4 Regulering i andre land
4.1 Regulering av virksomheter som kan spre Legionella
I Sverige er miljöbalken den mest sentrale lov når det gjelder forebygging av Legionella. Miljöbalken stiller blant annet krav om internkontroll. For visse typer virksomheter stilles det særskilte krav til internkontroll i forordning om virksomhetsutøvers egenkontroll (1998:901) samt krav om målinger og prøvetakning i Naturvårdsverkets forskrifter (NFS 2000:15). Miljönemnden i kommunen har det overgripende tilsynsansvaret for miljø- og helsevern i kommunen. For miljøfarlige virksomheter som er godkjenningspliktige er det länsstyrelsen som er tilsynsmyndighet. I saker som gjelder Legionella kan flere tilsynsmyndigheter ha ansvar, men det er kommunen som har det primære ansvaret for å starte en smitteoppsporing. Dette initieres som oftest av smittevernlegen. Legionella vil ofte også være et arbeidsmiljøspørsmål, slik at Arbetsmiljöverket også må koples inn. Det finnes flere forskrifter på arbeidsmiljøområdet som skal ivareta forebygging av bl.a. Legionella. Smittskyddlagen regulerer bl.a. smittevernlegens oppgaver ifm mistanke om utbrudd. I tillegg er Boverkets byggeregler revidert slik at det nå stilles tydeligere krav til forebygging av Legionella ved installasjoner i nybygg.
I Finland har de en hälsoskyddslag som kan sammenlignes med Norges kommunehelsetjenestelov, med hovedsakelig samme formål. Det er ikke inntatt særlige regler om ansvarsforhold og tilsyn i forhold til kjøletårn i denne loven, men kommunene har et generelt ansvar for å fremme og overvåke helsetilstanden slik at et sunt miljø sikres for kommunens innbyggere. Loven baserer seg videre på et allment prinsipp om at en virksomhet som påvirker livsmiljøet, skal planlegges og organiseres slik at befolkningens og individenes helse fremmes og opprettholdes. Hälsoskyddslagen nevner hvilke virksomheter som er meldepliktige til de kommunale helsemyndighetene. Eiere av kjøletårn mv. nevnes ikke spesifikt i denne sammenheng, men eiere av kjøletårn kan falle under bestemmelsen om at virksomheter som grunnet sin karakter må oppfylle særlige krav, skal være meldepliktige.
Danmark har de senere årene revidert sin lovgivning når det gjelder forebygging av Legionella. Krav til forebygging blir i hovedsak regulert gjennom byggeloven og bygningsreglementet. Bygningsreglement 2008 (BR08) erstatter bygningsreglement av 1995 og bygningsreglement for småhuse av 1998. Det forebyggende arbeidet er primært kommunens ansvar. Embetslægene, som fra 2007 er blitt en del av Sundhedsstyrelsen, men lokalisert i de fem regionene, har imidlertid fortsatt en rådgivende funksjon overfor kommunene og regionene, bl. a på det miljømedisinske og hygieniske området. Utbrudd av Legionella skal meldes både til Embedslægeinstitutionen i regionen og til Statens Serum Institut, som bedriver sykdomsovervåking, samt også har en rådgivende funksjon. Helsemyndighetene samarbeider også med Miljøstyrelsen, og de har i fellesskap fastsatt veiledende bakterienivåer og forslag til handlingsplaner og risikovurderinger for Legionella.
Island har lov og regulativ om «Hygiejne og miljöværn», som ikke nevner Legionella eksplisitt, men som omtaler at alle bygninger, private leiligheter, sykehus, hoteller, bedriftsvirksomheter, offentlige institusjoner o.l. skal holde dem rene og rense ventilasjonsanlegget regelmessig. Ansvaret ligger hos virksomhetseier. Alle offentlige og private foretak som utøver tjenester, behøver godkjenning før de kan starte driften sin. Hver kommune har sin egen «Miljöinspektion» som driver med godkjenning og tilsyn. Godkjenningen er i dag gyldig i 12 år, men hyppigheten av tilsynet varierer etter hva slags institusjon som er involvert.
