Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Ot.prp. nr. 23 (2008-2009)

Om lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål

Etter første ledd første punktum er lovens formål å fremme friluftslivet og å tilrettelegge for naturopplevelse i Marka. Hensynet til friluftsliv og naturopplevelse i Marka gis forrang i forhold til hensynet til annen bærekraftig bruk som omtales i annet ledd. Natur- og friluftshensyn vil dermed være styrende for praktiseringen av loven.

Første ledd annet punktum utdyper det nærmere innholdet av formålet etter første ledd første punktum. Hensynene som angis i annet punktum står både som selvstendige hensyn og som avgjørende faktorer for å oppnå hensynet etter første punktum. Disse faktorene kan naturlig deles inn i to kategorier. Det er for det første en forutsetning at Markas grenser sikres mot framtidige inngrep.

Sikring av Markas grenser som lovformål vil også være med på å sikre at ikke markagrensen utsettes for flere mindre grensejusteringer over tid som samlet kan utgjøre et betydelig inngrep i Marka.

For det andre er det avgjørende at Markas rike og varierte landskap bevares, da dette er en forutsetning for friluftsliv og naturopplevelse i Marka. Landskapet består av et rikt natur- og kulturmiljø. Som en del av kulturmiljøet skal også kulturminnene bevares. Hensynet til å bevare Markas rike og varierte landskap er også sentralt for å hindre at det gjennomføres mindre, fragmentariske bygge- og anleggstiltak som samlet kan forringe Markas unike kvaliteter for friluftsliv og naturopplevelse.

Første ledd tredje punktum slår fast at det også skal legges til rette for idrett som kan innpasses i Marka. Dette vil i utgangspunktet si idrett som tradisjonelt har vært utøvd i Marka og som følge av krav til topografi og areal har en naturlig arena i Marka. Av dette følger at etablering av idrettshaller og større idrettsanlegg i utgangspunktet ikke vil være i samsvar med lovens formål. Nasjonale anlegg må for eksempel i utgangspunktet legges utenfor Marka. Videre faller all form for motorsport og nyetablering av skytebaner utenfor lovens formål. For å avgjøre om nye idrettsformer «naturlig kan innpasses i Marka» og dermed faller inn under lovens formål, må utøvelsen av den aktuelle idrett vurderes opp mot konsekvensene for øvrig idrett og friluftsliv i Marka. Disse momentene vil også stå sentralt ved vurderingen av om etablering av anlegg, løyper mv. ligger innenfor lovens formål. Det antas at «idrett som naturlig kan innpasses i Marka» også vil kunne omfatte noe idrett som ikke vanligvis går inn under begrepet «friluftsliv». Departementet finner imidlertid ikke at det vil være hensiktsmessig å trekke noen skarp grense mellom idrett og friluftsliv, i det en god del aktiviteter naturlig faller inn under begge kategorier.

I bestemmelsens annet ledd forutsettes at det også skal tas hensyn til bærekraftig bruk til andre formål. I begrepet «andre formål» inngår bestående næringsvirksomhet, først og fremst landbruk, men også annen etablert virksomhet som bergverk og næring i tilknytning til friluftslivet. Bærekraftig bruk innebærer i denne sammenheng at verdiene i Marka skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at framtidige generasjoner minst kan ha de samme muligheter til friluftsliv, naturopplevelse og idrett som nåværende generasjon har.

Til tross for at landbruket gjennom tidene har vært med på å forme Markas rike kulturlandskap, er landbruk og annen næringsvirksomhet samtidig en faktor som vil kunne være til skade for Markas landskap og natur- og kulturmiljø, og slik forringe Markas unike verdi for friluftsliv og naturopplevelse. Landbruk eller andre næringer i Marka som for eksempel bergverksdrift, kan derfor i henhold til formålsparagrafen bare tillates dersom slik drift er forenlig med naturvern-, naturopplevelses- og friluftshensyn. Friluftsliv og naturopplevelse i Marka er gitt forrang i forhold til all næringsvirksomhet, herunder landbruk.

Eksisterende næringsvirksomhet i Marka, herunder landbruk og bergverk, vil kunne videreføres under markaloven. Det kan innenfor rammene av lovens formål derimot ikke etableres ny næringsvirksomhet i Marka. Lovens formål innebærer også at eksisterende næringsvirksomhet som hovedregel heller ikke skal kunne utvides. Næringsvirksomhet som i dag ligger utenfor Marka, vil dermed innenfor lovens formål heller ikke kunne utvides inn i Marka.

Markaloven bygger på flerbruksprinsippet. Dette innebærer at loven skal ta hensyn til at Marka skal benyttes av flere forskjellige grupper mennesker som skal kunne benytte Marka til forskjellige aktiviteter og virksomheter innenfor rammene av lovens formål. Alle former for aktivitet i Marka skal utøves med tanke på andre brukere og andre grupper av brukere i Marka.

Flerbruksprinsippet gjør seg gjeldende på flere nivåer. For det første forutsetter loven at flere forskjellige grupper innen friluftsliv og idrett, i tillegg til hytteeiere og fastboende skal kunne benytte Marka. For det andre skal det innenfor rammene av lovens formål om å fremme friluftslivet og naturopplevelse i Marka, legges til rette for bærekraftig bruk til andre formål. «Bærekraftig bruk til andre formål» er beskrevet ovenfor under merknadene til formålsparagrafens annet ledd.

Innenfor lovens formål skal det tas hensyn til etablerte lokalsamfunn og tradisjonelt hytteliv i Marka. Loven er derfor ikke til hinder for vedlikehold, hensiktsmessig modernisering og andre bygge- og anleggstiltak som er nødvendig for å opprettholde disse etablerte lokalsamfunnene eller enkelt hytteliv på et tilfredsstillende nivå.

Hensynet til sikring av Markas grenser og vern av områdets spesielle verdi for friluftsliv, naturopplevelse og idrett har en spesiell stilling i forvaltningen av Marka, og skal ligge til grunn for alle disposisjoner som foretas i området. Når det søkes om tillatelse til tiltak etter markaloven, må det i utøvelsen av skjønnet legges vekt på både de kortsiktige og langsiktige konsekvensene for landskaps-, natur- og kulturmiljø. I tillegg må det legges vekt på tiltakets innvirkning på annen bruk enn den tiltaket gjelder.

Fravær av støy i Marka er også en forutsetning for områdets verdi for friluftsliv og naturopplevelse. Ved behandling av søknader om tiltak eller annen virksomhet, skal det derfor legges vekt på støyvirkningene i Marka.

Til § 2 Geografisk avgrensning

Første ledd angir lovens geografiske virkeområde til Marka med den grensen som går fram av Miljøverndepartementets digitale kart «Markagrensen» datert 19. desember 2008. Kartet er oppgradert fra illustrasjonskart til forskrift 2007-06-29-802 om rikspolitisk bestemmelse for naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (Marka). Denne grensen er i det vesentlige en videreføring av markagrensen fastsatt av Miljøverndepartementet i 1986 med endringer i 1996. De endringene som er gjort i markagrensen etter 1996 har skjedd som ledd i kommunenes arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Blant annet er Vardåsmarka et nytt markaområde som første gang ble tatt inn i kommuneplanens arealdel for Asker vedtatt 12.06.07.

