4 Utkast til forskrifter om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyteromsordning)
4.1 Innledning
Etter sprøyteromsloven § 6 kan Kongen gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av sprøyteromsordningen. Da lovforslaget ble fremmet i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004), ble et foreløpig utkast til forskrifter lagt ved proposisjonen. Dette ble gjort for å synliggjøre den nærmere utformingen av ordningen bedre og for å gi Stortinget et bedre beslutningsgrunnlag.
Under behandlingen av Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) fattet Stortinget følgende anmodningsvedtak:
«Stortinget ber Regjeringen om å bli orientert på egnet måte om forskrift om sprøyterom før de trer i kraft.»
Utkastet til forskrifter om sprøyteromsordningen er derfor vedlagt herværende proposisjon. Nedenfor omtales de endringer som er foretatt i utkastet til forskrifter i forhold til det foreløpige utkastet som var vedlagt Ot. prp. nr. 56 (2003-2004). Enkelte endringer av tekniske karakter som er uten betydning for det materielle innholdet, er imidlertid ikke omtalt.
4.2 Målgruppe - kriterier for lovlig adgang til sprøyteromsordningen
Kriteriene for å få lovlig adgang til sprøyteromsordningen ble i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) og vedlagte utkast til forskrifter foreslått å være at vedkommende er en tungt belastet heroinmisbruker, over 18 år, som ikke var inntatt i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Et flertall i justiskomiteen mente at sprøyteromspersonalet ikke skulle kontrollere om en personen var inntatt i LAR. Flertallet i justiskomiteene uttalte følgende om dette i Innst. O. nr. 104 (2003-2004) side 5:
«Videre bør det etter flertallets mening ikke være sprøyteromspersonalets ansvar å sjekke om brukerne av sprøyterommet er deltakere i legemiddelassistert rehabiliteringstiltak (LAR), og flertallet vil foreslå at dette kriteriet utgår uten derved å svekke kriteriene for deltagelsen i LAR.»
Utkast til forskrifter er derfor endret i tråd med dette, jf. utkast til forskifter § 2 annet ledd.
Departementet forstår flertallet i justiskomiteen slik at det fortsatt skal være et kriterium for lovlig adgang at vedkommende er en tungt belastet heroinmisbruker, men uten at det gis en eksakt definisjon av hva som ligger i denne betegnelsen. Personalet skal her ha mulighet for å utøve en viss grad av skjønn. Det er imidlertid bare heroin som kan injiseres i sprøyterommene uten straff. Om disse forhold uttaler flertallet i justiskomiteen følgende i innstillingen (side 5):
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil understreke at sprøyterommene er ment å være lavterskeltilbud og at det derfor er viktig å gjøre ordningen minst mulig byråkratisk og å begrense adgangskriteriene til et minimum. Flertallet vil foreslå at adgangskriteriene knytter seg til en 18 års aldersgrense, samt at målgruppen defineres som tungt belastede rusavhengige, uten å definere dette eksakt.»
Videre uttaler medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti og deretter flertallet følgende (side 6):
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det vil være meget uheldig å avgrense målgruppen til de som injiserer heroin. De aller fleste er blandingsmisbrukere, og disse medlemmer kan uansett ikke se at det er forskjell på injiserende brukeres behov for tilgang til sprøyterom ut fra hva slags type narkotikum de injiserer. Videre deler disse medlemmer Pro Sentrets og Kirkens Bymisjons oppfatning av at døra til sprøyterommet må være åpen for den som selv definerer seg som en « tungt belastet rusavhengig «, noe som er en tøff merkelapp å plassere på seg selv.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, tror at dette i seg selv vil virke begrensende på hvem som vil benytte seg av tilbudet, samtidig som personalet må kunne utvise en viss grad av skjønn.»
Forslaget om å avgrense straffriheten til bare å gjelde heroin, fikk imidlertid tilslutning fra et flertall i justiskomiteen. Om blant annet dette uttalte medlemmene fra Fremskrittspartiet følgende (side 6):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at forsøksordningen som nå skal gjennomføres, kun skal rettes mot de tunge heroinmisbrukerne. Selv om dette skal være et tilbud rettet mot rene heroinmisbrukere, ser en problemet rundt blandingsmisbruk. Disse medlemmer ber Regjeringen sørge for en praktisk tilnærming slik at et eventuelt blandingsmisbruk ikke fører til at en bruker automatisk faller ut av tiltaket. Disse medlemmer vil likevel påpeke at ordningen ikke må uthules slik at man åpner for nye brukergrupper.»
