Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 22 (2008-2009)

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon - sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

Til innholdsfortegnelse

3 Uriktig forklaring og anklage

3.1 Hva kapitlet omhandler

I kapitlet her foreslås straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 15 om falsk forklaring og kapittel 16 om falsk anklage. Reglene retter seg primært mot den som gir uriktige opplysninger til offentlige myndigheter. Hovedformålet med slike regler er å sikre at myndighetene kan treffe beslutninger på korrekt faktisk grunnlag, og å beskytte den som rammes av anklagen.

Lovforslaget svarer i stor utstrekning til Straffelovkommisjonens skisse, jf. delutredning VII side 326 flg., og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Forslaget til § 221 om uriktig forklaring svarer i det vesentlige til straffeloven 1902 §§ 166 og 167 første ledd og annet ledd første og tredje punktum om falsk forklaring. Bestemmelsene om falsk forklaring under avgitt forsikring i straffeloven 1902 §§ 163, 165 og 167 annet ledd annet punktum videreføres ikke da disse bestemmelsene har for liten selvstendig betydning ved siden av de øvrige bestemmelsene om straff for uriktig forklaring, jf. delutredning VII side 403.

Lovforslaget §§ 222 om uriktig anklage, 224 om vilkårlig anklage og § 226 om plikt til å opplyse om uriktig tiltale og domfellelse, svarer til henholdsvis straffeloven 1902 kapittel 16 §§ 168, 170 og § 172. Straffeloven 1902 § 171 nr. 2 (straff for uriktig tilståelse) foreslås ikke videreført. I § 223 foreslås en bestemmelse om grov uriktig anklage, som tar opp i seg det skjerpede straffansvaret i straffeloven 1902 § 169. Straffeloven 1902 § 169 videreføres derfor ikke i en egen bestemmelse. Straffeloven 1902 § 171 nr. 1 (anklage om et oppdiktet straffbart forhold) videreføres i forslaget til § 225. Straffeloven 1902 § 173 (offentliggjøring av dom som ilegger noen straff etter §§ 168, 169 eller 170) videreføres ikke i lovforslaget her. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at bestemmelsen har liten eller ingen praktisk betydning, og at den fornærmede vil være mer tjent med at et sivilrettslig erstatningskrav etter skadeserstatningsloven §§ 3-3, 3-5 og 3-6, jf. delutredning VII side 404.

3.2 «Uriktig» eller «falsk» som straffbarhetsvilkår

Straffebudene om falsk forklaring i straffeloven 1902 §§ 163 og 166 og forsettlig falsk anklage i § 168 setter straff for den som i en forklaring, anklage eller anmeldelse gir falske opplysninger til retten, politiet eller andre offentlige myndigheter. Opplysningene er falske i lovens forstand når de er subjektivt uriktige. Straffansvaret knytter seg derfor til om gjerningspersonen har forklart seg i strid med sin subjektive oppfatning av sannheten, ikke om opplysningene objektivt sett er riktige eller ikke. Det er den onde tro som straffes.

Straffelovkommisjonen foreslår at ordet «falsk» erstattes med «uriktig» som vilkår for at en forklaring eller anklage skal være straffbar, jf. delutredning VII side 327. Forslaget er begrunnet i å gi straffelovens regler den samme lovtekniske utformingen som liknende bestemmelser i spesiallovgivningen. Ordningen er også i samsvar med finsk og svensk rett. Etter kommisjonens oppfatning vil forslaget ikke innebære noen endring i gjeldende rett, idet den fremholder at en hver uriktig forklaring også vil være falsk. Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

Departementet stiller seg i utgangspunktet positivt til kommisjonens forslag om å erstatte «falsk» med «uriktig» som straffbarhetsvilkår. Endringen vil neppe innebære noen avkriminalisering av det gjeldende straffansvaret for falsk forklaring og falsk anklage. Riktignok er vilkåret «uriktig» objektivt, og forutsetter derfor i motsetning til «falsk» at opplysningene er i strid med et faktum, noe en subjektivt uriktig (falsk) forklaring ikke alltid vil være. Følgende eksempel er illustrerende: Et vitne som i strid med sin subjektive oppfatning svarer ja på spørsmålet «Var det mistenkte som stjal bilen?», kan straffes for falsk forklaring selv om det faktisk var den mistenkte som stjal bilen. Siden det ikke er noe objektivt uriktig ved forklaringen, vil vitnet ikke kunne straffes for uriktig forklaring. Men ettersom vitnet forsettlig forsøker å forklare seg uriktig, vil det kunne straffes for forsøk på uriktig forklaring, og avkriminaliseringen blir derfor nokså marginal.

