5 Forslag til endringer i lov om sterilisering § 5
5.1 Gjeldende rett
Det er det klare utgangspunkt i lov om sterilisering at det er vedkommende selv som skal begjære eller søke om sterilisering, jf. §§ 2 og 3. Etter § 4 tredje ledd gis imidlertid vergen kompetanse til å fremsette søknad om sterilisering på vegne av en person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet. Avgjørelsen om hvorvidt det foreligger samtykkekompetanse fattes etter de alminnelige regler i pasientrettighetsloven § 4-3.
Slik søknad avgjøres av steriliseringsnemnda, jf. § 5 annet ledd.
Dersom kvinnen er uten verge, skal tingretten på begjæring fra hennes lege, nemnda eller rådet oppnevne hjelpeverge til å utføre vergens oppgaver etter loven, jf. § 4 fjerde ledd. Se for øvrig kapittel 4.1 om oppnevning av hjelpeverge.
Det er oppstilt spesielle vilkår for når nemnda kan gi tillatelse til sterilisering i tilfeller der vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller svekkelse, jf. § 3 bokstav a til d. Det er tilstrekkelig at et av vilkårene oppfylles. Bokstav a og b retter seg mot søkerens egne forhold, mens bokstav c og d tar hensyn til det mulige barns situasjon i fremtiden og tar høyde for at det kan være egenskaper ved potensielle foreldre som gjør at de i visse tilfeller ikke bør sette barn til verden, jf. Ot.prp. nr. 46 (1976-77) s. 12.
Etter § 3 bokstav a kan nemnda tillate sterilisering av kvinner der svangerskap og fødsel kan medføre betydelig fare for kvinnens liv eller for hennes fysiske eller psykiske helse. Etter § 3 bokstav b kan sterilisering tillates der omsorg for barn kan sette søkeren i en særlig vanskelig livssituasjon. Nemnda kan etter § 3 bokstav c tillate sterilisering når det på grunn av arveanlegg hos den det gjelder er fare for at barnet kan få alvorlig lyte eller sykdom. Etter § 3 bokstav d kan sterilisering tillates når vedkommende ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for sine barn på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller svekkelse.
5.2 Forholdet til biomedisinkonvensjonen
Biomedisinkonvensjonen gir regler for når man kan gjennomføre inngrep på helseområdet. Inngrep overfor personer som ikke kan samtykke kan kun foretas der dette er til direkte fordel for den det gjelder etter artikkel 6, eller der inngrepet er lovfestet og gjøres for å fremme et av de oppstilte formål i artikkel 26. Lov om sterilisering § 3 bokstav a og b åpner for sterilisering av hensyn til den det gjelder. Bokstav a åpner for sterilisering for kvinner der svangerskap og fødsel kan føre til betydelig fare for hennes liv eller for hennes fysiske eller psykiske helse. Bokstav b åpner for sterilisering der omsorg for barn kan sette vedkommende, mann eller kvinne, i en særlig vanskelig livssituasjon. Dette må anses å tilfredsstille biomedisinkonvensjonens krav om at inngrepet må være til direkte fordel for den det gjelder, jf. artikkel 6. For øvrig vises til drøftelsen av biomedisinkonvensjonens krav under kapittel 4.2.
Lov om sterilisering § 3 bokstav c og d åpner for sterilisering av hensynet til et mulig barns situasjon i fremtiden. Det tas hensyn til mulighetene for at et barn skal fødes med alvorlig sykdom eller lyte og til at det ikke nødvendigvis bør settes barn til verden av foreldre som på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller svekkelse ikke ville kunne ta omsorg for barnet, jf. Ot.prp. nr. 47 (1976-77) s. 12. I disse tilfeller tillates altså steriliseringsinngrep også i tilfeller der dette ikke nødvendigvis begrunnes ut i fra at dette vil være til direkte fordel for den som skal steriliseres.
Etter konvensjonen artikkel 26 er det adgang til å ha regler som de norske, der det åpnes for å foreta inngrep overfor personer som ikke har samtykkekompetanse, også i tilfeller der det ikke er til fordel for vedkommende selv. Det kreves imidlertid etter konvensjonen at dette kun kan tillates når visse vilkår er oppfylt. De generelle vilkår som må være oppfylt for at slike inngrep kan foretas stilles opp i artikkel 26 nr. 1: Inngrepet må ha grunnlag i «lov», og det må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» av hensyn til den offentlige sikkerhet, til forebygging av kriminalitet, til vern om folkehelsen eller til vern om andres rettigheter og friheter.