Departementet foreslår derfor å opprettholde kriteriet «tungt belastet heroinmisbruker». Kriteriene for lovlig adgang er etter dette at personen er en tungt belastet heroinmisbruker over 18 år, jf. utkast til forskrifter § 2 annet ledd. I vurderingen av om kriteriene er oppfylt, må personalet utvise skjønn. Det skal legges vesentlig vekt på om brukerne selv definerer seg som tungt belastede heroinmisbruker. Personalet har imidlertid anledning til å avvise personer som de mener klart faller utenfor målgruppen, blant annet for å unngå at personer som ønsker å prøve ut heroin for første gang under trygge omgivelser, gis tilgang til sprøyterommene.
Kriteriet «tungt belastet heroinmisbruker» medfører ikke at heroinmisbrukere som (også) er blandingsmisbruker, utelukkes fra adgang til sprøyteromsordningen. Men straffritt, kan brukerne bare injisere heroin i sprøyterommet.
Se for øvrig under punkt 4.10 om forslag til endringer i bestemmelsen om regler for opptreden i sprøyteromslokalene.
4.3 Registrering av opplysninger til bruk for evaluering av ordningen
Etter utkastet til forskrifter som var vedlagt Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) § 10 kunne prøvekommunen i sprøyteromstjenesten registrere navn og kjønn, eventuelt kombinert med bilde på brukerne av sprøyteromstjenesten. Formålet med registreringen var i følge forskriften § 11 å utøve adgangskontroll, ha oversikt over brukernes identitet i tilfelle av nødssituasjoner og å evaluere prøveordningen.
Flertallet i justiskomiteen gikk imot forslaget til registreringsordning og uttalte følgende om formålet med registreringen i Innst. O. nr. 104 (2003-2004) (side 5):
«Flertallet er også uenig i departementets vidtfavnende forslag til registreringsordning. Registrering av brukerne må kun ha til formål å lette forskernes evalueringsarbeid, hvor det også kan være aktuelt med sammenlikninger med andre lavterskeltiltak med noenlunde samme målgruppe.»
Bestemmelsen i utkastet til forskrifter (nå) § 12 er derfor foreslått endret slik at hovedformålet med registreringen, nemlig evaluering av ordningen, kommer tydeligere frem.
For å kunne gjennomføre en effektiv evaluering av prøveordningen, er det etter departementets vurdering viktig at det registreres personentydige opplysninger over bruken av sprøyterommene. Departementet foreslår derfor å opprettholde muligheten for å registrere brukernes navn og kjønn, eventuelt kombinert med et bilde. Videre foreslås en tilføyelse i forskriften (nå) § 11 slik at det fremgår at kommunene også kan registrere tidspunktene for når den enkelte bruker benytter sprøyteromstjenesten. Ved en slik registrering vil en i tillegg til data over antall personer som er registrert som brukere, og antall besøk i sprøyterommene, også kunne hente ut informasjon om for eksempel hvor mange brukere som benyttet tjenesten i et visst omfang, hvor regelmessig den enkelte brukte tjenesten, om tjenesten ble brukt over lengre eller kortere perioder og om eventuelle opphold i bruken av tjenesten. Dette vil være data av vesentlig betydning for en evaluering av prøveordningen. Data om bruksmønstre må være personentydige, men kan anonymiseres overfor de som skal foreta evalueringen. Departementet forslår også at brukernes alder skal registreres.