Bruk av ordet «uriktig» i stedet for «falsk» har også klare fordeler. Siden «uriktig» foreslås som et rent objektivt vilkår, vil medvirkning til uriktig forklaring eller anklage rammes av den generelle medvirkningsregelen i straffeloven 2005 § 15. Den meget beskjedne avkriminalisering som foreslås, gjør det derfor unødvendig med en særlig medvirkningsregel for å ramme tilfellene hvor noen medvirker til at en annen gir en objektivt uriktig forklaring, men som ikke er «falsk» fordi den som forklarer seg, er i god tro.

Når avkriminaliseringen som følger av at uriktig erstatter falsk, neppe har praktisk betydning, men samtidig gir klare rettstekniske fordeler, har departementet valgt å følge opp forslaget fra Straffelovkommisjonen.

3.3 Sammenslåing av reglene i ett kapittel

Under henvisning til at reglene om uriktig forklaring og anklage i hovedsak verner de samme interesser, går Straffelovkommisjonen inn for å samle reglene i ett kapittel, jf. delutredning VII side 326 - 329.

I høringen er det kun Agder lagmannsrett som har uttalt seg om kommisjonens forslag. Lagmannsretten mener at «kapitlet er innholdsmessig noe tynt. Reglene har nær saklig sammenheng med flere av bestemmelsene i kap. 19 (§ 19-3, 19-4 m.fl.) og kunne med fordel vært plassert der.»

Departementet er enig i at det på flere punkter er saklig sammenheng mellom reglene om uriktig forklaring og anklage og reglene om vern av offentlig myndighet. Sammenhengen er kanskje nærest mellom § 160 om motarbeiding av offentlig undersøking av straffbar handling ved bevisforvansking, og forslaget til § 222 om straff for uriktig anklage i form av bevisforvansking. Men etter departementets oppfatning tilsier hensynet til en oversiktlig og informativ inndeling av loven at reglene om uriktig forklaring og anklage forblir atskilt fra kapitlet om vern av offentlig myndighet. Dessuten bygger regelsettene dels på ulike hensyn. Mens kapitlet om vern av offentlig myndighet først og fremst skal sikre en uhindret utøving av offentlig myndighet, er hovedhensynet bak reglene om uriktig forklaring og anklage å sikre at offentlige beslutningsorganer kan treffe beslutninger på korrekt faktisk grunnlag, og dermed komme til materielt riktige avgjørelser. For departementet har det også vært tungtveiende at bestemmelsen om uriktig anklage uansett ikke vil passe i et kapittel om vern av offentlig myndighet. Særlig for kriminalisering av uriktig anklage er det viktigere at straffebestemmelsen skal tjene til å beskytte den anklagede. For øvrig vil kapitlet inneholde én bestemmelse mer enn det kommisjonen gikk inn for, jf. forslaget til § 225.

På denne bakgrunn går departementet inn for å følge opp kommisjonens forslag om å samle reglene om uriktig forklaring og anklage i ett kapittel.

3.4 Uriktig forklaring

3.4.1 Gjeldende rett

Reglene om falsk forklaring gjelder primært uriktig forklaring for retten. Etter hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 § 166 er enhver muntlig eller skriftlig falsk forklaring for retten og notarius i utgangspunktet straffbar. Falsk forklaring for andre offentlige myndigheter kan straffes hvis gjerningspersonen har en lovbestemt plikt til å forklare seg (se for eksempel lov 5. mars 2003 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven)§ 24), eller forklaringen er bestemt til å avgi bevis. I «bestemt» til å avgi bevis ligger at det ikke er nok at forklaringen kan tjene som bevis. Hensikten med å innhente forklaringen må være å skaffe materiale for en avgjørelse. Dette alternativet rammer blant annet uriktige opplysninger til politiet i anledning etterforskingen av en straffesak.