Grensene i kartet «Markagrensen» datert 19. desember 2008 samsvarer i det vesentlige med plankart til kommuneplanens arealdel som angitt i tabell 4.1:

Tabell 4.1 

Kommune Plankart vedtatt dato Planperiode
Asker 12.6.2007 2007 – 2020
Bærum 4.6.2003 2002 – 2020
Enebakk 11.10.1999 1999 – 2010
Gjerdrum 05.03.2003 2002 – 2014
Hobøl 19.06.2002 2002 – 2013
Hole 07.04.2003 2003 – 2014
Jevnaker 26.03.2003 2003 – 2013
Lier 25.06.2002 2002 – 2013
Lunner 24.11.2005 2005 – 2016
Lørenskog 9.5.2007 2007 – 2030
Nannestad 09.12.2002 2002 – 2013
Nittedal 30.10.2000 2001 – 2012
Oppegård 28.3.2007 2007 – 2019
Oslo1
Ringerike 26.06.2003 2003 – 2015
Rælingen 18.4.2007 2006 – 2017
Røyken 28.06.2001 2001 – 2015
Skedsmo 11.10.2006 2006 – 2017
Ski 29.8.2007 2007 – 2019

1 Oslo kommune har ikke samlet arealdel for hele kommunen. Oslo kommune har derfor angitt markagrensen i kommunen på et særskilt produsert kart fra Plan- og bygningsetaten datert 23.04.07.

Annet ledd inneholder en hjemmel for at Kongen gjennom forskrift kan justere grensen etter første ledd og således endre lovens virkeområde. Bestemmelsen gir adgang til at grensen både kan innskrenkes og utvides gjennom forskrift. Bestemmelsen innebærer et fleksibelt virkemiddel for å kunne utvide lovens virkeområde ved at grensen utvides der dette anses hensiktsmessig eller ønskelig.

Adgangen til å gjennomføre innskrenkende grensejusteringer i lovfestet markagrense vil være den samme som i forslaget som ble sendt på høring. En forutsetning er at dette kan skje uten at friluftslivs-, natur- eller kulturverdier blir vesentlig skadelidende.

I annet ledd presiseres at virkeområdet for loven også kan utvides ved at markagrensen utvides slik at nærliggende områder legges til Marka. For å utvide lovens virkeområde kreves etter annet ledd at områdene ligger i nærheten av Marka. Det kreves ikke at områdene er tilgrensende. Områdene skal enten ha tilsvarende verdi for friluftslivet som de områdene som allerede omfattes av Marka, eller de skal være av en slik karakter at de gjennom tilrettelegging og/eller skjøtsel kan få tilsvarende verdi for friluftslivet som dagens markaområde.

Bestemmelsen vil sikre at områder med stor naturopplevelsesverdi og områder med biologiske eller kulturhistoriske verdier kan legges inn under markalovens virkeområde. Områder som vil bidra til å skape større naturlig sammenheng mellom dagens forskjellige delområder i Marka, kan også legges til Marka, selv om de i utgangspunktet ikke har verdi for friluftslivet uten nødvendig tilrettelegging eller skjøtsel. Målet er at Marka på denne måten skal bli et mest mulig sammenhengende område for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Bestemmelsen vil også kunne benyttes til å legge friluftsområder i nærheten av tettbygde strøk til Marka.

Kart over Marka med gjeldende grense i henhold til markaloven gjøres offentlig tilgjengelig gjennom Norsk Lovtidend. I tillegg skal kart med gjeldende markagrense gjøres tilgjengelig i de kommuner og fylker som har områder innenfor Marka. Miljøverndepartementets digitale kart, «Markagrensen» datert 19. desember 2008 skal videre være fritt tilgjengelig og kunne lastes ned av alle i tjenlige digitale formater, til bruk bl.a. for enkeltpersoner og i arealplanlegging i kommunene mv.

Til § 3 Myndigheter etter loven

Departementet som øverste forvaltningsmyndighet etter markaloven kan etter første ledd gi nærmere angitte oppgaver til den enkelte fylkesmann, fylkeskommune eller kommune eller Direktoratet for naturforvaltning.

Når område, anlegg eller byggverk er erklært hemmelig i medhold av lov om forsvarshemmeligheter, påhviler det i henhold til annet ledd vedkommende militære myndighet å se til at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av markaloven, blir overholdt.

Statens naturoppsyn er oppsynsmyndighet etter lov om statlig naturoppsyn.

Myndighetsorganiseringen går ellers fram av de enkelte bestemmelser og alminnelige forvaltnings- og statsrettslige regler.

Til § 4 Arealformål

Etter første ledd er arealformålet i Marka landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF) som angitt i plan- og bygningsloven § 11-7 første ledd nr. 5, med de presiseringer og unntak som følger av §§ 5 og 6 i markaloven.

I reguleringsplan vil LNF som formål være noe forskjellig fra formålet i kommuneplanens arealdel. LNF-områder i reguleringsplan kan vises samlet, hver for seg eller i grupper. LNF-områder utgjør det meste av landerts areal. Næringsvirksomhet, det vil for Marka først og fremst si jordbruk og skogbruk, kan i utgangspunktet drives innenfor rammene av arealformålet i LNF-område. Til forskjell fra LNF-områder utenfor Marka, er imidlertid bygge- og anleggstiltak også i landbruk som hovedregel forbudt i Marka. Slike tiltak krever tillatelse etter markaloven.

I områder som er vernet etter naturvernloven og områder som er regulert til spesialområde, f.eks. til naturvernformål, bevaring eller sikringsområde for drikkevann, eller områder som inngår i særskilte reguleringsplaner eller vedtak etter § 7 første ledd nr. 3 og 4, gjelder i henhold til annet ledd de restriksjoner som følger av de konkrete verne- eller planvedtak i tillegg til loven. Dette innebærer at slike bestemmelser vil gjelde i tillegg til markaloven dersom de inneholder strengere restriksjoner enn det som følger av markaloven.

Vernevedtak i henhold til annet ledd kan dermed medføre et strengere vern enn det som følger av markaloven. Slike vernevedtak kan imidlertid ikke innskrenke markalovens bestemmelser.

Til § 5 Forbud mot bygge- og anleggstiltak

Bestemmelsen inneholder et generelt forbud mot å sette i verk bygge- og anleggstiltak og planlegge eller gjennomføre arealbruk i strid med markalovens arealformål og bestemmelser. Forbudet gjelder også bygge- og anleggstiltak i landbruket. Det forutsettes at plan- og bygningslovens øvrige system og regler gjelder sammen med markaloven så langt det ikke foreligger motstrid. Dette betyr blant annet at plan- og bygningslovens byggesaksdel, herunder reglene om saksbehandling, materielle krav m.v. skal gjelde, dersom de ikke kommer i konflikt med markalovens bestemmelser. Plan- og bygningslovens byggesaksbestemmelser er således subsidiære i forhold til markalovens byggeforbud og særskilte krav.

«Bygge- og anleggstiltak» i første punktum defineres i annet punktum som tiltak som angitt i plan- og bygningsloven § 1-6, for eksempel oppføring, riving, endring, herunder fasadeendring, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner og anlegg, samt terrenginngrep og opprettelse og endring av eiendom.

I henhold til annet ledd omfatter forbudet i første ledd ikke tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven § 1-3 annet ledd eller som inngår i vedtak etter § 6-4 tredje ledd i samme lov.

§ 5 er også til hinder for ny spredt bebyggelse og utvidelse av spredt bebyggelse, jf. plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 2.

Det generelle byggeforbudet omfatter ikke vedlikehold.

Til § 6 Kommunale og statlige planer

Etter første ledd krever igangsetting av arbeid med arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som vedrører Marka, tillatelse av departementet. Regelen er begrunnet med at det ikke er hensiktsmessig med en så vid adgang til å gjennomføre planlegging i Marka som plan- og bygningslovens generelle regler hjemler. Bestemmelsen innebærer at det er departementet som avgjør om det skal iverksettes planlegging eller kunngjøres planoppstart m.v. etter plan- og bygningslovens bestemmelser. Lovens løsning er noe mer fleksibel enn høringsforslaget som i utgangspunktet inneholdt et planleggingsforbud med unntak som i § 7 første ledd nr. 1-4.

