bero på innholdet i forskriften om hva som skal anses som dopingmidler.

Flere dopingmidler er ansett som narkotika. Befatning med slike midler må - som etter gjeldende rett - bedømmes etter § 231. Tilsvarende løsning gjelder for § 234 og legemiddelloven. Står det aktuelle stoffet på dopinglisten og lovovertrederens befatning med stoffet faller inn under § 234, skal § 234 anvendes. Som etter gjeldende rett skal ikke legemiddelloven anvendes sammen (i konkurrens) med § 234 selv om det aktuelle dopingmiddelet også er et legemiddel, se også Ot.prp. nr. 46 (1991 - 92) side 21. Grensen mellom fortsatt straffbar handling og flere lovbrudd i konkurrens, må trekkes på samme måte som for narkotikaovertredelsene, se merknadene til § 232.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 jf. § 22. Forsettet må omfatte selve handlingen og hva slags stoff det er tale om. Vanlig uaktsomhet rammes imidlertid av tredje ledd, se nedenfor.

Medvirkning og forsøk straffes, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Annet ledd har en særskilt medvirkningsregel, jf. nedenfor.

Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år, som svarer til den gjeldende strafferamme. Om bakgrunnen for valg av strafferamme vises det til punkt 4.4.3. Det er ikke meningen å legge opp til endringer i straffenivået.

Annet ledd etablerer et straffansvar for medvirkning til bruk av dopingmiddel som nevnt i første ledd. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 162 b fjerde ledd annet alternativ. Om begrunnelsen for regelen vises det til Innst. O. nr. 64 (1991-92) side 4 punkt 4.4.3.

Etter tredje ledd straffes uaktsomme overtredelser med bot eller fengsel inntil 1 år. Tilsvarende øvre strafferamme i straffeloven 1902 § 162 b tredje ledd var fengsel inntil 2 år, men nedjusteringen tilsikter ikke å endre straffutmålingspraksis.

Til § 235 Grov dopingovertredelse

Bestemmelsen regulerer når en overtredelse av § 234 skal regnes som grov. Første ledd viderefører straffeloven 1902 § 162 b annet ledd. Det er gjort enkelte redaksjonelle endringer, uten at noen realitetsendringer er tilsiktet. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 4.4.3. Regelen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 25-6. I annet ledd er det inntatt en ny bestemmelse om uaktsom grov dopingovertredelse, se nedenfor.

Avgjørelsen av om overtredelsen er grov hører prosessuelt til skyldspørsmålet.

Om overtredelsen skal anses som grov, vil bero på en totalvurdering. Oppregningen i bokstav a til c inntar de momenter som det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene svarer fullt ut til dem som er nevnt i straffeloven 1902 § 162 b annet ledd. Momentene er i prinsippet verken nødvendige eller tilstrekkelige for avgjørelsen av om overtredelsen skal anses som grov, jf. «særlig legges vekt på». Men ved vurderingen vil i første rekke stoffets farlighet og kvantumet være viktig. Det er ikke ment å endre rettstilstanden her, se til illustrasjon Rt. 1996 side 218. Det vises også til følgende uttalelse i Ot.prp. nr. 46 (1991-92) side 20:

«Befatning med anabole steroider, syntetiske androgener og andre særlig helsefarlige dopingmidler vil etter departementets syn lett tilsi at overtredelsen er grov. Unntak kan likevel tenkes, for eksempel hvis det er tale om et meget lite kvantum. Forhold ved selve overtredelsen som kan tilsi at dopingovertredelsen er grov, er at overtredelsen er skjedd som ledd i en vel organisert virksomhet med betydelige fortjenestemuligheter eller stor spredningsfare, eller at det gjelder overdragelse til mindreårige idrettsutøvere. Forhold ved gjerningspersonen kan også etter omstendighetene være av betydning. For eksempel vil en dopingforbrytelse lett få en alvorlig karakter hvis den er begått av en person som selv er en aktiv del av et idrettsmiljø, for eksempel en leder eller trener.»

Medvirkning og forsøk straffes, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Straffen er fengsel inntil 6 år. Dette er den samme øvre strafferamme som etter straffeloven 1902 § 162 b annet ledd, slik at gjeldende straffutmålingspraksis videreføres. Det vises for øvrig til punkt 4.4.3 om bakgrunnen for valg av strafferamme.

Annet ledd omhandler uaktsom grov dopingovertredelse. Strafferammen er her fengsel inntil 3 år. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i straffeloven 1902 § 162 b, idet strafferammen der - også for uaktsom grov dopingovertredelse - var fengsel inntil 2 år. Strafferammen på fengsel inntil 3 år er gitt for at en i praksis skal kunne oppnå den ønskede gradering i straffeutmålingen i de tilfeller hvor det bare er utvist uaktsomhet.

Til § 236 Ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer

Bestemmelsen setter straff for befatning med film, videogram eller lignende, der grove voldsskildringer på utilbørlig måte er brukt som underholdning. Paragrafen viderefører i det vesentlige straffeloven 1902 § 382, men det er gjort enkelte endringer. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 21-8.

Bestemmelsen i første ledd er begrenset til «film, videogram eller lignende». Med «videogram» menes lyd- og billedprogrammer som er spilt inn på bånd eller plate, og som ved hjelp av særskilte apparater kan vises i en TV-mottaker eller på særlig billedskjerm, se Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 22 høyre spalte. Rent verbale skildringer, tegneserier og enkeltstående bilder har normalt ikke et slikt innhold og slike skadevirkninger at de bør forbys, se Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 11 - 12. Formuleringen «eller lignende» omfatter blant annet dataspill, uavhengig av lagringsmedium. For eksempel vil et slikt spill lagret på en datafil som blir lastet ned via datanettverk, omfattes.

Den straffbare handlingen er beskrevet som «utgir eller frembyr til salg eller leie eller på annen måte søker å utbre» film, videogram eller lignende. Dette omfatter både produsenten og omsetningsleddene helt fra grossist til detaljist. Importøren omfattes også, jf. Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 24 høyre spalte. Det er ikke nødvendig at det faktisk har funnet sted salg eller utleie, jf. «frembyr». Fullbyrdet handling foreligger straks varen er frembudt, for eksempel ved at varen er utstilt i butikken, se for øvrig Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 24 høyre spalte. Formuleringen «eller på annen måte søker å utbre» omfatter blant annet spredning av levende bilder over kabel- eller kabelnett og formidling fra norske databaser, for eksempel gjennom internett.

Etter første ledd er det altså kun grove voldsskildringer som på en utilbørlig måte er brukt som underholdning, som rammes. Kriteriet «grove voldsskildringer» omfatter ikke enhver voldsskildring. Det avgjørende er bruken av voldshandlingen, og ikke selve voldshandlingen i seg selv. For eksempel vil trusler om vold etter omstendighetene kunne være en «grov[e] voldsskildring». Det er en voldsskildring selv om voldshandlingen utøves overfor dyr, jf. Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 39 venstre spalte.

Kriteriet «utilbørlig måte» er en rettslig standard som gir anvisning på en helhetsvurdering. Det er ikke tilstrekkelig å se på grovheten av den vold som skildres. Det må også ses hen til om skildringen er langvarig, i hvilken sammenheng voldshandlingen er inntatt, om skildringen er virkelighetsnær mv., jf. Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 22.

Kriteriet «brukt som underholdning» er en endring sammenlignet med straffeloven 1902 § 382 («i underholdningsøyemed»). Kriteriet tilkjennegir at det ikke kreves hensikt om underholdning. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. nedenfor. I «brukt som underholdning» ligger det dermed en avgrensning mot dokumentarskildringer, krigsreportasjer, vitenskap og historie. Det er ikke tilstrekkelig å gi skildringen et skinn av historie eller vitenskap. Det må vurderes om skildringen er en seriøs fremstilling eller et underholdningsprodukt, se Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 23 venstre spalte.

Annet ledd første punktum bestemmer at det samme gjelder ved bruk av grove voldsskildringer ved «offentlig fremvisning, herunder fjernsynssending eller i formidling av slik sending her i riket». Også her blir vurderingstemaet om den aktuelle (grove) voldsskildringen på utilbørlig måte er brukt som underholdning, jf. første ledd. Den offentlige fremsvisningen behøver ikke skje i næring. Annet ledd første punktum modifiseres imidlertid noe gjennom unntakene i tredje ledd, jf. nedenfor. For øvrig vises det til merknadene i Ot.prp. nr. 54 (1981-82) side 25 og Ot.prp. nr. 78 (1996-97). I annet ledd annet punktum er personer som bare deltar i den tekniske virksomhet i tilknytning til sendingen eller formidlingen, unntatt fra straffansvaret.

Tredje ledd første punktum bestemmer at film og videogram som er godkjent av Medietilsynet ved forhåndskontroll for fremvisning eller omsetning i næring, ikke omfattes av forbudet. Tredje ledd annet punktum oppstiller for det første unntak for fremvisning av film eller videogram til personer over 18 år i regi av en «ikke- kommersiell filmklubb», jf. tredje ledd annet punktum bokstav a. Dette omfatter filmklubber som drives på samme ideelle måte som klubbene i Norsk Filmklubb Forbund. Dernest er det gjort unntak for de tilfeller hvor «fremvisningen skjer utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi», jf. tredje ledd annet punktum bokstav b. Om det nærmere innholdet i disse unntakene vises det til henholdsvis Innst. O. nr. 62 (2003-2004) og Ot.prp. nr. 32 (2003-2004).

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. straffeloven §§ 22 og 23 annet ledd.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Til § 237 Smitteoverføring

Bestemmelsen rammer overføring av smitte eller fare for smitte med en allmennfarlig smittsom sykdom. Den viderefører straffeloven 1902 § 155, men det er gjort flere realitetsendringer. Regelen angir grunndeliktet, og må ses i sammenheng med § 238 om grov overføring av smitte eller fare for smitte. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 25-10, se delutredning VII side 335. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 4.8.

Første ledd rammer forsettlig overføring av alle allmennfarlige smittsomme sykdommer, uavhengig av måten overføringen skjer på. Smittevernloven § 1-3 gir en definisjon av «allmennfarlig smittsom sykdom», som vil være rettledende for § 237. Om forståelsen av smittevernloven § 1-3 vises til Ot.prp. nr. 91 (1992-93) side 28 og 121-122. Innholdet i dette kriteriet vil dermed kunne endres over tid, blant annet ut fra behandlingsmulighetene for ulike sykdommer og mulighetene for smitteoverføring.

Bestemmelsen krever ikke at gjerningspersonen selv er smittet. Dette er en realitetsendring i forhold til straffeloven 1902 § 155, og det avvikende skyldkravet «skjellig grunn til å tro». Om bakgrunnen for denne endringen vises det til punkt 4.8.5 og delutredning VII side 335 og 169.

Handlingen må skje ved at gjerningspersonen overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet. Det er dermed ikke noe vilkår at en annen person faktisk blir smittet, men dette vil kunne ha betydning for om overtredelsen skal vurderes som grov eller ikke, jf. § 238 første ledd bokstav b. Det er altså tilstrekkelig at det skapes en risiko for at en annen blir smittet. Ordlyden antyder intet om hvor stor denne risikoen må være, men som etter gjeldende rett er det ikke nødvendig at det er sannsynlig at den annen blir smittet som følge av gjerningspersonens handling. Departementet legger til grunn at gjeldende rett videreføres på dette punkt, og at den nærmere grensedragningen og avklaringen for den nedre grense av risiko bør skje gjennom rettspraksis.

Overføringen kan skje direkte - typisk ved seksuelt samkvem, dråpesmitte eller blod-til-blod smitte. Overføringen kan også skje indirekte - for eksempel ved luftbåren smitte.

Straffeloven 1902 § 155 har i stor grad de siste tiår blitt anvendt ved HIV-smitte, se for eksempel Rt. 1992 side 1076, Rt. 2000 side 195, Rt. 2002 side 606 og Rt. 2006 side 1246. I alle de nevnte avgjørelser har det vært tale om overføring eller fare for overføring av smitte ved ubeskyttet seksuelt samkvem. Dersom man bruker kondom, vil straffansvar ikke inntre. Dersom man er HIV-smittet, men går på medisiner, må det vurderes konkret i det enkelte tilfellet om personen utgjør en smitterisiko i et slikt omfang at lovens vilkår er oppfylt dersom personen har ubeskyttet sex. Bakgrunnen for dette er at det i dag finnes medisiner som betydelig reduserer smittefaren, og det er grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette.

Samtykke fra den som utsettes for smitte eller fare for å bli smittet, fritar bare for straff i tilfeller som nevnt i annet ledd. Det vises til punkt 4.8.5. Begrunnelsen er at § 237 skal verne den offentlige interessen i å beskytte befolkningen mot spredningen av allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For at det skal foreligge forsett, må lovovertrederen normalt være klar over eller regne det som overveiende sannsynlig at den handlingen han utfører, overfører eller utsetter en annen for fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom.

Medvirking og forsøk er straffbart etter henholdsvis straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Smittevernbestemmelsene i §§ 237 og 238 kan anvendes samtidig (i konkurrens) med bestemmelsene om sedelighetslovbrudd og legemskrenkelser, som verner ulike interesser.

Straffen er bot eller fengsel inntil 3 år. Det er ikke meningen å endre det gjeldende straffenivået.

I annet ledd er det gitt en særregel som slår fast at straff ikke kommer til anvendelse derom den som blir smittet av en seksuelt overførbar sykdom eller utsatt for slik smittefare er ektefellen eller samboeren til den personen som smitter eller utsetter vedkommende for smittefare, når den sistnevnte samtykker i dette. Samtykket må være informert, dvs. at den som samtykker må forstå rekkevidden av samtykket og kan vurdere konsekvensene av å utsette seg for smittefare. Dette kan for eksempel oppnås ved å kontakte helsepersonell for å få informasjon til hjelp i vurderingen av om samtykke skal gis. Det stilles ikke formkrav til samtykket, men av bevismessige grunner kan det være en fordel om det nedfelles skriftlig, eventuelt med vitner. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake, men tilbaketrekkingen har kun virkning fremover i tid. Det må ikke hefte noen ugyldighetsgrunn ved samtykket, slik som tvang eller svik - for eksempel slik at man forleder en annen til å samtykke ved bevisst å gi uriktige opplysninger om hva slags seksuelt overførbar sykdom det gjelder.

Også registrerte partnere omfattes av annet ledd, jf. lov 30. april 1993 nr. 40 og ekteskapsloven § 95 første ledd, som tillegger et partnerskap samme rettsvirkninger som et ekteskap. Med samboere menes to personer som bor fast sammen under ekteskapslignende forhold, jf. straffeloven 2005 § 9 siste ledd.

Etter tredje ledd straffes uaktsom smitteoverføring med bot eller fengsel inntil 1 år. Skyldkravet er vanlig uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 23 første ledd. Det er ikke tilsiktet endringer i straffutmålingspraksis.

Til § 238 Grov smitteoverføring

Bestemmelsen regulerer når en overtredelse av § 237 skal regnes som grov og gi grunnlag for en høyere øvre strafferamme. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonenes skisse til § 25-11, jf. delutredning VII side 335-336. I annet ledd er uaktsom grov smitteoverføring regulert, se nærmere nedenfor. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises generelt til punkt 4.8.5. Kjerneområdet for bestemmelsen vil være tilfeller hvor overføring av smitte har ført til allmenn utbredelse av sykdommen eller fare for slik utbredelse, eller tap av liv eller betydelig skade på kropp eller helse. Virkeområdet for bestemmelsen er imidlertid ikke begrenset til slike tilfeller. Straffeloven 1902 § 154 videreføres ikke.

Om begrepet «allmennfarlig smittsom sykdom» vises til merknadene til § 237.

Etter første ledd er den øvre strafferammen fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse. Dette er den samme strafferammen som i straffeloven 1902 § 155. Departementet legger til grunn at strafferammen bør brukes fullt ut for de særlig grove tilfellene. For slike typetilfeller som har vært oppe i rettspraksis til nå, videreføres det gjeldende straffenivå.

Avgjørelsen av om overtredelsen er grov, hører prosessuelt til skyldspørsmålet. Det følger videre av straffeloven 2005 § 24 at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet med hensyn til følgene for at de skal kunne tas i betraktning, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 427-428.

Om en overtredelse av § 237 skal regnes som grov, må bero på en skjønnsmessig vurdering, og oppregningen i § 238 første leddannet punktum nevner de momentene som det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene er i prinsippet verken nødvendige eller tilstrekkelige for avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov, jf. «særlig legges vekt på».

Første ledd annet punktum bokstav a omhandler de tilfelle hvor overføringen enten har «medført allmenn utbredelse av sykdommen eller fare for slik utbredelse». Hva som ligger i kriteriet «allmenn», må bero på en konkret helhetsvurdering. Det bør i hvert fall kreves at overføringen har hatt et visst omfang - enten gjennom å skape en fare for overføring eller at den faktisk har hatt smitte som følge. Departementet finner ikke grunn til å kvantitativt angi en nedre grense, slik at den nærmere grensedragningen overlates til domstolene. Sentralt ved vurderingen bør imidlertid hensynene bak smittevernbestemmelsene stå.

Første ledd annet punktum bokstav b omhandler de tilfeller hvor overføringen har «medført tap av liv eller betydelig skade på kropp eller helse». Om kriteriet «betydelig skade på kropp eller helse» vises til straffeloven 2005 § 11, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 409 med videre henvisninger.

Bestemmelsen må for øvrig ses i sammenheng med at straffeloven 1902 § 154 ikke foreslås videreført, se punkt 4.13.2. Det vises for øvrig til delutredning VII side 336.

Annet ledd omhandler uaktsom grov smitteoverføring. Strafferammen er her fengsel inntil 3 år. Denne er gitt for at en i praksis skal kunne oppnå en ønsket gradering i straffutmålingen hvor det i de aller groveste tilfellene bare er utvist uaktsomhet.

Til § 239 Allmennfarlig forgiftning

Bestemmelsen rammer ulike former for allmennfarlig spredning av gift eller stoffer med tilsvarende virkning. Den viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 153 første, annet og femte ledd, men det er foreslått flere realitetsendringer og en vesentlig enklere utforming. Bestemmelsen bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 25-13, se delutredning VII side 336. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises til punkt 4.9.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffeloven 2005 § 131 om terrorhandlinger, idet § 239 inngår i oppregningen av bestemmelser som anses som en terrorhandling dersom det foreligger terrorhensikt, jf. § 131 annet ledd. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med § 142 om ulovlig befatning med farlig materiale mv., jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 323-324.

I praksis vil § 239 antagelig ofte måtte benyttes sammen (i konkurrens) med bestemmelsene om legemskrenkelser og drap, se nedenfor. Også smitteoverføringsbestemmelsen i § 237 kan få anvendelse, idet det nå ikke lenger er et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet, jf, merknadene til § 237. Dermed vil tilfeller av spredning av flere allmennfarlige sykdommer, for eksempel i form av tilsetting av bakterier og virus i gjenstander til allmenn bruk, som etter straffeloven 1902 måtte vurderes etter straffeloven 1902 § 153, nå kunne omfattes også av § 237 om smitteoverføring. Det vises videre til at man etter § 196 har en plikt til å avverge overtredelse av § 239.

Paragraf 239 første ledd første punktum oppstiller to straffalternativer. Første ledd første punktum første straffalternativ rammer den som «tilsetter gift eller stoffer med tilsvarende virkning i næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk» og derigjennom «volder allmenn fare for liv eller helse». Bestemmelsen har sitt motstykke i straffeloven 1902 § 153 første ledd første straffalternativ («tilsettingsalternativet»), men det er foreslått enkelte realitetsendringer. For det første kreves det at en «tilsetter» de aktuelle stoffene i næringsmiddel eller andre gjenstander. I dette ligger det et krav om at de aktuelle stoffene blandes inn i gjenstandene. På dette punkt videreføres gjeldende rett fullt ut. Det et kan tenkes ulike trinn i en produksjonsprosess hvor tilsettingen skjer, men dette er uten betydning for oppfyllelse av vilkåret for straff. Også total ombytting vil kunne rammes, jf. Rt. 1985 side 475. Skjer det ingen tilsetting, vil ikke dette straffalternativet kunne anvendes. Mottar en for eksempel sprit som er tilsatt metanol under produksjonsfasen, og vedkommende ikke gjør annet enn å selge den videre, er det første ledd første punktum annet straffalternativ som eventuelt rammer forholdet, se til illustrasjon Rt. 2006 side 480 og Rt. 2007 side 1366.

Tilsettingen må skje i «næringsmidler eller andre gjenstander». Kriteriet er vidtrekkende, og vil omfatte så vel gjenstander i fast form og væsker. «Næringsmidler» er eksplisitt angitt idet dette antas å være det mest praktiske. Det er ikke meningen å endre innholdet i kriteriet «Gjenstand» i straffeloven 1902 § 153 første ledd. Det samme gjelder vilkåret «bestemt for alminnelig bruk».

Tilsettingen må omhandle «gift eller stoffer med tilsvarende virkning». Dette kriteriet viderefører straffeloven 1902 § 153 første ledd «gift eller saadanne stoffer». Formuleringen «stoffer med tilsvarende virkning» er valgt for å få frem at det er stoffets virkning som er det sentrale, og dette kvalifiseres gjennom at stoffet må være egnet til å fremkalle allmenn fare for liv eller helse.

Det kreves at tilsettingen av de aktuelle stoffene «volder allmenn fare for liv eller helse» Det er ikke tilstrekkelig at det oppstår fare for en enkelt persons liv og helse. Slike tilfeller må bedømmes etter de generelle regler om kroppskrenkelse eller kroppsskade. Hva som skal til for at det kan sies å foreligge en «allmenn fare», må nødvendigvis skje ut fra en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering. Avgjørelsen i Rt. 1985 side 475 illustrerer dette. Her hadde en lege tatt narkotika fra ampuller i giftskapet i sykestuen og legekofferter til kolleger, og erstattet narkotikaen med lignende ampuller som inneholdt andre legemidler, og påsatt etiketter som viste innhold tilsvarende de borttatte narkotika. Et slikt tilfelle vil oppfylle vilkåret om allmenn fare, idet de aktuelle medikamentene er bestemt for pasienter som trenger det aktuelle (ombyttede) medikamentet. Tilsvarende kvalifiserer tilfellene i Rt. 2006 side 480 og Rt. 2007 side 1366 åpenbart til at det fremkalles en «allmenn fare for liv og helse». Departementet viker tilbake for å konkretisere en nedre grense for hva som kan kvalifisere for «allmenn fare», idet denne mest hensiktsmessig vil måtte etableres i rettspraksis. Det er imidlertid ikke meningen å oppstille en særskilt streng norm for hva som kan utgjøre en «allmenn fare for liv og helse». Ved grensedragningen må en se hen til den legislative begrunnelsen for regelen - verne allmennheten mot spredning av ulike former for farlige stoffer.

Den allmenne faren må referere seg til «liv og helse». Det er i motsetning til straffeloven 1902 § 153 første ledd første straffalternativ ikke foreslått at helseskaden må være kvalifisert. Så lenge forgiftningen vil kunne forårsake en helseskade, vil dette rammes. Noen krav til varighet eller omfang stilles ikke. Dette vil det i stedet måtte tas hensyn til under straffutmålingen, jf. nedenfor.

Første ledd første punktum annet straffalternativ rammer den som «ved salg eller annen utbredelse av slike gjenstander, volder allmenn fare for liv eller helse». Dette alternativet tar langt på vei opp i seg straffeloven 1902 § 153 annet ledd, og innebærer en forenkling av reguleringen etter tidligere rett med enkelte realitetsendringer.

Kriteriet «salg eller utbredelse» er vidt formulert, og vil omfatte salg til publikum i sin alminnelighet samt enhver annen form for utbredelse, for eksempel gaver.

I motsetning til straffeloven 1902 § 153 annet ledd kreves det ikke at helsefaren holdes skjult. Selv om en person for eksempel tilbyr for salg et næringsmiddel og opplyser at stoffet sannsynligvis er forgiftet, vil vedkommende rammes av bestemmelsen. Hensynene bak bestemmelsen tilsier at mottakerens samtykke og villighet til å ta en risiko ikke kan være avgjørende for straffbarheten. Også etter første ledd første punktum annet alternativ kreves det at det gjennom salget eller utbredelsen av de aktuelle stoffer voldes allmenn fare for liv og helse. Om dette kriteriet vises det til merknadene ovenfor.

Til forskjell fra straffeloven 1902 § 153 annet ledd gir ikke § 239 første ledd første punktum annet straffalternativ noen fremskredet fullbyrdelsesregel. Det er derfor § 16 om forsøk - og da især grensedragningen mot forsøkets nedre grense - som vil avgjøre om ulike former for forberedelseshandlinger har kommet så langt at forsøk foreligger, jf. § 16 første ledd. Eksempelvis vil en person som stoppes på grensen med sprit tilsatt et av de aktuelle stoffene, neppe kunne straffes for forsøk. Her er det andre straffesanksjonerte bestemmelser som vil kunne ramme forholdet, jf. tolloven og alkoholloven samt § 233. Har en fått den forgiftede spriten inn i landet og på lager, vil man nærme seg grensen for straffbart forsøk. Inngår en forbund om en handling som rammes av § 239 første ledd, vil § 241 ramme forholdet, jf. merknadene til § 241.

Første ledd annet punktum rammer den som «ellers forårsaker forgiftning som medfører fare som nevnt». Dette straffalternativet viderefører straffeloven 1902 § 153 første ledd annet straffalternativ. Forgiftning gjennom luften kan være et eksempel på et tilfelle som omfattes av dette alternativet.

Skyldkravet etter første ledd er forsett, jf. § 22.

Medvirkning og forsøk rammes, jf. §§ 15 og 16.

Bestemmelsen vil kunne anvendes sammen (i konkurrens) med de generelle reglene i kapitlet om voldslovbrudd mv. - typisk uaktsomt drap - idet bestemmelsene verner om ulike interesser.

Strafferammen er fengsel inntil 15 år. Selv om straffeloven 1902 § 153 hadde en strafferamme på 21 år, er det ved nedjusteringen til 15 år ikke tiltenkt noen endringer i straffenivået. Ofte - især ved de aller groveste overtredelsene - vil også konkurrensreglene (straffeloven 2005 § 79 første ledd bokstav a) medføre at en i realiteten får en strafferamme på 21 år. Ved straffutmålingen er det naturlig å se hen til om handlingen har medført en risiko for død og helseødeleggelse, om handlingen faktisk har resultert i død eller helseskade, om gjerningsmannen har forsøkt å skjule de nevnte gjenstandenes beskaffenhet og om spredningen har vært betydelig.

Annet ledd fastslår at også uaktsomme overtredelser rammes. Det er tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet, jf. § 23 første ledd. Om bakgrunnen for valg av skyldform her, og hvilke endringer dette innebærer i straffeloven 1902 § 153, vises det til punkt 4.9.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Dette er en vesentlig økning i strafferammen i forhold til 1-årsrammen i straffeloven 1902 § 153 femte ledd, og maksimumsstraffen på 6 år er gitt for at en innenfor uaktsomhetstilfellene skal kunne oppnå den ønskede graderingen i straffenivået for de aller groveste tilfellene. Eksempelvis ved tilfellet omhandlet i Rt. 2006 side 480 vil en måtte anvende strafferammen nærmest fullt ut, gitt at en ikke greier å føre tilstrekkelig bevis knyttet til for eksempel reglene om uaktsomt drap.

Til § 240 Alvorlig miljøkriminalitet

Bestemmelsen rammer ulike former for alvorlig miljøkriminalitet. Den viderefører straffeloven 1902 § 152 b første ledd og annet ledd nr. 1 og 2. Det vises til Ot.prp. nr. 92 (1992-93) side 18-21 for merknader til disse bestemmelsene. Straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 3 videreføres i § 242 første ledd. Om bakgrunnen for § 240 vises det generelt til punkt 4.10.

Bestemmelsen er inntatt i oppregningen i § 131 over bestemmelser som skal straffes som en terrorhandling, såfremt terrorhensikt foreligger, jf. § 131 annet ledd.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. §§ 22 og 23 annet ledd.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. §§ 15 og 16.

Straffen er fengsel inntil 15 år for overtredelse av første ledd. Det vises til punkt 4.10 om bakgrunnen for hvorfor departementet foreslår å heve den øvre strafferammen til 15 år. Hevingen av strafferammen er ikke ment å endre straffenivået. Selv om det er en felles strafferamme for de forsettlige og grovt uaktsomme overtredelsene, vil den øvre delen av strafferammen først og fremst være aktuell for forsettlige overtredelser. Graden av skyld vil som eller innvirke på straffens størrelse, og den nedre delen av strafferammen vil primært rette seg mot de uaktsomme overtredelsene. En likestilling av forsett og grov uaktsomhet som skyldkrav medfører prosessuelt at det hører under straffespørsmålet å vurdere graden av utvist skyld og hvilken betydning dette skal ha for fastsettingen av straff.

For overtredelse av annet ledd er straffen fengsel inntil 6 år. Dette er en videreføring av strafferammen i straffeloven 1902 § 152 b annet ledd. Det tilsiktes ingen endringer i straffenivået. På samme måte som i første ledd vil den øvre delen av strafferammen fortrinnsvis rette seg mot de forsettlige overtredelsene, mens grovt uaktsomme overtredelser vil straffes mildere.

Generalklausulen om alvorlig miljøkriminalitet har en gjerningsbeskrivelse som kan tenkes å omhandle samme forhold som andre straffebestemmelser. Avgjørende for om generalklausulen i disse tilfellene vil kunne anvendes sammen (i konkurrens) med andre straffebestemmelser, vil være om bestemmelsene tar sikte på forskjellige sider ved det straffbare forholdet - typisk vil det være tilfelle med hensyn til bestemmelser i kapittel 25 om voldslovbrudd. Det må vurderes konkret om de aktuelle straffebestemmelsene fullt ut dekker hverandre. Er både første og annet ledd overtrådt, kan de anvendes samtidig.

Til § 241 Forbund om allmennfarlig forgiftning eller alvorlig miljøkriminalitet

Bestemmelsen rammer den som inngår forbund om å begå en straffbar handling som nevnt i § 239 første ledd (allmennfarlig forgiftning) eller § 240 første ledd (alvorlig miljøkriminalitet). Bestemmelsen viderefører første ledd om forbnd om allmennfarlig forgiftning i straffeloven 1902 § 159 jf. § 153. Forbundsalternativet knyttet til § 240 første ledd om alvorlig miljøkriminalitet innebærer en nykriminalisering, se punkt 4.10. Det antas at regelen særlig vil kunne anvendes ved ulike former for alvorlig faunakriminalitet.

Det oppstilles ikke lenger noe krav om hensikt, se begrunnelsen i delutredning VII side 302. Bestemmelsen krever bare forsett med hensyn til avtalens objektive innhold. Kriteriet «forbund» skal forstås på samme måte som ellers i straffeloven.

Medvirkning og forsøk straffes, jf. §§ 15 og 16.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år.

Til § 242 Kulturminnekriminalitet

Bestemmelsen er ny, men er delvis en videreføring av straffeloven 1902 § 152 b. Om bakgrunnen for et eget straffebud om alvorlig kulturminnekriminalitet vises til punkt 4.11.

Første ledd viderefører straffeloven 1902 § 152 b annet ledd nr. 3 uten realitetsendringer. Skyldkravet og strafferammen videreføres på tilsvarende måte. Det vises til merknadene til § 240 når det gjelder skyldgradens betydning for straffutmålingen. Den øvre delen av strafferammen vil først og fremst få anvendelse ved de forsettlige overtredelser. Bestemmelsen gjennomfører forpliktelsen etter tilleggsprotokollen artikkel 15 nr. 1 bokstav c om å sette straff for omfattende ødeleggelse av kulturverdier.

Annet ledd er nytt og skal dekke forpliktelsene etter annen tilleggsprotokoll til Haagkonvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt artikkel 15 nr. 1 bokstav b.

Straffansvar etter annet ledd er kun aktuelt i forbindelse med en væpnet konflikt. Det vises til Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 90 om forståelsen av begrepet «væpnet konflikt». Straffansvaret må blant annet avgrenses mot tilfeller av interne uroligheter og spente situasjoner, som for eksempel opptøyer, isolerte og sporadiske voldshandlinger og andre handlinger av lignende art. Bruk av kulturminner til støtte for militære handlinger utenfor en væpnet konfliktsituasjon vil imidlertid kunne straffes etter første ledd eller etter bestemmelser i spesiallovgivningen.

Den straffbare handlingen består etter annet ledd i å bruke et kulturminne eller et kulturmiljø av særlig nasjonal eller internasjonal betydning til støtte for militære handlinger. Begrepet «kulturminne» er hentet fra kulturminneloven § 2, og skal normalt gis samme forståelse etter bestemmelsen her. Tilsvarende gjelder for «kulturmiljø», jf. kulturminneloven § 2 annet ledd.

Kulturminne og kulturmiljø omfatter alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til, samt områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Etter departementets oppfatning er kulturminne og kulturmiljø dekkende for det som i tilleggsprotokollen betegnes som kulturverdi, jf. Haagkonvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt artikkel 1. Det er ikke et krav at det må foreligge et fredningsvedtak for at noe skal være et kulturminne eller kulturmiljø.

Det er ikke nok at det skadede objektet er et kulturminne eller at det skadede området er et kulturmiljø. Det må i tillegg være av særlig nasjonal eller internasjonal betydning. Om dette vilkåret er oppfylt, må avgjøres etter en konkret vurdering. Fredningsvedtak eller automatiske lovvern vil ha betydning ved denne vurderingen. Internasjonale konvensjoner eller fredningslister mv., som for eksempel kulturminner inntatt i World Heritage List eller som er gitt forsterket beskyttelse av Komiteen for beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, vil være andre viktige momenter å ta i betraktning. Det er imidlertid ikke et krav at kulturminnet eller kulturmiljøet er tatt inn i lister over objekter som nyter en spesiell status. Stavkirker og gamle festninger er eksempler på kulturminner som ofte vil bli regnet for å være av særlig nasjonal eller internasjonal betydning.

Ikke en hvilken som helst bruk av kulturminner er omfattet av straffansvaret etter annet ledd. Kulturminnene må brukes til støtte for militære handlinger. Bruken av kulturminner eller kulturmiljøer må altså utgjøre et visst bidrag til de militære handlingene. Et utgangspunkt for denne vurderingen kan tas i tilleggsprotokollens definisjon av «militært mål», jf. artikkel 1 bokstav f. Her heter det at et «militært mål» er en «gjenstand som på grunn av sin art, sin plassering, sitt formål eller sin bruk utgjør et effektivt bidrag til militære handlinger, og som, dersom den blir helt eller delvis ødelagt, tatt eller nøytralisert, gir en klar militær fordel under de rådende omstendigheter på vedkommende tidspunkt». Sett i sammenheng Haagkonvensjonens og tilleggsprotokollens formål om å forbedre beskyttelsen mot forventede virkninger av en væpnet konflikt, befinner man seg trolig i kjerneområdet for hva det skal settes straff for etter tilleggsprotokollen artikkel 15 nr. 1 bokstav b dersom et kulturminne eller et kulturmiljø er et lovlig militært mål. Bruk av for eksempel en gammel kirke som kommandosentral eller våpenlager i en væpnet konflikt vil medføre stor fare for at kulturminnene vil bli skadet eller ødelagt. På den annen side vil ikke enhver bruk av kulturminner eller kulturminner til støtte for militære handlinger være straffbar etter annet ledd. Det må trekkes en grense nedad mot bruk som ikke representerer en mulig fare for skade eller ødeleggelse av kulturminner, som for eksempel bruk av kirketårn eller andre kulturminner som navigasjonspunkter i forbindelse med et bombeoppdrag, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4 nr. 1 om at konvensjonspartene er forpliktet til å avstå fra bruk og aktivitet som vil kunne utsette kulturminnene for skade eller ødeleggelse i tilfelle av væpnet konflikt. Det må altså være tale om en viss fare for at kulturminnet skal utsettes for skade, og det må avgjøres i hvert enkelt tilfelle om bruken av kulturminnet til støtte for militære handlinger representerer en fare for skade eller ødeleggelse.

Straffansvar etter annet ledd er kun aktuelt dersom kulturminner eller kulturmiljøer brukes til støtte for «militære handlinger». Dette omfatter først og fremst handlinger som utføres av militært personell i en stats forsvarsstyrker som ledd i deres tjenesteutøvelse. Dersom de benytter en gammel festning som lager for ammunisjon i forbindelse med aktive kamper, utgjør det et eksempel i kjernen av hva som forstås med bruk av kulturminner til støtte for militære handlinger. Men militære handlinger kan også utføres av organisasjoner eller grupperinger som benytter militære virkemidler. Opprørsgrupper som i forbindelse med en væpnet konflikt benytter kulturminner eller kulturmiljøer i sin krigføring, vil kunne straffes etter annet ledd.

I spørsmålet om å trekke grensen for hva som er en militær handling vil videre handlingens art og formål være sentrale momenter å ta i betraktning. Man befinner seg i kjerneområdet for militære handlinger hvor for eksempel militært personell rykker frem for å legge nye områder under sin kontroll, og det gjøres bruk av tradisjonelle militære virkemidler. Det kreves imidlertid ikke aktive kamphandlinger eller at den militære aktivitet må pågå over en viss tid for at det skal være tale om militære handlinger, dersom det først foreligger en væpnet konflikt. I en væpnet konfliktsituasjon kan også enkeltstående handlinger kvalifisere som militære handlinger. Bruk av kulturminner eller kulturmiljøer i forbindelse med sabotasjeoperasjoner er et eksempel på dette. Videre kan det være grunn til å se hen til om formålet med den aktuelle aktivitet er å oppnå en militær fordel, og om denne aktiviteten utgjør et effektivt bidrag for å oppnå dette målet. Dersom den militære fordel vil være å sikre kontroll over et bestemt område, og handlingen for å oppnå dette er å avskjære atkomst til området, vil det kunne være tale om en militær handling.

Straffansvar etter annet ledd inntrer ikke hvis den aktuelle handlingen var tvingene militært nødvendig, jf. annet punktum. Selv om medlemsstatene har en plikt til å sikre respekt for kulturverdier, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4 nr. 1, kan det gjøres unntak fra denne plikten hvor militær nødvendighet absolutt krever slik tilsidesettelse, jf. Haagkonvensjonen artikkel 4 nr. 2. Rekkevidden av unntaket fra plikten til å sikre respekt for kulturverdier er utdypet i tilleggsprotokollen artikkel 6, hvor det er annet alternativ som er mest aktuelt for rekkevidden av straffansvar etter annet ledd. Her fremgår det at plikten til å sikre respekt for kulturminner kan settes til side bare når og så lenge det ikke foreligger noen annen gjennomførlig måte å skaffe seg en lignende militær fordel. Dette er et strengt krav. Det kan for eksempel være oppfylt dersom bruk av en gammel festning til utstyrslager er det eneste egnete oppbevaringsstedet som det mulig å bevare kontroll over på et viktig militært område.

Skyldkravet i § 242 annet ledd er forsett eller grov uaktsomhet. Medvirkning og forsøk kan straffes, jf. §§ 15 og 16.

Straffen for overtredelse av annet ledd er fengsel inntil 2 år. Det er først og fremst de grove forsettlige overtredelsene som vil bli å straffe i strafferammens øvre del.

16.5 Til kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred

Til § 251 Tvang

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 222 første ledd første punktum og tredje ledd. Den eneste materielle endringen er at den øvre strafferammen for tvang er senket til 2 år. De øvrige endringene er kun av pedagogisk art. Bestemmelsen svarer i det vesentlige til kommisjonens skisse til § 26-1, jf. delutredningen side 340 og punkt 5.2 ovenfor.

Første ledd svarer til straffeloven 1902 § 222 første ledd første punktum. Uttrykket «rettsstridig adferd» er endret til «straffbar eller annen urettmessig atferd».

Uttrykkene «gjøre» og «unnlate» henviser til henholdsvis aktive handlinger og passivitet. Alternativet «tåle» tar sikte på tilfellene hvor det virker unaturlig å benytte disse uttrykksmåtene. Dersom fornærmede for eksempel tvinges til å finne seg i at det blir tatt blodprøve av ham, passer det språklig sett ikke særlig godt å si at han dermed tvinges til å gjøre eller unnlate noe.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 222 tredje ledd, men slik at alternativet om ærekrenkende beskyldning er erstattet med fremsettelse av en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning. Forhold som omfattes av dette leddet kan tenkes å også gå inn under gjerningsbeskrivelsen i første ledd, for eksempel der det trues med å inngi en falsk anmeldelse. Disse tilfellene reguleres av den strengere bestemmelsen i første ledd. Annet ledd har bare selvstendig betydning der tvangsmiddelet i seg selv er lovlig.

Rettsstridsreservasjonen markerer at bestemmelsen etter forholdene kan måtte tolkes innskrenkende. Dersom gjerningspersonen har krav på det han tvinger til seg, og det består en naturlig sammenheng mellom tvangsmiddelet og det han oppnår, vil handlingen normalt ikke være rettsstridig. For eksempel dersom man truer noen med anmeldelse for et hærverk de har begått på ens eiendom, hvis de ikke gjør opp for seg. Dersom det ikke foreligger en slik sammenheng, vil handlingen imidlertid kunne være rettsstridig, selv om tvangsmiddelet er lovlig, og man har krav på det man tvinger til seg. Man truer for eksempel debitor med anmeldelse for en legemskrenkelse han har begått, dersom han ikke betaler gjelden sin.

Til § 252 Grov tvang

Bestemmelsen trer i stedet for straffeloven 1902 § 222 første ledd annet punktum og annet ledd. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonenes skisse til § 26-2, jf. delutredningen side 340 og punkt 5.2 ovenfor.

Paragrafen angir strafferammen når en tvangsutøvelse er grov, og må leses i sammenheng med gjerningsbeskrivelsen i § 251.

Første punktum inneholder hovedreglen om straff for grov tvang, og trer i stedet for dagens bestemmelse i § 222 første ledd annet punktum om tvang begått under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. straffeloven 1902 § 232 tredje ledd, hvor det nevnes visse omstendigheter det særlig skal legges vekt på ved denne vurderingen.

Hvorvidt tvangen er grov, skal bero på en helhetsvurdering, jf. annet punktum. Bestemmelsen gir anvisning på at det ved vurderingen skal legges særlig vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling. Disse momentene er hentet fra straffeloven 1902 § 232 tredje ledd. De øvrige omstendighetene i denne bestemmelsen er øyensynlig ikke av praktisk interesse i forhold til tvangsbestemmelsen.

Til § 253 Tvangsekteskap

Bestemmelsen viderefører med enkelte presiseringer straffeloven 1902 § 222 annet ledd om tvangsekteskap. Straffebudet er kommet til etter Straffelovkommisjonen leverte sin utredning, og er således ikke omtalt der. Det vises til departementets drøftelser i punkt 5.2.4.5.

Bestemmelsen er kommentert i Innst. O. nr. 106 (2002-2003) side 3. På samme måte som i § 251 første ledd er uttrykket «rettsstridig atferd» byttet ut med «straffbar eller annen urettmessig atferd».

Straffalternativet «utilbørlig press» sikter blant annet til sosiale sanksjoner som kan ramme hardt, men som ikke er straffbare og som heller ikke strider mot andre rettslige normer. Et eksempel er varig utelukkelse fra et sosial fellesskap av stor betydning, eller å true med dette. Etter at dette straffalternativet er inkludert i lovteksten er det ikke behov for å videreføre trusselalternativet, siden det ikke lenger vil ha noen selvstendig betydning, men anses som en form for utilbørlig press.

Til § 254 Frihetsberøvelse

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 223 første ledd, og svarer til kommisjonens skisse til § 26-3, jf. delutredningen side 340. Det er kun strafferammen som er endret i forhold til gjeldende rett. For øvrig er det bare gjort pedagogiske justeringer i teksten.

I tråd med kommisjonens utkast er forbudet mot å «frata noen friheten» eksemplifisert i lovteksten, slik man har gjort i BrB 4 kapittel 2 § og den finske straffelovens 25 kapittel 1 §. Medvirkning er straffbar, jf. § 15. Skyldkravet er forsett, jf. § 22. Uttrykket «ulovlig» i § 223 er byttet ut med «rettsstridig». Slik er bestemmelsen også forstått i rettspraksis, jf. punkt 5.3 ovenfor. Forsettskravet omfatter således ikke at handlingen rettslig sett er ulovlig. Slike tilfeller må bedømmes etter reglene om rettsuvitenhet, jf. straffeloven 2005 § 26. Faktisk uvitenhet vil derimot normalt utelukke straffansvar, ettersom straffebudet mot uaktsom frihetsberøvelse ikke foreslås videreført. Det kan imidlertid tenkes tilfeller hvor forholdet rammes av andre straffebud. For eksempel kan en polititjenestemann som foretar en uhjemlet pågripelse kunne rammes av straffeloven 2005 § 172, som setter straff for den som begår en grovt uaktsom tjenestefeil.

Til § 255 Grov frihetsberøvelse

Bestemmelsen trer i stedet for straffeloven 1902 § 223 annet ledd, og er i tråd med Straffelovkommisjonens skisse til § 26-4, jf. delutredningen side 340. Dagens ordning med en minstestraff på 1 år er ikke beholdt. Ellers viderefører bestemmelsen gjeldende rett. Momentene som knytter seg til hva slags virkninger frihetsberøvelsen har fått, skal bedømmes som uforsettlige følger etter § 24, slik at uaktsomhet er tilstrekkelig.

Til § 256 Forbund om grov frihetsberøvelse

Bestemmelsen viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 223 tredje ledd, og er i det vesentlige i tråd med Straffelovkommisjonens skisse til § 26-5, jf. delutredningen side 340 - 341.

Strafferammen er fengsel inntil 6 år.

Til § 257 Menneskehandel

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 224 første til tredje ledd. Strafferammen er endret til fengsel inntil 6 år. Paragraf § 224 fjerde ledd om grov menneskehandel videreføres i straffeloven 2005 § 258 som et eget straffebud. Bestemmelsen er ikke behandlet av Straffelovkommisjonen.

Alternativet «tvinger» er tatt med i innledningen til bestemmelsen, og ordet «tvang» dermed tatt ut av første ledd bokstav b. Dette uttrykker bedre at også for eksempel prostitusjon kan ha elementer av tvang i seg. For øvrig er realitetsendringer ikke tilsiktet.

Til § 258 Grov menneskehandel

Bestemmelsen viderefører uten endringer straffeloven 1902 § 224 fjerde ledd. Momentet som knytter seg til utbytte er nå formulert slik at det skal bedømmes som en uforsettlig følge etter § 24.

Til § 259 Slaveri

Bestemmelsen viderefører første og annet ledd i straffeloven 1902 § 225, og er i tråd med Straffelovkommisjonens skisse til § 26-6, jf. delutredningen side 341. Uttrykket «bevirker ... at en anden bringes i Trældom» er byttet ut med «bringer noen inn i slaveri», uten at dette tar sikte på noen realitetsendring. Ved tolkingen av slavebegrepet må det tas hensyn til den internasjonale reguleringen, jf. nærmere om denne i punkt 5.5 ovenfor. Maksimumsstraffen på 21 år er beholdt, men det foreslås ikke å opprettholde noen særskilt minstestraff.

Dersom noen gjøres til slave som et ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning, vil forholdet kunne straffes som en forbrytelse mot menneskeheten, jf. straffeloven 2005 § 102 første ledd bokstav c. Utnyttelse av noens arbeidskraft som ikke har en slik karakter at det kan regnes som slaveri, vil kunne rammes av § 257 første ledd bokstav b.

Til § 260 Forbund om slaveri

Bestemmelsen viderefører med én materiell endring straffeloven 1902 § 225 tredje ledd, og er i tråd med kommisjonens skisse til § 26-6, jf. delutredningen side 341. Etter gjeldende rett kreves det at forbundet er inngått med hensikt om å overtre slaveribestemmelsen. Etter departementets forslag er det tilstrekkelig at gjerningspersonenes forsett dekker avtalens objektive gjerningsinnhold.

Til § 261 Omsorgsunndragelse

Bestemmelsen viderefører med enkelte endringer straffeloven 1902 § 216, og er i det vesentlige i tråd med kommisjonens skisse til § 26-7, jf. delutredningen side 341-342 og punkt 5.6.3.2 ovenfor. Som i dag rammes bare den som unndrar en umyndig fra bostedsforelderen eller den som har omsorgen i henhold til vedtak om omsorgsovertakelse. Samtidig er straffansvaret begrenset til å gjelde de tilfellene hvor omsorgsunndragelsen skjer «gjentatte ganger», dvs. 3 eller mer, eller av andre grunner er «alvorlig».

Første ledd svarer i det vesentlige til straffeloven 1902 § 216 første ledd. Den øvre strafferammen er for fengselsstraffens vedkommende satt til fengsel inntil 2 år. Bestemmelsen åpner for bruk av bot som alternativ sanksjon, noe som etter gjeldende rett er avhengig av særdeles formildende omstendigheter, jf. straffeloven 1902 § 216 annet ledd.

Første ledd første punktum verner den som skal ha den umyndige boende fast hos seg, jf. barneloven § 36. Samtidig går departementet inn for å innsnevre hvilke unndragelser som skal kunne straffebelegges, jf. nærmere i punkt 5.6.3.2 ovenfor. Selv om en umyndig er unndratt fra omsorg kommer straff bare til anvendelse dersom unndragelsen skjer «gjentatte ganger», dvs. regelmessig forekommende, eller er «alvorlig». Sistnevnte sikter særlig til unndragelsens varighet. Også en enkeltstående men langvarig unndragelse kan således etter forholdene kunne være straffbar. Bortføring av et barn over landegrenser skal anses som alvorlig og utløser straffansvar.

Første ledd annet punktum setter straff for å unndra en umyndig fra noen som har omsorgen for vedkommende i henhold til vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven. I slike tilfeller kreves det ikke at unndragelsen er langvarig, eller at det dreier seg om flere tilfeller. Bestemmelsen er dermed en ren videreføring av gjeldende rett.

Etter straffeloven 1902 § 216 måtte omsorgsunndragelsen være «ulovlig». Dette uttrykket er en henvisning til lovverket for øvrig, herunder reglene i barneloven og barnevernloven som etablerte beskyttede omsorgsfunksjoner. Ettersom straffebudet nå presiserer hvilke rettsgrunnlag som er beskyttet, synes det ikke lenger å være noe behov for en slik presisering i lovteksten. Straffrihetsgrunner som nødrett, nødverge og samtykke vil fortsatt kunne utelukke bruk av straff. Som ellers i straffelovgivningen må bestemmelsen leses med en alminnelig rettsstridsreservasjon, som vil kunne utelukke straff også i de tilfellene hvor vilkårene for straffrihet etter de nevnte rettsgrunnlagene ikke er oppfylt. Disse tilfellene vil imidlertid være såpass sjeldent forekommende at departementet ikke har funnet grunn til å innta en uttrykkelig rettsstridsreservasjon i lovteksten.

Annet ledd bestemmer at grov omsorgsunndragelse kan straffes med fengsel inntil 6 år. Ved vurderingen av om lovbruddet er grovt, går det frem av loven at det skal særlig legges vekt på hvilken belastning barnet er påført ved å være unndratt fra omsorg. Viktige momenter i denne vurderingen er hvor og under hvilke forhold barnet har måttet oppholde seg under omsorgsunndragelsen, om barnet er bortført til et annet land, hvor lenge unndragelsen har vart, og hva slags kontakt barnet har fått ha med den omsorgsberettigede. Det bør også legges vekt på om den som har unndratt barnet fra omsorg i strid med de norske reglene har vært i sin rett i henhold til utenlandske rettsavgjørelser som oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet og som bygger på hensynet til barnets beste. Brudd på første ledd annet punktum vil lett kunne bli grovt, særlig hvis barnet da er sammen med en eller to foreldre som er vurdert som uskikket til å ha barnet.

Selv om loven åpner for bruk av straff, er det ikke gitt at strafforfølgning er den mest hensiktmessige reaksjon i den enkelte sak. Som det går frem av de alminnelige merknadene ovenfor, understreker departementet at sivilrettslige sanksjoner normalt bør være å foretrekke. I tillegg bør barnets beste stå sentralt i vurderingen av hva slags straff som eventuelt skal utmåles.

Etter omstendighetene vil § 261 kunne anvendes sammen med § 254 om frihetsberøvelse. Bestemmelsene beskytter til dels forskjellige interesser, og saken kan ligge slik an at de begge kommer til anvendelse. Paragraf 261 varetar barnets behov for omsorg, og forelderens eller foreldrenes rett til å gi omsorg. Paragraf 254 verner barnet mot å bli berøvet den frihet som tilkommer det innenfor de rammer loven og foreldrene setter. Dersom omsorgsunndragelsen innledes ved at barnet bortføres, for eksempel ved at det mot sin vilje føres ut av landet, vil § 254 normalt kunne anvendes sammen med § 261. Det samme gjelder dersom barnet under omsorgsunndragelsen på annen måte berøves friheten det eller ville ha hatt, for eksempel ved at det holdes innesperret ut over det foreldreansvaret gir rom for. Ettersom barnet, og da særlig yngre barn, normalt under enhver omstendighet vil måtte finne seg i en viss grad av frihetsberøvelse som ledd i oppdragelsen, kan det etter omstendighetene fremstå som usikkert om frihetsberøvelsen rammes av § 254. Dette er grunnen til at departementet har foreslått en egen bestemmelse om straff for grove omsorgsunndragelser, jf. annet ledd, i stedet for å dekke behovet for en streng straff gjennom konkurrens, jf. de alminnelige merknadene ovenfor.