I mange tilfelle vil den som avgir forklaring for retten, ha avlagt forsikring, jf. tvisteloven § 23-2 annet ledd og § 24-8 fjerde ledd, og straffeprosessloven § 131. Slike forklaringer rammes av det skjerpede straffansvaret i straffeloven 1902 § 163.

Medvirkning til falsk forklaring er straffbar, jf. straffeloven 1902 § 165 og § 166 annet ledd. Bestemmelsene rammer den som vet at hovedpersonen gir en usann forklaring i ond tro, at hovedpersonen gir en sann forklaring i ond tro, og at hovedpersonen gir en usann forklaring i god tro, jf. formuleringen «bevirker eller medvirker til at en for ham vitterlig usann forklaring blir avgitt av en annen.»

En som er siktet kan ikke straffes for falsk forklaring, jf. straffeloven 1902 § 167 første ledd. Høyesterett har, med grunnlag i straffrihetsregelens begrunnelse, tolket den både innskrenkende og utvidende. Siktede går bare fri for uriktig forklaring om eget straffansvar i det straffbare forholdet siktelsen gjelder, jf. Rt. 1982 side 173 og Rt. 1989 side 634. Men for å være siktet i denne bestemmelsens forstand, er det ikke nødvendig å ha straffeprosessuell status som siktet, jf. straffeprosessloven § 82. Også den som kun har status som mistenkt kan omfattes av straffeloven 1902 § 167. Etter rettspraksis er det avgjørende om det er rettet en bestemt mistanke mot gjerningspersonen, jf. Rt. 1982 s. 173 og Rt. 1985 s. 7. Den som er siktet eller mistenkt, kan imidlertid straffes for medvirkning til andres falske forklaring etter straffeloven 1902 § 165 eller § 166 annet ledd.

Etter straffeloven 1902 kapittel 15 § 167 annet ledd kan straff på bestemte vilkår heller ikke ilegges den som ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg selv eller noen av sine nærmeste for straff eller tap av borgerlig aktelse, jf. til illustrasjon Rt. 2007 s. 1749 der en mann som søkte statsborgerskap, ikke kunne forklare sannheten uten å risikere straff for en tilsvarende falsk forklaring i en søknad om oppholdstillatelse.

3.4.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Kommisjonen foreslår en generell bestemmelse om uriktig forklaring, som i hovedsak svarer til straffeloven 1902 § 166 første ledd og straffrihetsregelen i § 167 første ledd og annet ledd første og tredje punktum, jf. delutredning VII side 326-329. Bestemmelsen i straffeloven 1902 § 163 om forklaring som er avgitt under forsikring, foreslås ikke opprettholdt, jf. utredningen side 327 og 403.

Bestemmelsen i straffeloven bør etter kommisjonens oppfatning utvides til å omfatte uriktige forklaringer til Stortinget, jf. lov 3. august 1897 nr. 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget § 2, og det foreslås at denne loven oppheves. Etter ODA-avtalen protokoll 5 artikkel 26 er Norge bl.a. forpliktet til å sette straff for uriktige forklaringer for EFTA-domstolen. I dag følger straffansvaret av straffeloven 1902 § 12 nr. 3 bokstav d. Etter kommisjonens oppfatning bør det framgå direkte av bestemmelsen om uriktig forklaring at slike forklaringer er straffbare, jf. utredningen side 204-205 og side 327. Bestemmelsen i lov 15. juni 2001 nr. 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) § 12 første ledd, som gir straffeloven 1902 §§ 163 til 167 anvendelse på uriktige forklaringer for Den internasjonale straffedomstolen, foreslås også overført til straffeloven.

Kommisjonen foreslår å ta ut de særlige bestemmelsene om medvirkning til falsk forklaring i straffeloven 1902 §§ 165 og 166 annet ledd. Dette henger sammen med at ordet «falsk» foreslås erstattet med «uriktig» som vilkår for at en forklaring er straffbar. Etter kommisjonens oppfatning vil det da ikke være behov for særlige medvirkningsregler for å ramme medvirkning til at en annen gir en uriktig forklaring i god tro, jf. utredningen side 327-328 og side 403.