Det er videre viktig å ha avklarte rammer og premisser for planutarbeidelsen, slik at det ikke brukes unødige ressurser på planlegging til formål som ikke vil kunne godkjennes innenfor rammen av de hensyn markaloven skal fremme.

Annet ledd første punktum fastsetter at alle kommunale vedtak av kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan som vedrører Marka krever statlig stadfesting for å få rettsvirkning. Bakgrunnen for denne regelen er todelt. For det første er det behov for å føre kontroll med hvilke arealplaner som godkjennes i Marka. Dette vil bidra til å sikre at det ikke vedtas planer i Marka som er i strid med markalovens bestemmelser eller formål. For det andre er det behov for å sikre en enhetlig praksis for hvilke arealplaner som kan godkjennes i Marka. På grunn av de snevre rammene for hvilke formål og tiltak det kan planlegges for i Marka, og det lave antallet planer som det forventes å bli behov for, er dette en enklere teknisk og ressursmessig løsning enn det ordinære plansystemet med enten innsigelse og stadfesting eller bruk av statlig reguleringsplan. Antallet planer i Marka antas å bli lavt på grunn av det generelle byggeforbudet som danner utgangspunkt for alt planarbeid i Marka. Ordningen vil imidlertid gi tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne innpasse de helt nødvendige tiltak i Marka. I tillegg vil ordningen gi rom for å utarbeide planer for å befeste eksisterende forhold der det kan være behov for plan. Som eksempel kan nevnes etablert bebyggelse i for eksempel Maridalen og Sørkedalen.

Etter annet ledd annet punktum kan departementet gjøre de endringer i kommunens plan som de anser nødvendig for å bringe planen i samsvar med lovens formål.

Når det kreves tillatelse av departementet for å sette i gang planarbeid i kommunen, i tillegg til at planvedtaket må stadfestes av departementet for å være gyldig, forutsetter dette også tett samhandling underveis i planprosessen.

Til § 7 Unntak for tiltak i kommunale eller statlige planer

Første ledd innebærer et unntak fra §§ 4 og 5. Uten hensyn til §§ 4 og 5 kan kommunale planer åpne for visse nærmere angitte typer tiltak og arealbruk som det ventes å kunne bli begrunnet behov for, og som må aksepteres ut fra sterke samfunnsmessige hensyn. Der det utarbeides eller foreligger bindende arealplan som åpner for gjennomføring av tiltak, vil denne i utgangspunktet innebære en form for arealavklaring som gir et mer forutsigbart grunnlag for en godkjenning gjennom behandlingen av søknad om tillatelse. Krav om nærmere planlegging for slik arealbruk vil sikre en grundig prosess og avveining. I tillegg etableres det et sett av nærmere bestemmelser i planen for tiltaket før det treffes vedtak om å gi tillatelse til at det kan gjennomføres.

Kommunen kan gi tillatelse til tiltak i henhold til § 7, jf. § 14, dersom tiltaket er i samsvar med vedtatt arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan, og er stadfestet av departementet i henhold til § 6 og § 7 annet ledd.

Første ledd punkt 1 omfatter bygge- og anleggstiltak i landbruksvirksomhet, dvs. bygninger og terrenginngrep som er nødvendige ledd i landbruksnæring. Markaloven bruker her samme definisjon av tiltak i landbruk som i plan- og bygningsloven, jf. nærmere omtale i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) og veileder «Plan og kart etter plan- og bygningsloven».

Første ledd punkt 2 omfatter stier og løyper som forutsetter reguleringsplan etter § 9.

Første ledd punkt 3 omfatter idrettsanlegg som er av en slik størrelse og karakter at de kan innpasses innenfor markalovens formål, jf. nærmere omtale av slike idrettsanlegg i merknadene til § 1 Formål. Med hjemmel i denne bestemmelsen vil det gjennom arealplan kunne tilrettelegges for nye skiløyper og skibakker, turveger og lignende, i tillegg til eventuelle andre bygninger og anlegg som bidrar til å fremme bruken av Marka til friluftsformål.

Første ledd punkt 4 omfatter nødvendige offentlige infrastrukturanlegg som offentlige veger, jernbane, kraftproduksjonsanlegg, dammer, vannforsyningssystemer, kraftledninger mv. Energitiltak som er unntatt følger av § 5 annet ledd.

Unntakene i første ledd punkt 1-4 kan ikke anvendes for å tillate ny eller vesentlig utvidelse av spredt bebyggelse etter plan- og bygningsloven. For tiltak som avklares gjennom plan som nevnt i første ledd punkt 1-4 anses planen å innebære unntak fra markalovens byggeforbud. Det aktuelle tiltaket vil imidlertid kreve søknad og tillatelse fra kommunen før det iverksettes. I tillegg gjelder også reglene om byggesaksbehandling i plan- og bygningslovens bygningsdel, og eventuelle regler i andre lover.

Etter annet ledd skal kommunens endelige vedtak om arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som åpner for tiltak etter første ledd, bare stadfestes dersom tiltakene etter departementets syn lar seg forene med lovens formål. Departementet kan gjøre de endringer i kommunens plan som det anser nødvendig for at planen skal være i samsvar med lovens formål.

Tredje ledd: Bindende arealplaner i strid med §§ 4 og 5, som ikke omfattes av § 7 første ledd, kan bare vedtas som statlig arealplan etter plan- og bygningsloven § 6-4.

Til § 8 Gjennomgang av planer som gjelder innenfor Markagrensen

Kommunene skal etter § 8 sørge for at dens planer er i samsvar med denne lov senest fire år etter lovens ikrafttredelse.

Bestemmelsen pålegger kommunene å gjennomgå sine vedtatte planer etter plan- og bygningsloven, nærmere bestemt kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner. Dette kravet omfatter også kommunedelplaner med bindende arealbruk, samt bebyggelsesplaner. Formålet med gjennomgangen er å vurdere om planene eller deler av planene er i strid med markalovens bestemmelser eller formål.

De planene eller delene av en plan som ikke er i samsvar med loven må oppheves eller endres av kommunen.

Fristen for å gjennomgå og å bringe vedtatte planer i samsvar med markaloven er fire år fra markalovens ikrafttredelse.

Markalovens bestemmelser om departementets rolle i planprosessen, jf. §§ 6 og 7 kommer også til anvendelse så langt de passer ved kommunenes gjennomgang av planer etter § 8.

Til § 9 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper mv.

Bestemmelsen regulerer anlegging, rydding, merking og preparering av permanente stier og løyper.

I henhold til første ledd første punktum krever anlegging av stier og løyper tillatelse etter markaloven. Anlegging av større løyper krever etter annet punktum reguleringsplan etter plan- og bygningsloven Kap 12 i tillegg til tillatelse av kommunen etter markaloven.

Ved vurderingen av hva som regnes som «større løyper» i henhold til første ledd annet punktum skal det legges vekt på tiltakets antatte virkning for friluftslivet og naturmiljøet mv. Med «mindre løyper» menes som hovedregel løyper med to spor som kan legges i terrenget uten at det er behov for sprengning, masseforflytning eller tilførsel av eksterne masser. Dersom en løype har flere spor eller bredde for skøyting, vil det som hovedregel måtte regnes som «større løyper» som krever reguleringsplan. Når det skal avgjøres om anlegging av en løype krever reguleringsplan for «større løyper», skal det også legges vekt på om traséens lengde, beliggenhet og belysning påvirker andre deler av friluftslivet. Dette innebærer også at en løype som ellers fremstår som en «mindre løype», vil måtte regnes som en «større løype» på grunn av traséens lengde, beliggenhet og/eller type og omfang av belysning, slik at anlegging av løypen dermed vil måtte medføre krav om reguleringsplan. En løypetrasé som reelt sett framstår som en veg, vil alltid falle inn under reglene for «større løyper» og dermed kreve reguleringsplan på lik linje med veganlegg. Løyper med lysanlegg som ikke naturlig passer inn i terrenget eller på annen måte kan være til sjenanse for friluftsliv og naturopplevelse i Marka, vil måtte regnes som «større løyper». Konkurranseløyper vil alltid være å anse som «større løyper» som krever reguleringsplan.