Til § 262 Flergifte og giftemål med barn under 16 år

Straffebudet rammer visse brudd på ekteskapslovgivningen. Første ledd viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 220 annet ledd første punktum om bigami. Straffelovkommisjonen foreslo å oppheve bestemmelsen, jf. delutredningen side 408-409.

Hovedhensynet bak første ledd er hensynet til den ektefellen som inngår et ekteskap med en person som allerede er gift, med de rettslige konsekvenser dette har for vedkommende. Det er imidlertid ikke en forutsetning for straffansvar at ektefelle nummer to har vært uvitende om det bestående ekteskapet, eller har lidd noen overlast som følge av dette. Første ledd beskytter også offentlige hensyn som tilliten til registrering av ekteskap, tilliten til offentlige attester mv.

Bestemmelsen rammer inngåelsen av et ekteskap, når et annet ekteskap fortsatt består. Handlingen er fullbyrdet idet vigselen gjennomføres, jf. ekteskapsloven § 11.

Bestemmelsen er kjønnsnøytral. Det er videre likegyldig hvilket ekteskap i rekken det aktuelle tilfellet er, så fremt gjerningspersonen allerede er gift med én person. Ut fra de alminnelige reglene om realkonkurrens vil hvert ekteskap som inngås i strid med bestemmelsen utgjøre et selvstendig lovbrudd. Gjentatte overtredelser vil også kunne vektlegges som et moment i skjerpende retning under straffutmålingen.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. § 15 og § 16.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 220 første ledd. Den øvre strafferammen er senket fra fengsel inntil 4 år til inntil 3 år, ellers videreføres gjeldende rett. Bestemmelsen er ikke kommentert av Straffelovkommisjonen, da den kom til etter at delutredning VII ble avgitt.

Den straffbare atferden består i å inngå ekteskap eller partnerskap med noen under 16 år. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22. Uvitenhet om alder utelukker imidlertid ikke straffeskyld, med mindre gjerningspersonen ikke har utvist noen uaktsomhet i så måte.

Bestemmelsens tredje punktum inneholder en straffritaksgrunn. Straff kan falle bort dersom ektefellene eller partnerne var omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Til § 263 Trusler

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 227 første punktum, og er i tråd med Straffelovkommisjonens skisse til § 26-8, jf. delutredningen side 342. Det gammelmodige uttrykket «strafbart Foretagende» er byttet ut med «straffbar atferd», uten at dette tar sikte på noen realitetsendringer. Straffebudet viderefører gjeldende rett, med unntak av at kravet om at trusselen må gjelde en straffbar atferd som kan medføre fengsel i mer enn 6 måneder er sløyfet, og at den øvre strafferammen for fengselsstraffens vedkommende er senket fra 3 til 1 år. Den nye strafferammen er kun ment å gjenspeile det faktisk forekommende straffenivået, og er ikke ment som et signal om å senke straffen for trusler, jf. punkt 5.8 ovenfor. De øvrige endringene i teksten tar bare sikte på å modernisere straffebudets språkdrakt.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. §§ 15 og 16.

Grove trusler rammes av § 264.

Til § 264 Grove trusler

Bestemmelsen trer i stedet for straffeloven 1902 § 227 annet punktum, hvoretter trusler fremsatt under særdeles skjerpende omstendigheter kan straffes med fengsel inntil 6 år. Den øvre strafferammen er senket til fengsel inntil 3 år, uten at dette tar sikte på noe annet enn å gjenspeile det faktisk forekommende straffenivået, jf. punkt 4.8.1 ovenfor. Departementets forslag er i tråd med Straffelovkommisjonens skisse til § 26-9, jf. delutredningen side 342.

Som kommisjonen har departementet tatt utgangspunkt i straffeloven 1902 § 232 tredje ledd ved oppregningen av hvilke forhold det særlig skal legges vekt på ved grovhetsvurderingen. Etter § 232 skal det blant annet legges vekt på om trusselen var rasistisk motivert. Etter departementets syn burde også det at trusselen er motivert av at fornærmede hører til en av de øvrige gruppene som er nevnt i straffeloven 2005 § 185 om hatefulle ytringer tale for at lovbruddet er grovt. Disse gruppene er derfor medtatt i bestemmelsen.

Opplistingen i straffebudet er ikke uttømmende. Ved grovhetsvurderingen må det foruten omstendighetene omkring selve fremsettelsen, også ses hen til etterfølgende forhold. I Rt. 2005 side 1067 ble det for eksempel lagt vekt på at gjerningspersonen dagen etter å ha truet en restaurantansatt, vendte tilbake til restauranten og gikk løs på inventaret med et balltre. Dette var egnet til å forsterke trusselens virkninger fra dagen før.

Til § 265 Særskilt vern for enkelte yrkesgrupper

Bestemmelsen viderefører vernet etter straffeloven 1902 § 128 og § 326, for særskilt utsatte yrkesgrupper som ikke faller inn under straffeloven 2005 § 155. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 5.9 ovenfor.

Første ledd oppstiller straffansvar for trusler. Truslene må søke å påvirke yrkesutøvelsen til en av yrkesgruppene bestemmelsen verner. Dette innebærer en videreføring av det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven 1902 § 128. «Trusler» må forstås på samme måte som i § 263. I motsetning til etter denne bestemmelsen kreves det ikke at det er straffbar atferd det trues med, og trusselen behøver heller ikke være egnet til å fremkalle alvorlig frykt. At det er straffbart å «søke å påvirke» yrkesutøvelsen til de aktuelle yrkesgruppene, medfører at lovbruddet er fullbyrdet allerede når forsøksgrensen er passert.

Annet ledd fastslår hvilke yrkesgrupper som er vernet av straffebudet.

Bokstav a omfatter helsepersonell som yter medisinsk begrunner helsehjelp. «Helsepersonell» er definert i helsepersonelloven § 3 jf. oppregningen over hvilke grupper som har autorisasjon etter § 48. En begrensning ligger i at helsepersonellet må yte «medisinsk begrunnet helsehjelp», jf. merknadene til den tilsvarende bestemmelsen i § 286. I tvilstilfeller bør det legges vekt på om formålet med straffebudet tilsier at den aktuelle yrkesgruppen har behov for et særskilt vern i de situasjonene den konkrete saken dreier seg om.

Bokstav b omhandler personer som forestår allment tilgjengelig persontransport. At transporten må være «allment tilgjengelig» innebærer at yrkesutøveren gjennom sitt arbeid har kontakt med en ubestemt krets av personer. I dette ligger at yrkesutøveren ikke fritt kan gardere seg mot å komme i kontakt med enkeltpersoner. Enhver kan for eksempel ta seg ombord i en trikk eller en buss.

En viss utvidelse av vernet ligger også i vilkåret om at yrkesutøveren må «forestå» transporten. Dette omfatter ikke bare den som direkte styrer transportmiddelet, som bussjåføren eller togføreren, men også billettkontrollører og andre som har til oppgave å sørge for avviklingen av transporten. Derimot faller for eksempel de som arbeider i billettluken på togstasjonen utenfor. Den nærmere grensedragningen vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der nærheten til selve gjennomføringen av transportoppdraget vil være det sentrale momentet.

Bokstav c omfatter utdanningspersonell i grunnskole og videregående skole. Det er uten betydning om utdanningen drives av det private eller det offentlige. Personellet må ha «ansvaret» for undervisningen. Med dette siktes det bare til et ansvar for utføringen av undervisningen. Det kreves ikke at vedkommende har et overordnet ansvar. Av denne grunn vil for eksempel både en klasseforstander og en vikar bli omfattet. Personale som ikke har undervisningsansvar faller utenfor, for eksempel vaktmestere og administrativt personale.

Tredje ledd viderefører straffeloven 1902 § 326 nr. 1. I motsetning til gjeldende rett rammes bare den fullbyrdede overtredelse. Forsøk er ikke straffbart. Dette er i samsvar med den tilsvarende bestemmelsen for offentlige tjenestemenn i § 156, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 330.

Fjerde ledd viderefører straffeloven 1902 § 326 nr. 2. I motsetning til etter gjeldende rett og § 156 annet punktum, som begge rammer skjellsord eller annen utilbørlig atferd, krever § 265 at det er tale om skjellsord eller annen «grovt krenkende ordbruk». Dette er ment å signalisere en noe høyere terskel for straff enn det som gjelder i forhold til offentlige tjenestemenn. Forulempingen må skje «under» utøvelsen av tjenesten. En utskjelling som er motivert av yrkesutøvelsen, men som fremsettes etter at denne er fullført, faller utenfor bestemmelsen.

Paragrafens første ledd kan som etter gjeldende rett anvendes i konkurrens med bestemmelsene i §§ 263 og 264 om alminnelige og grove trusler. Overtredelser av tredje ledd konsumeres av § 285 om vold mot særlig utsatte grupper, dersom hindringshandlingen også innebærer en overtredelse av dette straffebudet. En forulemping etter fjerde ledd som også inneholder trusler konsumeres av straffebudets første ledd.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22. Medvirkning er straffbar, jf. § 15. Forsøk på overtredelse av første ledd er straffbart, jf. § 16. På grunn av strafferammen er derimot forsøk på overtredelse av tredje og fjerde ledd ikke straffbare.

Til § 266 Hensynsløs atferd

Straffebudet viderefører straffeloven 1902 § 390 a, og er i tråd med Straffelovkommisjonens skisse til § 26-10, jf. delutredningen side 342. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, med ett unntak: På grunn av regelen i straffeloven 2005 § 16 første ledd, er forsøk på overtredelse av forbudet mot hensynsløs atferd nå straffbart.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22. Medvirkning er straffbar, jf. § 15.

Til § 267 Krenkelse av privatlivets fred

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 390, samt straffeloven 1902 § 250 og straffeloven 1902 § 254. Dette er i tråd med Straffelovkommisjonens forslag, jf. delutredningen side 321. Derimot har departementet ikke funnet grunn til å videreføre straffeloven 1902 § 249 nr. 2 gjennom denne bestemmelsen. Sanne ærekrenkelser kan imidlertid etter forholdene rammes av § 270 om andre forpliktelser ved utgivelse av trykt skrift. Strafferammen er hevet i forhold til gjeldende rett og kommisjonens forslag.

Første ledd viderefører forbudet mot å krenke privatlivets fred uten materielle endringer. Presiseringen om at meddelelsen må gjelde «personlige eller huslige forhold» er sløyfet som overflødig, uten at dette innebærer realitetsendringer.

Meddelelsen må ha skjedd «offentlig», jf. § 10. Paragraf 10 nr. 2 medfører en viss utvidelse av hva som skal anses som offentlige meddelelser sammenlignet med straffeloven 1902 § 7 nr. 2. Det vil nå være tilstrekkelig at meddelelsen ble fremsatt på en slik måte at den var egnet til å nå et større antall personer, uavhengig av om dette faktisk skjedde.

Uttrykket «krenker» innebærer som etter gjeldende rett et krav om at meddelelsen må være rettsstridig, noe som først og fremst beror på om en straffsanksjonering ville innebære en krenkelse av EMK art. 10 eller Grunnloven § 100. Hensynet til ytringsfriheten må her veies mot den enkeltes rett til personvern, som er beskyttet av EMK art. 8. Rettspraksis knyttet til § 390 vil fortsatt være av betydning når denne avveiningen skal foretas. Rettsstridsvilkåret må praktiseres i tråd med eventuelle endringer i EMDs avveining av personvernet og ytringsfriheten.

Bestemmelsen kan etter omstendighetene også få anvendelse på foreldre som legger ut personlige opplysinger om sine barn på internett, for eksempel foranlediget av en barnevernssak.

Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 1 år. Den øvre strafferammen er høynet fra fengsel inntil 3 måneder.

I motsetning til etter gjeldende rett er både medvirkning og forsøk straffbart, jf. § 15 og § 16. Annet ledd innebærer imidlertid en begrensning i medvirkningsansvarets utstrekning.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 254, og statuerer straffrihet for visse medvirkere som bare har ytt teknisk bistand eller hjelp til distribusjon. Unntaket gjelder for blader eller tidsskrifter produsert i riket, og for kringkastingssendinger. Sistnevnte behøver som etter gjeldende rett ikke å være produsert i riket.

Tredje ledd viderefører § 250 om provokasjon og retorsjon uten materielle endringer. Foreligger provokasjon og retorsjon, har retten en skjønnsmessig adgang til å la straffen bortfalle. Tiltalte har dog intet krav på å bli frifunnet.

Til § 268 Uberettiget adgang eller opphold

Bestemmelsen er ny i straffeloven 2005, og bygger på Straffelovkommisjonens skisse til § 26-11, jf. delutredningen side 342. Straffebudet viderefører i hovedsak straffeloven 1902 § 147, § 301 og § 355, men medfører på enkelte punkter en viss utvidelse av straffansvaret.

Første ledd rammer den uberettiget skaffer seg adgang til et hus eller annet sted som ikke er fritt tilgjengelig, eller som uberettiget forblir på et slikt sted. Bestemmelsen bygger på straffeloven 1902 § 147, § 301 og § 355 første ledd.

«Hus eller annet ... sted» omfatter ethvert område som er underlagt noens eiendomsrett. Stedet kan være i så vel offentlig som privat eie, og det er uten betydning hva stedet benyttes til, for eksempel om det er et oppholdssted for private eller en næringseiendom. Uttrykket «sted» omfatter imidlertid ikke områder av svært beskjeden størrelse, for eksempel pengeskap, kister, kommoder og lignende. På dette punkt favner § 268 kortere enn straffeloven 1902, hvor § 145 første ledd annet straffalternativ setter straff for den som baner seg adgang til slike steder.

Stedet må ikke være «fritt tilgjengelig». Hus, fartøy, jernbanevogner, motorvogner, luftfartøy eller rom i slike er ut fra sin art ikke fritt tilgjengelige. Ut over dette må det bero på en konkret tolking hvorvidt det aktuelle stedet kan sies å falle inn under bestemmelsen. Områder som er atskilt fra omverden ved hjelp av en mur, en hekk eller lignende er som utgangspunkt heller ikke fritt tilgjengelige, forutsatt at stengselet er lovlig. Om et slikt område skal anses fritt tilgjengelig dersom en port eller grind står åpen, må bero på omstendighetene. Det kreves ikke at porten eller lignende er låst.

Å «skaffe seg adgang» innebærer å ta seg inn på stedet. Det kreves ikke at det er benyttet makt, at en lås er beskadiget, eller lignende. Slike forhold vil imidlertid kunne trekkes inn som skjerpende forhold ved straffutmålingen.

Det er også straffbart å «uberettiget forbli» på et sted som omfattes av første ledd. I motsetning til straffeloven 1902 § 355 kreves det ikke at gjerningspersonen er pålagt å fjerne seg fra stedet. I en del tilfeller kan det imidlertid være et pålegg om å forlate stedet som bringer berettigelsen av et opphold til opphør, for eksempel når middagsverten ber gjestene om å forlate hjemmet hans fordi det begynner å bli sent. Straffalternativet har selvstendig betydning i de tilfellene hvor gjerningspersonen var berettiget til å skaffe seg adgang, men ikke berettiget til å forbli. Enhver kan for eksempel fritt bevege seg rundt i en dagligvarebutikk under åpningstiden, men den som gjemmer seg og forblir til etter stengetid, kan straffes etter § 268.

Adgangen må være «uberettiget». En berettigelse kan følge av privatrettslige regler, for eksempel samtykke fra rette eier, eller offentligrettslige regler, for eksempel nødrett eller utøvelse av offentlig myndighet. Skigåeren som må bryte seg inn i en fjellhytte for å slippe unna snøstormen eller politimannen som tar seg inn i en mistenkts bopel for å utføre en lovlig ransaking, kan således ikke straffes for uberettiget adgang eller opphold. I helt ekstraordinære tilfeller kan en berettigelse også tenkes å følge av at gjerningspersonen har utøvd lovlig selvtekt. Dommen inntatt i Rt. 1989 side 64, hvor en anførsel om lovlig selvtekt ikke medførte straffrihet etter straffeloven 1902 § 355, vil være av interesse også når grensene for lovlig selvtekt skal trekkes i forhold til straffeloven 2005 § 268.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. § 15 og § 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 2 år. Endringen tar ikke sikte på å endre straffenivået for denne typen lovbrudd. Straffutmålingspraksis etter straffeloven 1902 § 147 og § 355 første ledd vil således fortsatt være av betydning.

Annet ledd rammer den som tross oppfordring unnlater å forlate fremmed grunn. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 355 annet ledd.

«Fremmed grunn» må avgrenses mot «sted som ikke er fritt tilgjengelig». Det vises til drøftelsen av sistnevnte uttrykk ovenfor i punkt 5.12.4.2. Annet ledd vil, som straffeloven 1902 § 355 annet ledd, typisk være anvendelig der noen oppholder seg i en annens skog eller utmark.

Et vilkår for straff er at gjerningspersonen oppholder seg på fremmed grunn. Som etter gjeldende rett innebærer dette at ikke enhver flyktig tilstedeværelse på en annens eiendom rammes av straffebudet. Det må kreves at oppholdet er av en viss varighet. Gjerningspersonen må dessuten trosse en oppfordring om å forlate stedet. «Oppfordring» skal forstås likt som «tilhold» i straffeloven 1902 § 355. Det må således kreves at pålegget om å fjerne seg er konkret og utvetydig, jf. Rt. 1976 side 897. Ettersom pålegget må være «konkret», må det være avgitt ved anledningen og rette seg mot gjerningspersonen. Det er således ikke straffbart å oppholde seg på fremmed grunn der det er satt opp et adgang forbudt-skilt eller lignende.

Den som avgir pålegget må være berettiget til å bestemme over hvem som kan oppholde seg på stedet. En slik rett kan følge av privatrettslige regler. Den som har eiendomsretten til et sted, har klart nok slik myndighet. Men også den som rette eier har gitt slik myndighet til vil kunne avgi et bindende pålegg. Bemyndigelsen behøver ikke være gjort uttrykkelig. Den som for eksempel leier inn et vaktselskap for å drive oppsyn med næringseiendommen sin, må kunne sies å ha bemyndiget vekterne til å vise bort uvedkommende fra stedet. Også politiet er berettiget til å vise noen bort fra fremmed grunn i samsvar med politilovens regler.

Gjerningspersonen må være «uberettiget» til å forbli på stedet. Ferdsel og opphold i samsvar med allemannsretten, jf. friluftsloven 28. juli 1957 nr. 16, rammes derfor ikke av bestemmelsen, men en overskridelse av allemannsretten kan gjøre det. De begrensninger i straffansvaret som er nevnt i forbindelse med første ledd vil gjelde også her. her, selv om ikke alle fremstår som like praktiske, for eksempel nødrett.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22. Ettersom strafferammen kun er bot, er forsøk ikke straffbart, jf. § 16 første ledd. I motsetning til etter gjeldende rett er medvirkning straffbart, jf. § 15.

Til § 269 Redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 431 og § 436. Dette er i tråd med Straffelovkommisjonens forslag, jf. delutredningen side 307. Straffeloven 1902 § 431 tredje ledd, som utvider kretsen av ansvarssubjekter der offentliggjøringen skjer gjennom en kringkastingssending, ble utformet i en tid da NRK hadde en monopolsituasjon, og er ikke videreført.

Første ledd første punktum slår fast at den ansvarlige etter straffebudet er «den som treffer avgjørelse om innholdet». Personer som omfattes av bestemmelsen er ansvarlige for innhold som er straffbart i henhold til enhver annen straffebestemmelse.

Annet ledd fastsetter strafferammen. I straffeloven 1902 § 431 var den øvre strafferammen fengsel inntil 3 måneder, og inntil 6 måneder der det forelå særdeles skjerpende omstendigheter. I straffeloven 2005 er fengsel inntil 6 måneder den laveste strafferammen der det åpnes for fengselsstraff, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23. Den øvre strafferammen er derfor noe hevet i forhold til gjeldende rett. Som etter dagens bestemmelse kan straffen ikke overstige den straff som ville ha blitt idømt etter det straffebud som ville ha kommet til anvendelse om den ansvarlige hadde kjent til innholdet.

Tredje ledd er i realiteten en regulering av skyldkravet. Den ansvarlige er straffri dersom han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last ved kontrollen av innholdet eller kontrollen med hans underordnede. At det ikke kan «legges ham noe til last» gir i utgangspunktet anvisning på en streng aktsomhetsvurdering. Det er den ansvarlige som må godtgjøre at det ikke kan legges vedkommende noe til last. I dette ligger at det er denne som har bevisbyrden for at han ikke kan bebreides for manglende kontroll.

Fjerde ledd slår fast at medvirkning ikke er straffbar, hvilket viderefører gjeldende rett. Ettersom den øvre strafferammen er under fengsel inntil 1 år, er heller ikke forsøk straffbart, jf. § 16.

Til § 270 Andre forpliktelser ved utgivelse av trykt skrift

Bestemmelsen viderefører med visse endringer straffeloven 1902 §§ 428, 429 og 430. Straffelovkommisjonen foreslo å oppheve disse bestemmelsene, jf. delutredningen side 426 - 427.

Første ledd viderefører § 428. Bestemmelsen rammer den som står for trykkingen av et skrift. Foretaksstraff overfor trykkeriet kan også komme på tale, jf. §§ 27 og 28.

Annet ledd viderefører § 429. Bestemmelsen rammer forleggeren og redaktøren av et trykt skrift dersom ingen eller feil person er oppgitt som redaktør. Dersom den som feilaktig er oppgitt har samtykket i dette, kan også han straffes. Straffen er redusert til bot for samtlige overtredelser av bestemmelsen.

Tredje ledd viderefører § 430 om plikt til å trykke imøtegåelser. Kravet om at imøtegåelsen foruten å være plassert på et like iøynefallende sted også må medtas på en slik måte som god presseskikk tilsier, er sløyfet som overflødig. Ellers videreføres gjeldende rett.

Fjerde ledd definerer begrepet «redaktør», og bygger på straffeloven 1902 § 436.

Femte ledd slår fast at medvirkning, som etter gjeldende rett, ikke er straffbar. Forsøk er heller ikke straffbart, jf. § 16.

16.6 Til kapittel 25 om voldslovbrudd

Til § 271 Kroppskrenkelse

Første ledd setter straff for krenkelse av en annens kropp, enten i form av vold eller annen fysisk krenkelse. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-1, se delutredning VII side 346. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.3.4. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 228 første ledd. Til tross for terminologiske og strukturelle endringer, tilsiktes ingen realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen.

Det beror på en konkret vurdering om maktanvendelsen anses som vold, hvor blant annet maktanvendelsens styrke og dens krenkende karakter står sentralt. Typiske eksempler på vold er å slå, sparke og skalle. Også maktanvendelse i form av kroppslig avstraffelse av barn, ved for eksempel klaps eller knips, er å anse som kroppskrenkelse, jf. til illustrasjon Rt. 2005 side 1567. Det vises til punkt 6.3.4.2 for departementets omtale av denne avgjørelsen. Det er ingen tvil om at barn nyter det samme vern mot fysisk integritetskrenkelse som voksne, hvilket betyr at all form for fysisk maktanvendelse som har karakter av avstraffelse omfattes av gjerningsbeskrivelsen. Straffansvaret må i utgangspunktet avgrenses i overensstemmelse med forbudet i barneloven § 30 tredje ledd om å utsette barn for vold. Straffansvaret for kroppskrenkelse må imidlertid avgrenses mot maktanvendelse i beskyttelses- eller omsorgsøyemed. Med dette siktes det til for eksempel å bestemt føre barnets hånd bort fra et brennende lys eller å bære et motvillig barn med seg ut av et butikklokale. Det må være klart at man i tilfeller som disse ikke har å gjøre med en kroppskrenkelse det settes straff for i § 271. Det må altså skilles mellom handlinger som består i å gripe inn og verne eller beskytte barnet eller andre personer eller gjenstander, og handlinger som har karakter av umiddelbar eller etterfølgende fysisk avstraffelse av barnet.

For overtredelse av første ledd kreves det ikke at handlingen volder smerte eller skade på kroppen. Om så er tilfellet, kan det bli spørsmål om forholdet skal vurderes etter § 272, hvis følgene ikke omfattes av forsettet, jf. straffeloven 2005 § 24, eller 273 dersom følgene omfattes av forsettet, § 22. Grensedragningen mot § 273 om kroppsskade beror på en konkret vurdering, der skadens art, varighet og omfang må tas i betraktning, jf. til illustrasjon Rt. 2006 side 970.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22. Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. §§ 15 og 16.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år. Det vises til punkt 6.3.4.3 om bakgrunnen for hevingen av den øvre strafferammen til 1 år, og for øvrig til punkt 6.3.4.3 om bakgrunnen for departementets forslag til skjerpet straff for voldslovbrudd. Det foreslås ingen endring i den tradisjon og praksis som er etablert om reaksjonens art og omfang, med mindre kroppskrenkelsen befinner seg i grenseområdet mot kroppsskade, jf. punkt 6.3.1. For de sistnevnte legges det opp til skjerpet straff, jf. punkt 6.3.4.3. Den voldsutøvelse det her siktes til, kan illustreres med saksforholdet i Rt. 2006 side 970. Avgjørelsen gjelder et ganske typisk tilfelle av gatevold utøvd i alkoholpåvirket tilstand i det offentlige rom. Voldshandlingen fant sted utenfor en pub ved at fornærmede ble påført flere knyttneveslag og spark. Volden førte til at fornærmede fikk åtte blåmerker, seks i hodet og to i brystet, og dessuten en viss hevelse og smerter i venstre kjeveledd. Han ble sykmeldt i noe under to uker i første omgang, og deretter i ytterligere fem dager. Det ble ikke påvist bruddskader, og han ble ikke påført noen varige mén som følge av handlingene. Straffen ble 75 dager ubetinget fengsel. Departementet mener straffen for tilsvarende handlinger i utgangspunktet ikke bør settes under 90 dager ubetinget fengsel.

Annet ledd gir adgang til å innrømme straffritak på grunn av retorsjon og provokasjon. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse § 27-1. Det vises til punkt 6.2.4.1 om bakgrunnen for bestemmelsen. Annet ledd er gitt en annen utforming som vil bringe bestemmelsen i overensstemmelse med etablert forståelse av adgangen til å innrømme straffritak på grunnlag av retorsjon og provokasjon. Bokstav a regulerer retorsjon, altså straffritak for en kroppskrenkelse når den er gjengjeldt med en kroppskrenkelse eller kroppsskade, mens bokstav b regulerer straffritak på grunn av provokasjon. Straffritak etter sistnevnte alternativ kan innrømmes dersom en kroppskrenkelse, kroppsskade eller særlig provoserende ytring foranlediger kroppskrenkelse. Innholdet i bokstav a og b viderefører i det alt vesentlige straffeloven 1902 § 228 tredje ledd uten realitetsendringer. Den eneste endringen knytter seg til straffritak på grunn av provoserende verbale utsagn. I straffeloven 1902 § 228 tredje ledd åpnes det for straffritak på grunn av en forutgående ærekrenkelse. Departementet foreslår i proposisjonen her avkriminalisering av ærekrenkelser, men begrunnelsen for å kunne innrømme straffritak for kroppskrenkelse etter forutgående ærekrenkelse mener departementet fortsatt gjør seg gjeldende, jf. punkt 6.3.4.1. Kjernen i alternativet en «særlig provoserende ytring» viderefører det som tidligere var ansett som en rettsstridig og straffbar krenkelse av en annens ærefølelse eller omdømme, da vurdert i lys av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 om vern av ytringsfrihet, og slik den er tolket av EMD.

Til § 272 Grov kroppskrenkelse

Første ledd regulerer når en overtredelse av § 271 (kroppskrenkelse) er grov. Bestemmelsens svarer til Straffelovkommisjonens skisse § 27-2, se delutredning VII side 346-347. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.2.3.2. Det beror på en konkret vurdering om kroppskrenkelsen er grov, og de oppregnede momentene er ikke uttømmende. Første ledd samler og viderefører momentene i straffeloven 1902 §§ 228 annet ledd og 232 i det vesentlige uten realitetsendringer. Bokstav a er imidlertid gitt en annen utforming og et mer presist innhold enn tilsvarende alternativ i straffeloven 1902 § 232 om «uprovosert» vold. Endringen er i hovedsak begrunnet i ønsket om å gjøre det tydeligere hvilke tilfeller av uprovosert voldsutøvelse som er mer alvorlig, og som således bør pådømmes etter § 272 om grov kroppskrenkelse. Bakgrunnen for denne presiseringen er at det i rettspraksis kan spores en viss tilbakeholdenhet og tilfeldighet med tanke på om forholdet har blitt subsumert under en strengere strafferamme jf, straffeloven 1902 § 228 annet ledd, jf. § 232, til tross for at det har vært anledning til det. Se til illustrasjon Rt. 1992 side 203 hvor det uttales at det ikke forelå noen form for provokasjon, men § 232 likevel ikke ble gitt anvendelse. Endringen er derfor ment å tydeliggjøre at den mest alvorlige form for uprovosert voldsutøvelse, den hvor det ikke foreligger noen foranledning for voldshandlingen, og voldshandlingen har karakter av overfall, skal anses mer alvorlig og således pådømmes innenfor en strengere strafferamme. I kjerneområdet for hva det siktes til i bokstav a, finner man for eksempel de tilfellene hvor en tilfeldig fornærmet blir angrepet i det han skal passere gjerningsmannen, jf. til illustrasjon saksforholdet i Rt. 2007 side 1465. Det beror imidlertid på en konkret vurdering om vilkårene i bokstav a er oppfylt, hvor det blant annet må legges vekt på i hvilken grad det var grunn til å forvente gjerningspersonens atferd, herunder om det er et sterkt misforhold mellom eventuelle foranledigende omstendigheter og voldsutøvelsen.

Bokstav b til d viderefører gjeldende rett.

Bokstav e er gitt en annen utforming enn tilsvarende alternativ i straffeloven 1902 § 232, hvor det fremgår at det bare skal legges vekt på om voldslovbruddet er rasistisk motivert. Selv om straffeloven 1902 § 232 kan få anvendelse også når andre egenskaper ved fornærmede har motivert voldslovbruddet, blir dette helt klart for § 272 ved at det i bokstav e er vist til de samme momentene som i straffeloven 2005 § 185 annet ledd bokstav a til d. Det betyr at det blant annet skal legges vekt på om kroppskrenkelsen er motivert av fornærmedes hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne. Det vises til Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 343 for merknader til straffeloven 2005 § 185 annet ledd bokstav a til d.

Skyldkravet i § 272 er sammensatt ved at lovbryteren må ha utvist uaktsomhet med hensyn til følgene av handlingen (sterk smerte, betydelig skade eller død), jf. straffeloven 2005 § 24, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 118-120, og forsett med hensyn til momentene oppregnet i bokstav a til e, jf. § 22.

Straffen er fengsel inntil 6 år. Det vises til punkt 6.3.4.3 om bakgrunnen for å heve den øvre strafferammen til 6 år. Straffenivået for grove kroppskrenkelser er skjerpet de siste 20 årene, men departementet legger opp til en ytterligere skjerping jf. 1.4.1, fortrinnsvis for den form for vold som man finner i saksforholdet i Rt. 1996 side 50. Saken gjaldt et tilfelle av uprovosert gatevold hvor fornærmede, som var en tilfeldig forbipasserende, ble stoppet og utsatt for krenkende og slibrige ord. Det oppsto håndgemeng og sterk ordbruk, og det hele endte med at fornærmede ble slått og sparket og forlatt liggende på fortauet. Retten la til grunn at volden hadde karakter av mishandling. Sparkene som fornærmede ble tildelt mot hodet, medførte betydelig smerte. Høyesteretts flertall satte straffen til ubetinget fengsel i 120 dager, og uttalte at dette «bør være et minimum i et tilfelle som dette», altså et tilfelle av «uprovosert gatevold utøvet av tre berusede personer i fellesskap». Etter departementets oppfatning bør straffen for tilsvarende voldsutøvelse ikke settes under 5 måneder ubetinget fengsel. For grove kroppskrenkelser som i dag straffes i området 30 til 45 dager, bør straffen ikke settes under 60 dager ubetinget fengsel.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 228 tredje ledd om at den grove kroppskrenkelsen kan gjøres straffri på grunn av provokasjon eller retorsjon. Det vises til merknadene til forslaget § 271 annet ledd.

Til § 273 Kroppsskade

Bestemmelsen setter straff for å påføre noen en kroppsskade, å gjøre noen fysisk maktesløs eller fremkalle bevisstløshet eller lignende tilstand hos en annen, og viderefører således straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-5, se delutredning VII side 347, og om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.4.4. Til tross for terminologiske og strukturelle endringer, tilsiktes ingen realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen.

Det beror på en konkret vurdering hva som anses som en skade, hvor blant annet skadens varighet og omfang vil være sentrale momenter. Krav til en viss innvirkning på kroppens anatomiske eller fysiologiske tilstand gjør at for eksempel småsår og blåmerker ikke anses som en kroppsskade.

Alternativet om å gjøre noen fysisk maktesløs retter seg primært mot de tilfellene hvor maktesløsheten er et resultat av en viss anatomisk eller fysiologisk innvirkning på kroppen, ved for eksempel at man ved et medisinsk preparat lammer kroppens muskulatur uten at fornærmede mister bevisstheten. Alternativet om å gjøre noen «fysisk maktesløs» omfatter etter sin ordlyd for eksempel ta fra en person krykker han er helt avhengig av. Men hvor maktesløsheten ikke fremkalles ved en viss innvirkning på kroppens anatomiske eller fysiologiske tilstand, er ikke gjerningsmannen omfattet av straffansvaret i § 273. Handlinger som dette kan det imidlertid være aktuelt å pådømme som frihetsberøvelse eller hensettelse i hjelpeløs tilstand.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15. Tilsvarende gjelder for forsøk, jf. § 16. Skyldkravet er forsett, jf. § 22.

Straffen er fengsel inntil 6 år. Det vises til punkt 6.3.4.3 om bakgrunnen for å heve den øvre strafferammen til 6 år. Straffenivået for en typisk overtredelse av straffeloven 1902 § 229 første straffalternativ, for eksempel i form av knyttneveslag i ansiktet, ligger i området 90 til 120 dager ubetinget fengsel, jf. Rt. 2004 side 1016. Saksforholdet i denne saken var at en person, utenfor en pub, hadde tildelt en person han mente hadde «bølla» med ham tidligere på kvelden (men som viste seg å ikke være rett vedkommende) et knyttneveslag i ansiktet med den følge at fornærmede fikk slått ut to tenner. I tråd med departementets ønske om skjerpet straff for grov vold, jf. punkt 6.3.4.3, bør straffen for tilsvarende overtredelser som tidligere har blitt straffet med fengsel i området 90 til 120 dager, ikke settes under 5 måneder ubetinget fengsel.

Til § 274 Grov kroppsskade

Første ledd angir når en overtredelse av § 273 (kroppsskade) er grov, og viderefører straffeloven § 229 annet og tredje straffalternativ og § 232. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse § 27-4 første ledd, se delutredning VII side 347-348, og om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.2.3.2 og 6.4.4. De oppregnede momentene er ikke uttømmende, og til tross for enkelte terminologiske endringer, tilsiktes i det vesentlige ingen realitetsendringer.

Et absolutt krav om at arbeidsudyktigheten må ha vart i to uker videreføres imidlertid ikke, men to uker vil fortsatt være retningsgivende for hva det siktes til med «av noe varighet». Bakgrunnen for at det ikke videreføres et absolutt krav om arbeidsudyktighet i to uker, er at arbeidsudyktighetens varighet kan være noe tilfeldig og ha varierende konsekvenser for fornærmede. Formuleringen «av noen varighet» gir anvisning på at det må foretas en konkret skjønnsmessig vurdering av om arbeidsudyktigheten er av en slik karakter at den bør føre til at kroppsskaden subsumeres under § 274. Til tross for at arbeidsudyktighet i to uker bør være retningsgivende for denne vurderingen, vil arbeidsudyktighet i både kortere og lengre tid enn to uker i det enkelte tilfellet kunne begrunne at kroppsskaden anses å være grov, avhengig av hvilke andre skjerpende omstendigheter som måtte foreligge i saken. For øvrig vises det til merknadene til § 272 om momentene i bokstav a til e.

Skyldkravet i § 274 er sammensatt ved at lovbryteren må ha utvist uaktsomhet med hensyn til følgene av handlingen (uhelbredelig lyte eller skade, sykdom eller arbeidsudyktighet eller sterk smerte, betydelig skade eller død), jf. straffeloven 2005 § 24, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 118-120, og forsett med hensyn til momentene oppregnet i bokstav a til e, jf. § 22.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 10 år. Det vises til punkt 6.3.4.3 om bakgrunnen for å heve den øvre strafferammen. Når det gjelder straffenivået for grov kroppsskade, som vil bli pådømt etter § 274 første ledd, lar det seg vanskelig si noe sikkert om dette som følge av at bestemmelsen setter straff for en rekke ulike forøvelsesmåter og skadevirkninger. Departementet har derfor valgt å angi straffskjerping ved tre typetilfeller av voldslovbrudd - i det nede, midtre og øvre sjikt av forhold som nevnt i første ledd.

Det nedre sjiktet kan illustreres med saksforholdet i Rt. 2007 side 1052. Domfelte hadde slått fornærmede i ansiktet med knyttet hånd slik at fornærmede fikk brudd i nesen, ansiktsskjelettet og påført hjernerystelse. Voldsutøvelsen var imidlertid foranlediget av at fornærmede hadde grepet domfelte i skrittet og klemt til. På grunn av de sistnevnte provoserende forholdene ble straffen satt til ubetinget fengsel i 30 dager, men før balletaket tatt i betraktning, uttalte Høyesterett at knyttneveslaget i den aktuelle saken normalt vil medføre ubetinget fengsel i området 90 til 120 dager. Departementet mener straffen for tilsvarende voldsutøvelse i utgangspunktet ikke bør settes under 6 måneder ubetinget fengsel.

Det midtre sjiktet av grov kroppskrenkelse som det legges opp til skjerpet straff for, illustreres med en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2007-152868). Saken ble pådømt etter straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ og gjaldt det lagmannsretten omtaler som helt uprovoserte voldshandlinger med betydelig skade til følge. To gutter bestemte seg ut foranledning for «å ta» fornærmede. De fulgte etter fornærmede, og uten forvarsel tildelte den ene domfelte fornærmede et hardt slag i ansiktet. Den andre domfelte sparket så fornærmede - trolig mot hodet. De domfelte forlot så fornærmede, men kom tilbake til at han hadde ropt etter dem: «Dere vet ikke hvem dere kødder med!». Fornærmede ble så angrepet på nytt, ved først å bli sparket, og mens han lå nede satte den ene domfelte over brystet hans og tildelte ham en rekke kraftige slag mot hodet. Deretter forlot de ham livløs.

Voldsutøvelsen førte til en relativt alvorlig hjerneskade, og en rekke andre somatiske og psykiske lidelser som på ulike måter har redusert fornærmedes livskvalitet. Under henvisning til de betydelige skadene, at voldsutøvelsen startet helt uprovosert og Høyesteretts uttalelser om straffenivået for overtredelse av straffeloven 1902 § 229 tredje straffalternativ i Rt. 2007 side 1465, uttalte lagmannsretten at straffen i utgangspunktet bør være ca. 3 år og 6 måneder ubetinget fengsel. For voldslovbrudd og skadefølger som her beskrevet mener departementet straffen i utgangspunktet bør være 5 år ubetinget fengsel.

Det øvre sjiktet av grov kroppsskade kan illustreres med saksforholdet i Rt. 2007 side 1465. Saken gjaldt det Høyesterett betegner som «meget alvorlige forhold», nemlig to hendelser hvor voldsutøvelsen var uprovosert og ble begått mot forsvarsløse personer. Volden var svært rå og brutal og ble begått av to i fellesskap. I tillegg kommer at skadevirkningene var store som følge av at gjerningspersonen, som på gjerningstidspunktet veide 130 kg, trampet gjentatte ganger på hodet til fornærmede. De fornærmede ble forlatt i hjelpeløs tilstand. Skadene de ble påført, har gitt dem vesentlig og varig reduksjon i livskvaliteten. Begge ble meget hardt skadet, og fikk alvorlige varige mén av volden de ble utsatt for. Den ene fornærmede fikk brudd i tinningsbenet, brudd i nesen, blødning på innsiden av skallen, redusert hørsel, øresus og ble sykmeldt i fire uker. Han sliter med senvirkninger som angst, isolerer seg, har øresus og nedsatt hørsel. Den andre fornærmede fikk slått ut en tann og slått løs flere tenner, flere kutt og sår som måtte sys, mindre hjerneblødning og en liten lungeskade. Han ble arbeidsudyktig i mer enn to uker, og sliter i ettertid med balanseproblemer og tenker og snakker sakte. Begge de fornærmede lider av søvnproblemer og nedstemthet.

Høyesterett uttaler at det er vanskelig å finne rettspraksis som er så parallell at det kan gi særlig veiledning om hva som er riktig straffenivå i en slik sak, men uttaler at straffen normalt bør ligge på ca. 6 års fengsel for den som utøvde den groveste volden og på ca. 5 og et halvt år for den andre. For tilsvarende voldsutøvelse som i denne saken, bør straffen etter departementets oppfatning normalt ligge rundt 8 år ubetinget fengsel for den groveste volden og 7 år for den andre. Annet ledd setter straff for de mest alvorlige tilfellene av grov vold, forvoldelse av betydelig skade, og viderefører således straffeloven 1902 § 231. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse § 27-4 annet ledd, se delutredning VII side 347-348, og om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 6.2.3.2 og 6.4.4. For at annet ledd skal komme til anvendelse, kreves det at kroppsskaden er betydelig. Det vises til straffeloven 2005 § 11 om «betydelig skade», og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 409 om forståelsen av denne bestemmelsen.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22, hvilket betyr at lovbryteren må ha bevissthet om at han forvolder betydelig skade. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 15 år. Det vises til punkt 6.3.4.3 om bakgrunnen for å heve den øvre strafferammen. Departementet har funnet det mest hensiktsmessig å illustrere straffskjerpingen ved typetilfeller fra rettspraksis. Avgjørelsen inntatt i Rt. 1997 side 1003 gjaldt kraftig, stump ytre vold. Hendelsesforløpet startet da den fornærmede og den domfelte sto i samme kø. Da domfelte spurte om penger til bussbilletten, begynte de å krangle og fortsatte med det på bussen. Den domfelte som egentlig skulle videre med bussen, gikk av på samme holdeplass som fornærmede, og sa han nå kunne ta ham siden de nå var alene. Den fornærmede prøvde å komme seg unna, men den domfelte løp etter, nådde ham igjen og slo ham med knyttet neve i ansiktet. Den fornærmede falt, og fikk knusningsskader på venstre side av hodet, og store skader på høyre side av og inne i hodet. Det var omstridt hva som voldte disse skadene. Fornærmede ble forlatt bevisstløs på fortauet. Domfelte fant lommeboken hans, stjal kr. 6000, og løp bort. Den fornærmede var livstruende skadet, og ville antakelig ha omkommet om han ikke omgående var tatt under behandling. Konsekvensene var meget alvorlige ved at fornærmede er varig invalidisert, balanseevnen er svekket, følsomheten på høyre side nedsatt. Han har dessuten epileptiske anfall og en rekke psykiske plager. Hans intellektuelle funksjoner, aktivitetsutfoldelse og livskvalitet er betydelig redusert.

Høyesteretts flertall fant at omstendighetene i saken ikke burde karakteriseres som særdeles skjerpende, jf. straffeloven 1902 § 232, og mente straffen passende kunne settes til fengsel i 3 år og 3 måneder. Voldskriminalitet som illustrert ved denne avgjørelsen bør etter departementets syn straffes betydelig strengere. Normalt bør straffen ikke settes under 6 år ubetinget fengsel.

I det øvre sjiktet for grov kroppsskade finner man voldsutøvelse som ligger nært opp til forsettlig drap, jf. til illustrasjon Rt. 1990 side 654. Saken gjaldt et grovt tilfelle av uprovosert vold, som var rettet mot en gammel kvinne, etter at domfelte hadde brutt seg inn i hennes hjem. Den fornærmede ble funnet bevisstløs, og døde fire uker senere uten å ha gjenvunnet bevisstheten. Høyesterett satte straffen til ubetinget fengsel i 7 år. For tilsvarende grove kroppsskader som ligger nært opp til forsettlig drap, bør straffen normal ligge i området 8 til 9 år ubetinget fengsel.

Innenfor strafferammen vil de uforsettlige og forsettlige momentene som nevnt i første ledd være av betydning for straffastsettelsen etter annet ledd. For eksempel vil man dersom den forsettlige betydelige skaden fører til at fornærmede dør, fort stå overfor et tilfelle i det øvre sjikt i annet ledd.

Til § 275 Drap

Bestemmelsen setter straff for drap, og viderefører således straffeloven 1902 § 233 første og annet ledd uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen. Bestemmelsen følger ikke opp Straffelovkommisjonens skisse om to bestemmelser om henholdsvis drap og grovt drap, jf. delutredning VII side 348. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.5.4.

Drapshandlingen må rette seg mot «en annen», altså et annet levende menneske. Drap av en gravid kvinne aktualiserer spørsmålet om det er ett eller to drap om også fosteret dør. I tråd med gjeldende praksis, vil tilfeller som dette bli bedømt som ett drap hvor blant annet fosterets død vil være et straffskjerpende moment. Dersom en gravid kvinne blir utsatt for en kroppskrenkelse eller en kroppsskade som medfører at fosteret dør, vil handlingen bli subsumert som en grov kroppskrenkelse eller en grov kroppsskade, jf. straffeloven § 11. Se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 409 for merknader til denne bestemmelsen. For det tilfellet handlingen er rettet direkte mot fosteret, vil det kunne bli spørsmål om å bedømme forholdet som ulovlig svangerskapsavbrudd, jf. abortloven § 13. Se punkt 6.17 om bakgrunnen for denne bestemmelsen.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. §§ 15 og 16, og skyldkravet er forsett, jf. § 22.

Minstestraffen er 8 år og den øvre strafferammen er 21 år, jf. punkt 6.5.4. Når det gjelder straffutmåling, foreslås det skjerpet straff for drap, jf. punkt 6.5.4.2. Straffen for drap begått uten at det gjør seg gjeldende særlig formildende eller skjerpende omstendigheter, ligger i dag rundt 10 år, jf. Rt. 2007 side 1253. Høyesterett uttalte i denne avgjørelsen at straffen for et drap hvor det ikke gjør seg gjeldende særlige formildende eller skjerpende omstendigheter, ligger rundt 10 år. Etter departementets syn bør straffen for «ordinære» drap ikke settes under 12 år.

For drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil det bero på en konkret vurdering i hvilken grad straffskjerpende omstendigheter skal påvirke straffastsettelsen. Sentrale momenter i denne vurderingen vil blant annet være om drapet ble begått på en særlig graverende måte, med overlegg eller var planmessig utført, om det ble begått for å lette eller skjule et annet lovbrudd, eller ble begått for å unndra seg straff for et annet lovbrudd. Ved straffastsettelse for drap hvor det gjør seg gjeldende straffskjerpende omstendigheter, vil straffutmålingspraksis knyttet til straffeloven 1902 § 233 første og annet ledd være et utgangspunkt som må justeres oppover i samme forhold som ved straffskjerpingen for drap hvor det ikke gjør seg gjeldende særlige formildende eller skjerpende omstendigheter.

Til § 276 Samtykke fra fornærmede

Bestemmelsens første ledd regulerer virkningen av at det foreligger samtykke fra fornærmede ved overtredelser av §§ 271, 272, 273 og 274 første ledd. I slike tilfeller fritar samtykke fra fornærmede for straff. Annet ledd fastslår at ved drap med samtykke eller betydelig skade på kropp eller helse med samtykke, kan straffen for gjerningspersonen settes under minstestraffen eller til en mildere straffart. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 235, med unntak av straffeloven 1902 § 235 annet ledd om medlidenhetsdrap, som videreføres i § 278. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-8, se delutredning VII side 349-352. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.6.1 og 6.6.2.1.

Etter første ledd fritar samtykke fra fornærmede for straff ved kroppskrenkelser (§§ 271-272) og kroppsskade (§§ 273 og 274 første ledd). Overtredelse av § 274 annet ledd - betydelig skade på kropp eller helse - omfattes ikke, slik at samtykke her ikke fritar for straff, se for øvrig annet ledd. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 235 første ledd. Den endrer dermed eksempelvis ikke rettstilstanden med hensyn til adgangen til å foreta operative inngrep. Samtykket må foreligge i gjerningsøyeblikket, og det kan fritt tilbakekalles. Bestemmelsen oppstiller ingen formkrav til samtykket, men i spesiallovgivningen er det gjort visse unntak fra dette. Den som samtykker må forstå rekkevidden av handlingen og kunne vurdere konsekvensene. Handlingens art og omfang står derfor sentralt.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 235 annet ledd, med unntak av medlidenhetsdrap. Ved samtykke til drap gir dermed avgjørelsen i Rt. 2000 side 646 uttrykk for rettstilstanden også etter § 276 annet ledd. Det vil i slike tilfelle stadig kunne idømmes en straff under minstestraffen og straffen kan settes ned til en mildere straffart enn det som følger av § 275 om drap. Annet ledd gir for øvrig en uttømmende regulering av aktiv dødshjelp, slik at det ikke er rom for anvendelsen av nødrettsbestemmelsen i § 17 i slike tilfeller, jf. punkt 6.6.2.4.

Til § 277 Medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på kropp og helse

Bestemmelsen rammer medvirkning til selvmord og medvirkning til selvpåført betydelig skade på kropp og helse, som likestilles strafferettslig med samtykke til andres utførelse av tilsvarende handlinger, jf. § 276 annet ledd. Straffen kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart i slike tilfeller. Hovedmannen - den som begår selvmord eller påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse - straffes ikke. Bestemmelsen er i det vesentligste en videreføring av straffeloven 1902 § 236. Det er foretatt enkelte redaksjonelle endringer. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-9, se delutredning VII side 352-353. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.7.

Til § 278 Medlidenhetsdrap

Bestemmelsen fastslår at dersom en person av medlidenhet dreper en person som er uhelbredelig syk, kan straffen settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Paragraf 278 regulerer tilfeller hvor samtykke ikke foreligger - bestemmelsen tar i hovedsak sikte på tilfeller hvor gjerningspersonen antar at den drepte ville ha samtykket dersom vedkommende var i stand til å gi uttrykk for dette. Bestemmelsen viderefører fullt ut straffeloven 1902 § 235 annet ledd om straffnedsettelse ved drap av medlidenhet på en håpløs syk person. Bestemmelsen svarer til straffelovkommisjonens skisse til § 27-10, se delutredning VII side 353-354. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.8.

Som etter straffeloven 1902 § 235 annet ledd kreves det at drapet er skjedd av «medlidenhet». Motivet for handlingen må altså være å spare den syke for videre lidelser. Det kan tenkes å foreligge flere motiver, men hovedmotivet med handlingen må være «medlidenhet».

Vilkåret «håpløst syk» i straffeloven 1902 § 235 annet ledd er videreført med vilkåret «dødssyk, eller som av andre grunner er nær ved å dø». Dette vilkåret er noe snevrere enn «håpløst syk» i straffeloven 1902 § 235 annet ledd. Kjernen er at den aktuelle uhelbredelige sykdommen vil medføre døden i relativ nær fremtid. Er det ikke tale om sykdommer hvor døden er nært forestående, kommer ikke bestemmelsen til anvendelse. Eksempelvis kommer ikke bestemmelsen til anvendelse hvor det er tale om barn med sterke misdannelser, eller personer som lider av sterke sinnslidelser.

Til § 279 Forbund om å volde drap eller betydelig skade på kropp eller helse

Bestemmelsen setter straff for å inngå avtale om drap eller volde betydelig skade på kropp eller helse, og viderefører således straffeloven 1902 § 233 a uten realitetsendinger. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-7, se side 348-349, og det vises til punkt 6.5.4. om bakgrunnen for bestemmelsen. Skyldkravet er forsett, jf. § 22, og den øvre strafferammen på 10 år videreføres.

Til § 280 Uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp eller helse

Bestemmelsen setter straff for uaktsom forvoldelse av betydelig skade på en annens kropp eller helse, og er således en videreføring av straffeloven 1902 § 238 uten realitetsendringer. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-11, se delutredning VII side 355, og om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til 6.10.3. Om forståelsen av kravet om betydelig skade på kropp eller helse, vises det til straffeloven 2005 § 11, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 409. Det vises forøvrig til merknadene til § 281 om forståelsen av aktsomhetsnormen.

Til § 281 Uaktsom forvoldelse av annens død

Bestemmelsen setter straff for uaktsom forvoldelse av død, og viderefører således straffeloven 1902 § 239 uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen. Opplistingen av de konkrete forøvelsesmåtene «ved bruk av våpen» og «ved motorvogn» er imidlertid utelatt da de er uten rettslig betydning. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-12, se delutredning VII side 355-359, og om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.9.4.