Straffeloven 1902 § 167 første ledd om straffrihet for den som er siktet for en straffbar handling, foreslås videreført med en ordlyd der det fremgår at bestemmelsen også gjelder den som er mistenkt for en straffbar handling, enten han er formelt siktet eller ikke, jf. delutredning VII side 328.

Ingen høringsinstanser har kommentarer til kommisjonens skisse.

3.4.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om en generell bestemmelse om uriktig forklaring etter mønster av straffeloven 1902 § 166 og straffrihetsregelen i § 167 første ledd og annet ledd første og tredje punktum. Det vises til forslaget til § 221. Siden praksis fra Høyesterett går i retning av en utjevning i straffenivået for overtredelser av straffeloven 1902 § 163 og § 166, ser departementet i likhet med kommisjonen ikke grunn til å videreføre det skjerpede straffansvaret i § 163. Med utgangspunkt i det eksisterende straffenivået for uriktige forklaringer, gir den øvre strafferammen på 2 år tilstrekkelig rom til å ta i betraktning det skjerpende moment at den uriktige forklaringen er avgitt under forsikring. Straffenivået ligger i begge tilfeller typisk på fengsel i 21 til 30 dager.

Som nevnt ovenfor får straffeloven 1902 §§ 166 og 167 anvendelse ved falsk forklaring til Stortinget etter innkalling i henhold til Grunnloven § 75 bokstav h, falsk forklaring til EFTA-domstolen og falsk forklaring til Den internasjonale straffedomstolen. Straffelovkommisjonen foreslår at det i straffebudet om uriktig forklaring bør fremgå at også slike forklaringer er straffbare. Samtidig foreslås det å oppheve lov 3. august 1897 nr. 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget. Av hensyn til en saklig sammenheng og bedre oversikt i regelverket om uriktig forklaring, slutter departementet seg til kommisjonens forslag, med ett unntak: Departementet går ikke inn for å innarbeide straffansvaret for falsk forklaring for Stortinget i ny straffelov og heller ikke oppheve lov 3. august 1897 nr. 2. Standpunktet hviler på to begrunnelser. Oppheves denne loven i sin helhet, vil det være behov for å overføre § 1 om straffansvar for å nekte å forklare seg for Stortinget mv. til straffeloven. Departementet kan ikke se noen god plassering for bestemmelsen, verken i kapitlet om uriktig forklaring og anklage, eller i andre deler av straffeloven. Uriktige forklaringer til Stortinget vil dessuten allerede rammes av straffalternativet uriktige opplysninger til offentlige myndigheter under forklaringsplikt i forslaget til § 221 bokstav c. En særskilt regulering der er med andre ord overflødig. Den beste løsningen vil, slik departementet ser det, derfor være å videreføre lov 3. august 1897 nr. 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget. Som følge av departementets forslag til § 221 er det imidlertid behov for noen mindre endringer i lovteksten.

Kommisjonen har foreslått å videreføre straffeloven 1902 § 167 første ledd om straffrihet for den som er mistenkt eller siktet for en straffbar handling, samt § 167 annet ledd første og tredje punktum.

Departementet har vurdert om det er grunn til å avskaffe straffrihetsregelen for siktede. Det kan spørres om den siktede bør stå i en slik særstilling når han velger å la være å benytte seg av retten til å nekte forklaring. Tradisjonelt er straffriheten begrunnet i at den siktede befinner seg i en tvangssituasjon der valget står mellom å fortelle sannheten og inkriminere seg selv, eller å lyve for å forsøke å unndra seg straffansvar. I noen tilfeller kan det være at valget treffes på impuls snarere enn et rasjonelt grunnlag, og at et forbrytersk forsett dermed er fraværende. Å oppstille straff for slike forklaringer ville bryte med ordningen i de øvrige nordiske land og reise grunnleggende spørsmål i forhold til internasjonale menneskerettigheter, særlig forbudet mot selvinkriminering og siktedes krav på en rettferdig rettergang etter SP artikkel 14 tredje ledd bokstav g og EMK artikkel 6 første ledd. Verken Straffelovkommisjonen eller høringsinstansene har uttrykt noe behov for en slik endring. Departementet går derfor ikke inn for noen endring i gjeldende rett på dette punkt.