Ved tvil om tiltaket krever reguleringsplan kan spørsmålet i henhold til første ledd tredje punktum avgjøres av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Avgjørelsen kan i henhold til siste punktum ikke påklages.

I annet ledd første punktum gis departementet hjemmel til i forskrift å gi bestemmelser om anlegging, rydding, merking eller preparering av stier eller løyper i Marka. Departementet kan etter annet punktum gi bestemmelser om at det ikke, eller bare på nærmere vilkår skal ryddes, anlegges, merkes eller prepareres stier eller løyper innenfor bestemte områder i Marka. For områder som vernes særskilt etter § 11, vil slike bestemmelser kunne gis som en del av vernebestemmelsene.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med friluftslovens generelle bestemmelser om inngrepsløyve, jf. friluftsloven § 35. Det antas at behovet for anlegging og tilrettelegging av stier og løyper i Marka er stort. Adgangen til å gi slike bestemmelser er dermed gjort videre etter markaloven enn etter friluftsloven.

Etter tredje ledd krever anlegging, rydding, merking og preparering av permanente stier og løyper samtykke fra grunneier eller fester. Samtykke kreves fra grunneier eller fester direkte eller fra den grunneier eller fester bemyndiger. Dette innebærer at samtykke fra grunneierforeninger, vel eller andre sammenslutninger ikke vil være gyldig uten etter fullmakt fra grunneier eller fester.

Tredje ledd må forstås slik at det alltid skal innledes samarbeid med grunneier eller fester dersom det er aktuelt å anlegge, merke eller preparere permanente stier eller løyper. Det er dermed en forutsetning at anlegging av permanente stier og løyper skal skje i samråd med vedkommende grunneier eller fester, med andre som anlegger stier og løyper i området og eventuelt også grunneierorganisasjonene.

Etter fjerde ledd kan Fylkesmannen i Oslo og Akershus gi offentlige myndigheter og organisasjoner med allment friluftsliv som formål rett til å anlegge, rydde, merke og preparere stier og løyper i Marka. Tillatelse kan gis for avgrensede områder eller for enkelte stier eller løyper. Også for disse tilfellene kreves som hovedregel samtykke fra grunneier eller fester i henhold til tredje ledd. Det vises til merknadene til tredje ledd.

I femte ledd første punktum gis Fylkesmannen i Oslo og Akershus hjemmel til å gjennomføre anlegging, rydding, merking og preparering av permanente stier og løyper uten samtykke fra grunneier eller fester. Dette innebærer et unntak fra ­hovedregelen om samtykke. Unntakshjemmelen kan benyttes dersom det etter samråd med grunneier eller fester ikke er kommet til enighet. Før slikt inngrep kan gjennomføres, bør også mulighetene for alternative traséer være drøftet med grunneier eller fester, som bør gis rimelig anledning til å foreslå alternative løsninger før inngrep kan gjennomføres uten dennes samtykke. Inngrep bør bare gjennomføres såfremt fordelene ved vedtaket må anses større for friluftslivet og naturmiljøet enn de skader og/eller ulemper inngrepet vil kunne medføre for grunneier eller fester. Dersom inngrep vil virke urimelig overfor grunneier eller fester, bør det som hovedregel ikke gjennomføres, selv om de positive virkningene for friluftslivet er større enn de negative virkningene for grunneier eller fester.

Volder tiltaket skade, kan grunneier eller fester i henhold til femte ledd annet punktum kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn. Etter tredje punktum skal de lovbestemte kostnader ved skjønnet som hovedregel erstattes grunneier eller rettighetshaver til eiendommen. Unntak kan gjøres dersom erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. I henhold til siste punktum kan erstatningssøkeren også tilkjennes erstatning for nødvendige utgifter han har hatt for å ivareta sin tarv. I slike tilfeller kan likevel erstatning bare kreves hvis det finnes rimelig. Hva som anses rimelig, må bero på en konkret helhetsvurdering.

Sjette ledd regulerer adgangen for grunneier, fester og brukere av eiendommen og natur- og friluftsorganisasjoner til å kreve stier og løyper omlagt. Grunneier, fester eller bruker av eiendommen kan etter første ledd kreve omlagt sti eller løype som påfører ham særlig skade eller ulempe. Med skade menes enhver fysisk skade på eiendommen. Typisk vil det dreie seg om skade på naturen, på bolig eller skade på anlegg mv. i forbindelse med næringsvirksomhet. Det stilles ikke krav om at det skal foreligge økonomisk tap for å kunne kreve omlegging. Med ulempe menes sjenanse i forhold til bolig eller hytte på eiendommen, hindringer for grunneier, fester eller bruker i forbindelse med atkomst til bolig, hytte eller næringseiendom. Omtalen i merknadene av hva som menes med «skade eller ulempe» er ikke uttømmende, men kun tatt med for å illustrere noen typetilfeller. Omlegging kan ikke skje dersom dette ikke er mulig uten vesentlig ulempe for friluftslivet eller allmenne interesser for øvrig. Organisasjoner med naturvern eller friluftsliv som formål kan bare kreve omlegging av stier og løyper som medfører eller kan medføre vesentlig skade på naturmiljøet. Endrede forhold som sterk slitasje på eiendommen p.g.a. stier eller løyper eller endret utnyttelse av eiendommen kan medføre behov for omlegging.

I henhold til syvende ledd rettes krav om omlegging til den som holder løypa eller stien ved like. Som hovedregel kan ikke slik omlegging gjennomføres uten samtykke fra grunneier eller fester. Dersom grunneier eller fester ikke gir sitt samtykke, kan saken kreves avgjort av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Samråd med grunneier eller fester og innhenting av samtykke fra denne skal skje etter de samme retningslinjer som gjelder etter femte ledd. Fylkesmannens avgjørelse fattes etter de samme prinsippene som skal ligge til grunn for avgjørelser etter femte ledd. Vurderingen vil være den samme enten det kreves anlegging, rydding, merking eller preparering etter femte ledd, jf. tredje ledd, eller det kreves omlegging i henhold til syvende ledd.

Til § 10 Regler for motorisert og annen ferdsel

Bestemmelsene om motorferdsel i Marka samsvarer i hovedsak med reglene om motorferdsel i nåværende motorferdsellov. Forarbeider og rettspraksis mv. om tolkningen av motorferdsellovens bestemmelser vil derfor ha betydning også for tolkningen av markalovens bestemmelser om motorferdsel. Hovedgrunnen til at denne teknikken er valgt i stedet for å henvise til motorferdsellovens regler, er at det vurderes å gjøre endringer i gjeldende motorferdsellov og at dette arbeidet ikke er avsluttet.