Skyldkravet videreføres også ved at det er tilstrekkelig at lovbryteren har utvist vanlig uaktsomhet, jf. punkt 6.9.4.2. Det beror på en konkret vurdering om lovbryteren har handlet uaktsomt, og kravet til forsvarlig atferd vil variere innenfor de ulike livsområdene. Spesielt i trafikksaker har det vært et tilbakevendende tema hvor strengt aktsomhetskrav som skal legges til grunn, jf. punkt 6.9.4.2. I trafikksaker må det skilles mellom der man på den ene siden har å gjøre med en situasjon som krever særlig aktpågivenhet, for eksempel rygging eller passering av et gangfelt. I disse tilfellene må det gjelde en streng aktsomhetsnorm, jf. HR-2008-1665-A. I situasjoner hvor det ikke er grunn til å kreve særlig aktpågivenhet, kreves noe mer kritikkverdig atferd for å konstatere uaktsomhet. Et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomhet i forbindelse med vanlig kjøring er normalt ikke tilstrekkelig for å anse atferden som uaktsom, jf. til illustrasjon Rt. 1990 side 1021 og Rt. 1991 side 216.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. I enkelte situasjoner vil det kunne ramme ekstra hardt å bli dømt til straff for overtredelse av § 281. Hvor for eksempel foreldre ikke utviser tilstrekkelig grad av aktsomhet og kjører på sine barn, og hvor hensynet til straffens preventive virkninger er mindre fremtredende, kan det etter omstendighetene være grunn for påtalemyndigheten til å vurdere om forholdet skal avgjøres ved påtaleunnlatelse, jf. straffeprosessloven § 69. I tråd med synet til Justiskomiteens flertall, kan det om påtaleunnlatelse ikke er gitt, være aktuelt for domstolene å ta i bruk adgangen til straffutmålingsfrafall hvor «gjerningspersonen ved et øyeblikks uoppmerksomhet har rygget over og drept sitt barn», jf. Innst. O. nr. 72 (2004-2005) punkt 8.2.

Blant annet med bakgrunn i saksforhold som de nevnte, fremstår det som mest hensynsfullt om betegnelsen «uaktsomt drap», som ikke har noen lovmessig forankring, i domsgrunner mv. reserveres de aller groveste overtredelsene av denne bestemmelsen.

Til § 282 Mishandling i nære relasjoner

Bestemmelsen rammer ulike former for mishandling i nære relasjoner. Den viderefører straffeloven 1902 § 219 første ledd slik dette lyder etter lovendring 21. desember 2005 nr. 131, men med enkelte redaksjonelle endringer. Den eneste realitetsendringen er at den øvre strafferammen er hevet. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.11.

Bestemmelsen rammer den som ved «trusler, tvang, frihetsberøvelse, vold eller andre krenkelser» mishandler en nærstående. Det er gjort redaksjonelle endringer her, men det er ikke tiltenkt noen realitetsendringer. Det vises for øvrig til merknadene i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 45-46.

Handlingene rammes bare av bestemmelsen dersom de er «alvorlig eller gjentatt». Dette er en videreføring av gjeldende rett, som krever at krenkelsen må ha skjedd «grovt eller gjentatt». Vilkåret «alvorlig» innebærer at også enkelttilfeller kan omfattes. For øvrig vises det til merknadene i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 45-46.

Første ledd bokstav a-e angir hvilken personkrets som beskyttes av straffebudet, se nærmere Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 46.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning og forsøk er straffbart etter §§ 15 og 16.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Strafferammen er som nevnt utvidet, se nærmere punkt 6.11. Straffenivået foreslås skjerpet betydelig på linje med skjerpingen i straffenivået for de generelle voldslovbruddene, jf. §§ 271-274. Det vises til behandlingen i punkt 6.3.4.3 og 6.4.4.2.

En avgjørelse fra Agder lagmannsrett (LA-2008-19096) gjelder et typisk tilfelle av mishandling i nære relasjoner som departementet foreslår skjerpet straff for. Domfelte hadde i denne saken i en ettårsperiode utført minst 10 voldshandlinger mot ektefellen, herunder slag mot ansiktet og tinningen med knyttet neve, kvelertak samt trusler om å drepe ektefellen, hennes familie og barna. Domfelte ble også dømt for en overtredelse av straffeloven § 1902 § 228 overfor ektefellens datter. Under henvisning til Rt. 2007 side 1537 ble domfelte dømt til ni måneders fengsel. Etter § 282 bør straffen i et lignende tilfelle ligge rundt 1 år og 6 måneders fengsel.

Til § 283 Grov mishandling i nære relasjoner

Bestemmelsen regulerer når en overtredelse av § 282 skal regnes som grov og gi grunnlag for en straff av fengsel inntil 15 år. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 219 annet ledd slik dette lyder etter lovendring 21. desember 2005 nr. 131, men med enkelte endringer. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det generelt til punkt 6.11.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 15 år, jf. første punktum. Dette er en vesentlig heving av gjeldende øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år, se punkt 6.11. Departementet legger til grunn at § 283 skal anvendes i tilfeller hvor det er tale om mishandling i nære relasjoner, og det er da nødvendig at strafferammen heves for å korrespondere med tilsvarende strafferamme for grove voldslovbrudd, jf. § 274. I praksis har straffeloven 1902 § 219 ofte blitt anvendt i konkurrens med de generelle voldslovbruddsbestemmelsene. Som det er presisert i Ot.prp. nr. 113 (2004-2005) side 46 skal bestemmelsen være den primære bestemmelsen ved mishandling i nære relasjoner, og departementet legger nå til grunn at §§ 282 og 283 ikke skal anvendes i konkurrens med §§ 271-274.

Straffenivået foreslås betydelig skjerpet, se generelt punkt 6.11. Avgjørelsen i Rt. 2007 side 1537 gjelder et typisk tilfelle av grov mishandling som departementet foreslår en skjerpet straff for. Denne saken dreide seg om fysisk og psykisk mishandling over lang tid - vel to og et halvt år - og med nærmere 100 ulike krenkelser i form av skubbing, kniping, skriking direkte inn i øret, slag, spark, begrensninger i bevegelsesfriheten og psykiske krenkelser. Det mest alvorlige fysiske overgrepet besto i at domfelte hadde tatt kvelertak på fornærmede og holdt det i flere minutter til hun besvimte. Domfelte utøvde også vold mot fornærmede mens barna var til stede. Fornærmede ble påført hørselsskade og store psykiske problemer. Straffen ble utmålt til fengsel i ett år. Etter departementets syn bør straffen i et lignende tilfelle ligge på rundt 2 års fengsel.

Også en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett - LB-2007-158268 - omhandler et tilfelle som departementet foreslår betydelig skjerpet straff for. I denne saken hadde domfelte i en periode på til sammen fire år truet og grovt mishandlet sin tidligere ektefelle og deres to mindreårige barn. Mishandlingen av den tidligere ektefellen besto blant annet i jevnlige slag og spark mot ansiktet og kropp, drapstrusler, trussel med kniv mv. Mishandling rettet mot barna besto blant annet i kasting av gjenstander mot dem, drapstrusler og trusler om å brenne dem. Straffen ble utmålt til fengsel i 2 år og 6 måneder. Etter departementets syn bør straffen i lignende tilfeller ligge rundt 4 års fengsel.

Avgjørelsen av om overtredelsen er grov hører prosessuelt til skyldspørsmålet. Om en overtredelse av § 282 skal anses som grov må bero på en skjønnsmessig vurdering, og det vil være en glidende overgang mellom vanlig og grov mishandling i nære relasjoner. Særlig sentralt vil det være om mishandlingen har hatt til følge (uforsettlig) betydelig skade eller død, jf. annet punktum. Er det påført forsettlig betydelig skade, vil den øvre strafferammen på fengsel inntil 15 år korrespondere med tilsvarende strafferamme i § 274 annet ledd.

Oppregningen i annet punktum bokstav a-c nevner videre momenter som det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene er imidlertid verken nødvendige eller tilstrekkelige for avgjørelse av om mishandlingen skal regnes som grov, jf. «særlig legges vekt på». Annet punktum bokstav a er en videreføring av straffeloven 1902 § 219 annet ledd annet punktum. I gjeldende straffelov 1902 § 219 annet ledd annet punktum er det i tillegg vist til «forhold som nevnt i § 232». Denne bestemmelsen videreføres ikke, slik at det nå i § 283 annet punktum bokstav b-c er inntatt momenter som antas å være de praktisk mest viktige hentet fra straffeloven 1902 § 232. Tilsvarende momenter er også inntatt i § 274 bokstav b og c. Skyldkravet for momentene oppregnet i bokstav a til c er forsett, jf. straffeloven 2005 § 22, bortsett fra momentet om at handlingen har hatt til følge sterk smerte som krever uaktsomhet, jf. § 24.

Til § 284 Kjønnslemlestelse

Bestemmelsen rammer ulike former for kjønnslemlestelse av kvinner. Den viderefører lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse (kjønnslemlestelsesloven) § 1 første ledd første straffalternativ, § 1 annet ledd (rekonstruksjon) og tredje ledd (om betydningen av samtykke) samt § 2 (om avvergingsplikt), slik disse lyder etter lovendring 28. mai 2004 nr. 33. Det er foretatt enkelte redaksjonelle endringer. Den eneste realitetsendringen er at den øvre strafferammen er hevet. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.12.

Første ledd første punktum rammer den som «utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan eller påfører det varige forandringer». Bestemmelsen viderefører fullt ut kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd første punktum. Den rammer alle former for kjønnslemlestelse. Dette vil kunne være fra de mest omfattende typer kjønnslemlestelser der store deler av kjønnsorganet skjæres bort og skjedeinngangen syes sammen, til inngrep hvor forhuden rundt klitoris fjernes. Slik det er presisert i Ot.prp. nr. 50 (1994-95) side 5, vil de mest omfattende inngrep utgjøre en åpenbar lemlestelse av kvinnen, ved at visse kroppsdeler skjæres bort og ved at kroppens naturlige funksjoner hindres eller ødelegges, ikke minst de seksuelle. Imidlertid vil også de mindre inngrep medføre skade, og ha til hensikt å minske muligheten for et normalt seksualliv. Skade skal her forstås på samme måte som ellers i straffeloven kapittel 25. Dette kan ha som konsekvens andre varige forandringer enn det man forbinder med direkte lemlestelse. Som nevnt i Ot.prp. nr. 50 (1994-95) side 5 vil ikke et lite stikk i klitoris omfattes av bestemmelsen. Slike mindre inngrep vil eventuelt måtte vurderes etter bestemmelsene om kroppskrenkelser i §§ 271-272 eller barneloven § 30. For øvrig vises det til merknadene i Ot.prp. nr. 50 (1994-95) side 5-6.

Etter første ledd annet punktum straffes rekonstruksjon av kjønnslemlestelse på samme måte. Bestemmelsen viderefører kjønnslemlestelsesloven § 1 annet ledd. Typisk vil dette være rekonstruksjon av kvinner som tidligere er omskåret og har vært gjensydd og utsatt for ny gjensying. Det vises til merknadene i Ot.prp. nr. 50 (1994-95) side 5-6.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning er straffbar, jf. § 15. Forsøk rammes også, jf. § 16.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Om straffenivået vises det generelt til punkt 6.12.3.2. Straffenivået for vanlig kjønnslemlestelse foreslås skjerpet i tilsvarende grad som for vanlig kroppsskade (§ 273). Bestemmelsen skal ikke anvendes i konkurrens med § 273, jf. punkt 6.12.3.2.

Av annet ledd følger det at samtykke ikke fritar for straff. Bestemmelsen viderefører kjønnslemlestelsesloven § 1 tredje ledd. Kvinnens samtykke vil dermed ikke gi grunnlag for straffritak. Regelen representerer delvis et unntak fra reglene om virkningene av samtykke til kroppskrenkelser og kroppsskader i §§ 271-274, se § 276 om samtykke fra fornærmede.

Etter tredje ledd har enkelte yrkesutøvere og ansatte en avvergingsplikt - ved anmeldelse eller på annen måte. Bestemmelsen viderefører kjønnslemlestelsesloven § 2, slik denne lyder etter tilføyelsen ved lov 28. mai 2004 nr. 33. Etter tredje ledd første punktum gjelder avvergingsplikten for «yrkesutøvere og ansatte i barnehager, barnevernet, helse- og sosialtjenesten, skoler, skolefritidsordninger og trossamfunn». I tredje ledd annet punktum presiseres det at en tilsvarende avvergingsplikt gjelder for «forstandere og religiøse ledere i trossamfunn». Avvergingsplikten gjelder forhold som yrkesutøveren eller den ansatte får kjennskap til gjennom yrkesutøvelsen eller arbeidet sitt, jf. Ot.prp. nr. 21 (2003-2004) side 37. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt, jf. tredje ledd tredje punktum. Tredje ledd fjerde punktum bestemmer at unnlatelsen ikke er straffbar hvis kjønnslemlestelsen ikke kommer til fullbyrdelse eller straffbart forsøk. For øvrig vises det til merknadene i Ot.prp. nr. 21 (2003-2004) side 37.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Forsettskravet vil være oppfylt dersom yrkesutøveren faktisk har viten om at en jente står i fare for å bli kjønnslemlestet, eller at dette fremstår for vedkommende som mest sannsynlig, jf. Ot.prp. nr. 21 (2003-2004) side 37. Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Til § 285 Grov kjønnslemlestelse

Bestemmelsen regulerer når en overtredelse av § 284 skal regnes som grov og gi grunnlag for en straff av fengsel inntil 15 år. Bestemmelsen viderefører kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd annet og tredje straffalternativ, men slik at det nå er gitt en øvre strafferamme på 15 år. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det generelt til behandlingen i punkt 6.12.

Etter første ledd første punktum er den øvre strafferammen som nevnt fengsel inntil 15 år. Dette er en vesentlig heving av den øvre strafferammen etter kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd annet og tredje handlingsalternativ som var henholdsvis fengsel inntil 6 og 8 år. Ved at den øvre strafferammen nå er hevet til fengsel inntil 15 år, korresponderer strafferammen her med den øvre strafferammen for grov kroppsskade i § 274 annet ledd. Generelt legger departementet til grunn at straffenivået skal heves på linje med straffenivået for kroppsskader, men slik at grov kjønnslemlestelse skal straffes noe strengere enn tilsvarende grov kroppsskade, jf. punkt 6.12.3. Departementet legger til grunn at § 285 ikke skal anvendes i konkurrens med § 274.

Avgjørelsen av om overtredelsen er grov hører prosessuelt til skyldspørsmålet. Om en overtredelse av § 284 skal regnes som grov må bero på en skjønnsmessig vurdering, og oppregningen i § 285 første ledd annet punktum nevner momenter som det er mest nærliggende å legge vekt på i vurderingen. Momentene er imidlertid verken nødvendige eller tilstrekkelig for avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov, jf. «særlig legges vekt på».

Første ledd annet punktum bokstav a viderefører kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd annet punktum annet straffalternativ, «sykdom eller arbeidsudyktighet som varer over 2 uker», og skal forstås på samme måte som i § 274 annet ledd.

Første ledd annet punktum bokstav b viderefører kjønnslemlestelsesloven § 1 første ledd annet punktum annet straffalternativ, «uhelbredelig lyte, feil eller skade», og skal forstås på samme måte som i § 274.

Første ledd annet punktum bokstav c viderefører kjønnslemlestelsesloven § 1 annet punktum tredje straffalternativ, «død eller betydelig skade på kropp eller helse», og skal forstås på samme måte som i § 274.

Til § 286 Vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper

Bestemmelsen viderefører vernet etter straffeloven 1902 § 127, for særskilt utsatte yrkesgrupper som ikke faller inn under straffeloven 2005 § 155. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 6.13.

Første ledd oppstiller straffansvar for vold. Volden må søke å påvirke yrkesutøvelsen til en av yrkesgruppene bestemmelsen verner. Dette innebærer en videreføring av det objektive gjerningsinnholdet i straffeloven 1902 § 127. «Vold» må forstås på samme måte som i straffeloven 1902 § 127 og straffeloven 2005 § 155.

Annet ledd fastslår hvilke yrkesgrupper som er vernet av straffebudet.

Bokstav a omfatter helsepersonell som yter medisinsk begrunnet helsehjelp. «Helsepersonell» er definert i helsepersonelloven § 3 jf. oppregningen over hvilke grupper som har autorisasjon etter § 48. En begrensning ligger i at helsepersonellet må yte «medisinsk begrunnet» helsehjelp». Uttrykket må forstås slik at det må foreligge medisinske indikasjoner på behov for helsehjelp. Grensedragningen kan illustreres ved forskjellen mellom kirurgi som det er nødvendig å utføre av hensyn til pasientens helsetilstand, og kirurgi som utelukkende er begrunnet i kosmetiske hensyn. Skjønnhetspleie og andre former for velferdsmessig helsepleie faller utenfor forståelsen av «medisinsk begrunnet» helsehjelp. I tvilstilfeller bør det legges vekt på om formålet med straffebudet tilsier at den aktuelle yrkesgruppen har behov for et særskilt vern i de situasjonene den konkrete saken dreier seg om.

Bokstav b omhandler personer som forestår allment tilgjengelig persontransport. At transporten må være «allment tilgjengelig» innebærer at yrkesutøveren gjennom sitt arbeid har kontakt med en ubestemt krets av personer. I dette ligger at yrkesutøveren ikke fritt kan gardere seg mot å komme i kontakt med enkeltpersoner. Enhver kan for eksempel ta seg ombord i en trikk eller en buss.

En viss begrensning ligger også i vilkåret om at yrkesutøveren må «forestå» transporten. Dette omfatter ikke bare den som direkte styrer transportmiddelet, som bussjåføren eller togføreren, men også billettkontrollører og andre som har til oppgave å sørge for avviklingen av transporten. Derimot faller for eksempel de som arbeider i billettluken på togstasjonen, utenfor. Den nærmere grensedragningen vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, der nærheten til selve gjennomføringen av transportoppdraget vil være det sentrale momentet.

Bokstav c omfatter utdanningspersonell i grunnskole og videregående skole. Det er uten betydning om utdanningen drives av det private eller det offentlige. Personellet må ha «ansvaret» for undervisningen. Med dette siktes det bare til et ansvar for utføringen av undervisningen. Det kreves ikke at vedkommende har et overordnet ansvar. Av denne grunn vil for eksempel både en klasseforstander og en vikar bli omfattet. Personale som ikke har undervisningsansvar faller utenfor, for eksempel vaktmestere og administrativt personale.

Til § 287 Forsømmelse av hjelpeplikt

Bestemmelsen rammer forsømmelse av hjelpeplikt i tilfeller hvor det foreligger fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp eller helse. Den viderefører straffeloven 1902 § 387 første ledd, men med enkelte realitetsendringer. Bestemmelsen er blant annet utvidet til å omfatte fare for betydelig skade på kropp og helse. Lovteksten er også noe omarbeidet. Bestemmelsen er i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 27-13, jf. delutredning VII side 359. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.14. Bestemmelsen må ses i sammenheng med avvergingsbestemmelsen i § 196.

For at det skal foreligge hjelpeplikt etter første ledd bokstav a, kreves at det foreligger en «åpenbar fare» for menneskeliv eller betydelig skade på kropp og helse. Kriteriet «åpenbar fare» er ment å videreføre kriteriet «øyensynlig og overhengende» fare i straffeloven 1902 § 387 første ledd nr. 1. Det sentrale er at det er klart at det er fare for liv mv. Som nevnt er det en utvidelse ved at også «betydelig skade på kropp og helse» er tilføyd. Det vises her til legaldefinisjonen i § 11. Noen stor utvidelse av anvendelsesområdet er det ikke tale om, all den tid at det ved åpenbar fare for betydelig skade på kropp eller helse ofte vil foreligge tilsvarende fare for tap av menneskeliv.

Første ledd bokstav a oppstiller også en begrensning i hjelpeplikten ved vilkåret «etter evne». Vedkommendes personlige forutsetninger og situasjonen som sådan må tas i betraktning. Dersom vedkommende er beruset, skal «evne[n]» vurderes med utgangspunkt i de faktiske forhold og ikke personens evne i edru tilstand, jf. Rt. 1961 side 547 og Rt. 1961 side 553. Er det på det rene at hjelpen ikke ville hatt noen effekt, vil straffansvar som etter gjeldende rett være utelukket.

Første ledd bokstav b viderefører straffeloven 1902 § 387 første ledd nr. 2. Bestemmelsen etablerer en plikt til å søke allmenn fare avverget. Det oppstilles her intet krav om åpenbar fare for tap av menneskeliv med videre, det er tilstrekkelig som etter gjeldende rett at det foreligger fare for dette. Avvergingsplikten strekker seg ikke lenger enn til «å søke å avverge», sml. tilsvarende vilkår i § 196 om avvergingsplikt ved straffbare forhold. At forsøket ikke lykkes, medfører dermed ikke at det inntrer straffansvar. Som avvergingsmåte viser ordlyden til «anmeldelse eller på annen måte». Som oftest vil det aktuelle være melding til politiet, eventuelt brannvesen eller annen myndighet. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med opplysningsplikten etter barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd. Normalt vil «på annen måte» i slike tilfeller tilsi melding til barneverntjenesten, med mindre det også er nødvendig med anmeldelse. Kriteriet «betimelig» i straffeloven 1902 § 387 første ledd nr. 2 er utelatt, uten at dette er ment å endre realitetsinnholdet. Avvergingsplikten relaterer seg til «brann, oversvømmelse, sprengning eller lignende ulykke» som medfører fare for tap av menneskeliv mv. Dette er også en videreføring av gjeldende rett.

Annet ledd oppstiller en begrensning i straffansvaret ved at straff er utelukket når «plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette seg selv eller andre for særlig fare eller oppofrelse».

Til § 288 Hensettelse i hjelpeløs tilstand

Bestemmelsen rammer den som hensetter en annen i hjelpeløs tilstand eller den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som en har en plikt til å dra omsorg for. Den viderefører straffeloven 1902 § 142 første og annet ledd. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 27-14. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 6.15.

Første punktum rammer den som «hensetter en annen i hjelpeløs tilstand». Alternativet viderefører straffeloven 1902 § 242 første ledd. Med vilkåret «hensetter» videreføres at det her er tale om en positiv handling fra gjerningspersonens side som fremkaller hjelpeløsheten. Det er etter første punktum intet krav at det består et pliktforhold mellom partene, kfr. annet punktum. Vilkåret «hjelpeløs tilstand» er utdypet ved at det med dette menes «med fare for liv, kropp eller helse og unnlater å gi nødvendig hjelp». Dette er kun ment som en kodifisering av gjeldende rett. Kjernen i kriteriet er at vedkommende trenger hjelp uten at hjelp er for hånden, og at denne situasjonen volder fare for liv, kropp eller helse. Som etter gjeldende rett skal det ikke anlegges et strengt krav til sannsynligheten for skade.

Annet punktum rammer den som unnlater å gi hjelp til noen i hjelpeløs tilstand som en har en plikt til å dra omsorg for. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 142 annet ledd. I motsetning til § 288 første ledd trenger ikke gjerningspersonen selv ha forårsaket den hjelpeløse tilstanden. Det er plikten til «å dra omsorg for» som utløser aktivitetsplikten. Foreligger ikke slik omsorgsplikt, men en unnlater etter evne å hjelpe noen som er i åpenbar livsfare, vil vedkommende etter omstendighetene kunne rammes av § 287. Bestemmelsen er noe annerledes utformet, men det er meningen å videreføre rettstilstanden etter straffeloven 1902 § 142 annet ledd. Alternativene «forlater» eller «lar bli» i straffeloven 142 annet ledd er videreført med kriteriet «unnlater å gi hjelp til noen». Unnlatelsen kan dermed typisk bestå i at en forlater en person i hjelpeløs tilstand, for eksempel etter en forutgående kroppsskade eller etter at en har kjørt ned og skadet noen, se til illustrasjon Rt. 1955 side 328 og Rt. 1969 side 941. Vilkåret «en plikt til å dra omsorg for» viderefører også gjeldende rett, men slik at lovteksten er noe forenklet. Pliktforholdet mellom partene vil kunne være begrunnet i lov (for eksempel barn og foreldre), avtale (for eksempel barnepasser) eller offentlig stilling. Plikten kan også være begrunnet i alminnelige rettsgrunnsetninger, typisk ved at en forutgående handling fra gjerningspersonens side kan utløse en handleplikt, se for eksempel Rt. 1969 side 1185 og Rt. 1985 side 124. Det er uten betydning om fornærmede allerede er i en hjelpeløs tilstand, eller om vedkommende først kommer i den ved gjerningspersonens unnlatelse. Straffeloven 1902 § 142 annet ledd presiserte at unnlatelsen måtte være «rettsstridig». Denne rettsstridsreservasjonen anses overflødig ved siden av den alminnelige ulovfestede rettsstridsreservasjonen, og er derfor utelatt i § 288 annet punktum uten at dette endrer forståelsen av bestemmelsen, se her også generelt Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 21-22.

Medvirkning er straffbar, jf. § 15. Dette er en viss utvidelse av straffansvaret idet straffeloven 1902 § 142 annet ledd kun rammet medvirkning i form av forledelse og tilskyndelse. Forsøk er straffbart, jf. § 16.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år.

16.7 Til kapittel 26 om seksuallovbrudd

Til § 291 Voldtekt

Bestemmelsen inneholder den objektive gjerningsbeskrivelsen for voldtekt og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 192 første ledd første punktum, se punkt 7.5.1 foran. Forslaget er også i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 28-1, jf. delutredning VII side 361.

Etter bokstav a straffes den som skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd.

Etter bokstav b straffes den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner er ute av stand til å motsette seg handlingen.

Etter bokstav c straffes to forskjellige forhold. For det første den som ved vold eller truende atferd får noen andre til å ha seksuell omgang med hverandre. I dette tilfellet er de som er direkte involvert i den seksuelle omgangen begge to fornærmede. I motsatt fall - hvis en av dem som er involvert i den seksuelle omgangen gjør dette frivillig - vil vedkommende kunne være skyldig i voldtekt eller medvirkning til voldtekt, forutsatt at skyldkravet er oppfylt. For det annet straffes den som ved vold eller truende atferd får noen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.

Innholdet i gjerningsbeskrivelsen i bokstav a til c er det samme som etter gjeldende rett, se punkt 7.5.1.1 foran.

De tre alternativene i bokstav a til c er alle å anse som voldtekt og av samme alvorlighetsgrad. Straffeloven 1902 § 192 første ledd annet punktum om at det ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal legges vekt på om fornærmede var under 14 år, er ikke foreslått videreført, se punkt 7.5.1.5 foran. Denne bestemmelsen er imidlertid bare et kasuistisk utslag av et mer generelt prinsipp. At den ikke videreføres i straffeloven 2005 § 291, har derfor ingen betydning for bedømmelsen av om vilkårene er oppfylt. Det er fortsatt en relativ bedømmelse som skal legges til grunn ved vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd eller om fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen. Flere faktorer kan ha betydning for hvordan en handling oppfattes, for eksempel kan både alder, sårbarhet, omgivelsene og relasjonen mellom de involverte ha betydning.

Skyldkravet etter denne bestemmelsen er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21, men se § 294 om grovt uaktsom voldtekt. Forsettet må dekke alle momentene i gjerningsbeskrivelsen.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 10 år. Bestemmelsen suppleres av forslag til straffeloven 2005 §§ 292 og 293 om minstestraff og grov voldtekt. Etter § 292 gjelder det en minstestraff på fengsel i 3 år for visse typer voldtekt. Den øvre strafferammen heves samtidig til fengsel inntil 15 år, se merknad til § 292 nedenfor. Uavhengig av minstestraffen i § 292 heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 21 år ved grov voldtekt, se merknad til § 293 nedenfor.

Om straffenivået, se punkt 7.5.3.2-7.5.3.5 foran og merknadene til §§ 292 og 293 nedenfor.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Bestemmelsen skal ikke anvendes i konkurrens med § 299 om voldtekt av barn under 14 år, se punkt 7.11.1.4 foran. Ellers skal konkurrens vurderes på samme måte som etter straffeloven 1902. Særlig viktig er det at voldtektsbestemmelsen skal anvendes i konkurrens med forslaget til § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år dersom vilkårene er oppfylt.

Til § 292 Minstestraff for voldtekt til samleie mv.

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 192 annet ledd om minstestraff ved visse typer voldtekter, men minstestraffen foreslås hevet til fengsel i 3 år, se punkt 7.5.3.3 foran. Straffelovkommisjonen foreslår minstestraffen opphevet, se delutredning VII side 365-366.

Vilkårene for når minstestraffen kommer til anvendelse, er innholdsmessig en videreføring av straffeloven 1902 § 192 annet ledd på de fleste punkter, men er gitt en annen lovteknisk utforming som en konsekvens av at legaldefinisjonen av samleie i straffeloven 1902 § 206 ikke foreslås videreført, se punkt 7.4.3 foran. I stedet for å knytte minstestraffen til en legaldefinisjon av samleie, er de ulike handlingene som er dekket av samleiedefinisjonen i straffeloven 1902 § 206 listet opp som egne alternativer i forslaget til straffeloven 2005 § 292. I tillegg er det foretatt enkelte mindre, innholdsmessige justeringer.

Bokstav a gjelder innføring av penis i skjede- eller endetarmsåpning. I straffeloven 1902 § 206 første punktum brukes uttrykket vaginalt og analt samleie. Formuleringen i straffeloven 2005 § 292 bokstav a innebærer en viss utvidelse av den tradisjonelle forståelsen av vaginalt samleie, se punkt 7.4.5 foran. Det kreves ikke lenger at penis er ført inn i skjeden. Det er tilstrekkelig at penis er ført inn i skjedeåpningen. For analt samleie er det tilstrekkelig at penis er ført inn i endetarmsåpningen, jf. også Ot.prp. nr. 79 (1988-89) side 45.

Bokstav b gjelder innføring av penis i fornærmedes munn. Etter straffeloven 1902 § 206 annet punktum likestilles med samleie «innføring av penis i munn». Det følger imidlertid av forarbeidene at det bare er når penis føres inn i fornærmedes munn at det får virkninger som ved samleie, ikke hvis gjerningspersonen tar fornærmedes penis i sin munn, se Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 119. Dette er nå foreslått presisert i lovteksten.

Bokstav c gjelder innføring av gjenstand i skjede- eller endetarmsåpning. Det er foretatt en mindre realitetsendring ved at det ikke kreves innføring av gjenstand i skjeden, sml. straffeloven 1902 § 206 annet punktum, se punkt 7.4.5 foran. Det er tilstrekkelig at gjenstanden er ført inn i skjedeåpningen, jf. tilsvarende endring i bokstav a.

Etter forslaget til straffeloven 2005 § 291 bokstav c, som viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 192 første ledd bokstav c, regnes det som voldtekt ved vold eller truende atferd å få noen til å ha seksuell omgang med en annen eller til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. Etter departementets syn vil også det at fornærmede selv tvinges til å innføre gjenstander i skjede- eller endetarmsåpning rammes av forslaget til straffeloven 2005 § 292 bokstav c og dermed utløse minstestraff på fengsel i minst 3 år. Det er ingen grunn til å skille mellom hvorvidt gjerningspersonen selv holder i gjenstanden eller tvinger fornærmede til å utføre handlingen med seg selv.

Bokstav d gjelder dersom den skyldige har fremkalt en tilstand der fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, for å oppnå seksuell omgang. Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 192 annet ledd bokstav b.

Gjerningspersonens skyld må dekke de omstendighetene som gjør at minstestraffen kommer til anvendelse.

Når minstestraffen kommer til anvendelse, heves lengstestraffen samtidig til fengsel inntil 15 år. Dette er også tilfellet etter straffeloven 1902 § 192 annet ledd, jf. § 17 første ledd bokstav a. Av pedagogiske grunner og fordi straffeloven 2005 ikke har en bestemmelse som tilsvarer straffeloven 1902 § 17 første ledd bokstav a, er det sagt uttrykkelig i lovteksten at lengstestraffen i disse tilfellene heves til fengsel inntil 15 år.

Minstestraffen og den forhøyede strafferammen understreker alvoret i voldtekter som nevnt i bokstav a - d og må ha konsekvenser for straffutmålingen utover den straffen som minimum skal utmåles, jf. også justiskomiteens uttalelse i Innst. O. nr. 72 (2004-2005) side 29, referert foran i punkt 7.5.3.3, om at det kun er de minst alvorlige handlingene som er omfattet av gjerningsbeskrivelsen som skal ilegges minstestraffen. Det vises til punkt 7.5.3.2 foran om behovet for heving av straffenivået i voldtektssaker og punkt 7.5.3.4 om straffenivået etter straffeloven 2005.

Normalstraffenivået for voldtekter som rammes av minstestraffen etter straffeloven 2005 § 292, bør ikke være under fengsel i 4 år. Dette gjelder for alle voldtekter som rammes av straffeloven 2005 § 292 - uavhengig av hvilket alternativ i § 291 (bokstav a, b eller c) som kommer til anvendelse. Med normalstraffenivå menes straffenivået i saker hvor det verken foreligger særlige skjerpende eller formildende omstendigheter. Det klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget. Bare unntaksvis, når det foreligger særlige formildende omstendigheter, kan det være aktuelt å gjøre deler av straffen betinget.

Der det foreligger skjerpende omstendigheter, må straffenivået heves ytterligere. I slike saker bør straffenivået ikke være under fengsel i 5 år. At voldtekten er begått overfor en mindreårig, skal være et klart straffskjerpende moment.

Om adgangen til å sette straffen under minstestraffen eller til en mildere straffart, se straffeloven 2005 § 80.

Angivelsene av straffenivået bør også gis betydning for avgjørelser etter straffeloven 1902.

Til § 293 Grov voldtekt

Bestemmelsen gjelder grov voldtekt og svarer med visse endringer til straffeloven 1902 § 192 tredje ledd. Forslaget er i hovedsak i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 28-2.

Den øvre strafferammen for voldtekt heves til fengsel inntil 21 år ved grov voldtekt og ved gjentakelse.

Straffskjerpelse ved gjentakelse er skilt ut som et selvstendig alternativ ved siden av om voldtekten er grov, se § 293 første ledd annet punktum. Begrunnelsen er hovedsakelig av språklig og systematisk art. Hvorvidt den skyldige tidligere er straffet, er et straffskjerpende moment av en annen art enn de øvrige som er nevnt i § 293 annet ledd som mer direkte gjelder sider ved eller følger av den handlingen som pådømmes. Det avgjørende er om de tidligere handlingene er av den typen som er nevnt i §§ 291 eller 299, selv om den tidligere domfellelsen gjelder bestemmelser i straffeloven 1902.

Straffeloven 2005 § 293 første ledd annet punktum er en særbestemmelse om strafferammen som går foran den generelle bestemmelsen i straffeloven 2005 § 79 bokstav b. Derimot gjelder de generelle vilkårene for fastsetting av straff utover den ordinære lengstestraffen ved gjentakelse i straffeloven 2005 § 79 bokstav b.

I annet ledd fremgår det hvilke momenter som det særlig skal legges vekt på i vurderingen av om voldtekten er grov. Det er tilstrekkelig at ett av momentene foreligger for at voldtekten som hovedregel skal anses som grov.

Bokstav a gjelder såkalte gruppevoldtekter, det vil si voldtekter begått av flere i fellesskap. Alternativet viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 192 tredje ledd bokstav a, se punkt 7.5.2.1 foran.

Bokstav b gjelder dersom voldtekten er begått på en særlig smertefull eller særlig krenkende måte. Alternativet viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 192 tredje ledd bokstav b, se punkt 7.5.2.1 foran.

Bokstav c gjelder dersom den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse. Hva som generelt regnes som betydelig skade på kropp eller helse, er legaldefinert i straffeloven 2005 § 11. I tillegg regnes alltid seksuelt overførbar sykdom som betydelig skade på kropp eller helse etter bestemmelsen om grov voldtekt. Henvisningen til allmennfarlig smittsom sykdom, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 3, jf. nr. 1 i straffeloven 1902 § 192 tredje ledd bokstav d er ikke videreført, se punkt 7.5.2.4 foran. Sykdommer av slik og annen art dekkes av definisjonen av betydelig skade på kropp eller helse i straffeloven 2005 § 11 hvis de er livsfarlige eller langvarige.

Skylden må dekke de omstendighetene som gjør voldtekten grov. For forsettlige voldtekter etter straffeloven 2005 § 291 betyr dette at gjerningspersonen må ha utvist forsett med hensyn til de omstendigheter som gjør handlingen grov. Etter straffeloven 2005 § 294 er det tilstrekkelig med grov uaktsomhet. For følgeskader som nevnt i bokstav c er det tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 24.

Til forskjell fra straffeloven 1902 § 192 tredje ledd hvor strafferammen automatisk heves til fengsel inntil 21 år hvis et av vilkårene i bokstav a til d er oppfylt, beror det etter straffeloven 2005 § 293 på en skjønnsmessig helhetsvurdering om en voldtekt skal anses for grov. Dette er likevel mest en teknisk endring. Hvis et av momentene i annet ledd er til stede, skal det mye til for at voldtekten likevel ikke anses som grov. Den endrede lovstrukturen kan ikke forstås som et endret syn på straffverdigheten av voldtekter som er begått på den måten som nevnt i bokstav a til c. Som det fremgår av punkt 7.5.3.2-7.5.3.5 foran, mener departementet at straffenivået for voldtekt og andre grove seksuallovbrudd bør skjerpes.

Om de nærmere retningslinjer for straffenivået, se punkt 7.5.3.4 foran. Ved gjentakelse eller grove voldtekter hvor minstestraffen etter straffeloven 2005 § 292 kommer til anvendelse, bør normalstraffenivået ikke være under fengsel i 5 år. Det klare utgangspunktet er at straffen skal være fullt ut ubetinget. Angivelsen av straffenivået bør også gis betydning for avgjørelser etter straffeloven 1902.

Til § 294 Grovt uaktsom voldtekt

Bestemmelsen gjelder grovt uaktsom voldtekt og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 192 fjerde ledd, se punkt 7.5.4 foran. Straffelovkommisjonen foreslår ikke å videreføre bestemmelsen om grovt uaktsom voldtekt, se delutredning VII side 405-406.

Den objektive gjerningsbeskrivelsen er den samme som i forslaget til straffeloven 2005 § 291. Det er skyldkravet som skiller § 294 fra § 291. Mens overtredelse av § 291 krever forsett, jf. § 21, er det tilstrekkelig etter § 294 at gjerningspersonen har utvist grov uaktsomhet. Skylden må dekke alle momentene i gjerningsbeskrivelsen.

Etter straffeloven 2005 § 23 første ledd er en person uaktsom dersom vedkommende handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område og ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Uaktsomheten er grov, jf. straffeloven 2005 § 23 annet ledd, dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

De øvre strafferammene er fengsel inntil 6 år ved ordinær overtredelse og inntil 10 år dersom det foreligger omstendigheter som nevnt i straffeloven 2005 § 293. Dette er en heving av øvre strafferammer på henholdsvis ett og to år sammenlignet med straffeloven 1902 § 192 fjerde ledd. Dette er i utgangspunktet en teknisk endring som følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23. Departementet mener imidlertid at straffenivået for grovt uaktsom voldtekt må skjerpes, se punkt 7.5.4.5 foran. Det skal ikke gå et skarpt skille mellom de forsettlige og grovt uaktsomme voldtektene i straffenivå. Hvis utvist skyld ligger tett opp til forsett, bør straffen legges opp mot minstestraffen for forsettlig voldtekt.

Til § 295 Misbruk av overmaktsforhold og lignende

Bestemmelsen gjelder seksuell omgang skaffet ved misbruk av et overmaktsforhold og lignende, se punkt 7.6 foran. Bestemmelsen svarer med visse utvidelser til straffeloven 1902 § 193 og Straffelovkommisjonens skisse til § 28-3. Det er foreslått at bestemmelsen også rammer den som på vilkår som nevnt i bestemmelsen, får noen til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, jf. punkt 7.4.1 foran.

Bokstav a rammer den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang eller får noen til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold. Dette er i hovedsak en videreføring av innholdet i straffeloven 1902 § 193 første ledd, se punkt 7.6.1 foran.

Bokstav b rammer den som skaffer seg eller en annen seksuell omgang eller får noen til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv ved å utnytte noens psykiske lidelse eller psykiske utviklingshemming. Dette er i hovedsak en videreføring av innholdet i straffeloven 1902 § 193 annet ledd. For å understreke at det er voldtektsbestemmelsen som skal anvendes dersom den psykiske lidelsen eller den psykiske utviklingshemmingen har medført at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingen, er det inntatt en henvisning til straffeloven 2005 § 291 om voldtekt i lovteksten.

Bokstav c er en utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde for å oppfylle forpliktelsene i Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk artikkel 18 nr. 1 bokstav b tredje strekpunkt, se punkt 7.6.3 og 7.6.4.3 foran. Bestemmelsen retter seg mot den som skaffer seg seksuell omgang med en person under 18 år eller får vedkommende til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang ved å utnytte at vedkommende er i en særlig sårbar livssituasjon.

Bokstav c gjelder bare der fornærmede er under 18 år. Bokstav a og b gjelder derimot generelt. Bestemmelsene kan anvendes i konkurrens med straffeloven 2005 § 302 om seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, men skal ikke anvendes i konkurrens med straffeloven 2005 § 299 om voldtekt av barn under 14 år.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For fornærmedes alder i bokstav c er det tilstrekkelig med uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 307 annet punktum.

Den øvre strafferammen er hevet med ett år til fengsel inntil 6 år. Dette er en teknisk endring som følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23 og er ikke i seg selv ment å ha betydning for straffenivået. Synspunktene på og skjerpingen av straffenivået for voldtekt, se punkt 7.5.3.2-7.5.3.5 foran bør imidlertid ha betydning for straffenivået også for forhold som nevnt i straffeloven § 295.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 296 Seksuell omgang med innsatte mv. i institusjon

Bestemmelsen retter seg mot seksuell omgang med innsatte mv. i institusjoner og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 194 med en liten utvidelse, se punkt 7.7 foran.

Bokstav a svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 28-4 og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 194 første ledd.

I bokstav b er det foreslått å utvide bestemmelsen til å gjelde den som får noen han står i et forhold til som nevnt i bokstav a, til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, jf. punkt 7.4.1 foran.

Kommisjonen foreslår å oppheve den særskilte medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 1902 § 194 annet ledd, men departementet foreslår denne videreført i bokstav c, jf. punkt 7.7.3 foran.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Den øvre strafferammen er hevet med ett år til fengsel inntil 6 år. Dette er en teknisk endring som følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23 og er ikke i seg selv ment å ha betydning for straffenivået. Synspunktene på og skjerpingen av straffenivået for voldtekt, se punkt 7.5.3.2-7.5.3.5 foran bør imidlertid ha betydning for straffenivået også for forhold som nevnt i straffeloven § 296.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 297 Seksuell handling uten samtykke

Bestemmelsen gjelder seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 200 første ledd, se punkt 7.8 foran og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 28-12. Seksuell handling med mindreårige, jf. straffeloven 1902 § 200 annet ledd første punktum er videreført dels i straffeloven 2005 § 299, dels i § 304.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år, som er en videreføring av strafferammen etter straffeloven 1902.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 298 Seksuelt krenkende atferd offentlig eller uten samtykke

Bestemmelsen gjelder seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd utvist på offentlig sted eller i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket i det. Den viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav a og b, se punkt 7.9 foran og svarer delvis til Straffelovkommisjonens skisse til § 28-14. Seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd utvist i nærvær av eller overfor mindreårige, jf. straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav c foreslås videreført i egen bestemmelse i straffeloven 2005 § 305.

Hva som regnes som offentlig sted, er legaldefinert i straffeloven 2005 § 10 som et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes. Bestemmelsen svarer til straffeloven 1902 § 7 nr. 1.

Presiseringen i straffeloven 1902 § 201 annet ledd om at atferd anses forøvet overfor noen også når den er forøvet gjennom bruk av telefon, internett eller annen elektronisk kommunikasjon er ikke videreført. Dette innebærer ingen endring i rettstilstanden.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år, som er en videreføring av strafferammen etter straffeloven 1902.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 299 Voldtekt av barn under 14 år

Bestemmelsen gjelder voldtekt av barn under 14 år, se punkt 7.11 foran. Den viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 195 første ledd første punktum om seksuell omgang med barn under 14 år, med en liten utvidelse og deler av § 200 annet ledd første punktum om seksuell handling med barn under 16 år. Den svarer tilsvarende delvis til Straffelovkommisjonens skisser til §§ 28-5 og 28-13.

Bokstav a gjelder den som har seksuell omgang med barn under 14 år og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 195 første ledd første punktum, se punkt 7.11.1.1 foran.

Bokstav b gjelder den som får et barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, jf. punkt 7.4.1 foran.

Bokstav c gjelder den som foretar kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år og viderefører deler av straffeloven 1902 § 200 annet ledd første punktum. Med kvalifisert seksuell handling menes de mest alvorlige seksuelle handlingene, som ligger i grenseland mellom seksuell omgang og seksuell handling. Dette vil særlig omfatte berøring av nakne kjønnsorganer. Om bakgrunnen for å regulere disse tilfellene i samme bestemmelse som seksuell omgang med barn under 14 år, se punkt 7.11.1.4 foran. Bestemmelsen gjelder bare kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år. For andre seksuelle handlinger med barn og for kvalifiserte seksuelle handlinger med barn mellom 14 og 16 år, gjelder forslaget til straffeloven 2005 § 304.

Enhver seksuell omgang og kvalifisert seksuell handling med barn under 14 år er benevnt som voldtekt, se punkt 7.11.1.4 foran. Dette gjelder uavhengig av hvordan den seksuelle omgangen eller handlingen er oppnådd. Det samme gjelder i tilfeller hvor gjerningspersonen får barn under 14 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv. Dette innebærer at bestemmelsen ikke skal anvendes i konkurrens med straffeloven 2005 § 291 om voldtekt. Det er også et signal om alvoret og straffverdigheten i denne formen for seksuelle overgrep mot mindreårige, som må få betydning for straffenivået. Om straffenivået etter straffeloven 2005, se punkt 7.11.3.2-7.11.3.4 foran.

Skyldkravet er i utgangspunktet forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For fornærmedes alder gjelder det imidlertid et strengt aktsomhetskrav, jf. forslag til straffeloven 2005 § 307 første punktum og punkt 7.16 foran.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 10 år. Det gjelder ingen minstestraff for seksuell handling eller seksuell omgang som ikke omfattes av forslaget til straffeloven 2005 § 300.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Om muligheten for straffbortfall eller nedsettelse av straffen under minstestraffen i § 300 ved jevnbyrdighet i alder og utvikling, se forslag til straffeloven 2005 § 308 og punkt 7.17 foran.

Til § 300 Minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år

Bestemmelsen setter minstestraff for voldtekt til samleie av barn under 14 år og viderefører i hovedtrekk straffeloven 1902 § 195 første ledd annet punktum. Forslaget avviker fra Straffelovkommisjonen forslag om å oppheve minstestraffen og heller inkludere det forhold at den seksuelle omgangen besto i samleie som et moment i vurderingen av om den seksuelle omgangen var grov.

Minstestraffens anvendelsesområde er hovedsakelig en videreføring av gjeldende rett, men i en annen lovteknisk utforming ettersom det ikke foreslås videreført noen legaldefinisjon av samleie som svarer til straffeloven 1902 § 206, jf. punkt 7.4.3 foran.

Om innholdet i bokstav a til c, se merknaden til § 292 foran. Bokstav d er særegen for seksuell omgang med barn under 14 år og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 206 tredje punktum.

Minstestraffen er hevet til fengsel i minst 3 år, jf. punkt 7.11.3.3 foran. Når minstestraffen kommer til anvendelse, heves lengstestraffen samtidig til fengsel inntil 15 år. Dette er også tilfellet etter straffeloven 1902 § 195 første ledd annet punktum, jf. § 17 første ledd bokstav a. Av pedagogiske grunner og fordi straffeloven 2005 ikke har en bestemmelse som tilsvarer straffeloven 1902 § 17 første ledd bokstav a, er dette sagt uttrykkelig i lovteksten.

Minstestraffens anvendelsesområde er uavhengig av om voldtekten anses som grov etter forslaget til straffeloven 2005 § 301.

Normalstraffenivået for voldtekt til samleie av barn under 14 år skal være godt over minstestraffen. I punkt 7.11.3.4 foran er det gitt anvisning på et normalstraffenivå på fengsel i 4 år der det ikke foreligger spesielle skjerpende eller formildende omstendigheter. Det klare utgangspunktet er at straffen skal være ubetinget. Foreligger det skjerpende omstendigheter, må straffenivået skjerpes ytterligere.

Om adgangen til å sette straffen under minstestraffen eller til en mildere straffart, se straffeloven 2005 §§ 80 og 308.

Angivelsene av straffenivået bør også gis betydning for avgjørelser etter straffeloven 1902.

Til § 301 Grov voldtekt av barn under 14 år

Bestemmelsen gjelder grov voldtekt av barn under 14 år og svarer innholdsmessig hovedsakelig til straffeloven 1902 § 195 annet ledd og Straffelovkommisjonens skisse til § 28-6, se punkt 7.11.2 foran.

Den øvre strafferammen heves til fengsel inntil 21 år ved grov voldtekt av barn under 14 år eller dersom den skyldige tidligere er straffet for handlinger som nevnt i straffeloven 2005 § 291 eller § 299. Bestemmelsen følger samme struktur og har i det vesentlige samme innhold som forslaget til straffeloven 2005 § 293 om grov voldtekt. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen.

Annet ledd bokstav c og d er særegne for grov voldtekt av barn under 14 år og er nye momenter sammenlignet med straffeloven 1902 § 195 annet ledd. Etter straffeloven 1902 § 195 annet ledd bokstav c heves strafferammen til 21 år dersom den seksuelle omgangen har skjedd med et barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep. Det er tilstrekkelig at ett av overgrepene har skjedd før fornærmede fylte 10 år. Forslaget til straffeloven 2005 § 301 annet ledd bokstav c og d gir anvisning på en bredere vurdering. Forslaget er ment som en utvidelse i forhold til straffeloven 1902 § 195 annet ledd bokstav c. Det vil si at de tilfellene som er dekket av straffeloven 1902 § 195 annet ledd bokstav c så godt som alltid bør føre til at forholdet anses som grovt, men at for eksempel også gjentatte overgrep mot en 11-åring eller ett enkeltstående overgrep mot et svært ungt barn kan føre til samme resultat.

Skylden må dekke de omstendighetene som gjør handlingen grov. For bokstav a til d kreves forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For følgeskader som nevnt i bokstav e er det tilstrekkelig med uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 24.

Til § 302 Seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år

Bestemmelsen gjelder seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år og svarer til straffeloven 1902 § 196 første ledd med visse utvidelser og deler av Straffelovkommisjonens skisse til § 28-7, se punkt 7.12 foran.

Første punktum viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 196 første ledd.

Annet punktum rammer den som får et barn mellom 14 og 16 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, se punkt 7.4.1 foran.

I lovteksten er det vist til at seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år også kan rammes av andre bestemmelser. Bestemmelsen kan anvendes i konkurrens med blant annet straffeloven 2005 §§ 291, 295, 296 og §§ 312-314. Henvisningen er ment som en oppfordring til å vurdere om også andre bestemmelser bør anvendes, særlig gjelder dette bestemmelsen om voldtekt i straffeloven 2005 § 291.

Skyldkravet er i utgangspunktet forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For fornærmedes alder gjelder et strengt aktsomhetskrav, jf. forslag til straffeloven 2005 § 307 første punktum og punkt 7.16 foran.

Den øvre strafferammen er hevet med ett år til fengsel inntil 6 år som følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23. Dette er primært en teknisk endring. Departementet mener likevel at straffenivået for denne typen seksuelle overgrep mot barn må skjerpes, se punkt 7.12.4.5 foran.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Om muligheten for straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling, se forslag til straffeloven 2005 § 308 og punkt 7.17 foran.

Til § 303 Grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år

Bestemmelsen gjelder grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år og viderefører i hovedsak innholdet i straffeloven 1902 § 196 annet ledd, se punkt 7.12.4.2 foran. Den svarer også i hovedtrekk til Straffelovkommisjonens skisse til § 28-8.

Henvisningen til grov «overtredelse av § 302» omfatter også forhold som nevnt i straffeloven 2005 § 302 annet punktum. Også det å få barn mellom 14 og 16 år til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, kan skje på måter som gjør at overtredelsen anses som grov.

Ved grov overtredelse av § 302 heves den øvre strafferammen til fengsel inntil 15 år. Det samme gjelder dersom den skyldige tidligere er straffet for handlinger som nevnt i §§ 291, 299 eller 302.

Om innholdet i gjentakelsesalternativet og momentene i annet ledd bokstav a til c vises det til merknaden til §§ 293 og 301 foran.

Skylden må dekke de omstendighetene som gjør handlingen grov. For bokstav a og b kreves forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For følgeskader som nevnt i bokstav c er det tilstrekkelig med uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 24.

Til § 304 Seksuell handling med barn under 16 år

Bestemmelsen gjelder seksuell handling med barn under 16 år og viderefører de deler av straffeloven 1902 § 200 annet ledd første punktum og Straffelovskommisjonens skisse til § 28-13 som ikke er fanget opp av forslaget til straffeloven 2005 § 299 bokstav c, se punkt 7.13 foran.

Innholdet i gjerningsbeskrivelsen viderefører gjeldende rett, men de kvalifiserte seksuelle handlingene med barn under 14 år skal bedømmes som voldtekt av barn under 14 år etter forslaget til straffeloven 2005 § 299 bokstav c, se merknad til denne bestemmelsen.

