1 Lov om felles regler for det indre marked for naturgass
1.1 Innledning
Europaparlaments- og Rådsdirektiv 98/30/EF om felles regler for det indre marked for naturgass (gassmarkedsdirektivet) ble vedtatt i Rådet 22. juni 1998. Direktivet trådte ikraft 10. august 1998 med frist for gjennomføring i EU-medlemmenes nasjonale lovgivning 10. august 2000.
Den 26. oktober 2001 besluttet EØS-komiteen å innlemme gassmarkedsdirektivet i EØS-avtalens Vedlegg IV Energi. Deretter løper en seks måneders frist for EFTA-partene til å meddele at interne godkjennelsesprosedyrer er fullført. For Norge innebærer dette innhenting av Stortingets samtykke etter Grunnlovens § 26 annet ledd og fastsettelse/endring av relevante lover. Stortinget er invitert til å samtykke i EØS-komiteens beslutning i St.prp. nr. 42 (2001-2002) om samtykke til EØS-komiteens beslutning nr. 123/2001 om innlemmelse av Europaparlaments- og Rådsdirektiv 98/30/EF om felles regler for det indre marked for naturgass (gassmarkedsdirektivet) i EØS-avtalens Vedlegg IV (Energi). St. prp. nr. 42 (2001-2002) ble oversendt Stortinget 22. februar 2002.
1.2 Generelt om direktivets innhold
Direktivet etablerer felles regler for medlemslandenes regulering av overføring, distribusjon, forsyning og lagring av naturgass, inklusive LNG (naturgass som nedkjøles til flytende form). Det gjelder ikke produksjon av naturgass. Tildeling av tillatelser for produksjon av naturgass er regulert av konsesjonsdirektivet (Europarlamentet og Rådets direktiv 94/22/EF om vilkårene for tildeling og bruk av tillatelser til å drive leting etter og utvinning av hydrokarboner). Konsesjonsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen og trådte ikraft for Norge 1. september 1995. Det er gjennomført ved egne bestemmelser i petroleumsloven (Ot.prp. nr. 63 (1994-95)) og petroleumsforskriften.
Gassmarkedsdirektivet inneholder regler om organisering av gassektoren og om hvordan den skal virke, om tilgang til markedet og kriterier og prosedyrer for tildeling av rettigheter til overføring, distribusjon, forsyning og lagring av naturgass, inklusive LNG. Videre er det regler i direktivet om at selskaper som driver minst to av aktivitetene overføring, distribusjon, forsyning og lagring av gass, inklusive LNG, skal føres separate regnskaper for disse aktivitetene. Det er ikke krav om føring av separate regnskaper for produksjon av gass.
Direktivet har regler om hvordan systemene for overføring, distribusjon m.v. av gass skal drives, herunder regler om at utenforstående tredjemenn skal sikres adgang til disse rørledningssystemene, enten på basis av regulert eller forhandlet tredjepartsadgang. Slike utenforstående tredjemenn er i direktivet definert som gassforetak og kvalifiserte kunder. Dette vil være gasskraftverk og kunder som forbruker mer enn 25 mill m3 gass pr. år. Overføring og distribusjon av naturgass er transport av gass som skjer med sikte på levering til kunder i høyttrykksrørledningsnett (overføring) og regionale og lokale rørledningsnett (distribusjon).
Direktivet har også regler om at kvalifiserte kunder og naturgassforetak kan nektes adgang til rørledningen av hensyn til manglende kapasitet i røret, av hensyn til utførelsen av oppgaver av almen økonomisk betydning, og av hensyn til gassalgskontrakter med betalingsforpliktelser - såkalte take-or-pay-kontrakter. Videre oppstilles det krav om etablering av en nasjonal tvisteløsningsordning for rask løsning av tvister bl.a. om tilgang til rørledningene. Direktivet inneholder i tillegg krav om etablering av en regulatormekanisme.
1.3 Forholdet til norsk rett. Gjennomføringsforslag
Gassmarkedsdirektivet regulerer både oppstrøms- og nedstrømssektoren. Oppstrøms er petroleumsvirksomhet knyttet til undersjøiske petroleumsforekomster i medhold av petroleumsloven. Nedstrøms omfatter andre tiltak for å bringe gassen frem til markedet, så som videreforedling, overføring, distribusjon, innkjøp eller lagring.
Slik gassmarkedsdirektivet er utformet, dreier det i seg i det alt vesentlige om nedstrømssektoren, som er lite utviklet i Norge. Det finnes pr. i dag ikke lovbestemmelser som særskilt regulerer gassektoren nedstrøms. Det finnes likevel bestemmelser som kommer til anvendelse på gassektoren nedstrøms. Som eksempel på dette kan nevnes lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk.
Det følger av EØS-avtalens artikkel 7 b) at det vil være opp til Norge å bestemme hvordan gassmarkedsdirektivet skal gjennomføres i norsk rett.
Pr. i dag har Norge bare en marginal gassektor nedstrøms. Det er kun enkelte mindre rørledninger på Vestlandet for føring av gass til kommersiell bruk. Rørledningene eies av noen få selskaper, som er profesjonelle aktører i dette markedet.