3.5 Uriktig anklage

3.5.1 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 kapittel 16 setter straff for fire typer falsk anklage.

Hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 § 168 retter seg mot den som ved falsk anklage til offentlig myndighet pådrar eller søker å pådra en annen siktelse eller domfellelse.

«Anklage» omfatter både offentlig og privat strafforfølgning. Likestilt med anklage er anmeldelse og forklaring, samt «[f]orvanskning eller Bortryddelse af Bevis eller Tilveiebringelse af uriktig Bevis». Bestemmelsen omfatter også andre handlinger (for eksempel ryktespredning) som er foretatt mot bedre vitende med forsett om å pådra en annen en siktelse eller domfellelse.

I straffeloven 1902 § 169 oppstilles et skjerpet straffansvar når overtredelsen av § 168 har ført til at noen er idømt ubetinget frihetsstraff, som helt eller delvis er gjennomført, eventuelt dødsstraff i et land som gir adgang til å bruke slik straff. Bevisforspillelse og bevisforvansking som ikke er utført med forsett om å pådra en annen siktelse eller straff, kan rammes av straffeloven 1902 § 132 om motarbeiding av offentlig undersøkelse mv.

Hvis anklageren ikke har utvist det forsett straffeloven 1902 § 168 krever, kan han likevel straffes hvis det ikke var rimelig grunn til å mistenke den anklagede, jf. § 170. Bestemmelsen rammer den uaktsomme anklage og anmeldelse, og forutsetter at gjerningspersonen kan bebreides for å ha fremsatt anklagen. Selve fremsettelsen av en anklage eller anmeldelse for et straffbart forhold må være forsettlig for å kunne straffes.

Straffeloven 1902 § 171 nr. 1 retter seg mot anmeldelse av oppdiktete straffbare forhold. Gjerningen beskrives som, mot bedre vitende for retten mv., å anmelde en straffbar handling som ikke er forøvet, eller foreta seg noe som tilsikter å vekke mistanke om at en slik handling er forøvet. Bestemmelsen har blant annet rammet den som uriktig har anmeldt en bil stjålet, etter at den har vært innblandet i et trafikkuhell, eller etter at han har stukket av fra politikontroll.

Etter straffeloven 1902 § 171 nr. 2 er det belagt med straff å fremsette en falsk anklage mot seg selv eller noen annen som samtykker til det. På bestemte vilkår er det også straffbart å unnlate å gi opplysninger som godtgjør at en som er tiltalt eller domfelt, er uskyldig eller bare er skyldig i et mindre lovbrudd, jf. straffeloven 1902 § 172.

Medvirkning til overtredelse av bestemmelsene om falsk anklage er straffbar, med den reservasjon at straffeloven 1902 § 170 bare rammer medvirkning som består i «forledelse».

3.5.2 Straffelovkommisjonens forslag og høringen

Kommisjonen foreslår en bestemmelse om uriktig anklage, som bortsett fra mindre endringer svarer til straffeloven 1902 § 168, jf. delutredning VII side 326-329. Den øvre strafferammen for uriktig anklage foreslås på bakgrunn av utviklingen i straffutmålingspraksis senket fra åtte til tre års fengsel. Dette gjelder også lovbrudd som etter straffeloven regnes som forbrytelse.

Videre går kommisjonen inn for en ny bestemmelse om grov uriktig anklage, som dels viderefører og dels utvider straffeloven 1902 § 169. For grov uriktig anklage foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil ti år (i dag er maksimumsstraffen fengsel inntil 15 år, eventuelt 21 år etter annet ledd).

Om en overtredelse er grov, skal etter forslaget bero på en helhetsvurdering. Det sentrale moment i denne vurderingen er hvilke følger anklagen har hatt eller kunne ha fått, jf. tilsvarende for det skjerpede straffansvaret i gjeldende § 169. Kommisjonen har ikke foreslått andre momenter som kan eller skal tillegges vekt.