Beskyttelse av andres rettigheter og friheter er et legitimt formål etter konvensjonens artikkel 26. Etter § 3 bokstav c og d åpner man for inngrep begrunnet i hensynet til det mulige avkom ut i fra en vurdering av det kan være tilfeller der en finner at det ikke bør settes barn til verden. Slik Helse- og omsorgsdepartementet ser det, faller § 3 bokstav c og 3 bokstav d inn under formålet om å beskytte andres rettigheter og friheter, slik at det ikke vil være konvensjonsstridig at det i lov om sterilisering åpnes for sterilisering begrunnet i disse hensyn.
Artikkel 26 krever imidlertid også at inngrepet er «nødvendig i et demokratisk samfunn». For at dette kravet skal være oppfylt må de relevante hensyn som begrunner inngrepet stå i rimelig forhold til inngrepets konsekvens. Inngrepets konsekvens er varig tapt forplantningsevne, noe som er meget inngripende for den det gjelder.
I Norge i dag finnes mindre inngripende måter å hindre uønsket graviditet, samtidig som det også foreligger muligheter for å ivareta et barns omsorgsbehov selv om foreldrene er alvorlig syke. Dagens lov kan ikke sies å oppfylle konvensjonens krav om at det må være foretatt en forholdsmessighetsvurdering mellom hensynet som begrunner inngrepet og inngrepets konsekvens.
5.3 Høringsnotatets forslag
For å oppfylle biomedisinkonvensjonens krav om at det må være foretatt en forholdsmessighetsvurdering mellom hensynet som begrunner inngrepet og inngrepets konsekvens, foreslo departementet i høringsnotatet at det skulle presiseres i lovteksten at inngrepet kun kan utføres der det fremstår som det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den det gjelder.
5.4 Høringsinstansenes syn
Steriliseringsrådet uttaler:
«Det er Steriliseringsrådets oppfatning at den foreslåtte lovendringen i § 3 ikke vil få noen betydning for rettsanvendelsen. Regelendringen er en tydeliggjøring av plikter som allerede må sies å følge av regelverket ut fra dets oppbygging og indre sammenheng, og er i samsvar med loven slik den blir praktisert i dag.»
Bioteknologinemnda mener at det er:
«problematisk at den det gjelder her utelukkende ser ut til å være den som er en potensiell mor eller far. For vanskeligst blir det når personer uten samtykkekompetanse nettopp ønsker egne barn og følgelig verken ønsker prevensjon (innebærer gjentatte behandlinger eller inngrep) eller sterilisering. I slike tilfeller kan det ende opp med å bli aktuelt med abort slik som beskrevet i høringsnotatet, en prosess der verge og fylkesmannen spiller en sentral rolle.»
Bioteknologinemnda etterlyser videre en drøftelse av
«sammenhengen mellom manglende muligheter for sikker prevensjon og sterilisering, og den konsekvensen dette kan få for personer uten samtykkekompetanse i form av aborter, eller at barnevernet må gripe inn for å sikre barnets oppvekst og rettigheter.»
5.5 Departementets vurderinger
Lov om sterilisering åpner for sterilisering av personer som ikke kan samtykke begrunnet i hensynet til den det gjelder, eller begrunnet ut fra hensynet til det mulige avkom etter en vurdering av at det er best at svangerskap unngås.
Når det gjelder de sistnevnte tilfeller – der sterilisering begrunnes ut fra hensynet til det potensielle avkom – oppstiller biomedisinkonvensjonen et krav om at dette kun kan tillates der det er «nødvendig i et demokratisk samfunn». For at dette kravet skal være oppfylt må de relevante hensyn som begrunner inngrepet (unngå uønskede graviditeter) stå i rimelig forhold til inngrepets konsekvens (tapt forplantningsevne). Behovet for sterilisering må altså veie tyngre enn mothensynene.