I første ledd fastslås at det er forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka med mindre annet følger av loven eller forskrift gitt i medhold av loven. All motorferdsel, uavhengig av om den er unntatt fra forbudet i loven eller tillatt i eller i medhold av loven, må foregå varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrer dyrelivet. Dette betyr at det i hvert enkelt tilfelle må innhentes kunnskap om forholdene i Marka og foretas en forhåndsvurdering av kjøringens antatte virkninger for friluftsliv, terreng og dyreliv. Det skal alltid velges kjøretraséer som etter en helhetsvurdering medfører minst mulig ulempe for friluftslivet og mulighetene for naturopplevelse. I tillegg skal kjøretraséen i minst mulig grad føre til skade på naturen eller forstyrrelse for dyrelivet i Marka. Dette innebærer blant annet at eksisterende vegnett skal benyttes i den grad dette ikke medfører store praktiske vanskelig­heter. Unntatt fra dette forbudet er nødvendig ­motorferdsel til nytteformål som er nærmere oppregnet i punkt 1 til 13.

Annet til fjerde ledd inneholder lovens def­inisjon av begrepene «utmark», «vassdrag» og «­motorferdsel». Disse bestemmelsene samsvarer i sin helhet med tilsvarende bestemmelser i motorferdselloven. Departementet finner at definisjonen av disse begrepene bør være den samme i markaloven og motorferdselloven.

Departementet har ikke funnet å gi materielle regler om motorferdsel på private veger i selve loven, men legger i femte ledd til rette for at slike regler kan gis i forskrift dersom det skulle være behov for det av hensyn til friluftslivet. Det heter derfor i femte ledd at departementet ved forskrift kan forby eller begrense ferdselen med motorkjøretøy på privat veg. Adgangen til å gi slik forskrift er avgrenset til forhold som gjelder andre enn fastboende og besøkende til disse når ferdselen ikke har erverv, forvaltning eller oppsyn til formål eller skjer i politi-, ambulanse-, brannvern- eller sikringsøyemed. Det kan fastsettes regulerende bestemmelser for ellers lovlig ferdsel med motorkjøretøy på vegene. Dette innebærer at vegene f.eks. kan stenges for ferdsel visse tider av døgnet o.l. Etter ordlyden åpnes det dermed også opp for at det ved forskrift kan gis bestemmelser som forbyr eller begrenser motorferdsel til og fra hytter i Marka. Ut fra dagens situasjon ser departementet imidlertid ingen grunn til å forby eller begrense motorferdsel på veg til hytter i Marka.

Til § 11 Særskilt vern av friluftslivsområder

Bestemmelsen gir en egen hjemmel og nærmere rammer for å verne spesielle områder i Marka med friluftsliv og naturopplevelse som verneformål. Verneformålet er dermed forskjellig fra for eksempel naturvernlovens verneformål som er naturmangfold. De områdene som vil kunne vernes etter § 11, vil generelt ikke kvalifisere for vern som naturreservat etter naturvernloven. Dette skyldes at kriteriene for vern etter naturvernloven er knyttet til naturmangfold og ikke til naturopplevelsesverdier. Markaloven § 11 har likheter med friluftsloven § 34 (Friluftsmark), men gjelder både privat og offentlig grunn.

Første ledd første punktum gir av hensyn til friluftslivet Kongen hjemmel til å verne områder som friluftslivsområde. Med bruken av begrepet «områder» er det ikke satt en nedre eller øvre grense for størrelsen på områder som kan vernes. Både større og mindre områder kan derfor vernes i henhold til denne bestemmelsen. For at bestemmelsen om særskilt vern skal komme til anvendelse, må det være tale om et område som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet.

Til sammenligning er det naturfaglige grunnlaget for opprettelse av naturreservater i skog med hjemmel i naturvernloven at man gjennom kartlegginger har dokumentert en rekke ulike delkriterier som er viktige for biologisk mangfold. Typiske delkriterier som dokumenteres er en kombinasjon av kvantifiserbare størrelser, for eksempel påvist antall rødlistearter i området, og skjønnsmessige kriterier som for eksempel at området har en skogtype som er sjelden i regionen.

Kriteriene som benyttes ved skogvern etter naturvernloven er utviklet over lang tid. Det er også betydelig grad av faglig skjønn knyttet til vurderingen av et områdes verneverdi, både hva gjelder delkriterier og totalvurderingen av området.

Selv om kriteriene for særskilt vern etter markaloven nødvendigvis blir vesentlig forskjellige fra kriteriene for opprettelse av naturreservater med hjemmel i naturvernloven, vil prinsippene for vurderingen langt på vei bli de samme. Også etter markaloven § 11 vil det være nødvendig å kartlegge det aktuelle området og dokumentere vernekriterier av verdi for friluftsliv og naturopplevelse. Også her vil det i stor grad være en kombinasjon av både kvantifiserbare og mer skjønnsmessige kriterier. Også for særskilt vern vil man måtte foreta en samlet vurdering av de ulike delkriteriene med sikte på en vurdering og klassifisering av området og dets samlede verneverdi.

Følgende kriterier skal legges til grunn ved vurderingen av om et område skal vernes etter § 11: For det første skal det legges vekt på områdets preg av å være urørt og naturlig. I denne forbindelse må det kartlegges hvilke inngrep som finnes i området, herunder hogstinngrep, bebyggelse, bilveger og kraftlinjer. Videre må man vektlegge områdets særpreg. Det vil måtte legges vekt på om området avviker fra omgivelsene og framstår som «spennende og trolsk». Av betydning vil være områdets preg av å være vilt, ved at det for eksempel er store sprang i topografien, ville juv og revner, markerte former i terrenget, markante trær m.v. Det skal videre legges vekt på områdets variasjon, mangfold og kompleksitet, herunder vekslingen mellom skogrommenes størrelse og form. Det skal legges vekt på vekslingen mellom bratt og flatt terreng, mellom trær og undervegetasjon, lune og forblåste steder, tett skog og utsiktspunkter, variasjon mellom sluttet gammelskog og naturlige åpne områder og variasjon i trærnes alder mv. Det skal videre legges vekt på naturlige landskapsrom uten forstyrrende inngrep. For vurderingen vil det også være viktig å kartlegge forekomsten av store og små landskapsrom av ulike slag, for eksempel naturlige åpninger i skogen, myrer og vann og vassdrag, landskapsrom mellom åser og topper. Også menneskeskapte åpninger i skogen, som setervoller og plasser vil måtte vektlegges. Av betydning for vurderingen vil også være områdets forekomst av vann, bekker og myrer. Videre må det legges vekt på områdets stillhet og fravær av støy.

I forbindelse med kartlegging og dokumentasjon av områdene bør det i tillegg også innhentes informasjon om hvordan og i hvilket omfang området brukes av befolkningen, om det er en naturlig sammenheng med andre områder og om det ligger i tilknytning til naturlige utfartssteder som etablerte turhytter mv. Områdets naturopplevelsesverdi som beskrevet ovenfor, herunder blant annet faktisk bruk og tilgjengelighet, vil danne grunnlaget for om et område skal vernes etter § 11.

Det vil være summen av verdier for enkeltkriteriene som må legges til grunn for vurderingen av et konkret områdes verneverdi etter § 11. Det kan derfor godt tenkes at betydelige arealer i Marka kan slå ut på ett eller et par av disse kriteriene uten at dette gir grunnlag for vern etter § 11. Områder som kan kvalifisere for særskilt vern vil som regel oppfylle et stort antall av kriteriene ovenfor og dermed få en høy totalvurdering.

Av første ledd annet punktum fremgår at Kongen i forskrift i forbindelse med vernevedtak kan gi nærmere bestemmelser om området, herunder dets skjøtsel og bruken av det.