I England er skadelige mikroorganismer er underlagt The Control of Substances Hazardous to Health Regulations 1999 (COSHH), hvilket betyr at kravene til å vurdere, forebygge eller kontrollere sykdomsutbrudd som følge av mikroorganismer også vil omfatte utbrudd av Legionella. Loven krever blant annet at den virksomhetsansvarlige skal vurdere den potensielle risikoen for spredning av mikroorganismer, herunder spredning av bakterier fra kjøletårn. The Approved Code of Practice on the prevention and control of legionellosis (ACOP) inneholder retningslinjer som danner et rammeverk for å forhindre fremtidige utbrudd av Legionella. Notification of cooling towers and evaporative condenser regulations krever at blant annet kjøletårn meldes til de lokale myndighetene, som har ansvaret for området der utstyret er lokalisert i tilfelle utbrudd.
I Nederland gjelder «Waterleidingbesluit» for kollektive vanninstallasjoner på land slik som kaféer, fabrikker, campingplasser, svømmebasseng og supermarkeder. VROM-inspectie har tilsynsansvaret for kollektive vanninstallasjoner. I forlengelsen av dette utfører vannleverandørene kontroller ved tilknyttede kollektive vanninstallasjoner. Besluit hygiëne en veiligheid badinrichtingen en zwemgelenheden Waterleidingwet Arbobeleidsregel regulerer blant annet legionellarisiko fra kjøletårn, luftfuktingsanlegg og fontener. Tilsyn ved slike installasjoner blir hovedsakelig utført av det nederlandske arbeidstilsynet og næringsmiddeltilsynet.
4.2 Relevant EU-regelverk
EUs varepakke er en lovpakke bestående av en beslutning og to forordninger som ble vedtatt av Europarådet 23. juni 2008. De nye bestemmelsene består av tre rettsakter, som alle vil bidra til å fjerne handelshindre og øke den frie bevegelsen av varer i det indre marked, samtidig med at produktsikkerheten skjerpes.
Regelverket innfører et system som vil gi bedre, mer effektiv og ensartet myndighetskontroll i hele det indre marked. Varepakken sikrer et system som gjør det mulig for industrien å gjøre varer tilgjengelig for hele EØS-markedet, samtidig som samfunnet ivaretar sikkerhet for innbyggerne.
Varepakken består av en beslutning og to forordninger. Beslutningen om et felles teknisk rammeverk for produkter i EØS er i hovedsak en bestemmelse om hvordan sektorspesifikke produktsikkerhetsdirektiver skal utformes og implementeres. Videre er det en forordning om akkreditering og markedskontroll. Denne forordningen retter seg mot statene i EØS-området og skal sikre at alle landene i EØS har et nødvendig apparat for å håndtere de kravene som ligger i produktsikkerhetsdirektivene og for å sikre at HMS-krav overholdes også på produkter som faller utenfor det harmoniserte området. Den siste delen av pakken er en forordning om markedsføring av produkter som omsettes lovlig i et annet EØS-land (ikke-harmonisert område).
I forordningen om akkreditering og markedskontroll settes det spesifikke krav til organisering av akkrediteringsordningen, både nasjonalt og i Europa. I hovedtrekk sier EU at hvert land skal ha et akkrediteringsorgan, og at akkreditering er foretrukket metode for å dokumentere kompetanse for de som skal godkjenne produkter. Disse godkjenningsorganisasjonene kan være; laboratorier som tar og/eller analyserer prøver eller kalibreringer, sertifiseringsorgan som vurderer produkter, personer eller organisasjoners egenskaper og inspeksjonsorgan som vurderer inspeksjonsobjekt/installasjoner etter at de er tatt i bruk.
Varepakken er foreløpig ikke gjennomført i EØS-avtalen. Nærings- og handelsdepartementet har i samarbeid med berørte departementer satt i gang med å kartlegge hvilke konsekvenser en eventuell gjennomføring av varepakken i norsk rett vil få, både med hensyn til mulige lovendringer samt økonomiske og administrative konsekvenser.