4.4 Adgangskort og bruk av opplysninger i registeret til adgangskontroll
Etter forslaget i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) med vedlagte utkast til forskrifter skulle det foretas en førstegangsregistrering av brukerne av sprøyterommene. I forbindelse med førstegangsregistreringen skulle det utstedes et adgangsbevis som brukerne skulle kunne fremvise ved senere bruk av sprøyterommet. Adgangsbeviset skulle ikke inneholde brukerens navn eller bilde, men en kode som kunne kobles til registeret. Førstegangsregistreringen og bruk av adgangskort var ment å skulle bidra til å lette den praktiske gjennomføringen av adgangskontrollen, og på den måten senke terskelen for ordningen. Ved bruk av adgangskort ville en unngå at personalet måtte be om samme opplysninger fra brukerne for hvert besøk for å vurdere om kriteriene for lovlig adgang var oppfylt. Departementet antar at det for denne målgruppen i praksis vil kunne forekomme at en registrert bruker ikke har med seg sitt adgangskort. Det ble derfor ikke stilt som vilkår for å få adgang at brukeren kunne fremvise adgangskort. Dersom brukerne ikke kunne vise adgangskortet, var det etter forslaget i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004), lagt opp til at personalet skulle be om vedkommendes navn og kontrollere med opplysningene i registeret om vedkommende var registrert som bruker eller ikke. På grunnlag av opplysningene i registeret kunne personalet da gi adgang til sprøyterommet dersom vedkommende allerede var registrert. Personalet ville da ikke behøve å vurdere om vedkommende fylte kriteriene for lovlig adgang og eventuelt be om aldersbevis.
Bruken av adgangskort var tenkt å lette adgangskontrollen. Det er imidlertid ikke avgjørende for å kunne gjennomføre adgangskontroll eller for evalueringen av ordningen at en benytter adgangskort. Departementet foreslår derfor å endre utkastet til forskrifter slik at det bli opp til den enkelte kommune å avgjøre om den som ledd i adgangskontrollen ønsker å benytte en ordning med adgangskort eller ikke.
Som omtalt ovenfor under punkt 4.2 forstår departementet justiskomiteens flertall slik at kriteriet «tungt belastet heroinmisbruker» og aldersgrensen på 18 år, skal opprettholdes som vilkår for å få adgang til sprøyteromstjenesten. Departementet forstår også justiskomiteens flertall slik at personalet ved sprøyteromsordningen skal foreta en viss kontroll av at de som gis adgang til sprøyterommet ikke faller utenfor målgruppen. På bakgrunn av dette, og fordi en registrering av brukerne er nødvendig av hensyn til evalueringen av ordningen, mener departementet at ønsket om en minst mulig byråkratisk ordning, med lavest mulig terskel, best ivaretas ved at personalet har en viss adgang til å benytte opplysningene i registeret i forbindelse med sin adgangskontroll. Departementet forslår derfor at det i forskriften § 4 nytt tredje ledd går frem at personalet kan kontrollere i registeret om en person er registrert som bruker av sprøyterommet eller ikke. Slik bruk av registeret skal være mulig dersom personalet er i tvil om vedkommende faller utenfor målgruppen og brukeren ikke kan vise adgangskort, enten fordi kommunen ikke benytter en ordningen med adgangskort eller av andre grunner, eller dersom personalet er i tvil om det adgangsbeviset som forevises er utstedet for vedkommende bruker. Avhengig blant annet av antall brukere av det enkelte sprøyterom og hvor ofte den enkelte besøker sprøyterommet, antar departementet at personalet etter en tid, vil kjenne igjen en stor del av brukerne. I praksis vil det derfor trolig etter en tid, ikke være stort behov for slik bruk av registeret.
4.5 Bemanning
Et flertall i justiskomiteen gikk, som nevnt ovenfor i punkt 3.3, under behandlingen av Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) inn for at sprøyterom skulle bemannes med både helse- og sosialfaglig personell. Flertallet uttalte følgende (Innst. O. nr. 104 (2003-2004) side 5):
«Flertallet mener det er avgjørende for oppnåelsen av målene som ligger til grunn for vedtaket om opprettelsen av sprøyterom at disse er bemannet med helsefaglig personell, i tillegg til sosialfaglig personell. Flertallet forutsetter derfor at Regjeringen ivaretar dette og sørger for at sprøyterom, der det blir etablert, bemannes med både helse- og sosialfaglig personell.»
Flertallet viste også til følgende uttalelse fra sosialkomiteen (side 7):
«Flertallet viser i denne sammenheng til at det i Ot.prp. nr. 56 (2003-2004) foreslås at lederen av sprøyterommet skal ha relevant utdanning som minst tilsvarer høyskolenivå. Flertallet kan ikke si seg enig i dette. På bakgrunn av det faktum at sprøyterommet er et helsetilbud, bør lederen av sprøyteromsordningen ha relevant helsefaglig utdanning minst på høyskolenivå. Flertallet vil mene at hvis lederen av sprøyterommet har helsefaglig bakgrunn, vil også lederen måtte ta ansvar for den daglige bemanning i sprøyterommet ut fra helsefaglig vurderinger og være ansvarlig for den kompetanse som kreves av ikke-medisinsk personell under den daglige drift av sprøyterommet.»