Videre foreslår kommisjonen at det inntas en bestemmelse om vilkårlig anmeldelse tilsvarende straffeloven §§ 170 og 171 nr. 2, og en bestemmelse om plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse etter mønster av § 172. Kommisjonen har ikke foreslått en konkret strafferamme for overtredelser av straffebudene vilkårlig anmeldelse og plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.

3.5.3 Departementets vurdering

I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at straffeloven 1902 § 168 bør videreføres i ny straffelov, se forslaget til § 222.

Departementet går ikke inn for å videreføre straffvilkåret «mot bedre vitende» i § 168 siste straffalternativ. Det skyldes særlig at uttrykket kan skape tvil om det skal forstås som et særskilt skyldkrav, som en del av den objektive gjerningsbeskrivelsen, eller begge deler. For å unngå at straffansvaret favner for langt er det imidlertid behov for en tilsvarende begrensning av straffansvaret i § 222. Departementet foreslår derfor at det skal være et vilkår for straff at gjerningspersonen (forsettlig) skaper et uriktig grunnlag for straffansvar, og derved pådrar noen en siktelse eller domfellelse.

I praksis er straffenivået for overtredelser av straffeloven 1902 § 168 betydelig lavere enn den øvre strafferammen på åtte år. Departementet slutter seg derfor til kommisjonens forslag om å sette ned maksimumsstraffen til tre år.

Departementet er enig i kommisjonens forslag om å innta en generell og skjønnsmessig bestemmelse om grov uriktig anklage, i stedet for å videreføre straffeloven 1902 § 169 som en egen bestemmelse eller som et ledd i hovedbestemmelsen om uriktig anklage. Det vises til forslaget til § 223.

Behovet for en bestemmelse om grov overtredelse gjør seg gjeldende blant annet som følge av at maksimumsstraffen for uriktig anklage foreslås senket fra åtte til tre år. De mest alvorlige anklager, særlig de som leder til at en uskyldig idømmes fengsel og i dag rammes av straffeloven § 169, bør kunne møtes med fengsel i mer enn tre år. Men det vil også kunne være andre forhold som - enten alene eller samlet sett - gjør anklagen graverende nok til at fengsel i tre år ikke er tilstrekkelig. Det kan blant annet være at den anklagede ilegges en annen straffereaksjon enn fengsel eller berøves friheten ved pågripelse og varetektsfengsling, eller at anklagen får sivilrettslige konsekvenser for den som rammes. Anklagens art og innhold, og omstendighetene rundt lovovertredelsen kan også være av betydning.

Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens forslag om at den øvre strafferammen for grov overtredelse skal være fengsel inntil ti år. I dag er maksimumsstraffen 15 år i straffeloven 1902 § 169 første ledd, og fengsel inntil 21 år etter annet ledd. Det er ikke umulig å tenke seg uriktige anklager som leder til at en uskyldig person idømmes fengsel inntil 21 år, eller eventuelt en enda strengere straff, endog dødsstraff dersom anklagen leder til strafforfølgning i et land som tillater dette. Men i så fall vil ofte også institusjonelle rettssikkerhetsgarantier knyttet til rettsvesenet ha sviktet. Selv om fremsetting av en uriktig anklage kan være meget straffverdig, mener departementet at fengsel inntil ti år er en mer realistisk strafferamme som i praksis vil være tilstrekkelig også ved graverende overtredelser.