Som skjøtselstiltak som kan fastsettes av Kongen i forskrift, regnes alle tiltak som anses nødvendig for å fremme, opprettholde eller oppnå den natur- eller kulturtilstanden som er formålet med vernet, herunder merking av området. Det kan f.eks. være opprenskning for å hindre gjengroing, hogst eller opprydning etter tidligere naturinngrep med fjerning av forfalte anlegg mv. Det kan ikke gjennomføres tilretteleggingstiltak som endrer områdets karakter. Selv om det ikke er direkte sagt i loven, kan departementet inngå avtale med grunneieren, interesserte organisasjoner eller andre om å utføre nærmere bestemte skjøtselstiltak.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for miljøvernmyndigheten til å pålegge grunneieren, rettighetshaveren eller andre å gjennomføre en bestemt skjøtsel eller bruk av området. Skjøtselstiltak kan ikke medføre nye rådighetsreguleringer for grunneieren. Berører skjøtselstiltak privat eiendom eller rettigheter i verneområdet, skal eieren eller rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd.

Skjøtselstiltakene må respektere den virksomhet som er tillatt gjennom vernebestemmelsene og eventuelle dispensasjoner. Tilsier behovet for skjøtsel at virksomhet i henhold til en dispensasjon må vike, må det skje ved omgjøring av dispensasjonen. Opprydning av avfall omfattes ikke av skjøtselsbegrepet og kan gjennomføres uten varsel til eier eller rettighetshaver.

Anlegging av parkeringsplasser i verneområder forutsetter særskilt rettsgrunnlag.

Økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak tilfaller grunneier eller rettighetshaver. Må det f.eks. ryddes skog for å forbedre et områdes friluftsverdier, for eksempel et utkikkspunkt, vil den økonomiske verdien av tømmeret tilfalle grunneier eller fester.

Annet ledd bestemmer at departementet kan treffe vedtak om midlertidig vern dersom det er nødvendig for å forhindre skade på verneverdier. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom områder som er aktuelle for vern etter denne paragrafen står i fare for å miste sin verdi som følge av nært forestående inngrep dersom departementet ikke iverksetter tiltak. Departementet kan i henhold til annet punktum , ved midlertidig vern fastsette nærmere bestemmelser om området, herunder bestemmelser om dets skjøtsel og bruk. Det vises for øvrig til merknadene til første ledd annet punktum.

Tredje ledd fastsetter at bestemmelsene om prosedyrer og saksbehandling i naturvernlovens kapittel VI skal anvendes ved opprettelsen av verneområder i Marka. Det vises til rundskriv T-3/99 om saksbehandlingsregler etter naturvernloven.

Fjerde ledd angir begrensninger for hvilke tiltak som kan settes i verk i friluftslivsområde. Det må i friluftslivsområde ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre områdets verdi som friluftslivsområde. Forbudet vil for eksempel kunne innebære begrensninger i tilknytning til skogsdrift, anlegging av løyper til idrettsformål, visse typer landbruksdrift mv. Fjerde ledd annet punktum sier at departementet i tvilstilfelle kan avgjøre om et tiltak kan endre områdets verdi som friluftslivsområde. Avgjørelsen vil være et enkeltvedtak som kan påklages i henhold til reglene i forvaltningsloven.

Femte ledd fastsetter at økonomisk tap som følge av vedtak etter denne paragraf i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger kan kreves erstattet av staten. Med mindre annet er avtalt, avgjøres spørsmålet ved rettslig skjønn etter begjæring av en av partene innen ett år etter at vedtaket er kunngjort. Departementet kan forlenge fristen. Reglene i domstolsloven og tvisteloven gjelder så langt de passer.

Departementet åpner for at det også kan etableres verneområder etter denne paragrafen ­gjennom en «frivillig vern-strategi». Ved frivillig vern vil skogeierne tilby aktuelle skogarealer for vern. Hvis det ikke allerede foreligger tilstrekkelige faglige registreringer, må det deretter foretas slike registreringer for å klarlegge vernekvaliteter og avgrensning av verneområdet. På grunnlag av tilbud og de faglige registreringene vil fylkesmannen utarbeide forslag til avgrensning av verneområdet. Fylkesmannen utarbeider forskriftsforslaget som blir oversendt grunneierne for kommentarer. Ved enighet blir det utarbeidet avtale der erstatningssum, forslag til verneforskrift og avgrensning av verneområdet blir avklart. Verneforslaget sendes deretter på høring. Vernevedtak fattes ved kongelig resolusjon. Fra avtaletidspunkt og fram til vernevedtak gjelder en vederlagsordning. Utbetaling av erstatningsbeløp og vederlag vil skje når vernevedtak er fattet.

Resultatet av og hjemmelsgrunnlaget for en prosess om frivillig vern vil være det samme som for vernevedtak uten avtale.

Til § 12 Hensynsfull bruk av Marka

Etter § 12 gis departementet hjemmel til i forskrift å gi bestemmelser om hensynsfull bruk av Marka. Bestemmelsene i forskriften skal bidra til å bevare og utvikle et godt forhold mellom brukere av Marka innen henholdsvis friluftsliv, idrett og næringsutøvelse i tillegg til hytteeiere og fastboende. Forskriften skal også legge vekt på at flerbruken i Marka skal foregå innenfor rammen av bærekraftig bruk.

Til § 13 Rådet for markasaker (Markarådet)

I første ledd første punktum gis departementet hjemmel til å oppnevne et råd for markasaker (Markarådet). Bestemmelsen må forstås slik at departementet også kan oppløse rådet. Rådet utøver ikke offentlig myndighet, men er gitt en ombudsmannfunksjon i forvaltningen av Marka. Rådet skal arbeide for å fremme formålet med loven og kan av eget tiltak ta opp saker til behandling i rådet.

Denne rollen er konkretisert ved at rådet blant annet kan gi uttalelse til søknader om tillatelser i større saker og ved søknader om dispensasjon etter markaloven. Rådet kan videre gi uttalelser til forslag til reguleringsplaner og forslag til vern av friluftsområder etter § 11.

Rådet kan etter annet ledd også utarbeide forslag til forskrift om hensynsfull bruk av Marka. Formålet med forskriften vil blant annet være å oppnå gode betingelser for flerbruk i Marka. Det skal ved utarbeidelse av forskriften legges vekt på å bevare og utvikle et godt forhold mellom brukere og grupper av brukere i Marka innen henholdsvis friluftsliv, idrett og næringsutøvelse, i tillegg til hytteeiere og fastboende. Det skal legges vekt på at flerbruken i Marka skal foregå innenfor rammen av bærekraftig bruk.

Det forutsettes videre at rådet avgir uttalelser til myndighetene etter markaloven om prinsipielle problemstillinger i tilknytning til forvaltningen av Marka. Rådet kan også overfor departementet fremme forslag til lov- eller forskriftsendring i tilknytning til markaforvaltningen.

I henhold til tredje ledd oppnevnes rådet med varamedlemmer for fire år om gangen. Rådet velger selv sin leder. Det forutsettes at sammensetningen av rådet skal gjenspeile flerbruksprinsippet i Marka ved at rådet skal ha representasjon fra både myndigheter og organisasjoner som har interesser i Marka. Friluftslivs- og naturvernorganisasjonene skal alltid være representert i Markarådet.

I henhold til fjerde ledd skal departementet gi nærmere bestemmelser om rådets sammensetning, antall medlemmer, rådets oppgaver, arbeidsordning og sekretariatsordning, herunder hvilke oppgaver sekretariatet skal utføre mv. 