Departementet forstår justiskomiteens flertall slik at det skal stilles krav både om at leder av sprøyterommene skal ha helsefaglig utdanning på høgskolenivå, og at tjenesten skal bemannes med både helse- og sosialfaglig personell. Departementet forstår videre flertallet slik at det i sprøyterommene i tillegg til sosialfaglig og helsefaglig personell, også kan benyttes ufaglært personell. Bestemmelsen i utkastet til forskrifter § 8 er endret i tråd med dette.
4.6 Sprøyteromsordningens innhold og tjenester
I Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) ble det foreslått at individuell behandling av helseproblemer skulle gis i det samlokaliserte helsetiltaket og ikke i selve sprøyteromsordningen. Personalet i sprøyteromsordningen skulle ikke gi konkret, individuell rådgivning til den enkelte bruker i forbindelse med selv injiseringen, men gi generell informasjon og veiledning om hygiene og egenomsorg for å forebygge smitte og for å redusere risikoen for skade.
Flertallet i justiskomiteen uttalte imidlertid følgende om dette (side 5):
«... Dette gjør sprøyterommet til en viktig arena for helseforebygging og helsehjelp. Flertallet viser til at det i tillegg til økt verdighet for de rusavhengige er et viktig mål å sørge for at sprøyterommene sikrer økt tilgang til helsetjenester og på den måten oppnår økt helsemessig trygghet. Flertallet er uenig med departementet som på side 24 skriver følgende: «Et sprøyterom vil ikke være et egnet sted eller et egnet tiltak for individuell behandling av rusmiddelmisbrukeres helseproblemer». Videre står det: «Det skal etter departementets syn ikke være en oppgave for personalet å gi konkret, individuell rådgivning til den enkelte bruker i forbindelse med selve injiseringen, for eksempel å finne forsvarlig injeksjonssted.»
Flertallet er av den motsatte oppfatning. Det er nettopp et viktig mål at rusavhengige kan få individuell behandling for helseproblemer og at de kan få konkret, individuell rådgivning - også i forbindelse med selve injiseringen. Sprøyterommene skal bidra til bedret helse for brukerne, og dette kan best gjøres gjennom tilstedeværelse av kvalifisert personale som gjennom veiledning og råd kan forsøke å hindre absesser, infeksjoner, smitte og andre helsefarer, samt oppdage, og kanskje også forhindre, mulige overdoser. I tillegg vil det kunne være aktuelt at personalet henviser videre til andre helseinstanser. Flertallet anser det derfor som meget viktig at sprøyterommene også er bemannet med helsefaglig personell, siden alt dette krever høy helsefaglig kompetanse.»
Som nevnt ovenfor under punkt 3.2 forstår departementet justiskomiteens flertall slik at personalet skal gi brukerne individuell og konkret rådgivning i forbindelse med selve injiseringen av narkotika i sprøyterommet. Dette er derfor foreslått tatt inn i utkast til forskrift § 7 annet ledd bokstav d. Videre tolker departementet flertallet slik at det skal gis tilbud om individuell helsehjelp i sprøyteromsordningen, også utover å gi hjelp i akutte situasjoner. For å kunne gi slik helsehjelp, vil det kreves et lokale som er egnet og utstyrt for slik behandling. Det stilles derfor i forskriftsutkastet krav om tilgang til behandlingsrom.
4.7 Plikt til å føre journal i sprøyteromstjenesten
Reglene om journalføring gjelder for virksomheten ved sprøyteromsordningen.
Etter helsepersonelloven § 39 inntrer plikten til å føre journal når helsepersonell yter helsehjelp. Som helsehjelp anses alle handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål når disse utføres av helsepersonell, jf. hpl. § 3 tredje ledd og pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Dersom sprøyteromstjenesten anses som en kommunehelsetjeneste, vil alle ansatte som utføre oppgaver som nevnt ovenfor være helsepersonell etter hpl § 3 første ledd nr. 1 og 2.