Departementet er enig med kommisjonen i at straffeloven 1902 § 170 bør videreføres i en bestemmelse om «vilkårlig anklage». Det vises til forslaget til § 224. Departementet har i den forbindelse vurdert om også straffeloven 1902 § 171 nr. 2, som blant annet rammer den som uriktig tilstår å ha begått en straffbar handling, bør videreføres og tas inn i § 224, slik kommisjonen foreslår. Uriktige tilståelser kan lede til unødig bruk av ressurser, og i verste fall føre til at den reelle gjerningspersonen unndrar seg strafforfølgning eller ødelegger bevis mv. Når departementet likevel ikke går inn for å videreføre § 171 nr. 2, skyldes det særlig at å oppstille slik straff gir dårlig sammenheng med reglene om vern mot selvinkriminering. Når det er straffritt for den reelt skyldige å benekte straffansvar som ledd i sitt forsvar, blir det unaturlig å straffe reelt sett uskyldige personer som av en eller annen grunn uriktig tilstår å ha begått en straffbar handling. I en del tilfeller kan dessuten den uriktige tilståelsen skyldes omstendigheter som gjør at straff vil kunne virke urimelig, for eksempel der vedkommende er sliten etter langvarige politiavhør, eller der vedkommende av medlidenhetsgrunner ønsker å beskytte en av sine nærmeste ved selv å påta seg skylden. Dersom utviklingen skulle gå i retning av at det blir et problem at noen betaler andre for uriktig å tilstå en straffbar handling, vil departementet vurdere spørsmålet på nytt. Den som uriktig tilstår å ha begått en straffbar handling vil for øvrig som regel ikke ha krav på erstatning eller oppreisning for uberettiget strafforfølgning, jf. straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b.

Departementet har vurdert om straffansvaret for uaktsom anklage bør rekke videre enn etter straffeloven 1902 § 170. Paragraf 170 rammer kun uaktsomme anklager og anmeldelser til retten. I motsetning til etter straffeloven 1902 § 168 kan anklager som er fremsatt i forklaringer, ikke straffes. Det kan heller ikke anklager i form av bevisforvansking, eller anklager fremsatt på annen måte. Departementet kan ikke se noen grunn til å videreføre skillet mellom uriktige anmeldelser og uriktige forklaringer. En kunstig konsekvens av gjeldende rett er at om vitnet uten rimelig grunn til mistanke utpeker eller angir en gjerningsperson i politiavhør eller i rettsmøte, er forholdet straffritt, mens opplysninger som gis i en formell anmeldelse, kan straffes. Dessuten er anklagens skadepotensial i hovedsak det samme enten den fremsettes i en anmeldelse eller i en forklaring, selv om politiet i sistnevnte tilfelle ofte har noe bedre forutsetninger for straks å avgjøre om anklagen er uriktig. Departementet foreslår derfor en ordlyd der også en ugrunnet anklage i forklaringer blir omfattet av straffansvaret, jf. lovforslaget § 224.

Departementet går ikke inn for å sette straff for uaktsom bevisforvansking og andre typer uriktige anklager som er fremsatt uten rimelig grunn til mistanke. I praksis vil en bevisforvansking nesten alltid være fullt ut forsettlig. Det er neppe noe behov for å strekke straffansvaret så langt at det også rammer uaktsomhet, og med en slik rekkevidde kunne bestemmelsen lett ramme for vidt.

Departementet har som kommisjonen ikke funnet grunn til å videreføre det særlige medvirkningsansvaret i straffeloven 1902 § 170. I stedet bør medvirkning til uaktsom uriktig anklage rammes av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15. Dette innebærer en viss utvidelse av medvirkningsansvaret, i det § 170 bare rammer medvirkning i form av forledelse. Departementet kan likevel ikke se noen betenkeligheter med dette. Det er en ubetydelig utvidelse, og hensynet til en enhetlig og konsistent regulering tilsier at den alminnelige regelen anvendes.