Til §14 Søknad om tiltak

Første ledd inneholder krav om at tiltak som omfattes av loven bare kan settes i verk etter tillatelse fra myndigehten etter loven. Dette innebærer at tiltakshaver først må ha sendt søknad til vedkommende markamyndighet, i utgangspunktet kommunen eller fylkesmannen, og at myndigheten deretter har gitt tillatelse til gjennomføring av tiltaket. Tillatelsen i henhold til § 14 kan gis til gjennomføring av et tiltak som er i samsvar med vedtatt arealdel av kommuneplan eller reguleringsplan som omtalt i § 7. Tillatelsen vil rettslig sett innebære en tillatelse til å gjennomføre tiltaket i forhold til markalovens bestemmelser. Øvrige lover som krever tillatelse, konsesjon m.v. eller som har materielle rettslige forbud eller krav vil gjelde side om side med markaloven og må håndheves av vedkommende myndighet. For eksempel vil bygningsdelen av plan- og bygningsloven gjelde med sitt krav om søknad og tillatelse, krav til tiltak, byggeforskrifter m.v. Likeledes gjelder skogloven (med forskrifter), jordloven, naturvernloven, friluftsloven, vannressursloven, energilovgivningen, veglovgivningen m.m. Det vises til kap. 2.2 for nærmere omtale av andre viktige lover i Marka. Der kommunen, fylkesmannen eller departementet treffer avgjørelse om å tillate et tiltak etter markaloven, skal tillatelsen være gitt før det treffes vedtak etter andre lover om tillatelse eller godkjenning av samme tiltak etter vedkommende lov.

Etter annet punktum kan tillatelse bare gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser for øvrig. Ved vurderingen av fordelene ved tiltaket, må det ses hen til de samfunnsmessige interesser. Fordeler en tiltakshaver vil kunne ha av et tiltak vil nomalt ikke kunne begrunne at det gis tillatelse på bekostning av friluftslivet eller naturmiljøet.

Annet ledd oppstiller særskilte regler for søknader etter § 7. For slike søknader skal søknadsbehandlingen begrenses til å kontrollere at tiltaket er i samsvar med de vilkår som framgår av § 7.

Til § 15 Dispensasjon

Bestemmelsen om dispensasjon har på flere punkter samme formulering og innhold som § 19-2 dispensasjonsvedtaket og 19-3 midlertidig dispensasjon i plan- og bygningsloven. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen).

Første ledd legger myndigheten til å gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelsene i denne lov i § 4, § 5, § 7 første ledd nr. 1-3 og § 10 til kommunen eller departementet. Departementet kan i tillegg gi dispensasjon for tiltak etter § 7 første ledd nr. 4. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.

Etter annet ledd kreves at hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt ved dispensasjonsvedtaket. Det kreves videre at fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser. Dette innebærer at det skal foretas en konkret vurdering av tiltaket det søkes om dispensasjon for, og om det vil gå ut over de hensyn markaloven skal ivareta eller andre allmenne interesser. Selv om lovens formål ikke blir vesentlig tilsidesatt, skal det også vurderes om fordelene ved tiltaket må anses som klart større enn ulempene.

Generelt vil de samfunnsmessige og allmenne hensyn som ligger til grunn for markaloven måtte veie tyngre enn den interessen og fordelen private måtte ha av å gjennomføre tiltak i strid med lovens byggeforbud. Det må her foretas en vurdering både av de konkrete og direkte virkningene, og av de mer indirekte og akkumulerte virkningene av det tiltaket det søkes om. Tillatelse ved dispensasjon er en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller.

Det bør kunne gis dispensasjon for mindre tiltak på eller i forbindelse med eksisterende bebyggelse til lovlig bruk, for eksempel for å få bedre sanitærløsninger eller en mer tidsmessig planløsning dersom dette ikke har negativ betydning for naturkvaliteter og friluftslivskvaliteter i området. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt i forbindelse med hytter eller etablerte lokalsamfunn i Marka. Som etter plan- og bygningslovens § 19-1 første ledd kan det etter første ledd annet punktum settes vilkår for dispensasjonen, jf. merknadene til denne bestemmelsen i Ot.prp. nr. 32.

Det kan etter annet leddannet punktum ikke dispenseres fra kravet om utarbeidelse av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler. I tredje punktum slås fast at bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven ikke kan anvendes for å dispensere fra markalovens bestemmelser.

Etter tredje ledd kan ikke kommunen dispensere fra planer, lovens bestemmelser om planer eller forbudet i § 4 når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg mot at det blir gitt dispensasjon.

Til § 16 Klage mv.

I henhold til første ledd er Fylkesmannen i Oslo og Akershus klageinstans for alle kommunale vedtak etter markaloven. Begrunnelsen for dette er blant annet hensynet til helhetlig forvaltning og lik praksis i saksbehandlingen etter markaloven. Dersom det er nødvendig for opplysningen av saken, bør det innhentes en vurdering fra det fylkesmannsembete som saken geografisk hører inn under. Vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus i første instans kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning. Dette vil gjelde fylkesmannens vedtak om å gi offentlige myndigheter og organisasjoner med allment friluftsliv som formål rett til å anlegge, rydde, merke og preparere stier og løyper i Marka etter § 9 fjerde ledd.

Etter siste punktum er fylkesmannen og fylkeskommunen gitt anledning til av eget tiltak å påklage kommunale vedtak etter loven. I forhold til Fylkesmannen i Oslo og Akershus må bestemmelsen forstås i lys av forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage. Som klageinstans for kommunale vedtak vil Fylkesmannen i Oslo og Akershus kunne omgjøre kommunens vedtak også uten at de er påklaget, jf. forvaltningsloven § 35. Bestemmelsen om fylkesmannens adgang til å påklage kommunale vedtak vil dermed for Fylkesmannen i Oslo og Akershus ikke få betydning for vedtak hvor Fylkesmannen i Oslo og Akershus er klageorgan.

Lignende bestemmelse finnes i plan- og bygningsloven § 1-9.

Annet ledd er en særregel om at organisasjoner som har friluftsliv, idrett, naturvern eller kulturvern som formål kan påklage vedtak fattet av kommunen etter § 5, § 7 første ledd og § 9 og § 10. Reglene om klagerett i forvaltningsloven gjelder tilsvarende. Bestemmelsen om klagerett i markaloven er ikke ment å innsnevre klageadgangen etter forvaltningsloven. Hensikten med denne bestemmelsen er å slå fast at denne type organisasjoner har klageadgang uavhengig av om de har rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28.

Til § 17 Tilsyn og kontroll

Første ledd fastslår det generelle utgangspunktet om at det er myndighetene etter loven som skal fremme formålet med loven. Med myndigheter etter loven menes de offentlige organer som har oppgaver etter loven.

Annet ledd første punktum gir kommunen i oppgave å føre tilsyn med at bestemmelsene i markaloven og bestemmelser gitt i medhold av markaloven overholdes. Annet punktum angir videre hovedprinsippene for hvordan tilsynet skal gjennomføres. Det er i henhold til annet punktum opp til tilsynsmyndigheten å avgjøre hvilke saklige områder det skal føres tilsyn på. Tilsynet skal etter tredje punktum gjennomføres så effektivt som mulig og med minst mulig belastning for miljøet. Tilsynsplikten medfører ikke at kommunene har rett til å gjennomføre overvåkning. Det vises for øvrig til kommunens hjemmel etter plan- og bygningsloven til å føre tilsyn i byggesaker og med at plan- og bygningsloven overholdes i kommunen.

I henhold til tredje ledd skal den som blir kontrollert av tilsynsmyndigheten eller den ansvarlige for den virksomheten som blir kontrollert, gi kontroll- og tilsynsmyndigheten nødvendige opplysninger og bistand. Tilsynsmyndigheten kan videre stanse personer, fartøyer og motorkjøretøy dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Bestemmelsen innebærer ikke begrenset politimyndighet og gir ikke grunnlag for tvangsinngrep. «Nødvendige opplysninger og bistand» innebærer ikke plikt til å vise fram bilen innvendig, åpne bagasjerom, vise frem innholdet i sekker eller lignende. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for noen form for kroppsvisitering. Overtredelse av plikten til å stanse for kontroll er belagt med trussel om straff etter § 20.