Det finnes i Norge mindre inngripende måter å hindre uønsket graviditet på enn sterilisering. Samtidig foreligger det også muligheter for å ivareta et barns omsorgsbehov selv om foreldrene er alvorlig syke. Det kan slik sett spørres om det vil kunne betegnes som «nødvendig i et demokratisk samfunn» å foreta et irreversibelt inngrep med alvorlige konsekvenser overfor personer som ikke selv forstår betydningen av dette. Det kan hevdes at hensynene som begrunner inngrepet ikke står i forhold til konsekvensene av inngrepet, når graviditet kan unngås på andre måter og når barnevernet kan gripe inn og kreve omsorgsfratakelse dersom det viser seg at foreldrene ikke kan ta vare på barnet.
Departementet ser imidlertid at også alternativene til sterilisering vil kunne være problematiske. Det kan spørres om de mindre inngripende måtene å hindre uønskede graviditeter på som finnes, vil være praktisk mulige å benytte seg av i særlig utstrekning overfor denne personkrets. Bruk av preventiver forutsetter i de fleste tilfeller en aktiv, frivillig innsats fra brukeren. Videre er det ikke gitt at en tvungen bruk av preventiver vil være et så mye mindre inngrep der dette eventuelt skulle være mulig. Både innsettelse av spiral og setting av p-sprøyte må utføres av lege med jevne mellomrom, og p-piller må brukes daglig. Dersom personen det gjelder ikke ønsker denne behandling, vil en tvungen bruk lett kunne føles som et alvorlig inngrep, og da særlig sett hen til at dette typisk vil dreie seg om gjentatte inngrep over en lengre tidsperiode, ettersom det er et vilkår for vergens adgang til å fremsette steriliseringssøknad på personens vegne at helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes, jf § 4 tredje ledd.
Tilsvarende spørsmål reiser seg når det gjelder hensynet til barns omsorgsbehov. Riktignok finnes det muligheter for å ivareta barns omsorgsbehov selv om foreldrene er alvorlig syke eller dersom barnet selv skulle ha alvorlig lyte eller sykdom. Likevel kan det være tilfeller der det etter en helhetsvurdering må sies at de følelsesmessige påkjenningene for foreldre og barn i en slik situasjon vil kunne bli så store at behovet for sterilisering veier tyngre enn mothensynene. Dette vil særlig være et vurderingstema dersom det fremstår som sikkert at et eventuelt barn vil bli født med alvorlig lyte eller sykdom, og i tilfeller der det er åpenbart at foreldrene er så alvorlig syke at det vil være tale om omsorgsfratakelse. Det å måtte bære frem et barn for så å få det tatt fra seg ved omsorgsovertagelse vil kunne oppleves som meget smertefullt og traumatisk. Det samme vil gjelde dersom det er på det rene at en eventuell graviditet vil være uønsket og en konsekvens vil være at det søkes om svangerskapsavbrudd. Sterilisering, som vil forhindre svangerskap, må i disse tilfeller være å foretrekke fremfor et senere svangerskapsavbrudd.
Drøftelsen over viser etter departementets syn at det ikke kan sies på generell basis at behovet for et steriliseringsinngrep begrunnet i hensynet til et mulig avkom aldri vil veie tyngst. På den annen side er det heller ikke slik at behovet for inngrepet alltid vil veie tyngre enn mothensynene.
Det har i fagmiljøer og blant pårørende vært ulike oppfatninger av hva som er til beste for den umyndiggjorte i slike saker, og dette varierer også fra tilfelle til tilfelle slik at det vanskelig kan gis noen klare svar på hvorvidt et slikt inngrep står i rimelig forhold til mothensynene eller ikke. Det må vurderes individuelt i hvert enkelt tilfelle om det er sterilisering eller bruk av andre metoder for å hindre uønskede svangerskap som er mest inngripende for personen det gjelder. Det må antas at vergen og den aktuelle steriliseringsnemnd, og Steriliseringsrådet ved en eventuell klage, står nærmest til å kunne avgjøre dette.
Ved at kravet om å foreta en helhetsvurdering fastsettes i loven, ivaretas etter departementets mening biomedisinkonvensjonens krav om at inngrepet må stå i rimelig forhold til konsekvensene. For at reglene i lov om sterilisering om inngrep overfor personer som ikke kan samtykke skal tilfredsstille biomedisinkonvensjonens krav, foreslår departementet følgelig at det i lovteksten presiseres at inngrepet kun kan utføres der det fremstår som det beste alternativ for å forebygge svangerskap for den det gjelder.