Til forskjell fra kommisjonen går departementet inn for å videreføre straffeloven 1902 § 171 nr. 1, som rammer det å anmelde oppdiktede straffbare handlinger eller å foreta seg noe som tilsikter å vekke mistanke om at en slik er begått. Straffalternativene i § 171 nr. 1 dekkes i enkelte tilfeller av de foreslåtte bestemmelsene om uriktig forklaring og anklage, men bare dersom gjerningspersonen anmelder en konkret person for å ha begått en straffbar handling som ikke har funnet sted. Forslaget til § 222 rammer ikke den som anmelder en straffbar handling som ikke har funnet sted, uten samtidig å peke på en uriktig gjerningsperson. Selv om andre bestemmelser i straffeloven 2005 etter omstendighetene kan få anvendelse på slike forhold, som for eksempel ordensforstyrrelse (§ 181) eller falsk alarm (§ 187), har ingen annen straffebestemmelse i straffeloven 2005 fullt ut det samme virkeområdet som straffeloven 1902 § 171 nr. 1. Bestemmelsen rammer anmeldelse av straffbare handlinger som ikke har funnet sted, og har normalt en karakter av å være nærmest en ordensforstyrrelse. Det straffverdige ligger ikke i å kaste et mistankens lys på andre, men i å opptre slik at politiet belastes unødig og spiller sine ressurser. Departementet mener at slik atferd også i dag bør kvalifisere til straff, og går inn for å videreføre bestemmelsen i en egen bestemmelse, se forslaget til § 225.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å innta en bestemmelse som viderefører straffeloven 1902 § 172 om plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller uriktig domfellelse. Et spørsmål må vurderes særskilt: Gjeldende § 172 retter seg mot opplysninger om forbrytelser. Unnlatelse av å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse for en forseelse er derfor ikke straffbar etter gjeldende rett. Etter departementets oppfatning bør den straffsanksjonerte opplysningsplikten fremdeles bare gjelde lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad. Men siden skillet mellom forbrytelser og forseelser er opphevet i straffeloven 2005, må avgrensingen skje på annen måte enn i dag. Straffelovkommisjonen har ikke tatt opp spørsmålet.

Slik departementet ser det er den enkleste og mest hensiktsmessige løsningen å bruke et strafferammekrav, og det er her naturlig å anvende samme grense som i straffeloven 2005 § 16 om forsøk. Den straffsanksjonerte opplysningsplikten vil da være knyttet til lovbrudd som kan medføre ett års fengsel eller mer. De aller fleste bestemmelsene i straffeloven 1902 del II og i straffeloven 2005 har en øvre strafferamme på ett år eller mer. Noen betydelig avkriminalisering vil det derfor ikke representere. I forhold til spesiallovgivningen kan endringen innebære en nykriminalisering for lovbrudd som i dag har en strafferamme på ett år eller mer, men som likevel er forseelser, slik tilfellet for eksempel er ved overtredelse av vegtrafikkloven. Det vises til forslaget til § 226.

3.6 Bestemmelser i straffeloven 1902 som ikke foreslås videreført

Om kommisjonens forslag vises det til utredningen side 403-404 og 424 og side 380 følgende. Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om dette.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 163 og § 167 annet ledd annet punktum om falsk forklaring avgitt under forsikring.

Videre er departementet enig med kommisjonen i ikke å videreføre straffeloven 1902 § 167 tredje ledd om fritak for straff etter § 166 for falske opplysninger i oppgaver om omstendigheter som danner grunnlag for skatt. Bestemmelsen har sin bakgrunn i at slike forklaringer ble ansett mindre straffverdig enn andre falske forklaringer som rammes av § 166, og at de derfor skulle straffes etter den mildere bestemmelsen i § 406, med mindre spesiallovgivningen fastsatte strengere straff. Dette synet har endret seg de siste hundre år. Uriktige forklaringer til ligningsmyndighetene straffes i dag etter ligningsloven § 12-1 og § 12-2 med strafferammer på nivå med straffeloven 1902 § 166. Av dette følger det at 1902 § 167 tredje ledd ikke lenger har noen funksjon, og bør oppheves. Det samme gjelder for straffeloven 1902 § 406. I likhet med kommisjonen går departementet inn for å overføre de nevnte bestemmelsene i ligningsloven til straffeloven 2005 kapittel 32. Det vises til merknadene til dette kapitlet.

Departementet slutter seg også til kommisjonens forslag om å ikke videreføre straffeloven 1902 § 169 om ekstra streng straff hvis en uriktig forklaring har ledet til fullbyrdet frihetsstraff. Den alminnelige øvre strafferammen er høy nok til at slike forhold kan vektlegges som en skjerpende omstendighet. Departementet går heller ikke inn for å videreføre straffeloven 1902 § 173 om offentliggjøring av domfellelse for falsk forklaring.

Til toppen
Til dokumentets forside