Skyldkravet er i utgangspunktet forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For fornærmedes alder gjelder et strengt aktsomhetskrav, jf. forslag til straffeloven 2005 § 307 første punktum og punkt 7.16 foran.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år, som er en videreføring av strafferammen i straffeloven 1902 § 200 annet ledd. Den forhøyede strafferammen i straffeloven 1902 § 200 tredje ledd foreslås ikke videreført ettersom de kvalifiserte seksuelle handlingene med barn under 14 år er foreslått regulert i straffeloven 2005 § 299 om voldtekt av barn under 14 år. Momentene som er nevnt i straffeloven 1902 § 200 tredje ledd som hvor lang tid forholdet har pågått, om handlingen er misbruk av slektskapsforhold, omsorgsforhold, stilling, avhengighetsforhold eller nært tillitsforhold og om handlingen er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte, skal fortsatt anses som straffskjerpende omstendigheter i straffutmålingen.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Om muligheten for straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling, se forslag til straffeloven 2005 § 308 og punkt 7.17 foran.

Til § 305 Seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år

Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 200 annet ledd annet punktum med en liten utvidelse og § 201 første ledd bokstav c og svarer til deler av Straffelovkommisjonens skisser til §§ 28-13 og 28-14, se punkt 7.14 foran.

Bestemmelsen regulerer to forskjellige forhold: For det første å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år. For det annet å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd.

Bokstav a gjelder den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år. Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 201 første ledd bokstav c, se punkt 7.14.1 foran.

Presiseringen i straffeloven 1902 § 201 annet ledd om at atferd anses forøvet overfor noen også når den er forøvet gjennom bruk av telefon, internett eller annen elektronisk kommunikasjon, er ikke videreført. At den ikke videreføres i straffeloven 2005, skyldes lovtekniske hensyn og innebærer ingen endring i rettstilstanden, jf. punkt 7.9.3 foran.

Bokstav b gjelder den som tvinger eller forleder et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 200 annet ledd annet punktum. Alternativet «tvinger» er nytt i forhold til straffeloven 1902 og utvider bestemmelsens anvendelsesområde. Det er tatt inn en reservasjon for at forholdet rammes av strengere bestemmelser. Den typiske handlingen som rammes av bokstav b vil være den som får et barn under 16 år til å kle av seg og ta på seg selv, ofte overført via web-kamera. Hvis handlingene er av den art at de svarer til seksuell omgang, er det strengere bestemmelser for eksempel i straffeloven 2005 §§ 291, 295, 299 og 302 som kan komme til anvendelse. Hvis handlingen overføres direkte mens flere ser på, vil de som ser på, etter omstendighetene kunne straffes etter straffeloven 2005 § 310. Hvis handlingen tas opp og lagres, kan forholdet også rammes etter straffeloven 2005 § 311. Det er de strengeste bestemmelsene som skal anvendes.

Skyldkravet er i utgangspunktet forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For fornærmedes alder gjelder et strengt aktsomhetskrav, jf. forslag til straffeloven 2005 § 307 første punktum og punkt 7.16 foran.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Om muligheten for straffbortfall ved jevnbyrdighet i alder og utvikling for forhold som nevnt i bokstav b annet alternativ, se forslag til straffeloven 2005 § 308 og punkt 7.17 foran.

Til § 306 Avtale om møte for å begå seksuelt overgrep

Bestemmelsen rammer enkelte forberedelseshandlinger til seksuelt overgrep mot mindreårige og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 201 a med en liten utvidelse. Straffeloven 1902 § 201 a ble vedtatt ved lov 13. april 2007 nr. 14 og er således ikke kommentert av Straffelovkommisjonen eller i høringen.

Bestemmelsen retter seg mot den som har avtalt et møte med et barn under 16 år og som har forsett om å begå visse handlinger med barnet, nærmere bestemt

  • voldtekt av barn under 14 år,

  • seksuell omgang med barn mellom 14 eller 16 år,

  • seksuell handling med barn under 16 år,

  • å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd, eller

  • produksjon av fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn, som nevnt i straffeloven 2005 § 311 første ledd bokstav a.

Straffansvar inntrer når personen har kommet frem til det avtalte møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas. Om hva som nærmere ligger i disse kravene, vises det til Ot.prp. nr. 18 (2006-2006) Om lov om endringer i straffeloven 1902 mv. (straffebud om å møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep mv.).

Skyldkravet er i utgangspunktet forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. I tillegg til at vedkommende forsettlig må ha avtalt et møte og kommet frem til det avtalte møtestedet eller et sted hvor møtestedet kan iakttas, må vedkommende ha forsett om å begå visse handlinger. Det avgjørende er at forsettet dekker den typen handling som er oppregnet. Forsettet trenger ikke å dekke barnets alder. For barnets alder gjelder et strengt aktsomhetskrav, jf. forslag til straffeloven 2005 § 307 første punktum. Dette har betydning både for vilkåret om at møtet skjer med et barn under 16 år og for de nærmere oppregnede handlingene som må dekkes av forsettet.

Hvis tiltalte tror at han har avtalt et møte med en 18 år gammel jente, men som i virkeligheten er 15 år og formålet med møtet er å ha seksuell omgang, er det avgjørende om tiltalte på noen måte kan klandres for sin uvitenhet om barnets rette alder. Kan han det, blir han å straffe - selv om den seksuelle omgangen ville ha vært lovlig ut fra tiltaltes forestillinger om fornærmedes alder, se nærmere i merknaden til forslaget til straffeloven 2005 § 307 første punktum nedenfor.

Straffen er bot eller fengsel inntil 1 år, som er en videreføring av strafferammen etter straffeloven 1902 § 201 a.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 307 Krav til aktsomhet om barnets alder

Bestemmelsen gjelder skyldkravet for barnets alder i straffebestemmelser der dette er et vilkår for straffansvar og svarer i hovedsak til gjeldende rett med noen utvidelser og Straffelovkommisjonens skisser, se punkt 7.16 foran.

Bestemmelsen oppstiller to forskjellige aktsomhetsnormer.

Første punktum slår fast at uvitenhet om barnets riktige alder ikke fører til straffrihet hvis tiltalte på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet. Dette er et særskilt strengt aktsomhetskrav hvor det er tilstrekkelig at tiltalte har utvist den letteste graden av uaktsomhet for å bli holdt ansvarlig for sin uvitenhet. Det strenge aktsomhetskravet gjelder for bestemmelsene om

  • voldtekt av barn under 14 år (§§ 299-301),

  • seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år (§§ 302- 303),

  • seksuell handling med barn under 16 år (§ 304),

  • seksuelt krenkende atferd mv. overfor barn under 16 år (§ 305), og

  • avtale om møte for å begå seksuelt overgrep (§ 306).

Dette er en videreføring av skyldkravet etter straffeloven 1902 § 195, jf. Rt. 2005 side 833, § 196 tredje ledd, § 200 fjerde ledd, jf. § 196 tredje ledd og § 201 a annet ledd og svarer til Straffelovkommisjonens skisser til de tilsvarende bestemmelsene. Nytt er at det særskilte aktsomhetskravet også kommer til anvendelse ved seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år. Aktsomhetskravet skal forstås på samme måte som etter gjeldende rett selv om det er formulert noe annerledes, se punkt 7.16.1 foran.

Etter annet punktum gjelder et vanlig aktsomhetskrav for barnets alder i bestemmelsene om utnytting av noen under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon (straffeloven 2005 § 295 bokstav c), kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige (straffeloven 2005 § 309) og overværelse av fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn (straffeloven 2005 § 310). For bestemmelsen om kjøp av seksuelle tjenester er dette en videreføring av innholdet i straffeloven 1902 § 203 tredje ledd.

Til § 308 Mulighet for straffbortfall

Bestemmelsen gir mulighet for å frita for straff eller å gå under minstestraffen i § 300 etter visse bestemmelser om seksuell omgang, handling eller atferd med mindreårige mv. dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling, se punkt 7.17 foran.

Bestemmelsen viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 195 fjerde ledd, § 196 fjerde ledd, § 200 fjerde ledd jf. § 196 fjerde ledd og § 201 a tredje ledd og er i samsvar med Straffelovkommisjonens skisser til de tilsvarende bestemmelsene.

Vilkårene for straffbortfall er de samme som etter gjeldende rett, se punkt 7.17.1 foran. Det er bare straffansvaret etter de nevnte bestemmelsene som kan falle bort etter straffeloven 2005 § 308. Hvis handlingen samtidig rammes av andre bestemmelser, for eksempel voldtekt etter straffeloven 2005 § 291 eller søskenincest etter straffeloven 2005 § 313 faller ikke straffansvaret etter disse bestemmelsene bort. I disse tilfellene vil for øvrig forholdet som regel tilsi at straffansvaret for bestemmelsene om mindreårighet heller ikke burde falle bort.

Bestemmelsen gjelder heller ikke alternativet «tvinger» i forslaget til straffeloven § 305 bokstav b.

Til § 309 Kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige

Bestemmelsen gjelder kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 203 slik denne er endret ved lov i desember 2008. Om innholdet i bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 48 (2007-2008).

Skyldkravet er i utgangspunktet forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For personens alder gjelder et aktsomhetskrav, se forslag til straffeloven 2005 § 307 annet punktum og punkt 7.16 foran.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 310 Fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn

Bestemmelsen gjelder fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn. Bestemmelsen er ny i forhold til straffeloven 1902 og delutredning VII og er ment å oppfylle forpliktelsene i Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk artikkel 21 nr. 1 bokstav c, se punkt 7.19 foran.

Bestemmelsen gjelder den som overværer en fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller annen seksualisert fremvisning av barn. Organisering mv. rammes av forslaget til straffeloven 2005 § 257 om menneskehandel og straffeloven 2005 § 311 første ledd bokstav d. Forslaget til straffeloven 2005 § 310 er altså i hovedsak ment å ramme publikum eller «kunden».

Konvensjonsbestemmelsen bruker uttrykket «pornographic performances». I forslaget til straffeloven 2005 § 310 er i stedet brukt uttrykket «fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn». Med dette forstås særlig «live» fremvisninger av barn som deltar i seksuell omgang eller handling eller andre seksualiserte fremvisninger av barn. Bestemmelsen rammer også den som får slike fremvisninger direkte overført gjennom elektronisk kommunikasjon.

For at noe skal regnes som fremvisning i bestemmelsens forstand må den være ment for et publikum utover den som selv organiserer eller tilrettelegger for fremvisningen. Den som i andre tilfeller får en mindreårig til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller utvise annen seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd kan rammes av forslaget til straffeloven 2005 §§ 291, 299, 302 eller 305.

Med barn menes noen under 18 år.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. For barnets alder er det tilstrekkelig med uaktsomhet, jf. forslaget til straffeloven 2005 § 307 annet punktum.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Etter omstendighetene kan overværelse av fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn rammes som medvirkning til overtredelse av bestemmelsene som rammer selve overgrepet mot barnet. At overgrep er begått i nærvær av andre kan også medføre at det anses som grovt eller i hvert fall være en straffskjerpende omstendighet.

Til § 311 Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn

Bestemmelsen gjelder ulike befatningsmåter med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstillinger som seksualiserer barn og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 204 a med visse justeringer, se punkt 7.20 foran. Straffeloven 1902 § 204 a ble vedtatt etter Straffelovkommisjonen avga sin utredning og er således ikke kommentert i delutredning VII.

Uttrykket «fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn» er en videreføring av gjeldende rett. Med barn regnes personer som er eller fremstår som under 18 år. Om hva som ligger i dette kravet, se Ot.prp. nr. 45 (2002-2003) side 60.

Departementet foreslår endringer i utformingen av bestemmelsen sammenlignet med straffeloven 1902 § 204 a.

Første ledd bokstav a rammer den som produserer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn og viderefører innholdet i alternativet produserer i straffeloven 1902 § 204 a første ledd bokstav a.

Første ledd bokstav b rammer den som utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Alternativene «tilbyr» og «gjør tilgjengelig» er nye i forhold til straffeloven 1902 § 204 a og er tatt inn for å oppfylle Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk artikkel 20 nr. 1 bokstav b, se punkt 7.20.3 og 7.20.4 foran. «Gjør tilgjengelig» kan for eksempel ramme den som legger ut fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn på internett eller samlinger av pekere på internett til sider med slikt materiale.

De øvrige alternativene viderefører innholdet i de tilsvarende alternativene i straffeloven 1902 § 204 a første ledd bokstav a og b.

Første ledd bokstav c rammer for det første den som anskaffer, innfører eller besitter fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. For det annet rammer bestemmelsen den som forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale. Dette siste alternativet er nytt i forhold til straffeloven 1902 § 204 a og er tatt inn for å oppfylle Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk artikkel 20 nr. 1 bokstav f, se punkt 7.20.3 og 7.20.4 foran. Alternativet anses for å konsumere innholdet i alternativene i straffeloven 1902 § 204 a «mot vederlag eller planmessig gjør seg kjent med,» som derfor ikke er videreført i straffeloven 2005 § 311. Siden det ikke oppstilles noen kvalifiserende vilkår for hvordan tilgangen til materialet er oppnådd, er det foreslått at dette alternativet bare skal ramme forsett, sml. straffeloven 2005 § 311 tredje ledd som også rammer uaktsom overtredelse av første ledd. Det er det vanlige forsettskravet som gjelder, det vil si at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsforsett eller dolus eventualis i form av den positive innvilgelsesteori. Meningen er å avgrense mot den som uforvarende får tilgang til slike bilder, for eksempel ved feilnavigering på internett. At tilgangen til materialet er oppnådd gjennom vederlag eller har skjedd planmessig, vil være forhold som vil peke mot forsett, men bestemmelsen kan også anvendes i andre tilfeller der forsett kan bevises.

De øvrige alternativene viderefører innholdet i de tilsvarende alternativene i straffeloven 1902 § 204 a første ledd bokstav a.

Første ledd bokstav d rammer den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av fremstillinger som nevnt i bokstav a. Alternativet viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 204 første ledd bokstav d, jf. § 204 a første ledd bokstav b.

Første ledd bokstav e rammer den som forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige eller urørlige bilder med seksuelt innhold og viderefører innholdet i dette alternativet i straffeloven 1902 § 204 a første ledd bokstav c.

Annet - femte ledd viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 204 a annet - femte ledd. Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 eller uaktsomhet, jf. § 311 tredje ledd.

Straffen for forsettlig overtredelse av første ledd er bot eller fengsel inntil 3 år. Uaktsom overtredelse av første ledd straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.

Forsøk på forsettlig overtredelse av første ledd er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Forsøk på uaktsom overtredelse er ikke aktuelt siden forsøksansvaret forutsetter at gjerningspersonen har forsett om å fullbyrde et lovbrudd. Forsøk på forsettlig overtredelse av tredje ledd annet punktum vil ikke være straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 312 Incest

Bestemmelsen gjelder seksuell omgang med slektning i nedstigende linje og svarer med en liten utvidelse til straffeloven 1902 § 197 og Straffelovkommisjonens skisse til § 28-9, se punkt 7.22.1 foran.

Bestemmelsen er foreslått utvidet til å gjelde også den som får en slektning i nedstigende linje til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, jf. punkt 7.4.1 foran. Ellers videreføres gjeldende rett.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Strafferammen er hevet med ett år som en følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23, uten at dette er ment å ha betydning for straffenivået.

Til § 313 Søskenincest

Bestemmelsen gjelder seksuell omgang mellom søsken og utvider straffansvaret i forhold til straffeloven 1902 § 198 og Straffelovkommisjonens skisse til § 28-10, se punkt 7.22.2 foran.

Bestemmelsen rammer nå all seksuell omgang mellom søsken, i motsetning til straffeloven 1902 § 198 som bare rammer samleie. Det er også foreslått at bestemmelsen skal ramme den som får en bror eller søster til å utføre handlinger med seg selv som svarer til seksuell omgang, jf. punkt 7.4.1 foran.

Etter straffeloven 1902 § 198 annet ledd kommer straff ikke til anvendelse på personer under 18 år. Forslaget til straffeloven 2005 § 313 har ikke en slik aldersbegrensning. En 15-åring som har seksuell omgang med en yngre søster eller bror kan derfor straffes. I de fleste tilfeller hvor bestemmelsen vil komme til anvendelse i praksis, vil det trolig foreligge et ujevnt forhold mellom de involverte, for eksempel aldersforskjell, slik at forholdet bærer preg av utnyttelse fra den ene partens side. I disse tilfellene er det ikke meningen at den utnyttede parten skal kunne straffes.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 1 år, som er en videreføring av strafferammen etter straffeloven 1902 § 198.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 314 Seksuell omgang mellom andre nærstående

Bestemmelsen gjelder seksuell omgang mellom andre nærstående enn nevnt i forslaget til straffeloven 2005 §§ 312 og 313 og viderefører med ett unntak innholdet i straffeloven 1902 § 199 første ledd, se punkt 7.22.3 foran. Bestemmelsen svarer hovedsakelig til Straffelovkommisjonens skisse til § 28-11, men kommisjonens forslag om å begrense hele bestemmelsens anvendelsesområde til tilfeller hvor den fornærmede er under 18 år, er ikke fulgt opp. Den særskilte medvirkningsregelen i straffeloven 1902 § 199 annet ledd er ikke foreslått videreført.

Bokstav a viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 199 første ledd, men alternativet «pleiebarn» er ikke videreført. Pleiebarn som er under 18 år vil imidlertid kunne falle innunder det siste alternativet om person som står under gjerningspersonens omsorg, myndighet eller oppsikt.

Bokstav b rammer den som får noen som nevnt i bokstav a til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv, se punkt 7.4.1 foran.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år. Strafferammen er hevet med ett år som en følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23, uten at dette er ment å ha betydning for straffenivået.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Det samme gjelder medvirkning, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 315 Hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon

Bestemmelsen gjelder ulike former for tilretteleggelse for prostitusjon og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 202 og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 28-16, se punkt 7.23.1 foran.

Første og annet ledd viderefører fullt ut gjeldende rett.

Hva som menes med prostitusjon, er definert i tredje ledd. Definisjonen er tilpasset bestemmelsene om kjøp av seksuelle tjenester, se forslag til straffeloven 2005 §§ 309 og 316.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21, men etter første ledd bokstav b er det tilstrekkelig at gjerningspersonen utviser grov uaktsomhet med hensyn til at lokalet skal brukes til prostitusjon.

Den øvre strafferammen for overtredelse av første ledd er fengsel inntil 6 år. Strafferammen er hevet med ett år som en følge av reduksjonen i antall strafferammer, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 23, uten at dette er ment å ha betydning for straffenivået. Straffen for overtredelse av annet ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Forsøk på overtredelse av første ledd er straffbart, mens forsøk på overtredelse av annet ledd ikke er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 316 Kjøp av seksuelle tjenester fra voksne

Bestemmelsen gjelder kjøp av seksuelle tjenester fra voksne og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 202 a etter lovendringen i desember 2008. Om innholdet i bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 48 (2007-2008).

Til § 317 Pornografi

Bestemmelsen gjelder ulike befatningsmåter med pornografi og viderefører innholdet i straffeloven 1902 § 204, se punkt 7.24.1 foran. Den avviker fra Straffelovkommisjonens skisse til § 28-7 på de punkter hvor kommisjonen foreslår endringer i gjeldende rett.

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett på alle punkter, se punkt 7.24.1.1 foran.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 eller uaktsomhet etter straffeloven 2005 § 317 tredje ledd.

Straffen for forsettlig overtredelse av første ledd er bot eller fengsel inntil 3 år. For uaktsom overtredelse av første ledd er straffen bot eller fengsel inntil 6 måneder. For overtredelse som nevnt i tredje ledd annet punktum er straffen bot eller fengsel inntil 6 måneder både ved forsett og uaktsomhet.

Forsøk på forsettlig overtredelse av første ledd er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Forsøk på uaktsom overtredelse er ikke aktuelt siden forsøksansvaret forutsetter at gjerningspersonen har forsett om å fullbyrde et lovbrudd. Forsøk på forsettlig overtredelse av tredje ledd annet punktum vil ikke være straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 318 Utstillingsforbud

Bestemmelsen gjelder forbud mot utstilling på lett synlig måte av bilder av eksplisitt seksualisert karakter, herunder bilder av kjønnsorganer. Den er ny i forhold til straffeloven 1902 og delutredning VII, se punkt 7.24.2 foran. Bestemmelsen gjelder bilder som ikke anses som straffbar pornografi etter forslaget til straffeloven 2005 § 317. For materiale som rammes av § 317, er det den bestemmelsen, med høyere strafferamme, som gjelder.

Bestemmelsen oppstiller ikke noe totalforbud mot utstilling av bilder av eksplisitt seksualisert karakter, men stiller krav til hvordan disse blir plassert.

Første ledd rammer den som i ervervsøyemed stiller ut bilder av eksplisitt seksualisert karakter, herunder bilder av kjønnsorganer på en lett synlig måte på offentlig sted (bokstav a), et sted som lett kan iakttas fra offentlig sted (bokstav b) eller på utsalgssted (bokstav c). Formålet med bestemmelsen er særlig å verne barn, men også voksne mot ufrivillig og uforvarende å bli utsatt for bilder, typisk på omslaget av trykte skrifter, av typen som nevnt.

Alternativene i bokstav a - c er til en viss grad overlappende.

Med offentlig sted, jf. bokstav a, menes et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes, jf. straffeloven 2005 § 10 første ledd.

Bokstav b vil typisk ramme utstilling i butikkvinduer ut mot gaten.

Bokstav c gjelder forbud mot utstilling på lett synlig måte inne i selve utsalgsstedets lokaler.

Fra bokstav c er det gjort unntak for spesialforretninger, jf. første ledd annet punktum. Med dette siktes det særlig til utsalgssteder hvor erotisk materiale (for eksempel blader, bilder, filmer og andre produkter) utgjør den typiske og vesentlige delen av vareutvalget. Hensynet bak bestemmelsen gjør seg ikke gjeldende på samme måte for denne typen utsalgssteder. Unntaket gjelder bare inne i utsalgsstedets lokaler. Forbudet i bokstav a og b gjelder også for spesialforretninger.

I tredje ledd er det presisert at straffansvaret ikke omfatter ekspeditør, betjent eller annen lignende underordnet når overtredelsen vesentlig har vært foranlediget av dennes avhengige stilling til den ervervsdrivende.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 eller uaktsomhet, jf. forslaget til § 318 annet ledd.

Straffen for forsettlig overtredelse er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Straffen for uaktsom overtredelse er bot.

Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Medvirkning er straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15.

Til § 319 Plikt til å vurdere rettighetstap

Bestemmelsen pålegger retten en plikt til å vurdere rettighetstap etter straffeloven 2005 § 56 når noen kjennes skyldig i seksuell omgang, handling eller atferd med eller overfor mindreårige og er en videreføring av innholdet i straffeloven 1902 § 207, se punkt 7.25 foran. Plikten går ut på at retten må vurdere om rettighetstap bør ilegges. Bestemmelsen legger ikke føringer for utfallet av vurderingen. Vilkårene for ileggelse av rettighetstap fremgår av straffeloven 2005 §§ 56 flg. Det vises ellers til Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) side 61-63 og side 119-120.

Til § 320 Forholdet til erstatningsansvar for ærekrenkelser

Bestemmelsen regulerer forholdet til erstatningsansvar for ærekrenkelser etter forslaget til skadeserstatningsloven § 3-6 a og viderefører den sivilrettslige delen av straffeloven 1902 § 208 med visse justeringer, se punkt 7.26 foran. Det er ikke behov for noen regel om fritak for strafferettslig ansvar siden straffeloven 2005 ikke inneholder straffebestemmelser om ærekrenkelser. Straffelovkommisjonen foreslår ikke videreført innholdet i straffeloven 1902 § 208, men tar ikke stilling til hvorvidt innholdet burde videreføres i sivilretten.

Ansvarsfriheten gjelder den som beskylder noen for å ha overtrådt en bestemmelse i kapitlet om seksuallovbrudd. Dette er en utvidelse i forhold til straffeloven 1902 § 208 hvor ansvarsfriheten bare gjelder i relasjon til beskyldninger om overtredelse av de mest alvorlige bestemmelsene.

Vilkårene for ansvarsfrihet er de samme som etter gjeldende rett. Ettersom skyldkravet for erstatningsansvar er uaktsomhet, videreføres ikke ansvarsfriheten for fornærmedes nærmeste ettersom disse etter straffeloven 1902 § 208 annet ledd annet punktum kan gjøres rettslig ansvarlig dersom det var uaktsomt å legge til grunn at opplysningene var sanne. Resultatet er det samme etter gjeldende rett.

16.8 Til kapittel 27 om vinningslovbrudd og andre krenkelser av eiendomsretten

Til § 321 Tyveri

Paragrafen erstatter straffeloven 1902 § 257, og er i det vesentlige i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 30-1, jf. delutredning VII side 370. Skyldkravet er endret fra vinnings hensikt til vinnings forsett, jf. punkt 8.2, og den øvre strafferammen er redusert. Verbet «borttar» er erstattet med «tar,» noe som kun er ment som en språklig forenkling. Heller ikke for øvrig medfører bestemmelsen realitetsendringer. Medvirkningsansvaret følger nå av § 15.

Tilegnelsesvilkåret i første ledd er eksemplifisert ved at salg og forbruk er nevnt uttrykkelig. Formålet er å gjøre lovteksten mer informativ. Presiseringen av at gjenstanden «helt eller delvis» må tilhøre en annen, er overflødig, og tatt ut av lovteksten, men rettstilstanden er den samme.

Det alminnelige skyldkravet i bestemmelsen er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Tyveri kan straffes med bot eller fengsel inntil to år, jf. annet ledd. Formålet med endringen er å sørge for at strafferammen skal gi et mer realistisk uttrykk for straffutmålingspraksis, og er ikke ment å lede til en mildere straffutmåling for tyverier enn etter straffeloven 1902 § 257.

Til § 322 Grovt tyveri

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 258, jf. punkt 8.3, og svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-2, jf. delutredning VII side 370. Forholdet til § 258 er kommentert nedenfor.

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et tyveri er grovt, og må leses i sammenheng med § 321 som inneholder selve gjerningsbeskrivelsen. Hvorvidt et tyveri er grovt, skal fortsatt bero på en helhetsvurdering, og loven angir momenter det særlig skal legges vekt på.

Ordlyden er noe endret fra straffeloven 1902 ved at momentet «fra person på offentlig sted» er utelatt, mens det er tilføyd som moment om tyveriet har et «profesjonelt preg». I tillegg er det nå et moment i loven om gjerningspersonen har tatt seg inn i bolig eller fritidshus, mens innbrudd generelt er utelatt. Formuleringen «tatt seg inn i» omfatter mer enn inntrengningstilfellene. Det er ikke avgjørende om det faktisk oppholdt seg personer i boligen eller fritidshuset da tyveriet ble begått, men dette kan likevel være et moment. Dersom boligen eller hytta klart nok ikke er i bruk - det er eksempelvis tale om et falleferdig og forlatt hus - er det at gjerningspersonen har tatt seg inn eller trengt seg inn ikke et moment som taler for at tyveriet bør anses som grovt. Ordlyden på dette punkt er ment å favne tyverier som representerer en integritetskrenkelse i tillegg til selve vinningslovbruddet, jf. punkt 8.3.3, og dette formålet bør være veiledende i tvilstilfeller. Endringene i ordlyden er ikke ment å innebære større realitetsendringer. Fortsatt kan det at et tyveri er begått fra en person på offentlig sted medføre at det anses som grovt, og inntrengning andre steder enn i boliger kan etter omstendighetene medføre at § 322 kommer til anvendelse. At momentet om at gjerningspersonen har vært forsynt med våpen ikke er videreført, er ikke ment å innebære noen realitetsendring, jf. også § 77 bokstav a som gjør bruk av våpen til et skjerpende moment i straffutmålingen.

Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 42 fjerde ledd om villfarelse med hensyn til en gjenstands verdi er ikke videreført i de alminnelige bestemmelsene i straffeloven 2005. Heretter vil det derfor være den verdien som omfattes av gjerningspersonens forsett som må legges til grunn ved vurderingen av om verdien er betydelig.

Grovt tyveri kan straffes med fengsel inntil 6 år. Det er ikke meningen å nedjustere det gjeldende straffenivået.

Til § 323 Mindre tyveri

Bestemmelsen om mindre tyveri erstatter straffeloven 1902 § 391 a hva gjelder tyveri i form av naskeri og svarer innholdsmessig til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-3 om naskeri, jf. delutredning VII side 371 og punkt 8.3 foran.

Første ledd angir strafferammen og vurderingstemaet for når et tyveri er mindre, og må leses i sammenheng med § 321 som inneholder gjerningsbeskrivelsen. Et tyveri er mindre når straffskylden er liten, noe som igjen beror på en helhetsvurdering hvor verdien av gjenstandene står sentralt.

Forsøk på mindre tyveri er ikke straffbart, ettersom strafferammen er lavere enn fengsel i 1 år, jf. straffeloven 2005 § 16. Medvirkning er straffbar etter § 15. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Påtalen for mindre tyveri er offentlig, men saken kan henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Mindre tyveri kan bare straffes med bot, men det er ikke meningen å senke bøtenivået.

Annet ledd avløser straffeloven 1902 § 400 og delvis § 399, og må ses i sammenheng med forslaget til ny § 10 a i lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet. Bestemmelsen viderefører dermed straffrihetsregelen i § 400 første ledd, men opprettholder § 400 annet ledd om plukking av molter på «multebærland» i Nord-Norge. Det vises til merknadene til forslaget til § 10 a i friluftsloven. I tillegg medfører annet ledd straffrihet for bagatellmessige tilegnelser av naturprodukter som i dag kan straffes som naskeri etter straffeloven 1902 § 399 jf. § 391 a. Straffrihet forutsetter at tilegnelsen skjer under lovlig utøving av allemannsrett. Det vil da være straffritt for eksempel i utmark å ta reinmose til dekorasjon hjemme, tørt trevirke og kvist til lovlige bål, eller granbar til noen få granbarsenger (såfremt det da ikke voldes skade på skogen). Det er en forutsetning for straffrihet at naturproduktene er av liten eller ingen verdi. Uttak for å gjøre seg næring av det, for eksempel ved å produsere juledekorasjoner med granbar og små trenisser på reinmose, vil derfor ikke være straffritt etter tredje ledd.

Til § 324 Underslag

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for underslag og erstatter straffeloven 1902 § 255. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-4, jf. delutredning VII side 371 og punkt 8.4 foran. Skyldkravet er endret ved at vilkåret om vinnings hensikt er erstattet med et vilkår om forsett om vinning, jf. punkt 8.2. Det er videre presisert at tilegnelsen av en pengefordring rammes av første ledd bokstav a, som svarer til første ledd første alternativ i straffeloven 1902 § 255. Første ledd bokstav b svarer til annet alternativ i § 255 første ledd.

Det er gjort enkelte språklige endringer i lovteksten. Presiseringen av at løsøregjenstanden «helt eller delvis» må tilhøre en annen, er sløyfet som overflødig, men dette er ikke ment å endre realiteten. Det samme gjelder «pantsetter» som er tatt ut av eksemplifiseringen av hva som ligger i tilegnelse.

Medvirkning er straffbar etter § 15. Det alminnelige skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Annet ledd viderefører den gjeldende avgrensningen mot straffbare forhold som rammes av §§ 385 eller 386 (straff for krenkelse av sikkerhetsrett eller svikaktig dobbeltsalg).

Tredje ledd fastslår at underslag kan straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Reduksjonen i forhold til straffeloven 1902 § 255 skyldes et ønske om at strafferammen i større grad skal gi et realistisk bilde av straffenivået, og er ikke ment å lede til en senking av det.

Til § 325 Grovt underslag

Bestemmelsen om grovt underslag erstatter straffeloven 1902 § 256 og svarer i hovedsak til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-5, jf. delutredning VII side 371 og punkt 8.4 foran.

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et underslag er grovt, og må leses i sammenheng med § 324 som inneholder gjerningsbeskrivelsen.

Grovt underslag kan straffes med fengsel inntil 6 år. Hvorvidt et underslag er grovt, skal fortsatt bero på en helhetsvurdering, og annet punktum angir momenter det særlig skal legges vekt på.

Momentet «om den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred» er ikke videreført i oppregningen. Om underslaget er begått over lengre tid, er føyd til som et moment det særlig skal legges vekt på, mens momentet at gjerningspersonen er en offentlig tjenestemann er tatt ut. Disse endringene er ikke ment å innebære noen realitetsendring, men skyldes et ønske om at oppregningen kun skal inneholde sentrale eller typiske momenter. Om underslaget er begått ved brudd på en særlig tillit, eller om underslaget innebærer brudd på regnskapsregler, er videreført med noe endrede formuleringer.

Til § 326 Mindre underslag

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 391 a hva gjelder underslag i form av naskeri, og svarer til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-6, jf. delutredning VII side 371, se punkt 8.4 foran.

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et underslag er mindre, og må leses i sammenheng med § 324 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for underslag. Et underslag er mindre når straffskylden er liten, noe som igjen beror på en helhetsvurdering hvor verdien av det som er underslått står sentralt.

Forsøk på lite underslag er ikke straffbart, ettersom strafferammen er lavere enn fengsel i 1 år, jf. straffeloven 2005 § 16. Medvirkning er straffbar etter § 15. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Lite underslag kan bare straffes med bot, men det er ikke meningen å senke bøtenivået.

Etter straffeprosessloven § 62 a er påtalen for lite underslag offentlig, men saken kan henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale.

Etter straffeloven 1902 § 399 gjelder det en lempeligere strafferamme for underslag av visse naturprodukter av liten eller ingen verdi. Det er imidlertid lite aktuelt å straffe tilegnelse av slikt etter en bestemmelse om underslag, fordi gjerningspersonen i praksis ikke kan sies å ha hatt besittelsen av det som tilegnes. Departementet anser det derfor tilstrekkelig med en særskilt straffrihetsregel i § 323 om mindre tyveri med sikte på disse tilfellene, og anser det unødvendig med en tilsvarende regel i § 326.

Til § 327 Ran

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for ran og erstatter straffeloven 1902 § 267 og § 268 første ledd. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-7, jf. delutredning VII side 372. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 8.5.

Skyldkravet er endret ved at vinnings hensikt er erstattet med vinnings forsett, jf. punkt 8.2, og den øvre strafferammen er justert noe ned. For øvrig er det kun foretatt språklige og redaksjonelle endringer i forhold til straffeloven 1902.

Første ledd viderefører § 267 første og annet ledd. Bokstav a viderefører gjerningsbeskrivelsen i § 267 første ledd, mens bokstav b viderefører annet ledd.

Medvirkningsansvaret følger nå av straffeloven 2005 § 15, jf. straffeloven 1902 § 267 tredje ledd.

Det alminnelige skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22.

Annet ledd fastsetter den øvre strafferammen til fengsel inntil 3 år. Dette er en nedjustering i forhold til straffeloven 1902 § 268 første ledd. Begrunnelsen er at strafferammen skal gi et mer realistisk bilde av straffutmålingen, og det er ikke meningen å legge opp til en mildere straffutmåling enn etter straffeloven 1902 § 267 jf. § 268 første ledd.

Til § 328 Grovt ran

Bestemmelsen om grovt ran erstatter straffeloven 1902 § 268 annet ledd, og svarer til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-8, jf. delutredning VII side 372. Det vises for øvrig til punkt 8.5.

Paragrafen angir strafferammene og vurderingstemaet for når et ran er grovt, og den må leses i sammenheng med § 327 som inneholder gjerningsbeskrivelsen. Første ledd annet punktum viderefører straffeloven 1902 § 268 annet ledd: Hvorvidt et ran er grovt beror på en helhetsvurdering, hvor sentrale og typiske momenter som det særlig skal legges vekt på er angitt i ordlyden.

Strafferammen for grovt ran er som etter straffeloven 1902 § 268 annet ledd fengsel i inntil 12 år, jf. første ledd første punktum.

Strafferammen for grovt ran med død eller betydelig skade på kropp eller helse til følge vil fortsatt være fengsel inntil 21 år, jf. annet ledd. Det er gjort unntak fra straffeloven 2005 § 24 ved at følger som gjerningspersonen kun har utvist lettere uaktsomhet i forhold til, jf. straffeloven 1902 § 43, fortsatt skal lede til anvendelse av en forhøyet strafferamme på 21 års fengsel.

Til § 329 Forbund om ran

Bestemmelsen gjør det straffbart å inngå forbund om ran og viderefører straffeloven 1902 § 269 nr. 1 i ny språklig form uten realitetsendringer, jf. punkt 8.5.3. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-9, jf. delutredning VII side 372.

Straffeloven 1902 § 269 nr. 2 (utrustning av skip for å begå ran) er ikke videreført.

Til § 330 Utpressing

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for utpressing og erstatter straffeloven 1902 § 266 for så vidt gjelder tilfeller av utpressing som ikke er grove, jf. punkt 8.6. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-10, jf. delutredning VII side 372. Det særskilte skyldkravet vinnings hensikt er erstattet med forsett om vinning, se punkt 8.2, og den øvre strafferammen er redusert. Det er i tillegg foretatt lovtekniske justeringer i tillegg til språklige endringer som ikke er ment å innebære realitetsendringer.

Første ledd bokstav a viderefører § 266 første ledd, og rammer utpressing ved midler som i seg selv er ulovlige. Bruken av uttrykket «ulovlig» får dette klarere frem enn uttrykket «rettsstridig» i denne sammenhengen. Hvis det dreier seg om vold eller trusler om vold, vil forholdet som regel i stedet rammes som ran, jf. § 327 første ledd bokstav b. I begge tilfeller er formålet med handlingen å bruke vold eller trusler til å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å tvinge noen til å handle slikt at det voldes fare for tap eller fare for tap for den som tvinges eller noen han handler på vegne av. Dersom det i stedet for vold eller trusler om vold brukes andre straffbare eller ulovlige midler for å oppnå dette, skal forholdet bedømmes som utpressing og forfølges i medhold av § 330 første ledd bokstav a.

Første ledd bokstav b viderefører § 266 annet ledd, og rammer utpressing ved å true med en handling som i seg selv er lovlig, men som kan bli straffbar fordi trusselen brukes til å skaffe seg en uberettiget vinning ved å tvinge en annen til å handle på en måte som kan medføre tap eller fare for tap. Etter dette straffalternativet blir det avgjørende om trusselen brukes utilbørlig. Sentralt i denne vurderingen er om trusselen kan forsvares ut fra det forholdet som foranlediget den. For en som har blitt utsatt for en straffbar handling, vil det ikke være utilbørlig å true med en anmeldelse om ikke gjerningspersonen erstatter det økonomiske tapet han er påført gjennom lovbruddet. Men det kan være utilbørlig og dermed straffbart om det «dersom en skandale skal unngås» kreves en økonomisk kompensasjon som langt overstiger det reelle økonomiske tapet. Alternativet om å true med å sette frem en ærekrenkende beskyldning er tatt ut, ettersom straffansvaret for ærekrenkelser ikke videreføres.

Utpressingsbestemmelsen vil fortsatt kunne ramme det å få noen til å unnlate en handling, men ikke dersom man «utpresses» til å holde seg passiv mens gjerningspersonen tar en ting.

Også det alminnelige skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning straffes etter § 15.

Den øvre strafferammen er redusert til bot eller fengsel inntil tre år, jf. annet ledd som erstatter straffeloven 1902 § 266 tredje ledd. Det går nå frem av straffeloven 2005 § 54 at bot kan fastsettes sammen med fengselsstraff. Formålet med nedjusteringen av strafferammen er ikke å legge opp til en mildere straffutmåling for utpressing. Grovere tilfeller, som etter straffeloven 1902 ville blitt straffet etter § 266 første ledd med en øvre ramme på fengsel inntil fem år, kan etter forslaget her straffes som grov utpressing etter § 331 (straks nedenfor), som har en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år.

Til § 331 Grov utpressing

Bestemmelsen har ingen forløper i straffeloven 1902, men svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-11, jf. delutredning VII side 372 og punkt 8.6 foran. Bestemmelsen rammer grove tilfeller av utpressing som tidligere ble straffet etter straffeloven 1902 § 266 første ledd.

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når en utpressing er grov, og den må leses i sammenheng med § 330 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for utpressing. Hvorvidt utpressingen er grov, skal bero på en helhetsvurdering. Flere av de momentene det særlig skal legges vekt på etter annet punktum, gjenfinnes i § 328 om grovt ran, og om disse vises til teori og rettspraksis om straffeloven 1902 § 268 annet ledd. I tillegg skal det særlig legges vekt på om utpressingen er foretatt over lengre tid, om den har medført særlig store påkjenninger for fornærmede, eller om den av andre grunner er av en særlig farlig eller samfunnsskadelig art. Med det siste tenkes eksempelvis på utpressing som bærer preg av å være organisert kriminalitet.

Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år.

Til § 332 Heleri

Første ledd første punktum inneholder gjerningsbeskrivelsen for heleri, og viderefører straffeloven 1902 § 317 første ledd første straffalternativ uten realitetsendringer, jf. punkt 8.7. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-9 hva gjelder helerihandlinger, jf. delutredning VII side 307. Nytt i forhold til gjeldende rett er at heleri- og hvitvaskingshandlinger splittes opp i forskjellige straffebud, se om hvitvasking i § 337 flg. I tillegg er den øvre strafferammen justert ned, se nedenfor.

Første ledd annet punktum setter straff for såkalte «surrogathelerier», og viderefører straffeloven 1902 § 317 første ledd tredje punktum uten endringer. Første ledd tredje punktum viderefører straffeloven 1902 § 317 tredje ledd uten endringer.

Annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 317 syvende ledd med noen språklige endringer.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Medvirkning til heleri er nå straffbar, jf. straffeloven 2005 § 15, noe som innebærer en realitetsendring i forhold til straffeloven 1902 § 317.

Tredje ledd angir strafferammen, som justeres ned sammelignet med straffeloven 1902 § 317 første ledd. Dette skyldes et ønske om at strafferammene skal gi et mer realistisk bilde av straffenivået i praksis, og er ikke ment å lede til en nedjustering av straffenivået.

Til § 333 Grovt heleri

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 317 fjerde ledd for så vidt gjelder grovt heleri, jf. punkt 8.7, og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-10 om grove helerihandlinger, jf. delutredning VII side 308. Bortsett fra utvidelsen i annet ledd er det ikke foreslått realitetsendringer.

Første ledd første punktum angir strafferammen og annet punktum vurderingstemaet for når et heleri er grovt, og må leses i sammenheng med § 332 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for heleri. Hvorvidt heleriet er grovt, skal bero på en helhetsvurdering. Momentene det særlig skal legges vekt på, er videreført fra straffeloven 1902 § 317 fjerde ledd annet punktum. Er det tale om narkotikaheleri, skal det som før legges vekt på stoffets art og mengde.

Annet ledd viderefører en særlig strafferamme for narkotikaheleri (jf. straffeloven 1902 § 317 femte ledd), men bestemmelsen er endret slik at særlige strafferammer også gjelder for heleri av utbytte fra grovt ran og grov menneskehandel. Det vises til punkt 8.7. Dersom utbyttet stammer fra grovt ran eller grov menneskehandel, heves den øvre strafferammen for heleriet til det som gjelder for disse lovbruddene, dvs. fengsel i inntil 12 eller 15 år. Den sist nevnte strafferammen foreslås også hvis utbyttet skriver seg fra en særlig grov narkotikaovertredelse. Dette betyr dels en viss skjerping, dels en viss lemping sammenlignet med straffeloven 1902 § 317 femte ledd jf. § 162 tredje ledd, idet den øvre strafferammen går ned fra fengsel inntil 21 år til fengsel inntil 15 år, men kan også anvendes ved overtredelser som gjelder et meget betydelig kvantum uten at det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter.

Prosessuelt leder endringen til at tiltale for grovt narkotikaheleri kan tas ut av statsadvokaten.

Til § 334 Mindre heleri

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 391 a tredje ledd for så vidt gjelder heleri i form av naskeri, og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-11 for tilfeller av lite heleri, jf. delutredning VII side 371 og punkt 8.7 foran.

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et heleri er mindre og må leses i sammenheng med § 332 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for heleri. Sentralt i vurderingen står den straffbare handlingen utbyttet stammer fra og fordelens eventuelle størrelse.

Forsøk er ikke straffbart, ettersom strafferammen er lavere enn fengsel i 1 år, jf. § 16.

Påtalen for mindre heleri er offentlig, men saken kan henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Til § 335 Uaktsomt heleri

Bestemmelsen setter straff og angir strafferammen for uaktsomt alminnelig og grovt heleri, og erstatter for heleritilfellene straffeloven 1902 § 317 sjette ledd, jf. punkt 8.7.3.2. Uaktsomt mindre heleri, jf. § 334, er ikke straffbart. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-12 hva gjelder uaktsomt heleri, jf. delutredning VII side 371. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 332 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for heleri. Uaktsomhet er definert i § 23.

Uaktsomt heleri straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Den øvre strafferammen er så vidt høy fordi den også skal gjelde for uaktsomme, grove helerier.

Til § 336 Forbund om heleri

Bestemmelsen gjør det straffbart å inngå forbund om heleri og grovt heleri og viderefører straffeloven 1902 § 318 uten realitetsendringer, bortsett fra at den øvre strafferammen senkes uten at dette er ment å lede til en mildere bedømmelse av slike lovbrudd. Det vises til punkt 8.7 og Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) om lov om endringer i straffeloven 1902 og utleveringsloven (gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon.)

Til § 337 Hvitvasking

Paragrafen om hvitvasking svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-9 hva gjelder hvitvaskingshandlinger, jf. delutredning VII side 307 og punkt 8.7 foran. Bortsett fra en nedjustering av strafferammen foreslås det ikke realitetsendringer i forhold til straffeloven 1902. Innholdet i bestemmelsen er nærmere omhandlet i Ot.prp. nr. 53 (2005-2006) om lov om endringer i straffeloven 1902 og utleveringsloven (gjennomføring av FN-konvensjonen mot korrupsjon.)

Første ledd bokstav a inneholder gjerningsbeskrivelsen for hvitvasking av utbytte som en bistandshandling til andre, og erstatter straffeloven 1902 § 317 første ledd annet alternativ. Første ledd bokstav b gjør det straffbart å hvitvaske utbytte fra egne straffbare handlinger, og viderefører straffeloven 1902 § 317 annet ledd.

Annet ledd retter seg mot hvitvasking av surrogater, og viderefører straffeloven 1902 § 317 første ledd tredje punktum.

Tredje ledd viderefører straffeloven 1902 § 317 tredje ledd om at hvitvaskeren kan straffes selv om den som begikk primærlovbruddet var utilregnelig eller mindreårig.

Fjerde ledd angir strafferammen, og bestemmer at hvitvasking kan straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Dette er en nedjustering i forhold til straffeloven 1902 § 317. Begrunnelsen er at strafferammen skal gi et mer realistisk bilde av straffutmålingspraksis i dag, og det er ikke meningen at hvitvasking skal bedømmes mindre alvorlig enn i dag.

Til § 338 Grov hvitvasking

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 317 fjerde ledd hva gjelder grov hvitvasking, og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-10 for grove hvitvaskingshandlinger, jf. delutredning VII side 308 og punkt 8.7 foran. Det foreslås ikke realitetsendringer.

Første ledd angir strafferammene og vurderingstemaet for når en hvitvasking er grov, og det må leses i sammenheng med § 337 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for hvitvasking. Hvorvidt hvitvaskingen er grov, skal bero på en helhetsvurdering. Momentene det særlig skal legges vekt på, er videreført fra straffeloven 1902 § 317 fjerde ledd annet punktum. Er det tale om narkotikaheleri, skal det som før legges vekt på stoffets art og mengde.

Annet ledd tilsvarer § 333 annet ledd, og det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Til § 339 Mindre hvitvasking

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 391 a tredje ledd hva gjelder hvitvasking i form av naskeri, jf. merknadene i punkt 8.7, og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-11, jf. delutredning VII side 371.

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når en hvitvaskingshandling er mindre, og må leses i sammenheng med § 337 som inneholder selve gjerningsbeskrivelsen. Sentralt i vurderingen er hva slags straffbar handling utbyttet stammer fra og verdien av utbyttet hvitvaskeren har hatt befatning med. Forsøk er ikke straffbart, ettersom strafferammen er lavere enn fengsel i 1 år, jf. § 16.

Etter straffeprosessloven § 62 a er påtalen for mindre hvitvasking offentlig, men henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale.

Til § 340 Uaktsom hvitvasking

Bestemmelsen setter straff og angir strafferammen for uaktsom hvitvasking og grov hvitvasking, og erstatter for hvitvaskingstilfellene straffeloven 1902 § 317 sjette ledd. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 21-12 hva gjelder uaktsom hvitvasking, jf. delutredning VII side 371. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 337 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for hvitvasking. Uaktsomhet er definert i § 23. Det vises for øvrig til punkt 8.7.

Til § 341 Forbund om hvitvasking

Bestemmelsen gjør det straffbart å inngå forbund om hvitvasking og grov hvitvasking, og viderefører denne delen av straffeloven 1902 § 318 uten realitetsendringer, bortsett fra at strafferammen er justert noe ned uten at dette er ment å lede til en mildere straffutmåling. Paragrafen bidrar til å oppfylle kravene til norsk rett etter FN-konvensjonen mot korrupsjon, jf. Ot.prp. nr. 53 (2005-2006).

Til § 342 Brukstyveri av motorvogn mv.

Paragrafen om brukstyveri av motorvogn svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-13, jf. delutredning VII side 372. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 260 uten realitetsendringer, bortsett fra at den øvre strafferammen er justert ned, jf. punkt 8.9.

Første ledd inneholder gjerningsbeskrivelsen, og viderefører straffeloven 1902 § 260 første ledd uten realitetsendringer.

Annet ledd definerer motorvogn, og bygger på vegtrafikkloven § 2 annet ledd.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Den øvre strafferammen er justert ned til bot eller fengsel inntil 2 år, jf. tredje ledd. Dette skyldes et ønske om at strafferammen skal gi et mer realistisk bilde av straffutmålingspraksis, og er ikke ment å lede til en mildere bedømmelse av denne typen brukstyverier. Den særlige strafferammen ved uforsettlige følger i straffeloven 1902 § 260 fjerde ledd er ikke videreført. En nærmere begrunnelse går frem av punkt 8.9.

Fjerde ledd viderefører § 260 femte ledd uten endringer, og gjør at paragrafen også rammer brukstyveri av motorfartøy og luftfartøy.

Til § 343 Ulovlig bruk av løsøre mv.

Paragrafen setter straff for ulovlig bruk av eller forføyning over løsøregjenstand. Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 393 uten realitetsendringer, jf. punkt 8.9, og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-14, jf. delutredning VII kapittel side 373.

Forsøk på overtredelse er ikke straffbart, jf. § 16. Medvirkning straffes etter § 15, og skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Påtalen for ulovlig bruk av løsøregjenstand er offentlig, men saken henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Til § 344 Grov ulovlig bruk av løsøre

Bestemmelsen angir strafferammen for grov ulovlig bruk av løsøregjenstand, og erstatter straffeloven 1902 § 261. Paragrafen svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-14, jf. delutredning VII kapittel side 373. Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 343.

Forsøk på overtredelse er ikke straffbart, jf. § 16. Medvirkning straffes etter § 15, og skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Påtalen er ikke lenger betinget av fornærmedes begjæring eller allmenne hensyn, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Det vises øvrig til punkt 8.9.

Til § 345 Besittelseskrenkelse

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 392 første ledd uten realitetsendringer, og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 30-17 for så vidt gjelder rettsstridig krenkelse av besittelsen til løsøre, jf. delutredning VII side 373. Annet ledd i straffeloven 1902 § 392 (lavere straff når besitteren har til hensikt å utøve en angivelig rett) er ikke videreført.

Forsøk er ikke straffbart, jf. § 16. Betydningen av selvtekt ved besittelseskrenkelser bestemmes av de alminnelige bestemmelsene i § 19, § 80 bokstav d nr. 3 og § 81 bokstav b nr 3. Medvirkning er fortsatt straffbar, jf. § 15. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

For øvrig vises det til punkt 8.10.

Påtalen for besittelseskrenkelse av løsøre er offentlig, men saken henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Til § 346 Ulovlig bruk mv. av fast eiendom

Bestemmelsen setter straff for den som bruker eller på annen måte rår over fast eiendom i strid med rettighetene til eieren eller en annen som rettmessig rår over eiendommen, jf. første ledd. Paragrafen erstatter straffeloven 1902 §§ 395 første ledd og 396 første ledd med visse realitetsendringer. Sammenlignet med Straffelovkommisjonens skisse til § 30-16, jf. delutredning VII side 373, er § 346 utvidet til også å omfatte krenkelser av besittelsen til fast eiendom, jf. straffeloven 1902 § 395 første ledd.

Om det foreligger krenkelse av en annens rettigheter til fast eiendom, må vurderes i forhold til eier(e) og/eller andre rettighetshavere, både rettighetshavere med total bruksrett og de med mer begrensede rettigheter.

Det er et vilkår for straff etter bestemmelsen at den berettigede påføres tap eller ulempe, eller at bruken er i strid med den berettigedes uttrykkelige forbud. Innebærer bruken fysiske inngrep på eiendommen, vil vilkåret om tap eller ulempe normalt være oppfylt. For øvrig skal det ikke mye til for at bruk som er i strid med andres rettigheter til eiendommen må anses for å ha medført i hvert fall en viss ulempe.