Ansvarsfordelingen etter bestemmelsen vil være slik at Statens naturoppsyn fører kontroll og tilsyn i henhold til lov om statlig naturoppsyn, mens kommunen vil være ansvarlig først og fremst for å gjennomføre byggesakskontroll. Kommunen er også skogoppsynsmyndighet.

Tilsynsmyndigheten gis i fjerde ledd hjemmel til å påpeke plikt etter andre lover, og pålegges plikt til å melde antatte brudd på plikter etter annet lovverk til ansvarlig tilsynsmyndighet.

Da praktiseringen av en rekke særlover i Marka også har betydning for miljøtilstanden i området, vil det for kommunen kunne være behov for å gjøre oppmerksom på plikter etter særlover eller bestemmelser gitt i medhold av disse. «Påpeking av plikt» vil ofte være en form for veiledning i de tilfeller dette finnes hensiktsmessig. Denne reaksjonsformen går ut på at tilsynsmyndigheten påpeker at tilsynsobjektet har overtrådt det tilsynsmyndigheten anser for å være klare plikter i lov, forskrift eller enkeltvedtak. En slik påpeking av plikt antas ikke å være enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2. Reglene i forvaltningsloven Kap. V-VII kommer derfor ikke til anvendelse.

Statens naturoppsyn (SNO) har med hjemmel i lov om statlig naturoppsyn også i dag oppsynsansvar i Marka. Ved at en henvisning til markaloven tilføyes i § 2 i lov om statlig naturoppsyn, vil SNO få de samme beføyelsene ved tilsyn innenfor markalovens område som de i dag har i forbindelse med øvrige lover nevnt i § 2. Tilsynet vil være tilpasset de behov som følger av markaloven. Tilsynet vil videre gjennomføres i henhold til SNOs prioriteringer. I henhold til femte ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om tilsyn, kontroll og rapportering.

Lignende bestemmelser om tilsyn og kontroll finnes i lakse- og innlandsfiskloven § 42, saltvannsfiskeloven § 45, forurensningsloven § 48, vannressursloven § 53 og svalbardmiljøloven § 87.

Opplysninger myndighetene har om miljøtilstanden skal i utgangspunktet være allment tilgjengelige, jfr. Grunnloven § 110 b annet punktum og miljøinformasjonsloven § 10.

Til § 18 Retting og avbøtende tiltak

Bestemmelsen tilsvarer utkastet til naturmangfoldlov § 66, jf. NOU 2004:28.

Første ledd gir k ommunen myndighet til å pålegge den ansvarlige å rette eller stanse forhold som er i strid med loven eller vedtak med hjemmel i loven.

Annet ledd pålegger en plikt for den som ved å overtre loven eller vedtak med hjemmel i loven forårsaker fare for miljøforringelse, til å gjennomføre tiltak for å forhindre at slik miljøforringelse skjer. Har miljøforringelsen allerede inntrådt, plikter skadevolder å hindre ytterligere miljøforringelse. Skadevolder plikter som hovedregel også å gjenopprette den tidligere miljøtilstand ved oppsamling, rydding, fjerning, planering eller andre egnede tiltak. Tiltak som i seg selv kan volde miljøpåvirkning av noen betydning skal etter siste punktum bare iverksettes etter tillatelse fra departementet eller den departementet bemyndiger, eller etter pålegg fra kommunen i henhold til første ledd.

Tredje ledd innebærer et unntak fra utbedrings- og gjenopprettingsplikten etter annet ledd. Plikten til utbedring og gjenoppretting gjelder ikke i den utstrekning det i lys av kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningene av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling, ville være særlig urimelig å pålegge ham slik plikt. Det må dermed foretas en samlet vurdering hvor ulemper og kostnader for skadevolder vurderes opp mot de miljømessige konsekvenser overtredelsen kan medføre. Det må også tas hensyn til om byrdene for skadevolder ved å gjennomføre slike tiltak må anses som urimelige. Her må også skadevolders skyld og grad av klanderverdighet ved overtredelsen tas i betraktning. Generelt skal det veldig mye til for at unntaksbestemmelsen i tredje ledd skal komme til anvendelse. Tredje ledd er en snever unntaksregel som kan benyttes for å unngå urimelige byrder for enkeltpersoner eller andre rettssubjekter. Det skal mer til for at unntaksbestemmelsen skal komme til anvendelse i forbindelse med næringsvirksomhet enn for privatpersoner.

Til § 19 Tvangsmulkt

I henhold til første ledd kan myndigheten etter markaloven fatte vedtak om tvangsmulkt for å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven blir gjennomført. Statens naturoppsyn har ikke myndighet til å fatte vedtak om tvangsmulkt.

Annet ledd angir de nærmere vilkårene for å ilegge tvangsmulkt og regler om når tvangsmulkten begynner å løpe. Bestemmelsen angir hovedregelen om tidspunktet for fastsetting av tvangsmulkt. Tvangsmulkt kan fastsettes når overtredelsen av en bestemmelse er oppdaget. Tvangsmulkten begynner å løpe dersom den ansvarlige oversitter den frist for retting av forholdet som myndigheten etter loven har fastsatt. Tredje punktum inneholder et unntak fra første punktum. Dersom særlige grunner tilsier det, kan tvangsmulkt fastsettes på forhånd. I disse tilfeller løper tvangsmulkten fra en eventuell overtredelse inntreffer. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller for hver overtredelse. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Denne unntaksbestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom skadevolder selv er skyld i at etterlevelse må anses umulig. Hva som menes med forhold som «skyldes den ansvarlige», må i den enkelte sak avgjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering hvor også rimelighetshensyn spiller inn.

I henhold til siste punktum kan tvangsmulkt fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt.

Etter tredje ledd pålegges tvangsmulkt den ansvarlige for overtredelsen. Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Til § 20 Straff

§ 20 inneholder bestemmelser om straff for overtredelse av markalovens bestemmelser.

I henhold til første ledd straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelsene i eller i medhold av § 5, § 7 første ledd, § 9, § 10, § 11, § 17 eller § 18 med bøter eller fengsel inntil ett år.

I henhold til annet ledd økes strafferammen til fengsel i inntil tre år, dersom det er inntrådt eller voldt fare for betydelig miljøskade, eller overtredelsene er grove. Ved vurderingen av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld. Det vises her til Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 58-59.

Til § 21 Ikrafttredelse

Bestemmelsen fastsetter at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Regjeringen tar sikte på at loven trer i kraft 1. juli 2009.

Til § 22 Overgangsbestemmelse

I § 22 gis departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om hvordan reglene i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 skal virke sammen med bestemmelser i markaloven. Bakgrunnen for regelen er at det i loven konsekvent henvises til ny plan- og bygningslov. Dersom denne ikke er trådt i kraft når markaloven trer i kraft, vil det oppstå behov for å klargjøre hvordan reglene i plan- og bygningsloven av 1985 skal virke sammen med reglene i markaloven. Det hefter fortsatt usikkerhet ved tidspunktet for når ny plan- og bygningslov vil tre i kraft. Tilsvarende bestemmelse finnes i forslag til ny plan- og bygningslov.

Til § 23 Endringer i andre lover

Regjeringen ønsker at Statens naturoppsyn skal være tilsynsmyndighet i Marka også etter bestemmelsene i markaloven. Derfor foreslås følgende endringer i lov om statlig naturoppsyn § 2 Oppsynets oppgaver:

Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene gitt i eller i medhold av:

  • lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet,

  • lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern,

  • lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag,

  • lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner,

  • lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet, og

  • lov av 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v.,

  • lov av xxxxxxxxxx nr. xx om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) blir overholdt. Det samme gjelder lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall, så langt departementet bestemmer.

Til toppen
Til dokumentets forside