Etter departementets vurdering vil de fleste av oppgavene som utføres i sprøyteromsordningen etter dette være helsehjelp og i utgangspunktet medføre plikt til å føre journal etter reglene i helsepersonelloven og journalforskriften. Det vil da måtte opprettes journal for alle brukerne av sprøyterommet og i journalen dokumenteres hver gang den enkelte bruker benytter sprøyteromstjenesten. Dette gjelder også for besøk der brukerne bare mottar rent brukerutstyr og setter sine sprøyter under observasjon, eventuelt etter å ha mottatt generell eller individuell rådgivning, men uten å motta noen annen form for helsehjelp. Departementet mener dette vil være en for omfattende journalføringsplikt, som vil kunne komme i konflikt med ønsket om at tjenesten skal ha en lavterskelkarakter. Sprøyteromstjenesten har en spesiell karakter i forhold til andre helsetjenester. Departementet antar at for mange av brukerne vil formålet med å oppsøke tjenesten ikke i første rekke være å motta helsehjelp, men å kunne sette sine sprøyter i hygieniske omgivelser og uten å risikere straff. Departementet foreslår derfor at plikten til å føre journal begrenses noe for virksomheten i sprøyteromstjenesten. Det bør ikke være plikt til å føre journal når en bruker bare mottar rent brukerutstyr, informasjon og rådgivning, men ikke gis annen form for helsehjelp. Selve sprøytesettingen bør heller ikke være journalføringspliktig.
Dersom brukerne mottar enkel behandling som for eksempel sårstell, bør dette imidlertid journalføres. Det skal også føres journal når det gis øyeblikkelig hjelp. Når det føres journal i sprøyteromstjenesten vil helsepersonelloven §§ 39 og 40 og journalforskriftens krav til journalføring gjelde.
4.8 Utforming av lokalene og tilgjengelighet for brukerne (åpningstid)
Etter forslaget i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) og vedlagte utkast til forskrifter var det ikke fastsatt eksplisitte krav til åpningstiden for sprøyterom. Det ble imidlertid foreslått at det lavterskel helsetiltaket som sprøyterommet skulle være samlokalisert med, skulle holde åpent i sprøyterommets åpningstid.
Etter forslaget var det krav om at sprøyteromsordningen skulle inneholde et samtalerom/rådgivningsrom i tillegg til venterom og et separat rom for injisering. Det var imidlertid ikke fastsatt krav til utformingen av disse lokalene.
Flertallet i justiskomiteen uttalte i Innst. O. nr.104 (2003-2004) (side 6) følgende om utformingen av sprøyteromslokalene og åpningstider:
«Flertallet er opptatt av at sprøyterommet må framstå som attraktivt for brukerne, også utover å tilby skjerming, ro og god belysning. Venteværelset må være et hyggelig sted, og det må etableres et samtalerom i forbindelse med sprøyterommet, som brukerne kan oppsøke etter at de har satt sprøyte. Flertallet legger vekt på at lokalene skal invitere til samvær og samtaler både mellom brukere og mellom brukere og ansatte ved sprøyterommet. Sprøyterommet må videre være tilgjengelig for brukerne i den tiden av døgnet de har behov for det. Åpningstid fra 07.00 til midnatt vil være i tråd med dette.»
På bakgrunn av dette foreslår departementet en bestemmelse i forskriftene der det stilles krav om at det ved fastsettelsen av åpningstider og ved utformingen av lokalene skal tas hensyn til brukernes behov, se utkast til forskrift § 7 (nytt) femte ledd. Departementet har ikke foreslått at åpningstiden fastsettes direkte i forskriften da det antas at behovet vil kunne variere fra kommune til kommune, og over tid. Det vil etter departementets vurdering være en for lite fleksibel løsning å fastsette sentrale krav til åpningstidene og det bør derfor overlates til den enkelte kommune å fastsette den konkrete åpningstiden. Da vil det også være mulig for kommunene å prøve ut ulike åpningstider, og til å justere åpningstidene ved behov.
4.9 Samlokalisering med lavterskel helsetjeneste
Etter forslaget i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) skulle sprøyterommet samlokaliseres med lavterskel helsetjeneste. Kravet om samlokalisering var begrunnet med følgende (side 24-25):
«På bakgrunn av høringen, og for å sikre den nødvendige nærhet og tilknytning til eksisterende helsetiltak, går departementene imidlertid inn for å skjerpe kravet i forskriften slik at det stilles et krav om at sprøyteromsordningen skal samlokaliseres med lavterskel helsetjeneste (...) Etter departementenes syn vil kravet om samlokalisering med lavterskel helsetiltak sikre rusmiddelmisbrukerne tilfredsstillende tilgang på helsehjelp og i det vesentligste vareta de samme hensyn som et krav om at selve sprøyterommet skal være bemannet med helsepersonell.»