Annet ledd unntar fra straffansvar etter bestemmelsen partene i avtaler om bruken av eiendommen forutsatt at den ulovlige bruken er i strid med rettighetene til avtaleparten. Bakgrunnen for unntaket er at den berettigede i disse tilfellene mest hensiktsmessig vil kunne forfølge den eventuelt ulovlige bruken sivilrettslig.

Forsøk på overtredelse er ikke straffbart, jf. § 16. Medvirkning straffes etter § 15. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Straffeloven 1902 § 395 annet ledd (lavere straff når gjerningspersonen har til hensikt å utøve en rettighet) er ikke videreført.

Påtalen er offentlig, men saken henlegges hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Bestemmelsen er nærmere beskrevet i punkt 8.11.

16.9 Til kapittel 28 om skadeverk

Til § 351 Skadeverk

Paragrafen rammer alminnelig skadeverk, og svarer til straffeloven 1902 § 291 og kommisjonens skisse til § 29 - 1, jf. delutredning VII side 367. Straffansvaret avgrenses oppad mot grovt skadeverk etter § 352, og nedad mot mindre skadeverk etter § 353. Bakgrunnen for første ledd er omtalt i punkt 9.2.

Annet ledd gjør det klart at skadeverk på data også omfattes, og er ment å presisere gjeldende rett. Bestemmelsen omfatter skadeverk på lagrede data og på data under overføring. For mer om bakgrunnen for bestemmelsen, vises det til punkt 2.15.5.

Medvirkning og forsøk er straffbart i henhold til §§ 15 og 16.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Skadeverk straffes som etter straffeloven 1902 § 291 med bot eller fengsel inntil ett år. Forslaget tar ikke sikte på å endre straffenivået.

Til § 352 Grovt skadeverk

Paragrafen rammer forsettlig og grovt uaktsomt grovt skadeverk, og svarer til kommisjonens skisse til § 29 - 2 og straffeloven 1902 § 292 og § 391 tredje ledd andre straffalternativ, jf. delutredning VII side 367 og punkt 9.2 foran. Alminnelig og mindre skadeverk straffes etter hhv. §§ 351 og 353.

Medvirkning og forsøk straffes på vanlig måte, jf. §§ 15 og 16. Skyldkravet etter første ledd og annet ledd er forsett, jf. §§ 21 og 22, etter tredje ledd grov uaktsomhet, jf. § 23 annet ledd.

Det beror på en konkret helhetsvurdering om skadeverket er grovt, men bestemmelsen nevner enkelte momenter som alltid skal tas i betraktning, se første ledd annet punktum. Momentene i straffeloven 1902 § 292 er til en viss grad generalisert, og noen momenter er nye. Siden det fremdeles skal foretas en helhetsvurdering, innebærer dette likevel ingen realitetsendring.

Skadeverkets «art» i bokstav a sikter blant annet til hvordan skadeverket er forøvet. Ved denne vurderingen vil vesentlige forhold være maktanvendelsens styrke, om det er benyttet farlig redskap eller om skadeverket av andre grunner er av særlig farlig karakter. Gjerningspersonens motivasjon for skadeverket har også betydning, i den grad dette ikke fanges opp av den mer spesifikke bestemmelsen i bokstav c.

Med skadeverkets «objekt» menes den gjenstand det retter seg mot. Sentrale momenter er om gjenstanden har en viktig funksjon, betydning eller verdi for den som eier gjenstanden, eller den krets av personer som har nytte av den. Dette vil kunne være tilfelle når gjenstanden har betydning for noens helse, boforhold, arbeidsforhold velferd eller livsutfoldelse for øvrig. Av sentral betydning er det også om skadeverket retter seg mot offentlig infrastruktur som vei, kollektivtrafikk mv., eller institusjoner eller bygninger som fyller viktige samfunnsfunksjoner (sykehus, politibygg, skolebygg, mv.). I tilegg retter bokstav a oppmerksomheten mot skadeverk mot gjenstander som er til alminnelig nytte eller pryd, eller som for en større krets har historisk, nasjonal eller religiøs verdi, og viderefører den tilsvarende formuleringen i straffeloven 1902 § 292 annet ledd siste alternativ.

Med skadeverkets «omfang» i bokstav b siktes det som i straffeloven 1902 § 292 til en skjønnsmessig vurdering av fortrinnsvis det økonomiske omfang, men også det fysiske omfang kan få betydning.

Bokstav c fremhever særskilt som et moment om skadeverket var motivert av forhold som nevnt i § 185, som viderefører straffeloven 1902 § 135 a. Oppregningen utvides med det noe i forhold til straffeloven 1902 § 292, som kun nevner rasistisk motivasjon. Gjerningspersonens motivasjon, også i form av hat mot en sårbar gruppe, omfattes av det mer generelle momentet i bokstav a, men departementet finner grunn til å understreke momentet særskilt i lovteksten for å legge til rette for at det slås systematisk og tilstrekkelig hardt ned på kriminalitet som er motivert av hat og fordommer mot utsatte grupper.

Formuleringen «om det [skadeverket] er begått ved flere anledninger eller av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg» i bokstav d er også brukt i § 158 om grov motarbeiding av rettsvesenet, og skal forstås på samme måte.

Straffen er bot eller fengsel inntil seks år, som etter straffeloven 1902 § 292.

Annet ledd er nytt i loven, og setter fengsel inntil 15 år for særlig grovt skadeverk, jf. tredje punktum. Begrunnelsen for bestemmelsen er særlig at forslaget til § 355, som viderefører straffeloven 1902 § 148, ikke rammer rene materielle ødeleggelser, uansett hvor store de er, med mindre de lett kan medføre tap av menneskeliv, og dette ligger innenfor forsettet. Med andre ord vil en del tilfeller som i dag subsumeres under § 148, straffes som særskilt grovt skadeverk etter straffeloven 2005. En utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom kan straffes med fengsel fra 2 til 21 år etter straffeloven 1902, og det er derfor behov for å heve strafferammen for slike forhold til fengsel inntil 15 år.

Første punktum retter seg mot særdeles alvorlige skadeverk der konsekvensen omfattes av gjerningspersonens forsett. Første alternativ retter seg mot ødeleggelse av en gjenstand som har en betydelig historisk, nasjonal eller religiøs verdi, som for eksempel en stavkirke. Annet alternativ sikter til særdeles omfattende skadeverk der både fysisk utstrekning og økonomisk verdi har vekt. Dette alternativet vil for eksempel være aktuelt når det settes fyr på en isolert, men stor og meget verdifull bygningsmasse, som det ikke befinner seg mennesker i. Kriteriet «svært omfattende ødeleggelse av eiendom» viderefører «utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom» i straffeloven 1902 § 148. I tråd med gjeldende rett vil det bero på en skjønnspreget vurdering av skadens fysiske og økonomiske omfang om ødeleggelsen er omfattende. Momenter i vurderingen vil være det rommelige omfanget av ødeleggelsen, den ødelagte gjenstandens funksjon og verdi og risikoen for skade på annen eiendom i nærheten. Hvis det dreier seg om en enkeltstående bygning, må den for å omfattes av dette alternativet normalt være på minst 1000 kvadratmeter, og ødeleggelsene må normalt utgjøre millionverdier.

Annet ledd annet punktum nevner meget alvorlige følger, som ikke behøver å være omfattet av gjerningspersonens forsett, ettersom uaktsomhet er tilstrekkelig etter § 24. Dersom gjerningspersonens forsett omfatter at det oppstår en nærliggende fare for tap av menneskeliv, vil allerede en mindre ildspåsettelse være tilstrekkelig til at forholdet rammes av § 355.

Grovt uaktsomt, grovt skadeverk straffes med bot eller fengsel inntil ett år, eller fengsel inntil tre år dersom det grovt uaktsomme skadeverket må anses som særlig grovt, jf. tredje ledd.

Som i dag vil det være aktuelt å anvende bestemmelsen i konkurrens med straffebudet som rammer fremkalling av fare for allmennheten, dvs. straffeloven straffeloven 2005 § 355, dersom vilkårene for straff i begge bestemmelsene er oppfylt. Konkurrens er særlig nærliggende for så vidt gjelder § 352 første ledd og de alternativene i annet ledd som relaterer seg til materiell ødeleggelse. Dersom det er alternativene i annet ledd som gjør skadeverket særlig grovt på grunn av følger for tap av menneskeliv som kommer til anvendelse, vil de normalt være dekket gjennom anvendelsen av § 355, og det vil i så fall kun være § 352 første ledd som anvendes sammen med § 355.

Til § 353 Mindre skadeverk

Paragrafen rammer mindre straffverdig skadeverk, og svarer til straffeloven 1902 § 391 første og annet ledd og kommisjonens skisse til § 29 - 3 uten realitetsendringer, se delutredning VII side 368. Oppad avgrenses bestemmelsen mot alminnelig skadeverk etter § 351. Medvirkning og forsøk straffes på vanlig måte, jf. §§ 15 og 16, og skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Hvis ikke skadeverket er av en slik art som nevnt i annet ledd, beror det på en helhetsvurdering om skadeverket er mindre straffverdig, jf. første ledd. Det sentrale vil som i dag være om skaden har et begrenset økonomisk omfang som lett kan gjenopprettes, men dette er ikke i seg selv avgjørende. Selv når skadeomfanget er meget begrenset, kan det ut fra skadeverkets karakter likevel være aktuelt å anvende den alminnelige skadeverkbestemmelsen i § 351. Et eksempel er Rt. 1988 side 1381, der den som hadde utført hærverk på en postkasse for 528 kroner og kastet den i elven, ble domfelt etter straffeloven 1902 § 291, blant annet under henvisning til at handlingen grep inn i postgangen. Lignende tilfeller kan tenkes dersom objektet for skaden har en særlig betydning for fornærmede, om handlingen på annen måte har skapt problemer eller voldt ubehag for denne, eller om handlingen medførte en viss risiko for skadefølger.

Straffalternativet «besudle» i straffeloven 1902 § 391 annet ledd er ikke uttrykkelig videreført i denne paragrafen, jf. forslaget til annet ledd. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring, idet departementet legger til grunn at ordet etter dagens språkbruk ikke har noen nevneverdig selvstendig betydning ved siden av ordet «tilsmusse» i relasjon til skadeverkbestemmelsen.Bestemmelsen skal som straffeloven 1902 § 391 annet ledd også ramme handlinger som er straffverdige på grunn av deres ekkelhet, jf. Straffelovkommisjonens innstilling fra 1896 side 290. Bestemmelsen vil blant annet ramme den som søler til eller skribler på en gjenstand med maling, spray, tusj eller lignende. Tilsøling med spytt vil etter omstendighetene også kunne rammes. Hvis handlingen setter fysiske spor i gjenstanden, eller smusset ikke lar seg fjerne på en enkel og rimelig måte, vil handlingen rammes av første ledd eller den alminnelige skadeverkbestemmelsen i § 351. Dette gjelder for eksempel såkalt «tagging».

Vilkåret om at den tilsmussede gjenstanden må tilhøre en annen enn gjerningspersonen gjør det klart at straffebestemmelsen ikke rammer tilsmussing av ens egne gjenstander, sml. straffeloven 1902 § 391 annet ledd som ikke viser til straffeloven 1902 §§ 291 og 292. Selv om også andre - for eksempel naboer eller forbipasserende - kan ha interesse i å hindre tilsmussing av gjenstander med eventuelt ubehag som kan følge med, mener departementet at det etter prinsippene for kriminalisering ikke er grunn til å sette straff for tilsmussing av egne gjenstander. Hvis tilsmussing kan volde ubehag for andre, må dette eventuelt rammes etter andre straffebestemmelser eller reageres mot sivilrettslig.

Til § 354 Forledelse til formuestap

Paragrafen viderefører straffeloven 1902 § 294 første ledd nr. 1, og setter straff for den som ved å fremkalle eller styrke en villfarelse forleder noen til å foreta en handling som fører til formuestap for denne eller noen vedkommende handler på vegne av. Det vises til punkt 9.2.3. Kommisjonen foreslo ikke å videreføre denne bestemmelsen, jf. utredningen side 412. Medvirkning og forsøk straffes på vanlig måte, jf. § 15 og § 16.

Gjerningsbeskrivelsen svarer med to unntak til bestemmelsen om bedrageri. Forskjellene er at paragrafen her ikke rammer den som utnytter noens villfarelse, og det er tilstrekkelig at gjerningspersonen begår handlingen med et forsett som dekker gjerningsbeskrivelsen, jf. straffeloven 2005 §§ 21 og 22. Straff kan derfor ilegges selv om gjerningspersonen ikke har forsett om å oppnå noen økonomisk fordel ved handlingen. Paragrafen rammer blant annet den som gir fornærmede bevisst uriktige råd om investering i finansielle instrumenter, boligkjøp eller annet, som fornærmede handler på grunnlag av i den tro at rådene er oppriktige, og lider formuestap. I RG 2005 s. 773 ble det lagt til grunn at den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 1902 § 294 første ledd nr. 1 vil kunne anvendes overfor den som påfører en husselger økonomisk tap ved å inngå kjøpsavtale uten å opplyse om at handelen ikke er alvorlig ment eller at vedkommende ikke er i stand til å finansiere kjøpet. Dette må gjelde også for forslaget til § 354.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil ett år. Etter straffeloven 1902 § 294 nr. 1 er den bot eller fengsel inntil seks måneder. Skjerpingen av strafferammen er ikke ment å legge føringer for en strengere straffutmålingspraksis. Endringen er gjort utelukkende av hensyn til sammenhengen med bestemmelsen om grovt uaktsomt bedrageri, jf. § 374 første punktum. Departementet ser ikke grunn til å ha forskjellige strafferammer i disse to bestemmelsene.

Til § 355 Fremkalling av fare for allmennheten

Paragrafen om fremkalling av fare for allmennheten svarer til straffeloven 1902 § 148 første ledd og kommisjonens skisse til § 29 - 4 og § 29 - 5, se delutredning VII side 368. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til punkt 9.3. Medvirkning og forsøk straffes på vanlig måte etter §§ 15 og 16. Uaktsom overtredelse straffes etter § 356.

Formålet med bestemmelsen er å verne mot fremkalling av bestemte typer skadeverk og ulykker som har en allmennfarlig karakter. I tråd med dette har departementet gjort enkelte endringer i forhold til kommisjonens skisse og gjeldende rett, se punkt 9.3 foran.

Begrepene «sjøskade», «flyulykke» og «jernbaneulykke» er supplert med uttrykket «lignende ulykke». Formålet er å ramme ulykker med transportmidler og andre innretninger som ikke omfattes av ordlyden i straffeloven 1902 § 148, men som på grunn av sin art og allmennfarlige skadepotensial bør behandles strafferettslig på samme måte. Denne utvidelsen av virkefeltet til bestemmelsen er utdypet nedenfor.

Begrepet «brann» skal forstås på samme måte som «ildebrann» i straffeloven 1902 § 148. Det må være anlagt en ild, og denne må ha kommet så langt at den er i stand til å brenne av seg selv. Dersom ilden ikke vil vedvare og utvikle seg videre uten hjelp fra gjerningspersonen eller andre, foreligger det derfor ingen brann i bestemmelsens forstand, og det vil i høyden bli tale om forsøk.

Med «oversvømmelse», «sprengning» og «sammenstyrtning» menes det samme som de tilsvarende begrepene i straffeloven 1902 § 148.

På samme måte som etter straffeloven 1902 § 148 rammes sjøulykke, luftfartsulykke og ulykker ved jernbane slik dette begrepet er definert i jernbaneloven, jf. lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. § 1. Det vil si ethvert sporbundet transportmiddel, herunder jernbane i tradisjonell forstand, kabelbane, monorailbane og magnetsvevebane. Det er uten betydning hvilket materiale sporet er laget av, om sporet er plassert oppe, nede eller på siden, jf. Ot.prp. nr. 63 (1992 - 93) side 21 - 22). Jernbane som ikke er i transportvirksomhet, skal ikke rammes av dette alternativet. I tråd med departementets merknader til jernbaneloven § 1 i Ot.prp. nr. 63 (1992 - 93) ovenfor, vil blant annet berg- og dalbaner og andre sporbundne baner i leke- og fornøyelsesparker derfor ikke rammes av dette straffalternativet, men kan etter departementets forslag rammes av alternativet «lignende ulykke», se nedenfor.

Alternativet «lignende ulykke» knytter seg til jernbaneulykke mv., og gjelder forvoldelse av ulykker ved innretninger som etter sin art og allmennfarlige skadepotensial kan sammenlignes med ulykker med slike transportmidler. Det tas først og fremst sikte på ulykker ved tau- og sporbundne baner og kabelbaner som ikke har transportformål, men også andre innretninger vil kunne rammes, se punkt 9.3. Alternativet vil således kunne omfatte bussulykker, samt ulykker ved andre transportmidler som er tilgjengelige for allmennheten. I den siste kategorien inngår blant annet stolheiser og svevebaner i alpinanlegg samt totausbaner som frakter personer til fjelltopper i en eller flere kabiner, jf. lov 14. juni 1912 nr. 1 om anlæg av taugbaner og løpestrenger. I vurderingen av om fremkallingen av en ulykke kan straffes etter dette alternativet, vil sentrale momenter være transportmidlets funksjon, størrelse, verdi og passasjerkapasitet. Ulykker med personbiler eller mindre tau- eller kabelbaner vil normalt falle utenfor bestemmelsens rekkevidde, med mindre antallet personer som er involvert er så høyt at det har likhetstrekk med en luftfartsulykke eller jernbaneulykke. Det samme gjelder småbåtulykker.

Andre eksempler på «lignende ulykke» kan være ulykker med større berg- og dalbaner og lignende innretninger på tivoli eller i fornøyelsesparker mv., samt museumsjernbaner. Avgrensningen må i utgangspunktet trekkes etter de samme kriteriene som for transportulykker. Vesentlige momenter vil dermed være innretningens funksjon, størrelse, verdi og passasjerkapasitet.

Til forskjell fra straffeloven 1902 § 148, får § 355 kun anvendelse dersom den fremkalte ulykken mv. medfører nærliggende fare for tap av menneskeliv. Rene materielle ødeleggelser av et slikt omfang at de oppfyller vilkårene for straff etter straffeloven 1902 § 148, skal nå dekkes av § 352 annet ledd om særlig grovt skadeverk.

Vilkåret om at ulykken i det konkrete tilfelle «lett kan medføre» tap av menneskeliv, skal forstås på samme måte som «lett kan forårsakes» i straffeloven 1902 § 148. Inntreden av skade behøver ikke å være sannsynlig eller overhengende for å kvalifisere for straff. Vurderingen knytter seg til situasjonen i gjerningsøyeblikket. Spørsmålet er hvilket videre hendelsesforløp det under de rådende forhold var grunn til å regne med: om det var en nærliggende fare for at brannen ville utvikle seg slik at menneskeliv kunne gå tapt eller omfattende ødeleggelse på eiendom oppstå.

Ved brann skal man i denne vurderingen, som etter straffeloven 1902 § 148, til en viss grad ta hensyn til brannsikringsanordninger som man allerede på gjerningstidspunktet kan forutse virkningen av. Dette omfatter primært forhold ved en bygnings konstruksjon, for eksempel om ilden er omringet av brannvegger, eller om personer som befinner seg i nærheten av brannen enkelt kan benytte seg av rømningsveier eller lignende innretninger som er så ukompliserte i sin konstruksjon at faren for at de svikter eller er i ustand er svært fjerntliggende. Derimot ser man som den klare hovedregel bort fra automatiske brannslukningsinnretninger, som skumleggings- eller overrislingsanlegg, ettersom man ved brannstiftelsen ikke med sikkerhet kan forutse om utløsningsmekanismene faktisk vil fungere etter forutsetningene. Man ser også bort fra muligheten for at brannen vil kunne bli slukket eller dempet ved aktiv slukkingsinnsats fra brannvesenet eller andre. Dette hviler på samme begrunnelse som for automatiske brannsikringsinnretninger: det vil så godt som alltid være usikkerhet knyttet til om brannen vil bli oppdaget, om og eventuelt når aktiv slukkingsinnstas i tilfelle vil bli iverksatt og om den vil virke. Også her kan det likevel tenkes unntak dersom sannsynligheten for at aktiv slukkingsinnsats vil bli iverksatt og vil virke, er særdeles stor, for eksempel dersom brannmannskap befinner seg på brannstedet i gjerningsøyeblikket og det er på det rene at slukkingsutstyret fungerer.

Bestemmelsen har likhetstrekk med § 130 i kapittel 18 om straff for forstyrrelse av den sikre drift av transportmidler. Begge straffebudene retter seg mot den som handler slik at det skapes fare for liv eller tap av betydelige materielle verdier ved å gripe inn i driften av transportmidler som fly, båt og jernbane. Det er imidlertid også forskjeller som gjør at bestemmelsene ikke overlapper hverandre fullstendig, og som - på samme måte som straffeloven 1902 § 148 og 150 bokstav e - gjør det naturlig å ta dem begge inn i loven. Forslaget til § 355 setter som vilkår for straff at gjerningspersonen har fremkalt fare for allmennheten ved å forårsake en bestemt form for skadeverk eller ulykke, mens § 130 retter seg mot enhver form for forstyrrelse av den sikre drift av transportmidler - for eksempel ved å gi feilaktig informasjon. Også når det gjelder kravet til den fare som handlingen må føre med seg som vilkår for straff, er terskelen høyere i § 355 - etter § 130 er det tilstrekkelig at det voldes fare for betydelig skade på kropp eller eiendom. Bestemmelsene anvendes ikke samtidig (i konkurrens), § 130 konsumeres.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22, og det må ligge innenfor forsettet at skadeverket eller ulykken «lett kan medføre tap av menneskeliv».

Overtredelser av bestemmelsen straffes med fengsel fra 2 inntil 21 år. I straffutmålingen må det, som i dag, legges vekt på blant annet hvilke følger ulykken har hatt for personers liv og helse, skal alltid tillegges betydning. Et annet vesentlig moment er om ulykken har medført omfattende ødeleggelse, eller forstyrrelse av en funksjon som nevnt der, samt om følgene er langvarige. Når det gjelder urealisert skadepotensial, vil et vesentlig moment være hvor stor sannsynlighet det var for at følgen skulle inntreffe, og dessuten om det var tilfeldigheter som avverget følgene eller om det skyldtes inngripen fra andre enn gjerningspersonen selv, for eksempel ved at brannutvikling blir hindret av automatiske brannsikringsmekanismer eller aktiv slukkingsinnsats fra brannmannskaper eller andre.

Det skal ellers, som etter gjeldende rett, legges vekt på overtredelsens art og objekt. Sentralt i denne vurderingen vil være om ulykken er forøvet på en særlig allmennfarlig måte, for eksempel ved sprengning i nærheten av større folkemengder eller brannstiftelse i svært store boligkompleks. Av stor betydning er det også om ulykken er rettet mot offentlig infrastruktur (vei, kollektivtrafikk mv.) eller institusjoner eller bygninger som fyller viktige samfunnsfunksjoner (sykehus, politibygg, skolebygg mv.) eller av andre grunner er av betydning for offentligheten eller en større krets av personer (kulturelle monumenter eller institusjoner mv.) Et annet sentralt forhold er om ødeleggelsen er av særlig stort omfang.

Om konkurrens med § 352 vises det til merknadene til denne bestemmelsens annet ledd.

Til § 356 Uaktsom fremkalling av fare for allmennheten

Paragrafen viderefører straffeloven 1902 § 151 og kommisjonens skisse til 29 - 7 uten realitetsendringer, se delutredning VII side 369 og punkt 9.3.

Forsøk straffes ikke, men medvirkning straffes på vanlig måte etter § 15.

Skyldkravet er uaktsomhet, se § 23 første ledd.

Overtredelser av bestemmelsen straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

Til § 357 Forbund om fremkalling av fare for allmennheten

Paragrafen avløser straffeloven 1902 § 159, jf. § 148, og svarer til kommisjonens skisse til § 29 - 6, se delutredning VII side 369 og punkt 9.3 foran. Til forskjell fra straffeloven 1902 § 159 er det ikke et vilkår at gjerningspersonen har til hensikt å begå en ulykke som nevnt i bestemmelsen. Det alminnelige forsettskravet vil derfor gjelde også her, jf. §§ 21 og 22.

Medvirkning og forsøk er straffbart på vanlig måte etter §§ 15 og 16.

Overtredelser av bestemmelsen straffes med fengsel inntil 6 år.

Til § 358 Straff for å hindre forebygging av allmennfarlig ulykke eller avverging av følgene av den

Paragrafen rammer den som søker å hindre forebygging eller avverging av en ulykke som nevnt i § 355 eller følgene av den, og viderefører med visse realitetsendringer straffeloven 1902 § 149 og kommisjonens skisse til § 29 - 8, se delutredning VII side 369 og punkt 9.3 foran. Medvirkning straffes etter § 15. Se om forsøk like nedenfor.

Som straffeloven 1902 § 149 rammer bestemmelsen to situasjoner: Den første er å hindre forebygging av en ulykke som ikke har inntruffet; den andre er å hindre noen i å avverge følgene av en ulykke som har inntruffet. I den første situasjonen kreves det forsett med hensyn til at en ulykke truer, ikke positiv kunnskap slik det følger av straffeloven 1902 § 148.

Formuleringen «søker å» innebærer at en forsøkshandling skal regnes som en fullbyrdet overtredelse. Lovbruddet er fullbyrdet selv om gjerningspersonen ikke lykkes i å hindre at følgene av ulykken reduseres eller avverges. Bestemmelsen skal imidlertid forstås slik at lovbruddet ikke er fullbyrdet før gjerningspersonen har fullført en handling som nevnt i bestemmelsen, jf. ordlyden «den som ved å skade, ødelegge ... søker å hindre ...». Dette innebærer at bestemmelsen om tilbaketreden fra forsøk i § 16 annet ledd kan anvendes frem til det tidspunktet da gjenstanden er skadet, ødelagt eller lignende i bestemmelsens forstand. Den som kobler fra en brannslange under et slukningsarbeid, kan derfor dømmes for fullbyrdet lovbrudd, mens den som går i gang med frakoblingen, men ikke lykkes, i høyden kan straffes for forsøk etter § 16.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Overtredelser straffes på samme måte som overtredelser av § 357 om forbund, dvs. med fengsel inntil seks år.

16.10 Til kapittel 29 om vern av tilliten til penger og visse dokumenter

Til § 361 Dokumentfalsk

Bestemmelsen er delvis ny og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 31-1 og 31-2, se kapittel 10 foran.

Første ledd tilsvarer straffeloven 1902 § 182 om benyttelse av falskt dokument, § 185 første ledd om forfalsking av offentlig protokoll, og § 185 annet ledd om forfalsking eller anskaffelse av falskt dokument. Innholdsmessig viderefører bestemmelsen straffeloven 1902 §§ 180 og 181, bortsett fra at de eksempler som uansett anses som falske eller ettergjorte ikke lenger nevnes særskilt i lovteksten.

Bokstav a rammer den som forfalsker/ettergjør et dokument eller anskaffer et falskt/ettergjort dokument med forsett om enten å bruke det som ekte eller uforfalsket eller å la det fremstå som ekte eller uforfalsket. Det foreligger altså et krav om subjektivt overskudd. I alternativet om å la dokumentet «fremstå som ekte» inngår å gjøre et dokument tilgjengelig etter at det er forfalsket, slik at andre kan komme til å handle feil hvis innholdet legges til grunn for handlingen.

Bokstav b setter straff for rettsstridig bruk av falskt eller ettergjort dokument. Bokstav a og b kan anvendes samtidig (i konkurrens).

Bokstav c rammer den som ved utstedelse av et dokument uriktig tillegger seg en stilling som er av vesentlig betydning for dokumentets beviskraft, og lar det fremstå som riktig. Denne bestemmelsen tilsvarer straffeloven 1902 § 181 annet handlingsalternativ, men er utvidet med et vilkår om at lovovertrederen lar dokumentet fremstå som riktig.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og 22. Påtalen er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil to år.

Annet ledd viderefører definisjonen av dokument i straffeloven 1902 § 179, men ordlyden i definisjonen har en annen oppbygging ved at begrepet er knyttet til «opplysninger» som gjelder et rettsforhold eller ellers egner seg som bevis for et rettsforhold. Ordlyden klargjør at enhver skriftlig, auditiv, visuell eller elektronisk lagret opplysning i prinsippet kan være et dokument.

Til § 362 Mindre dokumentfalsk

Bestemmelsen er ny, men viderefører adgangen til lavere straff som tidligere fulgte av straffeloven 1902 § 184 ved særskilte typer dokumenter som var forfalsket. Bestemmelsen svarer til kommisjonens skisse til § 31-3. Adgangen til å fastsette at et dokumentfalsk er av mindre straffverdighet foreslås ikke begrenset til særskilte typer dokumenter. Hvorvidt et forhold skal anses å være av mindre straffverdighet, kommer an på en helhetsbedømmelse av handlingen. Momentene i bokstav a til c er verken nødvendige eller tilstrekkelige for å subsumere en handling som dokumentfalsk av mindre straffverdighet. Det hører til skyldspørsmålet å avgjøre om en handling er av mindre straffverdighet. De tilfellene som tidligere var omhandlet i straffeloven 1902 § 184 (forfalsking av postfrimerke, stempelmerke, reisebillett eller lignende) kan fremdeles danne utgangspunkt for vurderingen av når et dokumentfalsk er av mindre straffverdighet.

Forsøk er ikke straffbart, ettersom strafferammen er lavere enn fengsel i ett år, jf. § 16. Medvirkning er straffbar etter § 15. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Påtalen er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Dokumentfalsk av mindre straffverdighet kan bare straffes med bot, men det er ikke meningen å senke bøtenivået.

Til § 363 Dokumentødeleggelse mv.

Bestemmelsen svarer til straffeloven 1902 § 187 annet handlingsalternativ, og viderefører kommisjonens skisse til § 31-4. Bestemmelsen setter straff for den som uberettiget ødelegger eller unndrar et dokument helt eller delvis, og den må suppleres med dokumentdefinisjonen i § 361 annet ledd.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og 22. Påtalen er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil to år.

Til § 364 Borttaking av grensemerke

Bestemmelsen tilsvarer straffeloven 1902 § 188 første ledd og kommisjonens skisse til § 31-5, se delutretningen side 377. Uberettiget borttaking av grensemerke kan etter omstendighetene bedømmes som (forsøk på) bedrageri, for eksempel dersom gjerningspersonen på denne måten søker å fremkalle en villfarelse av hvor en eiendomsgrense går, og så utnytte denne villfarelsen til å skaffe seg en uberettiget vinning.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og 22.

Medvirkning straffes etter § 15. Forsøk er straffbart, jf. § 16.

Påtalen for uberettiget borttaking av grensemerke er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Til § 365 Uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis

Bestemmelsen svarer i det vesentlige til Straffelovkommisjonens skisse til § 31-6.

Første ledd svarer til straffeloven 1902 § 189 første straffalternativ og § 190. Etter første ledd bokstav a straffes den som i et dokument utstedt som ledd i forvaltningens virksomhet, i rettspleien, eller i en helseattest, avgir en uriktig erklæring som er bestemt til å brukes som bevis. Med helseattester menes skriftlige erklæringer fra helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 3. Første ledd bokstav b oppstiller straff for den som bruker et slikt dokument som riktig.

Skyldkravet etter bokstav a og b er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og 22.

Første ledd bokstav c viderefører bestemmelsen i ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav b, men omfatter nå enhver form for skatte- og avgiftsmessig fordel. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Det er tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet for den omstendighet at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler.

Annet ledd viderefører den særskilte foreldelsesregelen på 10 år i ligningsloven § 12-3.

Medvirkning straffes etter § 15 og forsøk etter § 16.

Påtalen er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil to år.

Til § 366 Misbruk av identifikasjonsbevis

Bestemmelsen svarer til straffeloven 1902 § 372 andre og tredje ledd, og viderefører kommisjonens skisse til § 31-7.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og 22. Påtalen er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Medvirkning straffes etter § 15. Forsøk er ikke straffbart, jf. § 16.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder.

Til § 367 Pengefalsk

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 §§ 174 til 176, og svarer til kommisjonens skisse til § 31-8. Overtredelser av første ledd og annet ledd første punktum kan straffes i konkurrens. Etter første ledd er skyldkravet som knytter seg til utgivelse, endret fra hensikt til forsett, jf. § 21 og 22. Kravet om forsett om utgivelse kommer i tillegg til det alminnelige forsettskravet i § 21.

Annet ledd første punktum setter straff for den som utgir forfalskede eller ettergjorte penger som ekte eller uforfalsket. Annet ledd annet punktum setter straff for den som uaktsomt medvirker til at forfalskede eller ettergjorte penger utgis som ekte eller uforfalskede. Dette alternativet kan for eksempel rette seg mot den som selv forfalsker penger uten forsett om utgivelse, men deretter ikke utviser tilbørlig aktsomhet for å hindre at de forfalskede pengene kommer i omløp.

Påtalen er offentlig, men påtalemyndigheten kan avstå hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser etter første ledd og annet ledd første punktum straffes med bot eller fengsel inntil 3 år. Overtredelser av annet ledd annet punktum straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Til § 368 Grov pengefalsk

Paragrafen angir strafferammen og vurderingstemaet for når pengefalsk skal anses som grovt, og må leses i sammenheng med § 367 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for pengefalsk. Hvorvidt et forhold skal anses som grov pengefalsk, kommer an på en helhetsbedømmelse av handlingen. Momentene oppregnet i annet punktum er verken nødvendige eller tilstrekkelige for å subsumere en handling som grov pengefalsk. Det hører til skyldspørsmålet å avgjøre om en handling er grov.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og 22.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil 10 år.

Til § 369 Forberedelse til pengefalsk

Bestemmelsen svarer til straffeloven 1902 § 177, og gjennomfører konvensjonen om falskmynteri artikkel 2 nr. 5. Utkastet svarer til kommisjonens skisse til § 31-10.

Rekkevidden av bestemmelsen er begrenset av at det kreves at lovovertrederen har forsett om å benytte de anskaffede eller fremstilte gjenstandene til forfalsking av penger.

Det kan være aktuelt å ramme produksjon eller anskaffelse av papir med etterliknet vannmerke eller sikkerhetstråd, fargeseparasjonsfilmer med direkte gjengivelse av sedler og liknende. Det samme gjelder fremstilling eller anskaffelse av sikkerhetselementer som for eksempel innvendig sølvtråd eller ytre blank folie av metall med spesielt preg.

Det må trekkes en grense mot handlinger som vil kunne anses som straffbart forsøk på overtredelse av § 367 om pengefalsk.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 og 22.

Medvirkning straffes etter § 15, og forsøk etter § 16.

Overtredelser straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

16.11 Til kapittel 30 om bedrageri, skattesvik og liknende økonomiske lovbrudd

Til § 371 Bedrageri

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 270 om tradisjonelt bedrageri og databedrageri, og svarer i det vesentlige til Straffelovkommisjonens skisse til § 32-1, jf. delutredning VII side 380-381 og punkt 11.2 foran. For en nærmere redegjørelse for første ledd bokstav b om databedrageri vises det til Ot.prp. nr. 35 (1986-87) side 25-26.

Innholdsmessig avviker bestemmelsen fra straffeloven 1902 § 270 ved at (i) skyldkravet er endret fra vinnings hensikt til vinnings forsett, (ii) ved at det på samme måte som for databedrageri nå ved tradisjonelt bedrageri er uten betydning for straffansvaret hvem tapet eller faren for tap rammer, jf. bokstav a, og (iii) ved at lengste fengselsstraff er redusert fra tre til to år. For øvrig er det bare gjort språklige endringer. Blant annet har pasussen «foreleder noen til en handling» blitt endret til «forleder noen til å gjøre eller unnlate noe». Dette vil med større klarhet enn tidligere få frem at også fremkalling, styrking eller utnytting av en villfarelse ved å unnlate å gi fullstendige opplysninger, i utgangspunktet omfattes.

I bokstav b om databedrageri er det presisert at den som disponerer over et kredittkort eller debetkort som tilhører en annen og derved rettsstridig påvirker resultatet av en automatisert databehandling, kan straffes. Dette alternativet rammer blant annet den som uberettiget bruker et kredittkort som tilhører en annen ved varekjøp, og den som bruker et slikt kort i en bankautomat til å få overført penger til sin egen konto. Misbruk av bankkort til direkte uttak, skal derimot som i dag straffes som tyveri, jf. Ot.prp. nr. 35 (1986 - 87) side 26. «Data og programutrustning» i straffeloven 1902 § 270 første ledd nr. 2 er endret til det mer tidsmessige uttrykk «data eller datasystem».

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. § 15 og § 16. Det alminnelige skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22.

Bedrageri kan straffes med bot eller fengsel inntil to år fra tre år i dag. Nedjusteringen av strafferammen er ment å gi et mer realistisk uttrykk for straffutmålingspraksis. Det er også grunn til å ha samme strafferamme som for underslag og tyveri. Endringen er imidlertid ikke ment å lede til en mildere straffutmåling for bedrageri enn etter straffeloven 1902 § 270.

Til 372 Grovt bedrageri

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 271 og svarer til Straffelovkommisjonens skisse til § 32-2, jf. delutredning VII side 380 og punkt 11.2 foran.

Bestemmelsen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et bedrageri er grovt, og må leses i sammenheng med § 371 som inneholder selve gjerningsbeskrivelsen. Grovt bedrageri kan straffes med fengsel inntil seks år, jf. første punktum. Det er ikke meningen å nedjustere det gjeldende straffenivået.

Hvorvidt et bedrageri er grovt, beror på en helhetsvurdering, og annet punktum angir momenter det særlig skal legges vekt på, jf. bokstav a til g.

Ordlyden er noe endret fra straffeloven 1902 § 271. I bokstav a om følgene av bedrageriet er alternativet «voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred» videreført, men med en realitetsendring fra straffeloven 1902 § 271, ettersom «vitende» i § 271 blir forstått som et ordinært forsettskrav, mens det etter straffeloven 2005 § 24 vil være tilstrekkelig at det er utvist uaktsomhet for slike følger. Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 42 fjerde ledd om villfarelse med hensyn til en gjenstands verdi, jf. momentet i bokstav a om betydelig økonomisk skade, er ikke videreført i de alminnelige bestemmelsene i straffeloven 2005. Heretter vil det derfor være den verdien som omfattes av gjerningsmannens forsett som må legges til grunn ved vurderingen av om verdien er betydelig.

Momentene «om det er begått ved flere anledninger eller over lengre tid», jf. bokstav c, og om det er begått «av flere i fellesskap eller har et systematisk eller organisert preg», jf. bokstav d, er tilføyd, men det er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

For øvrig er det kun gjort mindre språklige endringer.

Til 373 Mindre bedrageri

Bestemmelsen om mindre bedrageri bygger på straffeloven 1902 § 391 a tredje ledd og svarer innholdsmessig til Straffelovkommisjonens skisse til § 32-3 om lite bedrageri, jf. delutredning VII side 381 og punkt 11.2 foran.

Bestemmelsen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et bedrageri er mindre, og den må leses i sammenheng med § 371 som inneholder selve gjerningsbeskrivelsen. Et bedrageri er mindre når straffskylden er liten, noe som igjen beror på en helhetsvurdering hvor det økonomiske omfanget av bedrageriet står sentralt.

Forsøk på mindre bedrageri er ikke straffbart, ettersom strafferammen er lavere enn fengsel i ett år, jf. straffeloven 2005 § 16. Medvirkning er straffbar etter § 15. Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Påtalen for mindre bedrageri er offentlig, men kan unnlates hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale, jf. straffeprosessloven § 62 a.

Mindre bedrageri kan bare straffes med bot, men det er ikke meningen å senke bøtenivået i forhold til gjeldende praksis.

Til § 374 Grovt uaktsomt bedrageri

Bestemmelsen setter straff og angir strafferammen for grovt uaktsomt vanlig bedrageri og grovt uaktsomt grovt bedrageri, og erstatter straffeloven 1902 § 271 a. Mindre bedrageri straffes ikke når det er forøvet ved grov uaktsomhet. Straffelovkommisjonen foreslo å avkriminalisere grovt uaktsomt vanlig bedrageri, og overføre grovt uaktsomt grovt bedrageri til et eget ledd i bestemmelsen om grovt bedrageri, jf. delutredning VII side 381 og punkt 11.2 foran.

Det kreves ikke forsett om vinning.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil henholdsvis ett år ved vanlig overtredelser og to år ved grove overtredelser, mens den etter 1902 § 271 a var to år i begge tilfeller. Nedjusteringen av strafferammen er ikke ment å lede til en mildere straffutmåling for grovt uaktsomt vanlig bedrageri enn etter straffeloven 1902 § 271 a. For momentene det er vist til i § 372 annet punktum er det tilstrekkelig at det er utvist grov uaktsomhet, om ikke § 24 får anvendelse slik at uaktsomhet er tilstrekkelig.

Har gjerningspersonen samtidig overtrådt § 380 om grovt uaktsomt skattesvik, anvendes bestemmelsen om skattesvik alene. Har han derimot samtidig overtrådt § 375 om forsikringsbedrageri eller § 377 om bedragerilignende handlinger, eller § 384 om villedende og uriktig selskapsinformasjon, anvendes bestemmelsen her alene.

Til § 375 Forsikringsbedrageri

Bestemmelsen svarer i hovedsak til straffeloven 1902 § 272 og Straffelovkommisjonens skisse, og er omtalt i utredningen side 383-384. Se ellers punkt 11.3 foran.

Med følgende unntak videreføres straffeloven 1902 § 272 uten realitetsendringer: (i) etter § 375 første ledd bokstav a kan opplysningssvikt ved inngåelsen av en forsikringsavtale straffes selv om gjerningspersonen bare har utvist grov uaktsomhet med hensyn til at opplysningene er av betydning for forsikringsgiveren. Etter straffeloven 1902 § 272 annet ledd nr. 1 krevdes forsett her; (ii) det subjektive overskuddet som kreves ved handlingene som rammes av annet ledd bokstav a til c, er forsett, mens det etter straffeloven 1902 § 272 første og annet ledd var hensikt; og (iii) bestemmelsen har en felles strafferamme for alle straffalternativene, mens straffeloven 1902 § 272 hadde forskjellige strafferammer etter første og annet ledd. Det er imidlertid ikke tilsiktet justeringer i straffutmålingspraksis. De grove overtredelsene rammes av § 376. For øvrig er bestemmelsen i samsvar med straffeloven 1902 § 272, og skal forstås på samme måte.

Det alminnelige skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. Forsøk og medvirkning rammes av straff, jf. straffeloven 2005 § 15 og § 16.

Til § 376 Grovt forsikringsbedrageri

Bestemmelsen er ny i straffeloven 2005, men innebærer ikke realitetsendringer. Forskjellen fra straffeloven 1902 er at de grove overtredelsene av § 272 er skilt ut i en egen bestemmelse. Bestemmelsen svarer til Straffelovkommisjonens skisse, jf. delutredning VII side 383-384 og punkt 11.3 foran.

Grovt forsikringsbedrageri kan straffes med fengsel inntil seks år, jf. første punktum. Det er ikke meningen å justere det gjeldende straffnivået for de alvorlige tilfellene av forsikringsbedrageri etter straffeloven 1902 § 272. Endringen er gjort for å harmonisere strafferammen med den alminnelige bedrageribestemmelsen i § 371.

Bestemmelsen angir strafferammen og vurderingstemaet for når et forsikringsbedrageri er grovt, og må leses i sammenheng med § 375 som inneholder selve gjerningsbeskrivelsen. Hvorvidt et forsikringsbedrageri er grovt, beror på en helhetsvurdering, og loven angir momenter som det særlig skal legges vekt på, blant annet om forsikringsbedrageriet gjaldt en betydelig verdi og om det har voldt fare for liv eller helse, se annet punktum bokstav a og § 24.

Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 42 fjerde ledd om villfarelse med hensyn til en gjenstands verdi er ikke videreført i de alminnelige bestemmelsene i straffeloven 2005. Heretter vil det derfor være den verdien som omfattes av gjerningsmannens forsett som må legges til grunn ved vurderingen av om verdien er betydelig.

Til § 377 Bedragerilignende handlinger

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 402 annet ledd og svarer delvis til kommisjonens skisse, jf. delutredning VII side 385. I kommisjonens skisse til bestemmelse inngikk også straffeloven 1902 § 402 første ledd samt § 403 og § 301, men disse bestemmelsene er ikke foreslått videreført i loven her, jf. punkt 11.5. Bestemmelsen har et noe snevrere virkeområde enn straffeloven 1902 § 402 annet ledd, idet straff ikke kommer til anvendelse dersom den som har mottatt ytelsen, men ikke betalt på stedet som forutsatt, oppgir sitt navn og adresse til den som har levert ytelsen. Dette gjenspeiler at formålet med bestemmelsen er å gi et vern mot at noen «stikker fra regningen» uten at vedkommendes identitet er kjent for den som har levert ytelsen. Det er derimot ikke meningen å oppstille straff som et pressmiddel for å oppnå betaling, og utformingen av bestemmelsen gjør dette klart.

Med «overnattingssted» menes hoteller, herberger og hytter mv. Utenfor faller leie av rom som omfattes av husleieloven, jf. husleieloven § 1-1. Forutsatt at lovens øvrige vilkår er oppfylt, vil en hotellgjest kunne straffes for unnlatt betaling for leie av rom, mat og drikke som nytes på et hvilket som helst sted på hotellet, og andre tjenester eller ytelser hotellet tilbyr.

«Serveringssted» omfatter restauranter og barer og lignende steder som serverer mat eller drikke mot betaling.

Den som unnlater å betale for ytelsene nevnt i bokstav a, kan bare straffes når forutsetningen er at betaling skal skje før vedkommende forlater stedet. Denne betalingsforutsetningen kan blant annet følge av avtale, kutyme eller være stilltiende forutsatt. Er det gitt henstand med betalingen eller ytelsen er kjøpt på kreditt, kan straff derfor ikke ilegges.

Bestemmelsen får anvendelse også på andre typer ytelser som forutsetningsvis skal betales straks ytelsen er mottatt, som for eksempel taxitransport. Dersom den som mottar ytelsen oppgir navn og adresse, får bestemmelsen ikke anvendelse. I slike tilfeller må pengekravet drives inn på vanlig måte, og ofte vil det i slike situasjoner bli anført fra den som har mottatt ytelsen at den er mangelfull, slik at det foreligger en sivilrettslig tvist.

Bestemmelsen får bare anvendelse dersom § 373 om mindre bedrageri ikke omfatter forholdet. Dersom den som mottar ytelsen ikke er betalingsdyktig når ytelsen bestilles, men fortier dette eller gir positivt inntrykk av å kunne betale, er det § 373 som gjelder.

Skyldkravet er forsett, og strafferammen er bot. Medvirkning er straffbar etter straffeloven 2005 § 15. Forsøk er ikke straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Til § 378 Skattesvik

Bestemmelsen setter straff for skattesvik og erstatter ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a, merverdiavgiftsloven § 72 første ledd og enkelte andre bestemmelser om skatte- eller avgiftssvik i spesiallovgivningen. Med enkelte unntak svarer bestemmelsen i uforming og innhold til ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a og kommisjonens utkast, se delutredning VII side 381-383 og 430-434. Bestemmelsen er omtalt i de generelle merknadene i proposisjonen punkt 11.6.

Med uttrykket «skatt» menes direkte og indirekte skatter (avgifter) som fastsettes av Stortinget i medhold av Grunnloven § 75 bokstav a. Unndragelse av andre avgifter kan rammes etter bestemmelser i spesiallovgivningen.

Som etter kommisjonens forslag og ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a består den straffbare handlingen av en opplysningssvikt overfor offentlige myndigheter som kan medføre skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Bestemmelsen skiller seg fra ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a ved at også unnlatelse av å gi pliktige opplysninger rammes av straffansvaret.

Skyldkravet er som i ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a sammensatt av forsett og uaktsomhet. Det kreves forsett med hensyn til at opplysningene er uriktige eller ufullstendige eller at det ikke er gitt pliktige opplysninger. Med hensyn til at opplysningssvikten kan medføre skattemessige fordeler, er det tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet. Kommisjonen foreslo at det skulle gjelde et forsettskrav i begge tilfellene.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil to år. Også dette er i samsvar med ligningsloven § 12-1 første ledd bokstav a.

Medvirkning og forsøk rammes av straff, jf. straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Til § 379 Grovt skattesvik

Bestemmelsen svarer til kommisjonens skisse, jf. delutredning VII side 383, og er omtalt i punkt 11.6 foran. Med unntak for enkelte språklige endringer svarer bestemmelsen til ligningsloven § 12-2, og den skal forstås på samme måte.

Et moment i helhetsvurderingen av om skattesviket er grovt, er om det gjelder et betydelig beløp. Etter gjeldende rett trekkes grensen for hva som skal anses som et betydelig beløp forskjellig ved overtredelse av hhv. merverdiavgiftsloven § 72 jf. straffeloven 1902 § 271 og ligningsloven § 12-2. I førstnevnte tilfelle regnes et unndratt avgiftsbeløp på i underkant av 100 000 kroner som betydelig (dvs. som for ordinær/grov formuesforbrytelse), mens etter ligningsloven kreves det i utgangspunktet unndragelse av et skattebeløp på 1 million kroner eller mer i 1990-verdi, jf. Ot.prp. nr. 11 (1990-91) side 46. Når skatte- og avgiftsunndragelser nå samles i én bestemmelse, reiser det seg spørsmål om grensen for hva som skal regnes som et betydelig beløp, bør være den samme i begge relasjoner. Hensynet til en god sammenheng i rettssystemet tilsier at beløpsgrensen harmoniseres med det som ellers gjelder for grensedragningen mellom ordinære og grove formuesforbrytelser, dvs. ved ca. 100 000 kroner. Det er vanskelig å se noen reell grunn til at opplysningssvikt (ofte med bedragerikarakter) overfor skatteetaten, skal bedømmes mildere enn tradisjonelle bedragerier. Departementet understreker imidlertid at momentet som knytter seg størrelsen på det unndratte beløpet bare er et av flere momenter i en totalvurdering av om skattesviket er grovt.

Annet ledd gjør unntak fra skyldkravet som ellers gjelder for momenter som inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt. Som hovedregel kreves forsett. Etter annet ledd er derimot grov uaktsomhet tilstrekkelig. Den spesielle løsningen skyldes et ønske om å videreføre ligningsloven § 12-2 uten realitetsendringer.

Til § 380 Grovt uaktsomt skattesvik

Bestemmelsen setter straff for grovt uaktsomt vanlig skattesvik og grovt uaktsomt grovt skattesvik, og bygger på ligningsloven § 12-2, jf. § 12-1. Bestemmelsen er i hovedsak i tråd med kommisjonens forslag, se delutredning VII side 383. Strafferammen er bot eller fengsel inntil henholdsvis ett og seks år, mens den etter ligningsloven § 12-1 og 12-2 var henholdsvis to år ved vanlig overtredelse og seks år ved grov overtredelse. Nedjusteringen av strafferammen for grovt uaktsomt vanlig skattesvik er ikke ment å lede til en mildere straffutmåling. Videreføring av strafferammen for grovt uaktsomt grovt skattesvik skyldes i hovedsak at det på skatterettens område kan være vanskelig å føre bevis for forsett. Det gjelder særlig ved de mer sofistikerte formene for skatteplanlegging hvor det kan være snakk om meget betydelige beløp. Straffverdigheten ved overtredelse av bestemmelsen om forsettlig skattesvik og grovt uaktsomt grovt skattesvik kan i mange tilfeller være den samme. Unnlatelse av å nedjustere strafferammen for de grove tilfellene av grovt uaktsomt skattesvik er ikke ment å lede til en skjerpet straffutmålingspraksis.

Til § 381 Foreldelse av skattesvik

Bestemmelsen fastsetter at fristen for foreldelse av straffansvar etter §§ 378 til 380 er ti år. Dette viderefører ligningsloven § 12-3.

Til § 382 Villedende og uriktig selskapsinformasjon

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 274 første og annet ledd uten realitetsendringer, og svarer med enkelte endringer til Straffelovkommisjonens skisse § 32-9. Bestemmelsen er omtalt i punkt 11.7 foran og delutredning VII side 383 og 385. Se også Ot.prp. nr. 75 (1948) side 36-38.

Etter første ledd straffes enkelte former for uredelighet i forbindelse med stiftelse eller utvidelse av selskap med økonomisk formål, eller i forbindelse med overtakelse av lån til slikt selskap.

Den straffbare handlingen er å gi villedende eller uriktig opplysning av betydning for bedømmelsen av selskapet. Om opplysningen er av betydning for bedømmelsen av selskapet, beror på et skjønn, men det er i allfall klart at den må gjelde økonomiske forhold, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) side 38. Fortielse vil også kunne rammes, såfremt opplysningene som gis, dermed blir villedende, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) side 38. Total taushet straffes derimot ikke. I «oppfordring» ligger det at opplysningen må være gitt av innbyderne eller deres representanter. Opplysning gitt av utenforstående tredjepersoner omfattes derfor i utgangspunktet ikke.