EØS-avtalen oppstiller frister for gjennomføring av direktiver i nasjonal lovgivning. I forhold til gassmarkedsdirektivet skal gjennomføringen i utgangspunktet skje innen utgangen av april 2002. Samtidig tar Olje- og energidepartementet sikte på å fremme en stortingsmelding om gass i Norge innen høsten 2002. I denne meldingen vil en skissere hvordan en nedstrøms gassektor i Norge bør utvikles i fremtiden.
Olje- og energidepartementet er derfor etter en totalvurdering kommet til at det mest hensiktsmessige på det nåværende tidspunkt, vil være å foreslå en rammelov der de sentrale prinsipper i direktivet nedfelles og der Kongen gis fullmakt til å gi utfyllende regler i forskrift. Direktivets hovedregel om at gassforetak og kvalifiserte kunder skal ha rett til adgang til overførings- og distribusjonsrørledninger bør nedfelles i loven. Krav om føring av separate regnskaper for visse aktiviteter, om tredjepartsadgang til overførings- og distribusjonsrørledninger, om en tvisteløsningsordning og om en regulatormekanisme blir så gjennomført ved en egen forskrift gitt i medhold av rammeloven. I forskrift kan man også etablere en eventuell konsesjonsordning for bygging og drift av overførings- og distribusjonsrørledninger. Behovet for en slik ordning vil bli drøftet i den varslede stortingsmeldingen om gass i Norge.
I tillegg vil en også foreslå en evalueringsklausul i loven. Denne vil innebære at det etter en gitt periode skal vurderes om loven skal revideres. På den måten vil det kunne vurderes nærmere hvorvidt fordelingen av direktivets regler mellom lov og forskrift er hensiktsmessig.
1.4 Økonomiske og administrative konsekvenser i forhold til nedstrømssektoren
I og med at nedstrømssektoren i Norge er marginal i dag, antas direktivet ikke å ville medføre administrative, økonomiske eller budsjettmessige konsekvenser av betydning.
1.5 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovutkastet
Til § 1
Denne bestemmelsen fastslår lovens virkeområde. Dette er i utgangspunktet funksjonelt angitt ved ordene «overføring, distribusjon, forsyning, og lagring av naturgass». I den grad slik aktivitet er omfattet av petroleumsloven skal det ikke omfattes av denne loven. Begrepene overføring, distribusjon og forsyning er definert i § 2.
Når det gjelder den nærmere avgrensingen av virkeområdet for petroleumsloven vises det til kommentarene i Ot.prp. 43 (1995-96), særlig under punkt 8.3 og under kommentarene til § 1-4 og § 1-6 h). Departementet har sendt på høring forslag til endringer i angivelsen av petroleumslovens virkeområde, slik det ble varslet i St.prp. nr. 35 (2001-2002) Utbygging, anlegg og drift av Snøhvit LNG.
Til § 2
Denne bestemmelsen definerer naturgassforetak, overføring, distribusjon, forsyning, kunder og system. Dette er sentrale begreper i gassmarkedsdirektivet og er definert i tråd med direktivets definisjoner. Uttrykkene overføring, distribusjon, forsyning og lagring benyttes i loven for å angi virkeområdet, jf § 1. Uttrykkene naturgassforetak, kunder og system benyttes i loven i forbindelse med lovfesting av det sentrale prinsipp om adgang til de aktuelle rørledninger, som foreslås nedfelt i § 3.
Til § 3
Denne bestemmelsen fastslår det sentrale prinsippet i gassmarkedsdirektivet om visse rettssubjekters adgang til bl.a. overførings- og distribusjonsnett for transport og overføring av naturgass.
Bestemmelsens annet ledd sier hvem som skal være å anse som kvalifisert kunde. I annet ledd åpnes det videre for at departementet kan bestemme at også andre enn dem som omfattes av bestemmelsen skal være å anse som kvalifiserte kunder, samt å begrense kretsen av dem som er å anse som kvalifiserte kunder.
Til § 4
Denne bestemmelsen gir Kongen en generell bemyndigelse til å gi forskrifter i medhold av loven. I forskriften vil en innta nærmere regler om gassektoren nedstrøms til gjennomføring av de relevante artikler i direktivet. Dette vil bl.a. gjelde krav om føring av separate regnskaper for visse aktiviteter, om tredjepartsadgang til overførings- og distribusjonsrørledninger, om vilkårene for å nekte adgang om, en tvisteløsningsordning og om en regulatormekanisme. Det vil også kunne fastsettes regler om en eventuell konsesjonsordning for bygging og drift av overførings- og distribusjonsrørledninger.
Til § 5:
I tråd med Samarbeidsregjeringens målsetting om økt etterkontroll av regelverk fastslås det i denne paragraf at loven skal gjennomgås av departementet etter fem år. Siktemålet vil da være å vurdere om det er hensiktsmessig å fastsette mer spesifikke lovregler for gassektoren nedstrøms. Etter en slik periode antar departementet at en vil ha bedre erfaringsgrunnlag fra sektoren. På basis av det vil en kunne vurdere behovet for en lovendring.