Det var samtidig uttalt at den samlokaliserte helsetjenesten skulle holde åpent i sprøyterommets åpningstid.
Med de endrede krav til bemanning og innhold i sprøyteromstjenesten, er det etter departementets vurdering ikke samme behov for et krav om samlokalisering for å sikre rask tilgang til helsehjelp for brukerne av sprøyterommene. En samlokalisering vil imidlertid gi brukerne lettere tilgang til ytterligere helsehjelp enn den som tilbys i sprøyteromstjenesten, blant annet ved at det i den samlokaliserte lavterskel helsetjenesten vil være tilgang til lege. Departementet foreslår derfor å opprettholde kravet om samlokalisering med lavterskel helsetjeneste. Departementet vil imidlertid ikke kreve at den samlokaliserte helsetjenesten skal ha samme åpningstid som sprøyterommet. Ved en samlokalisering vil en i sprøyteromstjenesten eventuelt kunne benytte behandlingsrom i lavterskel helsetjenesten. Dersom sprøyterommet har åpent utenom lavterskel helsetjenestens åpningstider, må det imidlertid sikres nødvendig tilgang til behandlingsrom for sprøyteromstjenesten også i disse periodene.
4.10 Regler for opptreden i sprøyteromslokalene
Etter forslaget i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) skulle straffriheten ikke omfatte medvirkning til bruk. Brukerne skulle ikke kunne bistå hverandre i forbindelse med injiseringene. Dersom en bruker ga bistand til å sette sprøyter på en annen person, skulle dette dessuten føre til bortvisning fra sprøyteromsordningen etter utkastet til forskrifter § 5 tredje ledd. Som nevnt ovenfor under punkt 3.2 gikk et flertall i Stortinget inn for at brukerne skulle kunne bistå hverandre med å sette sprøyter. Utkastet til forskrifter er derfor endret slik at slik bistand ikke skal føre til bortvisning, jf. utkast til forskrifter § 5.
Som nevnt ovenfor under punkt 4.2 gikk justiskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet inn for å opprettholde avgrensningen av straffriheten for type narkotikum til bare å omfatte heroin. Disse medlemmene uttalte samtidig at en bør sørge for en praktisk tilnærming til et eventuelt blandingsmisbruk slik at dette ikke automatisk fører til at en bruker bortvises fra ordningen.
Etter utkast til forskrifter § 5 siste ledd skal straffbare handlinger føre til bortvisning. Når straffriheten er begrenset til bare å gjelde heroin, vil besittelse og bruk av andre narkotiske stoffer i sprøyteromstjenesten, være straffbare handlinger som skal føre til bortvisning. For å åpne for en praktisk tilnærming til blandingsmisbruk, foreslår departementet å fjerne bestemmelsen om bortvisning etter straffbare handlinger i utkastet til forskrifter § 5 tredje ledd. Endringen innebærer at straffbare handlinger som for eksempel besittelse og bruk av annet stoff enn heroin i sprøyterommet kan føre til bortvisning, men at slike handlinger ikke automatisk skal føre til bortvisning. Etter departementets vurdering bør besittelse og bruk av annet stoff enn heroin i sprøyteromslokalene som regel føre til bortvisning. Endringen i forskriftsutkastet innebærer likevel at personalet i disse tilfellene gis anledning til å utvise en viss grad av skjønn. Etter bestemmelsen i forskriftsutkastet § 5 annet ledd er det opp til lederen av sprøyteromsordningen å bestemme hvor lenge bortvisningen skal gjelde. Det ligger i dette at lederen har myndighet til å bortvise vedkommende på ubestemt tid.
4.11 Helseregister og helseopplysninger
Når tjenesten ansees som en kommunehelsetjeneste, vil registeret som føres i tjenesten være et helseregister regulert av helseregisterloven og opplysningene som føres i registeret vil være helseopplysninger. Bruken av betegnelsen «personopplysninger» og henvisningene til personopplysningsloven er derfor erstattet med betegnelsen «helseopplysninger» og henvisninger til helseregisterloven, jf. forskriftsutkastet §§ 10 til 14.