Annet ledd rammer uredelighet under selskapets drift for øvrig. Den straffbare handlingen er å offentliggjøre opplysninger som nevnt i første ledd, eller gi slike opplysninger til blant annet en eller flere av selskapets deltakere eller fordringshavere. I tillegg til tillitsvalgte eller funksjonærer i selskapet straffes andre som på grunn av oppdrag for selskapet har kjennskap til dets forhold. Dette kan for eksempel være en advokat eller revisor.

Skyldkravet er forsett. Grovt uaktsom overtredelse straffes etter § 384. Medvirkning og forsøk straffes, jf. §§ 15 og 16.

Etter både første og annet ledd er straffen bot eller fengsel inntil to år, i motsetning til fengsel inntil fire år etter straffeloven 1902 § 274 første og annet ledd. Reduksjonen i strafferammen er ikke ment å lede til en mildere straffutmåling enn etter straffeloven 1902 § 274. De alvorligste overtredelsene vil rammes av § 383.

Til § 383 Grov villedende og uriktig selskapsinformasjon

Bestemmelsen er ny i straffeloven 2005, men innebærer ikke realitetsendringer. Forskjellen fra straffeloven 1902 er at de grove overtredelsene av § 274 er skilt ut i en egen bestemmelse. Straffelovkommisjonen foreslo ikke en bestemmelse om grov overtredelse. For en generell omtale av bestemmelsen vises det til punkt 11.7.

Bestemmelsen angir strafferammen og vurderingstemaet for når en overtredelse av § 383 er grov, og må leses i sammenheng med § 382 som inneholder selve gjerningsbeskrivelsen.

Grovt villedende og uriktig selskapsinformasjon kan straffes med fengsel inntil seks år, jf. første punktum. Det er ikke meningen å nedjustere det gjeldende straffnivået for de alvorlige overtredelsene av straffeloven 1902 § 274. Endringen er gjort for å harmonisere strafferammen med bestemmelsen om grovt bedrageri i § 372.

Hvorvidt en overtredelsen er grov, beror på en helhetsvurdering, og annet punktum angir momenter som det særlig skal legges vekt på, jf. bokstav a til g. Flere av momentene er også brukt i blant annet § 372 om grovt bedrageri og § 376 om grovt forsikringsbedrageri, og skal forstås på samme måte. Forsettet må omfatte de aktuelle momentene for at de skal legges til grunn, unntatt for bokstav b, der § 24 får anvendelse slik at uaktsomhet er tilstrekkelig.

Til § 384 Grovt uaktsom villedende og uriktig selskapsinformasjon

Bestemmelsen setter straff og angir strafframmen for grovt uaktsom villedende og uriktig selskapsinformasjon, og erstatter straffeloven 1902 § 274 fjerde ledd. Straffelovkommisjonen foreslo å avkriminalisere grovt uaktsom overtredelse, jf. delutredning VII side 384. Bestemmelsen er omtalt i de generelle merknadene i punkt 11.7.

Strafferammen er bot eller fengsel inntil henholdsvis ett og to år, mens den etter 1902 § 274 var seks måneder. Oppjusteringen er ikke ment å lede til en strengere straffutmåling enn etter straffeloven 1902 § 274, men er gjort for å harmonisere strafferammen med § 374 om grovt uaktsomt bedrageri. Det er tilstrekkelig at det er utvist grov uaktsomhet om momentene det er vist til i § 383 annet punktum, unntatt bokstav b, der alminnelig uaktsomhet er tilstrekkelig, jf. § 24.

Til § 385 Svikaktig dobbeltsalg mv.

Paragrafen om svikaktig dobbeltsalg svarer i hovedsak til straffeloven 1902 § 277 og Straffelovkommisjonens skisse til § 32-13 i delutredning VII side 384. Bestemmelsen er omtalt i punkt 11.8.

Bokstav a rammer dobbeltsalgtilfellene i straffeloven 1902 § 277 første og annet straffalternativ, og setter straff for den som «påfører eller utsetter» «den berettigede» for tap ved «å disponere» over et «formuesgode» som en annen har «fått eller mot helt eller delvis betalt vederlag er tilsagt eiendomsrett eller bruksrett til». Bestemmelsen rammer blant annet de egentlige dobbeltsalg og utleie til flere.

Objektet for handlingen er et «formuesgode». Med det menes blant annet fast eiendom, løsøregjenstander, enkle fordringer, verdipapir og finansielle instrumenter, jf. panteloven § 4-1, og immaterialrettigheter. Dette innebærer en viss utvidelse i forhold til straffeloven 1902 § 277.

Som etter straffeloven 1902 § 277 inntrer den berettigedes strafferettslig vern når han eller hun har fått eller mot helt eller delvis betalt vederlag er tilsagt eiendomsrett eller bruksrett til formuesgodet. Den første kjøperen har «fått» eiendomsretten i bestemmelsens forstand når eiendomsretten formelt er gått over på ham. Har kjøperen betalt helt eller delvis vederlag for formuesgodet, er det ikke et krav om at eiendomsretten formelt er gått over. Kjøperen må ha fått rett til et bestemt formuesgode, jf. Ot.prp. nr. 75 (1948) side 40-41.

Bokstav b rammer disposisjoner over gjeldsbrev som helt eller delvis er innfridd, og svarer fullt og helt til straffeloven 1902 § 277 tredje straffalternativ.

«Disponere over» erstatter uttrykket «forføye over ... ved rettshandel» i straffeloven 1902 § 277, og utvider med det bestemmelsens virkeområde til også å omfatte faktiske disposisjoner som for eksempel ødeleggelse av formuesgodet. Med at disposisjonen må være «uberettiget» menes det samme som «rettsstridig» etter straffeloven 1902 § 278.

Den straffbare handlingen må «påføre eller utsette» «den berettigede» for tap. Med den «berettigede» menes den første kjøperen/leier i (bokstav a) eller debitor (bokstav b). Etter ordlyden i straffeloven 1902 § 277 måtte tapet ramme «noen», men det er lagt til grunn at begrepet skulle forstås på samme måte. Fare for tap er tilstrekkelig, jf. «utsette».

Svikaktig dobbeltsalg kan også rammes av andre bestemmelser, særlig i tilfellene i bokstav a der eiendomsretten formelt er gått over på den første kjøperen. Videreselges gjenstanden mens den ennå er i selgers besittelse, vil det kunne være et underslag. I så fall anvendes bare § 324. Ødelegges formuesgodet, rammes handlingen også av § 351 om skadeverk. Paragraf 325 og § 351 kan anvendes i konkurrens.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og § 22.

Straffen er bot eller fengsel inntil to år. Nedjusteringen fra tre til to år er ikke ment å lede til en mildere straffutmåling enn etter straffeloven 1902 § 277. Forsøk og medvirkning rammes av straff, jf. § 15 og § 16.

Til § 386 Krenkelse av sikkerhetsrett

Bestemmelsen viderefører med et noe utvidet virkeområde straffeloven 1902 § 278. Bestemmelsen er i hovedsak i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 32-14 i delutredning VII side 385, og er omtalt i punkt 11.9 foran.

For krenkelse av sikkerhetsrett straffes den som uberettiget disponerer over et «formuesgode» som han eller hun eier eller besitter, og som en annen har «sikkerhet» i, og ved det «påfører eller utsetter» sikkerhetshaveren for tap.

Med «formuesgode» menes blant annet fast eiendom, løsøregjenstander, enkle fordringer, verdipapir og finansielle instrumenter, jf. panteloven § 4-1, og immaterialrettigheter. Avgrensningen ligger i vilkåret «som en annen har sikkerhet i».

Med «sikkerhet» menes for det første all slags pant. Som etter straffeloven 1902 § 278 omfattes også sikkerhetsretter som er likestilt med salgspant etter panteloven § 3-22, herunder leiefinansiering (leasing), jf. § 3-22 annet ledd annet punktum.

I Rt. 2001 side 232 kom Høyesterett til at såkalt restverdileasing ikke omfattes av panteloven § 3-22 annet ledd annet punktum. Denne avgjørelsen får imidlertid ikke betydning i relasjon til straffansvaret her. Også krenkelser i slike leasingtilfeller regnes som straffbar krenkelse av sikkerhetsrett. Straffverdigheten av leasingtakerens krenkelse av leasingselskapets eiendomsrett i leasingobjektet er like stor enten det er «ordinær» eller «restverdileasing». Foruten pant verner bestemmelsen sikkerhetsrett i form av tilbakeholdsrett og overdragelse av eiendomsrett til sikkerhet.

Arrestrett og heftelse omfattes ikke, men er vernet av § 169 om hindring av tvangsfullbyrding.

På samme måte som etter straffeloven 1902 § 278 er det ikke et krav at sikkerhetsretten har sivilrettslig rettsvern. Sikkerhetsretten er derfor beskyttet fra avtaletidspunktet, men det må være en form for sikkerhetsrett som etter sin art kan få rettsvern på lovfestet eller ulovfestet grunnlag, jf. det panterettslige legalitetsprinsipp i panteloven § 1-2 annet ledd for så vidt gjelder pant. Dette innebærer også en avgrensning av hvilke formuesgoder som omfattes av bestemmelsen. Avtales det pant i et formuesgode som det ikke er hjemmel for å pantsette etter panteloven, er panteretten ugyldig og derfor ikke vernet av bestemmelsen. Sikkerhetsstillelsen må også være avtalerettslig gyldig mellom partene etter alminnelige avtalerettslige regler.

Med «uberettiget disponerer» menes aktive disposisjoner over sikkerhetsobjektet i strid med de materielle plikter og rettigheter som gjelder for sikkerhetsstillelsen. Disposisjonen kan være faktisk (ødeleggelse) eller rettslig (salg eller utleie). Passivitet, som for eksempel manglende vedlikehold av pantet, rammes ikke. I helt spesielle tilfeller kan det likevel tenkes at passivitet ut fra straffverdighetshensyn bør likestilles med aktive disposisjoner etter denne bestemmelsen. Det kan være tilfelle dersom debitor for å skade utleggspanthaveren lar panteobjektet gå til grunne.

Den rettsstridige disposisjonen må påføre eller utsette sikkerhetshaveren for tap. Fare for tap er dermed tilstrekkelig. I tilfellene tapet bare rammer tredjeperson, vil det ofte være bedrageri overfor ham.

Bestemmelsen kan anvendes i konkurrens med § 169 om hindring av tvangsfullbyrding.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21 og § 22.

Straffen er bot eller fengsel inntil to år. Dette er en nedjustering av strafferammen for de groveste overtredelsene av straffeloven 1902 § 278, men det er ikke ment å legge føringer for en mildere straffutmåling. Forsøk og medvirkning er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16 og § 15.

Til § 387 Korrupsjon

Bestemmelsen regulerer straffansvaret for korrupsjon, og viderefører fullt ut straffeloven 1902 § 276 a. Det vises til punkt 11.10 foran. Forarbeidene til § 276 a og rettspraksis i tilknytning til bestemmelsen har fortsatt relevans. Medvirkningstillegget i straffeloven 1902 § 276 a tredje ledd annet punktum er tatt ut fordi medvirkningsansvaret nå reguleres av den generelle bestemmelsen om medvirkning i straffeloven 2005 § 15.

For en nærmere redegjørelse for straffebudet mot korrupsjon, se merknadene til § 276 a i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 53 til 58. Bestemmelsen skiller seg på flere måter fra Straffelovkommisjonens skisse, som ble lagt frem før § 276 a ble vedtatt.

Etter første ledd rammes både passiv og aktiv korrupsjon, jf. første ledd henholdsvis bokstav a og b. Bokstav a strafflegger det å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel, mens bokstav b er rettet mot det å gi eller tilby noen en utilbørlig fordel.

Med fordel menes enhver gjenstand, tjeneste eller liknende som den passive parten ser seg tjent med, det være seg penger, ting, en utmerkelse eller seksuelle tjenester. Uttrykket utilbørlig fordel innebærer at det må foreligge et klart klanderverdig forhold for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Utilbørlighetsstandarden er ikke fast, men vil variere avhengig av partenes stilling og posisjon og over tid avhengig av de til enhver tid dominerende moral- og etikkoppfatninger i samfunnet. Når det gjelder den nærmere avgrensningen av hva som må regnes som «utilbørlig», herunder grensen mot det som kan regnes som akseptable leilighetsgaver, vises det til Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 54 flg.

Med «stilling, verv eller oppdrag» menes alle former for ansettelsesforhold. Korrupsjon i både offentlig og privat sektor er omfattet. Den utilbørlige fordelen må være krevd eller tilbudt i anledning av utøvingen av stillingen, vervet eller utføringen av oppdraget. Men det kreves ikke at bestikkelsen kan knyttes til en bestemt handling eller unnlatelse. Se for øvrig Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 53-54.

Det følger av annet ledd at uttrykket «stilling, verv eller oppdrag» også omfatter stilling, verv eller oppdrag i utlandet. Presiseringen er strengt tatt ikke nødvendig, men er ment som en klargjøring.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22, mens straffansvaret for medvirkning følger av § 15.

Straffen for korrupsjon er bot eller fengsel inntil tre år.

Til § 388 Grov korrupsjon

Forslaget viderefører straffeloven § 276 b om grov korrupsjon, se punkt 11.10 foran og merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 58 til 59. Bestemmelsen skiller seg på flere punkter fra forslaget til Straffelovkommisjonen, som fremmet sitt forslag før straffeloven § 276 b ble vedtatt, se delutredning VII side 314.

Strafferammen for grov korrupsjon er fengsel inntil ti år, jf. første punktum.

Etter annet punktum skal det foretas en helhetsvurdering av handlingen. Bestemmelsen kommer til anvendelse ved kvalifisert utilbørlig opptreden. Enkelte momenter ved vurderingen er uttrykkelig nevnt, men oppregningen er ikke uttømmende. På den annen side kan et moment være til stede uten at korrupsjonshandlingen trenger å bli ansett som grov.

Det skal ved vurderingen av om korrupsjonshandlingen er grov eller ikke, legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor en offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag, jf. bokstav a. Momentet skal tillegges vekt både i forbindelse med aktiv og passiv bestikkelse. Eksempler på andre enn offentlige tjenestemenn i særlig betrodde posisjoner, kan være advokater eller ledende ansatte i private bedrifter.

Videre skal det etter bokstav b legges vekt på om handlingen har gitt betydelig økonomisk fordel. Ved vurderingen av om fordelen er betydelig, må det legges vekt på hvor grensen går for betydelig verdi i forhold til andre grove vinningsforbrytelser.

Det følger av bokstav c at det også skal legges vekt på om det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art. Grensen for når en økonomisk skade er å anse som betydelig, må trekkes etter de samme retningslinjene som for økonomiske fordeler. Alvorlig personskade eller miljøskade kan utgjøre en betydelig skade av ikke-økonomisk art.

Endelig skal det etter bokstav d legges vekt på om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap. Overtredelser av regnskaps- og bokføringslovgivningen for eksempel for å skjule korrupsjon taler for at forholdet skal anses for å være grovt.

Til § 389 Påvirkningshandel

Forslaget viderefører straffeloven 1902 § 276 c uten realitetsendringer, jf. punkt 11.10 foran og merknadene til § 276 c i Ot.prp. nr. 78 (2002-2003) side 59 til 61.

Etter første ledd straffes den som krever, mottar, gir eller tilbyr en utilbørlig fordel for å påvirke utføringen av en annens stilling, verv eller oppdrag. Dersom påvirkningsagenten mottar fordelen i forbindelse med egen stilling, kan han eventuelt straffes for korrupsjon i form av bestikkelser. Det avgjørende er om den som søkes påvirket, har tilknytning til påvirkningsagentens virksomhet, etat eller organisasjon.

Både aktiv og passiv påvirkningshandel er straffbar.

Bare utilbørlige fordeler rammes av straffansvaret. Det må kreves et klart klanderverdig forhold. Graden av åpenhet vil ha betydning for vurderingen. I forbindelse med lobbyvirksomhet vil det som regel være avgjørende om påvirkningsagenten har vært åpen om at vedkommende opptrer på vegne av en oppdragsgiver.

Dersom fordelen har en økonomisk verdi, vil også verdien ha betydning for utilbørlighetsvurderingen. Videre har posisjonen til den som søkes påvirket, betydning. Enkelte posisjoner er det særlig viktig å beskytte mot utilbørlig påvirkningshandel, for eksempel dommere og folkevalgte.

Påvirkningsagenten må gi inntrykk av å ha til hensikt å forsøke å påvirke utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, jf. «for å». Det er ikke et vilkår at vedkommende lykkes eller har en reell mulighet til å påvirke.

Det følger av annet ledd at uttrykket «stilling, verv eller oppdrag» også omfatter stilling, verv eller oppdrag i utlandet.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22, og medvirkning straffes etter § 15.

Straffen for påvirkningshandel er bot eller fengsel inntil tre år.

Til § 390 Økonomisk utroskap

Bestemmelsen regulerer straffansvaret for økonomisk utroskap, og viderefører i det alt vesentlige straffeloven 1902 § 275, se punkt 11.11. Det er foretatt enkelte språklige og strukturelle endringer. Videre er kravet til vinnings hensikt erstattet med et krav til forsett om å oppnå vinning. De særskilte påtalereglene i § 280 er ikke videreført. De alminnelige reglene om påtale i straffeprosessloven § 62 a gjelder, slik bestemmelsen lyder etter ikraftsettingen av straffeloven 2005. Strafferammen for vanlig overtredelse er endret til bot eller fengsel inntil to år. Formålet er å gi et mer realistisk inntrykk av straffutmålingspraksis, ikke å initiere en mildere bedømmelse av denne typen lovbrudd.

Bestemmelsen er langt på vei i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 22-10 i delutredning VII, se særlig side 315 til 316 og 175.

Etter første ledd straffes den som handler mot en annens interesser. Uttrykket «handler mot» er ment å omfatte begge alternativene i straffeloven 1902 § 275 - både «forsømmer» og «handler mot». Etter departementets mening er uttrykket tilstrekkelig vidt til å favne om begge alternativene. Både handlinger og unnlatelser kan straffes. For eksempel kan en ansatt etter omstendighetene straffes for å unnlate å sende inn anbud eller for å sende inn et uriktig anbud. På dette punktet videreføres gjeldende rett.

Videre er det et vilkår at gjerningspersonen handler mot en annens interesser. Uttrykket «interesser» er ment å omfatte både «anliggender» og «tarv» i straffeloven 1902 § 275. Det kan dreie seg om både økonomiske og andre interesser, se for eksempel Rt. 1984 side 1275. Høyesterett slo i dommen fast at det kunne innebære overtredelse av straffeloven 1902 § 275 dersom innsamlede midler uten givernes samtykke ble brukt til et annet formål enn giverne hadde grunn til å regne med.

Sentralt for om gjerningspersonen har handlet mot den annens interesse, er om gjerningspersonen kan sies å ha handlet forsvarlig, jf. Rt. 1994 side 1555. Retten uttalte videre at «[d]ersom overskridelsene [av bankens bevilgningsrammer] er vesentlige, vil forholdet etter omstendighetene kunne bli å anse som en handling mot bankens tarv...».

Utroskapbestemmelsens nedre grense kan være vanskelig å fastlegge. Bestemmelsen er ikke ment å ramme bagatellmessige tilfeller. Ved denne typen forhold vil det være tilstrekkelig å reagere tjenstlig. Dersom en bestyrer av et bakeri bestiller for mange bløtkaker med sikte på å ta med hjem én til datterens fødselsdag, er forholdet neppe så alvorlig at det er grunn til å reagere med straff. Det må være tale om forhold av et visst alvor før gjerningspersonen kan sies å ha handlet mot fornærmedes interesser. Det kan for eksempel være tilfellet dersom bakeribestyreren jevnlig bestiller for mange bakervarer og selger restene til kakeglade naboer.

Det er ikke et krav at handlingen medfører et økonomisk tap for den andre parten, se for eksempel Rt. 1946 side 183. Det er tilstrekkelig at gjerningspersonen handler mot vedkommendes interesse. Departementet tar sikte å videreføre gjeldende rett på dette punktet.

Dernest må det være tale om krenkelse av interesser som gjerningspersonen styrer eller har tilsyn med. Alternativet «styrer» stiller krav til at gjerningspersonen har en stilling av en viss selvstendig karakter, se for eksempel Rt. 1991 side 40. Det kreves derimot ikke at gjerningspersonen besitter en overordnet eller ledende stilling.

Når det gjelder alternativet «har tilsyn med», stilles det ikke krav til noen høy grad av selvstendighet, jf. Rt. 1992 side 1463. Gjeldende rett videreføres på dette punktet.

Gjerningspersonen må enten ha hatt forsett om å oppnå uberettiget vinning for seg eller andre eller forsett om å skade. Dersom en ansatt forsømmer sin arbeidsgivers interesser av latskap, kan han ikke straffes for utroskap. Det stilles ikke krav til vinnings hensikt eller skadehensikt.

Verken vinningen eller skaden må være av økonomisk art. Handlingen kan for eksempel skade fornærmedes gode navn og rykte. Bestemmelsen stiller heller ikke krav om formuesoverføring eller tap for fornærmede.

Vinningen må være uberettiget. Dersom gjerningspersonen hadde krav på vinningen, kan han ikke straffes for økonomisk utroskap, se Rt. 1986 side 1076. Departementet tar ikke sikte på å endre gjeldende rett på dette punktet.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21 og 22.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. henholdsvis § 15 og § 16.

Straffen for økonomisk utroskap er bot eller fengsel inntil to år.

Det følger av annet ledd at handlinger som faller inn under anvendelsesområdet til bestemmelsene om underslag eller korrupsjon, ikke skal straffes som utroskap. Straffebestemmelsen mot utroskap er subsidiær i forhold til de andre bestemmelsene mot økonomisk kriminalitet. Derimot kan bestemmelsen brukes i konkurrens (sammen) med for eksempel straffebudet mot tyveri, jf. Rt. 1992 side 1463.

Til § 391 Grov økonomisk utroskap

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 276 med visse endringer av språklig og utformingsmessig art. Den er langt på vei i samsvar med Straffelovkommisjonens skisse til § 22-11, se delutredning VII side 316 og punkt 11.11 foran.

Etter første punktum kan grov økonomisk utroskap straffes med inntil seks år fengsel.

Etter annet punktum skal det foretas en helhetsvurdering av overtredelsen. Bestemmelsen viser til oppregningen av momenter i § 388 annet punktum om grov korrupsjon.

For det første skal det også her legges vekt på om handlingen har gitt betydelig økonomisk fordel eller om det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art. Ved vurderingen av om fordelen eller skaden er betydelig, bør det legges vekt på hvor grensen for betydelig verdi blir trukket ved andre grove formuesforbrytelser. Fare for skade av annen art kan for eksempel foreligge dersom gjerningspersonens handling har ført til risiko for miljøskade, velferdstap eller fare for noens liv eller helse. Det kreves ikke fare for fornærmedes liv eller helse.

Det følger av straffeloven 2005 § 24 at også en uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt i forhold til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre. For øvrig gjelder det krav til forsett, jf. § 21.

Videre skal det legges vekt på om handlingen er forøvd av eller overfor offentlig tjenestemann eller noen annen ved brudd på den særlige tillit som følger med hans stilling, verv eller oppdrag. Se for eksempel Rt. 1993 side 513.

Dernest skal det legges vekt på om det er registrert uriktige regnskapsopplysninger, utarbeidet uriktig regnskapsdokumentasjon eller uriktig årsregnskap. Ikke ethvert brudd på regnskapslovgivningen skal tillegges vekt. Enkelte alvorlige former for regnskapsovertredelse er uttrykkelig nevnt. Foreligger det andre betydelige overtredelser, kan også disse tillegges vekt i totalvurderingen av om overtredelsen skal anses for å være grov.

Til § 392 Regnskapsovertredelse

Bestemmelsen regulerer straffansvaret for overtredelser av regnskapslovgivningen, se punkt 11.12. Forslaget viderefører i det vesentligste reglene i straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15 med visse språklige og innholdsmessige endringer. Strafferammen for vanlig overtredelse er satt til bot eller fengsel inntil to år, mens straffen for grov regnskapsovertredelse er fengsel inntil seks år, jf. § 393. Av informasjonshensyn er det tatt inn henvisninger til straffelovens bestemmelser om regnskapsovertredelser i regnskapsloven og i bokføringsloven. Forslaget skiller seg på flere punkter fra Straffelovkommisjonens skisse til § 22-15 til § 22-17 i delutredning VII, se side 316 til 317 og 458 til 459.

Etter bestemmelsen straffes overtredelser av alle bestemmelser om regnskap og bokføring uavhengig av hvilken lov bestemmelsene er inntatt i. Det er følgelig ikke bare overtredelser av reglene i regnskapsloven og i bokføringsloven som er straffsanksjonert. På dette punktet videreføres gjeldende rett etter straffeloven 1902 § 286. Med «regnskapsovertredelse» menes overtredelse av enhver bestemmelse om regnskapsplikt, bokføring, krav til årsregnskap, årsberetning og regnskapsoppbevaring osv. For eksempel kan overtredelser av regnskapsreglene i skattelovgivningen eller kommuneloven straffes som regnskapsovertredelse.

Pliktsubjektet er ikke nærmere angitt og må finnes ved en konkret tolking av den aktuelle regnskapsregelen. Som utgangspunkt er det naturlig å rette straffansvaret mot personer i formelle ledelsesfunksjoner, som styret og daglig leder, slik det fremgår av Foretaksregisteret. I rettspraksis er det lagt til grunn at også personer uten formell posisjon kan holdes ansvarlig etter straffeloven 1902 § 286 dersom vedkommende har utøvd den reelle ledelsen, se for eksempel Rt. 1995 side 658. Departementet tar ikke sikte på å endre gjeldende rett på dette punktet. Avgjørende for hvem som kan holdes ansvarlig, er følgelig hvorvidt vedkommende har hatt en reell mulighet til å påvirke regnskapet, se Gulating lagmannsretts dom 24. april 2002 (LG-2001-1816).

Som i dag er enhver overtredelse av regelverket straffbar. Det er opp til påtalemyndigheten å ta stilling til hvilke overtredelser som bør bli gjenstand for strafforfølgning. Dette kan blant annet avhenge av om regelbruddet fører til at regnskapet gir et misvisende bilde at selskapets økonomiske stilling, om feilen vanskeliggjør kontrollmyndighetenes arbeid eller om bokføringsregler er fraveket med det formål å unndra skatt og avgifter eller føre andre bak lyset. Tidsforløpet vil også ha betydning for vurderingen, dvs. om reglene om bokføring er systematisk fraveket eller fraveket over noe tid. Departementet antar at det som i dag normalt ikke vil være grunnlag for å forfølge mer bagatellmessige lovbrudd, som for eksempel at en regnskapspliktig ikke har angitt hvem en bevertning omfatter, jf. forskrift om bokføring 1. desember 2004 nr. 1558 § 5-10. Skulle bagatellmessige lovbrudd likevel bli iretteført, kan retten anvende straffutmålingsutsettelse etter straffeloven 2005 § 60 eller straffutmålingsfrafall etter § 61.

Beskrivelsen av det straffbare forholdet tilsier at regnskapsovertredelser som er begått i samme virksomhet og i noenlunde samme tidsrom, skal anses som én overtredelse. Tilsvarende er lagt til grunn i rettspraksis for anvendelsen av straffeloven 1902 § 286, jf. Rt. 1992 side 978. Høyesterett beskrev i avgjørelsen det straffbare forholdet som en «enhetsforbrytelse». Departementet tar sikte på å videreføre gjeldende rett på dette punktet.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21.

Medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 15 og § 16.

Straffen for regnskapsovertredelse er bot eller fengsel inntil to år.

Til § 393 Grov regnskapsovertredelse

Bestemmelsen setter straff for grove overtredelser av regnskapslovgivningen, se punkt 11.12. Forslaget viderefører i det vesentlige reglene i straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15. Forslaget er langt på vei i samsvar med straffelovkommisjonens skisse til § 22-16, omtalt i delutredning VII på side 316 til 317.

Strafferammen for grov regnskapsovertredelse er fengsel inntil seks år, jf. første punktum.

Etter straffeloven 1902 § 286 annet punktum, regnskapsloven § 8-5 første ledd annet punktum og bokføringsloven § 15 første ledd annet punktum skjerpes strafferammen dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. Gjeldende rett videreføres i form av et eget straffebud mot grove overtredelser. Terskelen for grov regnskapsovertredelse skal være den samme som når det foreligger særlig skjerpende omstendigheter etter gjeldende rett.

Etter annet punktum skal det foretas en helhetsvurdering av overtredelsen. Enkelte særlig aktuelle momenter er uttrykkelig nevnt, men listen er ikke uttømmende.

Det skal blant annet legges vekt på om det er brukt uriktig eller villedende informasjon eller uriktig dokument, se bokstav a. Dersom lovbryteren for eksempel har ført fiktive inntekter for at selskapets økonomiske stilling skal fremstå bedre enn det er grunnlag for, taler det for at regnskapsovertredelsen skal anses for å være grov, se for eksempel Oslo tingretts dom 20. oktober 2005 i Finance Credit-saken (TOSLO-2004-55053) og Hålogaland lagmannsretts dom 20. februar 2007 (LH-2006-79944).

Det skal dernest etter bokstav b legges vekt på om overtredelsen har pågått over lengre tid. Tidsmomentet må ses i sammenheng med alvoret av overtredelsen. Dersom det i en årrekke ikke er ført regnskaper, taler det for at overtredelsen er grov, se for eksempel Agder lagmannsretts dom 11. januar 2001 (LA-2000-1195) der domfelte hadde unnlatt å regnskapsføre inntekter på 5,4 millioner over en seksårsperiode. Tilsvarende vil det ha betydning for vurdering dersom regnskapene for en lengre periode i ettertid er ulovlig fjernet eller ødelagt.

Videre skal det etter bokstav c legges vekt på om overtredelsen er forøvd av noen ved brudd på den særlige tillit som følger med vedkommendes stilling eller virksomhet. Det kan for eksempel være tilfellet om overtredelsen er begått av en offentlig tjenestemann.

Ifølge bokstav d og e skal det legges vekt på om handlingen har gitt betydelig økonomisk fordel eller om det er voldt eller det forelå risiko for betydelig skade av økonomisk eller annen art. Det kan for eksempel være tilfellet dersom inntekter eller formue er underslått eller unndratt beskatning ved hjelp av manipulasjon av regnskaper. Etter departementets syn må man ved vurderingen av om fordelen eller skaden er betydelig legge vekt på hvor grensen for betydelig verdi blir trukket i forhold til grove vinningsforbrytelser. Andre former for betydelig skade kan for eksempel være tap av arbeidsplasser.

Videre skal det etter bokstav f tillegges vekt dersom regnskapsovertredelsen har vanskeliggjort kontroll av så vel offentlige som private aktører, se for eksempel Gulating lagmannsretts kjennelse 8. juli 2004 i sak LG-2004-10949.

Til § 394 Uaktsom regnskapsovertredelse

Bestemmelsen setter straff for uaktsom overtredelse av regnskapslovgivningen, se punkt 11.12. Forslaget viderefører i det vesentligste reglene i straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15. Straffelovkommisjonen foreslår å strafflegge bare grov uaktsomhet i delutredning VII, se skisse til § 22-17 omtalt på side 317.

Bestemmelsen rammer uaktsom regnskapsovertredelse, og viderefører skyldkravet i straffeloven 1902 § 286, regnskapsloven § 8-5 og bokføringsloven § 15.

Aktsomhetsnormen kan variere fra livsområde til livsområde. Lovbryteren skal som utgangspunkt vurderes etter den normen som gjelder på det aktuelle området, selv om den er ukjent for ham. Etter departementets oppfatning må det legges til grunn en streng aktsomhetsnorm for personer som driver eller er ansvarlig for regnskapspliktig virksomhet. Det må kunne ventes at vedkommende setter seg inn i regnskapslovgivningen, selv om han ikke har erfaring fra næringsvirksomhet fra tidligere. Men dersom straffskylden er liten og overtredelsen har små konsekvenser, kan det være aktuelt med straffutmålingsutsettelse etter straffeloven 2005 § 60, eventuelt helt unntaksvis straffutmålingsfrafall etter § 61.

Straffen er bot eller fengsel inntil ett år.

16.12 Til kapittel 31 om kreditorvern

Til § 401 Uforsvarlige økonomiske disposisjoner

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for straffbare uforsvarlige økonomiske disposisjoner i gjeldsforhold og erstatter straffeloven 1902 § 281 uten realitetsendringer, se punkt 12.4 og 12.5. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. §§ 21, 22 og 23. Strafferammen er fortsatt bot eller fengsel inntil 2 år for både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser. Grovt uaktsomme handlinger der det er klart at det ikke foreligger noe forsett, bør likevel straffes noe mildere enn tilsvarende forsettlige handlinger.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen i § 15, mens straffansvaret som selvstendig gjerningsperson for andre enn skyldneren reguleres av § 410. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

For en nærmere redegjørelse for paragrafen vises til Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 72 med videre henvisninger.

Til § 402 Kreditorbegunstigelse

Bestemmelsen retter seg mot straffbare kreditorbegunstigelser og erstatter straffeloven 1902 § 282 uten realitetsendringer. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. §§ 21, 22 og 23. Strafferammen er fortsatt bot eller fengsel inntil 2 år for både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser. Grovt uaktsomme overtredelser der det er klart at det ikke foreligger noe forsett, bør likevel straffes noe mildere enn tilsvarende forsettlige handlinger. Ved straffutmålingen bør det for øvrig tillegges vekt i skjerpende retning om en fordeling av verdier til gunst for en kreditor er skjedd til skade for kreditorer som er fortrinnsberettiget etter dekningsloven §§ 9-3 og 9-4.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15. Paragraf 401 regulerer straffansvaret for andre enn skyldneren, og gjør unntak fra medvirkningsansvaret for fordringshavere i visse situasjoner. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

Innholdet i bestemmelsen er nærmere kommentert i Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 73.

Til § 403 Hindring av dekning til en etterfølgende kreditor

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for hindring av enkeltforfølgende kreditor (eksekusjonshindring) under tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring. Paragrafen erstatter straffeloven 1902 § 283 første ledd bokstav a jf. tredje ledd, uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen eller skyldkravet. Skyldkravet er fortsatt forsett eller grov uaktsomhet, jf. §§ 21, 22 og 23. Strafferammen er nedjustert til bot eller fengsel inntil 2 år. Om begrunnelsen for dette vises til punkt 12.5.2. Det er ikke meningen at nedjusteringen skal lede til mildere straffutmåling for eksekusjonshindring enn det som følger av rettspraksis i tilknytning til straffeloven 1902 § 283 første ledd bokstav a. Klare tilfeller av grovt uaktsomme overtredelser bør straffes noe mildere enn tilsvarende forsettlige handlinger.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15, mens unntak fra medvirkningsansvaret og straffansvaret for andre enn skyldneren er regulert i § 410. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

En nærmere redegjørelse for bestemmelsen går frem av Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 73-75.

Til § 404 Formuesforringelse ved insolvensfare

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for straffbar formuesforringelse under insolvens mv. Paragrafen erstatter straffeloven 1902 § 283 første ledd bokstav b uten realitetsendringer, men bestemmelsen er redaksjonelt splittet opp i første ledd bokstav a (hindringsvilkåret) og bokstav b (insolvensvilkåret). Straffeloven 1902 § 283 første ledd bokstav b annet punktum er videreført i annet ledd, mens § 283 annet ledd om grov overtredelse og tredje ledd om grovt uaktsomt overtredelse er skilt ut som egne bestemmelser, se §§ 405 og 406.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Strafferammen er nedjustert til bot eller fengsel inntil 2 år. Om begrunnelsen for dette vises til punkt 12.5.2. Det er ikke meningen at nedjusteringen skal lede til mildere straffutmåling for formuesforringelser enn det som følger av rettspraksis i tilknytning til straffeloven 1902 § 283 første ledd bokstav b.

Medvirkningsansvaret følger av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15. Paragraf 410 gjør enkelte unntak fra medvirkningsansvaret for fordringshavere og regulerer også straffansvaret for andre enn skyldneren. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

For en nærmere redegjørelse for bestemmelsen vises det til Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 73-75.

Til § 405 Grov formuesforringelse

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 283 annet ledd om grov formuesforringelse ved insolvens mv. uten realitetsendringer, se punkt 12.4 og 12.5. Paragrafen må leses i sammenheng med § 404, som inneholder gjerningsbeskrivelsen for formuesforringelser ved insolvensfare.

Hvorvidt overtredelsen er grov, skal bero på en helhetsvurdering, men loven angir at det særlig skal legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning. Angivelsen i straffeloven 1902 § 283 annet ledd av at også andre særlig skjerpende omstendigheter kan gjøre overtredelsen grov, er endret for å forenkle den, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Strafferammen på 6 år er videreført fra straffeloven 1902 og gjelder fortsatt bare for forsettlige formuesforringelser.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15. Paragraf 410 gjør enkelte unntak fra medvirkningsansvaret for fordringshavere og regulerer også straffansvaret for andre enn skyldneren. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 38 (2003-2004) side 75.

Til § 406 Grovt uaktsom formuesforringelse ved insolvens mv.

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 283 tredje ledd, for så vidt gjelder grovt uaktsom formuesforringelse, uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen eller skyldkravet. Paragrafen må leses i sammenheng med § 404 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for formuesforringelser ved insolvens mv. Uaktsomhet og grov uaktsomhet er definert i § 23.

Strafferammen, som gjelder for alle tilfeller av grovt uaktsomme formuesforringelser uavhengig av hvor grov overtredelsen er, er justert ned til bot eller fengsel inntil 2 år. Om begrunnelsen for dette vises til punkt 12.5.2. Det er ikke ment at nedjusteringen skal lede til mildere straffutmåling for grovt uaktsomme formuesforringelser enn det som følger av rettspraksis i tilknytning til straffeloven 1902 § 283 tredje ledd. Grovt uaktsomme overtredelser der det er klart at det ikke foreligger forsett, bør generelt straffes noe mildere enn tilsvarende forsettlige handlinger.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15. Paragraf 410 gjør enkelte unntak fra medvirkningsansvaret for fordringshavere og regulerer også straffansvaret for andre enn skyldneren. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

Det er redegjort nærmere for bestemmelsen i Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 75.

Til § 407 Unnlatelse av å begjære gjeldsforhandling eller oppbud

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for straffbar unnlatelse av å begjære oppbud etter gjeldsforhandling etter konkursloven, og erstatter straffeloven 1902 § 284 uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen eller skyldkravet. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet, jf. §§ 21, 22 og 23. Strafferammen er fortsatt bot eller fengsel inntil 2 år for både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15, mens unntak fra medvirkningsansvaret og straffansvaret for andre enn skyldneren følger av § 410.

I Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 75-76 er det redegjort nærmere for bestemmelsen.

Til § 408 Boforringelse under fellesforfølgning

Bestemmelsen inneholder gjerningsbeskrivelsen for straffbar boforringelse under konkurs eller gjeldsforhandling etter loven. Paragrafen erstatter straffeloven 1902 § 285 første ledd uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen eller skyldkravet. Straffeloven 1902 § 285 annet ledd om grov overtredelse og § 285 tredje ledd om grovt uaktsom overtredelse er skilt ut i en egen bestemmelse, se § 409.

Skyldkravet er forsett, jf. §§ 21 og 22. Strafferammen er nedjustert til bot eller fengsel inntil 2 år. Om begrunnelsen for dette vises til punkt 12.5.2 ovenfor. Det er ikke ment at nedjusteringen skal lede til mildere straffutmåling for boforringelser enn det som følger av rettspraksis i tilknytning til straffeloven 1902 § 285 første ledd.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15, mens unntak fra medvirkningsansvaret og straffansvaret for andre enn skyldneren reguleres av § 410. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

For en nærmere redegjørelse for bestemmelsen vises til Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 76-77.

Til § 409 Grov boforringelse under fellesforfølgning

Første ledd erstatter straffeloven 1902 § 285 annet ledd om grov boforringelse under fellesforfølgning uten realitetsendringer. Paragrafen må leses i sammenheng med § 408 som inneholder gjerningsbeskrivelsen for boforringelser.

Hvorvidt overtredelsen er grov, skal bero på en helhetsvurdering, men § 409 angir at det særlig skal legges vekt på om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning. Angivelsen i straffeloven 1902 § 285 annet ledd av at også andre særlig skjerpende omstendigheter kan gjøre overtredelsen grov, er fjernet fra ordlyden, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Strafferammen på 6 år er videreført fra straffeloven 1902, og gjelder fortsatt bare for forsettlige formuesforringelser.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15, mens unntak fra medvirkningsansvaret og straffansvaret for andre enn skyldneren reguleres av § 410. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

Skyldkravet er forsett, se §§ 21 og 22.

Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 38 (2003-2004) side 77-78.

Annet ledd erstatter straffeloven 1902 § 285 tredje ledd for så vidt gjelder grovt uaktsom boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning og innebærer ikke realitetsendringer ut over strafferammen. Grov uaktsomhet er definert i § 23.

Strafferammen, som gjelder for alle grovt uaktsomme formuesforringelser, er justert ned til bot eller fengsel inntil 2 år. Om begrunnelsen for nedjusteringen vises til punkt 12.5.2. Det er ikke ment at nedjusteringen skal lede til mildere straffutmåling for grovt uaktsomme boforringelser enn det som følger av rettspraksis i tilknytning til straffeloven 1902 § 285 tredje ledd. Grovt uaktsomme overtredelser, der det er klart at det ikke foreligger forsett, bør generelt straffes noe mildere enn tilsvarende forsettlige handlinger.

Medvirkningsansvaret følger nå av den alminnelige bestemmelsen om medvirkning i § 15, mens unntak fra medvirkningsansvaret og straffansvaret for andre enn skyldneren reguleres av § 410. Forsøk er fortsatt straffbart, jf. § 16.

Det er redegjort nærmere for bestemmelsen i Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 75.

Til § 410 Straffansvar for andre enn skyldneren. Medvirkning

Første ledd viderefører straffeloven 1902 § 287 første ledd uten realitetsendringer, og angir når andre enn skyldneren kan straffes som selvstendig gjerningsperson. Bestemmelsen får blant annet anvendelse på styremedlemmer og ansatte i juridiske personer med begrenset ansvar, som aksjeselskaper, der den juridiske personen selv er skyldneren. For en nærmere redegjørelse vises til Ot.prp. nr. 37 (2003-2004) side 78.

Det rettslige grunnlaget for medvirkningsansvar for handlinger som begås til fordel for eller på vegne av skyldneren, følger nå av den alminnelige medvirkningsregelen i straffeloven 2005 § 15. I annet ledd videreføres unntaket fra medvirkningsansvaret i straffeloven 1902 § 287 annet ledd annet punktum. Departementet har funnet det unødvendig å nevne utilbørlige trusler særskilt, da dette under enhver omstendighet inngår i det videre begrepet «utilbørlige midler».

16.13 Merknader til endringer straffeloven 2005 tredje del

Til § 411

Første ledd bestemmer at tidspunktet for ikraftsetting vil bli bestemt ved lov. Det vil bli fremmet en egen ikraftsettingsproposisjon når de tilstrekkelige økonomiske og administrative forberedelser er gjennomført. Fra ikraftsettingstidspunktet oppheves straffeloven 1902.

Kapittel 16 ble satt i kraft allerede i 2008. De delene av tidligere § 401 som hjemlet en slik forsert ikraftsetting, er videreført for ordens skyld.

Til § 412

Arbeidet med straffeloven 2005 gjør det nødvendig å endre en rekke andre lover. For å søke å forhindre inkurier, ser departementet det som hensiktsmessig å samle alle slike endringer i én paragraf, inkludert endringene i lovgivning som ble vedtatt etter forslag i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008). Endringene i § 412 er nummerert slik at hver spesiallov som endres er gitt et nummer. Nummereringen er kronologisk, med de eldste lovene først.

Til endringen i lov 2. oktober 1751. Første Codicill og Tillæg til Grendse-Tractaten imellem Kongerigerne Norge og Sverrig Lapperne betreffende (Lappekodisillen)

I § 19 siste punktum er uttrykket «forseelse» er erstattet med «lovbrudd», grunnet opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser.

Til endringen i lov 6. juni 1891 nr. 2 om Guld-, Sølv- Platinavarers Finhed og Stempling m.v.

Ny paragraf 9 viderefører straffeloven 1902 § 375. Om bakgrunnen for endringen vises til punkt 10.4.

Til endringen i lov 3. august 1897 nr. 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget

Ordlyden i § 2 er endret som følge av at straffeloven 1902 § 163 er opphevet. Uriktig forklaring til Stortinget vil derfor straffes etter den generelle regelen i straffeloven 2005 § 221.

Til endringen i lov 19. desember 1898 nr. 3 om tilvirkning af Æthylæther

I § 7 er uttrykket «forseelse» er erstattet med «lovbrudd», grunnet opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser.

Til endringene i lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden

I tråd med Straffelovkommisjonens forslag oppheves de fleste bestemmelsene i loven, jf. delutredning VII side 452 - 454. Paragraf 1 fastsetter ikrafttredelsestidspunktet for straffeloven 1902 og har således bare historisk interesse. Paragrafene 2, 3, 11, 17 og 18 opphever annen lovgivning, og er uten interesse i dag. Paragraf 4 har ikke lenger et praktisk anvendelsesområde. Paragraf 5 regulerer visse forhold ved straffeloven 1902 som ikke lenger har interesse etter vedtagelsen av straffeloven 2005. Det som foreskrives i § 6 følger av alminnelig lovtolking. Paragraf 7 første, annet og tredje ledd omhandler konvertering av tvangsarbeid og andre frihetsstraffer i eldre lovgivning til fengselsstraff, og har således kun historisk interesse. Fjerde ledd er uten praktisk betydning. Paragraf 8 første ledd har som følge av lovendringer mistet sin betydning. Annet ledd er dels en opphevelsesbestemmelse og dels en inndragningshjemmel. Ingen av lovene det henvises til er i dag aktuelle. Tredje ledd regulerer anvendelsesområdet til straffeloven 1902 § 41, som ikke foreslås videreført. Paragraf 9 bygger på § 7, som ovenfor er foreslått opphevet. Paragraf 10 gir hjemmel for avskjedigelse av embets- eller tjenestemenn som vedvarende viser seg ute av stand til forsvarlig å utføre sine oppgaver, og må ses i sammenheng med Grunnloven § 22 annet ledd. Deler av denne bestemmelsen antas fortsatt å ha betydning og er derfor innarbeidet i tjenestemannsloven (lov 4. mars 1983 nr. 3). Se nedenfor nærmere om endringene i denne loven. Paragrafene 14 og 15 har kun historisk interesse. Paragraf 16 er uten betydning i dag. Disse bestemmelsene kan således oppheves. Departementet går inn for å videreføre § 12. Denne bestemmelsen fikk sin plassering i straffelovens ikrafttredelseslov til tross for at den reelt sett dreier seg om avtalerettslige gyldighetsregler og slik sett tematisk hører hjemme i avtaleloven. Innholdet i bestemmelsen etter gjeldende ordlyd kan heller ikke tolkes etter sin naturlige språklige forståelse. Dette ville gjort virkeområdet for vidt og medført meget uheldige konsekvenser for ulike spill og lotterier godkjent av Lotteritilsynet, for eksempel spill fra Norsk Tipping og Norsk Rikstotos virksomhet. Innholdet i bestemmelsen må antas å være rettet mot spill og veddemål i form av rent privatrettslige forhold og spill som tilbys fra utenlandske spillselskaper med hovedsete i utlandet, men som retter seg mot det norske markedet, hovedsakelig som spill via internett. Paragraf 12 fastslår at man ikke kan pådra seg forpliktelser ved «Spil og Væddemaal» og anses fortsatt å ha en praktisk betydning. Konsekvensene av en opphevelse vil være uheldige, ikke minst i lys av at spilleavhengighet i stadig større grad anerkjennes som et problem. Det arbeides for tiden med en nærmere utforming av lovgivning når det gjelder pengeformidling til utenlandske spillselskaper. Inntil videre foreslås derfor å beholde bestemmelsen uendret. Departementet viderefører også deler av innholdet i § 10 i tjenestemannsloven.

Til endringene i lov 22. mai 1902 nr. 13 militær straffelov

I § 1 er navnet på straffeloven 1902 erstattet med «straffeloven» som betegnelse på straffeloven 2005. I § 2 er første ledd endret i tråd med at skillet mellom forbrytelser og forseelser er opphevet. Annet ledd foreslås opphevet. I § 12 er straffarten hefte tatt ut av oppregningen i første ledd. I bestemmelsens annet ledd er betegnelsen på straffeloven endret. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 29 og 39 c er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Henvisningen til § 15 siste ledd i tredje ledd annet punktum er tatt ut av loven, ettersom denne bestemmelsen nå er opphevet. Bestemmelsene det henvises til i § 12 fjerde ledd bokstav a er opphevet, og bokstav a er derfor overflødig. I bokstav b er henvisningen til straffeloven 1902 § 173 fjernet, ettersom denne bestemmelsen ikke er videreført i straffeloven 2005. I bokstav g er henvisningen til straffeloven § 33 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 13 første ledd er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisninger til straffarten hefte er fjernet i annet og tredje ledd. I § 15 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningen i første ledd til straffeloven 1902 § 62 er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I annet ledd er en henvisning til straffarten hefte tatt ut. I § 16 tredje ledd er en henvisning til straffarten hefte tatt ut. I § 20 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005 til straffeloven. Henvisningen til straffeloven 1902 § 29 er erstattet med en henvisning til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005. Henvisningene til §§ 30 til 32 er fjernet ettersom bestemmelsene er opphevet. I § 23 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningen til straffeloven 1902 §§ 34 til 37 d er erstattet med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005. I § 25 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 47, 48 og 56 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 27 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 52 - 54 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 30 første ledd er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 6 om reglene om foreldelse av heftestraff er erstattet med en henvisning til reglene om foreldelse av fengselsstraff i straffeloven 2005. I §§ 32 og 33 og overskriften til lovens annen del er betegnelsen forbrytelse og forseelse erstattet med lovbrudd og militære lovbrudd, som følge av opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 34 tredje ledd og § 36 første og annet ledd er medvirkningstillegget tatt ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I overskriften til lovens femte kapittel er uttrykkene forbrytelse og forseelse tatt ut, som følge av opphevelsen av skillet. Paragraf 40 oppheves fordi reglene om ærekrenkelser i straffeloven §§ 246-248 ikke videreføres. I § 41 første ledd er lovteksten endret for å avspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Henvisningen til straffeloven 1902 §§ 168 til 171 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I annet ledd er medvirkningstillegget tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15, og henvisningen til straffarten hefte er fjernet. Paragraf 42 er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, og navneendringen til straffeloven 2005. I § 43 første og annet ledd er medvirkningstillegget fjernet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 44 er første og annet ledd endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, og navneendringen til straffeloven 2005. I første ledd er en henvisning til kapittelet om liv og legeme i straffeloven 1902 endret til en henvisning til kapittelet om liv og kropp i straffeloven 2005. Paragraf 46 tredje ledd annet punktum åpner for å idømme fengsel inntil åtte år dersom tap av menneskeliv eller betydelig skade har blitt voldt som følge av overtredelsen. Fengsel inntil 8 år brukes ikke som maksimumsstraff i straffeloven 2005, og departementet foreslår derfor å øke den øvre strafferammen i § 46 til fengsel inntil 10 år. I § 47 er medvirkningstillegget fjernet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15, og lovteksten er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelse og forseelse. Bestemmelsen opererer med en strafferamme på 4 år dersom overtredelsen er skjedd ved «trykt skrift». Slike særskilte sidestrafferammer har departementet gått inn for å fjerne i straffeloven 2005. Departementet foreslår derfor at det ikke skal opereres med en særskilt sidestrafferamme ved overtredelser i trykt skrift. Dette kan imidlertid utgjøre en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen. I § 49 bokstav c er medvirkningstillegget fjernet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 50 er maksimalstraffen for mytteri senket fra 4 til 3 år som følge av reduksjonen av antallet strafferammer. I § 51 første ledd er henvisninger til straffarten hefte fjernet, og bestemmelsen er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 223, 225, 231, 233 og 243 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf 52 første og annet ledd fastsetter minstestraffer. Denne er 3 år for hovedmennene, mens den er fastsatt til 6 måneder for øvrige medvirkende. I straffeloven 2005 er bruken av minstestraffer betydelig redusert, se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 136-138. Bruken skal reserveres de mest alvorlige handlingene. Det blir også uttalt at det skal utvises særlig forsiktighet med å beholde minstestraffer for overtredelser som det er grunn til å vente vil forekomme svært sjelden og det dermed vanskelig vil kunne etableres noe «normalnivå» for. Det må antas at dette vil være tilfelle for bestemmelsene i § 52. Strafferammen bør etter dette fastsettes til fengsel i inntil 10 år for hovedovertredere, mens for øvrige medvirkere bør den forbli uendret på fengsel inntil 6 år. I annet ledd fastsettes ytterligere strengere strafferammer under visse omstendigheter, hvor straffen for øvrige medvirkere kan straffes med fengsel inntil 12 år. Ettersom dette ikke er en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005, endres denne til 10 år. Bestemmelsen er også endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Paragraf 53 er knyttet opp mot handlingene i § 52, og foreskriver nedsettelse av strafferammene i visse tilfeller Strafferammen for hovedmenn endres fra 5 til 6 år. Det vises til begrunnelsen under merknadene til § 52 ovenfor. Paragraf 56 første ledd første punktum fastsetter en strafferamme for gjentakelsestilfeller på fire år. Denne strafferammen gjenfinnes ikke i straffeloven 2005. Departementet anser det derfor hensiktsmessig å endre denne strafferammen til fengsel inntil 3 år. Paragraf 58 opererer med en maksimalstraff på fengsel inntil 5 år. Strafferammen gjenfinnes ikke i straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til fengsel inntil 6 år. I § 59 er ordlyden endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, og navnet på straffeloven 2005. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 228, 246 og 247 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 60 er ordlyden endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser, og navnet på straffeloven 2005. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 168 til 171 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 61 er ordlyden endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Overskriften til lovens syvende kapittel er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 63 er ordlyden endret for å gjenspeile navnet på straffeloven 2005. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 276 a og 276 b er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 65 er en henvisning til straffarten hefte fjernet. I § 66 er medvirkningstillegget fjernet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. En henvisning til straffarten hefte er fjernet. Maksimalstraffen er i bestemmelsen angitt til fengsel inntil 5 år, hvilket ikke er en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til fengsel inntil 6 år. I § 67 første ledd og § 68 er medvirkningstillegget fjernet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 69 første ledd er maksimalstraffen angitt til fengsel inntil 5 år, hvilket ikke er en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til fengsel inntil 6 år. Bestemmelsen fastsetter også en minstestraff på 1 år. Bruken av minstestraff er betydelig begrenset i straffeloven 2005. Departementet foreslår derfor å oppheve minstestraffen i denne bestemmelsen. Paragraf 70 og § 71 annet ledd er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 74 første punktum er en henvisning til straffarten hefte fjernet. Paragraf 76 annet ledd er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Angivelsen av forsett som skyldkrav tas ut som overflødig ved siden av den alminnelige hovedregelen om skyld i § 21. I annet ledd er maksimalstraffen angitt til fengsel inntil 5 år, hvilket ikke er en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til fengsel inntil 6 år. I § 77 annet ledd er en av strafferammene i første punktum fengsel inntil 4 år, hvilket ikke er en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til fengsel inntil 3 år. I § 78 første og tredje ledd er henvisninger til straffarten hefte fjernet. Paragraf 87 og § 88 fastsetter en minstestraff på fem år for overtredelse. Bruken av minstestraff er betydelig begrenset i straffeloven 2005. Departementet foreslår derfor å oppheve minstestraffen i bestemmelsen. Den høye alvorlighetsgraden beholdes gjennom opprettholdelsen av livstidsstraff som maksimalstraff for overtredelse av bestemmelsen. I § 95 er strafferammen fengsel inntil 4 år, hvilket ikke er en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til fengsel inntil 3 år. Ordlyden i § 96 er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Bestemmelsen fastsetter en minstestraff på 1 år etter første ledd og 3 og 8 år etter annet ledd. I tråd med målsettingen om å redusere antallet minstestraffer foreslås det å oppheve bestemmelsene om minstestraff. I tillegg er den øvre strafferammen 8 år i første ledd og 8 og 12 år i annet ledd. Ingen av disse er blant de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005. Det foreslås derfor å endre strafferammen til 6 år der den i dag er 8 og til 10 år der den i dag er 12. Paragraf 97 nr. 1 til 7 er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I tillegg endres strafferammen i nr. 2 og 3 fra 12 til 10 år, i nr. 4 fra 5 til 6 år og i nr. 6 fra 4 til 3 år, for å tilpasse loven til systemet med strafferammer i straffeloven 2005. Henvisninger til straffarten hefte er tatt ut. I § 99 annet til femte ledd er ordlyden endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. Maksimalstraffen i bestemmelsen er endret for å tilpasse loven til systemet med strafferammer i straffeloven 2005. I annet ledd er strafferammen for befalingsmenn endret til 3 år. I tredje ledd er strafferammen endret til 3 år og 6 år for befalingsmenn. I fjerde ledd er strafferammen når betydelig skade er voldt endret til 3 år. I femte ledd er strafferammen endret til 10 år. Henvisninger til straffarten hefte er tatt ut. Overskriften til tiende kapittel er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 100 er medvirkningstillegget tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 101 første og annet ledd er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 255, 257 og 266 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Ordlyden er også endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I annet ledd fastsettes det minstestraffer på henholdsvis 10 år for anstiftere og anførere og på 4 år for øvrige deltakere. I tråd med målsettingen om å redusere antallet minstestraffer foreslås disse delene av bestemmelsen opphevet. Alvoret i handlingene kommer fortsatt frem ved at livstidsstraffen opprettholdes. I § 102 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningen til straffeloven 1902 § 267 er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 103 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 104 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 24 og 25 samt §§ 275, 292, 292, 317, 391 og 393 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene og kapitlene i straffeloven 2005. I § 105 er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. I §§ 106 og 107 tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf § 108 opererer med en strafferamme på 4 år. Dette er ikke en av de alminnelige strafferammene som følger av straffeloven 2005, og den endres derfor til fengsel inntil 3 år. Medvirkningstillegget tas ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Slutningsbestemmelsen sist i loven fastslår at den trer i kraft samtidig med straffeloven 1902. Bestemmelsen har bare historisk interesse, og kan derfor oppheves.

Til lov 24. juni 1915 nr. 5 om kontroll med post- og telegrafforsendelser og med telefonsamtaler

Paragraf 1 annet ledd henviser til lov om forsvarshemmeligheter. Loven er opphevet, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 151, og henvisningen foreslås derfor opphevet. Av samme grunn er henvisningen til lov av 14. mai 1917 nr. 1 om salg og utførsel av fødevarer tatt ut av loven. Henvisningen til kapitlene 8, 9, 12, 13 og 14 i straffeloven 1902 er erstattet med hensvisning til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005.

Til lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene

I § 63 a annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 72 første ledd nr. 2 er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 39 til 39 c erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Ordlyden i § 132 første ledd er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 199 er medvirkningstillegget tatt ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 206 første ledd annet punktum og § 213 tredje ledd er angivelsen av skyldkravet tatt ut av loven som overflødig ved siden av den alminnelige hovedregelen om skyldkrav i § 21. I § 213 tredje ledd og § 223 første ledd er ordlyden endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 228 første ledd nr. 1 er henvisningen til straffeloven 1902 § 29 om rettighetstap erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. Ordlyden i § 230 femte ledd er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 234 første og annet ledd er presiseringen av skyldkravet tatt ut av loven som overflødig ved siden av den alminnelige hovedregelen om skyldkrav i straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstilleggene i første, annet og tredje ledd tas ut av loven som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf 234 fjerde ledd inneholder en henvisning til straffeloven 1902 §§ 324 og 325 som gjelder advokater og advokatfullmektiger. Disse to bestemmelsene er i straffeloven 2005 erstattet med § 173, som begrenser seg til utøvelse av offentlig myndighet. Det er derfor ikke behov for å opprettholde en generell bestemmelse tilsvarende straffeloven 1902 §§ 324 og 325 for bare en av de mange yrkesgruppene som må ha offentlig tillatelse for sin virksomhet. På denne bakgrunn oppheves § 234 fjerde ledd. Dette er i tråd med Straffelovkommisjonens forslag, jf. delutredningen side 454.

Til lov 17. mars 1916 om straffebestemmelser for utenlandske militærpersoner som er internert her i riket under krig mellem fremmede magter

I § 1 annet ledd tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Ordlyden er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 2 tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Ordlyden i §§ 3 og 4 er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser.

Til lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v.

For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand på grunn av bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15, tilføyes et nytt femte punktum i § 18 der det slås fast at medvirkning ikke er straffbar. I § 24 tredje ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 166 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 39 b første ledd er det tilføyd et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbart, for å unngå en nykriminalisering på grunn av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 14. desember 1917 nr. 17 om vasdragsreguleringer

I § 24 første ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard

I § 4 annet ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til nr lov 25. juni 1926 nr. 7 om straff for å delta i og medvirke til smugling på andre land

Loven rammer reder eller disponent som bruker norsk fartøy til smuglerfart til fremmede land eller leier ut eller bortfrakter norsk fartøy, når han eller hun vet eller bør vite at fartøyet skal brukes til slik smuglerfart, jf § 1. Det vesentlige av loven er dekket av andre bestemmelser, blant annet bestemmelsene om narkotikalovbrudd i §§ 231 og 232, om ulovlig befatning med skytevåpen i § 191 og våpenloven § 33 og om overtredelser av alkohollovgivningen i § 233 og i alkoholloven § 10-1. Loven har imidlertid favnet noe videre fordi den ikke har stilt noe krav om dobbelt straffbarhet for at ulovlig smugling til andre skal være straffbart, jf. straffeloven 2005 § 5 første ledd nr. 1. Dette kravet bør imidlertid også gjelde for slik smugling, og loven foreslås derfor opphevet. Dette er i tråd med Straffelovkommisjonens innstilling, jf. delutredningen side 454.

Til lov 29. mai 1928 nr. 7 om tilvirkning og omsetning av alkoholholdige drikkevarer på Svalbard

Paragraf 2 annet ledd første punktum er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 2 annet ledd er det føyd til et nytt tredje punktum, hvor det slås fast at medvirkning ikke er straffbar. Dette gjøres for å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand på grunn av medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr

I§ 14 første ledd annet punktum tas medvirkningsbestemmelsen ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I's øy og dronning Mauds land m.m.

I § 4 annet punktum tas medvirkningsbestemmelsen ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 27. mai 1932 nr. 3 om chekker

Paragraf 66 annet ledd oppheves. Hovedregelen i proposisjonen som ligger til grunn for den vedtatte alminnelige delen av straffeloven 2005 er at ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede skal oppheves, jf. straffeprosessloven § 62 a. Men i saker hvor strafferammen er fengsel inntil 2 år eller mindre, finner offentlig påtale kun sted dersom det foreligger allmenne hensyn. Når regelen i § 66 annet ledd oppheves, vil påtale derfor være avhengig av at slike hensyn foreligger.

Til lov 17. juni 1932 nr. 2 om enkelte bestemmelser om fremmede konsulers rettsstilling

Loven inneholder visse bestemmelser om konsulære tjenestemenns rettsstilling her i landet. De rettighetene som gis konsulære tjenestemenn i loven følger imidlertid i dag av den alminnelige folkerett slik denne kommer til uttrykk i Wienkonvensjonen om konsulært samkvem av 24. april 1963, som Norge tiltrådte 13. februar 1980. Det følger av presumsjonsprinsippet at traktatbestemmelsene vil bli anvendt i norsk rett uavhengig av loven, så langt man i norsk rett har tolkingsrom for å følge folkerettsregelen. Reglene i straffeprosessloven § 4 og i straffeloven 2005 § 2 gir innenfor sine områder folkeretten forrang. Loven om fremmede konsulers rettsstilling må således anses overflødig, og det foreslås derfor at den oppheves.

Til lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v.

I § 4 annet ledd første punktum er angivelsen av skyldkravet tatt ut av loven ettersom det er overflødig ved siden av den alminnelige hovedregelen om skyldkrav i straffeloven 2005 § 21. I § 4 annet ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. mai 1933 nr. 11 om særavgifter

I § 2 første ledd er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005.

Til lov 29. juni 1933 nr. 2 om flagging på kommunenes offentlige bygninger

I paragraf I tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel

Ordlyden i § 7 første ledd annet punktum og tredje ledd er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser.

Til lov 19. mars 1937 angående forholdregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land

Loven har sin bakgrunn i mer enn 60 år gamle historiske begivenheter og bør på denne bakgrunn oppheves, jf. Straffelovkommisjonens delutredning side 455. Dersom et behov for en slik lov på nytt skulle melde seg vil det uansett være nødvendig å konsultere Stortinget. Dette er også ønskelig ettersom slike saker lett vil reise spørsmål som trenger politisk avklaring.

Til lov 13. mai 1937 nr. 1 om forbud mot å bære uniform m.v.

Loven har sin bakgrunn i de politiske motsetningsforholdene som eksisterte på 1930-tallet. I dag praktiseres ikke lovens bestemmelser. Loven har også prinsipielle sider som kan reise problemer i forhold til så vel Grunnloven § 100 som EMK artikkel 10. Loven foreslås derfor opphevet i tråd med Straffelovkommisjonens forslag, jf. delutredningen side 456, og Lovstrukturutvalgets innstilling i NOU 1992: 32 side 232.

Til lov 7. mars 1940 nr. 1 om adgangen til visse områder

I § 2 første ledd første punktum tas medvirkningstillegget ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner

I § 2 første ledd er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005.

Til lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner

I § 1 tredje ledd er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005.

Til lov 5. desember 1947 nr. 1 om boikott

I § 5 er presiseringen av skyldkravet tatt ut av loven som overflødig ved siden av hovedregelen om skyld i straffeloven 2005 § 21. Henvisningen til straffeloven 1902 § 222 er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 31. mars 1949 nr. 3 om bygging og sikring av drivstoffanlegg

Medvirkningsbestemmelsen i § 11 annet ledd oppheves som overflødig ved siden av den alminnelige bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Tredje ledd foreslås opphevet ettersom skillet mellom forseelse og forbrytelse ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 8. juli 1949 nr. 13 om produksjon, transport og omsetning av agn

Medvirkningsbestemmelsen i § 6 oppheves som overflødig ved siden av den alminnelige bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15

Til nr. 30. Lov 14. juli 1950 nr. 2 om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen

Medvirkningsbestemmelsen i § 4 første ledd oppheves som overflødig ved siden av den alminnelige bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Straff for forsøk opprettholdes i bestemmelsen, men lovteksten i annet punktum endres som følge av opphevelsen av skillet mellom forbrytelse og forseelse er opphevet.

Til lov 14. juli 1950 nr. 10 om valutaregulering

I § 10 er bestemmelsene om medvirkning og forsøk overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15 og § 16. På denne bakgrunn foreslås å oppheve annet ledd. På grunn av opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser foreslås også fjerde ledd opphevet.

Til lov 15. desember 1950 nr. 3 om forbod mot samkvem med personar som har tilhald på fiendeområda o.a.

Paragraf 9 første ledd siste punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15 og § 16. I annet ledd endres ordlyden for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I annet punktum tas bestemmelsen om forsøksstraff ut av loven, som overflødig ved siden av forsøksbestemmelsen i straffeloven 2005 § 16.

Til lov 15. desember 1950 nr. 4 om fiendegods

Paragraf 11 første ledd siste punktum oppheves fordi bestemmelsen er overflødig ved siden av § 15 og § 16. Ordlyden endres også for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser.

Til lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold

I § 19 annet ledd og tredje ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. juni 1951 nr. 19 om militære rekvisisjoner

I § 20 første ledd siste punktum og annet ledd tas medvirkningstilleggene ut av loven de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk

Medvirkningstillegget i § 9 første ledd første punktum oppheves fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Annet punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke er videreført i straffeloven 2005. Bestemmelsen om forsøksstraff i annet ledd annet punktum oppheves også. Dette innebærer en avkriminalisering av forsøk, jf. § 16, som anses hensiktsmessig.

Til lov 21. mars 1952 nr. 1 om avståing av grunn m.v. til drift av ikke mutbare mineralske forekomster

I § 13 tilføyes et nytt annet punktum, der det presiseres at medvirkning ikke er straffbar. Dette gjøres for å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand på grunn av bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt

Medvirkningstilleggene i §§ 51 nr. 1 annet ledd og 52 siste punktum oppheves fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf 53 nr. 1 oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelse og forseelse ikke er videreført i straffeloven 2005.

Til lov 21. november 1952 nr. 3 om tjenesteplikt i politiet

Medvirkningstillegget i § 7 oppheves fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. desember 1952 nr. 2 om adgang til rekvisisjon av skip m.v. under krig eller kriseforhold

Medvirkningstilleggene i § 7 første ledd første og annet punktum er tatt ut av loven fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 26. juni 1953 nr. 8 om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar

For å unngå realitetsendringer som følge av ikrafttredelsen av straffeloven 2005 er det nødvendig å tilføye i nytt annet punktum i § 10 at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 3. juli 1953 nr. 2 om sjøtrygdelag

Medvirkningstillegget i § 12 oppheves fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret

Paragraf 62 første ledd annet punktum foreslås opphevet som overflødig ved siden av bestemmelsene om medvirkning og forsøk i straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Annet ledd oppheves som overflødig ettersom skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 17. juli 1953 nr. 28 om heimevernet

For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand tilføyes i nytt annet ledd i § 32 om at medvirkning ikke er straffbart. Paragraf 33 inneholder en bestemmelse om minstestraff. Departementet går inn for å begrense bruken av minstestraff til de mest alvorlige kriminelle handlingene rettet mot svært beskyttelsesverdige interesser (livet, den seksuelle integritet og rettsstaten). På denne bakgrunn tas bruk av minstestraff i første punktum ut av loven. Strafferammen endres ikke. I annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand tilføyes et nytt annet punktum i § 34 første ledd om at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt

For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand tilføyes et nytt annet ledd i § 48 om at medvirkning ikke er straffbar. Medvirkningsbestemmelsen i § 49 tas ut av loven som overflødig ved siden av bestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Bestemmelsen om minstestraff foreslås opphevet. Departementet går inn for å forbeholde bruken av minstestraff for alvorlige handlinger rettet mot de mest beskyttelsesverdige interessene (livet, den seksuelle integritet og rettsstaten). For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand tilføyes et nytt annet punktum i § 50 første ledd om at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 26. november 1954 nr. 3 om stønad ved krigsskade på person

I § 29 nr. 1 første ledd første punktum er betegnelsen på straffeloven endret i tråd med navnet på straffeloven 2005. Henvisningen til kapittel 8 og 9 i straffeloven 1902 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005.

Til lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v.

I § 6 annet ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 10 første ledd første punktum sløyfes medvirkningstillegget som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 14. desember 1956 nr. 7 om forsynings- og beredskapstiltak

I § 18 første ledd første punktum tas reguleringen av skyldkravet ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningsbestemmelsen i første ledd annet punktum og tredje ledd oppheves fordi den er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 21 er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 11, 12, 33 og 34 erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005. I § 23 henvises det til lov av 14. mai 1917. Loven er opphevet, og det har derfor ingen hensikt å opprettholde denne bestemmelsen. I § 32 tilføyes et nytt annet punktum, der det slås fast at medvirkning ikke er straffbar. Dette gjøres for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 22. mars 1957 nr. 4 om fredning og fangst av isbjørn

I § 3 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Henvisningen til straffeloven 1902 § 152 b annet ledd er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet

Ny § 10a viderefører straffeloven 1902 § 400. Se punkt 8.12.2 om bakgrunnen for forslaget. I § 39 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser

I § 24 tredje ledd første punktum tas angivelsen av skyldkravet ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21.

Til lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter

Paragraf 2 annet ledd legger myndigheten til å påtale overtredelser til vedkommende departement. Dette er en særordning som ikke finnes i sammenlignbare lover som særavgiftsloven og tolloven. Bestemmelsen foreslås derfor ikke videreført. Reglene om påtale ved overtredelse vil dermed følge hovedregelen i straffeprosessloven § 62 a.

Til lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogn gjer

I § 20 annet ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker

I § 37 første punktum tas presiseringen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21.

Til lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.

I § 54 tredje ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker

I § 58 annet punktum og § 59 første ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker

I § 43 første ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m.v.

I § 33 annet ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål

I § 16 første ledd tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar. Dette gjøres for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster

I § 4 annet punktum tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til vegloven 21. juni 1963 nr. 23

Paragraf 61 annet ledd om medvirkning oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. november 1963 nr. 15 om fullbyrding av nordiske dommer på straff m.v.

I § 1 annet ledd og § 5 første ledd første punktum er henvisninger til straffarten hefte fjernet. I § 8 første ledd første punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 53 nr. 2 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 8 tredje ledd første punktum er henvisningene til straffeloven 1902 § 28 b og § 54 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 9 er henvisningene til straffeloven 1902 § 54 nr. 3 og § 28 b tredje ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 11 første ledd er henvisningene til straffeloven 1902 § 54 og § 28 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner

I § 19 første ledd nr. 2 tas angivelsen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. I § 19 tredje ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 9. april 1965 nr. 1 om avgift til Det norske komponistfond

I § 5 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 18. juni 1965 nr. 4 vegtrafikkloven

Paragraf 22 første ledd første punktum er endret slik at forsøk ikke lenger er likestilt med fullbyrdet overtredelse. Forsøk vil fortsatt kunne rammes av straffeloven 2005 § 16, men straffri tilbaketreden vil være mulig. I § 22 annet ledd er kravet om at gjerningspersonen «må forstå» at det kan bli politietterforskning som følge av kjøringen, erstattet med et krav om grov uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 23 annet ledd. Reelt sett er endringen av mer redaksjonell karakter. Annet ledd nytt tredje punktum slår fast at forsøk ikke straffes. Endringen er nødvendig for at ikke forsøk skal rammes etter den generelle regelen i straffeloven 2005 § 16. Det er ikke behov for en forsøkstraff på dette området. Paragraf 31 første ledd tredje punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005. Nytt tredje punktum tilføyes om at forsøk på overtredelse av bestemmelsene i vegtrafikkloven, med unntak av § 22 første ledd, ikke straffes. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rettstilstand, ettersom forsøk på overtredelse av forseelse som hovedregel ikke var belagt med straff etter straffeloven 1902 § 49. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 238 og 239 er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 31 annet ledd bokstav d og tredje ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 53 nr. 3 bokstav e erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 36 nr. 2 bokstav c er henvisningen til straffeloven kapittel 22 erstattet med en henvisning til det tilsvarende kapittelet i straffeloven 2005. Henvisningen til straffeloven 1902 § 351 er tatt ut av loven fordi denne bestemmelsen ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene

I § 18 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven):

Til § 22 første ledd første punktum:

Endringen består i at forsøk ikke lenger er likestilt med fullbyrdet overtredelse. Forsøk vil imidlertid stadig rammes, og da slik at straffri tilbaketreden vil være mulig.

Til § 22 annet ledd:

I annet ledd første punktum består endringen i at det tidligere særlige skyldkravet «må forstå» at det kan bli politietterforskning, er erstattet med et krav om grov uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 § 23 annet ledd. Reelt sett er endringen av mer redaksjonell karakter, se punkt 4.6.1 og 4.6.3.

Annet ledd nytt tredje punktum slår fast at forsøk ikke straffes. Endringen er nødvendig for at ikke forsøk skal rammes etter den generelle regelen i straffeloven 2005 § 16. Det er åpenbart ikke behov for en forsøkstraff på dette området.

Til § 31 første ledd:

Det føyes til et nytt tredje punktum som gjør det klart at forsøk på overtredelse av vegtrafikkloven i sin alminnelighet ikke straffes. Unntak er gjort i § 22 første ledd, se ovenfor.

Til lov 10. juni 1966 nr. 3 om avgift til statskassen på inngangspenger til forestillinger og framvisninger m.v.

I § 4 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 24 erstattet med en hensvisning til det tilsvarende kapittelet i straffeloven 2005.

Til lov 10. juni 1966 nr. 5 om toll

I § 60 tas reguleringen av straff for forsøk og medvirkning ut av loven fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Fjerde ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke er videreført. I § 77 første ledd er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 12 og 34 erstattet med en henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I annet ledd er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 11 og 33 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 79 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 343 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann

Paragraf § 10 første ledd annet punktum om at medvirkning og forsøk er straffbart tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 16. I § 11 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 37 c erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten

I § 17 nr. 5 siste punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 10. februar 1967 nr. 10 om behandlingsmåten i forvaltningssaker

I § 13 b annet ledd siste punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 16. juni 1967 nr. 3 om fullmakt for Kongen til å forby redere å gi opplysninger m.m. til utenlandske myndigheter

I § 2 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 7. juli 1967 nr. 1 om tiltak mot diskriminering i internasjonal skipsfart

I § 2 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger

I § 26 første ledd tas angivelsen av skyldkravet og tillegget om medvirkning ut av loven fordi dette er overflødig ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 21. I tredje ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter

I § 8 b fjerde ledd første punktum og § 8 c annet ledd første punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 166 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 57 første ledd er angivelsen av skyldkravet og medvirkningstillegget tatt ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15 og § 21.

Til lov 7. juni 1968 nr. 4 til gjennomføring av bindende vedtak av De Forente Nasjoners Sikkerhetsråd

I § 2 er angivelsen av skyldkravet i første ledd og medvirkningstillegget i første og annet ledd tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15 og § 21. Henvisningen til straffeloven 1902 § 12 a i tredje ledd er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning

I § 3-3 er alle henvisningene til bestemmelser i straffeloven 1902 erstattet med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005. I § 3-5 første ledd annet punktum er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 195, 196 og 200 tredje ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til § 3-6

Det vises til punkt 14.1 ovenfor. Bestemmelsen er endret som følge av at straffansvaret for ærekrenkelser oppheves, mens gjeldende rett for så vidt gjelder erstatning og oppreisning skal videreføres uten materielle endringer, se forslaget til § 3-6 a.

Første ledd er endret, slik at det nå utelukkende regulerer erstatning og oppreisning etter krenkelser av privatlivets fred (straffeloven 2005 § 267). Nåværende tredje ledd er tatt inn som nytt siste punktum i første ledd, ettersom bestemmelsen nå kun har betydning ved krenkelser av privatlivets fred.

Annet og tredje ledd viderefører § 3-6 annet og fjerde ledd slik bestemmelsen lyder i dag.

Til § 3-6 a

Bestemmelsen er ny, og oppstiller vilkårene for erstatning og oppreisning som følge av ærekrenkelser. Innholdsmessig videreføres de delene av skadeserstatningsloven § 3-6 som gjelder erstatning og oppreisning for ærekrenkelser. Det er ikke ment å endre dagens rettstilstand. Formålet med bestemmelsen er å gi rettsanvenderne bedre veiledning enn den som gis i § 3-6, slik bestemmelsen lyder i dag. Behovet for en mer oppdatert bestemmelse skyldes i første rekke den betydelige innflytelsen EMK og EMDs praksis har hatt og har på den norske rettstilstanden på området, men også at § 3-6 ville ha gitt enda mindre veiledning enn i dag om henvisningene til vilkårene for straff for ærekrenkelser ble tatt ut, uten at det ble foretatt ytterligere endringer.

Bestemmelsen må tolkes og anvendes med Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 som bakgrunn og rettesnor.

Første ledd første og annet punktum viderefører deler av § 3-6 første ledd slik den lyder i dag, uten andre realitetsendringer enn dem som er nødvendige som følge av at straffeloven 1902 § 246 og § 247 ikke videreføres i straffeloven 2005.

For å utløse ansvar må ytringen være egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme; det kreves ikke at det føres bevis for at en slik krenkelse faktisk har funnet sted. De vernede rettsgoder - ærefølelse og omdømme - er de samme som hittil har vært beskyttet av straffeloven 1902 §§ 246-247. Den forståelse av disse rettsgodene som er utviklet i rettspraksis og teori under herredømmet av nevnte straffebestemmelser, må også legges til grunn ved tolkingen av de tilsvarende begreper som nå videreføres i § 3-6 a.

Skyldkravet er uaktsomhet og knytter seg til fremsettelsen av ytringen og til spørsmålet om ytringen er ærekrenkende. Oftest vil det foreligge forsett her, men departementet ser det ikke som nødvendig å nevne forsett i tillegg til uaktsomhet i en lovbestemmelse som kun omhandler erstatning og oppreisning, og hvor sistnevnte sanksjon ikke forutsetter en strengere skyldform.

Tredje punktum er nytt, se punkt 1.14 foran, og ivaretar døde personers behov for vern mot ærekrenkende ytringer. Forslaget gir en uttrykkelig adgang for den avdødes nærmeste (jf. straffeloven 2005 § 9) til å kreve oppreisning.

Annet ledd gjør unntak fra ansvaret på to alternative grunnlag, som er utformet for best mulig å dekke de sentrale vurderingstemaer som er lagt til grunn i EMD´s og Høyesteretts praksis når det er spørsmål om en sanksjon mot ytringer er i strid med EMK artikkel 10.

Det første unntak i bokstav a er at ytringen bygde på et fyldestgjørende faktisk grunnlag og dessuten at det var en tungtveiende grunn til at den ble satt frem. Når begge disse vilkår er oppfylt, vil det etter praksis i EMD ikke være grunnlag for å ilegge straff eller knytte sivilrettslig ansvar til ytringen. Lovteksten bruker uttrykksmåten «fyldestgjørende faktisk grunnlag» som dekkende både for ytringer med et hovedsaklig faktisk innhold («statements of facts» i EMD) og mer verdipregede ytringer («value judgments»). Ofte brukes denne uttrykksmåten av EMD ved sistnevnte type ytringer, men den vil også være treffende ved den førstnevnte type, hvor temaet snarere har vært om ytringen er «sann». Departementet ser det slik at det har en egenverdi å unngå den bastante formuleringen om en ytring er «sann» eller ei.

En «tungtveiende grunn» for fremsettelse av ytringen er nevnt særskilt: allmenn interesse. Etter praksis i EMD er dette et særlig viktig moment i vurderingen av om ytringen er ansvarsfri. Ytringer som vanligvis tilfredsstiller kravet til allmenn interesse, vil være slike som berører politiske emner eller er av maktkritisk karakter, uavhengig av hva slags makt det er tale om. Gjenstand eller mål for slike ytringer vil kunne være personer innenfor offentlig eller privat virksomhet. Men også beskyldninger på mer personlige områder kan tenkes å ha allmenn interesse, for eksempel dersom det dreier seg om å hindre grove overgrep eller lignende. Ved å nevne den allmenne interesse særskilt har departementet også for øye den særlige rolle pressen har som «public watchdog», slik EMD gjerne uttrykker det.

Tungtveiende grunn kan for øvrig foreligge hvis for eksempel ytreren var i en situasjon hvor han var pliktig til å uttale seg, jf. straffeloven 1902 § 249 nr. 3.

Bokstav b hjemler ansvarsfrihet også når ytreren var i «aktsom god tro i så måte». Etter dette alternativet inntrer altså ansvarsfrihet dersom den som fremsatte en beskyldning, trodde at denne var basert på et godt faktisk grunnlag, og at fremsettelsen var begrunnet i tungtveiende hensyn, og han ikke kan bebreides for denne tro. Det legges her opp til en helhetsvurdering, som antas å være i samsvar med EMD´s praksis.

En del viktige momenter i denne vurderingen er regnet opp i tredje ledd. Det første momentet - graden av krenkelse - er nært forbundet med selve aktsomhetsbedømmelsen. Det kan sies slik at jo mer krenkende ytringen er, fortrinnsvis ved innholdet i beskyldningen, desto større aktpågivenhet må ytreren vise med hensyn til ytringens forankring i faktum og med hensyn til berettigelsen av å sette den frem. Det vil alltid bli stilt krav til den som har fremsatt en beskyldning, om at han på forhånd har gjort hva som med rimelighet kan forlanges for å bringe faktum på det rene. Ved beskyldninger i media vil det også bli stilt krav til kontradiksjon for den som er rammet av en beskyldning: vedkommende skal få en rimelig anledning til å imøtegå denne. Medias ansvar vil etter omstendighetene bero på den samlede virkning av flere oppslag eller av flere fortløpende reportasjer eller kommentarer, jf. for eksempel Rt. 2002 side 764, og i den forbindelse vil det være en del av plikten til å undersøke faktum å sørge for at den krenkede gis en tilfredsstillende adgang til å komme med korreksjoner og motforestillinger, jf. Rt. 2003 side 1190 avsnitt 81. I forlengelsen av dette momentet bør også nevnes kravet til pressen om en balansert fremstilling. Ved en ubalansert reportasje, som formidler en beskyldning, kan virkningen i visse tilfeller bli den at fremstillingen ikke kan sies å hvile på et tilstrekkelig faktisk grunnlag.

På disse sistnevnte punkter faller presse-etikken i stor grad sammen med det rettslig relevante tema. I dommen mot avisen Tromsø i EMD 20. mai 1999, gis følgende generelle norm (avsnitt 65):

«... the safeguard afforded by Article 10 to journalists in relation to reporting on issues of general interest is subject to the provisio that they are acting in good faith in order to provide accurate and reliable information in accordance with the ethics of journalism.»

Departementet finner for øvrig grunn til å understreke at den foreliggende bestemmelse ikke er ment å gjøre unntak fra den ansvarsfrihet som følger av de såkalte referatpriviligier, som innebærer at det som hovedregel ansvarsfritt kan refereres beskyldninger fremsatt i møter i Stortinget, rettsmøter, tiltalebeslutning, siktelse m.m. Den rettstilstand som på dette punkt er utviklet under ærekrenkelsesbestemmelsene i straffeloven av 1902, videreføres inn i den foreliggende bestemmelse om erstatning og oppreisning.

Fjerde ledd viderefører i moderne språkdrakt § 3-6 annet og fjerde ledd slik bestemmelsen lyder i dag.

Til lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift

I § 72 annet ledd nr. 1 og 2 tas angivelsen av skyldkravet ut loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. I nr. 1 er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 270 og 271 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. Nr. 3 oppheves som overflødig ved siden av bestemmelsen om medvirkning i straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere

I § 11 første ledd tas angivelsen av skyldkravet ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Paragraf 11 annet ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21.

Til lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern

I § 24 første ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Annet ledd oppheves, ettersom skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke er videreført. Tredje ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 16.

Til lov 26. juni 1970 nr. 74 om forskningsavgift på landbruksprodukter

Paragraf 6 annet punktum om forsøk oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 16.

Til lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk

I § 44 første ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 11. juni 1971 nr. 52 om strafferegistrering

Lovens § 1 knytter rettsvirkninger til skillet mellom forbrytelse og forseelse i forhold til hvilke reaksjoner som skal registreres i strafferegisteret og hvilke som ikke skal registreres. Det betyr at det er nødvendig med et annet inndelingskriterium for hva som skal registreres i strafferegisteret. Som alternativ er valgt strafferamme, der forseelsesbegrepet er erstattet med straffbar handling med strafferamme på opptil seks måneder, og der forbrytelsesbegrepet er erstattet med straffbar handling utover seks måneder. Dette vil innebære en noe annen avgrensning av hvilke saker som registreres enn i dag. Dette er imidlertid vanskelig å unngå uten å benytte skillet mellom forbrytelse og forseelse som oppheves.

Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 39 og 39 a om tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg og § 48 a om foretaksstraff er erstattet med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005.

I § 6 første ledd nr. 1 og 3-6 er bruken av begrepene forseelse og forbrytelse erstattet på samme måte som i § 1, jf. ovenfor.

Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 39 og 39 a om tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg og § 48 a om foretaksstraff i første og annet ledd er erstattet med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005.

Til lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m.

I § 4 annet ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 192 til 196 og § 199 erstattet med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005.

Til lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet

I § 55 nr. 2 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 9. juni 1972 nr. 31 om svensk reinbeiting i Norge og norsk reinbeiting i Sverige

Paragraf 55 oppheves som overflødig ettersom spørsmålet om påtale nå reguleres av hovedregelen i straffeprosessloven § 62 a.

Til lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår

Paragraf §§ 7 og 8 omhandler vern av bedriftshemmeligheter og tekniske hjelpemidler. Disse er foreslått overført til straffeloven, jf. §§ 207 og 208. Angivelsen av skyldkravet i § 17 første ledd tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningsbestemmelsene i første og annet ledd siste punktum oppheves fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Tredje ledd oppheves, ettersom skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005. Paragraf 17 siste ledd oppheves fordi den omhandler særlige forhold knyttet til § 7 i loven som er foreslått overført til straffeloven. Henvisningen til §§ 7 og 8 i loven er også tatt ut på bakgrunn av at disse bestemmelsene er overført til straffeloven 2005, jf. ovenfor.

Til nr. 88. Lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk

Overskriften i § 64 endres som følge av at skillet mellom forseelse og forbrytelse er opphevet i straffeloven 2005. I § 64 annet ledd tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.

Lovens § 14 angir ikke hvilket skyldkrav som skal gjelde. Dette fremkommer heller ikke klart av rettspraksis eller forarbeider. Departementet anser det derfor som ønskelig at dette kommer klart frem i loven og foreslår å føye til bestemmelsen at skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet.

Til lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader

Lovens § 10 første ledd annet punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Tredje punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser er opphevet i straffeloven 2005. Forsøk vil fortsatt være straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16.

Til lov 7. juni 1974 nr. 22 om prisregler for jern og stål

Reguleringen av påtalen i § 3 annet ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeprosessloven § 62 a.

Til lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer

I § 41 første ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 30. mai 1975 nr. 18 sjømannsloven

Paragraf 54 c er en delvis videreføring av straffeloven 1902 § 414 første ledd i en modifisert form.

Bestemmelsen er inntatt som et ledd i arbeidet med å motvirke sosial dumping. Arbeidsmiljøloven kapittel 19 setter trussel om straff dersom ansettelsesavtalen ikke inneholder formelle minimumskrav til hva avtalen skal regulere. Arbeidsgiver vil imidlertid ikke kunne straffes etter arbeidsmiljøloven dersom det i arbeidsavtalen f.eks. er fastsatt lavere lønn enn hva arbeidsgiver er tariffmessig forpliktet til å tilby og heller ikke for manglende oppfyllelse av avtalen (med mindre manglende oppfyllelse i seg selv er ulovlig, f.eks. ved å la være å betale minst 40 % overtidstillegg, jf. arbeidsmiljøloven § 10-6). Manglende utbetaling av lønn kan imidlertid straffes etter straffeloven § 412 annet ledd, som på sin side er lite benyttet i praksis.

Straffetrusselen rammer mangler ved ansettelsesavtalen som sådan, herunder fravær av avtale overhodet. Den vil ramme ansettelsesavtaler som oppstiller kontraktsvilkår, herunder lønnsbetingelser, som er i strid med lov, forskrift og tariffbestemmelser som gjelder for vedkommende sjømann.

Bestemmelsen rammer ikke manglende oppfyllelse av lønn og andre ytelser som en selvstendig overtredelse. Dersom sjømannen er ansatt på vesentlig andre vilkår enn hva vedkommende har krav på og i tillegg ikke får utbetalt lønn, godtgjørelser mv., vil forholdet rammes av straffebudet slik det var utformet i høringsbrevet.

Begrunnelsen for å ikke ramme manglende oppfyllelse er for det første at en sjømann som ikke får utbetalt hyre eller annen godtgjørelse, vil ha sjøpanterett i skipet (jf. sjøloven § 51 første ledd), samtidig som det finnes lønnsgarantiordninger ved arbeidsgivers insolvens også for sjøfolk på norske skip som ikke er trygdet i Norge, som i sum medfører at sjømannen har effektive sanksjonsmidler både for sikring og oppfyllelse av sine krav. Forslagene gjennom Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) styrker sjøfolks rettigheter ytterligere i så måte. For det andre vil det kunne fremstå som urimelig å straffeforfølge rederiet/arbeidsgiveren i de tilfeller hvor lønnen uteblir på grunn av manglende betalingsevne.

Bestemmelsen inneholder et vesentlighetskriterium for å markere at ikke et ethvert avvik i ansettelsesavtalen fra lov, forskrift eller tariff skal være straffbart. For at straff skal komme til anvendelse bør det foreligge grov tilsidesettelse av lov- eller tariffbestemmelser om ansettelsesforhold som innebærer at en sjømann er ansatt på vesentlig andre vilkår enn vedkommende har krav på. Det vil særlig være grunn til å reagere med straff dersom overtredelsen gjelder flere sjøfolk, om proforma-avtaler er inngått for å dekke over de reelle kontraktsvilkårene, eller graden av utvist skyld ellers må karakteriseres som grov. Bestemmelsen vil ramme både overtredelser ved inngåelse av ansettelsesavtalen, så vel som ved senere endringer av den.

Skyldkravet er forsettlig eller grov uaktsom overtredelse. Strafferammen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Til lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova)

I § 37 første ledd tilføyes et nytt siste punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd

I § 2 tredje ledd bokstav d er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 192 til 199 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 13 første og annet ledd tas angivelsen av skyldkravet ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget i første ledd, annet ledd annet punktum og tredje ledd tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Paragraf 13 setter straff for avbrytelse av svangerskap i strid med abortloven eller forskrifter gitt i medhold av denne. Straffansvaret rekker imidlertid ikke lenger enn til hvor «forholdet ikke rammes av strengere straffebud». Denne begrensningen viser i første rekke til straffeloven 1902 § 245, som er ment å ramme de mest alvorlige overtredelsene av abortloven. Grensedragningen mellom disse to bestemmelsene har imidlertid vært noe uklar.

Departementet finner at det ikke er grunn til å videreføre ordningen med straffetrusler for brudd på abortloven i to forskjellige lover. En inkorporering av straffetrusselen i § 245 i abortloven § 13 krever ingen endring av gjerningsbeskrivelsen i § 13. Ordlyden omfatter også de tilfeller som det tidligere har vært forutsatt skal pådømmes etter straffeloven § 245, men som etter forslaget skal pådømmes etter abortloven § 13.

At alle rettsstridige svangerskapsavbrudd heretter skal rammes av abortloven § 13, medfører ingen endring i det strafferettslige vernet mot fysiske integritetskrenkelser for verken mor eller foster. Begrensningen i straffansvarets rekkevidde for en mor som selv avbryter svangerskapet eller medvirker til det, jf. straffeloven 1902 § 245 annet ledd, gjelder tilsvarende i abortloven § 13 tredje ledd. Begrensningen illustrerer fosterets selvstendige vern ved at mors samtykke til et rettsstridig svangerskapsavbrudd ikke fritar den som utfører eller medvirker til svangerskapsavbruddet for straff.

Den øvre strafferammen i abortloven er i dag fengsel inntil 3 måneder, mens den øvre strafferammen i straffeloven 1902 § 245 første alternativ er fengsel inntil 3 år. Departementet er ikke kjent med rettspraksis som viser at det er behov for en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år, og mener derfor fengsel inntil 2 år er en mer realistisk og tilstrekkelig øvre strafferamme. Sidestrafferammene i § 245 er ikke videreført. Når en gravid kvinne utsettes for voldelige overgrep rettet mot fosteret, vil etter omstendighetene abortloven § 13 kunne anvendes i konkurrens med de alminnelige bestemmelsene om voldslovbrudd. Aktuell er i så fall straffeloven 2005 § 274 annet ledd om grov kroppsskade, jf. § 11 annet ledd om at det skal anses som «betydelig skade» dersom et foster dør som følge av en voldshandling rettet mot en gravid kvinne. Dersom det voldelige overgrepet ikke er rettet mot fosteret, vil det etter omstendighetene være et sterkt skjerpende moment i straffutmålingen at kvinnen er gravid.

Til lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven)

I § 12 første ledd siste punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 12 annet ledd tilføyes et nytt tredje punktum om at forsøk er straffbar. Etter hovedregelen om straff for forsøk i § 16 i straffeloven 2005 vil forsøk på overtredelse ikke være straffbart, og en slik tilføyelse er derfor nødvendig for å unngå en utilsiktet avkriminalisering. I § 12 annet ledd fjerde punktum tilføyes at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone

I § 8 første ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 9 siste punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 37 c om inndragning av beslaglagt ting erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering

I § 11 tredje ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag

I § 12 tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene

Paragraf 3 siste ledd oppheves fordi den er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner

Paragraf 27 tredje punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15 og § 16. Fjerde punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke er videreført i straffeloven 2005.

Til lov 21. desember 1979 nr. 77 om jordskifte o.a.

Paragraf 95 tilføyes et nytt tredje punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 6. juni 1980 nr. 18 om gjennomføring av sanksjoner mot Iran

I § 2 tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning

I § 12-1 nr. 2 siste punktum og § 12-2 nr. 1 siste punktum tas medvirkningsbestemmelsene ut av loven fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp

I § 11 første ledd nr. 7 er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 49 og 222 annet ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall

Paragraf 78 første ledd bokstav e og § 79 første ledd bokstav c oppheves fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven)

Det vises til Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) side 350 og Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 484 flg. for merknader til endringene.

Til § 216 b

Det er åpnet for at retten ved kjennelse kan gi politiet tillatelse til å foreta annen kontroll av kommunikasjonsanlegg når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som rammes av straffeloven kapittel 21. For datainnbrudd (straffeloven 1902 § 145 annet ledd) er det en videreføring av gjeldende rett. Departementet antar at slik kontroll vil være særlig praktisk ved mistanke om brudd på § 201 om uberettiget befatning med tilgangsdata mv. og § 202 om identitetskrenkelse.

Til lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet

I § 56 annet ledd oppheves annet ledd første og annet punktum som overflødige ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 16. Ordlyden i annet ledd endres for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser i straffeloven 2005.

Til lov 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond

Medvirkningsbestemmelsen i § 8-3 tredje ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 12. juni 1981 nr. 68 om forbud mot profesjonell boksing

I § 1 og § 2 tas angivelsen av skyldkravet ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 18. desember 1981 nr. 90 om merking av forbruksvarer m.v.

I § 7 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene

Paragraf 4a-11 annet ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 6-6 annet punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 17. desember 1982 nr. 84 om sikre containere

I § 9 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m

Paragraf 15 a er ny. Bestemmelsen erstatter straffelovens ikrafttredelseslov § 10, som bestemmer at embeds- og tjenestemenn kan avskjediges ved dom dersom de vedvarende er ute av stand til utøve sine tjenesteplikter eller ikke innehar de nødvendige betingelser for å inneha embetet. Departementet anser denne bestemmelsen for å høre hjemme i tjenestemannsloven. Den bør ikke endres eller oppheves uten en grundig og prinsipiell vurdering av større deler av embetsmannordningen. Det forhold at de avskjedsgrunner som i dag finnes i tjenestemannsloven ikke nødvendigvis dekker innholdet i straffelovens ikrafttredelseslov § 10, er derfor et viktig moment i retning av å videreføre bestemmelsen. På denne bakgrunn videreføres bestemmelsen i straffelovens ikrafttredelseslov § 10 for så vidt angår embetsmenn. Når det gjelder statens tjenestemenn, så er det mest nærliggende å trekke den motsatte konklusjon. Denne gruppen arbeidstagere må sies å være tilstrekkelig dekket av gjeldende lovgivning. Oppsigelses- og avskjedsgrunnene for tjenestemenn er ved flere anledninger nøye drøftet og vurdert, samtidig som straffelovens ikrafttredelseslov § 10 ikke ser ut til å være benyttet for slike tjenestemenn. Departementet går ikke inn for å videreføre denne siden av bestemmelsen. I § 16 nr. 2 annet punktum henvises det til straffelovens ikrafttredelseslov. Henvisningen til denne lovs § 10 er endret til tjenestemannsloven § 15a, som viderefører det vesentlige innholdet i den eldre bestemmelsen.

Til lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v.

I § 53 første ledd første punktum oppheves medvirkningstillegget som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf 53 tredje ledd første punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres. I § 54 fjerde punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 37 c om inndragning erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 8. juni 1984 nr. 55 om linjekonferanser m.v.

Paragraf 9 første ledd annet punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 8. juni 1984 nr. 58 om gjeldsforhandling og konkurs

I § 143 annet ledd annet punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 29 om rettighetstap erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. Paragraf 143 a første punktum har en strafferamme på fengsel inntil 4 måneder. Det har vært en målsetting å redusere antallet strafferammer i arbeidet med straffeloven 2005. I spesiallovgivningen har det vært nødvendig å beholde en strafferamme på tre måneder, som ikke lenger er en av de alminnelige strafferammene i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) på side 131-132. Det er ønskelig å ikke ha for mange ulike strafferammer heller i spesiallovgivningen og maksimumsstraffen i § 143 a endres derfor til fengsel inntil 3 måneder. Paragraf 143 annet punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 160 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 14. juni 1985 nr. 77 plan- og bygningslov

Paragraf 111 nr. 2 annet punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak

I § 10-4 tilføyes et nytt tredje punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn mv.

I § 6-1 første punktum er angivelsen av skyldkravet tatt ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand gjennom straffeloven § 15 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m.

Angivelsen av skyldkravet i § 31 første, annet og tredje punktum, oppheves som overflødige ved siden av straffeloven § 21. Medvirkningstilleggene i første, annet og tredje punktum oppheves som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon

I § 16 b annet ledd første punktum tas angivelsen av skyldkravet ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven § 21. Medvirkningstillegget oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 20. juni 1986 nr. 35 om mesterbrev i håndverk og annen næring

I § 1 fjerde ledd tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister

Paragraf 11 er endret ved å innføre et vesentlighetskriterium. Det er særlig grove brudd på fartsområdebestemmelsene som vil være egnet til å sanksjonere med straff. Av hensyn til effektivitet ved sanksjonering av brudd på bestemmelsen og harmonisering med straffebudene i den øvrige maritime lovgivningen rammes også grov uaktsomhet, i motsetning til i dag hvor skyldkravet er forsett.

Til lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram

I § 2 annet ledd annet punktum, § 4 tredje ledd, § 7 annet ledd tredje og fjerde punktum, § 14 første ledd første punktum, § 15 første ledd og § 16 første ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 204 og 382 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Medvirkning er etter gjeldende rett ikke straffbar etter § 13, § 13 a, § 14 og § 15, men vil være det etter straffeloven 2005 § 15. For å unngå en utilsiktet utvidelse av straffansvaret tilføyes til disse bestemmelsene et nytt punktum som klargjør at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister

I § 11 tas angivelsen av skyldkravet ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven § 21. For å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven § 15, tilføyes i nytt annet punktum at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 12. juni 1987 nr. 57 om forbud mot fallskjermhopping m.v. innenfor visse fjellområder

I § 3 første ledd er angivelsen av skyldkravet fjernet som overflødig ved siden av straffeloven § 21. I annet ledd tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 18. desember 1987 nr. 93 om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi m.v.

I § 5 første ledd første punktum er angivelsen av skyldkravet fjernet som overflødig ved siden av straffeloven § 21. I § 5 første ledd nr. 1, 2 og 4 er bestemmelsene om forsøk og medvirkning tatt ut som overflødige ved siden av straffeloven §§ 15 og 16. Medvirkningstilleggene i § 5 annet og tredje ledd fjernes som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Annet ledd blir derfor uten innhold, og foreslås opphevet.

Til lov 13. mai 1988 nr. 26 om inkassovirksomhet og annen inndriving av forfalte pengekrav

I § 5 sjette ledd første punktum er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 15, 18, 22, 24 til 28 og 31 erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005. I § 32 første ledd er angivelsen av skyldkravet fjernet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget i første og annet ledd er tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet

Paragraf 10 første ledd viser til ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede, som er opphevet i straffeloven 2005. I stedet er satt inn som alternativ at påtale er reist ut fra allmenne hensyn.

Til lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner

I § 5-1 tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her

I § 29 første ledd bokstav e er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisning til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005. I § 29 tredje ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 228 første ledd, 237, 342, første ledd bokstav b og c, 352 a, erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Bestemmelsene i §§ 384 og 385 videreføres ikke i straffeloven 2005. I § 30 annet ledd bokstav c er henvisningen til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 38 a femte ledd annet punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 41c annet ledd første punktum er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 192 til 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 og 204 a erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf 47 femte ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Sjette ledd oppheves som overflødig, ettersom skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005. I § 58 tredje ledd er henvisningene til straffeloven §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.

I § 1-8 tredje ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 349 a erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 10-1 første ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 10-1 tredje ledd er det tatt inn en henvisning til straffeloven 2005 § 233 om alvorlig alkoholovertredelse. Straffetrusselen er for disse tilfellene overført til straffeloven. I § 10-1 femte ledd tas det inn en presisering av at forsøk er straffbart. Dette gjøres for å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand på grunn av straffeloven § 16.

Til lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling

Medvirkningstillegget i § 5-2 siste punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 16. juni 1989 nr. 54 om offisiell statistikk og Statistisk Sentralbyrå

I § 5-1 nr. 1 er angivelsen av skyldkravet tatt ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. I § 5-1 nr. 2 er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 16. juni 1989 nr. 59 om lostjenesten m.v.

I § 22 første ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 27. april 1990 nr. 9 om regulering av eksporten av fisk og fiskevarer

I § 9 annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. juni 1990 nr. 27 om vern av kretsmønstre for integrerte kretser

I § 9 første ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m.

Medvirkningstilleggene i § 7-5 første ledd annet punktum og annet ledd tas ut av loven fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Angivelsen av skyldkravet i første ledd er tatt ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. For å unngå utilsiktet avkriminalisering av forsøk på grunn av straffeloven 2005 § 16, tilføyes i første ledd annet punktum at forsøk er straffbart.

Til lov 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen

Medvirkningsbestemmelsen i § 7 annet punktum tas ut av loven fordi den er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd

I § 10 første ledd siste punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte

I § 5 annet ledd er henvisningene til straffeloven 1902 § 39 om tvungent psykisk helsevern og § 39 a om tvungen omsorg erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 30. august 1991 nr. 71 om statsforetak

I § 58 tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.

I § 8-8 første ledd annet punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 8-10 annet ledd første punktum er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 192 til 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 og 204 a erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.

I § 49 første ledd første punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Tredje ledd oppheves på bakgrunn av at skillet mellom forbrytelse og forseelse ikke videreføres i straffeloven 2005. Fjerde ledd oppheves fordi straff for forsøk etter denne bestemmelsen vil følge av straffeloven 2005 § 16.

Til lov 29. mai 1992 nr. 50 om inspeksjoner i samsvar med Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE-avtalen) og om immunitet og privilegier for inspektørene m.fl.

Medvirkningstillegget i § 4 annet punktum tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger

I § 9-3 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. juni 1992 nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene

I § 4-9 første ledd tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbart, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester

I § 4-23 annet ledd første punktum er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 6-4 a annet ledd og § 6-7 første ledd annet punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 6-10 femte ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 193 til 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 og 204 a erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v.

Medvirkningstillegget i § 15 første og annet ledd tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner

I § 15 nr. 3 er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 11, 24, 25, 26, 33 og 40 erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005.

Til lov 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv

I § 22 er angivelsen av skyldkravet («med vilje») tatt ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21.

Til lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting

I § 4-5 første ledd bokstav d er henvisningen til straffeloven 1902 § 135 a erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 10-1 første ledd siste punktum og tredje ledd første punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 10-1 tredje ledd første punktum er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 12, 12 a og 13 første og annet ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005 og straffeprosessloven. I § 10-1 oppheves fjerde ledd som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 4. desember 1992 nr. 130 om husdyravl

I § 7 er angivelsen av forsett som skyldkrav tatt ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v.

I § 31 fjerde ledd første punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett

Medvirkningstilleggene i § 22 første og annet ledd tas ut av loven fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Angivelsen av skyldkravet i første ledd er tatt ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21.

Til lov 2. april 1993 nr. 38 om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer m.m.

Paragraf § 25 tredje ledd inneholder bestemmelser om medvirkning, forsøk og sondringen mellom forbrytelser og forseelser. Bestemmelsen er overflødig som følge av straffeloven 2005, og foreslås opphevet.

Til lov 11. juni 1993 nr. 66 om pristiltak

Medvirkningsbestemmelsen i § 4 første ledd bokstav d tas ut av loven fordi den er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 11. juni 1993 nr. 73 om prisregulering ved import av fisk og fiskevarer m.v.

I § 4 annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.

I § 22 første ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Annet ledd annet punktum foreslås opphevet, som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart

I § 1-2 fjerde ledd er henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 1 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 14-12 første punktum er presiseringen av at forsøk er straffbart tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 16. I § 14-12 tilføyes et nytt tredje punktum. Det følger av § 14-32 at § 14-12 ikke rammer medvirkning. Ettersom § 14-32 oppheves, er det nødvendig å tilføye at medvirkning fortsatt ikke skal være straffbar. I § 14-22 annet punktum og § 14-25 annet ledd tas bestemmelsen om forsøksstraff ut. Det er ikke hensiktsmessig å opprettholde en slik regel. Ved å oppheve forsøksbestemmelsene her, vil det dermed følge av hovedregelen i straffeloven 2005 § 16 at forsøk ikke lenger er straffbart. Paragraf § 14-32 regulerer straffbarheten av medvirkning, og er overflødig ved siden av regelen i straffeloven 2005 § 15. Bestemmelsen kan derfor oppheves. I § 15-2 annet ledd er henvisningen til straffeloven § 12 nr. 1 og 2 om straffelovens virkeområde erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 25. mars 1994 nr. 6 om granskingskommisjonen for gransking av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere

I § 4 er henvisningene til straffeloven § 1902 §§ 163 til 167 om falsk forklaring erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf 5 oppheves som følge av at mortifikasjonsinstituttet ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 6. mai 1994 nr. 10 om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei

Medvirkningstillegget i § 5 tredje punktum tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. juni 1994 nr. 34 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk m.v.

I § 6 annet punktum tas medvirkningstillegget ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. juni 1994 nr. 38 om gjennomføring i norsk rett av De forente nasjoners sikkerhetsråds vedtak om å opprette internasjonale domstoler for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda

I § 1 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 13 første ledd erstattet med en henvisning til en tilsvarende bestemmelse i straffeprosessloven. I § 7 er henvisningen til straffeloven 1902 §§ 163 til 167 om falsk forklaring erstattet med en henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten

Paragraf 143 tredje ledd annet punktum og § 144 tredje ledd annet punktum oppheves, som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Paragraf 506 første ledd

Straffebudet rammer i utgangspunktet enhver, men vil i praksis være rettet mot personer i rederiet eller skipsføreren. Straffen for overtredelse er bøter. Kapittel 20 omfatter som utgangspunkt også boreinnretninger og lignende flyttbare innretninger, jf. § 507 annet ledd, slik at straffetrusselen også omfatter slike innretninger. Straffetrusselen omfatter også fritids- og småbåter, i den grad pliktene som er overtrådt også gjelder for slike fartøy.

Første ledd bokstav a er en videreføring av deler av straffeloven 1902 § 419 nr. 1 og 2 og gjelder overtredelse av bestemmelser om kjenningssignal eller merking av skip. Slike regler er fastsatt i sjøloven § 9, jf. §§ 7 og 8. Det er gitt utfyllende regler til lovbestemmelsen i forskrift 27. juni 2002 nr. 754 om skips navn, kjenningssignal og hjemsted mv. Nærmere regler om registrering og merking av fiskefartøy følger av lov 5. desember 1917 nr. 1 regler om registrering og merking av fiskefartøy og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fangst eller fiske (deltakerloven).

Kjenningssignal er en form for merking av et skip. Kjenningssignal er en identifisering av skipet som samtidig viser tilknytning til flaggstaten. I Norge består kjenningssignalet av en kombinasjon av bokstaver og tall eller bare bokstaver, avhengig av om skipet er registreringspliktig eller ikke og om det er registrert i NIS eller NOR. I henhold til § 14 i forskrift 26. juli 1994 nr. 749 om måling av fartøyer skal kjenningssignalet merkes varig om bord i en fast konstruksjonsdel ved innhugging, påsveising eller kjørning. Forskriften er gitt i medhold av skipssikkerhetsloven § 10. Det fremgår av forskrift 27. juni 2002 nr. 754 om skips navn, kjenningssignal og hjemsted mv § 6, at kjenningssignalet tildeles av Sjøfartsdirektoratet og skal «beholdes uendret så lenge skipet ikke er gått tapt, hugget opp eller ikke lenger er å anse som norsk». Forskriften gir utfyllende bestemmelser til sjøloven § 9 som bare er en fullmaktsbestemmelse. Selges skipet til utlandet skal kjenningssignalet uthugges ved at en strek hugges over signalet.

En annen form for merking av skip er påføring av IMO-nummer. Dette nummeret er en unik identifisering av skipet som formidles av IMO til flaggstaten ved nybygg og som i Norge tildeles av Sjøfartsdirektoratet, jf. § 6 i forskrift 27. juni 2002 nr. 754. IMO-nummeret skal merkes som kjenningssignalet og plasseres i kjenningssignalets umiddelbare nærhet jf. § 14 i forskrift 26. juli 1994 nr. 749. IMO-nummeret skal beholdes i hele skipets levetid og slettes ikke selv om skipet selges til utlandet.

En annen type merking som omfattes av straffetrusselen er påføring av skipets navn og hjemsted. Begge deler skal i henhold til forskrift 27. juni 2002 nr. 754 § 10 være påført på skroget.

Straffetrusselen rammer for det første unnlatelse av å anbringe eller påføre kjenningssignal, IMO-nummer, navn eller hjemsted. Dernest vil straffetrusselen ramme uriktig påføring av slike merker. Bestemmelsen vil dessuten ramme uberettiget fjerning eller endring av kjenningssignal, IMO-nummer, navn eller hjemsted.

Uberettiget merking vil, som under straffeloven 1902 § 419, også rammes av straffetrusselen. Eksempelvis om merking skjer i strid med sjøloven og forskriftenes fremgangsmåte for merking, om et uriktig kjenningssignal hugges inn, om hjemstedet fjernes fra skroget etc. Dersom et kjenningssignal hugges inn til tross for at skipet ikke er registrert, rammes overtredelsen av nr. 1. Se for øvrig straffetrusselen i første ledd bokstav c om uberettiget føring av flagg eller m.v.

Bestemmelsen inneholder et vesentlighetskriterium for å markere at ikke enhver overtredelse er straffbar. Det er først og fremst forsettlige handlinger hvor det er grunn til å tro at overtredelsen er motivert ut fra et ønske om å skjule skipets virkelige identitet overfor kreditorer, panthavere, myndigheter og lignende, straffebudet tar sikte på å ramme.

Første ledd bokstav b er en videreføring av deler av straffeloven 1902 § 419 nr. 1 og nr. 2 og gjelder overtredelse av bestemmelser om registrering av skip. Slike regler er fastsatt i sjøloven kapittel 1 avsnitt II og kapittel 2. NIS-loven inneholder visse særbestemmelser for skip som skal innføres i NIS. Det er gitt utfyllende regler til lovbestemmelsene gjennom forskrift 30. juli 1992 nr. 593 om registrering av skip i norsk ordinært skipsregister, forskrift 30. juli 1992 nr. 592 om registrering av skip i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) og forskrift 27. juni 2002 nr. 754 om skips navn, kjenningssignal og hjemsted mv. Nærmere regler om registrering og merking av fiskefartøy følger av lov 5. desember 1917 nr. 1 regler om registrering og merking av fiskefartøy og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fangst eller fiske (deltakerloven). Etter sistnevnte lov kreves som hovedregel at skipet er innført i merkeregisteret og skipsregistrene før konsesjon til fiske kan gis.

Som tidligere rammer straffebudet bruk av skip som ikke er registrert. Skip som etter sjøloven skal anses som norske er registreringspliktige over en viss størrelse og det følger forutsetningsvis av lovens bestemmelser at det ikke er tillatt å benytte et uregistrert skip. Noe uttrykkelig forbud mot bruk er imidlertid ikke oppstilt i sjøloven, men må anses å følge forutsetningsvis.

Bestemmelsen inneholder et vesentlighetskriterium for å markere at ikke ethvert brudd på regler om registrering av skip er straffbart. I vesentlighetsvurderingen bør det ses hen til omfanget og virkningen av overtredelsen som er begått og i hvilken grad samfunnets eller en tredjeparts økonomiske interesser er satt i fare. Unnlatelse av å registrere skipet overhodet eller ta et registreringspliktig skip i bruk bør normalt måtte anses som en vesentlig overtredelse. Likeledes vil unnlatelse av å melde fra om eierskifte innen fristen i § 13 annet ledd lett anses som en vesentlig overtredelse.

Første ledd bokstav c er en videreføring av straffeloven 1902 § 423 annet ledd.

Bestemmelsen rammer den som uberettiget fører norsk flagg eller «på annen måte utgir skipet for å være norsk». Sistnevnte uttrykk erstatter uttrykket «nasjonalitetsmerke» som ble benyttet i § 423.

Overtredelsen kan straffesanksjoneres også utenfor norsk territorialfarvann. Sjøloven § 5 første ledd slår fast at norske skip har rett til å føre norsk flagg. Kongen har ikke gitt forskrifter som tillater andre skip enn norske å føre norsk flagg eller nærmere bestemmelser om flaggføring.

Bestemmelsen kan ramme den som påfører skroget et norsk hjemsted når skipet er registrert i en annen stat, jf. uttrykket «på annen måte utgir skipet for å være norsk». Skipets hjemsted skal være påført på skroget og vil på den måten indikere skipets nasjonalitet, jf. § 10 i forskrift 27. juni 2002 nr. 754. Ellers vil nasjonaliteten fremgå av nasjonalitetsbeviset.

«Uberettiget» bruk vil for eksempel foreligge om skipet er registrert i en annen stats skipsregister eller om skipet ikke har gyldig sertifikat utstedt etter Ansvarskonvensjonen 1992, jf. sjøloven § 197 første ledd tredje punktum, men likevel fører norsk flagg. Om et skip fører to flagg eller flere og benytter de etter forgodtbefinnende, vil det for øvrig innebære at skipet kan anses som statsløst, jf. Havrettstraktatens artikkel 92 nr. 2.

Det er ikke noe forbud i lovgivningen mot at et skip som må anses som norsk, men som har unnlatt å registrere det i skipsregistrene, fører norsk flagg. Det er heller ikke et uttrykkelig vilkår at nasjonalitetsbevis skal være utstedt før flagget tas i bruk, men skipet vil på den annen side heller ikke ha utstedt sertifikater slik at det kan seile på lovlig vis. Bruk av norsk flagg vil i slike tilfeller neppe kunne anses som uberettiget. For øvrig kan ikke-registreringspliktige skip som må anses som norske, for eksempel fritidsbåter, føre norsk flagg med mindre fartøyet er registrert i en annen stats skipsregister.

Bestemmelsen rammer også uberettiget bruk av hvilket som helst flagg innenfor «norsk farvann», noe som må forstås som norsk territorialfarvann. Straffetrusselen rammer både et norsk eller utenlandsk skip som fører en annen stats flagg eller «på annen måte utgir skipet for å ha en annen enn sin virkelige nasjonalitet» uten å ha rett til det.

Å seile under falsk flagg gjøres som regel for å føre myndigheter, kreditorer eller andre panthavere bak lyset for på den måte å unndra seg kontroll, oppbringelse, arrest eller lignende, og gjerne for å skjule skipets virkelige identitet. Særlig i forbindelse med ulovlig fiske har denne type overtredelser funnet sted. Denne type overtredelser bør det reageres mot i form av straff.

Bestemmelsen inneholder et vesentlighetskriterium for å markere at ikke ethvert brudd er straffesanksjonert. I vesentlighetsvurderingen bør det ses hen til omfanget og virkningen av overtredelsen som er begått og i hvilken grad samfunnets eller en tredjeparts økonomiske interesser er satt i fare.

Annet ledd

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 313 første ledd i en modifisert form og setter trussel om straff overfor en skipsfører eller vakthavende styrmann som i havsnød eller annen fare unnlater å iverksette alle nødvendige tiltak, eller uten særlig grunn oppgir eller forlater skipet selv om hans nærvær fortsatt er påkrevet. Sjøloven § 135 første ledd krever at skipsføreren gjør alt som står i hans makt for å berge ombordværende, skipet og lasten når skipet er i havsnød. Videre følger det av § 135 annet ledd at han ikke kan forlate skipet med mindre det er betydelig fare for hans eget liv eller det ikke er rimelige utsikter til å berge skipet. Mens straffeloven § 313 ikke uttrykkelig rammet overtredelser av sjøloven § 135 første ledd som et selvstendig grunnlag for straff, vil straffetrusselen i annet ledd også ramme de forhold som er omhandlet i sjøloven § 135 første ledd. For å videreføre gjerningsbeskrivelsen i § 313 fullt ut, benyttes uttrykket «havsnød eller annen fare ».

Bestemmelsen rammer ut fra sin ordlyd skipsfører så vel som vakthavende styrmann. Var det skipsføreren som selv var vaktansvarlig på broen når faresituasjonen oppstod, vil ikke andre navigatører kunne rammes av straffetrusselen. De vil imidlertid kunne rammes av straffebudet i tredje ledd. Inntrer faresituasjonen mens vakthavende styrmann er vaktansvarlig på broen, vil derimot vedkommende omfattes av straffebudet. Vakthavende styrmanns atferd må vurderes individuelt i forhold til skipsførerens. Det vil være påkrevd å varsle skipsføreren umiddelbart dersom en faresituasjon oppstår, men det kan også være aktuelt å iverksette tiltak før skipsføreren kommer på broen og overtar kommandoen. I hvilken grad skriftlige eller muntlige instrukser eller prosedyrer ble fulgt, vil måtte tas med i vurderingen. I de tilfeller hvor vakthavende styrmann var vaktansvarlig når faresituasjonen oppstod, må skipsførerens opptreden først og fremst vurderes fra det tidspunkt han ble klar over klar over faren som truet. Eventuelle tiltak som burde ha vært iverksatt før faresituasjonen oppstod og som kunne ha forebygget den eller begrenset dens skadevirkninger, vil i utgangspunktet ikke rammes av straffebudet, men vil derimot kunne rammes av skipssikkerhetslovens straffetrusler.

Hva som er «havsnød» er ikke nødvendig å gå nærmere inn på da uttrykket «annen fare» også vil omfatte uttrykket. Det er ikke krav om at faren skal være umiddelbar eller overhengende, men det må likevel inntre en situasjon utover ordinære navigasjonsfarer som nedsatt sikt, dårlig vær, stor trafikktetthet og lignende før straffebudet kommer til anvendelse.

Skipet oppgis om det fullstendig overlates til seg selv eller overlates til uvedkommende, mens skipet forlates når skipets fører går fra borde. Skipsførerens nærvær vil i utgangspunktet være «påkrevet» med mindre det er betydelig fare for hans eget liv.

Skipsførerens erfaring, kompetanse og myndighet vil være særlig påkrevd ved en nødssituasjon. Om en skipsfører oppgir eller forlater et skip og eventuelt ombordværende som det fortsatt er mulig å berge, kan liv, helse, miljø og materielle verdier lett settes i ytterligere fare. Bestemmelsen bør likevel anvendes med varsomhet: Dersom situasjonen ble oppfattet slik at det var en overhengende fare for at hans eget liv ville gå tapt om ikke skipet ble forlatt, bør domstolene være tilbakeholden med å straffe vedkommende selv om en etterfølgende undersøkelse skulle vise at en annen handlemåte kunne gitt et annet utfall av situasjonen eller at han hadde overvurdert faren som truet. Straffebudet bør først og fremst komme til anvendelse i tilfeller hvor det oppstår tap av menneskeliv, betydelig skade på menneskeliv eller materielle verdier eller det var umiddelbar fare for at slik skade kunne inntreffe, og hvor det er rimelig klart at en skipsfører med samme kompetanse og kvalifikasjoner ville ha handlet annerledes. Skipsførerens opptreden bør være svært klanderverdig og sterkt å bebreide før straffebudet kommer til anvendelse.

Ved anvendelsen av straffebudet bør det ses hen til de faktiske omstendighetene slik de objektivt sett forelå, skipsførerens subjektive forståelse av situasjonen og en vurdering av de handlinger som ble foretatt eller unnlatt. Det bør foretas en helhetsvurdering hvor blant annet følgende momenter inngår: Ble det foretatt varsling eller bedt om hjelp fra andre og i så fall var det en rimelig grad av sannsynlighet for at bistand kunne komme til unnsetning slik at skipet kunne blitt berget? Ble tilgjengelig informasjon innhentet og vurdert for å få et så korrekt bilde av situasjonen som mulig før skipet ble oppgitt eller forlatt? Var adekvate tiltak satt i verk om bord for å berge skipet før det ble oppgitt eller forlatt? Hvilke tiltak kunne eventuelt skipsføreren ha satt i verk om han ble igjen om bord? Hvor overhengende fremstod faren når skipet ble oppgitt eller forlatt? Ble andre gjenværende satt i en ytterligere fare idet skipsføreren forlot skipet? Hvilken kompetanse, kvalifikasjoner og kjennskap til skipet hadde skipsføreren?

Som nevnt rammer straffebudet også overtredelse av plikten i § 135 første ledd om at skipsføreren skal gjøre alt som står i hans makt for å redde skipet og de ombordværende. Unnlatelse av å iverksette nødvendige tiltak som skipsføreren rår over i nødssituasjonen til rett tid kan lett sette skipet og de ombordværende i en ytterligere fare. I tillegg til varsling, som rammes av straffetrusselen i sjette ledd, kan nødvendige tiltak være å alarmere ombordværende, klargjøre til eller iverksette evakuering, iverksette stabiliserende tiltak, eller foreta andre operasjonelle handlinger.

Tredje ledd

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 313 annet ledd og rammer øvrige styrmenn og mannskapet om de forlater skipet uten tillatelse så lenge skipsføreren er om bord. Tillatelsen kan være stilltiende. Mannskapets medvirkning og innsats i en nødssituasjon kan være av avgjørende betydning for om skipet kan berges eller ikke og det må derfor forutsettes at mannskapet ikke uten særlig grunn rømmer skipet hvis deres innsats fortsatt er påkrevet. På samme måte som for skipsføreren bør det også overfor mannskapet utvises varsomhet med å la straffebudet komme til anvendelse. Mange av momentene som er nevnt i helhetsvurderingen ovenfor vil også passe for mannskapets del. I tillegg bør det blant annet ses hen til om det forelå uttrykkelige ordrer eller prosedyrer ved nødssituasjoner og om disse i så fall ble fulgt, samt hvilke funksjoner vedkommende var tiltenkt å ha i en nødssituasjon og hvilken bistand vedkommende kunne ha ytet om han eller hun hadde blitt værende om bord.

Fjerde ledd

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 314, men med en noe annen utforming. Det foreslås en redaksjonell tilpasning ved å benytte terminologien «skipsfører» i stedet for «Fører av skip» for å harmonisere med begrepsbruken i sjøloven § 164. Vakthavende styrmann blir også ansvarssubjekt slik som i dag. Bestemmelsen inneholder ikke et vesentlighetskriterium.

Straffebudet i fjerde ledd setter trussel om straff for skipsfører eller vakthavende styrmann som ikke oppfyller plikten i sjøloven § 164 første punktum til å yte hjelp til det andre skipet og dets ombordværende når det enten har vært et sammenstøt eller en manøver som medfører at en faresituasjon fremkalles. Som eksempel på manøvrering kan tenkes at to skip er i ferd med å kollidere og det ene skipet må foreta en manøver som gjør at det går på grunn. Det er ikke et vilkår for at bestemmelsen skal komme til anvendelse at det er vedkommende fører som unnlater å yte hjelp som er å bebreide for sammenstøtet eller manøveren. «Vakthavende styrmann» vil være den av styrmennene som har kommandoen over skipet i skipsførerens fravær, for eksempel når skipsføreren har frivakt.

I mange tilfeller vil det kun være skip i nærheten som vil være i stand til å kunne gi effektiv hjelp ved sjøulykker. Unnlatelse av å gi slik hjelp vil naturligvis lett kunne føre til at liv går tapt. Se blant annet Rt. 2004 s. 819 hvor en vakthavende styrmann på et kjemikalietankskip rente i senk et fransk fiskefartøy som sank etter kort tid. I stedet for å stanse og yte hjelp til havaristen, fortsatte han seilasen mot Norge. Fem personer omkom, hvorav minst én kunne vært reddet om bistand hadde blitt gitt, og styrmannen ble dømt til fem års fengsel. I straffeskjerpende retning ble det lagt vekt på at styrmannens motiv for å fortsette seilasen var å komme seg unna sin del av ansvaret for sammenstøtet. I en tingrettsdom fra 2007 ble en fører av en fritidsbåt dømt for overtredelse av § 314.

Femte ledd

Straffeloven 1902 § 419 nr. 1 gjelder brudd på plikten til å ha forsikring. Regler om forsikringsplikt fremgår av sjøloven § 197 for skade som kan oppstå i forbindelse med oljesøl fra skip. Utfyllende regler er gitt i forskrift 24. mai 1996 nr. 514 om forsikring og annen sikkerhet for oljesølansvar for skip. Ved endringslov 21. desember 2007 nr. 128 er det vedtatt en ny § 186 i sjøloven som oppstiller en forsikringsplikt for skade som kan oppstå i forbindelse med utslipp av bunkersolje. Bestemmelsen er en del av gjennomføringen av Bunkerskonvensjonen og trådte i kraft 21. november 2008. Det pågår for øvrig et arbeid om gjennomføring av ulike IMO-konvensjoner om plikt til å ha forsikring for passasjerskader, vrakfjerning og skader som oppstår i forbindelse med sjøtransport av farlige og skadelige stoffer. Disse bestemmelsene vil bli gjennomført i sjøloven. Frivillige forsikringsordninger omfattes naturligvis ikke av straffebudet. Utgiftene ved for eksempel oljesøl vil kunne bli enorme og tegning av forsikring er et viktig element i fordelingen av den økonomiske risikoen. Forsikringsplikten skal således ivareta viktige samfunnshensyn.

Sjette ledd

Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 414 annet ledd. Nærmere regler om meldeplikt, undersøkelse av sjøulykker m.v. følger av sjøloven kapittel 18 avsnitt II. Meldeplikten skal ivareta viktige samfunnshensyn. Brudd på meldeplikten kan få alvorlige og omfattende negative konsekvenser som ellers kunne vært unngått. Det viktigste i denne sammenheng er å unngå tap av liv og alvorlig helseskade. Det må anses som en alvorlig overtredelse av straffebudet dersom unnlatelsen av å varsle vesentlig forsinker en redningsaksjon eller medvirker til at det inntrer betydelig skade på liv, helse, miljø eller materielle verdier, eller overhengende fare for at slik skade oppstår. Umiddelbar melding om sjøulykker er av avgjørende betydning for at myndighetene kan iverksette redningsaksjoner og andre tiltak for å komme havaristen til unnsetning og begrense eventuell forurensning. Det foreslås en endring ved at også brudd på forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen er straffbart. Utfyllende regler er gitt i forskrift 27. juni 2008 nr. 744 om melde- og rapporteringsplikt ved sjøulykker og andre hendelser til sjøs. Overtredelse av den etterfølgende rapporteringsplikten er ikke straffbart.

Når det gjelder brudd på informasjonsplikten i § 477 annet ledd og tiltaksplikten i § 479 første ledd bør straff som utgangspunkt kun komme til anvendelse når undersøkelsesmyndighetens arbeid direkte motarbeides på en slik måte at undersøkelsens formål eller effektivitet på vesentlig måte trues. Overtredelse av forbudet i § 478 mot å fjerne vrakrester uten samtykke fra undersøkelsesmyndigheten eller politiet, vil særlig være egnet til å straffesanksjonere dersom det er grunn til å tro at fjerningen er skjedd for å vanskeliggjøre undersøkelsen.

Syvende ledd

Bestemmelsen slår fast at det ved vurderingen av om en overtredelse av første til sjette ledd er vesentlig, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld. Det må med andre ord foretas en helhetsvurdering av disse spørsmålene. Oppregningen er altså ikke uttømmende.

Et viktig moment i vesentlighetsvurderingen er hvor omfattende overtredelsen er. Jo viktigere hensyn bestemmelsen som er overtrådt er satt til å verne, jo mindre skal det til for å anse bruddet som vesentlig. Overtredelser som isolert sett ikke ville blitt karakterisert som vesentlige, kan bli det dersom overtrederen samtidig har begått flere lovbrudd som skal sanksjoneres under ett. Det må altså ses hen til om det er en enkeltstående overtredelse som skal sanksjoneres, eller om det er begått flere lovbrudd. Likeledes vil gjentakende overtredelser lettere anses som vesentlige brudd, også om én overtredelse isolert sett ikke kan karakteriseres som omfattende.

Når det gjelder virkningen av overtredelsen, vil en overtredelse som har medført person- eller miljøskade av noen størrelse eller tap av liv, normalt bli ansett vesentlig, og det selv om ikke overtredelsen som sådan er særlig grov. Også hvor det har vært fare for personskade vil vesentlighetskravet kunne være oppfylt. Likeledes må det ses hen til om overtredelsen har medført at noen har blitt utsatt for eller lidt et økonomisk tap som følge av overtredelsen. Det må også tillegges vekt om overtrederen har oppnådd en fortjeneste ved lovbruddet, og i tilfelle hvor stor denne har vært, eller eventuelt kunne ha vært.

Graden av utvist skyld vil også ha betydning for om overtredelsen er vesentlig. Forsettlige overtredelser vil lett anses som vesentlige, og planmessige overtredelser som har skjedd for å spare kostnader eller øke fortjenesten, vil så godt som alltid oppfylle vesentlighetskravet.

Det vises for øvrig til kommentarene til de øvrige leddene ovenfor.

Til lov 5. august 1994 nr. 5 om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven):

Til § 8-1

Bestemmelsen er endret som en konsekvens av at straffeloven 1902 §§ 156 og 357 ikke videreføres.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med straffeloven 2005 §§ 237-238 om overføring av smitte eller fare for smitte. Disse bestemmelsene vil ramme de mest alvorlige overtredelser innenfor smittevernområdet. Øvrige overtredelser av konkrete handlingsnormer som følger av smittevernloven eller vedtak - forskrifter eller enkeltvedtak - truffet i medhold av loven, rammes av § 8-1. Som for straffeloven 2005 §§ 237-238 er skyldkravet forsett eller vanlig uaktsomhet, jf. straffeloven 2005 §§ 22 og 23 første ledd. Medvirkning og forsøk er straffbar, jf. straffeloven §§ 15 og 16. Straffen er bøter eller fengsel inntil 2 år. Men dersom overtredelsen har hatt som følge tap av menneskeliv eller betydelig skade på kropp eller helse, er den øvre strafferammen fengsel i 4 år. Dette tilsvarer strafferammene etter straffeloven 1902 § 156, og det er ikke meningen å endre straffutmålingsnivået.

Til lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr

I § 12 første ledd tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v.

I § 17 første ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I tredje punktum tas bestemmelsen om forsøk ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 16. Paragraf 17 tredje ledd foreslås opphevet som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 24. februar 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred

Medvirkningsbestemmelsen i § 6 annet ledd tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord

I § 21 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av regelen i straffeloven 2005 § 15.

Til lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet

I § 7 a tredje ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 352 a om å bære kniv på offentlig sted erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 17 b nr. 1 er henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Henvisningen til lov om forsvarshemmeligheter er tatt ut ettersom denne loven oppheves. I § 17 d første ledd bokstav a - c er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 90-91 a, 147 a, 222, 223, 227, 229, 231 og 233 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf § 227 videreføres ikke i straffeloven 2005. I § 17 f er henvisningene til terrorbestemmelsene i straffeloven 1902 byttet ut med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 30 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti

I § 11-7 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse

Loven oppheves og straffebestemmelsene er overført til straffeloven 2005 §§ 284 og 285. Det vises til motiver og merknader til disse bestemmelsene.

Til lov 22. desember 1995 nr. 85 om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) (EØFG-loven)

I § 4 første ledd nr. 2 og 3 er henvisningen til straffeloven 1902 § 29 nr. 2 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 22. mars 1996 nr. 16 om regulering av byggje- og anleggsverksemd

I § 4 er angivelsen av skyldkravet tatt ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke

I § 7 tredje ledd første punktum er henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 11 og 33 erstattet med henvisninger til de tilsvarende kapitlene i straffeloven 2005. I tillegg er det lagt til noen henvisninger slik at bestemmelsen henviser til de samme paragrafer som kommuneloven § 15 nr. 3 henviser til. Dette er i tråd med Innst. O. nr. 46 (1995-96) side 12 og 23.

Til lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet

I § 10-17 tredje punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger

I § 24 første punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner

I § 5-1 annet ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. januar 1997 nr. 11 om endringer i straffeloven m.v. (strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner)

I II er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 39, 39 a, 39 c, 39 f og 39 g erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd

I § 13-12 første ledd bokstav e er henvisningen til straffeloven 1902 § 28 a om samfunnsstraff erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 24-4 femte ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 6. juni 1997 nr. 32 om innførsle- og utførsleregulering

I § 4 første ledd tas angivelsen av forsett («med vilje») ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. I annet og tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Fjerde ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 13. juni 1997 nr. 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven)

I § 18 tas medvirkningstilleggene ut som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Angivelsen av skyldkravet i første ledd tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21.

Til lov 13. juni 1997 nr. 42 om kystvakten

I § 36 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Det følger av hovedregelen om skyldkrav i straffeloven 2005 § 21 at uaktsomme overtredelser ikke vil rammes med mindre det er særlig fastsatt. For å unngå en utilsiktet avkriminalisering av uaktsomme overtredelser, tilføyes i tredje ledd at også slike overtredelser rammes. Paragraf 36 femte ledd første punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper

Medvirkningstilleggene i § 19-1 første ledd annet punktum og § 19-2 første ledd tredje punktum tas ut som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf 19-1 tredje ledd første punktum og § 19-2 annet ledd første punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper

I § 19-1 første ledd annet punktum og § 19-2 første ledd tredje punktum tas medvirkningstilleggene ut som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf 19-1 tredje ledd første punktum og § 19-2 annet ledd første punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 13. juni 1997 nr. 47 om gjennomføring av europarådsavtale 31. januar 1995 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer til sjøs

I § 4 er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 162 og 317 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf 7 henviser til endringer i straffeloven 1902. Ved vedtakelsen av straffeloven 2005 mister den sin hensikt, og kan derfor oppheves.

Til lov 13. juni 1997 nr. 53 om eierskap i medier

I § 16 bokstav d tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet

I § 18 er henvisningen til straffeloven 1902 § 29 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. Medvirkningsbestemmelsen i § 21 annet ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer

I § 5 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 om taushetsplikt erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass

I § 5 annet ledd bokstav b er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 28 a, 28 b, 28 c, 39, 39 g, 53 og 54 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 9. januar 1998 nr. 2 om endringer i straffeprosessloven m.m. (oppholdsforbud)

I III tredje ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 342 annet ledd erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste

I § 31 første ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 31 tilføyes et nytt femte ledd om at forsøk straffes på samme måte, for å unngå en utilsiktet avkriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 16.

Til lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter

I § 37 annet ledd tas presiseringen av at en overtredelse utgjør en forseelse ut som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005. I stedet tas det inn en bestemmelse om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15. I § 40 a tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

For tvangsmulkt er det ingen bestemmelse som gir Statens innkrevingssentral fullmakt til å inndrive slik mulkt. Etter departementets oppfatning tilsier sterke effektivitetshensyn at den nevnte bestemmelsen i § 48 annet ledd også får anvendelse ved inndriving av tvangsmulkt. Det foreslås derfor inntatt en henvisning til en identisk bestemmelse som § 48 annet ledd i skipssikkerhetsloven i fritids- og småbåtloven § 41 a femte ledd.

Til lov 17. juli 1998 nr. 54 om gjennomføring av Konvensjonen om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner

Medvirkningstillegget i § 5 tredje punktum tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven)

Til § 8-5

Straffebudet mot overtredelse av regnskapsloven og forskrifter gitt i medhold av loven er erstattet av en henvisning til lovforslaget §§ 392-394. Departementet foreslår her generelle straffebud mot regnskapsovertredelse. Om bakgrunnen for forslaget, se motiver og merknader til §§ 213 til 215.

Til lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa

Medvirkningstillegget i § 9-7 a annet ledd tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer

Medvirkningstillegget i § 9-3 tredje ledd oppheves fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Fjerde ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven)

Medvirkningstillegget i § 31 annet ledd tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 4. juni 1999 nr. 37 om endringer i rettergangslovene m.m. (kildevern og offentlighet i rettspleien)

Loven foreskriver endringer i domstolloven §§ 131, 131 a og 198. Lovendringene er vedtatt, men ikke trådt i kraft. Tanken var opprinnelig at de skulle trå i kraft samtidig med straffeloven 1902 § 390 c om fotoforbud i straffesaker, som ikke har blitt satt i kraft. Departementet har kommet til at denne bestemmelsen ikke skal videreføres i straffeloven 2005, og det er derfor intet behov for å endre domstolloven. Av hensyn til et ryddig lovverk bør man derfor oppheve de vedtatte endringene i domstolloven.

Til lov 18. juni 1999 nr. 40 om gjennomføring av Traktat om totalforbod mot kjernefysiske prøvesprengingar (ikke i kraft)

I § 5 tas angivelsen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget i tredje punktum tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 25. juni 1999 nr. 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia

I § 7 første ledd tas angivelsen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstilleggene i første, annet og tredje ledd tas ut av loven fordi de er overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. I fjerde ledd byttes en henvisning til straffeloven 1902 § 12 a ut med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)

I § 91 første ledd tas angivelsen av skyldkravet i første og annet punktum ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Tredje ledd oppheves fordi denne medvirkningsbestemmelsen er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

I § 5-1 er henvisningen til straffeloven 1902 § 39 i første ledd og § 39b i annet ledd er erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 5-6 første og tredje ledd, § 5-7 og § 5-8 første ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 39 nr. 1 og 2, 39 b, 39 f, 39 g og 44 første ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.

I § 20 a annet ledd første punktum er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 192 til 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 og 204a erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 67 første ledd tas medvirkningstillegget ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 17. desember 1999 nr. 95 om betalingssystemer m.v.

I § 5-3 første ledd siste punktum tas medvirkningstillegget ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Bestemmelsens annet ledd første punktum oppheves som overflødig som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 22. desember 1999 nr. 105 om handelsverksemd med brukte og kasserte ting (brukthandellova)

I § 5 tas medvirkningstillegget ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. januar 2000 nr. 7 om kornforvaltning m.v.

Paragraf 7 første ledd annet punktum gjør forsøk på overtredelse straffbart. Etter hovedregelen om forsøk i § 16 vil forsøk på overtredelse etter denne bestemmelsen ikke være straffbart, ettersom strafferammen er under ett år. Det anses ikke hensiktsmessig å opprettholde straffansvaret for forsøkshandlinger og annet punktum kan derfor oppheves. Medvirkningstillegget i § 7 første ledd tredje punktum tas ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger

Medvirkningsbestemmelsen i § 48 tredje ledd tas ut av loven fordi den er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 12. mai 2000 nr. 36 om strålevern og bruk av stråling

I § 23 første ledd tas medvirkningstillegget ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek

I § 9-5 første punktum tas medvirkningstillegget ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Annet punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 16. juni 2000 nr. 42 om granskningskommisjonen som skal foreta en bred gjennomgang av utredning, planlegging, prosjektering og utbygging av ny hovedflyplass for Østlandet og Gardermobanen

I § 4 er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 163 til 167 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf 5 oppheves som følge av at mortifikasjonsinstituttet ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 23. juni 2000 nr. 56 om helsemessig og sosial beredskap

Medvirkningstillegget i § 6-5 annet punktum tas ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven)

I § 63 annet ledd er angivelsen av skyldkravet overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningsbestemmelsen i § 63 fjerde ledd tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 5. januar 2001 nr. 1 om vaktvirksomhet

I § 16 tas medvirkningsbestemmelsen ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. (voldsoffererstatningsloven)

I § 1 første ledd annet punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 44 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. Henvisningen til § 48 fjerde ledd om overskridelse av grensene for nødverge er tatt ut av loven fordi denne regelen ikke videreføres i straffeloven 2005 § 18. I § 6 annet punktum er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 195, 196 og 200 tredje ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 27. april 2001 nr. 14 om iverksetjing av internasjonale, ikkje-militære tiltak i form av avbrot eller avgrensing av økonomisk eller anna samkvem med tredjestatar eller rørsler

I § 3 er medvirkningstillegget i første og annet punktum tatt ut fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Angivelsen av skyldkravet tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Henvisningen i annet ledd til straffeloven 1902 § 12 a er erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv.

I § 24 tredje ledd tilføyes et nytt tredje punktum om at forsøk er straffbart, for å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand som følge av straffeloven 2005 § 16. I § 24 tredje ledd tilføyes et nytt fjerde punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15. I § 40 syvende ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 44 annet ledd annet punktum er henvisningen til samfunnsstraff etter straffeloven 1902 § 28 b første ledd bokstav a erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 45 første og annet ledd er henvisningen til samfunnsstraff etter straffeloven 1902 § 28 b første ledd bokstav b erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 53 første ledd er henvisningen straffeloven 1902 § 28 a erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 54 første ledd bokstav d er henvisningen til straffeloven 1902 § 28 a femte ledd erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 56 første ledd første punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 28 a femte ledd erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 58 annet ledd første punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 28 a femte ledd erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 59 første og annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 28 a femte ledd erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven)

I § 34 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven)

I § 58 første ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Tredje ledd første punktum oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene)

I § 12 første ledd byttes henvisningen til straffeloven §§ 163 til 167 om falsk forklaring ut med en henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Paragraf 12 annet ledd er overført til straffeloven 2005 § 155 tredje ledd av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, se Ot.prp. nr. 90 (2007-2008) s. 330. I § 13 er henvisningen til straffeloven § 13 første ledd erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven.

Til lov 15. juni 2001 nr. 73 om organisert kampaktivitet som tillater knockout

I § 2 er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven § 21. I første ledd nr. 2 tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell

I § 37 annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven)

I § 99 annet ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. For å unngå en utilsiktet endring av dagens rettstilstand ved å følge hovedregelen om påtale i straffeprosessloven § 62 a, tilføyes det i annet ledd en bestemmelse om at det skal gjelde ubetinget offentlig påtale for overtredelse av denne straffebestemmelsen.

Til lov 15. juni 2001 nr. 81 om elektronisk signatur (esignaturloven)

I § 21 annet ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann, eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver (brann- og eksplosjonsvernloven)

I § 42 første ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova)

I § 41 første punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)

I § 10-4 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak

I § 8-3 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker (biobankloven)

I § 18 annet ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven)

I § 7 første ledd nr. 2 er henvisningen til straffeloven 1902 § 328 første ledd nr. 4 og annet ledd erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 44 første ledd er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 11. april 2003 nr. 20 om granskingskommisjonen for Mehamn-ulykken 11. mars 1982 med et Twin Otter passasjerfly

I § 4 er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 163 til 167 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. Det henvises til straffeloven 2005 § 221, som viderefører straffeloven § 166 og § 164 første ledd og annet ledd første og tredje punktum. De øvrige bestemmelser det henvises til, §§ 163, 165 og 167 annet ledd annet punktum, videreføres ikke, da disse bestemmelsene har for liten selvstendig betydning ved siden av de øvrige bestemmelsene om straff for uriktig forklaring, jf. delutredning VII side 403. Paragraf 5 oppheves som følge av at mortifikasjonsinstiuttet ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova)

I § 12-1 annet ledd er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. For å unngå en utilsiktet kriminalisering av medvirkningshandlinger tilføyes i nytt annet punktum at medvirkning ikke er straffbart.

Til lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag (burettslagslova)

I § 13-1 annet ledd er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. For å unngå en utilsiktet kriminalisering av medvirkningshandlinger tilføyes i nytt annet punktum at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 20. juni 2003 nr. 41 om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger mv. (hvitvaskingsloven)

I § 5 tredje ledd, § 7 første ledd første punktum og § 11 annet og tredje ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 16 første ledd er angivelsen av skyldkravet og medvirkningstillegget tatt ut av loven som overflødige ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 21.

Til lov 27. juni 2003 nr. 58 om særlige tiltak mot Republikken Zimbabwe

I § 3 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 27. juni 2003 nr. 64 om alternativ behandling av sykdom mv.

I § 9 første ledd og annet ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold (hundeloven)

I § 2 bokstav d er henvisningen til straffeloven 1902 § 229 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. Ordlyden i § 22 tredje ledd er endret for å gjenspeile opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser. I § 28 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

I § 12-4 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv.

I § 20 annet ledd første punktum tas angivelsen av skyldkravet ut av loven som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. I § 20 annet ledd tilføyes et nytt tredje punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet nykriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 5. desember 2003 nr. 100 om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven)

I § 4-6 er henvisningen til straffeloven 1902 §§ 192 til 199 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 7-5 er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget i annet punktum tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven)

Paragraf 28 første ledd annet punktum slår fast at både forsøk og medvirkning er straffbar. Bestemmelsen er overflødig ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 16, og foreslås derfor opphevet.

Til lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)

I § 29 første ledd bokstav g tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 30 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven)

Til § 15

Straffebudet mot overtredelse av bokføringsloven og forskrifter gitt i medhold av loven er erstattet av en henvisning til lovforslaget §§ 392-215. Departementet foreslår her generelle straffebud mot regnskapsovertredelse. Om bakgrunnen for forslaget, se merknader og motiver til §§ 213 til 215.

Til lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven)

Paragraf 30 annet ledd oppheves som overflødig ved siden av påtaleregelen i straffeprosessloven § 62 a.

Til lov 17. desember 2004 nr. 99 om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven)

I § 22 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. april 2005 nr. 20 om innkreving av underholdsbidrag mv. (bidragsinnkrevingsloven)

Paragraf 33 fjerde ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 27. mai 2005 nr. 31 om skogbruk (skogbrukslova)

I § 22 annet og tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

I § 4 femte ledd, § 5 annet ledd og § 6 annet ledd tas medvirkningstilleggene ut som overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 15 første ledd første punktum tas angivelsen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Medvirkningstillegget tas ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I femte ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 162 c og 60 a erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser m.m.(jernbaneundersøkelsesloven)

I § 27 tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (diskrimineringsombudsloven)

I § 13 første ledd første punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 10. juni 2005 nr. 41 om forsikringsformidling

I § 9-5 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsloven)

I § 16-1 første ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven)

I § 33 første ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Annet ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven)

I § 19-2 første ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 19-4 tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15. I § 19-5 er navnet på straffeloven endret. Paragraf 19-7 oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven)

I § 18-1 tredje ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 18-2 annet ledd annet punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Paragraf 18-3 annet ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven)

Paragraf 31 tredje ledd oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 §§ 15 og 16.

Til lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven)

I § 17 første ledd tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar, for å unngå en utilsiktet kriminalisering som følge av straffeloven 2005 § 15.

Til midlertidig lov 17. juni 2005 nr. 95 om arbeids- og oppholdstillatelse for vietnamesere på Filippinene med nære slektninger i Norge

I § 4 bokstav f er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005.

Til lov 21. desember 2005 nr. 126 om kosmetikk og kroppspleieprodukt m.m. (kosmetikklova)

I § 21 annet punktum tas medvirkningstillegget ut av loven fordi det er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Bestemmelsen setter også straff for forsøk på overtredelse, hvilket er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 16. På denne bakgrunn kan annet punktum oppheves.

Til lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet

Til § 50

Skipssikkerhetsloven § 48 annet ledd bestemmer at når Statens innkrevingssentral er pålagt å inndrive gebyr som nevnt i første ledd, kan den inndrive gebyr ved trekk i lønn og andre lignende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Innkrevingssentralen kan også inndrive gebyr ved å stifte utleggspant for kravet dersom panteretten får rettsvern ved registrering i et register eller ved underretning til en tredjeperson, jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på Innkrevingssentralens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 første ledd. For overtredelsesgebyr er det fastsatt gjennom § 57 at ved inndrivelse gjelder bestemmelsen i § 48 annet ledd tilsvarende.

For tvangsmulkt, jf. skipssikkerhetsloven § 50, er det ingen tilsvarende bestemmelse som gir Statens innkrevingssentral fullmakt til å inndrive slik mulkt, eller bestemmelser om tvangsgrunnlag og inndrivning slik det er i § 48 annet ledd. Etter departementets oppfatning tilsier sterke effektivitetshensyn at den nevnte bestemmelsen i § 48 annet ledd også får anvendelse ved inndriving av tvangsmulkt. Det foreslås derfor inntatt en henvisning til § 48 annet ledd i § 50 fjerde ledd.

Til § 55

I § 55 annet ledd foreslås at det kan gis overtredelsesgebyr for overtredelse av § 16, jf. medvirkningsplikten i § 20 første ledd bokstav e, om å medvirke til å være behørig kvalifisert. En vakthavende styrmann kan ilegges overtredelsesgebyr om vedkommende for eksempel fører et skip med utgått dekksoffiserssertifikat, jf. henvisningen til § 16 i § 55 tredje ledd. Det fremstår som lite konsekvent om ikke også en skipsfører kan ilegges overtredelsesgebyr for den samme type overtredelse. De mer alvorlige overtredelsene vil kunne ilegges straff, for eksempel om en skipsfører over lengre tid har ført et skip uten gyldig personlig sertifikat.

I § 55 annet ledd foreslås at ordene «og» mellom § 12 og § 14, samt mellom § 22 og § 24, erstattes med et komma. Det er ikke hensikten at begge bestemmelsene skal være overtrådt for å ilegge overtredelsesgebyr, og av informasjonshensyn foreslås dette presisert.

Det er foretatt en utvidelse av overtredelser som etter § 55 tredje ledd kan ilegges andre som har sitt arbeid om bord. Det tas særlig sikte på å kunne ramme overtredelser av sjøveisreglene og vaktholdsforskriften hvor det er vakthavende styrmann som har kommandoen over skipet, men hvor vilkårene for straff ikke foreligger. Sikker navigering og vakthold er en «sørge for»-plikt for skipsføreren og en medvirkningsplikt for andre som har sitt arbeid om bord, jf. §§ 19 og 20. Det er derfor foretatt en henvisning til § 14 og § 15 annet ledd i oppramsingen i § 55 tredje ledd.

Til § 59 bokstav e

Straffebudet rammer personer i rederiet som overtrer § 16 om kvalifikasjonskrav som både er en «påse» og «sørge for»-plikt for rederiet. Det blir dermed ufullstendig å bare vise til «sørge for»-plikten slik som i dag, og bestemmelsen er justert deretter.

Til § 68

Bestemmelsen er kun konsekvensjustert.

Til § 70

Bestemmelsen er kun konsekvensjustert.

Til lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven)

I § 35 annet ledd er henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 24 erstattet med en henvisning til det tilsvarende kapittelet i straffeloven 2005. Paragraf 80 annet punktum oppheves som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 16. I § 80 tredje punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling

I § 8-9 tredje punktum tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. juni 2007 nr. 74 om regulerte markeder (børsloven)

I § 48 fjerde ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

Til lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven)

I § 17-2 sjette ledd er henvisningen til straffeloven 1902 § 34 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 17-3 fjerde ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. I § 17-4 første ledd er henvisningen til straffeloven 1902 §§ 49 og 50 erstattet med henvisninger til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005.

Til lov 29. juni 2007 nr. 78 om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) m.m.

I § 8 tredje ledd tas angivelsen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. For å unngå en utilsiktet kriminalisering av medvirkningshandlinger som følge av straffeloven 2005 § 15, tilføyes et nytt tredje punktum om at medvirkning ikke er straffbar. I § 8-3 a tredje ledd tas angivelsen av skyldkravet ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. For å unngå en utilsiktet kriminalisering av medvirkningshandlinger som følge av straffeloven 2005 § 15, tilføyes et nytt annet punktum om at medvirkning ikke er straffbar.

Til lov 21. desember 2007 nr. 119 om toll og vareførsel (tolloven)

Paragraf 16-1 tredje ledd tas ut av loven fordi den er overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15. Det foreslås inntatt i tredje ledd en bestemmelse som viderefører politiets kompetanse til å avgjøre spørsmål om påtale i saker etter § 16-7 også der strafferammen er høyere enn ett år, jf. straffeprosessloven § 67. Et slikt unntak var tidligere hjemlet i straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d, men denne bestemmelsen er ikke videreført. Paragraf 16-1 fjerde ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven)

I § 66 bokstav e er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 67 første ledd bokstav c og d er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a, 147 b, 228 første ledd, 237, 342 første ledd bokstav b og c, 352 a, 384 og 385 erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 68 første ledd bokstav c er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 77 femte ledd siste punktum er henvisningen til straffeloven 1902 § 121 erstattet med en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i straffeloven 2005. I § 97 annet ledd er henvisningene til straffeloven 1902 §§ 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c, 203 og 204 a erstattet med henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i straffeloven 2005. I § 108 annet ledd bokstav c og d og tredje ledd bokstav a og b er angivelsen av skyldkravet tatt ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 21. Den generelle medvirkningsbestemmelsen i § 108 femte ledd er overflødig ved siden av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Under behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) til utlendingsloven 2008, bemerket imidlertid et flertall i Kommunal- og forvaltningskomiteen at «det må klargjøres hvor grensen skal gå mellom lovlig humanitær bistand til utlendinger med ulovlig opphold, og hva som rammes som straffbar medvirkning.» Regjeringen ble deretter bedt om å komme tilbake med forslag om dette. Departementet vil understreke at man ikke er kjent med at grensedragningen mellom hva som er straffbart og hva som er lovlig, har vært noe reelt problem i praksis. Det vises i denne sammenheng også til at det er et vilkår for påtale at allmenne hensyn tilsier det. Med bakgrunn i den anmodningen som kom fra komiteflertallet om å innta en presisering i loven, foreslås det likevel en særskilt medvirkningsbestemmelse som tydeliggjør at det bare er i helt spesielle tilfeller at det kan regnes som straffbart å yte humanitær bistand til en utlending som oppholder seg ulovlig i riket. For det første fastsettes det som et vilkår for medvirkningsansvaret at den som yter bistand, har til hensikt å hjelpe utlendingen til å unndra seg plikten til å forlate Norge. For det andre må den hjelpen som er gitt, ha vanskeliggjort myndighetenes mulighet til å sende utlendingen ut av landet. Den bestemmelsen som foreslås, klargjør blant annet at humanitære organisasjoner som åpent tilbyr humanitær bistand til personer med ulovlig opphold, for eksempel i form av tilbud om bostedsplasser som er kjent for myndighetene, mat, legehjelp mv., ikke rammes av bestemmelsen om medvirkning til ulovlig opphold. § 108 sjette ledd oppheves som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke videreføres i straffeloven 2005.

Til lov 20. juni 2008 nr. 44 om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven)

I § 54 første ledd tas medvirkningstillegget ut som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 15.

16.14 Til lovvedtaket del II

Departementet går inn for at lovforslaget her settes i kraft straks. Det medfører at lovvedtaket 20. mai 2005 nr. 28 endres straks, slik at det umiddelbart etter vedtakelsen foreligger en konsolidert utgave av straffeloven 2005. Spørsmålet om ikraftsetting av straffeloven 2005, slik den lyder etter denne lovendringen, blir så fastsatt av Kongen i en kongelig resolusjon på vanlig måte. Fordelen med denne fremgangsmåten, fremfor å fastsette i kongelig resolusjon også ikraftsettingen av endringsloven som nå fremmes, er at det blir lettere å holde oversikt over hvilke lovvedtak som skal settes i kraft for at straffeloven 2005 til slutt skal virke med det innhold den har fått og vil få i tiden frem til ikraftsetting.

Til toppen
Til dokumentets forside